Helge André Njåstad (FrP) [10:16:28]: Eg vil starta med å takka komiteen og saksordføraren for ein god og ryddig prosess i arbeidet med kommuneproposisjonen. Dette er den fyrste kommuneproposisjonen i denne perioden, og det er vel den 13. kommuneproposisjonen som eg er med og debatterer i denne sal. Faktisk er det den kommuneproposisjonen der eg føler Stortinget har kunna sett mest farge på debatten. Det skuldast kanskje at det er ein regjering som er avhengig av veldig mange parti for å få fleirtal, og at Stortinget har vorte revitalisert, noko denne innstillinga ber eit stort preg av. Eg trur det er ein styrke for demokratiet at Stortinget får lov å setja sin farge på ei så viktig sak som denne.

Eg vil òg takka komitéråden, tekstsenteret og alle som står bak arbeidet som gjer at me kan leggja fram ei innstilling. Det har vore jobba både seint og tidleg med å få på plass denne innstillinga.

Når me ser på proposisjonen, innleiar regjeringa med nokre fine ord om viktigheita av beredskap. Det er naturleg at ein snakkar om beredskap i totalberedskapsåret. Dei understrekar noko Framstegspartiet er heilt einige i, nemleg at Noreg står i den mest alvorlege sikkerheitspolitiske situasjonen sidan andre verdskrig. Det er eit alvorleg bakteppe. Einigheita stoppar eigentleg der, med beskrivinga av situasjonen.

Når det gjeld å anerkjenna kommunane si rolle i totalberedskap og beredskapsarbeid, skulle me gjerne sett at kommunane var utstyrte med fleire verktøy, fullfinansiert, og ikkje minst at dei fekk vita kva forventningar ein har til dei for å løysa dette viktige oppdraget. Det blir viktigare og viktigare for kommunar å stå i det, på grunn av både den sikkerheitspolitiske situasjonen og på grunn av naturfenomen og andre ting som gjer at kommunane må handtera beredskap meir aktivt framover enn det dei har gjort fram til i dag.

Difor har Framstegspartiet fleire forslag. Eit me gjerne skulle sett at me fekk fleirtal for, er å understreka at staten skal gjera kommunane kjende med kva forventningar staten har til kommunane i beredskapsarbeidet. Me ser at veldig mange statsforvaltarar fører tilsyn med kommunar, og det blir funne avvik. Det hadde vore viktig at kommunane fekk klargjort kva rolle dei har. For Framstegspartiet er det viktig at kommunane òg får fullfinansiert dei forventningane me har til dei på beredskapsområdet.

Kommuneproposisjonen handlar ofte om kommuneøkonomi. Det er viktig for kommunane kva handlingsrom dei har for å kunne levera gode tenester til innbyggjarane sine. Eg registrerer at Arbeidarpartiet no har begynt med ein ny retorikk. Før snakka dei om den førre regjeringa, altså den regjeringa som Framstegspartiet var ein del av i ein periode. Så begynte dei å snakka om den raud-grøne regjeringa etterpå. No har dei endra takt og snakkar om då Arbeidarpartiet sat aleine i regjering. Om det er fordi dei meiner at det er så mykje betre å sitja aleine i regjering enn å sitja i regjering med Senterpartiet, skal ikkje eg ha sagt noko om, men eg registrerer at når det kjem til kommuneøkonomi, er tidslinjeskiljet når Arbeidarpartiet sat aleine i regjering og då Arbeidarpartiet hadde statsministeren og ansvar for kommuneøkonomien.

Eg forstår jo eigentleg at dei ikkje vil ta ansvar for heile perioden, fordi om ein samanliknar dei åtte åra med blå regjering med dei fem åra med raud-grøn regjering, var kommuneøkonomien sterkare i dei åtte åra med blå regjering. Det var lettare å vera lokalpolitikar då enn det er å vera lokalpolitikar i dag. Det er fleire kommunar på ROBEK i dag enn då me var med og styrte. Då me var med og styrte, bygde kommunane opp store reservefond som dei i dag tærer på. Det er eit faktum at kommuneøkonomien var mykje betre før, og at kommuneøkonomien har vorte svakare i dei seinare åra under denne regjeringa.

Det er mange grunnar til det. Det har vore ei prisstiging på mange område. Renta har gått opp. Sjølv om Arbeidarpartiet på trikken sa at renta skulle gå ned, har renta gått opp. Det har vorte dyrtid, òg for kommunar. Men dei har eit ansvar for ikkje å finansiera kommunesektoren og å sitja og sjå på at kommunane får stadig større utgifter, og at det blir vanskelegare å vera kommunepolitikar.

Når det gjeld kommuneøkonomi, vil Framstegspartiet at kommunane i hovudsak skal leva av eigne inntekter meir enn av overføringar frå staten. Der skil eg meg litt frå Arbeidarpartiet sin tankegang, som ser ut til å vera at mest mogleg av pengane skal inn til staten, og så skal det fordelast ut igjen til kommunane basert på nøklar og ulike fordelingsmekanismar. Me trur at det er smartare at det er ei kopling mellom lokal verdiskaping og lokale inntekter, sånn at viss kommunar legg til rette for havbruk, vasskraftproduksjon og andre viktige ting, skal det vera ein andel som blir igjen lokalt direkte. Då blir det ei kopling mellom lokal verdiskaping. Me skulle gjerne òg gjort det meir overfor næringslivet – at ein større andel av det næringslivet bidrar med av selskapsskatt, hadde ei kopling til lokale inntekter. På den måten ville ordførarar og kommunepolitikarar stått opp om morgonen og tenkt på korleis dei kan leggja til rette for meir næringsliv i sin kommune, heller enn at dei står opp og tenkjer på korleis dei skal påverka staten for å auka inntektene. Der er det ein stor forskjell på korleis Framstegspartiet tenkjer og korleis Arbeidarpartiet legg opp kommuneopplegget, der meir og meir skal utjamnast, og meir og meir skal inn i Finansdepartementet og fordelast ut igjen.

Kommuneproposisjonen handlar om tenester. Eg skal omtala ein del av dei tenestene som er viktige for oss. Då startar me sjølvsagt med eldreomsorg, som alltid ligg Framstegspartiet sitt hjarte nær. Me er opptekne av at kommunane skal vera i stand til å levera god eldreomsorg. Me ser at det blir fleire og fleire eldre. Demografien utviklar seg i den retninga. Då er me nøydde til å ha bygg, og me er nøydde til å ha kompetanse som kan levera god eldreomsorg til dei som har bygd landet vårt. Difor vil me ha ein oppgåvegjennomgang, som fleire har teke til orde for. Då kan ein sjå på kva type kompetanse skal gjera kva type oppgåver. Då blir me attraktiv som arbeidsgjevar fordi ein blir sett til det ein har utdanna seg som, og me må bruka ressursane smart, sånn at me fordeler kva oppgåver som skal gjerast, mellom ulike profesjonar. Det er eit viktig arbeid som blir gjort.

Det er òg viktig at me har kompetanse. Denne proposisjonen har handla ein del om kompetansekravet, som kommunekommisjonen ville ta vekk. Der har me lytta til Sykepleierforbundet og andre gode innspel, som understrekar kor viktig det er med kompetanse i tenesteproduksjonen. Me føreslår difor at me går vekk frå prosessen regjeringa no skal ha om å ta vekk kompetansekravet. Det ser ikkje ut til at nokon parti er einig med oss i dag om å avslutta den prosessen. Me vil understreka at me treng kompetanse innanfor helse- og omsorgssektoren. Då er det tull å køyra ein prosess om å ta vekk noko som heilt openbert må vera der.

På den andre skalaen er barnehage viktig for oss. Me var pådrivaren for barnehageforliket i si tid. Då var det ei uløyst oppgåve som vart løyst gjennom politisk samarbeid frå venstre- og høgresida, der private fekk ein viktig plass. Difor klarte me å få full barnehagedekning, og me fekk mangfald innanfor barnehagesektoren, med mange private aktørar. Det var ei suksesshistorie. Det me har sett etterpå, er at dei raud-grøne partia har begynt å kalla dei som hjelpte oss med å løysa den oppgåva, for velferdsprofitørar. Me ville aldri teke sånne ord i vår munn om dei som løyser ei offentleg oppgåve på ein god måte. Me ser òg at ein stadig går i retning av å gjera det vanskelegare for private barnehagar å levera dei gode tenestene fordi ein svekkjer pensjonsordninga og likebehandlinga. Det er noko me har forslag om her og vil følgja opp: Private barnehagar skal likebehandlast, og dei skal sjølvsagt få dekt sine pensjonsforpliktingar.

Innanfor skule registrerer me at fullføringsreforma er bra, og at fleire tar vidaregåande opplæring, men me ser at fylkeskommunane ikkje opplever at det er fullfinansiert. Dei har fått over 10 000 fleire elevar. Det er viktig at sånne reformer blir fullfinansierte. Det er òg viktig at me satsar på yrkesfag, og at me samarbeider med næringslivet om å skapa lærlingplassar. Arbeidet vårt med å skapa ro i klasserommet og sørgja for at læraren er sjefen, må fortsetja. Der synest me at regjeringa kunne lytta meir til Framstegspartiet sine gode forslag og sørgt for at ein har fleire verktøy enn berre informasjonsdeling ved skulebytte. Me må sørgja for å gje både læraren og skulen fleire verktøy til å kunne sørgja for ro og orden.

Når me no nærmar oss eit kommuneval om litt meir enn eitt år, er me midt i ein nominasjonsprosess. Eg vil takka alle dei som har gjort teneste og dei som no vurderer å stilla seg disponibel for folkestyret og demokratiet. Eg synest det viktigaste me kan gjera, er å seia at me stoler på folkestyret, òg lokalt.

Ser me korleis styringstrykket har vorte overfor kommunane, kan me vel kanskje ikkje seia at det går i riktig retning, og at folkestyret får meir plass. Det går nok heller i den retninga at ein rettsfestar ulike ordningar i stor grad og sørgjer for at kommunepolitikarane blir overstyrte av statsforvaltar spesielt, fordi regjeringa har laga eit rundskriv som gjer at det blir byråkrati hos statsforvaltarar, som bestemmer meir enn folkestyret i kommunar.

Eg kunne håpt at me hadde gjeve tillit til dei som folket skal velja i kommunane om litt over eit år, og sørgja for at det er dei som skal ta viktige avgjerder for sine innbyggjarar, meir enn ein tilfeldig byråkrat hos statsforvaltaren. Difor har me lagt fram mange forslag i denne perioden som gjeld å redusera statsforvaltaren sin overstyring og å sørgja for at folkestyret får betre vilkår i arealpolitikken.

Me er veldig glade for at me har fått med oss Kristeleg Folkeparti, Høgre og Senterpartiet på ein del fleirtalsvedtak. No er det viktig at regjeringa følgjer dei opp på ein god måte, sånn at folkestyret får betre vilkår i neste kommunevalperiode. Stortinget har, gjennom mange enkeltvedtak, vore tydeleg på akkurat det.

Bustad er viktig for oss, og me går langt lengre enn berre å setja eit mål som ingen trur at ein klarar. Regjeringa har sett eit mål om 130 000 bustadar, men dei har gjort veldig lite for å nå det målet. Viss dei treng inspirasjon, har Framstegspartiet nyleg føreslått 22 tiltak i eit eige forslag. Der kan ein finna masse inspirasjon til korleis ein kan nå sitt eige mål. Det handlar om å gje meir lokalt sjølvstyre, men det handlar òg om å redusera prisane for å byggja.

Me er òg opptekne av å få ned prisane for å bu. Det er veldig dyrt å bu i dette landet. Ein har ei dyrtid der ting blir dyrare, og veldig mange bur i ein kommune som har eigedomsskatt, som aukar denne eigedomsskatten. Veldig mange bur i ein kommune med utsikter til at vatn og avløp blir dyrare på grunn av krav frå både EU og denne sal. Det gjer at ein treng store investeringar. Då er det veldig viktig at me har fokus på buutgifter. Då burde ein fjerna eigedomsskatten og sørgja for at det iallfall ikkje blir ein tilleggsbelastning å bu i kommunar som har eigedomsskatt.

Skal me nå målsetjinga om 130 000 bustadar, treng fleire av Framstegspartiet sine forslag å få fleirtal når dei skal behandlast. Eg håpar fleire parti finn inspirasjon i forslaga våre.

Kommunesamanslåing har vorte eit tema i denne proposisjonen. Det har vore ein prosess både i Lofoten og på Toten som har gjort at det har vorte ein aktuell debatt. Eg har ikkje sett at det har vore masse i om det media, men det er jo eigentleg sånne vedtak som blir gjort i dag, der ein slår fast at kommunesamanslåingar skal vera baserte på frivilligheit framover. Det er nesten alle parti som slår det fast overfor kommunesektoren, og det er eit viktig signal. Det er det Framstegspartiet har programfesta. Me er tydelege på at kommunane sjølv skal vurdera sin eigen størrelse, og me har lagt til at me skal be dei vurdera om dei er store nok til å overta oppgåver frå fylkeskommunen, som er eit overflødig forvaltingsnivå som me har som mål at skal leggjast ned.

Eg har i alle innlegg om kommuneproposisjonen sidan 2013 snakka om ferjeavløysing. Det kan godt henda nokon er litt lei av at eg stadig tek det opp. Det gjer eg òg i dag. Det er ei ordning som Framstegspartiet tok initiativ til, og som me har fått med oss mange andre parti på å samarbeida om. Det handlar om at det er betre for staten å gje pengar til å byggja ei bru for 45 år enn å subsidiera ei ferje i all æve. Det er eit ganske logisk prinsipp. Det er betre for samfunnet. Difor har me heile tida jobba for å forbetra dei ordningane, sånn at det skal vera gunstig for øysamfunn å erstatta ferja med bru og på den måten kunne køyra til fastlandet og til naboregionen sin. Me er veldig glad for at fleire har teke i bruk ordninga, som Nordøyvegen i Møre og Romsdal og i Ytre Steinsund i Solund. Mitt fylkesting, Vestland, diskuterer akkurat no om Atløy skal få lov til å ta del i denne ordninga. Eg er veldig glad for at me – gjennom eit fleirtalsforslag her – forbetrar den ordninga, sånn at det blir endå meir gunstig å kunne erstatta ferje med bru.

Sjølv om eg har lang taletid, ser eg at tida fyk ut.

I Framstegspartiet er me opptekne av at ressurskrevjande tenester skal vidareførast og styrkjast, ikkje reduserast og svekkjast, som ligg i forslaget. Me meiner det burde vore sjølvsagt. Me er ikkje glade for at me ikkje får fleirtal for det, men me er glade for at me får fleirtal for at dei 28 vertskommunane som tok på seg viktige oppgåver innanfor HVPU-reforma, får vidareført ordninga, og at ein ikkje svekkjer ho og skapar usikkerheit for dei.

Me er òg glade for at me berga TT-ordninga, og at regjeringa snur i å svekkja den. Det vil vera viktig for dei som treng å koma seg rundt. Det er dumt å innlemma det utan at me har rettsfesta det og lagt rammene. Då veit me at det ville vorte kutta.

Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet er ein del av. Me er glad for å kunne føra denne proposisjonen i riktig retning, men me skulle gjerne gjort meir for lokalt sjølvstyre.

Mudassar Kapur (H) [10:37:48]: Jeg vil også advare om at jeg har ti minutter taletid, men at det kanskje kommer til å gå raskere for meg enn for andre i salen – slik er det.

Kommunene er grunnmuren i vårt demokrati og leverer de viktigste tjenestene i folks hverdag. En forutsigbar og solid kommuneøkonomi er avgjørende for gode oppvekstvilkår, trygghet for familier og et velfungerende samfunn.

Vi står overfor store demografiske endringer. SSBs framskrivninger viser at vi i tiårene framover vil få flere eldre enn barn og unge. Dette vil øke presset på særlig helse- og omsorgstjenestene og skape betydelige behov for kompetanse og arbeidskraft. Kommunereformen har bidratt til å styrke mange kommuner, men fortsatt er det flere som er små og sårbare i møte med framtidens krav.

Beslutninger tas best nær folk. Vi har den siste tiden fremmet forslag om å starte avviklingen av fylkeskommunen, styrke det lokale selvstyret i møte med statsforvalteren, færre rapporteringer, færre øremerkede midler og mer frie inntekter, og at flere kommuner skal kunne driftes som frikommuner. Et sterkere lokaldemokrati gir bedre tjenester. Når kommunene får større handlingsrom, kan de i større grad tilpasse tilbudet til egne innbyggere, prioritere klokt og bruke ressursene mer effektivt. Mindre detaljstyring og mer ansvar gir rett og slett bedre resultater.

Selveierdemokratiet er en bærebjelke i det norske samfunnet. Å eie egen bolig gir trygghet, økonomisk forutsigbarhet og gode oppvekstvilkår for barn. De siste årene har vi sett en urovekkende utvikling. Det blir stadig vanskeligere, særlig for unge, å komme inn på boligmarkedet. Dette gjelder spesielt i pressområdene. Her må vi være tydelige: Det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at det bygges flere boliger, og at det bygges raskere.

Regjeringen har brukt mer tid på å forklare sine tellemetoder og på å bygge luftslott enn å presentere konkrete tiltak som øker byggetakten. Statsminister Støre har gitt landet fem boligministre og kanskje like mange tellemetoder. Vi har lest om at det skulle bygges 130 000 boliger, det skulle igangsettes 130 000 boliger, og det skulle gis igangsettingstillatelser for å omgjøre og pusse opp boliger. Statsråd Skjæran måtte til og med ut i Aftenposten og avklare at dukkehus og hundehus ikke skulle telles i statistikken. Jeg tror egentlig at det folk flest er opptatt av, er at det bygges boliger.

