Statsminister Jonas Gahr Støre [10:01:58]: Arbeiderparti-regjeringen ser fram til et godt og nært samarbeid med Stortinget. Det er alltid viktig, men i tiden vi er inne i nå, er det avgjørende.

Mens Stortinget startet trontaledebatten i går, dro jeg på kort varsel til Egypt, etter invitasjon fra Egypt og USA, for å delta i møtet om fredsplanen for Gaza. Det skjedde samme dag som israelske gisler ble gjenforent med sine kjære og palestinske fanger fikk friheten tilbake. Det var sterke og rørende scener å se.

Kanskje har vi vendt om et kapittel i Midtøsten etter dette. Dette er viktige første steg, men det som nå venter, er krevende og utfordrende. Nå må våpenhvilen holde og nok humanitær innsats komme uhindret fram. Mye gjenstår, og veien fram er fremdeles lang og krevende.

Norge er rede til å bidra med det vi kan. Vi kjenner partene etter å ha ledet Giverlandsgruppen for Palestina i mange år, og vi har lang erfaring med nødhjelp og humanitær innsats. Det er håp om at dette øyeblikket er det vendepunktet mange har jobbet for i Midtøsten, der palestinere og israelere kan leve side om side i fred. Men det er langt fram. Usikkerheten er stor. Det kan komme tilbakeslag, men dette vil være helt avgjørende for Norge å være engasjert i, slik vi har vært gjennom mange år.

Møtet i Egypt minner oss om at vi som sitter i denne salen, har fått tillit i en urolig tid for verden. Det er vår jobb å finne løsninger som samler, og som sikrer Norge for framtiden. Mange land har det ikke slik. De har polariserte befolkninger som trekker samfunnene fra hverandre.

Partiene som har pekt på meg som statsminister, står på ulike steder i det politiske landskapet. De har forskjellige prioriteringer og historiske røtter. Fra hvert sitt ståsted er jeg glad for at partiene – for det første – ser at Norge og Europa står overfor flere utfordringer enn vi har gjort på mange tiår, og vi må møte dem.

For det andre ser vi mot mange av de samme målene for samfunnet vårt: et Norge med mindre sosiale og geografiske forskjeller – det er da vi er på vårt beste – et Norge som tar vare på verdiene våre, naturen vår og vår felles velferd, og et Norge som står støtt i verden for fred og solidaritet og forpliktende internasjonalt samarbeid om vår tids store spørsmål. Skal vi lykkes, må vi ta demokratiet i bruk og finne løsninger sammen. La meg understreke: Regjeringen har et klart ansvar, men det bæres selvfølgelig også av hele Stortinget.

Denne regjeringen har tydelige prioriteringer for det arbeidet vi nå går i gang med. Det er vår plan for Norge. Det innebærer at vi skal innfri våre valgløfter og sette i gang flere nødvendige reformer. Til forskjell fra tidligere er det ikke en plattform med hundrevis av punkter som låses, men en plan med klare prioriteringer som oppdateres i stortingsperioden, i takt med den tiden vi lever i. Av alt som er usikkert i dagens verden, er én ting sikkert: 2029 vil se annerledes ut enn 2025. Det må vi ta høyde for når vi prioriterer og jobber. Arbeiderparti-regjeringen vil senere i høst legge fram ytterligere konkretiseringer av denne planen, for trygghet er ikke å stå stille. Trygghet er å vite hvor vi skal, hva vi må gjøre først, og å kunne gjøre forandringer når det trengs, så vi kan møte verden som den er her og nå.

La meg bruke dette innlegget til å dele hovedretningen i vår plan for Norge. Vårt grunnleggende mål er å skape trygghet for framtiden. Det er demokratiets kjerne. Vi er folkets tjenere. Det betyr, for det første, trygghet for økonomien, for landets økonomi og for folks økonomi. 2024 ble et vendepunkt i økonomien, som vi jobbet målrettet for. Prisveksten har gått ned, og lønningene stiger markert mer enn prisene. De første rentenedsettelsene er kommet, og norgespris på strøm er innført. Barnehageprisen er rekordlav. Folk får nå bedre råd.

I morgen legger vi fram forslag til statsbudsjett for 2026. Det kommer til å være et ansvarlig budsjett, som bidrar til at prisveksten holdes nede, for vi skal gjøre vår del av jobben. Andre må også bidra, men målet er klart at renten fortsatt kan settes ned. Det har mye å si. For en familie med 4 mill. kr i lån betyr rentenedgangen vi allerede har fått, 16 000 kr mer å rutte med i året.

Ansvarlig pengebruk går til politikkens kjerne, nemlig å prioritere det viktigste. Men det er også å si nei, og til og med si nei til politikk vi i utgangspunktet synes høres spennende ut og er for, fordi vi vil holde arbeidsledigheten lav, vi vil ha renten ned, og fordi vi vil ha mer ut av hver krone. Skal vi få til det, vil Norge trenge flere store initiativ for reformer i årene som kommer. Skatt, skole, kommune, helse og politi er alle områder der vi har tatt reforminitiativ og vil følge opp framover. Vi skal digitalisere mer, effektivisere mer, forenkle mer, produsere mer kraft, kutte utslipp og bruke pengene smartere.

Å skape trygghet for framtiden betyr, for det andre, trygghet for arbeid og næringsliv. Under vår regjering er det skapt 162 000 nye jobber der ute i arbeidslivet. Åtte av ti jobber har kommet ute i bedriftene. Næringslivet har nå høyere investeringer, høyere overskudd og langt høyere eksport enn i forrige periode. Men vi ser framover, ikke bakover. Vi skal ha et næringsliv som tør å satse fordi rammevilkårene er stabile, rettferdige og oppmuntrer til kloke investeringer, et næringsliv som er best på kunnskap og til å ta i bruk ny teknologi, fordi vi aldri kan konkurrere på lave lønninger – vi vil ikke det heller – men alltid kan konkurrere på høy kompetanse, og vi skal ha et arbeidsliv som er godt organisert, og som får enda flere hele, faste stillinger.

Privat kapital er driveren i denne utviklingen i næringslivet vårt. Men så er vår samfunnsmodell slik at arbeidsfolk og næringsliv skal vite at de har en regjering og myndigheter som er på lag med dem, som utvikler og ikke avvikler EØS-avtalen, som bidrar til at 150 000 flere kan komme i jobb innen 2030 – det er jo det alle etterlyser, flere i jobb, kvalifiserte arbeidsfolk – og som har mål om en ny skattereform for å gi forutsigbarhet i en uforutsigbar tid.

Å skape trygghet for framtiden betyr, for det tredje, trygghet for barn og unge. Knapt noe er viktigere: Selv om barn går to år mer på skole i dag enn i 1990, lærer de mindre. Flere barn sliter på skolen, med trivsel og resultater. Flere unge står utenfor arbeid og utdanning, og bruken av skjerm og sosiale medier har gått på bekostning av konsentrasjon, fellesskap, læring og trivsel. Altfor lenge har vi gitt barna skjermer når de trengte bøker, tester når de trengte tid, og diagnoser når det de egentlig trengte, var trygge voksne som så dem og hadde tid. Derfor bygger vi nå en sterkere fellesskole, med mer ro og orden, og der læreren får være sjef i klasserommet, et sterkere lag rundt elevene, med flere voksne som ser hele barnet, og en mer praktisk skoledag, som passer til både hodene og hendene i klasserommet. Som vi lovte i valgkampen, skal vi bruke 1 mrd. kr på å løfte lesing, for lesing er veien til kunnskap i alle fag. Vi innfører lesekvarteret på alle trinn, alle skoledager. Og her kommer oppfordringen utenom manus: Foreldre og besteforeldre – les med barna etter skoletid, på kvelden!

Elever skal få flere bøker. Det første læremiddelet barn får med hjem, skal være en bok, ikke en skjerm, og elever som strever med lesing, skal få rask og tilpasset hjelp, slik at de kan være med de andre på klasselaget.

I sum skal de grepene vi nå tar, hjelpe flere videre i livet og inn i jobb. Med oss er alle under 30 år garantert tilbud om utdanning, opplæring eller jobberfaring, og nå gjennomfører vi Ungdomsløftet, med mål om 30 000 flere unge i jobb innen 2030. Ingen skal stå alene på startstreken i livet.

Så er vi kompromissløse i møte med barne- og ungdomskriminaliteten. La det være klart: Når noen bryter loven, skal det få konsekvenser, uansett alder – strengere straff, raskere straff. Vi oppretter nå flere hurtigspor i domstolene. Vi skjerper strafferammen for å bære kniv i offentlige rom. Vi øker antall plasser i ungdomsenhetene, og vi starter én-til-én-oppfølging for å holde unge borte fra kriminalitet.

Det er også slik at dette henger sammen. Skal vi stoppe gjengene, må vi stoppe nyrekrutteringen. Av og til har samfunnet møtt unge med misforstått snillhet og overdreven forståelse. Å ha forventninger er å ha respekt for folk, og vi er tydelige på at unge mennesker skal møtes med forventninger og ambisjoner, fordi vi trenger hver og en av dem og det de kan bidra med, og fordi ingen i Norge skal trenge å plukke opp et våpen for å høre til, for å få respekt eller føle seg sett.

Så, for det fjerde, er det å skape trygghet for framtiden en oppgave om å skape trygghet for helsen. Når vi blir syke, skal vi vite at hjelpen er der når vi trenger den. Etter mange år med fastlegekrise og lange ventetider ser vi nå resultatet av målrettet arbeid over tid. Ventetidene er de laveste noensinne, og fastlegeordningen er på vei tilbake i balanse. Vi vil fortsette å følge opp ventetidsløftet og sørge for at ventetidene holder seg lave. Vi starter flere nye sykehusprosjekter neste år. Samtidig moderniserer vi fastlegeordningen, med bedre oppgavedeling og flere digitale løsninger. Målet er enkelt: Det skal være lettere å få time, og mer av tiden skal brukes på pasienten, ikke på byråkrati og papirarbeid.

Så vet vi – og det er en positiv utvikling for samfunnet vårt – at antall eldre øker, de lever lenger, og vi legger nå til rette for at flere eldre kan bo trygt hjemme lenger, med tilskudd til boligtilpasning, nye omsorgsboliger og bedre hjemmebaserte tjenester. Vi har startet arbeidet med en helsereform for framtiden, der pasientene skal oppleve én helsetjeneste som henger sammen, hele veien, hele livet.

Til det femte punktet, som egentlig rammer inn det hele: Å skape trygghet for framtiden betyr å sikre trygghet for landet, for Norge. Som jeg startet med: Verden har blitt farligere de siste årene. Vi styrker nå forsvarsevnen, og vi gjør det raskt og i tråd med den brede enigheten i Stortinget. Vi samordner vårt forsvar med NATO-samarbeidet, med felles planer, strategier og øvelser. Vi står fast ved vår støtte til Ukraina. Det er en del av forsvaret av vår sikkerhet. Vi bygger tettere partnerskap med Storbritannia, Tyskland, Frankrike og våre nordiske venner. Og når vi nå investerer i nye fregatter, den største enkeltposten i forsvarsplanen, gjør vi det i et strategisk partnerskap med Storbritannia over Nordsjøen. Vi ruster oss også mot et alvorlig trusselbilde. Innsatsen mot fremmed etterretning, sabotasje, påvirkningsforsøk og sammensatte trusler må styrkes, og kritisk infrastruktur skal sikres.

Trygghet vokser ikke bare ut av et sterkt forsvar. Det vokser ut av fellesskapet mellom hver og en av oss. Det må helt inn i familien, på arbeidsplassen, i kommunen, for å se omfanget av det. Vi må sammen stille opp når vi møter usannheter og fordommer, og møte det med kunnskap.

Vår tid krever åpenhet og ærlighet om at ikke alt kan løses på en gang. Den krever ansvar for å ta beslutninger som ikke alltid er populære, men som er nødvendige, og den krever mer samarbeid også over partigrensene, over det vi kan kalle primærposisjonene.

Fra mitt ståsted: La oss komme sammen og hegne om både verdifellesskap og uenighetsfellesskap, med klar markering av uenighet der det gjelder, og med respekt for at uenigheter behandles nettopp med respekt, slik stortingspresidenten framhevet under åpningen i denne sal sist lørdag.

Jeg inviterer Stortinget til å søke samhold, til å søke løsninger og til å ta ansvar sammen, til beste for Norge.

Mudassar Kapur (H) [10:59:25]: Norske kommuner er ryggraden i vårt velferdssamfunn. Her lever folk sitt liv og har egentlig sitt næreste møte med den politikken vi vedtar både her i Stortinget og ute lokalt. Derfor er vi helt avhengig av at kommuner har sterke fagmiljøer, et næringsliv og en solid økonomi. Dette er viktige faktorer for at kommunene skal kunne levere gode tjenester til sine innbyggere.

Resultatet etter Støres fem kommunalministre på fire år er den verste pengekrisen i Kommune-Norge på 40 år. Over halvparten av norske kommuner går i minus. Flere kommuner havner under statlig styring. Krisen merkes allerede, og den kommer til å tilta i styrke de neste årene. Dette har skjedd og skjer på Arbeiderpartiets vakt, samtidig som man har valgt å bruke over 1 mrd. kr på å lage syv nye fylkeskommuner og mer byråkrati de siste årene. Det har noe å si hvordan man prioriterer. Det har noe å si også for kommunene.

Nå står lokalpolitikere over hele landet i svært krevende avveininger i tiden framover. Den nye kommunalministeren har bedt dem om å dra fram sparekniven. Det er enklere sagt enn gjort. Kommunene i Norge har om lag 1 100 lovpålagte regler, oppgaver, forskrifter og normer som sikkert hver for seg var kjekke å ha da de ble innført, men som nå utgjør et lappeteppe av byråkrati og bremseklosser og egentlig også fordyrende ledd i kommunens arbeid med å levere gode tjenester. Det var også derfor Høyre fremmet et forslag som munnet ut i en kommisjon. Vi skulle gjerne ønsket at man hadde fått til litt mer tempo enn det, og det kommer vi til å bidra med.

Vi ønsker en annen kurs for kommunene våre. Økonomien må styrkes. Samtidig må vi redusere omfanget av øremerkede midler og søknadsbaserte tilskudd, og vi må sørge for at kommunene får tid, mulighet og frihet til å løse oppgavene slik de selv mener er best. Kommunenes økonomi avgjør om elevene får tidlig hjelp, om de eldre får trygghet i hverdagen, og om familier i krise får rask og riktig støtte. Når kommuneøkonomien svikter, svikter velferden. Derfor må kursen legges om.

Både vi i Høyre og Kommune-Norge har store forventninger til det som kommer fra regjeringen i budsjettet de neste døgnene. Det som blir viktigst, er at Kommune-Norge nå må få de musklene de trenger for å levere sine oppgaver.

Tom Staahle (FrP) [11:02:46]: All makt ligger i denne sal – Johan Sverdrups ord er sterke i sitt innhold og refereres ofte, men reflekterer vi over hva det faktisk betyr? Er vi i denne sal bevisst i de valg vi tar, og konsekvensen av dem? Landets innbyggere og næringsliv forventer mye av oss – med rette. Vedtak som fattes her, påvirker folks liv hver dag, og de forventes løst av fylkeskommunene og kommunesektoren. Å vedta politikk er én ting, men å gjennomføre den krever reelle økonomiske rammer. Når rettigheter gis, men finansieringen uteblir, rokker det ved troverdigheten vår.

Dagens inntektsmodell straffer kommuner og fylkeskommuner som vokser i antall innbyggere og oppgaver. Vekst gir økte behov og medfører flere kostnadskrevende investeringer. Tilbakemeldingene er tydelige: Kommunesektoren sliter. Merkelig nok belønner inntektsmodellen områdene der folk flytter fra.

Selv kommer jeg fra vekstkommunen Ullensaker. Behovene innen helse, omsorg, skole og barnevern øker hver eneste dag. Kommunen har store demografiske utfordringer som følge av innvandring, og kommunen rammes negativt, både økonomisk og strukturelt. Dette er ikke unikt for Ullensaker.

Akershus fylkeskommune mistet en kvart milliard over natten som følge av endringer i inntektsmodellen for inneværende år. Konsekvensen er kutt i driftsmidler til kollektiv og videregående skole i et fylke der elevveksten er enorm. Dette er tjenester og tilbud folk er avhengige av, tjenester som krever en forutsigbar økonomi. Sånn er det ikke, og det skjer på denne regjeringens vakt. Min påstand er at venstresidens politikk ikke bidrar til å gjøre hverdagen bedre for folk flest.

Fremskrittspartiet mener Norge trenger en politikk som setter mennesker og bedrifter først, ikke byråkratiet. Vi mener kommunene trenger forutsigbare rammer som gjør det mulig å gi de gode tjenestene til lokalsamfunnet. Det er på tide å prioritere kjerneoppgavene framfor å sløse bort på symbolpolitikk som ikke kommer landets innbyggere til gode. Landets økonomiske muskler må brukes smartere, og midlene må følge den enkelte innbygger, sånn at tjenestene kan finansieres i den kommunen der den enkelte bor.

Fremskrittspartiet mener vårt samfunnsoppdrag er å sikre trygghet og frihet for folk. For oss er det avgjørende å bygge et sterkere Norge, der verdiskaping, flere arbeidsplasser og sterkere privatøkonomi er målet, altså det motsatte av det dagens regjering gjør. Skatte- og avgiftstrykket har økt med 27 mrd. kr siden 2021, og ved å redusere skatter og avgifter og la folk beholde mer av egne inntekter vil vi oppnå to helt essensielle ting: frihet for enkeltmennesket og stimulering til nyskaping og vekst i økonomien.

Vår oppgave i denne salen er å prioritere ressursene riktig. For FrP betyr det mer til statens kjerneoppgaver og mindre til symbolpolitikk og unødvendig byråkrati.

Politikk handler om valg mellom frihet eller tvang. All makt ligger i denne sal. Min oppfordring er at vi bruker den rett, er oss bevisst vår rolle og vårt ansvar og gir folket mer frihet.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [11:06:11]: Høyres mål er at de som kommer etter oss, skal arve et velferdssamfunn som er bedre, sterkere og tryggere. Skal vi lykkes med dette, må vi se verdiskaping, økt konkurransekraft og behov for mer energi i sammenheng med ivaretakelse av klima, miljø og natur.

Nøkkelen til å overlate verden i bedre stand til neste generasjon er et sterkt og lønnsomt privat næringsliv. Da er forutsigbare rammevilkår og et konkurransedyktig skattenivå helt nødvendig. Det blir ingen grønn omstilling med røde tall på bedriftenes bunnlinje. Vi er rett og slett ikke tjent med at skaperkraft strupes av høye skatter, og at konkurransekraft reguleres bort av overivrige politikere, verken her i Norge eller i Europa. Vi må bruke skattepengene på å løse velferdsstatens kjerneoppgaver og inntektene fra oljefondet på det de var ment for, nemlig utdanning og forskning, infrastruktur og skattelettelser. Dette er viktige bidrag til grønn omstilling.

En annen avgjørende faktor er internasjonalt samarbeid. Høyre vil ha et klimamål som ligger på linje med EU, og ha en kostnadseffektiv klimapolitikk. Klimaendringene vil sende millioner av mennesker på flukt mot Europa, og et villere og våtere ekstremvær koster oss allerede milliarder av kroner. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre noe med det, men hva. Vi mener alvor når vi sier at vi skal kutte utslippene, ikke utviklingen. Utslippene i hele verden er for høye, og Norge må ta sin del av ansvaret for å kutte disse. Samtidig må vi bidra til at andre land gjør det samme.

Grønn omstilling henger uløselig sammen med behovet for mer fornybar kraft. Her må regjeringen levere raskere og bedre. Høyres løsning er å ta markedet i bruk for å gjøre det lønnsomt å gjennomføre god klimapolitikk samt skape vekst og lønnsomme grønne jobber. Det må være dyrere å forurense og billigere å velge grønt. Forankring og god kommunikasjon er nødvendig for at folk blir med i kampen for klima, miljø og natur.

Politikkutviklingen på dette området må være helhetlig. Vi må lytte til aktørene som oppfordrer politikerne til å jobbe med grønn omstilling, økt konkurransekraft og verdiskaping. Det etterspørres i mitt fylke, Akershus, og i hele landet. Det er mye som er bra i Norge, og mye som kan bli bedre. Jeg er klar for å lytte og bidra til konstruktive løsninger.

Mats Henriksen (FrP) [11:09:22]: Regjeringens trontale vitner om en regjering uten tydelige ambisjoner for Norge. Da jeg i desember ble far til en liten gutt, ble min misjon i politikken enda tydeligere. Det ble enda viktigere for meg at vi overleverer dette landet i bedre stand til neste generasjon.

Derfor skuffer det meg at regjeringen ikke nevner samferdsel i sin trontale. Regjeringen har de siste årene nedprioritert norske veier og jernbane. Investeringene stopper opp, kostnadene øker, og vedlikeholdsetterslepet vokser. I Trøndelag ser vi det tydelig: Fylkesveiene forfaller, riksveiene prioriteres ikke, og næringslivet opplever stor usikkerhet. Regjeringens svar er enda mindre penger til samferdsel og enda mindre penger til veiselskapet Nye veier.

Raset på E6 i Levanger viser viktigheten av helhetstenking i utviklingen av Norge. Vi må både bygge nytt, ta vare på det vi har, og ha gode alternativer når hovedfartsårene er stengt.

La det ikke være noen tvil: Bilen er bærebjelken i det norske transportsystemet. Mer enn 80 pst. av persontransporten i Norge foregår med bil. I stedet for å legge til rette for bil opplever mange at regjeringen innskrenker folks mulighet til å bruke bil. I byer som Trondheim har man nullvekstmål og miljøpakke, som i realiteten betyr enorme bompengeregninger, stengte veier og færre parkeringsplasser. Samtidig som regjeringen nedprioriterer utbygging av infrastruktur og senker standarden for veiutbygging, øker de avgiftsbelastningen for bilistene. Kjøpsavgifter, drivstoffavgifter og bompengebelastningen øker. Det er bilistene som blir de store taperne når Arbeiderpartiet styrer landet.

Norge trenger et nytt samferdselsløft – et løft som binder landet sammen, kutter reisetid og styrker trafikksikkerheten. Det handler ikke bare om asfalt og betong, det handler om hverdagen til folk flest.

Fremskrittspartiet har vist at det går an å bygge landet. Vi prioriterte vei og samferdsel da vi hadde ansvaret, og vi vet at investeringer i infrastruktur betaler seg – i trygghet, verdiskaping og frihet for vanlige folk.

Politikk handler til sjuende og sist om hvilket land vi vil overlate til barna våre. Når min sønn vokser opp, håper jeg han kan se tilbake på oss som en generasjon som bygde landet videre. Neste generasjon fortjener et Norge som henger sammen, og det vil Fremskrittspartiet alltid kjempe for.

Henrik Gottfries Kierulf (H) [11:12:23]: En av de viktigste oppgavene vi som folkevalgte har, er å sikre trygghet for innbyggerne i landet vårt. Den siste tiden har tryggheten blitt utfordret, både fordi vi er i en urolig tid og har et urolig verdensbilde rundt oss, og fordi kriminaliteten her hjemme, nær oss, har blitt mer truende.

I landets hovedstad, Oslo, har vi den siste tiden vært vitne til svært alvorlige hendelser, med bruk av granater midt i byen, med den enorme faren det innebærer. I min egen hjemby, Trondheim, har vi den samme situasjonen som i mange andre steder i landet, nemlig økende ungdomskriminalitet, hvor de som begår kriminelle handlinger, blir yngre og yngre, og handlingene som begås, blir grovere og mer brutale. Videre har disse handlingene også koblinger til kriminelle nettverk. Sårbare barn rekrutteres av kyniske bakmenn, gjengkriminalitet øker, og foreldre frykter for sine barns trygghet.

Det er uakseptabelt at mennesker kjenner på utrygghet ute i gatene, i sine lokalsamfunn og i sitt dagligliv. Jeg håper og tror regjeringen deler mitt og Høyres syn på hvor alvorlig situasjonen er, men det har manglet på handlekraft fra dagens regjering.

Vi må ta tryggheten tilbake. Det er mulig gjennom å ta de riktige grepene. Under Støre-regjeringen har det blitt færre politifolk i gatene. Det må vi snu, antall politifolk må øke. Det må iverksettes kraftfulle grep mot gjengkriminalitet, med økte straffer for vold, våpenbæring og rekruttering av barn til kriminalitet. Den økende ungdomskriminaliteten må forebygges og bekjempes med tidlig innsats og raske reaksjoner.

Å ta tryggheten tilbake gjøres ikke gjennom ord, det gjøres gjennom handling, og det må handles nå.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) [11:15:06]: Som ung politiker har jeg alltid sett opp til mer erfarne politikere som sier at vår viktigste oppgave som folkevalgte er å overlate landet i bedre stand til neste generasjon. Det skuffer meg derfor at Arbeiderparti-regjeringen framfor å vise handlekraft og ta grep som møter de utfordringene landet står overfor, velger å møte stadig større utfordringer med nye utredninger framfor løsninger.

Jeg er fra Vestlandet, og er det én ting jeg tar med meg inn i denne salen, er det sunt norsk bondevett. Jeg vil derfor dra en sammenligning som kanskje når hjem hos Arbeiderpartiets samarbeidspartner Senterpartiet. Vi kan nemlig se på politiske utfordringer sånn som en bonde ser på et hull i taket på løen sin. Når bonden ser et hull i taket, fikser bonden hullet i taket. Han setter ikke ned et utvalg som skal vurdere om og eventuelt hvordan hullet skal repareres, og hvis bonden ikke har de nødvendige redskapene for å reparere hullet, skaffer bonden det. Dette gjør bonden naturligvis fordi han vet at dersom han ikke fikser hullet raskt, vil hullet bli større og problemet vanskeligere å fikse.

På samme måten som bonden vet at små hull raskt kan bli store, burde regjeringen forstå at mange av utfordringene Norge står overfor, ikke blir enklere med tiden. For Norge trenger ikke flere utredninger, vi trenger handlekraft. Istedenfor å sette ned en skattekommisjon kunne regjeringen bare satt ned skattene, og framfor å sette ned en kommunekommisjon kunne regjeringen lagt ned fylkeskommunen og overført oppgaver og ressurser til kommunene. Framfor å sette ned et helsereformutvalg kunne regjeringen lagt ned de regionale helseforetakene og sørget for at byggingen av nye sykehjemsbygg ikke gikk på bekostning av driften, altså pasientbehandlingen. Framfor å sette ned et fellesskoleutvalg kunne regjeringen gjort læreren til sjefen i klasserommet og gitt elevene mer valgfrihet og praktisk undervisning, og framfor å sette ned et politirolleutvalg kunne regjeringen lyttet til politiet, ansatt flere politifolk og sørget for at de faktisk var ute i gatene for å bekjempe kriminalitet.

Jeg tror innbyggerne er lei av kommisjoner og lange utredninger. Folk vil ha handlekraft, og mange ser nok at fellesnevneren mellom de stadig voksende køene i helsevesenet, den økte kriminaliteten og den manglende forutsigbarheten for næringslivet er at regjeringen kunne ha gjort noe med det. Men dessverre har vi en regjering som velger noe annet.

Fremskrittspartiet mener at vi må prioritere annerledes. Vi må handle før det er for sent, og vi må prioritere det viktigste først. De neste fire årene skal Fremskrittspartiet jobbe for å ta tryggheten tilbake. Kriminaliteten skal bli slått ned på, og folk skal være trygge på at de får helsehjelp når de trenger det.

Jeg ser fram til fire år i folkets tjeneste. Mitt mål er å sikre folk trygghet og økonomisk handlefrihet.

Line Marlene Haugen (FrP) [11:18:11]: Norske klasserom preges av uro, utenforskap og mobbing. Lærere forteller om elever som mister motivasjonen og ikke klarer å finne sin plass i fellesskapet. Dette er alvorlig.

Like alvorlig er det hvordan regjeringen møter utfordringen, med raske symboltiltak på sammensatte problemer. Da mobbingen økte, var svaret å innføre mobilfri skole. Det skulle styrke skolemiljøet og forebygge mobbing. Nå, ett år senere, må vi nesten spørre om mobbingen har gått ned. Er utenforskapet redusert, og er det nå slik at de kan klappe seg selv på skulderen og si «der satt den, gitt, det var mobilen som var problemet»? Hvis det var så enkelt, hadde vi hatt en trygg skole for lenge siden.

Fremskrittspartiet er for en mobilfri skole, men vi er ikke for politikere som alene mener at forbud og påbud løser alle de komplekse utfordringene vi har i skolen. I neste steg skylder de på skjermen. De vil ha mindre skjerm og mer bøker. Som forskningen sier, kan bøker helt klart styrke konsentrasjon og forståelse, men for svært mange elever er skjermen selve nøkkelen til å lære. En skole uten digitale hjelpemidler er ikke en skole for alle. Det vil faktisk føre til mindre inkludering. Derfor må lærerne få friheten og tilliten til selv å vurdere hva som skal brukes, og når.

Men vår forundring stopper ikke der. Når regjeringen nå svikter i å hindre utenforskap i skolen, burde den i det minste sørge for at noen fanger det opp etterpå. Men det gjør de heller ikke. Rauland attføringssenter i Telemark har bl.a. et unikt tilbud innenfor arbeidsrettet rehabilitering og ungt utenforskap. Der får unge voksne støtte til å mestre livet og til å komme seg inn i arbeid. Det er et tilbud som nå står i fare fordi regjeringen tenker at det er greit at helseforetakene gjør uforsvarlige kutt. Konsekvensen er brutal. De som faller utenfor i skolen, risikerer nå å møte et system som også vender dem ryggen som voksne.

Ungt utenforskap er noe vi i Fremskrittspartiet tar på høyeste alvor. Hadde Arbeiderpartiet gjort det samme, ville de støttet vårt forslag, som vil gi alle elever muligheten til å bli den beste versjonen av seg selv.

Farukh Qureshi (A) [11:21:11]: Jeg har selv stått midt i det – på gata, i fengselet, på fotballbanen – i møte med ungdom som står i fare for å bli rekruttert til kriminalitet, med dem som begår kriminalitet, med dem som er ofre for deres kriminalitet, og med pårørende.

Trygghet handler ikke om slagord. Det handler om mennesker, om handling og om å ta ansvar – hver eneste dag. Det gjør Arbeiderpartiet. Skal vi gjøre samfunnet tryggere, må vi gripe inn tidlig og samtidig slå hardt og tydelig ned på dem som organiserer, rekrutterer og tjener penger på kriminalitet. Det er ingen motsetning mellom forebygging og kriminalitetsbekjempelse, tvert imot. Begge deler må gjøres, og det må gjøres samtidig.

I motsetning til Fremskrittspartiet, som altfor ofte forenkler både situasjonen og løsningene, er vi i Arbeiderpartiet opptatt av å gjøre det som faktisk virker. Trygghet krever mer enn bare slagord og lettvinte løsninger. Det krever en helhetlig politikk der forebygging og kriminalitetsbekjempelse går sammen.

La oss ta et bitte lite tilbakeblikk. Da Fremskrittspartiet satt i regjering og styrte Justisdepartementet, mente de på et tidspunkt at det var nok politifolk. De valgte å kutte studieplasser på Politihøgskolen. De innførte ungdomsstraffen, men justerte den aldri, selv da evalueringen viste at det var nødvendig. De underfinansierte kriminalomsorgen, økte aldri kapasiteten for ungdommer og lot ansatte stå igjen med en enorm belastning. Dette er historien om deres vakt.

Det tar tid å snu en skute som har vært på feil kurs, særlig en skute som har vært styrt av Fremskrittspartiet. Vi har tatt mange nødvendige grep. Vi har økt opptaket til Politihøgskolen. Vi har skjerpet ungdomsstraffen og etablert hurtigspor for ungdom som begår kriminalitet. Vi vil gjøre det straffbart å rekruttere barn og unge til kriminalitet. Vi ønsker å skjerpe straffene for bæring av kniv og våpen i det offentlige rom. På vår vakt er det flere ansatte i politiet enn noen gang før, og vi har tatt grep både for å beholde og for å rekruttere ansatte i kriminalomsorgen.

Vi har trappet opp innsatsen mot kriminelle nettverk, og vi går etter pengene, bilene og klokkene – med andre ord symbolene de bruker for å gjøre seg attraktive og rekruttere. Samtidig satser vi tungt på forebygging, for den beste forebyggingen og kriminalitetsbekjempelsen er den som hindrer kriminalitet i utgangspunktet. Det handler om skole, fritidstilbud, barnevern og samarbeid mellom politi og kommuner.

Vi står opp mot dem som skaper utrygghet, men vi gir også folk en sjanse til å velge en bedre og annen vei. Vi velger fellesskap framfor forenkling, vi velger handling framfor slagord, og vi velger trygghet i fellesskap fordi trygghet skapes sammen.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [11:24:29]: Norge er et fantastisk land bygd på rike naturressurser, frihet, menneskeverd og nestekjærlighet, men vi har også noen utfordringer. En av disse utfordringene er regjeringens skattepolitikk, som sender dyktige eiere ut av landet.

Formuesskatten på arbeidende kapital må betales uavhengig av overskudd og kveler nyskaping, innovasjon og investeringer i små og store bedrifter over hele landet. Kristelig Folkeparti ser på småbedrifter, familieeide selskaper og lokale arbeidsplasser som bærere av viktige verdier, nemlig fellesskap, ansvarlighet og nærhet til folk. Nettopp derfor har vi lenge vært opptatt av rammevilkårene for de virksomhetene som gir liv til bygder, tettsteder og lokalsamfunn, ikke minst nettopp ved å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital.

I tillegg er det tid for skattelette for familiene. Å få barn gir store ekstrakostnader til bolig, bil, fritidsaktiviteter, mat og klær. Kristelig Folkeparti vil legge til rette for at familier kan få så mange barn som de ønsker. I dag er det ikke sånn. Fødselstallene er svært lave. Mange, særlig menn, peker på økonomi som en hindring. Derfor vil Kristelig Folkeparti øke foreldrefradraget til 50 000 kr for barn nummer én og to, og 100 000 kr for barn nummer tre og videre. Dette grepet har bidratt til høye fødselstall i Frankrike, og vi tror det kan bidra til det samme i Norge.

Skolen er framtidens samfunn og økonomi. Samtidig har skoleresultatene falt til et bunnivå i Norden. Kristelig Folkeparti vil lytte til lærerne og OECD og gi lærerne høyere lønn og mer tid til å følge opp elevene – finansiert av kortere skoledag, sånn som Finland har gjort. Sånn blir læreryrket mer attraktivt, og lærerne får tiden som trengs for å bygge gode relasjoner med elevene, noe som er selve nøkkelen til læring.

Vi må også hjelpe flere av de 700 000 menneskene som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeid. Kristelig Folkeparti vil derfor ha en uførereform inspirert av Danmark. Uføre med gradert uføretrygd kan få større arbeidsmuligheter ved at arbeidsgivere kan betale litt lavere lønn og uføretrygden kan gis som kompensasjon for redusert timelønn. Dette er vinn-vinn for enkeltmennesker og for samfunnet.

Siden statsministeren fremdeles er til stede, har jeg også lyst til å gratulere statsministeren med et godt valg. Jeg har også lyst til å takke for invitasjonen til et skatteutvalg. Vi kommer til å møte der. Jeg tror alle i salen er enige om at dette blir en spennende og interessant stortingsperiode.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:27:30]: Den 19. juni 2008 rundt kl. 22.30 fattet Stortinget et svært uklokt vedtak. Det husker jeg veldig godt, jeg deltok selv i voteringen i salen. Det var den gangen et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sørget for nedleggelsen av Olavsvern.

I dag har vi til behandling et forslag fra Senterpartiet, ved representanten Trygve Slagsvold Vedum, som skal reversere denne beslutningen. Interessant nok deltok han selv i den samme voteringen den fatale junidagen i 2008. Men Senterpartiet har videreutviklet sin egen reverseringspolitikk – nå skal de ikke bare reversere alle andre, nå skal de også reversere seg selv. Det er i så fall svært bra, for da kan vi faktisk oppnå det resultatet i dag at vi får et flertall i denne salen som omgjør det famøse vedtaket fra 2008 og sørger for at Forsvaret igjen blir eier av Olavsvern, og at det kan brukes i tråd med det som amerikanerne har uttrykt stort behov for, og som er i Norges interesse. Det er faktisk under ett år siden Senterpartiet ved sin forsvarsminister Gram den gangen sa at det overhodet ikke var interessant for regjeringen, og da Senterpartiet på det tidspunktet, å hente tilbake Olavsvern.

Fremskrittspartiet stemmer for det vi er for, og imot det vi er imot. Vi har uttrykt klar støtte til å kjøpe tilbake Olavsvern. Det er likevel behov for å komme med en stemmeforklaring når det gjelder forslag nr. 30, fra representanten Vedum.

For det første skal det ikke rokke ved forsvarsforliket. Det forutsetter ytterligere bevilgninger over statsbudsjettet, som denne kostnaden kommer til å medføre. Da regner vi jo med at representanten Vedum kommer til å gjøre en innsats i budsjettforhandlingene for å få disse pengene på plass.

Videre bør man heller ikke utelukke bruk av ekspropriasjon, for det kan ikke være slik at den nåværende eier, som kjøpte Olavsvern for knapper og glansbilder, skal få lov til å sette den prisen selv. Man må ha et ris bak speilet. Da er det mulig å gjennomføre dette. Jeg håper at flertallet i Stortinget sørger for det i dag, for dersom man skal legge til grunn hva de samme partiene sa i valgkampen, ja, så er flertallet til stede.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:30:47]: Høyres ambisjon for samferdselspolitikken er raskt og trygt fram, i hele landet, men sist helg skjedde dessverre det utenkelige igjen: Fem liv gikk tapt i trafikken, og ett menneske ligger alvorlig skadet på sykehus. I løpet av sommeren mistet 48 mennesker livet i trafikken. Det er 16 flere enn i samme periode i fjor, og vi må helt tilbake til 2016 for å se høyere tall.

Vi har ikke råd til å miste en eneste en og må gjøre vårt ytterste for å trygge de veiene vi har, med f.eks. rassikring og midtdeler, og samtidig bygge de nye, trygge veiene vi trenger. Etter raset i Levanger er landet delt i to, og det er uvisst når togene igjen vil gå mellom Trondheim og Bodø. Godset som var planlagt å gå på Nordlandsbanen, går nå på lastebiler, med de konsekvensene det har for næringslivet, for miljøet, for økonomien og ikke minst for trafikksikkerheten. Pendlerne fra Nord-Trøndelag til Trondheim har fått en mer krevende hverdag, og jeg undrer meg over at det ikke er satt inn hurtigbåter, på statens regning, forbi rasstedet, på samme måte som det til stadighet settes inn buss for tog på Østlandet.

