Stig Even Lillestøl (FrP) [10:03:12] (ordførar for saka): Eg vil først takke for godt samarbeid i komiteen i arbeidet med den nye lova om aktivitetar i verdsrommet. Sektoren som blir omfatta, har utvikla seg vesentleg i nyare tid, og det er behov for ei ny og framtidsretta lov som anerkjenner viktigheita og verdien av denne næringa.

Noreg har 2 700 tilsette innanfor romnæringa, som totalt eksporterte for 11 mrd. kr i 2021. Mykje har skjedd i verdsrommet dei siste åra, spesielt har vi sett ein stor auke i satellittar som er skotne opp for å levere ei rekkje ulike teknologiske løysingar, som også Noreg nyt godt av. Vi ser stort potensial på horisonten for landet vårt. Med det nasjonale fortrinnet vi har eksempelvis i oppskytingsanlegget på Andøya, er Noreg godt posisjonert til ytterlegare vekst, og vi kan styrkje oss som ein leiande europeisk romfartsnasjon. Ved å leggje til rette for og satse vidare på romnæringa kan vi bidra til å sikre robust infrastruktur og teknologi som har blitt kritisk i vårt moderne samfunn.

Den nye lova tek utgangspunkt i ei rammelov som skal dekkje dagens reguleringsbehov og samtidig oppnå tilstrekkeleg smidigheit slik at ho opnar for utvikling av framtidige romaktiviteter. Formålet med lova er å leggje til rette for ein sikker og berekraftig bruk av verdsrommet. Romaktivitetar innanfor Noregs jurisdiksjon skal utøvast på ein måte som ivaretek nasjonale sikkerheitsinteresser og er i tråd med våre internasjonale forpliktingar.

Næringskomiteen har merka seg behovet for oppdatert regulering i lys av auka aktivitet og samfunnet si avhengigheit av romtenester, og at lova skal balansere næringsutvikling, sikkerheit og miljø- og berekraftsomsyn. Komiteen meiner at Noreg har markert seg som romnasjon og viser til at næringa er av stor betydning for arbeidsplassar over heile landet. Næringa har utvikla ein komplett verdikjede for romverksemd, frå utvikling av rakettmotorar, satellittkomponentar og fullverdige satellittar til oppskytingskapasitetar og bakkestasjonar.

Noreg har stor nytte av rombaserte tenester, anten det for å overvake enorme havområde, sikre trygg kommunikasjon over vårt langstrekte land, koordinere søk- og redningsoppdrag eller følgje med på utviklinga av klimaendringar og føreta areal- og naturkartlegging.

Eg ønskjer god debatt.

Tobias Hangaard Linge (A) [10:05:25]: Jeg vil rette en takk til saksordføreren for godt saksordførerskap og til resten av komiteen for et godt arbeid med en viktig lov for en framvoksende næring i Norge.

Da den gjeldende loven trådte i kraft i 1969, altså for 56 år siden, tror jeg det var få som kunne forestille seg hvilken romfartsnasjon Norge skulle bli. Med havområder mange ganger større enn våre landområder, dype daler og høye fjell og et klima som endrer seg betydelig raskere i Arktis enn ellers i verden, har rommet og behovet for romkapasiteter gått fra å være et område av nysgjerrighet til et område av nødvendighet for hele vårt samfunn. Det er en nødvendighet for

• å holde kontroll med havområdene våre, enten det er for å spore den russiske skyggeflåten, oppdage ulovlig fiske eller gjennomføre søk og redningsoperasjoner

• å gi tilgang til bredbånd, navigasjon og trygghet i skip som tar i bruk nye fraktruter som følge av mindre havis

• å overvåke klimaendringene både til havs og på land, ved å overvåke issmelting, havtemperaturer og fossile utslipp

• å laste ned og distribuere værdata fra alle satellittene som beveger seg over polene våre, slik at værtjenester over store deler av den nordlige halvkule kan gi presise værmeldinger

• å gi Forsvaret vårt posisjonsdata, navigasjon, trygg kommunikasjon og oppdatert etterretning for å være i stand til å koordinere effektive militæroperasjoner i framtiden

Vi har selskaper som er i stand til å levere et bredt spekter av romrelaterte produkter og tjenester, enten det er snakk om utvikling av rakettmotorer, satellittkomponenter, fullverdige satellitter eller oppskytingskapasiteter, bakkestasjoner og satellittbaserte tjenester. I den sikkerhetspolitiske situasjonen verden står i, vil behovet for disse romkapasitetene bare bli større og viktigere i årene som kommer, og Norge har et potensial til å være blant de ledende nasjonene i Europa.

Med dette bakteppet er det viktig at lovverket henger med på utviklingen. Med dette forslaget får vi en lov som bl.a. gir gode tillatelses- og tilsynsbestemmelser og tydeliggjøring av plikter og ansvar, slik at vi får et rammeverk som tar hensyn til både folk, lokalsamfunn og miljø, både her på bakken og ute i verdensrommet. Så om ikke loven vil danne selve grunnlaget, vil den i det minste danne gode rammer for en sektor i vekst. Jeg ser fram til en veldig spennende tid for norsk romnæring. Vi har virkelig en spennende tid foran oss.

Erlend Larsen (H) [10:08:35]: Høyre støtter regjeringens forslag til en ny og framtidsrettet romlov. Loven skal legge til rette for en sikker, bærekraftig og ansvarlig romaktivitet i Norge. Vi deler målet om et tydelig, næringsvennlig og forutsigbart regelverk som ivaretar nasjonal kontroll og bidrar til vekst og innovasjon i romsektoren.

Norsk romindustri er betydelig. Det er omtrent like mange ansatte i romfarten som det er ansatte i Avinor. I 2021 var det 2 700 ansatte, og de omsatte for 11 mrd. kr, som er det samme nivået som for en stor statlig aktør. I tillegg kommer ringvirkningene fra alle bedriftene som handler med industrien – deres ansatte, butikker osv.

Utviklingen av ny teknologi gjør at rombaserte tjenester kan forenkle og forbedre tilværelsen på bakken. Satellitter brukes til navigasjon, kommunikasjon og overvåking av skipstrafikken. De brukes til værvarsling og til overvåking av isbreer, luftkvalitet, oljeutslipp og mye mer. Romindustrien er også en viktig bidragsyter til norske sikkerhetsinteresser.

Det er viktig at norske interesser forsker på og utvikler norsk romindustri ytterligere. Det er med andre ord særdeles viktig med en forutsigbar og næringsvennlig politikk som legger til rette for fortsatt vekst i romindustrien.

Geir Jørgensen (R) [10:10:07]: Det ligger godt til rette for at norsk industri skal ha flere bein å stå på, og at vi skal kunne utvikle teknologi og nye næringer i romfarten, men dessverre kan forutsigbarhet for én næring også være uforutsigbarhet og usikkerhet for en annen næring. Jeg snakker om fiskerinæringen, hvor vi i Nord-Norge allerede har konflikter mellom vår viktigste fornybare næring, fiskeriene, og romindustrien, som nå etablerer seg.

I Rødt er vi glad for denne loven, og for at vi skal kunne drive med romfart i Norge. Den forrige loven er fra 1969, så vidt jeg forstår, så det er jo på høy tid at vi oppdaterer oss. Loven har imidlertid en stor mangel. I havenergiloven er fiskerinæringen utpekt som en næring som kan ha krav på erstatning hvis den blir fortrengt av andre næringsaktører. Det samme ser vi i petroleumsloven. Hvorfor er ikke dette satt på plass i romloven, når vi allerede ser at vi har konflikter som går ut over fiskerne?

Vi i Rødt er derfor glad for å kunne få være med og foreslå at regjeringen kommer tilbake med et lovforslag som inkluderer objektivt erstatningsansvar for økonomisk tap og direkte eller indirekte skade som følge av romaktivitet også i fiskeriene. Vi vil også ha opprettet et fond for utbetaling av erstatning ved direkte eller indirekte skade og økonomisk tap i fiskerinæringen som følge av romaktiviteter.

Med det tar jeg opp de forslagene Rødt er med på.

Une Bastholm (MDG) [10:12:24]: Gratulerer til oss alle med straks å ha en ny og mer oppdatert romlov. Den skal legge til rette for næringsutvikling, kunnskap, innovasjon og utforskning av verdensrommet, men også viktig miljøovervåkning og kritisk kommunikasjon, som er viktig for vår nasjonale og internasjonale sikkerhet. Det er derfor veldig positivt at regjeringen nå tar grep for å regulere en sektor som er så sentral i utviklingen av romnasjonen Norge, og særlig nordnorsk høyteknologisk næringsliv.

Lovens formål slår fast at i utøvelsen av romaktiviteter skal det tas hensyn til miljø og bærekraft. Vi i Miljøpartiet De Grønne er jo veldig vant til å se den typen formuleringer og også veldig vant til å måtte påpeke at det trengs en forpliktelse i praksis, rutiner og arbeid som gjør at det faktisk forplikter. Romaktivitet kan ha veldig negative konsekvenser for miljø og fiskeri, særlig langs de sårbare kystområdene i Nord-Norge, og det kan også ha en viktig klimaeffekt. Operatører og tilsynsmyndighet må derfor ha gode rutiner for å identifisere og redusere miljøbelastninger som følger av denne aktiviteten.

Miljøpartiet De Grønne forventer at regjeringen følger utviklingen nøye og regulerer ytterligere dersom hensynet til natur, dyreliv og fiskeri ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, noe man nesten kan garantere at ikke vil skje dersom det ikke foreligger tydelige krav til rutiner og modeller for å ta hensyn til det.

Norge er en romnasjon, men vi er også en havnasjon. Norges Fiskarlag peker på at aktiviteten ved Andøya Space kan føre til tap for fiskerinæringen i form av beslagleggelse av viktige fiskefelt og skade på redskap. Slik vi ser det, er det i dag uklart om lovens § 15, om objektivt erstatningsansvar, dekker slike tap. Ordlyden «skade forårsaket av romgjenstander på person eller eiendom på jorden», som det heter i loven, kan tolkes slik at fiskeriinteressene faller utenfor. Dette er også tatt opp av flere andre partier i innstillingen.

Vi mener dette må presiseres, og vi fremmer derfor et forslag sammen med SV og Rødt hvor vi ber regjeringen komme tilbake med et lovforslag som inkluderer objektivt erstatningsansvar også i fiskeriene. Økonomiske tap som følge av beslaglagte fiskefelt, skade på redskap eller avfall fra romaktivitet må omfattes av erstatningsansvaret. Dette er allerede slått fast i andre lover, som i havenergiloven og petroleumsloven, og jeg ser fram til å høre om statsråden kan avklare litt om det også vil gjelde fiskeriene.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:15:31]: Det er en gledens dag, mener jeg, når Stortinget nå kan behandle en ny romlov. Dagens romlov er fra 1969, og det har vært en ganske rivende utvikling i sektoren siden da. Romvirksomheten er et prioritert område for regjeringen, og Norge har en helt unik kompetanse på dette området. Vi har nærheten til Arktis, som er strategisk viktig. I aksen Andøya–Narvik–Tromsø–Svalbard har vi kapasiteter innenfor satellitt og kommunikasjon, jordobservasjon, forskning og utvikling, og vi har oppskyting fra Andøya. Første oppskyting fra europeisk jord skjedde i Norge, på Andøya. Dette er bra for Norge, men det er også bra for hele Europa. Det er bra for våre partnere og allierte, og statsbudsjettet for 2026 innebærer også en betydelig satsing på romvirksomhet, gjennom norsk deltakelse i EUs Secure Connectivity-program og en videreføring av den norske deltakelsen i ESA.

Jeg brukte store deler av forrige uke i Tyskland, på møte i Ministerrådet i ESA og også viktige møter med romindustrien og mine europeiske kollegaer, bl.a. Isar Aerospace, som lager rakettene som sendes opp fra Andøya. Som sagt i morges starter vi nå også arbeidet med en ny stortingsmelding om romvirksomhet. Det skal gi retning for norsk romvirksomhet i en endret geopolitisk situasjon. Det vil synliggjøre Norges egen evne som romaktør i nordområdene, og her har vi helt unik kompetanse. Det betyr at 2026 blir et romår i Norge, håper jeg, og grunnen til at det blir stortingsmelding, er at det er viktig for oss å invitere Stortinget med i det arbeidet. Jeg ser fram til mye arbeid og dialoger også med Stortinget framover.

