Forsømmelsene av utenrikspolitikken og utenrikstjenesten medfører både et styringsproblem, et sikkerhetsproblem og et økonomisk problem i form av tapt verdiskaping og eksportinntekter. Noen av konsekvensene kan kort oppsummeres i følgende punkter:

• Mangelen på en fokusert utenrikspolitikk vil i beste fall innebære press mot eller tap av konkurranseevne, markedsadgang, råderett over naturressurser, økonomiske soner og vernesoner eller andre territorielle og folkerettslige forhold som vil kunne underminere landets langsiktige verdiskapingsevne og dermed vår fremtidige velferd. I verste fall kan det medføre militært vakuum, stormaktskonkurranse, manglende stabilitet og militært press mot norske interesser og territo­rium pga. vår strategiske beliggenhet, enorme havområder og verdifulle forekomster av strategisk viktige råvarer som petroleum og proteiner (fisk) som det forventes økende mangel på i årene som kommer.

• Den store delen av utenrikspolitikken som finner sted utenfor offisielle kanaler innebærer også både et styrings- og et demokratiproblem. De store offentlige pengestrømmene som kanaliseres gjennom underskogen av private og halvoffentlige organisasjoner, er ikke underlagt tilstrekkelig kontroll eller gjenstand for politisk styring. Denne offentlig finansierte "milliardindustrien" er heller ikke underlagt rimelige produktivitetskriterier, kvalitetskrav eller adekvate kontrollmekanismer og i praksis unndratt offentlig innsyn. "Corporate governance" og integritetsproblematikken omkring driften av disse organisasjonene må antas å være minst like omfattende som i andre sektorer i samfunnet hvor store pengestrømmer er involvert. Samrøret mellom en delvis privatisert bistand og fredsmekling på den ene siden og eget diplomati på den andre siden, er tvilsom. Her kan koplingen mellom utenomparlamentariske grupper eller eliters private interesser fort få konsekvenser eller endog legge føringer for nasjonale prioriteringer på en særdeles uheldig måte.

• De oligarkiske trekkene ved UDs organisasjon innebærer både et demokratiproblem og et effektivitetsproblem. En utenrikstjeneste som ikke kan ivareta vitale nasjonale interesser effektivt i en krisesituasjon som under flomkatastrofen, er uakseptabel. I en vanskelig sikkerhetspolitisk situasjon kan det bli katastrofalt for landet. I tillegg kommer det faktum at et demokratisert og modernisert UD vil være et mer effektivt UD som bedre vil kunne ivareta norske interesser i det internasjonale bilaterale og multilaterale diplomati. Dessuten innebærer dette sløsing med ressurser og talent.

• Mangelen på spisskompetanse og nødvendige ressurser i UD på viktige saksfelt og forhandlingsområder, innebærer at UD ikke er så godt rustet som det burde være når det gjelder å utrede norske utenrikspolitiske utfordringer og interesser overfor storting og regjering. Det innebærer også at UD er mindre effektiv som forhandlingspart i bilaterale eller multilaterale forhandlingssituasjoner enn det kunne ha vært. Og det innebærer at UD ikke er så effektiv til å håndtere kriser og katastrofer som det bør være, noe som kan få alvorlige konsekvenser.

I en omskiftelig tid, hvor vi kan forvente at vitale norske industri- og handelspolitiske interesser, ressursforvaltningsregimer og sikkerhetsinteresser i stigende grad kan bli utfordret, innebærer dette at vi både politisk og organisatorisk står dårlig rustet til å takle en slik utvikling.