Vi som benytter togtilbudet på Østlandet, står som sild i tønne i et tog som oppleves å være i rute bare hvis vi er heldige, og sitteplass er ofte en fjern drøm som en sjelden gang blir virkelighet. Passasjerer har besvimt fordi togene var så fulle, og daglig er det forsinkelser, signalfeil – senest i dag – strømbrudd, personell- og togmangel og ikke minst innstillinger. Dette er rett og slett ikke godt nok og gjør det umulig for folk å planlegge hverdagen sin.

Norge er et langstrakt land som har ulike behov for transport og kommunikasjon. Flytilbudet er en del av kollektivtilbudet for mange. Avstandene er så store og veiene så dårlige at det ikke finnes alternativ transport. Da er det er helt avgjørende for Høyre å beholde et godt flytilbud over hele landet. For noen er ferjetilbudet deres eneste måte å holde kontakt med fastlandet på.

Uansett om man er avhengig av bil, tog, buss, ferje, båt eller fly, skal Høyre legge til rette for god samferdsel. Å nedprioritere samferdsel, slik Støre-regjeringen har gjort de siste årene, er dårlig både som distriktspolitikk, næringspolitikk og klima- og miljøpolitikk. Høyre vil satse mer på samferdsel, for god samferdselspolitikk er også helt avgjørende for god beredskapspolitikk.

Alle vi som har tatt sete i denne sal, har et stort ansvar for å legge til rette for kommende generasjoner. Et løft for infrastruktur, slik at våre barn og barnebarn vil kunne reise raskere og tryggere, vil uten tvil være en god investering for framtiden. Da må det en større satsing til enn det Støre-regjeringen har vært villig til så langt.

Hege Bae Nyholt (R) [11:33:58]: Etter en intens og arbeidsom valgkamp er det igjen på tide å ta fatt på arbeidet i denne sal. Det er vel også på sin plass å gratulere presidenten med å ha blitt president – så gratulerer!

En ny stortingsperiode, et nytt flertall, eller i hvert fall et nytt sammensatt flertall, gir mulighet til å ta fatt på nye oppgaver, gjøre noe nytt og ikke minst gjøre det vi allerede har gjort, bedre.

Gang på gang har jeg snakket om bemanningen i barnehagen fra denne talerstolen – noen ganger for tom sal, andre ganger for relativt fulle benkerader – og alle gangene har jeg hatt fagforeningene, foreldrene, foreldreopprøret og ungene med meg når jeg har stått her. Jeg skulle ønske det ikke var nødvendig å fortsette der vi slapp før sommeren, men dessverre er det fortsatt en stor jobb som gjenstår før vi har riktig og nok bemanning på jobb i barnehagen, hele dagen, i alle landets barnehager.

Også i år har vi lest avisartikler om en dramatisk nedgang i søkertallene til barnehagelæreutdanningen. Vi har lest hjerteskjærende reportasjer om ansatte som ikke får dagen til å gå opp, og om foreldre som synes det er vanskelig å gå fra ungene om morgenen. Lav bemanning rammer både barna og de ansatte – og i det store bildet: samfunnet. Når man må gjøre mer av alt, raskere, tærer det på kroppen. Det gjør de ansatte utslitte. De blir sykmeldte. I verste fall forlater de sektoren. Barna får på sin side ikke alltid den oppfølgingen de skal ha. Det blir mindre tid til det pedagogiske, de viktige lærdommene ungene skal ta med seg videre i livet.

Rødt vil jobbe for å sikre nok og riktig bemanning i alle landets barnehager. For oss er det viktig å jobbe både for å øke rekrutteringen og for å sikre at de som jobber i barnehagen i dag, blir i barnehagen. Vi ønsker å styrke hele laget, både fagarbeideren, assistenten og barnehagelæreren, med og uten mastergrad. Derfor opplever vi også at Venstres forslag, som retter seg utelukkende mot barnehagelærere med master, meg f.eks., blir for smalt. Rødt er selvfølgelig også for å sikre at folk blir i sektoren, at arbeidsforholdene og rammene skal bli bedre, og at man skal få uttelling for kompetanse, men mitt yrkesliv på gulvet i barnehagen har vist meg at vi trenger hele laget, fra renholder til styrer.

Vi trenger et løft for barnehagen, både for å sikre økt rekruttering og for at folk blir i barnehagen, og den jobben kan jeg love at Rødt er klar for å ta også i den kommende fireårsperioden.

Julia Eikeland (A) [11:36:52]: Snuoperasjonen i den norske skolen er i gang, og Arbeiderpartiet leder an. I fire år har Arbeiderpartiet tatt grep for å gi elevene bedre læring og lærerne mer tillit, og endelig begynner vi å se resultater. Læreren har igjen fått autoritet i klasserommet, mobilen er ute, både i timen og i friminuttene, og skolen har fått flere fysiske bøker og mer praktisk utstyr. Flere søker seg til yrkesfag, og endelig ser vi at flere har lyst til å bli lærer.

Dette er ikke tilfeldigheter, det er resultatet av målrettet politikk, av at vi har lyttet til lærerne og satt elvene først. Arbeiderpartiet tok over Høyre og FrPs teoritunge skole, en pugge- og testeskole der teori tok over praktisk læring, og resultatene falt hvert eneste år. Arbeiderpartiet bygger nå en skole der elevene skal mestre, ikke bare måles – en skole som gir rom for læring og stolthet i klasserommet. Men vi er ikke ferdige, for norske barn må lære mer, og de må lære sammen.

Den norske fellesskolen er noe av det fineste vi har, det er vårt fremste konkurransefortrinn. Den gir barn like muligheter til å lykkes uavhengig av bakgrunn, bosted eller foreldrenes lommebok. Fellesskolen vår er imidlertid under press – fra kommersielle aktører som vil tilby mer, men kun til dem som har råd, og fra partier som mener at valgfrihet betyr å kjøpe seg ut av fellesskapet. For å stå imot dette presset må fellesskolen vår bli enda bedre. Kvalitet i skolen handler ikke bare om antall timer, men om hvordan barn lærer bedre.

Tiden da løsningen alltid var flere timer og flere milliarder, er forbi. Nå må vi også sikre kvalitet for pengene. Det betyr at vi må bruke ressursene vi har, smartere, gi lærerne tid og tillit og fjerne unødvendig byråkrati og detaljstyring. Kvalitet handler også om hvordan undervisningen faktisk foregår. Derfor er Arbeiderpartiet klinkende klare: Mobiltelefonen har ingen plass i klasserommet eller i friminuttet.

Det fine med den norske fellesskolen er at vi der møtes på tvers av bakgrunn – fysisk, ansikt til ansikt. Vi trenger en sterkere fellesskole der elevene får tillit. Sånn sikrer vi at Norge er rustet for framtiden.

Tellef Inge Mørland (A) [11:40:11]: Stortingsvalget har gitt Arbeiderpartiet styrket oppslutning og mandat til å styre videre. Det er jeg veldig glad for fordi jeg tror at de beste samfunnene bygger man ved å skape og dele sammen. Gjennom krevende økonomiske tider i den forrige perioden har Arbeiderpartiet klart å styre på en slik måte at vi har fått flere i arbeid, ikke færre. Prisveksten og renta er nå på vei ned, ikke opp. Vi har bygd ut velferden gjennom gratistid i SFO, økt barnetrygd og svært lave barnehagepriser.

Likevel, skal vi komme videre, må vi aldri bli selvtilfredse og fornøyde. Jeg holder for tiden på med boka om Oddvar Nordli. Han vokste opp i en tid da Arbeiderpartiet nærmest var selve håpet for folk i arbeiderklassen. Det bør være noe å strekke seg etter, også i 2025. Når matprisene er gått opp 6 pst. det siste året, betyr det for mange med dårlig råd at det blir færre varer i handlekurven. Da skal Arbeiderpartiet være de som gjør noe med det – sørger for bedre konkurranse i matvarebransjen, sørger for at flere får arbeid, sørger for at de som ikke kan arbeide, får ytelser som det går an å leve av. Vi skal også være partiet som sørger for nye velferdsreformer, som en ordentlig tannhelsereform, slik at vi gjør sikkerhetsnettet til fellesskapet sterkere, ikke svakere.

Vi vant valget som vokteren av våre fellesskapsløsninger. Samtidig må vi være ærlig på at for mange kommuner sliter med økonomien – kommunene, som er den viktigste leverandøren av nettopp gode fellesskapsløsninger. Vi har økt bevilgningene til kommunene flere ganger i den forrige perioden. Svaret på kommunenes utfordringer ligger ikke til høyre i politikken, men når over halvparten av kommunene gikk med underskudd i 2024, trues også våre fellesskapsløsninger.

Jeg kan bruke min egen kommune, Arbeiderparti-styrte Arendal, som et eksempel. Kommunedirektøren har varslet at det må kuttes 300 mill. kr for å få neste års budsjett i balanse. Et av de kuttene man nå forbereder seg på, er avvikling av lindrende avdeling i kommunen. De sykeste og mest sårbare av våre innbyggere, på slutten av livet, ser nå ut til å kunne få et dårligere tilbud fordi kommuneøkonomien ikke går i hop. Jeg kjenner bystyrepolitikerne våre i Arendal. Det er ikke et bein i kroppen deres som ønsker å gi et dårligere tilbud til alvorlig syke personer på slutten av livet, men de må kutte i nær sagt alt av det som ikke er strengt lovpålagte tjenester. Det skjer på vår vakt.

Kommunene har samtidig selv et ansvar for å omstille seg når antallet 90-åringer i eldreomsorgen øker og antallet 9-åringer i skolen faller. Da må kommunen selv foreta nødvendige endringer, noe som kan gjøre vondt. Vi i Arbeiderpartiet vant ikke valget fordi vi er fornøyde, men fordi vi vil videre. Da må ambisjonene de kommende fire årene være at kommunene skal være i en bedre stand i 2029 enn i 2025, at flere, også blant dem med dårlig råd, opplever å få bedre råd, og at flere opplever at Arbeiderpartiet i disse fire årene går i bresjen for nye velferdsreformer, velferdsreformer som kan sørge for at når matvareprisene går opp, går samtidig tannlegeregningen ned eller barnetrygden ytterligere opp. Slik bygger vi gode samfunn, 100 år etter at arbeiderklassen reiste seg, tok makta og sørget for et samfunn der alle skal med, og slik tar vi vare på den arven vi har fått av dem som gikk før oss.

Bjørn-Kristian Svendsrud (FrP) [11:43:34]: Vi lever i en tid da det nærmest forventes at alle skal fullføre videregående opplæring etterfulgt av fagbrev, bachelor eller mastergrad før man trer inn i arbeidslivet, men virkeligheten er ikke alltid så enkel. For mange blir dette A4-løpet for smalt, og veien til utenforskap og lav mestring blir dermed kort. Da min far gikk på ungdomsskolen, kom det representanter fra hjørnesteinsbedriften Horten Verft og lurte på hvem som kunne tenke seg å begynne på verftet framfor å sitte på skolebenken, og han bet på. For min mor var det derimot forventet at hun skulle bli husmor, noe hun for øvrig aldri ble, etter eget ønske. Det var andre tider, og godt er det.

I dag har vi et utdanningssystem som skal gi alle like muligheter for å lykkes i det norske samfunnet, men realiteten er at det systemet likevel ikke fungerer for alle. Tvert imot ser vi at stadig flere faller utenfor. I mitt fylke, Vestfold, står 20 pst. av unge under 30 år uten jobb eller utdanning, og dette er det høyeste tallet for utenforskap blant unge i landet. I min egen hjemkommune er 24 pst. av de unge i utenforskap, og nesten 60 000 personer mellom 20 og 66 år i Vestfold og Telemark sto utenfor arbeid eller utdanning ved utgangen av fjoråret. Dette er alarmerende. Regjeringen kan ikke si å ha omtalt utenforskap nevneverdig i sin trontale, noe jeg synes er synd, men også symptomatisk for regjeringens ambisjoner.

Det finnes ingen enkel løsning på dette omfattende samfunnsproblemet, men vi må satse mer på tidlig innsats og tilpasset opplæring. Da må kommuner og fylkeskommuner være rustet til å følge opp de elevene som faller utenfor. Jeg er redd for at det arbeidet vil bli svært krevende dersom Arbeiderpartiet har som mål å fortsette underfinansieringen av kommunesektoren, slik de har gjort siden de overtok regjeringskontorene. Samarbeid mellom Nav, skoler og næringsliv vil også være viktig for å sikre at færre faller utenfor. Flere praksisplasser og VTA-plasser, bedre mentorordninger og et fleksibelt arbeidsliv vil være avgjørende for de menneskene som ikke finner sin vei inn i arbeidslivet på egen hånd. Innleieforbudet på det sentrale Østlandet er videre et hinder for å sikre flere i jobb, og Fremskrittspartiet mener dette forbudet må opphøre. Det offentlige må slutte å stå og peke på hverandre – staten på kommunen, kommunen på staten. Løsningen ligger i bedre samarbeid og større frihet. Vi trenger et næringsliv som får gode rammevilkår til å skape arbeidsplasser, og vi trenger en offentlig sektor som spiller på lag med folk og bedrifter. Tiden for å handle er nå.

Konstanse Marie Alvær (A) [11:46:48]: Språket vårt er noe av det viktigste vi har. Det er måten vi kommuniserer og utfolder oss på, men også en stor del av vår identitet. Allikevel vet jeg at det i dag er flere samer som meg som mangler denne viktige puslebrikken i identiteten sin. Fornorskingen tok språket fra store deler av den samiske befolkningen. Det kom tydelig fram i sannhets- og forsoningsrapporten, og det kjenner vi i hverdagen når vi ikke kan delta i samtalen fordi vi ikke kan språket, eller når samtalen må foregå på norsk for ikke å ekskludere oss som ikke kan samisk. Derfor er jeg glad for at Norge har forpliktet seg til å forvalte, undervise og ta vare på det samiske språket.

Samiske barn som vokser opp i dag, har rett til undervisning på sitt språk enten de bor i Bamble eller Båtsfjord, og det er viktig. Det gir en trygghet, ikke bare for den samiske delen av befolkningen, men også for vår felles historie og kulturarv. Selv om dette gjelder barn i hele Norge, er det ikke til å stikke under stol at våre nordligste kommuner og fylkeskommuner er de som står igjen med den største økonomiske påkjenningen av flerspråkligheten, fordi man har tatt på alvor det ansvaret det er å forvalte det samiske språket. I disse kommunene jobber man målrettet for at store deler av offentlige papirer, undervisningsmateriell og informasjon til innbyggerne er tilgjengelig både på norsk og på de samiske språkene. For å finansiere dette har man tospråklighetsmidler. Disse skal per definisjon gå til kommuner og fylkeskommuner som bruker, styrker og utvikler de samiske språkene. Denne ordningen er et viktig steg i forsoningen, men allikevel får vi tilbakemeldinger om at midlene ikke strekker til, og at kommunene selv sitter igjen med store deler av utgiftene.

For Arbeiderpartiet er det viktig å bygge en sterk fellesskole også for våre samiske elever. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet har gått til valg på å styrke refusjonsordningen og gi mer penger til flerspråklighet. På den måten gir vi trygghet til samiske barn og unge for at de skal få den opplæringen og undervisningen de har krav på, sånn at de kan vokse opp med alle puslebrikkene i sin identitet.

Haagen Poppe (H) [11:49:36]: Det lokale selvstyret er under press. Denne sal har de seneste årene pålagt kommunene stadig flere detaljkrav, ilagt unødvendig strenge vern og innskrenket lokale folkevalgtes muligheter til å ta vettuge valg og lokale hensyn.

Norge er langstrakt og mangfoldig, og det som framstår som gode ideer i denne sal, er ikke nødvendigvis en god idé ute i alle kommuner. Det er en gryende erkjennelse, også langt inn i tuttifrutti-koalisjonen, om at vi har gått for langt, og at det er på tide med en dereguleringsreform av kommunal sektor og av plan- og bygningsregimet, slik at makten igjen flyttes fra staten og statsforvaltere til lokale folkevalgte.

De negative eksemplene på hva våre velmente vedtak og forvaltningens oppfølging av dem betyr ute i kommuner og for folk og bedrifter, begynner å bli mange.

I Setesdal har statsforvalteren lagt fram en tiltaksplan for villrein som vil gjøre bruken av natur vanskeligere for både setesdøler og turister. Bruken av støler og områder grunneiere har forvaltet godt i århundrer, innskrenkes med et stadig strengere verneregime.

I Risør nektet statsforvalteren en familie å bygge en enkel, tradisjonell kvist på taket på huset, som ligger helt i utkanten av det bevaringsverdige bysentrumet. Er det ingen andre hus med kvist i området? Jo da, man kan telle minst syv innen hundre meter. Hele kommunestyret støttet kvisten, men det var i strid med overordnet plan, må vite.

Denne sal ønsker både mer vern av natur, at kulturminner blir tatt vare på, og at strandsonen ikke bygges ned, men også folk og bedrifter i hele landet. Vi ønsker det beste for barna våre og de eldre, men også mer handlingsrom ute i kommunene. Alle disse konkrete vektingene av ulike hensyn er det umulig for oss i denne sal å foreta. Litt oftere må vi derfor stole på at vettet er jevnt fordelt, holde fingrene av detaljstyringsfatet og la kommunene selv bestemme litt mer.

Byråkratiets makt må selvsagt utøves med klokskap og evne til å tolke de folkevalgte politikernes intensjoner, men vi trenger også flere folk i denne sal som kan si nei når velmenende kollegaer ønsker enda en regulering, plan eller lov.

Ute i Eidsvollsgalleriet står en byste av sørlendingen Søren Jaabæk. Han fikk i sin samtid kallenavnet «Neibæk» for sin motstand mot økte offentlige utgifter og byrder. La oss ved inngangen til denne stortingsperioden alle sammen inspireres litt mer av Jaabæk og alltid stille oss spørsmålet, når vi skal ta stilling til en ny lov eller regulering: «Kan vi si nei»?

Amalie Gunnufsen (H) [11:52:49]: Unge som vokser opp i dag, er den første generasjonen siden krigen som kan få det verre enn tidligere generasjoner. Det er dyrere å etablere seg, unge sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, og når politikerne ukritisk utvider staten i dag, er det vi som er unge nå, som må ta regningen for det i morgen. Samtidig vet vi at vi er færre som skal betale for flere.

I regjeringens egen perspektivmelding står det at Norge kan øke oljepengebruken med 13 mrd. kr i året fram til 2030 uten å svekke velferden, men bare i år har oljepengebruken steget med 127 mrd. kr. Trenden de siste fire årene er at statsregnskapet har endt opp med mange titalls milliarder i høyere utgifter enn de vedtatte oktoberbudsjettene. Det er ikke bærekraftig. Det er et klart brudd på generasjonskontrakten, avtalen mellom generasjoner om at vi skal etterlate oss et samfunn som er bedre, sterkere og tryggere. Nå skjer det motsatte. Vi bruker opp vår felles formue og overlater regningen til framtidige generasjoner.

Trygg økonomisk styring handler ikke bare om hvordan Norge ser ut i dag, det handler om hvordan Norge skal se ut de neste 100 årene. Vi mangler arbeidskraft, og når staten øker pengebruken uten å øke arbeidskraften, risikerer vi å tappe næringslivet for folk. Samtidig vokser utgiftene til stønader fordi det er flere som jobber lite eller ingenting. Eldrebølgen vil alltid gjøre det vanskelig for oss å finansiere velferden i framtiden.

Vi har hatt et oljefond som har vokst seg større enn det vi ventet, og vi kunne ha gjort noe med problemet. I stedet ser vi nå at inndekningsbehovet i 2060 har økt fordi regjeringen har latt utgiftene vokse og nesten ikke brukt handlingsrommet til å senke skattene for folk og bedrifter.

Det var aldri vi som er unge i dag, som skulle være oppvaskgenerasjonen. Det er det statsministerens generasjon som skulle være. Ikke bare har oppvasken blitt stående på benken, regjeringen fortsetter å lempe skitne kopper, kar og bestikk over på neste generasjon. Nå er det på tide å bytte ut silkehanskene med oppvaskhansker og erkjenne at velferdsstaten ikke kan være alt for alle – den må være der for dem som trenger det mest.

Nå må vi gjenvinne budsjettdisiplinen. Vi må respektere skattebetalernes penger, for det skylder vi framtidige generasjoner.

Ingrid Liland (MDG) [11:55:38]: Miljøpartiet De Grønne er for første gang en del av det styrende flertallet på Stortinget – et rød-grønt flertall som vi har hatt gleden av å samarbeide med lokalt flere steder med stor suksess, ikke minst for klima og natur. Akkurat nå er det ikke bare Miljøpartiet De Grønnes 152 000 velgere, men også SVs velgere, Rødts velgere og mange av Arbeiderpartiets velgere som gleder seg til å se en ny kurs i norsk klimapolitikk. Framtiden for sosialdemokratiet, for velferdsstaten og for ikke å snakke om hele folkestyret avhenger av at det nettopp er demokratiske velferdssamfunn som Norge som viser seg i stand til å løse vår tids store utfordringer, som klima- og naturkrisen.

I går sa representantene Brenna og Moflag fra Arbeiderpartiet at en av de store utfordringene i omstillingen er å få folk med seg. Det bekymrer også meg. Jeg har ikke vært politiker så veldig lenge, men jeg har jobbet mange år i næringslivet med tøffe omstillingsprosesser. Er det noe som virkelig tar håpet og troen fra folk, er det ledere som sier én ting, men så gjør noe annet – som når politiske ledere sier at klimaendringene er vår tids største utfordring, men ikke gjennomfører tiltak som kutter nok utslipp, eller når politikere sier til næringslivet at det nå skal lønne seg å drive miljøvennlig, men så uteblir både avgiftene og insentivene som faktisk gjør at miljøinvesteringene betaler seg, eller når politikere på hele det politiske spekteret sier at vi må fase ut fossil energi fordi det skaper farlige klimaendringer, men så fortsetter vi å gjøre investeringer som forlenger oljealderen, som å gi kraft fra land.

I dag voterer Stortinget over forslag om å stanse elektrifiseringen av flere oljefelt med kraft fra land. Offshore Norge sa i går at stans i elektrifisering vil føre til at felt på norsk sokkel vil avslutte oljeproduksjonen tidligere. Det er akkurat det Norge trenger. Jeg håper at alle som er opptatt av å få Norge og verden til nullutslipp, og som vil ha med folk på veien, er med på å vise at klimapolitikken i Norge henger sammen og er ærlig. Skal vi fase ut olje og gass fordi det skaper klimaendringer, kan vi ikke samtidig la oljelobbyen få de ressursene og de investeringene som næringen ønsker seg for å holde på lengst mulig. Tror de virkelig at folk synes det gir mening å bygge ned natur over hele landet for å sende strøm til en næring som vi skal fase ut nettopp for å redde klima og natur? Jeg forstår at oljelobbyen skjelver i buksene fordi det styrende flertallet er grønnere enn noen gang. Å stanse elektrifisering av oljefelt er en enorm klimaseier, for det er det første steget på veien mot utfasing av olje og gass.

Jeg gleder meg til å diskutere med Arbeiderpartiet om en samlet strategi for petroleumspolitikken i Norge, som Arbeiderpartiet har programfestet. Sammen kan vi vise folk og næringsliv at det sosialdemokratiske Norge er det landet i verden som er best i stand til å løse vår tids store utfordringer.

Isak Veierud Busch (A) [11:58:58]: Presidenten bor i Nord-Odal, i salen sitter representanter som bor i Oslo, i Trondheim, i Tromsø og på Senja, og jeg bor på Røros – ulike steder, men samtidig med mer til felles enn man skulle tro. Alle disse stedene står folk opp om morgenen, går på jobb, lever livet sitt, og håper at politikken vi vedtar her inne, faktisk bidrar til å gjøre hverdagen litt bedre.

Landet vårt består av bygder og byer, og vi har til og med blitt velsignet med en og annen bergstad. Ethvert samfunn er et resultat av politiske prioriteringer. I Norge har vi valgt fellesskap, og vi har valgt frihet – ikke bare frihet til å mene og tro, men frihet til å leve livet slik man ønsker, der man ønsker. Vi trenger at det bor folk i hele landet, og at vi har sterke felleskap i alle lokalsamfunn, i bygd og i by.

For å lykkes med det må vi ha lokalsamfunn med rom for utvikling og verdiskaping, og kommuner som er i stand til å levere velferdstjenester. Vi har gjort endringer i inntektssystemet som gir mer omfordeling, slik at de med minst får litt mer, og de med mest gir litt tilbake. Det er rettferdig omfordeling, og det er Arbeiderparti-politikk.

Vi binder landet sammen med infrastruktur både fysisk og digitalt. Vi har styrket ferjetilbudet og halvert maksprisen på FOT-rutene, og vi satser på bredbånd til alle innen 2030 – for næringsutvikling, beredskap og folks hverdagsliv.

Det betyr noe hvem som styrer, for mens vi prioriterer fellesskapet, vil Fremskrittspartiet kutte milliarder i formuesskatt. Det betyr mindre til velferd. Merk også at når Fremskrittspartiet snakker om stram kommuneøkonomi, foreslår de aldri mer penger, bare mindre eiendomsskatt, mer privatisering og oppsplitting av velferdstjenestene.

Vi skal få fart på boligbyggingen og bygge 130 000 boliger de neste fem årene. Vi skal ha gode velferdstjenester og føre en aktiv næringspolitikk. Det er slik vi skaper vekst, utvikling og gode lokalsamfunn i bygd og by – ikke gjennom kutt, privatisering og oppsplitting.

La meg avslutte med å si at distriktspolitikk ikke er noe man driver med for å være snille med dem som bor i distriktene. Det er bra for Norge at det bor folk i hele landet, og det er derfor Arbeiderpartiet mener alvor når vi sier «by og land, hand i hand».

Julia Brännström Nordtug (FrP) [12:01:53]: Når sykdom inntreffer – eller under gledelige omstendigheter som en fødsel – er vi prisgitt at de som går på jobb i Helse-Norge, har kunnskap og kompetanse, og at de har tid. Som et av verdens rikeste land bruker Norge store penger på helse, og vi har en høyere andel helsepersonell enn andre land.

Men hva får vi igjen for de pengene vi bruker? Køene for å få helsehjelp er lange. Over 200 000 mennesker venter på behandling, stadig flere tegner seg en helseforsikring, og når det gjelder tilgangen på nye medisiner, har vi havnet i bakleksa. Norge bruker i gjennomsnitt 524 dager før nye legemidler blir innført, langt mer enn sammenlignbare land. Tid er en ressurs som alvorlig syke mennesker ikke har.

Det er behov for store investeringer i sykehus i årene som kommer. Når investeringsnivået øker, og kapitalkostnadene belaster driftsbudsjettene, flyttes penger fra pasienter til å betale renter og avdrag. Bare i år skal sykehusene betale over 3 mrd. kr i renter og avdrag. Gang på gang ser vi konsekvensene. Det kuttes i stillinger og behandlingstilbud. Pasientene sviktes. Kalnes sykehus i min hjemkommune bygges nå ut, og det er etterlengtet, all den tid det allerede under åpningsdagen for elleve år siden hadde korridorpasienter.

Det bygges også ut flere steder i Stor-Oslo. Hvordan vil dette ramme sykehus i Østfold i årene som kommer? Frykten er at økte kapitalkostnader vil ramme viktige pasienttilbud. Fremskrittspartiet vil sikre at penger tiltenkt pasientbehandling, personell og medisiner faktisk går til det. Derfor må drift og investering i sykehusene skilles.

I forrige uke kom en rapport som viser at åtte av ti kvinner opplever fødselsomsorgen som god. Bak disse tallene er det tusenvis av jordmødre, barnepleiere og leger som jobber hardt for at fødende kvinner skal ha det trygt. Når mye står på spill, er det ansatte på fødestuen med hjerne og hjerte og hender fulle av erfaring og kompetanse som trygger deg og ditt barns liv. Mine tre barn er født under trygge omstendigheter, med ansatte som tok seg tid. Det kommenterte jeg også til en ansatt på barsel, som svarte: Det er som andeflokken som flyter stille og fredfylt på vannoverflaten, men under overflaten går andeføttene i en rasende fart, i full desperasjon etter å holde det hele flytende.

Hun er ikke alene. Slik opplever mange ansatte i helsevesenet sin hverdag. Dette er bare starten, med større knapphet på ansatte og stadig flere pasienter. Fremskrittspartiet vil bidra til kloke beslutninger for å sikre økt valgfrihet og økt trygghet for helsen din.

Anne Hagenborg (A) [12:05:18]: Jeg er heldig. Jeg er fra Søndre Land kommune, en skogbrukskommune med mye natur. Når jeg skal gå tur med bikkja mi, kan jeg velge om jeg vil gå på Odnesberget og få en skikkelig trimtur på veien opp, eller om jeg vil gå ned til Randsfjorden og rusle langs den. Uansett er jeg ute i skogen og i naturen.

Naturen er viktig for oss på alle måter, og den fungerer også godt til restitusjon. Samtidig står vi midt i en naturkrise. Naturen forsvinner, bit for bit – stille, men dramatisk. For å kunne ta bedre vare på naturen må vi vite mer om den. Derfor er det så viktig at Norge nå er i gang med å utvikle et nasjonalt naturregnskap. Et naturregnskap gir oss oversikt over hvor mye natur vi har, hvilken tilstand den er i, og hvilke økosystemtjenester den gir oss, som f.eks. rent vann, mat, pollinering og karbonlagring. Dette er ikke bare viktig for miljøet, det er avgjørende for økonomien, helsen vår og framtidige generasjoner.

Arbeiderpartiet har vært en pådriver for å få på plass et nasjonalt naturregnskap. I regjering har vi satt i gang arbeidet med naturregnskapet, og vi har sikret finansiering og forankring i statsbudsjettet. Vi har styrket kunnskapsgrunnlaget for kommuner og fylker, slik at naturhensyn kan integreres i lokal planlegging. Dette er politikk i praksis. Det handler om å gjøre naturen synlig i budsjettene våre, i planene våre, og i beslutningene vi tar, både lokalt og nasjonalt.

Fremskrittspartiet har en annen tilnærming: De advarer mot det de kaller symbolpolitikk og meningsløse reguleringer de mener rammer folk flest og norsk næringsliv. De har uttrykt skepsis til tiltak som ikke gir umiddelbar økonomisk gevinst. Dette er en politikk som overser naturens langsiktige verdi, både som livsgrunnlag og som økonomisk ressurs.

Arbeiderpartiet mener at naturpolitikk ikke er symbolpolitikk, det er ansvarlig politikk. Et naturregnskap er et verktøy for å ta bedre beslutninger, for å sikre naturmangfoldet og for å møte klimautfordringer med kunnskap og rettferdighet. Det gir trygghet for framtiden. Vi skal fortsette med å gå foran. Vi skal sørge for at naturen ikke bare får vakre ord, men også konkret vern og verdi i politikken.

Anne Kristine Linnestad (H) [12:08:27]: I sitt innlegg i debatten i går var representanten Vedum svært skeptisk til EUs direktiver og mente at internasjonale reguleringer fratar oss makt. Han nevnte EUs avløpsdirektiv spesielt og uttalte følgende:

«At EU skal ha en oppfatning om hvordan vi skal rense vann og avløp i Finnmark, er grunnleggende ufornuftig, og det kommer til å bli kjempedyrt hvis ikke det norske storting rammer det inn.»

Avløpsdirektivet har som mål å forbedre håndteringen av avløpsvann og redusere utslipp av organisk materiale, nitrogen, fosfor og mikroforurensning til det beste for alle oss mennesker, for miljøet på land og miljøet i vann. Norge har fått forlenget frist til å tilpasse sin nasjonale lovgivning.

Jeg vil minne representanten Vedum om at han satt i regjering i over tre år og hadde store muligheter til å ramme dette inn, men alle de mulighetene sa Senterpartiet nei til så lenge de satt i regjering. Det var først da Senterpartiet gikk ut av regjering at de stemte for to av Høyre, Fremskrittspartiet og Rødts forslag, bl.a. det om å forlenge avskrivningstider på renseanlegg, pumpestasjoner, høydebasseng og ledningsnett til 80 år. Senterpartiet har heller ikke vært villig til å vurdere en vannreform eller gjennomgå selvkostforskriften.

Representanten har rett i at EUs reviderte avløpsdirektiv er vedtatt uten å ta spesielle hensyn til Norges topografi, geografi og demografi, men definisjonsmakt er også makt, og den har vi her i Norge. Dersom representanten Vedum virkelig hadde villet ha hånden på rattet og jobbet for å ramme direktivet inn til beste for innbyggerne, næringslivet og miljøet i hele landet – også Finnmark, som han nevnte spesielt – kunne de benyttet muligheten enten til å stemme for flere av Høyres forslag eller til selv å ha bedt departementer og direktorater om å gjennomgå selvkostsystemet, forurensningsloven og annet tilhørende lovverk.

Er Norges definisjon av tettsted i tråd med avløpsdirektivets intensjon? Ligger det en fleksibilitet i oversettelsen av «urban areas» som Norge ikke benytter, fordi vi tolker EUs begrep strengere enn nødvendig? Dersom representanten hadde benyttet muligheten, ville han kanskje sett at Norge kan ha pålagt seg selv langt strengere definisjoner enn det avløpsdirektivet egentlig legger opp til, og som kan være langt mindre fleksible enn nødvendig. Det har ikke Senterpartiet vært villig til så langt.

Så noe helt annet: Vi debatterer nå årets trontale, en trontale som dessverre ikke nevner samene, vårt urfolk, våre nasjonale minoriteter eller sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid med ett eneste ord. Det synes jeg er trist, for det hadde de virkelig fortjent.

Anne Grethe Hauan (FrP) [12:11:39]: Eg vil ta opp to saker som viser kor viktig det er at staten tek ansvar, både for offera etter urett og for dei eldre, som har bygd landet vårt.

Den første gjeld offera etter psykolog Sverre Varhaug, som takk vera statens manglande oppfølging fekk gjera grove overgrep mot unge menn over fleire tiår. Trass i varsel og domar fortsette staten å senda sårbare unge menn til serieforbrytaren, som avisa VG har døypt «Dukkemannen» for si evne til å manipulera og øydeleggja. Mange av offera er dessverre døde. Nokre orka ikkje leva lenger. Dei få som framleis lever, er eldre og sjuke og kan truleg teljast på ei hand.

I juni bestemte Stortinget at dei få overlevande skal få erstatning. Det er ikkje snakk om behov for ei ny ordning, men om utbetaling av erstatning til dei som er igjen. Eg blei difor svært forundra og lei meg då eg nyleg blei klar over at departementet trenerer saka ved å visa til utarbeiding av ei ordning. Lat meg vera tydeleg: Det er ikkje det Stortinget har bedt om. Oppdraget til regjeringa og departementet er å finna rett erstatning og så utbetala. Eg vil innstendig be: Gjer det som Stortinget bad om, finn rett erstatning, og betal ut – no.

Den andre saka gjeld våre eldre – dei som bygde landet, men som altfor ofte blir gløymde når dei treng oss mest. Ei undersøking frå Nasjonalt senter for aldring og helse viser at talet på eldre med depresjon kan doblast fram mot 2050 – til 160 000 menneske. Særleg utsette er menn over 80 år. Einsemd og mangel på aktivitet tek livsgnisten frå mange. Eg ser det veldig tett på. Foreldra mine er snart 94 år. Far min har i det siste blitt veldig tung til sinns. Når han slit, slit alle rundt han. Kvardagen hans er tung – smerter, lite søvn og redsel for fall. Han har levd eit rikt liv. No er kroppen skrøpeleg, men hovudet er framleis klart. Mor mi har Parkinsons sjukdom. Ho får trening ein gong i veka i fem veker og så fem veker av – fem veker til å forvitra. Kvar er logikken?

Me snakkar mykje om psykisk helse, men eldre blir gløymde. Løysinga blir ofte å gje medisinar, men det som trengst, er menneske, fellesskap, aktivitet og venskap.

Me må tenkja nytt om eldreomsorg. Thore Liverød i Larvik står bak prosjektet Otium Saltbrygga. Der bur eldre – frå 60 år og oppover – og dei møtest, trener, et og ler saman. Mange hadde kanskje vore på sjukeheim utan dette tilbodet. Slike idear skaper liv og ikkje meir byråkrati.

Framstegspartiet kjempar for valfridom og verdig liv – heile livet. Det må også gjelda dei som er 67 eller 100 år. Me må våga å snakka om alderdomen, om døden og om det som ventar.

Til slutt: Lat oss ikkje gløyma dei som bygde landet. Lat oss stå opp for dei, lat oss gje dei livsglede heilt til siste dag.

Rune Bakervik (A) [12:15:14]: Under høstens mange debatter var det én som særlig skilte seg ut: besøket og debatten i Bergen fengsel. Det er et sted man kanskje ikke forbinder med politisk engasjement, men nettopp derfor var denne så viktig. Her møtte vi innsatte som hadde et sterkt engasjement for demokratiet. De stilte spørsmål, de utfordret oss, og de deltok – på lik linje med resten av befolkningen.

Det minner oss om noe helt grunnleggende: Demokratiet gjelder også bak murene. I Norge mister ikke innsatte stemmeretten. Det er bra, rett og viktig, for alle som soner en dom, skal en dag tilbake til samfunnet. De skal på ny bli våre naboer og våre kollegaer. Da må vi sørge for at de ikke mister troen på det samfunnet de skal tilbake til.

Å legge til rette for demokratisk deltakelse blant innsatte er derfor ikke bare en formalitet. Nei, det er en investering i inkludering, i tillit og i framtid – tillit til hverandre, der vi utenfor murene må ha tillit til at de innsatte er rehabilitert når de kommer ut, og de som er innsatt, må ha tillit til at det finnes et liv utenfor kriminaliteten når de er ferdige med soningen.

Derfor er det så viktig med aktivitet og normaliserende tiltak under soningen. Derfor er det så viktig for oss i Arbeiderpartiet å fortsette jobben med å gjenreise kriminalomsorgen – og ikke sånn som Fremskrittspartiet vil, med å lage butikk av fengslene, øke maksimumsstraffene og innføre mer kontroll, noe som bare resulterer i nettopp fravær av tillit.

Årets valgdeltakelse var den høyeste på 36 år, og da jeg fikk tilbakemelding fra Bergen fengsel om at de innsatte hadde bidratt til denne høye valgdeltakelsen, og ikke minst at flere faktisk hadde stemt for aller første gang, ja, da ble jeg faktisk rørt. Dette viser at demokratiet vårt fungerer, og det minner oss på den store og viktige jobben vi har de neste fire årene med å legge til rette for, utvikle, verne og ikke minst styrke demokratiet vårt.