Da jeg tok opp kommuneøkonomi i replikkvekslingen, var representanten Rafaelsen innom bostedsløshet. La meg minne Arbeiderpartiet om at bostedsløsheten har økt med tregangeren de siste årene. Dette skjer på Arbeiderpartiets vakt. Arbeiderpartiet har i denne sesjonen først stemt ned forslag om å få på plass en boligsosial strategi. De tok etter hvert til vettet og stemte for andre forslag som komiteen etter hvert kunne samle seg rundt.

Høyre mener regjeringen ikke har levert den politikken som er nødvendig for å få opp boligbyggingen. Derfor er jeg svært glad for at flertallet støttet Høyres forslag om å forenkle lover og forskrifter som gjelder boligbygging, og dermed ga regjeringen og statsråden en klar marsjordre. Et rettferdig og forutsigbart inntektssystem er avgjørende for at kommunene skal kunne levere gode tjenester. Systemet må oppdateres jevnlig. Det må bygge på objektive kriterier, ikke politiske føringer som begrenser lokale prioriteringer.

Flere av regjeringens endringer i inntektssystemet har skapt uforutsigbarhet. Tilskudd er redusert eller fjernet, overgangsordningene har vært for korte, og endringer i f.eks. skattegrunnlaget har kommet uten tilstrekkelig tid til omstilling. Summen av dette skaper en krevende situasjon i mange kommuner.

Det var derfor både Høyre og FrP i sin tid var krystallklar på at endringene i inntektssystemet som regjeringen la fram, måtte sendes tilbake. Sammen la vi fram en rekke bestillinger for hvordan dette arbeidet burde vært gjort videre, i samråd med kommunene. Det er ikke gjort. Historien i etterkant av endringene har vist dette ene: at kommunene har vært i en vedvarende økonomisk krise.

Vi vet at presset på velferdstjenestene øker kraftig i årene som kommer. Flere eldre, færre i yrkesaktiv alder og økende levekårsutfordringer vil stille større krav til kommunene. Da trenger vi et system som belønner omstilling og utvikling, ikke et som premierer å fortsette som før. Derfor fremmer Høyre i dag flere konkrete forslag om endringer i inntektssystemet som regjeringen bør utrede nærmere, og spesielt at vi legger til rette for at det gjøres i samarbeid med kommunesektoren. Vi legger fram forslag om hvordan man kan utrede bedre tilskuddsordninger for kommuner med levekårsutfordringer. Vi har fremmet forslag om å utrede et hovedstadstilskudd, og det er også en rekke andre forslag. Vi er glad for at FrP støtter noen av dem, og vi kommer også til å stå i bresjen for dem vi legger fram bare på vegne av Høyre.

I forrige periode fremmet Høyre et representantforslag som etter hvert medførte at det ble nedsatt en kommunekommisjon. Regjeringens oppfølging av kommunekommisjonens anbefalinger har vært særdeles svak – rett og slett slapp. Det som kunne vært starten på nødvendige reformer, har i stedet blitt møtt med begrensede tiltak. Vi har i flere måneder hørt om høringer, ting man har skjøvet foran seg, og da vi endelig fikk resultatet, var det ikke veldig mye å skrive hjem om.

Vi mener det er behov for tydelige grep. Lærernormen bør gjøres mer fleksibel slik at ressursene kan brukes der behovet er størst. Videre bør midler i større grad gis som frie inntekter slik at kommunene kan prioritere selv. Det er skuffende at regjeringen fortsatt tviholder på det såkalte grendeskoletilskuddet, der det er viktigere å bruke penger på bygg enn kunnskap.

Når regjeringen foreslår å fjerne kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesten, gir det grunn til bekymring. Kravene ble innført for å sikre kvalitet og likeverdige tjenester uansett hvor man bor. Vi mener det er feil vei å gå å senke disse ambisjonene. Problemet er ikke for høye krav, men at for mange små kommuner er sårbare og ikke i stand til å oppfylle dem.

Regjeringen har på noen få år klart å gjøre det kunststykket å omgjøre et godt utgangspunkt i kommunesektoren til en krise. Regjeringen har vært konstant bakpå i en situasjon der kommuneøkonomien har vært den verste på flere tiår. Den har brukt penger og ressurser på reversering og omkamper i stedet for omstilling og utvikling.

I svært mange kommuner som er styrt av Høyre, har man snudd minus til pluss etter tøffe prioriteringer, samtidig som lokalpolitikerne har klart å bevare velferden. Tilbakemeldingen fra statsministeren og regjeringspartiet har vært kjeft og nedlatende karakteristikker, og man er blitt stemplet som om man gjør dette fordi man vil angripe velferden, ikke fordi man må gjøre nødvendige omstillinger. Dobbeltmoralen ble ganske tydelig, må jeg si, da den samme situasjonen oppsto i Tromsø. Da var det ikke noen tvil om at de omstillingene som gjøres der, i Arbeiderparti-styrte Tromsø, var av ren nødvendighet for å få til omstilling.

Det har noe å si hvilken kommune folk bor i. Etter valget neste år håper jeg at flest mulig kommuner fortsatt vil ha et borgerlig flertall, slik at vi kan fortsette med en politikk som har respekt for skattebetalernes penger, og et lokalt selvstyre som fortsetter å styrkes.

Jeg tar med dette opp forslagene Høyre er med på.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:52:55]: Kommunene er velferdsstatens grunnmur, men en grunnmur må også vedlikeholdes om huset skal stå støtt. De fleste av oss har vel vølt på enten leide leiligheter eller boliger gjennom vår tid. Da vet vi at grunnmuren er vesentlig – det er ikke bare taket som må vøles.

Det er i kommunene vi møter folk, og det er i kommunene folk møter velferdsstaten. Det er der unger blir sett i barnehagen. Det er der elevene våre følges opp på skolen. Det er der folk får hjelp før de faller utenfor, men også der de får hjelp når livet farer voldsomt med dem. Det er der våre eldre får pleie. Det er der fellesskapet møter folk i hverdagen. Derfor er sterke kommuner noe av det viktigste vi kan investere i, ikke bare for den enkelte innbygger, men for hele samfunnet.

SV registrerer at regjeringen foreslår vekst i kommunesektorens inntekter og varsler en betydelig økning for neste år. Det er positivt, men vi er bekymret for at veksten ikke er tilstrekkelig til å møte de økende behovene kommunene står overfor. Flere eldre kommer til å trenge tjenester, flere unger og unge trenger oppfølging. Samtidig øker kostnadene til drift, lønn og renter. Mange kommuner opplever nå at handlingsrommet blir mindre, selv om inntektene på papiret har gått opp.

Når budsjettene strammes til, kuttes det i bemanning, det kuttes i tilbud, og altfor ofte kuttes det også i det forebyggende arbeidet. Vi vet at forebygging virker. Allikevel er det ofte det første som kuttes når økonomien blir trang, fordi det ikke er lovpålagt. Det er litt som å spare penger på brannforsikring fordi huset ikke brenner akkurat i dag. Tidlig innsats gir bedre liv for folk og lavere kostnader for samfunnet, hvis en skal regne det i penger. Likevel er det ofte nettopp disse tiltakene som forsvinner når økonomien blir trang. Det bekymrer SV.

Det snakkes også om et forventningsgap mellom innbyggere og kommuner, men la oss ta et lite steg tilbake og se på hva forventningen egentlig er. Innbyggernes forventninger om gode skoler, trygg eldreomsorg og hjelp når livet butter imot er både reelle og fullt ut legitime. Folk skal kunne forvente gode tjenester. Den store utfordringen er ikke at innbyggere har forventninger til kommunen sin, den store utfordringen er forventningsgapet mellom stat og kommune.

Denne salen vedtar nye oppgaver, nye rettigheter og nye forventninger til kommunene. Samtidig er det ikke alltid slik at ressursene følger med. Da oppstår det et forventningsgap mellom det staten forventer at kommunene skal levere, og det kommunene faktisk har økonomi til å gjennomføre.

Derfor er min og SVs påstand at det ikke holder bare å diskutere graden av øremerking. Ja, mindre øremerking kan gi kommunene større frihet til å prioritere, men kommunenes handlingsrom blir rent faktisk ikke større dersom det fortsatt er den samme pengesekken som skal fordeles. Det vi da egentlig bare ender opp med, er å flytte rundt på knapphet. Et reelt handlingsrom handler ikke bare om friheten til å prioritere, det handler om å ha noe å prioritere med. Da trenger kommunene flere frie inntekter. Skal lokaldemokratiet fungere, må lokalpolitikerne ha mulighet til å gjøre lokale prioriteringer. Da må også ressursene som gjør slike prioriteringer mulige, følge med.

Samtidig finnes det områder hvor øremerking fortsatt er helt nødvendig. SV er glad for at den utvidede TT-ordningen fortsatt skal være øremerket. Det handler om frihet – frihet for folk til å komme seg ut av huset, frihet til å delta i samfunnet og frihet til å møte andre mennesker. Dette er ikke en luksus, det er en forutsetning for likestilling og deltakelse.

Vi er også glad for at tilskuddet til ressurskrevende tjenester fortsatt skal være øremerket. Det gjelder noen av de mest sårbare folkene i landet vårt. Tilbudet de får, skal ikke være et postkodelotteri av kommuneøkonomien. Derfor er en sterk statlig finansieringsordning viktig i noen tilfeller. Samtidig ønsker vi at regjeringen skal vurdere hvordan ordningen kan bli mer forutsigbar, mer rettferdig og bedre tilpasset kommunenes faktiske behov og folkene som trenger den.

Vi ber også i dag regjeringen se på hvordan veterinærvakta kan gjøres mer robust for framtiden. Det er viktig. Det er kanskje ikke det første folk tenker på når kommuneøkonomi diskuteres, men når kua kalver klokken tre på natten, er veterinærvakta plutselig veldig viktig, i de tilfellene hvor det er behov. Ordningen er avgjørende for dyrevelferd.

Med det tar jeg opp SVs forslag.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:04:06]: Senterpartiet vil utvikle et godt offentlig tjenestetilbud. Helse, skole og velferd skal være utbygd i alle deler av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor man bor. Skal man videreutvikle hele landet og sørge for verdiskaping og bosetting i både by og distrikt, er man avhengig av lokalt tilpassede løsninger, sosial og geografisk utjevning og et sterkt lokaldemokrati.

Ressursgrunnlaget for næringsvirksomhet finner man i hele landet. Norges rikdom er i stor grad bygget opp på våre naturressurser. Spredt bosetting har vært og er avgjørende for den velferdsutviklingen Norge har hatt. Vi er annerledeslandet, og det er én grunn til det: aktive politiske valg.

I den urolige tiden vi lever i, er det enda større behov for å ta i bruk våre naturressurser. For å sikre en god og forutsigbar beredskap er det også viktig at det bor folk der utfordringene er størst. For å få til det kreves det politisk vilje og prioriteringer. En måte å legge til rette for det på er muligheten til å slette studielån, som Senterpartiet, med andre, innførte for å sikre at næringslivet og velferdsstaten skal ha lik tilgang på kompetanse overalt.

For å videreutvikle livskraftige samfunn i hele Norge må vi få slutt på den evige kampen om sammenslåinger og strukturrasjonalisering som flytter makt vekk fra lokaldemokratiet og over til et byråkrati som over tid har vokst seg stort – og fortsatt vokser.

Senterpartiet mener at vettet er jevnt fordelt. Derfor må staten begrense detaljstyringen av kommunene. God ledelse og styring er avhengig av at beslutninger tas nærmest dem som er berørt. Derfor støtter vi forslaget om at det kommunale selvstyret skal vektlegges enda sterkere i areal- og byggesaker. Det statlige byråkratiet er ofte fjernt fra hverdagen til folk og det lokalsamfunnet som skal leve med konsekvensen av hvordan arealet i deres kommune blir brukt.

Norge skal bygges nedenfra, ikke motsatt. Kommunene er bindeleddet for å få et samfunn til å fungere godt og er skrudd sammen forskjellig, avhengig av hvor man bor. Derfor fremmer vi forslag om at kommunesammenslåinger ikke skal gjennomføres med tvang. Høyre støtter ikke dette forslaget. Arbeiderpartiet støtter vårt forslag, men kommunalministeren har ymtet frampå om at tvang ikke er helt utelukket. Dette skaper usikkerhet og feil fokus og er ødeleggende i en tid da vi mer enn noen gang trenger sterke og livskraftige samfunn. Senterpartiet reagerer på all bruk av tvangssammenslåing, både direkte og gjennom skjulte virkemidler, som ofte tvinger kommunene opp i et hjørne.

Jeg vil henvise til det kapittelet i kommuneproposisjonen som heter Aktiv politikk for større kommuner. Det er åpenbart at målet for Arbeiderpartiet er at vi skal ha færre og større kommuner. Kommunesammenslåinger endrer ikke de demografiske utfordringene. Det er heller ikke noe som kommunene eller innbyggerne etterspør. Kommunene er opptatt av å omstille seg for å løse framtidens utfordringer. Det er denne omstillingen regjeringen må legge til rette for gjennom godt lederskap og desentralisering av makt og myndighet, og ikke låse seg til den velkjente fellen om at organisasjonsendringer løser alle problemer. Kommunebarometeret er et eksempel på at store, mellomstore og små kommuner gjør det godt i denne rangeringen. Det er ikke antall innbyggere som avgjør om de kan tilby gode eller dårlige tjenester.

Selv om kommunene har fått mer penger de siste årene, er det fortsatt krevende i mange kommuner. Kommunene sørger for viktige tjenester: eldreomsorg, skole og barnehage – regelrett det som folk trenger i hverdagen. Derfor fremmer vi et forslag allerede i forbindelse med kommuneproposisjonen om at kommunene må få mer penger enn det som ligger inne i proposisjonen til neste års statsbudsjett. Kommuneproposisjonen beskriver hva kommunene skal gjøre. Derfor er det også naturlig at man er tydelig på hvor mye penger man ønsker å legge inn i kommunebudsjettet for neste år. Det har vi gjort, og det er det flere som støtter oss i, både SV og Rødt, mens de andre partiene er fraværende og ikke beskriver at de ønsker overført noe penger til kommunene.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:15:27] (komiteens leder): Kommunene i Norge er hjertet i den felles velferden og et hovedverktøy i kampen mot Forskjells-Norge. Alle skal kunne leve et godt liv, uavhengig av hvor en bor eller hvor mye penger en har.

Sterke og gode velferdsløsninger er garantisten for små forskjeller og at det er lys i husene over hele landet. Trang kommuneøkonomi fører til det motsatte – da blir det kutt i og sentralisering av tjenester til innbyggerne. Barnehager, skoler og sykehjem blir lagt ned, og nødvendige helsetilbud flyttes lenger unna der folk bor.

2024 var et annus horribilis i norske kommuner, det er hevet over enhver tvil. 2025 ser bedre ut på et overordnet nivå, men det er ingen grunn til å friskmelde kommuneøkonomien, noe vi er helt enige med KS om.

Forskjellene mellom kommunene er store. En av tre kommuner gikk med underskudd i 2025, og en av fire gikk med underskudd både i 2024 og 2025. En av ti kommuner har ikke disposisjonsfond, og mange kommuner har kuttet seg til overskudd. I proposisjonen står det rett ut at kommunesektoren reelt sett reduserte utgiftene i 2025, at kommunene kuttet i vikarbruk, ekstravakter og overtid, og at investeringene har avtatt.

Tall fra Fagforbundet viser at der den gjennomsnittlige økningen i antall årsverk i kommunene de siste ti årene har ligget på rundt 3 200 i året, var økningen i 2025 på usle 264 årsverk. Faktisk reduserte over 40 pst. av kommunene antall årsverk innenfor helse og omsorg i 2025, og det samtidig som behovene øker fordi befolkningen blir eldre. Hva blir resultatene av denne utviklingen? Jo, redusert velferdstilbud for brukere, færre som får tilbud og en mer krevende arbeidshverdag for de ansatte.

Utfordringen med en aldrende befolkning og at det vil mangle arbeidskraft, særlig i distriktene, er en helt reell utfordring. Det sies at penger alene ikke kan løse disse problemene, men det som er helt sikkert, er at mangel på penger ikke gjør det noe lettere. Hvis man skal omstille i kommunene, er ikke det noe som bare skal skje inne i hodene til befolkningen, som å forvente mindre, eller i beina til de ansatte, som å løpe fortere. Hvis omstilling skal være noe annet enn ren kuttpolitikk, koster god omstilling ofte mer i en periode. Det kan f.eks. være investering i bygg som er tilpasset, eller i omstillingsprosjekter som gir ansatte og brukere reell medvirkning. Kommuner som har kniven på strupen, dårlig økonomi og primært fokuserer på effektivitet, kan fort komme til å velge kortsiktige løsninger og kutt framfor god omstilling.

Vi mener det fortsatt er et stort behov for å styrke kommunesektoren. Vi er glade for at de rød-grønne samarbeidspartiene fikk til en økning på 5 mrd. kr i budsjettforliket i desember, og sammen med flere av budsjettpartnerne sier vi klart fra om at den økningen i frie midler som er foreslått fra regjeringen, 0,5–1 mrd. kr, ikke er nok. Også fylkeskommunene har store utfordringer knyttet til vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene og til de store kostnadsøkningene innenfor kollektivtrafikken, som de siste årene har vært veldig mye høyere enn kommunal deflator.

Jeg vil trekke fram noen gledelige flertall vi er en del av i forslagene til vedtak i dagens sak. For det første er det en samlet komité som vil at den utvidede TT-ordningen skal videreføres som et øremerket tilskudd. En samlet tilbakemelding fra organisasjonene til de som trenger utvidet TT-ordning, har vært at å fjerne øremerkingen ville være et enormt tilbakeslag for deres menneskerettigheter, likestilling og muligheter til å delta fullt ut i samfunnet – og at de geografiske forskjellene ville øke.

