Rune Støstad (A) [12:09:05] (komiteens leder og ordfører for sakene): Først og fremst: Takk til komiteen for godt samarbeid, og spesielt takk til våre samarbeidsparti: Senterpartiet, SV, Rødt og MDG.

Dette budsjettet handler om folk – om arbeid og om tryggheten det gir i folks liv. Arbeid er mer enn inntekt. Det er tilhørighet, verdighet og muligheten til å forme sitt eget liv. Det er selve grunnmuren i fellesskapet vårt.

Vi lever i en urolig tid. Krig og konflikt preger verden, samtidig står Norge står foran store endringer: færre i yrkesaktiv alder, flere eldre, og for mange står utenfor. Over 100 000 unge under 30 år er i dag utenfor arbeid, utdanning og tiltak. Det er liv som ikke får brukt sitt potensial – et tap for samfunnet. Derfor må flere i arbeid.

Utgangspunktet vårt er godt. Arbeidsledigheten er forholdsvis lav. De siste fire årene har 162 000 flere kommet i arbeid, åtte av ti jobber i private bedrifter. Mange bedrifter setter investeringsrekorder, også etter fjorten rentehevinger. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av trygg økonomisk styring: unngå å sette renten i spill, jobbe for stabile rammevilkår og trygghet for folk og bedrifter i hele landet.

Når vi snakker om disse tallene, snakker vi om folks arbeidsplasser – rørleggeren, fagarbeideren, teknikeren, sjåføren og gründeren, i små og store bedrifter over hele landet. Norsk eierskap har alltid vært viktig for Arbeiderpartiet. Familiebedrifter og lokalt eierskap har bygd Norge stein for stein, sammen med verdens beste arbeidsfolk. Samtidig har utenlandsk kapital i mange tiår bidratt med investeringer, teknologi og arbeidsplasser. Derfor blir kontrasten tydelig når Høyre og FrP på samme tid hevder at Norge ikke er attraktivt å investere i, og samtidig advarer mot utenlandske investeringer. Begge deler kan ikke være sant.

Gode tall i dag fritar oss ikke fra ansvar i morgen. Deler av næringslivet opplever usikkerhet. Klimautfordringene er reelle. Behovet for omstilling er stort. Samtidig er den internasjonale handelssituasjonen krevende. Europa er vårt viktigste marked, og EØS-avtalen er avgjørende for norske arbeidsplasser, men vi kan ikke lene oss tilbake. Norske bedrifter trenger en regjering som følger EUs prosesser tett, og det har Norge.

Arbeiderpartiets næringspolitikk handler om arbeid til folk, verdiskaping i hele landet og om å ta ansvar når markedene ikke gjør det alene. Det er slik vi har bygget Norge før, og det er slik vi bygger framtiden nå. Derfor trenger vi en aktiv stat som kjemper for norske bedrifter internasjonalt og sikrer trygge rammevilkår her hjemme. Private bedrifter og privat kapital skal lede an, men fellesskapet må stille opp der risikoen er høy og gevinstene kommer senere. Statlig risikokapital skal utløse privat kapital, ikke erstatte den.

Denne uka besøkte jeg Øyer i Gudbrandsdalen. Der planlegger selskapet Glocal Green fra Ålesund en fabrikk som kan gi over 100 nye arbeidsplasser. Ved å bruke restbiomasse fra skogbruk og sagbruk som er foredlet lokalt, produseres grønn metanol til shipping, tungtransport og luftfart. Dette er omstilling og god klimapolitikk i praksis, bygd på lokale ressurser og med folk i arbeid.

Slike prosjekter trenger imidlertid ofte drahjelp i oppstartsfasen. Derfor satser vi på Innovasjon Norge, Siva og Investinor, som eksempler. Her går det et tydelig skille i politikken: Mens høyresiden vil svekke virkemiddelapparatet, vil vi videreutvikle det.

Dagens regjering tar også ansvar for jordbruket. Vi har levert historisk sterke jordbruksoppgjør. Årets avtale ligger an til å nå inntektsmålet, og det legges opp til at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper skal forbli tettet også i 2026.

Også fiskeri- og havbrukspolitikken har stor betydning for arbeidsplasser og verdiskaping her i landet. Før sommeren landet Stortinget en bred enighet om veien videre for havbruket. Regjeringen følger opp denne enigheten.

Dette budsjettet holder fast ved det viktigste: arbeid til folk, trygghet i hverdagen og et samfunn der vi stiller opp for hverandre Det er slik vi har bygget Norge før, og det er slik vi bygger videre, også i krevende tider.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:20:43]: Den viktigste faktoren for en vellykket næringspolitikk er et fritt marked, med lave skatter og avgifter, mindre regulering og mer handlefrihet til hver enkelt næringsdrivende. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett presenterer hvordan partiet vil legge til rette for økt verdiskaping og vekst i privat sektor, med en næringspolitikk med mindre innblanding samt lavere skatter og avgifter.

Det er avgjørende for videre vekst og verdiskaping at næringslivet har trygge og forutsigbare rammevilkår. Det er svært alvorlig at trygge og forutsigbare rammevilkår ikke lenger kan tas for gitt, etter at Støre-regjeringen har innført omveltende endringer i skattene og skapt politisk usikkerhet. Det ble gjort uten forvarsel og uten tilstrekkelig utredning eller dialog med næringslivet. Sånne omveltende endringer kan være med på å gjøre lønnsomme langtidsinvesteringer ulønnsomme og kan gjøre at viktige distriktsarbeidsplasser i lokalsamfunn går tapt.

Mange er oppriktig bekymret for at det i denne stortingsperioden vil bli mer usikkerhet for næringslivet når regjeringen skal sikre flertall bestående av fem partier – den såkalte tuttifrutti-koalisjonen.

Den stadige veksten i statlige låne-, tilskudds- og garantiordninger er både forstyrrende for markedsmekanismene og medfører risiko for skattebetalernes penger. Grunnfundamentet i et velferdssamfunn og en sunn økonomi er privat næringsliv og initiativ som skaper verdier og arbeidsplasser i hele landet. Fremskrittspartiet mener en reduksjon av skatter og avgifter er nødvendig for å sikre næringslivet økonomisk handlefrihet. Kapitalmangelen er stor blant mange bedrifter. Lavere skatter og avgifter er nødvendig for å sikre bedriftenes kapital.

Eierbeskatningen har økt med 108 pst. siden 2021, og Norge har nå høyest eierskatt av alle OECD-land, ifølge en rapport fra Menon Economics fra november 2024. Formuesskattens diskriminering av norsk eierskap samt skattens innretning gir svært uheldige utfall for norske bedrifter og norsk eierskap.

Nettolønnsordningen er også blitt svekket under Støre-regjeringen, til tross for lovnader om styrking av ordningen både før stortingsvalget i 2021 og i Hurdalsplattformen. Slike løftebrudd er med på å skape mistillit og uforutsigbarhet i samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv. Fremskrittspartiets foreslår i sitt alternative statsbudsjett en økning på 702 mill. kr, i forhold til regjeringens forslag, for å fjerne makstaket på alle fartøysegmenter i ordningen.

Mineralnæringen er en framtidsnæring som har potensial til å bli enda viktigere for Norge, Europa og verden. Verdikjedene til en rekke av de viktigste mineralene er konsentrert til enkeltland og enkeltområder, og man ser ut til å gå inn i en periode preget av mer usikkerhet, ustabilitet, geopolitiske maktkamper og menneskerettighetsbrudd. Fremskrittspartiet prioriterer økt kartlegging og utvinning av Norges store mineralressurser samt forenklet byråkrati og stimulering til trygg og effektiv mineralutvinning.

Det er beklagelig at regjeringen har gitt etter for Senterpartiet, Rødt, MDG og SV, og at videre kartlegging og utvikling av havbunnsmineraler er stoppet i hele denne stortingsperioden

Det haster med å få i gang ny mineralutvinning i Norge, spesielt i lys av den endrede geopolitiske situasjonen. Fensfeltet har mange av de sjeldne jordartene vi trenger, og feltet er modent for utvinning. Flere av de sjeldne jordartene som Kina har begrenset eksporten av, finnes i Fensfeltet.

Ved siden av raskere saksbehandlingsprosesser mangler det i tillegg politisk vilje fra regjeringen. Fremskrittspartiet mener det er store muligheter for å utvikle en mineralnæring i Norge som kan skape store verdier og mange arbeidsplasser, og samtidig er det viktig å gjøre seg uavhengig av totalitære stater, stater med helt andre lønns- og arbeidsvilkår for involverte gruvearbeidere og steder som tillater barnearbeid.

Utvikling av næringslivet på Svalbard er svært viktig for å sikre stabil norsk bosetting. Longyearbyen lokalstyre har hatt ønske om å etablere et næringsfond for å styrke nærings- og reiseliv i Longyearbyen. Økt aktivitet og sysselsetting på Svalbard er viktig, både for befolkningen og av geopolitiske årsaker. Det er viktig med sterk norsk tilstedeværelse på Svalbard, og Fremskrittspartiet ser med dyp bekymring på at regjeringens politikk svekker dette.

