Kommunene har en avgjørende rolle å spille i arbeidet for å begrense energiforbruket og få ned utslippene av klimagasser. De er selv betydelige energiforbrukere. Internasjonale studier antyder at aktiviteter som lokale myndigheter kan påvirke, genererer om lag 40 pst. av de nasjonale utslippene av klimagasser. Kommunene rår gjennom sine planverktøy over noen av de viktigste virkemidlene til å påvirke både stasjonært og mobilt energiforbruk. Gjennom frivillig samarbeid med lokalt næringsliv og innbyggere, bl.a. innenfor rammen av Lokal Agenda 21, har de egne muligheter til å redusere energiforbruket, for derigjennom å redusere utslippene av klimagasser. I St.meld. nr. 54 (2000-2001), Norsk klimapolitikk, heter det at Regjeringen vil:

• «stimulere fylkeskommuner og kommuner til å utarbeide klimaplaner og igangsette prosjekter

• styrke samordningen mellom miljø-, energi- og transportpolitikken, og synliggjøre hvordan kommunene kan delta i den nasjonale dugnaden for reduserte klimagassutslipp og videreføre arbeidet knyttet til Lokal Agenda 21

• satse på tilskudd til klimaplaner i kommuner og fylkeskommuner og lokale klimatiltak.»

Videre blir det understreket at

«Statens virkemidler er imidlertid ikke tilstrekkelige for å få en kostnadseffektiv tilpasning. Lokale myndigheter legger føringer for enkeltaktørers valg gjennom sine planprosesser, og da særlig gjennom arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Kommunene tar beslutninger som påvirker hva som vil være den rasjonelle infrastrukturen, og de gjør direkte valg knyttet til etablering av infrastruktur. Utbyggingsmønsteret for boliger og næringsbygg påvirker blant annet valgmulighetene når det gjelder oppvarmingsform, etterspørselen etter transport og mulighetene for å legge til rette for kollektivtransport. Kommunene har også ansvaret for virkemidler som vegprising, tilgang på parkeringsplasser, det kollektive transporttilbudet, håndtering av avfall og vedtak om tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg. I tillegg har kommunene en betydelig bygningsmasse selv som de påvirker driften av.»

Mange kommuner har vist en sterk vilje til å satse på energisparing og energieffektivisering og tiltak mot klimagassutslipp. Det kommer blant annet til uttrykk i de lokale klima- og energiplanene som hittil er utarbeidet i et trettitall kommuner og fylkeskommuner.

To gode eksempler på slik satsingsvilje i høyst ulike kommuner er Stavanger og Grong. Stavanger har nettopp vedtatt en klima- og energiplan der målet er å få energiforbruket ned på et nivå som hele verdens befolkning kan dele, uten å ødelegge miljøet. Den inneholder et omfattende sett av tiltak som retter seg både mot stasjonær og mobil energibruk og mot det indirekte energiforbruket som er knyttet til innbyggernes forbruk av varer og tjenester. Kommunen har allerede vist vilje til handling bl.a. ved å stille vidtgående miljøkrav til ny bebyggelse og gjennom samarbeid med næringsliv og andre aktører for å fremme sykkelbruk og bildeling. Grong har som mål å redusere energiforbruket i lokalsamfunnet med minst 30 pst. Kommunen har engasjert egen energi- og miljøkoordinator, gjennomført enøk-kurs for bedrifter, vil bygge boliger med null energiforbruk til oppvarming og har planer om fjernvarmeforsyning basert på bioenergi. Politikere og ansatte i kommunen går foran med en konkurranse om hvem som kan spare mest energi i eget hjem.

Både disse planene og annen erfaring viser imidlertid at kommunene må bygge på ufullstendige og til dels lite relevante data. En forutsetning for vellykket lokal planlegging er at en kjenner nåsituasjonen. Hvor mye energi bruker de ulike aktørene i lokalsamfunnet? Hvor store utslipp forårsaker de? Hvor store deler kan påvirkes gjennom lokale virkemidler? Uten kjennskap til dette blir målsettinger lett urealistiske, og tiltak lite målrettede. I klimasammenheng er det er viktig å ha oversikt over forbruket av så vel strøm som fossil energi, da det marginale strømforbruket hovedsakelig dekkes av fossile energikilder. Mange norske kommuner har i dag ingen samlet oversikt over sitt eget energiforbruk - verken når det gjelder strøm, fjernvarme, fyringsolje eller drivstoff.

Kommunene må i sitt miljøarbeid ha enkle og forståelige indikatorer som de kan ha som måleverdi. Formålet med indikatorer er å gi kommuner og fylkeskommuner et beslutningsgrunnlag i forbindelse med både arealplanlegging, og drift av egen virksomhet. Indikatorene må være enkle å tolke og formidle, og ha brukervennlighet som overordnet formål. I tillegg må brukerne tilbys (data-) verktøy hvor tekniske data enkelt kan omgjøres til anvendbar informasjon. Videre bør et slikt indikatorsett harmonisere med KOSTRA-indikatorene.