Jeg er også glad for at en samlet komité står bak å be regjeringen vurdere om ansvaret for den utvidede TT-ordningen skal flyttes til Nav, noe mange av de samme organisasjonene har tatt til orde for.

For det andre er det veldig gledelig, særlig for meg som er representant fra Troms, at en samlet komité står bak å be regjeringen vurdere å likestille innsatssonen i Nord-Troms med innsatssonen i Finnmark i distriktstilskudd Nord-Norge. I fjor var det bare Rødt og SV som fremmet et tilsvarende forslag.

I dag er satsen per innbygger nesten dobbelt så høy i Finnmark som i innsatssonen i Troms. Troms fylkesting har nettopp kommet med en enstemmig uttalelse hvor de peker på at Nord-Troms og Finnmark har hatt et historisk fellesskap knyttet til tvangsevakuering og nedbrenning under andre verdenskrig, og at gjenreisingen var et felles nasjonalt prosjekt. Utfordringene knyttet til lange avstander, spredt bosetting, krevende klima, små arbeidsmarkeder og befolkningsnedgang er også felles for hele tiltakssonen, og når det gjelder personrettede virkemidler, behandles allerede hele tiltakssonen likt. Å likestille innsatssonen i Nord-Troms er god distriktspolitikk, og ikke minst god beredskapspolitikk.

I samme slengen kunne vi kanskje ha gjort som Troms fylkeskommune foreslår: å lage en navnekonkurranse for å finne et litt kulere navn enn innsatssonen.

Jeg tar opp forslagene Rødt har alene.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:25:07]: Vårens vakraste eventyr er her for oss som er nerdar på kommunepolitikk. Det er nemleg kommuneproposisjonen. Det er rett og slett ein liten festdag.

Det er i kommunane det skjer. Der lever vi livet vårt, og der yter vi tenestene til befolkninga, som administrasjon, politikarar og tenesteytarar. Å gi signal til kommunane om korleis rammene blir vidare, er heilt avgjerande for kommunal planlegging, for nettopp å planleggje dei gode liva, sånn at vi som innbyggjarar skal kunne leve det gode livet og få dei tenestene vi treng, når vi treng dei.

MDG er oppteke av eit samfunn med små forskjellar, der vi lever nettopp det gode livet. med lite avtrykk på klima og natur, til glede for dei som kjem etter oss. Difor er det forstemmande å sjå at det er så intense angrep på statsforvaltaren og den rolla statsforvaltaren har. Det er faktisk Stortingets eigne reglar statsforvaltaren forvaltar, nettopp for å ta vare på interessene til allmenta og unngå nettopp tragedien til allmenninga, der det som gagnar den enkelte, ikkje gagnar samfunnet. Vi må klare å motverke det, nettopp for dei som kjem etter.

Vi meiner likevel at fleksibilitet for kommunane til å leggje planar er svært viktig. Det er viktig å få på plass gode ordningar for tidleg avklaring av f.eks. forhold som gjer at natur ikkje kan byggjast ned. Då treng vi å utvikle nye mekanismar som beskyttar sårbar og viktig natur. Vi treng verktøy så vi sikrar både nødvendig fleksibilitet for kommunane og at vi tek vare på det mest verdifulle og tek tilbake natur der det er rom for det.

Vi ønskjer fleire barn i Noreg, og kommunane ønskjer å motverke folketalsnedgang. Dei som er så heldige å få folketalet oppover, har nokre utfordringar på kort sikt økonomisk, men likevel er det utfordringar det er relativt lett å leve med på lang sikt. Det svarar seg nemleg på lang sikt med folketalsvekst. Difor er det svært krevjande å ta ned tenester når ein attpåtil har betydeleg fråflytting.

Difor meiner vi kommunane som slit med nedgang, treng pengane meir enn vekstkommunane. Eit veksttilskot oppmuntrar til ein viss grad til å løne vekst også på andre område, som nedbygging av matjord og natur, og det forsterkar konkurransen som uansett er mellom kommunar og innbyggjarar. MDG føreslår difor å greie ut å fjerne eller redusere veksttilskotet og vurdere om det bør overførast til kommunane eller til kommunar med størst utfordringar med fråflytting.

MDG har ikkje vore med i innstillinga, så vi signaliserer enkelte av dei forslaga vi kjem til å støtte, som bl.a. å greie ut å differensiere eigedomsskatten på ordinære bustader og fritidsbustader. Vi kjem også til å støtte forslag nr. 11, om ikkje å gå vidare med å avvikle kompetansekrava i helsetenesta. Regjeringa har sjølvsagt rett til både å føreslå og drive med høyringar, det kan og skal ikkje Stortinget hindre, men vi sender tydeleg signal om at kompetanse er viktig i kommunane og må sikrast.

Vi er opptekne av menneske som har fått innvilga asyl i Noreg. Dei ventar altfor lenge på å bli busette. Vi ser eit kappløp mot botnen mellom enkelte kommunar, nettopp for å unngå å busetje flyktningar. Mange har sagt dei ikkje kan busetje nokon som helst. Vi ønskjer difor å greie ut ein alternativ modell for busetjingsførespurnader, nettopp for å sikre rask busetjing av dei som har fått innvilga asyl, at det blir fullfinansiert av staten, og at det sjølvsagt må vere tilpassa lokale forhold. Vi meiner moglegheita kommunane har til å nekte busetjing, bør avgrensast.

For MDG er det lange perspektivet viktigast. Vi meiner vi bør beskytte sårbar natur, ta vare på alle sårbare og sikre dei som kjem etter oss. Difor er det så avgjerande at kommunane har gode rammer og tek det store ansvaret dei har, for det er i kommunane alt skjer.

Ane Breivik (V) [11:36:34]: Forhenværende taler refererte til kommuneproposisjonen som vårens vakreste eventyr. Det er riktignok et av de viktigste dokumentene Stortinget behandler hvert eneste år, men denne representanten kjenner nok eventyr som er langt fagrere.

Det er her vi legger premissene for barnehager, sykehjem og skoletilbud. Det er her vi bestemmer i praksis om kommunene har en reell mulighet til å levere på det innbyggerne trenger og har krav på.

Det er særlig tre områder jeg ønsker å bruke tid på i dag, og så har jeg noen bemerkninger av en mer overordnet karakter.

Det første er kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven. Regjeringen varsler at de vil sende på høring et forslag om å fjerne de lovfestede kravene om hvilke profesjoner kommunene må ha knyttet til seg – f.eks. ergoterapeut og fysioterapeut, lovpålagte minstekrav til tjenester som er helt nødvendige for dem som trenger det. Argumentet er at kommunene trenger mer fleksibilitet. Vi i Venstre er tilhengere av lokalt handlingsrom, men ikke når det går ut over grunnleggende tjenester. Denne såkalte fleksibiliteten har en kostnad som bæres av de svakeste brukerne. I kommuner som allerede sliter med rekruttering, er kompetansekravet det eneste som sikrer at noen faktisk gjør denne jobben. Å fjerne det løser ikke bemanningskrisen; det flytter risikoen over på brukerne.

Det andre jeg ønsker å ta opp i dag, er kollektivtransporten. Proposisjonen er påfallende stille om det som nå skjer med fylkeskommunenes budsjettsituasjon. KS dokumenterer at nye kollektivkontrakter inngås til priser 30 pst. over tidligere nivå. Kostnadene har vokst langt raskere enn den kommunale deflatoren, og resultatet ser vi: Ruter kuttes, tilbudet svekkes, og folk merker det. Når man skyver kollektivprisen foran seg, blir det dyrere og dyrere for hvert eneste år.

Det tredje er BPA, brukerstyrt personlig assistanse. Proposisjonen varsler at ekspertutvalget om BPA er på vei, og at regjeringen vil komme tilbake med det. Det er bra. Jeg vil tillate meg å si noe om hva vi i Venstre mener svaret bør bli. I dag fungerer ordningen ulikt, avhengig av hvilken kommune man er bosatt i. De tolker rettighetene forskjellig, de praktiserer det ulikt, og de som flytter, risikerer å miste det tilbudet de har bygget opp. Vi mener at ordningen bør være statlig finansiert, slik at vi sikrer at retten til å styre eget liv ikke er et kommunalt budsjettspørsmål – og for øvrig heller ikke et tolkningsspørsmål.

Ellers har denne representanten registrert at det nye inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner trekkes fram. Representanten, som selv er bosatt i en kommune som i stor grad påvirkes av det nye inntektssystemet, vil bemerke at den korte overgangstiden har medført dramatiske kutt i viktige velferdstjenester. Representanten finner dessuten lite logikk i at kraftkommuner i distriktene ikke skal bidra til inntektsutjevning på samme måte som Asker og Bærum.

Til slutt: Kommuneproposisjonen må suppleres av all annen politikk. Undertegnede representant er bekymret for at de graverende utfordringene i kommunesektoren som framgår av generalistkommuneutvalgets rapport, fortsetter å forsterke seg. Små distriktskommuner har på det verste en lovoppfyllelse på i overkant av 50 pst. Det rammer viktige velferdstjenester. Det rammer rettssikkerheten til innbyggerne og utvikling av lokalsamfunnet.

Med unntak av forslagene om at kommunesammenslåinger utelukkende skal være frivillig, og at det skal være sterkere kommunalt selvstyre i arealsaker, støtter Venstre flertallsinnstillingen. Vi støtter også en rekke mindretallsforslag, bl.a. viktige forslag fra Høyre og FrP om å ivareta vekstkommuner og å gjennomgå finansieringsordning for ressurskrevende brukere mv.

Statsråd Bjørnar Skjæran [11:47:13]: I midten av mai la regjeringen fram kommuneproposisjonen for 2027 og revidert nasjonalbudsjett for inneværende år. Her er vi tydelige på at vår viktigste oppgave er å gi folk trygghet for framtiden.

Etter noen krevende år er kommuneøkonomien nå i bedring. Kommunesektoren leverte gode resultater i 2025. Netto driftsresultat ble på 2,5 pst. av driftsinntektene, og sektoren er igjen over det anbefalte nivået fra Teknisk beregningsutvalg. De gode resultatene i 2025 må ses i lys av en sterk inntektsvekst og at mange kommuner og fylkeskommuner har gjennomført omstillinger og innsparingstiltak. Regjeringen og Stortinget bidro til de gode resultatene med en historisk høy realvekst i frie inntekter på 18 mrd. kr utover merutgifter til demografi og pensjon. I saldert budsjett for 2026 fikk kommunene en realvekst på 8,4 mrd. kr og et handlingsrom på 5,5 mrd. kr.

Oppdaterte anslag for skatteinngang, kostnadsvekst og demografiutgifter viser samlet sett en forsiktig styrking av kommuneøkonomien også gjennom 2026, og i forliket om revidert nasjonalbudsjett er det oppnådd enighet om ytterligere bevilgningsøkninger. Det store bildet for kommunesektoren ser altså klart bedre ut enn det gjorde for forholdsvis kort tid tilbake, men det er fortsatt strekk i laget. En av fire kommuner hadde et negativt resultat i både 2024 og 2025.

I en tid der vi må prioritere forsvar og sikkerhet høyt, er jeg fornøyd med at vi fortsatt har funnet rom til kommunesektoren, og legger opp til en vekst i frie inntekter på mellom 3,5 mrd. kr og 4 mrd. kr i 2027. Veksten vil gi sektoren et økt handlingsrom på mellom 0,5 mrd. kr og 1 mrd. kr. Inntektsveksten i 2027 bygger videre på det historiske løftet i inntektene i 2025 og 2026.

En aldrende befolkning og knapphet på arbeidskraft gjør at mange kommuner allerede i dag står overfor krevende omstillingsbehov. Dette vil bare forsterkes i de neste tiårene. For å legge til rette for omstilling er det behov for å redusere den statlige detaljstyringen. I kommuneproposisjonen varsler regjeringen at den vil følge opp flere av forslagene fra kommunekommisjonen. Det omfatter å sende på høring forslag om å oppheve kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven, forenkle krav for ansettelse i lærerstilling på ulike trinn og å innlemme og forenkle øremerkede tilskudd. Fra før har vi tidoblet grensen for hvilke øremerkede tilskudd kommunesektoren må rapportere på. Vi varsler også flere andre grep for å styrke kommunesystemet.

Regjeringen vil støtte kommuner som ønsker å slå seg sammen med en eller flere nabokommuner. Vi arbeider med mulige endringer i de økonomiske virkemidlene for kommuner som vurderer sammenslåing, bl.a. som svar på ønsket fra sektoren om forenkling og mer forutsigbare virkemidler. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i budsjettforslaget til høsten.

Det er behov for endringer i reglene om interkommunalt samarbeid. Kommunene må få større handlingsrom til å samarbeide om de sentrale velferdstjenestene på en måte som gir alle kommunene i samarbeidet mulighet for demokratisk styring og kontroll. Vi har nylig sendt på høring forslag som vil gjøre det enklere for kommunene å samarbeide mer helhetlig og langsiktig om viktige kommunale oppgaver. Dette vil gjøre kommunene i bedre stand til å levere gode tjenester til innbyggerne i framtiden.

Regjeringen utreder også nye virkemidler for oppfølging av kommuner i økonomisk ubalanse og med sviktende styring. Når en kommune over tid har en særlig krevende økonomisk situasjon og langvarige og store styringsutfordringer, kan det påvirke kommunens evne til å levere de lovfestede tjenestene innbyggerne har krav på, være en samfunnsutvikler, utøve myndighet og være en lokaldemokratisk arena. Regjeringen vil sende på høring forslag til nye regler for en særskilt støtte og oppfølging av disse kommunene i løpet av året. Dette innebærer et sett nye virkemidler som skal kunne tas i bruk for å støtte, bistå og følge opp kommunene som trenger det.

Kommuneproposisjonen viser at regjeringen prioriterer kommunesektoren. Vi legger til rette for at kommuner og fylkeskommuner skal kunne omstille i takt med den demografiske utviklingen og fortsatt gi gode tjenester. Gode kommunale velferdstjenester gir trygghet i hverdagen for folk. Vi skal også i framtiden ha gode skoletilbud for ungene våre, en lege som stiller opp når vi blir syke og en god sykehjemsplass eller annen eldreomsorg for de eldre. For dette er det viktigste i regjeringens plan for Norge: å gi folk trygghet for framtiden.

Solveig Vestenfor (A) [12:05:09]: I kommuneproposisjonen legg regjeringa fram viktige føringar for korleis me skal utvikla velferda i heile landet. Fleire av oss som sit i salen, har treft mange denne sesjonen som har delt bekymring og fortviling rundt ei særleg utfordring i vår tid – nemleg bustadsatsinga.

Det er ei stor utfordring me står i, for stadig fleire opplever at det er vanskeleg å koma seg inn på bustadmarknaden. Prisane er høge, terskelen har vorte høgare, og dei som leiger, kjenner på utryggleik i ein leigemarknad som ikkje alltid fungerer godt nok. Dette råkar bl.a. unge folk, barnefamiliar og dei som står utsette til frå før.

Byggebransjen opplever òg krevjande tider. Det må svara seg for entreprenøren å setja i gang med prosjekt, det må vera betalingsvilje, ein må ha tilstrekkeleg eigenkapital for å få lån, og tida frå plan til bygging tek for lang tid i mange saker – det kostar.

Me kjem ingen veg med å få fart i bustadbygginga utan kommunane våre og byggebransjen. Ein aktiv bustadpolitikk handlar ikkje berre om lovvedtak her i salen eller om forskriftsendringar, motsegnspresiseringar eller andre grep regjeringa set i verk. Ein aktiv bustadpolitikk vert til og realisert i kommunane – ved hjelp av reguleringsplanar og ved tilgjengelege tomteareal, i byggjesaker, i samarbeid mellom privat og offentleg sektor – og på byggeplassar rundt om i landet.

Bodskapen frå Arbeidarpartiet er tydeleg: Me ønskjer meir bygging, me ønskjer raskare prosessar, og me ønskjer fleire bustader som folk har råd til å kjøpa. Difor vert det jobba med mange grep parallelt. Dei fleste tiltaka har byggebransjen, KS og departementet jobba saman om å føreslå.

I åra Arbeidarpartiet har styrt, saman med sine raud–grøne vener, har Husbanken vorte kraftig styrkt. Satsinga på Husbanken er ei bestilling til bransjen og til kommunane: Det må byggjast meir. Då må me òg frå nasjonalt hald gjera det me kan for at det faktisk lèt seg gjera.

Til kommunane vil eg seia: De sit med nøkkelen. Me veit at mange prosjekt stoppar opp fordi planprosessar tek for lang tid, gjerne fordi kapasiteten er pressa. Difor jobbar me for å forenkla regelverk, korta ned tidsfristar og gjera prosessar, forskrifter og planverk meir føreseielege. Me digitaliserer plan- og byggjesaksprosessane, og me går gjennom motsegnsystemet for å få ned talet på motsegn som stoppar gode prosjekt.

I arealpolitikken må det vera endå meir tydeleg kva som ligg i nasjonale føringar, kva betyr det når me seier «nasjonale og særleg regionale interesser», og – like viktig – kva er ikkje det. motsegnsprosjektet vil forhåpentlegvis gjera at me framover kan spara mykje tid og få meir lik praksis landet rundt. Men me treng òg at kommunane brukar handlingsrommet som allereie finst. Regelverket opnar i større grad enn før for å ta i bruk eksisterande bygg, for å gjera unntak der det er forsvarleg, og for å få fart på transformasjonen. Det finst mykje areal som allereie er nedbygd, og dette handlingsrommet må takast i bruk.