Dersom vi skal lykkes med alt dette i den urolige verdenen vi lever i, må vi fortsette å styrke forsvaret vårt. Forsvarsforliket fra sist periode, som i stor grad skal forvaltes i denne perioden, stiller store krav til oss. Vi i Arbeiderpartiet er åpne for å finne brede og gode løsninger, for det er dette som tjener og gagner landet vårt best. Å sikre Norges trygghet og frihet er vår viktigste oppgave, for sikkerhet er fundamentet for alle andre samfunnsoppgaver. Det er det det hviler på, og vår jobb er å trygge Norge.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [12:18:35]: Vi kan ikke fortsette som før i den norske skolen. Læringsresultatene går ned, mens vold, mobbing og uro skyter i været. Det er en utvikling som er uakseptabel.

Fremskrittspartiets mål er klart: Alle elever skal få mulighet til å bli den beste versjonen av seg selv, men da må vi også tørre å innse at ikke alle elevene passer inn i den samme trakten. Alle er forskjellige, med ulike evner, behov og utfordringer. Fremskrittspartiet tør å si det mange tenker: Rettighetene til bråkmakerne kan ikke gå foran rettighetene til dem som er på skolen for å lære. Både lærere og elever har krav på et trygt arbeidsmiljø. Det må veie tyngst.

I dag er det altfor vanskelig å flytte utagerende elever som over tid har hatt uakseptabel atferd. Det er ikke rettferdig at en liten gruppe får ødelegge for de mange. Derfor må vi opprette flere spesialiserte skoletilbud – ikke for å straffe, men for å hjelpe og gi elevene bedre oppfølging, ro og en reell sjanse til å komme på riktig spor.

Tallene viser at det er alvorlig. Sju av ti lærere i grunnskolen har vært utsatt for trusler, vold eller trakassering det siste året. I Oslo ble det i 2024 meldt om over 7 800 hendelser. På landsbasis er det over 100 meldinger om vold og trusler hver eneste skoledag. Sånn kan vi ikke ha det.

Det er noe fundamentalt galt når lærerne, de som skal forme framtiden, er blant de mest utsatte yrkesgruppene i Norge. Vi bruker mer penger enn de fleste OECD-landene på utdanning, samtidig som resultatene blir dårligere. I PISA-undersøkelsen fra 2022 gikk Norge tilbake i norsk, matte og naturfag. Flere elever mangler nå det grunnlaget de trenger for å lykkes i arbeidslivet. Og hva gjør regjeringen? Jo, man setter ned et nytt utvalg, fellesskoleutvalget, som skal se på skolens rolle de neste 20 årene. Men skal dette utvalget faktisk utvikle skolen til beste for elevene, eller er det bare nok et forsøk på å forsvare et system som ikke fungerer?

Fremskrittspartiet mener at tiden er inne for å ta grep, med tydelige tiltak, for en skole med trygghet, læring og resultater. Vi trenger lærere som får støtte – ikke bare skjemaer – og elever som får tilpasset opplæring, ikke bare formelle enkeltvedtak og fine ord, og vi trenger ledere og politikere som våger å prioritere trygghet og kvalitet framfor system og ideologi.

Regjeringen har endelig gitt lærerne noe mer handlingsrom ved å åpne for fysisk inngripen for å hindre skade eller alvorlige forstyrrelser. Det var på tide, men som man i Arbeiderpartiet selv pleide å si: for lite, for sent.

Fremskrittspartiet vil ha en skole der kunnskap, trygghet og respekt står øverst på tavla – hver eneste dag. Det fortjener både lærerne og elevene.

Monica Nielsen (A) [12:21:49]: For Arbeiderpartiet er sterke fellesskap, bærekraftig vekst og utvikling, trygghet og gode samfunn i hele landet viktig. For mange i Finnmark er luftambulansen vår akuttberedskap. På Arbeiderpartiets vakt er driften av ambulansehelikoptrene tildelt Norsk Luftambulanse, og om noen år kan også ambulanseflyanbudet byttes med tildeling. I motsetning til Fremskrittspartiet, som har sagt at det er uaktuelt for dem å ta luftambulansen tilbake i offentlig regi, ser vi på det som en god og forutsigbar løsning, for ved siste anbudstildeling og bytte av operatør fikk vi en alvorlig luftambulansekrise. Vår trygghet for rask helsehjelp egner seg ikke for anbud.

Endringer i helsetjenestene i nord og de høye direktørlønningene har fått nasjonal oppmerksomhet. Dette, og en alternativ organisering i ny helsereform, løftes inn i denne debatten – til regjeringen – med to forslag fra Arbeiderpartiet: I forslag nr. 19 ber vi regjeringen gjennomgå lederlønnsutviklingen i helseforetakene og sørge for moderasjon i utviklingen av dem. I forslag nr. 22 ber vi om at minst én av modellene som utredes i forbindelse med ny helsereform, skiller mellom drift og investering i sykehusene, og at utredningen med forslag til endring legges fram for Stortinget.

Verden er blitt mer uoversiktlig og kompleks. Her har et samlet storting tatt grep med langtidsplanen for Forsvaret. Store investeringer skal gjøres, og tre nye brigader skal etableres: én i Finnmark, én i Troms og en ny Brigade Sør. Samtidig vil et fortsatt høyt bistandsbudsjett bidra til en mer stabil verden.

Et sterkere forsvar gjør Norge tryggere. Det gjør også økt bosetting i nord. Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene har gitt viktige initiativer til innsatssonen: gratis barnehage, økt finnmarksfradrag og økt nedskrivning av studielån. Dette er tiltak som virker. Vi ser økte jobbsøkertall, og flere unge velger å flytte nordover. Et annet politisk grep fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2023 er politiutdanning i Alta og pilotprosjektet for økt motstandskraft for unge i Finnmark. Det er også viktig å få drift i Sydvaranger Gruve og 420 kV-linjer raskt helt til Varangerbotn.

Dagens regjering har levert mye god politikk, og mange saker venter Stortinget. Sikkerhetspolitikken vil stå sentralt. Her må forsvarsinvesteringer og samfunnsutvikling henge sammen og gi lokale ringvirkninger. I nord er det særlig viktig, for flere jobber i nord gir mer folk i nord, og mer folk i nord gir mer trygghet for Norge.

Tage Pettersen (H) [12:24:51]: Flere har i denne debatten vært innom inn- og utflytting av offentlige arbeidsplasser, og da ofte fra større byer som Oslo til områder litt lenger unna maktsentrum. Det kan være mange gode grunner til at dette er en fornuftig politikk. Det handler om press på arealer i de tettest befolkede områdene, det handler om økonomi, og det handler om å redusere presset på veier og kollektivtrafikken inn til f.eks. Oslo, for å nevne noe. Dette er jo ingen ny debatt. Solberg-regjeringen flyttet eller etablerte, ifølge Nationen, over 800 offentlige arbeidsplasser utenfor Oslo. Støre-regjeringen klarte 365 i sin første periode. Etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, vil det kanskje gå enda saktere, all den tid Arbeiderpartiets mål nå er å flytte statsansatte ut av Oslo sentrum.

Sammen med Senterpartiet har Høyre fremmet et forslag der vi ber regjeringen om ikke å igangsette arbeidet med å flytte Politihøgskolen internt i Oslo før en har utredet alternativer med lokalisering av Politihøgskolen til Moss, Stavern eller Kongsvinger, og om å legge fram en sak for Stortinget med sammenlignbare vurderinger av disse alternativene. Jeg håper at et flertall i dag blir med oss på å sikre en slik utredning.

Statsministeren selv har ikke en lang liste over argumenter for ikke å flytte skolen lenger enn internt i Oslo by, ifølge mediene. Han mener at siden Politihøgskolen ligger i Oslo, bør den ligge i Oslo. Ja vel, sier jeg da. Da han besøkte Mortensrud-festivalen i valgkampinnspurten, slo han fast at den nye politihøyskolen burde flyttes dit, fordi bydelen Søndre Nordstrand over tid har hatt utfordringer med arbeidsledighet og kriminalitet. Jeg vil nok advare mot at morgendagens politistudenter primært skal rekrutteres med dette som utvalgskriterier.

Det er mange gode grunner til at skolen kan ligge i Oslo. Det samme finnes helt sikkert for Kongsvinger, og siden jeg selv har en sønn som har studert ved Politihøgskolen i Stavern, vet jeg også hvilke kvaliteter den lokasjonen har. Likevel slår selvfølgelig ingen av disse lokasjonene Moss. Allerede i min tid som ordfører i byen startet vi jobbingen med å få skolen til å se på nettopp de kvalitetene som Moss kunne tilby midt i sentrum, med beliggenhet, infrastruktur, kommunikasjon og øvingsfasiliteter som noen viktige elementer.

La det ikke herske noen tvil om at det er politiets beste som må ligge til grunn for valg av lokalisering. Det er også derfor vi nå inviterer Stortinget til å be regjeringen om å utrede alternative lokaliseringer før de legger fram en egen sak for Stortinget med nettopp disse vurderingene.

Solveig Vitanza (A) [12:27:33]: Arbeiderpartiet skal jobbe for trygghet og vekst i norsk næringsliv, over hele landet og for alle bransjer. Det skal være trygt å investere i Norge, uavhengig av om man er bonde, fisker eller aksjeeier. Vi skal sørge for en næringspolitikk som legger til rette for vekst, grønn omstilling og trygge eksportmuligheter. I møte med klimautfordringer, global konkurranse og teknologiske endringer er vårt svar å føre en aktiv og ikke en passiv næringspolitikk, der privat kapital leder an, men der staten stiller opp for næringslivet med risikoavlastning. Vårt mål er å bidra til økt samlet verdiskaping og et mer omstillingsdyktig næringsliv for å sikre framtidens arbeidsplasser.

Norsk matproduksjon er en svært viktig del av norsk næringsliv. Sjømat er en av de viktigste eksportvarene våre. Norske bønder sørger for trygg og sunn mat til det norske folk og bidrar til selvforsyning av mat og norsk matberedskap. Landbruks- og sjømatnæringen er hjørnesteinen i mange lokalsamfunn og bidrar til arbeidsplasser også i andre næringer.

Landbrukspolitikken er et område som viser de store skillelinjene mellom de partiene som ønsker å styrke den norske bonden, og de som vil kutte glatt i jordbruksbudsjettene. Det synes jeg er oppsiktsvekkende i en tid da stadig flere ser betydningen av nasjonal matberedskap. Jeg er derfor glad for at denne regjeringen styrket landbruket kraftig i forrige periode. Nå ligger vi også an til å tette inntektsgapet mellom bøndene og andre inntektsgrupper, i tråd med de målene vi har satt oss.

En annen utfordring som vi står overfor når det gjelder matpolitikken, er makten som de store dagligvareaktørene har over verdikjeden. Noen få aktører dominerer markedene, og det er store etableringshindringer. Norske forbrukere opplever høyere priser og mindre utvalg enn andre land. På ett år har matprisene vokst med over 6 pst. Regjeringen jobber med å styrke konkurransen i dagligvarebransjen og har satt i gang flere tiltak for å ivareta forbrukernes interesser, samtidig som vi ikke skal glemme at det også må lønne seg å produsere maten vår.

Selv om det går godt i store deler av norsk næringsliv nå, må vi investere for framtiden. Arbeiderpartiet vil styrke konkurransekraften. Vi skal sørge for at folk sikres oppdatert kompetanse, vi skal bidra til forskning og utvikling, og vi skal trygge og skape nye arbeidsplasser, samtidig som vi kutter klimautslippene. For å lykkes må vi spille på lag med nye og gamle næringer, fra gründere i idéfasen til erfarne industriarbeidere. Med god dialog og en aktiv næringspolitikk skal vi sørge for å skape framtidens mest innovative og grønne næringsliv i Norge.

Vebjørn Gorseth (A) [12:30:54]: I altfor mange år har skolen blitt mer stillesittende, mer teoretisk og mer skjermbasert. Motivasjonen har falt, og resultatene har fulgt etter. Derfor gjennomfører denne regjeringen nettopp ny politikk framfor å gjøre mer av det som ikke har fungert. Vi skal skape bedre skoletimer, ikke ha flere skoletimer. Vi satser på en skole der læreren igjen er sjef i klasserommet, der ungene får flere bøker og mer praktisk undervisning. Det handler om å gjøre skolen mer relevant, og det handler om å anerkjenne folks praktiske, ikke bare teoretiske, egenskaper, både hos dem som skal tegne byggetegningene, og hos dem som skal slå inn spikeren.

Jeg har møtt mange lærere det siste året. I hele Trøndelag sa de det samme: Ungene lærer best når de får bruke både hodet og hendene, når de får slå av skjermen, ta fram boka og oppleve mestring gjennom aktivitet og praktisk arbeid. En lærer på Kolvereid skole sa det enkelt: Det er ikke flere tester som gir motivasjon, det er følelsen av å lykkes. På Halsan i Levanger fortalte lærerne hvordan fysiske lærebøker har fått elever som tidligere har slitt, til å blomstre.

Da jeg møtte Utdanningsforbundet på Stjørdal, fortalte lærerne om hvordan pandemien hadde påvirket de aller yngste, barn som ikke hadde fått leke gjemsel, ikke hadde fått hoppe paradis eller spille fotball. Da de kom tilbake på skolen, slet mange rett og slett med å fungere i det sosiale fellesskapet, nettopp fordi leken er den fremste arenaen for læring og utvikling hos de yngste. Fremskrittspartiet kaller stadig lek i skolen for tøys. Vi vet at det er nettopp der grunnlaget for læring legges.

Vi står foran et veiskille i skolepolitikken. Fremskrittspartiet vil ha mer testing, mer teori og mer sortering. Vi velger det motsatte: billigere barnehage, mindre skjerm, mer praktisk undervisning og mer fellesskap. Sånn bygger vi fellesskolen – ikke med nivådeling og privatisering, men med tillit til læreren og tro på alle elever.

Framtiden til Norge skrives akkurat nå. Den skrives i kladdebøkene til ungene våre, og den skal skrives med trygghet, muligheter og fellesskap som overskrift.

Rikard Spets (FrP) [12:33:56]: Norge er et energiland. Det har vi vært i over 100 år, og om FrP skal få bestemme, skal vi være det i minst 100 år til. Men energinasjonen Norge står nå i fare for å bli et land som sier nei: nei til utbygging, nei til verdiskaping og nei til vanlige folk og bedrifters behov for trygg strømforsyning til en fornuftig pris. Vi er i ferd med å avindustrialisere både Europa og Norge på klimapolitikkens alter – uten at det påvirker de globale utslippene nevneverdig. Når statsministeren, uten verken forbehold eller kostnadsberegninger, sier at alt som kan elektrifiseres, skal elektrifiseres, har vi forlatt rammene for normal politikk, og vi har beveget oss over i det religiøse.

Vi har det siste døgnet hørt Arbeiderpartiet skryte på innpust og utpust om norgespris, en ordning som er vesentlig dårligere enn FrPs forslag om makspris på 50 øre, men kraftprisen er bare en del av regningen forbrukere og bedrifter må betale. Regjeringens fundamentalistiske tilnærming til elektrifisering, kombinert med ukritisk satsing på uregulerbar grønn kraft, har medført at balansekostnadene i det norske kraftmarkedet har eksplodert. Bare i mai utgjorde de nærmere 800 mill. kr.

I tillegg har Statnett oppjustert investeringsbehovet i sin nettutviklingsplan med mer enn 500 pst. de siste årene. I 2023 estimerte de investeringer på opp mot 150 mrd. kr. Den 3. november kommer Statnett med ny prognose, og jeg blir ikke forundret om de da passerer 200–250 mrd. kr. Dette er kostnader som selvfølgelig vil lesses over på privatpersoner og bedrifter, uavhengig av strømprisen. Det hører vi veldig lite om.

Mens andre partier snakker om symbolske klimatiltak og utredninger, vil vi bygge landet. Vi vil åpne for mer vannkraft og mer gasskraft med moderne teknologi, og vi sier klart og tydelig nei til å stanse norsk olje- og gassutvinning. Norsk energi skal først og fremst komme norske innbyggere og norsk næringsliv til gode. Derfor vil Fremskrittspartiet

• sikre lavere strømpriser gjennom økt produksjon og nasjonal kontroll

• kutte i avgiftene på strøm og fjerne elavgiften

• satse på vannkraft og kjernekraft som stabile, rene energikilder

• sørge for at olje- og gassnæringen får forutsigbare rammevilkår

Energipolitikken handler ikke bare om klima og kabler; den handler om økonomisk handlefrihet, trygghet og arbeidsplasser. Fremskrittspartiet står for en politikk som setter folk og næringsliv først.

Trond Giske (A) [12:37:24]: To dager etter min 23-årsdag falt Berlinmuren. Den liberale markedsøkonomien hadde vunnet. Vi trodde på fred, optimisme og vekst.

I dag ser vi en annen verden med krig, økonomisk utrygghet, økte forskjeller og større avmakt, og, som Tonje Brenna sa, en ny generasjon som har mistet håpet om å få det bedre.

Forfatteren Carsten Jensen skriver at hvis de likegyldige og de håpløse blir mange nok, setter de sistnevnte fyr på verden. I mange land stormer ytre høyre fram – i Italia, i Frankrike, i USA, i Tyskland. Kommentator Martin Wolf fra Financial Times sier det slik: Høyrepopulismen vil vinne fordi den lever av frykt og sinne. Håp krever tillit. Frykt trenger ikke det, det krever bare en fiende.

Vårt svar på folks uro må være sterkere fellesskap, mer demokrati og nytt håp. Det sies i debatten at Arbeiderpartiet mangler visjoner, men kan det tenkes noe mer visjonært enn å gjenreise håpet om en bedre framtid, at vi skal slåss for de verdiene som har bygd Norge, at vi skal skape et samfunn som gir alle arbeid, bedre råd og god velferd, og at en ny generasjon kan vokse opp i trygghet?

Skal vi nå målene, må vi vise at demokratisk deltakelse kan forme samfunnet. Når vi ser et barnevern som svikter, opprørende lederlønninger, boligmangel for unge, fattigdom i Norge eller frafall i skolen, skal vårt budskap være at dette kan vi gjøre noe med, sammen. Politikk virker, men da må vi også vise at vi har vilje til styring, ikke overlate viktige beslutninger til markedet eller til ansiktsløse byråkrater som ikke står til valg overfor befolkningen. Vi må også gi alle en mulighet til å bli hørt og møtt med respekt.

Kommentator John Olav Egeland skriver det slik:

«Folk som føler seg marginalisert mister tilliten til de politiske institusjonene og prosessene. Når rettsstaten og det liberale demokratiet ikke leverer respekt og reell frihet, står andre krefter klare til å overta.»

– Utjevning av økonomiske forskjeller og geografiske forskjeller, ja, men også utjevning av respekt og innflytelse.

Trontaledebatten kalles opposisjonens debatt. Her kan opposisjonen beskrive sitt alternativ. Det har det vært lite av – i en opposisjon som er splittet og spriker og ikke presenterer løsninger. I stedet er det vi som beskriver visjonen og fortsetter kampen for et Norge med små forskjeller og stor tillit.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [12:40:51]: Jeg kommer fra vakre Lofoten – og i Lofoten er det mange som er opptatt av Veipakke Lofoten. Dette prosjektet er mer enn bare en oppgradering av veiene, det er en investering i vår infrastruktur, vår økonomi og vår trygghet. Hvert år er det antakeligvis mer enn én million besøkende som kommer til Lofoten. De kommer i fly, i cruiseskip, på sykkel, i bil og bobil – ja, de kommer til og med gående.

Lofoten er et unikt sted. For å sikre at både innbyggere og besøkende kan nyte alt Lofoten har å tilby, må vi sørge for et trygt og effektivt veinett. Strekningen Napp–Å er vedtatt med oppstart i den første delen av Nasjonal transportplan. Parallelt blir det jobbet med planprogram for strekningen Fiskebøl–Nappstraumen, for å avklare trasévalg og kostnadsrammer. Denne strekningen må prioriteres høyt ved rulleringen av NTP i kommende stortingsperiode.

Innbyggerne i Lofoten er vant til veier som går gjennom rasutsatte plasser, og av og til går det galt. I april i år opplevde Dagfinn fra Vestvågøy å havne midt i et stort ras på E10 på tur hjem fra Svolvær. Denne gangen gikk det høvelig bra, og Dagfinn klarte seg uten fysiske men. Veien var stengt i flere dager mens opprydding og skredsikring pågikk. Vi kan ikke se bort fra at det vil være nødvendig å forsere arbeidet på noen av strekningene som er spesielt utsatt. Dette er avgjørende for å forbedre trafikksikkerheten og tilgjengeligheten i regionen.

Vi vet at Lofoten er en populær destinasjon for turister, og med denne oppgraderingen kan vi håndtere økt trafikk på en tryggere måte. Dette vil også legge til rette for vekst i næringslivet, spesielt innen reiseliv og fiske, som er viktige hjørnesteiner i den lokale økonomien.

Det er viktig å understreke at dette prosjektet ikke bare handler om veier, men om trygghet og livskvalitet for innbyggerne. Vi må derfor sørge for trygge forhold for barn som skal gå til skolen, for familier som reiser, og for næringslivet som skal blomstre.

Vi ønsker oss et Lofoten der både innbyggere og besøkende kan ferdes trygt og enkelt. La oss sørge for at denne fantastiske regionen kan fortsette å være et sted for vekst, glede og høy livskvalitet.

Mona Nilsen (A) [12:44:07]: Barn og unge som bor i barnevernsinstitusjoner, har ofte med seg tunge erfaringer som vold, omsorgssvikt, rus eller psykisk sykdom. Det er barn som trenger mer, ikke mindre støtte fra fellesskapet.

Vi tar et tydelig politisk ansvar for at velferdsstaten stiller opp når det gjelder som mest. Der andre snakker om kutt og privatisering, velger Arbeiderpartiet å stille opp. Derfor styrker vi helsetjenestene i barnevernet.

For det første har Arbeiderpartiet satt i gang en opptrapping av helseteam i barnevernsinstitusjoner. Vi vet at barn i institusjon har høyere risiko for psykiske lidelser og rusproblemer, og derfor må helsehjelpen inn der barna bor. Helseteamene skal sørge for tidlig innsats og tettere samarbeid mellom barnevern og helsevesen. Ingen barn i institusjon skal stå uten tilgang til nødvendig helsehjelp.

For det andre må vi sikre bedre psykiatritilbud, også for de mest utsatte barna. I dag mangler det gode sikkerhetspsykiatriske tilbud til barn under 18 år. Barn med alvorlige psykiske lidelser skal møtes med omsorg og faglighet, ikke overlates til låste dører, uten reell behandling. Vi vil bygge opp flere psykiatriske plasser med høy kompetanse og tydelig ansvar, slik at barna får trygghet og behandling, ikke ventetid og tilfeldigheter.

For det tredje må vi få på plass rusbehandling som faktisk virker, også for barn. Altfor mange unge med rusproblemer faller mellom to stoler. Rusproblemer hos ungdom skal møtes med behandling, ikke straff. Unge med rusproblemer skal få helhetlig behandling tilpasset dem, og vi skal bygge ut egne rusinstitusjoner for barn og unge under 18 år. Samtidig styrker vi samarbeidet mellom barnevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, for ingen ungdommer skal miste hjelpen de trenger, i overgangen mellom systemer.

Alt dette er en del av kvalitetsløftet for barnevernet. For Arbeiderpartiet har det vært viktig. Kvalitet i barnevernet betyr trygge voksne, tett oppfølging og helhetlig hjelp for barna. Det handler ikke bare om institusjonsplasser, det handler om verdighet, fellesskap og like muligheter.

Barna i barnevernsinstitusjoner har ikke valgt sin situasjon, men vi kan velge hvordan vi som samfunn møter dem. Arbeiderpartiet velger å stille opp, med fagfolkene og med fellesskapet – og først og fremst for barna.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:47:19]: «Det er langt dette landet. Det meste er nord.»

Nordland er et eksportfylke, et fylke som skaper verdier og bidrar til Norge som nasjon, enten det er fisk, mineraler eller – i all ærbødighet – Norges fineste turistdestinasjoner.

Vi lever i urolige tider. Ting er ikke som de en gang var. Vi ser det knyttet til kriminalitetsbildet, vi ser det knyttet til sikkerhetstruende hendelser og utenlandsk etterretning, og vi ser det knyttet til lokalsamfunnenes evne til å gi gode tjenester til sin egen befolkning.

Kommuneøkonomi handler om de nære ting: om skolen, om eldreomsorgen, om at ferga og båten skal gå. Det handler om de primære behovene vi har i samfunnet vårt.

I et historisk perspektiv kan man si at Norge har utviklet seg raskt på kort tid. Det digitale samfunnet skaper ikke bare muligheter, men også utfordringer, f.eks. innen ungdomskriminalitet. Jeg har et bilde hjemme fra hjemkommunen min, Hadsel, fra 1968. På bildet er det kun asfalt på flystripa, alt annet er grusveier.

Hvorfor tar jeg opp dette? Vi i denne sal må evne å tilpasse politikken til den virkeligheten det norske folk opplever, og der tror jeg vi har en vei å gå. Vi må legge til rette for at det fortsatt kan skapes verdier der verdiene er. Vi må styrke innsatsen for å få bukt med kriminaliteten vi ser i både små og store lokalsamfunn, og vi må ta på alvor de tilbakemeldingene den offentlige grunnsteinen i samfunnet, kommunesektoren, gir oss. Mange hjemme i Nordland opplever at avstanden til Oslo er blitt større. Det er vårt ansvar i denne sal å gjøre avstanden kortere.

Når vi har et samfunn hvor skoler, hurtigbåter, legekontor og andre grunnleggende faktorer for Norge som samfunn legges ned, betyr det en endring av Norge. Jeg ønsker ikke en slik utvikling. Det handler om hva slags nasjon vi skal ha, skape og leve i. Vi må legge til rette for gode samfunn i hele Norge – samfunn vi satser på, plassene der folk bor og verdiene skapes.

Anniken Refseth (A) [12:49:41]: Samferdsel ligger til grunn for det samfunnet vi skal bygge. Viktige mål som bosetting i distriktene, arbeidsplasser og en god beredskap er avhengig av at infrastruktur som vei og bane er på plass. Det moderne samfunnet vårt bygger på tillit til at vi kommer fram.

Tidligere har jeg jobbet som ruteplanlegger på jernbanen, og jeg vet at rutetabellen er kontrakten med de reisende. Toget skal gå i rute. Skal vi levere på det, trengs det en robust infrastruktur – med nok midler til både drift og vedlikehold og nok krysningsspor.

Vi skal utvikle norsk jernbane for framtiden. Vi skal levere på forventningene til gods- og persontrafikken, vi skal nå klimamålene våre og sikre at landet vårt er godt knyttet sammen. Så skal vi våge å drømme stort om framtiden, men som tidligere ruteplanlegger vet jeg at det er mye som skal på plass før vi får til det – og før alt er i rute.

Vi må ikke glemme at jernbanen også er veldig viktig i en beredskapssammenheng, for transport av militært materiell og potensielle troppeforflytninger har blitt enda viktigere etter at Finland og Sverige ble med i NATO.

I hjemfylket mitt, Trøndelag, har vi 6 400 km med fylkesvei og 1 370 bruer langs disse veiene. Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene i Trøndelag er estimert til å utgjøre 6 mrd. kr. Dette er ikke bare tall på papir. Det handler om tryggheten til folk, framkommeligheten for næringslivet og utviklingen av distriktene våre.

Situasjonen er også den samme i andre deler av landet. Og på ny E6 – vår hovedferdselsåre – er prosjektene allerede kraftig forsinket. Når prosjektene ikke fullføres i tide, rammer det kommuner, næringsliv og innbyggere.

Vårt mål i samferdselspolitikken er å ta bedre vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må. Veier og jernbane binder oss sammen i fredstid og trygger oss når krisene rammer. Arbeiderpartiet står for en mer offensiv jernbanepolitikk for framtiden og skal redusere vedlikeholdsetterslepet. Vi vil ha sterk statlig styring og prioritere mer midler til å styrke drift og vedlikehold. Satsing på samferdsel og transport er ikke en utgift. Det er investeringer i trygghet, beredskap og utvikling – i hele landet.

Benjamin Jakobsen (A) [12:53:01]: Den 1. oktober trådte det 170. storting sammen for første gang. Som nyvalgt representant kjennes det utrolig meningsfylt. Men hvis jeg skal være helt ærlig, er det å bli stortingsrepresentant kun det nest mest meningsfulle jeg har gjort i år. I vår var jeg nemlig i pappapermisjon.

I Norge har vi en av verdens beste permisjonsordninger for nybakte familier. Vi har 49 uker med full lønn, eller 61 uker og 1 dag med 80 pst. lønn. Foreldrepermisjonen gir trygghet, forutsigbarhet og en best mulig start på livet for de yngste.

Det unike med norsk foreldrepermisjon er ikke bare lengden, men hvordan den fordeles. I dag får mor og far 15 uker hver, mens resten fordeles av familien selv. Det gjør at vi pappaer kan knytte tidlige bånd til barna våre, samtidig som mor beholder tilknytningen til arbeidslivet. Hvor mye permisjon far tar ut, henger direkte sammen med lengden på fedrekvoten. All statistikk viser at jo mindre kvoten er, desto mindre tid får far hjemme.

Når vi vet hva pappapermen betyr, ikke bare for den enkelte familie, men også for samfunnet, er det bekymringsfullt at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil fjerne hele fedrekvoten, og at Høyre vil redusere den til 10 uker.

Heldigvis har de ikke flertall, men det er skremmende at så mange i Norges nasjonalforsamling ønsker å svekke rettighetene til oss pappaer. Høyresidens ønske om å fjerne eller svekke fedrekvoten kan ikke tolkes på noen annen måte enn som en direkte mistillit mot oss pappaer.

Dagens ordning er ikke perfekt. Derfor vil Arbeiderpartiet alltid jobbe for å tette hull og styrke både mors og fars mulighet til å være der for barnet sitt. Senest i forrige periode styrket regjeringen foreldrepengeordningen for dem som velger 80-prosentsats, og i år fikk vi vedtatt ny barnelov som støtter likestilt foreldreskap og styrker barns rettigheter.

Vi i Arbeiderpartiet skal være garantisten for pappapermen. I motsetning til høyresiden mener vi at det beste for barna er å knytte bånd til både mor og far fra starten av livet. Vi pappaer fortjener å bli kjent med våre barn. Det handler om trygghet og om å gi barna den best mulige starten på livet.

Farahnaz Bahrami (A) [12:56:01]: I dag har jeg æren av å stå her på Stortingets talerstol for første gang. I over 30 år har jeg arbeidet for et godt psykisk helsetilbud for barn og unge. Det har vært min hjertesak. Derfor vil jeg bruke min første runde på denne talerstolen til å understreke hvor viktig dette arbeidet er.

Psykisk helse er vår tids store helseutfordring. Bak hver tallrekke og hver rapport finnes mennesker – ungdom som mister håpet, voksne som strever i stillhet, og eldre som kjenner på ensomhet. Det handler ikke bare om tall – det handler om liv og død.

Vi må snakke mer om forebygging. God psykisk helse skapes i hverdagen. Den bygges når vi bekjemper mobbing, rasisme og diskriminering. Den forebygges gjennom kampen mot fattigdom og utenforskap.

Derfor må vi investere tidlig. En god lærer som ser en elev i tide, en helsesykepleier som tar seg tid til en ekstra prat, eller en fritidsleder som får et barn til å føle seg verdifullt – det er ekte forebygging. Vi vet at utenforskap og psykiske helseutfordringer henger tett sammen. Derfor må kampen mot utenforskap være en del av helsepolitikken, ikke bare sosialpolitikken. Ingen unge skal føle at de står alene, og ingen voksne skal falle utenfor fordi systemet er for rigid eller for tregt.

Vi må bygge lavterskeltilbud i kommunene, slik at hjelp er tilgjengelig når behovet melder seg, ikke etter måneder med ventetid. Vi må også sørge for at psykisk helse likestilles med fysisk helse i både ord, prioriteringer og budsjett.

Samtidig må vi ta vare på dem som står i front: lærere, miljøarbeidere, helsesykepleiere og ansatte i psykisk helsevern. De gjør en enorm innsats, men mange står i en krevende hverdag med høyt press. De fortjener trygghet, faglig støtte og tid til å gjøre jobben sin skikkelig.

Jeg var kommunepolitiker på Hamar fram til for to uker siden. Jeg vet hvor vanskelig det er å få et stramt budsjett til å gå opp.

Vi skal gjøre vårt ytterste for å bygge et Norge hvor psykisk helse tas på alvor, hvor alle blir sett, og hvor fellesskapet står sterkt nok til å bære dem som trenger det mest.

Rune Midtun (FrP) [12:59:23]: Som nyvalgt medlem av kommunal- og forvaltningskomiteen og som representant for Fremskrittspartiet har jeg fått gleden av å jobbe med saker som berører folks hverdag direkte – særlig boligpolitikken. Det er et område hvor vi ser store utfordringer, men også store muligheter. Regjeringen snakker varmt om boligbygging, men det er fortsatt for vanskelig, for dyrt og for tregt å bygge i Norge. Det er ikke mangel på planer; det er mangel på handlekraft.

FrP mener at folk skal kunne eie sitt eget hjem. Det er en frihet vi må verne om og ikke skattlegge. Derfor vil vi fjerne dokumentavgiften, kutte eiendomsskatten og redusere de offentlige kostnadene som gjør boligdrømmen uoppnåelig for mange.

Vi ser nå at byggebransjen sliter. Antallet igangsatte boliger er dramatisk lavt, og mange prosjekter stoppes på grunn av byråkrati og uforutsigbare kostnader. Det er på tide å ta grep. FrP vil ha en regelstopp for nye krav og forskrifter som driver opp prisene, og vi vil ha en gjennomgang av plan- og bygningsloven for å sikre raskere og enklere prosesser. Kommunene må få mer frihet til å utvikle egne boligområder uten å bli overstyrt av statlige retningslinjer og fylkeskommunale innsigelser. Vi må gi makten tilbake til lokalsamfunnene – de vet best hvor og hvordan det bør bygges.

Regjeringen snakker om 130 000 nye boliger innen 2030. Det er et fint mål, men det blir med praten hvis vi samtidig innfører stadig nye regler og krav som bremser utbyggingen. Vi trenger handling, ikke hindringer. FrP vil gi muligheten til å eie, ikke bare leie. Vi vil ha en boligpolitikk som setter individet først, og som gir rom for vekst, frihet og trygghet.

Jone Blikra (A) [13:01:38]: I 1814, da mennene på Eidsvoll vedtok vår grunnlov, var det ingen fra Nordland, Troms og Finnmark til stede. Nord-Norge var ikke representert på Eidsvoll, de rakk ikke fram. Deler av årsaken var en lang og kronglete reisevei, dårlig infrastruktur og overhodet ikke noe som het kollektivtilbud.

Vårt langstrakte land er helt avhengig av en samferdselspolitikk som prioriterer å binde hele landet sammen, og som løser folks behov for trygg og sikker transport både i by og land. Arbeiderparti-regjeringen fører en offensiv samferdselspolitikk som betyr noe i folks hverdag. Å trygge en god og sikker skolevei, en sikker og effektiv pendlervei og sikre at våre bedrifter får varer trygt og effektivt til og fra, er det som er viktigst i vår samferdselspolitikk.

I et land med mye vær, mye bratt natur og mange rasutsatte vei- og banestrekninger er et eksempel på en samferdselspolitikk som betyr noe i folks hverdag, at regjeringen holder fast på at transportsystemet i hele landet skal bli sikrere og mer motstandsdyktig mot ekstremvær, ras, skred og flom. Det som er viktigst i folks reisehverdag, skal være det viktigste i vår samferdselspolitikk. I en verden der vår sikkerhet og beredskap må prioriteres, i et land der endringer i befolkningen krever økt innsats innen helse- og omsorg, der mangelen på kompetanse og folk blir mer og mer utfordrende, er regjeringen klar i sine prioriteringer innen samferdsel: å ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må.

I praksis betyr det å prioritere drift og vedlikehold og investeringer som sørger for at vi har en sterk og forutsigbar infrastruktur. En slik prioritering er utfordrende politisk. Det er en realitet at det ikke er lett å få politisk gevinst på drift og vedlikehold. Det er ingen store oppslag i media, ingen bløtkake og ingen barnehage som synger ved oppstart av drifts- og vedlikeholdsprosjekter. Allikevel prioriterer regjeringen det som er viktigst for å trygge vår hverdag, ikke hva som gir mest og best medieoppslag. Det er en samferdselspolitikk som baserer seg på fakta og behov. Det er en samferdselspolitikk som prioriterer der de tildelte midlene gir best effekt, og der vi får mest igjen for pengene. Det som er viktigst i folks reisehverdag, skal være viktigst i samferdselspolitikken.

Kai Steffen Østensen (A) [13:04:40]: For en sørlending har denne valgkampen handlet om strømpriser for næringslivet, om lavere bompenger på ny E39, om hvordan vi utvikler lokalsykehusene våre i Flekkefjord, Kristiansand og Arendal, om kommuneøkonomi – en kommuneøkonomi som krever trygg økonomisk styring, sånn at renten fortsatt kan gå ned – og om en utenrikspolitikk som ikke rammer sørlandsk industri. Velferdsstaten vår bygges på skuldrene av det industrien skaper. Derfor er debatten om sløseri viktig.

For hver skattekrone, for hver krone vi henter inn fra investeringer, og for hver krone vi tjener på norsk eksport, skal vi sørge for at pengene brukes der vi trenger det. Et veldig godt eksempel er Arbeiderparti-regjeringens varslede kraftige grep for å flytte penger fra byråkrati til faktiske helsetjenester. Det er systematisk flytting av penger for å bruke dem på folk, ikke generelle, flate kutt hvor politikere ikke tar ansvar for prioriteringene, sånn FrP og Høyre har holdt på, med de såkalte ABE-kuttene sine.

Det interessante med sløseridebatten er at den ofte kobles til kritikk av venstresiden, men når Fremskrittspartiet får gjennomslag for sin politikk lokalt, er det sløsing på verste vis. Eksempelet er tydelig: I min hjemby, Kristiansand, konkurranseutsetter de nå hele hjemmesykepleien – mot faglige råd, mot ansattes vilje og til en prislapp på 12 mill. kr. Det er penger som ikke gir flere fagfolk eller mer trygghet, ikke bedre tjenester eller mer oppfølging av pårørende. Det er 12 mill. kr kun for ideologi og mer byråkrati. Det er sløsing av penger – stikk i strid med Sylvi Listhaugs tordentale her i salen i går.

På samme måte er det med eiendomsskattekuttene FrP- og Høyre-ledede kommunestyrer prioriterer i den tiden vi lever i, over hele landet. Det er kutt som rammer forebyggingstiltak for barn og unge og for folk som trenger at fellesskapet stiller opp. Det er kutt som har store konsekvenser ikke bare her og nå, fordi folk mister tilbud, men også på sikt, fordi forebygging som ikke alltid kan telles i kroner og ører i ett budsjett, fjernes. Svaret blir ofte mer utenforskap og færre i arbeidslivet. Det er ekte sløseri av både penger og folk.

