Margret Hagerup (H) [10:48:12]: Høyre har lenge jobbet for å skape pasientens helsetjeneste. For oss er det viktig og helt avgjørende for å lykkes med en god helse- og omsorgstjeneste. Pasientens stemme skal bli hørt – både i møtet mellom pasient og behandler og i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene.

Pårørende er også viktige deltakere i helse- og omsorgstjenestene. For pårørende innebærer pasientens helsetjeneste å være verdsatt, bli lyttet til og være en del av arbeidslaget. Spørsmålet «hva er viktig for deg?» er helt sentralt i pasientens helsetjeneste, men det samme spørsmålet må stilles til pårørende.

De fleste av oss vil være pårørende flere ganger i løpet av livet. Pårørende er deg og meg – naboen og kollegaen din, vennen til sønnen din og den eldre damen som bor med en ektemann med demens. Mens noen er pårørende i korte perioder, er andre pårørende store deler av livet. En kan være pårørende til en person med små eller avgrensede behov for hjelp, eller til mennesker med omfattende bistandsbehov i en lang periode.

Noen foreldre har barn med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelser eller med psykiske helseproblemer/rusproblemer. Andre opplever å være pårørende til flere personer på en gang, f.eks. til barn med alvorlig sykdom og samtidig til hjelpetrengende foreldre.

Pårørende er en bærebjelke i helse- og omsorgstjenesten. De bidrar med tid, omsorg og kompetanse – ofte døgnet rundt, så de spiller en viktig rolle. Men rollen og ansvaret kan være utmattende, fortvilende og vanskelig. For det er lett å kjenne at en ikke strekker til, og det blir ekstra vanskelig dersom en ser dem en er glad i, slite.

I går møtte jeg to voksne pårørende med ulike historier, hos Sanitetskvinnenes veiledningssenter for pårørende. Felles for begge var at de står i krevende pårørendesituasjoner, en av dem med en akutt psykisk syk ektemann, den andre med et barn med ulike diagnoser som strevde med å mestre skolen. Ta oss mer på alvor, var beskjeden fra dem. Vi sitter på verdifull informasjon både om pasienten og om hvordan dette påvirker familiene. Det bør være informasjon som tas med og verdsettes i behandlingen.

Det er dessverre for mange pårørende som faller ut av arbeidslivet på veien. Hun som hadde syk ektemann, ble til slutt lagt inn selv for en periode, for legen sa det var den eneste muligheten for å gi henne avlastning fra den situasjonen hun sto i. Hun hadde rett og slett slitt seg ut og trengte skjerming. Paradokset er at den psykisk syke ektemannen ikke var syk nok til å legges inn. Tenk om hun kunne fått en større avlastning, og at mannen hennes hadde fått den hjelpen han trengte. Vi må gi pårørende mer enn fine ord.

Den nasjonale pårørendestrategien ble lagt fram av regjeringen Solberg nettopp for å bidra til å fremme god helse og gode tilbud for pårørende i krevende omsorgssituasjoner og bidra til at pårørende tas mer på alvor i alle deler av behandlingsløpet. Den pekte på utfordringer, behov og mulige løsninger for bedre å ivareta pårørende til syke og pleietrengende.

Jeg håper helseministeren kan avklare hvordan han vil sørge for at vi ivaretar pårørende som en viktig ressurs, og hjelper dem med viktige oppgaver. Jeg ønsker en avklaring på hvordan en skal følge opp pårørendestrategien videre, og om det kommer opp til politisk behandling i Stortinget. Jeg ønsker også at helseministeren avklarer om han kommer til å legge til rette for større åpenhet om tjenestene for pårørende og at kvaliteten i tjenestene prioriteres høyt.

Pårørende er viktige og må anerkjennes og gis støtte, slik at de kan ivareta sine nære uten selv å bli utslitt. I den nasjonale pårørendestrategien slås det fast at pårørende skal møtes med respekt og få nødvendig støtte slik at de kan stå i rollen over tid. Likevel mangler det fortsatt konkret oppfølging av strategien, og mange pårørende opplever at tiltakene uteblir i praksis. De står ofte alene med et stort ansvar. De mangler informasjon, de mangler avlastning, og det er manglende koordinering av tjenestene.

Regjeringens forslag om å kutte støtten til Pårørendesenteret i statsbudsjettet har også vekt bekymring hos mange. Senteret har lenge vært en nasjonal ressurs som bidrar til å virkeliggjøre målene i strategien og støtte både pårørende og fagpersoner. For kommunene som står i denne situasjonen, har det fagmiljøet vært helt avgjørende.