For å kunne legge til rette for at den norske romnæringen kan vokse, må vi ha en tidsriktig og framtidsrettet regulering på det området, særlig når vi ser at romvirksomheten får stadig større betydning. Aktiviteten har økt, og samtidig har samfunnet blir enda mer avhengig av satellittbaserte tjenester. Økt aktivitet og den geopolitiske utviklingen i verden gjør at sikkerhet også blir et stadig viktigere tema, noe som også understreker viktigheten av en ny lov. Romaktiviteter i verdensrommet og på jorda har strategisk betydning for oss alle. Vi har i forhåndsbestemmelsene i loven foreslått at romaktiviteter skal være i tråd med Norges internasjonale sikkerhetsinteresser, og den inneholder også en beredskapshjemmel. Det er også viktig i denne loven å legge til rette for enda mer næringsvirksomhet. Vi har en fullstendig verdikjede på rom. Det betyr at vi må framsnakke det mer og legge til rette for å utvikle denne fantastiske næringen.

Marius Arion Nilsen (FrP) [10:26:09]: Vi behandler et representantforslag fra Venstre om en ny næringspolitikk for en ny tid, og jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i saken.

Representantforslaget inneholder 18 anmodningsforslag som spenner fra skatter og kapitaltilgang til forenkling og EØS-oppfølging, FoU og innovasjon, kompetanse og rekruttering, innovative offentlige anskaffelser, framvoksende teknologier og bruk av SPU-avkastningen.

Statsråden viser i sitt svarbrev til komiteen til at flere av temaene allerede er under arbeid gjennom meldinger, strategier og veikart, herunder industrimeldingen. Flere av forslagene berører områder med pågående arbeid og tverrsektorielle hensyn, og enkelte forutsetter budsjettmessig oppfølging og/eller EØS-rettslige avklaringer.

Jeg vil videre i mitt innlegg legge fram Fremskrittspartiets syn, og jeg regner med at de andre partiene vil redegjøre for sine standpunkter.

Det er flere av forslagene i representantforslaget som er i tråd med Fremskrittspartiets politikk innen forenkling, arbeidslivsfleksibilitet, bedre skattevilkår for næringslivet, bedre offentlige anskaffelser og tydeligere teknologisatsing. Samtidig er det flere andre forslag som ville være svært uheldige for norsk næringsliv, bl.a. nye klimaforpliktelser, ukritisk implementering av EØS-regelverk og økt bruk av virkemiddelapparatet.

Mange av forslagene hører hjemme i behandlingen av statsbudsjettet og i forhandlingene om et eventuelt skatteforlik. Det vil være hensiktsmessig å behandle flere av forslagene ved en senere anledning, og vi velger i denne omgang ikke å støtte forslagene nå.

Det er på sin plass å påpeke at etter fire år med Arbeiderparti-regjeringen er vi langt unna regjeringens eget mål om å forenkle tilsvarende 11 mrd. kr. Samtidig har regjeringen innført en rekke nye regler og krav til rapportering. Innleie ved arbeid av midlertidig karakter ble opphevet i 2023, og det ble innført totalforbud mot innleie i byggebransjen i østlandsområdet, et forbud som har skapt utfordringer med å få tak i mannskap for mange bedrifter, og det har også hevet terskelen for arbeidsledige for å komme inn på arbeidsmarkedet.

Stortinget har vedtatt å styrke opsjonsrettordningen, men regjeringen har ikke fulgt opp vedtaket. Regjeringen har derimot fjernet ordningen med skattefordel knyttet til eierskap i egen bedrift. Aktører i finans- og næringslivet peker på behovet for medeierskap for å tiltrekke nøkkelkompetanse, og forskning tilsier at opsjoner er med på å akselerere veksten til oppstartsbedrifter og øke sannsynligheten for å lykkes.

Innretningen på skatte- og avgiftssystemet har stor betydning for næringslivets utviklings- og vekstmuligheter, og regjeringens politikk svekker norsk eierskap og næringslivets konkurransekraft. Det er nødvendig med et skattesystem som legger til rette for vekst og verdiskaping, noe som vil føre til høyere skatteinntekter over tid.

Store endringer i rammevilkårene under nåværende regjering har ført til politisk risiko for investeringer i Norge. Uforutsigbarhet rundt rammevilkår skader investeringsviljen og gjør kapitalmarkedet i Norge mindre attraktivt.

Med det vil jeg ta opp forslagene nr. 1–6, som Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre.

Ruth Mariann Hop (A) [10:29:36]: Takk til komiteen for godt arbeid. Jeg må si at representantene har gjort et solid stykke arbeid med de mange forslagene som er kommet inn, og som foregående taler sa: Forslagene spenner fra skatt til kapitaltilgang, innovasjon, kompetanse, offentlige anskaffelser, nye teknologier og bruk av SPU-avkastningen – for å nevne noe.

Vi står foran store utfordringer: Vi skal nå klimamålene, vi skal sikre nødvendig kompetanse, og vi skal omstille økonomien i møte med endringer som vi både kjenner og ikke kjenner i dag. Arbeiderpartiet er derfor enig i at vi trenger en ny næringspolitikk for en ny tid, og noe av det som er utfordrende, er at den nye tiden kommer hele tiden. Derfor jobber regjeringen kontinuerlig med dette.

Regjeringen har satt i gang arbeid som dekker mye av det som foreslås, bl.a. gjennom industrimeldingen, den nye gründermeldingen, strategiplanen for næringslivets FoU-investeringer, langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, utsynsmeldingen, profesjonsmeldingen, Virkemiddelapparatet 2.0 «En vei inn», og veikartet for teknologibasert næringsliv. I tillegg jobber regjeringen med å få på plass en tverrpolitisk skattekommisjon, som skal sikre forutsigbare rammer for norsk næringsliv.

Ett av forslagene fra representantene gjelder å fjerne forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft. Det er viktig å understreke at det ikke finnes et generelt forbud. Innleie er fortsatt tillatt. Virksomheter med tariffavtaler kan avtale tidsbegrenset innleie med tillitsvalgte, og produksjonsbedrifter kan fortsatt leie inn arbeidskraft av hverandre. Kartlegginger viser dessuten at dagens regler gir flere faste og direkte ansettelser – nettopp det som var formålet.

Arbeiderpartiets mål er at norsk næringsliv skal ha stabile og rettferdige rammer, og flere skal komme i jobb. For å få til dette jobber vi nå for å få 150 000 flere i arbeid gjennom satsing på kompetanse og rekruttering. Vi skal videre sørge for stabile skatter og videreutvikling av EØS-avtalen, og vi skal jobbe for økt forskning, innovasjon og private investeringer for grønn omstilling.

Jeg er glad for budsjettenigheten som kom på plass denne uken, og Arbeiderpartiet kommer til å fortsette å føre en aktiv næringspolitikk, der staten spiller på lag med næringslivet gjennom risikoavlastning. Sånn skal vi sikre trygghet for arbeidsplassene våre og næringslivet vårt framover.

Bård Ludvig Thorheim (H) [10:32:32]: Det er helt klart behov for en ny, bedre og mer framtidsrettet næringspolitikk. Vi har hatt fire år med en regjering som har doblet eierbeskatningen, stadig endret viktige rammevilkår og innført politisk risiko.

Vi ser nå en tørke av privat risikokapital, talenter og norsk kapital flykter ut, mens lokaleide bedrifter i distriktene selges til utenlandske hedgefond.

I tillegg har vi hatt en såkalt aktiv næringspolitikk, som måles i hvor høye subsidiene er til i utgangspunktet ulønnsomme prosjekter. Nå ser vi et budsjett – vi skal ta det i debatten i morgen – hvor subsidiene er på vei ned, men hvor skattenivået er like høyt, så i sum kommer næringslivet enda dårligere ut.

Jeg vil berømme Venstre for å fremme forslag og ideer, mange av dem veldig gode, til en ny og mer framtidsrettet næringspolitikk. Det er et utrolig viktig arbeid vi gjør her på Stortinget. Vi må få en ny start i næringspolitikken med langt bedre rammevilkår. Noe er selvfølgelig også i gang, bl.a. det som er nevnt med skattekommisjonen, som det er veldig viktig. Det er også veldig mye mer arbeid som må gjøres.

Jeg må samtidig vise til innlegget fra representanten fra Fremskrittspartiet, som jeg er enig med, og som nevner at veldig mange av disse forslagene hører hjemme i andre diskusjoner og i andre prosesser i stortingsarbeidet. Jeg håper vi kommer tilbake til disse forslagene i andre sammenhenger senere.

Jeg ser ikke behov for å utdype mer og viser til det som allerede ble sagt i det innlegget.

Geir Pollestad (Sp) [10:34:45]: Eg vil takka saksordføraren for den jobben han har gjort og sluttar meg i hovudsak til dei vurderingane av forslaga som er gjorde frå hans side.

Det er mykje som er bra i dette forslaget, likevel er det mange ting som trekkjer i feil retning. Konklusjonen på det vert at Senterpartiet stemmer mot alle forslaga i denne saka, unnateke forslag nr. 20.

Me vil koma tilbake til desse spørsmåla i andre samanhengar, fyrst i morgon i samband med behandlinga av statsbudsjettet og den budsjetteinigheita som ligg føre.

Eg vil knyta nokre kommentarar til forslag nr. 20, på vegner av ei rekkje parti i Stortinget, om å utsetja innføring av nye grenseverdiar for kadmium i lauk frå 1. juli 2026 til 1. juli 2027. Kvifor er dette nødvendig å gjera? Jo, det er heilt nødvendig å gjera, for det er gjort ein for dårleg jobb frå regjeringa og landbruksministeren si side i denne saka.

Noreg har ein stor laukproduksjon. No får ein nye reglar som gjer at det vert vanskelegare å produsera lauk, og det vert veldig usikkert om ein våger å planta til våren. Forslaget går ut på å utsetja dette eit år og bruka tida godt. Me treng å vera sikre på at bøndene vert ivaretekne, me treng å vera sikre på at norsk matproduksjon vert ivareteke. Den jobben har ikkje regjeringa gjort. Regjeringa har ikkje hatt god nok dialog med næringa. Regjeringa har ikkje kome med gode nok ordningar til dei bøndene som er ramma. Regjeringa har ikkje gjort nok for å sikra norsk matproduksjon i denne saka.

Dette er igjen eit eksempel på at omsynet til EU er viktigare for regjeringa enn folk i Noreg, enn norske bønder. Eg må seia eg er sjokkert over at landbruksministeren har gått med på dette når ein veit at det ikkje ligg føre nokon kompensasjonsordningar, og når ein veit at ein ikkje har nokon plan for korleis dette skal gjennomførast. Det må det neste året brukast til. Me vil òg frå Senterpartiets side ta stilling til om me skal støtta innføring av dette, om dei kompenserande tiltaka er gode nok, eller om det er behov for å utsetja ytterlegare når me kjem til den tid.

Det me treng no, er tid til å stoppa dette. Stortinget gjer vedtak i dag. Då har regjeringa moglegheit til å stoppa denne prosessen slik at det ikkje vert innlemma, og me får tid til å gje norske bønder den tryggleiken dei fortener.

Harry Valderhaug (KrF) [10:37:53]: Det er absolutt behov for å styrkje næringspolitikken i landet vårt. Frå dag éin har Støre-regjeringa, etter vårt syn, svekt det private norske eigarskapet. Skattane for norske eigarar av bedrifter er auka med 30 mrd. kr sidan Støre tok over, og det betyr nesten 200 mill. kr i auka skattar kvar einaste veke. Mangel på stabile rammevilkår er øydeleggjande. Vi har fått nye skattar, vi har fått midlertidige skattar, og vi har til med fått skattar med tilbakeverkande kraft. Gründerar vel å byggje bedriftene sine frå utlandet, og bedriftseigarar med over 50 mrd. kr i formue har forlate landet. Det skadar investeringar, arbeidsplassar og vekst i Noreg.

Noreg vert bygd nedanifrå gjennom bedrifter, bønder og frivilligheit over heile landet. I generasjonar har dei små og mellomstore bedriftene vore berebjelkar i samfunnet vårt. Dei bidreg til fellesskapet gjennom inntekter, verdiskaping, sysselsetjing og investeringar i lokalsamfunnet.

Mange eigarar av små og mellomstore bedrifter må tappe bedriftene sine for kapital for å kunne betale formuesskatt. Dette er ressursar som i staden for kunne ha vore brukte til vidareutvikling av bedrifter, arbeidsplassar og lokalsamfunn. For oppstartsbedrifter er situasjonen ekstra ille, då mange må selje aksjar i eiga verksemd, gjerne til utanlandske eigarar, for å betale den urettferdige formuesskatten. I tillegg favoriserer skatten utanlandske eigarar, som ikkje er omfatta. Skal vi sikre at bedriftene kan utvikle arbeidsplassane vidare, og at bedriftene ikkje flyttar frå Noreg, må formuesskatten på arbeidande kapital fjernast. Noreg har tradisjonelt hatt ein god entreprenørskapskultur. Fleire målingar indikerer beklagelegvis at han er svekt dei siste åra.

