Bakgrunn

Sidemålsundervisningen i den norske skolen var valgfri til å begynne med. I 1885 vedtok Stortinget at de offentlige skolene i byene skulle bruke noen av skoletimene til å øve på og lese nynorsk. I 1907 påla Stortinget alle elever å skrive en lett stil i sidemål. Dette var imidlertid kun snakk om en lett skriftlig prøve i sidemål. I 1935 fikk man inn en bestemmelse om tvunget skriftlig sidemål i realskolene. Da ungdomsskolen ble en realitet i 1960-70-årene ble det innført tvungen skriftlig sidemålsopplæring for alle. Historien viser at tvungen sidemålsundervisning er noe som har kommet gradvis, og ikke noe som har lange tradisjoner i det norske skolevesenet.

Skolenes økonomiske situasjon og læringsresultater

Flere undersøkelser som har blitt offentliggjort knyttet til norske elevers lese- og skriveferdigheter sammenlignet med elever fra andre land, viser middelmådige resultater. OECD-rapporten som ble presentert i 2001 viste at norske 15-åringers leseferdigheter på ingen måte er tilfredsstillende. Våren 2003 ble en rapport som tar for seg norske 10-åringers leseferdigheter offentliggjort og sammenlignet med resultatene fra 34 andre land. Norge lå her under det internasjonale gjennomsnittet når det gjelder resultat. Undersøkelsen viser at bokmålselevene gjør det bedre enn nynorskelevene. Forslagsstillerne mener at disse undersøkelsene viser at det er behov for å konsentrere seg om å lære ett skriftspråk i den norske skolen, og således bare ha obligatorisk opplæring i ett skriftspråk. Den norske skolen bruker mye tid og ressurser på å lære elevene to skriftspråk, istedenfor å konsentrere seg om at elevene lærer seg ett av dem skikkelig. Det trengs en skikkelig opprustning av norskfaget i skolen når en ser at 1 av 5 elever går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive tilfredsstillende. Det er en overhengende fare for at elevene blander sammen de to skriftspråkene med et dårligere læringsresultat som konsekvens. Eksamensresultatene viser at landsgjennomsnittet når det gjelder karakterer, er høyere for hovedmål enn for sidemål.

Skolens økonomiske situasjon har vært flittig debattert de siste årene. Slik som forslagsstillerne ser det, må en av skolens primæroppgave være å sørge for at elevene lærer å lese, skrive og regne etter 10 års skolegang. For at elevene skal lære seg lese- og skrivekunsten på en tilfredsstillende måte, er det viktig at tiden blir utnyttet på en god og læringseffektiv måte. Dette tilsier at den enkelte elev må få mer tid og anledning til å få utviklet sitt eget skriftspråk. Sidemålsundervisningen bør ivaretas når det gjelder den muntlige delen i den ordinære norskundervisningen. Skriftlig sidemål bør tilbys som valgfag, slik at den enkelte elev selv kan bestemme hvorvidt han eller hun ønsker å fordype seg i sidemålet.

Fritak fra sidemålsundervisningen

Forskrift til opplæringsloven § 8-1 gir noen grupper elever rett til fritak fra opplæring og vurdering i sidemålet. Dette gjelder elever med opplæring i eller på samisk, elever som får opplæring i finsk som andrespråk, elever med tegnspråk som førstespråk og elever med annet morsmål enn norsk og samisk som får særskilt språkopplæring. I Oslo-skolen, der en tredjedel av elevene har fremmedspråklig bakgrunn, slipper et stort antall elever å ha eksamen og opplæring i sidemål. Dette gjør ordningen med obligatorisk sidemålsundervisning urettferdig for de mange andre elevene som ikke har noe ønske om å lære seg den skriftlige delen av sidemålet, men som ikke har anledning til å få fritak fra denne undervisningen. Ved å ta bort den obligatoriske sidemålsundervisningen vil de elevene som er motivert, allikevel gis muligheten til å lære dette ved at skriftlig sidemålsundervisning kan tilbys som valgfag.

