Forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Sigbjørn Molvik om å avvikle ordningen med anbud på produksjon av ortopedisk fottøy
Innhold
Mange tusen nordmenn er av ulike medisinske årsaker avhengige av spesialproduserte, ortopedisk tilpassa fottøy. Kostnadene blir etter bestemte kriterier dekket av Rikstrygdeverket.
Produksjonen av denne type fottøy er blitt utført i Norge av flere mindre bedrifter som har spesialisert seg på dette. Siden 2000 er produksjonen av ortopedisk fottøy blitt satt ut på anbud i den hensikt å spare offentlige utgifter.
Saken ble omtalt i St.prp. nr. 1 (1999-2000) og Stortinget hadde da ingen merknader.
Etter 5 år med slik anbudsutsettelse begynner nå flere negative utslag av denne ordningen å bli synlige.
Brukere av ortopediske sko er helt avhengige av fottøy som er strengt individuelt tilpassa for å oppnå optimal funksjonsevne og avhjelpe smerter og lidelser. Derfor er det helt avgjørende at brukeren har nærhet til produsenten for å kunne prøve ut fottøyet underveis i produksjonsprosessen - gjerne flere ganger - slik at nødvendige tilpasninger og justeringer kan foretas underveis. Etter at ordningen med anbud på denne produksjonen ble gjennomført, er antallet produsenter i Norge gått ned og stadig større deler av produksjonen er satt bort til utlandet. Dette gir et klart forringa tilbud til brukerne ved at muligheten til godt individuelt tilpassa fottøy blir sterkt redusert eller i mange tilfeller helt fjerna.
Dette fører til lavere funksjonsevne og sterkt forringa livskvalitet for mange brukere av ortopedisk fottøy.
Ordningen med anbud fører også til at et relativt lite, men svært viktig fagmiljø innafor ortopedisk fottøyproduksjon forvitrer, og viktige arbeidsplasser blir borte.
I programmet "Brennpunkt" på NRK1 tirsdag 19. april 2005 kom det fram at mange brukere er svært bekymra for det som nå skjer i kjølvannet av at ordningen med anbud ble gjennomført. I det samme programmet kunne heller ikke representanten for Rikstrygdeverket dokumentere noen innsparinger i folketrygdens utgifter til ortopedisk fottøy som en følge av ordningen. Uansett er det så begrensa beløp vi her snakker om, at økonomiske hensyn ikke kan rettferdiggjøre at brukerne av ortopedisk fottøy får et dårligere tilbud.
Det er derfor mange gode grunner til snarest å avvikle ordningen med anbud på produksjon av ortopedisk fottøy i Norge og gå tilbake til en ordning der Rikstrygdeverket inngår avtaler med ulike produsenter for å sikre nærhet til brukerne.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen snarest mulig avvikle ordningen med anbud på produksjon av ortopedisk fottøy.