Vi i KrF vil støtte intensjonen i mange av forslaga frå Venstre. Samtidig er måten dei vert fremja på, litt uheldig – i eit representantforslag der det er kasta inn ei mengd heilt ulike forslag om skatte- og forenklingspolitikk, EØS-oppfølging, risikokapital, forsking og innovasjon, arbeidsliv og kompetanse, offentlege anskaffingar, teknologi, KI og finanspolitiske innretningar. Dette gjev eit dårleg utgangspunkt for ei reell behandling, trass i at fleire av forslaga isolert sett er gode. Vi vil kome tilbake til desse når dei kjem fram ved eit seinare høve, men vi vil stemme imot i denne saka.

Abid Raja (V) [10:41:06]: Flere partier sier at våre forslag hører hjemme i andre saker. Samtidig fremmer de samme partiene løkforslag som overhodet ikke hører hjemme i denne saken – for noe løk, kunne man ha sagt.

Vi i Venstre mener at Norge står foran en omfattende omstilling de neste tiårene, fra en olje- og gassøkonomi til en ny kunnskapsbasert økonomi. Dette er langt på vei også erkjennelsen i det stortingsflertallet natt til i går ble enige om å nedsette en egen kommisjon til å se på. Det er bare så synd at det samme flertallet ikke prioriterer konkrete tiltak som legger til rette for omstillingen, men heller prioriterer ytterligere økninger i offentlige utgifter, og gratis ferjer også for bobilturister.

Norge henger etter på innovasjon. Av de 30 største selskapene i Norden er bare to norske, Equinor og DNB. Vi burde og kunne hatt flere, fordi norske gründer- og teknologimiljøer er fulle av talent og ideer. Det står på politisk vilje til å legge til rette for et mangfoldig og kreativt norsk næringsliv. Vi trenger en ny næringspolitikk for en ny tid. Næringspolitikken under dagens regjering og stortingsflertall har vært preget av uforutsigbarhet, skatteøkninger og kutt i ordninger og forskning som bidrar til innovasjon og bedriftsetableringer. I tillegg har en vedvarende høy rente, høy pris på innsatsfaktorer, et stadig mer komplekst regelverks- og rapporteringsregime og mangel på kompetent arbeidskraft gjort hverdagen for mange norske bedrifter mer utfordrende.

Resultatene av den politikken som er ført de siste fire årene, er nedslående. Norsk næringsliv er tappet for flere titalls milliarder kroner i økte skatter og avgifter, det går i sneglefart med forenkling for næringslivet, tilgangen på risikovillig kapital er på et rekordlavt nivå, og Norge er dårligst i Norden når det gjelder FoU, for å nevne noe. Samtidig har oljepengebruken økt med over 220 mrd. kr.

Dette er det mulig å gjøre noe med, men stortingsflertallet vil ikke. Én ting er at det næringsfiendtlige flertallet ikke vil, det som derimot er mer overraskende, er at Høyre skjuler seg bak en formulering som «komme tilbake til flere av forslagene i andre komiteer og i budsjettbehandlingen».

Tilsvarende vil jeg gi ros til Fremskrittspartiet, og til dels MDG, som faktisk har tatt dette på alvor og gått inn i flere av forslagene. Venstre støtter selvfølgelig alle forslagene som FrP og MDG fremmer.

Norge trenger ikke mer av den politikken som har vært ført de siste fire årene, og som beviselig gir dårlige resultater. Det Norge trenger, er en stor satsing på innovasjon, på forenkling i næringslivet, på at det skal bli enklere å starte egen bedrift, på forskning og på et konkurransedyktig skattesystem. Norge kan mer enn dagens regjering og flertall får til. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:44:23]: Først vil jeg takke for forslagene og muligheten til å diskutere næringspolitikken bredt så tidlig i den nye perioden. Denne saken fikk plutselig flere lag, og derfor kom også landbruksministeren joggende hit. Jeg skal ikke påstå at jeg har noen stor kompetanse om løk.

Jeg mener det går bra med hensyn til næringspolitikken i Norge. Det står godt til i norsk næringsliv, men det betyr også at vi har utfordringer vi er nødt til å håndtere. Vi er også nødt til å planlegge for en framtid der vi må ivareta både konkurransekraften og markedsadgangen og ikke minst bli grønnere. Det skal også denne regjeringen følge opp.

Forslagene i denne saken spenner rimelig vidt. På mange måter reflekterer den også næringspolitikkens store bredde. For regjeringens del arbeider vi selvfølgelig kontinuerlig med å utvikle rammevilkårene for næringslivet, men også med å legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer. Det innebærer også at vi gjennomfører nødvendige omstillinger, som næringslivet i Norge er gode på. Man er god på å omstille seg i Norge. Det er det man har gjort gjennom generasjoner. Samtidig skal man etterstrebe å ha forutsigbarhet, i en mer uforutsigbar tid.

Vi deler nok alle synet på viktigheten av gode og forutsigbare rammevilkår. Som komiteen selv er inne på, berører forslagene flere punkter regjeringen allerede jobber med. La meg ta opp noen av dem – først om virkemiddelapparatet.

Regjeringen har lagt fram den første stortingsmeldingen om gründere og oppstartsbedrifter, en strategi for å øke FoU-aktiviteten i næringslivet, og vi har også satt i gang prosjektet Virkemiddelapparatet 2.0. Prosjektet skal forenkle og øke effektiviteten i virkemiddelapparatet, også med den digitale løsningen Én vei inn. Vi fikk en diskusjon om virkemiddelapparatet i valgkampen. Tonene fra opposisjonen da gikk ikke ut på hvordan man kan forbedre det, men mer hvordan man kan fjerne det.

I likhet med representantene er regjeringen opptatt av å redusere næringslivets skjema- og rapporteringsområde. Derfor jobber vi med å effektivisere regelverk og digitalisere rapporteringsløsninger. Vi har f.eks. satt i gang skatteetatens store regulerings- og digitaliseringsprogram, Fremtidens innkreving, og lagt fram forslaget om pliktig bruk av digital bokføring og elektronisk fakturering. Vi er ikke ferdig med det arbeidet. Det er et kontinuerlig arbeid vi i høy grad må fokusere på om man skal klare å forenkle. Jeg kan garantere at vi skal fortsette å ha trykket oppe på det.

Vi står overfor store utfordringer i årene som kommer: klimaendringer, en mer urolig verden og det å sikre markedsadgang til næringslivet. Det er noe vi fra regjeringens side kommer til å ha veldig høyt på vår agenda.

Tor André Johnsen (FrP) [10:59:00]: Jeg vil takke Venstre for et godt og viktig representantforslag. FrP er med og støtter flere av forslagene. Vi deler absolutt mye av intensjonen i forslaget – om effektivisering, kutt av kostnader og bedre rammevilkår for næringslivet.

Et annet viktig næringspolitisk poeng er at vi må stå opp for norsk matvareproduksjon. Det er absolutt en ny tid og en ny politikk når det gjelder å dyrke løk i Norge. Om EU-kravet som ligger der nå, blir innført uten at næringen får mer tid til å omstille seg, vil det føre til rasering av store deler av norsk løkproduksjon. Saken har tydeligvis gått litt under radaren til hele Stortinget, inkludert meg selv. Først nå tror jeg de fleste av oss virkelig har forstått alvoret, for det er virkelig alvorlig ettersom nesten halvparten av norsk løkproduksjon kan bli berørt.

Vi er stort sett selvforsynt med løk i Norge. 45 pst. av den kommer stort sett fra Innlandet og rundt Mjøsa. Årsaken til at vi dyrker løk rundt Mjøsa, er gode naturgitte forhold, som tilgang til mye vann, store, flate og fine jorder, og store, dyktige og kompetente produsentmiljøer. Vi har Norges største pakkeri på området, Mjøsgrønt, og det er et godt etablert og sterkt fagmiljø. Det er lange tradisjoner gjennom flere generasjoner. I tillegg til det har vi gode naturgitte forhold, som godt klima og jordsmonn.

Likevel er det tydeligvis sånn at de gode naturgitte forholdene som har ført til at vi har dyrket løk i generasjoner rundt Mjøsa, nå skaper problemer på grunn av alunskiferen i jorda. Det er litt ulogisk at naturen skaper problemer for naturen. Dagens grenseverdi for kadmium i løk er 0,05 mg per kilo. Det er lite, men de nye kravene blir enda strengere: Det blir bare 0,03 mg. Norske løkprodusenter rundt Mjøsa klarer 0,05 mg, men sliter med å klare 0,03 mg. Gartnerhallen og produsentene forsker nå på å få ned det nivået, men de trenger mer tid. Forskning har bl.a. vist at f.eks. kalking av jorda for å øke pH-verdiene bidrar positivt.

Om vi innfører de nye kravene neste år, 1. juli 2026, vedtar vi et indirekte forbud mot store deler av norsk løkproduksjon. Næringen har bedt om mer tid til å omstille seg, og et bredt flertall i denne salen har valgt å lytte til næringen. Det er selvfølgelig viktig at vi lytter til norske matprodusenter. De ønsker mer tid, og vi vil gi dem mer tid. Da unngår vi at vi raserer norsk løkproduksjon, og vi kan tilpasse oss kravene innenfor de rammer næringen har bedt om.

Vi skal produsere mer mat, ikke mindre mat. Det er vi alle enige om. Ut fra et sikkerhets- og beredskapsperspektiv er det enda mer viktig at vi fokuserer på det. Vi må ikke gjøre det motsatte.

Herved tar jeg opp forslag nr. 20.

Erlend Larsen (H) [11:02:13]: I 2021 ble det kjent at EU strammer inn grenseverdiene for tungmetaller i matvarer. Helse- og omsorgsdepartementet har sittet på saken i fire år. Nylig ble det kjent at de nye reglene skal ha virkning fra 1. juli neste år. For landbruket er det for kort tid til omstilling. Det er i høst de kjøper inn setteløk eller det de alternativt måtte erstatte produksjonen med. Manglende informasjon har skapt usikkerhet og uro blant løkprodusentene. Produsentene har verken opplevd trygghet eller forutsigbarhet.

Landbruket driver spesialisert produksjon. De har mange maskiner som er spesialisert til løkproduksjon. Det er ikke gjort over natten å skifte fra å produsere løk til å produsere andre matvarer. Landbruket må ha forutsigbarhet på lik linje med alle næringsaktører.

Kadmium er et stoff vi ikke vil ha i kroppen. Jeg har ikke noe ønske om å øke kadmiuminnholdet hos folk, men om vi hadde så høye verdier, forutsetter jeg at regjeringen hadde innført de nye og strenge kravene mye tidligere.

Fire år er lenge. Regjeringen har hatt god tid til å forberede landbruket til de nye kravene. Forutsigbarhet er viktig. Derfor støtter vi fellesforslaget hvor vi ber regjeringen utsette implementeringen av EU-forordningen med ett år. Vi håper det er tilstrekkelig med tid til at landbruket får områ seg til nye regler.

Jeg vil understreke at dette ikke handler om å nekte å implementere forordningen, men rett og slett om den dårlige jobben regjeringen har gjort, som har gjort det nødvendig med ett års utsettelse.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [11:03:59]: Representanten Raja har helt rett i at spørsmålet om løken egentlig hører til under andre saker enn det Stortinget i utgangspunktet diskuterer i dag, men jeg hadde muligheten til – på litt kort tid – å komme hit til Stortinget og si noe om bl.a. de møtene som Landbruks- og matdepartementet har hatt med næringen.

Dette er et regelverk om forurensende stoffer i næringsmidler, som ligger under Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde, men det er slik at vi følger opp med næringen. Næringen har vært klar over at de nye grenseverdiene vil bli innført i Norge. Dette er ingen ny sak. De nye grenseverdiene for kadmium i løk ble innført i EU i 2021, så det er mange år siden EU gjorde sitt vedtak om hva som skal være reglene.

Så vil jeg si at i jordbruket har vi gjennom jordbruksavtalen veldig gode muligheter til å diskutere hvilke kompensasjonsordninger som kan løftes i ulike saker, og hvilke tiltak som kan bidra til nye produksjoner der det måtte være ønskelig. Det er også mulig for faglagene å løfte det inn i en slik tematikk i jordbruksforhandlingene. Det har ikke vært gjort i denne saken.

