Stortinget - Møte tirsdag den 16. desember 2025 *

Dato: 16.12.2025
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 54 L (2025–2026), jf. Dokument 8:19 L (2025–2026))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 10 [14:37:14]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Alf Erik Andersen, Bård Hoksrud, Erlend Wiborg, Dagfinn Henrik Olsen, Morten Wold, Bjørn-Kristian Svendsrud, Bjørnar Laabak og Kristoffer Sivertsen om avvikling av samordningsfellen (Innst. 54 L (2025–2026), jf. Dokument 8:19 L (2025–2026))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 10 minutter til hver partigruppe og 10 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Marian Hussein (SV) [] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke alle partiene og hele komiteen for samarbeidet for å få dette budsjettforslaget i havn. Jeg vil bemerke at både det nye stortinget og arbeids- og sosialkomiteen er preget av mange nye representanter – men jammen har vi klart å levere igjen. Jeg vil rette en særlig takk til SVs forhandlere i år, førstereis Marthe Hammer og partileder Kirsti Bergstø, som har klart å lande en enighet i en avgjørende tid. Jeg vil takke alle involverte for at vi i fellesskap klarte å lande et budsjett som tar Norge i en mer rettferdig og grønn retning. Med dette vil jeg vise til at partiene tar opp sine egne forslag.

I forhandlingene har det vært nødvendig både å forhindre usosiale kutt og å drive fram arbeidet for trygghet i hverdagen, gjennom velferd og sterkere fellesskap. Jeg vil si at vi har klart begge deler.

Da SV for noen år siden fikk på plass at dem som har aller minst, også skulle beholde barnetrygden, ved at man ikke lenger skulle regne barnetrygden som en del av foreldrenes inntekt da sosialhjelpen ble beregnet, var det et veldig viktig steg i kampen for å redusere forskjellene. Jeg er veldig glad for at vi nå har et flertall som anerkjenner dette, og som har lyttet til de 70 organisasjonene, bl.a. Redd Barna og Aleneforeldreforeningen, fagbevegelsen og alle dem som på vegne av dem som ble rammet, har løftet opp kravet om at denne endringen ikke måtte skje, og at vi i tillegg til å redusere forslaget om usosialt kutt har klart å prisregulere barnetrygden. Jeg håper dette er siste gang vi må ta opp kampen mot et målrettet og usosialt kutt. Det samme gjelder engangsstønaden, som er helt nødvendig for å skape trygghet for foreldre uten inntekt, som ikke har rett på foreldrepenger.

De siste årene har det blitt dyrere å leve i Norge, og for mange har tryggheten forsvunnet. Folk som før klarte seg greit, står nå i matkø. Folk som er i fulltidsarbeid, mottar nå støtte fra Nav for å få endene til å møtes. Alt for mange av dem som står i matkø, er folk som er uføre, pensjonister og enslige foreldre – mennesker som skulle ha vært sikret av fellesskapet.

I denne dyrtiden er det ekstra viktig at vi øker muligheten for at folk som har mulighet til å jobbe, kan jobbe litt mer. I for mange år har arbeidslinjen blitt brukt som et argument for lavere ytelser og strengere krav. Virkeligheten er at i Norge blir folk fattige av å være syke og syke av å være fattige. Derfor trenger vi en ny kurs der velferdsordningene faktisk hindrer at sykdom og skade fører til evig fattigdom. Det har derfor vært viktig for SV at flere uføre som har en restarbeidsevne, kan delta i arbeidslivet.

I dag straffes uføre økonomisk for å bruke den arbeidsevnen de har. Derfor har det vært viktig for SV, sammen med de andre partiene på rød-grønn side, å sikre at fribeløpet for uføre økes. Det betyr at uføretrygdede kan jobbe mer uten at trygden blir redusert og avkortet. Dermed har de en reell mulighet til å delta i arbeidslivet. Det gir trygghet, fleksibilitet og en reell mulighet for deltakelse – uten frykt for å miste ytelsen. Det er en inkluderende arbeidslinje, og ikke en straffende en.

Kampen for et seriøst arbeidsliv må tas på alvor. Vi har sett hvordan kriminelle nettverk har styrket seg de siste årene, med grenseoverskridende kriminelle handlinger. Derfor har det vært viktig for SV å styrke Arbeidstilsynet, Fair Play-ordningen og overnattingstilbudet og at vi i en travel tid sikrer at de menneskene som har minst, får mer å rutte med.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Presidenten []: Representanten Marian Hussein har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Amalie Gunnufsen (H) []: Jeg vil starte der representanten avsluttet. I SVs stortingsprogram står det at konsekvensen av at økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminaltet blir nedprioritert, er at kriminelle kan slippe unna med grov utnyttelse av medmennesker, og samfunnet vil tape skatteinntekter. Det er vi selvfølgelig helt enig i. Men SV har vært med i de siste ni budsjettenighetene, hvis vi tar med de reviderte budsjettene. På den tida har de vedtatt ti forslag på arbeidskriminalitet her i Stortinget, som har fått flertall, men ikke følges opp. Er SV fornøyd med regjeringens oppfølging av vedtakene om tiltak mot arbeidskriminalitet som Stortinget har gjort?

Marian Hussein (SV) []: SV har hatt ønske om at vi gjør mer, og de siste årene har vi støttet økningene i bevilgningene til a-krimsentra, Arbeidstilsynet og Fair Play Bygg. Vi tror på et regulert arbeidsliv hvor partene samarbeider, men hvor det også er muligheter for å drive med både tilsyn og hardere straff. Vi tror på partenes samarbeid og sterke fagforeninger, og der er dessverre Høyre på litt feil side av historien. Når Høyre foreslår å fjerne fagforeningsfradraget, tar de bort den tryggheten i arbeidslivet som arbeidsfolk trenger. De trenger at noen står sammen med dem, at de har en klubb, og at man mobiliserer flere av de nye arbeidstakerne til å delta i det organiserte arbeidslivet. Høyre tilrettelegger jo da for denne arbeidslivskriminaliteten.

Amalie Gunnufsen (H) []: Høyre har ennå ikke gått til valg på å fjerne hele fagforeningsfradraget, og jeg har alltid med glede betalt kontingenten til min fagforening. Men det er altså vedtatt i Stortinget å utrede krav om skriftlig arbeidskontrakt fra første arbeidsdag, utrede en digital løsning for arbeidskontrakter, utrede et prikksystem hos Arbeidstilsynet, innføre et prikksystem eller rullebladregister for juridiske og fysiske personer som er dømt for arbeidslivskriminalitet, etablere en innsynsportal for seriøsitet, utvide ordningen med HMS-kort til flere utsatte bransjer, inkludere flere sanntidsopplysninger i HMS-kartet, utrede krav om fysisk ID-sjekk eller bruk av bank-ID ved utstedelse av HMS-kort, ta initiativ til flere bilaterale samarbeidsavtaler mot arbeidskriminalitet med aktuelle tredjeland, sikre at politiet har tydelige hjemler for fullverdig deltakelse i både kontrollgrupper og kunnskapsbyggingen ved a-krimsentrene, og stille krav om elektronisk forhåndsdeklarering av større pengeverdier som skal inn og ut av landet.

Marian Hussein (SV) []: Jeg er ikke helt sikker på om jeg oppfattet et spørsmål der, men det er veldig mange forslag i det representanten leste opp, som vi i SV også er enig i. Men når jeg trekker fram at vi nå styrker Arbeidstilsynet ytterligere sammenliknet med forslaget regjeringen la opp til, gjør vi det fordi vi har fått de tilbakemeldingene. Når Arbeidstilsynet har for få folk som ikke kan drive med stedlig tilsyn, er det vanskelig å følge opp alle disse reglene. Så jeg tror mer på at vi er nødt til å styrke virkemidlene til både politiet og Arbeidstilsynet, i stedet for å fortsette å utrede flere forslag her på Stortinget som aldri får effekt i den virkelige verden. De ansatte i Arbeidstilsynet og politiet som skal jobbe målrettet mot disse bransjene, trenger flere ressurser.

Amalie Gunnufsen (H) []: Nei, jeg rakk ikke å stille spørsmål i min forrige runde, men da fikk jeg i hvert fall muligheten til å liste opp alle vedtakene Stortinget har gjort. Jeg tror vi er enig i at det å bekjempe arbeidslivskriminalitet er kjempeviktig. Men jeg gjentar spørsmålet jeg stilte først: Er SV fornøyd med regjeringens oppfølging av vedtakene om tiltak mot arbeidslivskriminalitet som Stortinget har gjort?

Marian Hussein (SV) []: Jeg tror veldig mange av oss skulle ønske at det skjedde mer, at regjeringen fulgte opp flere av vedtakene Stortinget har gjort. Samtidig ser vi etter både debatter og etter å ha kommunisert med ulike aktører innenfor arbeidslivet, at de kriminelle nettverkene har vært et hestehode foran det organiserte arbeidslivet og oss politikere. Jeg tror at det blir ekstremt viktig framover å jobbe tverrfaglig og tverrpolitisk med disse spørsmålene for å slå de kriminelle nettverkene ned. Jeg tror vi i denne salen også må ta en diskusjon om hvordan våre tillitsbaserte systemer egentlig kan stå seg over tid i møte med kriminelle nettverk.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Elise Waagen (A) []: Norge er et land som står sterkt. Vi har høy sysselsetting, små forskjeller og et arbeidsliv som skaper trygghet for folk. Det skal vi ikke ta for gitt. Det ligger politiske valg bak alt dette, valg som handler om at fellesskapet stiller opp, at vi bygger landet sammen, og at vi inkluderer flere i arbeidslivet. Hele folket i arbeid er ikke bare en målsetting for Arbeiderpartiet, det er selve grunnlaget i den norske modellen, og det er også hovedlinjen i vårt budsjett. Vi ser resultatene: 162 000 flere mennesker har kommet i jobb de siste fire årene – med Arbeiderpartiet i regjering –, prisveksten er på vei ned, lønningene stiger mer enn prisene, barnehage og SFO er billigere, barnetrygden er høyere, og flere er i jobb enn noen gang. Det går godt i Norge, og det er fordi vi fører en politikk som prioriterer trygghet, fellesskap og arbeid.

Men nettopp fordi det går godt, må vi holde fast ved kursen, for verden er urolig, og oppgavene blir flere. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og derfor trenger vi et budsjett som bygger videre på det vi vet virker, som sørger for trygghet i arbeidslivet, trygghet i velferden og trygghet for dem som trenger oss som aller mest. Det er her de politiske skillelinjene blir tydeligst. Vi i Arbeiderpartiet er villige til å prioritere å målrette innsatsen for å få flere i jobb.

Fremskrittspartiet har historisk valgt en annen linje. Når Fremskrittspartiet satt i regjering, valgte man å innføre et karensår for arbeidsavklaringspenger, noe som førte flere unge ut i uføre, og man kuttet i feriepenger på dagpenger. Man foreslår i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett i år å fjerne hele fagforeningsfradraget også. Dette er ikke en arbeidslinje som inkluderer. Dette er en arbeidslinje som skyver risiko og utrygghet over på folk. I en tid hvor vi krever mer omstilling, og i en tid hvor næringslivet skriker etter mer kompetanse, velger altså Fremskrittspartiet å kutte i noe av det mest verdifulle vi har: kunnskap, forskning og innovasjon. Det svekker vår konkurransekraft for framtiden.

I Arbeiderpartiet mener vi at vi bør gjøre det motsatte. Vi vil investere i folk, i kompetanse og i tiltak som virker, for det er sånn vi får hele folket i arbeid. På arbeids- og sosialkomiteens område følger budsjettet for 2026 opp det viktigste som vi kan gjøre: inkludere flere i jobb og skape muligheter for dem som står på utkanten eller i randsonen av arbeidslivet. Arbeidsmarkedsmeldingen peker tydelig på at unge må få bedre hjelp til å komme inn i arbeid. Derfor etablerer vi et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram, hvor unge ikke lenger må inn i et medisinsk system for å få hjelp. De skal møtes med muligheter, ikke med stempler eller krav om diagnoser. Dette er en stor og viktig endring og helt i tråd med Arbeiderpartiets syn på arbeidslinjen – at folk skal få støtte og muligheter når de trenger det. Det handler om å stille krav, men det handler også om å stille opp.

Vi styrker også ordninger som gjør at folk kan bli i arbeid over tid. Varig lønnstilskudd får en egen budsjettpost. Det betyr at Nav får bedre mulighet til å følge opp mennesker med varige utfordringer, og på den måten slipper å måtte velge mellom grupper som har behov. Vi bygger også videre på varig tilrettelagt arbeid, som gir mennesker med funksjonsvariasjoner en reell plass i arbeidslivet. Dette er inkludering i praksis – fordi vi trenger alle.

Trygghet i arbeidslivet er en forutsetning for at folk skal stå i jobb, og et seriøst arbeidsliv kommer ikke av seg selv. Det krever et sterkt arbeidstilsyn, og det krever politikere som er tydelig imot useriøsitet og sosial dumping. Derfor har vi i Arbeiderpartiet styrket Arbeidstilsynet hvert eneste år vi har sittet i regjering, og vi fortsetter også i dette budsjettet. Vi styrker også Fair Play Bygg, som gjør en uvurderlig jobb med å avdekke kriminalitet og utnyttelse i arbeidslivet.

Jeg legger merke til at både Høyre og Fremskrittspartiet også i disse alternative budsjettene relanserer ABE-reformen, en kuttreform som egentlig bare er kamuflert med ordet effektivisering. I realiteten er dette nedbygging av kapasitet, kvalitet og trygghet. Vi avslutter den.

Dette budsjettet handler også om å skape trygghet for dem som møter motstand i livet. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at trygdeordningene våre gir både sikkerhet og muligheter. Uføre som kan og vil jobbe litt, skal ikke straffes økonomisk. Derfor gjør vi endringer som gjør det mer forutsigbart, og vi setter et tak på avkorting. Dette er god bruk av velferdsstaten, og det er god bruk av arbeidskraften vår.

Tidene endrer seg, og det må også ordningene våre gjøre. I takt med at samfunnet ser annerledes ut, endrer vi også stønaden til enslig mor eller far, en stønad som har en historie helt tilbake til 1920-tallet, en tid der kvinnenes plass i arbeidslivet var en helt annen, og en tid der det var en helt annen barnehagedekning og andre priser, for den saks skyld. Nå tilpasser vi ordningen til dagens virkelighet, samtidig som vi skjermer familier med barn som har særskilte behov. Det er rettferdig og ansvarlig, og det er Arbeiderpartiets måte å gjennomføre reformer på.

I dag har vi også til behandling to proposisjoner og et representantforslag. Arbeiderpartiets standpunkter i sakene kommer godt fram i innstillingene, og det er ikke aktuelt for Arbeiderpartiet å stemme for noen av forslagene som er fremmet som løse forslag i dag.

I går presenterte statsministeren regjeringens plan for Norge, og gjennom planen prioriterer vi det viktigste først. Vi målretter innsatsen for å få folk i jobb, vi inkluderer flere unge i arbeidslivet, og vi skal intensivere innsatsen for å få ned sykefraværet. Sykelønnen er en viktig grunnpilar, men det er også en så viktig ordning at vi i fellesskap må ta ansvar for at det er bærekraft i ordningen. Sykefraværet er for høyt, og sammen med partene skal vi jobbe med å redusere sykefraværet. I går sendte regjeringen på høring nye regler, som tydeliggjør arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og arbeidstakers medvirkningsplikt. Det er en viktig oppfølging av IA-avtalen.

Summen av dette budsjettet er tydelig. Vi styrker arbeidslinjen gjennom å støtte folk. Vi bygger et tryggere arbeidsliv. Vi styrker inkluderingen, velferden og mulighetene for folk i hele landet.

Det går godt i Norge, og det er fordi vi fører en politikk som setter arbeid og trygghet først. Jeg er stolt av det budsjettet som vi nå har lagt fram, og som ser ut til å få flertall. Dette skaper en trygg kurs for Norge.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet og ønske samtlige en riktig god jul.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Takk til representanten Waagen for et godt innlegg og en god åpning av debatten.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet til sammen kutter 102 mill. kr i Arbeids- og velferdsetaten, sosiale tjenester for vanskeligstilte, arbeidsmarkedstiltak, lønnstilskudd og tiltak for arbeidssøkere. Det er over 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, og vi så at Nav gikk tom for penger tidligere i høst. Da blir spørsmålet:

Mener virkelig representanten at disse kuttene vil bidra til å utjevne forskjeller, og at kutt i de viktigste tiltakene for å få flere i jobb er den riktige retningen å gå i?

Elise Waagen (A) []: Da tror jeg nesten at jeg må be representanten fra Fremskrittspartiet om å lese litt nøyere, for resultatet av budsjettforhandlingene her på Stortinget er jo at vi reelt sett sitter igjen med en styrking av nettopp de tiltakene. En styrking på over 0,5 mrd. kr kan vel strengt tatt ikke sies å være kutt. Da må jeg heller be om å få komme tilbake igjen, for jeg er stolt av summen av de tiltakene som ligger til grunn for vårt budsjett.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Takk for svaret. Mine replikker går til representanten fra Arbeiderpartiet, med bakgrunn i Arbeiderpartiets politikk.