Regjeringens såkalt aktive næringspolitikk er med på å skape usikkerhet og uforutsigbarhet i markedet og er med på å forringe markedsmekanismene i det private næringslivet. Teknologisk utvikling og lønnsomhet tjenes gjennom tillit i markedet heller enn gjennom tillit i politiske maktorganer. Regjeringens politikk, der milliarder av kroner avsettes til tapsavsetninger som følge av investeringer i ulønnsomme prosjekter, er en svært risikabel håndtering av skattebetalernes penger og skaper ubalanse i markedsmekanismene.

Jeg vil ta opp forslagene Fremskrittspartiet står bak i sak nr. 5.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:32:57]: Fra denne talerstolen konkurreres det i å fortelle hvor urolig verden er, men det er nærmest ingenting å høre om hva vi skal møte uroen med. Et viktig hint finnes i den siste boken av Bjørn Mannsverk – mentaltreneren bak Bodø Glimts suksess. En viktig suksess i deres reise og i toppidretten generelt har vært å fokusere på det man selv kan gjøre noe med.

Når det stormer ute, må vi legge all innsats i det vi faktisk kan gjøre noe med. Det er å styrke verdiskapingen, økonomien og framtidsutsiktene, sånn at vi kan ta vare på vår levemåte samtidig som det er sterkt økende forsvarsutgifter.

Før valget virket det som om Norge hadde tre utenriksministere som skulle redde Norge. De sa de skulle redde oss fra trippelskvisen. Det var toll fra USA, beskyttelsestiltak fra EU og den nedadgående verdensøkonomien som følge av handelskonflikter. Når vi nå ser tilbake, har vi høyere toll til USA enn omtrent alle andre europeiske land. Vi har blitt truffet av EUs beskyttelsestiltak, og selv om verdensøkonomien er ganske stabil, er den handelspolitiske uroen ikke gunstig for en liten, åpen økonomi som den norske.

Det er ingen tvil om at Norge både skulle og burde kommet langt bedre ut. Samtidig setter ikke Norge alle premissene selv i slike forhandlingssituasjoner. Men enda viktigere enn toll er hva vi kan gjøre noe med her hjemme. Regjeringen kunne valgt å sette ned skattenivået til våre nabolands nivå. De kunne, som Høyre, kuttet 6 mrd. kr i subsidier til ulønnsomme prosjekter og gitt norske bedrifter tilsvarende skattelette, sånn at lønnsomme jobber blir enda mer konkurransedyktige. De kunne gjort opp for seg for fire år med herjing med næringslivet. De kunne snudd strømmen av gründere, verdiskapere og risikokapital som går ut av Norge og til land som Sverige, USA og Sveits.

Regjeringen kunne erkjent at retorikken deres er like lite solid som deres eget parlamentariske grunnlag. Investeringsrekord, overskuddsrekord og eksportrekord: Det er en hul skryteliste. De to første påstandene stemmer ikke, og eksportveksten er svakere enn i Sverige og Danmark selv om vi har en rekordsvak krone.

Ingen land står bedre rustet til å skape verdier, private jobber og en trygg framtid enn Norge. Men det er også veldig få land som tar så dårlig vare på mulighetene sine som Norge akkurat nå.

Høyres prioritering er framtidsrettet. Vi vil gi Norge et sterkere ståsted i møte med en mer urolig verden. Her vil jeg trekke fram fem områder som er våre prioriteringer. For det første: Norge er Europas energistormakt. Vi kan sørge for lave, konkurransedyktige energipriser, både her hjemme og i Europa. Men selv når tusenvis i leverandørindustrien vår her hjemme står i fare for å miste jobben allerede neste år, vil Støre-regjeringen forhandle om norsk petroleumspolitikk med MDG i de kommende seks statsbudsjettene og reviderte nasjonalbudsjettene. Høyre vil gå i en annen retning, med offensiv letepolitikk både i nye områder i Barentshavet og i Nordland VI, og vi vil reformere konsesjonssystemet for mer fornybar kraft. Fire år med tørke i kraftutbygging med Støre er nok.

For det andre står mineraler og sjeldne jordarter i sentrum av geopolitikk og det digitale grønne skiftet. Vi har ressursene, men vi har også politikere som står i veien. Høyre har satt av midler i sitt alternative budsjett for å få fortgang i Fensfeltet i Telemark, som kan forsyne hele Europa og skape store industrielle muligheter.

Det tredje punktet gjelder kunstig intelligens. Vi er storforbrukere av det digitale og KI-tjenester i Norge, men vi utvikler omtrent ingenting selv. De private investeringene i generativ KI i Sverige og andre europeiske land er ti ganger så høye som i Norge. Vi kan ikke skape våre egne grunnmodeller som utkonkurrerer de amerikanske og kinesiske, men vi kan utvikle ledende KI-tjenester som er tilpasset de næringene hvor vi allerede er i front, som maritim industri, havbruksindustri, petroleumsindustri og metallurgisk industri.

For det fjerde har vi en offentlig sektor som ikke er konkurransedyktig i å tilrettelegge for verdiskaping.

Det femte og siste punktet er at vår industri må overleve når klimakvotene fases ut fra januar av og CBAM fases inn. Vi kan ikke bli et grønt museum; vi må lykkes med industrien.

Det å lykkes i toppidrett som politikk betyr at man må prestere på et veldig høyt nivå. Vi er langt unna det nivået, men vi har det i oss. Vi har alle forutsetninger hvis vi bare gjør det vi faktisk kan gjøre noe med.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:45:04]: Det er dessverre ikkje whisky-stemmen eg snakkar med i dag.

Noreg må styrkja den industrielle ryggrada si og gjera industrien, som i mange tilfelle allereie er verdas grønaste, utsleppsfri. Noreg må unngå å kopiera EUs feil, der særleg dei høge energikostnadene har ført til avindustrialisering. Det ville gjera oss svært sårbare i ei tid med auka geopolitiske spenningar. Industripolitikken må sørgja for å ta vare på den industrien me har, og samtidig investera i grøne løysingar som vil sikra konkurransekrafta for framtida.

Då er det mykje å ta fatt i. For det fyrste må industrien sikrast låge kraftprisar. For det andre må me få fart på den grøne omstillinga av norsk næringsliv og industri. Då må me bruka heile verkemiddelapparatet. Her må staten gjennom direkte og indirekte eigarskap og som ein tilretteleggjar for aktivitet i det norske samfunnet vera med på å gjennomføra dei tiltaka som trengst.

SVs alternative statsbudsjett føreslår å styrkja heile verdikjeda for utsleppsfri industri i Noreg. Det finst i dag nokre få, relativt få, punktutslepp rundt om i landet som har store utslepp. Samtidig går det tapt store mengder energi i form av spillvarme. Dersom staten bidrar til koordinering og investering i infrastruktur, kan omstillinga av norsk industri skje på ein måte som er til beste for både samfunnet og naturen. Arbeidet med å utvikla ei verdikjede for CO₂-handtering må ikkje stoppa opp før heile prosess- og avfallsindustrien i Noreg har moglegheit til å bli utsleppsfri. SV føreslår å setja fart på arbeidet med å utvikla industriklyngjer i ulike delar av landet, der CO₂ frå dei største utsleppspunkta i Noreg kan fangast, transporterast og lagrast på norsk sokkel.

Fiskeri, og særleg kystfiske, er ei norsk hjørnesteinsnæring. Her trengst det langt meir innsats for å sikra sysselsetjing og verdiskaping. Utgangspunktet for forvalting av ressursane i havet er enkelt: Havet er eigedomen til fellesskapet, og nærleik til ressursane i havet gjev rett til å hausta av det. Allemannseiget av havet er likevel stadig under press. Retten til å fiska blir samla på stadig færre hender. Ein felles ressurs og rett har blitt til ei handelsvare.

Samtidig er havbruk framleis langt unna å vera berekraftig. Langs kysten er det mange som opplever at gode fiskeområde er svekte etter inntoget til havbruket. SV er kritisk til den førande politikken for oppdrettsnæringa. Forureining frå oppdrettsanlegg truar fjordane, og rømt laks og lakselus truar villaksstammane. Heller enn dagens system for oppdrettsløyve, der den som kan betala mest, får nye løyve, må me få eit system der løyve blir gjeve til anlegg som kan dokumentera at dei er forureiningsfrie, der dyrevelferda er god, og der avfall blir behandla som ein ressurs.

SV vil ta havet tilbake, og me vil ta jorda i bruk. Jordbruk og skogbruk skal skaffa oss mat og råvarer til industri og er grunnlag for sysselsetjing og verdiskaping i lokalsamfunn over heile landet. Det trengst langt meir innsats for at det skal skje. Då må all matjord i heile landet haldast i hevd og dyrkast. I ein usikker klima- og verdssituasjon treng me langt høgare sjølvforsyning i både mat- og fôrproduksjon. Me må vekk frå den rådande tanken om at verdsmarknaden kan levera alle varer i tide. Difor trengst det eit landbruk over heile landet, der maten blir produsert på norske arealressursar. Det er bra for miljø, solidaritet og beredskap.

Skal me kunna auka matproduksjonen, må bonden ha ei løn å leva av. Samtidig må òg bønder ha velferdsordningar. SV vil at bønder skal ha like moglegheiter som andre til å ta ut fødsels- og foreldrepermisjon. I dag har ikkje 88 pst. av bøndene det – dei som har anna arbeid ved sida av gardsdrifta. På grunn av krav til samordning får dei redusert tilskotet til avløysar mot foreldrepengar og andre ytingar frå Nav. Det gjer at mange bønder må stella dyr og ta tunge tak i fjøset lenge før kroppen er klar for det. SV vil difor fjerna samordningskravet for fødselspengar og for dei fyrste 16 dagane. Det vil bidra til både likestilling og rekruttering i jordbruket.

