Til Stortinget
Demokrati må bygge på like muligheter for kvinner
og menn. Likestilling handler om en rettferdig fordeling av felles
goder i et samfunn. Kvinner i Norge har ikke oppnådd reell
likestilling. Fordelingsprofilen må bli mer synliggjort
og satt i et system slik at samfunnet kan sette i gang de nødvendige
tiltak for å utjevne forskjeller bl.a. innenfor viktige
områder som: Økonomi, arbeidsliv, lønn,
utdanning, forskning, pensjon, politisk makt, teknologi,
likestilling i hjemmet, aktiv deltagelse i samfunnslivet, kulturell fordeling,
sosialt, omsorgssituasjon, fattigdom, alder og helse.
Det vil være viktig i utredningen om kvinners levekår å få fram
kjønnsperspektivet i de økonomiske og budsjettmessige
prioriteringene som gjøres. Det er i dag utarbeidet metoder
for å kunne gjøre analyser av fordelingseffekten
mellom kjønn i budsjetter. Regjeringen har utarbeidet vedlegg
til statsbudsjettet som sier noe om hvordan Regjeringen jobber med
likestilling i budsjettarbeidet, men det ser ikke ut til å påvirke
politiske avgjørelser som taes i forhold til kjønnsperspektivet
i budsjettet.
Vold som utøves mot kvinner er ved siden av å være
en personlig sterk krenkelse, også en betydelig kostnad
for samfunnet. En levekårsundersøkelse for kvinner
bør kunne estimere hvilke samfunnsøkonomiske kostnader
vold mot kvinner har. Likestillingssenteret har laget en rapport
som evaluerer omfangsundersøkelser og kostnadsberegninger
i Canada, Finland, Sverige og Storbritannia.
I Norge var det ifølge Politidirektoratets årsmelding
for 2003 ca. 4 000 politisaker om vold i nære
relasjoner, og det er store mørketall. Antall overnattingsdøgn
på krisesentrene øker fra år til år.
Ni av drapene på kvinner i 2003 (45 pst.) ble begått
av ektefelle/ samboer eller tidligere ektefelle/ samboer. Samtlige
gjerningspersoner var menn. Siden 1994 er 162 kvinner drept i Norge.
78 av disse (48 pst.) er drept av ektemann, samboer eller tidligere
samboer.
Kvinner inn i styrene er viktig og bør være
en selvfølge for moderne bedrifter. Det er også viktig å ta
i bruk alle de menneskeressursene som finnes, og næringslivet
bør rekruttere fra 100 pst. og ikke bare fra 50 pst. av
populasjonen. En kartlegging Brønnøysundregisteret
har gjort i år, viser at bare 9 av 521 norske allmennaksjeselskaper
har kvinnelig styreleder. For ett år siden var det 15.
Nesten 10 pst. av aksjeselskapene har en kvinne som styreleder,
men bare 2 pst. av allmennaksjeselskapene (ASA) har det samme.
Lønnsgapet mellom kvinner og menn øker. Utdanning
lønner seg økonomisk for både menn og kvinner,
men det lønner seg minst for kvinner. Menn får
større lønnsmessig uttelling av å ta
utdannelse enn det kvinner gjør.
En viktig årsak til lønnsforskjellene er det
kjønnsdelte arbeidsmarkedet hvor kvinner ofte jobber i
deltidsstillinger. Der kvinneandelen er høy, er lønna
dårlig.
Det bør settes ned en likelønnskommisjon som skal
se på de store lønnsforskjellene mellom kvinner og
menn i privat og offentlig sektor, og utrede årsakene til
denne skjevutviklingen. Denne kommisjonen bør ha et særlig
fokus på bl.a.: Forsøk med 6-timersdagen, andre
forsøk med kortere arbeidstid, likelønnspott og
arbeid for kvinnerepresentasjon. Levekårsundersøkelsen
for kvinner bør si noe om hvorfor deltid, overtid og ufrivillig
deltid er knyttet opp til kjønn, og hvilke konsekvenser
dette får for menn og kvinner, og dermed for likestillingen
mellom kjønnene. Det bør legges fram forslag om
at all offentlig statistikk må være kjønnsoppdelt.