Fremskrittspartiet er opptatt av å anerkjenne dem som har vært med på å bygge opp landet vårt. Minstepensjonister lever under EUs fattigdomsgrense, de sitter faktisk nederst ved bordet, mens Arbeiderpartiet stadig snakker om å redusere forskjellene i landet. Fremskrittspartiet legger inn 900 mill. kr til minstepensjonistene våre, men Arbeiderpartiet mener i sitt utgangspunkt at de har nok. Arbeiderpartiet mener også at de som fanges av samordningsfellen, og som har betalt inn til sin pensjon, ikke skal få den utbetalt.

Hva er det Arbeiderpartiet har så sterkt imot pensjonistene våre, siden de ikke skal få den pensjonen de fortjener og har innbetalt til?

Elise Waagen (A) []: Arbeiderpartiet er stolte av å føre en politikk som sørger for at man har trygghet for alderdommen sin enten man er pensjonist i dag eller man er pensjonist 50 eller 100 år fram i tid. Vi trenger at det er bærekraft i pensjonsordningene, både sosial og økonomisk bærekraft.

Når Fremskrittspartiet viser til EUs fattigdomsgrenser, tilsier den at man tjener 60 pst. av medianinntekten i landet man bor i. Jeg mener det er direkte feil og misvisende å bruke lavinntektsgrensen EU60 som et godt virkemiddel for pensjon. I Norge pleier vi å si at man strengt tatt har en ganske god pensjon hvis man har ca. 66 pst. av sluttlønnen sin og et nedbetalt boliglån. I f.eks. Tyskland er det mye vanligere at man er leietaker gjennom hele livet. Det gjør at dette ikke er overførbart til Norge. Vi må bruke norske modeller på Norge, og vi er her for å stille opp for pensjonistene.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Jeg registrerer at representanten mener at 66 pst. er en god ordning. Da kan jeg legge til at de som rammes av samordningsfellen, får 48 pst.

På huset er det i dag mange oljepionerer, og noen av dem sitter på galleriet. Det er de som friske nok til å komme hit, mens de aller fleste sitter hjemme og lytter, med særdeles dårlig helse. De har gjennom årene brukt av egne penger til helseutfordringene sine, mange har også falt bort. Det som er felles for dem alle, er at de har ødelagt livet som en konsekvens av den jobben de har gjort for den velferden vi høster goder av i dag. De har alle uttrykt, både personlig og gjennom sine organisasjoner, en kraftig skuffelse – de har også brukt andre kraftuttrykk, som jeg ikke skal bruke her i dag – over forslaget om 8 G.

Hva vil representanten Waagen si til alle de oljepionerene som nå sitter og hører på denne debatten i dag?

Elise Waagen (A) []: I dag behandler vi lovproposisjonen som gir en kompensasjonsordning, med utbetaling ganske raskt i 2026. Jeg mener det er bra og viktig at denne ordningen kommer på plass, og at det blir flertall for proposisjonen i dag. Utformingen bygger på et grundig arbeid som har gått over flere år, også det som ligger til grunn for den proposisjonen vi behandler i dag. Det er viktig og riktig at vi nå får på plass en kompensasjonsordning.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet, både i saken om oljepionerene og i saken om samordningsfellen, legger fram konkrete forslag som man ikke har tatt høyde for i sine egne budsjetter. Det mener jeg er feil å gjøre. Det er nesten det samme som å holde folk for narr i denne salen. Skal man prioritere dette, må man faktisk vise det i sine budsjetter. Det har ikke Fremskrittspartiet tatt seg bryet med å gjøre, verken når det gjelder pensjonistene, eller når det gjelder oljepionerene.

Anna Molberg (H) []: Vi har hatt fire arbeidsministre fra Arbeiderpartiet på fire år. 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet eller utenfor utdanning. Flere unge mennesker havner på helserelaterte ytelser. I fjorårets budsjett økte utgiftene til helserelaterte ytelser med 21 mrd. kr. I år var tallet 17 mrd. kr. Det er mer enn det vi ønsker å øke forsvarsbudsjettene med. Én av fem nordmenn er på uføretrygd. Høyre har i snart fem år snakket om at vi må innføre en ytelse som ikke er helserelatert, som skal få unge mennesker fra uføretrygd og over i et arbeidsrettet løp. Arbeiderpartiet ble omsider enig i dette, men i budsjettet leveres det nå bare et prøveprosjekt ved syv Nav-kontor. Hvis Høyre kan fullfinansiere en slik ytelse i sitt budsjett, hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet gjøre det samme?

Elise Waagen (A) []: Arbeiderpartiet mener det er klokt å få kunnskap om og erfaringer med et tiltak før man ruller det ut på landsbasis. Det er en dyd som også Høyre pleier å stille seg bak i denne salen.

Dette budsjettet har et tydelig avtrykk når det gjelder å kunne hjelpe flere unge inn i jobb, bl.a. med et enklere Nav, et arbeidsrettet ungdomsprogram og flere konkrete styrkinger som gjør at vi skal løfte flere unge inn i arbeid. Når vi ser på statistikken over hvor mange unge som står på utsiden av arbeidslivet, tenker jeg at Høyre kanskje hadde hatt godt av å se litt på seg selv. Da Høyre i regjering innførte et karensår, så vi at det var som et rullebånd ut i uførhet for unge. Nå ser vi at det ikke er med i deres alternative budsjett. Jeg håper at Høyre har revurdert, og at vi ikke kommer til å se det forslaget flere ganger.

Anna Molberg (H) []: Takk for svaret. Jeg er enig med Arbeiderpartiet i at vi skal utrede før vi ruller noe ut for fullt, men nå har det altså gått fire år, og vi er inne i år nummer fem, og Arbeiderpartiet presterer bare å levere et prøveprosjekt ved syv Nav-kontor.

Solberg-regjeringen startet opp et forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, som Støre-regjeringen faktisk videreførte en liten stund – de brukte rundt 200 mill. kr på det – men så ble det lagt i en skuff. Formålet med dette prosjektet var at unge uføre under 30 år skulle få jobbe det antallet timer helsen tillot hver uke, få betalt for hvor mye man jobbet, og at resten skulle utbetales i trygd. Meningen var å ha et mer fleksibelt system som var tilpasset den enkeltes arbeidsevne. Alternativet til arbeidsorientert uføretrygd er at unge mennesker er 100 pst. uføre og uten noen tilknytning til arbeidslivet.

Hvorfor ble dette prosjektet lagt i en skuff?

Elise Waagen (A) []: Jeg er ikke enig i at alternativet er at unge mennesker er 100 pst. uføre. Strengt tatt er det ganske mange andre alternativer. Det prosjektet Høyre satte i gang, møtte også en del motstand. Det var ikke den eneste løsningen for å få flere unge ut i jobb; det er godt dokumentert at varig lønnstilskudd har god effekt. Derfor satser vi på det og sørger for at det er en egen budsjettpost i dette budsjettet.

Dette budsjettet har et tydelig avtrykk når det gjelder å få flere unge inn i jobb. Høyre hadde sin modell, som møtte motbør. Vi velger å satse på varig lønnstilskudd.

Anna Molberg (H) []: Høyre er også med på at vi skal benytte oss av varig lønnstilskudd. Jeg vil bare understreke at det var primært LO og ytre venstre som var imot forsøket med arbeidsorientert uføretrygd.

Jeg vil gå videre i budsjettet: Regjeringen har tenkt å bruke 30 mill. kr i 2026 på å utvikle et IKT-system som skal gjøre det mulig for Nav å gjøre automatiske trekk av fagforeningskontingent fra ytelser. Høyre er sterkt uenig i at staten skal bruke så mye penger og administrativ kapasitet på å bygge nok et IKT-system som i realiteten gjør Nav til et mellomledd mellom fagforeninger og deres medlemmer. Medlemskap i fagforening er som kjent frivillig og et privat anliggende, og innkreving av kontingent bør fortsatt håndteres av arbeidsgiver eller mellom medlemmet selv og foreningen. Det brukes store ressurser i Nav på digitaliseringsarbeid, og da blir spørsmål: Er dette virkelig rett prioritering, i en tid da Nav står overfor så store utfordringer på så mange områder?

Elise Waagen (A) []: Dette markerer en ganske tydelig skillelinje mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet mener det er viktig å legge til rette for at folk skal kunne opprettholde medlemskapet sitt i en fagforening. Dette ordnes ordinært i arbeidslivet ved at arbeidsgiver foretar trekket. Med de løsningene man går inn for her, kan man legge til rette for at også Nav kan gjøre det. Å sørge for at vi har et gjennomorganisert arbeidsliv, enten det er arbeidstaker eller arbeidsgiver, er noe av gullstandarden ved den norske modellen. At Nav er med og bidrar til dette med en IKT-løsning, er ikke feil bruk av ressurser.

Jeg skjønner egentlig Høyre-representantens spørsmål. Hadde de fått styre, hadde Nav hatt ca. 0,5 mrd. kr mindre å rutte med. Hvis man da skal begynne å snu på krona, fordi man skal kutte 0,5 mrd. kr til Nav, er det kanskje slik Høyre ønsker å saldere budsjettene sine.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Fremskrittspartiet leverer på nytt et alternativt budsjett som er bra for alle. Vår vektlegging av lavere skatter og avgifter kommer alle til gode ved å sørge for økonomisk handlefrihet.

Fremskrittspartiet har fått viktige gjennomslag før, og i denne sammenheng peker jeg på avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Vi fikk redusert avkortingen fra 20 pst. til 10 pst. og mener at det er på tide at avkortingsregelen avskaffes.

Samtidig prioriterer vi å øke minstepensjonen med 10 000 kr årlig. Det er uholdbart at en minstepensjonist i Norge skal ligge lavere enn EUs definerte fattigdomsgrense. Med vårt alternative budsjett vil en minstepensjonist få totalt snaue 20 000 kr mer å rutte med per år, mens et pensjonistpar årlig vil få ca. 28 000 kr mer. Fremskrittspartiet legger altså med det inn 900 mill. kr til pensjonistene – et betydelig løft.

I det siste har vi hørt Nav blitt kalt en mastodont og en jungel. Mange finner det nærmest umulig å finne fram blant alle ordninger og krav, og likevel er det kun ett sted i Norge man har kunnet få uavhengig hjelp med Nav systemet. Nav-ombudet i Agder har bare eksistert i et par år, men resultatene taler for seg. Rett før Nav-ombudet ble opprettet, var 66 pst. av brukerne i Agder fornøyd med Nav, men nå, etter et par år med Nav-ombud, er hele 81 pst. fornøyd. Det er et hopp på 15 pst., noe som tydelig viser verdien av et Nav-ombud. Fremskrittspartiet legger derfor inn 10 mill. kr til opprettelse av et nasjonalt Nav-ombud.

Fremskrittspartiet legger også inn 3 mill. kr til Stiftelsen Rettferd. De gjør en fantastisk jobb for samfunnets utsatte, deres rettigheter og deres menneskeverd. Samtidig legger vi inn 2 mill. kr til TV BRA.

I det siste er det avdekket svindel fra Nav i milliardklassen. Her må det en skikkelig storrengjøring til. Barrierer må fjernes, forskrifter må endres, og lover må justeres. At skattebetalernes penger potensielt brukes til å finansiere kriminell virksomhet, er uakseptabelt. Vi legger inn 10 mill. kr ekstra til Nav kontroll for å synliggjøre en retning om at for Fremskrittspartiet er svindel med midler fra Nav uakseptabelt.

Vi prioriterer også 500 nye VTA-plasser utover det som var regjeringens forslag og legger inn 56 mill. kr til det.

Vi gjør også noen kutt på rammeområder. Vi kutter i forsknings- og tilskuddsmidler. I de postene finnes bl.a. samarbeid i regi av OECD, ILO, ELA og EU-kommisjonen, samt EU-kontingenter og andre internasjonale tilskudd – ja, listen er lang. Vi mener at arbeids- og velferdsetaten nå skal prioritere midler til dem som trenger det i Norge.

Vi vil også avvikle supplerende stønad på 430 mill. kr som gis til dem med kort botid. Dette er en hvilepute, og vi mener derfor at pensjon, inntekt og de ytelser alle andre kan få, også skal gjelde for denne gruppen. Denne stønaden er ikke bærekraftig, den er kun for en begrenset del av befolkningen, og den bærer faktisk preg av å være en sosialhjelpsordning for noen enkeltgrupper, som statsråden selv skriver.

Det største kuttet gjør vi i overgangsstønaden. Her har jeg lyst til å sitere litt fra regjeringens høringsnotat:

«Ordningen passer likevel ikke helt inn i dagens samfunn og vårt velferdssystem. Den har sin rot i en annen tid, da kvinnenes mulighet for selvforsørging var mindre […]»

Videre skriver regjeringen at lengre stønadsperioder kan virke innelåsende og motvirke overgang til selvforsørging, og at dette er «en særlig utfordring for integrering av innvandrere, siden disse utgjør en stor andel av stønadsmottakerne».

Vi er helt enig og har argumentert for en avvikling i mange år. Vi er såpass enig at vårt kutt støtter regjeringen i at denne ordningen må fases ut, men vi ønsker å gjøre det raskere enn regjeringen. Derfor kutter vi med 1 mrd. kr.

I dag står vi overfor to saker som handler om rettferdighet – rettferdighet for dem som har bygget landet vårt, og rettferdighet for dem som har båret velferden. Samordningsfella rammer 18 årskull offentlig ansatte født mellom 1944 og 1962. Om disse står i jobb etter fylte 67 år, mister de tjenestepensjon for hvert år. De ti eldste kullene mister hele sin oppsparte pensjon om de står i jobb fem ekstra år.

De verst rammede sitter igjen med 48,5 pst. av sluttlønn. Dette rammer tidligere renholdere, sykepleiere og lærere spesielt hardt. De yngste årskullene er i 60-årene og «tvangspensjonerer» seg nå for å unngå tap. Dette skjer mens landet skriker etter arbeidskraft, spesielt offentlig ansatte helsearbeidere.

Dette er en lov som er så ulogisk og urettferdig at Arbeiderpartiet gikk inn og endret den slik at den ikke skulle ramme politikere som dem selv. Ja, dere hørte rett: Stortingspolitikere, statsråder, høyesterettsdommere og politisk ansatte i kommunen, som f.eks. en ordfører, er unntatt.

Det er for meg helt ubegripelig at både KrF og Høyre støtter Ap-regjeringen i å beholde en slik særlov, en lov som stjeler pensjonen fra offentlig ansatte, og som tvinger folk ut i pensjon før de ønsker. Hvorfor vil noen opprettholde noe som snyter staten for milliarder i skatteinntekter? Hvorfor vil de beholde noe som ødelegger livsgrunnlaget til pensjonister som har jobbet hardt og betalt skatt hele livet? Hvorfor vil de ikke støtte arbeidslinja og la folk som vil jobbe, jobbe lenger – uten å miste pensjon?

Om forslaget som nå behandles i Stortinget, vinner fram, og loven fjernes, vil staten gå i pluss med flere milliarder fordi flere vil velge å stå i jobb lenger. Det betyr økte skatteinntekter og sparte pensjonsutgifter. Fremskrittspartiets forslag har heller ikke tilbakevirkende kraft.

Så må jeg over til oljepionerene. Vi skylder også dem en stor takk – og en rettferdig kompensasjon. Fra 1960- til 1990-tallet jobbet tusenvis under forhold vi i dag vet var helseskadelige. Mange ble syke, mange døde. NOU 2022: 19 anbefalte en kompensasjonsordning, og Stortinget vedtok dette i desember 2024. Likevel: Regjeringens forslag om 8 G i kompensasjon er et skambud. Det bryter med presedens, for både Forsvarets veteraner og nordsjødykkerne fikk 65 G.

Vi snakker om mennesker som la grunnlaget for oljerikdommen. De fortjener ikke å bli møtt med småpenger og fradrag som gjør at noen får null i kompensasjon. FrP har vært tydelige: Vi vil sikre en kompensasjon opp mot 65 G, og vi jobber for et bredt forlik med partier som deler denne linjen. Det handler om respekt. Det handler om rettferdighet, og det handler om å holde de løftene vi har gitt.

Vi må også huske at dette ikke bare handler om penger, det handler også om anerkjennelse. Oljepionerene jobbet under forhold som i dag ville ha vært helt uakseptable: eksponering for boreslam, hydrokarboner og benzen, uten tilstrekkelig beskyttelse. Mange har fått kreft, kroniske lungesykdommer og andre alvorlige lidelser som har ødelagt livskvaliteten. Når staten nå tilbyr en kompensasjon som er langt lavere enn det vi har gitt andre grupper, sender vi et signal om at deres innsats ikke verdsettes. Det kan vi ikke akseptere. Et rettferdig oppgjør på nivå med nordsjødykkerne – opp mot 65 G – er ikke bare økonomisk riktig, det er moralsk nødvendig.