Skal vi diskutere sløseri, må alle kortene på bordet. Arbeiderpartiet prioriterer trygghet for tjenester folk trenger, ikke konkurranseutsetting og skattekutt som skyver problemene foran seg.

Alf Erik Andersen (FrP) [13:07:51]: Jeg vil bruke dette innlegget til å varsle om to kommende representantforslag. Det første gjelder E39 mellom Kristiansand og Mandal, som har en svært høy bompengetakst, langt høyere enn det som lå til grunn for kommunale vedtak da strekningen ble bygget. Sist jeg kjørte fra Mandal til Kristiansand sentrum, faktisk på ny vei, noterte jeg meg en samlet takst på 163 kr én vei. For tungbiler er vi nå på mellom 800 og 900 kr tur-retur. Næringstrafikken som kjører strekningen flere ganger om dagen, ber nå sine sjåfører om å kjøre den gamle og farlige veien.

Fylkestinget i Agder gjorde vedtak om utredning av bompengetakster 18. juni 2022 på grunn av misnøye. Bompengetakstene ble likevel økt med 30 pst. i februar 2024, og Ferde varslet i brev av 7. april 2025 en ytterligere økning. Ikke nok med det: I og med at trafikken ikke tilfredsstiller Ferdes krav til inntjening, varsles det nå ytterligere økninger ut over den varslede prisstigningen. Hvor skal grensen gå for en strekning på 20 minutter?

I februar 2024 var begrunnelsen svakt inntektsgrunnlag, da mange velger å bruke gamleveien. Det er en strekning som er svært farlig, med mange hardt skadde og tapte liv. På vinterstid har man i tillegg problemer med å holde den gamle veien åpen på grunn av stans som følge av snømengder, og de konsekvenser det gir for utrykningskjøretøy og hjemmesykepleien. I fylkesutvalget 1. april 2025 er Ferde klar på at det kun er myndighetene som kan endre forutsetningene for takstene, altså at statsråden kommer til Stortinget, som tar en endelig avgjørelse.

Det andre representantforslaget jeg vil varsle om, gjelder samordningsfellen. Det er et av de mest urettferdige utslagene i dagens pensjonssystem. Det rammer vanlige folk som har jobbet et helt liv i offentlig sektor, og som i god tro har spart opp til en tjenestepensjon bare for å oppleve at folketrygden trekker fra det de har spart opp. Hva blir resultatet? Jo, lavere pensjon enn forventet og en følelse av å ha blitt lurt. Fremskrittspartiet mener dette er helt uakseptabelt. Pensjon skal være en opparbeidet rettighet, ikke en salderingspost.

Når folk har jobbet i 30, 40 eller 50 år, skal de få beholde det de har tjent opp, ikke bli straffet fordi de har vært ansvarlige og spart gjennom tjenestepensjon. Mange opplever at de får mindre utbetalt enn forventet, og at det ikke lønner seg å jobbe. Det er stikk i strid med prinsippet om at arbeid skal lønne seg. Fremskrittspartiet har i flere omganger foreslått å fjerne samordningsfellen, og nå varsler vi en ny runde. Vi vil ha et pensjonssystem som er rettferdig og forutsigbart, og som belønner innsats.

Hashim Abdi (A) [13:11:09]: I en utrygg tid der folk rundt om i hele verden ikke evner å bli enige om at himmelen er blå, er det viktigere enn noen gang at vi har noen felles virkelighetsbeskrivelser, noen grunnleggende sannheter vi kan bli enige om, og noen institusjoner vi kan stole på. Det er det som gjør et samfunn robust – ikke at vi alltid er enige med hverandre, men at vi forholder oss til de samme faktaene og den samme virkeligheten.

For noen dager siden spurte min kompis meg helt oppriktig om vaksiner kan gi ham autisme. Han hadde sett det på en TikTok-video. Dette er ikke til forkleinelse for min kompis, men det slo meg hvor lett det er å bli dratt inn i en spiral av feilinformasjon, og hvor raskt en konspirasjonsteori kan spre seg når det pakkes inn i et klipp med godt lys, riktig musikk og en varm KI-stemme. Aldri før har jeg vært så takknemlig for redaksjonelle medier, for journalistene som dobbeltsjekker kildene sine, for redaksjonene som hver eneste dag kjemper mot klikkøkonomien for å gi oss sannheten.

I en tid da grensen mellom fakta og usannheter viskes ut, og da mange unge får nyhetene sine fra sosiale medier før de får dem fra avisen, bør det ringe noen bjeller hos oss. Da må vi som samfunn ta ansvar. La meg dra fram en aktør som har tatt det ansvaret: Amedia. Med sin gratis for unge-satsing har de de siste tre månedene fått 53 000 unge abonnenter. I mitt lokale område, Fredrikstad, Hvaler og Råde, er det hele 30 pst. av alle unge som har et abonnement i enten Amedia eller Fredriksstad Blad. Det er å ta ansvar. Det er det redaktørstyrte mediet vi heier på og stiller opp for.

Alle mennesker skal ha trygghet for å vite hva som er sant og ikke. Da er det er slående og egentlig smått absurd at FrP går til krig mot redaktørstyrte medier, med kutt i milliardklassen, samtidig som samfunnet vårt blir mer polarisert. Arbeiderpartiet er garantisten mot den raseringen av Medie-Norge som FrP ønsker. Vi skal ikke overlate sannheten til algoritmer, og vi kommer alltid til å heie på redaktørstyrte medier. Det er vårt ansvar. Alle skal ha trygghet for å vite hva som er sant og ikke.

Liv Gustavsen (FrP) [13:13:54]: De siste årene har vi sett flere dypt tragiske hendelser i barnevernet. Barn og ungdom som skulle vært beskyttet, blir i stedet sviktet. Dette er ikke enkelttilfeller. Det er systemsvikt. Det er et system som ikke lenger klarer å beskytte de mest sårbare blant oss. Barnevernet skal være et vern, men altfor mange blir kasteballer mellom tiltak, voksne og kommuner, uten at noen tar ansvar.

Vi vet at mange av ungdommene som i dag begår alvorlig kriminalitet, kommer rett fra barnevernsinstitusjoner. De trenger hjelp, men barnevernet mangler verktøyene. Dermed står institusjonene maktesløse når ungdommene er til fare for seg selv eller andre. Dette er ikke bare et faglig problem. Det er politisk handlingslammelse. Ansvar uten virkemidler hjelper ingen.

Fremskrittspartiet har advart om dette lenge, og nå har det gått for langt. Først nå, når krisene står i kø, viser Arbeiderparti-regjeringen tegn til å ville gjøre noe, men det de kommer med, er ikke nok. Plaster hjelper ikke på brukket bein.

Vi er tydelige: Det må på plass lukkede institusjoner for barna og ungdommene som trenger mer oppfølging og kontroll enn dagens system klarer å gi. Det handler ikke om straff. Det handler om trygghet, behandling og ansvar. Ekspertutvalget har nå slått fast det vi alle vet: Styringen svikter, ledelsen svikter, og systemet svikter. Da spør jeg: Hvor mange barn skal sviktes før regjeringen slutter å snakke og begynner å handle? Vi trenger handling nå – et barnevern som får bedre verktøy og tydeligere ansvar, nye, trygge og lukkede institusjoner for ungdommer som begår alvorlige lovbrudd, og et sterkere samarbeid mellom politi, helse og barnevern, slik at ingen ungdommer faller mellom to stoler.

Forebygging må også styrkes. Men hvordan kan vi gjøre det når regjeringen skjevfordeler tilskudd blant landets kommuner og fylker? I Akershus fylke kuttes det i statlige tilskudd samtidig som befolkningen vokser. Hva er resultatet? Det er færre tilbud til barn og unge. Er ikke barn og unge i Akershus like mye verdt for denne regjeringen som barna i distriktene? Enkle tilbud som BUA, som gir ungdom en arena for fellesskap og aktivitet, legges ned – ikke fordi de ikke virker, men fordi regjeringen ikke prioriterer dem gjennom fylke og kommune. Disse tiltakene er små i budsjettet, men store i betydning. De forebygger utenforskap og kriminalitet før det starter.

Fremskrittspartiet vil handle – ikke vente. Vi må gi barnevernet midler til å beskytte de mest sårbare og styrke felleskapet rundt barna.

Lars Rem (FrP) [13:17:21]: Norge står overfor en stor utfordring i helsevesenet. Problemet handler ikke om mangel på medisinsk kapasitet, men om hvordan sykehusene finansieres. Våre sykehus, som eies av staten og betales av skattepengene våre, må i dag låne store summer for å bygge og vedlikeholde viktige bygninger. Det er en vanskelig og uholdbar situasjon. Helseforetakene har samlet en gjeld på nesten 63 mrd. kr. Renter på disse lånene koster flere milliarder kroner hvert år. Det er sykehusene selv som må betale disse kostnadene, ikke staten direkte. Dette går ut over pasientbehandlingen og de ansatte. Sykehusene må kutte i antall ansatte og i drift for å betale renter og avdrag. Det er uakseptabelt, spesielt når det er staten som eier sykehusene og har ansvaret for helsetjenestene.

Denne finansieringsmodellen skaper en unødvendig økonomisk belastning som truer kvaliteten på helsetilbudet. Det er ikke rett at investeringer i sykehusbygg skal gjøre driften vanskelig og gå på bekostning av pasientene. Vi må slutte å la sykehusene bære denne gjelden alene.

Fremskrittspartiet har sagt klart at vi vil jobbe for å skille mellom drift og investeringer i sykehusøkonomien. Det må bli slutt på at sykehus må kutte i pasientbehandling for å betale renter på lån som staten burde ta ansvaret for. Vi trenger en reform som gjør at staten tar økonomisk ansvar for investeringene i sykehusbygg, slik at sykehusene kan fokusere fullt ut på pasientene.

Jeg er bekymret for at det nye storsykehuset i Innlandet, som nå trolig får en lånegaranti på rundt 17 mrd. kr, blir så dyrt at det vil gå ut over pasientbehandling og antall ansatte. Samtidig planlegges den nye Mjøsbrua ferdigstilt trolig lenge etter at sykehuset står klart. Det vil skape utfordringer for en effektiv transport til og fra det nye sykehuset. Her må Nye veier få økt budsjett, slik at den nye Mjøsbrua og rv. 4 står klare når sykehuset åpner sine dører for ansatte og pasienter.

Dette handler om liv, helse og tillit til helsevesenet vårt. Vi kan ikke akseptere at økonomiske regler og markedsmekanismer går foran pasientenes behov. Nå må vi handle. Vi trenger ikke flere utvalg og utredninger nå. Staten må ta ansvar og sikre en finansieringsmodell som gir stabile og trygge helsetjenester for alle.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [13:20:46]: I går ble endelig de gjenlevende israelske gislene løslatt av Hamas. De enorme lidelsene i Gaza går med dette over, og dette hadde aldri skjedd om ikke USA og flere av de arabiske landene hadde lagt press på Hamas og Israel.

I år markerer vi at det er 50 år siden 35 land på begge sider av jernteppet fant sammen i Helsingfors. Grunnlaget for FN og den nye verdensordenen etter verdenskrigen ble lagt i Jalta i 1945, men der Jalta var basert på vinnere og tapere og interessesfærer, markerte Helsingforserklæringen et veiskille. Den slo fast at sikkerhet ikke bare handler om militær styrke, men om respekt for grenser, staters suverenitet og fredelig konfliktløsning. Den sa at sikkerheten i Europa er udelelig, og at den bare kan bygges gjennom samarbeid og dialog på tvers av landegrensene. Samtidig ble sikkerhetsbegrepet utvidet til ikke bare å være politisk-militært, men til også å omfatte økonomi, miljø, demokrati, menneskerettigheter og rettsstat.

Da Stortinget trådte sammen 1. oktober, kom jeg direkte fra Kyiv. I møte med krigens realiteter blir det veldig tydelig: Hvis vi lar verden falle tilbake til en tid da stormakter deler opp kartet i interessesfærer, mister folk i frie og demokratiske land retten til å bestemme over eget liv. Å støtte det ukrainske folket i deres forsvarskamp er derfor ikke bare moralsk rett – det er også i klar norsk egeninteresse at Ukraina vinner en fred der de selv får bestemme over sin egen framtid.

Kristelig Folkeparti mener også at det haster å styrke vårt eget forsvar. Vi vil framskynde flere av investeringene i langtidsplanen for Forsvaret og nå minst 3 pst. av BNP til forsvarsrelaterte utgifter i 2027.

For KrF er det uaktuelt at det er verdens fattige og forfulgte som skal betale prisen for Putins aggresjon i Ukraina. Hvis lekkasjene fra statsbudsjettet stemmer, velger Ap-regjeringen nettopp dette: å gjøre bistandspolitikken enda mer preget av kortsiktige utenrikspolitiske hensyn.

I den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig må vi bygge videre på Helsingfors og ikke Jalta. Norges sikkerhet styrkes ikke bare av økte forsvarsbudsjetter – den blir også styrket når vi jobber for fred og demokrati internasjonalt, når vi tar klimaendringene på alvor, når vi gir flere unger rett til utdanning, og når vi sikrer vaksiner og helsehjelp til verdens fattigste.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [13:23:55]: Partiprogrammet til Framstegspartiet slår fast:

«Norge er et av verdens aller beste land å leve i, da må vi også øke ambisjonene og sørge for at vi har en skole i verdenstoppen.»

Trontalen mangla dessverre ambisjonar for norsk skule. Framstegspartiet har høge ambisjonar, og høge ambisjonar er nettopp det norske elevar ønskjer.

Dagens skule er altfor teoretisk og passar berre for nokre få elevar. Mange fell dessverre utafor og opplever at undervisninga ikkje er tilpassa deira nivå. Gjennomsnittseleven som skulen er laga for, eksisterer rett og slett ikkje, og det er eit stort problem.

Nivådeling i grunnskulen vil gjere at elevar kan få undervisning som er betre tilpassa deira eigne føresetnader. Det vil gje dei eit betre grunnlag for å velje riktig linje på vidaregåande og større moglegheiter til å gjennomføre vidaregående opplæring med gode resultat.

Framstegspartiet meiner at elevar bør få større innflytelse på sin eigen skulekvardag. Det kan vi gjere ved å tilby fleire valfag og meir praktisk undervisning, slik at faga er betre tilpassa interessene til elevane. Når elevar får velje fag dei er engasjerte i, aukar motivasjonen, og det gjev betre resultat. Engasjerte elevar er meir motiverte og har større sjansar for å lykkast, både på vidaregåande og i arbeidslivet. Vi meiner at skulen bør tilpasse seg behova til den enkelte eleven og gje dei moglegheita til å utvikle styrkar og praktiske ferdigheiter. Valfridom i skulekvardagen skaper eit utdanningsløp der elevane får større ansvar og betre føresetnader for å forme si eiga framtid.

Framstegspartiet har alltid vore tydeleg på at elevane skal ha retten til å velje kva skule dei vil gå på. Dette gjev dei moglegheita til å velje den skulen som best møter deira behov og interesser, i staden for berre å velje den skulen som ligg nærmast. Sjølv om dei fleste elevar faktisk vel nærskulen sin, er det viktig at dei har moglegheita til å velje sjølve. Dette bidrar òg til å auke kvaliteten, og det blir ein sunn konkurranse mellom skulane om elevane.

Framstegspartiet kjempar for ein skule der elevane får meir fridom og moglegheita til å forme si eiga utdanning. Resultata frå skulevalet viser klart at elevane ønskjer seg meir valfridom og ein meir praktisk skule. Dette er FrP-Skulen – ein skule som gjev elevane reelle valmoglegheiter og betre føresetnader for å lykkast i både utdanning og arbeidsliv.

Solveig Vik (A) [13:26:54]: Jeg kommer fra Haugesund, en by med en stolt industrihistorie. På Vestlandet er ikke verftene stygge klosser, men selve ryggraden i lokalsamfunnene våre. Vi er stolte av verdiskapingen som skjer rett på dørstokken vår, og det har vi god grunn til.

Nå står vi ved et veiskille. Industrien vår – både den vi har bygd, og den vi bygger – er avgjørende for Norges sikkerhet, økonomi og tusenvis av arbeidsplasser. I en tid preget av krig og uro i Europa ser vi tydelig hvor viktig norsk olje- og gassnæring er, ikke bare for vår egen trygghet, men som en del av Europas energisikkerhet. Norge er den største og viktigste energileverandøren til våre europeiske allierte. Det handler ikke bare om økonomi – det er sikkerhetspolitikk.

Samtidig som vi satser videre på olje og gass, skal vi bygge opp den nye store eksportnæringen. Rogaland er eksempelet på hvordan vi kan satse på olje og gass og bruke den kunnskapen til å bygge nye næringer, som f.eks. havvind. På Rosenberg og Aibel utgjør fornybare prosjekter allerede 50 pst. av porteføljene. De bygger omformerplattformer til noen av verdens største havvindprosjekter.

Over 800 norske selskaper er nå involvert i havvindsatsingen. Det er ikke teori – det er virkelighet. Omsetningen økte med nesten 30 pst. i fjor, til over 40 mrd. kr og nesten 6 000 årsverk. Det er resultatet av målrettet politikk, sterke fagmiljøer og en næringsstruktur som har omstillingsevne i verdensklasse. Akkurat derfor provoserer det meg grenseløst når FrP foreslår å skrote hele havvindsatsingen. Når de vil kutte ut fornybarsatsingen og gjøre Norge mer avhengig av kun én inntektskilde, setter de tusenvis av arbeidsplasser og hele vår industrielle framtid i fare. Det er rett og slett uforsvarlig.

La det ikke være noen tvil: Vi skal kutte utslipp, ikke jobber. Vi skal skape for å dele. Arbeid til alle er fortsatt jobb nummer én for Arbeiderpartiet. Vi vet at skal vi lykkes med det, må vi ha en aktiv næringspolitikk som gir trygghet, forutsigbarhet og rom for vekst. Norge skal fortsatt være en ledende energinasjon. Vi skal fortsette å produsere og levere olje og gass til Europa, men samtidig skal vi bygge opp den neste store eksportnæringen – ikke ved å velge mellom olje eller fornybart, men ved å satse på begge deler. Det er det som gir trygghet for folk, det er det som gir trygghet for arbeidsplasser, og det er det som gir trygghet for framtiden.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [13:30:02]: Som representant for Akershus er det en sak jeg vet forener mange av våre innbyggere og politiske partier på tvers, nemlig kampen for å redde Oslofjorden, som dessverre befinner seg i en dyp krise. Vi vet at avløpsvannet må renses mer. Vi må ha strengere krav til avrenningen fra landbruket. Mer naturrestaurering er viktig. Fiskeriet blir nå regulert. Flere fredningsområder for hummer er bra. Vi vet mye, og det gjøres noe.

Hva er det så vi savner? Jo, vi savner et helhetlig, koordinert nasjonalt ansvar. Det gjelder konkrete og tydelige tilbakemeldinger fra sentrale myndigheter til aktører som ønsker å bidra. Det er eksempelvis Veas, som har utført mulighetsstudier som viser at det kan være mulig å rense mer og bedre for en rimeligere penge, for flere kommuner. Det er vanskelig å få respons fra sentralt hold. Det gjelder eksempelvis Toxiclean, som har som forretningsidé å sørge for at båter som skal vaskes og renses for bunnstoff, gjør dette med minimal forurensning. De lurer på hvordan forurensningsforskriften og myndighetene følger opp det faktum at dagens praksis gjør at Oslofjordens mange hundretusener av båter forurenser enormt mye med farlige tungmetaller og giftige stoffer. Det gjelder kommuner som har strenge tidsfrister og krav når det gjelder bygging av nye renseanlegg. Burde ikke mer være koordinert?

Det er ikke nok hender og hoder når det gjelder teknologer og kompetanse innen vann og avløp, melder SINTEF og Tekna. Det burde også føre til det opplagte, nemlig mer samarbeid og koordinering på tvers av kommunene. Vi har behov for småbåtregister og bedre vrakpant på båter. Når kommer det?

Statsminister Støre sa ved flere anledninger i valgkampen at det er helt avgjørende å redde Oslofjorden. Vi skal ikke glemme det, alle vi som er opptatt av fjorden. Neste år skal den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden som regjeringen Solberg la fram i 2021, revideres. Det er ingen grunn til å sitte stille og vente på en revidert plan, selv om det er fornuftig med oppdatert kunnskap og tiltak. Fjorden trenger handling nå.

Høyre ønsker en kraftinnsats for Oslofjorden. Jeg ser fram til et bredt samarbeid i Stortinget om dette, for Oslofjorden er et nasjonalt anliggende. Jeg må legge til at jeg forventer at regjeringen trapper opp arbeidet. Jeg velger å være optimist: Oslofjorden kan og skal reddes.

Ingrid Fiskaa (SV) [13:33:15]: SV har store ambisjonar for korleis me skal byggja landet, og det trengst. Næringspolitikken her til lands har altfor lenge handla om at folkevalde trekkjer seg tilbake og lar pengesterke aktørar leggja premissane. Altfor lenge har internasjonale maktforhold og overnasjonale avtalar lagt føringar for kva me skal leva av, kven som skal få inntektene, og kor folk skal bu. Altfor lenge har me gjort oss sårbare og avhengige. Slik kan me ikkje ha det lenger. I staden må me venda blikket til lokalkunnskapen og det lokale ressursgrunnlaget. I staden for kvartalsrekneskapen må det lange tidsperspektivet vera førande.

SV har som mål at Noreg framleis skal vera ein avansert industrinasjon. Det er langt frå sjølvsagt, for i dag risikerer me å bli ein rein råvareleverandør til Europa. Skal me unngå det, må me for det første ta vare på den eksisterande, landbaserte industrien vår. Å sikra industrien tilgang til rimeleg kraft er nøkkelen for å få det til. Me har ikkje råd til å skusla vekk det eine prismessige konkurransefortrinnet me har hatt, nemleg låge og stabile straumprisar.

For det andre må me skapa ein gradvis og planmessig overgang for leverandørindustrien – frå å vera avhengig av olje og gass til nye, grøne oppdrag. Særleg i mitt kjære oljefylke, Rogaland, treng me fleire bein å stå på. Me kan ikkje venta på at marknaden tvingar oss til omstilling gjennom eit brått fall i oljeinntekter. SV har ein betre plan. Det er å gradvis fasa folk, kapital og teknologi inn i fornybare næringar.

Noreg må produsera meir mat på norske, lokale ressursar. Sjølvforsyninga og bondeinntekta må opp, importen må ned. Heile verdikjedene, frå bonde til middagsbord, må hengja saman og gje inntekter og arbeid. Me må bli mindre avhengige av internasjonale forsyningskjeder, både for å redusera klimautslepp og spara natur og også for å styrkja beredskapen.

SV vil stoppa ranet av lokalsamfunna langs kysten. Fiskekvotane skal gå til lokale fiskarar, og fisken skal leverast til industri som gjev lokale arbeidsplassar. Eit variert næringsliv over heile landet vil gje grunnlag for busetjing og eit godt liv. Me treng eit næringsliv som ikkje utarmar naturen, men som tek i bruk ressursane der dei finst. Eit slikt næringsliv styrkjer beredskapen i møte med ei uroleg verd og usikre tider.

Haagen Poppe (H) [13:36:32]: Det er krig i Europa, fremmede makter truer oss og våre allierte med hybrid krigføring. I Oslos gater er skyteepisoder og granatkasting ganske dagligdags. Vår samfunnsorden er ikke umiddelbart truet, men under stadig press, og dette gjør bevissthet rundt norsk og felles europeisk kultur viktigere enn noensinne.

Krigen i Ukraina dreier seg delvis om et russisk ønske om å utviske ukrainsk kulturell egenart. Bevaring av ukrainske kulturminner er en del av motstanden mot russisk aggresjon, og et stolt folk som står opp for seg selv, er et kraftfullt bolverk mot Putins terrorregime.

Uten sammenligning for øvrig er også mange europeiske land i dag preget av splittelse, og tillit, trygghet, sosial samhørighet og fellesskap er under press. I for eksempel Sverige ser vi helt klart at etniske, religiøse og sosioøkonomiske skiller sammenfaller, og man får en innvandret befolkning som har lite til felles med resten av befolkningen. I denne situasjonen på det europeiske kontinent er det behov for å tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre den kulturelle arven som har formet vår sivilisasjon, som en felles referanseramme i samfunnet.

Det gjelder også her i Norge. Vi politikere skal vokte oss for å la egen smak styre kunst- og kulturpolitikken, men det må være plass til noe bestandig og udiskutabelt norsk og europeisk i et mangfoldig Norge og Europa. Vi nordmenn er ikke fremmede for offentlig å framheve verker og uttrykk som fortjener særskilt oppmerksomhet. Det må vi gjøre enda mer, f.eks. i en kulturkanon, og med større vekt på kulturarven i norsk skole.

Jeg tror ikke at unge voldsutøvere blir snillere gutter av å lære seg sin Margrete Munthe og synge «Nei, nei, gutt, dette må bli slutt», men summen av disse kulturelle uttrykkene og referansene det tidligere var så naturlig at vi alle kunne, er jeg overbevist om at bidro til at man sto nærmere hverandre – som folk og som samfunn.

Jeg har ikke noe behov for å gå i skyttergravene og gjøre meg selv til offer, slik enkelte andre konservative stemmer i kulturdebatten gjør. Jeg kan ikke fordra identitetspolitikk og kulturkrig, men det bør ikke være politisk ukorrekt å mene at å bevare norsk og felleseuropeisk kultur, verdier, identitet og arv bør prioriteres og være et hovedmål med kulturpolitikken. Dette handler om noe mer enn bare de kunstneriske uttrykkene i seg selv; det handler om samhold, tilhørighet og sivilisasjon.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [13:39:49]: Over 80 pst. av all persontransport i Norge skjer med bil. Det er ikke tilfeldig. I et land med spredt bosetting og lange avstander er bilen det mest fleksible og tilgjengelige transportmiddelet for folk flest i regionen. Likevel møter bilbrukerne stadig flere hindringer. I mange byer brukes nullvekstmålet som et verktøy for å gjøre det vanskeligere å bruke bil – med stengte veier, færre parkeringsplasser og økte avgifter. Dette rammer vanlige folk som er avhengige av bilen for å få hverdagen til å gå i hop.

Med dagens regjering har avgiftene økt, både kjøpsavgiftene og drivstoffavgiftene, samtidig som investeringer i store veiprosjekter kuttes. Det er en farlig kombinasjon for et land som fortsatt mangler et ferdig utbygd veinett som binder landet bedre sammen.

Vi må gjøre det enklere og billigere å bruke vei. Et viktig grep er å forenkle veinormalen, slik at vi får mer vei for pengene. Derfor er det også avgjørende at store prosjekter, som eksempelvis E134 i Rogaland og ny E39 mellom Kristiansand og Ålgård, ikke stopper opp. Vi trenger bedre veier, ikke flere hinder for folk som er avhengige av bilen.

Fremskrittspartiet vil ha en ny kurs i samferdselspolitikken. Fremskrittspartiet sier klart ifra: Bilen er ikke problemet; den er løsningen for folk flest. Derfor er det viktig å få ned prisene på bensin og diesel. Det er ingen skam å kjøre fossilt – det er tvert imot helt nødvendig for å holde hjulene i gang i samfunnet. Vi vet at eksempelvis tungtransporten og store deler av arbeidslivet fortsatt er avhengig av fossilt drivstoff. Å gjøre det dyrere å bruke disse kjøretøyene rammer ikke bare sjåførene, men også forbrukerne og næringslivet.

Dersom vi skal få fart på utbyggingen av viktig infrastruktur i Norge, må vi fjerne unødvendige og kostnadsdrivende krav. Vi må f.eks. fjerne påbud om bruk av elektriske anleggsmaskiner, som i dag er både dyre og lite effektive. Slike krav svekker konkurransen og forsinker prosjektene.

Fremskrittspartiet mener at vi, særlig i en tid med økt usikkerhet, også må prioritere å bygge landet. Vi må forsere utbyggingen av kritisk infrastruktur som vei, jernbane og havner. Dette handler ikke bare om framkommelighet og næringsutvikling, men også om beredskap og nasjonal sikkerhet. Det er på tide å sette handling bak ordene. Norge trenger mer vei, bedre beredskap og en politikk som setter folk og framkommelighet først.

Monica Molvær (H) [13:43:03]: I ti år jobbet jeg som elev- og lærlingombud i Møre og Romsdal. Jeg møtte elever og lærlinger som hadde store utfordringer, men jeg møtte også dem som fikk en ny sjanse, som fant mestring, en lærlingplass, et fag og en framtid. Dette har gitt inntrykk for livet, som jeg er glad for å ha med meg inn i utdannings- og forskningskomiteen her på Stortinget.

Forskjellen mellom å falle utenfor og å finne veien videre handler om mennesker, kunnskap og muligheter. Kunnskap er ikke bare et fag. Det er starten på livet, det er veien inn i arbeidslivet og grunnlaget for å skape det livet som man drømmer om.

Nettopp der ligger paradokset. Vi har så mange unge mennesker som står utenfor, samtidig som næringslivet roper etter folk. Det mangler ikke på talent, men vi mangler et system som kobler mennesker med evner sammen med bedriftene som har behov.

Langs kysten står bedriftene klare til å ansette. De har oppdrag og ordrer, men de får ikke tak i folk. Verftene mangler sveisere og mekanikere. Havbruksnæringen mangler prosessoperatører og teknikere, og reiselivet mangler kokker og fagarbeidere. Skal vi klare å møte framtiden, må vi koble menneskelige ressurser til et næringsliv med behov for kompetanse.

Høyre har lyst til å bygge en sterkere bro mellom skoler, fagskoler, forskning og bedrifter. Vi vil ha flere lærlingplasser og gjøre det enklere å fylle på med kompetanse gjennom hele yrkeslivet. Utdanning skal ikke bare være et engangstilbud – det skal være en livslang mulighet.

Samtidig må vi satse mer på forskning som faktisk gir resultat, og på samarbeid mellom universitet og næringsliv. De store løsningene både på havet, i energien og for industrien kommer ikke av seg selv. De skapes av mennesker som samarbeider, som tør å prøve, og som har kunnskapen til å lykkes.

Når vi investerer i kunnskap og forskning, investerer vi også i framtiden. Og som et kjent ordtak sier: Vi arver ikke jorda fra våre foreldre – vi låner den av våre barn. Det forplikter. Derfor må vi heve kunnskapsnivået i hele landet, for det er kunnskapen som skal bære Norge videre.

Høyre vil satse på læring, teknologi og forskning, slik at vi kan møte framtidens krav og bygge et næringsliv også i verdensklasse, et næringsliv som skaper jobber, løser problem og bringer Norge framover. Framtiden stiller høye krav til oss alle, og det er bare gjennom kunnskap vi kan svare.

Dette handler om å ruste Norge for framtiden og skape det beste grunnlaget for hele samfunnsutviklingen og veien til drømmer om liv som skal gå i oppfyllelse.

Erling Sande (Sp) [13:46:11]: Mangelen på arbeidskraft kjem til å bli ei stor utfordring for oss framover, og då treng vi ein stor innsats for at ungane våre skal lykkast i skulen. Altfor mange elevar opplever i dag ein skulekvardag prega av teoritunge timar og mykje stillesitjing. Når praktisk læring manglar, mister vi dei elevane som ikkje lærer best gjennom teori.

Dei siste åra har Senterpartiet fått på plass viktige grep. Vi har fått på plass obligatorisk arbeidslivsfag. Vi har fått på plass meir rom for praktiske valfag på mellomtrinnet, og vi har satsa på utstyr og støtte til kommunane. Dette var viktige prioriteringar for oss då vi deltok i regjeringssamarbeidet, men vi må vidare.

Vi treng fleire møteplassar mellom elevar og arbeidslivet tidleg i skuleløpet. Det vil gje meir praktisk læring og betre moglegheiter for lærlingplassar for dei som seinare vel yrkesfag. Vi treng ventilar sånn at elevar som ikkje meistrar skulen, slik han er lagt opp no, får moglegheit til å utfalde seg gjennom samarbeid med arbeidsliv eller andre aktivitetar. Dette samarbeidet må gjerast meir fleksibelt og mindre regelstyrt. Samtidig må vi redusere testregimet i norsk skule, vi må kutte detaljstyring og gje lærarane meir tillit og tid. Det er bra for lærarane, men det er ikkje minst bra for elevane.

Noreg er eit langstrekt land med levande lokalsamfunn og trygge nærskular. Vi må verne om denne desentraliserte skulestrukturen sånn at det er kort veg til skulen, uansett om du bur i by eller bygd. Nærskulen er ofte den viktige møteplassen i lokalsamfunnet. Det byggjer tilhøyrsel. Fleire elevar kjenner at dei høyrer til i eit lokalsamfunn, og fleire lokalsamfunn bryr seg om det som skjer på den lokale skulen.

Til slutt: Vi må rekruttere fleire lærarar. Senterpartiet er glad for at vi har snudd ein negativ trend i opptaket til lærarutdanningane, men det er ikkje nok. Difor vil vi opne for ei treårig lærarutdanning – for ein lærar med bachelorgrad er betre enn ein ufaglært i klasserommet, og i altfor mange norske klasserom i dag er det ufaglærte som underviser, fordi vi ikkje får tak i dei lærarane vi treng.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:48:53]: Elektrifisering av olje- og gassnæringen er grønnvasking og forlenger levetiden på felt som egentlig burde vært avviklet. Hvis oljenæringen skal klare å nå sine egne klimamål uten elektrifisering, er den enkleste løsningen å avvikle produksjonen. Det er bra, for sånn sparer vi ikke bare klimaet, men også kraft, kapital og kloke hoder, som heller kan brukes i oppbyggingen av nye, grønne næringer. Hvis selskapene heller vil fortsette produksjonen, er det deres eget ansvar å kutte utslippene selv, uten kraft fra land og for egen regning.

Faktum er at med SV, Rødt, MDG, KrF, FrP og Senterpartiet er det flertall i Stortinget for å stanse elektrifiseringen. Det ville vært en stor klima- og miljøseier, for å fase ut olje- og gassnæringen blir enklere hvis elektrifiseringen stoppes, også når det er Fremskrittspartiet som foreslår stans i elektrifiseringen. Når oljelobbyen selv bekrefter at stans i elektrifiseringen kan bety tidligere nedstenging, vil jeg gjerne gratulere FrP med å ha slumpet til å foreslå god klimapolitikk. Det er bra for omstillingen som vi skal gjennom.

I går advarte Hildegunn Blindheim, administrerende direktør i Offshore Norge, om at stans i elektrifiseringen vil føre til at feltene blir stengt ned raskere. Det er litt av poenget. Klimakravene på sokkelen skal ligge fast, men oljebransjen er Norges rikeste og mest forurensende næring. Den skal selvfølgelig ikke slippe unna klimakrav, og den skal selvsagt ikke bli sponset av storsamfunnet for å kutte utslippene. Den jobben må de fikse og betale for selv, og de må fikse den uten å bruke strøm som kunne blitt brukt mye smartere på ting på fastlandet, som å kutte utslipp i metallindustrien og til nye, grønne næringer.

Jeg tar opp forslagene nr. 35, 36, 37, 38 og 39, fra MDG.

Bjørn Arild Gram (Sp) [13:50:58]: Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig, og vi møter en verden med stor uro og uforutsigbarhet. Det er aktører der ute som ikke vil oss vel, som forsøker å utnytte våre sårbarheter og avhengigheter. Vi må ta inn over oss at vi nå har et helt annet beskyttelsesbehov enn det vi trodde da den kalde krigen var over.

Med Senterpartiet i spissen er det de siste årene tatt en rekke kraftfulle grep for å styrke innsatsen for forsvar, sikkerhet og beredskap. Et formidabelt forsvarsløft er lagt fram og vedtatt gjennom en historisk enighet i Stortinget. Det er foretatt en grundig gjennomgang av den sivile beredskapen gjennom totalberedskapskommisjonen, fulgt opp i totalberedskapsmeldingen. Her trekkes det opp et omfattende sett med tiltak for å styrke motstandskraft og beredskap i det norske samfunnet.

Det er også lagt fram en egen melding med ambisjon om å øke den norske selvforsyningen av mat. Matberedskap må være en svært sentral del av vår beredskapstenkning, og grunnlaget legges gjennom å styrke økonomien for matprodusentene.

Spørsmålet nå blir hvordan alle disse initiativene følges opp, og hva som må til av ytterligere tiltak for å beskytte Norge og styrke beredskapen vår. Det forventes økt tempo og gjennomføringskraft. Den store kostnadsveksten på forsvarsmateriell utfordrer åpenbart balansen i langtidsplanen. Det er laget et nytt regime for løpende rebalansering og oversikt over forsvarsøkonomien og langtidsplanleggingen. Nødvendige endringer må sikre de evnene og effektene planen har lagt opp til. Senterpartiet forventer dessuten tydelig initiativ fra regjeringen for å ta vare på forsvarsforliket gjennom oppfølgingen som kommer.

Behandlingen av totalberedskapsmeldingen ga også en rekke vedtak som raskt og systematisk må følges opp, gjennom bl.a. styrkingen av Sivilforsvaret, utbyggingen av tilfluktsrom, opptrappingen og støtten til frivillige beredskapsorganisasjoner og utviklingen av beredskapsbutikker, for å nevne noe.

Det er gjort og gjøres mye for å trygge Norge og styrke beredskapen vår. Vi har neppe verken vedtatt eller langt mindre gjennomført politikk som gir oss den beskyttelsen vi trenger, og som oppmerksomheten om særlig de sammensatte truslene stadig minner oss på. Framfor alt bør forsyningsberedskapen løftes fram og alle sektorer og bransjers behov for systematisk gjennomgang av verdikjeder og sårbarheter. Arbeidet med såkalte grunnleggende nasjonale funksjoner er et godt utgangspunkt, men her er det fortsatt mye ugjort, og det er grunn til å tro at mange aktører har avhengigheter i sine verdikjeder som gir sårbarheter man må være bedre forberedt på å håndtere. Nå er det behov for å tenke beredskap som en gjennomgripende del av alt vi gjør i vår samfunnsaktivitet og planlegging.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:54:07]: Med Europas sikkerhet under press og krig i Ukraina blir det stadig tydeligere at Norge må ta et større ansvar for egen beredskap og forsvarsevne. Det krever et forsvar som er til stede og operativt i hele landet. Norges geografi er krevende. Vi har en lang kyst, store avstander og en grense til Russland i nord. For å kunne møte kriser må vi bygge opp et desentralisert og robust forsvar med beredskapsressurser spredt utover landet, ikke konsentrert i sentrale strøk.

