13. Fremskrittspartiets holdning
Når norsk sokkel og norsk oljeindustri nå er moden er behovet, nødvendigheten og ønskeligheten av et statlig heleiet oljeselskap borte. Nå bør det være hensynet til selskapet som bør settes i høysetet idet det bør fritas for mulige samfunnspålagte oppgaver som samfunnet ikke betaler for da det hindrer en reell mulighet for å konkurrere. I tillegg kommer et sterkt behov for en omlegging av betydelige og viktige deler av norsk oljepolitikk som sådan og den kan lettere gjennomføres om man i den sammenheng slipper å måtte ta hensyn til et eget eiet oljeselskap. Både hensynet til selskapets behov for frihet og myndighetenes behov for en selskapsnøytral oljepolitikk taler for en delprivatisering og børsnotering av Statoil.
Endringer i markeds- og konkurranseforholdene, samt ressursbildet på norsk sokkel, gjør det også nødvendig at man gjennomtenker statens virkemiddelbruk på nytt. Den norsk stat spiller i dag tre, nokså forskjellige, roller i olje- og gassvirksomheten:
For det første er staten ressurseier, regulator og skattemyndighet med ansvar for de samlede rammevilkårene på norsk sokkel,
dernest er staten eier av kommersielle selskaper,
og for det siste er staten også en direkte investor og produsent av petroleum gjennom sitt økonomiske engasjement (SDØE).
Hver av disse tre rollene er i seg selv krevende og omfattende, i tillegg er det et viktig politisk spørsmål å avklare hva som er den riktige balanse mellom disse rollene, samt hindre en uønsket og kompliserende sammenblanding av rollene.
Statens hovedoppgave er å legge rammebetingelsene til rette for en forsvarlig olje- og gassproduksjon, samt sikre samfunnet den best mulige avkastning gjennom en skatte- og avgiftslegging som medfører færrest mulige skadevirkninger for virksomheten som sådan.
Fremskrittspartiet mener at leting, utvinning, transport, foredling og distribusjon av olje og gass bør foretas av vanlige selskaper, nå når den norske sokkel er moden for dette. Konsesjon for leting etter, og utvinning av olje og gass bør nå tildeles etter auksjonsprinsippet. Disse forhold og andre vil imidlertid Fremskrittspartiet ta opp når oljepolitikken blir behandlet basert på den varslede melding som fremlegges samtidig med Revidert nasjonalbudsjett for 1999.
Statoil er blitt et modent oljeselskap, hvilket aktualiserer spørsmål om eierskap. Det kan være gode grunner til å beskytte en ung industri, blant annet ved statlig deltagelse, men det er like gode grunner til å utsette en moden industri for kapitalmarkedets krav til effektivitet. For Norge var problemet i oljevirksomhetens barndom i 1960-årene at internasjonal oljeindustri ikke var preget av åpen konkurranse.
Så sent som omkring 1970 foregikk størstedelen av internasjonal oljehandel innenfor og mellom et lite antall integrerte oljeselskap. Viktige deler av teknologien var lite eller ikke tilgjengelig i markedet.
Samtidig var norsk privat kapital den gang ikke i stand til på kort tid å finansiere utbyggingen av å utvikle teknologien. Risikoen var at norsk oljevirksomhet ville bli styrt fra London, Haag og New York. Alternativet til å bli dominert av utenlandske interesser var derfor et omfattende statlig engasjement, ikke minst for å bygge opp en sterk forhandlingsposisjon overfor internasjonal oljeindustri.
Statlig engasjement eller statsdrift i oljevirksomheten og energisektoren er intet særnorsk fenomen. Olje og andre former for energi er ofte blitt vurdert som for viktig til å overlates til markedskreftene og det private initiativ. På viktige punkter har det statlige engasjement i oljesektoren vært en suksess, som ved å sikre forsyninger og å utvikle teknologi. Så vidt vites har imidlertid intet helstatlig oljeselskap på lengre sikt vært noen forretningsmessig suksess. Høye kostnader ved stor bemanning og valg av avanserte og kostbare tekniske konsepter er et gjennomgående trekk, samt stadig risikofylt ekspansjon. På denne bakgrunn framstår statlige oljeselskap vanligvis først som en løsning, deretter som et problem.
