For å innfri norske Kyoto-forpliktelser frem til 2012 må Norge bruke tid og penger på de store tiltakene, med mange fordeler og størst effekt. Det innebærer en kombinasjon av gode nasjonale tiltak, kvotehandel med Kyoto-land og direkte tiltak i land utenfor Kyoto.

Norges ønske om å fremheve seg selv som et miljøpolitisk foregangsland må ikke dominere over det reelle behovet for å ha et levende og profitabelt næringsliv i landet. En må også unngå å føre en symbolpolitikk som påfører folk flest store ulemper i troen på at god miljøpolitikk må innebære smertelige livsstilsendringer. En slik tilnærming vitner om liten tro på teknologiske forbedringer eller individenes kreativitet og samfunnets evne til å løse konkrete utfordringer.

Forslagsstillerne viser til at en samlet energi- og miljøkomité skrev i Innst. S. nr. 240 (2001-2002) om norsk klimapolitikk:

"Komiteen merker seg at Kyoto-protokollen inneholder flere muligheter for en kostnadseffektiv gjennomføring av forpliktelsene, gjennom Kyoto-mekanismene. Disse gjør det mulig å redusere utslippene i samarbeid med andre land, og dermed redusere der kostnadene er minst pr. enhet drivhusgass redusert."

En fornuftig bruk av Kyoto-avtalens ulike mekanismer vil gi større globale CO2-reduksjoner enn kun ved norske innenlandske tiltak, og samtidig hindre at norsk industri pålegges særnorske kostnader for å gjennomføre marginale tiltak. Norske kvotepliktige bedrifter skal ikke ha færre gratiskvoter enn deres utenlandske konkurrenter, da dette vil føre til vanskeligere rammebetingelser for norske bedrifter. En slik situasjon vil kunne få svært uheldige konsekvenser, blant annet ved at hjørnesteinsbedrifter forsvinner, arbeidsplasser legges ned og bedrifter flytter ut av landet. Derfor må det norske kvotesystemet fullt ut integreres med EUs kvotesystem.

Det forutsettes riktignok at norske tiltak i utlandet gjennomføres på en forsvarlig måte. Tiltakene må gi sertifisert/dokumenterbar virkning, og pengestrømmen må være sporbar. Forslagsstillerne mener derfor at Norge ikke bør bidra til å kjøpe klimakvoter fra Russland, Ukraina eller andre land hvor overskuddet av utslippskvoter skyldes at industrien for lengst er nedlagt.

Forslagsstillerne ønsker ikke å tallfeste hvor stor andel av utslippskuttene som skal gjennomføres innenlands. Det undergraver hele poenget med Kyoto-mekanismene, spesielt siden måltallene aldri settes i kombinasjon med konkrete tiltak for å oppfylle måltallene. Forslagsstillerne viser til at dette forslaget fremhever en rekke fornuftige nasjonale tiltak som kan og bør gjennomføres, til glede for folk flest og med stor samfunnsøkonomisk effekt. Utfordringen er at resultatene fra disse tiltakene trolig først vil vise seg over tid, og således ikke vil gi særlige bidrag for å oppfylle Kyoto-forpliktelsene på kort sikt.

Bruk av Kyoto-avtalens mekanismer innebærer ikke at ansvar og økonomiske forpliktelser overføres til andre parter. Både Kina og India har uttrykt seg meget positivt til internasjonale Kyoto-tiltak i deres land. Kyoto-tiltak fungerer positivt utover CO2-perspektivet, ved at det ofte bidrar til bedre lokalmiljø, teknologioverføring, arbeidsplasser og velstand. Et langt mer interessant måltall i den norske debatten ville være å tallfeste hvor store CO2-kutt Norge skal oppnå globalt gjennom direkte tiltak og utvikling av teknologi for "allmenn" bruk.

Forslagsstillerne merket seg derfor med glede at statsminister Jens Stoltenberg sa til Nettavisen 19. april 2007:

"Å tallfeste hvor stor andel av CO2-kuttene som må gjøres i Norge, gir ingen mening".

Aftenposten 21. april 2007 siterer tidligere statsminister, og nylig utnevnt klimautsending for FN, Gro Harlem Brundtland, på at:

"Det virker som om det er viktigere med selvpining enn å finne løsning på klimaproblemene." "… Jeg forstår ikke problemet. Hvorfor er det mindre moralsk å rense kullkraftverk i Kina og India?"

Det er uforståelig at Norge av "moralske" grunner skal unnlate å bruke Kyoto-mekanismer når FNs klimautsending uttrykker det motsatte. Norskfinansierte, sertifiserte CO2-reduserende tiltak i utlandet bør derfor anses som likeverdige med nasjonale tiltak, så lenge det er de globale utslippene som skal reduseres.