Avslutningsvis er det noe som er felles for disse to sakene. De handler om mennesker som har gjort sin plikt, og som nå ber oss om å gjøre vår. Vi kan ikke akseptere at samordningsfella fortsetter å straffe dem som vil jobbe. Vi kan ikke akseptere at oljepionerene får en kompensasjon som ikke står i stil med innsatsen de har lagt ned.

La oss vise at Stortinget står for rettferdighet. La oss fjerne samordningsfella. La oss gi oljepionerene et verdig oppgjør.

Det er med stor glede jeg med dette tar opp alle forslagene Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre i sakene nr. 7 og 9, og i tillegg tar jeg opp det løse forslaget som er sendt inn på vegne av FrP, SV og Rødt i sak nr. 10.

Presidenten []: Representanten Alf Erik Andersen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Morten Sandanger (A) []: For at vi fortsatt skal ha et trygt arbeidsliv, en sterk velferdsstat og at arbeidere skal bli hørt, er det ytterst viktig at de er organisert i fagforeninger. Norge er det landet vi i dag forbinder med sterk organisasjonsgrad. Vi kan trygt si at Norge og norsk arbeidsliv hadde vært mye verre hadde det ikke vært for fagforeninger som har kjempet for arbeidsfolks rettigheter i over 150 år.

Fremskrittspartiet sier selv at de er et parti basert på Reagan og Thatchers ideologier – to statsledere som historisk kjempet imot og knuste fagforeninger. Fagforeningsfradraget senker barrieren for å melde seg inn i en fagforening gjennom skattefradrag. Det er beviselig at det fører til høyere organisasjonsgrad og dermed et bedre samfunn. Derfor spør jeg representanten: Hvorfor ønsker FrP å gjøre det dyrere for over to millioner arbeidstakere å organisere seg i fagforeninger?

Alf Erik Andersen (FrP) []: At det er to millioner som har registrert seg i fagforening, er bra. Fremskrittspartiet støtter trepartssamarbeidet fullt ut, men fagforeningsfradraget gir et økonomisk fradrag til fordel kun for dem som er fagorganisert, og dette mener vi er en særbehandling. Fremskrittspartiet ønsker derfor skattelettelser som skal komme alle til gode, og ikke bare dem som er fagorganisert.

Morten Sandanger (A) []: Det hjelper jo ikke på å få opp organisasjonsgraden i Norge å gi universale ordninger til alle arbeidstakere. Representanten sier at han støtter trepartssamarbeidet og fagforeninger, men det har jo kommet en del rare utspill i valgkampen om fagforeninger og det organiserte arbeidsliv fra hans parti. Det har f.eks. vært å fjerne den statlige finansieringen av AFP, at mer av lønnsforhandlingene skal tas ut lokalt og ikke sentralt, for der blander politikere seg inn i lønnsforhandlingene i Norge, og det er en stor fy-fy i den norske modellen, og dessuten bildet som ble lagt ut på sosiale medier hvor representantens partikollega ga tommelen ned til Fagforbundet. Mitt spørsmål er: Har FrP egentlig noen forslag eller løsninger for å få opp organisasjonsgraden i Norge?

Alf Erik Andersen (FrP) []: Fremskrittspartiet er som sagt opptatt av fagforeningene og det trepartssamarbeidet vi har i dag. Også innenfor vårt parti er det litt ulike erfaringer rundt det, men partiet er opptatt av trepartssamarbeidet. Fremskrittspartiet mener at det å få opp organisasjonsgraden er opp til fagforeningene selv. Fagforeningene må selv gjøre seg så attraktive overfor arbeidstakere ute i landet vårt at de velger å være organisert i en fagforening, for det gir en merverdi for arbeidstakerne på alle mulige måter. At det skal gi et økonomisk fradrag til fordel kun for dem, er vi imidlertid imot.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Anna Molberg (H) []: Først vil jeg gjerne adressere noe som ble sagt i replikkvekslingen helt i begynnelsen av debatten, av representanten fra SV. Det ble sagt at partiet Høyre legger til rette for arbeidskriminalitet. Det ble sagt etter at representanten fra Høyre la fram en hel smørbrødliste med tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Jeg vil ha meg frabedt slike påstander og den typen retorikk i denne sal. Ingen partier legger til rette for kriminalitet.

Norsk arbeidsliv er heldigvis i all hovedsak godt, og de aller fleste trives på jobb. De største sosiale forskjellene mellom mennesker i Norge handler om hvorvidt man har en jobb å gå til eller ikke. At flest mulig er i jobb, er avgjørende for et produktivt og verdiskapende samfunn og for en bærekraftig velferdsstat over tid. Det er også svært viktig for enkeltmennesker å ha et sted å høre til, være til nytte og utvikle seg.

Det er mye god helse i å jobbe, og en av de viktigste oppgavene framover blir å sørge for at flere som står utenfor arbeid eller utdanning, får muligheten til å delta – helt eller delvis. Arbeidsdeltakelse er nøkkelen til økonomisk trygghet og fellesskap, samtidig som velferdsstaten alltid skal være der som en sikkerhet for dem som trenger den mest.

Det er verdt å merke seg at Finansdepartementet har varslet at utgiftsveksten innen kort tid vil overstige inntektsveksten i Norge. Folketrygden er den klart største utgiftsposten og står for nesten en tredjedel av statsbudsjettet i landet vårt. Det er derfor svært bekymringsfullt at økningen i antallet mennesker som mottar helserelaterte ytelser, bare fortsetter. Det er rundt 680 000 personer som mottar en helserelatert ytelse i dag. Én av fem er uføretrygdet i Norge, vi er på verdenstoppen i sykefravær, og mange unge mennesker ender på livslange, passive ytelser.

Arbeid og helse må ses i mye større sammenheng. Samtidig som antallet mennesker på ytelser øker, står svært mange i helsekø og venter på behandling. Unødig ventetid på helsehjelp forlenger tiden utenfor arbeidslivet og øker risikoen for varig utenforskap. Høyre mener det er nødvendig å styrke sykehusøkonomien og å kjøpe mer ledig kapasitet hos private helsetilbydere, slik at flere får behandling raskere og kan komme tilbake i jobb.

Vi mener videre at det må bli enklere for uføre å prøve seg i arbeid, og at det skal lønne seg mer å jobbe. Høyre foreslår derfor å gjenoppta forsøket med arbeidsorientert uføretrygd og å redusere dagens avkorting for uføre som kombinerer arbeid og trygd. Det betyr at flere kan sitte igjen med mer hver måned, samtidig som vi beholder insentivene til å være gradert ufør framfor 100 pst. ufør.

Videre mener Høyre at flere unge må hindres fra å falle permanent utenfor arbeidslivet. Derfor foreslår vi å fullfinansiere en nasjonal arbeidsrettet ytelse for unge, som kan bidra til at færre ender på varig uføretrygd og i stedet får målrettet hjelp til å komme i jobb. Vi mener regjeringens forsøk med et arbeidsrettet ungdomsprogram hos bare syv Nav-kontorer ikke favner bredt nok. Dette bør jo være en landsdekkende ytelse som når alle. Regjeringen har hatt fire arbeidsministere på over fire år til å levere konkret politikk for å få flere unge over i et mer arbeidsrettet løp. Da synes vi årets satsing framstår litt lite ambisiøs.

Regjeringen har også underfinansiert varig tilrettelagte arbeidsplasser. Et bredt flertall i Stortinget sa at vi skulle ha 1 000 nye plasser årlig fra 2026-budsjettet. Regjeringen la 500 på bordet. Det kom 200 til i budsjettenigheten, men det mangler fremdeles 300 plasser for 2026. Høyre fullfinansierer 1 000 nye plasser i vårt alternative budsjett.

Oppsummert foreslår altså Høyre en fullverdig arbeidsrettet ytelse for unge, å gjenoppta forsøket med arbeidsorientert uføretrygd som regjeringen har stanset, en avkortingsmodell for uføretrygd der vi halverer avkortingen av uføretrygd dersom man jobber opp til 1,2 G, og vi følger opp Stortingets vedtak med 1 000 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Dette er Høyres jobbpakke i vårt alternative budsjett.

Arbeidskraftundersøkelsen viste en arbeidsledighet i Norge på 4,7 pst. i tredje kvartal 2025. Det er opp fra 4 pst. i første kvartal, og det innebærer at det er rundt 142 000 arbeidsledige mennesker i Norge. Arbeidsledigheten øker mest blant unge mellom 15 og 25 år.

Mange unge opplever at det er vanskelig å komme inn i arbeidslivet som nyutdannet på grunn av manglende erfaring. Samtidig har regjeringen som kjent gjort det vanskeligere å komme inn i arbeidsmarkedet ved å stramme inn på adgangen til innleie av arbeidskraft gjennom bemanningsbyråer, ved å gjøre det mer komplisert å ansette noen på deltid og ved å fjerne den generelle adgangen til midlertidig ansettelse.

Høyre mener det må bli enklere for unge å komme inn på arbeidsmarkedet. En fast jobb gjennom et bemanningsbyrå som kan bistå med relevant arbeidserfaring, vil senke terskelen for nyutdannede unge mennesker til å komme ut i jobb etter avsluttet utdanning. Tilbudet av sommerjobber for unge må også øke, og kravene til kompetanse bør lempes på der det er mulig å senke terskelen for at flere kan komme inn.

Selv om hovedregelen i norsk arbeidsliv er – og skal være – faste og hele stillinger, er det ikke slik at alle har helse til å jobbe fullt. Da bør vi også ha et arbeidsmarked med både deltidsjobber, midlertidige jobber og muligheter for innleie. Regjeringen og venstresiden har som nevnt gjort dette veldig mye vanskeligere. Innstrammingene i innleieregelverket har bidratt til at tusenvis av ansatte i bemanningsbyråene har mistet jobben. Tidligere kom hele 40 pst. av ansatte i bemanningsbransjen fra arbeidsledighet. Nå er det tallet halvert.

Andre tilknytningsformer til arbeidslivet enn den klassiske hele og fulle stillingen har med andre ord vært en døråpner for mange inn til jobb. Nå har dette blitt mye vanskeligere. Høyre mener regjeringen har gått for langt i å stramme inn på regler om ulike tilknytningsformer i arbeidsmiljøloven.

Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til saken om kompensasjonsordning for oljepionerene, siden denne saken behandles sammen med budsjettet. Høyre støtter regjeringens proposisjon, som legger rammene for en kompensasjonsordning for oljepionerer som ble skadet eller syke fordi de ble eksponert for farlige kjemikalier mens de jobbet for å bygge den norske oljeformuen. Vi ønsker imidlertid et høyere kompensasjonsnivå, og vi fremmer derfor et tilleggsforslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en høyere kompensasjon i statsbudsjettet for 2027. Det betyr at regjeringens forslag og ordning trolig vil vedtas i dag, og saksbehandlingen kan starte. Skulle stortingsflertallet imidlertid også støtte Høyres forslag, vil vi i tillegg få en kompensasjon som kan utbetales på etterskudd, etter at alle berettigede har fått regjeringens nivå på 8 G. Alt som utbetales over dette beløpet, foreslår Høyre at vi differensierer etter alvorlighetsgrad på skaden eller uføregraden. Det mener vi er rettferdig.

Det er ulike meninger om nivået på kompensasjonsgrad, og det er nå flere forslag fra forskjellige partier i salen. Jeg håper at vi ikke havner i en situasjon der ingen av tilleggsforslagene får flertall, for da blir som kjent regjeringens nivå på 8 G stående. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Presidenten []: Da har representanten Anna Molberg tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Agnes Nærland Viljugrein (A) []: For Arbeiderpartiet har oppgaven om å få flere ut i jobb vært en avgjørende del av vår historie, så det er veldig hyggelig å høre at det er et politisk arbeid som Høyre også er opptatt av. Utfordringen er at det kommer mest i ord, ikke i prioriteringer. Hvis man ser på Høyres alternative statsbudsjett for Nav, er det 335 mill. kr i kutt, 7 mill. kr i kutt oppå dette, og et flatt ABE-kutt på 1 pst som estimert kan utgjøre 156 mill. kr. Til sammen er realiteten en halv milliard i kutt i Navs budsjetter. Da blir ikke ordene om å få flere ut i jobb, lenger troverdige. Man kan snakke om små prosjekter, men dette er det store prosjektet, og vi vet hvem det rammer: førstelinjen, folks mulighet til å gi tid til oppfølging og støtte til dem som skal komme seg ut i jobb. Mitt spørsmål er derfor: På hvilken måte skal færre ansatte som må løpe raskere, ha enda flere brukere per ansatt og mindre tid, hjelpe dem som faktisk trenger støtte fra Nav til å komme seg ut i arbeid?

Anna Molberg (H) []: Jeg registrerer at Arbeiderpartiet til stadighet kommer tilbake til at Høyre kutter i Nav. Høyre gjør det fordi vi ønsker å redusere byråkrati og administrasjon i en av Norges aller største og byråkratiske etater. Det kommer vi til å fortsette å gjøre.

Leser representanten fra Arbeiderpartiet Høyres alternative statsbudsjett, vil hun også se at det satses massivt på ulike tiltak for å få flere i jobb. Jeg nevnte det fra talerstolen, men jeg kan gjenta det: Vi fullfinansierer en arbeidsrettet ytelse for unge mennesker. Vi ønsker å gjøre den nasjonal, i motsetning til Arbeiderpartiet, som bare vil prøve det ved sju Nav-kontorer. For det andre innfører vi forsøket med arbeidsorientert uføretrygd, som skal få flere unge tilbake i jobb fra passivitet. Det forsøket har Arbeiderpartiet kuttet i. Til slutt bruker vi også ganske mye penger på en ny avkortningsmodell for uføre, slik at de kan tjene mer ved siden av inntekten sin.

Agnes Nærland Viljugrein (A) []: Det er godt å høre at Høyre har ambisjoner, men realiteten er fortsatt en halv milliard i kutt til Nav i den viktigste oppgaven de skal gjøre. Det mener jeg er uansvarlig, men det er ikke bare det jeg mener er uansvarlig ved Høyres budsjett. Nå har de nemlig også begynt å budsjettere litt på FrP-måten. I sitt alternative statsbudsjett påstår Høyre at flere private i helsevesenet plutselig skal spare 300 mill. kr i sykepenger. Hvis effekten er én til én, sånn som Høyre budsjetterer med nå, lurer vi på: Hvorfor gjør dere det ikke mer? Hvorfor ikke en milliard, f.eks.? Hvorfor ikke flere milliarder? Hvis vi skulle begynt med denne useriøse måten å lage statsbudsjettet på, som Høyre nå har begynt med, hvorfor skal vi egentlig stoppe der? Det kan jo se ut som litt økning i private helsetjenester kan løse hele sykefraværsproblemet. Skal vi tro Høyre, er det den måten vi skal budsjettere på i alternative budsjetter – eller hva sier du?

Presidenten []: Presidenten minner om at talen skal rettes til presidenten, ikke i du-form til representanten.

Anna Molberg (H) []: Takk for spørsmålet og muligheten til å oppklare litt om hvordan Høyre har budsjettert. For det første er det sånn at mennesker som har en jobb å gå tilbake til, står månedsvis i helsekø. Man kan stå i mange måneder og vente på en hofteoperasjon eller en kneoperasjon når det samtidig er ledig kapasitet ved en privat helseinstitusjon, der man kan få behandling innen en ukes tid. Høyre bevilger 1 mrd. kr til å kjøpe private helsetjenester for å få folk ut av køen. Da har vi budsjettert slik – ganske edruelig, vil jeg si. Vi har tatt to kategorier av sykdommer. Rask psykisk helsehjelp og mer kjøp av privat kapasitet er våre to satsinger, og vi reduserer da sykefraværet knyttet til psykiske plager og typiske hofte- og kneplager med 5 pst. Det tilsvarer ca. 3 mill. kr, men jeg er ganske sikker på at vi hadde kommet til å spare veldig mye mer penger dersom vi ikke hadde vært så edruelige.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Marie Sneve Martinussen (R) []: En viktig del av Rødts politiske prosjekt handler om å flytte makt – det være seg å flytte makt fra EU til det norske folkestyret, å flytte makt fra nærmest eneveldige dagligvarekjeder til både kunder og bønder flest, eller å flytte makt i arbeidslivet til arbeidsfolk. Da er selvsagt arbeids- og sosialkomiteens budsjettområde veldig, veldig viktig. Dette gjør man jo ofte med lover og reguleringer, som gir nye rettigheter til arbeidsfolk, men de lovene og reguleringene har ingen verdi hvis det ikke er noen som passer på at lovene holdes.

Derfor var Rødts viktigste prioritering da vi skulle forhandle budsjettforlik med de andre fire partiene, å styrke Arbeidstilsynet på toppen av det som Arbeiderpartiet allerede har levert, å styrke Fair Play Bygg, som er et veldig viktig ekstra tilskudd til det arbeidet som trengs for å avdekke sosial dumping og arbeidslivskriminalitet spesielt i byggebransjen, og også å reversere det kuttet som regjeringen hadde lagt opp til i akuttovernattingstilbudet for EØS-migranter. EØS-migranter er ofte folk som har kommet til Norge for å arbeide, men har blitt utsatt for grov kriminalitet, lønnstyveri og alvorlig sosial dumping.