Store offentlige utvalg må utrede likestillingskonsekvenser
for forslagene som blir framlagt, for å sikre at hensyn
til kvinner og menn blir likt ivaretatt. Norge topper likestillingsrangeringen
av FNs utviklingsprogram (UNDP). Samtidig har Norge et av de mest
kjønnsdelte arbeidsmarkeder i verden. Visse næringer
er helt dominert av det ene kjønnet. Dersom jevn kjønnsfordeling
defineres som minst 40 pst. av hvert kjønn, er det kun
31 pst. av næringene som kan sies å ha en jevn
fordeling av kvinner og menn.
Mange kvinner arbeider ufrivillig deltid. Dette gjelder særlig
innenfor helse- og sosialtjenester og varehandel. Samtidig øker
arbeidsløsheten blant kvinner innen helse- og omsorgsyrkene
i kommunene. Levekårsundersøkelsen for kvinner
bør se på konsekvensene av denne problemstillingen.
Pensjonsreformen må sørge for å ha
et likestillingsperspektiv som sørger for en rettferdig
fordeling mellom kvinner og menn. Et grunnleggende velferdsgode
som pensjonsrettighetene utgjør, må fordeles likt
mellom kjønnene.
For å oppnå likestilling i hjemmet og privat,
må det synliggjøres hva som hindrer kvinner og
menn i å bryte ut av gamle kjønnsrollemønstre.
Kvinner tar fortsatt ut størsteparten av foreldrepermisjonen. Menn
tar ut lite eller ingenting utover fedrekvoten på fire
uker. Fortsatt er det slik at kvinner bruker mest tid på husarbeid.
Det store flertallet av kontantstøttemottakere er kvinner,
og flertallet av kontantstøttemottakerne ønsker
barnehageplass framfor kontantstøtte. Fortsatt står
rundt 15 000 barn i barnehagekø. Denne arbeidsfordelingen
har negative konsekvenser for utøvelsen av et likestilt
foreldreskap, samtidig som kvinners mulighet for en mer stabil tilknytning til
arbeidslivet begrenses. Økonomisk selvstendighet er en
forutsetning for reell likestilling.
Kvinner med minoritetsbakgrunn opplever diskriminerende praksis
fra både storsamfunnet og eget miljø med hensyn
til kjønn, og fordommer og diskriminerende praksis i storsamfunnet
med hensyn til etnisk tilhørighet.
Det er også store forskjeller mellom de ulike minoritetsgruppene
og mellom individene innad i en og samme gruppe. Målet
er å oppnå full likestilling for alle, uavhengig
av kjønn, klasse, hudfarge, seksuell orientering og kulturell
bakgrunn.
Kvinner har mindre makt og innflytelse i samfunnet generelt og
i helsevesenet spesielt. Kvinner har andre sykdommer enn menn, og
kvinner føder barn. Kvinner gir oftere uttrykk for at helsevesenet
ikke tar dem alvorlig. Kvinner har, også fordi det er flest
av dem blant de gamle, flere kroniske sykdommer (NOU 1999:13 Kvinners
helse i Norge (Kvinnehelseutvalget)). Kunnskap om sykdom, regelverk
og medisinsk praksis bygger ofte på en uuttalt mannlig norm.
Medisinsk forskning utelukker ofte kvinner i datainnsamlingen. Velferdsstatens
ytelser tar ofte utgangspunkt i en stabil heltidsarbeider, som har
vært den tradisjonelle mannlige norm. Tiltak for bedre
arbeidshelse fokuserer oftere på farlige stoffer og kraftig
støy enn på tunge løft og følelsesmessige
belastninger. Kvinners yrkesdeltakelse er mer enn menns avhengig
av gode velferdsordninger; barnehageplasser, permisjonsrettigheter
og offentlig omsorg for nære pårørende.
