Kjersti Toppe (Sp) [11:37:33]: Eg vil innleiingsvis seia at eg og Senterpartiet støttar regjeringa sitt mål om å sjå på korleis vi kan få ned sjukefråværet, at fleire som har behov for sjukmelding, kan få gradert sjukmelding i staden for full sjukmelding, og at ein òg må leggja til rette for det arbeidet som fastlegane gjer. Som eg skriv i interpellasjonen, er fastlegeordninga er ein suksess. Ho skårar høgt i omdømemålinga, og tilliten som pasientar har til legar, er på ein måte gullet i denne ordninga. Det er det veldig viktig å ta vare på.

I innlegget mitt vil eg referere og lesa opp ein uttale frå Rådet for legeetikk som dei nyleg kom ut med, om dette med sjukmeldingstakstar:

«Rådet anerkjenner at legen er en sentral aktør i sykemeldingsarbeidet. Rådet forstår videre at årets forhandlinger om normaltariffen har vært krevende, sammensatt og inneholdt mange ulike elementer. Rådet har fått en rekke henvendelser fra media og Legeforeningens medlemmer, og velger etter grundige overveielser å uttale følgende:

Når en lege vurderer og utsteder sykmelding, opptrer legen som sakkyndig. Det innebærer et ansvar for å gjøre en faglig og upartisk vurdering av pasientens arbeidsevne. Det er legitimt at sakkyndige får betalt for arbeidet de utfører. Godtgjørelsen bør imidlertid knyttes til arbeidet, tidsbruken og vurderingen – ikke til utfallet. Et system der takstene legen mottar avhenger av om hvorvidt pasienten sykmeldes og i hvilken grad, utfordrer grunnleggende etiske prinsipper om rettferdighet og upartiskhet. Som sakkyndig skal legen gjøre en upartisk vurdering. Hverken pasienten eller staten bør kunne betale mer eller mindre for utfallet av en slik vurdering. En slik ordning er egnet til å undergrave tilliten til legens vurdering, og kan også undergrave tilliten i lege-pasient-forholdet. Medisinskfaglige forhold skal alltid ligge til grunn for en sykmelding. Rådet for legeetikk mener derfor at takster og andre godtgjøringsordninger for sykmeldingsarbeid må utformes slik at de ikke belønner et bestemt utfall av legens vurdering. Leger bør få betalt for arbeidet de utfører, vurderingen de gjør og tiden de bruker – ikke for konklusjonen de kommer til.»

Når eg vel å lesa opp dette, er det fordi eg er så einig i dette, og eg synest det er ein god argumentasjon frå Rådet for legeetikk. Eg har forståing for at vi kan ta nokre grep politisk for å oppnå eit bestemt mål, òg i helsepolitikken, men det som er spesielt i denne saka, er at ein går langt inn og skal definera kva den sakkunnige og faglege vurderinga skal vera. Vi har eit mål om å få ned antibiotikabruken i samfunnet, men vi går jo ikkje inn og premierer legar økonomisk dersom dei skriv ut færre antibiotikareseptar. Faren er at når desse økonomiske insentiva vert så direkte og pasientane veit om dei, kan det skada forholdet mellom pasient og lege. Sjukmeldingsarbeidet er annleis enn anna pasientbehandling, som òg Rådet for legeetikk var inne på.

Eg veit eg at det vert argumentert mot det som eg tar opp, med at den tidlegare sjukmeldingstaksten heller ikkje var treffande. Den taksten vi har hatt til no, var jo laga ut frå ei tid der sjukmeldingane var ein omfattande papirblankett – som det har stått om i diskusjonen – han skulle sendast til mange ulike mottakarar og slikt, og taksten kompenserte for det arbeidet ein i den tida gjorde med å fylla ut og handtera det papirarbeidet. Så det er heil greitt å diskutera om den andre taksten var rettferdig. Vi kan òg diskutera heile takstsystemet, for det er det jo grunn til, men dette er noko som er mellom partane i arbeidslivet. Difor tar vi dette prinsipielle opp i ein argumentasjon rundt om det er eit rett prinsipp å gå inn og betala legar for konklusjonen som dei kjem fram til i eit pasientmøte.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:42:50]: La meg først si at det er et sentralt mål for denne regjeringen å redusere sykefraværet og sørge for at færre faller ut av arbeidslivet. Arbeiderparti-regjeringen garanterer for sykelønna. Det er uaktuelt for oss å rokke ved den, og da er det viktig at vi gjør andre tiltak for å hjelpe flere tilbake i arbeid og legge til rette for at flere kan jobbe med den helsen de har.