Geir Pollestad (Sp) [12:53:45]: Senterpartiets næringspolitikk byggjer på norsk eigarskap, privat eigarskap og spreidd eigarskap. Me vil byggja ein føreseieleg og aktiv næringspolitikk. Difor var det viktig i budsjettavtalen at me sikra føreseielege vilkår for petroleumsnæringa og leverandørindustrien i Noreg. Det er viktig at me har føreseielege rammevilkår for oppdrettsnæringa vår og for dei mange store og små bedriftene i Noreg. Senterpartiet meiner at me i denne perioden må jobba for å få ei betre eigar- og bedriftsskattlegging i Noreg.

Senterpartiet står inne for budsjettavtalen og meiner det er ein god og viktig budsjettavtale, men det hindrar ikkje at det er vesentlege veikskapar med den næringspolitikken regjeringa fører. Senterpartiet er sterk motstandar av næringsforbod. Med Ap-regjeringa av i dag ser me næringsforbod på løpande band. Det er bestemt at rekefiskarane i Oslofjorden skal få næringsforbod. Ein skal ikkje forvalta ut frå bestand, ein skal innføra næringsforbod. I går hadde me ei sak der det vart næringsforbod for den norske torvindustrien. Ja, torv kan forureina, men det verkar som det for Arbeidarpartiet er sånn at viss ein berre flyttar utsleppa ut av landet, er det ein annan atmosfære enn den norske som vert forureina. Næringsforbod er ein dårleg idé for ein god næringspolitikk, og det er dårleg klimapolitikk.

Me veit òg at fiskeriministeren jobbar med endringar i regelverket for at det skal verta enklare å eksportera laks og annan fisk direkte til utlandet for tilarbeiding. Det er Senterpartiet sterkt kritisk til. På næringsfeltet veit me at Billerud Viken har venta lenge på utsleppstillating for å gjera store og viktige investeringar i norsk skogsindustri. Me har hatt saker om at Norske Skog vert straffa i kvotesystemet fordi dei har vore gode til å kutta utslepp. Ein sånn næringspolitikk kan me ikkje ha.

Det ein må byggja på vidare, er at ein må koma vidare frå festtalane og dei store orda og over til konkret politikk som sikrar verdiskaping i Noreg. Ein må verta mindre oppteken av at EU og Klima- og miljødepartementets byråkratar skal vera fornøgde, og i større grad koma næringsdrivande i møte.

Sånn er det òg med landbruksministeren, som innførte ein skyhøg auke i CO₂-avgifter for norske veksthus, veksthusbøndene som ikkje har nokon alternativ. Ja, viss me importerer meir tomatar og agurkar til Noreg, går klimagassutsleppa i Noreg ned, men det er framleis dårleg næringspolitikk å gjera det. Me såg òg at regjeringa føreslo avgift på kunstgjødsel. Det ville ha vore eit målretta kutt i norsk matproduksjon, og det ville ha flytta produksjon og utslepp ut av landet.

Me såg òg at landbruksministeren ikkje ønskte å ha eit beredskapstilskot for næringsmiddelindustrien i nord. Eg er glad for at me klarte både å stoppa kuttet og å få til ei satsing på det feltet i budsjettavtalen. Det er uforståeleg kvifor landbruksministeren tenkte om beredskapslagring av matmjøl i Nord-Noreg at det fekk halda at me har beredskapslagring i Sør-Noreg. Senterpartiet synest det er ein dårleg idé, og me er veldig glade for at me klarte å reversera det.

Min beskjed til regjeringa er at me står inne for budsjettavtalen, men skal me få næringsutvikling og verdiskaping i Noreg, må det ei heilt anna tilnærming til på dei enkelte felta. Klimaavgifter og næringsforbod er ikkje noko me kan leva av i framtida. Det er ikkje klimaavgifter og næringsforbod som er den nye olja.

Geir Jørgensen (R) [13:00:33]: Aller først må jeg få lov til å gratulere oss alle. Det er mindre enn et døgn siden den norsk-russiske fiskerikommisjonen klarte å bli enig om en fiskeriavtale med Russland for 2026. Dette altså den femtiende gangen vi klarer å gjøre det, og begge parter har igjen vist seg som ansvarlige kyststater og levert på det oppdraget som FNs havrettskonvensjon har gitt Norge og Russland, om å ha en ansvarlig forvaltning av de enorme og evigvarende milliardverdiene i de nordlige havområdene. Jeg tror jeg har med meg både fiskerne på havet, industriarbeiderne i filethallene og alle de fiskeriavhengige kommunene langs med kysten, og ikke minst alle de ungdommene som har satset på en framtid i denne fine næringen, når jeg vil berømme både de som har forhandlet direkte, og Nærings- og fiskeridepartementet, ved statsråden, for å ha dratt dette i land, i et svært vanskelig forhandlingsklima. Dette er grunnlaget for framtidens næringspolitikk. Vi klarte dette i år også – selv om det var vanskelig – og vi håper at dette kan peke framover mot forhandlinger vi skal ha senere.

Næringspolitikk er så mangt. I mitt hjemfylke, Nordland, er arbeidsledigheten på ca. 1,4 pst. – nest lavest i landet. Næringspolitikk er mer enn stortingspolitikere ikledd hjelm i lag med en eller annen direktør eller investor med en kjempeplan for tusener på tusener av arbeidsplasser. Nei, det er ikke det vi trenger nå. Det vi trenger utenfor de store pressområdene, er gode samfunn som folk kan leve, bo og ha gode liv i. Det er det som er næringspolitikk. Vi ser så altfor mye av «fly in, fly out» – folk bor et annet sted og jobber i de ressursrike områdene i Nord-Norge og på Vestlandet. Så god næringspolitikk er å ha gode velferdsordninger og en god kommuneøkonomi og å sørge for at skolen ikke blir nedlagt, at barnehagen finnes – alt vi trenger for å ha folk på jobb og boende rundt på disse plassene.

Rødt har lagt fram sitt eget alternative statsbudsjett for 2026. Det er Rødt i fargen og rødt inni. Det ble riktignok ikke akkurat like Rødt etter at det var vasket igjennom et forlik, men vi har satt et betydelig avtrykk også på forliket vi står inne i. I forrige stortingsperiode kom det ikke flere frie midler til kommunene i noen av forhandlingsrundene mellom regjeringen og støttepartiene, men det gjorde det i år. Dette er første gang på mange, mange år. Det er en stor seier for velferdsstaten at vi nå kan legge til tre ekstra milliarder med frie midler til kommunene og én milliard ekstra til fylkeskommunene. Dette er næringspolitikk, og vi er nødt til å si det som det faktisk er.

Når det gjelder landbruket, er vi glade for at vi fikk være med og stoppe avgiften på kunstgjødsel som var foreslått. Dette ville dratt oss i helt motsatt retning av de målene et felles storting har om å øke selvforsyningen. Det fikk vi stoppet.

Vi fikk også i denne runden, i samarbeid med gode forhandlingsvenner, gjort om på bortfallet av beredskapstilskuddet for matproduksjon i Nord-Norge. Det kunne også tatt oss i helt feil retning. Når vi skal ha en totalberedskap, inngår matproduksjon og industriarbeidsplasser i matvareindustrien som en del av det.

Til slutt må jeg si noen ord til regjeringen og statsråden, som i praksis utøver det norske eierskapet i de statlige selskapene, om forventninger vi har til det. Vi ser nå skandalen med Telenor i Myanmar. Vi er vel kanskje ikke ferdig med hele den saken, men vi ser at den statlige eierskapsutøvelsen i disse selskapene er for svak. Telenor i Myanmar er ett eksempel, men vi har også Statkraft i Chile. Vi har årlige besøk av delegasjoner av urfolk derfra som mener at den norske staten bryter internasjonal rett. Vi forventer et sterkere statlig eierskap og tydelige grep på dette framover.

Une Bastholm (MDG) [13:08:28]: Vi er mange nå som merker det. Helt siden jeg ble født på 1980-tallet, har verden sett stadig lysere og åpnere ut. Nå er den i ferd med å lukke seg. Mye av den politiske debatten handler nå om å beskytte det vi har, og begrense skade – skade på menneskerettigheter, handel og samarbeid; skade fra klimaendringer, energiknapphet, økte levekostnader og dårlig kommuneøkonomi; skade fra naturtap og tapt framtidshåp blant unge.

Vi har ikke lenger luksusen i å løse ett problem av gangen, om vi noen gang hadde den luksusen. Den gode nyheten er at det i næringspolitikken er mye vi kan gjøre for å skape framtidshåp og for å styrke næringsliv og verdiskaping, samtidig som vi bidrar til klimamål, natur, beredskap, inkludering, tilhørighet og folkehelse. Særlig primærnæringene forvalter i praksis mye av den naturen og det dyrelivet vi er avhengig av i Norge. Vi er helt avhengig av at det skjer bærekraftig og livskraftig. Det er også kjernen i Miljøpartiet De Grønnes næringspolitikk.

Det viktigste næringspolitiske grepet i budsjettenigheten for 2026 er beslutningen om å sette ned en omstillingskommisjon for sluttfasen av norsk oljeindustri. Fagbevegelse, fagfolk og miljøbevegelse skal nå utvikle en felles strategi for omstilling av norsk økonomi, slik mange – inkludert regjeringens klimautvalg 2050 – har etterlyst.

