På flere områder innenfor energi og miljø har vi forskningsmiljøer som er anerkjente i verdenssammenheng. Dette potensialet bør utnyttes ved å stimulere disse miljøene gjennom en generell satsing på forskning og teknologiutvikling i budsjettsammenheng. I tillegg bør disse miljøene engasjeres til å teste ut og implementere ny, kostnadseffektiv teknologi, både for å redusere norske CO2 utslipp, og for å satse på salg av dette til utlandet. Forslagsstillerne vil advare mot en holdning hvor politikere forventer at forskningsmiljøene automatisk vil innfri politiske løfter om ny teknologi.

Forslagsstillerne viser til at det finnes en rekke spennende teknologiprosjekter hvor man tar sikte på å bruke CO2 som innsatsfaktorer for å lage produkter. En slik tilnærming bør være grunnleggende for norsk CO2-forskning, slik at CO2 ikke bare sees på som et problem, men behandles som en ressurs.

Norge bør gjennomføre et teknologiutviklingsprosjekt for en CO2-verdikjede, i tråd med det man planlegger for gasskraftverkene på Mongstad i Hordaland og Tjeldbergodden i Møre og Romsdal. Der skal CO2-teknologi videreutvikles og testes før man tar en investeringsbeslutning. Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet i statsbudsjettet for 2007 foreslo å bevilge penger til CO2-prosjekt både på Mongstad og, Tjeldbergodden, uten å få støtte. Fremskrittspartiet foreslo i 2006 at staten skulle ta ansvaret for CO2-verdikjeden, også det ble nedstemt.

Dette arbeidet bør vektlegge langsiktige suksesskriterier fremfor kortsiktige målsettinger, og kost/nyttevurderinger i forhold til ressursbruken. Ved suksess kan dette gi betydelige inntekter fra økt oljeutvinning. For eksempel jobber nå Shell og Statoil med sitt Halten CO2-prosjekt, hvor de søker å etablere en CO2-verdikjede rundt et gasskraftverk på Tjeldbergodden og Draugen/Heidrun-feltene.

Forslagsstillerne mener man må legge et løp hvor norsk næringsliv inkluderes i størst mulig grad og hvor de ulike CO2-prosjektene sees i en sammenheng, slik at pilotprosjekt bygges der man får mest teknologisk nytte og lavest mulig kostnader.

Dersom man ser på kommersialisering av CO2-fangstteknologi som et viktig mål med Mongstad-prosjektet, vil norske aktører sakke akterut i konkurransen dersom den norske stat subsidierer konkurrerende, utenlandske bedrifter til å teste ut sin teknologi på Kårstø i Rogaland.

Det foreligger i dag konkrete CO2-renseprosjekter på Kårstø, Mongstad og Tjeldbergodden, men det er en begrenset grad av koordinering/samarbeid mellom prosjektene. I tillegg har Hammerfest Energi AS, Skagerak Energi AS og Sargas luftet flere CO2-prosjekt. Man bør derfor ha en helhetlig tilnærming, slik at man får en bedre ressursbruk. Dette støttes også av næringslivet, forskningsmiljøer og LO.

Forslagsstillerne mener staten ikke skal pålegge kraftutbygger stor økonomisk og teknologisk risiko gjennom CO2-prosjektene. Kraftbalansen i deler av landet er/blir så anstrengt at pålegg om store økonomiske tilleggskostnader vil stoppe ethvert gassprosjekt. Det er i så måte fornuftig at Regjeringen frafalt krav om CO2-rensing installert fra "dag 1" på Mongstad, men at man ser realistisk på det i forhold til kostnader og teknologisk gjennomførbarhet. I tillegg er likebehandling i næringspolitikken et sunt prinsipp. Derfor bør alle prosjekter som får CO2-krav som er strengere enn det EUs CO2-kvotesystem legger opp til, få samme rammebetingelser som på Mongstad.