Rødt er veldig stolt over at vi har fått disse gjennomslagene i budsjettforliket, og at vi også på verbalfronten har fått gjennom at regjeringen må jobbe med å redusere bruken av innleie i helse- og omsorgssektoren. Vi i Rødt mener jo at muligheten for fast jobb gir både makt, forutsigbarhet og frihet for arbeidsfolk, og at unntaket man har i innleiebestemmelsene for helse og omsorg, bør fjernes. Et første skritt er selvsagt både å øke grunnbemanningen og å redusere bruken av innleie, sånn at det blir forsvarlig å fjerne det unntaket. Det er vi veldig glad for at vi nå har kommet i gang med.

Noen ganger skal man stoppe opp og være litt ekstra høystemt over det vi gjør i Stortinget. Jeg mener at noe av det som gjøres innen arbeids- og sosialkomiteens budsjettområde, det å øke fribeløpet for uføre til 1 G, er monumentalt for veldig mange i Norge. Det er også monumentalt med tanke på hvordan man ser på uføres bidrag til samfunnet. Jeg mener at det at man kan jobbe og beholde mer av inntekten sin selv, er et veldig viktig prinsipp. I Rødt sier vi at vi skal ha stolthet over arbeid og respekt for sykdom. Det å få økt fribeløpet til hele 1 G, som er det som har vært etterspurt også av uføre selv, var veldig viktig for oss, og jeg vet at dette kommer til å bety veldig mye i livet til veldig, veldig mange.

Det er også flere andre viktige saker på dagsordenen her i dag. Saken om oljepionerene er en av dem. Rødt har hele tiden ment at de som har ofret liv og helse og hatt redusert arbeidsinntekt, kanskje gjennom et helt arbeidsliv, på grunn av den innsatsen de har lagt ned for fellesskapet i et farlig arbeid på sokkelen, skulle få en rettferdig kompensasjon. Derfor har også Rødt – som eneste parti, må jeg påpeke – satt av penger i sitt alternative budsjett til en kompensasjon på 65 G. Vi mener at det burde vært vedtatt for 2026 – punktum i dag, ingen flere spørsmål. Vi hadde også med oss det kravet inn i budsjettforhandlingene med de andre partiene. Når vi ikke har fått gjennomslag for det, har vår holdning her i dag vært at vi stemmer for alle forbedringer, for det verste som kan skje, er at det ligger mange gode forslag på bordet, men at ingenting får flertall.

Jeg vil også understreke at forslag nr. 6, som ble levert inn løst i dag av Rødt, kommer til erstatning for forslag nr. 5. Det er for å unngå at man påvirker de fristene som Stortinget allerede har satt når det gjelder kompensasjonen for ofrene for Alexander Kielland-ulykken, som også blir en viktig debatt i Stortinget til neste år.

Jeg vil også ta en rask tur innom samordningsfellen. Der er Rødt medforslagsstiller til et løst forslag som er levert, som rett og slett handler om å lukke den fellen en gang for alle. Det følger egentlig samme logikk som fribeløpet for uføre, at det skal lønne seg å jobbe. Man skal ikke tape på å stå i jobb lenger enn til fylte 67 år. Vi i Rødt mener at når vi vet at vi mangler arbeidskraft, er det en selvfølge at de som kan, vil og har helse til det, skal kunne jobbe uten å tape penger på det.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i denne saken. Jeg ønsker også å takke komiteen for arbeidet. God jul!

Presidenten []: Representanten Marie Sneve Martinussen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Amalie Gunnufsen (H) []: Som representanten selv var inne på i innlegget sitt, har Rødt fått gjennomslag for å heve fribeløpet for 100 pst. uføre til 130 000 kr. I denne replikkvekslingen antar jeg at representanten og jeg er helt enig i at det er nettopp de som ikke har muligheten til å jobbe, som har den største gevinsten av at utenforskapet i Norge blir mindre. Etter ønske fra mange av samarbeidspartiene, som nå gjør dette grepet, har SSB brukt en mikroøkonomisk modell som har estimert at dette forslaget kan føre til 6 400 flere uføre, fordi det vil være et brudd med arbeidslinja. Denne modellen bygger på en ganske enkel antagelse, nemlig at menneskelig adferd påvirkes av hvilke insentiver som finnes i trygdesystemet vårt. For eksempel vil man komme bedre ut økonomisk ved å være 100 pst. ufør og tjene opp fribeløpet, enn ved å være 80 pst. ufør. Hvorfor stoler ikke Rødt på SSB?

Marie Sneve Martinussen (R) []: Representanten har selv jobbet i SSB, og jeg stoler på SSB. Men representanten har også god innsikt i hva mikroøkonomiske modeller er. Det er et regneark der man legger inn politiske antakelser, og så får man et svar, og hvis de politiske antakelsene er at folks helse påvirkes av økonomiske insentiver – ja, da får man det svaret.

Et annet svar vil imidlertid være at dette gir folk muligheter til å få trygghet og forutsigbarhet. Jeg mener det absolutt ikke er et brudd med arbeidslinja, men i tråd med en raus og rettferdig forståelse av arbeidslinja. Vi vet i dag at det er mange uføre som ikke tør å jobbe mer enn fribeløpet, fordi det påløper både byråkrati, usikkerhet for framtidig avkortning og et oppgjør som skal komme, og det vil være en annen effekt av endringen at det vil øke det arbeidstilbudet.

Så er det kun framtiden som viser hva som faktisk vil skje. Jeg tror at helsa til folk er det folk og ikke minst fastlegen som har best call på, ikke de mikroøkonomiske modellene til SSB.

Amalie Gunnufsen (H) []: Høyre har også, i sitt alternative budsjett, lagt inn en lavere avkortning over fribeløpet, så vi er på mange måter enig i intensjonen i forslaget. Bekymringen for dette forslaget går rett og slett spesielt på det å være gradert ufør og at man kanskje rett og slett vil komme bedre ut ved å bli 100 pst. ufør og tjene opp fribeløpet. Så vet vi f.eks. at med en gang man går over fribeløpet i denne nye modellen, vil man få veldig, veldig høy skatt, og dette er heller ikke, sier SSB, en veldig god måte å øke inntekten til de som er uføre på, for da er det bedre å øke satsene. Denne modellen og denne rapporten er ganske klar. Den har vært et ønske fra samarbeidspartiene. Jeg forstår ikke hvorfor man ikke skal lytte til gode råd fra gode fagfolk.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg vil berømme Høyre for hele tiden å ha hatt et ønske om å gjøre avkortningsreglene bedre, og så er det helt åpenbart at Høyre hele veien har hatt en annen modell enn det Rødt har hatt. Dette handler også om hva man måtte tro om mennesker.

Og nok en gang tilbake til de mikroøkonomiske modellene: Det handler om at man sitter med et slags regnestykke for framtiden sin – alle inntektene, alle utgiftene og alle alternativene – og velger om en skal være 100 pst. ufør eller 80 pst. ufør. Vi i Rødt tror ikke helt det er sånn det funker, og det er heller ikke det som er tilbakemeldingen fra fastleger. Helsa er ikke så firkantet som det.

Det er kanskje også greit for representanten å merke seg at en del av det vedtaket også er at man ikke skal få muligheten til fribeløp på over 0,4 G før etter to år. Det er også en viktig del av det, for har man fått riktig uføregrad, skal man i teorien ikke ha mer arbeidsevne enn det.

Dette handler jo om man er villig til å gi en slags raushet og trygghet, eller om man på en måte skal finregne på det i hvert tilfelle. Da velger Rødt raushet og trygghet.

Amalie Gunnufsen (H) []: Jeg gjentar at vi vel er enig i intensjonen, så lenge man ikke går på akkord med arbeidslinja. Så tror jeg representanten er helt enig med meg i at ingen mikroøkonomiske modeller er perfekte, men det betyr ikke at de ikke kan være nyttige av den grunn. Jeg tror ikke vi kommer så veldig mye lenger i denne replikkvekslingen, men jeg kan en siste gang spørre om hun ikke tror det kan være en fare for at dette grepet vil gjøre at flere blir uføre i Norge.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg tror ikke at en økning i fribeløpet gjør at flere blir uføre i Norge. Jeg tror at man er ufør fordi man har en helse som gjør at man ikke kan jobbe, og at man har fått medisinsk oppfølging. Tiden for å bli avklart til uføretrygd i Norge er i gjennomsnitt sju og et halvt år. Det er ikke sånn at folk klikker seg inn på finn.no og henter en uføretrygdgrad som man kan velge selv. Men ja, jeg tror at det å øke fribeløpet vil gi trygghet og forutsigbarhet og mulighet for veldig mange til å prøve seg fram i arbeidslivet, og det er jeg helt sikker på også vil ha en positiv gevinst for den enkelte. Noe som ikke er regnet inn i dette, er jo de økte skatteinntektene som staten også vil få ved at folk jobber mer.

Det er alltid sånn når man skal regne på ting, at man kan regne på det på ulike måter. Til syvende og sist er det et politisk valg hva man velger å prioritere. Høyre har sin modell for endret avkortning, som jeg har all respekt for, og Rødt har et annet syn på det.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) []: Norge er et fantastisk land, bygd på rike naturressurser og sterke institusjoner med utgangspunkt i verdier som frihet, menneskeverd og nestekjærlighet, men vi har også noen utfordringer. Staten eser ut, samtidig som familier og bedrifter opplever økte kostnader og krevende vilkår. Elevene har aldri hatt så lange skoledager, samtidig har læringen falt. Vi har høyt sykefravær og mange uføre, og gjengkriminaliteten får stadig sterkere fotfeste.

De rød-grønnes svar i budsjettet er en enda større stat og høyere oljepengebruk, i stedet for å styrke grunnlaget for velferden og bidra til at flere kommer i arbeid. 700 000 personer står utenfor arbeidslivet. Andelen syke og uføre er mye høyere enn i våre naboland, og tallet på unge uføre bare øker. En utfordring ved dagens sykepengeordning er at arbeidsgivere har manglende insentiver til å legge til rette for at langtidssykemeldte kan komme tilbake i jobb. Sysselsettingsutvalget foreslo derfor i 2021 å gi arbeidsgivere et større finansieringsansvar for langtidsfraværet.

KrF foreslår å gjennomføre dette forslaget fra 1. juli neste år, for å motivere arbeidsgivere til å legge til rette for at sykemeldte kommer tilbake i jobb. Omleggingen gir en ekstrautgift for folketrygden i innføringsåret, men på sikt vil dette kunne redusere sykefraværet og folketrygdens utgifter. Endringen innebærer ikke kutt i ytelsene til de sykemeldte. Vi mener dette vil være en vinn-vinn-løsning for både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet som helhet.

KrF foreslår dessuten å skrote regjeringens skattelotteri, der det plukkes ut noen få heldige vinnere. Det har vi vært vitne til i media denne uken. Vi vil heller innføre et arbeidsfradrag for alle unge på 100 000 kroner, for å la unge arbeidstakere sitte igjen med mer og stimulere til at flere unge kommer i arbeid.

Vi er også nødt til å prioritere Navs midler bedre. Vi mener det er uklart hvilke mål, resultater og virkemidler som ligger i Navs såkalte tillitsreform. Vi vil heller prioritere 500 flere plasser på VTA, altså varig tilrettelagt arbeid, og 6 000 kr i økt pensjon for enslige minstepensjonister.

Jeg er glad for at budsjettforliket retter opp i flere av regjeringens usosiale kutt i ordninger for barnefamiliene. Samtidig er jeg skuffet over at forliket ikke retter opp i regjeringens usosiale kutt i overgangsstønaden for enslige foreldre. Støtten går til foreldre som må klare seg alene med omsorg for små barn etter et samlivsbrudd.

For noen år siden benyttet Rebekka Thoresen seg av ordningen, ifølge en sak i NRK 18. oktober. Hun brukte ordningen for å gjøre ferdig utdanningen som sykepleier, samtidig som hun var småbarnsmor. Nå er hun i full jobb som hjemmesykepleier i Sande i Vestfold.

«Det kalles overgangsstønad, og det er akkurat det den er: Det er en stønad for en overgang i livet, som gir sikkerhet, trygghet og reduserer det økonomiske stresset i en vanskelig situasjon», sa Thoresen, og videre: «For meg betød den at jeg kom ut i jobb».

SVs finanspolitiske talsperson, Marthe Hammer, kommenterte i NRK-saken følgende: «Det er et målrettet svik mot de aller fattigste barnefamiliene i dette landet». Likevel retter ikke budsjettforliket SV er med på, opp i dette sviket.

KrF mener også at regjeringens reelle kutt i hjelpestønad og grunnstønad for personer med nedsatt funksjonsevne burde vært rettet opp, og vi foreslår i vårt budsjett midler til dette.

Jeg er glad for at budsjettforliket sikrer at barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialhjelp, slik at økonomien til barnefamilier på sosialhjelp ikke svekkes. KrF vil stemme for flertallets innstilling i forslaget til endring av folketrygdloven på dette punktet.

KrF mener også at regjeringen snarest må komme tilbake til Stortinget med en løsning som gir oljepionerene en rettferdig kompensasjon. KrF mener at ordningen bør være på nivå med den erstatningen nordsjødykkerne fikk, nemlig på 65 G. KrF ønsker et bredt forlik i Stortinget om både modell og nivå, slik at saken kan få en endelig avklaring.

Stortinget behandler i dag forslag om den såkalte samordningsfella for niende gang. I KrF har vi vært opptatt av å endre regelverket, slik at folk etter fylte 67 år får insentiver til å fortsette å stå i arbeid. For et par år siden kom regjeringen med et forslag som fikk bred tilslutning på Stortinget, inkludert KrF. Regjeringens forslag var et svar på stortingsvedtaket fra 2018 der Stortinget, herunder KrF, ba regjeringen foreslå en løsning som innebar bedre arbeidsinsentiver for dem som berøres av samordningsfella.

Endringen som ble vedtatt, ga bedre arbeidsinsentiver for kullene født mellom 1954 og 1962, der mange fortsatt er i arbeid og kan velge å fortsette i arbeid dersom de får pensjonsuttelling for det. Kullene født før 1954 er stort sett allerede gått av med pensjon. Endringer i regelverket for denne gruppen vil ha svært liten effekt på arbeidstilbudet og primært gi høyere pensjon for personer som allerede er gått av med pensjon.

Forslaget som nå har vært fremmet fra Frp, vil gi økt pensjonsuttelling for kullene helt fra 1944 til 1962. Forslaget vil i liten grad bedre arbeidsinsentivene til personer som fortsatt står i arbeid, men i hovedsak gi økt pensjon til personer som allerede har gått av med pensjon. Det vil koste i størrelsesordenen 600 mill. kroner i 2026 og opp mot 7 mrd. kr påløpt i Statens pensjonskasse alene, ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det vil også være betydelige kostnader for de kommunale tjenestepensjonsordningene. I sum vil forslaget koste et tosifret milliardbeløp.

Skal vi øke pensjonen for pensjonister, mener KrF i likhet med Pensjonistforbundet at første prioritet må være enslige minstepensjonister, som er den gruppen med klart dårligst økonomi og det største behovet for økt pensjon.

Statsråd Kjersti Stenseng []: Regjeringen har en ambisjon om å øke sysselsettingen. Arbeid er nøkkelen til velferd og frihet. Når flere står i jobb, styrker vi felleskapet, sikrer velferdstjenestene, og folk får mulighet til å forsørge seg selv.

Norge står overfor store utfordringer. Vi blir flere eldre, og det betyr også knapphet på arbeidskraft. Skal vi framover sikre samfunnets bærekraft og opprettholde viktige velferdstjenester, trenger vi å mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet, eller som står i fare for å falle ut.

Det er over 630 000 mennesker som verken deltar i arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, og rundt 100 000 av dem er unge under 30 år.

Vi må legge forholdene til rette, gi bistand og støtte, slik at flere kan jobbe. Derfor øker vi bevilgningene til ulike arbeidsrettede tiltak med totalt 550 mill. kr i statsbudsjettet for 2026. Gjennom ungdomsprogrammet vil vi teste ut om inntektssikring som ikke er knyttet til at de unge har en diagnose, men at de er i arbeidsrettet aktivitet, vil føre til at flere kommer i arbeid og utdanning. Vi etablerer også et rekrutteringsprogram til helse- og omsorgssektoren, særlig for unge som står utenfor arbeid og utdanning.

Regjeringen vil starte opp et forsøk med aktivitetspenger til unge i Trondheim kommune, kjent som Et enklere Nav. Forsøket skal undersøke effekten av en ytelse uten medisinske inngangsvilkår med tett og individuelt tilpasset oppfølging og aktivitet.

Regjeringen er opptatt av å inkludere flere i arbeid. Til neste år oppretter vi om lag 700 nye plasser i varig tilrettelagt arbeid. Vi øker bevilgningen til varig lønnstilskudd, som har fått sin egen budsjettpost. Vi styrker ordninger for at personer med funksjonsnedsettelse kan jobbe. I tillegg vil vi gi flere hjemmeværende innvandrerkvinner mulighet til kvalifisering ved å øke bevilgningen til tiltaket Jobbsjansen.

