Det kan virke som om velgerflertallets avvisning av EU-medlemskap på tvers av et knapt mindretall i befolkningen, og et klart flertall blant de politiske eliter, syntes å medføre at både de ledende partier samt store deler av statsadministrasjonen og særlig UD, ikke var i stand til å reetablere fokus og gi Norge en ny utenrikspolitisk plattform tilpasset den nye internasjonale situasjonen. Det kan synes som om Norge er forblitt uten en fokusert utenrikspolitisk agenda i påvente av at EU-medlemskapet skulle løse dette for oss. Dette har ført til at Norge fremstår i det internasjonale diplomati som stadig mer marginalisert og eksponert med en EØS-avtale, men utenfor EU og som medlem i NATO, men et NATO som endrer sin karakter og som synes å være i ferd med å miste stadig mer av sin betydning. Til tross for de store endringene i internasjonal politikk i løpet av 1990-tallet har det ikke funnet sted noen tilsvarende justering i norsk utenrikspolitikk eller organiseringen av denne. Modernisering av UD har ikke vært noe tema.

I stedet har det i stor grad funnet sted en kanalisering av utenrikspolitikken utenom de tradisjonelle formelle kanaler gjennom etableringen av fredsdiplomatiet og forestillingen om Norge som humanitær stormakt. Ledende krefter innen sosialdemokratiet med det FAFO-ledede initiativet som fredsmegler i Midtøsten-prosessen, senere aktivt støttet av Høyre og Kristelig Folkeparti, har fått denne prosessen til å skyte fart. I kjølvannet har det delvis gjennom og delvis på siden av UD vokst frem en veritabel statsfinansiert freds- og bistandsindustri bestående av mer enn 200 private og halvoffentlige organisasjoner. Dette systemets tilblivelse og virke hva angår finansiering, drift og viktige grensesnitt inn mot statsadministrasjonen og det politiske systemet for øvrig, har aldri vært gjenstand for diskusjon verken innad i partiene eller i Stortinget. UDs funksjon som utenrikspolitisk verktøy er blitt tilsvarende redusert. Satt på spissen, er UDs rolle stort sett blitt redusert til representative formål og til å fordele og attestere bevilgningene over de rette budsjettpostene.

Oslo har fått internasjonalt ry som "capital of easy money". Ved flere herværende ambassader, også euro­peiske, finner man attacheer hvis egentlige oppgave er å utløse norsk finansiering til prosjekter i hjemlandet. Freds- og bistands-Norge er blitt en offentlig finansiert milliardindustri uten rimelige produktivitetskriterier, kvalitetskrav eller adekvate kontrollmekanismer og er i praksis unndratt offentlig innsyn.Pga. systemets uoversiktlige og uformelle karakter er det vanskelig å være veldig presis mht. omfanget av dette uten å gjennomføre nærmere studier. "Corporate governance" og integritetsproblematikken som man er opptatt av i privat sektor, synes å være et fremmedord i dette miljøet til tross for de store pengestrømmene som kanaliseres fra det offentlige gjennom dette systemet. Ideen om Norge som fredsmegler, menneskerettighetsforkjemper, bi­stands­nasjon og humanitær stormakt, har blitt styrende for det utenrikspolitiske fokus. Man kan mene at innholdet i denne politikken kan være fornuftig eller mindre fornuftig. Problemet er at dette ikke har kommet i tillegg til, men i stor grad i stedet for den realpolitiske re­orientering av utenrikspolitikken som har funnet sted i de øvrige vestlige land i løpet av 1990-tallet. Det har dermed bidratt til å ta oppmerksomheten og ressursene fra andre viktige utenrikspolitiske interessefelt.