Bakgrunn

Vannkraften har i mange tiår gitt en tilfredsstillende kraftforsyning i landet, fordi man stort sett har hatt overproduksjon av strøm. De siste årene har situasjonen i kraftforsyningen blitt verre. Norge er ikke selvforsynt med strøm i et år med normal nedbør og normal temperatur. Dette har gjort at landet er mer sårbart for de store svingningene som vannbasert kraftproduksjon medfører. Mens 2005 var et godt år rent nedbørsmessig, så måtte Norge importere store mengder kullkraft og atomkraft i både 2003 og 2004. Lite tyder på at kraftsituasjonen vil bli bedre de nærmeste årene. Dette illustreres spesielt godt av situasjonen i Midt-Norge.

Utbygging av tre industriprosjekt i Møre og Romsdal (Hydro Aluminium, Hustadmarmor og Ormen Lange) setter kraftsituasjonen i regionen under spesielt stort press. I 2009/2010 har regionen en forventet underdekning på rundt 7-9 TWh, tilsvarende ca. 5-6 pst. av nasjonalt strømforbruk i dag. Statnett har følgelig advart mot kraftkrise i Midt-Norge, og etterlyser spesifikt gasskraftverk, fordi det er eneste strømproduksjon med tilstrekkelig volum, til en akseptabel pris og innenfor den nødvendige tidshorisont. Vindmøller og nye strømledninger er alternative løsninger, men er langt mindre samfunnsøkonomisk lønnsomt, bidrar med mindre forsyningssikkerhet, ligger for langt frem i tid og skaper store, lokale miljøkonflikter. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sier de ikke kan garantere for kraftforsyningen eller normale strømpriser.

I de øvrige europeiske land er gasskraft en miljøvennlig og ønsket løsning på utfordringene om økt kraftproduksjon. Forskningsmiljøene og kraftbransjen jobber med å utvikle/videreutvikle miljøvennlige teknologier for kraftproduksjon, men erfaringene så langt tilsier at nye alternative teknologier fortsatt ligger et stykke frem i tid. Myndighetene i våre naboland har derfor lagt opp til en politikk hvor man aksepterer bruken av dagens teknologi for å møte dagens kraftbehov, samtidig som man forsker på fremtidens løsninger.

I Norge har det politiske flertallet derimot lagt seg på en linje hvor man struper mulighetene for å øke kraftproduksjonen basert på dagens teknologi, i påvente av at nye og mer miljøvennlige teknologier skal utvikles og kommersialiseres. Et eksempel på dette er kravet om CO2-håndtering på alle gasskraftverk fra første dag. Denne strategien kunne vært en ensidig positiv og spennende satsing for nasjonen dersom Norge hadde et stort og forutsigbart overskudd av kraft. Det er dessverre ikke tilfelle.

Hovedpoenget med å bygge gasskraftverk er å produsere strøm. Som nasjon bør vi ikke akseptere risikoen med en kraftkrise basert på at noen vil gamble på en fremtidig CO2-løsning. Forslagsstillerne mener derfor det er viktig at Regjeringen fører en gasskraft- og CO2-politikk som ikke setter kraftforsyningen i fare.

Som kjent har Regjeringen så langt nektet å ta det økonomiske ansvaret for de særnorske krav om CO2-rensing på alle nye konsesjoner. De særnorske kravene om CO2-rensing i gasskraftverk pålegger dermed eventuelle utbyggere en økonomisk og teknologisk risiko som er uholdbar, og foreløpig har ingen aktør vært villig til å akseptere slike rammebetingelser. På budsjetthøringen i energi- og miljøkomiteen høsten 2005, uttalte representanter for både Industrikraft Midt-Norge og Landsorganisasjonen i Norge (LO) at de ikke tror noen vil bygge gasskraftverk i Norge dersom utbygger må ta kostnader utover CO2-kvoteprisene. Forslagsstillerne har stor forståelse for at de private aktørene i energisektoren og petroleumsnæringen ikke umiddelbart kaster seg på enkelte politikeres visjoner om en CO2-verdikjede. Ingen vet hva dette koster i dag eller om det fungerer rent teknologisk. Det er også usikkert om vi får tilstrekkelig CO2 til å gjøre alvor av drømmen om å bruke det som trykkstøtte, eller om geologiske formasjoner faktisk holder på CO2 o.a. Flere medieoppslag på NRK etc. vitner også om at det er strid om valg av teknologier som Regjeringen ønsker å forske frem. Pr. i dag er dermed det meste usikkert rundt CO2-kravene og verdikjeden. Og siden gasskraftverk ikke skal bygges uten renseteknologien, så blir aktørene sittende og vente på hverandre og på myndighetene. Dette tyder på at Regjeringens politikk setter en effektiv stopper for gasskraftverk. Dette gir grunn til dyp bekymring, tatt i betraktning at fagmyndighetene innen kraftsektoren flere ganger og i lang tid har understreket at gasskraftverk er eneste realistiske løsning for å sikre kraftforsyningen flere steder i landet. Forslagsstillerne mener man ikke kan unnlate å ta hensyn til risikoen og konsekvensene dersom CO2-prosjektet ikke lykkes. Den negative utviklingen i kraftsituasjonen i landet generelt og Midt-Norge spesielt tar ikke pause, og det haster derfor å finne gode løsninger.