Tidligere statsråd Geir Pollestad var oppe her på talerstolen, og jeg vil si at det også under tidligere statsråd Pollestads tid ble avholdt et møte om denne saken med næringen, på statssekretærnivå, den 3. april 2024. Så næringen har i hvert fall vært kjent med denne tematikken over lengre tid. Vi hadde også møte i Landbruks- og matdepartementet på statssekretærnivå den 25. juni 2025.

Som Tor André Johnsen helt riktig påpeker, er det utfordringer for de løkprodusentene som får nye regler, men det skal sies at selve regelverket handler om hvor mye kadmium det er tillatt å ha i en løk idet vi som forbrukere kjøper den i en norsk butikk. Med mulig rådgivning for f.eks. å kalke jordsmonnet, som Johnsen helt riktig var inne på, vil det være mulig å redusere kadmiumnivået i deler av produksjonen. Det er derfor ikke noe næringsforbud mot å produsere løk på disse områdene, men det handler om kvaliteten på sluttproduktet.

Jeg vil til sjuende og sist avslutte med en tanke som matminister. I Norge er vi veldig stolt over at vi har lav antibiotikabruk i produksjonen av kjøtt og mjølk. Vi sier ofte at vi har lite bruk av sprøytemidler i grønnsaksproduksjonen. Det er kvaliteter ved norsk matproduksjon som forbrukerne setter pris på, og derfor ønsker jeg ikke at det skal være tillatt med mer kadmium i norsk løk enn i den som importeres.

Rune Støstad (A) [11:07:17] (komiteens leder): I dag skulle vi diskutere næringspolitikk for framtiden. Det skulle jeg gjerne gjort, men dessverre har jeg måttet bruke timene på å undersøke det nye forslaget som er kommet fra flertallet her.

For det første hører ikke det forslaget hjemme her. Dette er en sak som hører hjemme i helsekomiteen. Jeg synes det er litt utfordrende å håndtere slike forslag som kommer over bordet, der det tydelig er et flertall som har samlet seg om og planlagt dette. Det gjør det litt utfordrende å få en forsvarlig behandling av saken. Jeg har forsøkt å undersøke om det er mulig å stoppe dette, for det skal jo opp i EØS-komiteen i morgen. Svaret jeg har fått så langt, er at saken har kommet så langt at det kanskje er vanskelig å få stoppet dette. Hadde dette vært fremmet på ordinært vis gjennom komiteens behandling, kunne vi ha fått en mer forsvarlig behandling av det. Men flertallet bestemmer, og det aksepterer vi selvfølgelig.

Vi har fantastiske matprodusenter i landet vårt, og jeg er klar over at kadmiumsaken er krevende for en del løkprodusenter. Dem må vi ha god dialog med for å finne løsninger. Norge har hele tiden vært involvert i regelverksprosessen til EU, og næringen har vært klar over dette i lang tid, noe også landbruksministeren har gjort rede for. Vi kan ikke fire på matkvalitet og mattrygghet. EUs begrunnelse for å gjøre justeringer på kadmiumnivå i løk handler bl.a. om at det er kreftframkallende. Kadmium er et giftig tungmetall.

Denne saken handler ikke om å være snill mot EU. Den handler om å beskytte norske forbrukere mot helseskadelige stoffer i maten. Vi ønsker at familier skal være trygge på at maten de kjøper, holder samme standard som maten i andre europeiske land. Det er kjernen i saken.

I behandlingen av saken har det vært full åpenhet. Det har vært en ordinær prosess. Saken har vært i Stortingets europautvalg. Ingen partier har hatt kommentarer eller stilt spørsmål underveis i håndteringen av saken. Hvis Stortinget skal drive slik håndtering, er jeg redd for at vi havner i feil bane, for en slik hopp-og-sprett-metode egner seg dårlig i så viktige saker.

Jeg mener at norske forbrukere fortjener den samme mattryggheten som resten av Europa. Denne saken ser ut til å få flertall, men jeg vil oppfordre partiene til å tenke seg godt om med tanke på hva en stemmer for her i dag.

Tor André Johnsen (FrP) [11:10:33]: Jeg har lyst til å kommentere litt rundt det min gode kollega Rune Støstad er inne på. Han sier det kanskje er vanskelig å stoppe. Ja, på lørdag den 6. desember er det for seint. Da har toget gått, da er det umulig å stoppe. I morgen er det mulig å stoppe. Det er det Stortinget nå gir klar instruks til regjeringen om, at EU/EØS-ambassadøren og de folkene våre som skal møte og representere Norge i morgen, skal få klar beskjed om at blant alle de vel 152 sakene – det er ganske mange som har ligget der, som jeg tror Senterpartiet har holdt litt på, så det blir hastebehandlet ganske mange nå – er det en liten justering: at vi må få utsatt frist.

Jeg registrerer at begge ministrene prøver å skape et inntrykk av at det er ja eller nei til mattrygghet og ja eller nei til kadmium i maten. Det er ikke den debatten vi har lagt opp til. Vi har lagt opp til å lytte til næringen, som tydeligvis har en helt annen virkelighetsoppfatning av om det har vært en god prosess i forkant enn det ministeren og Støstad prøver å skape et inntrykk av. Vi lytter til næringen, sånn at de får tid til å omstille seg. Det har næringen bedt om. Det er respektløst, vil jeg si, og ganske overraskende av en landbruksminister ikke å være litt mer på tilbudssiden overfor de aktørene en minister representerer, og sørge for at de får den tiden de trenger for å omstille seg til nettopp å innføre de nye EU-kravene, slik som jeg oppfatter at de fleste er opptatt av.

Hvis en ser litt på intensjonen bak forslaget fra EU, vil jeg si at det egentlig kan oppfattes ganske logisk og forståelig, for i EU har de et helt annet kosthold enn i Norge. Fransk løksuppe er det mange som kjenner til, i Italia er det et forbruk av løk som er fire–fem ganger høyere enn i Norge, og noen europeiske land har også vannet med urenset avløpsvann ute på åkeren. Det er klart at man da får mye dritt – for å bruke det begrepet – inn i grønnsakene. Det gjør vi ikke i Norge. Vi bruker ferskt, rent vann fra Mjøsa. Det er drikkevannskilde for store deler av befolkningen i Innlandet. Vi bruker ferskt vann fra innsjøer og elver, så vi har ikke den utfordringen og det problemet.

Forslaget er ganske klart og tydelig. Vi har vurdert ordlyden. Det står ikke at vi oppfordrer regjeringen til å følge opp dette i morgen, at vi ber regjeringen prøve å følge det opp eller en eller annen sånn rund formulering. Det står at regjeringen skal «sørge for» at vi får ett års utsatt frist. Det er minste motstands vei. Vi kunne ha prøvd å legge opp til en diskusjon om ja eller nei til å innføre det EU-direktivet. Vi kunne ha lagt opp til en diskusjon om å bruke mer penger på å subsidiere løkproduksjonen, siden vi nå har en stor risiko og ikke tør å fortsette med løk på grunn av det nye kravet. Vi valgte minste motstands vei. Det er en liten justering av fristen, som næringen selv har bedt om, for å få innføre de nye kravene.

Vi ser fram til møtet på fredag og til den gode nyheten på lørdag om at dette er ryddet opp i.

Geir Pollestad (Sp) [11:13:46]: Først litt om formalia til saka: Ja, dette kunne vore lagt fram på ein annan måte. Det kunne vore lagt fram som eit representantforslag som me bad om å få hastebehandla. Eg synest det var ganske hensiktsmessig at det vart fremja til denne saka.

Så til det formelle når det gjeld EØS-komiteen: Den føreset konsensus om forslaget. Det er kanskje for seint å trekkja det frå lista til møtet, men ein må jo tru at eit møte i EØS-komiteen er eit reelt møte, der det sjølvsagt går an å seia at me må koma tilbake til denne saka. For her er det ikkje ein diskusjon om for eller mot eit veto til dette direktivet.

Eg er einig med representanten Støstad i at norsk mat skal vera minst like trygg som mat i EU. Det er òg viktig å seia at det er ingenting som tyder på at det er farleg å eta løk produsert i Noreg. Det denne saka handlar om, er at når ein gjennomfører avbøtande tiltak og andre ting, hender det nokre gonger at ein kanskje kjem over grenseverdiane, og då er det eit spørsmål om risikoavlasting for det. Viss den enkelte produsent skal bera den risikoen sjølv, då vil ein ikkje våga å setja denne løken på våren. Dette er avgjerder som ein tek no rundt på norske gardsbruk, så når landbruksministeren seier at dette kan handterast i jordbruksforhandlingane, er jo det for seint. Men det er det mogleg å gjera viss ein får eitt års utsetjing, sånn som fleirtalet har føreslått. Då kan ein ta det opp der.

Så må eg seia at eg vart litt glad då landbruksministeren kom joggande ned til Stortinget. Eg veit at han er glad i å jogga, og eg veit at han er glad i å vera i Stortinget, men eg vart litt overraska då eg høyrde kor lite møte det hadde vore om denne saka i forkant av dette. For det er ingen tvil om at det vert store konsekvensar viss ein no gjennomfører dette utan å ha hatt ein konkret dialog med næringa: Korleis kan me utforma ulike ordningar som avlastar den risikoen som ligg? Det er det som må skje når ein har fått denne utsetjinga på plass.

Så får ein ta vurderinga av fordelar og ulemper med å ha andre grenseverdiar enn det EU har: Er det andre land som har fått tilpassingar fordi dei har spesielle forhold? Alt dette er relevant.

I den tida som Senterpartiet sat i regjering, hadde me ein veldig klar tanke om at dette ikkje skulle gjennomførast før det var på plass skikkelege ordningar som ivaretok bøndene, som ivaretok norsk matberedskap og norsk matproduksjon. Det viste me i andre saker, og det ville me gjort i denne, men det har etter regjeringsskiftet ikkje vorte gjort i denne saka. Difor treng me utsetjinga.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [11:17:06]: Viktig saksinfo: Norge har bedt om en tilpasningstekst om utsatt gjennomføring av grenseverdien for kadmium i Norge til 1. juli 2026 og har fått gjennomslag for dette av EU. Her har det nettopp vært gjort et arbeid for å få til en lengre periode, sånn at det går an å tenke på omstilling.

Det er ikke riktig, som representanten Pollestad nå forsøkte å si, at jeg sa at vi kan gjøre noe framover. Det kan man selvfølgelig gjøre, men jeg pekte på det som hadde skjedd historisk, i de tidligere jordbruksoppgjørene. Tidligere landbruksminister Pollestad sier at han hadde en tanke om å gjøre det, men da jeg kom inn i Landbruks- og matdepartementet, opplevde jeg ikke at det lå en klar plan fra tidligere landbruksminister Pollestad for hvordan den kompenseringen eventuelt skulle utformes. Det er det viktig å informere om.

Så synes jeg det er overraskende ut fra en større næringspolitisk kontekst at Høyre har signalisert at de har tenkt å stemme for dette forslaget, for dette inngår jo i en større debatt om vårt forhold til Europa og å stå opp for EØS-avtalens troverdighet. Derfor er det viktig for regjeringen å få ned EØS-etterslepet, og det sier jo Høyre at de ønsker i andre sammenhenger. Det har kommet litt uklart fram hvorfor det her er flere partier som har snudd. Som representanten Støstad helt riktig var innom, har det vært en ordinær behandling i Europautvalget. Så mitt klare råd til Stortinget er fortsatt at i Norge skal vi være ledende på mattrygghet, og da har det noe å si om forbrukeren i de kommende månedene kan være trygg på at vi har minst like gode mattrygghetsstandarder i Norge som det vi importerer fra andre land. Vi kan ikke på den ene hånden argumentere for at vi er veldig sterke på bl.a. lav antibiotikabruk, mens vi tillater høyere innhold av andre helseskadelige stoffer i andre produksjoner. Det mener jeg er en dårlig linje, som over tid kan bidra til å svekke oppslutningen om norsk mat.

Dette er allerede klarlagt og ligger klart til behandling i morgen, som det har vært vedtatt. Så jeg ber Høyre og andre partier som har andre standpunkter når det gjelder EØS-avtalen i andre saker, tenke seg godt om når det gjelder hva man eventuelt ønsker å stemme for i denne saken.

