Mahmoud Farahmand (H) [10:01:56]: Ved en inkurie har det sneket seg inn en feil i noe av teksten i § 200 a i Prop. 57 L for 2025–2026, der tekst er blitt utelatt. Den lovanmerkningen vi fører her, retter opp dette, og med det tar jeg opp forslaget til lovanmerkning.

June Trengereid Gruer (A) [10:02:26]: Da vi forrige tirsdag vedtok ny § 449 i straffeprosessloven, ble det ved en inkurie ikke samtidig vedtatt en bestemmelse om ikrafttredelse. Jeg tar dermed opp forslaget til lovanmerkning.

Tuva Moflag (A) [10:03:31] (komiteens leder og ordfører for saken): I dag behandler vi lovproposisjonen som følger revidert nasjonalbudsjett. Innledningsvis vil jeg si at debatten om revidert budsjett og budsjettforliket i hovedsak vil tas på fredag, når vi behandler innstillingene i de øvrige sakene. Jeg vil likevel knytte noen kommentarer til de konkrete endringene som ligger i skatte- og avgiftsopplegget som behandles i L-delen av innstillingen.

I regjeringens opprinnelige forslag til revidert budsjett ble det fremmet flere forslag på skatte- og avgiftsområdet. Jeg vil trekke fram følgende to forslag:

Det første er å øke skattefradraget i pensjonsinntekt for å sikre at minste pensjonsnivå for enslige fortsatt skal være skattefritt. Den påløpte effekten av dette er 265 mill. kr i 2026, mens provenytapet blir bokført først i 2027. Skatteletten innrettes på en slik måte at også lave pensjonsinntekter utover minstepensjon får noen lettelser.

Regjeringen foreslo også å øke grensen for den laveste verdsettelsen av bolig i formuesskatten. Dette må ses i sammenheng med den nye boligverdsettelsesmodellen som sikrer en mer rettferdig verdsettelse av boliger. Over tid har noen betalt for lite formuesskatt i forhold til boligens reelle verdi, og noen har betalt for mye. Den nye verdsettelsesmodellen retter opp i denne skjevheten. Samtidig ser man at endringen ble brå for enkelte boligeiere. Dette løses ved å heve grensen for trinn 2 i boligverdsettelse fra 10 mill. kr til 14 mill. kr. Flertallet slutter seg til denne modellen gjennom budsjettforliket.

I forliket om revidert budsjett ble det også enighet om flere punkter under skatt og avgift. Enkelte av endringene behandles i Innst. 450 S for 2025–2026 førstkommende fredag. I dag behandler vi to av endringene. Bevilgningen om å øke minste pensjonsnivå for både enslige og gifte eller samboende pensjonister med 8 000 kr behandles på fredag. Den tilhørende justeringen av lovteksten for å sikre skattefritaket for ytterligere økte minstesatser gjøres i dag. Videre vedtas det å reversere kutt i minstesats for gifte og samboende uføre med omregnet uførepensjon fra 1. juli 2026.

De fleste av forslagene i denne innstillingen får støtte fra en enstemmig komité. Det er noen varierende forslag knyttet til verdsettelse av primærbolig, samt de nevnte endringer i henholdsvis minstepensjon og minstesats for gifte og samboende med omregnet uførepensjon. De ulike partiene vil redegjøre for sine syn.

Jeg anbefaler med dette komiteens innstilling.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) [10:06:27]: Det er i dag ca. seks måneder siden regjeringen kom med det mange opplevde som et boligskattesjokk. Nærmest over natten opplevde en rekke innbyggere å få økt skatteregningen sin med flere titalls tusen kroner fordi regjeringen endret verdsettelsen av folks hjem. Etter stort press fra Fremskrittspartiet, der vi stilte en rekke spørsmål både her i salen og i mediene, endte regjeringen opp med å endre sitt skattesjokk. De økte innslagspunktet for det som kalles høy verdsetting, fra 10 til 14 millioner.

