Til Stortinget
Hvert år får ca. 20 000 kvinner alvorlige
bekkenløsningsplager. 1/3 av disse kvinnene har
fremdeles plager ett år etter fødselen. Det ble
dokumentert gjennom det store rehabiliteringsprosjektet som Landsforeningen
for Kvinner med Bekkenløsningsplager (LKB) gjennomførte
i 1994-1996, som ble finansiert av Helse- og sosialdepartementet,
at tidlig nok og tilstrekkelig avlastning er nøkkelen til å forebygge
alvorlige og langvarige bekkenløsningplager. I lys av dette
har LKB lenge etterlyst en kartlegging av det reelle behovet for
husmorvikartjenester i norske kommuner.
Ifølge en oversikt fra Kommunenes sentralforbund (KS)
fantes det i 2000 rundt 300 stillingshjemler på landsbasis
for såkalte husmorvikarer, men antallet blir stadig mindre.
Både LKB og Norges Kvinne- og Familieforbund har gjentatte
ganger påpekt at behovet for denne typen bistand fortsatt
eksisterer.
I sitt svar på skriftlig spørsmål
fra stortingsrepresentant Ingvild Vaggen Malvik (Dokument nr. 15 spørsmål
nr. 253 (2004-2005) svarer helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen
6. desember 2004 følgende:
"Etter sosialtjenestelovens § 4-3 har
den "som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av
praktisk eller personlig hjelp for å klare dagliglivets
gjøremål" krav på hjelp. Bestemmelsen
omfatter også foreldre og deres mindreårige barn
hvis omsorgen for barna overgår foreldrenes omsorgsevne,
enten dette skyldes forhold på barnas side eller foreldrenes egen
helse eller funksjonshemming. De sosiale tjenester skal bl.a. omfatte
"praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig
hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder
eller av andre årsaker", jf. sosialtjenesteloven § 4-2.
Praktisk bistand er en fellesbetegnelse for hjelpevirksomhet, og
omfatter blant annet hjemmehjelps- og husmorvikartjeneste. Tjenestene
skal også omfatte "avlastningstiltak for personer og familier
som har et særlig tyngende omsorgsarbeid".
Sosialtjenesteloven pålegger ikke kommunene noen bestemt
organisasjonsform når det gjelder praktisk bistand og avlastningstiltak,
og kommunene står derfor fritt i forhold til hvordan de
velger å organisere tjenestene. Dette er også presisert
i forarbeidene til sosialtjenesteloven (Ot. prp. nr. 29, 1990-91
s. 55). Her er det bl.a. uttalt følgende:
"Lovbestemmelser som skal regulere de sosiale tjenester bør
gi rom for lokale tilpasninger og bør derfor ikke detaljregulere
utformingen av tjenestetilbudet."
Departementet har vært i kontakt med Sosial- og helsedirektoratet,
som har henvendt seg til Asker kommune og bydeler i Oslo for å få opplysninger
om bruk av praktisk bistand, herunder husmorvikartjeneste. Tilbakemeldingene
viser at forskjellige organisasjonsformer er valgt. Betegnelsen
husmorvikartjeneste benyttes i noen grad fremdeles som navn på en
type hjelpevirksomhet, men stillingsbetegnelsen "husmorvikar" er
ikke nødvendigvis opprettholdt. Noen har helt gått
bort fra denne begrepsbruken. Det er imidlertid en felles forståelse
at søknad om husmorvikar skal vurderes etter bestemmelsen
om praktisk bistand i sosialtjenesteloven § 4-2
bokstav a, jf. § 4-3, uavhengig av hvilken betegnelse
tjenesteapparatet bruker på tjenesten.
Det at betegnelsen husmorvikar er mindre brukt enn tidligere,
kan forklares med lovens system med en generell regulering av tjenestene.
Dette kan også forklare hvorfor antallet stillingshjemler
for husmorvikarer går ned. Dette innebærer imidlertid
ingen realitetsendring i omfanget og innholdet av kommunenes
hjelpeplikt.
Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere nærmere om
det er hensiktsmessig å foreta en kartlegging av kommunenes
bruk av praktisk bistand og behovet for slik bistand".
Etter forslagsstillernes mening er det behov for en kartlegging
av kommunenes tilbud om praktisk bistand til foreldre i forbindelse
med fødsel samt det eksisterende behovet for slik bistand.
Ikke alle familier har opptjent nødvendige rettigheter
til fødsels- og sykepenger. Fortsatt mangler ifølge
Statistisk sentralbyrå (SSB) en av fire kvinner rett til
fødselspenger, og regelverket legger i dag sterke begrensninger på familienes økonomiske
handlingsrom. I noen familier kan utvidede rettigheter til omsorgspermisjon for
far være en mulighet, mens det for andre familier ikke
vil løse behovet. Dette vil være særlig
tydelig i familier med aleneforeldre.
I tillegg har vi også registrert at antallet flerbarnsfødsler øker,
samt at mange familier består av en alenefar eller alenemor.
Ikke alle har et sosialt nettverk som kan stille tilstrekkelig opp
i slike situasjoner. Dette innebærer at det i mange familier
vil være et behov for praktisk hjelp, også ut
over de familiene hvor kvinner over lengre tid er rammet av bekkenløsningsplager.
Forslagsstillerne mener hovedfokus for en slik kartlegging ikke
må være hva slags betegnelse som kommunene benytter
i forhold til å yte en slik tjeneste, men at det er snakk
om et reelt tilbud til barnefamilier med behov for praktisk hjelp.
Betegnelsen husmorvikar er historisk betinget, og overmoden for en
revisjon. Det spesielle for dette hjelpebehovet er at det vil være
snakk om kommunalt ansatte med fagkompetanse i forhold til spedbarn/små barn,
noe som må gjenspeiles i kommunenes tilbud. I tillegg må en slik
kartlegging ta høyde for at eventuelle brukere ikke vil
etterspørre et tilbud som de oppfatter som avviklet/fjernet,
eller som det vil være svært vanskelig å få innvilget.
I tillegg vil nivået på eventuelle egenandeler
spille en betydelig rolle, spesielt for familier med dårlig økonomi.
En av årsakene til at tilbudet i liten grad gis i dag er
at noen kommuner argumenterer med at slike tjenester ikke er lovfestet.
I en situasjon der kommuneøkonomien er svak, vil de tiltak
som har et lovvern bli prioritert framfor andre viktige sosiale
oppgaver. Dette illustrerer behovet for en klargjøring
av hvilket ansvar kommunene har etter sosialtjenesteloven, og hvordan
myndighetene kan sikre at dette behovet faktisk blir dekket. I tillegg
mener forslagsstillerne at Regjeringen bør vurdere om det
er nødvendig med en nærmere presisering av hva
som dekkes av begrepet "praktisk bistand" i hjemmet.
Forslagsstillerne mener også at Stortinget bør
anmode Regjeringen om å legge fram forslag om å utvide
fedres mulighet for å yte slik omsorg i forbindelse med
fødsel.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen foreta
en kartlegging i landets kommuner av det reelle behovet for praktisk
bistand i hjemmet til foreldre i forbindelse med fødsel.
2. Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som sikrer
at alle familier som har behov for praktisk bistand i hjemmet etter
fødselen, får tilbud om dette.
3. Stortinget ber Regjeringen utvide fedres mulighet til å yte
omsorg i forbindelse med fødsel.
15. desember 2004