Investeringene i petroleum har de siste årene vært fem til sju ganger større enn i fastlandsindustrien. Når så mye folk og penger fortsatt sluses inn i én sektor, som i tillegg drar opp lønnsnivå og priser, skaper det mye aktivitet, men det hemmer også utvikling av annet, framtidsrettet og mer bærekraftig norsk næringsliv.

Dette skal kommisjonen diskutere og ta høyde for. De skal ta høyde for klimamålene til Norge og EU, for fallende produksjon på norsk sokkel og fallende gassetterspørsel i EU. For første gang stikker Stortinget fingeren i jorda og tar på alvor at investeringer i nye oljefelt nå kan ha betydelig økonomisk risiko, både direkte og indirekte, for annet næringsliv. Det er helt nytt. Det er et historisk vendepunkt.

Budsjettenigheten har også avklart at det ikke blir åpnet for gruvedrift på havbunnen i denne stortingsperioden. Det er viktig for våre internasjonale relasjoner, siden planene har møtt kritikk og sterk bekymring, særlig i resten av Europa. I stedet forventer Miljøpartiet De Grønne at vi nå får se økt fokus på mineralnæringen på land og på utnyttelse av sidestrømmer fra norsk industri og andre sirkulære løsninger, som er viktig for vår beredskap og kan gi nye næringsmuligheter.

Aller mest er stans i havbunnsmineraler en enorm seier for livet i havet og for alle som lever av det. I alle år har havet gitt oss mat, jobber og livskraftige lokalsamfunn. Nå er helt vanlige fiskebestander under hardt press fra klimaendringer, overhøsting, forsøpling og forurensning. Gytebestanden av nordøstarktisk torsk i Barentshavet er kritisk lav. Det samme gjelder makrellen, og dette skremmer meg fordi man ikke helt vet årsaken. Det kan få dramatiske konsekvenser for folk, arbeidsplasser og lokalsamfunn langs hele kysten. Her er vi nødt til å være føre var framover. Det siste vi trenger da, hadde vært en ny næring som utsetter havene våre for enda mer risiko og forrykker økosystemene.

Dyrene er også budsjettvinnere når Miljøpartiet De Grønne får hånden på rattet. Det er jeg stolt av. Vi har fått til 20 mill. kr ekstra til Mattilsynet som skal brukes på flere fysiske tilsyn med dyrevelferden, både for dyr i fjøs og i haller og for dem som er hjemme hos eiere som ikke tar godt nok vare på dem. Vi har også fått til et skikkelig veterinærløft. Nå kommer det 30 mill. kr ekstra til å skaffe motiverte veterinærer i hele landet som skal se til helse og velferd for dyr i landbruket. Vi har fått på plass 6 mill. kr ekstra til arbeid med alternativer til dyreforsøk, som vi håper endelig kan realisere et permanent 3R-senter i Norge, slik andre europeiske land har, altså et kompetansesenter som gir veiledning til forskere som vil bruke levende dyr og fisk i forsøk, for å unngå og minimere lidelse.

I år fikk Miljøpartiet De Grønne et historisk sterkt mandat på Stortinget av innbyggerne. Det skal bety reell endring, og det har det gjort denne høsten, med både milliarder til skogvern, kraftig satsing på klima og karbonfangst, kollektivtransport og naturrestaurering m.m. Jeg vil takke de partiene vi har forhandlet med, for samarbeidet og diskusjonene.

Harry Valderhaug (KrF) [13:19:47]: Eg trur eg først vil takke for eit godt samarbeid i næringskomiteen, godt leia av representanten Rune Støstad. Som fersk stortingsrepresentant er det godt å kome inn i eit slikt klima.

Så til temaet i dag: Verdiskapinga er grunnlaget for velferda vår. Oppgåva til politikarane er å leggje til rette for gode og føreseielege rammer både for å oppretthalde og for å styrkje verdiskapinga i landet vårt. Det er eit stort behov for ei styrking av næringspolitikken.

Skattlegginga av norske eigarar og bedrifter har auka betydeleg dei siste åra. Under regjeringa Støre har Noreg fått nye skattar, midlertidige skattar og skattar med tilbakeverkande kraft. Gründerar vel vekk Noreg, og bedriftseigarar med langt over 50 mrd. kr i formue har forlate landet vårt. Det ser ikkje lyst ut om dette fortset i same spor. Vi i KrF vil ta med oss dette inn i denne skattekommisjonen som skal starte eit arbeid, og forhåpentlegvis kanskje sjå på dette.

Eit lyspunkt kan sjølvsagt vere å høyre Jakob Sandes song «Det lyser i stille grender». Med fem ord frå Jakob Sande har eg i grunnen sagt det som har særprega det norske samfunnet gjennom generasjonar – eit samfunn som vert bygd nedanfrå, av bedrifter, bønder, fiskarar og frivillige over heile landet, og som held lys i husa, fabrikken og bygda. I generasjonar har små og store bedrifter vore berebjelkar i samfunnet. Dei bidreg til fellesskap gjennom inntekter, verdiskaping, sysselsetjing og investeringar i lokalsamfunn.

Norsk og lokalt eigarskap har vore ein viktig faktor for den utviklinga vi har hatt så langt. Kristeleg Folkeparti ønskjer å ta vare på dette vidare. Vi ønskjer å jobbe med dette. Vi ønskjer å byggje samfunnet på verdiar, å skape verdiar, meir satsing på entreprenørskap, innovasjon og vekst i næringslivet, betre vilkår for gründerar, som skapar framtidige arbeidsplassar.

Det er avgrensa kor lenge norske eigarar kan tappe bedriftene sine for kapital for å finansiere formuesskatt. Det er midlar som trengst til å utvikle bedrifta, sikre arbeidsplassane til folk, halde lys i fabrikken, grender, byar og lokalsamfunn. For oppstartsbedrifter vert denne skattlegginga ekstra ille. Det medfører at mange små sel aksjar, og då gjerne til utanlandske eigarar, for å betale formuesskatt på verdiar som normalt ikkje er likvide midlar. At formuesskatten for norske eigarar favoriserer utanlandske eigarar, burde eigentleg vere eit sjølvstendig argument for å fjerne den særnorske skattlegginga.

Norsk fiskeri- og havbruksnæring har, saman med landbruket, gjennom generasjonar vore viktig for landet vårt. Dette må vi halde høgt og ta godt vare på. Landbruksnæringa er viktig for bl.a. sjølvforsyning og beredskap i heile landet vårt. Sjømatnæringa har stor betyding for lokalsamfunna langs kysten og for velferd og er ein viktig verdiskapar og ei eksportnæring. Sjømatnæringa eksporterer til 150 nasjonar og er den nest største eksportnæringa i landet vårt. Fiskerinæringa fangstar og forvaltar fiskeriressursar i verdsklasse, mat med eit særs lågt CO₂-avtrykk. KrF vil fjerne den særnorske CO₂-avgifta frå fiskeflåten. Følgjene av den særnorske avgifta kan verte store tap for verdikjeda rundt fiskeflåten og nedlegging av viktige arbeidsplassar i Noreg. I dei urolege og usikre tidene vi lever i, kan følgjene av denne avgifta bidra til å svekkje beredskap, med nedbygging av bunkerslokasjonar og andre viktige funksjonar langs kysten vår.

Til slutt: Eg viser til innspela vi har til statsbudsjett og til alternative budsjett. Så ønskjer eg god jul – og kanskje de kan tenkje litt ekstra på desse fem orda frå Jakob Sande: «Det lyser i stille grender».

Statsråd Cecilie Myrseth [13:29:38]: Mens vi har sittet her, har vi fått beskjeden om at Arthur Arntzen – altså Oluf – har gått bort. Da tenker jeg det er fint å si et par ord om ham. Han var en mann som aldri sparket nedover, men brukte humor og skråblikk for å se på de store utfordringene i samfunnet. Han sa bl.a. at vi måtte bruke både det store og lille vettet. I en tid som er preget av mer uro, krig, konflikt og rivalisering mellom stormaktene og mer usikkerhet om handel og samarbeid, kan det være greit å ha med seg.

Vi har bak oss en periode som har vært krevende for folk og for næringslivet. Samtidig må vi huske på at mye går bra. Vi har fremdeles høy lønnsomhet. Det er store investeringer i næringslivet, veldig mange flere har kommet i jobb, og vi har lav ledighet og økt aktivitet i økonomien.

Det gjør ikke at vi ikke har utfordringer framover. Vi må ivareta klimaforpliktelsene våre. Vi må sikre at vi har nok folk med riktig kompetanse, og vi må sørge for at næringslivet og industrien vår styrker konkurransekraften sin framover.

For regjeringen er det viktig å sikre grunnlaget for varig verdiskaping, trygge arbeidsplasser og forutsigbare rammebetingelser i en urolig tid. Det igjen gir grunnlaget for velferd, aktivitet og arbeidsplasser i hele landet vårt.

I regjeringens plan for Norge har vi løftet fram viktigheten av nettopp å styrke konkurransekraften i næringslivet. Vi skal være et land som er et av verdens beste å skape jobber i, etablere bedrifter i og utvikle nye næringer i. Det gjør vi aller best sammen med næringslivet.

