EU-rettens prinsipp om likebehandling og forbud mot diskriminering etter nasjonalitet innebærer på velferdsområdet (jf. Rådsforordning EØF 1408/71) radikale forbedringer i rettighetene for EU/EØS-borgere - både utenlandske og norske - som bor og arbeider utenfor hjemlandet.

I en 6 måneders arbeidssøkerperiode har EØS-borgere ikke rettigheter til velferdsytelser fra vertslandet. For de som finner arbeid og dermed innlemmes i Folketrygden, vil forbudet mot. forskjellsbehandling av arbeidstakere fra EØS-land mht. sosiale rettigheter, samt EØS-regler for sammenlegging av opptjente rettigheter i andre EØS-land, gi tilgang til velferdsytelser på lik linje med nordmenn. Dette omfatter blant annet ledighetstrygd, sykepenger, attføring og rehabilitering, barnetrygd og kontantstøtte, fødsels- og adopsjonspenger, uføre- og alderspensjon, samt sosialstøtte, bostøtte og studiestøtte. Kravene til hvor lenge man må ha arbeidet i Norge for å få rett til trygd og stønad er gjennomgående ganske lave. Men beregningsreglene for sammenlegging av rettigheter fra andre land gjør at nye EØS-borgere med kort opptjeningstid i Norge nok ofte vil ende opp som minstepensjonister. EØS-arbeidstakere vil normalt også ha rett til å hente familie man har forsørgeransvar for til Norge. Enkelte ytelser, så som kontantstøtte og barnetrygd (inntil 1 år), kan også eksporteres til hjemlandet.

Arbeidsmarkedet er altså inngangsporten til den norske velferdsstaten. For enkelte kan det være en drivkraft for å søke arbeid her. I en rapport utarbeidet av en interdepartemental arbeidsgruppe framholdes at det er rimelig å forvente en økning i velferdsmotivert innvandring av arbeidssøkere. Siden tildeling av velferdsytelser i stor grad er basert på tillit til at den informasjon som gis er korrekt og kontrollkapasiteten er begrenset - spesielt i forhold til søkeres forhold i andre land - kan man heller ikke utelukke en viss økning i misbruk av slike ordninger.

At sjenerøse og i stor grad skattefinansierte velferdsordninger i nordiske og andre europeiske land kan være attraktive for nye EØS-borgere, er en felles utfordring. Svaret på denne utfordringen er ikke at hvert land for seg forsøker å gjøre ordningene utilgjengelige for innvandrere. Det vil være i strid med prinsippene for likebehandling i EU/EØS, og kan utløse en negativ konkurranse mellom landene om å stramme til i velferdspolitikken som rammer de svakeste uansett nasjonalitet. Det forhindrer ikke at man bør se på om enkelte velferdsordninger er utformet på en måte som kan oppmuntre til strategiske tilpasninger (såkalt "velferdsturisme") som kan gi utilsiktete eller urimelige gevinster for enkelte arbeidstakergrupper.