Forslagsstillerne mener at arbeid med reduksjoner av CO2-utslipp bør være innrettet rundt en global tilnærming med langsiktige, robuste løsninger. Norge bør være en konstruktiv og kritisk medspiller i arbeidet med å utvikle globale miljøavtaler, slik at disse prinsippene blir lagt til grunn internasjonalt. Forslagsstillerne vil minne om at Norge i 1997 var pådriver under Kyoto-forhandlingene for at internasjonale mekanismer som kvotehandel skulle inkluderes.

For å nå målsettingene om å redusere globale CO2-utslipp må man globalt fokusere både på å implementere kjent teknologi og å utvikle ny teknologi. Det er fremlagt flere rapporter rundt CO2-reduserende tiltak, blant annet fra Vattenfall og McKinsey. Felles for de fleste er at man vektlegger økt bruk av moden, kostnadseffektiv teknologi på kort sikt, en teknologi som norsk industri i stor grad allerede bruker. Samtidig vektlegger man behovet for å utvikle ny teknologi for ytterligere utslippsreduksjoner i fremtiden.

Forslagsstillerne mener dette er en fornuftig tilnærming, og at fordelingen av midler mellom forskning og tiltak må ta sikte på størst mulig langsiktige resultater. Det betyr at umiddelbare tiltak som gir raske resultater, er å foretrekke fremfor omfattende forskning som først kan omgjøres til tiltak flere tiår frem i tid. På samme måte bør man prioritere å videreutvikle umoden teknologi fremfor å bygge den i noen få fullskala eksemplarer. Innen forskning og utvikling må man skille mellom stadiene for idé, utvikling, testing og kommersialisering.

Tilsvarende må fordelingen av midler innen forskning og innen implementering av tiltak gjenspeile forventede resultater fremfor politiske symboler og geografisk lokalisering. Man må bruke fellesskapets knappe ressurser på å gjennomføre de beste tiltakene først. Man oppnår størst resultater, både i volum og i forhold til kostnader, ved først å ta tak i de største utslippskildene som fortsatt bruker middelmådig, gammeldags teknologi. Gjennom bruk av Kyoto-avtalens markedsmekanismer kan man sikre at samfunnets ressurser kanaliseres til de beste prosjektene. Et av virkemidlene for å redusere klimagassutslipp er et velfungerende internasjonalt kvotesystem. Gjennom kjøp og salg av kvoter vil man redusere utslippene, og tiltakene vil tas der det er kostnadsmessig mest fornuftig, gitt at systemet har nødvendige kontrollmekanismer mot juks og svindel. Det er for eksempel langt billigere å redusere utslippene fra gammeldagse kullkraftverk i Sentral-Europa eller Kina fremfor å bruke store summer på å gjøre marginale forbedringer på moderne og allerede ganske rene fabrikker i Norge.

Statsminister Jens Stoltenberg sa i sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte 18. april 2007 at internasjonale tiltak kunne gi langt større effekt enn nasjonale tiltak innen CO2.

"Vi snakker raskt om 10 til 20 ganger så store kutt - eller mer - for de samme pengene."

Det er derfor viktig å unngå dårlig gjennomtenkte nasjonale tiltak hvor milliarder av kroner sløses bort uten positive miljøvirkinger. Forslagsstillerne peker på at Regjeringens plan om å bygge fullskala CO2-renseanlegg på Kårstø, basert på umoden og uprøvd teknologi, illustrerer nettopp dette. Det faktum at Norge er et rikt land, gir oss ingen moralsk rett til å sløse milliarder av kroner på dyre, kostbare, marginale tiltak når betydelig større resultater kan oppnås andre steder. Dette handler også om respekt for skattebetalerne.