Nå må vi ta dette videre og sørge for en samordnet innsats i totalberedskapen. Dette vil bidra til volum og utholdenhet i krisesituasjoner og sikre at alle som skal bidra til Norges sikkerhet, er integrert i planverk og øvingsstruktur. Det er her kommunene har en helt sentral nøkkelrolle. Det er kommunene som i stor grad er den sivile beredskapen. Det er bare å se hvilket enormt arbeid som kommunene har gjort for å håndtere stormen Amy. Jeg vil påstå at kommunene har blitt flinkere til å håndtere naturkatastrofer fordi de er et koordinerende ledd som kjenner hvilke ressurser som finnes til å håndtere det kjente og ikke minst det ukjente. Og så har de fått muligheten til å trene, dessverre.

Dette må Stortinget og regjeringen bygger oppunder, ikke lager regler, byråkrati og strukturer som gjør denne jobben vanskelig. Når jeg sier «dessverre» om trening, er det jo fordi vi opplever denne type kriser hele tiden. Og når vi legger opp til storstilte sammenslåinger og strukturer som flyter og flytter makt vekk fra lokalsamfunn, vil vi redusere den lokale tilstedeværelsen og robustheten til lokalsamfunnet. Vi kan kjøpe inn så mye dyrt utstyr og bruke så mye penger vi vil, men hvis ikke folkene som kjenner lokalsamfunnet, er til stede på bakken, er vi ikke rustet til å håndtere krisene.

Jeg ser også noe av den samme tendensen til overstyring av kommunene når det gjelder arealpolitikken. Noen partier har et ønske om at avgjørelser knyttet til arealpolitikk skal flyttes vekk fra kommunene og til byråkratiet og sentraliseres. Det er vi i Senterpartiet helt imot. Arealpolitikk er også beredskapspolitikk. Arealpolitikk er på mange måter kjernen av hva politikk er. Man vekter ulike hensyn opp mot hverandre, og hver sak er unik på sin måte. Det er lokalsamfunnet som skal leve med konsekvensene av valgene i arealpolitikken. Hvorfor skal man da flytte makten vekk fra det? Demokratiet må være tuftet på at folk skal kunne ha mest mulig påvirkning på sin hverdag, og det får vi ikke hvis vi flytter makten over arealpolitikken til statsforvaltere og byråkratiet.

Finn Krokeide (FrP) [13:57:31]: De fire foregående årene har regjeringen konsekvent vært på etterskudd i kampen mot den eskalerende kriminalitetsspiralen. Kriminaliteten blir stadig grovere og med en åpenbar smitteeffekt fra kriminalitetsbildet i vårt naboland Sverige. Regjeringen tviholdt på å benekte fenomenet kriminalitetsimport fra Sverige så lenge at det nesten ble parodisk. Nå kan det ikke benektes lenger, vi har kommet dit at mediedekningen jevnlig påminner oss om konsekvensene av denne samfunnstruende svenske importen.

Den sendrektige erkjennelsen av realiteten i kriminalitetsutviklingen er én ting. Langt mer alvorlig er det at regjeringen som følge av det ikke benyttet handlingsrommet som var der, til raskt å prioritere politiet og justissektoren. Konsekvensen er at vi nå er på etterskudd, og dessverre ser det ut til at regjeringen vil fortsette å slepe bena etter seg i håndteringen av denne samfunnstrusselen.

For Innlandet har dette bildet om svekket trygghet også en annen side. Med statsbudsjettet for 2022 ble det innført en ny finansieringsmodell for politiet, ressursallokeringsmodellen, også kalt RAM-modellen. Formålet var at ressursene skulle fordeles mellom politidistriktene på en bedre og mer effektiv måte. Regjeringen ble advart fra flere hold mot å implementere denne modellen. Blant modellens kritikere var Politiets Fellesforbund. RAM-modellen ble like fullt innført, med effekt fra budsjettåret 2022. RAM-modellen har nå fått virke i nesten tre år. Resultatet av det er en geografisk skjevfordeling, der Innlandet politidistrikt kommer svært dårlig ut. Fra slutten av 2021 og til august i år har Innlandet politidistrikt mistet 40 politiårsverk. Det skal her bemerkes at ansvarlig statsråd ved innføringen av RAM-modellen var fra Innlandet og Senterpartiet. Så i en tid da kriminaliteten utvikler seg i helt feil retning, er regjeringens grep for å ivareta tryggheten til befolkningen i Innlandet å tappe politidistriktet for politifolk.

Fremskrittspartiet har vært lydhør for de mange innvendingene mot RAM-modellen. I vårt alternative statsbudsjett for 2022 hadde vi et verbalforslag om en gjennomgang av finansieringsmodellen for politiet med sikte på en mer effektiv ressursutnyttelse. Det forslaget fikk bare Fremskrittspartiets stemmer. Fremskrittspartiet vil fortsette arbeidet for å få avviklet RAM-modellen. Vi vil ha en modell for ressursfordeling i politiet som legger politiets reelle behov til grunn for budsjetteringen, til erstatning for RAM, som er en fordelingsmodell som ikke hensyntar de reelle ressursbehovene i det enkelte politidistrikt.

Det haster med å få kontroll over kriminalitetsspiralen og ta tryggheten tilbake. Hvis regjeringen er klar til omsider å ta situasjonen vi står i, på alvor, står Fremskrittspartiet klar til å danne flertall for å styrke politiet og innføre kraftfulle tiltak mot kriminalitetsimporten.

Margret Hagerup (H) [14:00:43]: Mange har aldri hørt om VTA og BPA, men for dem det gjelder, betyr det alt. Det handler om retten til å leve et verdig liv, muligheten til å delta i arbeidslivet og å gå på skole – å være en del av samfunnet.

I dag snakker jeg for dem som har møtt systemer som har blitt viktigere enn menneskene – for dem som står lengst unna skole, jobb og reell likestilling, og for dem som ikke får assistansen de trenger og dermed heller ikke får brukt ressursene sine. Varig tilrettelagt arbeid, eller VTA, er helt avgjørende for mange med funksjonsnedsettelser. Høyre har fått et enstemmig storting med på å sikre bedre oppfølging av dem som er i VTA, også i ordinært arbeidsliv. Høyre har lenge vært tydelig: Flere må få VTA-plass, og vi må gi bedre støtte.

Regjeringen sier de er for inkludering, men handlingene uteblir. De starter prosesser, de tenker og så venter de. Vi ønsker alle å leve et fritt og selvstendig liv, men mange møter barrierer som gjør det vanskelig – og noen ganger umulig – å delta. For Høyre er likestilling for personer med funksjonsnedsettelser helt grunnleggende. Derfor innførte vi brukerstyrt personlig assistanse og rettighetsfestet ordningen. BPA er ikke luksus, det er en frihet. Det gjør det mulig for mennesker å leve eget liv og ikke et liv på institusjon. I 2023 fikk Høyre gjennomslag i behandlingen av folkehelsemeldingen om at regjeringen skulle komme med en stortingsmelding om BPA. Mange har ventet i årevis på klare svar. Årene har gått, ingenting har skjedd. Det gjør at mange fortsatt holdes utenfor.

Samfunnet skaper barrierene, men det er Støre-regjeringens manglende handlekraft som rammer mennesker med funksjonsnedsettelser hardest. Stortinget har bedt om politisk oppfølging over flere år. I går sa regjeringen nei. Det kommer ikke noen stortingsmelding om BPA. I stedet kommer det et nytt utvalg – en ny omvei rundt Stortinget og enda flere år med uforutsigbarhet og urett.

For mange er BPA helt avgjørende for å være i jobb og skole. Signalet fra Støre-regjeringen er imidlertid tydelig: Dette kan vente. Men det kan ikke vente, for de som står lengst unna, kan ikke fortsette å bli skjøvet bakerst i køen – igjen. BPA må være tilgjengelig der folk bor. Kommunene må få tydelige avklaringer, veiledning og kompetanse. Det trengs politisk lederskap.

Mange hadde forventet mer politikk og færre utredninger da Støre-regjeringen fikk fornyet tillit, men de fortsetter i samme spor. Å lede handler om å ta beslutninger. Det gjør ikke Støre-regjeringen. Det er all grunn til at denne salen nå må vise politisk lederskap.

Tom Einar Karlsen (A) [14:03:59]: I lang tid har vi vært vant til at det år for år har blitt tryggere i trafikken. Teknologisk utvikling, sikrere biler, tryggere veier og et målrettet trafikksikkerhetsarbeid har bidratt til langt færre drepte og hardt skadde enn tilfellet var da bilen først ble allemannseie. Men etter pandemien har vi sett en urovekkende trend. Kurven som lenge bare pekte nedover, har de siste årene også fått noen hopp oppover.

I helgen mistet fem mennesker livet på veien i mitt hjemfylke Troms og en person er hardt skadet. Blant de drepte er tre ungdommer fra samme bygd. Langs hovedveien inn til Tromsø er veiskulderen nå pyntet med blomster og lys til minne om dem som er borte. Det er også en påminnelse til oss politikere som jobber med samferdsel, om at vi må ha med oss trafikksikkerhetsarbeidet i alt vi gjør. Hvert eneste tapte eller ødelagte liv i trafikken er ett liv for mye. Vi må forsterke arbeidet med nullvisjonen for drepte og hardt skadde i transportsektoren.

Trafikksikkerhet er også sentralt for å skape trygghet i arbeidslivet. Tusenvis av arbeidstakere går på jobb hver dag i transportnæringene våre og sørger for at folk og varer kommer seg fram dit de skal. Det kan ikke være slik at det skal skje med livet som innsats. Vi har sett at særlig bussjåfører har vært utsatt. Moderne busser er bygd på en måte som gjør at kollisjoner selv i lav fart kan få fatale konsekvenser for sjåføren. Derfor har vi i Arbeiderpartiet jobbet sammen med fagbevegelsen og partene i arbeidslivet for å få på plass busser der sikkerheten til sjåføren blir bedre ivaretatt.

Vi vet også at trygge lønns- og arbeidsvilkår legger til rette for trygge arbeidsplasser. Utslitte eller utrygge sjåfører som mangler kompetanse og riktig utstyr, kan være en fare både for seg selv og for alle andre som ferdes langs veien. Vi i Arbeiderpartiet kommer derfor alltid til å jobbe for å styrke det organiserte arbeidslivet. Det er spesielt viktig i transportnæringene, der vi vet at presset mot lønns- og arbeidsvilkårene er stort. Sterke og representative fagforeninger og arbeidslivsorganisasjoner har makt til å sikre tryggere arbeidsforhold for alle. Det er positivt også i et trafikksikkerhetsperspektiv.

Tor André Johnsen (FrP) [14:06:49]: Norsk næringsliv trenger bedre og konkurransedyktige rammevilkår. Næringslivet trenger billigere og mer forutsigbar tilgang på strøm, lavere skatter og avgifter, færre lover og reguleringer og færre krav og påbud. De trenger forenklinger, mindre byråkrati, mer frihet og fleksibilitet, f.eks. ved ansettelser, og bedre infrastruktur, spesielt tryggere, sikrere og bedre veier.

Dessverre har dagens Ap-regjering gjort akkurat det motsatte av hva næringslivet trenger. Høy rente, dyr strøm, stort byråkrati og høye skatter og avgifter har resultert i at bedrifter og bedriftseiere flytter ut av landet, permitterer eller rett og slett går konkurs. I bygg og anlegg er det spesielt alvorlig. Når det gjelder både bolig- og veibygging, er det fullstendig bråstopp. Langvarig krise for næringen har bl.a. resultert i at flere boligutbyggere har måttet permittere eller har gått konkurs. Det er ikke bare de små og mellomstore som sliter. En av Norges største boligbyggere, BoligPartner, gikk konkurs. Moelven Industrier, en av våre giganter, permitterte nylig 140 ansatte bare i avdelingen Byggmodul. Der er omtrent halvparten av de ansatte permittert. Flere andre avdelinger i Moelven har også måttet permittere.

Dette er alvorlig, og det er trist. Det som kanskje er enda mer alvorlig og trist, er at Ap-regjeringen ikke forstår eller ser at løsningen for næringslivet og norske arbeidsplasser ikke er høye skatter og avgifter og et enormt stort byråkrati, men det motsatte, nemlig lavere skatter og avgifter, kutt i skjemaveldet og kutt i byråkratiet.

Jeg er usikker på om Ap forstår viktigheten av å kutte i skatter og avgifter og byråkrati, men det jeg håper Arbeiderpartiet forstår, er at Nye veier må styrkes for å kunne bygge landet både raskere og billigere, med nye, sikre og trygge veier. For folk flest og for næringslivet, spesielt for oss i Innlandet, er det ekstra viktig at vi styrker Nye veier, slik at vi får knyttet Innlandet tettere sammen og fullført de nasjonale veiprosjektene som Fremskrittspartiet satte i gang da vi satt i regjering. Riksvei 4 er ennå ikke utbygd, E16 til Kongsvinger er ennå ikke fullført, det gjenstår fortsatt en liten parsell på rv. 25 mellom Løten og Hamar, og det gjenstår veldig mye på E6 fra Biri og helt opp til Otta. Ikke minst gjenstår Mjøsbrua. Mjøsbrua er selve symbolet som knytter folk og næringsliv i Innlandet sammen.

Fremskrittspartiet er tydelig på at Nye veier må styrkes. I statsbudsjettet er det avgjørende viktig for å bidra til tryggere, sikrere veier og for å få fullført de veiprosjektene som FrP startet. Det blir spennende å se i morgen om Nye veier fortsatt skal sultefôres, eller om også Arbeiderpartiet forstår at Nye veier må løftes og styrkes og bevilges mer penger, slik at de får fullført flere veiprosjekter.

Henrik Gottfries Kierulf (H) [14:10:02]: Landet er i praksis delt i to. I mitt hjemfylke ble kritisk viktig infrastruktur som jernbane og E6 kuttet da både vei og bane raste sammen i august. Raset fikk det verst tenkelige utfallet ved at en person omkom.

Ukene i etterkant har vært svært krevende for både persontrafikk, næringsliv og lokalsamfunn. Hverdagen er lange og farlige omkjøringsruter med de konsekvensene det har, ikke minst for beredskap og sikkerhet, ikke bare i Trøndelag, men i hele landet.

Det er først når kritisk viktig infrastruktur svikter, at vi ser hvor avhengig vi er av den. Det er da vi får kjenne på hvor viktig infrastrukturen er for verdiskaping og arbeidsplasser, og det er når slike hendelser som raset i Trøndelag oppstår, at vi ser hvor sårbare vi er.

En viktig oppgave for oss i denne salen er å skape trygge rammer, forutsigbarhet og gjøre det mulig for folk og næringsliv å skape arbeidsplasser og verdier. Svaret er ikke da å bygge mindre, skalere ned, forsinke og utsette. E6-utbyggingen gjennom Trøndelag, en viktig del av blodåren gjennom landet vårt, er kraftig forsinket. Det er et resultat av denne regjeringens nedprioritering av veibygging i landet. Jeg er bekymret for utviklingen i Trøndelag og andre deler av landet når stortingsflertallet vi skal ha framover, består av partier som har som mål å stoppe utbyggingen av viktig infrastruktur i landet.

Høyre vil bygge landet sammen. Da er vi avhengig av at folk og varer kommer raskere og tryggere fram. Vi er avhengig av forutsigbarhet. Vi må få fart på veibyggingen i Norge. Varer, folk og framtidige generasjoner skal ikke måtte stoppe opp, rygge eller bruke endeløse omkjøringer. Man skal fram – man skal framover – og det er vår oppgave å sørge for at det skjer.

Frode Jacobsen (A) [14:12:39]: Valg er en fin ting, særlig når velgerne bidrar med å delta og stemme ganske fornuftig, selv om det nok er noe ulike oppfatninger om akkurat det siste etter ethvert valg.

Trygghet for framtiden er demokratiets kjerne, sa statsministeren i sitt innlegg tidligere i dag. I Norge virker demokratiet. Det skal vi være stolte av, og vi har sett det utspille seg så fint her i Stortinget de siste dagene. For å sikre trygghet for framtiden må vi derfor også styrke og verne om vårt eget demokrati. Dette er en oppgave vi burde stå sammen om.

Vi ser rundt oss at moderne, liberale demokratier er under press. Det er urovekkende å være vitne til. Vi har ingen garanti mot at Norge er vaksinert mot angrep og mot forsøk på å destabilisere vårt samfunn og vårt demokrati. Rundt oss ser vi angrep på rettsstaten, påtalemyndigheter og domstoler. Vi ser angrep på media, ytringsfriheten og kulturens uavhengighet. Og vi ser en utvikling der anstendighet, fakta og sannhet ikke har samme status som vi tok som en selvfølge for kort tid siden.

Derfor var det utrolig viktig og riktig at Stortinget i forrige periode enstemmig vedtok endringer i Grunnloven som sikrer domstolenes uavhengighet. For det er i fredstid og i tider som nå – når det virker helt utenkelig at noen her i salen vil doble antall medlemmer i Høyesterett over natten for å sikre et flertall av dommere som gjør det som noen vil – at vi må gjøre det som er riktig, og sikre oss et sterkt vern. Derfor sikret vi domstolene et sterkere grunnlovsvern.

I løpet av denne perioden kan vi i Stortinget sikre at påtalemyndigheten får det samme vernet. Vi har sett f.eks. i USA de siste ukene at presidenten bruker politisk makt for å sikre påtale eller fjerne påtale i tråd med hans ønsker og impulser. Jeg trodde ikke vi skulle oppleve å se dette utspille seg i USA, og jeg tror fortsatt det er utenkelig her i landet. Men ved å sikre påtalemyndighetens uavhengighet i Grunnloven kan vi gi oss selv et forsterket vern mot autoritære krefter dersom slike skulle komme til makten her.

Derfor er det for å styrke demokratiet og skape trygghet for framtiden at vi må sikre mediemangfold, en fri presse og redaktørstyrte medier. Også ytringsfriheten er under press. Mange blir hetset fordi de ytrer seg, og lar dermed være å si fra. Vi må heie fram den offentlige samtalen. Det trengs for å styrke demokratiet.

La meg slå et slag for sannheten, og jeg håper at det nye stortinget skal gå foran. La oss heie på fakta og forholde oss til det som er riktig og sant i vårt arbeid de neste fire årene. Mindre polarisering, mindre «fake news», mer fakta og mer sannhet er viktige bidrag for å styrke demokratiet og skape den riktige tryggheten for framtiden.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [14:16:16]: Regjeringens trontale var full av svulstige ord, som fellesskap, rettferdighet, klima og utredninger. Virkeligheten i nord handler ikke om fine ord. Den handler om dårlige veier, dårlige ferge- og hurtigbåttilbud, dårlige busstilbud, dårlige flytilbud, dårlige jernbanetilbud og en stat som stadig trekker seg lenger unna ved at den ikke følger opp med nødvendige rammer slik at innbyggerne får et tilstrekkelig tilbud. De fire siste årene har kostnadene for samferdsel økt med 39 pst. i Nordland, og mye av kostnadsøkningen skyldes den hodeløse klimapolitikken som regjeringen fører. Denne kostnadsøkningen har ikke blitt kompensert fra regjeringen, og da blir resultatet kutt i tilbudet til innbyggerne.

Fylkeskommunene har i dag ansvaret for i overkant av halvparten av all offentlig vei i Norge. Kvaliteten på mye av den er dårlig, og vedlikeholdsetterslepet er enormt – ja, i Nordland ca. 14–15 mrd. kr. Størst fare for å forulykke har en på en fylkesvei, og størst fare for å forulykke på en fylkesvei har en i Nordland. Mange av dagens fylkesveier med stort trafikkgrunnlag eller mye næringstrafikk bør kunne omklassifiseres til riksveier, og det må settes av ressurser for å kunne gjennomføre dette. Men så lenge fylkeskommunene har ansvaret, må det følges opp gjennom øremerkede statlige overføringer til fylkesveier. Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet er enormt, men selv på riksveinettet er vedlikeholdsetterslepet så høyt som 40 mrd. kr. I Fremskrittspartiets regjeringstid ble vedlikeholdsetterslepet på riksvei redusert, men dit ser det ikke ut som regjeringen vil, da kursen tilsynelatende er satt i en annen retning.

Bilen er bærebjelken i transportsystemet når det gjelder både person- og varetransport. Mer enn 80 pst. av persontransporten foregår med bil, og det må legges til grunn at bruken av bil kommer til å øke i tiden framover. Grunnen til dette er at for de fleste av oss er bilen det mest fleksible transportmiddelet og det som gjør at hverdagen henger sammen. Da er det uforståelig at politikere og byråkrater med pisk i form av bompenger, avgifter, dårlige veier og restriksjoner prøver å stoppe oss fra å bruke bilen. Jeg registrerer at regjeringen til stadighet snakker varmt om distriktene, men gang på gang viser de at de ikke forstår hvordan folk faktisk har det i Distrikts-Norge, når bruk av bilen tilsynelatende er et stort problem for regjeringen. Det er langt dette landet, og det meste er nord, var det en som sa. Nå er det på tide at regjeringen tar av seg skylappene og leverer en samferdselspolitikk som innbyggere og næringsliv i nord, ja, faktisk i hele landet, fortjener.

Bjørn Larsen (FrP) [14:19:18]: Hele kommunesektoren står i en økonomisk skvis. Ifølge SSB gikk kommunesektoren i 2024 med et driftsunderskudd på 2,6 mrd. kr. KS omtaler dette som den verste økonomiske situasjonen på nær 40 år og advarer om at kommunene ikke klarer å finansiere lovpålagte tjenester. Regjeringen pålegger kommunesektoren stadig nye oppgaver og krav og gjør opp regning uten vert, nemlig dem som faktisk skal levere disse tjenestene. De får beskjed om å levere mer, raskere og grønnere, men uten pengene som trengs. Resultatet er at lokalpolitikerne tvinges til å kutte i skole, barnehage, eldreomsorg og andre velferdstjenester for barn, unge, eldre, syke og pleietrengende, eller å øke avgiftene, mens en stadig mer søkkrik stat sløser pengene på store milliardbeløp på subsidier til batterifabrikker, havvind og annen grønn industri. Det er nettopp denne sløsingen som rammer fylkeskommunal samferdsel hardt.

I tillegg til å ha Norges beste fotballag, Bodø/Glimt, har Nordland fylkeskommune ansvaret for 23 fergesamband, 20 hurtigbåtsamband, 2 godsbåter og nær 400 busser samt over 4 000 km med fylkesveg, med bruer, tunneler og kaier. Dette er ikke luksus, det er livsnerven i et kystfylke som strekker seg 80 mil fra nord til sør. Kostnadsveksten innenfor samferdsel har eksplodert. Totalt har kontraktene økt med 39 pst., mens den kommunale deflatoren har ligget mellom 4,2 pst. og 4,6 pst. Dette er underfinansiering i praksis.

Fremskrittspartiet vil jobbe for god infrastruktur i hele landet. Gode riksveier og fylkesveier bidrar til trygge veier og kortere reiseavstander. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å øremerke mer penger til fylkesveiene, for dette handler om tryggheten til dem som ferdes på disse veiene.

Samtidig som staten pålegger nye miljøkrav, har vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier, rassikring, tunnelsikkerhetsforskriften og fergekaier i Nordland endt på dramatiske 32 mrd. kr etter 24 år med rød-grønt styre. Oppi alt dette forventer staten at fergene skal bli nullutslippsferger. Nordland får 24,9 mill. kr i 2025 til nullutslippsferger, mens elektrifisering av et av de korteste sambandene i Nordland, Festvåg–Misten, koster hele 75 mill. kr. Alle skjønner at skjorta ikke rekker ned i buksa. Det er på tide at staten tar regningen for sine egne vedtak. Folk i Nordland og langs kysten skal ikke betale prisen for en regjering som vender dem ryggen.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:22:21]: Et nytt storting er samlet, nye politiske kamper skal utkjempes, nye forslag fremmes, forlik inngås og anmodningsvedtak leveres på. I mitt fylke, Agder, ble Fremskrittspartiet størst i begge valgkretser, i både øst og vest – og det i fylket som huser Arbeiderpartiets fødested. Tilliten folk har vist oss, den tar vi til oss, og den skal vi levere på. Folk forteller meg at noen av grunnene er de høye strømprisene, den høye renten, som i stor grad skyldes feilaktig pengebruk og energidrevet inflasjon, sløsepolitikken og ikke minst et inderlig ønske om å ta tryggheten tilbake for unge, eldre og alle. Derfor stemmer de FrP.

Trygghet begynner nemlig å bli et fjernt begrep med denne regjeringen og støttepartiene. På halvannen uke er det nå begått 19 ran i Kristiansand, hvorav hele 11 ran på en og samme dag. Dette skaper en enorm utrygghet i samfunnet, det ødelegger livskvaliteten for uskyldige ofre og ungdom, og politiet har ikke fått tilstrekkelige hjelpemidler og hjemler til å få bukt med dette.

På regjeringen Støres vakt har kriminalitetsproblemer økt betraktelig, og svenske kriminelle nettverk er nå til stede over hele landet. Nylig opplevde hovedstadsområdet flere alvorlige voldshendelser med granater og våpen, men det går tydeligvis ikke inn på regjeringen, for naiviteten fortsetter. 16-åringen som er siktet for medvirkning til granatangrepet på Strømmen forrige uke, ble løslatt etter kun én dag i varetekt, da 15-åringen, som er siktet for å ha kastet granaten, skulle overta plassen hans. Hvordan er dette mulig, og hvordan ivaretar man folks rettsfølelse med en slik naiv politikk? Vi trenger en ny kurs, med en ny kraftfull politikk som har samfunnsvern i fokus, ikke kun de kriminelles rettigheter.

Næringslivet i Norge sliter også. En myriade av krav, forbud, påbud, reguleringer, nye skatter med tilbakevirkende kraft, ingen forutsigbarhet og høye strømpriser svekker den norske konkurransekraften. Strømprisen er i dag 2 kr og 70 øre i den dyreste perioden i det sørlige Norge – pluss moms pluss nettleie pluss elavgift. Hvordan skal man kunne konkurrere globalt i industrier hvor strøm er en av de viktige innsatsfaktorene, med slike priser? Støre og firerbandens diskriminering av norskeide selskaper – med formuesskatt og særnorske CO₂-avgifter – gjør situasjonen enda verre. Hvordan skal man kunne drive utvikling og tørre å ta store investeringer med de uforutsigbare rammevilkårene Støre-regjeringen leverer?

Vi trenger en ny kurs for næringslivet. Vi trenger en kurs hvor skatter og avgifter senkes, hvor diskrimineringen av norsk eierskap stoppes, hvor formuesskatten avskaffes, og hvor det igjen legges til rette for gründerskap og utvikling, ikke kun symbolpolitikk og subsidiefester. Dette krever en ny regjering, og det krever en realitetsorientering hvor konkurransekraft, ikke mest mulig symbolpolitikk, er målet. Jeg frykter at det motsatte vil skje de neste fire årene med Støre-regjeringen, og jeg frykter at Norge ikke bare vil beholde bunnplasseringen på OECDs liste over forventet vekst til neste år, men at vi vil befeste den ytterligere.

Stig Even Lillestøl (FrP) [14:25:45]: Regjeringens utspill om å skrinlegge Stad skipstunnel er et stort nederlag for hele kysten vår. Det er allerede brukt flere hundre millioner kroner på planlegging og kjøp av eiendommer. Om en gir opp prosjektet nå, vil det gå ut over tilliten til det offentlige Norge og evnen til å gjennomføre arbeid som blir pålagt av Stortinget, og som nesten er kommet til byggestart. Spesielt er dette sant om en stanser arbeidet før sluttforhandlingene om endelig pris for prosjektet er fullført, et arbeid som det er satt av midler til i statsbudsjettet for 2025.

Trygg skipsfart er det viktigste hensynet på den farligste delen av den norske farleien, der mange mennesker har mistet livet opp gjennom årene. Tunnelen vil også åpne for persontrafikk med forlenging av hurtigbåtruta nordover fra Måløy og Selje til Ålesund og Vigra lufthamn.

For næringslivet åpner en skipstunnel for stabil kysttransport av gods ved å redusere ventetider i dårlig vær. Fartøy som i dag må vente i mange døgn for å runde Stadthalvøya, har store økonomiske tap gjennom forsinkelser og tapt omdømme som mindre leveringsdyktige. Man må også påpeke at tunnelen vil levere en reiselivsopplevelse som er unik i global skala.

Satsingen vil også kunne regnes som en stor satsing på forsvarsstrategisk instrastruktur. Nesten hele næringslivet på Nordvestlandet sier de vil få stor nytte av tunellen, noe som blir understøttet av organisasjonen Kystrederiene, som dokumenterer at 80 pst. av deres medlemmer vil benytte tiltaket.

Kommuner og næringsliv har i lang tid arbeidet med forberedelser gjennom reguleringer, oppkjøp av eiendommer og tilrettelegging av framtidig næringsareal. Flere familier har solgt og forlatt hjemmene sine, bare for å se at regjeringen Støre vil stanse prosjektet før sluttforhandlingene med anbudstilbyderne er gjennomført.

At investeringsrammen må økes i en tid da kostnadene for de fleste byggeprosjekter, spesielt innenfor samferdsel, har økt mer enn vanlig prisstigning, har ikke kommet som et sjokk på noen. Det må her presiseres at når statsministeren sier at totalkostnaden blir på 9,4 mrd. kr, er det medregnet moms, altså penger som det offentlige betaler til seg selv, og et garantibeløp på 1 mrd. kr.

Dette er det siste i en rekke av samferdselsprosjekter på Vestlandet som regjeringen vil ha ut av vedtatte prioriteringslister. Da regjeringen i fjor la fram ny NTP, var bl.a. Hordfast nedprioritert, med for høy ressursbruk som forklaring. Møre og Romsdal fikk ingen større prosjekter i NTP-perioden.

Det er viktig å påpeke at vi på Nordvestlandet, som står for en svært stor del av norsk verdiskaping og eksport, ikke har noen jernbaneprosjekter, som utgjør rundt halvparten av samferdselsmidlene. Når midler heller ikke kommer til vei på vestlandskysten, har vi all grunn til å være skuffet over regjeringen nå. Staten skal etter planen bruke over 1 000 mrd. kr på infrastruktur det kommende tiåret. Vi skal altså satse enormt på å utvikle Norge, men bare ikke Nordvestlandet.

Jeg håper at Stortinget ser hvor viktig Stad skipstunnel er, og at et flertall vil sørge for at vi kommer videre med prosjektet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:29:03]: Demografiutviklingen i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark, er for nedadgående. Årsakene til dette er sammensatte, men det er en uttalt politisk målsetting å sikre bosetting og befolkning i nord av sikkerhets- og beredskapshensyn. Finnmark er et av Norges viktigste områder, og viktigheten av at det bor folk i nord, er ytterligere aktualisert som følge av den geopolitiske verdenssituasjonen og Russlands invasjon av Ukraina. Det er viktig og riktig at Forsvaret utvikles som følge av sikkerhets- og beredskapspolitiske målsettinger, og ikke som distriktspolitikk. Forsvaret er imidlertid bare én del av totalforsvaret, og innbyggere og næringsliv er ryggmargen i totalforsvaret og skal ved en krise- eller krigssituasjon understøtte Forsvaret. Da må man sørge for at det er et grunnlag for folk og næringsliv for å kunne bo og leve der også i fredstid.

Forsvaret må også være med og bidra som samfunnsbygger i de områdene som de er lokalisert i, og i større grad ha muligheten til å handle lokalt for å styrke det lokale næringslivet framfor å ha sentrale avtaler.

Avslutningsvis kommer jeg ikke utenom helsetilbudet i Finnmark – rettere sagt, det manglende helsetilbudet. Trygghet for liv og helse er viktig for innbyggere i hele landet og har avgjørende betydning for befolkningsutviklingen i nord. Vi hadde en positiv oppbygging av helsetilbudet i Finnmark fram mot 2021. Under Fremskrittspartiet og Høyre fikk vi på plass stedlig ledelse ved Klinikk Alta, CT og MR 24/7 ved Klinikk Alta og slagalarm med prehospital trombolyse ved Klinikk Alta. Vi bevilget også midler til en ultraren operasjonsstue ved Klinikk Alta, vi fikk på plass ambulansehelikopter ved Klinikk Kirkenes og opprettholdt intensivnivå 2 ved Klinikk Kirkenes.

Dessverre fikk vi et regjeringsskifte i 2021, og Arbeiderpartiet overtok kontorene i Helse- og omsorgsdepartementet. Siden den tid har vi sett en massiv nedbygging av helsetilbudet, noe som har skapt stor frustrasjon og utrygghet for innbyggerne i Finnmark. Det meste av helsetilbudet i Finnmark er under angrep av helseforetaket, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren. Ikke bare ble midlene til en ultraren operasjonsstue ved Klinikk Alta fjernet med et pennestrøk, men også dagkirurgien forsvant i dragsuget. Den gamle operasjonsstuen blir i dag benyttet som lager av helseforetaket, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren.

Helseforetaket er i utakt med ønsker og behov i Finnmark, og det gjennomføres nedbygging av pasienttilbud, samtidig som skandaler i helseforetaket kommer fram, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren. Direktøren i helseforetaket håndplukker rådgivere og er på kant med habilitetsregelverk, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren.

Avslutningsvis: Vi har en taxinæring i Finnmark som nekter å inngå avtaler med Pasientreiser, og mange kommuner i Finnmark har ikke de transporttilbudene pasientene har krav på, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren.

Even H. Eriksen (A) [14:32:24]: La meg aller først få gratulere presidenten med presidentvervet.

Valget er over, folket har talt, og nå er det tid for å levere. Jeg ser fram til å jobbe i lag med gode kollegaer på Stortinget for et bedre Norge. Hva som er et bedre Norge, kan vi sikkert diskutere, men for oss i Arbeiderpartiet handler det om trygghet for framtiden.

La meg bruke noen av de møtene jeg hadde i løpet av valgkampen, i flotte Hedmark og Innlandet, som knagger for Arbeiderpartiets visjon om trygghet for folks økonomi, arbeid, barn, helse og trygghet for landet. Trygghet for landet er Raufoss. Der finnes viktig forsvarsindustri. Arbeiderparti-regjeringens ambisjoner for Forsvaret og milliardinvesteringer viser at vi evner å satse når det trengs. På Raufoss bygges ikke bare ammunisjon, det bygges systemer og teknologi som våre allierte er helt avhengig av.

Beredskap handler imidlertid ikke bare om kuler og krutt, det handler også om samfunnssikkerhet og beredskap. Norsk senter for beredskap og helseindustri har jeg stor tro på. Det vil være et viktig bidrag inn i diskusjonen i den sammenheng. Senteret kan bli en nasjonal kraft for å heve kvaliteten på beredskapsarbeidet ute i kommunene og styrke den lokale kapasiteten nettopp der krisene rammer. Senteret ligger i beredskaps- og forsvarsbyen Elverum. Det gjør også Terningmoen leir. Der ligger Heimevernsstaben. La det være klart: Innlandet Arbeiderparti slår kringvern om Heimevernsstaben og mener det er uklokt å bruke tid og krefter på å flytte et etablert og godt fagmiljø i en tid da Forsvaret skal styrkes. La oss heller satse på noe som fungerer.

Trygghet handler også om helse, og om hvordan vi stiller opp for mennesker som trenger hjelp. Derfor var det sterkt å besøke Frankmotunet i Folldal. De viser at fellesskapet kan løfte når livet er tungt. Vi trenger mer av det.

For oss i Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nummer én. Arbeid er trygghet i praksis. På Tynset finner vi svaret på hva norsk matindustri kan få til når gode råvarer møter fagkompetanse. Her lager Nortura verdens beste spekeskinke. Glem serranoskinke og ibéricoskinke – dette er lokalmat i verdensklasse.

Til slutt: Limet i lokalsamfunnene våre er kulturen. I valgkampen har kultur nesten ikke blitt nevnt, og det er synd, for det skaper fellesskap. I Engerdal har kårfolket og driverne på Lillebo gård skarpt en kulturlåve. Det er et levende bevis på at frivillighet og engasjement skaper verdier som ikke kan måles i kroner og øre. Forsvar, beredskap, helse, arbeid og kultur – fellesnevneren for dem alle er trygghet for framtiden. Det er vår visjon.

Mona Nilsen (A) [14:35:48]: I debatten i går kunne vi høre fra representanten Svardal Bøe at han ikke helt har skjønt innholdet i helseministerens Prosjekt X. La meg derfor forklare hva ett av prosjektene er, nemlig LofotENhelsetjeneste, noe hans partikollegaer i Lofoten for øvrig er veldig gira på.

Prosjektet LofotENhelsetjeneste er både et viktig og framtidsrettet prosjekt som treffer rett i kjernen av det vi i Arbeiderpartiet står for: likeverdige helsetjenester for alle, uansett hvor man bor. I prosjektet går kommunene Vestvågøy, Vågan, Moskenes og Flakstad sammen med Nordlandssykehuset Lofoten for å se hvordan de i fellesskap kan bygge én helsetjeneste – sømløs, samordnet og trygg, enten hjelpen kommer fra kommunen eller fra spesialisthelsetjenesten. For pasientene skal det ikke spille noen rolle hvem som leverer tjenesten. Det som teller, er at hjelpen kommer når den trengs, og at de jobber på lag rundt pasienten – ikke i hvert sitt system.

Prosjektet skal utrede hvordan man kan koordinere pasientforløp bedre, sikre rett kompetanse i Lofoten og ta i bruk nye behandlingsmetoder og kunnskapsbasert praksis, samtidig som vi beholder det lokale tilbudet.

Vi vet at mange lokalsamfunn sliter med å rekruttere helsepersonell. Her handler det om å bruke ressursene klokt, men også om å vise at vi tror på fellesskapet og bygger tjenester med og for folk, ikke over hodet på dem. Det er denne typen samarbeid som gjør at distriktene kan tilby like gode tjenester som byene – ikke gjennom konkurranse og privatisering, men gjennom samordning, tillit og fellesskapsløsninger.

Prosjekt X i Lofoten er ikke bare et lokalt helseprosjekt, det er også et eksempel på hvordan Arbeiderparti-politikk virker i praksis – gjennom samarbeid mellom kommune og stat og gjennom tillit til fagfolkene som står i front. Jeg har tro på at vi kan støtte og lære av dette prosjektet, og at vi kan vise at vi fortsatt skal være garantisten for en sterk, offentlig helsetjeneste nær folk, uansett postnummer.