Hvordan vil regjeringen sikre at pårørendestrategien følges opp i praksis, og at pårørende får den støtten og anerkjennelsen de trenger?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:53:07]: Vi er skjønt enige om at støtte til og anerkjennelse av pårørende er viktig. Det bidrar til at den enkelte pårørende kan ivareta egen livskvalitet og samtidig være en ressurs både for sine nære og for tjenestene. Ivaretakelse av pårørende er i tillegg god samfunnsøkonomi. Som lederen i Pårørendealliansen sier, må vi sørge for at en diagnose ikke gir to pasienter.

Pårørendestrategien løper ut i 2025. Regjeringens mål er en mer helhetlig tilnærming til pårørende i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Samarbeidet mellom pårørende og tjeneste må bli bedre, og vi må imøtekomme pårørendes behov for informasjon og veiledning.

I løpet av strategiperioden har vi årlig gjennomført nasjonale pårørendeundersøkelser. Gjennom disse undersøkelsene vet vi mye om hva de pårørende selv sier at de har behov for. Undersøkelsene viser at pårørende har behov for informasjon og veiledning. Helsenorge er en god kanal for slik informasjon og er en kanal som har høy tillit i befolkningen. Derfor vil vi gjøre god informasjon til pårørende enda mer relevant og enda mer tilgjengelig via nettopp Helsenorge.

I fjor innførte vi et helt nytt grep som heter pårørendeavtaler. Dette er et viktig verktøy i samarbeidet mellom kommuner og de pårørende. Avtalene hjelper med å sette forholdet mellom det offentlige og pårørende i system. De bidrar til å gi pårørende informasjon til rett tid, og de legger til rette for et mer helhetlig tilbud til pasienter der roller og forventninger til de pårørende er avklart fra start, og kan avstemmes dersom behovene og hverdagene endrer seg.

Pårørendeavtaler løser ikke alt, men de er et av flere verktøy vi nå implementerer for å hjelpe pårørende og kommuner i å kommunisere og jobbe bedre sammen. Regjeringen vil jobbe for at flere kommuner tar i bruk og tilbyr pårørendeavtaler til sine pårørende.

Videre vil regjeringen integrere pårørendeperspektivet i alle planer og i alle strategier i helse- og omsorgspolitikken. Det er viktig at vi ivaretar pårørendes perspektiv i alt planverk framover. Det gjelder ikke minst i arbeidet med ny helsepersonellplan og i arbeidet til utvalget som skal gjennomgå pasient- og brukerrettighetsloven. Vi vil også etablere en systematisk dialog med pårørende- og brukerorganisasjonen for å bidra til å inkludere og hensynta pårørende i tjenesteutviklingen.

Regjeringen har lansert et eldreløft som følger opp Bo trygt hjemme-reformen. En av satsingene i Eldreløftet er en helt ny tilskuddsordning som retter seg mot eldrefrivilligheten. Tilskuddet regjeringen foreslår i budsjettet for 2026, er på 60 mill. kr og skal være søkbart. Tilskuddet skal bidra til å realisere aktivitetsgarantien, som lovet. Tilskuddet skal bidra til aktivitet, til å motvirke ensomhet og til å sørge for inkludering av eldre og deres pårørende på deres premisser. Det er et mål at tiltakene som får tilskudd, også bidrar til nettopp god avlastning av pårørende.

Ulike tilskuddsposter til bl.a. eldre og innen psykisk helse tar også hensyn til behovet for å avlaste pårørende. For eksempel foreslås bevilgningen til Demensplan 2025 videreført med 46,6 mill. kr til tiltak bl.a. for nettopp pårørende.

Mitt hovedbudskap i dag er at pårørendearbeid ikke er noe vi kan gjøre på siden. Jeg mener at vi ivaretar pårørende og deres behov på en bedre måte når det er en tydelig del av alt det vi gjør. Systematisk bevissthet i tjenestene er veien å gå. Vi vet også at det lønner seg. I år gikk Helse sør-øst sin forbedringspris til et prosjekt på Ahus. Denne prisen deles ut til noen som har forbedret pasientsikkerheten og kvaliteten i sykehuset over tid. På Ahus har hematologisk avdeling jobbet systematisk med pårørende som nettopp en ressurs. Resultatene er svært gode. Pårørende føler seg bedre sett, bedre hørt og bedre informert. God involvering av pårørende har gitt hele 70 pst. færre henvendelser til helsepersonell, og det er vinn-vinn. Denne typen prosjekter er det mange av, og mitt mål er at det skal bli flere, og at tjenestene skal lære av hverandre og sammen få kunnskap om hvordan man kan gjøre det i praksis.