Sykefravær er en stor og kompleks problemstilling som involverer mange aktører: arbeidsgiverne, Nav, innbyggerne og oss beslutningstakere, men jeg vil også si at den involverer fastlegene og andre sykmeldere. Det er simpelthen fordi fastlegene skriver mer enn fire av fem sykmeldinger i Norge. Det betyr ikke, som jeg har sagt mange ganger før, at fastlegene er årsakene til sykefraværet, men fastlegene har likevel en nøkkelrolle i arbeidet.

Vi vet at kontakt med arbeidsplassen er bra for helsen. For mange er det både god og faglig riktig helsehjelp å få alternativer til full sykmelding. Gradert sykmelding er i veldig mange tilfeller bedre enn full sykmelding. Det å jobbe med den helsen en har, er ofte bedre enn ikke å jobbe med den helsen en har.

Vi vet også at arbeidet med sykmeldingsarbeid – særskilt godt sykmeldingsarbeid – tar tid. Det er gjerne arbeidskrevende for legene å finne alternativer til full sykmelding og samtidig trygge pasientene sine på at full sykmelding ikke alltid er riktig medisin, også i de tilfellene der pasienten mener det selv. Dette er noe av bakgrunnen for de takstendringene vi ble enige med Legeforeningen om i år.

Det har vært mye debatt om dette de siste månedene, og jeg har stor forståelse for at det er ulikt syn på de ulike endringene som er gjennomført. Sånn skal det være. Samtidig mener jeg at helheten av og til forsvinner litt når vi diskuterer enkelttakstene, for årets forhandlinger handler om mer enn sykmelding eller ikke sykmelding. Det er altså flere nye takster som innføres, som f.eks.:

• en ny takst for dialog mellom arbeidsgiver, fastlege og pasient

• nye takster for samtale om arbeidsevne, funksjonsevne og mulighet til å få tilrettelegging ved henholdsvis sykmeldt pasient og når denne vurderingen ender med ingen sykmelding

• differensierte takster for full og gradert sykmelding der sistnevnte utløser høyere takst

La meg understreke et viktig prinsipp: Det er og blir alltid pasientens medisinske behov som skal avgjøre. Samtidig mener vi det er riktig å honorere arbeid vi ønsker at fastlegene skal gjøre, og særskilt arbeid som vi erfaringsmessig vet er mer tidkrevende. I tillegg til takstendringene, som vi altså er enig med Den norske legeforening om, er vi i gang med å utarbeide en faglig retningslinje for sykmeldingsarbeid. Denne retningslinjen eller normeringen skal gi sykmelderne bedre beslutningsstøtte i arbeidet sitt. Jeg mener at sammen med følg-eller-forklar-prinsippet, som innebærer at sykmeldinger som ikke er graderte, kort skal begrunnes i journal hvorfor ikke, vil gjøre at fastlegene får mer ressurser, sterkere insentiver og et bedre faglig grunnlag til å drive godt sykefraværsarbeid. Dette mener jeg er egnet til å styrke, ikke svekke, tilliten mellom fastleger og pasienter.