Even A. Røed (A) [14:38:28]: Debatten har fram til nå vært preget av forsøk på enten å skjønnmale eller å svartmale situasjonen i samfunnet vårt, der posisjonen har hatt et ønske om å framstille både velferdstjenester og norsk økonomi best mulig, og der høyresiden har forsøkt å gjøre det motsatte. På enkelte av dem som har vært her oppe, høres det ut som om samfunnet er på vei til å glippe mellom fingrene våre. Vi må i denne perioden være varsomme og ikke å ende opp med en situasjon hvor beskrivelsen ikke stemmer med virkeligheten, og unngå at jakten på de gode poenger og oppmerksomheten om medienes søkelys blir viktigere enn å sørge for at kart og terreng faktisk henger sammen.

Veksten i produktiviteten i Fastlands-Norge har falt, men den er på linje eller bedre enn veksten i sammenlignbare land. Veksten i Fastlands-Norge, også utenom offentlig sektor, er høyere enn i våre naboland. Alle typer husholdninger har fått en reell økning i inntekt etter skatt fra 2018 til 2023. Vi hadde riktignok en nedgang i realinntekten i 2022 og 2023, før husholdningene igjen fikk bedre råd gjennom 2024 og 2025. Det er også verdt å merke seg at Norge er blant landene i Europa med høyest konsum.

Påstanden om at vi har en for stor offentlig sektor, er sterkt overdrevet. Andelen av sysselsatte i offentlig sektor er relativt stabil. Sammenligner vi oss med Danmark og Sverige, er andelen av arbeidsstyrken i offentlig sektor på rundt 30 pst. Det tallet har vært stabilt de siste 30 årene. Norge er blant de landene som har høyest andel av befolkningen i arbeidsstyrken. Vi ligger på tiendeplass, med 80,4 pst. Teller vi med de eldste arbeidstakerne, er andelen vi har i jobb, den fjerde høyeste i verden.

Dette er bra, men vi har også mer å gå på, for samtidig som det er sant at mye går bra, må vi også bruke pengene på en enda mer fornuftig måte. Vi må sørge for at vi får mest mulig ut av hver krone.

Vi vet at vi har utfordringer i skolen, noe som gjør at vi må ta grep. Vi må sørge for at flere opplever å mestre skolen – den må bli mer praktisk, flere må fullføre, og resultatene må opp. Vi vet at vi er nødt til å styrke organiseringen, styringen og finansieringen av sykehusene, at samhandlingen er for dårlig, og at for mange pasienter opplever utfordringer i møte med systemet. Vi vet at vi har nye utfordringer knyttet til kriminalitet, og at det er en negativ utvikling vi er nødt til å snu.

Verden er ikke enten-eller, og verden er heller ikke sånn at det som skjer utenfor vinduene her på Stortinget, blir perfekt av ett enkelt vedtak som er gjort her inne. Det som er sikkert, er at det er ganske mye som går bra i Norge – i norsk økonomi, i helsetjenestene, i politiet, i skolen og i næringslivet. Like sikkert som at det er mye som går bra, er det at vi har mye igjen å gjøre, og at vi har mange utfordringer vi har lyst til å løse. Sånn sett mener jeg at trontalen i år var veldig god. Den peker framover – mot det vi er nødt til å løse i fellesskap.

Trine Lise Sundnes (A) [14:41:34]: Gratulerer med valget.

Trygg styring i arbeidslivet er ikke en selvfølge, det er et politisk valg. Arbeiderpartiet har valgt side. Vi står på arbeidstakernes og fagforeningenes side hver eneste dag. For Oslos vel 430 000 arbeidstakere merkes det.

Vi står i en tid med økonomisk usikkerhet, teknologiske endringer og hard internasjonal konkurranse. Da må vi ha en styring som setter folk først, som sikrer at trygghet på jobben ikke blir et privilegium for noen få, men en rettesnor og et rettsgode for alle. For Arbeiderpartiet handler trygg styring om at arbeidsfolk skal kunne planlegge livet sitt, at man vet når lønnen kommer, at man har krav på fast jobb, og at man skal ha et trygt og helsefremmende arbeidsmiljø.

Derfor har regjeringen de siste årene styrket retten til hele og faste stillinger og gitt tillitsvalgte og fagforeninger større makt i arbeidslivet. Vi har ryddet opp i useriøse selskaper, og vi har vært strengere med å følge opp innleie- og bemanningsregelverket. Vi har også stanset kommersialiseringen av offentlige tjenester, fordi folk skal møtes som medmennesker, ikke som markedsandeler. Dette er trygg styring i praksis. Det er å bruke politisk kraft til å bygge et anstendig arbeidsliv.

Vi har sett hvordan forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet åpner for et arbeidsliv med fri flyt av midlertidighet, mindre sikkerhet og lavere lønn for dem som faktisk står i jobbene. Dette ville ført oss tilbake til et Norge der folk står med lua i hånda og må be om arbeid. Ingen vil det.

Det organiserte arbeidslivet er vår største forsikring mot urett og sosial dumping. Når fagbevegelsen sitter ved bordet, får vi politikk som virker for folk, ikke mot dem. Derfor må organisasjonsgraden opp, ikke ned. Derfor må vi bekjempe lavlønnskonkurranse, ikke akseptere den.

Et anstendig arbeidsliv er også nøkkelen til omstilling. Både når vi skal gjennomføre det grønne skiftet, og når vi skal håndtere ny teknologi – særlig KI – må arbeidstakerne være med. Ingen skal stå igjen alene når jobben endrer seg. Det er det som er trygg styring.

Regjeringen fører en politikk som bygger tillit, som viser at fellesskapet tar ansvar, og som minner oss om hvorfor arbeiderbevegelsen én gang ble til: for at alle skulle ha trygghet i arbeid og verdighet i hverdagen.

Hilde Grande (FrP) [14:45:00]: Europavei 10 er en norsk riksvei som går gjennom Lofoten. Den har status som nasjonal turistvei. Kong Olav 5. åpnet veien 1. august 1963, og siden har ikke noe blitt gjort på veistykket. Vi har altså veier med veistandard fra 1963, men med trafikk som er mye høyere enn på E6, hovedfartsåren, som går over Saltfjellet.

KVU for veipakke Lofoten fra 2015 viser trafikktall for 2024 som etter beregningene ikke skulle komme før i 2060. Det mangler midtstripe, det er enveiskjørte bruer, det er stor rasfare, og E10 er ofte stengt, med fare for beredskap og sikkerhet.

Vi har ulykker på veien nesten hver dag. Hadde det ikke vært for lokalbefolkningen, hadde nok tallene på dødsulykker vært mye høyere. Lofotingene dør på E10. Hvor lenge har regjeringen tenkt å vente? Vi har ikke råd til å miste flere. Vi trenger ny vei nå.

Marius Langballe Dalin (MDG) [14:46:52]: Det er med stor respekt og rett og slett ærefrykt eg står på denne talarstolen og begynner arbeidet mitt som stortingsrepresentant for Sogn og Fjordane. Eg skal vise meg tilliten verdig til alle som har stemt på MDG og på meg.

I dag utgjer naturtapet ein eksistensiell trussel for menneskja. NRK har dokumentert at Europa byggjer ned natur i eit skremmande tempo, og Noreg er blant verstingane. Som naturvernar i sjela går dette sterkt inn på meg.

Naturen blir utsett for angrep frå mange kantar. I Sogn og Fjordane, der eg kjem frå – det høyrest riktignok ikkje slik ut – byggjer dei ned kystfuruskog av høgste nasjonale verdi på Holmaneset i Bremanger for å byggje ein amoniakkfabrikk. Dette viser korleis naturverdiane blir vurderte altfor seint i planane, og alternativvurderingane er fullstendig fråverande.

I Jølster blir Jostedalen nasjonalpark utfordra av eit gondolprosjekt som er heilt meiningslaust i ein gamal kulturarv som eg sjølv har gått i fleire gonger og sett stor pris på. Vindturbinar blir bygde i sårbar natur, og det er stadig nye planar utan at vi veit kva dette gjer med naturmangfaldet.

Oppdrettsanlegg forureinar fjordane og truar villaksen. Verna vassdrag er under press frå utbyggingsglade politikarar, og leveområda til villreinen blir stykka opp og er under stort press.

Det er på høg tid med eit historisk løft og ein historisk snuoperasjon for naturen, for å stanse naturtapet etter mange generasjonar der det har gått heilt gal veg og i skremmande stort tempo.

Å stoppe naturtapet krev korkje ny teknologi, store investeringar eller internasjonalt samarbeid. Det er ei lågthengande frukt. Det krev berre at vi sluttar å byggje ned. Det er òg av dei mest effektive klimatiltaka vi kan gjere.

Regjeringa treng verkeleg oss for å få til ekte grøn politikk. Det fleirtalet som regjeringa no byggjer på, er grønare enn det nokon gong har vore, og det må få store konsekvensar for den praktiske politikken og for naturen.

Marius Langballe Dalin (MDG) [14:49:23]: Ja, eg tek opp forslag nr. 40 på vegner av Miljøpartiet Dei Grøne.

Harry Valderhaug (KrF) [14:50:08]: Norge er mulighetenes land bygd på rike naturressurser, frihet, menneskeverd og nestekjærlighet, men vi kan gjøre ting bedre på mange områder. Jeg vil nevne tre her.

Ett av dem er regjeringens skattepolitikk, som sender dyktige norske eiere ut av landet. Formuesskatten på arbeidende kapital må betales uavhengig av overskudd, og den kveler nyskaping, innovasjon og investeringer i små og store bedrifter over hele landet. KrF ser på småbedrifter, familieeide selskaper og lokale arbeidsplasser som bærere av viktige verdier: fellesskap, samfunnsansvar og samfunnsbygging. Nettopp derfor har vi lenge vært opptatt av rammevilkårene for virksomhetene som gir liv til bygder, tettsteder og lokalsamfunn – og ikke minst av å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital.

Vi må lykkes med å redusere utenforskap her i landet. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å hjelpe flere av de 700 000 menneskene som står utenfor arbeidslivet. Når antall ungdommer i utenforskap vokser og nå er over 100 000, har vi en jobb å gjøre. Det må vi ta tak i, og vi må få alle med oss. KrF vil ha en uførereform inspirert av Danmark. Uføre med gradert uføretrygd kan få større arbeidsmuligheter ved at arbeidsgivere kan betale en noe lavere lønn, og uføretrygden kan gis som kompensasjon for redusert timelønn. Regjeringen foreslo en pilotordning med dette tiltaket for noen år siden, men det forsvant ut i budsjettforliket med SV. La oss håpe at dette forslaget snart kan bli en realitet, for dette er vinn-vinn for enkeltmennesker og samfunnet.

KrF har lenge vært skeptisk til å innføre CO₂-avgift for fiskeflåten, bl.a. fordi land rundt oss ikke har en slik avgift. I mange år fikk vi derfor stanset forsøk på å innføre denne avgiften, men 1. juli i år fjernet det rød-grønne flertallet fritaket for CO₂-avgiften for fiskefartøy som fisker i fjerne farvann. Beslutningen ble sterkt kritisert, og regjeringen valgte å utsette utestengingen til 1. januar 2026. Hva skjer etter 1. januar? KrF håper at regjeringen skroter tanken om en slik avgift. Vi frykter at organisasjonen Fiskebåt har rett i sin advarsel om redusert konkurransekraft og beredskap langs kysten, ettersom følgene av denne avgiften kan bli nedlegging av bunkersstasjoner, redusert etterspørsel etter servicetjenester fra den maritime industrien langs kysten og økte CO₂-utslipp.

Trine Lise Sundnes (A) [14:53:33]: I en tid preget av uro og usikkerhet er det viktigere enn noensinne at Norge står tett sammen med våre europeiske venner og allierte. Som innbygger i Norge nyter vi godt av det hver dag, enten det er på arbeidsplassen, i møte med banken, når man snakker i telefonen, eller som forbruker av andre tjenester. Trygg styring handler ikke bare om stabilitet her hjemme; det handler om å bygge et sterkere Europa, hvor samarbeid gir oss alle forutsigbarhet og økonomisk trygghet og muligheter for folk flest.

I tillegg til EØS-avtalen har vi i overkant av 100 avtaler med EU som henger på EØS-avtalen. Det er også trygghet. Når FrP sier de skal reforhandle EØS-avtalen, er ikke det trygghet. Det er bare en skikkelig dårlig idé. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av et fellesskap som daglig skaper verdier, arbeidsplasser og vekst. Tilgangen til det indre markedet for norsk næringsliv – fra eksportbedrifter på Vestlandet til familieeide virksomheter i distriktene – gir direkte adgang til over 450 millioner forbrukere. Sammen med våre europeiske partnere har vi bygd et rammeverk som fremmer handel, rettferdig konkurranse og sosial bærekraft.

EØS-midlene vi bidrar med, er et konkret uttrykk for solidaritet i praksis. De støtter prosjekter som styrker demokrati, rettsstat og sosial utjevning – kjerneverdier vi deler med resten av Europa. Fra forskningssamarbeid om grønn teknologi som gir norske miljøer tilgang til europeiske innovasjonsklynger, til støtte for likestilling og minoritetsrettigheter – det er samarbeid som bidrar til et mer rettferdig og inkluderende Europa.

Også som forbrukere merker vi verdien av felles europeiske regler i hverdagen. EØS-samarbeidet har gitt oss tydelige rettigheter ved netthandel, tryggere matmerking og beskyttelse mot skjulte kostnader og urettferdige avtaler. Når rettighetene styrkes på tvers av landegrensene, øker tilliten mellom mennesker og markeder.

Arbeiderpartiet tror på et Norge som tar del i Europa, som ikke står på utsiden. Vår sikkerhet, vårt næringsliv og våre velferdsordninger er vevd sammen med resten av kontinentet. Derfor vil vi fortsatt bruke EØS-avtalen aktivt til å ivareta norske interesser, styrke arbeidsfolks og forbrukeres rettigheter og bidra til et grønnere og mer rettferdig Europa. Et sterkere Norge trenger et sterkt Europa, og et sterkt Europa trenger et engasjert Norge.

Marius Langballe Dalin (MDG) [14:56:46]: Eg har lyst til å snakke om takksemd og om tillit. På denne tida i fjor var eg i Sør-Sudan som einaste kirurg på eit lite distriktssjukehus. Sør-Sudan er kanskje verdas minst utvikla land med ein «failed state», dessverre, og med ein svært høg dødelegheit blant mødrer og barn, heilt i verdstoppen. Der hadde eg det privilegium å få hjelpe menneske utsett for mykje forskjellig – frå bl.a. torturofre som var utsette for den grovaste tortur, til i den andre enden å ta imot velskapte barn med keisarsnitt og forhåpentleg bidra til betre mor-barn-helse, og å behandle tilfeldige ofre for væpna opprørarar.

For meg var det eit stort privilegium og noko av det mest meiningsfulle eg har gjort i mi karriere som kirurg. Eg kjenner på stor takksemd for at eg har fått vere med på noko slikt – ikkje minst når eg kjem heim og ser kva eg kjem heim til, der eg lever på den lykkelegaste og beste staden på jorda, i den lykkelegaste tida av alle.

Vi har eit fantastisk helsevesen med flotte, dyktige helsearbeidarar, men det er no eingong slik at vi ikkje skal kvile på laurbæra. Vi skal ikkje sjå til andre stader og seie at vi har det bra nok som vi har det. Vi skal jobbe med å bli betre i helsevesenet. Leger, sjukepleiarar, fysioterapeutar og andre helsearbeidarar må få lov til å jobbe med det dei er utdanna til, og gjere den fantastiske jobben dei kan. Vi må få slutt på unødvendig registrering, rapportering og dokumentasjon, og fagfolka må få tilliten og tryggleiken tilbake til beste for pasientane. Utrygge fagfolk og fagfolk som druknar i alt anna enn det dei skal drive med, gjer ikkje den jobben vi kan ønskje oss.

Eg har fremja eit forslag, og det er fordi vi er mot nedbygging av lokalsjukehusa – som det blir lagt opp til i mitt område, i Helse Førde – på Nordfjordeid og i Lærdal. Samtidig er vi nøydde til å tenkje nytt om kva tenester som vil vere viktig å byggje opp på framtidas lokalsjukehus for å gje best mogleg tenester nær folk i åra som kjem. Difor meiner vi det er riktig å gjere endringar, men vi må gje noko tilbake, og vi må gje det som folk faktisk treng meir enn det dei har i dag. Difor har eg fremja forslag nr. 40. Det er mogleg det vil bli justert noko i tråd med at vi har ein dialog med Arbeidarpartiet. Forhåpentleg kan vi få fleirtal for forslaget med litt endringar.

Så meiner vi det er god grunn til å sjå på leiarløner, og vi støttar difor Raudts forslag nr. 7, men synest at forslag nr. 8, som trekkjer konklusjonane, er altfor tidleg. Vi stemmer primært for Arbeidarpartiets forslag nr. 22, der ein vil greie ut og sjå på skiljet mellom investering og drift. Vi meiner det er uheldig å trekkje konklusjonane, slik Senterpartiet gjer i forslag nr. 29, og stemmer ikkje for det forslaget.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [15:00:12]: Strømprisene i dette landet er dypt urettferdige. Til tider har vi sett opptil 600 ganger høyere strømpris i ett strømområde enn i et annet. Det er ikke bra.

Vi har nå fått såkalt norgespris for privat konsum, som tar vekk de mest urettferdige toppene for oss forbrukere, men for næringslivet er det ennå ikke funnet noen løsning. Her må det finnes bedre løsninger enn vi ser i dag. Forskjellene i strømpris mellom strømområdene er altfor store og ikke minst konkurransevridende.

I valgkampen snakket jeg med en bedriftseier som fortalte at selv mellom NO1, som i stor grad er Østlandet, og NO2, som i stor grad er Sørlandet, betalte bedriften til tider 50 pst. mer for strømmen i NO2 enn konkurrenten i NO1. Når strøm i tillegg er en viktig innsatsfaktor i det mange bedrifter produserer, skjønner alle at dette ikke kan fortsette. Hadde strømprisene vært like høye i Oslo som de har vært på Sørlandet og Sør-Vestlandet, hadde Arbeiderpartiet løst dette for lenge siden. Det er på høy tid med mer rettferdige strømpriser for næringslivet som ikke er konkurransevridende.

Vi er urolige for hvordan regjeringen vil forholde seg til Nye veier i denne stortingsperioden. Landet vårt trenger gode veier, bokstavelig talt landet rundt. Nye veier har vist seg som et effektivt instrument for veibygging, og det å legge samfunnsøkonomisk nytte til grunn har vært en klok tilnærming ved prioritering av veiprosjektene. Flere steder i landet vårt handler dette for det første om å få en vei som har god framkommelighet, ikke med utenlandske vogntog som sperrer veien vinterstid på dårlige dekk. For det andre handler det om å knytte sammen regioner i landet vårt til bedre arbeidsmarkedsregioner. For det tredje – og ikke minst – handler det om å få en trafikksikker vei med færre dødsulykker.

Dette trenger landet vårt, og det er en god prioritering. Nye veier må derfor sikres god finansiering videre inn i denne stortingsperioden.

Hans Edvard Askjer (KrF) [15:03:04]: Som fotgjenger i Oslos gater registrerer jeg snublesteiner i fortauet mange steder. De ligger der som tause påminnelser om en historie hvor jøder i denne byen ble hentet ut av sin hverdag og arrestert på bakgrunn av sin tilhørighet. Navnet på en av disse steinene er Ruth Maier. Hun flyktet fra Østerrike og trodde hun var kommet til et trygt sted i Norge og i Oslo. Hun ble deportert, og døde som 22-åring i Auschwitz. Hun var en av 532 jøder fra Oslo som ble deportert. De aller fleste led samme skjebne som Ruth. Det var norsk statspoliti i samarbeid med tysk okkupasjonsmakt som foretok deportasjonene.

Dette mørke kapittelet i norsk historie må ikke glemmes. Den siste tiden har vi stadig sett og hørt hvordan Palestinakomiteen roper: «ingen sionister i våre gater» og «from the river to the sea». Da kjenner jeg på et sterkt ubehag og frykter at vi er på vei til et nytt mørkt sted når det gjelder å utsette våre jødiske medborgere for regelrett rasisme.

Hvordan oppleves det å ha samme tilhørighet og religion som personene på snublesteinene i Oslo og Norge i dag? Når landslaget til deres nasjon kommer for å spille fotball, noen fra nasjonen skal delta i musikkonkurranser, eller legitime investeringer derfra blir utsatt for aksjoner og hat: Har de grunn til å føle seg trygge i dette landet, eller kan de som Ruth frykte å bli utsatt for personlige overgrep basert på sin tro og sin tilhørighet? Hva gjør statsministeren og justisministeren for å sikre at ingen jøder i dette landet skal utsettes for overlast?

Kan vi stole på at statsministerens engasjement for egne borgere og særlig norske jøders sikkerhet og trygghet får like stort fokus som reiser verden rundt for å løse konflikter i andre land? Det er faktisk jøder i dag som i vurdering av egen sikkerhet finner det tryggere å forlate Europa og rømme til et hjemland i krig. Det er tankevekkende.

Så en stemmeforklaring: Det har kommet flere løse forslag når det gjelder elektrifisering av sokkelen. Det er ingen tvil, Kristelig Folkeparti er imot elektrifisering av sokkelen, men vi tror på en annen prosess enn den som det legges opp til i denne debatten. Derfor oppfordrer vi flest mulig til å være med på en videre prosess hvor vi kan stoppe videre elektrifisering av sokkelen.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [15:06:28]: Først til Kristelig Folkeparti: Når man har tallenes tale og sier man er imot elektrifisering, men likevel stemmer nei, er man faktisk for å bruke kraft fra land. Så noterer jeg meg at vi har fått en leder i energikomiteen som ikke bryr seg om hva kalkulatoren viser, eller er opptatt av at oljeselskapene slår alarm om kostnader som løper løpsk, og som er mer opptatt av å rette pekefingeren mot Fremskrittspartiet enn å lytte.

Jeg vil også rette en kommentar til NHO-direktør Ole Erik Almlid. Vår politikk er den samme som før. Det er ikke FrP som er uforutsigbare, det er elektrifiseringskostnadene som har løpt løpsk. Elektrifisering av petroleumsinstallasjoner med kraft fra land har store konsekvenser, ikke bare for kraftsystemet, men for folk, for næringsliv på land. Gasseksport fra Grane kan realiseres uten elektrifiseringsprosjekt. Da skal selvfølgelig ikke strømsonen NO2 kastes under bussen nok en gang. Grunnen til at vi i det hele tatt har denne problemstillingen, er jo politiske valg, politiske valg som Ap har vært sentraldriveren bak. Sånn sett kan en gjerne si at Arbeiderpartiet er kostnadsdriveren på norsk sokkel. Hvis det blir for dyrt, utvikler man ikke, man avvikler. Da tror jeg at jeg ville tygd litt på det Støre har sagt: Alt som kan elektrifiseres, skal elektrifiseres. Og hvis det er sant at det er så lønnsomt med elektrifisering, hvorfor advarer selskapene selv om kostnadene for flere prosjekter og sier rett ut at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt? Det er enkelt å dele ut penger som ikke er sine egne, når skattebetalerne må ta milliardregningen.

Jeg vil også si at jeg ble overrasket over å høre representanten Vik fra Rogaland, som framstiller havvind som det som skal redde arbeidsplassene i oljen. La meg peke på en viktig ingrediens som flytende havvind eksempelvis mangler: lønnsomhet. En kan subsidiere det opp og ned, fra start til slutt, men det vil ikke flyte uten flytevest. Uansett hva en måtte mene om subsidier til havvind, har ikke regjeringen sørget for at det kan igangsettes nok prosjekter. På Aps vakt har det blitt 2 000 færre sysselsatte ved Rosenberg verft i Stavanger bare det siste året. Så jeg lurer virkelig på hvilke tiltak regjeringen vil igangsette for å få opp aktiviteten, eller om olje- og energiministeren – energiministeren, strengt tatt – vil sitte stille i båten og se på at oljeeventyret blir et arbeidsledighetsmareritt.

Vi i FrP er enige med Equinor, som sier at ingen olje skal ligge igjen på norsk sokkel, men da trenger vi visjoner, ikke handlingslammelse. Fremskrittspartiet er klare til å være konstruktive. Vi skal være driveren for å åpne for leting i nye områder og få opp aktiviteten. For alternativet til leting er nedgang, og dit skal vi ikke.

Geir Jørgensen (R) [15:09:35]: Det var interessant å høre trontalen på lørdag og de samme ordene som ble gjentatt av statsminister Jonas Gahr Støre i salen her i dag: Privat kapital er og skal være driveren i utvikling av næringsliv. Dette høres jo tilforlatelig flott og fornuftig ut, men vi må kikke i bakspeilet på hva slags valgkamp vi har lagt bak oss. Vi kan si: Folkestyre og demokrati, farvel, for her kommer laksemilliardærene.

Vi har vært vitne til et spleiselag som består av de aller rikeste folkene i dette landet, som mer enn noen gang før har levert inn millioner på millioner til de partiene som taler deres sak. Det er jo ikke noe nytt i det private næringslivet at man gjerne investerer noen millioner for å tjene enda flere millioner. Vi har vært vitne til dette spleiselaget gjennom Aksjon for borgerlig valgseier, som 1. juli var nødt til å oppgi kildene til disse millionene som gikk direkte inn i politisk påvirkning, etter forslag fra Rødt, og Fellesaksjonen for verdiskaping og privat norsk eierskap, som det så fint heter. De har gjort inntrykk på svært mange som arbeider for det reelle folkestyret her i Norge. Vi registrerer at regjeringen også sier at regjeringens oppgave er å gi stabile rammevilkår nettopp for denne private kapitalen.

Jeg som kommer fra et svært fiskeriavhengig fylke, Nordland, må konstatere at vi har mistet 10 pst. av vår fiskeflåte de siste fire årene på Arbeiderpartiets vakt, og det er nettopp fordi kapitalen har fått så stabile rammevilkår. Man kan ikke trekke den slutningen at det som er godt for de aller største selskapene, er godt for kysten eller for folket generelt. Det er vi nødt til å ta med oss.

Filosofen John Dewey oppsummerte i 1931 amerikansk politikk som skyggen som «big business» kaster inn over vårt samfunn. Disse ordene falt midt under den store depresjonen, og de siktet til samrøret mellom snevre næringsinteresser og politikere som hindret at det ble iverksatt nødvendige grep for å ta millioner av mennesker ut av nød. Vi skal ikke dit, Norge skal ikke dit, og Rødt skal være garantisten for at vi ikke kommer dit.

Lars Haltbrekken (SV) [15:12:47]: Unnskyldningen for mange hundre års undertrykkelse og fornorsking av vårt urfolk, samene, var noe av det aller viktigste det forrige stortinget gjorde. Unnskyldningen kom etter en lang prosess som startet med at SV for om lag ti år siden foreslo at det skulle settes ned en egen kommisjon som skulle granske overgrepene den norske stat hadde gjort mot samene og norske minoriteter – ofte med loven i hånd og med penger fra den norske stats statsbudsjetter. I juni 2023 kom sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Århundrer med undertrykkelse og såre personlige historier kom fram i dagens lys.

Fornorskingen var ikke drevet fram av gode hensikter. Den var drevet fram av en forfeilet ideologi, en idé om hva Norge skulle være, som var feil. Det var en idé om at hvis vi alle er like, gjør det Norge sterkere. Det gjorde det ikke. Det skapte lidelse og splittelse istedenfor. Det var det Stortinget tok et oppgjør med 12. november i fjor. Vi sto opp for en idé om at mangfold gjør oss sterkere, og at når alle innbyggerne i dette landet får puste friere og stå med rak rygg, blir Norge et sterkere land.

Det var et stort flertall i Stortinget som kom med en sterk unnskyldning til vårt urfolk og våre minoriteter. Den unnskyldningen forplikter. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport kom med sannheten. Det er vårt ansvar i dette storting å sørge for forsoningen, og det vil være en lang prosess.

En av de viktige sakene i forsoningsprosessen er å stoppe praksisen med å gi utbyggere tillatelse til å starte utbygging i samiske reindriftsområder før rettighetene til området er juridisk avklart, en såkalt forhåndstiltredelse. Dette var et av hovedproblemene ved utbyggingen av vindkraftverkene på Fosen, som for fire år siden ble dømt for å være brudd på menneskerettighetene til samene.

Så kan vi spørre: Har vi lært av Fosen-dommen? Jeg frykter at det foreløpige svaret er nei. Det planlegges fortsatt massive inngrep i samiske reindriftsområder, noe som i verste fall kan frata samene muligheten til å drive tradisjonell reindrift. I sommer godkjente f.eks. kommunal- og distriktsministeren reguleringsplanen for Joma gruver i Røyrvik, til tross for at de selv skriver at planene vil føre til omfattende problemer for reindriften, og til tross for at det ikke er foretatt noen helhetlig utredning av de samlede konsekvensene for reindriften med de mange planene som eksisterer.

Opp gjennom historien har vi sett at reindriften fordrives fra sine arealer. Vi har en lang vei å gå i forsoningsarbeidet. Slik unnskyldningen var en av de viktigste sakene i forrige storting, må forsoningsarbeidet være en av de viktigste sakene i dette storting.

Pål Morten Borgli (FrP) [15:16:10]: Årets trontale var alt annet enn lystig og framtidsrettet. I en tid da kommunene må prioritere knallhardt mellom de viktigste oppgavene for sine innbyggere, burde faktisk regjeringen vist handlekraft og ikke minst vist tillit til de lokale folkevalgte, som gjør kloke beslutninger hver eneste dag i sin kommune. I stedet ser vi bare mer styring ovenfra, flere pålegg, flere reguleringer og mindre og mindre frihet.

Det er ute i kommunene de trygge samfunnene skapes, hver eneste dag. Lokale politikere vet best hva som fungerer best for sine innbyggere i sine respektive lokalsamfunn, men de får ikke de verktøyene de trenger.

Regjeringen skryter av 13 mrd. kr i inntektsvekst for kommunesektoren, men stadig flere kommuner melder om tøffere prioriteringer og økonomiske utfordringer. Kanskje er ikke svaret bare mer penger, kanskje bruker vi ressursene feil. Vi må forenkle og avbyråkratisere hele norsk offentlig sektor. Det er mulig å spare milliarder av kroner, og det er mulig å frigi tusenvis av flinke folk til mer primære behov i samfunnet.

Det er tydelige signaler fra tusenvis av lokalpolitikere. Det er tydelige signaler fra KS. Det er tydelige signaler fra næringslivet og frivillig sektor. Norge trenger forenkling, forbedring og fornying.

Skal vi klare å bygge nok boliger folk faktisk har råd til å bo i, må plan- og bygningsloven endres, og det må skje raskt. Det lokale selvstyret må styrkes, og det må skje i praksis, ikke bare i festtaler.

I dag er det slik at selv små tiltak blir stoppet av krav til utredninger og innsigelser fra flere hold. Forvaltningen, som egentlig skal være en støtte for folk og næringsliv, blir nå altfor ofte oppfattet som en meget vanskelig og vrien motpart. Det hemmer utvikling, og det skaper frustrasjon.

FrP mener det er på høy tid å rydde opp. Vi må fjerne unødvendige hindringer som bremser næringsutvikling og boligbygging. Vi trenger mindre byråkrati og mer handlekraft. Nye kommisjoner og utredninger er ikke løsningen. Flertallet i denne sal må ta ansvar og sette i gang ryddejobben nå. Tiden er knapp, og folk venter på resultater.

Grunde Almeland (V) [15:18:56]: Første klimavippepunkt er nådd. Vi lever i en ny virkelighet. Det kunne vi lese på NRK i går. For en som er glad i å dykke, er det ganske trist å tenke på at jeg har fått oppleve noen av verdens vakreste korallrev for siste gang. Jorden har blitt så varm at korallrevene blekes, og de klarer seg rett og slett ikke lenger.

At tropiske korallrev forsvinner, er selvsagt synd for en fritidsdykker og synd for turistindustrien, men det er først og fremst et dramatisk tegn på at klimaendringene allerede er her. For hvert vippepunkt vi passerer, er konsekvensene for hvordan vi lever vårt liv, større og større.

Å ta klimaendringene og naturkrisen på alvor er derfor ikke lenger bare et spørsmål om hva vi vil bevare, det er et spørsmål om trygghet for framtiden. Mangelen på forståelse for dette er en trussel mot framtidig fred og sikkerhet.

Vi som stortingsrepresentanter i denne perioden bærer på et stort ansvar. Det er i denne perioden vi må ta de grepene vi kan for å nå klimamålene i 2030. Det er også vi som i denne perioden må ta de store grepene som setter oss i stand til å nå klimamålene i 2035 og 2050. Det som gjør meg bekymret, er at vi er langt på etterskudd.

I dag tidlig var jeg på et frokostmøte om statusen for arbeidet med Parisavtalen. Før Parisavtalen lå det an til at den globale temperaturen ville øke med mellom 4,2 og 3,6 grader. Med planlagt politikk anslår man en økning på mellom 3,1 og 2,7 grader. Altså er avstanden til 1,5-gradersmålet fortsatt stor. Halvparten av løsningene må komme fra teknologier som fortsatt er under utvikling eller ennå ikke utviklet.

Skal vi klare å nå målene våre, trengs det ny kraft i klima- og naturpolitikken. Derfor fremmet jeg to representantforslag på vegne av Venstre i går – et om en mer ambisiøs klimaplan for å kutte utslipp og et om å få på plass en handlingsplan for naturen. Begge deler trengs, og det haster. I dag har vi verken en klimaplan som tar oss i nærheten av å nå 2030-målene, eller en naturplan som innfrir forpliktelsene Norge har.

I trontalen pekes det på at klimaendringene setter sitt preg på verden. Det vises også til nye klimamål, og at det kreves ny teknologi og mer internasjonalt samarbeid for å nå dem. Det er helt riktig. Samtidig har det vært overraskende lite konkrete lovnader om hva og hvordan fra regjeringen. Den siste tiden har debatten generelt handlet vel så mye om hvor utslipp skal kuttes, som hva som trengs å gjøres her hjemme. Klimapolitikken trenger et tydeligere lederskap, og jeg ser fram til alle diskusjonene vi skal ha på dette feltet framover.

Silje Hjemdal (FrP) [15:22:02]: Som jeg varslet i mitt innlegg i går, skal jeg komme tilbake med en liten stemmeforklaring hva gjelder Fremskrittspartiets innstilling til de løse forslagene som har vært fremmet i salen på familie- og kulturfeltet. Det gjelder spesielt tre forslag.

Forslagene nr. 14 og 15 er helt like og lyder:

«Stortinget ber regjeringen øke bevilgningene knyttet til Oslos barnevern slik at forskjellene mellom finansieringen av Oslos barnevern og det statlige barnevernet utjevnes.»

Fremskrittspartiet deler intensjonen, og det er et spørsmål Fremskrittspartiet har løftet en rekke ganger i skriftlige spørsmål, i denne salen og i ulike budsjetter. Det blir imidlertid litt unaturlig for Fremskrittspartiet å støtte dette, all den tid vi vet at budsjettet kommer i morgen, og det egentlig er der vi bør ta den diskusjonen. Det kan samtidig understrekes at et ekspertutvalg om organisering og styring av det statlige barnevernet nylig leverte rapporten Omsorg og ansvar – styring og organisering til barnets beste, hvor det kommer noen anbefalinger tilknyttet dette. Det er også levert et representantforslag som tar opp i seg mange av de samme problemstillingene. Fremskrittspartiet vil naturligvis fortsette å ta denne utfordringen på alvor, men det blir ikke i et løst forslag i salen i dag.

Det tredje forslaget jeg vil nevne, forslag nr. 26, lyder:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til lovhjemler som ivaretar behovet for forsterkede institusjonstilbud innenfor barnevernet for barn som begår eller står i fare for å begå gjentatt alvorlig kriminalitet.»

Jeg påpekte i mitt innlegg i går at det kanskje er en bevegelse i riktig retning. Imidlertid er forslaget ganske vagt formulert. Fremskrittspartiet kommer til å stemme for forslag nr. 26 i dag, men jeg er ganske betenkt over om dette forslaget egentlig går langt nok. Opp mot Fremskrittspartiets løsninger, der vi har varslet at vi ønsker permanent lukkede barnevernsinstitusjoner, gjør det definitivt ikke det, men det er i hvert fall en bevegelse i riktig retning.

Jeg kan altså varsle at vi stemmer mot forslagene nr. 14 og 15, men vil støtte forslag nr. 26.

Remi Sølvberg (R) [15:24:58]: La meg først gratulere med valget.

Rødt var det første partiet som brøt sperregrensen, og har fortsatt å vokse. Partiet står nå sterkere i hele landet. Vi har et styrket Rødt med et historisk valgresultat for oss. Vi står for et prosjekt som handler om å redusere forskjellene. Kampen mot Forskjells-Norge er en kamp vi skal kjempe hver eneste dag, i troen på et bedre og mer rettferdig samfunn.

Det finnes flere mulige flertallskonstellasjoner i denne sal. Det finnes også et flertall som har pekt på den statsminister og den regjering som nå sitter. Det betyr noe. Rødt er nå så stort og sterkt at vi har blitt uunnværlige for dette flertallet. Det betyr at vi er villige til å strekke oss lenger for å sikre dette samarbeidet og en politikk som endrer hverdagen til folk og reduserer forskjeller, og som tør å ta grep som merkes. Vi må tørre å ta styring og gjøre endringer som folk faktisk kjenner.

I valgkampen så vi tydelig at ulikheter i samfunnet var en viktig sak for svært mange av dem som gjør at vi har sete i denne salen i dag, og det må bety noe hvem som styrer. Derfor må vi bruke flertallet velgerne har stemt fram. Det viktige vi kan gjøre, er å levere forbedringer i folks hverdag slik at resultatene synes. Rødt er klare til å ta ansvaret som følger med å være en del av dette flertallet. Vi vil være konstruktive, og vi vil forhandle knallhardt. Det vil vi fordi vi vil få resultater, og i vår ideologi ligger også det å være pragmatiske. Vi må tørre å ta modige grep, slik at folk igjen får troen på politikken og på demokratiet.

Store deler av vår nasjon mangler tro på framtiden. Aldri før har ungdommer hatt en lavere framtidstro. En betydelig andel av dagens unge er pessimistiske når det gjelder framtiden. Dette har dessverre vært en økende trend de siste årene. Trontalen hadde mange vyer – kanskje ikke så mange om samferdsel og mobilitet, men det får vi komme tilbake til. Det som står der, er at vi skal styrke muligheter for å delta i kultur, idrett og frivillighet. Det betyr noe, og for meg må det bety at det kommer en styrking av kommuneøkonomien. Det er essensielt. Kommune-Norge tar vare på oss fra vugge til grav, og vi har store oppgaver framfor oss på dette feltet.