Til byggebransjen vil eg seia: Me lyttar. De peikar på høge kostnader, komplisert regelverk og uvisse. Difor arbeider me no med å modernisera TEK17, gjera tilsyn og kontroll enklare og få betre kunnskap om kva som driv kostnadene. Me ønskjer òg eit tettare samarbeid med bransjen for å auka produktiviteten, for om me skal få ned prisane, må me byggja smartare. Samtidig må me halda fast på kvaliteten, for folk skal bu trygt og godt. Dette er krevjande og enormt viktig.

Me står i ei tid der mange slit med å koma inn på bustadmarknaden. Meir enn ein million nordmenn bur i leigd bustad. Difor treng me fleire bustader både til å eige og til å leige. Gjennom nye grep i revidert nasjonalbudsjett legg me til rette for at kommunar kan kjøpa fleire burettslagsleilegheiter og bidra til trygge bumiljø for barnefamiliar. Samstundes ønskjer me å stimulera til at fleire prosjekt faktisk vert sette i gang.

Dette handlar ikkje om at staten kan eller skal gjera alt. Dette må vera eit lagarbeid. Me legg til rette gjennom verkemiddel, regelverk og finansiering. Kommunane legg til rette gjennom planar og prioriteringar, og bransjen byggjer.

Når me dreg i same retning, får me resultat. Det såg me i 2025 då det vart bygd fleire studentbustader enn på mange år. No må me vidare. Fram mot og i 2027 må me få opp tempoet. Me må byggja fleire bustader, og me må sørgja for at dei bustadene som vert bygde, er noko folk faktisk har råd til å kjøpa. Det er oppgåva vår – i fellesskap.

Erlend Wiborg (FrP) [12:10:27]: Kommunene er grunnmuren i velferdssamfunnet vårt. Det er i kommunene barna går i barnehage og skole, der eldre får omsorg, og der folk møter det offentlige i hverdagen. Derfor er kommuneøkonomien noe av det viktigste vi behandler i denne salen.

Når vi leser kommuneproposisjonen, er det vanskelig å ikke sitte igjen med én tanke: Regjeringen er flink til å beskrive problemene, men den er langt svakere på å løse dem. For kommunene står overfor store utfordringer: Vi blir stadig flere eldre, vi mangler helsepersonell, boligbyggingen har stupt, vann- og avløpsnettet forfaller, og stadig flere kommuner opplever at staten pålegger dem nye oppgaver – uten å sende hele regningen. Likevel møter regjeringen dette med mer detaljstyring, mer byråkrati og mindre tillit til lokale folkevalgte.

Det er feil medisin. Fremskrittspartiet har et annet utgangspunkt. Vi mener at kommunene ikke er statens filialkontorer. De er selvstendige folkevalgte organer, de kjenner sine innbyggere best, de kjenner sine utfordringer best – og da må de også få større frihet til å løse dem. Sannheten er at altfor mange beslutninger i dag tas av mennesker som aldri har stått til valg i kommunen. Statsforvalteren har blitt en stadig sterkere aktør. Innsigelser forsinker boligprosjekter, næringsutvikling stoppes, lokale prioriteringer overstyres, og kommunepolitikere opplever gang på gang at vedtak fattet av folkevalgte kan bli satt til side av byråkrater. Det svekker lokaldemokratiet, og det svekker tilliten til systemet.

Norge trenger flere boliger, ikke færre. Vi har nå den laveste boligbyggingen på mange, mange år. Unge sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, barnefamilier presses ut, og kommuner som ønsker vekst, møter stadig flere hindringer. Likevel bruker regjeringen år etter år på å snakke om målet om flere boliger, men et mål bygger som kjent ingen boliger. Det er handling som bygger boliger: Saksbehandlingstiden må ned, reguleringsprosessene må gå raskere, statsforvalterens innsigelsesrett må begrenses, og kommunene må få lov til å være ja-kommuner, ikke kommuner som må be staten om tillatelse til å utvikle seg.

Arbeiderpartiet liker å snakke om tillit, noe vi også har hørt i dag, men kommunene opplever det motsatte. For samtidig som regjeringen sier at en ønsker sterkere lokaldemokrati, kommer det stadig nye krav, nye rapporteringer, nye planer, nye skjemaer og nye forventninger. Det minner litt om en arbeidsgiver som sier han har tillit til sine ansatte, men som krever en rapport hvert eneste kvarter. Da er det ikke tillit. Da er det kontroll.

Kommunene opplever også et stadig sterkere økonomisk press. Mange steder kompenseres dette gjennom høyere gebyrer og avgifter, noe vi ser nå med at vannavgiften øker, at avløpsavgiften øker, at renovasjonsavgiften øker, og mange steder kommer eiendomsskatten på toppen. For vanlige familier merkes dette godt. Fremskrittspartiet mener ikke at løsningen på enhver økonomisk utfordring er å sende regningen videre til innbyggerne. Vi ønsker heller at folk skal kunne beholde mer av sine egne penger – ikke mindre.

I likhet med andre har jeg også lyst til å si noen ord om beredskap, for det er nesten litt oppsiktsvekkende: Regjeringen innleder kommuneproposisjonen med å slå fast at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen verdenskrig – der er vi helt enige – men når man leser videre, er det vanskelig å finne de konkrete tiltakene som følger av denne erkjennelsen. Kommunene er førstelinjen når krisen kommer. Det er kommunene som skal sikre vann, helse og omsorg, evakuering og krisehåndtering, men likevel ser vi få grep, få konkrete forventninger og få konkrete midler. Hvis situasjonen virkelig er så alvorlig som regjeringen beskriver, må også politikken gjenspeile det.

Kommunene har de siste årene også håndtert en historisk stor bosettingsoppgave. Mange kommuner har gjort en imponerende innsats og fortjener honnør for hvordan de har klart å snu seg rundt og få bosatt så mange ukrainere på så kort tid. Samtidig må vi være ærlige om konsekvensene som dette har for skoler, barnehager, boligmarked, helsetjenester og kommunale budsjetter. Alt blir påvirket. Derfor må innvandringspolitikken være bærekraftig, og kommunene må kompenseres fullt ut. Vi må også tørre å diskutere volum, kapasitet og integrering uten å bli møtt med moralske pekefingre. God integrering handler ikke om fine taler – det handler om kapasitet, ressurser, forventninger, arbeid, språk.

Jeg vil også trekke frem eldreomsorgen. Altfor mange politikere løfter eldreomsorgen i ukene før et valg, men etter valgdagen glemmes det. Samtidig som antall eldre øker kraftig, blir det færre yrkesaktive per pensjonist. Det er kanskje den største utfordringen kommunene står overfor. Vi kommer ikke til å kunne løse dette bare ved å be om flere sykepleiere. Vi må bruke kompetansen smartere. Vi må sørge for at helsepersonell får bruke tiden sin på helseoppgaver – ikke på oppgaver som andre yrkesgrupper kan utføre – og vi må våge å tenke nytt. Alternativet er at stadig flere kommuner ikke klarer å levere de tjenestene innbyggerne forventer og fortjener.

Til slutt: Det er lett å skrive i en proposisjon at kommunene er viktige. Det er lett å stå på denne talerstolen og holde taler om lokaldemokrati, og det er lett å si at man har tillit til kommunene. Men den virkelige testen handler om om man faktisk gir kommunene friheten, om man gir dem handlingsrommet, og om man lar folkevalgte styre mer og byråkrater styre mindre. Der skuffer denne regjeringen. Det så vi også nylig i den berømmelige IKEA-saken, der regjeringen valgte å la byråkratene hindre de lokale folkevalgtes ønske. De ønsket å hindre sunn fornuft å skje og heller drive med skrivebordsøvelser. Heldigvis valgte et flertall i denne sal å gi en klar marsjordre til regjeringen om at denne saken konkret skal ryddes opp i. Ikke minst er det et tydelig signal, som vi også har sett i sakene vi har hatt fra Agder, og en forventning at regjeringen endrer kurs og begynner å respektere lokaldemokratiet, og at de ikke lar byråkratene overprøve lokaldemokratiet. Regjeringen må slutte å tro på at vettet ikke er jevnt fordelt, og på at mer bør styres fra statsrådskontorene, på bekostning av dem ute i kommunene som har skoen på.

Fremskrittspartiet ønsker sterkere kommuner, mindre detaljstyring, mer lokalt selvstyre, flere boliger, bedre beredskap og en bærekraftig innvandringspolitikk og en kommuneøkonomi som setter innbyggerne først. Det er den retningen Kommune-Norge trenger – ikke flere fagre ord fra denne talerstolen.

Tage Pettersen (H) [12:19:41]: Det er bekymringsfullt at mange kommuner melder om en økonomisk situasjon som er mer presset enn på mange år. Ordførere, helt uavhengig av partitilhørighet, og kommunedirektører forteller om tøffe prioriteringer, kutt i tjenester og utsatte investeringer. Samtidig forsøker regjeringen å framstille situasjonen som om kommuneøkonomien aldri har vært bedre. Problemet er at regjeringen snakker om bevilgningene, mens kommunene der ute står midt i virkeligheten. Selv om kommunenes inntekter har økt, har kostnadene økt mer. Resultatet er at kommunene sitter igjen med redusert frihet til å kunne løse sine oppgaver. Da er det ikke tilstrekkelig å bevilge litt mer penger hvert år og håpe at problemene løses av seg selv.

Vi må tenke nytt. Vi må ta i bruk teknologi som frigjør tid til de oppgavene menneskene faktisk må løse, vi må legge til rette for innovasjon i kommunesektoren, og vi må redusere byråkratiet og sørge for at flere ansatte kan bruke tiden på innbyggerne framfor rapportering og dokumentasjon. På dette området savner Høyre både tempo og ambisjoner fra regjeringen. For mens utfordringene vokser, ser vi en regjering som legger stadig flere føringer nettopp på kommunene. Høyre mener at sterke kommuner forutsetter tillit til lokalpolitikerne. Regjeringens såkalte tillitsreform gjelder åpenbart ikke for denne gruppen. Det er de der ute som møter innbyggerne hver eneste dag, som kjenner utfordringene i eldreomsorgen, i skolen og i lokalsamfunnet aller best. Derfor trenger kommunene mindre detaljstyring og større frihet.

Russlands meningsløse krigføring mot Ukraina har ført til at Europa fortsatt står i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Siden februar 2022 har norske kommuner stilt opp på en helt formidabel måte og bosatt om lag 85 000 ukrainske flyktninger. Det står det enorm respekt av. Men nå er strikken strukket til bristepunktet i mange lokalsamfunn. UDI planlegger for at det vil komme 14 500 ukrainere i år, og anslår totalt 18 500 søknader om beskyttelse. Dette er høye tall på toppen av det kommunene allerede har bosatt. Mange kommuner opplever at kapasiteten knyttet til integreringstilbud, skole, barnehage og helsetjenester allerede er sprengt. Helt konkret har de i byer som Sarpsborg, Fredrikstad og Drammen og i Lørenskog vært tydelige på at de ikke har mer å gå på. De har sett seg nødt til å gjøre store kutt i vedtak om bosetting for inneværende år.

For mange kommuner på Østlandet er sekundærflyttingen en enorm utfordring på toppen av dette. Flyktninger flytter til byene her etter at integreringsperioden er over, selvfølgelig uten at det følger penger med. Resultatet er en massiv belastning på de kommunale budsjettene. I Sarpsborg gikk f.eks. rundt 80 pst. av sosialhjelpsutbetalingene i 2025 til denne gruppen, og det er ikke bærekraftig. Vi må jobbe for at flyktninger blir boende i den kommunen de først ble bosatt i. Vår politikk er krystallklar: Flyktninger skal som hovedregel ikke bosettes i områder med store levekårsutfordringer, eller der innvandrerandelen er over 25 pst.

Bosetting krever også tak over hodet. Kommunene opplever et enormt press i boligmarkedet. Derfor må det framover bygges og settes i stand langt flere boliger. Da er det uforståelig at Støre-regjeringen bl.a. valgte å fjerne tilskuddet til utleieboliger. Dette gjorde en vanskelig situasjon enda mer krevende for kommunene. Derfor valgte vi å prioritere det i våre alternative budsjetter for å gi kommunene det verktøyet de trenger.

Integrering handler om mer enn et sted å bo, det handler også om forventninger. I denne stortingssesjonen har vi bl.a. fremmet flere konkrete forslag for å styrke integreringspolitikken. Gjennom arbeidet først med vår egen borgerkontrakt og senere med integreringserklæringen har vi fått gjennomslag for viktige prinsipper: Det må stilles tydelige krav til deltakelse, språk, arbeid og utdanning. Rettigheter og plikter må henge sammen.

Videre har Høyre i denne sesjonen også bidratt til innstramminger i familieinnvandringspolitikken, og vi har foreslått tiltak for å begrense sekundærflyttingen, som jeg har vært innom. Vi skal selvfølgelig fortsatt stille opp for mennesker på flukt. Men for å bevare den norske hjelpeviljen og ikke minst sikre at kommunene er i stand til å levere den jobben vi forventer av dem, må vi ha en politikk som stiller krav, som gir kommunene drahjelp, og som sikrer at folk kommer raskt ut i jobb. Der har Høyre de gode løsningene.

Kommunesektoren trenger ikke flere festtaler om lokaldemokratiet. Den trenger en regjering som faktisk viser tillit til lokaldemokratiet, den trenger forutsigbare rammer, den trenger større frihet, og den trenger mindre detaljstyring.

Isak Veierud Busch (A) [12:24:41]: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet snakker om at det er altfor mange nye forventninger til kommunene, for deretter i samme innlegg å etterlyse flere nye forventninger. Det henger ikke helt i hop. Det snakkes også varmt om mindre detaljstyring, men det fremmes til stadighet forslag her i Stortinget som betyr mer statlig detaljstyring.

La meg også få fram noe jeg mener er viktig, og som har fått litt for lite plass i debatten: Kommuneøkonomien har utviklet seg i betydelig riktig retning de siste årene. Det er ikke tilfeldig, det er et resultat av tydeligere prioriteringer fra staten, der kommunesektoren har blitt styrket gjennom økte inntekter, kombinert med betydelig omstillingsarbeid ute i kommunene. 18 mrd. kr i 2025 er ikke småpenger. For 2026 er satsingen også sterk. Etter endringene i skatteanslag, kostnadsvekst og demografi i regjeringens forslag til RNB, var det oppdaterte anslaget for styrket handlingsrom i 2026 sammenlignet med 2025 på 6 mrd. kr.

Disse tallene for 2026 er før vi legger inn styrkede satsinger på fylkeskommunale frie inntekter og en milliard mer til fylkesveier, som de rød-grønne partiene har blitt enige om, og som kommer til å bli vedtatt i denne salen på fredag. Det gir kommunene bedre muligheter til å levere gode tjenester til folk i hele landet.

Samtidig er det viktig at vi tegner et realistisk bilde, for bak de samlede tallene skjuler det seg store forskjeller kommunene imellom. En tredjedel av kommunene hadde fortsatt negativt driftsresultat, og mange kommuner har solide fond – det er bra – men om lag én av ti kommuner har et akkumulert merforbruk. Det viser at forskjellene i økonomisk handlingsrom også er betydelig, og det betyr at selv om situasjonen samlet sett er styrket, er det fortsatt mange kommuner som opplever hverdagen som krevende. Det tar Arbeiderpartiet på stort alvor. Det gjør vi fordi kommuneøkonomi i bunn og grunn handler om tryggheten til folk, om skoler, om helse- og omsorgstjenester og om gode lokalsamfunn i hele landet.

Vi vet også at inntektsveksten de siste årene har vært uvanlig høy, og at veksten vil måtte bli noe mer moderat framover. Det betyr at omstillingsarbeidet ute i kommunene må fortsette. Det er tøft å stå i for kommunene. Jeg vil gi honnør til alt det gode arbeidet jeg vet gjøres rundt om i landet. Det betyr også at staten må være en forutsigbar partner. Arbeiderpartiet er opptatt av nettopp det: å kombinere ansvarlig økonomisk styring med en offensiv politikk for sterke kommuner. Vi skal fortsette å prioritere kommuneøkonomien, og vi skal bidra til å utjevne forskjeller mellom kommunene. Vi skal stille opp for de kommunene som fortsatt strever, sånn at alle innbyggere i Norge, uansett hvor man bor, får et godt og likeverdig tjenestetilbud.

I tillegg til økonomi er en av de største utfordringene mange distriktskommuner står overfor i dag, mangel på folk. Små fagmiljø, komplekse oppgaver og press på arbeidskraft gjør det mer krevende å levere gode tjenester til innbyggere i hele landet. Nettopp derfor er det svært positivt at regjeringen nå tar grep for å styrke det interkommunale samarbeidets handlingsrom.

Skal vi klare å opprettholde sterke lokalsamfunn over hele Norge, må det bli lettere for kommunene å samarbeide der det er nødvendig. Forslagene som nå jobbes med, handler om nettopp det. Det gjør det enklere for kommuner å samarbeide om flere oppgaver og tjenester og legge bedre til rette for helhetlige løsninger, ikke bare små, fragmenterte samarbeid som kan være krevende å styre.

Dette er særlig viktig for distriktskommunene, for i små kommuner er det ofte ikke realistisk å ha fullt oppbygde fagmiljø på alle områder for seg selv. Da er samarbeid en forutsetning for å sikre kvalitet og likeverdige tjenester til innbyggerne. Derfor er det positivt at regjeringen nå varsler større handlingsrom for interkommunale samarbeid, bl.a. ved å åpne for at oppgavefellesskap kan få myndighet til å fatte enkeltvedtak. Det er viktig å utvide verktøykassen kommunene har til rådighet. Det kan gjøre samarbeidet både mer effektivt og mer relevant i praksis. Samtidig muliggjør det også tettere samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner. Det er klokt og vil være særlig viktig i distriktene, hvor fylkeskommunene ofte sitter med en fagkompetanse små kommuner ikke har alene.