At legenes avlønning blir koblet til utfallet av medisinske vurderinger, er på ingen måte noe nytt, selv om debatten av og til gir inntrykk av det. Vi har et takstsystem for fastlegene med over 100 takster, og de honorerer ulik aktivitet. Fram til 1. juli var det f.eks. slik at fastlegene fikk bedre betalt hvis en samtale om arbeidsevne endte med sykmelding i stedet for ingen sykmelding. Utfallet var altså sykmelding, og en fikk bedre betalt enn hvis det ikke var sykmelding. Det å belønne et utfall er altså ikke nytt. Det nye er hvilket utfall som belønnes.

Det er gledelig å se at de takstene vi diskuterer, brukes. Siden endringene ble innført 1. juli, har f.eks. over 6 000 leger over hele Norge utløst taksten for gradert sykmelding. Det er over 2 500 leger som har brukt den nye taksten for helserelatert samtale om arbeid og jobbmestring for pasient som ikke blir sykmeldt, og det er over 4 000 leger som har utløst taksten for jobbfokusert samtale med sykmeldt pasient.

I 2026-budsjettet er utgiftene til sykefravær på 67 mrd. kr. Hvis denne ordningen, som er en viktig del av vår velferdsstat, skal være bærekraftig i årene framover, må vi tørre å prøve nye tiltak for å få sykefraværet ned. Fastlegetakstene er en liten, men viktig del av denne tiltakspakken. Jeg vil til slutt understreke at endringene er et resultat av enighet med Legeforeningen, inkludert Allmennlegeforeningen, som representerer fastlegene i dette oppgjøret. Vi skal evaluere effektene av takstene når vi har testet dem ut.

Kjersti Toppe (Sp) [11:48:15]: Eg har forståing for og er godt kjent med at Legeforeningen har vore med på å innføra denne nye sjukemeldingstaksten, i den avtalen dei har gjort med regjeringa. Statsråden må samtidig ha fått med seg at avtalen har ført til mykje debatt. Det eg synest er trist, og som eg synest det er viktig å seia frå om, når eg sit på Stortinget og har anledning til å gjera det, er at denne taksten og det prinsippet som er bak han, er ein forskjell frå slik det var tidlegare med sjukemeldingstaksten, slik eg gjorde greie for i mitt første innlegg. Det kan ikkje samanliknast.

Dette rokkar eigentleg ved den verdien vi byggjer helsevesenet vårt på. Når Rådet for legeetikk er så tydeleg i si uttale, lurer eg på om det ikkje går inn på statsråden. Er det ikkje ei lita bekymring for at denne taksten har nokre konsekvensar som kanskje ikkje var hensikta – det trur eg ikkje – eller at han har nokre sideeffektar som vi eigentleg ikkje kan stå i? Eg forlangar ikkje at ein skal gå inn og forhandla desse takstane om igjen akkurat no, men eg kunne håpt – og vil utfordra statsråden på det – at han vil sjå på dette saman med Legeforeningen når takstane igjen er oppe til vurdering. Det er jo ingen skam å snu.

Takstsystemet premierer ulike aktivitetar, men det er forskjell på å få betalt for arbeidet ein utfører, tidsbruken og vurderingane, og det at det vert lagt vekt på utfallet. Det synest eg framleis er lite reflektert i det statsråden tar opp i sitt innlegg. Eg får iallfall mange førespurnader frå legar som seier dei ikkje brukar denne taksten. Eg høyrer statsråden seia at takstane er i bruk – sjølvsagt er dei i bruk – men det betyr jo ikkje at takstane ikkje kunne vore innretta på ein betre måte, og det betyr ikkje at ein del legar ikkje synest det er ok å bruka dei.

