Sammendrag

Fisk er den nest største eksportartikkelen i Norge. I 2002 eksporterte Norge fisk for 27 mrd. kroner, hvorav hvitfisk for drøyt åtte mrd. kroner. Rundt 30 000 personer er direkte sysselsatt innen fiskeri (2001), i tillegg kommer rundt 25 000 sysselsatte i underleverandørbedrifter (Kilde: Fiskeridirektoratet, Marin sektor - muligheter og trusler for kyst-Norge, Arbeidsnotat, 2003).  

Figur: Direkte sysselsatte i fiskerinæringa i Norge 2001.

Fiskerinæringa har møtt store utfordringer de siste åra. Dette illustreres ved at inntektene fra eksport av hvitfisk de to siste åra falt med over 2 mrd. kroner. En kan hevde at norsk fiskeforedling taper terreng fordi den ikke har utviklet lønnsomme nisjer og spesialiteter som kan forsvare norsk kostnadsnivå, samtidig som den heller ikke er automatisert nok til å konkurrere med lavkostland.

Derfor er det behov for tiltak som kan bidra til høyere verdiskaping innenfor næringa. Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa kan bli et godt virkemiddel for å ta tak i de konkrete utfordringene som norsk foredlingsindustri samlet står overfor, og ut­vikle kystsamfunnene i en mer positiv retning enn i dag. Behovet for økt lønnsomhet i lokal verdiskaping av råstoffet er nødvendig for å snu den trenden som næringa opplever.

Bakgrunn

Det er en uttalt politisk målsetting at norsk fiskerinæring skal bidra til arbeidsplasser, bosetting, bærekraft og lønnsomhet. Fiskeressursene langs kysten gir Norge matforsyning, eksportinntekter og arbeidsplasser. Ressursgrunnlaget har vært utgangspunktet for ei marin næring som har vært en viktig inntektskilde for landet som helhet og distriktene spesielt.

I dag ser vi tegn på at dette bildet slår sprekker. Den viktigste indikatoren er at sysselsettingen går ned. I løpet av bare de siste tre årene er sysselsettingen i fiskeindustrien redusert med anslagsvis 15 pst. (Kilde: Fiskeridirektoratet 2003).

Flere årsaker ligger bak denne negative utviklinga. For en eksportorientert og svært råvareavhengig næring vil kronekurs, råvaretilfanget og råvarepris være de mest opplagte variablene å ty til for å forklare utviklinga. Bildet er imidlertid mer komplisert enn dette, fordi variablene hver for seg forklarer svingninger og ikke den underliggende trenden.

Studier peker på at det industrielle fokuset tradisjonelt har vært knytta til de første leddene i verdikjeden, dvs. fangst og lett foredling (Kilde: Aslesen m.fl. Studie av innovasjonssystemer for marine innsatsvarer, STEP rapport R-02/2002). Det blir hevda at et av de viktigste trekk ved norsk fiskeforedling er at den er svært råvareorientert, både gjennom fokus på fangst framfor foredling, samtidig som den industrielle delen i prosessteknologisk forstand er preget av en samlebåndstenkning, hvor fabrikker er bygget for jevn råstofftilgang og hurtig, rutinisert og enkel behandling av råstoff. Den håndverksmessige kunnskapen om behandling og bearbeiding av fiskekjøtt langs hele verdikjeden er tilsvarende marginalisert.

Her finner vi derfor dilemmaet: Fiskerinæringa er ikke spesialisert eller nisjepreget nok til å forsvare de kostnadene som et høykostland setter. Samtidig er næringa heller ikke teknologisk avansert nok til at rutineprosesser er tilstrekkelig lønnsomt. I dag finner enkelte det mer lønnsomt å frakte fisken for filetering eller bearbeiding i Kina og tilbake til det europeiske markedet, enn det er å filetere eller bearbeide i Norge før eventuell eksport.

Tall for 2001 viser at i underkant av 25 pst. av marin forskning og utvikling på til sammen 1,1 mrd. kroner går direkte til industriell utvikling. Dette inkluderer områder som marin- og maritim teknologi knyttet til fangst og høsting, akvakultur og integrerte transportløsninger, næringsmiddel- og annen foredlingsindustri basert på marine ressurser (foredling, prosessteknikk, hygiene, logistikk, kvalitetsstyring, ernæring) og marked, organisasjon med mer (Kilde: Sundnes og Sarpebakken, Ressursinnsatsen innenfor marin FoU 2001, NIFU skriftserie nr. 3/2003).

