Sverre Myrli (A) [13:01:10 ] (komiteens leder og ordfører
for saken): Det er Grunnloven som regulerer at før Stortinget kan
konstituere seg – og komme i gang med sitt virke etter et stortingsvalg
– må de valgte representantenes fullmakter godkjennes. Grunnloven
§ 64 slår fast:
«De valgte representantene får tildelt
fullmakter. Stortinget avgjør om fullmaktene er lovlige.»
Det er det vi skal gjøre nå: avgjøre om de
representantene som møtte opp 1. oktober, er de riktig valgte 169
representantene. Og hvis noen i salen nå er nervøs for plassen sin,
kan jeg med en gang slå fast at det er det ingen grunn til.
Vi er gode på å gjennomføre valg i Norge –
med alle dem som er involvert: lokale valgmedarbeidere, de kommunale valgstyrene,
fylkeskommunene med sine distriktsvalgstyrer, riksvalgstyret, Valgdirektoratet,
Kommunal- og distriktsdepartementet, Stortingets administrasjon
og alle andre som er involvert i valggjennomføringen. Men selv om
vi er gode, betyr ikke det at det ikke er forbedringspotensial i
valggjennomføringen. Det skal jeg komme tilbake til.
Siden forrige stortingsvalg i 2021 er det gjort
en del endringer i valglovgivningen i Norge – både i Grunnloven,
i valgloven, i valgforskriften og i Stortingets forretningsorden.
La meg her nevne noen av endringene som gjelder
fra og med årets stortingsvalg:
Mandatfordelingen mellom de 19 valgdistriktene
skal nå foretas hvert fjerde år – mot hvert åttende år tidligere.
Partier som skal kunne være med i fordelingen av de 19 utjevningsmandatene,
må – i tillegg til å ha oppnådd en nasjonal oppslutning på 4 pst.
– ha stilt valgliste i alle 19 valgdistrikter.
Det er ikke lenger mulig å frata noen stemmeretten i Norge.
Det er gjort mindre endringer i reglene om hvem som kan velges
til Stortinget, eller, mer presist, hvem som ikke kan velges til
Stortinget, og det er gjort justeringer i reglene om fritaksgrunner.
Det er ikke lenger mulig for velgerne å gjøre endringer
i rekkefølgen eller å stryke kandidater på stemmeseddelen ved stortingsvalg.
Riksvalgstyret har fått nye arbeidsoppgaver og er nå klageinstans
for alle klager i forbindelse med forberedelse og gjennomføring
av stortingsvalget, og riksvalgstyrets vedtak i klagesaker skal
så meddeles Stortinget.
Det ble gjennom grunnlovsendring vedtatt en klagemulighet
der Stortingets avgjørelse om valgets gyldighet – på bestemte vilkår
– nå kan bringes inn for Høyesterett for avgjørelse av dem som har
stilt liste ved stortingsvalget, og av kandidater som mener lista
en står på, skulle hatt flere mandater.
La meg knytte noen kommentarer til den siste
endringen, altså at Stortingets vedtak om å godkjenne valget – det
vedtaket vi i dag forhåpentligvis skal fatte – nå kan bringes inn
for Høyesterett. Denne nye grunnlovsbestemmelsen har sin bakgrunn
i påpekninger fra OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid
i Europa, og fra Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom
lovgivning, også kalt Veneziakommisjonen.
Etter europeisk standard for valggjennomføring
er det et prinsipp at et parlaments vedtak om godkjennelse av valg
skal kunne bringes inn for en domstol. For oss i Norge høres dette kanskje
litt rart ut, men samtidig: Når vi er opptatt av at andre land skal
følge internasjonale standarder og rutiner for valggjennomføring,
bør også vi følge de samme standarder og rutiner når det gjelder
våre valg og det regelverket som regulerer valg.
I et velfungerende demokrati er det viktig
at det er tillit til de politiske institusjonene, og siden valgprosess
er nært knyttet sammen med de politiske institusjonene, er det også viktig
at det er tillit til valgprosessen – ja, jeg vil si det er helt avgjørende
at det er tillit til valgprosessen. I Norge skal det være høy tillit
til at valg gjennomføres korrekt.
Derfor har vi gode rutiner og prosesser både
for selve valggjennomføringen og for kontroll av valgresultatet.
Også årets stortingsvalg ble observert av internasjonale valgobservatører
– både fra OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa,
og andre organisasjoner. Disse organisasjonenes vurderinger og rapporter
om gjennomføringen av stortingsvalget imøteses selvsagt med interesse.
Valgdeltakelsen ved årets stortingsvalg ble
på 80 pst., som er den høyeste siden 1989, og hele 63 pst. av dem
som stemte, avga forhåndsstemme – altså nesten to av tre. Det ser også
ut til at unge i større grad har benyttet stemmeretten. Det er i
så fall veldig bra.