Eg synest statsråden burde tatt inn over seg dei tilbakemeldingane som er komne, og få til eit takstsystem som ikkje premierer eit bestemt utfall av legens vurdering.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:51:30]: Til det siste som interpellanten tar opp: Vi har jo et takstsystem som premierer ulike utfall. La meg ta noen eksempler. Vi har prosedyretakster som gjennomgående betaler for visse medisinske konklusjoner. Vi har f.eks. egne takster for EKG, vi har takster for småkirurgi, og vi har takster for spirometri. De utløses altså kun dersom legen konkluderer med en bestemt medisinsk beslutning om aktive tiltak, og – for å være helt ærlig – de belønner også fastlegen for å bruke mest mulig prosedyrer. Vi har takst for samtaleterapi, og den har et krav om at legen benytter bestemte diagnoser, altså medisinske diagnoser. Vi har en laboratorietakst og flere som kun kan brukes dersom legen vurderer at en prøve skal tas. Vi har en takst som heter 1i, som kun kan benyttes dersom en resept forskrives, altså et utfall.

Det som er nytt, er at vi nå har fått en sykmeldingstakst, den som heter 2j – for å gjøre det teknisk – som er den første taksten som brukes når det besluttes å ikke igangsette et aktivt medisinsk tiltak. Som vi kunne lese i Dagens Medisin i dag, er det altså den eneste taksten så langt som belønner å unngå medikalisering eller overforbruk av prosedyrer. Det var altså sånn at fram til 1. juli i år fikk en sånn takstlege mer betalt hvis en konsultasjon endte med en full sykmelding enn om den ikke endte med full sykmelding. Så kan en selvfølgelig si at det er historisk begrunnet med at du skulle fylle ut en sykmeldingsblankett, men det er like fullt basert på et bestemt utfall, for hvis utfallet er ingen sykmelding, hadde du altså ikke fått den taksten.

Så jeg mener at hvis vi skal ha en prinsipiell tilnærming til takstsystemet, må vi i hvert fall erkjenne – og det gjør også representanten – at vi belønner noen typer aktiviteter, og vi belønner noen typer atferd. Det er derfor vi har et takstsystem. Hvis vi ikke ønsket å gjøre det, kunne vi jo avskaffet hele takstsystemet og gitt fastlegene basisfinansiering, fast inntekt basert på hvor mange pasienter de hadde, helt frikoblet fra hvilken aktivitet de drev med. Det er heller ikke et godt alternativ, mener jeg, og heller ikke noe Legeforeningen ønsker seg.

Jeg mener også det er viktig for avtaleinstituttet at avtaler som inngås mellom staten og KS – med Oslo kommune, med Legeforeningen – blir ivaretatt, og i denne avtalen står det klart og tydelig at endringene skal evalueres. Det betyr at når vi nå får ny kunnskap og ny erfaring i løpet av månedene som kommer, og noe av det tilsier at det er behov for å se på disse takstene, eller eventuelt justere disse takstene, vil vi selvfølgelig være åpne for og villige til å gjøre det – da i forbindelse med neste års takstforhandlinger. Inntil videre registrerer jeg at Legeforeningen står ved avtalen, og at tusenvis av leger bruker disse takstene.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:54:41]: Dette er en viktig sak å interpellere om fra representanten Kjersti Toppe. Fremskrittspartiet er tilhenger av et takstbasert system for fastlegene. Vi mener det er det beste systemet for å få mest mulig pasientbehandling raskest mulig, og det er det som er viktig for pasientene. Det som også er viktig for både pasientene og legene, er at legene har tid til pasienten, og at man kan ha tillit til legen – ikke bare som pasient, men at også staten har tillit til legen som behandler pasientene og vurderer deres medisinske situasjon.

Akkurat der mener jeg statsråden har bommet litt i framgangsmåten sin i forkant av årets forhandlinger og endringer som ble inngått i avtale med Legeforeningen. Man har nå klart å så tvil om det er den medisinskfaglige vurderingen som ligger til grunn for en sykmelding, eller om det er økonomiske insentiv som avgjør. Det er veldig uheldig for tillitsforholdet mellom ikke bare pasient og lege, men også mellom lege og staten som aktør.