Fremskrittspartiet synes at det er positivt at regjeringen etter press fra Fremskrittspartiet valgte å endre modellen sin, men vi synes fortsatt ikke at man er i mål. Derfor foreslår vi i dag å endre loven sånn at verdien av primærbolig settes til 25 pst. av en beregnet omsetningsverdi. På denne måten unngår man det som ble opplevd som et skattesjokk for veldig mange innbyggere, og vi mener at vår endring er langt bedre.

Jeg synes at det forslaget som opprinnelig kom fra regjeringen, viser noe av utfordringen med formuesskatten. Man får en høy skatteregning på en verdi, i dette tilfellet hjemmet ditt, som ikke har løpende avkastning. Det fører til at folk stiller seg spørsmålet: Hvor skal jeg ta pengene fra for å betale skatteregningen min? Denne reaksjonen førte jo som sagt til de endringene vi så i saken, og Fremskrittspartiet mener at man ideelt sett skulle ha fjernet formuesskatten, for da ville du ikke hatt noen utfordring med verdsettelsen av primærboligen til folk.

Jeg vil med dette ta opp forslaget vårt om å endre verdsettelsen av primærbolig, sånn at det kun er 25 pst. av beregnet verdi, og dersom skatteyterne selv ønsker det, skal de også få lov til å komme med en presis verdsettelse.

Nikolai Astrup (H) [10:08:48]: Politikk handler til syvende og sist om mennesker, om frihet, trygghet og muligheter i hverdagen. Skatte- og avgiftspolitikken legger noen viktige rammer for nettopp friheten, tryggheten og mulighetene folk har, men også for hvordan samfunnet utvikler seg, og vår evne til å finansiere felles tjenester og goder. For Høyre er det et grunnleggende prinsipp at det alltid skal lønne seg å jobbe. Innsats skal verdsettes, og de som står opp om morgenen, tar ansvar og bidrar, skal sitte igjen med mer av det de selv har skapt.

Derfor ønsker vi en skattepolitikk som gir folk større frihet til å bestemme over egne penger. Når folk får beholde mer av sin egen inntekt, skaper det ikke bare trygghet i hverdagen. Det gir også rom for sparing, investeringer og nye ideer. Noe av det som mange av oss sparer i, er eget hjem. For de fleste er det den største investeringen man gjør i løpet av livet, og det er der store deler av livet leves.

Når boligverdier øke over tid, må også regelverket følge med. Ideelt sett burde formuesskatten fjernes. Når det ikke er flertall for dette, er det nødvendig å heve grensen for hva som er en dyr bolig. Regjeringen bidrar med en økning fra 10 til 14 millioner, men i lys av den voldsomme prisutviklingen i pressområder de siste tiårene foreslår Høyre å heve den ytterligere til 20 millioner.

Det handler til syvende og sist om at en bolig først og fremst er et hjem og ikke et skatteobjekt. Gjennom vinteren har vi også fått mange eksempler på pensjonister som har spart i egen bolig, nedbetalt gjeld og gjort alt riktig, og som har opplevd voldsomme økninger i formuesskatten på bolig. For mange er dette en regning som er krevende å betjene på en vanlig pensjon. Folks evne til å betjene skattene de ilegges, kan ikke ses bort fra når skattesystemet utformes.

Bjørn Arild Gram (Sp) [10:10:39]: Forslaget til revidert nasjonalbudsjett inneholder en helt nødvendig endring av verdsettelsesgrensene for bolig i formuesskatten. For inntektsåret 2026 var det som kjent foreslått en oppdatert modell for å beregne omsetningsverdien for primær- og sekundærboliger til formuesskatteformål. Intensjonen var å gjøre formuesskattegrunnlaget bedre og mer rettferdig, og det hadde Senterpartiets støtte. Imidlertid viste det seg at inntektene fra den nye verdsettelsesmodellen ble langt høyere enn forutsatt, og en del opplevde en betydelig skatteskjerpelse. Det var ikke intensjonen, og derfor var det viktig at det tidligere i år ble slått fast at dette skulle rettes opp.