Komiteen tar opp noen forbedringspunkter i
valggjennomføringen. Dette gjelder praktiske forhold som telling
og registrering av forkastede stemmesedler, det gjelder regler for valgstyrenes
og distriktsvalgstyrenes protokollering, og det gjelder tekniske
forhold som har med det elektroniske valgadministrasjonssystemet
EVA å gjøre. Dette er nærmere omtalt i innstillingen.
La meg så ta opp et tema som er tatt opp av
tidligere fullmaktskomiteer, nemlig problemstillingen knyttet til
at en del velgere bruker en ekstra stemmeseddel som omslag til det som
er ment å være velgerens egentlige stemmeseddel – altså legges to
stemmesedler i urna. Dette gjøres antakeligvis for å skjule den
innerste stemmeseddelen. Ofte benyttes en blank stemmeseddel – som
ifølge regelverket skal være tilgjengelig for velgerne – som omslag,
og det er denne som da får stempel, ikke den innerste stemmeseddelen.
Den innerste stemmeseddelen blir da forkastet ettersom den mangler
stempel.
Nå må det sies at dette er en feil velgeren
selv gjør, og ikke en feil valgmyndighetene gjør, og dermed uansett
ikke er noe som kan føre til ugyldighet. Samtidig er det i alles
interesse at denne type feil reduseres og aller helst ikke forekommer. Ved
årets valg var det over 4 000 stemmesedler som ble forkastet på
grunn av manglende stempel, og dette er en økning sammenlignet med
forrige stortingsvalg.
Det må settes inn tiltak slik at dette med
å legge en ekstra stemmeseddel utenpå den egentlige stemmeseddelen
kan reduseres. Her trengs bedre informasjon både i forkant av valget
og i valglokalet, og dette må også valgfunksjonærene drilles i.
Velgerne skal kun legge én stemmeseddel i valgurna.
Som tidligere nevnt var det en rekordhøy andel
velgere som forhåndsstemte ved årets valg, og det er inntrykket
at det stadig legges bedre til rette for at velgerne kan forhåndsstemme.
Fram til og med fredag før valget kan en forhåndsstemme over hele
landet, mens på valgdagen må en stemme i kommunen der en er folkeregistrert.
Rapporter fra valgstyrer i kommuner med høyere
utdanningsinstitusjoner og militærleirer kan tyde på at flere velgere på
disse stedene tror de kan stemme på stedet der de studerer eller
tjenestegjør, også på valgdagen, og dermed møter opp i valglokalet
der på valgdagen. Men på valgdagen kan en bare stemme i kommunen
der en er folkeregistrert, og når dette da er i en annen kommune
enn der en studerer eller tjenestegjør, blir stemmen forkastet.
Det kan virke som det er behov for bedre og mer målrettet informasjon
overfor studenter og vernepliktige om at forhåndsstemming på studiested
eller tjenestested må foretas senest fredag før valget.
Fullmaktskomiteen legger innstillingen fra
den forberedende fullmaktskomiteen til grunn for sin innstilling.
Den forberedende fullmaktskomiteen har gått gjennom de 19 distriktsvalgstyrenes
vedtak og Valgdirektoratets beregning av de 19 utjevningsmandatene.
Det er komiteens klare oppfatning at helhetsinntrykket av stortingsvalget
i 2025 er at det er blitt gjennomført på en god og effektiv måte,
og det er ikke avdekket alvorlige feil som kan ha påvirket valgoppgjør
og mandatfordeling.
La meg likevel si litt om valgoppgjørene i
Aust-Agder valgdistrikt og i Vestfold valgdistrikt, ettersom marginene knyttet
til det siste distriktsmandatet i begge disse valgdistriktene var
små.
Valgloven regulerer at dersom det er foregått
brudd på valglovgivningen og det er sannsynlighetsovervekt for at
slike brudd har påvirket mandatfordelingen, skal valget kjennes ugyldig
i den eller de aktuelle kommunene. Det må her presiseres at loven
skiller på feil foretatt av valgmyndighetene og feil foretatt av
den enkelte velger. Som jeg tidligere har vært inne på: Feil foretatt
av den enkelte velger kan ikke føre til ugyldighet.
I Vestfold gikk det siste distriktsmandatet
til Fremskrittspartiet, med Høyre som nærmeste utfordrer. Det betyr
at Høyre hadde den høyeste urepresenterte kvotienten. For at Høyre skulle
ha overtatt mandatet, måtte partiet ha fått 72 flere stemmer. Alternativt
måtte Fremskrittspartiet ha mistet 119 stemmer for å miste mandatet
til Høyre.
I Aust-Agder var marginene enda knappere. Her
var det Høyre som sikret det siste distriktsmandatet, mens Fremskrittspartiet
var nærmeste utfordrer. For at Fremskrittspartiet skulle ha tatt
mandatet, måtte de ha fått 89 flere stemmer. Eller: Hvis Høyre hadde
mistet bare 42 stemmer, ville mandatet gått til Fremskrittspartiet.
Det var altså svært jevnt.
