Et verdiskapingsprogram bør ikke bare fokusere på foredlingsleddet, men ha et mest mulig helhetlig perspektiv på produksjonen. Programmet bør derfor omfavne hele fiskerisektoren, deriblant fiske og fangst, utstyrsleverandører, mottak, foredling, transport, forskningsinstitutter, utdanningsinstitusjoner, eksport og engros, konsummarked inkludert hoteller og butikkjeder.

Spesielt bør et verdiskapingsprogram for fiskeindustrien etablere en kobling mot nedstrømssida; distribusjon, markedsføring og markedsundersøkelser, framfor en for ensidig vekt på utelukkende forsk­ningsdrevet produktutvikling. Erfaringene fra landbruksprogrammet tilsier at dette er områder som ikke må undervurderes (Kilde: Døving m.fl: Følgeevaluering av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon, SNF-rapport 50/2002).

Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa må også ta hensyn til de særegenheter som preger fiskerisektoren, som er basert på råvarer som er betinget fornybare. Bærekraftsprinsippet skal ligge til grunn, og dette betinger at økologiske hensyn må legge absolutte rammer for hvilke tiltak som skal finansieres. Utvikling av store fileteringsanlegg som forutsetter konstant tilgang av risikabelt store mengder råstoff, slik det finnes eksempler på i dag, vil ikke være i tråd med intensjonen i programmet.

Programmet bør organisatorisk sortere under Innovasjon Norge, men bindes sammen med aktiviteter som skjer i Norges forskningsråd.