For at flest mulig skal være i jobb, må vi hele tiden vurdere hvordan velferdsordningene våre er innrettet. Overgangsstønaden for enslige forsørgere ble innført på 1960-tallet. Da var samfunnet annerledes enn i dag. I dag jobber de fleste kvinner, og barnehager er også en rettighet. Vi har fått betydelig utvidet foreldrepermisjon og skolefritidsordninger. Barnetrygden er økt, og barnehageprisene er kraftig redusert. Til tross for dette har overgangsstønad blitt opprettholdt. Fra 1. juli 2026 er forslaget å fase ut overgangsstønaden for nye mottakere, med unntak av de med de yngste barna og barn med særlige behov.

Regjeringen vil at det skal bli enklere og mer lønnsomt å kombinere arbeid og uføretrygd. Derfor innfører vi et tak på hvor mye uføretrygden reduseres med annen inntekt. Alle skal sitte igjen med mer når de begynner å jobbe. Samtidig øker vi minste inntekt før uførhet for gifte og samboende. Uføreordningen skal bli litt enklere og mer rettferdig ved at den samme minstesatsen skal gjelde for alle uføretrygdede som lever i parforhold, uavhengig av når ytelsen ble innvilget. Endringene i uføreordningene følges opp gjennom lovforslaget som vi behandler i dag. Jeg er glad for at en samlet komité stiller seg bak disse forslagene.

I budsjettavtalen er vi også enige med våre samarbeidspartnere om at fribeløpet for uføretrygden skal øke til 1 G. Det vil gjøre at flere kan jobbe mer. Det er bra. Samtidig er jeg opptatt av at vi må følge nøye med på hvordan det påvirker antall mottakere av uføretrygd.

Regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre trygge og seriøse arbeidsforhold og styrke arbeidstakernes rettigheter i godt samarbeid med partene i arbeidslivet. Det føres en politikk som stimulerer til høyere organisasjonsgrad og tariffavtaledekning, noe som også bidrar til et seriøst og organisert arbeidsliv.

I Norge har vi i all hovedsak gode arbeidsforhold, men det er samtidig slik at useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet utfordrer deler av det norske arbeidslivet. Det er derfor viktig at Arbeidstilsynet har sterk tilstedeværelse og økt synlighet i utsatte bransjer, og at de legger til grunn en streng reaksjon når forholdene tilsier det.

I tillegg er det viktig at Arbeidstilsynet fortsatt fokuserer på å følge opp at virksomhetene ivaretar sitt ansvar for et systematisk forebyggende HMS-arbeid og bidrar til å hindre arbeidsrelatert sykdom, skade og uforsvarlige arbeidsforhold. Dette vil igjen ha positive virkninger på kampen mot useriøsitet i arbeidslivet.

Gjennom både regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2026 og budsjettforliket øker vi bevilgningen til Arbeidstilsynet neste år. Som et ytterligere ledd i arbeidet mot useriøsitet øker også støtten til Fair Play Bygg.

Jeg er glad for at vi i dag også behandler regjeringens forslag til en ny lov som legger grunnlaget for en særskilt kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer og etterlatte. Det har vært en lang vei hit, og det er mange som har ventet lenge. Regjeringens forslag gir oljepionerene en viktig anerkjennelse for det arbeidet de har gjort. Forslaget er basert på vurderingene som oljepionerkommisjonen gjorde. Kommisjonens utgangspunkt var å vurdere om oljepionerene stod i en vesentlig annen situasjon enn sammenlignbare grupper på land. En del var likt, men kommisjonen vurderte at det var visse forskjeller og foreslo en egen kompensasjonsordning. Regjeringens forslag til kompensasjonsordning ligger tett opp til kommisjonens flertallsforslag. Som beskrevet i lovproposisjonen, har vi samtidig lagt opp til et hurtigspor som gjør at bl.a. de arbeidsmedisinske vurderingene skal gå raskere enn det kommisjonen la til grunn. Jeg vet at oljepionerene og organisasjonene har lagt stor vekt på dette.

Jeg vil minne Stortinget om at vi med denne kompensasjonsordningen løfter en arbeidstakergruppe ut av de etablerte fellesløsningene for yrkesskadedekning og etablerer et eget spor, der terskelen for å nå gjennom er betydelig lavere enn det som gjelder for andre arbeidstakere. Jeg mener også det ikke er unaturlig at kompensasjonsnivået ses i lys av dette.

Jeg er glad for at arbeids- og sosialkomiteen i all hovedsak slutter opp om regjeringens lovforslag. Men jeg registrerer også at det er uenighet, og at det er flere mindretallsforslag i innstillingen. Slik jeg forstår det, synes noen av disse forslagene å forutsette at ordningen utsettes, ettersom det vil være vanskelig å iverksette en ordning som det senere blir gjort endringer i. Kompensasjonsordningen vil da også følgelig bli dyrere og mer byråkratisk.

For regjeringen har det vært helt sentralt at ordningen kommer på plass så raskt som mulig, slik at oljepionerene og de etterlatte kan få behandlet sine søknader og utbetalt sin kompensasjon.

I dag skal Stortinget også behandle representantforslaget om å oppheve samordningsfellen, som gjelder samordning av offentlig tjenestepensjon for årskull som er født før 1963. Stortinget har behandlet tilsvarende forslag hele seks ganger siden 2018, og ved samtlige anledninger har et bredt flertall på Stortinget avvist forslaget. Jeg har forståelse og respekt for at flere mener at samordningsregelverket burde være annerledes for disse årskullene. Det er imidlertid uheldig at det framstilles som om det ikke har en kostnad å endre regelverket. De partiene som mener at regelverket skal endres, burde også funnet inndekning for dette i sine alternative budsjetter. Det har ingen gjort.

Til slutt vil jeg gjerne takke for samarbeidet, ikke minst våre gode forlikspartier Senterpartiet, Rødt, SV og MDG for godt samarbeid og for å lande et flertall for budsjettet.

Lise Selnes hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Takk for innlegget fra statsråden. Det kan virke som det nesten hersker en slags forvirring rundt samordningsfellen og om den koster penger, eller om den ville ha gitt staten inntekter gjennom skatt og redusert pensjon.

Det henvises til tidligere forslag som har vært behandlet, men da ønsker representanten bare å være tydelig på at det ikke gjelder tilbakevirkende kraft, som har vært en del av de tidligere forslagene.

Fagforbundet skriver følgende om samordningsfellen: Vår prinsipielle holdning er fortsatt at dette er et tema som ikke ble forhandlet mellom partene i 2009, som en del av forsøket på å tilpasse offentlig tjenestepensjon til pensjonsreformen. Dermed skulle også reglene om pensjon etter at forholdstall 1 er nådd, etter vårt syn vært endret med tilbakevirkende kraft. Dette forslaget har ikke tilbakevirkende kraft.

I tillegg ser det ut som Fagforbundet støtter FrP. Mitt spørsmål til statsråden er: Tar Fagforbundet feil?

Statsråd Kjersti Stenseng []: Jeg skal ikke påstå at noen tar feil. Jeg er mest opptatt av å si at regjeringen står på det samme standpunktet som vi gjorde før valget.

Forslaget er blitt framsatt for Stortinget seks ganger tidligere og blitt avvist. Fremskrittspartiet har heller ikke lagt inn penger og finansiert forslaget i sine alternative budsjetter. De totale kostnadene for forslaget i representantforslaget er i størrelsen 8 mrd. kr for statens pensjonskasses medlemmer, om lag 600 mill. kr i året.

Det ble sagt tidligere i debatten at samordningsfellen slår inn ved 67 år, og det er en sannhet med noen forbehold. Det er altså slik for dem som fortsatt er i jobb, hvis man f.eks. er født i 1957 og er 68 år i år, at den slår inn først ved 69 år og 7 måneder.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Jeg ser at statsråden stadig vekk påpeker kostnaden rundt dette, men ikke vil ta inn over seg at det faktisk er inntekter og sparte kostnader.

LO er på samme linje som Fagforbundet, og de skriver: Samordningsregelen har medført at samlet offentlig tjenestepensjon utbetalt over livet blir lavere og etter hvert kan bli helt borte, om en arbeidstaker i offentlig sektor står lenge nok i jobb. LO har derfor over flere år tatt til orde for at disse reglene bør endres.

Så registrerer jeg at både Fagforbundet og LO fullt ut er på linje med Fremskrittspartiet i denne saken, i alle argumenter og alle prinsipper. Og i saken er det kommet inn over 50 høringssvar som støtter det representantforslaget.

Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er statsråden i utakt med sine venner på Youngstorget?

Statsråd Kjersti Stenseng []: Jeg er nok enig og uenig med minne venner på Youngstorget i ulike saker, men først og fremst tror jeg vi er enige i veldig mye i retningen på både arbeid og arbeidslivspolitikken og når det gjelder pensjon.

Jeg hadde nok også gjerne sett at omleggingen av offentlig tjenestepensjon kom tidligere, slik at også årskullene vi nå diskuterer, hadde fått en bedre pensjonsmessig uttelling av å stå lenger i jobb. Men det lyktes en altså ikke med før i 2018 og for årskullene født i 1963 eller senere.

Så er det slik at det at folk står lenger i jobb, bidrar til skatteinntekter. Det er det ingen tvil om, men som jeg sa i stad: Hvis en er 68 år i år, altså fra 1957-kullet, slår det inn når en er nærmere 70. Hvis en er yngre enn det, slår det inn på et senere tidspunkt. Her er det altså snakk om folk som står i jobb lenge.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Eva Vibeke Rosenberg er født i 1948. Hun har jobbet fast i Forsvaret fra 1967 og helt til hun var nesten 72 år. I 1972 begynte hun hos Sjøforsvarets forsyningskommando. Der jobbet hun fortsatt i en alder av 77 år, men nå på pensjonsvilkår. Det er virkelig en heroisk innsats. Hun har nå jobbet i staten i 58 år, men får allikevel utbetalt mindre enn 17 000 kr per måned. Det er ingen som har fortalt Eva Vibeke at hun ville tape pensjon etter fylte 67. Hun ble enke i 2002 og har levd på én inntekt. Hun ble frarøvet det hun hadde krav på, og det føles urettferdig. Hun får 8 500 kr mindre per måned enn om hun hadde sluttet da hun var 67 år. Hun har fortsatt å betale inn til pensjonskassen etter fylte 67.

Eva Vibeke og undertegnede ønsker å spørre statsråden: Hvor er alle pengene som ble innbetalt fra hun startet i jobb i 1967, og hvordan kan man tape på å stå lenger i jobb?

Statsråd Kjersti Stenseng []: Det er altså slik at tjenestepensjonen er en kollektiv ordning. Penger som er betalt inn i pensjonssystemet vårt, har gått ut både til å utjevne forskjeller og til dem som har minst pensjon.

Regjeringen mener altså at det er feil å endre et regelverk for de årskullene som allerede har tilpasset seg det regelverket som er. De aller fleste har altså gått av med pensjon. De som er født før 1954, har i all hovedsak sluttet i jobb. Derfor vil det heller ikke påvirke arbeidsinsentivet å endre regelverket for de årskullene.

Jeg mener også det er prinsipielt problematisk å endre et regelverk for årskull som allerede har tilpasset seg det regelverket og gått av med pensjon. Som jeg sa i stad: Jeg skulle gjerne sett at den omleggingen hadde kommet tidligere, men det lyktes vi altså ikke med.

Anna Molberg (H) []: Ved behandlingen av et forslag fra Rødt om å heve fribeløpet for uføre i forrige stortingsperiode uttalte tidligere arbeidsminister Marte Mjøs Persen til Stortinget at Arbeiderparti-regjeringens hovedfokus var å hindre at personer støtes ut av arbeidslivet, og at uføreordningen måtte støtte opp om dette.

Det ble også vist til at dersom man hevet fribeløpet for uføre til 1 G, ville man i flere tilfeller få utbetalt over 100 pst. av tidligere inntekt. Arbeiderparti-statsråden uttalte at det ikke skal lønne seg mer å kombinere jobb og trygd enn å jobbe i en fulltidsstilling. Det skulle også være mer lønnsomt for dem som ikke kunne stå i full stilling, å søke om gradert uføretrygd.

I budsjettenigheten med de rød-grønne partiene er man nå enig om å øke fribeløpet til 1 G. Mener statsråden dette er i tråd med prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe?

Statsråd Kjersti Stenseng []: Ja, fribeløpet for arbeidsinntekt ved siden av uføretrygd øker altså til 1 G. Jeg tror det bidrar til at flere som er uføre, kan jobbe mer, og at det har noen positive sider. Så har jeg også sagt tidligere at det er viktig å følge med på det for å se at det ikke fører til flere uføre. Det er også derfor det er viktig for oss at 1 G skal gjelde når en har mottatt uføretrygd i to år. De fleste som er uføre i dag, har allerede mottatt uføretrygd i mer enn to år, og da vil det altså gjelde med en gang.

Jeg er opptatt av at vi beholder arbeidslinjen, som betyr at det skal lønne seg å jobbe. Derfor gjør vi også noen andre endringer i uføretrygden nå, slik at en ikke skal kunne tape penger på avkorting. Jeg er opptatt av at vi følger nøye med på det, og ikke minst at vi i løpet med arbeidsavklaring og avklaring av om en skal bli ufør, har gode prosesser for å vurdere den enkelte, slik at en kan bruke gradert uføregrad i større grad.

Marian Hussein (SV) []: Samordningsfellen har jeg lyst til å spørre statsråden om, for den rammer folk som har stått i jobb i offentlig sektor etter pensjonsalder. Det er gang på gang vist til ulike mennesker, som f.eks. Marie Harstad, som var sykepleier, som har jobbet det lille ekstra som vi også framover kommer til å trenge – at folk står lenger i arbeid for at vi skal løse de omsorgsoppgavene vi har. Samtidig opplever hun også at hun blir straffet, og at hun nå etter et langt arbeidsliv mottar mindre enn en minstepensjonist.

Arbeidsorganisasjonene – Fagforbundet, LO, Unio – alle har vært krystallklare på at denne ordningen må moderniseres, og at det er urettferdig at vi straffer folk for at de har jobbet for lenge. Forstår Arbeiderpartiet at det i dag ikke lønner seg å jobbe lenger, med dagens samordningsfelle?

Statsråd Kjersti Stenseng []: Som jeg også svarte på forrige representants spørsmål, skulle jeg gjerne sett at omleggingen av offentlig tjenestepensjon kom tidligere, slik at de årskullene vi nå diskuterer, også hadde fått pensjonsmessig bedre uttelling av å stå lenger i jobb. Jeg er glad for at offentlig tjenestepensjon er lagt om, og at samordningsfellen er avviklet i sin helhet for de årskullene som er født fra 1963 og framover. For dem vil det alltid lønne seg pensjonsmessig å fortsette i jobb, også i alderen fra 62 til 67.

Av dem som er født tidligere, har mange gått av med pensjon. De har tilpasset seg det systemet vi har nå. Derfor mener jeg det er feil å endre det regelverket, men jeg er glad for at samordningsfellen er avviklet fra 1963 og framover.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg ønsker å spørre statsråden om oppfølgingen av noe av det vi har blitt enige om i budsjettforliket. Det er selvsagt ganske tidlig å spørre om det, men det gjelder vedtaket Stortinget nå har gjort om at regjeringen skal jobbe for å redusere bruken av innleie i helse- og omsorgssektoren. Det er noe som ikke skjer bare av at Stortinget vedtar det, men som trenger en eller annen form for marsjordre eller oppfølging, spesielt ut til spesialisthelsetjenesten, altså sykehusene, eller ut til kommunene, som er de som drifter helse- og omsorgstjenesten.

Spørsmålet er om statsråden allerede har gjort seg noen tanker om hvordan man kan gjøre det i praksis.

Statsråd Kjersti Stenseng []: Jeg er, som representanten, opptatt av at vi bruker minst mulig innleie, og at hele, faste stillinger og god grunnbemanning er hovedregelen i helsesektoren, som vi prater spesielt om her.

Jeg har ikke etter budsjettforliket noen konkrete forslag til representanten over talerstolen her, som er annerledes enn det vi har diskutert tidligere. Men jeg mener det aller viktigste vi kan gjøre, er å fortsette jobben som sikrer et trygt og organisert arbeidsliv, og å jobbe for å øke bemanningen, ikke minst for å komme i gang med rekrutteringsprosjekter som sikrer at vi har tilgang på norsk arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren, og at norske kommuner prioriterer å lyse ut hele stillinger i helse- og omsorgssektoren. Det mener jeg er det viktigste bolverket mot å måtte leie inn helsepersonell.

Presidenten []: Da er replikkrunden over.

Marian Hussein (SV) []: Ett år har gått siden et samlet storting vedtok at oljepionerene skal få en særskilt kompensasjon for de skadene de ble påført av direkte helsefarlige arbeidsforhold i den tidlige oljealderen. I dag står slaget og avgjørelsen: Vil de politiske partiene stå ved det vi lovet i fjor?