Forslagsstillerne mener derfor at Norge primært må akseptere de samme rammebetingelser for gasskraftverk i Norge som i EU for øvrig. Det er et paradoks at norske aktører finner det mulig å bygge flere gasskraftverk i Tyskland, men ikke i Norge. Regjeringen bør også gi konsesjoner til alle søkere om å bygge gasskraftverk, med mindre hensyn til lokalmiljøet tilsier det motsatte. Ved å gi flere konsesjoner, så øker sjansen for at man finner prosjekter som finner tilstrekkelig lønnsomhet, og det øker også den interne konkurransen mellom prosjektene, slik at noen få konsesjonsinnehavere ikke kan avvente situasjonen i det uendelige. Forslagsstillerne har ingen tro på at alle konsesjoner som gis til slutt vil bli brukt. Markedsforholdene, og dermed forutsetningene for det enkelte prosjekt, vil endres etter hvert som kraftverk bygges. Forslagsstillerne ønsker samtidig å presisere at det er viktig å jobbe for å utvikle bedre og enda mer miljøvennlige teknologier for fremtiden, men vi må erkjenne at dagens kraftbehov må møtes med dagens teknologi.

Enkelte har hevdet at gasskraftverk uten CO2-rensing vil bety et brudd på Kyoto-avtalen. Det er helt feil. Kyoto-avtalen stiller ingen krav om å bruke CO2-håndtering. Kyoto viser til maksimalt tillatt utslipp for hvert land i avtalen, men er relativt liberal med tanke på hvor utslippene skal tas, for eksempel ved å åpne for storstilt bruk av kvotekjøp mellom land, samt investeringer i land utenfor avtalen.

En rekke aktører har de siste årene jobbet for å utvikle en CO2-verdikjede, hvor CO2 fanges, transporteres og injiseres for å utvinne mer olje. Forslagsstillerne mener det er viktig å utvikle gode teknologiske og kostnadseffektive løsninger som kan sikre at petroleumsnæringen er ledende på teknologifronten, samt utvinne mest mulig av ressursene på norsk sokkel. Forslagsstillerne er derimot bekymret for at situasjonen rundt CO2-kravene og visjonene har skapt en meget usikker situasjon for aktørene i bransjen, både innen kraftnæringen og petroleumsindustrien, og at denne usikkerheten snarere forsinker utviklingen i kraft- og petroleumsbransjen fremfor å fremskynde den. Det er som nevnt åpenbart at gasskraftverk ikke bygges med mindre staten tar det økonomiske ansvaret for å forske på og utvikle CO2-kjeden. Forslagsstillerne mener denne usikre situasjonen må oppklares, og mener at staten derfor må ta det fulle ansvaret for å forske på og utvikle en lønnsom CO2-verdikjede til bruk for økt oljeutvinning. Forslagsstillerne er bekymret over at det hastverksarbeidet det nå legges opp til vil gå på bekostning av kvaliteten i arbeidet. Det forutsettes samtidig at dette gjennomføres på en måte som ikke forsinker bygging av gasskraftverk, siden situasjonen rundt landets kraftforsyning er så pass anstrengt.

Hensikten med dette private forslaget er som nevnt å gi tydelige signaler til Regjeringen om at man skal legge til rette for å bygge gasskraftverk snarest mulig. Dette er en linje som har hatt betydelig politisk støtte tidligere. Stortinget må derfor sikre at usikkerheten rundt rammebetingelser fjernes, og at ansvaret for finansiering og utvikling av CO2-verdikjeden tydeliggjøres som et statlig ansvar.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

Stortinget ber Regjeringen snarest, og senest i Revidert nasjonalbudsjett 2006, fremme en sak med følgende punkter:

• 1. En tiltaksplan for bygging av gasskraftverk med samme krav til CO2-håndtering som i EU.

• 2. Staten tar det fulle finansiellteknologiske ansvaret og risiko for forskning, utvikling og utbygging av verdikjeden for CO2, slik at utbygger av gasskraftverk og operatørselskap på norsk sokkel fritas for økonomisk og teknologisk risiko i denne sammenheng.