De aller fleste av oss er pårørende i løpet av livet, på ulike måter og med ulik innvirkning på eget liv og i egen hverdag. Det kan gi belastning og bekymring, men oftest er det en verdi og et ønske å kunne hjelpe våre nære og kjære. Det må vi ikke glemme når vi snakker om pårørende.

Margret Hagerup (H) [10:58:02]: Jeg synes det er bra at helseministeren tar til orde for en mer helhetlig tilnærming, at en skal ha systematisk dialog, og at en har pårørendeavtaler. Spørsmålet er jo om det er en overordnet plan for dette arbeidet, for det er ingen tvil om at kommunene må ha en plan for hvordan de skal ivareta pårørende og gi dem fleksible avlastningstilbud. I dag er det for mange kommuner som mangler reell innsikt i og åpenhet om hvordan brukere og pårørende opplever tjenesten. Tall fra SSB viser at 197 av 356 kommuner rapporterer at de har et system for brukerundersøkelser i hjemmetjenesten, og at 193 av 356 har det for institusjon.

Vi trenger viktig kunnskap som kan forbedre hverdagen for både pasienter og pårørende. Høyre har fremmet forslag i Stortinget for å få mer systematikk, åpenhet og bedre tjenester. Vi mener regjeringen må se til at alle kommuner jobber systematisk med pårørendearbeidet, og at det sikres en åpenhet om resultatene av disse.

Vi mener også at kommunestyrene årlig bør behandle en rapport om tilstanden i helse- og omsorgstjenesten, der både bruker- og pårørendeundersøkelser, objektive kvalitetsindikatorer og brukertilfredshet måles. Jeg er glad for at Demensplan 2025 skal videreføres. Det er også bra om en hadde sett på en videreføring av pårørendestrategien og handlingsplanen. Hvis det ikke er en overordnet plan, hvordan skal en da følge opp at dette blir gjort, og hvem skal en spørre om det har blitt gjort?

Planer og mål må omsettes i praksis i hver enkelt kommune. De trenger fleksible avlastningstilbud. De trenger samordnet informasjon og koordinering. Pårørendealliansen er bekymret for at det ikke kommer en overordnet plan når den viktige strategien nå er ferdig. De spør hva som skal følges opp, og med hvem.

Jeg la merke til at statsråden brukte nesten fem minutter til å snakke om pårørende, men ikke nevnte Pårørendesenteret med ett ord. Det er kanskje et uttrykk for at en ikke synes det er så viktig. Når en fjerner tilskuddsordningen som har hjulpet Pårørendesenteret til å gjøre den jobben de gjør, er en av mine bekymringer at konsekvensen er et finansieringsvakuum for en landsdekkende og diagnoseuavhengig kompetanseaktør. I en tid der kommunene opplever en vanskelig økonomisk situasjon – ja, faktisk den verste på 40 år – er det urovekkende at regjeringen ikke ser viktigheten av dette tilbudet. Pårørendesenteret er limet i pårørendearbeidet nasjonalt. De er en diagnoseuavhengig hub som gir veiledning, kunnskap og praktisk støtte til pårørende, kommuner og helseforetak over hele landet. Pårørendeansvarlige i kommunene bruker ukentlig senteret for kurs, veiledning og oppfølging. Hvis dette ikke ordnes, vil de kunne forsvinne.

Høyre er tydelig på at vi opprettholder støtten til Pårørendesenteret, for pårørende ber om mye, men de trenger et senter som ber med dem. Spørsmålet er: Vil statsråden sørge for at Pårørendesenteret kan fortsette å være en viktig nasjonal kompetansehub for kommunene i dette landet?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:01:11]: Først vil jeg si at jeg er grunnleggende positiv, både til at vi kartlegger brukere og pårørendes erfaringer, og til at vi er åpne om resultatene. Det jeg er mer skeptisk til, er at Stortinget skal vedta nye, detaljerte krav til hvordan kommunene skal jobbe. Det har vi sett erfaringene med. Det bidrar til mer byråkrati, høyere kostnader og kanskje til og med til en svekkelse av lokaldemokratiet.

Før sommeren lanserte vi eldrebarometeret, som er en portal der alle innbyggere, folkevalgte – hvem som helst – kan gå inn og se resultater for hver enkelt kommune med tanke på hvordan det står til med kvaliteten i eldreomsorgen. I det rammeverket som vi jobber kontinuerlig med å videreutvikle, mener jeg vi må ha gode indikatorer på hvordan brukerne opplever tjenestene, og selvfølgelig også på hvordan de pårørende opplever tjenestene. Jeg har tillit til at norske kommuner, som har dette ansvaret, tar det ansvaret og bruker den informasjonen til å forbedre tjenestekvaliteten lokalt.