Grunnlaget for en særskilt erstatning er grundig dokumentert gjennom flere offentlige utredninger. Mange av de tidligere oljearbeiderne – noen av dem sitter på galleriet her i dag – har jobbet under forhold som var langt verre enn i industrien på land på samme tidspunkt, med nærkontakt med farlige kjemikalier og uten verneutstyr. Det var, som mange har sagt, vill vest på sokkelen, med lange arbeidsdager og lange opphold på plattformene, noe som forsterket den skadelige påvirkningen fra kjemikaliene. Oljepionerene har heller ikke nådd fram gjennom de vanlige ordningene for yrkesskade, som de fleste andre yrkesgrupper dekkes av. Alle andre muligheter er oppbrukt. Det som gjenstår nå, er å rette opp en historisk urett og ta ansvar der velferdsstaten har sviktet de som har bygd velferden for oss alle, som vi kan nyte godt av i dag.

Historiene oljepionerene og deres pårørende forteller, er brutale: om kontakten med helseskadelige kjemikalier, om sykdom, om tidlig død, om kamerater som ikke lenger er her, etter at de ble syke, og om å bli avvist av den staten de trodde var en velferdsstat. Enda en gang skal de bli sviktet.

Regjeringspartiet var selv med på å vedta en særlig kompensasjon for ett år siden. Det var et enstemmig storting. Det neste som skjedde, var at man gikk tilbake til start. Regjeringen la fram et skambud på 1 mill. kr i kompensasjon, som langt fra dekker de skadene og utgiftene oljepionerene allerede er påført – og ikke bare det: Regjeringen argumenterer nå som om den offentlige rapporten og Stortingets vedtak ikke finnes.

Nå er det opp til resten av Stortinget. FrP og SV har fremmet forslag som vil sikre en verdig slutt på et uverdig kapittel i norsk arbeiderhistorie: en erstatning tilsvarende det nordsjødykkerne fikk, på 8 mill. kr, 65 G. Dersom de partiene som tidligere har sagt at de støtter en slik kompensasjon, faktisk stemmer for det, blir det i dag flertall. Utfordringen går da særlig til partiene Senterpartiet, Rødt, MDG, KrF og Venstre. Vil de stå sammen med oss – og på riktig side av historien?

Oljepionerene fortjener ikke å bli sviktet på målstreken. De har kjempet en lang kamp for rettferdighet, og det vil være flaut om ikke Stortinget kan ta det ansvaret vi har sagt at vi skal ta.

En annen sak som også er viktig, er samordningfella i pensjonssystemet, som må bort. Den rammer folk som har stått på i jobb i offentlig sektor etter pensjonsalder. Dette gjorde de fordi bl.a. Arbeiderpartiet og andre partier har messet om og om igjen: Det skal lønne seg å jobbe. Men de som har stått lenger i arbeid, har tvert imot tapt på å jobbe. De har fått redusert tjenestepensjonen sin som følge av dette. Det er dypt urettferdig. Det bryter ikke bare med Arbeiderpartiet og mange andre partiers visjoner om hva arbeidslinja skal handle om, men også med grunnleggende prinsipper om hvordan pensjonssystemet vårt skal fungere.

Derfor vil jeg igjen spørre statsråden: Vil hun rydde opp i samordningsfella, eller skal de som jobber lenger enn pensjonsalderen, fortsatt straffes, i en tid da vi trenger at enda flere står lenger i arbeid, hvis helsa tillater det?

Mímir Kristjánsson (R) []: Det går en linje i moderne norsk historie fra krigsseilerne, via pionerdykkerne i Nordsjøen og via oljepionerene, til ofrene i Alexander Kielland-ulykken for 45 år siden. Det er ikke bare en hyggelig historie – her snakker vi om modige arbeidsfolk som er sendt ut av oss for å jobbe med å gjøre oss alle sammen rike. Vår rikdom, de pengene som vi alle sammen her inne er så glade i å bevilge til det ene, andre og tredje gode formålet, er skapt av arbeidsfolkene som har stått på for Norge på havet. Men Norge har ikke vært spesielt god til å ta vare på havets arbeidsfolk. Krigsseilerne måtte kjempe i tiår for å få de hyretilleggene de hadde krav på, nordsjødykkerne måtte til Strasbourg og tilbake for å få kompensasjon for ødelagt liv og helse, og oljepionerene og Alexander Kielland-ofrene venter ennå på sitt.

Da flertallet i denne salen for ganske nøyaktig ett år siden vedtok at oljepionerene skulle ha en særskilt erstatningsordning, var det i visshet om at staten Norge hadde begått en urett og hadde et ansvar for de arbeidsfolkene som ofret liv og helse i Nordsjøen, og som ofret liv og helse for å gjøre oss alle sammen rike. De av oss som var med på det vedtaket, og familier til oljearbeidere over hele landet, jublet den dagen. Det ble feiret som en stor seier. Derfor fikk også mange seg en kalddusj da regjeringen og finansminister Stoltenberg la fram statsbudsjettet i høst, og det ble kjent at den kompensasjonen som var planlagt fra regjeringshold, var på 8 G. Grunnen til at det tallet er for lavt, handler egentlig ikke om kroner og øre og hvor mange penger hver enkelt skal ha. Det handler om en prinsipiell vurdering knyttet til det erstatningsoppgjøret som i sin tid ble nordsjødykkerne til del. De fikk i sin tid 65 G, og nå skulle de pionerarbeiderne som ikke jobbet under havet, men over havet, avspises med 8 G.

For Rødt har utgangspunktet vært veldig enkelt hele veien: Vi mener at oljepionerene burde få 65 G. Derfor har vi, overraskende nok som eneste parti, satt av penger i vårt alternative statsbudsjett til å betale ut erstatningen på 65 G til oljepionerene. Derfor har vi i innstillingen og fra talerstolen tidligere ved partileder Marie Sneve Martinussen klargjort det helt tydelig at vi selvfølgelig støtter forslaget om 65 G. Det er beklagelig at det forslaget i dag ikke får flertall.

Samtidig er det verste som kunne skjedd i dag, og det hadde vært flaut å dra hjem til Stavanger og jul med den i sekken, at denne salen ikke skulle bli enige om en eneste forbedring for oljepionerene – at alt skulle fisle ut fordi hvert parti hadde sitt eget forslag, og at den gjengen som satt her inne ikke klarte å bli enige om noe som helst. Den historien hadde jeg ikke likt å fortelle til noen på Beverly andre juledag.

Derfor er det en viss glede i at partiene her i alle fall har samlet seg om én klar marsjordre til regjeringen. Det er et flertall i denne salen, alle partier utenom Arbeiderpartiet og Høyre, som nå gir regjeringen en marsjordre om å komme tilbake til Stortinget med en tilleggskompensasjon til oljepionerene, i visshet om at flertallet her inne mener at 8 G er altfor lavt.

Dette er en sak som har handlet om historisk urett, og det er en sak som har handlet om mange års kamp for rettferdighet. Det er en god ting at den første delen av rettferdigheten i dag kommer gjennom en kompensasjonsordning for oljepionerene. Det skal vi være glade for, men kampen er ikke over. Nå hviler et ansvar på alle oss her inne for å samle et ordentlig flertall i neste runde for en best mulig kompensasjonsordning for oljepionerene.

Presidenten []: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Agnes Nærland Viljugrein (A) []: Helt siden Arbeiderpartiets opprinnelse har vi kjempet for arbeidsfolks interesser og rettigheter i arbeidslivet. Dette budsjettet er intet unntak. Med gode venner i Senterpartiet, Rødt, SV og MDG har vi forhandlet fram et budsjett som fortsetter arbeidet for et trygt arbeidsliv, mot arbeidskriminalitet og for å få flere inn i jobb og færre på trygd. Det handler om at vi skal sikre tryggheten for en jobb å gå til, trygghet for at det er ålreit på jobben, og trygghet hvis en faller utenfor jobb.

Det er særlig tre ting i budsjettforslaget som jeg har lyst til å snakke om, og som er noen av de viktigste bærebjelkene i arbeids- og sosialpolitikken.

For det første: trygghet for velferdsstaten vår. At vi har en velferdsstat som kan ta en imot hvis en faller, er noe av det som gjør Norge unikt. Det er ingenting selvsagt med det, det er en politisk prioritering som vi i Arbeiderpartiet har kjempet for siden vår begynnelse. De på høyresiden bruker ofte mye tid på å snakke om velferdsstatens bærekraft, de også, men realiteten er at politikken deres er usolidariske velferdskutt, fordekt med ord for omsorg. Fremskrittspartiet og Høyre har alltid vært opptatt av å kutte i tilbud om støtte når en trenger det, ikke av å forsterke sikkerhetsnettet vårt. Og hvem rammer det? Vi hører mye om hvordan det rammer dem som trenger det aller mest, og det er sant, men det er ikke bare dem det går utover, det rammer oss alle. Det rammer konkurransekraften til dem som vil tørre å ta risiko i næringslivet, det rammer folk som tar sjanser i arbeidslivet og har lyst til å satse, og det rammer folk som er syke, og som kjemper for å komme seg tilbake i jobb – for trygghet for velferdsstaten vår er også Norges store konkurransefortrinn. At vi har folk i jobb som er trygge på at noen tar dem imot hvis det går galt, det er en suksessoppskrift. Vi i Arbeiderpartiet tar på alvor at det er for mange utenfor arbeidslivet, at økningene til folketrygden er store, og at det utfordrer bærekraften i økonomien vår, men vi løser det med helt andre virkemidler enn høyresiden. Derfor er vår hovedsatsing 550 mill. kr mer til å få flere inn i arbeidslivet.

For det andre har jeg lyst til å løfte fram at vi har fått inn 200 flere plasser i varig tilrettelagt arbeid, VTA, som vi totalt styrker med 700 plasser i år. Som stortingsrepresentant har jeg allerede vært ute og reist, til bl.a. Fretex Jobb og Spir Oslo her i byen min, og sett hvor meningsfylte og viktige jobbene deres er. Jeg vet at de har mange flere ønsker til oss, og de tilbakemeldingene skal vi fortsette å jobbe med.

Det siste jeg vil nevne, handler om trygghet når en er på jobb. Arbeiderpartiet har i flere runder løftet dette arbeidet, og i budsjettet styrker vi nå Arbeidstilsynet med til sammen 25 mill. kr.

Det er bare å slå fast at dette er et budsjett som sikrer tryggheten for økonomien til vanlige folk og tryggheten for velferdsstaten vår. Det gleder jeg og Arbeiderpartiet oss til å stemme for her i Stortinget.

Amalie Gunnufsen (H) []: Mens Norge hadde trengt et budsjett som ruster oss for framtiden og gjør de grepene som må til for å sørge for velferdsstatens bærekraft på sikt, virker det som samarbeidspartienes ambisjon var en pressekonferanse med fem «roll-ups» i vandrehallen. For samtidig som regjeringen og samarbeidspartiene har solgt ut små og store seire, er dessverre den store satsingen i budsjettet økningen i folketrygden. En av fem nordmenn i arbeidsfør alder, altså over 700 000, er utenfor jobb og skole. Bare fra i fjor øker utbetalingen til folketrygden med 42 mrd. kr. Det er fire ganger så mye som økningen i utbetalinger til Forsvaret. Vi vil at de som kommer etter oss, skal ha samme sikkerhetsnett som oss, og da kan ikke trygg økonomisk styring bare handle om hvordan Norge ser ut i dag, det må handle om hvordan Norge skal se ut i framtiden.

Næringslivet og kommunene trenger folk, samtidig som en større andel av befolkningen står helt utenfor skole og jobb. Allerede i neste stortingsperiode vil utgiftene vokse mer enn inntektene. Det er en trussel mot velferdssamfunnet. I regjeringens egen perspektivmelding står det at det som vil ha mest effekt for å øke sysselsettingen, er tiltak som reduserer antallet personer som faller ut av arbeidslivet og går over på uføretrygd. Det pekes på viktigheten av å ta retningsvalg som bedrer insentiver og forutsetninger for å jobbe. Da er det skuffende at budsjettet som vedtas i dag, med økningen i fribeløp for uføre, svekker arbeidslinjen, og vi risikerer 6 400 flere uføre.

Selve fundamentet for velferdssamfunnet vårt er arbeidslinjen. Dette er ikke tiden for å svekke den. Vår jobb er å få mest mulig ut av et utgangspunkt som er veldig godt. Vi visste at eldrebølgen ville gjøre det vanskelig å få finansiert velferden i framtiden, men med et stort oljefond kunne vi brukt skattepolitikken til å få flere i arbeid.

I går kunne jeg, som de fleste andre født mellom 1991 og 2006, lese at heller ikke jeg var trukket ut i skattelotteriet. Jeg kan bare gratulere de 100 000 heldige som ble det. Skattelotteriet er en anerkjennelse av hypotesen om at det er sannsynlig at flere unge vil jobbe, og jobbe mer, når de beholder mer av inntekten sin. Men utfordringen er at forsøket vil ta mer tid enn det vi har til å omstille oss. Vi kan lære av det svenske jobbskattefradraget som ble innført allerede i 2007. Dette er også grunnen til at Høyre har lagt fram et budsjett der alle får skattelette på skatt på inntekt.

Når vi går ut av et budsjettår og inn i et nytt, skulle jeg så gjerne ønske at vi kunne se en knekk i kurven som viser hvor mange som står utenfor arbeidslivet. Dessverre er det ingen framskrivinger som tyder på det. Jeg er derfor veldig redd for at dette budsjettet skyver de fundamentale utfordringene vi står overfor i dag, over på de som skal ha makt og ansvar i framtiden.

Bjørnar Laabak (FrP) []: Jeg har gått igjennom og sett på dokumentet som ligger, og som vi skal vedta. Det er veldig liten forskjell hvis en ser på at alle forslagene ligger – de alternative budsjettene – på over 700 mrd. kr, og så har vi noe ulik innretning på noen beløp underveis.

Vi har i Fremskrittspartiet ment at tiltak som flere VTA-plasser er veldig viktig. Der har vi lagt inn 500 mer enn det som var i regjeringens forslag, og så har det kommet 200 til i samarbeidet. VTA-bedriftene rundt i Norges land representerer noe veldig viktig for dem som er i tiltaket. Det er i tillegg til selve jobben, og så har man veldig mye av den bistanden man ellers ville trengt, av andre utenfor arbeidsplassen. Så det er veldig viktig.

Vi mener at vi må ha en rettferdig og treffsikker velferdspolitikk. Vi har også økt bevilgningene til TV BRA, og vi har foreslått et Nav-ombud. Erfaringen fra Agder viser, som representanten Alf Erik Andersen nevnte i stad, at tilfredsheten gikk fra noe over 60 pst. til over 80 pst. etter at man innførte Nav-ombud, slik at personer har noen å henvende seg til. Det er veldig viktig at Nav er åpent, slik at folk kan få fatt i personer å snakke med. Veldig ofte er man også i svake situasjoner, som gjør at det er veldig viktig å øke tryggheten for folk.

I tillegg mener vi det er viktig å øke fokuset på Nav kontroll, når vi ser at det stadig er problemer med å kvalitetssikre hva som går ut fra de store utbetalingene som Nav gjør over året. Jeg stopper der.

Morten Sandanger (A) []: Veien til arbeid, til tilhørighet, til en fast lønn og til et sosialt nettverk på jobb er ulik for alle. Ikke alle kan gå og søke på drømmejobben og få den, eller gjøre som meg, å ramle inn på Stortinget. Folk har ulike forutsetninger ved livet, og det er viktig at vi politikere stiller opp for å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet, for det å ha en jobb er så viktig for en person. Jeg er stolt over at dette budsjettet satser kraftfullt på arbeidsmarkedstiltak for å sikre at flere skal få muligheten til å bidra i arbeidslivet.

I Jærbladet i oktober kunne vi lese om Mathias, en kamerat jeg kjenner godt, som tidligere var ungdomstillitsvalgt i Fellesforbundet. Mathias ble sykmeldt fra jobben sin, og etter hvert havnet han på arbeidsavklaringspenger, noe som uheldigvis blir nest siste stopp på linjen for mange før uføretrygd. «Jeg har ikke lyst på uføretrygd. Jeg har lyst til å jobbe. Men jo lenger man er borte fra arbeidslivet, dess vanskeligere er det å komme tilbake,» sa han selv til avisen. Men for Mathias viste det seg at neste stasjon ikke var uføretrygd. Han fikk tilbud fra Nav om en lønnstilskuddsordning og å få prøve seg hos bedriften Jærtek, og dette viste seg å passe perfekt. Jærtek fikk en engasjert og flink nyansatt, og for Mathias ble det et liv på lønn istedenfor trygd. Uten denne satsingen fra Arbeiderpartiet, som Arbeiderpartiet har gjort de siste årene, og som de fortsetter på i dette budsjettet, kunne denne historien endt annerledes.

Jeg var i går på besøk hos to bedrifter som driver med varig tilrettelagt arbeid, Sandnes Pro-Service og Attende. Dette er viktige inkluderingsbedrifter som tar inn og gir arbeid til folk med ulike forutsetninger, og som ikke nødvendigvis kan stå i ordinært arbeid.