Dette er god distriktspolitikk i praksis. Det handler ikke om å sentralisere, men om å gi kommunene verktøyene de trenger for å lykkes der de er. Det handler om å sikre folk i hele landet gode tjenester, uansett hvor de bor. Det handler om å styrke lokaldemokratiet, med å gjøre det bærekraftig også i små og mer sårbare kommuner. Vårt arbeid med å styrke kommunene fortsetter.

Konstanse Marie Alvær (A) [12:29:52]: I dag behandler vi kommuneproposisjonen, dokumentet som skal gi kommunene forutsigbarhet og trygghet for tiden som kommer. Kommunene er der tjenestene leveres, der folk møter fellesskapet i praksis. Skal vi lykkes med det også i framtiden, må det skje på en måte som sikrer både kvalitet, kompetanse og tilstedeværelse. Det handler om mennesker – om hun som trenger hjelp for å komme seg ut av huset på morgenen, om familien som er avhengig av trygge ansatte i barnehagen og SFO, og om de ansatte som skal få alt dette til å gå rundt.

Behovene øker, samtidig som vi vet at vi blir færre i tjenestene. Fram mot 2040 kan vi mangle opptil 42 000 ansatte i helse- og omsorgstjenestene. Det merkes i korridorene på sykehjemmet, i hjemmetjenesten og i avlastningsboligene. Det merkes av de ansatte, av de pårørende, og av alle dem som er avhengig av tjenestene.

Det handler i bunn og grunn om to ting: Hvordan vi gir folk bedre tjenester, og ansatte en arbeidshverdag de kan stå i. For mange som jobber i kommunen i dag, handler det ikke om viljen til å stå på, det er tiden, det er kapasiteten, og det er hvordan arbeidet er organisert. Når dagene styres mer av dokumentasjonskrav enn av faglighet, mister vi noe viktig.

Når hendene blir færre, er det avgjørende at kompetansen blir brukt riktig. Jeg er derfor stolt over at regjeringen på fredag la fram Helsepersonellplan 2040, hvor man kommer med konkrete tiltak som at heltid må bli hovedregelen, at teknologien som tas i bruk, skal være til hjelp, ikke til besvær, og at kompetansen må brukes på de rette stedene.

Samtidig skal vi gi kommunene rom for å finne løsninger som funker for dem, i samråd med tillitsvalgte. Vi har tillit til at kommunene vet hvor skoen trykker, og at de ansatte vet hvor innsatsen må legges ned.

Det finnes også områder hvor vi skal være forsiktige med å slippe roret. Mennesker med funksjonsvariasjoner er noen av dem som opplever aller høyest terskel for å kunne delta i samfunnet i dag. Derfor er jeg glad for at vi har inkorporert CRPD i norsk lov. Vi må føre en politikk som gir trygghet og forutsigbarhet.

En av tingene som gir nettopp det, er TT-ordningen. Den gir muligheten til å leve livet på egne premisser, enten man er ordfører, som min kollega Bengt Halvard, ønsker å ha et politisk engasjement, som min partikollega Jostein, eller bare har lyst å takke ja til den turen på kafeen eller dra på byen for å slå seg løs på dansegulvet. Den gir mulighet til å delta i samfunnet og senker barrieren for å være med i fellesskapet.

Jeg er stolt over at vi lyttet til organisasjonene som sa tydelig fra at denne ordningen ikke kan innlemmes i rammetilskuddet. Derfor skal det fortsette å være en egen post. Det samme gjelder toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Det er en viktig ordning både for dem som mottar tjenestene, og for kommunene.

Her er det viktig at vi kan se helheten. Derfor foreslår vi å flytte posten til Helse- og omsorgsdepartementet fra 2028. Vi ønsker å kunne se på helheten og ta en gjennomgang av hele systemet. Det handler nettopp om å se helheten. Hvis vi organiserer dette feil, er det ikke et system som svikter, det er mennesker som står i fare for å miste nødvendig hjelp. For oss her i salen kan det diskuteres på et overordnet nivå, men for dem det gjelder, handler det om tryggheten i hverdagen. Det ansvaret tar vi på alvor.

Kommunen er så mye mer enn et forvaltningsnivå. Det er hvor vi bor, der mange har jobben sin, og hvor vi lever livet vårt. Nettopp i arbeidsplassene ligger mange av løsningene framover. Riktig bruk av kompetanse, god organisering og heltid som norm vil bidra til at flere kan jobbe mer sammenhengende, og ikke minst at man kan bruke kompetansen der den trengs mest.

Klarer vi å beholde ansatte i tjenestene, vil kvaliteten bli bedre. Arbeidshverdagen vil bli tryggere, fagmiljøene sterkere og hverdagen bedre for dem som er avhengig av tjenestene. Det er nettopp dette det handler om: at de som trenger hjelp, møter folk som har tid, kompetanse og mulighet til å gjøre jobben sin skikkelig. Det handler ikke minst om å gi ansatte muligheten til å gjøre jobben ordentlig, så man ikke må gå hjem på slutten av dagen med dårlig samvittighet, men kan ha et smil om munnen og følelsen av å ha fått til hverdagen.

Rune Midtun (FrP) [12:35:11]: Kommuneproposisjonen for 2027 beskriver en krevende situasjon for kommunene, men dette er ikke bare tall. Det handler om tjenestene folk møter hver eneste dag, og konsekvensene merkes allerede ute i Kommune-Norge og på Haugalandet – min region.

Haugalandet er en av Norges viktigste verdiskapingsregioner, med industri, energi, maritim sektor og havbruk. Likevel opplever mange kommuner, som min hjemkommune Karmøy, det samme: Verdiene skapes lokalt, men pengene forsvinner til staten. FrP vil endre dette. Kommunene må få beholde mer av verdiskapingen, bl.a. gjennom økt andel av selskapsbeskatningen. Det vil gi bedre tjenester og større lokalt handlingsrom.

Infrastruktur er en annen hovedutfordring. Fylkesveiene har høy ulykkesrisiko, vedlikeholdsetterslepet er stort, og næringslivet er avhengig av gode transportårer. For regioner som Haugalandet handler dette ikke bare om transport, men om arbeidsplasser og vekst. Derfor vil FrP prioritere bedre veier og sterkere satsing på fylkesveiene.

Regjeringen snakker om vekst i kommuneøkonomien, men når økte kostnader trekkes fra, sitter kommunene igjen med lite handlingsrom. Resultatet er tøffere prioriteringer, press på tjenestene og mindre rom for utvikling. Fremskrittspartiet mener staten må finansiere det staten pålegger, ikke sende regningen til kommunene.

Når økonomien strammes inn, er det innbyggerne som merker det gjennom høyere gebyrer, avgifter og eiendomsskatt. Eiendomsskatten er usosial og rammer vanlige familier. Løsningen kan ikke være å gjøre det dyrere å bo.

Behovet for eldreomsorg vil øke kraftig i årene som kommer. FrP vil derfor øke investeringstilskuddet til omsorgsplasser, gjeninnføre statlig finansiert eldreomsorg og sikre bedre bruk av kompetansen i tjenestene. Dette handler om verdighet.

Haugalandet er en region med stor verdiskaping og kritisk infrastruktur. Da må kommunene få bedre økonomiske rammer, mer lokal frihet og mindre statlig detaljstyring. FrP mener makt skal flyttes nærmere folk. Kommunene skal være sterke og selvstendige, ikke statens forlengede arm.

For mitt hjemområde er budskapet enkelt: Haugalandet skal ikke bare bidra til verdiskapingen, det skal også få ta del i den.

Nina Dons-Hansen (H) [12:38:03]: Kommuneproposisjonen for 2027 legger rammene for velferden i lokalsamfunnene våre, men i den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i nå, handler kommuneøkonomi om langt mer enn skole og eldreomsorg. Det handler om vår nasjonale beredskap.

I mars sendte justis- og beredskapsministeren et brev til landets kommuner. Der ble de påminnet om sin sentrale rolle i totalforsvaret. Det sto:

«Kommunene spiller en viktig rolle i Norges totalforsvar, og er allerede tett integrert i beredskapsarbeidet.»

Videre sto det at kommunene må være forberedt på både kriser og krig, og at:

«Det viktigste kommunene kan gjøre er å klare å levere tjenester og ivareta sine oppgaver så nært normalen som mulig.»

Dette er en enorm bestilling. Mange kommuner sliter allerede i det daglige med å levere lovpålagte tjenester. Kommune-Norge står i en krevende økonomisk spagat. Vi kan ikke fortsette å skyve tyngre beredskapsoppgaver ned på kommunene uten at det følger tilstrekkelige ressurser med. Dette gjelder hele landet, men ansvaret er spesielt tungt å bære for kommunene i nord. Alvoret understrekes i FFI-rapporten om forsyningssikkerhet, som beskriver situasjonen i nord som mest prekær. Levende lokalsamfunn er vår aller viktigste forsvarslinje, men en kommune i Troms eller Finnmark kan ikke ta regningen for nasjonal sikkerhet over et allerede presset driftsbudsjett.

Som vi i Høyre slo fast i vårt alternative statsbudsjett for 2026: Vi vil flytte makt og ressurser ut av staten og tilbake til lokalsamfunnene. Samtidig: For at kommunene skal kunne skape trygghet, må staten stille opp, og for å sikre et fungerende totalforsvar må kommunene kunne bygge robusthet. Derfor er forslagene nr. 5 og 6, som vi fremmer sammen med FrP i denne innstillingen, så avgjørende.

I forslag nr. 5 ber vi om en helhetlig gjennomgang av kommunenes beredskapsevne og hvordan dette skal finansieres. I forslag nr. 6 krever vi at regjeringen klargjør hva som faktisk forventes. Kommunene står klare til å ta ansvar, men de kan ikke planlegge i et vakuum.

Trygghet er statens mest grunnleggende oppgave. Beredskap bygges nedenfra, men krever lederskap og ressurser ovenfra. For oss i Høyre er det åpenbart at kommunepolitikk og forsvarspolitikk henger uløselig sammen, fordi levende lokalsamfunn – spesielt i nord – er vår aller viktigste forsvarslinje.

Kathy Lie (SV) [12:40:58]: Kompetanse er ikke valgfritt. Skal tryggheten din avhenge av hvor du bor, hvor god kommuneøkonomien er, eller hvilke lokale prioriteringer som tilfeldigvis gjøres det året du blir syk? Det er det vi risikerer dersom regjeringen gjør alvor av planene om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

SV mener vi må holde fast ved prinsippet om at alle innbyggere skal møte kvalifisert helsepersonell, uansett postnummer og privatøkonomi. Å gi opp ambisjonen om likeverdige tjenester over hele landet er, slik jeg ser det, ikke et alternativ.

De kommunale tjenestene er under hardt press. Riksrevisjonen leverte knusende rapporter om hvordan eldre pasienter opplever svikt i overgangen mellom helsetjenester. Kommunene strever med kapasitet og bemanning. Når det gjelder psykisk helse for barn og unge, er bildet også alvorlig. Hjelpen kommer for sent, forebyggingen er for svak, og forskjellene mellom kommuner er store. Fellesnevneren er at nødvendig kompetanse mangler.

For litt siden var jeg i en debatt på Dagsnytt 18 med kommunalminister Skjæran. Han mente at det å fjerne kompetansekravene handler om mindre detaljstyring. Det er, med respekt å melde, en avsporing. Ingen på Stortinget sitter og bestemmer hvordan kommunene skal organisere hjemmetjenestene på Kongsberg, eller hvilke turnuser som skal gå opp på sykehjemmet i Lier. Det finnes heller ingen nasjonal bemanningsnorm som sier at kommunene må ha så og så mange helsefagarbeidere eller sykepleiere per pasient. Det bestemmer kommunene selv.

Kompetansekravene sier ganske enkelt at innbyggerne skal møte kvalifisert helsepersonell når de trenger det, enten det gjelder sykepleiere, helsesykepleiere, jordmødre, leger eller fysioterapeuter. Det er ikke et byråkratisk påfunn. Det er en minimumsgaranti for trygghet og kvalitet.

Kommunalministeren skyver fortvilte kommunepolitikere foran seg. Ingen har hevdet at dette er deres skyld. De står i brutale prioriteringer når budsjettene presses, og vi vet hva som ofte taper først. Det er de forebyggende tjenestene – skolehelsetjeneste, helsestasjoner og jordmortilbud. I samme åndedrag hevder Skjæran at lovkravene er overflødige, fordi kommunene uansett vil ansette fagfolk. Det er et litt merkelig argument. Hvis det var tilfellet, ville jo ikke lovkravene vært noen utfordring å snakke om.

Alle som følger norsk helsepolitikk, vet hva som må gjøres for å møte bemanningskrisen. Løsningen på utfordringene i botilbud, sykehjem og hjemmetjenester er flere utdanningsplasser, faste, hele stillinger, bedre arbeidsvilkår, sterkere fagmiljøer og en kommuneøkonomi som faktisk gjør det mulig å ansette folk. Dersom kommunene får signal om at helsekompetanse blir mindre viktig, risikerer vi å gjøre fagmiljøene svakere og yrkene mindre attraktive. Det vil gjøre rekrutteringsproblemene større, ikke mindre.

Fjerning av kompetansekravene er lite annet enn en avsporing. Når kvaliteten og pasientsikkerheten allerede er under press, blir det feil å svekke kravene til nødvendig helsekompetanse i kommunene.

Seher Aydar (R) [12:44:19]: I en situasjon der kommuneøkonomien er under press og behovene for helse- og omsorgstjenester øker og rekrutteringen allerede er krevende, er ikke løsningen å fjerne kompetansekravene. Løsningen er å styrke bemanningen, styrke kommuneøkonomien og å sørge for at det er gode arbeidsvilkår slik at vi kan både rekruttere og beholde folk.

I dag sier loven at kommunene skal ha knyttet til seg helseprofesjoner som lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog for å oppfylle sitt ansvar for helse- og omsorgstjenester.

Jeg vet ikke hvem av disse som skal ryke hvis kravene fjernes, for la oss være helt ærlige med hverandre: Dette skjer samtidig som kommuneøkonomien er presset. Spørsmålet er egentlig om nødvendig kompetanse skal forsvinne fordi kommuneøkonomien er underfinansiert, eller burde de heller få reell handlingsfrihet gjennom bedre økonomi?

Argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet om at målet er å styrke tjenestene ved å gi kommunene økt handlefrihet gir egentlig ingen mening i møtet med virkeligheten der folk bor og lever livet sitt, nemlig i kommunene. For det er ikke handlefrihet når lokale folkevalgte må velge hva som skal kuttes. Handlefrihet får man når hverdagsvelferden styrkes, slik at diskusjonen i kommunen handler om hvilke tjenester som bør bygges opp, hvordan de bør rettes for å fungere best mulig for folk og sørge for at folk ikke faller mellom to stoler eller blir kasteballer i systemet. Det er ikke handlefrihet å bestemme hva som skal kuttes. I dagens virkelighet blir dette i stedet enda et område det skal være mulig å kutte, og der kompetanse i praksis kan forsvinne.

Høyre på sin side bruker saken til å gjenta sin veldig lite populære, men i Høyres rekker populære, kjepphest, nemlig kommunesammenslåing. Og selv om de hevder at regjeringen starter i feil ende, støtter de likevel denne feilen selv ved ikke å støtte forslaget fra Rødt, SV og FrP. Og dagens minstekrav er minimumskrav for kompetanse for forsvarlige tjenester og er allerede fleksibel. Å fjerne dem øker forskjellen mellom kommunene, og det vil særlig ramme distriktskommunene. En bred samling av fagforeninger og organisasjoner er imot å oppheve kompetansekravene, og det er Rødt enig i. Derfor foreslår vi at regjeringen ikke går videre med forslaget om å avvikle kompetansekravene i helse- og omsorgstjenestene.

Bjørn Larsen (FrP) [12:47:32]: Det er én ting som går igjen når jeg går rundt og møter folk i Nordland, og det er at ingen ber om mer byråkrati. Det er ingen som ber om flere planer. Det er ingen som ber om flere rapporter. De ber om frihet til å leve livet sitt og frihet til å løse oppgavene som livet gir.

De ber om trygghet for eldre, gode tjenester til innbyggerne og muligheten til å utvikle lokalsamfunnene sine. Men det er nettopp dette regjeringen ikke leverer på i kommuneproposisjonen.

Regjeringen skryter av en vekst i frie inntekter på mellom 3,5 mrd. kr og 4 mrd. kr. Men når demografikostnadene alene spiser opp rundt 3 mrd. kr, sitter kommunene igjen med småpenger. Det er som å gi noen en lønnsøkning på fredag for så å sende dem en regning på mandag.

For kommunene vet at virkeligheten ser annerledes ut. Siden 2021 har kostnadene økt med om lag 38 pst. Strøm, renter, bygging, samferdsel og innkjøp har blitt dramatisk dyrere. Da hjelper det lite å vise til noen få milliarder i vekst når regningen vokser langt raskere enn inntektene. Kommunene merker denne forskjellen. I Nordland ser vi kommuner som må kutte i tjenester samtidig som staten pålegger dem nye oppgaver. Vi ser fylkeskommuner som tvinges til å betale enorme merkostnader for nullutslippsferger, mens kompensasjonen fra staten bare dekker en brøkdel av regningen. Vi ser kommuner som må forberede seg på milliardinvesteringer i vann og avløp som følge av EU-direktiv og statlige krav. Likevel kommer regjeringen med mer styring, flere krav og mindre lokalt handlingsrom.