Når det gjelder stiftelsen Pårørendesenteret, har regjeringen valgt å lytte til Helsedirektoratet, som har vurdert at det ikke er faglig grunnlag for å unnta dette øremerkede tilskuddet fra hovedregelen om søkbare tilskuddsordninger. Stiftelsen Pårørendesenteret, som jeg kjenner, som jeg har besøkt, og som jeg ikke tviler på at gjør en god jobb, kan fremdeles få tilskudd, men de må altså søke om midler til drift og aktivitet gjennom andre tilskuddsordninger, slik andre aktører må gjøre.

Vi har flere tilskuddsordninger som kommer pårørende til gode. Det er en viktig og riktig prioritering og utvikling i vår felles helsetjeneste. Samtidig er det viktig for oss at flest mulig tilskudd tildeles gjennom åpne prosesser der aktører likebehandles og har like muligheter. Det er begrunnelsen for at vi har foreslått å avvikle dette øremerkede tilskuddet.

Representanten, interpellanten Hagerup, spør så om hva som er den helhetlige planen. Regjeringen jobber ut fra den strategien som ligger til grunn. Det er viktig for oss at pårørendeperspektivet gjennomsyrer alle deler av helsetjenesten. Vi kommer til å følge med på at pårørendeavtalene nå rulles ut og er det verktøyet de skal være. Vi kommer til å følge med på at det er tilstrekkelig kompetanse ute i tjenestene, slik at pårørende opplever å få god støtte og veiledning og blir brukt som en ressurs. Vi vil også gjøre et arbeid sammen med andre departementer for å se på hvordan vi kan legge bedre til rette for pårørende i hverdagen. Vi vet at de ikke bare gjør en utrolig viktig innsats for sine kjære og nære, men de avlaster også helsetjenesten vår. De bidrar med veldig mange og viktige årsverk som innebærer at vårt helsepersonell kan bruke tiden sin på dem som trenger det aller mest, og det mener vi er en verdi samfunnet bør anerkjenne og legge bedre til rette for.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:04:31]: Først vil jeg takke interpellanten for å løfte dette veldig viktige området.

Vi lever lenger, vi skal bo hjemme lenger og ta vare på oss selv og hverandre, og ingen kan erstatte de pårørende i omsorgen, tilstedeværelsen og det store ansvaret. Pårørende blir også viktigere enn noen gang i tiden som er foran oss. Forventningene til hva pårørende skal løse, øker.

Det virker litt som om denne regjeringens strategi er å lempe ansvaret over på de pårørende og trekke teppet vekk under føttene deres. Som statsråden nevnte, trenger pårørende informasjon og veiledning, men med denne regjeringen har Pårørendesenteret måttet kjempe i flere budsjettrunder for å beholde støtten, selv om arbeidet deres har gitt gode resultater. Og når statsråden i sitt innlegg sier at man kan søke om disse pengene, henvises også Pårørendesenteret til en pott de ikke kvalifiserer til. Hvis pårørende er viktig, hvorfor prioriteres de da ned i arbeidet? Og kan statsråden love at Pårørendesenteret kvalifiserer til støtte fra de tilskuddsordningene de henvises til?

Pårørende står for en innsats som tilsvarer nesten like mye som antall årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene til sammen. For mange er også pårørendearbeidet svært tungt, det gir bekymringer og er et stort ansvar – og 89 pst. av pårørende er kvinner. Neste år er etterkrigskullet 80 år. Stadig flere går inn i den såkalte sandwich-generasjonen, med syke foreldre som skal bistås på den ene siden, barn og barnebarn som skal følges opp på den andre siden, samtidig som man skal stå i arbeid. Og så lurer vi på hvorfor kvinner er mer sykmeldt enn menn, hvorfor kvinner går ned i stilling, og hvorfor kvinner går av med pensjon tidligere enn menn.

Én ting er det vi ser, som besøkene, handling av mat, kjøring og bistand i hjemmet, men noe annet er det vi ikke ser: alle bekymringene når avslaget på sykehjemsplassen kommer, den dårlige samvittigheten for å reise på ferie, uvissheten om hjelpen fra hjemmesykepleien er nok – eller kampen som foreldre står i, som føler at de må kreve hjelp og avlastning for sitt eget barn, argumentere for hvorfor det blir for krevende, og blir kasteball i systemet, og de som ikke har nære pårørende, som blir alene, og som ikke har noen som kjemper for seg i byråkratiets irrganger.

