Til Stortinget
Kvinner på flukt fra vold og tvangsekteskap må ofte
plasseres på krisesenter i en annen kommune enn der de
er registrert bosatt. Dette er helt avgjørende for å gi
kvinnene den nødvendige trygghet og sikkerhet. Mange er
truet på livet og har behov for ny identitet og sperret
adresse.
Når kvinnene er plassert på et trygt krisesenter
i en ny kommune, kommer spørsmålet om hvem som skal
dekke ytelsen ved oppholdet på krisesenteret og videre
etablering i ny kommune.
Det heter i sosialtjenesteloven § 10-1 første
ledd om oppholdskommunens ansvar:
"Sosialtjenesten skal yte tjenester etter denne loven til alle
som oppholder seg i kommunen".
I paragrafens andre ledd går det fram et unntak fra hovedregelen:
"For den som oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns
omsorgstjenester skal tjenestene likevel ytes av sosialtjenesten
i den kommune som var oppholdskommune forut for inntaket i institusjon
eller bolig med heldøgns omsorgstjeneste. Dette gjelder også ytelser
før utskrivingen i forbindelse med utskriving og etablering.
Etter utskriving skal de sosiale tjenestene ytes av sosialtjenesten
i den kommune vedkommende tar opphold, men utgiftene kan kreves
refundert av oppholdskommunene forut for inntak i institusjon eller
bolig med heldøgns omsorgstjeneste."
I tilleggsskriv I-1/94 går det fram at krisesenter ikke
kommer inn under noen av unntakene i sosialtjenesteloven § 10-1
andre ledd. Krisesentrene har ikke institusjonsstatus og regnes
heller ikke som heldøgns omsorgstjeneste. Dette vil si
at kommunen som var oppholdskommune forut for inntaket ikke vil
bli ansvarlig for ytelse til dekning av opphold og etablering i
ny kommune. Dette vil i henhold til sosialtjenesteloven § 10-1
første ledd, være den nye oppholdskommunens ansvar.
Hovedregelen er følgelig at det er kommunen som krisesenteret
ligger i som er ansvarlig for å dekke kostnadene ved opphold
og etablering for kvinner på flukt fra tvangsekteskap.
Kvinner på flukt fra tvangsekteskap blir ofte plassert
på krisesenter hvor kompetansen på dette feltet
er høy. Dette betyr at det er noen få krisesentre
og deres respektive kommuner som må bære kostnadene
ved disse sakene. I noen saker tilbyr kvinnenes registrerte bostedskommuner å dekke
oppholdet i en viss periode. I andre saker viser de til loven som
sier at det er oppholdskommunen som skal dekke kostnadene ved opphold
og etablering.
Erfaringene er at det er noe tilfeldig hvorvidt det er oppholdskommunen
forut for inntaket i krisesenter eller kommunene hvor krisesentrene
befinner seg, som dekker kostnadene ved opphold og etablering. Uklarhet
rundt dette skaper betydelig merarbeid for krisesentrene, frivillige
organisasjoner som bistår kvinnene og kvinnenes respektive
advokater. Videre påfører det kvinnene ytterligere
usikkerhet og belastninger. For kvinnene som allerede er i en svært
sårbar situasjon oppleves det som uverdig at ingen ønsker å ta
ansvaret for dem.
For små kommuner som innehar krisesenter innenfor sine
grenser betyr det en stor økonomisk utgift. Krisesentrene
er dessuten avhengige av å ha et godt samarbeid med sosialtjenesten
i sine respektive kommuner. Uklarheter rundt betaling av opphold
og etablering i ny kommune bidrar ikke til å lette dette samarbeidet.
I ytterste konsekvens kan enkelte krisesentre måtte si
nei til kvinner på flukt fra tvangsekteskap. Dette kan
ikke sies å være lovgivers intensjon.
I handlingsplanen mot tvangsekteskap som Regjeringen la fram
i 2002 sies det følgende:
"… Sosialtjenesten har videre i et forebyggende perspektiv
et medansvar for å samarbeide med andre kommunale og statlige
etater og eventuelle frivillige organisasjoner om konkrete saker
og mer langsiktige strategier for å forebygge ..."
I praksis ser krisesentrene, organisasjonene og advokatene som
bistår ofrene at dette samarbeidet i liten grad fungerer
som det skal. Opphold på krisesenter må derfor
ses på som et midlertidig tiltak som ikke kan erstattes
av krisesenteret i den kommunen som kvinnen flykter fra.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen gjennom forskrift eller lov, sikre at den tidligere oppholdskommunen, forut for inntak på krisesenter, skal være ansvarlig for å yte og bekoste utgiftene til kommunale tjenester i en periode på inntil ett år for kvinner på flukt som følge av tvangsekteskap.
7. desember 2004