Senterpartiet ønsker ikke økt formuesskatt, snarere tvert imot. Den har blitt for høy, og vi er derfor glade for at innslagspunktet nå økes fra 10 til 14 mill. kr. Kommunene kan velge å gjøre tilpasninger av utskrivingen av eiendomsskatt, sånn at det økte formuesgrunnlaget ikke slår ut i økt eiendomsskatt.

Lovproposisjonen til revidert budsjett inneholder også noen omtalesaker. Blant annet omtales priser på bensin og diesel i veitransport. Det var helt nødvendig å handle når krigsutbruddet i Midtøsten førte til voldsomme prisøkninger på drivstoff for privatpersoner og næringsliv. I proposisjonen framgår det at økte priser på drivstoff vil slå direkte ut i kostnader for familiene, men også at økte priser kan føre til at andre varer og tjenester blir dyrere som følge av økte transportkostnader.

Det tydeliggjøres også at høyere pumpepriser vil påvirke budsjettet til lavinntektsgrupper i større grad enn høyinntektsgrupper, fordi lavinntektsgruppene bruker en relativt sett større del av inntekten sin på drivstoff. Dessuten kommer det fram at elektrifiseringen av bilparken har hatt betydning for hvem som blir mest påvirket av endrede pumpepriser. Det er en sammenheng mellom elbilandel og inntektsnivå. Det er samtidig sånn at det også er mange med lave inntekter som ikke har bil.

En nylig rapport fra Cicero og TØI slår fast at de som blir mest rammet av høye drivstoffpriser, er folk i midtsjiktet av inntektsfordelingen og i distriktene. Rapporten avdekker en særlig utsatt og sårbar gruppe: aleneboende og eneforsørgere i distriktsområdene som ikke har handlingsrom til å kjøpe en ny eller brukt bil, og som samtidig ikke har noen mulighet til å kutte ut bilbruken i hverdagen. For denne gruppen, anslått til å utgjøre rundt 5 pst. av norske hushold, kan prishopp på stasjonene føre til en akutt krise for privatøkonomien.

Senterpartiet vil sikre familieøkonomien og bedriftenes konkurranseevne mot store utslag i energiprisene. Det er helt nødvendig å følge med utviklingen i drivstoffprisene framover og være klare til å handle dersom det kommer nye kraftige prisøkninger.

Jeg vil på vegne av Senterpartiet komme tilbake til andre sider ved revidert nasjonalbudsjett i debatten på fredag.

Mímir Kristjánsson (R) [10:13:42]: Den viktigste nyheten i enigheten mellom de fem røde og grønne partiene om revidert nasjonalbudsjett nylig, var en økning i minste pensjonsnivå på 8 000 kr for både enslige, gifte og samboende minstepensjonister. Det er en historisk økning. Legger man det på toppen av den økningen som allerede kom i trygdeoppgjøret, betyr det at minstepensjonene i Norge har økt med over 20 000 kr fra i fjor til i år.

Den økningen innebærer også at vi er nødt til å gjøre en endring i det som heter pensjonsskattefradraget, fordi det er et viktig prinsipp i Norge at minste pensjonsnivå er skattefritt. Det skal det forbli. Ingen minstepensjonister skal være bekymret for at en krone av det de nå får i økt minstepensjon, forsvinner i skatt.

Når det regner på minstepensjonistene, drypper det faktisk på ganske mange andre pensjonister også, for når vi øker dette pensjonsskattefradraget, vil det medføre skattekutt – riktignok ganske små og beskjedne –for mange hundre tusen andre pensjonister i Norge. Selv om disse skattekuttene er små, er de faktisk prinsipielt litt viktige, iallfall for oss i Rødt. For oss er det et mål å kutte skattene for lave og middels inntekter – ikke bare for arbeidsinntekt, men også for uføre og for pensjoner. Det er en misforståelse at et parti som Rødt ønsker seg høyere skatter for vanlige folk. Tvert imot, i våre alternative budsjetter går vi inn for å kutte skattene til åtte av ti nordmenn. Det gjør vi – i veldig liten grad, riktignok – et lite steg i retning av også her.