Jeg tror mye av opprøret blant flere leger handler om manglende forutsigbarhet fra staten som aktør, i forholdet mellom staten og legestanden. Det mener jeg at statsråden bør ta på stort alvor. Derfor har også Fremskrittspartiet vært helt tydelig på at hvis man ønsker å gjøre endringer, dersom man ønsker å lytte til tilbakemeldingene fra både fastlegene og pasientene, kan statsråden når som helst ta opp telefonen, forhandle med Legeforeningen og gjøre endringer om nødvendig. Vi er helt tydelig på at han har den muligheten fortsatt.

I forrige uke hadde vi trontaledebatt. Da framsatte Fremskrittspartiet et forslag vi registrerte med glede at vi fikk bred tilslutning til fra flere i salen. Det omhandlet både at man skal se på store forenklinger og forbedringer av dagens takstsystem, og at man skal se på tiltak for å øke rekrutteringen både til distriktene og til næringsdrift. Vi var veldig glade for at Arbeiderpartiet sluttet seg til det forslaget.

Derfor har jeg egentlig to konkrete spørsmål til statsråden, som jeg håper han kan komme inn på fra talerstolen. Det ene er: Hvor fort kan man komme tilbake med resultat av dette vedtaket fra Stortingets side? Hvor fort kan vi få se noen resultater, med konkrete tiltak som vil både styrke rekrutteringen til næringsdrift og ikke minst styrke rekrutteringen til distriktene?

Med de omleggingene som var foreslått før sommeren, som ble stoppet i forhandlinger med Legeforeningen, ville man stått overfor en rasering av fastlegeordningen i enkelte distriktskommuner – mange av dem i mitt eget valgdistrikt, Troms. Det er noe vi ikke kan risikere at skjer på nytt igjen. Derfor håper jeg statsråden kan komme litt inn på hurtigheten i dette arbeidet.

Det andre spørsmålet knytter seg til det statsråden har oppgitt som formål med den omleggingen som ble gjort i sykmeldingstakstene, nemlig å øke bruken av graderte sykmeldinger. Jeg registrerte at statsråden i innlegget sitt refererte flere tall om at disse takstene brukes. Fremskrittspartiet hadde egentlig helt fra starten av regnet med at de kom til å bli brukt. Det interessante å få svar på, er: Har bruken av disse takstene ført til at andelen graderte sykmeldinger har økt sammenlignet med f.eks. samme periode i fjor? Kan man – basert på den takstbruken man ser hittil – si noe om andelen graderte sykmeldinger har økt sammenlignet med samme periode i fjor? Det er det som er det vesentlige her. Dersom teorien til statsråden er korrekt, skal man allerede forhåpentligvis kunne se en økt bruk av graderte sykmeldinger.

Når det gjelder akkurat dette med graderte sykmeldinger, deler Fremskrittspartiet statsrådens ambisjon om at bruken må opp. Vi har veldig sterk tro på at det å være tett knyttet til arbeidslivet og det å være i jobb, også er helsebringende, og at det i mange sammenhenger er bedre å være delvis på jobb og delvis syk, enn å være helt borte fra jobb. Den ambisjonen deler vi, men jeg håper statsråden kan si noe om man allerede nå begynner å se effekt av dette – ikke bare hvorvidt takstene brukes, men om man begynner å se en effekt av dette grepet.

Mona Nilsen (A) [11:59:29]: Når vi nå har denne interpellasjonsdebatten, mener jeg virkelig at det ikke bare kan handle om én takst. Som statsråden var inne på, har vi over 100 aktivitetsbaserte takster allerede i dag. Det betyr at legene allerede i dag får betalt for både vurderingene de gjør, og konklusjonen i et pasientmøte, så det er faktisk ikke noe nytt. Enten det gjelder blodprøver, henvisninger eller resepter – de blir jo også i dag betalt for å sykmelde. Så hvis vi snakker om tillit, handler jo det også om tillit til at legen kan gjøre den vurderingen av om den skal være gradert, eller om man skal være helt sykmeldt. Slik er det også når det gjelder EKG, småkirurgi og enda flere tilfeller.

