Flere tiltak er forsøkt for å redusere sårbarheten overfor de internasjonale kapitalmarkedene. Krav om en viss varighet på investeringene og kvantitative reguleringer av ulike slag har vært tatt i bruk av land som har opplevd en krise. Mest kjent er kanskje Malaysia, som med relativt gode resultater innførte strenge restriksjoner på kapitalbevegelser under Asiakrisen. Dette er snakk om relativt dramatiske virkemidler som tas i bruk når landet er oppe i en krisesituasjon.

Et mer moderat virkemiddel som primært vil bidra til å forhindre at slike kriser skal oppstå, er den såkalte Tobin-skatten. Dette er en liten avgift på valutatransaksjoner i størrelsesorden 0,05-1 pst. som er oppkalt etter nobelprisvinneren i økonomi, James Tobin, som først foreslo dette. Målsettingen var tredelt: Avgiften skulle fungere som sand i maskineriet for de kortsiktige valutaspekulasjonene, den skulle øke handlingsrommet for nasjonalstatenes økonomiske politikk, og den skulle finansiere gode formål som bistand eller FN.

Siden dette er en avgift som skal ilegges hver enkelt transaksjon, vil denne avgiften særlig ramme de kortsiktige transaksjonene, mens mer langsiktige investeringer kun i liten grad vil påvirkes. Dette vil innebære at mange av de rent spekulasjonsmotiverte transaksjonene ikke lenger vil være lønnsomme. På sikt kan dette innebære at mye av kapitalen som nå brukes i kortsiktige valutatransaksjoner vil finne andre plasseringsstrategier mer lønnsomme.

Det må understrekes at innføringen av en Tobinskatt ikke vil kunne forhindre de store valutakrisene. Når valutakursene endres med titalls prosent i løpet av få timer, vil en avgift i denne størrelsesorden ikke gjøre særlige utslag i spekulantenes regnestykker. Det bør også bemerkes at målet ikke er at kursendringer skal forhindres, men at de ikke skal bli større enn de realøkonomiske forhold tilsier.

Innføring av en avgift på valutatransaksjoner reiser en rekke problemstillinger av praktisk art. Hvor mange må være med før dette kan gjennomføres, hvordan man skal sikre nødvendig informasjon, forholdet til skatteparadiser, etc. Dette er spørsmål som må løses i internasjonale fora. Det sentrale nå er å synliggjøre norsk vilje til å være pådriver for dette arbeidet internasjonalt. Dette er en sak som har fått mye oppmerksomhet i mange land, og dersom Norge kan væe tydelige, kan det ha betydning for tempoet i utviklingen av slike løsninger internasjonalt.