Offentliggjøring av skattelister er hjemlet i ligningsloven § 8-8. Etter det forslagsstillerne erfarer, har offentlighet for skattelister vært praktisert i Norge i langt over 100 år.

Slik forslagsstillerne forstår var prinsippet om alminnelig innsyn i skattelistene ment å skulle bidra til å sikre mulighet til å kontrollere at skattyterne blir behandlet likt. Bruken av listene har imidlertid utvik­let seg til å bli noe helt annet. Både i lokal- og riksmedia lages det presentasjoner som neppe kan sies å tilfredsstille andre behov enn en "kikkermentalitet" i deler av befolkningen. I tillegg til lister over personer med høy inntekt og/eller formue, er det vanlig at det lages lister over kjendiser, advokater, skuespillere, meglere osv. Offentliggjøring av skattelistene har fått karakter av å være ren underholdning. Det må være grunn til å stille spørsmål ved om dette kan regnes som journalistisk virksomhet.

Ser man i forhold til utenlandske medias hemningsløse grafsing i personers privatliv, er Norges skattelister selvfølgelig å regne som nokså beskjedne krenkelser av privatlivet. Imidlertid kan ikke utenlandske medias massive brudd på privatlivets fred være grunnlag for at vi ikke skal "rydde i eget hus".

Fra Datatilsynets side har man i lang tid satt spørsmålstegn ved praktiseringen av offentlighet rundt skattelistene, da man ser det som en trussel mot personvernet. Datatilsynet forsøker å begrense spredningen av skatteopplysninger så langt gjeldende lov har gjort det mulig.

Hvert eneste år er det folk som reagerer på den spredningen som foregår. Mange opplever at opplysninger om inntekten og formuen deres er noe av det mest private som finnes, og ønsker ikke at opplysningene skal benyttes til allmenn forlystelse og underholdning. Forslagsstillerne ser at de grupper som dyrker misunnelse og lever av å konstruere klassekonflikter, ser seg tjent med å ignorere de sentrale brudd på personvernet som full offentliggjøring representerer. Det får være et politisk valg. Å utlegge offentliggjøring av privat, sensitiv informasjon som et ytringsfrihetsspørsmål, er derimot absurd. Når skattyter oppgir slike opplysninger til myndighetene, skal det være i trygghet for at opplysningene ikke misbrukes og gjøres til gjenstand for allmenn folkeforlystelse.

Forslagsstillerne vil vise til at pressen ikke er underlagt noen form for konsesjonsplikt på dette området. Dags- og ukepressen behøver altså ikke tillatelse for å kunne motta, lagre og publisere skatteopplysningene. De skal kunne anvende opplysningene til journalistisk virksomhet. Forslagsstillerne mener skatteopplysningene blir misbrukt av pressen, og at de i mange tilfeller går langt utover det som kan regnes som journalistisk virksomhet.

Forslagsstillerne vil også vise til at IT-samfunnet stiller oss overfor nye utfordringer, som f.eks. utlegging av listene på Internett.

Det bør også bemerkes at opplysningene i ligningsbøkene som legges ut ikke er endelige. De behøver på ingen måte være riktige. Pressen lager sine oppslag før klagefristen er gått ut, og tar ikke hensyn til at en god del ligninger blir påklaget og endret på vesentlige punkter. Forslagsstillerne er videre sterkt i tvil om de skattetallene som offentliggjøres på noen måte kan gi den enkelte mulighet til å kontrollere om man er lignet riktig i forhold til andre. Skattesystemet er i dag så vidt komplisert at opplysningene om den enkeltes nettoformue, nettoinntekt og samlet innbetalt skatt på ingen måte er tilstrekkelig til å fastslå om dette er riktig i forhold til andre skattytere med samme tall. De ulike fradragsordningene vil gi store individuelle forskjeller som ikke kan forklares av de offentlige tallene. Det er dermed ikke mulig for den enkelte å fastslå om han eller hun er lignet riktig i forhold til andre med samme nettoinntekt og nettoformue. Forslagsstillerne mener det er i forhold til det vedtatte regelverket den enkelte må sjekke om man er lignet korrekt, ikke i forhold til andre som mer eller mindre tilfeldig kommer ut med samme tall for nettoinntekt og nettoformue.

Forslagsstillerne viser i denne sammenheng også til at offentliggjøringen av tallene i media mv. i stor grad er basert på foreløpige beregninger, og at resultater av klagebehandling mv. sjelden gis den samme oppmerksomhet. Dette svekker ytterligere informasjonsverdien av de offentliggjorte tallene.

Det er rimelig å anta at det gjennom anonymisert statistikk basert på samtlige poster i selvangivelsen er langt større muligheter til å avdekke eventuelle skjevheter og urimelige utslag i regelverket enn det er gjennom de data som legges ut i de offentlige skattelistene. Forslagsstillerne kan dermed heller ikke se at dette hensynet kan tillegges nevneverdig vekt.

Det vil kunne hevdes at offentliggjøring av skattelister er et ytringsfrihetsspørsmål. Forslagsstillerne mener imidlertid at det sentrale hensyn må legges til personvernet. Det kan åpenbart være forbundet med ubehag, og krenkelse av den personlige sfære, å få opplysninger om slike private forhold brettet ut i mediene.

Det er også et faktum at inntektsoversiktene kan bli brukt til selektiv markedsføring av kostbare ting, som man regner med at bare rike vil kunne ha råd til å kjøpe. Kriminelle kan også få nyttig informasjon om hvor det kan "lønne seg" å gjøre innbrudd/tyverier.