Fremskrittspartiet vil ha ja-kommuner – ja til boligbygging, ja til arbeidsplasser, ja til næringsutvikling og lokal verdiskaping. I dag må lokale folkevalgte altfor ofte stå med lua i hånda overfor statsforvalteren, direktorater og departementer.

Vi stoler mer på kommunestyrene enn på byråkratene. Det er lokalpolitikerne som møter innbyggerne på butikken, på fotballkampen og på sykehjemmet, ikke embetsverket i Oslo. Fremskrittspartiet mener også at mer av verdiskapingen må bli igjen lokalt. Når en kommune legger til rette for havbruk, industri eller annen næringsvirksomhet, skal ikke gevinsten forsvinne rett inn i Finansdepartementet.

Verdiene må i større grad bli igjen der de skapes. Når verdiskapingen blir igjen lokalt, får vi arbeidsplasser, vi får vekst, og vi får framtidstro. Og viktigst av alt: Vi får kommuner som kan satse i stedet for å kutte. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og regjeringen er ganske enkel: Regjeringen snakker om kommunene, Fremskrittspartiet stoler på dem. Regjeringen møter utfordringer med flere planer, flere krav og flere utvalg. Vi møter utfordringene med mer frihet, mer lokalt selvstyre og større tillit til dem som kjenner lokalsamfunnene best. Det er slik vi skaper trygghet. Det er slik vi skaper vekst. Og det er slik vi gir kommunene mulighet til å si ja i stedet for å si nei.

Erlend Wiborg (FrP) [12:50:49]: Jeg vil komme med en stemmeforklaring. Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot de to løse forslagene til MDG.

Jeg må si jeg synes dette er litt underlig. Her har vi en debatt om kommuneproposisjonen. Fra alle partier blir det snakket om viktigheten av det lokale selvstyret. Man snakker om viktigheten av lokaldemokratiet og at de som har skoen på, selv vet best hvor den trykker.

Midt i den debatten velger MDG å fremme et forslag om å frata kommunene muligheten til selv å velge om de ønsker å bosette flyktninger, og eventuelt hvor mange. MDG ønsker altså heller at det er noe regjeringen og direktorater skal kunne bestemme over hodet på kommunene – at uavhengig av om kommunene har kapasitet, skal dette bestemmes fra Oslo. Jeg har mye større tro på at den enkelte kommune selv er best egnet til å gjøre den vurderingen, ut fra hvilken kapasitet de har når det gjelder skole, helse og andre velferdstilbud, hvilken integreringskapasitet de har, hvilke muligheter næringslivet har til å ansette dem som kommer, osv. Så det er et ganske spesielt forslag fra MDG – og også et lite demokratisk forslag.

Kommunene over hele landet opplever nå en svært krevende økonomisk situasjon. Under denne regjeringen har situasjonen blitt betydelig verre for kommunene. Mange kutter i grunnleggende velferdstjenester, og investeringer utsettes. Allikevel kommer MDG med et forslag som legger opp til å overstyre kommunene i veldig stor grad og påføre kommunene ytterligere kostnadsøkninger, og det mener vi er uheldig. Det er også uheldig med tanke på integrering. Skal man få til god integrering, kan man ikke ukritisk ta imot for mange til den enkelte kommune eller til den enkelte bydel. Derfor må bremsene på heller enn å gjøre som MDG ønsker: at Norge ukritisk skal ta imot altfor mange, og så skal kommunene pålegges å bosette dem. Det er oppskriften på dårlig integrering. Jeg håper at flere av partiene gjør som Fremskrittspartiet i dag og stemmer rungende nei til det løse forslaget til MDG.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:54:15]: Kommunene har en helt sentral rolle i boligbyggingen. Senterpartiet mener man må se på grep som gjør at kommunene kan sørge for økt boligbygging med tidsriktige boliger i kommunen sin. Kommunene må i samarbeid med private aktører drive en aktiv boligpolitikk. Framtiden krever en stor variasjon i boligmassen, ut fra hvor den enkelte er i livet. Det er også på tide at man jobber systematisk for å utnytte og gjenbruke eksisterende bygg. Det krever en fornying av eksisterende regelverk, med en betydelig større fleksibilitet der mål og virkemiddel på en helt annen måte enn i dag henger sammen. Dette vil også kunne føre til at unge får mulighet til å komme inn på boligmarkedet, og det gir mulighet for egeninnsats for å redusere kostnader. Husbanken er særdeles viktig i dette arbeidet. Startlån er også en viktig ordning. Den sørger for at folk kan kjøpe seg sin egen bolig.

I fjellandet Norge er det mange veistrekninger som er utsatt for ras og skred. Senterpartiet vil ha trygge hverdagsveier, og det er gledelig at det er flertall for at det i statsbudsjettet for neste år skal komme mer penger til rassikring. Da kan vi sørge for flere trygge veier for folk og næringslivet. Vi sørger også for at fylkeskommunene får mer penger i revidert nasjonalbudsjett, noe som vil sørge for bedre og tryggere veier.

Senterpartiet støtter arbeidet til kommunekommisjonen. Vi ønsker at kommunene skal få mer frihet fra statlig detaljstyring. Et av forslagene fra kommunekommisjonen som regjeringen varsler, er å endre kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesten. Senterpartiet vil lytte til innspillene i høringsprosessen. Det mener vi er svært viktig, og det er av respekt for en prosess som betyr enormt mye for kommunene når de skal gjennomføre sine tjenester. Da får vi innsikt i hva som kan sørge for at kommunene får den fleksibiliteten de trenger, at behovet til pasientene blir ivaretatt, og at kvaliteten er like god som eller bedre enn i dag.

Kompetanse, kvalifikasjoner og ressurser henger sammen. Det er bare én målsetting, og det er å gi bedre tjenester til innbyggerne. Kommunene får stadig nye pålegg, og vi må tenke helhet for å løse framtidens utfordringer. Det gjelder spesielt innenfor helse- og omsorgstjenesten. God ledelse, kompetanse, kvalifikasjoner og ressurser blir altså viktigere enn noen gang. Rett person på rett plass er svært viktig. Det er derfor ikke framtidsrettet å fjerne krav bare for å fjerne dem.

Hanne Beate Stenvaag (R) [12:57:32]: Jeg vil gjerne fortsette med å trekke fram et forslag til som vi er veldig fornøyd med at det blir flertall for. Det er det som tar for seg situasjonen til vertskommunene etter HVPU-reformen. Når man kjører gjennom Borkenes, i Kvæfjord kommune i Troms, ser man med en gang at bygda skiller seg ut fra mange andre bygder, med store institusjonsbygg, fra det som var Trastad gård, sentralinstitusjon for mennesker med utviklingshemming, fra 1954 til 1991. På det meste var det 375 pasienter der. Da HVPU-reformen kom, valgte mange å bli boende i institusjonskommunen, og Kvæfjord, sammen med andre vertskommuner, tok på seg et stort ansvar. Pensjonsforpliktelsene for disse kommunene vil fortsette videre i flere tiår, og det er urimelig at disse kommunene skal ha en stor økonomisk ekstrabelastning på grunn av historien og det ansvaret de tok på seg.

Så tenkte jeg jeg skulle argumentere for noen forslag vi ikke har fått med oss flertallet på, så da er det bare å høre ordentlig etter.

Det ene handler om forslaget fra kommunekommisjonen om å forenkle investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem og å myke opp kravene knyttet til størrelse og antall boenheter. Flere brukerorganisasjoner har uttrykt stor bekymring for at dette kan føre til mer institusjonsliknende løsninger, der kommunene i større grad kan samle mennesker med funksjonsnedsettelser i store institusjoner med felles bemanning. Fra i år er FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne inkorporert i menneskerettsloven, hvor det bl.a. er en forpliktelse om at mennesker med funksjonsnedsettelser ikke pålegges en bestemt boform. Jeg håper at grunnen til at dette forslaget ikke får flertall er at noen mener dette er en selvfølge, men mange av dem som er berørt, er bekymret for at det ikke er det.

Det andre er flere forslag vi har som handler om premieavviket, hvor særlig spørsmålet om kompensasjon for rentetapet kommunene har fått gjennom denne ordningen, burde fått flere stemmer. Dagens ordning innebærer at kommunene har gitt staten rentefrie lån på til sammen 63 mrd. kr, og kommunenes rentekostnader utgjør om lag 3 mrd. kr i året. Dette er ikke min påstand, det mener også departementet. Premieavviket er generelt en dårlig deal for kommunene, og at fattige kommuner skal gi rentefrie lån til en søkkrik stat, gir ingen mening.

Det tredje forslaget jeg vil slå et slag for, er å åpne for at kommuner kan sette ulik eiendomsskattesats på ordinære boliger og fritidsboliger for å øke det lokale selvstyret. I dag er det lov å sette ulik sats for eiendomsskatt på boliger, ubebygde tomter og næringseiendom, og det er lov til å skille mellom bymessig bebyggelse og rurale deler av kommunen. Det er derimot ikke lov å sette ulik skattesats på ordinær bolig og fritidsbolig, noe vi mener det burde vært større handlingsrom for kommunene til å kunne vedta, nettopp for å øke det lokale selvstyret.

Sofie Marhaug (R) [13:00:42]: Jeg fortsetter å snakke om et av poengene til min gode partikollega Hanne Beate Stenvaag. I balanseregnskapet til Bergen kommune står det en kortsiktig fordring på 3,9 mrd. kr, kalt «premieavvik». Et stort problem for Bergen kommune er at denne fordringen er fiktiv. Pengene finnes ikke.

Dette er ikke Bergen alene om. I Oslos balanseregnskap står det under kortsiktige fordringer mer enn 9 mrd. kr som ikke finnes. Denne fenomenale regnskapsteknikken, som kalles premieavvikssystemet, er ikke bare et regnskapsproblem. Ordningen pålegger kommunene å fjerne fra driftsregnskapet noe av det de har betalt i pensjonsutgifter. Bergen kommune har fjernet 3,9 mrd. kr. Hele kommunesektoren har fjernet 63 mrd. kr. Dermed har Kommune-Norge framstått som 63 mrd. kr billigere å drive enn det egentlig har vært. Departementets beregning av kommunenes behov for rammetilskudd har da vist 63 mrd. kr for lite.

Hvert år lover kommuneproposisjonen at staten skal dekke – krone for krone – de utgiftene som er blitt fjernet, og som er blitt parkert som «premieavvik» i balansen. Regnskapsforskriften har pålagt kommunene å inntektsføre disse 63 milliardene, men kommunene har aldri fått dem. Derfor står de der som en «liksomfordring», fordi denne ordningen går ut på at staten skal dekke dem – en eller annen gang. Kommunene gir staten rentefri kreditt. De 63 milliardene er blitt skjøvet utover til belastning på framtidige statsbudsjetter. Dette framgår også av proposisjonens figur 8.6B.

Bergen kommune har ikke råd til å gi staten 3,9 mrd. kr i rentefri kreditt. Bergen kommune har flere ganger skrevet brev om likviditetsutfordringene. Mange kommuner har måttet ta opp dyre kassekredittlån, f.eks. Tromsø, med ramme på 900 mill. kr.

Rødt har bedt om å få innført en rentekompensasjon til kommunene. Proposisjonen svarer med å vise til pensjonsselskapenes premiefond, penger som tilhører pensjonsordningen. Premiefond er noe som har eksistert i årevis før premieavvikssystemet kom. Disse fondene tilhører ikke kommunen, men kan brukes til å redusere pensjonspremiene. Premiefondsordningen vil fortsette å fungere uavhengig av om premieavvikssystemet avvikles. De to fenomenene har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre. Premieavvikssystemet har ikke tilført premiefondene fem øre. Premiefondene tilføres avkastning fra finansmarkeder som ifølge finansministeren kan klappe sammen når som helst. Og fra og med 2026 får kommunene fratrekk i rammetilskuddene for avkastningen på premiefondene. Når proposisjonen lanserer premiefondene som løsning for kommunenes rentetap, er det faktisk ganske frekt.

Liv Kari Eskeland (H) [13:10:18]: Tru det eller ei: Eg kan faktisk forstå dei som har eit litt romantisk forhold til ferjer – å reisa på blikk stille sjø, eta svele og sjå nisene hoppe i fjorden. Likevel er dette ikkje kvardagen til oss på kysten som definerer ferja som ein del av vegen vår. Det er ein del av vegen der trafikken stort sett går mellom 20 og 30 kilometer i timen, som er stengd opp mot 95 pst. av tida fordi det faktisk ikkje ligg ferje til kai, og der tåke, tekniske problem, ver og kviletidsreglar for mannskapet gir oss ytterlegare utfordringar med forseinkingar og heft, og dertil forseintkoming til fly, møter og avtalar. Det gjer at næringslivet må leggja inn buffertid og taper konkurransekraft, og me reduserer moglegheitene for bu- og arbeidsmarknadsutvikling.

I lengre tid har me jobba med ferjeavløysingsprosjekt, og tru meg: Dette er i sanning eit vinn-vinn-prosjekt for samfunnet, der befolkning og næringsliv vil henta gevinsten. Det er så enkelt at dei pengane som staten eller fylket skulle ha brukt på ferjer, bruker ein heller til å byggje bruer. No er tida sett til 45 år, men Finansdepartementet har til no ikkje opna for at ein kan bruka det til f.eks. kapitalkostnader. Det gjer at ein del av desse prosjekta faktisk er stoppa, og her er det stort forbetringspotensial.

I ein parentes kan det nemnast at det å drifta dei fem ferjesambanda som Hordfast representerer, utgjer 900 mill. kr i året. Legg ein 45 år til grunn, er ein langt på veg til å dekkja inn det prosjektet kostar. Tek ein i betraktning at dette sambandet vil leve i 100 år, er det ein formidabel samfunnsgevinst. Då har eg enno ikkje teke med tidsinnsparinga med tanke på dei ulempene tåke og ver utgjer, at vegen er open 100 pst. av tida, for ikkje å snakka om trafikktryggleiken.

Eg er no veldig glad for at det er eit fleirtal på Stortinget som ønsker å forbetra ferjeavløysingsordninga, og som forstår behova til næringslivet og innbyggjarane langs kysten. Det kan bety vera eller ikkje vera for små og store bedrifter langs kysten, det sikrar busetnad og dermed òg kompetanse for viktig næringsliv, og det syt for at me bind landet saman til beste for alle – og så skulle me jo ønskja at regjeringa såg det same.

Mahmoud Farahmand (H) [13:13:26]: Flere kolleger har påpekt hva regjeringen selv har skrevet i denne proposisjonen. Regjeringen skriver at dette er den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen vi har opplevd siden andre verdenskrig. Det er en korrekt beskrivelse av virkeligheten vi ser der ute. Dessverre følges ikke denne virkelighetsbeskrivelsen opp i resten av proposisjonen. Det burde den ha gjort.

Totalberedskapskommisjonen, som ble nedsatt av denne regjeringen, ga i 2023 et entydig svar. Kommisjonen dokumenterte at demografiske endringer er en av fire grunnleggende trusler mot norsk beredskap de neste to tiårene. Aldring, fraflytting og svekket rekruttering rammer distriktskommuner og større kommuner samtidig, og kommisjonen var eksplisitt: Framtidige demografiske endringer vil påvirke kommunenes ressurser og rammebetingelser, også innenfor området samfunnssikkerhet og beredskap.

Samtidig er ikke dette bare en framtidig utfordring. Tilsynsfunn viser at mange kommuner allerede i dag ikke har kapasitet til å levere på de lovpålagte beredskapskravene. Kommuner med under 20 000 innbyggere scorer systematisk lavest. Det er ikke en spådom, det er en målt virkelighet.

Dette er strukturelt, ikke tilfeldig. Norge har 357 kommuner. Mange av dem har knappe fagmiljøer, sårbar infrastruktur og få ansatte som allerede gjør to–tre jobber. Beredskap krever kompetanse, øvelse, planer og utstyr, og noen som har kapasitet og mulighet til å vedlikeholde systemene i fredstid, slik at de fungerer under krise og konflikt. Det er langt vanskeligere når kommunen er liten og demografien gjør den enda mindre.

Kommisjonen la også fram konkrete anbefalinger. Ingen av disse er fulgt opp – de som var forutsetninger for at systemet skal fungere, og som ble lagt fram av kommisjonen.

Regjeringen har fått sin egen kommisjon til å fastslå at det haster. Svaret er en kommuneproposisjon som ikke engang gjennomgår om kommunene er rustet til å håndtere den situasjonen vi står i. Hvis alvoret i sikkerhetssituasjonen er noe mer enn en innledning i denne proposisjonen, må det også følges opp av reelle handlinger. Krisehåndtering krever koordinering, det krever samarbeid, og da må kommunene våre rustes for det. Jeg er derfor glad for at Høyre og Fremskrittspartiet legger fram et forslag om å gjennomgå hvorvidt kommunene er klare til å håndtere den situasjonen vi står i.

Tom Staahle (FrP) [13:16:27]: Kommuneproposisjonen er interessant. Enda mer interessant er det som faktisk skjer der ute i kommunene. I mange debatter om kommuneøkonomi handler det ofte om distriktskommuner som mister innbyggere, men for oss som representerer en vekstkommune, er utfordringen den motsatte. Vi får flere innbyggere, flere barn, flere eldre, flere familier og flere innvandrere med store behov. Det medfører stadig større behov for boliger, barnehager, skoler og helse- og omsorgstjenester. Det høres ut som et luksusproblem, men det er det ikke.

For hver ny familie som flytter til en vekstkommune – og en sikkerhetsutsatt kommune, som min hjemkommune Ullensaker – må kommunen bygge kapasitet lenge før inntektene kommer. Det må planlegges nye barnehager før barna begynner der, det må bygges skoler før klasserommene er fulle, og det må investeres i vann og avløp og veier før kapasiteten er sprengt. Alt dette har vi gjort, og vi har tatt regningen i den tro at med veksten kommer pengene – men det har de ikke gjort. Faktum er at Ullensaker har blant de laveste frie inntektene per innbygger, og inntektsmodellen som ligger der i dag, er en vits.