Tor André Johnsen (FrP) [11:20:05]: Dette er faktisk en liten sak for EU, og det er helt korrekt som ministeren sier, at EU er på tilbudssiden her. Vi har fått utsatt fristen. Vi har de gode argumentene vi har – vi har vært veldig gode, troverdige argumenter. Vi skal innfri kravet. Vi trenger bare litt mer tid. Når du først har fått ja en gang og har fått en utsatt frist, og så vil få justert litt på datoen – selvfølgelig er det mulig. Det er nesten så jeg har lyst til å tilby meg å fly til Brussel i kveld selv og bli med på det møtet, for jeg er overbevist om at det ikke er noe problem å få gjennomført dette. Jeg er veldig tydelig på og vil gjenta det til ministrene her – jeg har gleden av å ha Sandtrøen her og også næringsministeren – at vi forventer at dette blir lojalt fulgt opp, et så sterkt og tydelig signal fra Stortinget om at vi skal sørge for at vi får en ny frist. Det forventer vi at vi får. Hvis Norge sier nei i morgen, blir saken utsatt. Så enkelt er det. Det er ikke sikkert at de blir enige i morgen, men bare si nei, så blir fristen utsatt, da blir saken utsatt, og da har man lykkes med det næringen ønsker.

Dette er en liten sak for EU og en stor sak for Norge.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:21:21]: Eg merkar meg at Arbeidarpartiet og regjeringa er opptekne av forsvarleg saksbehandling. Det er i utgangspunktet noko fleire sjølvsagt kan ønskja seg – at me sørgjer for at eit forslag blir levert i god tid og er tilstrekkeleg greidd ut, vurdert og belyst frå alle moglege sider. Det er likevel litt rart at det argumentet kjem kort tid etter at regjeringa valde å snu på hælen og endra heile det etiske rammeverket for oljefondet gjennom lause forslag i Stortinget.

Det er òg ein annan måte å vurdera forsvarlegheit på, og det er forsvarlegheit overfor produsentane og overfor norsk matproduksjon og beredskap, for det er det denne saka handlar om. Er det mogleg å utsetja saka? Ja, sjølvsagt er det det. Det er både mogleg og nødvendig å utsetja denne saka i eit år, slik me no føreslår, for at produsentane og landet skal ha tid til å tilpassa seg og omstilla seg. Viss statsråden meiner at me her i landet allereie har hatt god tid til å omstilla oss og tilpassa oss, er det overraskande at regjeringa ikkje har brukt den tida til i det minste å finna ei god kompensasjonsordning for løkprodusentane, som no står i fare for å mista heile næringsgrunnlaget sitt.

Eg merkar meg òg at det blir stilt spørsmål ved om det er tilrådeleg i det heile å eta norsk løk, eller om det kanskje kan vera helseskadeleg å eta løk produsert i Noreg. Det er ikkje noko faktagrunnlag per i dag som tilseier at det på nokon måte er skadeleg å eta norsk løk. Det må òg seiast klart og tydeleg frå denne talarstolen. Forskinga så langt tilseier tvert imot at desse grenseverdiane og denne forordninga er dårleg tilpassa norske forhold og norsk matinntak, bl.a. fordi me et mindre løk her enn i søreuropeiske land. Dette er eit generelt regelverk som er dårleg tilpassa dei faktiske norske forholda. Eg et norsk løk med glede og kjem til å fortsetja med det.

Erlend Larsen (H) [11:24:10]: Jeg er helt enig med Arbeiderpartiets representanter i at nivået av kadmium i maten vår må ned. Kadmium er overhodet ikke ønsket i maten vår. Hadde det vært et så stort problem i Norge som det nå kan gis inntrykk av fra statsråden og fra representanten Støstad, ville Mattilsynet ha senket kravet for lenge siden, og EU-regelverket som ble innført i 2021, ville blitt innført også i Norge i 2021, eller kort tid etter.

Når landbruksministeren sier at det har vært møte med næringen 3. april 2024, er det halvannet år siden. Det kunne vært interessant å vite hvem som ble informert, og i hvilken grad. Det er selvfølgelig en viktig bit av dette.

Det er ikke slik at Høyre har noe som helst tvil til EU-avtaler eller Norges troverdighet, heller ikke gjennom denne saken. Når et nær sagt samlet storting, utenom Arbeiderpartiet og kanskje Venstre, går sammen om denne saken, tror jeg det er en helt tydelig kritikk av regjeringens håndtering av saken. Det er det det dreier seg om. At regjeringen ikke på en god nok måte har informert landbruksnæringen om reglene som blir innført allerede fra 1. juli neste år, skaper manglende forutsigbarhet og manglende trygghet for en næring som består av enkeltmennesker som skal stå for en stor investering med å kjøpe setteløk for hundretusenvis av kroner, noe som kan være et stort inngrep i deres økonomi og ende opp med at de går på et stort tap.

Det tapet kan vi bare ikke være med på. Det må være en forutsigbarhet, og derfor mener vi det er forsvarlig å si at innfasingen av reglene må utsettes i ett år. Det handler ikke om Norges troverdighet i EU, det handler mer om regjeringens troverdighet med hensyn til landbruket og de som produserer maten vår. Det er det denne saken dreier seg om. Det er det som er løkens kjerne.

Solveig Vitanza (A) [11:26:35]: Det har jeg stor forståelse for.

Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle stå her og snakke om løk i dag, men jeg er veldig opptatt av norsk matpolitikk, og jeg har kjempet hardt for at vi skulle få en god selvforsyningsplan, der Norge skulle øke produksjonen av god, sunn norsk mat, og at vi skulle sørge for at folk ønsket å velge norske produkter. Det var særlig grøntnæringen jeg hadde hovedfokus på.

Jeg er rett og slett litt bekymret, for det er jo ikke et næringsforbud som er foreslått – ikke i det hele tatt. Hvem som helst kan fortsette å produsere løk. Det folk som kommer i butikken, nå ikke vet når de skal handle løk de neste årene, er om den løken de kjøper, er innenfor eller utenfor terskelverdien. Det vil skape usikkerhet. Man må huske på at det meste av løken i Norge uansett vil være under terskelnivået, men dette kan påføre mye større kostnader for hele næringen ved at forbrukerne kanskje ikke har tillit til å kjøpe norsk løk framover. Det sprer seg kanskje videre til andre typer grøntprodukter, så sånn sett kan vi nå rett og slett bidra til å redusere tilliten til norsk grøntproduksjon, og spesielt til løken. Dette er krise for den enkelte bonde, som vil tape inntekt på salg av sine produkter. I tillegg får det en stor miljøkonsekvens i form av at det vil bli kastet norsk mat. Det kan jeg ikke støtte, verken det ene eller det andre.

Jeg mener vi skal sørge for at norske forbrukere ønsker å kjøpe norsk mat fordi det er det beste de kan kjøpe. Vi skal selvfølgelig ta hensyn til næringslivet og bøndene. Derfor har det forarbeidet som har blitt gjort fra departementet, vært viktig, der de har hatt gode møter med næringslivet. Vi har også hatt full åpenhet for denne sal om alt arbeidet som er gjort. Det er ingenting som har blitt holdt bak lukkede dører her. Vi kunne godt ha behandlet denne saken for ett år siden, så hadde det skapt god forutsigbarhet for våre norske bønder.

Geir Pollestad (Sp) [11:29:15]: Eg er einig i at alt som burde ha vore sagt, var sagt, fram til representanten Vitanza heldt sitt innlegg, for det synest eg var eit grovt overtramp når det gjeld å snakka ned den maten som vert produsert i Noreg i dag. Det er ikkje sånn at tidspunktet og datoen for implementering av dette direktivet avgjer om det er trygt å eta løk i Noreg eller ikkje. Det er trygt å eta løk i Noreg.

Dette kunne ha vore handtert i jordbruksavtalen i vår. Det vart det ikkje. Viss me utset det eit år, kan me i ein ny jordbruksavtale diskutera korleis ein får på plass risikoavlastande tiltak for dei løkprodusentane det gjeld.

Det vil i dei aller fleste tilfella gå heilt fint, og ein vil vera godt under grenseverdiane, men det me er opptekne av, er dei gongene me av ulike årsaker, vêr, klima, kva som helst, kjem over grenseverdiane. Det skal ikkje vere den enkelte bonden som eig risikoen for det, for då vil ein ikkje våga å setja denne løken om våren, og norsk matproduksjon går ned.

Erlend Larsen (H) [11:31:10] (ordfører for saken): Dette er et representantforslag fra Fremskrittspartiet om fortsatt fiske i Oslofjorden. De foreslår å stanse regjeringens beslutning om å innføre nullfiskeområder i Oslofjorden fra 1. januar 2026 samt å åpne opp for fortsatt fisking med teiner og fiske med stang fra land. De foreslår også at regjeringen lager en modell for et spleiselag for investeringer i nitrogenrensing av avløpsvann i områder som blir pålagt nye rensekrav.

Regjeringens argumentasjon for fiskeforbudet er å styrke Oslofjordens miljøsituasjon. Det har kommet fire skriftlige høringsinnspill til saken.

Det er ingen tvil om at tilstanden i Oslofjorden er kritisk. Oslofjorden var i tidligere tider kjent for sin rike fiskebestand – et stort antall fiskere levde av overskuddet fra fjorden, og fisket var en viktig kilde til mat. I dag er det stort behov for å innføre restriktive tiltak for å få livet tilbake i fjorden. Vi i Høyre støtter derfor restriksjonene regjeringen har innført.

Det er mange som mener det er forsvarlig med fortsatt rekefiske. Restriksjonene for rekefiskerne er veldig inngripende. Grensene for hvor det kan være mulig å fiske reker, burde vurderes på nytt i samarbeid med næringen. Fiskeforbudet er langt på vei et yrkesforbud for fiskerne som har livnært seg av fisket. Det gjør at de må ivaretas på en langt bedre måte enn det regjeringen har lagt opp til. Regjeringen har budsjettert med en kompensasjonsordning for fiskerne, men fiskerne lever fortsatt i det uvisse når det gjelder hvem som får støtte, hvor mye de får og hvilke krav som skal innfris for å få støtte.

Jeg har inntrykk av at regjeringen mener at ordningen med arbeidsledighetstrygd er ment å ivareta fiskernes økonomiske behov, slik det er for mennesker som blir arbeidsledige. Fiskerne er selvstendig næringsdrivende som har lån på fiskebåt og redskap, med garanti i hus og hjem. En konkurs for en fisker kan ende med tap av hus og hjem og kan bli svært dramatisk. Høyre mener derfor at fiskerne må få bedre ordninger for omstillingsstøtte enn det regjeringen legger opp til. Regjeringen må skape forutsigbarhet og trygghet for fiskerne, f.eks. ved å leie dem inn til rydding av Oslofjorden, etablere marine nyttehager som filtrerer nitrogen, osv. Dette må skje raskt, da fiskeforbudet inntrer allerede 1. januar 2026, noe som også skaper usikkerhet og manglende trygghet blant fiskerne.

Flere partier foreslår at regjeringen skal innføre en inntektskompensasjonsordning. En inntektskompensasjonsordning er passiv. Vi vil derfor heller at regjeringen gir omstillingsstøtte.

Rødt har kommet med et løst forslag, hvor regjeringen bes komme med en redegjørelse om regjeringens arbeid med å ivareta fiskerne som rammes av fiskeforbudet. Dette forslaget støttes av Høyre.

Solveig Vitanza (A) [11:34:09]: Jeg tror samtlige partier her kan være enige om at tilstanden i Oslofjorden er kritisk. Det er det kystområdet i Norge som er under størst menneskelig påvirkning, og tilstanden i fjorden er derfor svært utsatt. Det er også en veldig sammensatt situasjon. Derfor er det nødvendig med mange ulike tiltak. Som representant fra Østfold er jeg svært klar over at disse tiltakene er inngripende for både innbyggere og næringsliv, men med målet om å oppnå en ren og rik fjord er vi nødt til å iverksette en mengde varierte og ulike tiltak.

I jordbruket har vi f.eks. innført flere regionale miljøkrav, som bl.a. inkluderer redusert høstpløying og krav om kantsoner. Tidligere i år ble det også vedtatt et nytt regelverk som stiller strengere krav til lagring og spredning av gjødsel. For kommunene og deres avløpsordninger har regjeringen varslet at en må få på plass nitrogenfjerning. Her har stadig flere kommuner tatt en aktiv rolle med bygging av nye renseanlegg. Jeg er glad for at vi gjennom budsjettforliket har økt den statlige tilskuddsordningen for avløpsinvesteringer.

De fiskeritiltakene som innføres i Oslofjorden, er basert på faglige råd fra Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet. De hadde også stor oppslutning fra fagmiljøene under høringen. Det er i tråd med praksis for restaurering av marine økosystemer, da formålet med nullfiskeområdene er å styrke fiskebestanden og økosystemet i Oslofjorden.

Jeg som har vært i Utgårdskilen mange ganger, har stor forståelse for at disse tiltakene er inngripende for yrkesfiskerne, og også for de aktive fritidsfiskerne. Det er derfor viktig at det blir lagt til rette for fortsatt aktivitet der det er mulig. Jeg er glad for at regjeringen har vektlagt å legge til rette for at rekefisket kan fortsette utenfor nullfiskeområdene, herunder Hvalerrenna, som kanskje er det viktigste rekefeltet.

