I noen tilfeller kan det være tvil om en person er bosatt i Norge eller utlandet. Fra Norges side er reglene nå blitt ganske klare, men grensen på 61 dager kan eksempelvis være overskredet samtidig som et annet land gjør krav på skatt av skattyterens inntekt.

I slike tilfeller skal dobbeltbeskatning kunne unngås gjennom reglene for kredittfradrag etter norske skatteregler. Reglene finnes i skatteloven § 16-20 til 16-28, og gjelder for skattytere som anses som skattemessig bosatt i Norge. Enkelte utenlandske skatter gis det ikke fradrag for.

Når en person er å anse som skattemessig bosatt i flere land skal vedkommendes bostedsmessige status avgjøres etter bestemmelsene i skatteavtalens artikkel om skattemessig bopel (vanligvis artikkel 4), og her kan regelverket bli vanskelig å forholde seg til. Etter denne bestemmelsen skal en person anses som bosatt i det land der denne disponerer fast bolig. Har vedkommende fast bolig i begge land, er det avgjørende hvor personen har de "sterkeste personlige og økonomiske forbindelser (sentrum for livsinteressene)". Om dette ikke gir noe klart svar, eller personen ikke har fast bolig i noen av landene, skal personen anses skatteavtalemessig bosatt i det landet hvor vedkommende har vanlig opphold. Har personen vanlig opphold i begge land, skal vedkommende anses bosatt i det landet der personen er statsborger.

Skatteavtalene fungerer ikke alltid etter sin intensjon. Dels er det reist kritikk mot at ligningsmyndigheten stiller rigide dokumentasjonskrav til skattemessig bosted i utlandet i strid med alminnelige bevisregler innen skatteretten, og dels kan saksbehandlingen være treg. Det kan gå mange år før de to landenes sentralskattemyndigheter har avgjort spørsmålet om beskatningsrett seg imellom. I mellomtiden vil skattyter kunne oppleve krav om skatt fra begge stater, direkte i strid med skatteavtalens formål.