Det er derfor jeg reagerer når regjeringen i kommuneproposisjonen snakker om tillit og lokalt handlingsrom samtidig som vekstkommunene møtes med flere krav, mer detaljstyring og flere statlige innsigelser. Samtidig som staten etterlyser flere boliger, kompenseres ikke de som legger til rette for denne veksten. Samtidig som staten snakker om vekst, gjør staten vekst dyrere. Det henger ikke sammen.

Regjeringen peker også på de demografiske utfordringene framover. Vi vet hva som kommer, vi vet at antallet eldre skal øke kraftig, og vi vet at kampen om helsepersonell blir stadig tøffere.

Fremskrittspartiet peker i sine merknader på at andelen ansatte med helsefaglig utdanning i omsorgstjenestene faktisk har vært fallende de siste årene, samtidig som behovene øker. Kommunene konkurrerer allerede om sykepleiere, helsefagarbeidere og annet fagpersonell. I en vekstkommune betyr det én ting: Vi må bygge flere omsorgsplasser, vi må rekruttere flere ansatte, og vi må investere mer. Likevel gir ikke kommuneproposisjonen noen troverdig plan for hvordan dette skal finansieres.

Det samme gjelder infrastrukturen. Vi peker på at kommunene står overfor store investeringer, opp mot 300 mrd. kr innen vann- og avløpssektoren de neste 20 årene, men pengene har ingen sett.

Når staten pålegger nye krav uten å ta sin del av regningen, er det innbyggerne som må betale. Det er ikke rettferdig. Fremskrittspartiet mener vekstkommunene må få beholde mer av verdiene de selv skaper. Vi må få en inntektsmodell som kompenserer vekstkommuner på en helt annen måte enn det som faktisk skjer i dag. Sannheten er at vekstkommuner ikke ber om særbehandling, vi ber bare om å få rammer som gjør det mulig å håndtere den veksten staten selv ønsker. Hvis ikke risikerer vi at kommuner som lykkes med å tiltrekke seg mennesker, arbeidsplasser og næringsliv, blir straffet økonomisk nettopp for det. Det er dårlig politikk.

Fremskrittspartiet ønsker en kommunepolitikk som setter lokaldemokratiet, innbyggere og vekstkommuners utfordringer øverst.

Solveig Vestenfor (A) [13:19:42]: Det er interessant å følgja denne debatten. Det er mykje fokus på at dette samfunnet og kommunane i Noreg ikkje fungerer, det er ei misere som vert presentert, og det er ganske trist å høyra. Dessutan vert det framstilt, eller formulert, ting her frå talarstolen som heller ikkje er riktig. Kompetansekrava innan helse og omsorg, lærarnorm – alt dette skal ut på høyring, rett og slett for å få meir fakta på bordet. Byggenæringa har ikkje fått nokon nye krav etter at Arbeidarpartiet og Senterpartiet gjekk i regjering frå 2021. Ryddesjauen, som vart omtalt av representanten Borgli, er allereie i gang. Mange av forslaga er altså til behandling, men det er faktisk slik at nokre gonger kan hastverk vera lastverk. Det må gjerast skikkeleg.

Til Senterpartiet: Kompetanse, kvalifikasjonar og ressursar, dei må parast, det er eg eining i – og det vert gjort, som også Fasteraune la fram i stad. I distrikta er interkommunalt samarbeid ofte et veldig godt svar, og det kan styrkja generalistkommunane, som både Senterpartiet og Arbeidarpartiet er for.

Det er mange i dag som har vore opptekne av beredskap, og fleire av oss har bakgrunn frå kommunepolitikk og fylkeskommunepolitikk. Det er klart at sårbarheit, kompetanse og planverk er ei utfordring i vår tid, men det er også krevjande for heile landet. Eigenberedskapen har det ikkje vorte snakka om, og det er kanskje noko av det som dei aller fleste må ta med. Interkommunalt samarbeid er ofte svaret på det som går på beredskapsutfordringar.

Så til FrP: Dei snakkar veldig varmt om lokalt sjølvstyre, men dei er heller ikkje konsekvente. Kva meiner eigentleg FrP vil vera svaret når KS, på vegner av kommunane, ønskjer at fylkeskommunane skal fortsetja, at kommunane skal ha eigedomsskatt, der dei treng og vil det, og at kommunane skal fortsetja å ha styring med eldreomsorga? Kommunane leverer svært godt – på velferdstenester, på livskvalitet, på vatn og avløp, på byggforvaltning, på natur, kultur og fritidstilbod, på integrering – og Kommune-Noreg er gode, og debatten er prega av ei misere som ikkje tener forteljinga om Noreg.

Kristian August Eilertsen (FrP) [13:22:54]: Regjeringen har varslet at de vil redusere eller fjerne kompetansekrav i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette er et alvorlig signal og etter Fremskrittspartiets syn et feilspor. Vi er enig i at kommunene trenger fleksibilitet, men dette kan aldri skje på bekostning av kvalitet, pasientsikkerhet og forsvarlighet. Fremskrittspartiet mener kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven er en grunnleggende garanti for at innbyggerne våre får trygge og faglig forsvarlige tjenester, uansett hvor de bor. De bidrar til likeverdige helsetjenester, og de setter en nødvendig minstestandard for hva folk kan forvente når de trenger hjelp.

Vi frykter at fjerning av slike krav vil føre til større forskjeller mellom kommunene, at kvaliteten på tjenestene i større grad vil bli avhengig av kommuneøkonomi og lokale bemanningsutfordringer. Det vil forsterke postkodelotteriet som eksisterer i dag, når det gjelder kvaliteten på omsorgen våre eldre får. Det er ikke slik vi bygger en trygg og verdig eldreomsorg og helsetjeneste i kommunene.

Det er også viktig å minne om at kommunene allerede i dag har betydelig handlingsrom. Det er opp til den enkelte kommune hvordan de vil organisere tjenestene og sikre nødvendig kompetanse, enten gjennom ansettelser eller samarbeid med andre. Det betyr at fleksibiliteten finnes.

Framtidens helse- og omsorgstjenester vil kreve mer kompetanse, ikke mindre. Vi får flere eldre, flere med sammensatte lidelser og mer komplekse pasientforløp. Pasienter skrives tidligere ut fra sykehus og trenger mer avansert oppfølging i kommunene. Dette krever høy faglig kompetanse, gode kliniske vurderinger og sterkere tverrfaglig samarbeid.

Riksrevisjonen har allerede dokumentert betydelige utfordringer i tjenestene til eldre. Det pekes på svikt i overganger, manglende kompetanse og store forskjeller mellom kommunene. Mange eldre opplever at tjenestene ikke henger godt nok sammen, og dette burde være et tydelig varsku. For svaret på disse utfordringene er ikke å svekke kompetansekravene.

Innbyggerne våre skal være trygge på at de møter helsepersonell med riktig kompetanse – ikke at standarden varierer fra kommune til kommune. Vi kan ikke møte bemanningskrisen i eldreomsorgen ved å senke ambisjonene, sånn som vi opplever at regjeringen nå gjør. Fremskrittspartiet mener at våre eldre har krav på trygghet, kvalitet og verdig behandling – uavhengig av hvor de bor. Det skylder vi både de ansatte og de menneskene de er på jobb for.

Derfor går Fremskrittspartiet inn for å stoppe dette forslaget fra regjeringen mens det allerede er i støpeskjeen, slik at vi kan trygge de eldre, deres pårørende og de ansatte om at man har en faglig god og trygg eldreomsorg i hele landet. Derfor kan ikke vi støtte det arbeidet som regjeringen nå har startet opp.

Oda Indgaard (MDG) [13:25:53]: I kommunen – det er der vi lever livet vårt. De tjenestene kommunene tilbyr, er kanskje det viktigste møtet folk har med det offentlige gjennom livet. Derfor er kommuneproposisjonen en ordentlig viktig sak. Det er en sak jeg trodde vi kanskje skulle bruke enda lengre tid til å diskutere – her jeg kom skliende inn fra et møte i transportkomiteen, men jeg fikk nå likevel sagt litt.

Jeg vil starte med TT-ordningen. TT-kortet er avgjørende for mennesker som ikke kan kjøre selv eller bruke kollektivtransport. Ordningen sikrer folk med funksjonsnedsettelser muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Derfor er vi i MDG sterkt imot det å innlemme ordningen i rammefinansieringen til fylkene. Det vil gjøre tilbudet mer usikkert og øke forskjellene mellom fylkene. Ordningen bør heller styrkes, mener vi. Jeg er glad for at partiene på rød-grønn side er enige om å videreføre den statlige finansieringen og se på hvordan ordningen på sikt kanskje kan administreres via Nav, for bedre likebehandling.

Da Stortinget vedtok å innlemme CRPD i norsk lov, var hensikten å sikre mennesker med funksjonsnedsettelser reelle og likeverdige rettigheter. Noen ganger krever det egne ordninger, og noen ganger krever det også et rammetilskudd. TT-kortet er et godt eksempel på nettopp det.

For alle andre som ønsker å la bilen stå litt oftere, eller som bor i områder der det ikke er plass til at alle kjører hver sin bil, er et nasjonalt reisekort en reform vi i MDG venter utålmodig på. Erfaringer fra Tyskland og Østerrike viser at rimelige og forutsigbare månedsbilletter kan redusere bilbruken betydelig og samtidig gi folk økt frihet til å reise. Det er en sosial mobilitet vi virkelig trenger her i landet, for det har en verdi at en familie som kanskje ikke har råd til å ta seg en liten helgetur, kan bruke det ordinære månedskortet sitt og ta med seg familien på telttur i nabofylket. I forhandlingene om revidert budsjett ble vi enige med regjeringen om å utrede hva som skal til for å innføre en slik ordning. Ordningen er også nevnt i kommuneproposisjonen, og det er et viktig neste steg at vi kommer videre med dette.

Fylkesveiene våre har et enormt vedlikeholdsetterslep. I årevis har vi i MDG argumentert for at vi må ta bedre vare på hverdagsveiene våre før vi bygger stadig flere store motorveier. Klimaendringene gjør behovet for vedlikehold og skredsikring enda større. Derfor støtter vi komiteens tilråding om å vurdere økte midler til dette formålet under tabell C.

Til slutt vil jeg si noe om boligpolitikken, for regjeringen har satt seg et mål om at det skal bygges 130 000 nye boliger. Uansett hvor mange som bygges, må vi bli flinkere til å bruke den bygningsmassen vi allerede har. Gjenbruk og transformasjon av eksisterende bygg må få en langt større plass i boligpolitikken. Samtidig står vi overfor mange utfordringer på én gang: flere eldre, økende ensomhet og høye boligkostnader for studenter og unge. Derfor er det interessant at flere kommuner ønsker å etablere flere bofellesskap der studenter og eldre bor sammen. Jeg er utålmodig etter å se hvordan regjeringen følger opp det de skriver om dette i proposisjonen.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [13:29:07]: Debatten om lærernormen handler ganske enkelt egentlig om dette spørsmålet: Skal vi sikre at alle elever har en lærer som har tid, eller skal vi overlate det til økonomiske vurderinger i kommunene? SV er tydelig: Vi vil bevare lærernormen, for vi vet at den virker.

Etter innføringen i 2018 har vi fått rundt 2 500 flere lærere i skolen. Det betyr tettere oppfølging, mer ro i klasserommet og bedre muligheter til å se hver enkelt elev, særlig de yngste. Likevel ser vi nå et press på å fjerne normen, og argumentasjonen som går igjen, er mer lokal frihet, mer fleksibilitet og bedre ressursutnyttelse. Det kan høres fint ut, men vi vet hva det betyr i praksis ute på skolene. Når Høyre og Fremskrittspartiet snakker om større lokalt handlingsrom, betyr det i realiteten at flere kommuner vil kutte i lærerstillinger. Det kan bli 800 færre lærere i kommunene hvis lærernormen blir regnet på kommunenivå istedenfor på skolenivå. Fjernes den helt, kan det kuttes mye mer.

Lærernormen er i dag fleksibel. Færre lærere til barna våre er ikke fleksibilitet. Det er kutting og kortsiktig tenkning. Det viktigste lærernormen skulle sikre, var likeverd. Uten nasjonale krav vil forskjellene øke. Noen store kommuner med stort handlingsrom vil fortsatt kunne prioritere høy lærertetthet, mens kommuner med trang økonomi, ofte i distriktene, vil få større klasser eller mindre tid til hver elev. Det er ikke en mer fleksibel skole. Det er en mer urettferdig skole. Det er mange detaljerte krav i skolen som kan fjernes, mye unødvendig byråkrati og mange tidstyver, men lærernormen er ikke byråkrati. Det er et minstekrav for kvalitet – en bunnplanke. Vi vet at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring, trivsel og motivasjon. Vi vet at relasjonen mellom lærer og elev krever tid. Den forsvinner hvis læreren får flere elever.

Det sies at skolene trenger fleksibilitet til å bruke ressursene annerledes – nivådeling, alternative opplæringsarenaer og målrettede tiltak. Det får vi sikkert muligheten til å debattere mye i tiden som kommer, men alt det forutsetter dette ene: nok lærere. Hvis vi ikke sikrer det, er det bare å pakke sammen skolekofferten, for da ligger debatten død. Man får ikke bedre oppfølging av færre lærerressurser. Man får mindre.

SV deler analysen av utfordringene i norsk skole og i norske kommuner. Mange kommuner sliter med økonomien, og det er krevende å rekruttere lærere, men svaret kan ikke være å svekke kravene, verken til bemanning eller til kompetanse. Vi må tvert imot holde fast ved tydelige nasjonale krav, både til lærertetthet og til lærerutdanning. Hvis vi løsner på dette og overlater det til lokalt skjønn, risikerer vi å svekke både kvaliteten i undervisningen og lærernes profesjonelle rolle.

Kristian August Eilertsen (FrP) [13:32:16]: Tiltakskommunene i Nord-Troms og Finnmark står overfor mange av de samme utfordringene, både demografiske, geografiske og næringsmessige. Likevel forskjellsbehandles de i distriktstilskuddet for Nord-Norge, og det er vanskelig å finne gode faglige begrunnelser for dette.

Fremskrittspartiet og jeg, som representant for Troms, mener det er prinsipielt urimelig at kommuner som inngår i den samme tiltakssonen, behandles ulikt i inntektssystemet. Bosetting og næringsaktivitet i nord kan ikke reduseres til et spørsmål om distriktspolitikk. Det handler om beredskap og nasjonal sikkerhet. Når regjeringen selv fastslår at vi står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig, burde det være en selvfølge at vi styrker virkemidlene som bygger robuste lokalsamfunn i hele nord.

Derfor støtter Fremskrittspartiet forslaget om at regjeringen i statsbudsjettet for 2027 skal vurdere å likestille kommunene i tiltakssonen i Nord-Troms med Finnmark i distriktstilskuddet. Det gleder meg å se at det var en enstemmig komité som gikk inn for dette, men det betyr også at regjeringen må levere på det Stortinget nå bestiller. Vi har en klar og tydelig forventning om at dette er noe som omtales og foreslås i forbindelse med statsbudsjettet for neste år.

Samtidig er det et påfallende gap mellom regjeringens alvorlige virkelighetsbeskrivelse og den manglende oppfølgingen i kommuneproposisjonen. Retorikken er sterk, men tiltakene uteblir. Det gjelder ikke minst for den sivile beredskapen. Fremskrittspartiet er dypt bekymret for manglende framdrift i arbeidet med å styrke beredskapen i kommunene. Til tross for klare anbefalinger fra totalberedskapskommisjonen har ikke regjeringen fulgt opp med konkrete tiltak.

En robust nasjonal beredskap kan ikke bygges ovenfra og ned alene. Den må bygges nedenfra og opp, med kommunene som bærebjelken, men i dag mangler kommunene både tydelige nasjonale føringer, samordnet veiledning og nødvendige ressurser. Beredskapsarbeidet spriker. Uten felles krav, prioriteringer og finansiering risikerer vi at beredskapen forblir fragmentert, ufullstendig og sårbar.

Vi trenger derfor klare nasjonale føringer for hva kommunene faktisk skal være forberedt på å håndtere, enten det gjelder kriser, krig eller sammensatte trusler. Vi trenger tydelige krav til logistikk og tilgang på kritiske forsyninger, slik at nødvendig utstyr finnes der folk bor. Vi trenger en gjennomgang av tilfluktsrom og beskyttelsesrom, og vi trenger tiltak som sikrer at kritiske kommunale tjenester fungerer, også under langvarige og alvorlige hendelser.

Kommunene er førstelinjen i enhver krise. De skal sikre vann, strøm, helsetjenester og trygghet når det virkelig gjelder. Da kan vi ikke overlate ansvaret til kommunene uten å gi dem verktøyene og ressursene de trenger. Derfor mener Fremskrittspartiet at det må innføres øremerkede tilskudd til kommunal beredskap i statsbudsjettet for 2027.

Trygghet skapes ikke gjennom formuleringer alene. Den skapes gjennom konkret politikk, nødvendige krav og ikke minst finansiering. Det er nå på tide å gå fra ord til handling. Det skylder vi innbyggerne, og det skylder vi landet.