Vi setter nå ned både skattekommisjonen og omstillingskommisjonen, og i god norsk tradisjon har vi også arbeidslivets parter og dyktige fagfolk med på laget til det. Vi skal fortsette å redusere regelverksbyrden for næringslivet. Vi trenger et sterkt virkemiddelapparat som kan bidra mer til forskning og innovasjon og styrke vår evne til omstilling. Ja, for å omstille, det må vi. Vi er på vei gjennom en omstilling, og vi har alltid vært best på omstilling fordi vi har de beste fagfolkene med oss på laget.

Når handlingsrommet i de offentlige budsjettene blir mindre, må vi i enda større grad forsikre oss om at virkemiddelapparatet får mest mulig ut av hver krone, og at det treffer der det skal treffe. Vi skal fortsatt ha en aktiv næringspolitikk hvor staten faktisk stiller opp, men også stiller krav og bidrar til at det er den private kapitalen som skal lede an.

Regjeringen har tatt flere grep for å styrke konkurransepolitikken. Konkurransetilsynet har fått flere verktøy. Reglene om markedsetterforskning trådte i kraft 1. juli 2025, og tilsynet får også økt bevilgning i 2026 med 5 mill. kr.

Vi legger nå ned Dagligvaretilsynet, og håndhevingen av lov om god handelsskikk flyttes til Konkurransetilsynet. Det vil kreve en mindre lovendring, som også er til behandling her i dag.

Dette budsjettet er innrettet for trygt arbeid, mer verdiskaping og omstilling innenfor bærekraftige rammer.

Det er funnet rom for viktige satsinger på nettopp rom, med 184,9 mill. kr til den norske deltakelsen i satellittkommunikasjonsprogrammet Secure Connectivity, og også penger til å øke de nasjonale støtteordningene og for å videreføre vår norske deltakelse i ESAs industrirettede programmer. Rompolitikken kommer til å bli viktigere, og det skal vi bidra til, ikke minst i året vi har framfor oss.

Vi har satt av penger til et nytt program for kartlegging av økosystem og sjøbunn i kystsonen og til samiske investeringsmidler. Vi har også satt av de pengene som trengs for at Store Norske kan starte arbeidet med å oppgradere energiforsyningen i Longyearbyen, og til at vi tar ansvaret med oppryddingen etter stengingen av Gruve 7.

Så fortsetter vi arbeidet med å styrke forsyningssikkerheten. Det kommer også til å være viktig. Skal vi få til sikkerhet og beredskap, må næringslivet også være med på det.

Helt til slutt har jeg lyst til å takke partene som har bidratt til å få til et ansvarlig og godt budsjett for Norge. Det er også veldig viktig for næringslivet. Jeg ser veldig fram til å fortsette samarbeidet med næringskomiteen i årene som kommer. Vi har store oppgaver framfor oss. Vi er ikke et så stort land, men vi er et ganske bra land, og mest får vi til når vi gjør det sammen.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [13:46:39]: Budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene og dagens innstilling, som vi behandler, sikrer penger til gjennomføring av årets jordbruksavtale. Det er en høytidelig dag i dag, for sist Norge hadde et opptrappingsvedtak for jordbruket, ble det regnet sluttført i 1982, og leder av Norges Bondelag, som er jordbrukets forhandlingsleder, kunne be pressekonferansen på årets jordbruksavtale si at denne avtalen legger til rette for at jordbruket som næring blir jamstilt med gjennomsnittet av arbeidstakere i Norge.

Denne gangen er det ikke industriarbeidere som er sammenligningsgrunnlaget. Det er gjennomsnittet av alle arbeidstakere korrigert for de 10 pst. som tjener aller mest, og de 10 pst. som tjener minst. Det vil si at sammenligningsgruppen ligger et lite hakk høyere ved denne opptrappingsplanen.

Dette er resultatet av en langsiktig prioritering som regjeringen har gjort for næringen – en av de viktigste næringene våre i Norge. Det skjedde mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet var sammen i regjering, og det skjer videre nå.

De tre siste årene har det blitt 1 200 flere unge bønder under 40 år i Norge. Det er helt avgjørende for at vi fortsatt skal ha produksjon av trygg norsk mat av høy kvalitet, at vi har folk som kan gjøre jobben de neste tiårene. Her snakket jo næringsministeren godt om folk i kjeledress, og sånn er det i jordbruket også. Vi må ha folk i fjøsene som faktisk kan ta vare på dyrene, og folk som kan høste planter til både folk og dyr.

Dette er særlig viktig nå i den tiden vi er inne i – den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. NATO har også tydelige krav til oss som medlemsland og alliert om at vi skal sikre robust vann og matforsyning til både egen befolkning og soldater som vi måtte kunne ta imot.

For å få til dette har den norske modellen, med hovedavtalen og nettopp jordbruksforhandlingssystemet, vært helt avgjørende. Det som kanskje gjør dagen i dag ekstra høytidelig, er at hovedavtalen i år har 75-årsjubileum. Den ble innført for første gang under regjeringen Gerhardsen i 1950.

Når vi nå ser i dagens innstilling at både Høyre og FrP ønsker å gjøre endringer i den inngåtte avtalen, er det jo nettopp å skape uforutsigbarhet for næringsdrivende når de ellers prater om betydningen av forutsigbarhet. Det er en selvmotsigelse. Det som gjør det ekstra spesielt, er at dette går ut over de unge folkene som ønsker å bli med på laget, f.eks. unge bønder under 40 år som i dag har tilgang til innovasjonsmidler gjennom Innovasjon Norge, der både Høyre og FrP foreslår å kutte i de midlene i dette budsjettet.

Representanten Thorheim sa i en forsnakkelse at det var få som var så dårlig til å ta vare på mulighetene som Høyre, men det er et snev av sannhet i den uttalelsen i denne saken, for i Nord-Norge har vi unge bønder, som Sunniva Skogan i Balsfjord, som sier hun nå tror det kan bli flere matprodusenter i Nord-Norge og representantens landsdel. Men da må man ikke kutte i nettopp de investeringsmidlene som Sunniva og hennes kollegaer trenger for framtiden.

Dette er ikke bare et godt budsjett for matproduksjon; det er også et budsjett for framtidsskogen i Norge. Det er et veldig langsiktig arbeid som vi på rød-grønn side kan være stolte over at vi vedtar i dag. Vi vedtar betydelige satsinger på klimatiltak i skogen, dvs. bl.a. ungskogpleie. Der har jeg lyst til å knytte en kommentar til det representanten Bastholm veldig godt sa, at vi må ha politikk som når flere mål. I budsjettproposisjonen står det at ungskogpleie gjennom JOB:U-prosjektet både kan bidra til høyere karbonopptak og inkludere folk i arbeid. Det er den type politikk vi trenger i praksis.

På samme måte er de ekstra pengene til veterinærer og mentorordning ved å knytte erfarne dyrleger sammen med dem som akkurat har gjennomført utdanningen, en meget god måte å tenke både nærings- og utdanningspolitikk på kombinert.

Så et godt budsjett har blitt enda bedre.

Solveig Vitanza (A) [14:03:07]: Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 legger til rette for trygg økonomisk styring, fortsatt høy sysselsetting og et næringsliv i vekst. For landbruket viser regjeringen fortsatt satsing på matproduksjon og økt selvforsyning. Rekrutteringen og satsingen på de unge i næringen – Fra jord til bord – er en viktig prioritering i årets budsjett. Vi skal bygge videre på en landbrukspolitikk som gir bøndene forutsigbarhet, inntekt og trygghet til å investere. Arbeiderpartiet har i regjering levert solide jordbruksoppgjør, og vi sørger for at det fortsatt skal lønne seg å produsere mat i Norge.

Vi satser også på velferdsordninger for bønder, noe som er viktig for alle som jobber i næringen, og også viktig for å sikre rekruttering. Vi ser at politikken virker. Inntektsgapet mellom landbruket og andre yrkesgrupper tettes, og flere unge kommer inn i næringen.

Med Arbeiderpartiet i regjering vil satsingen på landbruket fortsetter. Dette er alle samarbeidspartiene enige om. Vi er også enige om hvor viktig det er å sikre norsk matproduksjon i hele landet.

Dette står i sterk kontrast til høyresiden i politikken, der vi ser milliardkutt i bevilgningene til landbruket. Fremskrittspartiet kutter med hele 3,7 mrd. kr. Både Høyre og Fremskrittspartiet gjør store kutt i den inngåtte jordbruksavtalen, en avtale Høyre til og med stemte for. Dette gir alt annet enn forutsigbarhet for bonden, som er selvstendig næringsdrivende. Det er ganske useriøst og oppsiktsvekkende, spør du meg.

Landbruks- og matdepartementet har laget anslag for hvordan Fremskrittspartiets kutt vil slå ut for et enkeltbruk. Et eksempel viser at det vil tilsvare 137 000 kr for et familieårsverk med 33 kyr. En slik drastisk nedgang i inntekt vil bety nedleggelser, og når bøndene forsvinner, mister vi også slakteriene, meieriene og hele næringsmiddelindustriens råvarer.

For norske bønder, som er mer utsatt for klimaendringer enn de fleste andre næringer, er det også oppsiktsvekkende at Høyre og Fremskrittspartiet vil avvikle Bionova. Bionova er et viktig verktøy for å få ned klimagassutslippene og bidra til bærekraftig næringsutvikling i norsk jordbruk, skogbruk og havbruk. Arbeiderpartiet vil at norsk mat skal produseres på norske ressurser. Vi vil satse på naturen og sørge for at også landbruket bidrar til å kutte klimagassutslippene. Derfor er det viktig å investere mye i klima- og miljøtiltak.