Det hjelper ikke å signere avtaler når de ikke følges opp, når støtte reduseres og øremerkede tilskudd fjernes. Pårørendesenteret står nå i fare for å måtte legge ned, kommuneøkonomien er skrapet, og vedtak om å skulle sikre bedre permisjonsordninger avvises nå blankt av regjeringen, som i grunnen avviser hele problemstillingen, nemlig at pårørenderollen kan bli så belastende at man faller delvis eller helt ut av arbeidslivet. Da hjelper det ikke med festtaler, da er det hverdagen som gjelder.

Det er helt nødvendig med et helhetlig arbeid rundt dette og en systematisk oppfølging. Jeg avslutter med det, og spør nok en gang: Kan man da love av det som er det aller viktigste for pårørende, nemlig informasjon og veiledning, følges opp, og at Pårørendesenteret fortsatt kan drive, som den viktige faktoren for å sikre nettopp dette?

Kjersti Toppe (Sp) [11:08:39]: Eg vil takka interpellanten for å reisa ein veldig viktig debatt.

Pårørande er noko som alle er i løpet av livet, og dei utgjer ein stor del av det samla arbeidet som vert gjort på helse- og velferdsområdet. Eg ser av tal frå 2020 så vert det berekna til 136 000 årsverk i pårørandearbeid, mens det var 142 000 årsverk i det kommunale helse- og omsorgstilbodet. Det er altså omtrent like mykje arbeid som vert gjort av pårørande som det offentlege gjer sjølv. Men får det tilsvarande mykje merksemd? Eg meiner at det aldri har fått det. Det har vore ein kamp i veldig mange år for å få respekt for den usynlege omsorga, og som er ein berebjelke i velferda vår.

Eg synest det har kome ein del viktige ting på plass, slik som pårørandeavtaler. Det har vore ein kamp for Senterpartiet, og no er det sagt at det skal på plass. Men slik eg får vita, er det veldig varierande i kommunane kor langt ein har kome, faktisk innhald og kva slags verknad dei får. Men det er eit veldig godt instrument, og eg meiner vi må byggja ut dei pårørandeavtalene, slik at alle pårørande óg veit om at dei kan krevja det, og at kommunane òg brukar det aktivt til beste for dei som dei er pårørande for, men òg for dei pårørande sjølve.

Det er veldig bra med medverknad og betre informasjon, men det er òg slik at vi må sjå på dei pårørande sine rettar. Vi i Senterpartiet har vore opptatt av avlastning, som er viktig for pasientane det gjeld, men òg for pårørande. Difor meiner vi at ein må ha ei mykje større og kraftigare utbygging av dagaktivitetsplassar, korttidsopphald, avlastning, at ein kan få den tryggleiken at ein vil få hjelp når det vert for strevsamt, og at det er føreseieleg. Der trur eg vi har mykje meir å gå på, for vi veit jo at mange pårørande sjølve vert sjuke av å stå i den jobben.

Eg vil seia at det å vera pårørande jo er ein del av livet, og det er noko veldig mange ønskjer og er takknemleg for, at ein kan yta omsorg for sine nærmaste i den graden ein klarer og maktar det. Mange klarer og maktar ein god del, men det vi må vera opptatt av, er når det går ut over det som er rimeleg å venta og når belastninga vert altfor stor. Det er kanskje ikkje nok hjelp og dialog med det offentlege, som sjølvsagt har det største ansvaret for å gi forsvarleg hjelp og omsorg og oppfølging.

Det var eit vedtak frå Stortinget om å forbetra pårørande sine permisjonsmoglegheiter i arbeidslivet. No får statsråden irettesetja meg i sitt siste innlegg, men eg forstår det slik at vedtaket no bere er kvittert ut med å seia at det ikkje er behov for betre permisjonsmoglegheiter for pårørande i arbeidslivet. Det tenkjer eg ikkje er slik eg kjenner feltet. Vi meiner at vi må forbetra dei moglegheitene som folk i arbeid har, til å kunna vera heime og vera hos sine nærmaste og gi omsorg når det er behov for det, og at ein framleis kan ha ei tilknyting til arbeidslivet.

I Senterpartiet har vi i alle år vore opptatt av omsorgsløn. No heiter det ikkje det lenger, det heiter omsorgsstønad. Vi høyrer ikkje så mykje om det i denne debatten. Men eg tenkjer den òg er viktig, for ein lever ikkje berre av gode ord, ein må få ein kompensasjon for tapt inntekt og ikkje minst for det arbeidet ein gjer.