Jeg vil også vise til at det foreslås å bevilge 15 mill. kr til omstillingstiltak for fiskerinæringen. I tillegg har regjeringen foreslått å bevilge midler til naturrestaurering i Oslofjorden, en sum som ble ytterligere økt gjennom budsjettforliket. Disse midlene gjør det mulig for fiskere som er berørt av de nye fiskeritiltakene, å søke om tilskudd til gode restaureringstiltak, slik at de kan være viktige bidragsytere med kompetanse og utstyr i det arbeidet.

Jeg håper vi kan finne gode løsninger som bidrar til å redde Oslofjorden og samtidig sørger for at vi ivaretar den viktige næringen og kystfiskekulturen vi har langs fjorden. Arbeiderpartiet stiller seg bak forslag nr. 8, fra Rødt.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:37:29]: Fra 1. januar 2026 legges det opp til å innføre nullfiskeområder i Oslofjorden. Det er en beslutning som vil få store konsekvenser for en tradisjonsrik næring og for de enkeltmenneskene som har dette som levebrød. Vi i Fremskrittspartiet er enig i at miljøtilstanden i Oslofjorden er alvorlig og krever handling, men vi er uenig i virkemidlene regjeringen legger opp til og tar i bruk.

Når Fiskeridirektoratet selv påpeker at det mangler kvantitativ kunnskap om hvilken effekt et fiskeforbud faktisk vil ha, mener vi det blir feil å innføre et så inngripende tiltak. Det må være en forholdsmessighet mellom tiltakene vi innfører, og kunnskapen vi har om effektene av det. Hovedutfordringen i Oslofjorden er ikke rekefisket, men avrenning og nitrogenutslipp. Det er her innsatsen må settes inn dersom vi skal se varig bedring.

Derfor mener vi det er bedre å stille krav til mer skånsomme redskaper og redusert bifangst framfor å stenge fjorden helt. Samtidig må vi løse utfordringene med kloakkrensing. FrP har derfor foreslått en modell for et spleiselag slik at nødvendig rensing kan finansieres uten at kommunale avgifter skyter i været for innbyggerne. Regjeringen derimot mener dette er et kommunalt ansvar alene.

For fiskerne handler dette om økonomisk trygghet. Mange driver som enkeltmannsforetak med lån på båt og bruk. Usikkerheten de nå opplever, er stor. Vi ønsker å stanse innføringen av nullfiskeområder og heller åpne for fortsatt fiske med teiner og stang kombinert med målrettede miljøtiltak.

Dersom flertallet likevel går inn for å opprettholde forbudet, er det avgjørende at vi har oversikt over hvordan dette slår ut for dem som rammes. Fremskrittspartiet vil derfor subsidiært støtte forslag nr. 8, fra Rødt, om en redegjørelse. Det mener vi er et minimum av hva vi bør kunne forvente i denne situasjonen.

Vi er også svært forundret over regjeringens manglende fokusering på ivaretakelse av fiskerne, når man i praksis innfører et yrkesforbud. I en merknad fra komiteens flertall står det:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, merker seg at regjeringen har budsjettert med en kompensasjonsordning for fiskerne, men at fiskerne fortsatt lever i uvisse når det gjelder hvem som får støtte, hvor mye de får, og hvilke krav som skal innfris for å få støtte. Flertallet har inntrykk av at regjeringen mener at ordningen med arbeidsledighetstrygd er ment å ivareta fiskernes økonomiske behov, slik det er for mennesker som blir arbeidsledige. Flertallet vil minne om at fiskerne i stor grad driver sin virksomhet som enkeltmannsforetak hvor lån på fiskebåt og redskap ofte vil være sikret i hus og hjem. En konkurs for en fisker er langt mer dramatisk enn det å bli arbeidsledig, da fiskerne risikerer å miste hus og hjem ved en konkurs. Fiskebåtene er spesialiserte og har lav verdi når fiskerne er i en posisjon hvor de må selge som følge av fiskeforbudet.»

Vi synes det er underlig at Arbeiderpartiet ikke stiller seg bak dette.

Med det tar jeg opp forslagene FrP er med på.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:40:41]: Oslofjorden er i krise. Det er dessverre den brutale sanninga. Fjorden slit med massiv forureining, spesielt frå nitrogenutslepp, og fiskebestandane har stupt. Ressursane og naturmangfaldet me har teke for gjeve, er i ferd med å forsvinna.

Dette er ikkje ei utvikling som kom av seg sjølv, og ho vil heller ikkje snu av seg sjølv. Difor var det eit viktig gjennomslag for SV at me fekk på plass konkrete tiltak for å redda livet i Oslofjorden, for det hastar. Me kan ikkje stå og sjå på at ein av Noregs viktigaste fjordar langsamt døyr.

La det vera heilt klart: Norske kommunar kan ikkje sitja igjen med ansvaret for å redda Oslofjorden åleine. Skal me få fjorden frisk igjen, må staten ta ein langt større del av ansvaret både fagleg og økonomisk. Det er difor me – saman med Raudt og MDG – fremjar forslag om å greia ut ei finansieringsløysing for reinsing av nitrogen frå avløpsanlegga rundt fjorden. Dette er eit heilt avgjerande steg for å få kontroll på utsleppa som i dag kveler Oslofjorden.

SV har òg vore tydeleg på dette: Når staten innfører fiskeforbod i delar av fjorden, innfører staten i realiteten eit yrkesforbod for fiskarar. Når staten tek frå folk moglegheita til å jobba, har òg staten eit ansvar for at dei ikkje står igjen utan inntekt. Difor har me heile tida jobba for ei ordning som sikrar fiskarane i Oslofjorden når fiskeforbodet trer i kraft. Me fremjar i dag forslag om at regjeringa skal koma tilbake med ei støtteordning som faktisk sørgjer for omstilling, ikkje berre gode intensjonar.

Når fiskarar mistar inntekta si fordi staten innfører nullfiskesoner, er det rett og rimeleg å oppretta kompensasjonsordning basert på det faktiske inntektsbortfallet. Det handlar om rettferd, om familiar som mistar livsgrunnlaget sitt, om kystkultur og om arbeidsplassar.

Me kan ikkje redda Oslofjorden ved å dytta ansvaret nedover. Me kan ikkje redda naturen ved å skyva rekninga over på vanlege folk. Me kan ikkje be fiskarar leggja vekk yrket sitt utan at dei får ein trygg veg vidare.

SV står for to ting samtidig: kraftfulle tiltak for å redda fjorden og eit tydeleg ansvar for menneske som blir ramma. Det er slik me byggjer tillit, det er slik me byggjer berekraft, og det er slik me reddar Oslofjorden på ein rettferdig måte.

Eg skal leggja til at me går ut av forslag nr. 1 – både SV, Raudt og MDG – etter den budsjettavtalen som kom på plass denne veka. SV støttar derimot forslag nr. 8, frå Raudt, og eg tek opp dei andre forslaga SV er med på.

Geir Pollestad (Sp) [11:44:00]: Senterpartiet deler engasjementet for å betra miljøtilstanden i Oslofjorden. Me registrerer òg at dei gruppene som får forbod og avgrensingar mot seg, er primærnæringane. For alle andre er det tiltak, men «business as usual».

Dette er svært inngripande tiltak som ikkje har nødvendig dokumentert effekt. Det er ingen garanti for at eit nullfiske i så store område vil gje ei ønskt miljøforbetring. Det som derimot er sikkert, er at det vil ha store konsekvensar for næringsliv og for lokalsamfunn langs fjorden.

Senterpartiet ønskjer forskingsbaserte og kunnskapsbaserte tiltak. Fiskarane har òg ei eigeninteresse i å bevara bestandane, så fiskarane må ikkje sjåast på som eit problem, men som ein del av løysinga. Der meiner eg regjeringa har bomma, for det finst òg alternativ til forbod. Dette er kanskje det mest alvorlege i denne saka: Ein innfører no eit nytt prinsipp i fiskeriforvaltinga, ei fiskeriforvalting som alltid har vore basert på at det er bestandane som avgjer kor mykje me haustar. Me skal hausta det me kan av bestanden, utan at det går utover bestanden. Det kan òg gjelda i Oslofjorden, men det gjer det ikkje no. No innfører ein eit forbod. Vil me sjå ei større utbreiing av forbod når bestandane er låge? Senterpartiet meiner det er meir rett å gå for ei løysing der ein reduserer kvotene når det er lite fisk. Eit symbolsk forbod har me lite tru på.

Det er oppsiktsvekkjande at Høgre er med på dette, at Høgre synest dette er ein god idé. Høgre snakkar vanlegvis om at ein skal ha føreseielegheit, ein skal ha næringsliv, men her vel dei symbola framfor næringspolitikken. Det meiner eg er uansvarleg, og eg håpar dei brukar tida fram til votering til å tenkja seg godt om.

Eg meiner det ikkje berre er dei som bur langs Oslofjorden som bør ta dette inn over seg, men alle som har eit forhold til fiske. Vil me ha forbod som eit element i fiskeriforvaltinga vår? Eg meiner nei.

Senterpartiet støttar forslag nr. 8. Me deler intensjonen i forslag nr. 1, men me held oss til at me ikkje er medforslagsstillarar. Me deler òg intensjonen i forslag nr. 4, men me har ønskt å stemma for dei forslaga her som går direkte på fiskarane og korleis dei vert følgde opp.

Geir Jørgensen (R) [11:47:21]: Jeg vil først benytte anledningen til å takke forslagsstillerne for å ha framsatt dette forslaget. Selv om vi i Rødt ikke er enig i å oppheve de nullfiskesonene vi har fått, er det nok en anledning til å fokusere på den viktige og kritiske situasjonen ikke bare for Oslofjorden, men også for fiskerne og deres situasjon.

Vi vet at det er ingen som kan leve av en død fjord. Det er ingen fiskere som kan leve av det, og det er ingen som bruker fritiden sin til å fiske i Oslofjorden som kan nyte godt av det når det er slutt. Derfor er vi kommet til det punktet hvor det ikke er noen annen utvei enn å innføre nullfiskeområder. Den situasjonen som har oppstått i Oslofjorden, er ikke fiskernes skyld, men det å ha områder hvor fisken og det marine mangfoldet kan få lov til å være noe mer i fred, er en del av den løsningen som vi er nødt til å gå for, for at vi skal få Oslofjorden god og frisk og ren framover.

Det er en fjord som er i en kritisk tilstand, og det er i all hovedsak overgjødsling, industri og nitrogentilførsel som er hovedproblemet. Det er 118 kommuner som har avrenningsområde til Oslofjorden, i tillegg til den industrien som finnes. For landbrukets del er det gjort veldig gode tiltak, med gjødslingsplaner og annet, men vi kan fortsatt jobbe videre der.

Men vi må også se litt på det som går i feil retning: Chemring Nobel, som lager våpen og sprengstoff, fikk altså i 2024 – med all den kunnskapen vi har om denne fjorden – lov til å slippe 200 tonn nitrogen ut i fjorden. Den opprinnelige tillatelsen var på 41 tonn, men de fikk altså lov til å slippe ut 200 tonn. Nå viste det seg at denne fabrikken ikke trengte denne utslippstillatelsen, men likevel fikk de doble utslippene til 95 tonn nitrogen til denne fjorden som vi vet er overgjødslet allerede. Så vi er nødt til å ha en mengde tiltak her. Nullfiskeområdene løser ikke problemet, de er en del av det hele, men vi er nødt til å ha en samordnet innsats, og det berører også fiskerne.

Jeg er veldig glad for den støtten vi ser ut til å få til forslag nr. 8, hvor vi ber regjeringen komme tilbake allerede i januar 2026 med en rapport om hva man har gjort for å ivareta fiskerne. Dette er jeg veldig glad for, jeg takker for støtten og tar med dette opp forslaget.

I likhet med SV og MDG går Rødt ut av forslag nr. 1.

Une Bastholm (MDG) [11:50:38]: Nullfiskeområder er veldig inngripende overfor dem som har vært vant til – og vi kan jo legge til, i hundrevis av år – å fiske i fjorden. Men fjordens økologiske tilstand er nå inngripende for hele samfunnet rundt fjorden, for alle folkene som bruker fjorden til bading og fritidsaktiviteter, og for næringslivet som lever av fjorden. Vi er ikke i en situasjon hvor vi kan velge om vi vil gjøre noe kraftfullt, vi er nødt til å gjøre alt vi kan for å redde fjorden. Det er et tiltak som er tydelig og faglig anbefalt av Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet som det mest effektive tiltaket vi har nå, nettopp å innføre nullfiskesoner. Derfor er jeg dypt takknemlig overfor regjeringen for at de har turt å stå i denne stormen og gjøre det som faktisk fungerer.