Det statsbudsjettet som nå er framforhandlet, er et budsjett som tar landbruket på alvor. Det gir forutsigbarhet, styrker beredskapen og sikrer at norsk matproduksjon fortsatt er en del av framtiden.

Stig Even Lillestøl (FrP) [14:06:26]: Regjeringens ambisjoner for næring, innovasjon og gründerskap i Norge er en av de større og mer nedslående skuffelsene med budsjettet for neste år. Landets mest næringsfiendtlige skatt, formuesskatten, videreføres uten bekymring for ytterligere kapitalflukt ut av landet, som har vært en trend i flere år. På samme tid ser vi at kun to av Nordens 30 største bedrifter er norske, som er en reduksjon fra 7 fra før finanskrisen. Svenske Spotify har gått forbi Equinor, og danske Novo Nordisk er mer verdt enn et helt dansk statsbudsjett. Det er helt åpenbart et stort tap for den norske økonomien at vi ikke har slike store og framtidsrettede virksomheter som driver med andre ting enn bare naturressurser, og at de som har gode ideer her til lands, må ut av Norge for å finne rammevilkåra som må til for å bygge opp en bedrift i en moderne tid og i en global økonomi.

På samme tid bruker vi langt mer offentlige penger per innbygger enn sammenlignbare land, som Sverige og Finland, så penger har vi utgangspunktet nok av. Likevel greier vi ikke å opprettholde i nærheten av det samme nivået i privat verdiskaping, og overlevelsesraten blant nye bedrifter er vesentlig lavere i Norge. I tillegg fortsetter de massive overføringene til utlandet i form av en tvilsom bistandspolitikk som ikke fungerer godt nok.

Budsjettet viser også at drivstoff ikke skal bli billigere i oljenasjonen Norge, til tross for at halve Europa har tatt grep de siste årene for å hjelpe folk og næringsliv med utgifter til å dekke grunnleggende behov som transport. Sverige er blant landene som kutter i avgiftene på drivstoff, og der kunne man fylle for litt over 14 norske kroner for bare noen dager siden. Her i Norge skryter Senterpartiet av at de simpelthen har stanset ytterligere økninger i drivstoffavgiftene. Bensin og diesel skal altså ikke billigere med Senterpartiet i budsjettforhandlinger denne gangen heller, selv om avgiftene til staten i dag utgjør rundt halve literprisen.

Planene om CO₂-avgift på fiske i fjerne farvann går regjeringen også videre med, etter å ha skrytt i valgkampen av å ha utsatt sin egen politikk. Dette er ingenting annet enn en helt uforståelig politisk prioritering. Regjeringen skaper et system som gjør at fiskebåter øker sine totale CO₂-utslipp når de må reise til utlandet for å bunkre, noe som reduserer handelen i Norge og bruken av norske bunkringsanlegg, som har en vesentlig beredskapsverdi. Man sikrer heller ikke staten nevneverdige inntekter. På toppen av det hele greier ikke regjeringen engang i sine villeste dagdrømmer å forestille seg hva slags utslippsfrie drivlinjer fiskeflåten skal gå over til gjennom CO₂-avgiften.

Budsjettet for neste år viser at regjeringen ikke bryr seg om å bake en større kake, slik at alle nordmenn kan sitte igjen med et større stykke til slutt. Regjeringen tror at næringsutvikling og innovasjon skjer av seg selv, og at dette er noe som alltid vil være der, uavhengig av hvilke politiske beslutninger som blir tatt her på Stortinget.

Erlend Larsen (H) [14:09:48]: Vi må skape før vi kan dele. Vi politikere er veldig opptatt av å utvikle velferdsordningene. Stadig nye ting skal bli gratis, eller mer presist: Staten skal dekke stadig flere av våre private utgifter.

Budsjettforliket er en samling med gode intensjoner og nye utgifter til en verdi av 15 mill. kr. Alle pengene skal hentes fra et sted. Det er vanskelig å finne en politikk i budsjettforliket som utvikler inntektssiden, annet enn å øke skattene, da.

Norsk økonomi er marinert i olje. Oljen gjør det mulig å la statens utgifter fortsette å ese ut. Tiden for å satse mer på landbasert næringsliv er overmoden. I Norge får oljeselskapene 78 pst. skattefradrag for å lete etter olje fram til de tjener penger. Det er vel og bra. Det som er farlig, er at oppstartsbedrifter må betale formuesskatt før de i det hele tatt har tjent en krone. Vi bruker altså motsatt logikk for dem som utvikler framtidens næringsliv, i forhold til dem som forlenger oljeutvinningen i Nordsjøen. Overbeskatter man torsken, blir den borte. Overbeskatter man folk, blir de også borte. Det skjer rett foran øynene våre, men de røde partiene tar det ikke inn over seg.

Vi må skape før vi kan dele. Budsjettforliket handler i realiteten kun om å dele. Skal vi klare å ta vare på velferdssamfunnet vårt samtidig som inntektene fra oljesektoren faller, må vi utvikle en bedre politikk for alle de som vil skape.

Skal næringslivet vokse og skape arbeidsplasser, må bedriftene utvikle nye produkter. En rekke bedrifter får ikke utviklet nye produkter fordi pengene som skulle blitt reinvestert i bedriften, går til å betale formuesskatt. Det er like logisk som om bonden skulle spist settepotetene. Da blir det ikke nye poteter neste år. Bedrifter som ikke utvikler seg, risikerer konkurs eller reduksjon i antall ansatte.

Gründernes organisasjon, NAST, Norwegian Alliance for Start-up & Tech, spurte sine medlemmer om hvordan det er å utvikle nye bedrifter i Norge. Svaret var at tre av fire gründere enten har flyttet eller vurderer fortløpende om de skal flytte ut av Norge. Flytter gründerne, mister vi arbeidsplasser og skatteinntekter som kan bidra til å gjøre oss mindre avhengige av oljen.

Vi må skape før vi kan dele. Vi i Høyre vil at det skal bli enklere å starte og drive bedrifter i Norge. Vi må utvikle en politikk for landet som gjør at folk finner det lønnsomt å skape nye bedrifter og nye verdier, i tillegg til å etablere nye arbeidsplasser. I Sverige og Danmark investerer de i kvanteteknologi, mens vi investerer i gratis ferje.

Det er mange gode, kloke og kreative krefter der ute. Staten må ikke holde dem tilbake, og vi må gjøre det så enkelt som mulig. Høyres mål er at Norge skal være blant verdens enkleste land å starte og drive en bedrift i. Da skaper vi verdier vi kan dele.

Christoffer Emberland Håland (A) [14:12:58]: I dag er vi samlet for å fremme en næringspolitikk som både skaper flere arbeidsplasser, styrker norsk verdiskaping og bidrar til grønnere omstilling over hele landet. Selv i urolige tider skal industrien og næringslivet være motoren i den felles økonomien vi har.

En aktiv og målrettet næringspolitikk legger til rette for at små og store bedrifter kan vokse, konkurrere og lykkes på internasjonale markeder. Dette gir ikke bare flere arbeidsplasser, men også et sterkere grunnlag for finansiering av velferd og fellesskap i alle deler av Norge.

Da vi behandlet regjeringens budsjettforslag, la vi særlig vekt på at verdiskaping må gå hånd i hånd med klimakutt. Arbeiderpartiets ambisjon er klar: Norge skal fortsatt være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i, samtidig som vi kutter utslipp og bygger et bærekraftig samfunn. Dette kommer da fra en som til daglig jobber i kjeledress og skal tilbake på verftet i Haugesund som rigger og tillitsvalgt, der jeg nå kan stemple inn vel vitende om at vi er avhengige av en aktiv næringspolitikk, noe høyresiden mener er pengesløseri.

For å få dette til må staten bruke hele verktøysettet sitt. Vi må utvikle ny og gammel infrastruktur, bygge partnerskap i andre land, tilgjengeliggjøre kapital og bruke den offentlige innkjøpskraften. Gjennom modellen vår for offentlige innkjøp, norgesmodellen, stiller vi krav om anstendige arbeidsforhold, solid kvalitet og klimavennlige løsninger. Dette er avgjørende for dagens og framtidens arbeidsplasser.

Hver femte norske arbeidsplass bygges på eksport. Vi må derfor sikre god markedstilgang og gode rammevilkår for norske bedrifter, i Norge og utenlands. Innen 2030 skal vi ha økt fastlandseksporten med 50 pst. siden 2022.

Norsk næringsliv trenger statlige virkemidler som støtter opp med risikoavlastning i nye markeder. Samtidig erkjenner vi at privat eierskap er ryggraden i norsk næringsliv. Staten skal ikke styre alt, men være en partner som bidrar der det er nødvendig, og sikrer at strategiske sektorer er rustet for framtiden. Kort sagt: Politikken vår vil styrke verdiskapingen og arbeidsplassene, legge til rette for gründere, sikre bærekraftige løsninger og gjøre Norge mer attraktivt for næringsliv og investeringer i alle hjørner av landet, ikke bare i Oslo.