Det er bra at vi i budsjettet øker antallet plasser til 700 mer, slik at flere skal få muligheten til å ha en jobb å gå til. Dette er viktig for deltakerne på VTA – at de får en plass og et sosialt nettverk rundt seg – men også for familien til deltakerne. Jeg har hørt altfor mange historier fra foreldre til deltakere som står på ventelister til VTA, og nå tar vi enda et stort jafs av ventelistene.

Til slutt vil jeg snakke om oljepionerene. Som representant for Rogaland har jeg fått møte noen av disse hverdagsheltene som har vært med på å bygge Norge. Jeg registrerer at mange partier er opptatt av kompensasjonsordningen for denne gruppen, og det er rett og rimelig. Jeg synes derimot det er skammelig med disse representantene som framstiller det som om de skal gjøre mer enn andre partier, når de ikke har prioritert en eneste krone mer i sine alternative budsjetter. Det undergraver tilliten til oss politikere, og det holder folk for narr.

Jeg må gi honnør til representantene fra Rødt, som faktisk har funnet pengene til dette, men jeg gjentar: Ingen andre partier har prioritert mer penger til denne gruppen i sine budsjetter.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: I dag står vi overfor et tema som bærer både historisk tyngde og framtidig ansvar – kompensasjonsordning for våre oljepionerer, de kvinnfolk og mannfolk som med mot og yrkesstolthet bygde opp den norske oljeindustrien.

Det er lett å glemme hvor pionerene startet. Uten deres innsats ville ikke Norge ha vært der vi er i dag. Deres arbeid har skapt velferd og arbeidsplasser, fundamentet for den moderne norske økonomien, men i dag står mange av disse pionerene i en situasjon som ikke står i stil med den innsatsen de bidro med. Helseutfordringene har rammet mange hardt.

Det er på tide at vi som nasjon viser vår takknemlighet på en konkret og korrekt måte. Fremskrittspartiet mener at regjeringens forslag til kompensasjon er en skammelig behandling av disse menneskene. Disse menneskene fortjener en kompensasjonsordning som gir både rimelig og rettferdig oppgjør for dem som har båret risiko og skapt verdier for Norge.

La meg gjøre det helt klart: Dette handler ikke om privilegier, det handler om rettferdighet. Det handler om å anerkjenne dem som ofret så mye for fellesskapet, og det handler om å bygge et samfunn som tar vare på sine egne, også når tjenestene er over.

Noen av disse pionerene har forlatt oss, og vi skulle ha tatt ansvar for lenge siden, og noen lever på lånt tid. Derfor haster det. Oljearbeiderne stilte opp for oss og skapte store verdier for velferdssamfunnet. Nå må vi stille opp for dem.

Arbeiderpartiet har lenge vært opptatt av å sikre rettferdighet for oljepionerene. «Vi er glade for at vi har en enighet med Senterpartiet og SV om dette» – sier ikke undertegnede, men Per Vidar Kjølmoen fra Arbeiderpartiet. Er 8 G å stille opp for dem som har tatt risikoen for vår velstand? Nei, det er ikke det. Vi kan ikke lage en ordning som skal definere hvilken erstatning du skal få ut fra hvor mange operasjoner du har hatt, eller ut fra om du står med foten i graven. Det må være ut fra den jobben du faktisk har gjort for vår velstand. Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan ære den, og vi kan sørge for at de som la grunnlaget for vår velstand, får den verdigheten de fortjener.

Med dette ber jeg om støtte til forslaget fra FrP og SV, som er det eneste riktige for å gjøre opp for uretten overfor disse oljearbeiderne som vi har unnlatt å ta ansvar for nå over tid. Og forslagene, som har vært oppe i denne sal gjentatte ganger, kommer til å komme gjentatte ganger – inntil skamvettet har nådd mange nok i denne sal.

Kristoffer Sivertsen (FrP) []: Det er få saker jeg får så vondt i magen av som oppreisningssaken til oljepionerene. Fremskrittspartiet ønsker at oljepionerene skal få en verdig oppreisning, og derfor foreslår vi, sammen med SV, at den skal være på 65 G. Det handler om verdighet.

Arbeiderpartiet svikter, og jeg blir nesten opprørt når jeg hører representanten Morten Sandanger snakke om budsjett. Det det handler om, er det som blir stemt over her i dag, og at en slutter å dele ut milliard på milliard utenlands og tar ansvar for å rydde opp i en uverdighet som har skjedd hjemme, hvor fellesskapet har sviktet totalt.

Det har vært en lang vei med unødvendig mye uttrekning i tid og forsinkelser. Flere oljepionerer har allerede falt fra. Tor Leif Langhelle er en av dem som ikke får oppleve at verdigheten gjenopprettes. Uten den jobben som oljepionerene gjorde da de satte liv og helse i fare, hadde vi ikke hatt det vakre oljeeventyret eller den velferdsstaten som vi kjenner i dag.

Det er en moralsk fallitterklæring å svikte oljepionerene. Det er utilgivelig å avspise verdighet med smuler. Nå må alle gode krefter stå sammen for verdighet, stå sammen for at en får en skikkelig oppreisningsordning. Dessverre ser det ikke ut til at det blir flertall for det i dag. Jeg er spent på hva som ender opp med å komme tilbake fra regjeringen senere. Jeg håper at det ikke blir noe som er på nivå med det som vi har sett nå, for det har vært direkte skammelig.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Tidligere taler sa på talerstolen at i dag står slaget om oljepionerene. Det gjør for så vidt det. Vi skal vedta et budsjett, og der kommer det til å bli vedtatt 8 G i kompensasjon til oljepionerene. Det kommer til å få flertall. Så har Marian Hussein, som dessverre har forlatt salen, sagt at i dag står slaget og avgjørelsen om oljepionerene. Egentlig ikke – det slaget sto da det som utgjør flertallet i Stortinget, forhandlet budsjett. Det er der pengene prioriteres eller ikke prioriteres til gode tiltak i samfunnet vårt. SV, som tok inn 15,7 mrd. kr mer i skatt enn regjeringen, ville styrke kunstnerøkonomien, de ville støtte samiske høyskoler og formål for skogfinner, men de satte ikke av en eneste krone til en forbedret ordning for oljepionerene eller for å løse samordningsfella.

Og det jeg vil kalle kongen av useriøse budsjetteringsfolk, FrP, som har en helt ellevill påplussing av gode formål i sitt alternative statsbudsjett, har heller ikke en eneste krone til oljepionerene, og heller ikke en eneste krone til å løse opp i samordningsfella. Når det gjelder samordningsfella, er det ni ganger i salen her fremmet forslag om å løse den utfordringen. FrP har stått bak de fleste av de forslagene, men i perioden 2013 til 2021 kom det ingen sånne forslag fra FrP. Og hvorfor det? Jo, selvsagt fordi FrP satt i posisjon og var med og vedtok budsjettene i salen. Da stemte de sågar ned forslag fra andre partier om å løse opp i samordningsfella. Det er situasjonen.

Det er selvsagt fristende å fremme mange forslag i opposisjon og bruke masse penger når man ikke skal ha flertall for et budsjett, men å fremme forslag som man egentlig ikke har tenkt å levere på, er uverdig, og det er særdeles dårlig gjort når det hele tiden skapes forventninger som man egentlig ikke har tenkt å levere på. Når det gjelder oljepionerene, er det fullt mulig for et flertall i salen her å vedta 65 G i dag. Det er fullt mulig – det er ingen grunn til å vente til 2027 hvis man faktisk har tenkt å løse problemet.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at en slik språkbruk om et politisk parti vil vi helst ikke ha fra Stortingets talerstol.

May Helen Hetland Ervik (FrP) []: Oljepionerene bygde Norges oljeeventyr på 1960- og 1970-tallet. De ble utsatt for giftige kjemikalier uten godt nok vern, mens staten og oljeselskapene tjente milliarder.

Forslaget som ligger på bordet, gir 8 G per person. Det er for lite for den lidelsen tusenvis har båret, med kroniske plager, kreft og tidlig død. Dette er ikke nok til å gi rettferdighet. Pionerene og de etterlatte fortjener høyere kompensasjon som matcher oljeformuen de har skapt.

Regjeringen må komme tilbake med en bedre ordning. Vi i Fremskrittspartiet ber regjeringen innlede forhandlinger om en kompensasjonsordning for oljepionerene, slik at de samlet mottar en kompensasjon tilsvarende 65 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Regjeringen bes om å komme tilbake til Stortinget med en løsning på dette. Dette er vårt primære standpunkt. Jeg håper at pionerene får den verdigheten de har ventet på i årtier, og vi håper på flertall i dag.

Bjørn Arild Gram (Sp) []: Senterpartiet er ikke representert i komiteen, men jeg vil på vegne av partiet knytte noen få kommentarer til enkelte av sakene i budsjettet for neste år. Først vil jeg bemerke at det har vært en hovedprioritet for Senterpartiet å få styrket kommuneøkonomien betydelig. Kommunene har ansvaret for en vesentlig del av de sosiale velferdstjenestene i Norge. Kommuneøkonomien er svært presset nå. For å sikre at vi har gode tjenester som ikke minst sikrer dem med særskilte behov, er det avgjørende at kommuneøkonomien styrkes. De lokalt folkevalgte har hovedansvaret for balanse i kommunenes økonomi, men de er avhengige av at staten gir rammevilkår som gjør det mulig å gi et godt tilbud.

Til budsjettet for arbeids- og sosialområdet konkret vil jeg særlig nevne to saksområder som Senterpartiet løftet fram i budsjettforhandlingene. Det ene var kapasitetsutvikling for varig tilrettelagt arbeid. Dette er viktige arbeidsplasser for dem som er i målgruppen. Det handler om livskvalitet, og at alle har ressurser som kan bidra positivt i samfunnsutviklingen. Vi var ikke fornøyd med regjeringens forslag til vekst i antallet plasser for neste år og har i budsjettforhandlingene bidratt til en ytterligere økning. Fortsatt er det et gap i forhold til behovet og den opptrappingen Stortinget har vedtatt, så det er vår klare ambisjon at opptrappingen forsterkes i årene framover. Det andre gjelder saken om økningen av fribeløpet for uføre. Senterpartiet har programfestet at fribeløpet i uføretrygden skal økes til 1 G. Nå blir det en realitet. Igjen handler det om å se på de ressursene den enkelte har, og legge til rette for at det også kan brukes i arbeidslivet. Nå kan flere prøve seg i arbeidslivet uten å være redd for å miste uføretrygden.

Avslutningsvis, til spørsmålet om en særskilt kompensasjonsordning for oljepionerene: Olje- og gassforekomstene utenfor norskekysten har skapt enorme verdier for landet vårt. Men naturressursene alene skapte ikke disse verdiene – det var folk med ferdigheter og kompetanse som gjorde det mulig. Dessverre var konsekvensene for mange av dem svært alvorlige. Det er bra at regjeringen har kommet tilbake til Stortinget med en kompensasjonsordning for oljepionerene, og Senterpartiet vil stemme for proposisjonen. Men vi mener at regjeringen har lagt seg for lavt i kompensasjonen. Det finnes nok både likheter og forskjeller med nordsjødykkernes situasjon, men vi ønsker at det skal bli sett videre på kompensasjonsnivået, og at det helst skjer gjennom en bred politisk enighet. Vi har derfor lagt inn et forslag som vi håper kan samle støtte i salen, og jeg tar opp det nevnte forslaget på vegne av Senterpartiet.

Presidenten []: Representanten Bjørn Arild Gram har tatt opp forslaget han refererte til.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Som det har blitt sagt fra talerstolen her mange ganger, har Fremskrittspartiet sammen med SV fremmet forslag om en kompensasjon til oljepionerene på 65 G, altså på linje med nordsjødykkerne. Det skal ikke være forskjell på om du ble eksponert for gass og miljøskadelige stoffer over eller under vann. Vi trenger ikke flere utredninger og kommisjoner. Vi trenger en avklaring, og det ønsker FrP og SV her i dag: en rettferdig kompensasjon, en respektfull kompensasjon, en kompensasjon som oljepionerene føler er en oppreisning. Helseskadene pionerene har fått, kan ikke rettes opp med penger. De som er gått bort, som døde av skadene, kommer ikke tilbake. Dette handler altså ikke bare om penger, men om anerkjennelse. Sammen med SV skjønner vi at vårt primærforslag på 65 G ikke får flertall. Vi prøvde også på et utspill på 50 G for å se hvor i landet de politiske partiene lå, uten at det var støtte for det heller. Så spørsmålet en sitter igjen med, er: Hva er rettferdig kompensasjon? Er det 65? Er det 50?

Det er skuffende at vi ikke kommer i mål her i dag. Jeg har sittet på kontoret de siste dagene og kjent på at dette kunne renne ut i sanden – at Arbeiderpartiet skulle stå igjen som vinnere med en kompensasjonsordning som er et skambud mot pionerene, og at taperne var oljepionerene, med tapt anerkjennelse, tapt respekt, tapt helse og tapt liv. Vi sto sammen ute i vandrehallen for et år siden, flere partier, under forutsetningen at kompensasjonen skulle ligge i størrelsesordenen for nordsjødykkerne. Vi forventet og hadde tillit til at regjeringen skulle levere på den forventningen. Derfor la ikke vi andre mye inn i dette budsjettet. Jeg vil minne representantene Kjølmoen og Sandaker på at vi sier 2027.

I dag behandler vi loven, og vi støtter da ikke § 5. Men jeg vil varsle støtte til representanten Bjørn Arild Grams framlagte løse forslag, som vi fra Fremskrittspartiets side støtter subsidiært. Så har vi tillit til at vi i løpet av våren skal komme fram til, og regjeringen levere på, en bedre kompensasjonsordning.

Ingrid Liland (MDG) []: Jeg er glad for at vi i dag vedtar en erstatningsordning for oljepionerene. Det er et steg i riktig retning og langt på overtid at denne gruppen får økonomisk kompensasjon og oppreisning for belastning, helseskader og årevis med uførhet. Samtidig håper jeg også at det blir flertall i dag for at regjeringen må komme tilbake med en bedre ordning – 8 G er rett og slett for lite. Vi trenger em løsning som tar på alvor de alvorlige komplikasjonene som mange har fått mens de bygget opp en av Norges viktigste næringer. Miljøpartiet De Grønne kommer derfor til å stemme for det løse forslaget fra Senterpartiet, der regjeringen bes komme tilbake med et bedre forslag. Hvis det forslaget ikke får flertall, kommer vi til å stemme subsidiært for å nedsette en bred kommisjon for å sikre en helhetlig og rettferdig tilnærming. Det er et reelt flertall på Stortinget for en bedre kompensasjon, og det er viktig at det flertallet kan samle seg om et vedtak i dag. Samtidig er vi opptatt av at en tydelig tallfesting skjer på et rettferdig grunnlag, der alle i Norge som blir skadet på jobb og har rett på erstatning, får rettferdig oppreisning og kompensasjon. Derfor forventer vi at regjeringen, etter dagens vedtak, hvis det får flertall, kan komme raskt tilbake med en bedre ordning, sånn at utbetalingen av økt erstatning kan skje i statsbudsjettet for 2027.

Jeg har også lyst til å redegjøre for MDGs løse forslag i sak nr. 10, om samordningsfellen. Vi støtter intensjonen i forslaget fra Fremskrittspartiet. Men vi ser at kostnadsanslagene i det forslaget spriker i veldig mange retninger, og det er derfor ikke godt nok utredet. Derfor fremmer vi et løst forslag om å utrede tiltak med mål om at ingen offentlige ansatte skal tape tjenestepensjon ved å stå lenger i jobb enn 67 år. Vi ber også om en nærmere vurdering av effektene om det tas grep mot samordningsfellen i statsbudsjettet for 2027. Vi håper jo også, dersom det forslaget blir vedtatt, at det følges opp raskt, sånn at vi kan følge det opp i behandlingen av statsbudsjettet i 2027. Med det tar jeg opp forslaget fra MDG.

Presidenten []: Representanten Ingrid Liland har tatt opp forslaget hun refererte til.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er spesielt å stå på talerstolen her i dag og høre hvordan noen er fornøyde med at en har fått på plass en ordning med 8 G når alle hadde forventet at man skulle få kanskje 65 G. Det er ganske spesielt å høre Arbeiderpartiet si at dette slaget sto da flertallspartiene forhandlet om statsbudsjettet. Fremskrittspartiet har et forslag om å gjøre noe før statsbudsjettet i 2027. Dette er mennesker som har ofret helsen sin og fått masse helseplager, og noen har til og med ofret livet sitt. Det har gått mange år siden mange av disse opplevde det de gjorde, og de har levd uten å få en erstatning fra storsamfunnet.

Hver eneste dag når jeg kommer på jobb, går jeg forbi og ser på verdien av oljefondet vårt. Det var i dag på over 21 200 mrd. kr. Det er nesten ikke smuler engang, det vi snakker om i denne saken – å rydde opp for noen av dem som faktisk sørget for at verdiene på dette fondet øker hver eneste dag.

