For å øke verdiskapinga i Norge er det derfor nødvendig med politisk satsing. Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa kan bli et godt virkemiddel for å ta tak i de konkrete utfordringene som norsk foredlingsindustri samlet står overfor, og utvikle kystsamfunnene i en mer positiv retning enn i dag. Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa bør ta utgangspunkt i tre hovedutfordringer:

Nisjer og lokal bearbeiding

I større grad enn i dag må det gjøres en innsats for økt verdiskaping gjennom å få til økt bearbeiding av råvarer lokalt. Et formål med et verdiskapingsprogram bør være å frambringe nisjeprodukter og merverdi gjennom å satse på innovasjon, kvalitetsutvikling og mangfold på matområdet, og derigjennom bidra til høyere verdiskaping både innenfor produksjon og foredling.

I dag eksisterer det et verdiskapingsprogram for matproduksjon retta mot landbruket som kan brukes som utgangspunkt når det gjelder omfang og tidsperspektiv for en slik satsing. Ved å etablere et separat verdiskapingsprogram for fiskerinæringa, kan en ta med seg en del av de gode erfaringene som hittil er gjort i verdiskapingsprogrammet for landbruk. På samme måte som verdiskapingsprogrammet for landbruket, kan utvikling av spesialiserte matvarer av høy kvalitet basert på norske mattradisjoner og lokale/regionale matspesialiteter, være en riktig hovedinnfallsvinkel i et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa.

Mange peker på at innenlandsmarkedet for fiskeprodukter er underutviklet. Dette vil være særlig interessant i forhold til kvalitetssatsinga. I tillegg vil økt utnytting av biprodukter være et område som spesielt bør utvikles.

Økt lønnsomhet i automatisering

Transport av rund fisk fra Norge til Kina for rutinebearbeiding før fiskeproduktet sendes tilbake til det europeiske markedet, er ei uheldig utvikling. Det forringer produktets kvalitet, det øker presset på nors­ke lønninger og arbeidsforhold, samt at denne transporten er svært lite gunstig for miljøet. Det andre formålet med et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa må derfor være å utvikle større lønnsomhet i de bedriftene som i dag i hovedsak baserer seg på rutinepreget foredling og filetering.

Et mulig utfall vil være et ytterligere press på norske lønninger for å utligne de lave lønningene i Kina. Dette har vært en del av strategien fram til nå. På kort sikt vil dette kunne redde noen norske arbeidsplasser, men det vil være en midlertidig løsning. Norsk prisnivå og levestandard vil på sikt gjøre dette til en presset situasjon for ansatte i filetindustrien. Vi ser i dag at lønningene og arbeidsforholdene allerede er svake sammenliknet med andre industrisysselsatte i Norge. En mer framtidsretta løsning vil være å arbeide for å utvikle større nøyaktighet og lønnsomhet i den automatiske fileteringen, for å beholde større deler av verdiskapinga lokalt.

Teknologiske tiltak som øker norsk konkurranseevne på rutineproduksjon bør stimuleres i sterkere grad. Dette vil medføre at større del av verdiskapinga vil skje lokalt, samtidig som det vil kunne skape flere norske arbeidsplasser i leverandørindustrien. De viktigste kompetansemiljøene på automatisering er Stiftelsen for Industriell og Teknisk Forskning (SINTEF) i Trondheim og Fiskeriforskning i Tromsø.