Til Odelstinget
Unge på flukt fra tvangsekteskap får i dag
fri rettshjelp knyttet til oppløsningen av ekteskapet,
og særskilt i forbindelse med straffesak der de har vært utsatt
for mishandling eller trusler fra nærstående. Derimot
er det ingen rett, men kun en mulighet til fri rettshjelp, når
det dreier seg om juridisk bistand til forhold knyttet til behov
for flukt til og bosetting i ny landsdel, navneendring, adressesperring
og voldsalarm. Det finnes eksempler på unge som
ikke har fått innvilget nødvendig fri rettshjelp
til helt nødvendige juridiske avklaringer som oppstår
i forbindelse med etablering med ny identitet og bosetting.
Det er et klart behov for å etablere et system som gir
den unge nødvendig rettshjelp og trygghet for at hjelpen
er der, og gis umiddelbart.
Det dreier seg om behov for advokatbistand på en rekke
områder:
Navneendring.
Adressesperring.
Nye identitetspapirer.
Framskaffelse av vitnemål og attester i nytt navn.
Informasjon og forhandling med kreditorer.
Bolig eller bedrifter kan stå i de unges navn,
og eierforholdet må avvikles, osv., osv.
Rettshjelploven § 13 tredje ledd åpner
for unntak:
"… når det aktuelle problem åpenbart
har så stor personlig og velferdsmessig betydning for vedkommende
at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige yter
fri rettshjelp".
Det er fylkesmennene som skal forvalte dette unntaket i loven.
I flere avslag som er gitt i slike saker sier fylkesmenn at de har
forståelse for at saken har personlig betydning for søkeren,
men finner ikke at det kvalifiserer til fri rettshjelp. Argumentasjonen som
i tillegg brukes er at man legger særlig vekt på at det
føres en restriktiv praksis i saker som skal behandles
av offentlig forvaltning og som har opplysningsplikt i henhold til
forvaltningsloven.
Justisdepartementet sier at de ikke har instruert om endret praksis,
og på grunn av det beskjedne antall klagesaker departementet
har hatt til behandling, mener de at det er grunn til å anta
at den offentlige opplysnings- og veiledningsplikt har vært
tilstrekkelig. Det at man på saksområder har få saker
er ingen indikasjon på alvorlighetsgrad, og skal ikke styre hvorvidt
fri rettshjelp skal tilstås.
Det vises til brev fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Juridisk
avdeling, datert 13. april 2004 ref. 2004/6953
FM-J, brev fra Fylkesmannen i Rogaland datert 23. oktober
2003 til Justisdepartementet ref. 2003/7889 og brev fra
Justisdepartementet datert 18. desember 2003 til advokat
Hanne Guttulsrud Bredal ref. 03/8341 A-AK ALH. I avslagene
går det fram at slike saker ikke er prioritert, at bistand
i forbindelse med identitetsskifte og sperring av adresse kun er
ansett som en forvaltningssak og at det anses unødvendig
med juridisk bistand, og at disse forhold ikke anses som spørsmål
av stor personlig og velferdsmessig betydning.
I eksempler fra fylkesmenns vedtak på konkrete avslag
på fri rettshjelp, legges det vekt på at det offentlige
har veilednings- og/eller undersøkelsesplikt, og
at de unges praktiske behov skal ivaretas gjennom ulike offentlige
instanser. Samtidig henviser fylkesmenn de unge til frivillige organisasjoner
for bistand på de samme områdene. Statsråd
Odd Einar Dørum sier i svar på skriftlig spørsmål
nr. 895 (2003-2004):
"Rettshjelpsloven åpner for eksempel for at
det offentlige dekker utgifter til advokat i forbindelse med oppløsning
av ekteskap, herunder tvangsekteskap. Det føres en liberal
praksis i disse sakene. Videre har departementet iverksatt et særskilt
rettshjelpstilbud i forbindelse med straffesaker der personer har
vært utsatt for trusler eller mishandling fra nærstående.
Tilbudet er et supplement til straffeprosesslovens regler om bistandsadvokat,
og vil dekke deler av de problemstillinger tvangsgiftede kan oppleve.
Når det gjelder den konkrete problemstilling som tas
opp om behovet for beskyttelse gjennom skifte av bosted, adressesperre
mv., forutsettes ungdommene å få nødvendig
bistand og beskyttelse fra offentlige organer. Politiets oppgave
er å beskytte den utsatte. Dette er et viktig prinsipp.
I enhver situasjon som omfatter alvorlige trusler vil politiet foreta
en trusselvurdering. Vurderingen legges til grunn for å avgjøre
hvilke beskyttelsestiltak som best vil ivareta sikkerheten til den som
trues. Aktuelle beskyttelsestiltak vil kunne være; voldsalarm,
utstedelse av besøksforbud, adressesperre og politioperative
tiltak. I særlige tilfeller der andre beskyttelsestiltak
er vurdert ikke å være tilstrekkelige for å ivareta
den utsattes sikkerhet, kan det gis tillatelse til å benytte
fiktiv identitet. Den nødvendige bistand i slike saker
er av mer praktisk enn av juridisk art. Rettshjelpsloven utelukker
likevel ikke at det kan innvilges fri rettshjelp dersom saken byr
på særskilte problemer som krever bistand fra
advokat. Fylkesmennene og departementet som klageorgan vurderer hver
enkelt sak konkret, men med utgangspunkt i at søkerne primært
skal få bistand fra annet hold. Dette har nå som
tidligere vært gjeldende praksis på området."
Forslagsstillerne viser til de klare eksempler som nevnt før
i dette avsnittet om at dette ikke har vært tilfelle. Det
er iherdig innsats fra frivillige, og ikke fra det offentlige, som
har sørget for trygghet og hjelp i en kritisk situasjon.
Rettstilstanden nå har to alvorlige svakheter. For det
første er det tidsaspektet. Advokater vil vegre seg mot å yte
bistand før fylkesmenn har innvilget fri rettshjelp. Dette
tar tid, samtidig som de unge ikke kan vente fordi de trenger øyeblikkelig
hjelp for å komme seg i trygghet. Å betale den
nødvendige rettshjelpen selv har de færreste unge
i en slik situasjon råd til. For det andre viser begrunnelsene
som er gitt av fylkesmennene at en ikke forstår alvoret
i slike saker.
Begrunnelsene for avslag som er gitt, viser at praksis og holdning
nå er at juridisk bistand, utover det som er knyttet til
den formelle oppløsningen av ekteskapet, ikke anses nødvendig.
Det vurderes at juridiske forhold knyttet til for eksempel ny
identitet ikke er kompliserte, og at feil i slike sammenhenger ikke
anses å være av stor personlig og velferdsmessig
betydning. Det offentlige har ofte ikke de nødvendige rutiner
og juridisk kompetanse til å håndtere disse sakene
betryggende.
Statsråd Odd Einar Dørum i Justisdepartementet skriver
også i sitt svar på skriftlig spørsmål
nr. 895:
"Hvis det på bakgrunn av det som nå kommer
frem likevel viser seg at det offentliges opplysnings- og veiledningsplikt
ikke er tilstrekkelig, er jeg selvsagt åpen for å vurdere
om det kan være grunn til å behandle slike saker
mer liberalt, og samtidig signalisere dette til fylkesmennene."
Å henvise ungdom i potensielt livstruende situasjoner
til det offentlige, uten rett til bistand fra advokat med den nødvendige
kunnskap og uten samkjøring etatene imellom, kan være
både farlig og påføre personene det gjelder
helt uakseptable belastninger. Det er dessverre flere konkrete eksempler
av nyere dato på det offentliges behandling av unge i krise, hvor
sikkerheten er satt på spill og kompetent hjelp ikke er
blitt gitt. Eksempler viser også at hele prosessen med
ny identitet må starte på nytt igjen, på grunn av
manglende juridisk kompetanse og bistand, og fordi vedkommende er
gitt feil kode eller opplysninger blir gitt i strid med reglene.
Feilaktig og mangelfull saksbehandling og oppfølging, og
et kunnskapsnivå i det offentlige som fremdeles er tilfeldig
og mangelfullt, setter i slike tilfeller de unges liv i direkte
fare. Kunnskapen og erfaringen i offentlige organer er ikke stor
nok, nettopp fordi det ikke er mange av disse sakene. En rundgang
mellom offentlige kontorer som ikke i tilstrekkelig grad vet hva
de skal gjøre er uverdig, unødvendig og utsetter
de unge det her gjelder for enda større risiko.