Det har vært morsomt å se reaksjonene på revidert nasjonalbudsjett i lys av akkurat dette. I en kommentar i en avis kunne jeg lese at regningen for RNB-enigheten blir sendt til skattebetalerne. Den kommentaren må ha blitt skrevet før forliket ble lagt fram, for i dette reviderte nasjonalbudsjettet kuttes skattene i Norge. Det er altså ikke en økt offentlig pengebruk sammenlignet med statsbudsjettenigheten vi hadde i fjor, men tvert imot en liten redusert offentlig pengebruk sammenlignet med statsbudsjettenigheten vi hadde i fjor. En del av disse pengene går altså til å kutte skattene, ikke minst til mange pensjonister.

Jeg vil også si at jeg synes det er underlig at både FrP og Høyre her har vært på talerstolen og snakket om skatt og ganske mye om pensjonister også, men ikke et ord har de funnet plass til om akkurat disse pensjonistene. Det viser seg at engasjementet for pensjonistene ofte stopper ved de pensjonistene som har dyre nok hus til å bli rammet av formuesskatten.

Til sist vil jeg legge til at vi også er veldig glade for å reversere det lille kuttet som har vært for enkelte samboende og gifte uføre, som vi retter opp nå.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [10:16:56]: Denne saken handler om justeringer i skatte- og avgiftssystemet i en tid der mange husholdninger opplever økende press på økonomien.

For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at skattesystemet er rettferdig, at det er forutsigbart, og at det er til å stole på – og særlig at det treffer riktig for dem som trenger det mest. Vi støtter forslaget om å øke skattefradraget for pensjonsinntekt. Det er riktig og viktig at minstepensjonister ikke skal måtte betale skatt som følge av økt minste pensjonsnivå. Samtidig er det verdt å merke seg at dette i stor grad er en justering for å rette opp i en situasjon som har oppstått underveis.

Når det gjelder formuesskatten på bolig, støtter vi forslaget om å øke grensen for lav verdsettelse til 14 mill. kr. Bakgrunnen er at den nye verdsettelsesmodellen har gitt mye større utslag enn forutsatt, og det utfordrer både forutsigbarheten og opplevelsen av rettferdighet i skattesystemet. Det er bra at regjeringen nå følger opp med justeringer. Samtidig viser dette hvor viktig det er med gode grunnlagsdata og treffsikre vurderinger i forkant, slik at vi unngår uforutsette utslag som skaper usikkerhet for folk. For forutsigbarhet er avgjørende. Hyppige endringer og overraskende utslag svekker tilliten til skattesystemet, og det er særlig krevende for eldre, for familier og for mennesker i etableringsfasen.

Vi støtter også de tekniske og administrative forbedringene som foreslås, bl.a. innen toll og merverdiavgift, samt forsøksordningen med aktivitetspenger for unge. Det er positivt at vi prøver nye løsninger som kan bidra til at flere unge får en vei inn i arbeidslivet.

For KrF handler denne saken om balanse – mellom lettelser og ansvar, mellom fellesskapet og den enkeltes økonomi. Samtidig vil vi understreke betydningen av et mer stabilt og forutsigbart skatteopplegg framover, slik at folk flest kan ha tillit til rammene som de må forholde seg til.

Grunde Almeland (V) [10:19:16]: Det er jo begrenset med saker vi diskuterer og faktisk er uenige om når det gjelder endringer i selve skatte- og avgiftslovgivningen, men jeg har likevel noen korte merknader fra Venstre.

La meg starte med det som flere har tatt opp, om boligformue. I høst ble vi fortalt at ny verdsettingsmodell var en teknisk justering, at den skulle være nøytral, og at de fleste ville komme omtrent likt ut. Det stemte ikke. SSB dokumenterte i januar at skatteøkningene var langt større enn varslet – nær 1 mrd. kr mer enn en anslått. 318 000 personer fikk økt skatt. Mange av dem er ikke rike. Dette er folk med vanlige inntekter i pressområder som eier et hjem.