Mange kvinnearbeidsplasser representerer helsefarer gjennom tunge
tak, lav lønn og underordnet posisjon. Dette er svært
viktige politikkområder for forebygging av kvinners helseplager. Samtidig
er det avgjørende for helsa at også de som faller
utenfor arbeidslivet, sikres et verdig liv.
90 pst. av all ungdom tok videregående opplæring i
2003, og det var omtrent like mange gutter og jenter. Flertallet
innen videregående skoleopplæring går
på studieretninger med jevn kjønnsfordeling. 37
pst. av elevene går på studieretninger med svært
ujevn kjønnsfordeling. Kjønnssegregeringen var
særlig stor blant noen av yrkesfagene.
Kjønnsfordelingen mellom de som fullfører høyere
utdanning er fortsatt stabil med 60 pst. kvinner og 40 pst. menn.
20 pst. av kvinnene har kort universitets- og høyskoleutdanning,
av mennene har 16 pst. samme utdanning. 7 pst. av mennene har universitets-
og høyskoleutdanning som er lengre enn 4 år, mens
kun 3 pst. av kvinnene har tilsvarende (2002). Kvinneandelen er
likevel høy ved samtlige eliteutdanninger, som er yrker
som forbindes med mer status og prestisje enn andre (veterinær,
farmasøyt og psykolog er studier som domineres av kvinner).
61 pst. av alle doktorgradene ble gjennomført av menn
(2003). 84 pst. av professorene er menn. Kjønnsfordelingen
blant forskere innen høgskole- og universitetssektoren
er 37 pst. kvinner og 63 pst. menn. Blant næringslivsforskere
er det 21 pst. kvinner og 79 pst. menn.
Fem års makt- og demokratiutredning er gjennomført
uten at flertallet klarte å samle seg om en felles rapport.
To av forskergruppens medlemmer (Siri Meyer og Hege Skjele) valgte
av ulike grunner å ikke delta i en felles sluttbok, men
redegjorde for sine uttalelser i NOU 2003:19 Makt og demokrati.
Siri Meyer mente bl.a. at de endrede maktforholdene krever et
annet begrepsapparat enn det samfunnsvitenskapelige som til nå har
dominert forskningen på feltet, og jobbe innenfor
et humanistisk perspektiv. Hege Skjele mente bl.a. at det var av
stor betydning å stille spørsmål om kjønnsrettferdighet
til makt- og demokratiproblematikken for å få fram
andre samfunnsmessige utviklingstrekk. Hun sier bl.a.: FNs kvinnekonvensjon
etablerer en standard for kjønnsrettferdighet som alle
slags lokale lover, tradisjoner og praksiser ikke kan diskuteres
mot. Den representerer en "global" anerkjennelse av at menneskerettigheter
ikke uten videre lar seg formulere kjønnsnøytralt,
at denøytraliseringen kan være nødvendig
for å sikre kvinner rettigheter på lik linje med menn.
I en levekårsundersøkelse for kvinner vil det
være viktig å også legge disse perspektivene
til grunn, som disse to forskerne trekker opp.
Norge må bli et foregangsland innenfor likestillingspolitikk
mellom kjønnene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen sette ned et utvalg som skal lage en levekårsundersøkelse for kvinner som tar opp i seg forskjellige samfunnsområder innenfor privat og offentlig sektor for å kunne belyse kvinners levekår i et likestillings- og kjønnsperspektiv.
Stortinget ber Regjeringen sette ned en likelønnskommisjon som skal se på bl.a. forsøk med 6-timersdagen og andre forsøk med kortere arbeidstid, likelønnspott, arbeide for kvinnerepresentasjon, se på de store lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i privat og offentlig sektor, peke på årsaker til denne skjevutviklingen og fremme forslag til tiltak for å oppnå likelønn.
27. april 2005