Erling Sande (Sp) [13:35:31]: Ordet velferdsstat blir hyppig brukt i debattane i denne salen, men i realiteten er det kommunesektoren som er den store velferdsytaren i samfunnet vårt. Det er kommunane som skal sikre at vi har nok varme hender i eldreomsorga vår, det er kommunane som skal sikre at ungane våre kan gå i trygge barnehagar og på gode skular. Vi i denne salen har ansvaret for å leggje til rette for at kommunane har eit godt fundament for å gjere den jobben, og vi må vakte oss for overdriven detaljstyring av kommunane, for landet er ulikt. Dei ulike måtane kommunane løyser oppgåvene sine på, fører til litt variasjon – ja – men det er målretta i forhold til situasjonen i kommunen. Senterpartiet er glad for at Stortinget i den seinare tida i større grad har teke inn over seg det store statlege styringstrykket, og at det er gjort fleire vedtak det siste året som skal bidra til å forenkle og redusere overstyringa, men det står framleis igjen mykje arbeid.

Kommunane og fylkeskommunane våre er også heilt sentrale i samferdselspolitikken. Difor er eg stolt over at Senterpartiet gjennom forliket om revidert nasjonalbudsjett sikrar 1 mrd. kr meir til fylkesvegane. Over tid er det blitt aukande forskjellar i standarden mellom fylkesvegane og riksvegane våre. No gjev vi eit ekstra handslag til fylka i arbeidet med å vedlikehalde fylkesvegane våre. Det løyser på langt nær alle utfordringane, men det er viktig at vi også frå staten si side viser at vi ser situasjonen rundt på fylkesvegane og støttar fylka i det arbeidet. Eg er glad for forslaga som ligg føre om å løfte fram det viktige arbeidet med rassikring på fylkesvegane våre. Eit løft på dette området vil bety mykje for dei som ferdast rundt på rasfarlege vegar i landet. Gledeleg er det òg at fleirtalet vil styrkje ferjeavløysingsordninga. Å erstatte ferjer med fastlandssamband der det ligg til rette for det, er fornuftig økonomi for samfunnet vårt og bidreg til ein lettare arbeidskvardag for folk og næringsliv langs kysten vår.

Eg er nøydd til å seie eit par ord om skule. I dag har Riksrevisjonen lagt fram ein rapport som eigentleg er ganske knusande, om norsk utdanningspolitikk. Dei gjentek at fleire timar, ein meir teoritung skule og meir testing ikkje har gjeve betre, men har gjeve dårlegare resultat. Vi må tenkje nytt om skulepolitikken. Det er ein stor debatt. Men vi veit at det som betyr noko, er at kommunane har ressursar til å byggje eit godt apparat rundt læraren, ressursar for læraren i skulekvardagen, og til å skape ein god skule lokalt. I det bildet synest eg det er trist at ikkje Stortinget vil gå for Senterpartiets forslag om å forplikte seg til meir pengar til kommunane gjennom kommuneproposisjonen neste år.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [13:38:44]: Det er på tide at dette stortinget leverer på de eldres verdighet. Det har siden samhandlingsreformen vært sånn at den gode intensjonen om at vi alle skal bli tatt godt vare på i vår alderdom, har vært sementert til enhver tid – uansett hvilket politisk flertall som er. Men når det gjelder kommunene og kommunenes økonomi, leveres det ikke. Det er Riksrevisjonen helt tydelig på i sin siste, knusende rapport. Norske kommuner er ikke forberedt på å levere på tilbudet til våre eldre, som blir stadig flere, og som har større hjelpebehov.

Derfor fremmer Fremskrittspartiet nå forslag om en statlig finansiert omsorg. Det må være sånn at når vi i denne salen gir rettigheter og gir innbyggerne våre forventninger om at det skal leveres på dette, så må det også være her ansvaret ligger for å betale regningen.

Dette handler ikke bare om systemer og hva vi synes er den beste sammensetningen av forvaltningsansvar. Nei, dette er grunnen til at vi ser eldre mennesker som skrives for fort ut av et sykehus som har presset økonomi, til en kommune som ikke har noen sykehjemsplass klar til dem. Dette er det vi ser når vi ser eldre mennesker som åpenbart har et behov, men som blir sittende hjemme med redsel og frykt og med pårørende som ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Dette skjer fordi man ikke klarer å ta ansvar hele veien – ikke bare for de gode intensjoner, men for å kunne gjennomføre dem i praksis.

Det er ikke sånn at norske kommuner trenger mindre kompetanse ute i sine helse- og omsorgstjenester, snarere tvert imot. Vi aldri hatt et så stort behov for det, og kommunene våre trenger mer spesialisert kompetanse. Da blir det fullstendig feil retning, det som regjeringen nå ønsker å sende på høring, at vi skal fjerne kompetansekravene innenfor helse og omsorg.

Vi vet at det er mange dyktige mennesker som jobber ute i tjenestene våre. De vi får tilbakemeldinger fra om at det faktisk ligger an til at man skal vedta å fjerne kravet om at det skal være kompetanse i kommunene, ser det som at de blir nedprioritert. De blir ikke sett. Det blir ikke verdsatt. De blir ikke sett som den løsningen de faktisk er for å bygge de tjenestene vi ønsker.

Derfor håper jeg at man snur, stopper dette og ikke forringer kvaliteten i våre helse- og omsorgstjenester.

Maren Grøthe (Sp) [13:41:57]: Skoler legges ned, eldreomsorgen sentraliseres, bemanningen i barnehagen er for dårlig, og avgiftene til innbyggerne øke samtidig. Det er realiteten ute i landet. I kommune etter kommune står man nå i krevende vurderinger og har store utfordringer med å få økonomien til å gå opp. Derfor mener Senterpartiet at regjeringen legger inn for lite penger til kommunene og fylkene i kommuneproposisjonen for neste år. Ved hver eneste budsjettforhandling har Senterpartiet fått inn mer penger til kommunene. Nå foreslår vi fire milliarder mer for neste år, og det er synd at Arbeiderpartiet, Høyre og FrP ikke er med og sikrer flertall og forutsigbarhet for det i dag.

Kommuneøkonomi høres kanskje lite attraktivt ut, men det handler i realiteten om den lokale velferden, om tilbudet til ungene våre, om næringsutvikling i lokalsamfunnene og om at eldre skal få en verdig alderdom. Det er vel ingenting som er mer viktig enn akkurat det.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [13:43:21]: Vi lever i en styrtrik stat, men i stadig fattigere kommuner. Vi har kriseår i norsk kommuneøkonomi bak oss, kanskje de mest krevende på over 40 år. Lyset i enden av den tunnelen ser vi ikke ennå.

Kommuner er nødt til å kutte i velferdstjenester for innbyggerne sine. Det letes i kriker og kroker etter kutt for å finansiere helt grunnleggende velferdstjenester. Sykehjemsplasser legges ned, forebyggende tiltak slettes, skoler legges ned, og barnehager rammes. Det rammer syke, sårbare, barn og unge. Det er i strid med bedre viten, og det forbereder oss ikke på framtiden.

Ifølge perspektivmeldingen vil Norge fram mot 2060 mangle 180 000 sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene alene. På samme tid anslås det at det skal bli 75 000 nye hoder totalt. Dette er et regnestykke som ikke går i hop, og det er ikke for å øke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene, men det er for å bevare den kvaliteten vi allerede har i dag. Og historien har vist oss at det aksepterer vi sjelden. Vi ønsker mer, vi ønsker bedre, men har vi hodene og systemene til å forberede oss på at vi blir 700 000 flere eldre fram mot 2060?

Det blir færre barn, unge og voksne som skal finansiere det, men setter vi kommunene i stand til å klare å møte dette og gjøre investeringer i bygg og tjenester og rigge seg for framtiden? Svaret på det er nei.

Kutt og kortsiktig tenkning er blitt nevnt fra partier på venstresiden fra denne talerstolen her i dag. Det må jeg si meg enig i i denne konteksten. Ja, det er kortsiktig med tanke på hvordan vi skal forberede oss på en framtid med flere eldre.

En god, forutsigbar og romslig kommuneøkonomi er en forutsetning for at kommunene skal kunne levere tjenestene til innbyggerne våre. Staten må finansiere oppgavene som kommunene har, og det vi ser eksempel på eksempel på i dag, er at staten gir kommunene oppgaver, som med gode intensjoner gir dem tilskudd, og så bortfaller tilskuddet, men oppgavene og forventningene i befolkningen består. Regningen er det til slutt innbyggerne som må ta. Dette holder ikke.

Norge er et godt land å bo i, men det er mange uløste knuter i Kommune-Norge. Ressursene vi gir kommunene i dag, gir dem ikke forutsetninger for å lykkes. Det vil Fremskrittspartiet endre på.

Bjørnar Laabak (FrP) [13:46:24]: Det er i kommunene folk bor, og det er mange i kommunene som er avhengig av avlastning, av ulik bistand kommunene er nødt til å ha økonomi for å gjennomføre og tilby. I min hjemby er det nå stor bekymring fra dem som mottar avlastning, som får kutt i tilbudene sine. Det er færre timer, og foreldre står i enda større utfordringer enn det de har gjort, fordi kommunene reduserer i tjenestetilbudet.

Det er gjennomgang av vedtak. Det er fint, det skal kommunene gjøre. Vedtak er noe som skal leve, det skal endre seg, og det skal endres etter hvert som man trenger flere eller færre tjenester fra kommunen. Det er bare det at det ser ut som kommunene er i ferd med å kutte ned på tjenestene til bl.a. personer med psykisk utviklingshemning og andre former for bistandsbehov, og også personer som bor i kommunale bofellesskap. Noen brukere av BPA uttrykker nå bekymring, fordi de får henvendelse om at de får kutt i vedtakene sine. Hvorfor? Jo, fordi kommunen må spare penger.

Jeg har faktisk sendt noen spørsmål til energiministeren om dem – pluss mange eldre – som jeg mener faller utenfor å kunne få tilbud om norgespris i dyrtiden. Det er også laget et representantforslag nå som tar for seg dette med kommunale boliger med én strømmåler og dermed ikke tilgang til norgespris. Det tenker jeg at regjeringen må ta mer på alvor. Det er ikke sånn at alle har mulighet til å velge. Jo, teoretisk sett, men alle er ikke digitale, alle har ikke folk rundt seg, og alle bor ikke i det regjeringen anerkjenner som husholdninger, som jo må ha en egen strømmåler.

I tillegg har jeg lyst til å uttrykke bekymring for kommunenes egen bestemmelsesrett i planprosesser. Vi har et stort område mellom Fredrikstad og Sarpsborg som ser ut til å kunne få tusenvis av nye arbeidsplasser, men det er innsigelser. Så langt jeg vet, ligger saken hos kommunalministeren til behandling – eller om den er i påvente av at noen andre ferdigbehandler den. Det er viktig, hvis ikke trekker de store investorene seg faktisk ut av det store prosjektet. Det ville betydd veldig mye i negativ retning for et stort område som Nedre Glomma.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [13:49:35]: Nå ser det ut som vi begynner å runde av debatten. Da vil jeg si at Arbeiderpartiet ikke stemmer for de løse forslagene fra MDG.

Jeg vil også påpeke at det ble hevdet tidligere i debatten at vi ikke har tatt hensyn til prisveksten når vi har lagt nye, frie midler til kommunene. Jo, det har vi – 8,5 mrd. kr over lønns- og prisvekst og 5,5 mrd. kr over demografi og pensjon.

Debatten i dag har vist at kommune handler om så mye. Det handler om tannhelse, det handler om barnehage, det handler om skole, det handler om hvordan vi skal skape bedre hverdager der ute. I replikkordskiftet ble det også nevnt sopp som plopper opp. Det er faktisk også en del av kommunenes ansvar når de driver med naturkartlegging. Det gjøres mye godt i kommunene. Vi skal ikke bare snakke om det negative, som det har blitt gjort mye av fra denne talerstolen. De driver innovasjon i måten de leverer digitale tjenester til sine innbyggere på, enten det gjelder helse eller boligbygging. Vi skal være stolte av det Kommune-Norge leverer.

Kommune-Norge er også veldig viktig når det gjelder å legge til rette for idretten. Jeg vil ønske oss alle over det ganske land lykke til, når Norge i kveld skal ut i sin første VM-kamp. Jeg takker for debatten og ønsker en trivelig og god fotballkamp i kveld.

Mudassar Kapur (H) [13:51:27]: Vi har etter hvert blitt vant til en statsråd som i mangel av egne resultater i debatter i Stortinget, men ellers i samfunnet for øvrig, ofte bruker mange angrepsteknikker og bortforklaringer. For eksempel i forbindelse med dagens replikkutveksling om statsrådens egne utsagn om bruk av tvang, mente statsråden at her var det egentlig først og fremst ikke hans egne sitater som var problemet. Han la heller skylden på en overivrig journalist, som prøvde å skape overskrifter. Jeg har ikke sett noe dementi fra NRK, så jeg regner med at NRK har sin sak og sine ord i behold når de har gjort et intervju med statsråden.

Da statsråden i mai i år ble utfordret på at byggekostnadene i Sverige på en bolig på 60 m² ligger om lag 1,1 mill. kr lavere enn Norge, hadde statsråden følgende å si om den rapporten hvor det var hentet fra:

« […] en slurvete rapport fra en enkeltaktør som inneholder mange feil og unøyaktigheter».

Da blir det nærmest parodisk når statsråden selv har følgende ordlyd i en pressemelding på egne hjemmesider i januar i år:

«Flere peker på at det er billigere å bygge bolig i Sverige enn i Norge, og det er antydet at en leilighet på 60 kvmer over 1 million kroner dyrere å bygge i Norge. Ulike byggtekniske krav trekkes frem som noe av forklaringen.»

Det er åpenbart slik at når statsråden selv gjengir noe fra rapporter, er det fint nok til å legge ut i en pressemelding, men når det kommer i avisen, da er det bare tull og unøyaktigheter.

Det stopper ikke der. Da bransjen stilte spørsmål om regjeringens byggemål, tok statsråden seg åpenbart svært nær av det. Hans respons var tydelig i E24 den 1. mai, hvor han sa at de spørsmålene ble åpenbart stilt fordi noen i bransjen har sterke sympatier langt ut på høyresiden.

I en tid der statsråden bruker sin energi på å skylde på medier og krangle med boligbransjen, eller ofte er fornærmet over at det kommer berettiget kritikk fra opposisjonen, har faktisk stortingsflertallet fått nok av mangelen på både handlekraft og gjennomføringsevne.

Den siste tiden har Stortinget gitt klare marsjordre, både i IKEA-saken og i Agder-saken, med flere forslag om å styrke det lokale selvstyret og ikke minst forslag om å forenkle plan- og bygningsloven.

Jeg tror rett og slett det er på tide at statsråden legger fra seg den retorikken vi ofte ser både i mediene og fra Stortingets talerstol og først og fremst går i en konstruktiv dialog med både næringen og Stortinget, slik at vi får bygd flere boliger så flere får oppfylt boligdrømmen.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:54:47]: I denne debatten er det mange som tar til orde for at vi må styre kommunene på en bedre måte. Man sier at det er avdekket at man ikke er i stand til å opprettholde en god beredskap, og man er ikke i stand til å opprettholde en god helseomsorg. Dersom man endrer på noen få krav vil det bety at kommunen vil bruke den anledningen til å spare penger og da gi dårligere tjenester til brukerne. Jeg tror ikke det er slik.

Vi har en kommunestruktur i Norge som er som skapt for de ulikhetene som finnes i dette landet. Vi har lokale politikere, vi har folk som har én målsetting – det er bare én målsetting – og det er gode tjenester til brukerne.

Jeg tror at vi på denne talerstolen må konsentrere oss mer om hva vi kan støtte kommunene med, og det viktigste er at de har gode ressurser til å levere tjenestene sine.

Statsråd Bjørnar Skjæran [13:56:04]: Jeg oppfattet vel egentlig at saksordføreren signaliserte at debatten var over. Jeg skal forsøke å ikke dra den i gang igjen.

Jeg har lyst til å si at min opplevelse er at de diskusjonene, den samhandlingen og det samarbeidet som mitt departement har med de ulike organisasjonene i byggebransjen, er veldig godt. Det setter jeg veldig stor pris på, for jeg har alltid ment at politikken blir bedre hvis man jobber nært dem som har skoen på og som skal leve med de reglene man utvikler.

Det er selvfølgelig fullt mulig for alle representantene i denne salen å protestere, men min opplevelse er også at denne debatten har vært en god og fin debatt. Jeg synes replikkordskiftet var i en veldig fin tone, og jeg liker å besøke Stortinget og diskutere med kommunalkomiteen.

Jeg liker også å diskutere med representanten Mudassar Kapur, men dessverre er nå det en gang slik at de diskusjonene er best når vi ikke er her inne i salen. Her legger representanten an en tone som jeg ikke helt forstår hvor han tar fra. Det ligner veldig lite på hvordan det oppleves når man møtes utenfor denne salen. Det får være representanten Kapurs eget valg. Jeg er ikke fornærmet, jeg har ikke kjent på grader av noe som nærmer seg fornærmelse, men jeg velger å svare når jeg blir utfordret hardt.

Min bestemor ga meg et råd en gang jeg var uheldig å havne i en konflikt med en som var et par år eldre enn meg. Jeg beklaget min oppførsel til henne, for jeg la merke til etterpå at hun hadde sett opptrinnet. Da sa min bestemor, som var et godt og varmt menneske med gode verdier, at det står i skriften at vi skal vende det annet kinn til, men Vårherre ga oss ikke tre kinn. Slik har jeg det også. Derfor velger jeg å svare skikkelig når jeg blir utfordret hardt. Det tror jeg de fleste representantene synes er helt greit. Vi vet alle sammen når vi øker temperaturen, og vi tar konsekvensen av det.

Så jeg vil si takk for en fin debatt. Jeg ser fram til å komme tilbake her i Stortinget og diskutere med kommunalkomiteen igjen. Jeg ser ikke for meg at det skal være mulig å bli fornærmet av det neste gang, heller.