Det er en uttalt politisk målsetting at norsk fiskerinæring skal bidra til arbeidsplasser, bosetting, bærekraft og lønnsomhet. Fiskeressursene langs kysten gir Norge matforsyning, eksportinntekter og arbeidsplasser. Ressursgrunnlaget har vært utgangspunktet for ei marin næring som har vært en viktig inntektskilde for landet som helhet og distriktene spesielt.

I dag ser vi tegn på at dette bildet slår sprekker. Den viktigste indikatoren er at sysselsettingen går ned. I løpet av bare de siste tre årene er sysselsettingen i fiskeindustrien redusert med anslagsvis 15 pst. (Kilde: Fiskeridirektoratet 2003).

Flere årsaker ligger bak denne negative utviklinga. For en eksportorientert og svært råvareavhengig næring vil kronekurs, råvaretilfanget og råvarepris være de mest opplagte variablene å ty til for å forklare utviklinga. Bildet er imidlertid mer komplisert enn dette, fordi variablene hver for seg forklarer svingninger og ikke den underliggende trenden.

Studier peker på at det industrielle fokuset tradisjonelt har vært knytta til de første leddene i verdikjeden, dvs. fangst og lett foredling (Kilde: Aslesen m.fl. Studie av innovasjonssystemer for marine innsatsvarer, STEP rapport R-02/2002). Det blir hevda at et av de viktigste trekk ved norsk fiskeforedling er at den er svært råvareorientert, både gjennom fokus på fangst framfor foredling, samtidig som den industrielle delen i prosessteknologisk forstand er preget av en samlebåndstenkning, hvor fabrikker er bygget for jevn råstofftilgang og hurtig, rutinisert og enkel behandling av råstoff. Den håndverksmessige kunnskapen om behandling og bearbeiding av fiskekjøtt langs hele verdikjeden er tilsvarende marginalisert.

Her finner vi derfor dilemmaet: Fiskerinæringa er ikke spesialisert eller nisjepreget nok til å forsvare de kostnadene som et høykostland setter. Samtidig er næringa heller ikke teknologisk avansert nok til at rutineprosesser er tilstrekkelig lønnsomt. I dag finner enkelte det mer lønnsomt å frakte fisken for filetering eller bearbeiding i Kina og tilbake til det europeiske markedet, enn det er å filetere eller bearbeide i Norge før eventuell eksport.

Tall for 2001 viser at i underkant av 25 pst. av marin forskning og utvikling på til sammen 1,1 mrd. kroner går direkte til industriell utvikling. Dette inkluderer områder som marin- og maritim teknologi knyttet til fangst og høsting, akvakultur og integrerte transportløsninger, næringsmiddel- og annen foredlingsindustri basert på marine ressurser (foredling, prosessteknikk, hygiene, logistikk, kvalitetsstyring, ernæring) og marked, organisasjon med mer (Kilde: Sundnes og Sarpebakken, Ressursinnsatsen innenfor marin FoU 2001, NIFU skriftserie nr. 3/2003).

Tabell: Marin forskning og utvikling 2001