Allerede under den kalde krigen tapte UD sikkerhetspolitikken til Forsvarsdepartementet. På 1990-tallet skjøt internasjonaliseringen av forvaltningen allmenn fart. Alle departementer fikk et internasjonalt kapittel. EØS-prosessen krevde i tillegg en utrednings- og forhandlingskapasitet UD ikke selv hadde tilgjengelig. I stedet for å bygge opp slik kompetanse, ble spesialister fra de øvrige fagdepartementene trukket inn for å ivareta de ulike forhandlingsområdene knyttet til det indre marked. UD fikk ansvaret for den overordnede samordning. Alle ville gjerne være diplomater. UD ble sittende igjen med "allmennkompetansen" med det til følge at spesialkompetansen på vitale saksfelt og viktige forhandlingsområder er blitt tynnet ut i et UD hvor det er blitt nesten bare generalister tilbake.

Mangelen på en profesjonell personalpolitikk, og mangelen på initiativ til å utvikle sterke fagmiljøer, forsterket denne faglige forvitringen. Det samme gjaldt mangelen på belønningssystemer som stimulerer til oppbygging av spesialkompetanse eller ekstra ferdigheter slik det gjør i flere andre lands utenrikstjenester. Mangelen på objektive kriterier ved tildeling av opprykk eller attraktive stasjoner bidro til det samme. Slike forhold skaper verken kompetanse eller kompetanseskapende miljøer. Til tross for mange dyktige medarbeidere som prøver å kompensere for systemsvakhetene så godt de kan, er resultatet blitt en utenrikstjeneste som på flere viktige saksfelt mangler ressurser og de spesialkunnskapene som skal til for å forhandle og ivareta norske interesser effektivt.

Vi erfarte det samme under flomkatastrofen mht. manglende kompetanse i katastrofeberedskap og krisehåndtering. I den interne rapporten av 12. mai 2005 vedrørende UDs håndtering av flomkatastrofen, trekker ambassadør Åge Grutle frem manglende beredskapsplaner, manglende infrastruktur og manglende fagkunnskap når det gjelder krisehåndtering som de viktigste faktorene som forklarer at katastrofen ikke ble håndtert så effektivt som man kunne forvente. Rapporten understreker følgende hva angår forvitringen av fagkompetanse i departementet:

"Enkelte har vært inne på at krisehåndteringen reflekterte en generell mangel på respekt og forståelse for fagkompetanse hos generalistene i utenrikstjenesten. Dette er en kritikk en bør ta på alvor også i bredere sammenheng enn krisehåndtering."

Det er ikke bare når det gjelder krisehåndtering og personaladministrasjon at fagkompetansen er mangelfull. Kompetansen er svak når det gjelder sikkerhetspolitikken, noe som i tiltakende grad kommer til å bli et problem mht. å forholde seg effektivt til våre viktigste alliansepartnere. Når det gjelder internasjonal rett, er det bekymringsverdig at ivaretakelsen av kompetansen innen viktige uavklarte folke- og havrettsspørsmål i våre nærområder tilsynelatende blir lavt prioritert. På den handelspolitiske siden er det åpenbart for alle som kjenner havbruksnæringen at altfor lite har vært gjort altfor sent. UD mangler både ressurser og kompetanse for å sikre markedsadgang og konkurranseevne for norsk laks. Norske havbruksprodukter er blitt møtt med stadig større handelshindringer og er blitt jagd fra marked til marked siden tidlig på 1990-tallet uten at UD har gjort store bestrebelser for å forhindre dette.Man burde vurdere å underlegge forsømmelsene på dette området en egen granskning. Her taper Norge milliardbeløp årlig i verdiskaping og eksportinntekter med store konsekvenser for bosettings- og næringsstruktur i et Distrikts-Norge som forvalter Europas største matkammer og allerede i dag står for 70 pst. av importen av fisk til EU. Grensesnittet mellom de industri-, handels- og sikkerhetspolitiske sidene ved petroleumspolitikken, vårt kanskje største utenrikspolitiske interessefelt og virkemiddel, synes dårlig ivaretatt. Kompetanse og tilstrekkelige ressurser er heller ikke mobilisert når det gjelder de utford­ringene Polhavsdiplomatiet vil bli konfrontert med i årene som kommer, verken på den industri- eller den sikkerhetspolitiske siden.Det er vanskelig å ha noen veldig presis formening om dette uten først å ha foretatt en grundig gjennomgang av UDs organisasjon, men det kan synes som om UD snarere er blitt for stor enn for liten hva angår antall ansatte. Problemet er først og fremst at ressursene og bemanningen er fordelt feil og at intern kompetansebygging er blitt skadelidende. Det er for mange generalister og for få spesialister i UD som kan representere kontinuiteten innen viktige saksfelt.