Erlend Wiborg (FrP) [15:28:09]: Altfor mange politikere glemmer hvor de bor. Jeg tenker ikke da på pendlerbolig, men de glemmer hvem som er deres sjefer, nemlig velgerne som har valgt dem. Jeg har derfor i mine år som stortingsrepresentant vært opptatt av å løfte saker fra Moss, Råde, Våler, Skiptvet, Sarpsborg, Fredrikstad, Hvaler, Rakkestad, Marker, Indre Østfold og Aremark. Ja, også for Østfold fylkeskommune har jeg løftet saker, frem til vi får lagt ned dette unødvendige forvaltningsorganet.

Det å være en ombudsmann for folk flest og næringslivet har vært og vil være utrolig viktig for meg, for enkeltsaker viser hvordan de overordnede systemene faktisk virker eller ikke virker. Noen eksempler: Fremskrittspartiet har stått på for en gjenåpning av Moss lufthavn, Rygge, som er en viktig sak for innbyggerne og næringslivet. Det er en kamp vi dessverre har stått alene i, og her har regjeringen sviktet. Når det gjelder å bedre jernbanetilbudet i Østfold, på både østre og vestre linje – og da tenker jeg på reelle forbedringer for brukerne, ikke bare på luftslott som loves i fremtiden – har regjeringen også sviktet. Når Fremskrittspartiet har løftet kampen for en reduksjon av avgiftene på grensehandelsutsatte varer, noe som er viktig både for forbrukere og for næringsliv i Østfold, har vi stått relativt alene, og også her har regjeringen sviktet. Regjeringens kunnskapsløse forslag om å legge ned store deler av fiskerinæringen i Østfold viser også at regjeringen har sviktet. Sist, men ikke minst har vi statsforvalteren, som mot kommunens ønske ønsker å tvinge en høygravid dame til å rive huset sitt som nesten er ferdig. Også her har regjeringen sviktet.

Sånn kunne jeg fortsatt. Jeg er imidlertid veldig glad for at velgerne i Østfold gjorde Fremskrittspartiet til valgets store vinner. Vi gikk fra ett til tre mandater fra Østfold, og det betyr at vi med enda større kraft kan være Østfolds stemme der altfor mange tier. Vi skal være en tydelig stemme for Østfold, for lavere skatter og avgifter, for valgfrihet i eldreomsorgen og trygghet i innvandringspolitikken, og for at vi prioriterer det som virkelig betyr noe: å stoppe sløsingen, som stjeler tid og penger fra vanlige folk og næringsliv.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:31:01]: Høyre støtter forslagene nr. 14 og 15, fra Venstre. Jeg regner vel egentlig med at Venstre trekker et av de forslagene, de er jo helt likelydende. Det gjelder finansiering av barnevernet i Oslo.

Som Venstre er vi opptatt av å rette opp i den urettferdige økonomiske forskjellsbehandlingen som Oslo kommune står i og har stått i, særlig de siste årene. Allerede for ett år siden ga Stortinget regjeringen klar beskjed om at Oslos barnevern skal likebehandles med resten av landet. Derfor er det provoserende at det går et helt år uten at noe skjer. Den siste måneden har det vært økt oppmerksomhet rundt kapasiteten innenfor barnevern og ungdomskriminalitet etter en lang rekke alvorlige hendelser i Oslo og i kommuner rundt Oslo, som Lillestrøm. Dette er en akutt situasjon, og regjeringen må ta ansvar og rydde opp.

Samtidig som vi støtter forslaget, vil jeg understreke at Høyre har fremmet et helhetlig representantforslag som vi mener legger til rette for en mer grundig og varig løsning. Forslaget vil jo da komme til behandling i komité, og det gir Stortinget mulighet til å kreve at regjeringen sikrer økonomisk likebehandling av barnevernet i Oslo og rydder opp i etterslepet.

Vi stemmer også for forslag nr. 26, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovhjemler for forsterkede institusjonstilbud rettet mot barn som begår eller står i fare for å begå alvorlig kriminalitet. Men la meg være helt tydelig: Dette forslaget er ikke på langt nær ambisiøst nok. Det er forstemmende at Arbeiderpartiet i Stortinget må fremme forslag for at regjeringen skal ta tak i noe regjeringen fritt kan gjøre, og absolutt burde gjøre. Man har regjeringsmakt for å bruke den. Høyre fremmet for et år siden forslag om å etablere landsdekkende institusjoner for denne sårbare gruppen av barn og unge. Da stemte verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet for. Det er et tapt år for livsviktige tiltak som kunne vært iverksatt, og som kunne forhindret barn fra å komme i en situasjon hvor de utfører alvorlige kriminelle handlinger.

Når Høyre stemmer for dette forslaget, handler det om at hvert eneste steg vi kan dytte regjeringen i riktig retning for å sikre bedre hjelp til barn i barnevernet, og barn som har begått alvorlige voldshandlinger – ja, det bidrar vi til. Det trengs imidlertid sterkere, bedre og mer målrettet innsats for å snu utviklingen og skape et tryggere barnevern for barna i vårt samfunn, som trenger det aller mest. Det ansvaret tar Høyre på alvor.

Bjørn-Kristian Svendsrud (FrP) [15:34:07]: Det er tankevekkende at av Stortingets 169 representanter var litt under halvparten ennå ikke født da Alexander Kielland-plattformen kantret i Nordsjøen i 1980 – meg selv inkludert. Over 45 år har gått siden 123 mann mistet livet, og 89 overlevende ble merket for livet. Likevel har staten ennå ikke tatt ansvar og sørget for en rettferdig kompensasjon til ofre, overlevende og etterlatte. Det har tatt for lang tid, men statens ansvar er slått fast. I juni vedtok Stortinget at både ofre og etterlatte skal få sin rettmessige kompensasjon. Derfor er det skuffende at Arbeiderpartiet i regjering fortsetter å trenere saken og motarbeider Stortingets vilje. Det ble nylig kjent at regjeringen vil skyve saken minst ett år fram i tid.

Vi i Fremskrittspartiet mener at ofrene har ventet lenge nok. Det er en skam at oljenasjonen Norge ikke tar seg av arbeidere som bygde grunnmuren for oljeformuen vi alle nyter godt av. Stortingsflertallet har vært tydelig på at det ønsker en erstatningsordning, og det er regjeringens oppgave å levere dette.

I går fremmet Senterpartiet og Rødt et forslag om at regjeringen skal legge fram et forslag til kompensasjonsordning for ofre og etterlatte innen mars 2026. Fremskrittspartiet hadde selvsagt ønsket at det gikk raskere, men det er likevel så viktig å få satt en tidsfrist for regjeringen at vi vil stemme for dette forslaget. Vi forutsetter at Senterpartiet og Rødt vil bruke sin posisjon til å sørge for at de nødvendige midlene kommer på plass, slik at utbetalingene kan starte.

Trygg og ansvarsfull styring handler om å ta ansvar når det går galt, og gjøre det rette for dem som lider urettmessig. Vi håper regjeringen snarest vil ta ansvar og sørge for en rettferdig kompensasjonsordning for de etterlatte og overlevende etter Alexander Kielland-ulykken.

Morten Sandanger (A) [15:36:31]: Da jeg for to år siden vasket bord, gulv og toaletter på McDonald’s i Sandnes, hadde jeg aldri trodd jeg skulle få æren av å innta denne talerstolen for å jobbe for arbeidstakeres rettigheter og for flere i jobb.

For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nummer én, og jeg er stolt over at vi i forrige stortingsperiode klarte å få 162 000 flere ut i jobb. Vårt mål er nå klart: Vi skal få 150 000 flere i jobb innen 2030, hvor 30 000 av dem er under 30 år. For oss skal det viktigste i folks liv være det viktigste i politikken, og jeg tror knapt noe er viktigere enn at en person har en jobb å gå til og en sikker inntekt. Å få folk i jobb er bra for den enkelte, det er bra for norsk næringsliv, og det er jammen meg bra for den norske velferdsstaten også.

I Stavanger Aftenblad sist uke kunne vi lese en artikkel om menn som sliter med psykisk uhelse, og hva som kjennetegner dem. Et av hovedtrekkene var arbeidsledighet. Dette kan jeg skrive under på, for da jeg gikk arbeidsledig etter at jeg var ferdig å studere, merket jeg at det tærer på. En føler seg mindre verdt, og en har bare et ønske om å kunne bidra.

Jeg var dessverre arbeidsledig under regjeringen Solberg, og de hadde ikke gode tiltak, som f.eks. ungdomsgarantien, den gangen. Ungdomsgarantien er et målrettet tiltak som hjelper unge som står utenfor arbeidslivet, med å få seg en jobb. I valgkampen traff jeg en mor som var evig takknemlig for at Arbeiderpartiet har jobbet målrettet for at sønnen hennes, som har falt utenfor arbeidslivet, skulle komme seg tilbake igjen. Dette er politikk som fungerer.

Når vi får folk ut i arbeidslivet, er det også viktig at det et trygt og organisert arbeidsliv de går til. Mens tidligere borgerlige regjeringer har anerkjent det uorganiserte arbeidslivet, vil vi i Arbeiderpartiet legge til rette for at flest mulig organiserer seg. Dette gjør vi gjennom f.eks. å øke fagforeningsfradraget til 10 000 kr. Dette er politikk som fungerer, og det er bra for lommeboken.

Det er også viktig at vi får næringslivet til å innse verdien av å organisere seg. I Stavanger ble f.eks. utestedet Showbar organisert, og det vi ser nå, er en kjedereaksjon hvor mange flere følger etter. Organisering kommer alle i trepartssamarbeidet til gode og fører til et tryggere og bedre arbeidsliv.

Jeg er stolt av å stå her for et parti som spiller på lag med det organiserte arbeidslivet, som får flere i jobb – til en jobb som er trygg, og ikke løsarbeid. Som tidligere nevnt er arbeid til alle jobb nummer én, men et trygt arbeidsliv er definitivt jobb nummer to.

Erlend Svardal Bøe (H) [15:39:16]: For to år siden fattet Stortinget to tydelige vedtak. Det første vedtaket var at nedbygging av plasser innen psykisk helsevern umiddelbart skal stanses. Det andre var at antallet døgnplasser i psykisk helsevern skal økes i tråd med helseforetakenes framskrivinger. Nå er det over to år siden Stortinget fattet disse to vedtakene. Jeg blir ganske frustrert når jeg ser at Arbeiderpartiet i trontaledebatten i dag fremmer et løst forslag om at det skal lages en plan for å øke kapasiteten i psykisk helsevern i tråd med faglige framskrivinger. Høyre kommer til å støtte det forslaget fordi det er bedre enn ingenting, og det er viktig at kapasiteten blir økt, men vi er veldig kritiske til hvordan Arbeiderpartiet holder på.

For det første: Stortinget har allerede vedtatt forslaget Arbeiderpartiet har fremmet. Spørsmålet blir da hvorfor Arbeiderpartiet ikke har fulgt opp det vedtaket de siste to årene. For det andre: Det viktigste er ikke å ha en plan, det viktigste er at kapasiteten faktisk blir økt. Det kan gjøres på kort tid, men det har Arbeiderpartiet valgt ikke å gjøre. For det tredje: Dette viser problemet med Arbeiderpartiet i regjering. Framfor å ta beslutninger, ta ansvar og få ting gjort kommer det sånne forslag som dette, der det skal lages en ny plan, settes ned et nytt utvalg eller gjøres nye utredninger.

Vi kan ikke ha en helsetjeneste som styres etter innfallsmetoden fra Arbeiderpartiet, der ting Stortinget vedtar, ikke blir fulgt opp, og der det kommer forslag to år etterpå. Da blir det en resirkuleringsmaskin. Det vondeste med å holde på på denne måten – å bruke mer tid, skape mer byråkrati og ikke følge opp vedtak som Stortinget allerede har fattet – er at det faktisk er pasienten og de pårørende som må lide under konsekvensene av det.

Situasjonen i psykisk helsevern er allerede ganske alvorlig. Andelen som blir avvist fra psykisk helsehjelp, har økt med 40 pst. siden 2021. Det er folk som trenger hjelp, men som blir avvist i helsetjenesten. I fjor var det 727 mennesker i Norge som tok sitt eget liv. Mange av de menneskene hadde allerede vært i kontakt med helsetjenesten for å få hjelp, uten å få den hjelpen. Da kan vi ikke holde på sånn som dette. Dette er folk som ikke har tid, folk som trenger hjelp, og det er vårt ansvar å sikre at den hjelpen er der når det er behov for den. Det er derfor Høyre mener at vi ikke trenger en plan for det – det er bare å gjøre det. Det er bare å øke kapasiteten på døgn- og dagbehandling om vi virkelig mener noe med at folk innen psykisk helsevern skal få hjelpen de trenger. Gjør jobben, og følg opp de vedtakene Stortinget allerede har fattet!

Aina Stenersen (FrP) [15:42:32]: For Fremskrittspartiet er alle barn like mye verdt, uansett hvor de bor i landet. Alle barn har like mye rett til trygghet, omsorg og et godt tjenestetilbud, uansett hvor de bor i landet.

Fremskrittspartiet og byrådet i Oslo har flere ganger ropt varsku om underfinansieringen av barnevernet i Oslo. Barnevernet i Oslo får ca. halvparten så mye per barn fra staten sammenlignet med andre steder i landet – dvs. en underfinansiering av barn i Oslo på hele 454 mill. kr i 2025. Før sommeren bestemte regjeringen at det skulle gis en halv milliard kroner til det statlige barnevernet, og det er bra, men ingen av disse kronene gikk til Oslos barnevern. Ekspertutvalget oppnevnt av regjeringen gir det norske barnevernet sterk kritikk. Utvalget peker på flere utfordringer ved dagens system. Blant annet er det dårlig utnyttelse av institusjonsplasser og store geografiske forskjeller i tilbud. Utvalget anbefaler også å avvikle særordningen i Oslo.

Dette er enda et eksempel på en oslofiendtlig politikk fra Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet mener at hvis staten ikke kompenserer Oslo på lik linje med resten av landet, får staten overta ansvaret for barnevernsinstitusjonene, for utfordringene i Oslo er stadig økende.

Fremskrittspartiet mener at barnevernet må tilpasses den nye virkeligheten i Norge, for vi står ved et veiskille. Fremskrittspartiet har også advart Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot å fase ut kommersielle leverandører. Mye av den ekstreme kostnadsveksten vi ser i barnevernet nå, skyldes dette. Uten rammeavtaler med private aktører må dyre plasser kjøpes. Dette er ikke bærekraftig av regjeringen. Regjeringen må nå begynne å likebehandle barnevernet i Oslo med resten av landet. Vi står ved et stort veiskille, og Fremskrittspartiet anbefaler nye og handlekraftige tiltak for å trygge både barn og samfunnet. For Fremskrittspartiet er alle barn like mye verdt, uansett hvor de bor i landet.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [15:45:31]: Oppfattelsen mange av oss unge møter i arbeidslivet, er at man ikke trenger forutsigbarhet når man er ung. Partier, som Fremskrittspartiet, argumenterer med at økt midlertidighet gir mer frihet i arbeidslivet. Det er feil. Det er ingen som føler seg mer fri i en arbeidshverdag der man ikke kan planlegge livet sitt framover.

Ingen vil ha friheten til ikke å kunne få seg boliglån. Ingen ønsker seg friheten til ikke å kunne etablere seg eller stifte familie. Økt midlertidighet er det motsatte av frihet og muligheter. Det er økt utrygghet, og det er ufrihet.

Gjennom denne trontaledebatten har vi hørt mange kjente toner fra Fremskrittspartiet, men jeg synes de kunne tillatt seg å være litt mer ærlige. De har en arbeidslivspolitikk som alltid har svekket det organiserte arbeidslivet, som har økt midlertidigheten, som har skapt usikkerhet om sykelønnsordningen og svekket seriøsiteten på norske arbeidsplasser. Fremskrittspartiet har aldri vært på lag med vanlige arbeidsfolk, det er det Arbeiderpartiet som har.

La meg ta presidenten med til byen min, Oslo. Er det én ting vi har vært gode på bl.a. i bydelen min, Gamle Oslo, er det å gi unge en inngang tidlig i arbeidslivet. Vi har f.eks. et UngJobb-tilbud i Gamle Oslo, hvor ungdom får opplæring i arbeidsmiljøloven, søknadsskriving, rettigheter og får sin første arbeidserfaring eller deltidsjobb. Når jeg nå forlater lokalpolitikken, er det vel vitende om at vi i 2025 har sørget for at 800 unge får sitt aller første møte med et seriøst og organisert arbeidsliv, og vårt mål er 1 000 innen 2027.

Dessverre har høyrebyrådet og Fremskrittspartiet i Oslo bestemt seg for å kutte i pengene til bydelene og pengene som støtter arbeidet med å få flere unge inn i jobb. Ikke bare er det dumt for unge som ønsker seg arbeidserfaring eller noe å sette på CV-en, men vi vet også at det er det motsatte av hva som skal til når vi skal forebygge ungdomskriminalitet. Når unge kan tjene egne penger, blir lovnadene fra de kriminelle gjengene mye mindre fristende. Når unge får troen på framtiden og blir inkludert i fellesskapet, ja, da forebygger vi utenforskap og ungdomskriminalitet.

Arbeiderpartiet vil inkludere flere unge. Vi vil forebygge utenforskap og bekjempe kriminaliteten. Derfor er vårt løfte 30 000 flere unge i arbeid innen 2030. Vi har allerede startet, men jeg skulle ønske at Høyre og Fremskrittspartiet var med på jobben.

Heldigvis er vi klare til å samarbeide med et rød-grønt flertall her på Stortinget, som har helt andre ambisjoner. Senterpartiet, SV, MDG og Rødt skal finne sammen. Ikke minst skal vi sørge for å gi unge trygghet for morgendagen og tro på framtiden. Vi er klare til å brette opp ermene og komme i gang med jobben.

Frode Jacobsen (A) [15:48:55]: Jeg håper presidenten, som alle oss andre her i salen og utenfor salen også, hadde en fin sommer. Været var ikke så verst, selv om det var tidlig slutt på sommerferien da vi skulle ut i en viktig valgkamp. Selv tilbrakte jeg sommeren her i Oslo og langs Oslofjorden, slik jeg har gjort i hele mitt liv.

Da jeg var barn i denne byen, var det helt utenkelig å ta seg et bad i Oslo sentrum. Der Operaen ligger nå, med badestrender og badstubåter på alle kanter, var det motorveier, forurensing og utslipp. Et bad der var kanskje noe av det siste man kunne tenke seg.

Nå er det annerledes, med et yrende badeliv og folkeliv langs fjorden. Det gir oss håp om at politikk virker, at vi kan rense og gjøre nye arealer tilgjengelige for folk som vil bruke byen og nyte bylivets kvaliteter.

Da jeg var barn i denne byen, kunne vi fiske i fjorden. Mye torsk og annen fisk var å få både på stang og med garn inne i havnebassenget og ute på hytta på Hvaler. Det var mer enn nok fisk, og livet i fjorden var rikt og mangfoldig. Nå er det annerledes. Fisken er borte, fjorden gror igjen, fjorden er i ferd med å kollapse, og livet i fjorden står i fare for å avgå ved døden. Kraftige grep må til. Avrenningen fra landbruket må reduseres, og det er gjort gode grep knyttet til pløying for å bidra til det. Landbruket spiller på lag, men mer må gjøres.

Det må gjøres mer for at kommunene rundt Oslofjorden skal rense sin kloakk og dermed redusere sine utslipp til fjorden. De kommunene som ennå ikke har gjort jobben, må pålegges å rense og kutte sine utslipp. Vi må også ta en pause fra fisket i fjorden – et inngripende tiltak vi gjerne skulle vært foruten. Men for å redde fjorden må kraftige tiltak innføres, selv om det er motstand hos enkelte. Det som er nødvendig og faglig anbefalt, er også det riktige å gjøre. Derfor er det bra at regjeringen har innført et omfattende fiskeforbud fra nyttår i store deler av Oslofjorden. I møte med klimakrisen og naturkrisen er det bra at vi har en regjering som gjør det som er riktig, selv om det er vanskelig.

Vi har en viktig jobb foran oss. Skal vi skape trygghet for framtiden og gi våre innbyggere, og særlig de unge, tro på framtiden, må vi vise at politikk virker. Vi som har levd en stund, husker at vi ryddet opp og reddet Mjøsa. Iddefjorden ble reddet og Akerselva også, men det kostet. Nå gjør vi den samme jobben for Oslofjorden. Jeg har troen på framtiden og på et nytt liv i fjorden vår.

Torbjørn Vereide (A) [15:51:54]: La det bli lys – og så temde vestlendingen krafta frå fossefallet og skapte lys.

I Sogn og Fjordane er energi og industri ikkje berre ein grunnstein, for oss er det levebrødet. I haust hadde eg gleda av å reise saman med utanriksministeren vår, Espen Barth Eide, på eit industribesøk til Elkem i Bremanger. Der fekk vi sjå gløden frå tonnevis av smelta metall som blei tømt frå ein stor jernbehaldar til ein annan, og det var så sterkt lys at vi måtte sjå det gjennom ei sveisemaske.

Så er det kanskje nokon av dykk som lurer: Men industribesøk, Torbjørn, kvifor tok du med utanriksministeren dit? Jo, det kan eg svare dykk på. Ja, vi treng meir kraft og nett for å sikre industrien vår, men utan handelsavtalen vår – utan EØS – er det kroken på døra, og folk der var livredde for kva som kunne skje etter valet. Det var fordi dei var bekymra for både enkeltparti på venstresida og ein del haldningar som òg kom til uttrykk i FrP, og kva konsekvens det ville gje for framtida deira.

Dette har vore ein kjenningsmelodi i heile denne valkampen som har kome frå nokre parti på venstresida, men eg har òg lagt merke til at FrP og Høgre har understreka ein bodskap som får grøn industri til å verke som noko som er sløsing i samfunnet vårt. Då lurer eg litt på om dei same representantane – ein av dei var faktisk ein partileiar – har lagt merke til kor stor verdiskaping vi faktisk har i det som er grøn industri langs vestlandskysten. Det er her vi skapar verdiane.

Eg har ein hypotese om at dersom vi hadde putta ei glaskule – det kan vere litt flåsete å seie – over hovudstaden, hadde det vore fleire kloremerke på innsida enn på utsida. Eg trur det er viktig å hugse kvar verdiane blir skapte. Det er over heile landet, men vi kan ikkje gløyme industrien vår.

Eg meiner heilt klart at vi må ta fleire grep for å straumlinjeforme både nettutbygging og kraftutbygging, elles har vi ingen sjanse. Likevel, viss vi i dette arbeidet ikkje klarer å ta vare på dei grunnleggjande føreseielege vilkåra – som veldig mange parti har etterlyst – for industrien vår, nemleg handelsavtalane for eksporten, då er det meiningslaust.

Her i salen har vi faktisk noko til felles med månelandaren som var på Mars. Vi har silisium frå Elkem Bremanger i lomma vår. Det treng vi at vi òg har i framtida, vi treng aluminium frå Hydro i både Årdal og Høyanger, men utan føreseielege rammevilkår for industrien vår vil det ikkje bere. Der treng vi at partia strammar seg opp og blir med Arbeidarpartiet.

Simen Velle (FrP) [15:55:10]: Den forrige regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet var usikker for mange. Næringslivet fikk ustabile rammevilkår, tilbakevirkende skatteinnførsler og for lite dialog med styresmaktene. Regjeringen gikk til angrep på friskolene, på elevers frihet i hverdagen, på russetiden og på mye annet, men noe av det som skuffet meg mest, var angrepene som kom på de private barnehagene.

Da jeg var enda yngre enn det jeg er i dag og skulle gå i barnehagen, sto kongeriket i en barnehagekrise. Det var ikke på langt nær full barnehagedekning, og mange foreldre ble tvunget til å gjøre som mine foreldre, nemlig å betale dyrt for plass i en såkalt familiebarnehage.

Den gangen fant Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og til slutt også Stortinget på et kompromiss, barnehageforliket fra 2003. Forliket sikret bærekraftig finansiering også av private barnehager, og kort tid etter ble det startet en massiv utbygging av barnehageplasser i Norge. Den gangen hadde vi et SV som var pragmatiske i barnehagespørsmålet, i motsetning til i dag, hvor en krig mot private aktører er deres absolutte fanesak.

I 2021 fikk Norge en ny regjering, og det fikk de private barnehagene raskt merke. Siden 2021 har det blitt kuttet over 600 mill. kr i de private barnehagene, noe som har bidratt til at 248 private barnehager ikke lenger eksisterer. Det regjeringen gjorde, var noe så smålig som å kutte i pensjonstilskuddet til de private. Finansminister Vedum la altså frem et budsjett som vingeklippet de private barnehagene, og resultatet ble en konkursbølge i sektoren.

Tidligere i år ble det vedtatt et nytt barnehageforlik i Stortinget, et forlik vi trakk oss fra nettopp fordi det ble tydelig at de private barnehagene ikke ble godt nok ivaretatt. Så kom valget, og nå kommer den gamle finansministeren tilbake til Stortinget med et håp om å sikre flertall for en linje Fremskrittspartiet la opp til for lenge siden. Min partileder Listhaug sa i trontaledebatten i går at Fremskrittspartiet selvfølgelig kommer til å være pragmatiske og sikre støtte til gode forslag, og det kan jeg meddele at vi kommer til å gjøre også i denne saken.

Vi setter pris på at Senterpartiet endelig har kommet til fornuft og stemmer for en ny vår for de private barnehagene. Jeg skulle bare ønske at Senterpartiet hadde lyttet tidligere, og at vi hadde hatt et bredt forlik fra starten av som sørget godt nok for det gode barnehagesystemet vi har hatt i så mange år.

Tonje Brenna (A) [15:57:54]: Arbeiderpartiet vil stemme for forslagene nr. 5, 9, 19–23, 26 og for det justerte forslag nr. 40, fra Miljøpartiet De Grønne. De øvrige vil vi stemme imot.

Jeg har lyst til å utdype bakgrunnen for vår stemmegivning i noen av forslagene. Når det gjelder forslag nr. 9, fra SV, Rødt, Venstre og MDG, om Palestina, handler forslaget om vi skal følge opp Norges forpliktelser etter folkemordkonvensjonen. Dette er selvfølgelig også viktig for Arbeiderpartiet og i tråd med regjeringens aktive arbeid overfor Palestina. Jeg er glad for at forslaget ser ut til å få flertall.

Når det gjelder forslag nr. 16, fra Venstre, om barnehagelærere med master, er Arbeiderpartiet av den prinsipielle oppfatning at lønnsspørsmål hører hjemme hos partene i lønnsoppgjøret, og vi vil derfor stemme imot forslaget. Det er ikke opp til Stortinget å blande seg i lønnsdannelsen, heldigvis.

Forslag nr. 23, fra Fremskrittspartiet, Rødt, MDG, Venstre og KrF, handler om å oppheve vedtaket fra juni om en utredning av nye prinsipper for budsjettvotering. Arbeiderpartiet stemte for å få dette utredet i juni, men vi registrerer jo at det er flertall imot at denne saken skal gjennomføres. Det lever vi svært godt med og stemmer sammen med flertallet her.

Miljøpartiet De Grønnes forslag, som er justert noe, nr. 40, om et godt tilbud ved tjenestestedene i Lærdal og Nordfjord, er et veldig godt forslag. Arbeiderpartiet er også opptatt av et godt tilbud til innbyggerne der, og vi vil stemme for dette forslaget.

Så, til slutt: Arbeiderpartiet vil stemme imot forslag nr. 27, som setter en tidsfrist for en kompensasjonsordning for overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken. Alexander Kielland-ulykken var den største industriulykken i norsk historie, og oppfølgingen av selve ulykken, av de etterlatte og de pårørende skal tas på stort alvor. Det betyr at eventuelle tiltak må baseres på grundige vurderinger. Da Arbeiderpartiet tok opp spørsmålet om en egen kompensasjonsordning for oljepionerene, ble saken grundig utredet og vurdert – det var en bred utredning som lå til grunn, sammen med en bred høring i forkant. Da vi før sommeren stemte imot forslaget om en egen kompensasjon, var det fordi vi mente det ikke var å ta denne saken på alvor. Vi vil heller bruke tiden på å gjøre grundige utredninger, sånn at vi kan få på plass en best mulig ordning hvis vi kommer dit at vi skal ha en egen kompensasjonsordning. Det er ikke å ta saken mer på alvor å vedta én gang til at det skal gå raskt, hvis ikke man går ytterligere inn i saken. Regjeringen er allerede anmodet av Stortinget om å utarbeide en kompensasjonsordning. Da mener vi det er bedre at regjeringen får jobbe videre med det, og ikke at Stortinget bruker anledningen til å detaljstyre på hvilken måte det gjøres.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [16:01:18]: Debatten om Politihøgskolen på Majorstua har pågått i årevis. Kriminalitetsutviklingen og regjeringens nedbygging av politiet tilsier at vi må handle raskt og effektivt for å bygge politiet opp igjen. Da har vi verken tid eller penger til å flytte en av de viktigste rekrutteringsarenaene vi har for politiet, uten at det er strengt nødvendig.

FrP ønsker å øke ambisjonene til at vi skal ha tre politifolk per tusen innbyggere. Det vil si at det vil bli behov for at flere politifolk skal utdannes i årene som kommer. Det vil dermed trolig bli behov for å utvide utdanningstilbudet, og dette mener FrP – hvis vi får det som vi vil – kan gjøres ved å utvide kapasiteten og legge det til Moss, Kongsvinger eller Stavern.

Regjeringens siste utspill er at de ønsker å lokalisere ny politihøyskole på Søndre Nordstrand. Det kan dermed se ut som regjeringen allerede har besluttet at Politihøgskolen skal flyttes fra der den ligger i dag. Dette er i så fall en beslutning som regjeringen har tatt før det er utredet. Regjeringen vet altså ikke engang om det er nødvendig å flytte, men er ute i mediene og peker på nye lokasjoner.

I altfor lang tid har vi sløst bort penger på dyre bygg og fasiliteter, i stedet for det som er viktig. I dette tilfellet er det viktigste at vi utdanner flere politifolk og opprettholder rekrutteringen og attraktiviteten for politiet. Da er det først og fremst innhold og ikke bygg som er viktig. En stor og vanskelig lokaliseringsdebatt er ingen tjent med, og det ønsker heller ikke FrP å bidra til.

Gjennom flere uttalelser er det tydelig at både Politihøgskolens ledelse og studentene ønsker å beholde dagens lokasjon på Majorstua. Det er riktignok noe uenighet om tilstanden til lokalene på dagens lokasjon, men forutsatt at man får hevet standarden der det trengs, er dagens lokasjon et klart ønske.

FrP kommer dermed ikke til å støtte forslag nr. 24, men vi kommer til å komme tilbake til Stortinget med egne forslag som peker på at hovedprioriteringen framover skal ligge på å videreutvikle de lokasjonene vi allerede har, og at eventuelle utvidelser i kapasiteten gjøres ved å se til Moss, Stavern eller Kongsvinger.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [16:04:14]: FrP valgte å trekke seg fra forhandlingene om et nytt barnehageforlik på Stortinget i oktober 2024, hovedsakelig på grunn av regjeringens kutt i pensjonstilskuddet til de private barnehagene. I løpet av de siste tre årene er det trukket inn 600 mill. kr fra godkjente private barnehager.

Denne våren behandlet Stortinget en ny barnehagelov. Et bredt flertall, inkludert regjeringspartiet, var tydelig: Private barnehager skulle få en forutsigbar ordning for pensjonstilskudd. Dokumenterte kostnader skulle dekkes. Ansatte i private barnehager skulle få like gode pensjonsvilkår som sine kollegaer i kommunale barnehager.

Da Kunnskapsdepartementet sendte ut forslaget til ny finansieringsforskrift, fulgte imidlertid ikke departementet opp Stortingets bestilling. Departementet valgte å utarbeide et regelverk som skaper mer usikkerhet, og som ikke gir reell likebehandling. Forslaget er forskjellsbehandling satt i system. Kommunale barnehager skulle få sine pensjonsutgifter dekket fullt ut med 20 pst. av lønnsgrunnlaget; private barnehager skulle ikke få mer enn maks 13 pst. Dette er ikke forutsigbarhet – det er oppskriften på konkurs.

For å sikre mangfold, kvalitet og bærekraftig drift trengs det forutsigbare og rettferdige finansieringsmodeller. Allerede i dag går fire av ti private barnehager med underskudd. Flere har lagt ned, og flere står i fare for å måtte gjøre det.

Det er et alvorlig demokratisk problem når regjeringen leverer forslag som ikke følger opp et klart vedtak i nasjonalforsamlingen. For hva er egentlig verdien av et stortingsvedtak dersom departementene kan overse det i praksis?

De private barnehagene har vært avgjørende for at man i dag har over 90 pst. barnehagedekning. For FrP spiller det ingen rolle om barnehagene er private eller offentlige – barn er like mye verdt, ansatte er like mye verdt, og foreldre skal ha frihet til å velge det tilbudet som passer best for sine unger.

Forslaget som nå fremmes av Senterpartiet, er noe FrP har jobbet for i flere år, og det er av stor betydning for den private barnehagesektoren at dette nå vedtas i Stortinget. Det er viktig at man nå får på plass et system som er rimelig treffsikkert, og med en sikkerhetsventil i form av en søknadsordning.

For FrP er denne saken klar: Forslaget støttes. Løfter skal holdes, likebehandling skal gjelde, og politiske vedtak skal respekteres. Nå må Arbeiderpartiet ta ansvar og sørge for at Stortingets vedtak faktisk blir fulgt opp.

Bård Hoksrud (FrP) [16:07:17]: Fremskrittspartiet har i mange år kjempet for å få på plass Stad skipstunnel, og det var Fremskrittspartiet som klarte å sørge for at det kom penger på plass til prosjektet. En drøy måned etter at valget er over, kortslutter denne regjeringen hele prosessen og sørger for at man ikke får vite hva man faktisk kunne redusert kostnadene til. Det er rimelig spesielt. Jeg tror nok mange på Vestlandet føler seg lurt av Arbeiderpartiet etter den beslutningen.

Stad skipstunnel handler ikke bare om et spektakulært prosjekt. Det handler om sikkerhet, effektivitet og framtidsrettede transportløsninger. Stadlandet er et av de mest værutsatte og farligste havstykkene langs hele norskekysten. Her møter skip ekstremvær som i dag skaper store utfordringer for både folk og næringsliv. En tunnel vil kunne gjøre sjøtransporten tryggere og mer forutsigbar og bidra til å flytte mer gods fra vei til sjø, noe som både reduserer utslipp og avlaster tungtrafikken på overbelastede veier.

Fordi vi har et flertall i denne sal som er så glad i å komme med nye klima- og miljøkrav som gjør at kostnadene fyker i været på denne type samferdselsprosjekter, ser vi også her enorme kostnader i forbindelse med utbyggingen. Det er symbolpolitikk som står i veien for at viktige prosjekter faktisk blir realisert. Vi må bort fra dette og heller bygge infrastruktur for framtiden som skaper trygghet, vekst og verdiskaping langs hele kysten, og derfor må vi også få ned kostnadene, sånn at man kan bygge og komme i gang med dette prosjektet.

Så er det spesielt i denne debatten å høre representanter fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet stå på denne talerstolen og skryte av alt man gjør på samferdsel. Trontalen var jo et tragisk kapittel for alle som er opptatt av samferdsel. Jeg prøvde å sjekke litt: Hvor mange ganger er ordet samferdsel nevnt i trontalen? Null. Hvor mange ganger er veier nevnt i trontalen? Null. Hvor mange ganger er jernbane nevnt i trontalen? Null. Hvor mange ganger er rassikring nevnt i trontalen? Null. Hvor mange ganger er tog nevnt i trontalen? Null. Hvor mange ganger er fly nevnt i trontalen? Jo, null. Da er det ikke så veldig mye igjen av satsing fra denne regjeringen.

I Telemark er det nesten sånn at det nye slagordet til Arbeiderpartiet er: De som har gebiss, hold det godt fast, og sørg for å kjøpe deg traktor i stedet for å kjøpe bil, for det er veier som er så dårlige at det er på full fart til å bli krise og kaos.

Dette er jo noe av det som er problemet med denne regjeringen: Den tar ikke på alvor utfordringer som folk hver eneste dag står i på samferdsel, og det er tragisk. Derfor er det viktig å sørge for at Fremskrittspartiet kommer til å få gjennomslag i denne sal, og at denne regjeringen snart blir avløst veldig fort, for de tar altså ikke samferdsel på alvor, og det handler om hverdagen til folk rundt omkring i hele landet.

Geir Pollestad (Sp) [16:10:29]: Kor mange gonger vart matberedskap nemnt i innlegget til Bård Hoksrud? Null! (Munterheit i salen.)

Det er to grupper i samfunnet som skal vera særleg glade for at me ikkje fekk eit politisk skifte ved valet. Det er for det fyrste dei som produserer maten vår. Den andre gruppa som skal vera glad, er alle dei som kvar einaste dag treng mat – både i gode dagar og ved krise og krig. Matproduksjon er ei næring som er heilt avhengig av dei politiske rammevilkåra, og det er eit område der det er stor politisk avstand i Stortinget.

Senterpartiet kjem i den perioden me går inn i, framleis til å ta leiarskap for å utvikla eit landbruk i heile landet for å styrkja sjølvforsyninga vår. I den sikkerheitspolitiske situasjonen me står i, må me tenkja meir på å prioritera matproduksjon og matberedskap. Det handlar om matlagring, det handlar om den løpande matproduksjonen, det handlar om bruk av fiskeriressursane våre. Me har rett og slett ikkje råd til ikkje å vera førebudde. Det er ikkje mogleg å snakka om beredskap på ein seriøs måte utan å ta med matberedskap.

Senterpartiet presenterte i valkampen Matløftet 2030. Der varslar me ei framleis satsing på norsk matproduksjon. Me ønskjer auka lønsemd i alle delar av jordbruket. Då treng me politiske verkemiddel: tollvern, jordbruksforhandlingar, marknadsregulering. Alt dette er Høgre og FrP motstandarar av.

Når det gjeld mat og klima, er det viktig å seia at det er forskjell på ku og kol. Det har vore eit viktig prinsipp at det ikkje skal innførast avgift på norsk matproduksjon. Om det prinsippet står seg òg for regjeringa, vil me få svar på i morgon, når statsbudsjettet vert lagt fram.

Det er ein usedvanleg dårleg idé å tenkja seg at ein skal avgiftsleggja norsk matproduksjon. Resultatet vil vera at ein styrkjer konkurransekrafta utanlandske bønder har til å levera mat inn i Noreg. Me svekkjer beredskapen vår. Difor vil eg signalisera at Senterpartiet er ein kraftig motstandar av å innføra avgift på norsk matproduksjon. Det er eit brot med prinsippet om at me skal måla utslepp per produserte eining, og at me ikkje skal kutta utslepp med å auka importen.

Innanfor landbruket er me godt på veg, men det er viktig å signalisera at me framleis ikkje er i mål.