Fullmaktskomiteen har ikke avdekket feil fra
valgmyndighetenes side – verken i Aust-Agder eller i Vestfold –
som kunne ha endret mandatfordelingen. Følgelig kan det konkluderes
med at fullmaktene også for disse to valgdistriktene kan godkjennes.
Ved stortingsvalget for fire år siden, altså
i 2021, skjedde det for første gang – så vidt vi klarte å bringe
i erfaring – at samme kandidat ble innvalgt fra to valgdistrikter
ved samme valg. Opp gjennom årene har det skjedd flere ganger at
samme person har vært valgt stortingsrepresentant fra ulike valgdistrikter
ved ulike valg, men altså ikke ved det samme valget. Det skjedde
i 2021, ved at samme kandidat fra Senterpartiet, Gro-Anita Mykjåland,
ble innvalgt både fra Aust-Agder og fra Vest-Agder. Og bare for
å presisere: Én og samme person kan ikke ha to plasser i Stortinget.
Dette er regulert i Grunnloven og valgloven.
Ved årets valg har dette skjedd igjen, men
denne gangen er det enda mer kuriøst, ved at samme kandidat fra
Kristelig Folkeparti – Jorunn Gleditsch Lossius – i utgangspunktet
ble valgt både på distriktsmandat i Vest-Agder og på utjevningsmandat
i Aust-Agder. (Munterhet i salen.) Jeg presiserer her «i utgangspunktet»,
for reglene stiller seg noe annerledes når det er snakk om et distriktsmandat
og et utjevningsmandat. Resultatet er uansett at Lossius får distriktsmandatet
i Vest-Agder, og Kristelig Folkepartis andrekandidat, Jørgen Kristiansen,
får utjevningsmandatet i Aust-Agder. Det er også funnet løsninger
på hvilke kandidater som blir vararepresentanter for de to innvalgte
representantene. Kristelig Folkeparti hadde nemlig samme ti kandidater
på valglistene i begge valgdistriktene. Lett skal det ikke være!
(Munterhet i salen.)
La meg til slutt nevne et par andre kuriositeter
ved årets stortingsvalg. Først gjelder det Tor Mikkel Wara. Wara
var stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Oslo i perioden 1989–1993,
og er nå tilbake som stortingsrepresentant – for samme parti og
samme valgdistrikt. Wara er altså tilbake som stortingsrepresentant
etter 32 år.
Det har skjedd flere ganger at samme person
har vært ute av Stortinget én eller flere perioder for så å komme
tilbake. Men så vidt vi har klart å bringe i erfaring, har aldri
noen vært ute så lenge for så å komme tilbake. (Munterhet i salen.)
Jeg vil presisere at jeg nå ikke har omtalt representanten Wara som
en kuriositet, men det faktum at han er tilbake på Stortinget etter
32 år, må kunne kalles en kuriositet.
Og mens vi er i gang, én kuriositet til: Vi
har ved dette valget fått innvalgt det som er tidenes yngste stortingsrepresentant
– altså tidenes yngste fast innvalgte stortingsrepresentant – og
det er Frøya Skjold Sjursæther fra MDG i Hordaland – med sine 19
år. Fram til nå er det Trond Jensrud som har hatt rekorden som tidenes
yngste fast innvalgte stortingsrepresentant. Jensrud var 21 år da
han ble valgt som representant for Arbeiderpartiet i Buskerud i
1989.
Frøya Skjold Sjursæther er for øvrig født 13
år etter at Tor Mikkel Wara gikk ut av Stortinget i 1993. (Latter
i salen.) Sjursæther er med sine 19 år altså Stortingets yngste
representant, mens Morten Kolbjørnsen fra Fremskrittspartiet i Hedmark
– med sine 67 år – er Stortingets eldste representant.
Det nye Stortinget består av 100 menn og 69
kvinner – det blir en kvinneandel på 41 pst., en nedgang fra 45 pst.
i forrige periode. Gjennomsnittsalderen for de innvalgte stortingsrepresentantene
er ved inngangen av stortingsperioden på 45,1 år, ganske så likt
forrige periode, da den var på 45,6 år. Stortingsrepresentantenes
gjennomsnittsalder har for øvrig ligget ganske konstant på 45–46
år de siste 30–40 årene.
Så, helt til slutt: Riksvalgstyret meddelte
sine avgjørelser som gjaldt stortingsvalget til Stortingets presidentskap
den 1. oktober 2025. I oversendelsen viser Riksvalgstyret til sitt vedtak,
og jeg siterer:
«Det er ikke sannsynlighetsovervekt
for at det foreligger forhold nevnt i valgloven § 16-11 første ledd
som har påvirket den samlede fordelingen av mandatene mellom listene.»
Riksvalgstyret mottok etter denne meddelelsen
fire nye klager, som alle ble avgjort 7. oktober.
Med dette er fullmaktskomiteens innstilling
lagt fram, og – hvis noen skulle være i tvil – komiteen innstiller
på at fullmaktene for alle representanter og vararepresentanter
fra samtlige 19 valgdistrikter godkjennes.