Det mangler midler til å ivareta og restaurere norske fargefilmer, som utgjør en vesentlig del av nyere norsk kulturhistorie. Helt fremst i dette kulturbildet står Ivo Caprinos samlede produksjon, fordi den har holdt seg levende for stadig nye generasjoner av nordmenn, også et halvt århundre etter at de første filmene ble skapt. Caprinos plass i norsk kulturhistorie er så ubestridt at det vil framstå som utilgivelig dersom hans kulturskatter skulle gå tapt som en konsekvens av manglende ressurser til ivaretakelse av filmene. Nødvendige midler bør dermed stilles til rådighet for at en ivaretakelse av Caprinos filmer kan finne sted.