Det er umennesklig å kreve at de det her gjelder skal
makte å finne fram i systemet og ordne opp selv i den situasjonen
de befinner seg i. De er på flukt, de har vært
utsatt for vold og tvang og de kan være drapstruet. De
har mistet alt - familie, venner, bosted, skole, arbeid, og mange
står på fullstendig bar bakke. De har behov for
praktisk hjelp til flytting og etablering på et nytt, trygt
sted. Slik hjelp bistår i dag for eksempel organisasjoner
som "Selvhjelp for innvandrere og flyktninger" (SEIF) med. Men de
mer formelle sidene av saken må henvises til advokater
med kompetanse på området. Det er behov for at
advokatbistand er til stede på en rekke områder:
Navneendring.
Adressesperring.
Nye identitetspapirer.
Framskaffelse av vitnemål og attester i nytt navn.
Informasjon og forhandling med kreditorer.
Bolig eller bedrifter kan stå i de unges navn,
og eierforholdet må avvikles, osv., osv.
Ingen av disse områdene er prioritert i rettshjelploven
i dag. Så lenge ungdom på flukt fra tvangsekteskap
som gruppe ikke kommer inn som prioritert område, blir
de overlatt til tilfeldigheter og usikkerhet som kan få alvorlige
konsekvenser.
Arbeidet mot tvangsekteskap må styrkes.
Tiltakene nummerert fra en til fire om krisehjelp til ungdom
i Regjeringens plan for fornyet innsats mot tvangsekteskap fra våren
2002 har rett intensjon, men det må sikres en større
treffsikkerhet slik at de som trenger hjelp faktisk får
det. Det må lages et helhetlig tilbud med nødvendig
rettshjelp på de nevnte områdene.
Kun på denne måten kan vi sikre at de ikke
utsettes for tilfeldig behandling som kan ha tragiske konsekvenser.
Det dreier seg om en forholdsvis liten gruppe - kanskje 50 ungdommer
i året. Sammenlikner vi dette lille antallet med en av
de andre gruppene som er prioritert i rettshjelploven, de som årlig
går til separasjon og skilsmisse, vil vi se at det offentliges ekstrautgifter
vil bli svært begrenset.
Kapittel III i rettshjelploven omhandler fritt rettsråd.
I § 13 framgår vilkår for fritt
rettsråd. Første ledd gjelder saker hvor det ikke
er behovsprøving. Andre ledd gjelder saker etter ekteskapsloven,
barneloven, trygdesaker mv. For disse sakene må søker
ha oppfylt økonomiske vilkår. Tredje ledd gjelder
saker som har velferdsmessig og personlig betydning for søkeren som
gjør at rettshjelp likevel kan innvilges etter søknad.
Lovendringen vedrørende rettshjelp i saker om tvangsekteskap
kan legges inn under rettshjelploven § 13 første
eller andre ledd som en prioritert sak.
§ 13 første ledd foreslås
gitt følgende ordlyd:
I saker etter utlendingsloven har utlending rett til fritt rettsråd
uten behovsprøving som bestemt i utlendingsloven § 42
tredje ledd. I saker om erstatning etter strafforfølgning
etter straffeprosessloven kapittel 31 har siktede rett til fritt
rettsråd uten behovsprøving. I
saker som omhandler tvangsekteskap har søkeren rett til
fritt rettsråd uten behovsdekning.
Hvis forholdet skulle dekkes inn i § 13 andre
ledd med behovsprøving kunne denne paragrafen gis følgende
ordlyd:
I saker som nevnt i § 18 første ledd,
i trygde- og pensjonssaker og i saker som omfatter
tvangsekteskap, kan fritt rettsråd gis til den som
oppfyller de økonomiske vilkår i § 8,
jf. § 10, når dette kan antas nødvendig
og det er rimelig at det offentlige yter slik bistand.
Videre må det gjøres et tillegg i stykkprisforskriften
av 18. september 2001 (2088). Erfaringsmessig blir det
brukt mye tid i disse sakene. Først og fremst fordi det
er en rekke forhold ungdommene trenger bistand til. I noen saker
er det behov for tolk og det er nødvendig med mye informasjon
for at de skal forstå sine rettigheter. De som jobber med
denne type saker påpeker at stykkprissatsen må økes,
og en stykkprissats på inntil 12 timer vurderes rimelig.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
A
Vedtak til lov
om endring i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp
I
I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp gjøres følgende endring:
§ 13 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
I saker som omhandler tvangsekteskap har søkeren rett til fritt rettsråd uten behovsdekning.
II
Denne lov trer i kraft straks.
B
Stortinget ber Regjeringen endre forskriften om stykkprissats i saker som omhandler tvangsekteskap slik at det gis en stykkprissats på inntil 12 timer.
7. desember 2004