I arbeidet med CO2-håndtering bør man samtidig være oppmerksom på at fullskala CO2-rensing globalt trolig først vil implementeres på kullkraftverk og ikke gasskraftverk, siden CO2-utslippene fra kullkraftverk er betydelig større enn fra gasskraftverk. Det er derfor viktig at dette perspektivet tas med i teknologiarbeidet på Mongstad.

Det finnes en rekke spennende CO2-relaterte prosjekter under utvikling i Norge. Disse bør støttes i langt større grad. Forslagsstillerne stiller seg undrende til at de fleste alternative tilnærminger til CO2-rensing av gasskraftverk blir forbigått i stillhet av det politiske miljøet.

I Rogaland utvikles en såkalt "biomembran", som kan bidra til å redusere naturens egne CO2-utslipp, øke jordsmonnets fruktbarhet, redusere vannforbruket og tilpasse overflatetemperaturen til "dyrkbart" nivå. Testrapporter fra Spania, Nigeria og andre steder tyder på gode resultater.

Selskapet ENPRO utvikler teknologi som kan gjøre sjøvann til industri/landbruksvann ved å binde CO2 til saltene i sjøvannet. Man får "renset" CO2 og man kan løse utfordringer med nok, rent vann. I tillegg får man ut verdifulle produkter som sodiumkarbonat.

På Institutt for energiteknikk (IFE) utvikler man teknologier som kan binde mineraler som ilmenitt og olivin til CO2, og dermed kunne utnytte CO2 som råstoff/ byggemateriale i industriell produksjon. Shell har lignende prosjekt hvor man ved å binde CO2 kan lage murstein til byggeindustrien.

Norsk skognæring jobber med økt fokus på skogplanting og bruk av trevarer i Europa for å øke CO2 binding. Norsk skog binder årlig netto 20 millioner tonn CO2.

Skal Norge være i verdenstoppen i CO2-løfter, må Norge også være i toppen når det gjelder utvikling av teknologi som bidrar til å redusere utfordringer rundt utslipp av CO2. En aktiv satsing på forskning og teknologiutvikling vil være en aktiv satsing for å redusere CO2-utslipp. Det må være en forutsetning at man jobber frem nye teknologier til et lavt kostnadsnivå før man gjennomfører en storstilt, kostnadseffektiv implementering.

Forslagsstillerne vil også rette oppmerksomheten på thorium-kraftverk, som sammen med solenergi fremstår som et av de mest interessante langsiktige, CO2 frie "energikort" å satse på. 1 tonn thorium gir energi tilsvarende ca. 3,7 millioner tonn kull. Forskermiljøet rundt nobelprisvinner Carlo Rubbia har jobbet langsiktig med å utvikle thorium-kraftverk. Det gjenstår fortsatt utfordringer på forskningssiden, men potensialet er unektelig stort. Teknologiutvikling rundt thorium bør derfor ligge høyt på prioriteringslisten. I en verden hvor energiforbruket kan forventes å øke ca. 4-5 ganger frem mot 2100, må CO2-løsninger også ta sikte på å bedre verdens energiforsyning. CO2-rensing bidrar til reduserte CO2-utslipp, men reduserer samtidig energieffektiviteten fra olje, gass og kull.

Forslagsstillerne har merket seg at statsminister Jens Stoltenberg er sterkt kritisk til alle som ikke entydig støtter opp om konklusjoner og anbefalinger som kommer fra FNs klimapanel. Derimot unnlater statsministeren å følge FNs anbefaling, for eksempel om å satse på atomkraft som energikilde. Den samme anbefalingen kommer fra IEA i deres rapporter fra 2006. Forslagsstillerne viser til at nesten samtlige av våre har kjernekraftverk, og at mange vurderer å bygge nye eller oppgradere eksisterende verk. Det er derfor i Norges egeninteresse å sikre at denne bransjen bruker best mulig teknologi, selv om man ikke planlegger å bygge kjernekraftverk i Norge.