Jeg mener at dette budsjettforslaget med de rød-grønnes prioriteringer legger et godt grunnlag for vekst, omstilling og trygg framtid for norske bedrifter og – ikke minst – for arbeidsfolk.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:16:10]: På global skala sakker både Europa og Norge akterut hva gjelder å utvikle store, nye og toneangivende selskaper. På denne arenaen er det USA og Kina som dominerer med sine teknologiselskaper, mens det virker som om EUs særkrav og reguleringer over en lav sko, som kombineres med en uklok energi- og klimapolitikk, ytterligere svekker konkurransekraften og spiller godt inn i denne svake utviklingen. Dette gir grobunn for et statsstøtte- og subsidiemønster som gir helt feil insentiver.

I Norge toppes dette igjen med en formuesskatt som ytterligere forverrer konkurransekraften og gir fordeler til utenlandsk eierskap. Regjeringen har lansert utallige strategier siden den tiltrådte for fire år siden, og regjeringen taler på inn- og utpust om at Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i. Likevel: Selv selskaper som får flere titalls millioner i statlige lån og investeringer fra regjeringens aktive næringspolitikk, som miljøteknologibedriften Heaten og flere andre, selges ut av landet.

Da to utenlandske fond gikk sammen og kjøpte Norges største ferjeselskap, sa eieren Per Sævik rett ut at økt formuesskatt var hovedgrunnen til at selskapet ble solgt. Han la til at norske eiere i kapitalintensive industrier har et stort handikap sammenlignet med utenlandske.

Vekstselskaper i Norge verdsettes høyere når de lykkes. Da slår formuesskatten inn, selv om de kanskje ennå ikke går med overskudd. Innretningen av formuesskatten gjør det derfor paradoksalt nok vanskeligere for norske eiere å investere i ny teknologi for å vokse videre. Man kan spørre seg om regjeringen ikke ønsker utvikling i norsk næringsliv.

Maritim næring er svært viktig for Norge. Det er en av få næringer hvor omtrent hele verdikjeden finnes i Norge. Næringen sysselsetter mange og bidrar til stor verdiskaping, både til vanns og til lands, og norske sjøfolk er ryggraden i næringen. Både i de siste årene med regjeringen Solberg og i årene under dagens regjering har man skapt usikkerhet og utrygghet knyttet til rammebetingelsene for norske sjøfolk. Innføringen av tak i tilskuddsordningen for sjøfolk, også kalt nettolønnsordningen, og manglende inflasjonsjustering av dette taket har i praksis gjort det mindre lønnsomt å ansette norske sjøfolk i flåten. I dagens urolige verden, hvor forsyningssikkerhet er viktigere enn noensinne før, er dette urovekkende.

Den maritime næringen er en betydelig bidragsyter til at norsk sokkel er langt framme ved utviklingen av ny teknologi. Fremskrittspartiet mener at man fra politisk hold må sørge for å styrke Norges komparative fortrinn innenfor den maritime næringen, ikke svekke dem, og viktige forutsetninger for videre vekst i næringen er stabile og langsiktige rammebetingelser, og at staten må tilby rammebetingelser for næringen som er like gode som eller bedre enn dem i andre land Norge konkurrerer med. Da må vi sørge for en sikker og forutsigbar utvikling for næringen.

Tobias Hangaard Linge (A) [14:19:28]: Det siste året har vist oss at det urolige farvannet vi hadde håpet å legge bak oss i 2024, fremdeles er sterkt til stede i den internasjonale stormaktspolitikken. Den gamle øst-vest-rivaliseringen er tilbake, angrepskrigen mot Ukraina er på vei inn i sin fjerde vinter, og vi ser at toll brukes som en brekkstang for å oppnå utenrikspolitiske mål.

Norge, et lite land med en åpen økonomi, er spesielt sårbart når det blåser opp til storm rundt oss. Der vi tidligere har kunnet lene oss på at andre land i andre deler av verden har kunnet forsyne oss med ressurser, teknologier og kapasiteter vi har behov for, må vi nå ta større ansvar for egne verdikjeder. Produksjon og prosessering av kritiske råvarer domineres nå av Kina, land som har helt andre krav til lønn, arbeidsvilkår og klima og miljø, klatrer stadig lenger opp på verdikjedene i mange industrier, det finnes ikke oppskytningskapasiteter for satellitter i Kontinental-Europa, og kampen om kunstig intelligens kjempes først og fremst mellom USA og land i Asia.

Denne utviklingen utfordrer konkurransekraften til Norge og Europa. Derfor er et av Arbeiderpartiets viktigste mål nettopp å styrke norsk konkurransekraft. Virkemiddelapparatet skal målrettes bedre, vi skal satse på forskning og utvikling, vi legger til rette for produksjon og prosessering av kritiske råvarer, og vi satser betydelig på romvirksomhet, som vil gagne både sivilsamfunn og forsvar.

Et eksempel som jeg vil trekke fram, er nyheten som kom i går om at tolv nye omstillingsprosjekter får 784 mill. kr fra Grønn plattform. Det inkluderer batterisystemer og mineralprosjekter som skal styrke vår beredskap generelt og råvareberedskapen spesielt. I sum bidrar disse prosjektene til å sette fart på den grønne omstillingen i næringslivet, utvikle nye grønne verdikjeder og bidra til at norsk næringsliv styrker sin konkurransekraft.

Jeg tror de fleste partiene på Stortinget er enige om at vi trenger et mer moderne virkemiddelapparat for å møte den tiden Norge og norsk næringsliv står overfor, men det er en vesensforskjell mellom å ville reformere virkemiddelapparatet og over en lav sko ville kutte i virkemidler til bedrifter som setter norsk teknologi på kartet, øker vår energiforsyning og styrker Europas beredskap. Symbolpolitikk som slår næringsrettede virkemidler i hartkorn med offentlig sløsing, er ikke annet enn skadelig for norsk næringsliv, og det er skadelig for Norge.

Aktiv næringspolitikk er verken sløsing eller statlig overformynderi. Det handler om å styrke norsk konkurransekraft, optimalisere virkemiddelapparatet og legge til rette for at vi kan bygge opp strategiske verdikjeder som ivaretar våre interesser i en urolig tid. Det er nettopp det dette budsjettet legger opp til.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:22:40]: Det var trist å høre at Arthur Arntzen er gått bort. Jeg vil kondolere familien og nasjonen med tapet.

Jeg tror nok ikke Arntzen pekte på regjeringen da han sa at han var redd for Vårherres utvalgte på jord, som Thorheim var inne på, men det kan ha vært regjeringens budsjettforslag han pekte på da han sa: Så dårlig som det har vært i år, har det ikke vært siden i fjor.

Norge er en verdensledende fiskerinasjon. Fiskeri har vært en sentral næring over flere generasjoner, og fiskeri og havbruk vil være svært viktige næringer også i framtiden. Det er derfor avgjørende at sektoren har gode rammebetingelser med mindre regulering og statlig styring, sånn at næringen kan vokse ytterligere. Fiskerinæringen er viktig for vekst og arbeidsplasser i distriktene, og mange lokalsamfunns næringsliv er knyttet til fiskeri. Fiskerinæringen er en subsidiefri næring som står for stor eksport og verdiskapning.

Arbeiderparti-regjeringens forslag om en kraftig økning i CO₂-avgiften for fiskeflåten ville ført til økte kostnader, som i kombinasjon med kvotenedgang ville satt næringen i en krevende situasjon. Heldigvis er økningen foreløpig stoppet i budsjettforliket, men avgiften burde vært fjernet i sin helhet også for kystflåten. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative statsbudsjett å fjerne CO₂-avgiften for fiskeflåten.

Grunnrenteskatten regjeringen Støre påførte oppdrettsnæringen, har store negative konsekvenser for både distriktsarbeidsplasser, lokalt eierskap og lokalsamfunn langs hele kysten. Den uforutsigbare politikken fra regjeringen har svekket næringens utviklingsmuligheter. Gulroten til næringen som følge av grunnrenteskatten skulle være en miljøfleksibilitetsordning, som Stortinget har vedtatt og etterspurt ved flere anledninger. Regjeringen setter næringen i en krevende situasjon ved å være svært rask med å finne måter å skattlegge næringen på, mens næringen har ventet i mer enn halvannet år på en miljøfleksibilitetsordning som kan sikre økt produksjon og redusert miljøpåvirkning.

Fremskrittspartiet mener landbrukspolitikken må utformes sånn at bonden selv får langt større frihet til å utvikle egen virksomhet. Unødvendig politisk regulering, produksjonsbegrensning og omfattende byråkrati må erstattes av økt næringsfrihet. Landbrukspolitikken må legge til rette for en sterkt økt matproduksjon samt å dekke forbrukernes behov for norskproduserte matvarer, framfor at staten skal benytte subsidier for hvordan landbruket skal være. Dagens rigide støtte- og reguleringsregime må avvikles, og politikken må i større grad vris til å bidra til at det blir mulig å leve av gården. Landbruket er i dag helt avhengig av store statlige overføringer, og nivået på overføringer har økt markant de siste årene. Til tross for det legges det ned én jordbruksbedrift hver eneste dag, og knapt 11 pst. har mer enn 90 pst. av inntekten sin fra gården. Fremskrittspartiet vil ha mer mat og mindre stat.

Jeg vil ønske presidenten, kollegaene i komiteen og på Stortinget og ikke minst alle de dyktige ansatte på Stortinget og i partiapparatene en riktig god jul.