Vi ønsker alle sammen å hindre overgjødslingen, og alle sammen ønsker at vi raskest mulig får til bedre nitrogenrensing på alle kloakkanleggene som munner ut i fjorden, langs hele nedbørsfeltet. Men mens vi venter på det, må vi sørge for at ikke kollapsen i økosystemet bare øker i omfang. Derfor tenker jeg at dette forslaget fra FrP i utgangspunktet, og nå med støtte fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, er populistisk, det mangler kunnskap og forankring, og det mangler respekt for de faktiske forhold. En kan godt ønske seg en bestandsregulering istedenfor, og det skulle vi kanskje hatt i fjorden for lenge siden, men det er for sent. Det holder ikke med bestandsregulering når hele økosystemet kollapser.

Nullfiske er veldig inngripende for fiskerne, det sa jeg, og derfor har Miljøpartiet De Grønne vært opptatt av både kompensasjon, mulighet til omstilling og mulighet for fiskerne til å være med som en del av løsningen for fjorden, ved å bruke sin kunnskap, oversikt og kjentmannskunnskap til å hjelpe fjorden. Flere av dem har vært frampå og sagt selv at de gjerne ønsker å ha tilgang til støtteordningene for vannmiljøtiltak som nå styrkes i det nye statsbudsjettet. Det kan være f.eks. å fiske opp spøkelsesfiskeredskaper som ligger rundt omkring i fjorden, eller annet søppel som skader det marine miljøet i Oslofjorden.

Vi er veldig spent på hvordan regjeringen følger opp dette. Kanskje får vi noen avklaringer i dag. Miljøpartiet De Grønne er likevel med på et forslag hvor vi ber regjeringen komme tilbake med en ordentlig redegjørelse om hvordan vi følger opp. Vi tror vi kan dra mye nyttig erfaring fra denne saken, og fordi tiltaket er inngripende og viktig som et eksempel for framtiden for hvordan vi håndterer denne typen kollaps i økosystemer. Når man er nødt til å foreta inngripende tiltak, tror vi det er viktig å gjøre det grundig.

Vi trekker oss altså fra forslag nr. 1, men jeg fremmer forslag nr. 7, som Miljøpartiet De Grønne har alene.

Harry Valderhaug (KrF) [11:54:08]: Regjeringa offentleggjorde i sommar at det skal innførast nullfiskeområde i Oslofjorden frå 1. januar 2026. Det inneber at både yrkes- og fritidsfiskarar får fiskeforbod.

KrF er einige i at tilstanden i Oslofjorden er alvorleg, men vi merkar oss at regjeringa har budsjettert med ei mangelfull kompensasjonsordning for fiskarar. Det er i utgangspunktet positivt med kompensasjon når situasjonen er som han er, men vi må samtidig erkjenne at fiskarane framleis lever i stor uvisse. Dei veit ikkje kven som vil få erstatning, kor mykje dei kan forvente, eller kva krav som må oppfyllast for å kome inn under ordninga.

Det verkar som regjeringa meiner at ordninga med arbeidsløysetrygd skal vareta dei økonomiske behova til fiskarane, slik det er for andre som vert arbeidsledige, men vi må hugse at fiskarane i stor grad er organiserte i enkeltpersonføretak. Dei har ofte lån på fiskarbåt og reiskap, med pant i hus og heim, så ein konkurs for ein fiskar er difor langt meir alvorleg enn det å verte arbeidsledig. Det kan bety å miste hus og heim.

Fiskebåtar er spesialiserte og har ein avgrensa verdi når fiskaren vert tvunge til å selje som følgje av fiskeforbodet. Dette gjer situasjonen meir alvorleg, og Kristeleg Folkeparti vil difor understreke at kompensasjonsordninga må vere tydeleg og rettferdig og raskt kome på plass. Vi ser at totalforbod skapar mykje utryggheit og er svært krevjande for dei som vert ramma. Då kan vi ikkje ha ei ordning som er ramma inn slik at ho skapar endå meir utryggheit.

KrF vil til slutt melde vår støtte til forslag nr. 8 i saka, frå Raudt, og vi gjer samtidig merksam på at KrF ved ein inkurie ligg inne som medforslagsstillar på forslaga nr. 2 og 3. Vi vil stemme mot dei forslaga.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [11:56:51]: Situasjonen i Oslofjorden er alvorlig og sammensatt. Regjeringen følger opp Oslofjordplanen og arbeider bredt for å redusere påvirkningen fra de viktige sektorene, herunder avløp, jordbruk og fiskeri.

Forurensning fra avløp og avrenning fra jordbruket har alvorlige konsekvenser for Oslofjorden, og det gjenstår et stort arbeid for å bedre miljøtilstanden i fjorden. Regjeringen har innført tiltak for å redusere avrenning.

Avløpsinfrastruktur er et kommunalt ansvar, og det er viktig at kommunene tar dette ansvaret. Regjeringen har foreslått å styrke tilskuddsordningen for planlegging og prosjektering av nitrogenfjerning, og også statsforvalterne for å få fortgang i avløpsarbeidet.

Jeg mener at å bruke påvirkningen fra avløp og jordbruk som et argument for å fortsette fisket, er å skyve ansvaret foran seg. Det er ikke tilstrekkelig å regulere aktiviteten i én enkelt sektor uten å ta høyde for den samlede belastningen på økosystemet. Vi kan ikke vente med å redusere fiskepresset til alt annet er på plass, her må sektorene jobbe parallelt.

Det er ingen tvil om at dette er en stor belastning for fiskerne som har dette som levebrød. Usikkerheten som følger med nye tiltak, er krevende. Jeg vil ha en tett dialog med næringen gjennom den kommende omstillingsprosessen.

Det er viktig at også fritidsfisket begrenses. Det er lett å tenke at én stang eller én teine ikke gjør noen forskjell. Vi er likevel nødt til å se helheten. Vi er så mange som bruker fjorden, at også fritidsfisket utgjør en vesentlig påvirkning.

Det er tillatt å fiske med håndholdt redskap. Fiske med teiner tillates også fortsatt, men antall teiner er halvert. Kun fiske etter reker med teiner er forbudt. Innenfor disse rammene vil fritidsfisket fortsette utenfor nullfiskeområdene.

Fiskeritiltakene som innføres, er basert på våre beste faglige råd. Selv om det er vanskelig å kvantifisere effektene på forhånd, er rådene tydelige om at nullfiskeområder er det fiskeritiltaket som vil gi best effekt. Så skal vi fortsette å arbeide parallelt i de andre sektorene, slik at vi får best mulige forutsetninger for å lykkes.

Vi må lytte til forskningen og gjennomføre de tiltakene som er nødvendige for at framtidige generasjoner skal kunne oppleve en ren og rik fjord. Det største eksperimentet vil være ikke å gjøre nok, og med det risikere at fjorden ikke klarer å bygge seg opp igjen.

Tage Pettersen (H) [12:14:49]: På Hvaler er kystkultur og fiske en stor del av DNA-et, og i store deler av Østfold er det mange som bruker Ytre Oslofjord til rekreasjon i ulike former. Jeg oppfatter at de fleste er opptatt av at fjorden må reddes, og mange har også stor forståelse for fiskeforbudet. Selv har jeg det siste halvåret brukt mye tid på å tilegne meg kunnskap og har vært med fiskerne ut og deltatt på mange møter med næringen.

Det vi fra Høyres side har vært tydelige på siden forskriften ble lagt fram, er at det må på plass en kompensasjon til fiskerne. Jeg syntes det var oppsiktsvekkende da det eneste svaret fra statsministeren da han ble konfrontert med dette før sommeren, var at han skulle ha dialog med fiskerne. At regjeringen ikke hadde en løsning på plass etter å ha jobbet med forskriften i så lang tid, er rett og slett for dårlig. Jeg skulle likt å se en tilsvarende behandling av andre matprodusenter. Som et unntak kan det kanskje gjelde løkprodusentene, som var oppe til debatt i forrige sak.

Det er nesten like oppsiktsvekkende at nærings- og fiskeriministeren, i sitt svarbrev og for så vidt i debatten i dag, skriver og sier at regjeringen arbeider med å vurdere hvordan de avsatte midlene skal brukes. Vi skriver i dag 4. desember. Forbudet trer i kraft om fire uker, og regjeringen vet fortsatt ikke hvordan de skal etablere en kompensasjonsordning for fiskerne.

Den næringen, de fartøyene og de fiskerne som blir berørt, har ressurser og kompetanse som vi må benytte oss av. Det har tidligere vært gitt tilskudd til fiske av spøkelsesteiner, og vi har stort behov for marin opprydding i fjorden. I tillegg må vi vurdere behov for omstillingsstøtte. Vår jobb er å legge til rette for at det er både fiskebåter og fiskere med kompetanse til stede den dagen vi igjen kan åpne fjorden for ordinært fiske.

Selv om Høyre er enig i beslutningen om fiskeforbud i store deler av Oslofjorden – det bør heller ikke overraske Senterpartiet – har vi hele veien vært opptatt av at det må være en god dialog med berørte kommuner og fiskere for å se hvordan dette kan gjennomføres på en best mulig måte. Det handler også om grensene for hvor et fiske skal være mulig de nærmeste årene.

Nesten to millioner nordmenn bor i nærheten av Oslofjorden, og tilstanden har vært kritisk lenge. Situasjonen kan ikke fortsette, og det krever tiltak. Det rammer fiskenæringen, og spesielt de minste fartøyene, som et knyttneveslag i magen. Da er det vår jobb som beslutningstakere å sørge for at vi skaper den tryggheten og forutsigbarheten som de fortjener.

Bjørnar Laabak (FrP) [12:17:48]: Fiskernes syn er at de mener de ikke er en del av problemet, men en del av løsningen. Det er ca. 5 pst. av områdene i indre Oslofjord som det tråles i, og rundt 7–9 pst. av den ytre fjorden. Det er 90–95 pst. som allerede er permanent fredet. Vi husker alle sammen tilbake til da vi åpnet Ytre Hvaler nasjonalpark 9. september 2009. Da ble fiskerne lovet at de skulle få opprettholde fisket slik det var den gangen, og Ytre Hvaler nasjonalpark har hele veien hatt en parole om bruk og vern. Det er jo det man nå løper ifra: at man ikke fortsatt kan bruke disse områdene til næring og lokalsamfunn, som dette representerer på Hvaler, og i Utgårdskilen spesielt. Mange fiskere opplever nå at de alene må ta mye av risikoen for et miljøproblem som har mange andre årsaker enn fiske i seg selv.

Hvaler kommune og lokale fiskere må inn som reelle partnere i forvaltning av Oslofjorden, ikke bare som høringsinstanser på slutten av en prosess. Vi skjønner også at Oslofjorden må reddes, men vi kan ikke redde fjorden ved å ødelegge kystsamfunnene. Fiskerne på Hvaler er en del av løsningen. De sitter på kunnskap og erfaring, og de har stor vilje til å ta ansvar.

Det var mye snakk om dette i valgkampen da vi var på Hvaler og hadde debatter der, og fiskerne stilte opp. Og som Tage Pettersen fra Høyre nevnte: De har også invitert politikere ut på de små fiskefartøyene. De fleste er under 20 meter og reiser ikke så langt ut, og ikke i Hvalerrenna, men i områdene rundt.

For noen år siden oppsto det en pandemi. Da stengte vi ned store deler av samfunnet, og vi ga kompensasjon til dem som måtte stenge. Nå har vi en pandemi under vann, men det ser ikke ut som det kommer noe særlig kompensasjon til dem som rammes. Dette er urettferdig. Vi må håpe at regjeringen stiller opp med en kompensasjon som ligner litt på det man raust ga under pandemien. Da myndighetene bestemte at man skulle stenge ned samfunnet, ga de også kompensasjon til å klare seg videre. Det får vi håpe at regjeringen også tenker om fiskerne, med lån og forpliktelser, så de ikke kommer i en situasjon som de fleste slapp unna i pandemien. Nå er det fiskernes tur.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [12:21:02]: Regjeringens forslag om å innføre et omfattende fiskeforbud i store deler av Oslofjorden er et direkte angrep på fiskerinæringen. Formålet med forbudet er å styrke fjordens miljøsituasjon, og det ønsket deler vi. Det deler også yrkesfiskerne på Hvaler. De er avhengige av fjorden hver eneste dag. De har alt å tape på en fjord i ubalanse og alt å vinne på en fjord i god økologisk tilstand. Fiskerne leser havet hver eneste dag.