Geir Inge Lien (Sp) [16:13:45]: Gjennom valkampen stod kandidatane til Arbeidarpartiet på kvar holme og kvart nes i dette landet og presenterte gladnyheiter og lovnader om pengar til både det eine, andre og tredje gode føremålet. Langs kysten augna folk håp om at det endeleg skulle kome flytande eit reelt samferdselsløft, etter mange år i skuggen av prestisjeprosjekt i sentrale delar av landet. Folk gjekk til valurnene, fulle av optimisme for framtida, men no ser vi at Arbeidarpartiet nok ein gong sviktar kysten.

Senterpartiet er ikkje motstandar av større samferdselsprosjekt. Vi treng gode kvardagsvegar og ein moderne jernbane. Vi må evne å sjå heile landet når vi skal prioritere. Det er mottoet til Senterpartiet.

Når Arbeidarpartiet snakkar varmt om distrikta, men varslar eit budsjett som lar kysten stå åleine i stormen, føler folk seg lurt – og det med god grunn.

Senterpartiet står fast på at samferdselspolitikk skal byggje opp heile landet. For å få til det må vi ta vare på det vi har, utbetre der vi kan, og byggje nytt når vi må. Det hjelper lite med berre nye investeringar viss fylkesvegar sklir på havet. Det hjelper heller ikkje med jernbanesatsing viss pengane går til å sikra at Moss ikkje skal skli på havet.

Eg er glad for at vi no ser ut til å få fleirtal for forslag nr. 28, om å sikre at Kystverket kan halde fram og fullføre dei pågåande forhandlingane med dei utvalde entreprenørane. Stad skipstunnel er noko av det vi må byggje. Nokon påstår at det er symbolpolitikk, men for dei som bur og jobbar langs kysten, handlar det om kvardagen. Det handlar om sikkerheita til sjøfolk, det handlar om konkurransekrafta til kysten, og det handlar om regionbygging. Det handlar om å gje folk tryggleik for at staten ser dei som bur der bølgjene bryt mot land.

Difor vil Senterpartiet fortsetje å kjempe for ein samferdselspolitikk som ser heile landet, som bind oss tettare i hop, og som let oss ta i bruk heile landet vårt.

Kristian August Eilertsen (FrP) [16:16:23]: Jeg vil redegjøre for hvordan Fremskrittspartiet stiller seg til noen av forslagene som er fremmet i debatten.

Arbeiderpartiet har innsett at det ikke lenger er flertall i denne salen for finansieringen av sykehusene. Nå ser det ut som regjeringspartiet har latt seg presse og har fremmet et eget forslag om å utrede et skille mellom drift og investering i sykehusene. Fremskrittspartiet mener at et system der man må kutte i viktige tilbud for pasientene for å betale renter og avdrag for å bygge nye sykehusbygg, ikke kan fortsette. Derfor vil Fremskrittspartiet stemme for forslag nr. 22, framsatt av representanten Tonje Brenna.

Fremskrittspartiets politikk er at lønnsnivået i det offentlige må stå i stil med resultatene man leverer, og når det gjelder resultatene som leveres i helseforetakene for tiden, finnes det knapt noen som er fornøyd med det som skjer.

Vi er først og fremst opptatt av tilbudet til innbyggerne våre. Mange viktige tilbud til pasientene er i ferd med å legges ned, avvikles og sentraliseres, men det er regjeringen som har det øverste ansvaret for dette, og det er på tide at statsråden tar ansvaret sitt. Derfor kommer vi ikke til å støtte forslagene nr. 7, 8 og 33, framsatt av henholdsvis Rødt og Senterpartiet. Fremskrittspartiet kommer derimot til å støtte forslag nr. 19, framsatt av representanten Tonje Brenna fra Arbeiderpartiet.

Det som imidlertid er litt interessant, er at Arbeiderpartiet på Stortinget må gjøre det som deres egen statsråd tydeligvis ikke er i stand til å gjøre selv, nemlig å sørge for moderasjon i utviklingen i lederlønningene i helseforetakene. Langt viktigere er det likevel at regjeringen sørger for et godt helsetilbud, noe man så langt ikke har vært i stand til å gjøre.

Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at døgnkapasiteten innen psykisk helsevern må bygges opp. Derfor foreslo Fremskrittspartiet 200 mill. kr mer til økt døgnkapasitet innen psykiatrien i vårt alternative budsjettforslag i fjor. Innbyggerne våre som har behov for døgntilbudet innen psykisk helsevern, har behov for det nå. De trenger ikke flere planer, de trenger handling. Det eneste vi får av forslag her, er imidlertid flere planer. Dette kan regjeringen begynne å levere på allerede i morgen, i budsjettet de legger fram. Da kan vi gå fra ord til handling når det gjelder døgntilbudet innen psykiatrien. Derfor vil vi heller ikke stemme for forslag nr. 21, framsatt av representanten Tonje Brenna fra Arbeiderpartiet.

Når det gjelder forslagene nr. 34 og 40, fra henholdsvis Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, vil Fremskrittspartiet kun støtte førstnevnte, altså nr. 34. Vi mener dette forslaget er langt mer konkret og tydelig. Fremskrittspartiet oppfatter forslag nr. 40 nærmest som en blankofullmakt til helseforetaket og statsråden om å legge ned tilbudet og etterpå si at innbyggerne blir godt ivaretatt. Det kan ikke Fremskrittspartiet støtte.

Ine Eriksen Søreide (H) [16:19:27]: Det er både bra og viktig at vi fikk til en tverrpolitisk enighet i Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret for halvannet år siden. Men vi måles ikke på voteringene i Stortinget, vi måles på handlekraft og gjennomføringsevne. Snart fire år inn i en brutal krig i Europa må regjeringa vise større evne til å skjære igjennom.

Da vi inngikk ubåtkontrakten for de fire første ubåtene i 2017, lå det inne en opsjon på ytterligere to ubåter. I fjor forhandlet Tyskland og Norge i fellesskap om kontrakten for de neste ubåtene. Tyskland signerte sin avtale i desember 2024 og bestilte fire ubåter. Norge utreder fortsatt – ifølge regjeringas melding til Stortinget om framdriften i langtidsplanen – om vi skal signere. Nok en gang mister vi tid fordi regjeringa ikke viser nødvendig handlekraft.

Den teknologiske utviklingen går nå usedvanlig raskt, som statsministeren også var inne på i sin innledning, og det gjelder kanskje spesielt droneteknologien. For fire år siden begynte norsk forsvarsindustri arbeidet med å be regjeringa om tillatelse til å kunne teste våpenbærende droner på sine våpentestfelt. Det har tatt veldig lang tid, så i juni fremmet Høyre et forslag i Stortinget, som fikk bredt flertall, der vi instruerte regjeringa om umiddelbart å tillate at man kunne teste våpendroner. Først 14. august sendte Luftfartstilsynet et brev til Nammo, som er den aktuelle bedriften, der de skriver at det er norsk militær luftfartsmyndighet som er rett instans. Det skjer fire år etter at Nammo først var i dialog med myndighetene, og to år etter at de søkte tillatelse. Regjeringa hadde altså i fire år sendt Nammo til feil instans fordi man ikke klarte å stokke beina internt, og ingen har tatt ansvar for å skjære igjennom. Det er derfor vi etterlyser disse vedtakene. Utålmodigheten handler ikke om det vi vedtok i langtidsplanen, det er vi alle enige om. Utålmodigheten handler om forvaltningen av forliket, den brede og historiske enigheten, og evnen til å vise gjennomføringsevne og handlekraft.

Så en kort stemmeforklaring: Senterpartiets forslag om å instruere regjeringa om å kjøpe tilbake Olavsvern, forslag nr. 30, er ikke et forslag Høyre kommer til å støtte. Dette diskuterte Stortinget bredt i forbindelse med langtidsplanen for Forsvaret. Der ligger det en komitémerknad som er enstemmig, der vi ber regjeringa snarest mulig legge fram en vurdering av mulige havner og fasiliteter til norske allierte fartøy i Tromsø-regionen. Det inkluderer altså i høyeste grad Olavsvern. Det er viktig at denne vurderingen nå kommer til Stortinget, rett og slett fordi dette er infrastruktur som kan være viktig for forsvaret av Norge og for allierte.

Trond Helleland (H) [16:22:53]: Det er trivelig å kunne møtes igjen i et nytt storting, men det er en del ting som står fast. Jeg er blitt styrket i troen her i dag ved å høre representanten Hoksruds engasjement og representanten Liens ønske om å satse på samferdsel, for det vil også Høyre. Vi vil bygge Norge sammen.

Et lite land som vårt, der det bor folk fra Nordkapp til Lindesnes, som har natur og naturkrefter som gir store utfordringer, men som samtidig gir stor verdiskaping, trenger en helhetlig samferdselspolitikk. Derfor vil vi i Høyre fortsette kampen for store og sammenhengende utbygginger. Kysten må knyttes sammen med veier, som f.eks. Hordfast. Øst og vest må bindes sammen med veier og bane, som f.eks. Ringeriksbanen og andre forkortinger av Bergensbanen. Europavei 6 er en livsnerve gjennom hele landet, og mye gjenstår før tunneler gjennom Nordland, sidearmer til Lofoten og andre viktige prosjekter er på plass. Også her i hovedstadsområdet står trafikken i stampe, på E18 og E6, og både Vestfoldbanen og andre jernbaneprosjekt må fullføres.

Et nytt element har dessverre blitt mer aktuelt de siste årene. Med gode naboer som endelig er blitt NATO-medlemmer, er beredskap knyttet til vei, bane, luft og sjø noe vi må arbeide intensivt med de neste årene. Vi ser stadig flere eksempel på at Norge er delt. Vi har hatt bruer som har rast sammen, vi har ras som stenger både vei og jernbane og deler Norge i to, og vi har svikt i infrastrukturen som fører til forsinkelser og innstillinger. Regjeringens mantra er å ta vare på det vi har, og bygge nytt der vi må. Så kan en jo spørre om en tar vare på det vi har, og om en bygger nytt der en må. Jeg håper en i denne perioden kan fokusere mer på oppgavene som må løses, og mindre på omkamper om organisering.

Så en stemmeforklaring når det gjelder forslag nr. 28, nylig omtalt av Bård Hoksrud og Geir Inge Lien, om Stad skipstunnel: Forslaget innebærer at Kystverket skal fullføre de pågående forhandlingene med utvalgte entreprenører. Det er litt oppsiktsvekkende at den eneste gangen statsministeren har uttalt seg om samferdsel, så lenge i hvert fall jeg kan huske, vil han skrinlegge et prosjekt som det har vært bred enighet om i Stortinget, og som vi har bedt om en prosess for. Høyre vil ikke ta en realitetsvurdering av dette nå, men vi vil at den prosessen som faktisk er påbegynt, ikke blir kortsluttet gjennom en forhåndslekkasje fra statsministeren. Dette er en sak for budsjettet. Høyre vil behandle dette i forbindelse med budsjettet, og jeg håper at regjeringen kan levere sluttresultatet av de pågående forhandlingene før vi tar stilling til Stad skipstunnel. Ifølge det Marianne Sivertsen Næss svarte til Fremskrittspartiet så sent som 26. august, skulle anbudsprosessen med forhandlinger gjennomføres. Det foreslås det nå å ta avstand fra. Derfor vil Høyre støtte forslaget fra Senterpartiet.

Marius Langballe Dalin (MDG) [16:26:19]: Først: Naturtapet må stansast, og difor meiner vi det er på høg tid å stanse dumpinga i Førdefjorden til det er rettskraftig dom.

Eg skal dernest snakke kort om lokalsjukehusa. Vi er mot kutt i tenestene i Lærdal og på Eid, men det er samtidig nødvendig å utvikle framtidas lokalsjukehus. Å sementere det tilbodet vi har, i staden for å utvikle det nye som trengst endå meir, meiner vi er feil, og difor har vi fremja eit nytt forslag. Det lyder som følgjer:

«Stortinget ber regjeringa sikre at endringar i tenestetilbodet ved Lærdal og Nordfjord sjukehus vil gje eit minst like godt fagleg tilbod på tenestestadene i Sogn og Nordfjord som i dag.»

Vi har god dialog med Arbeidarpartiet om å utvikle dette og ønskjer å fortsetje det arbeidet, så stem for forslag nr. 40.

Kjersti Toppe (Sp) [16:27:31]: Eg skal gjera greie for standpunkta til Senterpartiet i ein del helseforslag.

Vi stemmer for vårt eige forslag om leiarløningar i helseføretaka, forslag nr. 33, om at helseføretaka skal følgja leiarlønssystemet til staten. Vi støttar difor ikkje forslag nr. 8, frå Raudt.

Vi støttar forslag nr. 7, frå Raudt, om ei sak til Stortinget etter gjennomgang av bruken av leiarløningar og tilhøyrande ordningar for direktørar i Helse nord og andre helseføretak.

Vi støttar ikkje forslag nr. 19, frå Arbeidarpartiet, om det same, for det er meir upresist. Ein vil heller ikkje få ei sak tilbake til Stortinget om dette viktige spørsmålet.

Vi står for vårt eige forslag nr. 29, om endringar i finansieringa av helseføretaka, slik at det vert skilt mellom drift og investering.

Vi støttar ikkje forslag nr. 22, frå Arbeidarpartiet, om det same. Det er fordi det ikkje er konkret – det er berre at vi vedtar at regjeringa kan få greidd ut mange ulike finansieringsmodellar – og det er heller ikkje forpliktande. Skal Stortinget visa politisk retning mot eit alternativ til dagens finansiering og sjukehusmodell, meiner vi at det ikkje held å la eit reformutval stå for all politikkutvikling og berre be om nye utgreiingar, utan ei politisk retning.

Når det gjeld forslag nr. 34, om å stoppa kutta i tenestetilbodet i Lærdal og på Nordfjordeid, står vi ved vårt eige forslag. Vi kjem ikkje til å støtta, heller ikkje subsidiært, forslag nr. 40, frå Miljøpartiet Dei Grøne. Vi kan ikkje forstå korleis det er mogleg å få til eit minst like godt tilbod når ein skal kutta 100 mill. kr i tenestetilbodet for ortopedi, barsel og skadepoliklinikk. Vi meiner, som FrP, at forslag nr. 40 eigentleg er ei blankofullmakt til å gå vidare med dei kutta som er, og vi vil sterkt anbefala å støtta vårt forslag dersom ein bryr seg om korleis sjukehustilbodet i Sogn og Fjordane skal verta framover.

Vi kjem til å støtta forslaga nr. 20 og 21, frå Arbeidarpartiet, om å utarbeida ein plan for å auka døgnkapasiteten i psykisk helsevern og om å vurdera vaksine mot RS-virus i barnevaksinasjonsprogrammet. Eg må samtidig seia at dei to forslaga er presist upresist skrivne. Ingen av dei har eigentleg stor verdi. Det er allereie vedtatt og gitt i oppdrag til helseføretaka å levera ein slik tidfesta og konkret plan. No er det berre ein plan, og han skal koma 1. november. Arbeidarpartiet skal få «labben» vår òg på dei to forslaga, men dei har ikkje den store betydninga.

Frank Edvard Sve (FrP) [16:30:50]: Det var ein representant frå Arbeidarpartiet litt tidlegare i dag som var veldig oppteken av å snakke sant, vere truverdig og ikkje minst sannferdig. Då har eg tenkt å gjere eit lite besøk hos ein person i Arbeidarpartiet. Det gjeld representanten Per Vidar Kjølmoen i Møre og Romsdal. For ei tid tilbake reiste han rundt og teppela Vestlandet og Møre og Romsdal med eit innlegg der det stod:

«Ap leverer der FrP sviktet – på Stad også.»

Det gjeld altså Stad skipstunnel. Då lurar eg verkeleg på om Arbeidarpartiet har ein stor jobb å gjere internt i å rydde opp i eigne rekkjer – at folk faktisk bør begynne å snakke sant. I valkampen reiste same person rundt i Møre og Romsdal og bedyra at Arbeidarpartiet skulle støtte Stad skipstunnel. Det er ganske spesielt at statsminister Støre frå Arbeidarpartiet no ynskjer å skrote Stad skipstunnel, når fyrstekandidaten til Arbeidarpartiet i Møre og Romsdal har skrive lesarinnlegg, teppelagt media og lova innbyggjarane og næringslivet at ein skal gjennomføre det. Det er ganske fantastisk. At Arbeidarpartiet ikkje støttar opp om ei av dei største næringane i Noreg, er ganske ufatteleg. Kyst- og sjøfartsnasjonen Noreg er ikkje viktig lenger. Vi har ein statsminister som ikkje er interessert i eit av dei største og farlegaste kystområda våre.

Stad er eit område der store næringar må liggje og vente. Det er ikkje berre det at det er livsfarleg. Dette sørgjer også for at vi ikkje får varer frå viktige næringar over på kjøl, og i staden må køyre bil på alle vegane våre, når dei heller kunne vore frakta på sjøen.

Når eg les riksmedia – ein del redaktørar og andre – vert eg rett og slett sint. Det er redaktørar som sikkert ikkje har hatt anna med kysten å gjere enn å ha løpt på sandstranda på Sørlandet og duppa med tærne. No ynskjer dei å framstå som skipperar, men dei har ikkje sett korleis det er å gå forbi Stad og vere på dei farlege hava våre. Det er forakt for kysten.

Kystområda får 17 mrd. kr i Nasjonal transportplan dei neste tolv åra. Til veg er det sett av 548 mrd. kr og til jernbane 484 mrd. kr. Kysten får 17 mrd. kr. Norsk presse går til angrep på ei heil næring og på ein kyst som faktisk leverer store delar av verdiskapinga i dette landet og held heile Noreg i gang. Eg er skuffa.

Eg er veldig skuffa over statsminister Støre, som kan finne på å gå til eit slikt angrep på kysten og dei store næringane våre. Vi i Møre og Romsdal skal kjempe for å få Stad skipstunnel på plass. Der står vi skulder ved skulder med Vestland, og vi står skulder ved skulder med våre næringar og alle som ferdast der det er farleg på sjøen.

Erlend Larsen (H) [16:34:04]: Vi har nettopp vært gjennom ekstremværet Amy, som sørget for store nedbørsmengder, oversvømmelser og kraftig vind. Store trær ble lagt over ende, strømmen forsvant, en rekke tak fikk store skader, og mange hus fikk vannskader. Svært mange fagfolk sto på natt og dag for å redde bygninger, folk og dyr. Det måtte en stor innsats til for å redusere følgeskader og varige ødeleggelser.

Det er ikke mulig for kommuner og stat å ha så mange ansatte at de kan håndtere så store kriser. Vi er avhengig av et velfungerende privat næringsliv for å holde skoler, sykehus og vannforsyning i gang når krisen oppstår.

Vi er et lite land hvor det ikke er mulig at staten skal kunne levere innenfor alle kriseområder, heller ikke om vi kommer i krig. Riksrevisjonen sier i sin rapport fra mai om totalforsvaret at sivile aktører ikke er godt nok forberedt på å støtte Forsvaret og allierte styrker i en krise eller krig. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon kan det få alvorlige konsekvenser, skriver Riksrevisjonen. Et velfungerende næringsliv er altså en viktig del av norsk beredskap, men de blir i liten grad inkludert når beredskapen planlegges.

Vi må begynne å forhåndsrekvirere private bedrifter igjen, slik vi gjorde under den kalde krigen, så de er klare og disponible dersom det blir krig. Norge kan ikke ha så mange gravemaskiner, bulldosere og lastebiler som det kan bli nødvendig å ha i krise og krig. Maskiner må brukes og rulleres når de er modne for utskifting.

Under den kalde krigen var en rekke private bedrifter forhåndsrekvirert. De ansatte i entreprenørbedrifter skulle kle av seg sine arbeidsklær og kle på seg sine militære uniformer. Bedriftene gikk fra å være privateide til å bli en militær avdeling. Ferjer var forhåndsrekvirert til bruk som mineleggere og hospitalskip. Sivile fly- og helikopterselskaper ble gjort om til militære flyskvadroner. De ansatte var forhåndsmobilisert i jobben sin og visste hvilke oppgaver de ville få om det ble krig.

Forsvaret kan i dag stille med inntil 18 transporthelikoptre, mens de sivile helikopterselskapene i Norge har mellom 200 og 250 helikoptre. Under den kalde krigen ble det sagt at Norge hadde den relativt største løftekapasiteten i NATO på grunn av alle våre sivile helikoptre som var forhåndsrekvirert til militær bruk.

Forsvaret av Norge er vår største dugnad, hvor alle skal bidra på hvert sitt vis. Ved kriser som stormen Amy kan vi bruke det næringslivet har å tilby. Dersom vi skal forhåndsrekvirere sivile bedrifter, slik vi gjorde under den kalde krigen, er det kun norskeide bedrifter og ansatte vi kan bruke. Derfor er det ikke likegyldig hvem som eier en bedrift. Vi må ha en næringsvennlig politikk som favoriserer norsk eierskap. Når skattesystemet favoriserer utenlandsk eierskap, eller når norske eiere flytter ut av Norge, svekker vi også norsk beredskap.

Erlend Svardal Bøe (H) [16:37:20]: Jeg skal bare gi en kort stemmeforklaring når det gjelder forslag nr. 40, der ordlyden er endret til følgende:

«Stortinget ber regjeringa sikre at endringar i tenestetilbodet ved Lærdal og Nordfjord sjukehus vil gje eit minst like godt fagleg tilbod på tenestestadene i Sogn og Nordfjord som i dag.»

Høyre kommer til å støtte det forslaget. Vi registrerer at regjeringspartiet selv, altså Arbeiderpartiet, nå stemmer for dette, og da antar vi at de mener at dette ikke er problematisk opp mot den prosessen som allerede foregår i foretaket. – Det var bare en stemmeforklaring på hvorfor Høyre støtter det forslaget, som da vil få flertall.

Kirsti Bergstø (SV) [16:38:17]: Jeg vil takke for to dager med debatt. Jeg må jo bare slå fast at denne stortingsperioden blir alt annet enn kjedelig, men jeg vil også slå fast tryggheten for og gleden over at det tross alt er et flertall som er samlet i denne salen for å styrke velferden og fellesskapet. Og selv om vi heier på det private næringslivet, ønsker vi at skattepenger skal gå til velferd, ikke til privat profitt.

Jeg vil komme med noen kommentarer til SVs stemmegivning i dag og først si at vi kommer til å stemme for alle forslag som demper lederlønnsgaloppen. Det er noe vi har drevet fram, har vært opptatt av og fortsatt er opptatt av, og vi tar imot andre partiers initiativ med jubel.

Vi setter særlig pris på forslaget om å skille drift og bygg i helsevesenet. Det er nødvendig for at man ikke skal komme i den ulykkelige situasjon at får man nye bygg, må man skrelle ned på det byggene skal brukes til. Vi ser fram til det som et første steg mot målet om en helt annen organisering av sykehusene, som handler om faglighet og om mer politisk styring.

Vi har stor sympati for Venstres forslag knyttet til barnevernet i Oslo og støtter intensjonen i det. SV har tidligere også vært pådrivere for å øke støtten til barnevernet i Oslo og ser at det er en prosess som pågår der. Vi forutsetter at regjeringen kommer til å behandle dette som et budsjettspørsmål, og vi ønsker heller ikke å blande oss inn i lønnsdannelsen ved å gå inn for endring av barnehagelæreres lønn direkte.

Jeg har et par kommentarer til elektrifisering av sokkelen og forslagene om det. Vi ønsker ikke å elektrifisere med kraft fra land, men vi ønsker å kutte utslipp, og vi ønsker å sikre verftene og leverandørindustrien nye oppdrag. Vi lytter til både miljøbevegelsen og de industritillitsvalgte og forbundene når vi i dag stemmer imot forslagene fra Fremskrittspartiet og også alle andre, unntatt nr. 35 og 36, fra Miljøpartiet De Grønne. Det handler rett og slett om at dette er spørsmål som trenger en dypere behandling. Det berører arbeidsplassene til folk, men også hvordan vi skal nå klimamålene våre og sikre industrien for framtiden. Der fremmet SV et representantforslag i dag som jeg ser fram til å diskutere videre.

Arild Hermstad (MDG) [16:41:37]: Takk for en god debatt og en god start på denne stortingssesjonen. Det er veldig mye vi er enige om, og særlig når det gjelder hvilke utfordringer vi er opptatt av å løse, er det ganske mye overlapp. Men løsningene spriker i mange retninger. Minst ni ulike meninger om hva som er den beste måten å løse samfunnsproblemene på, tror jeg vi kan skrive under på at vi har.

Det er også tydelig for meg at Miljøpartiet De Grønne har en viktig rolle i dette stortinget. Det handler om at vi er en pådriver for å ta Norge trygt ut av oljealderen og for at vi skal gjøre det billigere og enklere å leve miljøvennlig. Vi skal bekjempe fattigdom og utenforskap og ta bedre vare på naturen vår. Vi skal også stå opp for demokratiet – mot ytre høyre-bølgen, som vi ser i mange land – og kjempe for Palestina og for mer støtte til Ukraina.

Så vil jeg komme med en stemmeforklaring. Det er en forklaring på hvorfor vi stemmer for Fremskrittspartiets forslag nr. 1–4, i tillegg til at vi stemmer for våre egne forslag om elektrifisering. Elektrifisering med kraft fra land forlenger oljealderen. Vi stemmer imot elektrifisering, ikke fordi det er dyrt, men fordi det er dårlig klimapolitikk. Vi i Miljøpartiet De Grønne er for å elektrifisere biler fordi vi vet at vi trenger å komme oss rundt. Vi er for å elektrifisere gravemaskiner, og vi er for at industrien skal få tilgang til strøm for å kutte sine utslipp. Alt dette er noe vi skal fortsette med. Men vi er imot å sende dyrebar kraft og grønn energi til en næring som vi skal slutte med, som vi må slutte med for å løse klimaproblemene. Det vi trenger, er en plan for sluttfasen til olje- og gassnæringen, ikke grønnvasking. Å sende kraft fra land til sokkelen er grønnvasking. Det forlenger levetiden til felt som burde vært avviklet, og det stjeler strømmen fra andre næringer, som trenger den.

I dag hadde vi en gyllen mulighet til å stoppe elektrifisering med kraft fra land av flere felt. Nå blir det en behandling av et Dokument 8-forslag. Det ser vi også fram til, og der kommer vi selvfølgelig til å stemme på samme måte.

Hvis man lurer på konsekvensene av Fremskrittspartiets forslag – og dette er kanskje noe Fremskrittspartiet burde ta inn over seg – er det bare å lese hva Hildegunn T. Blindheim, administrerende direktør i Offshore Norge, sa til E24 i går: Det kan bidra til en raskere avslutning av noen av feltene på sokkelen.

Det er nettopp det vi trenger. Det er det som gir den omstillingen Norge må ha.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke for en god debatt. Den har vist at Stortinget er et reelt politisk verksted der vi jobber sammen for å finne fram til gode løsninger. Det lover godt for de neste fire årene.

Sofie Marhaug (R) [16:44:48]: Takk for to gode dager med debatt.

Rødt har gjort et historisk godt valg, og vi vil bruke vår makt og innflytelse til å få til faktisk forandring i Norge, for selv om Nettavisens Gunnar Stavrum fortsatt tror at Sylvi Listhaug kan bli statsminister de neste fire årene, er maktbalansen i virkelighetens verden en ganske annen, heldigvis.

Jeg skal også gi noen stemmeforklaringer. Rødt kommer ikke til å støtte forslaget fra Senterpartiet og Høyre om å utsette flytting av Politihøgskolen, men vil la regjeringen fullføre flyttingen fra Majorstuen til Søndre Nordstrand. Når det er sagt, er Rødt positive til å flytte flere statlige arbeidsplasser ut av de store byene – så er det ikke noen tvil om det.

Vi kommer ikke til å støtte forslaget fra Venstre om å øke bevilgningene til barnevernet i Oslo. Rødt deler intensjonen, men vi mener det er et spørsmål som hører hjemme i budsjettet, og har forventninger til at regjeringen leverer noe på dette raskt.

Vi vil heller ikke støtte forslaget til MDG om fredsbevarende styrker i Gaza. Vi deler intensjonen som også har kommet fra Fagforbundet og fra Tromsø kommune, men ordlyden i dette forslaget åpner for andre løsninger enn et FN-mandat, og det har vi historisk dårlige erfaringer med.

Vi kommer derimot til å støtte forslag om å stanse elektrifisering med kraft fra land, både fra FrP og MDG. Elektrifiseringen pynter kanskje på Norges klimagassutslipp, men det står i veien for andre og langsiktige klimatiltak. Det øker også presset på naturen og driver opp strømprisene på land.

Jeg vil også understreke at det er veldig, veldig gledelig at vi får noen seire her i dag, bl.a. at det blir flertall for forslaget som handler om å følge folkemordkonvensjonen og hindre at Norge indirekte bidrar til folkemord.

Jeg er glad for at det kan bli flertall for en tidsfrist for kompensasjon for Kielland-ofrene. De har ventet mer enn 45 år for lenge allerede.

Jeg er glad for at det blir flertall for å avslutte utredningen av en udemokratisk budsjettprosess, og det var veldig gledelig å høre at også Arbeiderpartiet støtter å avslutte den prosessen.

Så kan det bli flertall for Rødts forslag om å regulere anonym finansiering av politisk reklame, som vi har sett flere stygge eksempler på i valgkampen. Det norske demokratiet er nemlig helt avhengig av åpenhet og gjennomsiktighet som et minimum når det gjelder forholdet mellom penger og politikk. Det er en god start på denne perioden.

Geir Pollestad (Sp) [16:48:07]: Eg vil takka for debatten. Det har vore ein interessant debatt. Det har vore mange harde angrep frå Framstegspartiet mot spesielt Arbeidarpartiet, og så er det interessant å sjå korleis det gjev seg utslag når ein kjem til avstemming.

Senterpartiet har eit forslag om leiarløningar i helseføretaka, der me føreslår at ein skal leggja til grunn statens leiarlønssystem. Nei, det kan ikkje FrP stemma for. Dei går saman med Arbeidarpartiet for å sikra fleirtal for ei langt slappare formulering. Me har eit tydeleg forslag frå Senterpartiet om å skilja drift og investering i sjukehusa våre. Der skulle me tru at me hadde støtte frå FrP, men dei søkjer saman med Arbeidarpartiet og sikrar fleirtal for eit mykje slappare forslag.

Me har eit forslag saman med Høgre om å flytta Politihøgskulen ut av Oslo. Det skulle me jo tru hadde støtta til FrP, men nei, dei går saman med Arbeidarpartiet for å sikra den prosessen som går føre seg. Det er noko av det eg synest er litt underleg med denne prosessen.

Så har det for Senterpartiet vore viktig at me har fremja forslag saman med alle partia på Stortinget. Mange av desse forslaga kjem i voteringa til å få fleirtal. Det er denne måten me ønskjer å jobba på i dette Stortinget. Me ønskjer å ha ei nøkkelrolle og samarbeida med alle parti om saker som me er einige om.

Til slutt berre ei kort stemmeforklaring til forslag nr. 40: Det kan sjå fint ut, og gjeld tenestetilbodet ved Lærdal og Nordfjord sjukehus, men det forslaget stemmer Senterpartiet imot, for det forskoterer det kuttet i tilbodet som Senterpartiet er mot.

Tonje Brenna (A) [16:50:26]: Takk for en god og lang debatt om det store og om det lille, om det fjerne og om det helt nære. Debatten viser helt tydelig at det finnes to alternativer i norsk politikk. Det ene er de partiene som vil etterlate hver og en av oss mer til oss selv, som ikke er opptatt av hvordan fellesskapet også trygger den enkelte, hver og en av oss. Det er en retning som handler om å bruke alle krefter, all energi og all taletid i denne salen på å svartmale, på å beskrive elendighet, men som ikke leverer et eneste forslag til løsninger på problemene.

Problemer finnes det nok av i dette landet. Det finnes ting som ikke virker, tjenester som burde blitt bedre. Det finnes liv som hadde vært bedre hvis politikken hadde hjulpet nettopp de menneskene som lever det livet. Det er ikke Høyre og Fremskrittspartiet opptatt av å gjøre noe med. De er tvert imot bare opptatt av å beskrive den såkalte elendigheten.

Det andre klare alternativet i dette stortinget er de partiene som tror på fellesskap, som mener at det vakre med problemer, er at de er til for å løses – de som tror at vi får til mer sammen enn vi gjør hver for oss. Sånn sett har denne trontaledebatten vært veldig klargjørende, og det er jeg glad for.

Dagen i dag startet med at Sylvi Listhaug i replikk på statsministeren snakket om fravær av visjoner. Det aller mest visjonsløse jeg kan se for meg, er å være opptatt av at de som har aller mest fra før, skal stå først i køen igjen og igjen.

Arbeiderpartiets visjon, derimot, er klar: Vi skal gi folk trygghet for morgendagen og tro på framtiden. Vi skal trygge folks økonomi, trygge næringslivet og arbeidsplassene, trygge barn og unge og vise folk at vi vil gjøre alt for at de skal ha trygghet for helsen sin. I en urolig verden skal vi trygge landet. Vi skal bekjempe kriminalitet og investere i vårt felles forsvar.

Det er å ha visjoner. Det er å ville løse problemene, ikke bare beskrive dem. Det er å bruke all vår energi, all vår taletid og all vår kraft på faktisk å gjøre Norge litt bedre, hver eneste dag. Det er å bruke pengene og budsjettene riktig. Det er å prioritere rett, og det er å gjøre en jobb for at folk kan leve et trygt og godt liv uansett hvem de er.

Det er en stor og viktig oppgave, en oppgave som løst rett vil føre til mer trygghet, mer fellesskap og at flere mennesker i Norge kan leve et godt liv. Det er Arbeiderpartiet beredt til å fortsette med hver eneste dag de neste fire årene.

Sylvi Listhaug (FrP) [16:53:33]: Takk for en god debatt.

Det er fascinerende mange som er opptatt av Fremskrittspartiet. Det er mange som er opptatt av å gi oss skylden for mye av det som nå er tilstanden i Norge, til tross for at det er et helt annet parti som sitter med styringen. Det er fascinerende å se på dette tuttifrutti-samarbeidet. Det vi har sett nå, er bare en liten krusning sammenlignet med det vi får se når disse partiene skal sette seg ned og forhandle – ikke nødvendigvis i samme rom, har vi lest, for Senterpartiet vil ikke dele rom med de andre. Dette skal bli svært interessant.

Det har vært forfriskende mange nye representanter på talerstolen. Fra Fremskrittspartiet er vi 32 nye representanter – til sammen 47. De aller fleste har vært oppe på denne talerstolen i løpet av disse dagene. Jeg tror alle som sitter i denne salen, ser den formidable kraften vi kommer til å være de neste fire årene.

De neste fire årene skal vi stemme for det vi er for, og vi skal stemme mot det vi er mot. Vi gir bl.a. Senterpartiet nå flertall – sammen med flere andre parti – for å jobbe videre med Stad skipstunnel, og flere andre forslag også. Vi skal følge nøye med på hva som skjer i budsjettforhandlingene, for det er Senterpartiet som må levere når de skal inn i dem. Der er det ikke vi som har påvirkningskraft.

Vi skal fortsette kampen for å stanse sløsingen. Når representanten Brenna snakker om trygghet for folk, tror jeg at eldre som i dag venter på sykehjemsplass, eller som ikke får vedtak om det fordi det ikke finnes penger eller muligheter til å gi det, føler lite trygghet. Jeg tror syke som nå ser at det legges ned tilbud, og som ikke får hjelpen de trenger, eller som blir satt i en kø, føler lite trygghet i hverdagen. Jeg tror at alle de barna som opplever at det går av håndgranater og skjer kriminalitet i nabolaget der de bor, føler lite trygghet i det samfunnet Arbeiderpartiet nå styrer.

Jeg kan i hvert fall love at kampen for tryggheten til folk – for at de som trenger omsorg, skal få det, for at vi skal sikre økonomisk handlefrihet og det å se på folks penger som faktisk deres, ikke som noe man bare skal forsyne seg mest mulig av, som venstresiden har en tendens til – kommer til å bli veldig viktig de neste årene. Vi kommer til å følge med. Vi kommer til å være konstruktive. Vi kommer til å støtte de forslagene vi er for, og vi kommer høylytt til å gi beskjed om det når vi er mot det som blir vedtatt.

Statsminister Jonas Gahr Støre [16:56:44]: Det har vært årets første debatt, og regjeringen har vært bredt til stede og deltatt og lyttet til den. Jeg har lyst til å si et par oppsummerende ord fra min side.

For det første vil jeg gjenta det som flere har sagt, at det er en sal hvor omtrent halvparten er nye. Jeg tror veldig mange av dem har hatt ordet, og la meg si det slik: Jeg har sittet og overhørt noen slike debatter, og jeg er oppløftet over hvor gode innlegg det har vært fra alle hold, og særlig fra dem som er nye. Jeg er selvfølgelig spesielt begeistret over mitt eget parti, men la meg si at jeg synes det gjelder tvers igjennom at det har vært bra innlegg i den formen som Stortinget har.

For det andre: Vi har fått tydeliggjort det jeg kalte verdifellesskap og uenighetsfellesskap. Det å ha et fellesskap om uenighet er en del av den norske modellen. Ute i arbeidslivet kaller de det konfliktpartnerskap. Når det er konflikt, er det orden på hvordan det skjer. Jeg har bare lyst til å si – etter å ha vært ute i den mest konfliktfylte delen av verden i går og sett hva medmennesker står i av forferdelig og grusom virkelighet – at vi må ta det inn over oss her når vi skal arbeide for det vi snakker om fra de ulike politiske vinklingene, om hvordan vi sikrer trygghet. Det er et utgangspunkt vi er enige om: at folk skal ha trygghet i hverdagen sin, at det skal være trygghet for bedriftene våre, at det skal være trygghet for samfunnet, og så har vi ulike syn på det.

Representanten Listhaug snakker om at Fremskrittspartiet er en formidabel kraft. Den selvtilliten synes jeg hun kan ha, og det er nettopp fordi det er en formidabel kraft fra den høyresiden at Arbeiderpartiet er motivert for å føre en politikk som skal ta Norge i en annen retning. Velgerne ga oss et flertall sammen med fire andre partier for hovedretningen. Det kommer denne perioden til å handle om. Jeg er overbevist om at vi på vår side skal finne enighet om hovedretningen, som vi i dag har hatt veldig mange innlegg som illustrerer.

Jeg tror også vi kan vise resten av Europa at vi evner å finne løsninger sammen, om det så gjelder forsvar eller andre områder, at vi vet at vi alle kan komme tilbake til velgerne våre og si at vi tross alt valgte det som var viktigst for dem, i et land hvor vi deler viktige verdier.

Dette var en god start, og jeg vil takke representantene og si at vi fra regjeringens side fortsatt er innstilt på et nært og godt samarbeid med Stortinget.