Noe jeg også synes at vi må løfte opp i debatten, er om vi skal ta opp hele takstsystemet, som statsråden også var inne på, og få den type diskusjon. Skal vi eventuelt gå tilbake til at de skal få basistilskudd basert på antall pasienter og tidsbruken, helt uavhengig av hvilken aktivitet som er mellom pasient og den medisinske vurderingen som legen gjør? Det tror jeg heller ikke at verken fastlegene eller Legeforeningen ønsker.

Når det gjelder gradert sykmelding, er det å kunne ha en tilknytning til et arbeidsforhold under et sykdomsforløp i utgangspunktet veldig bra, litt som representanten Eilertsen var innom, og som jeg er helt enig i. Det er bra for pasienten og helsen til pasienten, og det er bra for arbeidsplassen, dersom forholdene legges til rette for det. Det er ikke alle plasser man kan gjøre det, men enkelte plasser. Det vil stille krav til at fastlegen tar en skikkelig gjennomgang og blir kjent med pasienten og arbeidsforholdene, men ikke minst vil det også pålegge arbeidsgiverne et større ansvar for å se på hvordan de kan tilrettelegge for at pasienten kan være i jobb.

Jeg vil også vise til forslaget som representanten Eilertsen var innom, som jeg mener er riktig og veldig bra. Nå skal det være en gjennomgang av systemet for fastlegene, både med tanke på hvordan systemet kan forenkles og forbedres, og for å se på det som handler om å belønne det å ha tid til pasientene, for at legene skal kunne gjøre de gode medisinske vurderingene samtidig som de forebygger sykefravær – for det er ingen motsetning der. Tvert imot mener jeg at det henger sammen.

I tillegg skal man fokusere på hvordan man kan koordinere og bruke mer tid på og arbeide mer med pasienter med sammensatte sykdomsbilder. Det er også en av de store utfordringene i dag, som jeg mener at dagens takstsystem er på god vei til å løse, fordi man får bedre betalt når man bruker lenger tid med pasientene. Det er også en retning som vi, gjennom et aktivitetsbasert takstsystem, kan legge bedre til rette for.

Kjersti Toppe (Sp) [12:03:23]: Eg synest dette er ein frustrerande debatt. Det er sjølvsagt mange aktivitetsbaserte takstar i helsevesenet i dag. Dei eksempla statsråden tar opp, EKG, spirometri, mindre kirurgiske inngrep, er jo eit honorar frå ein prosedyre, og det er noko vesentleg anna enn den rolla som ein lege har som sakkunnig i vurderinga av sjukmelding. Det er veldig ulikt – det skil seg veldig frå anna pasientbehandling.

Når Rådet for legeetikk er så tydeleg, og når det ikkje fører til nokon refleksjonar i det heile tatt, synest eg det er ganske spesielt. Rådet for legeetikk er tydeleg på at dette systemet, der takstane vert mottekne avhengig av om ein pasient vert sjukmeldt fullt ut eller delvis, utfordrar grunnleggjande etiske prinsipp om rettferd og upartiskheit. Det å samanlikna ei sjukemeldingsvurdering med det å kunne ta ein EKG, er så langt vekk frå det denne debatten eigentleg handlar om. Sjølvsagt skal ein ha takstar for å gjera ein EKG eller ta ein spirometri, men ein får jo ikkje takst ut frå om EKG-en viser at pasienten har ein hjartefeil eller ikkje. Ein må jo gi legane betaling for det arbeidet dei utfører – som er ein aktivitet, ein prosedyre – tidsbruken ein har, uavhengig av om det er ein aktivitet, ein samtale eller noko slikt, og dei vurderingane dei gjer, men ikkje for utfallet.

Ein kan seia at det finst eksempel på at det er sånn, men stort sett er takstsystemet basert på aktivitet og tidsbruk. Det kunne ein òg ha gjort i sjukmeldingssaker. Eg er for at legar skal få meir betalt om dei brukar meir tid med ein pasient for å vurdera ei sjukmelding. Men det eg er veldig ueinig i, er at det vert kopla så direkte mot om ein sjukmelder eller ikkje. Av og til kan ein bruka lang tid på ein pasient, men likevel enda opp med ei sjukemelding. Det er jo den jobben ein vil at alle fastlegar skal gjera: Ein skal gjera ein grundig jobb for å greia ut og finna ut om det er mogleg å ha eit alternativ til sjukmelding.