Årsaken er i korthet at staten ikke er en god nok eier som evner å stille like harde krav til resultater som private investorer, samtidig som statlige oljeselskap erfaringsmessig utvikler særlige evner til å manipulere og utmanøvrere sine eiere, det vil si byråkrater og politikere. Slik er statlige oljeselskap gjennomgående mer effektive politisk enn økonomisk. Ledelsens ønsker om makt blir viktigere enn kravene til lønnsomhet.
Statoil representerer intet unntak fra denne hovedregel. Statoil har for Norge hatt stor betydning i utviklingen av teknologi og kompetanse og dermed en sterk forhandlingsposisjon overfor utenlandsk oljeindustri. Samtidig er det grunn til å sette et kritisk lys på viktige sider ved Statoils ledelse og flere av selskapets forretningsmessige disposisjoner. Mongstad er den mest kjente fadesen, men det er flere lik i lasten som eventuelt kan bli avslørt ved langvarig lave oljepriser. Olje- og energidepartementet påpeker i siste oljemelding at Statoils lønnsomhet ligger under bransjens gjennomsnitt. Det er derfor på høy tid å tenke nytt både i og om Statoil.
I utviklede land er tendensen å slippe til private for å gjøre de tidligere statlige oljeselskapene ansvarlige overfor børsen og dermed mer effektive. Privatiseringen av Total i Frankrike har vist seg å være særdeles vellykket. I Italia skal ENI privatiseres. Et generelt inntrykk er at det halvstatlige Norsk Hydro har en mer effektiv og mer nøktern bedriftskultur enn det helstatlige Statoil.
Statoils egne ambisjoner er å bli et internasjonalt oljeselskap. Dette målet står ikke i konflikt med dagens opplegg for norsk oljevirksomhet etter at EUs lisensdirektiv trådte i kraft. Dette tillater ingen fortrinnsbehandling av norske oljeselskaper. På den bakgrunn bør Statoil få utvikle seg på den internasjonale arena, men under forutsetning av deltakelse av private investorer.
Et helstatlig internasjonalt Statoil er ingen oppskrift på effektivitet. Derimot kan et delprivatisert og børsnotert Statoil få viktige korrektiver fra kapitalmarkedet, i likhet med bl.a. Norsk Hydro.
Dette reiser spørsmålet om organisering av oljevirksomheten på norsk sokkel. Etter mer enn en generasjon vellykket virksomhet er det ingen grunn til å bevare et sterkt statlig engasjement. Modningen av ressursgrunnlaget innebærer også at grunnlaget for usedvanlig høy fortjeneste svinner hen. Det er ikke nødvendigvis i norsk interesse å pumpe oljen og gassen ut så raskt som mulig, men det er klart i norsk interesse å gjøre det mest mulig effektivt.
I den utstrekning statsdrift virker kostnadsdrivende, er det ikke i landet interesse, heller ikke i oljevirksomheten. Dermed er det i dagens situasjon vanskelig å se gode argumenter for et helt statlig engasjement i norsk oljevirksomhet. Fortidens argumenter framstår i dag som avleggs ideologi. Staten kan sikre sin interesser ved konsesjonstildelinger, regelverk og skattesystem.
Statoilkonsernet har også selv erkjent det faktum at Statoil i dag er et fullt ut konkurranseutsatt selskap som arbeider i mange internasjonale oppstrømsmarkeder, der Statoil har viktige nedstrømsposisjoner. Risikobildet er blitt mer komplisert. Med andre ord er Statoil blitt et selskap som det er mer krevende å eie og styre. Markedet og konkurransebildet er blitt helt annerledes enn det det en gang var, ved at det stilles strengere krav til eierkompetanse.
Videre har Konsernledelsen uttalt at:
«Samtidig er både begrunnelsen for statens eierskap, og de formelle rammene omkring utøvelsen av eierskap, forandret. I utgangspunktet skulle Statoil være statens instrument. Det er ikke lenger verken mulig eller riktig å la Statoil fylle en slik rolle. Staten har behov for å være nøytral regulator og konsesjonsmyndighet. Dette må nødvendigvis påvirke statens rolle som eier.
Over tid vil både innholdet og formen i Statoils eierstruktur påvirke selskapets utvikling, fordi de begge påvirker målene for virksomheten, de intenciver som legges til grunn, hvilken frihet selskapet har til å treffe kommersielle beslutninger og muligheter til å finansiere nye prosjekter.»
Å eie Statoil er i seg selv en forvaltningsoppgave. Spørsmålet som Harald Norvik har stilt i den forbindelse, er om dagens eierstruktur gir selskapet de intensivene og eiermessige virkemidlene som er nødvendig for at Statoil skal ha mulighet til å tilpasse seg det forretningsmessige temposkifte som har skjedd i oljeindustrien de siste månedene.
Videre har Statoil-ledelsen fremhevet de fakta at en utvidelse av selskapets eiergrunnlag vil kunne føre til at man oppnår flere ting:
Selskapets mål og incentiver blir tydeliggjort.
Overvåkningen av selskapet forsterkes, og virksomheten utsettes for sterkere disiplinerende krefter fra markedet. Dette vil også styrke den eiermessige styringen av bedriften.
Selskapets eierressurser kan økes, både finansielt og kompetansemessig, samtidig som risikoen ved eierskapet reduseres.
Selskapets troverdighet i markedet økes ved at mulighetene for eiermessig rolleblanding begrenses.
Alt i alt vil en slik endring bidra til å styrke Statoils konkurranseevne og dermed øke verdien av de betydelige selskapsmessige ressursene som er bygget opp gjennom årene. Harald Norvik har videre uttalt at han er overbevist om at det er mulig å skape en eiermessig «vinn-vinn» løsning, der statlige interesser kan kombineres med et privat medeierskap. En slik løsning vil gi Statoil finansielt og markedsmessig handlefrihet på linje med sine konkurrenter, både i Norge og i utlandet.
Fremskrittspartiet mener at Statoil bør delprivatiseres og børsnoteres før eventuell full privatisering gjennomføres som en del to, slik at en først får noen erfaringer. Første del bør gjennomføres ved at man i første operasjon gjennomfører følgende:
20 pst. av selskapet selges,
10 pst. av selskapet overføres til Folketrygdfondet,
15 pst. gis vederlagsfritt til norske statsborgere over 18 år som en såkalt «folkeaksje».
De resterende 55 pst. forblir i statens eie, men forvaltningen overføres til Næringsdepartementet.
Statoil børsnoteres.
Den planlagte del to vil være å overføre de resterende statlige aksjer til Folketrygdfondet etter at dette har etablert en forvaltning som er i stand til også å overta håndteringen av SDØE-andelene og etter at Folketrygdfondet er omorganisert til et reelt fond for Folketrygdens pensjonsforpliktelser. Folketrygdfondet vil deretter få rett til å bytte aksjene i Statoil og SDØE-andelene i andre finansielle instrumenter hvis avkastning skal benyttes til pensjonsutbetalinger dersom fondet anser det for fornuftig. Fondet skal altså drive en formuesforvaltning basert på normale kriterier for et pensjonsfonds formuesforvaltning. Dette er imidlertid en større omorganisering som må ta noen år og baseres på en grundig utredning, vurdering og bred politisk oppslutning. I tillegg må det i fase to etableres en såkalt «gylden» aksje i Statoil som forblir i statens eie og som gis vetorett i vedtektsammenheng og i eventuelle andre helt avgjørende forhold vedrørende beslutninger i Statoils generalforsamling.
Statoil hevder å ikke tjene penger på forvaltningen av SDØE. Selv om utsagnet innbyr til tvil, bør Statoil i dette spørsmål tas på ordet. Derfor vil Fremskrittspartiet gå inn for en modell der forvaltningen av Statens direkte økonomiske engasjement, SDØE, overføres til Folketrygdfondet, men det bør gjennomføres i en annen sammenheng og separat fra denne sak.
I denne sak fremmes derfor forslag om å gjennomføre første fase i den omorganisering som er nevnt idet den kan gjennomføres isolert og alene uavhengig av om del to kommer til gjennomføring.