Til slutt: Senterpartiet har i sitt alternative budsjett òg tatt tilbake det kuttet til Pårørandesenteret. Eg veit at det har vore ei opprydding i tilskot ein kan søkja på, og at det ikkje skal vera på statsbudsjettet. Men vi meiner det er veldig gode grunnar for at Pårørandesenteret skal få det vidare, for det er heller ikkje heilt automatisk at dei vil kunna få tilsvarande gjennom å søkja på andre ordningar.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:13:55]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å sette en veldig viktig problemstilling på dagsordenen i Stortinget. Det er om lag 800 000 voksne pårørende i Norge som gir støtte og omsorg i en sånn grad at det faktisk påvirker deres eget liv. Pårørende er derfor utvilsomt en avgjørende ressurs i helse- og omsorgstjenesten og det systemet vi har, både på nasjonalt nivå og på det lokale nivået i kommunene.

I 2023 oppga bare 44 pst. av pårørende å ha høy tillit til de kommunale helse- og omsorgstjenestene mens 29 pst. oppga å ha lav tillit til de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Jeg vil dvele litt ved akkurat disse tallene, for hva er årsaken til at veldig mange opplever å ha lav tillit til det kommunale helse- og omsorgssystemet? Jo, det er bl.a. at veldig mange står i en ganske hard kamp bare for at deres nære og kjære skal få helt grunnleggende tjenester. Enten det er snakk om å få avlastning, en korttidsplass eller en sykehjemsplass eller omsorgsbolig, er det veldig mange ganger man opplever å stå der som pårørende og nærmest stange hodet i veggen, fordi man ikke når gjennom hos det lokale inntakskontoret.

Her tror jeg vi kommer til å se et betydelig klasseskille i årene framover. Det er et klasseskille mellom dem som har ressurssterke pårørende, og dem som ikke har det. Det er et klasseskille mellom dem som har pårørende som kan stå i kampen for dem, og dem som ikke har pårørende som kan ta kampen for dem. Det er enten det er snakk om å få sykehjemsplass, omsorgsbolig eller hjemmetjenester, eller om det er snakk om å få brukerstyrt personlig assistanse eller andre avlastningstiltak.

Jeg tror vi kommer til å se et betydelig klasseskille der framover, og spørsmålet som melder seg da, er: Hva skal vi gjøre for å prøve å motvirke at det skal være økonomi eller geografi som avgjør hva slags hjelp man skal få? Jo, det er at politikerne må sørge for at systemet leverer på det som systemet skal levere på. Det må være en sykehjemsplass tilgjengelig når behovet oppstår. Det må være mulig å få avlastning når det er behov for det. Det må være mulig å få hjemmesykepleie. Det må være mulig å få hjelp uten at det skal være en betydelig kamp for å få hjelpetjenesten.

Nå ser vi i kommune etter kommune at man sliter med økonomien. Hvor er det da man starter med å kutte? Jo, man starter med å kutte i de tjenestene som betyr mest for folk, enten det er at man legger ned sykehjemsplasser, at man gjennomgår vedtak om brukerstyrt personlig assistanse og tar ned timetallet som man får tildelt, eller at det blir kutt i avlastningstiltak og i forebyggende tiltak. Det paradoksale er at i en del sammenhenger så er det tiltak som kan forebygge at både gamle og syke får behov for helsetjenester, eller tiltak som kan være med på å forebygge at pårørende blir helt utslitt, som det kuttes i først når kommunen har dårlig økonomi. Regjeringen bærer det fremste ansvaret for at man ikke har lagt nok penger på bordet for at man lokalt kan ivareta de grunnleggende tjenestene.

Det er også et annet stort paradoks i denne saken. Vi har en regjering som til stadighet snakker om både kommisjoner, ekspertutvalg og nasjonale retningslinjer og planer. Det finnes altså knapt et eneste problem i møte som regjeringen tydeligvis ikke skal lage en plan for. Paradokset er at når det gjelder det overordnede pårørendearbeidet nasjonalt, foreligger det ingen planer fra denne regjeringen. Det konkrete spørsmålet jeg ønsker å stille til statsråden, er: Hva slags grep vil statsråden ta framover for å sørge for at man har en overordnet nasjonal tilnærming til pårørendearbeidet, også lokalt? Så vidt Fremskrittspartiet har registrert, finnes det ikke noen nasjonale planer for pårørendearbeidet framover.