Tabell: Marin forskning og utvikling 2001

Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa

For å øke verdiskapinga i Norge er det derfor nødvendig med politisk satsing. Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa kan bli et godt virkemiddel for å ta tak i de konkrete utfordringene som norsk foredlingsindustri samlet står overfor, og utvikle kystsamfunnene i en mer positiv retning enn i dag. Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa bør ta utgangspunkt i tre hovedutfordringer:

Nisjer og lokal bearbeiding

I større grad enn i dag må det gjøres en innsats for økt verdiskaping gjennom å få til økt bearbeiding av råvarer lokalt. Et formål med et verdiskapingsprogram bør være å frambringe nisjeprodukter og merverdi gjennom å satse på innovasjon, kvalitetsutvikling og mangfold på matområdet, og derigjennom bidra til høyere verdiskaping både innenfor produksjon og foredling.

I dag eksisterer det et verdiskapingsprogram for matproduksjon retta mot landbruket som kan brukes som utgangspunkt når det gjelder omfang og tidsperspektiv for en slik satsing. Ved å etablere et separat verdiskapingsprogram for fiskerinæringa, kan en ta med seg en del av de gode erfaringene som hittil er gjort i verdiskapingsprogrammet for landbruk. På samme måte som verdiskapingsprogrammet for landbruket, kan utvikling av spesialiserte matvarer av høy kvalitet basert på norske mattradisjoner og lokale/regionale matspesialiteter, være en riktig hovedinnfallsvinkel i et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa.

Mange peker på at innenlandsmarkedet for fiskeprodukter er underutviklet. Dette vil være særlig interessant i forhold til kvalitetssatsinga. I tillegg vil økt utnytting av biprodukter være et område som spesielt bør utvikles.

Økt lønnsomhet i automatisering

Transport av rund fisk fra Norge til Kina for rutinebearbeiding før fiskeproduktet sendes tilbake til det europeiske markedet, er ei uheldig utvikling. Det forringer produktets kvalitet, det øker presset på nors­ke lønninger og arbeidsforhold, samt at denne transporten er svært lite gunstig for miljøet. Det andre formålet med et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa må derfor være å utvikle større lønnsomhet i de bedriftene som i dag i hovedsak baserer seg på rutinepreget foredling og filetering.

Et mulig utfall vil være et ytterligere press på norske lønninger for å utligne de lave lønningene i Kina. Dette har vært en del av strategien fram til nå. På kort sikt vil dette kunne redde noen norske arbeidsplasser, men det vil være en midlertidig løsning. Norsk prisnivå og levestandard vil på sikt gjøre dette til en presset situasjon for ansatte i filetindustrien. Vi ser i dag at lønningene og arbeidsforholdene allerede er svake sammenliknet med andre industrisysselsatte i Norge. En mer framtidsretta løsning vil være å arbeide for å utvikle større nøyaktighet og lønnsomhet i den automatiske fileteringen, for å beholde større deler av verdiskapinga lokalt.

Teknologiske tiltak som øker norsk konkurranseevne på rutineproduksjon bør stimuleres i sterkere grad. Dette vil medføre at større del av verdiskapinga vil skje lokalt, samtidig som det vil kunne skape flere norske arbeidsplasser i leverandørindustrien. De viktigste kompetansemiljøene på automatisering er Stiftelsen for Industriell og Teknisk Forskning (SINTEF) i Trondheim og Fiskeriforskning i Tromsø.

Helhetlig tenkning

Et verdiskapingsprogram bør ikke bare fokusere på foredlingsleddet, men ha et mest mulig helhetlig perspektiv på produksjonen. Programmet bør derfor omfavne hele fiskerisektoren, deriblant fiske og fangst, utstyrsleverandører, mottak, foredling, transport, forskningsinstitutter, utdanningsinstitusjoner, eksport og engros, konsummarked inkludert hoteller og butikkjeder.

Spesielt bør et verdiskapingsprogram for fiskeindustrien etablere en kobling mot nedstrømssida; distribusjon, markedsføring og markedsundersøkelser, framfor en for ensidig vekt på utelukkende forsk­ningsdrevet produktutvikling. Erfaringene fra landbruksprogrammet tilsier at dette er områder som ikke må undervurderes (Kilde: Døving m.fl: Følgeevaluering av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon, SNF-rapport 50/2002).

Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa må også ta hensyn til de særegenheter som preger fiskerisektoren, som er basert på råvarer som er betinget fornybare. Bærekraftsprinsippet skal ligge til grunn, og dette betinger at økologiske hensyn må legge absolutte rammer for hvilke tiltak som skal finansieres. Utvikling av store fileteringsanlegg som forutsetter konstant tilgang av risikabelt store mengder råstoff, slik det finnes eksempler på i dag, vil ikke være i tråd med intensjonen i programmet.

Programmet bør organisatorisk sortere under Innovasjon Norge, men bindes sammen med aktiviteter som skjer i Norges forskningsråd.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag i statsbudsjettet for 2005 om å etablere et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa.