Regjeringen og Stortinget har uttrykt en politisk målsetting om å bedre boligsituasjonen for unge og vanskeligstilte, og øke andelen rimelige utleieboliger. For å nå denne målsettingen er det viktig at lovverket om husleie også fremmer slike målsettinger.

Leiemarkedet er særlig viktig for folk med dårlig råd. Både i det private leiemarkedet og særlig den offentlige/kommunale utleievirksomheten øker husleiene mye. Flere steder er det også forsøkt tatt større leieøkninger enn det loven nå tillater. Den kraftige leieøkningen har gjort at avkastningen ved boligutleie har steget betydelig. Dette kommer blant annet av at begrepet gjengs leie mer er et uttrykk for ubalanse i leiemarkedet enn et uttrykk for bruksverdien av boligen. Andelen boliger med rimelig leie blir stadig færre. Husleiereguleringsloven er fjernet og prinsippet er nå, etter at de tidsbegrensede overgangsordningene har løpt ut, at nye kontrakter får markedspris og at tidsubegrensede kontrakter får gjengs leie. Med dagens regelverk er det uklarhet om fastsettelse av gjengs leie, og i praksis vil det kunne føre til at forskjellen på gjengs og markedsleie blir svært liten. Det er ikke i tråd med intensjonen bak loven. De endringene som er gjort for å begrense husleieøkningene, vil ikke kunne holde prisene på et akseptabelt nivå.

På tross av målsettinger om å øke antallet rimelige utleieboliger, vil dette ta lang tid og problemene for vanskeligstilte øker. Etter at lovforslaget om å sette lovlig leieøkning for tidsubegrensede leiekontrakter etter husleieloven til maksimalt 25 pst. pluss komsumprisregulering ved første regulering av leiene etter ny lov og deretter komsumprisregulering de neste to årene, har mange saker om store påslag på husleiene kommet opp.

Kommunene eier de fleste sosiale utleieboligene. Nå har mange kommuner besluttet å gå fra et system med generelle leiesubsidier på kommunale utleieboliger til markeds-/gjengsleie kombinert med kommunal bostøtteordning.

Den kommunale bostøtten kompenserer ikke for bortfall av rimelige kommunale leieboliger, og ordningens varighet og omfang varierer. Heller ikke den statlige bostøtteordningen kan rette opp de økte leieutgiftene for mennesker med dårlig råd, fordi regelverket her også har begrensinger både i volum og i kriterier. For eksempel vil mange kommunale omsorgsleiligheter være under 40 kvadratmeter og derfor ikke komme inn under statlig bostøtteregelverk. I løpet av noen få år kan vi risikere at store deler av den kommunale utleieboligmassen har markeds/gjengs utleiepris eller tilnærmet denne.

For å dempe prisøkningene er det behov for flere endringer i lov om husleie. Forslagsstillerne ser også behovet for å lage et regelsett som sikrer at samfunnets investeringer i rimelige utleieboliger sikres ved at utleie til sosiale formål prisreguleres sterkere enn dagens lovverk tillater. Det blir derfor fremmet et separat forslag til Stortinget om å regulere leienivået i sosiale utleieboliger.

Forslaget som nå fremsettes vil ta opp forslag om å:

• Få en definisjon av begrepet gjengs leie som kan bidra til å hindre vilkårlighet i fastsetting av nivå og dempe leieøkninger.

• Gi beboere som ikke misligholder sitt leieforhold større botrygghet ved utløp av tidsbestemte kontrakter.

• Sette et øvre tak for hvor store leieøkninger som kan gis ved regulering av husleie hvert tredje år.