Man har egentlig et flertall i denne salen, men man klarer altså ikke å få til et forslag som gjør at man gir en skikkelig, ordentlig erstatning til oljepionerene. Det gjør faktisk veldig vondt, spesielt når vi vet at Arbeiderpartiet før valget hadde møter, sto fram og sa at man nå skulle komme med en ordning for oljepionerene. Jeg skjønner jo hvorfor de ikke var ærlige og fortalte at det var snakk om 8 G, ikke 65 G, som nordsjødykkerne fikk – og som man hadde forventet og trodd at oljepionerene skulle få. Da blir dette noe helt annet.

Dessverre har vi i denne valgkampen sett et arbeiderparti som ikke har vært sannferdige, og som har blitt tatt for løgn. Enkeltrepresentanter fra Arbeiderpartiet går opp på denne talerstolen og bruker ordet «skammelig». Det er egentlig et ord som presidenten kanskje burde påtalt. Jeg mener at det Arbeiderpartiet her gjør, er skammelig – å gå ut i valgkampen, før valget, og fortelle at det kommer en god ordning, mens det i realiteten er en dårlig ordning. Det er altså mennesker som har sørget for at oljefondet er på over 21 000 mrd. kr. Det var noen som startet med dette. Jeg håper at man besinner seg, og at det kan bli et flertall for å si at denne erstatningen skal opp fra det nivået Arbeiderpartiet har lagt den på. Det vil fort skape presedens for Alexander Kielland-ofrene også.

Presidenten []: Dersom en vet at noe er uparlamentarisk, bør en heller ikke bruke det.

Anna Molberg (H) []: Høyre vil gjerne tillate oss å komme med en liten stemmeforklaring her i dag når det gjelder oljepionerene. Vi har primært vårt eget forslag, der vi ber regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en økt kompensasjonsordning. I tillegg til det ber vi også regjeringen om å differensiere hvem som får erstatning, avhengig av hvilken type skade den enkelte har. Vi mener det er rettferdig at all kompensasjon over 8 G skal være i henhold til skadens art og omfang.

Høyre vil veldig gjerne bidra til at det sikres flertall i denne sal her i dag for en høyere kompensasjonsordning enn 8 G. Slik det ligger an nå, er det Senterpartiets løse forslag som kan få flertall. Det ønsker Høyre å bidra til at det får. Derfor stemmer også Høyre subsidiært for Senterpartiets løse forslag om å øke kompensasjonsgraden for oljepionerene.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Ingen saker på Stortinget i forrige fireårsperiode gjorde meg mer opprørt enn pensjonsranet som ble startet av Jens Stoltenberg i 2011. At man skal miste pensjon for å stå i jobb, går på tvers av arbeidslinjen, samfunnskontrakten og enhver form for rettferdighet.

Samordningsfellen er ikke et teknisk avvik i pensjonssystemet. Det er et politisk skapt problem og et alvorlig tillitsbrudd overfor mennesker som har gjort akkurat det samfunnet ba dem om å gjøre: stå lenger i jobb. Dette gjelder særlig ansatte i offentlig sektor født i årene rundt 1954–1962 – mennesker som har stått i arbeid i 40–45 år, som har valgt trygghet, lojalitet og samfunnstjeneste, og som nå opplever å bli straffet økonomisk for det.

Disse menneskene ble lovet at arbeid skulle lønne seg. De ble oppfordret til å stå lenger i jobb. De gjorde nettopp det. Resultatet var lavere samlet pensjon enn om de hadde gått av tidligere. Det er dette som er samordningsfellen – en felle der økt innsats gir lavere utbetaling, en felle som bryter med all sunn fornuft og med hele bærebjelken i pensjonssystemet og pensjonsreformen.

For Fremskrittspartiet er dette et spørsmål om rettferdighet. Det handler om forutsigbarhet. Det handler om respekt for folk som har gjort sin plikt. Vi kan ikke ha et system der staten først lover noe og deretter trekker stigen opp bak folk når regningen skal betales.

Fremskrittspartiet mener at samordningsfellen må fjernes fullt og helt, ikke gjennom små justeringer og midlertidige plaster på såret, men gjennom en reell og varig løsning som sikrer at arbeid lønner seg også i offentlig sektor. Et pensjonssystem skal være til å stole på. Når tilliten først er brutt, er den vanskelig å gjenopprette.

Det minste vi kan gjøre, er å rette opp uretten. Det skylder vi dem som bygget landet, og som forventet at Stortinget gjorde jobben sin. Marie og Steinar sto begge fem år ekstra i samfunnets tjeneste og ble hardt straffet – med 7 000 kr og 9 000 kr i tap hver måned. Det er altså takken for 50 år i samfunnets tjeneste.

Mange ender opp med en pensjon som er mindre enn om man aldri hadde jobbet en eneste dag. Vi i denne salen bør stille oss selv spørsmålet om dette er rett. For oss i Fremskrittspartiet er svaret enkelt og greit et høyt og tydelig nei. Det er ikke rett.

Nå er ikke KrF i salen, men jeg mener de tydelig har misforstått det som ligger i dette, for vi foreslår ikke å kompensere for det som er historie.

Prinsipielt er det feil å endre ordningen, sa ministeren, men det er jo akkurat det som har skjedd. Man har endret ordningen for dem som var i arbeid. Dette er ikke rett, og det eneste ansvarlige er at man retter det opp.

Abid Raja (V) []: Jeg tar ordet for å si noe om representantforslaget om samordningsfellen.

De siste årene har vi flere ganger behandlet forslag knyttet til den såkalte samordningsfellen i pensjonssystemet for offentlig ansatte. Venstre har ved samtlige tilfeller stemt med regjeringen og Høyre og mot forslagene, fordi de har en høy kostnad, og fordi de alle har vært med tilbakevirkende kraft. Vi vil også stemme mot dagens representantforslag slik det er utformet.

Når det gjelder det løse forslaget fra Frp, SV og Rødt, stiller det seg noe annerledes. Dette forslaget skiller seg fra tidligere forslag fordi det ikke lenger gjelder tilbakebetaling for tapt pensjon fra 2011. I tillegg blir det opp til regjeringen å fremme det lovforslaget som er mest hensiktsmessig for å ivareta intensjonene i representantforslaget, men som også tar hensyn til enkelte av innvendingene arbeids- og inkluderingsministeren påpeker, bl.a. asymmetri knyttet til grenser for forholdstall.

Jeg tror egentlig et samlet storting ser at det ikke er bra at vi har ordninger som gjør at personer som velger å jobbe etter at de er 67 år, taper pensjon på å gjøre det. Det er i strid med alt annet vi hevder er avgjørende for å sikre velferden i framtiden. Flere må jobbe lenger. Dette prinsippet er også bærende i Venstres alternative statsbudsjett for 2026. Vi foreslår en rekke tiltak for at det skal lønne seg for eldre å jobbe lenger. Vi foreslår et eget skattefradrag for alle over 70 år som jobber, vi foreslår å oppheve regelen om at ingen over 70 år har rett på sykepenger, og vi foreslår å oppheve øvre grense for opptjening av pensjon.

I regjeringens egen perspektivmelding er det også lagt til grunn for framskrivingen at eldre i gjennomsnitt står to år lenger i arbeid enn i dag. Derfor støtter Venstre intensjonen i det løse forslaget fra Frp, SV og Rødt. Samtidig er vi i en situasjon der vi i løpet av dagen har fått servert litt ulike fortellinger. Arbeiderparti-regjeringen og Høyre sier at forslag nr. 3 er nøyaktig likt det opprinnelige representantforslaget, og at kostnadene er minst 8 mrd. kr i perioden samordningen er et problem, mens det fra FrP, SV og Rødt sies at endringene går i pluss på grunn av økte skatteinntekter og reduserte pensjonsutgifter. Dette imøtegås for så vidt i liten grad. Samtidig behandles forslaget, som vil medføre en substansiell endring, uten at vi har en reell debatt om det, og heller sammen med mange andre saker.

Venstres utgangspunkt var å skulle stemme for forslag nr. 3. Vi er enig i intensjonen. Gjennom debatten har det imidlertid blitt bragt inn betydelig usikkerhet om de økonomiske konsekvensene, noe vi ikke kan ta lett på. Jeg vil derfor be Stortinget om å stemme for forslag nr. 2, fra MDG, og spesielt de partiene som støtter forslag nr. 3. Det vil være ryddigst i den situasjonen vi er i. Vi håper at regjeringen vil gjøre utredningsarbeidet bedre enn man har gjort i mange andre sammenhenger. Jeg tror de merker seg hva Stortingets intensjon er. Dersom det ikke følges opp på riktig vis, vil Venstre ved første anledning stemme for en konkret lovendring i tråd med intensjonene i representantforslaget fra Frp.

Elise Waagen (A) []: Oljepionerene og kompensasjonsordningen har fått mye oppmerksomhet i dag, naturlig nok. Det har vært framført ulike argumenter og påstander fra talerstolen i denne debatten. SV har kommentert at Arbeiderpartiet argumenterer som om det ikke finnes en rapport. Vel, hele ordningen og proposisjonen vi behandler her i dag, er strengt tatt fundert på kommisjonens anbefalinger, men kommisjonen konkluderer ikke om nivå på erstatning.

Fremskrittspartiet påstår at Arbeiderpartiet er vinner i denne saken. Med respekt å melde: Denne saken har ingen vinnere. Man kan ikke sette en prislapp på menneskelig lidelse, enten det er voldsoffererstatning, kompensasjonsordninger eller annet. Uavhengig av hva den prislappen er, må man imidlertid ha inndekning i budsjettene sine, og det har ikke representantene som har fremmet forslag her i dag. De eneste som har funnet penger til dette i sitt alternative budsjett, er Rødt. Derfor mener jeg med respekt å melde at når man argumenter og ordlegger seg så sterkt i en situasjon som er vond og vanskelig for mange, burde det også følges opp med penger i andre enden.

Fremskrittspartiet har i debatten sagt at det er forvirring rundt kostnader knyttet til samordningsfellen. Vel, den forvirringen tror jeg er ganske lokal, for dette forslaget har vært behandlet av Stortinget hele ni ganger tidligere.

I Norge er det en dyd at vi holder embetsverk uavhengig av regjering, nettopp fordi vi skal kunne stole på beregningene som gjøres. Det er ikke avhengig av politisk ståsted om vi er enig i fakta eller ikke. Arbeiderpartiet lener seg på fakta i denne saken og på de beregningene som er gjort, som tilsier at det er 8 mrd. kr framover og 600 mill. kr i året for Fremskrittspartiets forslag. Fremskrittspartiets forslag er en direkte lovtekst. Hadde det blitt vedtatt i dag, har man loven, men man har ikke pengene.

Det blir fra Fremskrittspartiet sagt at det ikke er så store forskjeller på disse budsjettene. Jo, det er store forskjeller. I Arbeiderpartiet har vi inndekning på det vi foreslår. Fremskrittspartiet mangler om lag 15 mrd. kr.

Mats Henriksen (FrP) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å delta i debatten i dag, men representanten Kjølmoen vekte et brennende engasjement i meg, så her står jeg likevel.

Hva er prisen for et ødelagt liv? Ingen sum kan gjøre opp for et ødelagt liv, men det er lov å prøve. 8 G er ikke bra nok.

Jeg reagerer på Arbeiderpartiets Kjølmoen og for så vidt også foregående taler, som i stedet for å ta ansvar gjemmer seg bak at Fremskrittspartiet ikke har budsjettert med ordningen i 2026, vel vitende om at vi sier 2027. Jeg reagerer også på Høyres representant Molberg, som vil differensiere ut fra skadegrad. Oljepionerene har tatt lik risiko. Skal vi differensiere etter om man er litt skadet eller veldig skadet – om man har én fot i graven eller to? Det mener Fremskrittspartiet blir feil.

Oljepionerene skal ha en stor takk for velferden vi har i Norge i dag. De har bygd landet og ofret alt for oss. Da skulle det bare mangle at vi stiller opp for dem, og at vi lager en ordning som er til å leve med.

Jeg er ingen naturens mann, men jeg mener vi kan lære mye av fjellvettreglene. Derfor har jeg et veldig tydelig råd til regjeringen i dag: Det er ingen skam å snu.

Presidenten []: Representanten Marian Hussein har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marian Hussein (SV) []: Jeg forstår at jeg må ha gått glipp av noen heftige innlegg. Saken om en kompensasjonsordning for oljepionerene har et bredt stortingsflertall bak seg – enstemmig. I mange andre debatter har jeg sammenlignet det litt med forsvarsforliket som vi har på Stortinget. Da regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, var det ikke sånn at de la inn et mindre beløp til forsvarsbudsjettet enn det det var enighet om i Stortinget, og det var ingen som stilte spørsmål om hvilke partier som har økning i forsvarsbudsjettet i sine alternative statsbudsjetter. Måten man har argumentert på i innleggene her, viser kanskje litt den måten argumentene fungerer på hos noen partier.

Det viktigste for oss er å sikre flertall. Derfor kommer vi i SV til å stemme for forslagene nr. 6 og 8. Det viktigste er at vi får et flertall og en bedre kompensasjonsordning.

Presidenten []: Representanten Alf Erik Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Alf Erik Andersen (FrP) []: Det ser ut til at vi går inn for landing, og at vi i komiteen etter hvert kan ønske hverandre god jul.

Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle kommentere så veldig mye av det som har vært sagt, men til representanten Waagen: Mitt poeng i hele innlegget var at en tapt helse ikke kan prissettes, men det handler om respekt.

Det er flere her som har vist til at det hersker noe usikkerhet rundt hvordan man beregner inntekter og kostnader i samordningsfellen. Det er sjefsøkonomer som har sett på dette, og Finansdepartementet har sett på det.

Jeg vil i hvert fall varsle at Fremskrittspartiet også kommer til å støtte forslag nr. 2, fra Miljøpartiet De Grønne, i sak nr. 10.

Agnes Nærland Viljugrein (A) []: Det blir vanskelig ikke å engasjere seg når det kommer så mange sterke ord fra denne talerstolen. Vi er alle på dette Stortinget enige om at oljepionerene fortjener en tydelig kompensasjon. Derfor kommer også Stortinget i dag til å stemme for det, og derfor ligger det også inne i statsbudsjettet, i forslag fra Arbeiderpartiet. Alle de flotte og viktige tingene som er sagt om den innsatsen, er vi alle enige om. De står vi alle bak.

Vi er ikke helt enige om størrelsen på den kompensasjonen. Da må de partiene som ønsker å øke den, starte med å se på sine egne budsjetter. Jeg synes det er ganske spesielt at det fra representanter fra Fremskrittspartiet kommer påstander fra denne talerstolen om at det ikke er noen skam å snu. Vel, da ville jeg begynt med deres eget alternative budsjett, for der ligger det altså ikke en krone ekstra til det Fremskrittspartiet i dag prøver å stemme for.

Jeg synes det er ganske skammelig at man står her og gir uttrykk for at man skal bevilge mange milliarder ekstra, som man overhodet ikke har funnet inndekning for. Det gjelder flere partier, men Fremskrittspartiet må kanskje sies å være det partiet som har brukt mest tid på det fra denne talerstolen. Det synes jeg ikke er oljepionerene våre verdig. De burde vært behandlet på en mye bedre og mye redeligere måte enn som så. Det skulle bare mangle at partier i denne salen som ønsker å styre dette landet på en ansvarlig, trygg og seriøs måte, ikke også er villig til å sette av penger til det vi ønsker å binde Stortinget opp på.

Jeg vil oppfordre de partiene som nå ønsker å stemme for dette, om også å vise kortene sine på ekte, vise i sine alternative budsjetter at de faktisk prioriterer det. Vi er enig i dette Stortinget om den fenomenale og viktige innsatsen oljepionerene våre har gjort, men det er tydeligvis ikke alle her som er villig til også å sette penger bak ordene sine.

Med det takker jeg for en viktig debatt. Det har vært sagt veldig mye godt. Jeg ønsker alle sammen en god jul, og så håper jeg man går hjem og leser alternative budsjetter i jula og kanskje kommer med litt flere summer på nyåret.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Jeg er redd jeg kanskje forlenget debatten litt forrige gang jeg var på talerstolen. Jeg skal prøve å unngå å gjøre det denne gangen.

Jeg beklager min uparlamentariske språkbruk i forrige debatt – det er første gang jeg har fått kjeft i salen fra presidenten. Det minner meg om historien om stortingsrepresentanten som utbrøt fra talerstolen at halve salen er idiotier, så fikk han påpekning og måtte gå på talerstolen igjen. Da sa han: Beklager, president, halve salen er ikke idioter.

Jeg skal ikke dra den parallellen lenger her i salen. Jeg synes det har vært en frisk debatt. Jeg må si at jeg er glad for at det nå ligger an til at det er et flertall for at man får på plass en kompensasjonsordning for oljepionerer. Man får vedtatt et godt budsjett, og man får utbetalt de første 8 G. Det ser ut til å være et flertall i salen for at man får en runde to rundt det. Man får komme tilbake til hvordan den videre prosessen skal være neste år, men at man faktisk kommer en vei og starter, synes jeg er bra, og det synes Arbeiderpartiet er bra.

Med det ønsker jeg å takke for debatten og ønske alle – både venner og uvenner i salen – en riktig god jul og et godt nytt år!

Votering, se voteringskapittel

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7–10.

Det blir ringt til votering.