Mange av lokalsamfunnene rundt fjorden har, som Hvaler, blitt bygget rundt det fisket, med arbeid, kultur, tradisjon, bosetting, folk og familier. Regjeringens forslag stikker dypere enn arbeidsplasser som blir borte. Det stikker dypere ved at det rammer hardtarbeidende folk som har investert, tatt risiko, tatt opp lån og skapt arbeidsplasser i denne næringen. Det rokker også ved identiteten til folk. Hver eneste fiskebåt representerer noen. Den representerer en familie, et samfunn. Det er også de minste fartøyene som nå rammes hardest av et forbud. De har ikke noe alternativ, de kan ikke reise lenger ut på havet.

I dette forslaget tar regjeringen livsgrunnlaget fra fiskere med et føre-var-prinsipp: I tilfelle det fungerer, gjennomfører vi det. I Fiskeridirektoratets notat om faglige råd for tiltak innen fiskeri i Oslofjorden framkommer det at man ikke vet hvilken effekt et fiskeforbud vil ha, annet enn at det vil ha en eller annen form for effekt.

Fremskrittspartiet mener at en skal ha svært godt og tungt faglig datagrunnlag før en innfører så inngripende tiltak. Å ramme fiskerinæringen vil ikke gjøre vannet renere. Det er rikelig med reker. Bifangstproblemet er i stor grad løst, og bransjen gjør også flere andre gode tiltak. Det vi derimot vet, er at avrenning fra landbruket og nitrogenutslipp har en sterk miljøpåvirkning på Oslofjorden. I min hjemkommune, Sarpsborg, bygger vi i disse dager et nytt veldig dyrt og stort renseanlegg med prisanslag på 1,8 mrd. kr. For en kommune på 60 000 innbyggere gir det en økt faktura på 1 400 kr for hver og en av oss.

Det kravet kommer for mange kommuner, og det koster milliarder, men det at denne regningen skal til innbyggerne, mener Fremskrittspartiet er feil. Vi burde gått inn her, og også tatt regningen, for dette har effekt på tilstanden i Oslofjorden. Jeg lar meg opprøre av MDGs representant Bastholm. Mens vi venter på at denne rensingen kommer på plass i Oslofjorden, skal vi altså rasere en hel næring, som ikke vil komme tilbake bare MDG har ventet lenge nok.

Vi skal ha «ordning och reda» i dette landet. Det regjeringen her gjør, er ikke «ordning och reda». Den 1. januar kryper nærmere. Det er på tide å snu.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [12:24:30]: Tilstanden i Oslofjorden er kritisk. Vi er alle enige om at det må handles, men tiltakene må være kunnskapsbaserte og rettet mot de største kildene til forurensning. Det er ikke fritidsfiskerne med stang som har skapt krisen, eller de få fiskebåtene vi har – det er først og fremst nitrogenutslipp fra avløp og landbruk.

Regjeringen har valgt å innføre nullfiskeområder fra 1. januar. Dette er et dramatisk og inngripende tiltak som rammer tradisjonsrike kystmiljøer og arbeidsplasser, uten at det foreligger et solid faktagrunnlag for effekten. Fiskeridirektoratet har selv påpekt at kunnskapsgrunnlaget er usikkert. Når vi innfører tiltak som i praksis gir yrkesforbud, må vi stille spørsmålet: Er dette forholdsmessig? Etter Fremskrittspartiets syn er svaret nei.

Vi mener at innsatsen må rettes mot de største miljøutfordringene, og det er nitrogenutslipp fra avløpssektoren. Norsk Vann har beregnet at investeringsbehovet i vann- og avløpssektoren fram til 2045 kommer opp mot 535 mrd. kr. Bare i Vestfold må kommunene investere totalt 8,2 mrd. kr fram mot 2032 for å oppfylle nye rensekrav. Denne summen skal da fordeles ut på Vestfolds 122 000 husstander.

Regjeringen sier at dette er et kommunalt ansvar. Det er kun en delvis sannhet. Samtidig som kommunene har ansvar for å bygge og drifte renseanleggene, har staten et overordnet ansvar for at innbyggerne i kommunene har en økonomi som er til å leve av. Regjeringen lanserte sitt skatteløfte før valget, som sa at skattenivået skulle ligge fast. Da kan regjeringen umulig ha medregnet regningen på 535 mrd. kr som sendes direkte ut til innbyggerne.

Dette er ikke bare et spørsmål om miljø, men også om sosial rettferdighet. Uten statlig medfinansiering risikerer vi at kommunene ikke klarer å gjennomføre nødvendige oppgraderinger, og da uteblir miljøgevinsten. Et spleiselag mellom stat og kommune vil sikre framdrift, fordele kostnadene mer rettferdig og bidra til at vi når målet om en ren og livskraftig Oslofjord.

Vi kan ikke redde fjorden med symbolpolitikk. Vi må gjøre det med løsninger som virker, og det starter med å ta tak i de største utslippskildene, ikke med å stenge fjorden for folk.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:27:12]: La meg først si at jeg har vært en storbruker av Oslofjorden siden jeg var liten, og fortsatt er det. Hvis det er noe vi kunne ha gjort som kunne hjelpe Oslofjorden, skulle jeg mer enn gjerne vært med på å gjøre det. Det som er synd med dette tiltaket, er at det kun er gjort for å vise at man gjør noe, og man har ingen kunnskap om effekten. Det har kommet fram hvor lite kunnskap man har, men jeg mener at det fortsatt er underkommunisert hvor usikkert dette tiltaket er.

Jeg merker meg at det fra Arbeiderpartiet og MDG står i innstillingen – og dette gjentok også ministeren fra talerstolen – at «Fiskeridirektoratet i sine anbefalinger har vært tydelig på at dette er det fiskeritiltaket som er forventet å ha størst effekt». Det er feil. Det som står i kunnskapsgrunnlaget fra Fiskeridirektoratet, er «tiltak som med mer sikkerhet kan gi større effekter». Man vet ingenting, kommer det fram flere steder.

Videre i dette notatet fra Fiskeridirektoratet står det bl.a.:

«Det er også utfordrende at det ikke finnes noen særlig sikker kvantitativ kunnskap om hvilken effekt vi kan forvente av tiltak innenfor den enkelte sektor hver for seg. For eksempel hvor mye bedre tilstand som kan forventes av å redusere utslipp av nitrogen med en bestemt mengde eller ved å stanse et fiskeri.»

Man vet ikke, men regjeringen gjør dette for å vise handlekraft og ofrer en hel næring.

Videre står det i kunnskapsgrunnlaget:

«Den største kunnskapsmessige utfordringen er knyttet til de strengeste tiltakene som er tatt inn her, områder hvor alt fiske forbys, og den handler om at det ikke er mulig å si noe kvantitativt om effektene. Vi vet mye om hvilke kvalitative effekter vi kan få og for hvilke arter og naturtyper, men ikke noe konkret om hvor store de kan bli.»

Det betyr at vi kan risikere å få to flere fisk i Oslofjorden ved å gjøre dette, og da har man så dårlig kunnskap at vi burde ha ventet med å innføre det til vi visste mer. Det er helt åpenbart at vi burde ha gjort det.

Det er også sånn at Miljødirektoratet i 2023 meldte at de tiltakene som samlet kan gi best effekt, tiltak som står i Oslofjordplanen, ikke har blitt fulgt opp. Regjeringen kunne bare ha startet med å følge opp en allerede vedtatt plan. Da skulle vi ha fått bedre effekt enn ved å gjøre dette høyst symbolske tiltaket som raserer og ofrer en næring for at regjeringen skal se bra ut på papiret.

Liv Gustavsen (FrP) [12:30:31]: Dette er en viktig debatt og en veldig urovekkende debatt med tanke på hvordan regjeringen klarer å stoppe en hel næring i Oslofjorden uten å tenke på konsekvensene for disse jobbene og disse menneskene i framtiden, og konsekvensene for næringen i vår region i framtiden.

Det handler om folks levebrød. Fiskerne har drevet sitt fiske i fjorden i generasjoner og risikerer at levebrødet bare forsvinner. Å opprettholde tilgangen til fiskeområdene i fjorden betyr trygghet for arbeidsplassene og sikre inntekter, og det opprettholder også en lokal næring i Oslo-regionen.

Fisket, særlig lokalt fiske, er en viktig del av kyst- og fjordkulturen i Oslofjorden. Ved å sikre at også små fiskere kan fortsette, bidrar forslaget til mangfold i næringslivet og til at kystsamfunnene kan bestå – ikke bare næringsliv i bykjerner, men også i distriktene langs kysten. Ved å fokusere på bærekraftig regulert fiske i fjorden kan vi kombinere bruk av naturressursene med vern av miljø og biologisk mangfold, istedenfor det som gjerne skjer, som er at fiskerne blir presset ut og områder legges brakk.

For mange fiskere vil et forbud eller strengere restriksjoner bety at investeringer og liv går tapt, ofte uten kompensasjon. Forslaget er derfor et spørsmål om rettferdighet og trygghet for dem som lever av fjorden vår. I en tid med rask urbanisering og handel, utbygging og press på kystområder er det viktig å ta vare på tradisjoner og de lokale næringene. Ved å støtte forslaget gir vi en stemme til dem som jobber med hendene – de som sørger for fersk sjømat, kystkultur og bærekraftig ressurshåndtering.

Statsråden har foreslått 15 mill. kr i omsetningsmidler til fiskerne som rammes av de nye reguleringene. Vi husker kanskje godt diskusjonen som pågikk i veldig mange år, om hvordan det gikk da man la ned pelsdyrnæringen, som var en annen særnæring. Etter politiske vedtak om avviklingen fikk pelsdyrnæringen til slutt 1 mrd. kr i kompensasjon. Så da lurer jeg virkelig på hvordan statsråden har kommet fram til 15 mill. kr, som nå er lagt på bordet. Er det virkelig tilstrekkelig for å sikre en bærekraftig omstilling for disse fiskerne? Hvilke beregninger ligger til grunn for at denne næringen skal få et så vesentlig lavere nivå av støtte enn det de tidligere næringene har mottatt?

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [12:33:35]: Jeg synes det er en viktig debatt, og jeg er glad for at så mange engasjerer seg i hvordan vi skal ivareta fiskeri og fiskerne i den situasjonen som vi står i nå. Det er en alvorlig miljøkrise, og skal vi oppnå en ren og rik Oslofjord, krever det at alle som er berørt, gjør en samlet og kraftfull innsats. Jeg vil bare gjenta at det ikke er enkelt å stå her som fiskeriminister og skulle støtte og stå for så inngripende tiltak som dette er for fiskerne.

Til det kunnskapsgrunnlaget som ligger bak, vil jeg si at der er fagmiljøene tydelige. Det er nullfiskeområder som er det tiltaket innenfor fiskeri som kan forventes å få størst effekt. Det har Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet stilt seg bak, og de mener at det er det enkelttiltaket som vil hjelpe mest innenfor fiskeri.

Så er det summen av tiltak som skal ha betydning. Som det ble sagt, og det er jeg enig i: Man kan ikke måle effekten av ett enkelttiltak når det er summen av tiltak som faktisk vil gjøre en forskjell for Oslofjorden. Derfor må vi følge dette opp, og vi må vite hvordan vi skal måle det. Derfor vil vi fra regjeringen komme i gang med følgeforskning og sørge for at effekten av disse tiltakene dokumenteres. Det er også allerede satt i gang arbeid med å gjøre foranalyser i Oslofjorden.

Så til det som går på avløp, som i og for seg er klima- og miljøministerens ansvarsområde. Han sitter i salen, men jeg ønsker likevel å kommentere det også kort. Prinsippet om selvkost og at forurenser betaler, er det som gjelder, og at kommunene skal fullfinansiere sine utgifter. Det innebærer at det er brukerne av avløpstjenestene som må betale for dette. Når det er sagt, har regjeringen også lagt på bordet midler som skal gjøre at kommunene enklere skal få dette til gjennom bl.a. en tilskuddsordning for planlegging og prosjektering av nitrogenfjerning for kommuner i Oslofjordens nedbørsfelt. Også Miljødirektoratet og statsforvalterne er styrket, slik at kommunene skal kunne få god veiledning, og at saksbehandlingen av nye tillatelser skal gå raskere.

Dette er ikke en enkel sak, den er krevende, men hele målsettingen med det som gjøres nå, er å sørge for at vi skal ha en Oslofjord som kommende generasjoner kan nyte godt av, og at fiskeriene også skal kunne bestå i et mye lengre perspektiv.