Statsråd Cecilie Myrseth [14:26:10]: Jeg vil si noen ord fra fiskeri- og havministeren, som ikke er her, men som hun har sendt meg.

Fiskeri- og havbruksnæringen, sjømatnæringen og den maritime næringen er alle sammen avgjørende for norsk økonomi, for verdiskapingen, for bosettingen og for arbeidsplassene langs hele kysten vår. Ressursene tilhører det norske fellesskapet, og vi må sikre at de forvaltes godt, både for dagens og for framtidens generasjoner. Næringen skal ha forutsigbare rammevilkår.

Det er viktig å ta inn over seg at disse næringene merker veldig godt den verdenssituasjonen vi har i verden nå, med globale handelshindre og utfordringer med toll, for dette er internasjonale, viktige næringer som er avhengig av den typen stabilitet. Det er regjeringen veldig opptatt av.

Oppfølgingen av kvotemeldingen skal gi næringen mer forutsigbarhet. Vi ønsker å ha en variert, bærekraftig, fiskereid og lønnsom flåte som skal sikre leveranser av råstoff til sjømatindustrien, som igjen skaper viktige verdier og sysselsetting langs kysten vår. Vi skal ha en rettferdig fordeling av ressursene. Gjennom internasjonale avtaler sikrer vi bærekraftige bestander. Vi sikrer en rettferdig kvotefordeling. Derfor var det viktig at man i går kom til enighet mellom Norge og Russland når det gjelder forvaltning av fisken. At vi styrker fiskerikontroll, innsatsen mot fiskeri- og miljøkriminalitet, er også viktig, både nasjonalt og internasjonalt.

Vi prioriterer lokale og kystnære bestander og gjennomfører noen målrettede omstillingstiltak, bl.a. i Oslofjorden. Det er viktig å si at grunnen til at man gjør det, er at man også skal kunne fiske i framtiden.

Kompensasjonsordningen for CO₂-avgiften videreføres. Den styrkes og inkluderer nå også fiske i fjerne farvann og gir insentiver til energieffektiviseringen.

Det er krevende når kvotene går ned, men da er det viktig å huske på og ha med seg at prisene ikke har gått ned. Det er viktig for inntekten til dem som fisker maten for oss.

Regjeringen skal følge opp den viktige enigheten som kom i havbruksmeldingen. Det er bra at man kommer til den typen brede enigheter. Det har vi gjort i fiskeripolitikken, og vi har gjort det i havbrukspolitikken. Det er bra, ikke minst for dem som driver i disse næringene, og det kommer til å være viktig for regjeringen å fortsette den typen samarbeid framover.

Jeg vil benytte muligheten til å ønske alle en riktig god jul.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [14:29:28]: Det er to påstander fra FrP i løpet av denne debatten som bør kvitteres ut og kommenteres før vi avslutter.

Den første var det engasjementet som FrP tilsynelatende har for tallgrunnlaget. Det er nettopp vedtaket her i Stortinget om tallgrunnlaget som gjør at vi kan få den positive utviklingen som jeg beskrev. Årets jordbruksavtale baserer seg nettopp på det tallgrunnlaget som Stortinget vedtok.

Det FrP derimot prater lite om, og som egentlig burde engasjere representanten Strifeldt mer, er at i den enigheten som ble nådd her på Stortinget, var det også noen viktige punkter i tillegg til tallgrunnlaget. Det handlet om satsing på Nord-Norge – som vi nå er i gang med, for det trengs – og det handlet om en langsiktig plan for økologisk matproduksjon fram til 2032. Altså vil jeg på det sterkeste advare mot å skape ny usikkerhet om det som nå gir oss en felles retning, og som kan være så positivt for å få løst totalberedskap med produksjonen vår, men også for å videreføre den positive satsingen på økologien. Det er forutsigbarhet vi trenger nå.

FrPs andre påstand er at det ikke blir mindre mat med FrP-politikk. I en krise blir det nettopp mindre mat med FrP-politikk, for det handler om sentraliseringen som gjør at store arealer og beiter vil bli stående ubrukt. Det er nettopp det som gir oss sikkerhet i møtet med en større krise.

Sammen med komitéleder Rune Støstad møtte jeg dyktige unge gårdbrukere i den vesle bygda Brekkom, som nå har fått støtte fra Innovasjon Norge til å investere i løsdrift på et bruk med 15 melkekyr. Det er den politikken som FrP mener er ineffektiv, men da vil de grasressursene bli stående ubrukt og råtne i stedet for at de gir oss trygghet for mat. Det er det FrP alltid overser: at det ikke er sluttleddet med det som er innholdet i melkekartongen, som er utgangspunktet – det er nettopp graset til kua som gir oss trygghet.

Til slutt vil jeg gi honnør til KrF og Venstre, som har vært med på å sikre denne enigheten. Jeg skrøt jo av det rød-grønne budsjettforliket, men det hadde ikke vært mulig med mindre Senterpartiet, KrF, Venstre, Pasientfokus og Arbeiderpartiet ble enige om dette i vår. Det er det vi nå må stå fast på. Da er det som Valderhaug var innom: Det skal lyse i stille grender – og på grunn av denne enigheten med tallgrunnlaget og dette jordbruksoppgjøret lyser det mer i stille grender nå enn det ville ha gjort med FrP-politikk.

(Innlegg er under arbeid)

Bård Ludvig Thorheim (H) [14:46:40]: Det ser ikke ut som Arbeiderpartiet ønsker å ta juleferie med det første. Det er helt fint å svare ut, men når det blir framsatt nye angrep, får debatten forsette litt til før vi tar fri.

Det er litt alvorlig, for i starten av denne perioden fikk Arbeiderpartiet en del kritikk på at det man sa om budsjettet, ikke stemte. Det er veldig viktig for det partiet som til enhver tid styrer landet, at det man sier, er riktig og kan underbygges.

Her gjentas det som også ble sagt i valgkampen, at Høyre ønsker skattekutt for de få, men Arbeiderpartiet ønsket rentekutt for de mange. Nå har statsministeren måttet gå tilbake på det også, og jeg synes det da er riktig å minne om at Høyre har mest skattekutt til dem som jobber, for det skal lønne seg å jobbe. Alle som går på jobb hadde vunnet i Høyres skattelotteri og hadde fått 4 300 kr om vi hadde fått bestemme, og det er vårt viktigste skattekutt. Vi har også skattekutt til norske bedrifter, slik at man nærmer seg å ha samme skatt som utenlandsk eide bedrifter. Det synes jeg er et godt prinsipp, som også Arbeiderpartiet burde være enig i, og særlig representanten Giske, som jo sier at han vil sette Norge først. Da kan jo det være en start.

Trond Giske (A) [14:48:37]: Jeg tror det vil glede alle våre kollegaer om vi nå drar på med en time debatt om salget av Cermaq på en fredag ettermiddag før jul. Jeg skal bare kort få historien rett her.

Vi ba om en fullmakt i 2013 til å selge Cermaq for å kunne fusjonere med en av de store, og den gang var Marine Harvest den aktuelle. Vi tok Cermaq av børs for å oppnå en best mulig løsning for det statlige eierskapet rent forretningsmessig, men også for å få en forankring av selskapet, hovedkontor osv. i Norge.

Så tapte vi valget i 2013. Høyre og Fremskrittspartiet tok over og i stedet for å jobbe videre med en fusjon, valgte man salg. Hvem kjøpte? Jo, Mitsubishi i Japan. Dette er et veldig godt eksempel på hva som skjer. Ja, man kan kanskje senke formuesskatten noe eller beklage seg over at noen milliardærer har flyttet til Sveits, men å tro at norske miljøer kan ta over store eierskap i Hydro og Equinor eller i f.eks. Statnett eller Statkraft er helt utopisk. Så blir høyresiden av og til litt fornærmet når vi sier at det er salg av Norge, men når man noen ganger til og med foreslår å selge Statskog, som eier en femtedel av den norske landjorda, er jo det bokstavelig talt salg av Norge. Det er også et salg ut av Norge. Vi trenger ikke kapitalen, for vi plasserer altså flere hundre milliarder kroner hvert eneste år i et stort oljefond. Pengene vi tjener selv må vi bare omplassere i andre eierskap, i bedrifter. Det eneste man kan lese ut av dette, er at FrP er sterkt imot å eie norske bedrifter, men er veldig for å eie amerikanske bedrifter. Det synes jeg er litt unasjonalt.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:50:37]: Nå skal jeg ikke dra dette ut, og jeg gjør meg sikkert upopulær ved å ta ordet igjen, men det får så være.

Det som er påpekt her og sagt fra Arbeiderpartiets representant stemmer jo ikke. Fremskrittspartiet er ikke er redd for utenlandsk kapital i Norge, vi er redd for all den norske kapitalen som flyttes ut av landet. Det vi ser av tall for 2025, er at under Støre-regjeringen er det fire en halv ganger flere formuende, med formuer over 50 mill. kr, som har flyttet ut av landet enn det det var under Solberg-regjeringen i samme tidsrom. Man ser økt utflytting av dem med veldig store formuer, men også av dem som har mindre formue. Det fører til at mye kapital forsvinner ut av landet. De som velger å drive og satse i Norge, får formuesskatten som en som en ulempe, noe som gjør at vi er bekymret for det norske eierskapet.

Med det ønsker jeg alle god jul. Jeg tror ingen flere har tegnet seg, så da ser ut som vi er ferdige.