Norge er i dag forpliktet av Kyoto-avtalen til å begrense de totale klimagassutslipp til ca. 50 millioner tonn CO2 i snitt i perioden 2008-2012. 172 land pluss EU har per 11. mai 2007 ratifisert ("ratification, acceptance, approval, accession") Kyoto-protokollen. USA, Australia, Kroatia og Kasakhstan har ikke ratifisert. Derimot har kun 38 land utslippsmål i Kyoto-protokollen, hvorav 36 av disse har ratifisert avtalen. Disse 36 landene stod i år 2000 for 13,6 pst. av verdens befolkning og 28,4 pst. av verdens klimagassutslipp (CO2, metan, lystgass etc.).

Siden Kyoto-avtalen kun gir restriksjoner for land med mindre enn 30 pst. av verdens CO2-utslipp, kan avtalen dermed medføre storstilt geografisk vridning av økonomisk aktivitet, siden de fleste land står uten CO2-forpliktelser eller begrensninger. Dette gjelder ikke minst de land hvor utslippsveksten i dag er størst. Siden 1990 har CO2-utslippene i Kina og India økt med henholdsvis 60 og 80 pst. Industri i global konkurranse kan dermed få meget skjeve konkurransevilkår avhengig av om man er lokalisert utenfor eller innenfor Kyoto-avtalen. Dette er uheldig rent handelsmessig, men det er også til liten glede for miljøet om "Vesten" løser CO2-forpliktelsene ved å flytte sin produksjon til land utenfor Kyoto-systemet.

Miljøeffekten av Kyoto-avtalen er i dag liten. Dersom Kyoto-avtalen innfris til punkt og prikke, inkludert USAs påtenkte forpliktelser, vil det gi utslag i anslagsvis 0,14 grader lavere temperaturøkning, basert på at FNs klimapanel har rett i sine betraktninger om CO2. Derimot understreker forkjemperne for Kyoto at avtalen legger grunnlaget for videre samarbeid og nye avtaler fremover.

Forslagsstillerne vil peke på at Fremskrittspartiet (FrP) er enig i at internasjonale miljøutfordringer må løses gjennom internasjonale avtaler, som innbefatter mekanismer for kostnadseffektiv gjennomføring, deriblant kvotehandel. Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet stemte imot Kyoto-avtalen, blant annet fordi avtalen ikke er et treffsikkert virkemiddel, sett i lys av at avtalen pålegger forpliktelser kun på et begrenset antall land. Avtalen kan derfor ramme norsk næringsliv unødvendig hardt, ved å påføre næringslivet så store ekstrakostnader at bedrifter ville flytte ut fra Norge (eventuelt gå konkurs) og etablere seg i land uten Kyoto-forpliktelser.

Forslagsstillerne erkjenner selvsagt at Fremskrittspartiet tapte avstemningen rundt Kyoto-avtalen i mai 2002. Slik er de politiske realitetene. Men de politiske realitetene er også slik at mindretall deltar i politikkutforming og debatt videre, slik man ser innen WTO, Schengen, NATO og Afghanistan for de to minste partier i dagens regjering.

Forslagsstillerne vil minne om at Fremskrittspartiet allerede i juni 2002 fremmet forslag i Stortinget om at Norge må bruke Kyoto-mekanismene fullt ut, deriblant kvotehandel. I Innst. S. nr.240 (2001-2002) om norsk klimapolitikk, skrev Fremskrittspartiet at:

"Kyoto-mekanismene er av vesentlig betydning for at Norge skal kunne oppnå Kyoto-forpliktelsene på en kostnadseffektiv måte".

Forslagsstillerne viser også til at stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal Fremskrittspartiet sa i Stortinget 15. mars 2005 at:

"Fremskrittspartiet tapte riktignok ratifiseringen av Kyoto-avtalen, men når vi nå engang har den avtalen, ønsker vi å bruke de mekanismer som ligger i den".

Forslagsstillerne minner også om at Fremskrittspartiet støttet prinsippet om kvotehandel da Stortinget behandlet Innst. S. nr.233 (1997-1998) - Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Norges oppfølging av Kyoto-protokollen. Da uttrykte et samlet storting, unntatt Sosialistisk Venstreparti, støtte til prinsippet om:

"…at kvotehandel gjør det mulig å redusere de samlede utslippene til lavere kostnader. Dette har muliggjort større utslippsambisjoner enn uten denne mekanismen".

Flertallet uttrykte videre at de:

"… er derfor glad for at Regjeringen har videreført Norges sterke engasjement for kvotehandel og andre fleksible gjennomføringsmekanismer, og at Regjeringen legger opp til at Norge aktivt skal bruke disse."

Dette er tre eksempler på at Fremskrittspartiet lenge har forholdt seg til at Kyoto-avtalen er vedtatt, selv om forslagsstillerne mener en annen tilnærming til temaet ville vært bedre.

Forslagsstillerne vil understreke at Fremskrittspartiet legger til grunn en aktiv miljøpolitikk, som blant annet skal sikre at bruk av Kyoto-avtalen, og tiltak for å oppfylle avtalens mål, skjer på en måte som er optimal for innbyggerne.