Frivillighet og prioriteringer

Det er et overveldende flertall av norske elever som har bokmål som hovedmål. Mange av disse er negativt innstilt til sidemålsundervisning. Undersøkelser viser at elever som har nynorsk som hovedmål, er mer positive til å lære sidemål. Ivar Aasen, nynorskens far, var selv av den oppfatning at tvangsinnføring av nynorsk ikke var veien å gå. I et av sine skrifter sier han følgende:

"Denne nye sprogformen (nynorsk) skulde aldeles ikke paabydes eller paanødes, man skulde oppmuntre til dens brug, men lade enhver bruge det nye eller gamle efter eget godtbefindende."

Dette gir en indikasjon på at Ivar Aasen ønsket valgfrihet for den enkelte i forhold til språkopplæringen. Han hadde tydeligvis forståelse for at en tvangsopplæring ikke er positivt, men heller en kime til å produsere negative følelser og holdninger mot språket.

Professor Finn Erik Vinje har i en artikkel uttalt:

"Dersom språkferdighetene i norsk skriftlig skal styrkes, er det etter min mening en betingelse at elevens hovedmål tillegges mer vekt - selv om det må bety mindre vekt på sidemålet. Det verste med den obligatoriske skriftlige sidemålsundervisningen fra ungdomsskolen og oppover er at den stjeler dyrebar tid. Terping på rettskrivings- og grammatikkdetaljer og leksikalske forskjeller skjer på bekostning av systematisk skrivetrening, begrepsdannelse og syntaktiske øvinger i skriftlig behandling av morsmålet. Det antydes at mellom 10 og 50 % av undervisningen i bokmålsklasser går med til opplæring i nynorsk sidemål."

Det er snakk om å prioritere hvorvidt elever skal få bedre tid og anledning til å lære seg sitt hovedmål, eller om man skal ta hensyn til prinsipper om å tviholde på det gamle kravet om opplæring i to skriftspråk for å tilfredsstille enkelte språkorganisasjoner. Forslagsstillerne mener at det nå må tas hensyn til elevens læringsprosess og gi den enkelte en valgfrihet i forhold til sidemålsundervisning.

Tidligere leder i Utdanningsforbundet i Oslo, Eva Nærby, har tidligere uttalt at bokmål og nynorsk har blitt så likt at det kan stilles spørsmål ved tidsbruken når elevene må lære begge skriftspråkene.

Forslagsstillerne vil at elever skal kunne få økt grad av valgfrihet i skolen. Mange elever oppfatter sidemålsundervisningen som meningsløs, og dette bidrar til mangel på motivasjon. Det er ikke ønskelig at norsk ungdom skal tvinges til å lære to skriftspråk som er så lik hverandre. Ved at den skriftlige sidemålsundervisningen gjøres valgfri, vil de som velger dette faget være motivert for læring, noe som gir bedre resultat.

To fylker, Oslo og Vestfold, har allerede sendt søknad til departementet om å få sette i gang et prosjekt med å gjøre sidemålsundervisningen valgfri. Fra søkerne anmodes det om at skriftlig sidemål blir avskaffet som en obligatorisk del av undervisningen til fordel for en sterkere satsing på hovedmål. Begge disse søknadene ble avslått fra Regjeringens side. Dette står, slik som forslagsstillerne ser det, i sterk kontrast til at forsøksvirksomheten i skolen ellers er omfattende. Regjeringen bruker som begrunnelse for avslaget at det ikke kan gis dispensasjon fra sidemålsundervisningen etter dagens lovbestemmelser i opplæringsloven. Regjeringen har derfor ikke mulighet til å legge til rette for forsøk for å se om valgfritt sidemål kan gi dokumenterte læringseffekter. Dette underbygger behovet for å få en lovendring på dette punktet slik at elevene får større grad av valgfrihet i skolen.

Forslag

På bakgrunn av dette fremmes følgende

forslag:

Stortinget ber Regjeringen fremme de lovendringsforslag som er nødvendig for å gjøre den skriftlige sidemålsopplæringen i skolen valgfri.