Jeg skal gå inn for landing, men det jeg vil avslutte med å snakke litt om, er pårørende som en ressurs. Etter hvert har man blitt veldig flink til å snakke om pårørende som en ressurs, men veldig mange pårørende ser ikke på seg selv som en ressurs; de ser på seg selv først og fremst som en pårørende. Når vi har et system som ikke gir de gamle, syke eller andre de grunnleggende tjenestene som de trenger, går mange pårørende over fra å være pårørende til i realiteten å bli omsorgsmedarbeidere. De yter omsorg fordi det offentlige svikter. For oss i Fremskrittspartiet kommer det viktigste framover til å være at vi har nok sykehjemsplasser, og at vi har nok helsefagarbeidere og sykepleiere i kommunene. Det gjør at man kan levere de grunnleggende tjenestene til innbyggerne, sånn at de pårørende først og fremst kan få være pårørende, og ikke pleiemedarbeidere.

Anne Grethe Hauan (FrP) [11:19:01]: Takk for ein veldig god interpellasjon om eit veldig viktig tema.

I Noreg står dei pårørande for ein enorm innsats som ofte ikkje blir anerkjent. Det trur eg alle er einig i. Det blir forventa, teke for gjeve og oversett. Dei bidreg med omsorg og tryggleik og er til stades i ein kvardag som for mange elles ville vore prega av uro og usikkerheit. Framstegspartiet meiner dette ikkje berre har ein emosjonell eller etisk verdi, det er òg ein heilt sentral ressurs for eit velfungerande velferdssamfunn.

For Framstegspartiet handlar dette òg om valfridom. Pårørande skal ha moglegheit til å bidra når dei ønskjer det, men det krev at staten ikkje set hinder i vegen. Det må vere enklare å kombinera arbeid og omsorgsansvar.

Samtidig må dei pårørande få den respekten dei fortener i møte med helse- og omsorgstenestene. Det betyr at informasjon må delast på ein ryddig måte, at innspel frå dei pårørande blir tekne på alvor, og at dei blir sett på som ein ressurs.

Framstegspartiet har lenge vore tydeleg på at valfridom, fleksibilitet og mindre byråkrati er nødvendig for at pårørande skal kunna bidra på ein god måte. Verdien av pårørande kan ikkje målast i kroner åleine, men det er heva over tvil at deira engasjement både gjev høgare livskvalitet og sparar samfunnet for kjempestore kostnader. I eit samfunn der det blir stadig fleire eldre og der presset på helsevesenet aukar, treng me eit system som styrkjer og ikkje svekkjer dei som står nærmast dei som treng det mest.

Å anerkjenna, støtta og gje fridom til pårørande er ikkje berre god politikk, det er òg god omsorg og god samfunnsøkonomi. Det er òg heilt i tråd med det grunnleggjande synet til Framstegspartiet om meir fridom, mindre byråkrati og større respekt for menneska som faktisk får kvardagen til å gå rundt.

Margret Hagerup (H) [11:21:35]: Jeg vil takke helseministeren og kollegaene i helse- og omsorgskomiteen for en god debatt. Vi har vært inne på mange viktige temaer, men vi kunne helt sikkert ha dekket mange flere, for dette er et stort felt som favner bredt.

Jeg vil gå inn på det viktigste. Jeg vil presisere det som Pårørendealliansen ga skriftlige innspill om under høringen. De har sagt at etter ti år med pårørendeprogram og fem år med en nasjonal pårørendestrategi avsluttes dette arbeidet uten at det legges fram en overordnet plan. Det er synd i en tid der pårørende skal være en viktig del av helse- og omsorgstjenesten.

Pårørende står i krevende situasjoner hver dag over hele landet. De gjør en viktig innsats, men de klarer det ikke alene. Nettopp derfor er det alvorlig at den nasjonale pårørendestrategien ikke skal følges opp med den politiske tyngden, forpliktelsen og finansieringen som trengs. Voksne pårørende omtales ofte som et usynlig hjelpekorps og barna som «de glemte barna». Vi har et ansvar for å se dem tidlig, før belastningen blir så stor at de selv utvikler sykdom eller faller ut av jobb og skole. Det er ingen tvil om at sykefraværet blant kvinner vil bli lavere hvis en gjør mer for pårørenderollen.

Vi vet hva de etterspør – de vil bli lyttet til, de vil få informasjon, de vil møtes med respekt, og de vil få avlastning i tide. Vi vet også hva kommunene trenger. De trenger systematikk, åpenhet og gode verktøy for å utvikle tjenestene. Derfor er det urovekkende at regjeringen velger å kutte støtten til Pårørendesenteret, for det er en nasjonal diagnoseuavhengig kompetanseaktører som i praksis leverer det strategien sier er helt nødvendig. Uten en forutsigbar finansiering står de i fare for å måtte legge ned. Bare de siste ukene har de bistått Halden, Oslo og Sandnes og fått forespørsler fra Fauske, Sørlandet sykehus og Helse Fonna. Dette vil vi miste, for Pårørendesenteret er helt tydelig på at ingen av de tre tilskuddsordningene vil treffe dem. Kan statsråden garantere at det vil treffe dem?