Eg beklagar å måtta seia det, men dette minner meir om at vi styrer helsevesenet som ein butikk, og at vi ikkje legg vekt på dei grunnleggjande verdiane som helsevesenet vårt skal byggja på.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:06:33]: La meg først prøve å berolige ved å si at helsetjenesten ikke drives som en butikk. Det er veldig langt fra en helsetjeneste til en butikk. Helsetjenesten skal yte gode helsetjenester til folk, og det er, som jeg har sagt mange ganger, alltid pasientens medisinske behov som skal avgjøre – punktum! Men vi må ikke late som at vi gjennom 25 år ikke har hatt et takstsystem som absolutt belønner enkelte aktiviteter. Vi har til og med hatt et takstsystem – som ikke var særlig omdiskutert – helt fram til 1. juli i år, der vi belønnet fastlegene for å sykmelde. Det var helt greit for en del, men nå gjør vi det annerledes. Vi sier at de konsultasjonene som erfaringsmessig tar lenger tid, og som ender opp med en gradering eller ikke sykmelding, får man mer betalt for.

Jeg har selvfølgelig respekt for Rådet for legeetikk, men staten forhandler ikke takster med Rådet for legeetikk. Staten forhandler takster med Den norske legeforening, og de har vært veldig klar og tydelig på to ting. Det ene er at de står ved denne avtalen, som også har et enighetspunkt om at vi skal evaluere effekten av dette, komme tilbake til det og eventuelt justere det hvis det er behov for det. La oss i hvert fall da fått testet ut dette og sett om det virker. Kanskje virker det bedre enn mange tror. Det hadde vært gledelig hvis vi fikk ned sykefraværet.

Det andre som Legeforeningen har vært veldig tydelig på, er at de ikke ønsker at Stortinget skal gripe inn i forhandlinger mellom staten og Legeforeningen, og at den avtalen som er framforhandlet, og som for så vidt var en del av diskusjonen i Stortinget før sommeren også, da takstsystemet gikk igjennom i Stortinget, blir stående. Jeg synes vi skal lytte til Legeforeningen når det gjelder dette.

Representanten Eilertsen stilte spørsmål om vedtaket som ble fattet i forbindelse med trontaledebatten. Det er et godt vedtak. Det var et klokt forslag fra Fremskrittspartiet, og vi følger det selvfølgelig opp. Det er helt riktig – der står det at i den gjennomgangen av takstsystemet som nå er satt i gang, skal en se på forenklinger og forbedringer, vektlegge god rekruttering til distriktene, særlig næringsdrift. Jeg er glad for å kunne konstatere at 79 av 81 nye fastlegelister i år er næringsdrift. Så de fleste vil ha næringsdrift.

Noe annet som Stortinget vedtok i forrige uke, med bredt flertall, var en føring overfor regjeringen om at takstsystemet også skal belønne forebygging av sykefravær. Det er jo det vi nå prøver å gjøre.

Vi vil komme tilbake til denne saken, og jeg tror vi skal jobbe ganske fort, for vi har nå en arbeidsgruppe som skal se på basistilskuddet, hvor Legeforeningen og flere andre er med. Det arbeidet vil jo få betydning for takstforhandlingene allerede neste vår, altså for neste år allerede, så vi har under ett år på oss. Helsedirektoratet gjør et større arbeid for å se på hele takstsystemet, og det må jeg få komme tilbake til tidshorisonten på. Men regjeringen kommer selvfølgelig til å følge opp det Fremskrittsparti-forslaget som fikk flertall – selvsagt skal vi gjøre det. Det er et godt forslag. Takk for debatten.