Pårørende ber ikke om luksus, de ber om å ikke bli stående alene. De ber om systemer som fungerer, avlastning som kan brukes, og tjenester som ser både pasienten og familien rundt.

Pårørende er en viktig del av pasientens helsetjeneste. Vil statsråden revurdere og faktisk legge fram en helhetlig plan, som en oppfølging av pårørendestrategien? Det trengs en nasjonal overordnet plan, som flere har vært inne på i denne interpellasjonen. Og vil statsråden sikre videre finansiering av Pårørendesenteret, sånn at pårørende fortsatt har et sted som bærer sammen med dem, og sånn at kommunene har tilgang til et avgjørende kompetansemiljø i den viktige jobben de skal gjøre?

Takk igjen for en fin debatt.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:24:35]: Jeg vil også gjerne takke interpellanten for å bringe dette spørsmålet til torgs, og ikke minst alle deltakerne i debatten for gode og konstruktive innlegg.

La meg først si at pårørendearbeidet følges opp, og det skal gjennomsyre alt det vi gjør, i alle politikkdokumenter og i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. I mitt første innlegg redegjorde jeg for flere av de tiltakene som allerede er satt i gang – konkrete tiltak som kommer til å utgjøre en forskjell for pårørende over hele Norge – og noe av det som nå vurderes framover.

La meg også legge til at regjeringen har invitert alle partiene på Stortinget med på to andre viktige reformgrep. Det ene er Helsepersonellplan 2040, og det andre er en helsereform. I begge disse arbeidene vil de pårørende ha en viktig betydning. De er også en del av dette arbeidet. Vi vil gjerne samarbeide med alle partier som har gode ideer og forslag, også til nye tiltak.

Jeg er helt åpen for en ny nasjonal plan, men det viktigste er jo hvilke konkrete grep vi faktisk gjør som skaper en positiv forandring og en forbedring i pårørendes hverdag og deres liv. Så det viktigste for oss vil være: Hvilke tiltak kan vi iverksette? Hvordan kan vi sikre at de tiltakene vi nå gjennomfører, faktisk har effekt? Jeg har invitert Pårørendealliansen til et møte før jul, for de er nå veldig nysgjerrige etter å høre om f.eks. hvordan det går med utbredelsen av pårørendeavtalene. Ser vi at dette nå fungerer etter hensikten? Må vi justere kursen? Er det noen kommuner som får det bra til, er det andre kommuner som ikke får det til? Vel, da må vi være villig til å endre det virkemiddelet, for dette er et virkemiddel jeg opplever har stor tilslutning.

Det er sagt veldig mye bra i denne debatten som jeg er enig i, bl.a. at fellesskapet har ansvar for helse- og omsorgstjenester. Selv om pårørende er en ekstremt viktig ressurs, må vi ikke som samfunn begynne å flytte byrder i det som ligger til det offentlige, nemlig å yte gode helse- og omsorgstjenester, over på pårørende som ikke ønsker det. Det er en ansvarsforskyvning som jeg vil advare mot. Derfor er det selvfølgelig politikernes ansvar å sørge for at vi dimensjonerer tilbudet – at vi har tilstrekkelig med omsorgsplasser, at det er nok kompetanse, at vi har nok fagfolk, og at det er kapasitet i Velferds-Norge til å yte den hjelpen som trengs. Så er det en fantastisk bonus at pårørende også stiller opp, og det bør anerkjennes i større grad enn i dag, som jeg har sagt.

Når det gjelder tilskuddsordningene, må vi huske på at tilskudd er kraftige økonomiske virkemidler. Regjeringen mener det er et viktig prinsipp at det er en rettferdig fordeling av disse midlene – det er skattebetalernes penger – der alle har mulighet til å konkurrere på like vilkår. Pårørendesenteret er, som det ble nevnt, diagnosenøytralt, og det innebærer at det er flere ordninger en kan søke tilskudd fra. Vi har også flere tilskuddsordninger som kommer pårørende til gode. Dette er ett av mange viktige grep. Det viktigste grepet er at pårørendeperspektivet skal gjennomsyre alt det vi gjør framover, og det kommer det til å gjøre. Takk for debatten.