Regjeringen hever nå grensen fra 10 til 14 mill. kr, og det er et skritt i riktig retning, men en det er ikke nok. Venstre og Høyre har fremmet forslag om å heve grensen til 20 mill. kr, for faktisk å rette opp det som gikk galt, og ikke bare delvis kompensere for det. Det handler om forutsigbarhet. Folk innrettet seg etter reglene som gjaldt. Å endre beregningsmodellen og ikke ta høyde for konsekvensene er dårlig håndverk.

Venstre fremmer i dag også en rekke egne forslag, som jeg med dette tar opp. Vi er klar over at det ikke ligger an til at vi får flertall for dem i dag, men jeg har tro på at flere av disse kommer til å få flertall senere: fritak for merverdiavgift på reparasjoner og brukthandel, enøkfradrag, fritak for arbeidsgiveravgift for ungdom under 16 år. Til det sistnevnte: Arbeidsledigheten blant unge mellom 15 og 24 år er på 15,4 pst. Det er et tall som vi ikke kan leve med. Derfor foreslår Venstre en rekke tiltak i vårt alternative RNB-opplegg. Når det gjelder konkrete lovendringer, foreslår vi én enkel endring: å ta bort arbeidsgiveravgiften for de yngste, å gjøre det billigere å gi unge et første fotfeste i arbeidslivet – sommerjobb eller deltidsjobb. Det er mye av arbeidskarrieren som begynner med nettopp en slik type jobb.

Merverdiavgiftsfritaket for reparasjon og gjenbruk er ikke symbolpolitikk. Det gjør det billigere å reparere og dyrere å kaste. Det er grønn skattepolitikk som faktisk virker, i motsetning til f.eks. midlertidige og vilkårlige fritak i veibruksavgiften. Det er i og for seg fint at det nå ligger an til at flertallet går i samme retning gjennom et utrednings- og anmodningsvedtak, som vi skal behandle og diskutere på fredag, men vi kunne også bare vedtatt det nå.

Statsråd Jens Stoltenberg [10:22:16]: I revidert budsjett skal det primært gjøres justeringer for å håndtere uforutsette og nødvendige endringer. I tråd med dette bør skatte- og avgiftsopplegget som et utgangspunkt ligge fast gjennom budsjettåret. Etter avtale med samarbeidspartiene foreslår regjeringen å øke pensjonsskattefradraget til 39 100 kr, for å unngå at enslige minstepensjonister må betale skatt på pensjon når vi gjennom avtalen ble enige om å øke pensjonen til de som får de minste ytelsene i folketrygden. For å gi en god sosial profil, målrettes lettelsene mot de med lave pensjonsinntekter. Endringene foreslås å gjelde fra og med inntektsåret 2026. Forslaget krever også endringer i Stortingets skattevedtak.

Den oppdaterte modellen for verdsettelse av boliger i formuesskatten, som vi innførte i statsbudsjettet for 2026, retter opp urettferdige forskjeller. Regjeringen har samtidig vært tydelig på at omleggingen ikke skal gi økte inntekter til staten. Siden den oppdaterte boligmodellen gir høyere inntekter enn tidligere anslått, foreslår regjeringen å øke grensen for den laveste verdsettelsen av bolig i formuesskatten fra 10 mill. kr til 14 mill. kr. Endringene foreslås å gjelde fra og med 2026.

Regjeringen foreslår også en mindre justering i de nye reglene for merverdiavgift ved internasjonal handel med tjenester. De nye reglene utvider avgiftsplikten for tjenester som er til bruk i Norge.

Reglene ble vedtatt i statsbudsjettet for 2026 og trer i kraft 1. juli 2026. I de nye reglene er det en bestemmelse som skal motvirke dobbeltbeskatning. Vi foreslår en mindre justering av denne, som vil ha svært beskjedne administrative og økonomiske konsekvenser.

Aktivitetspenger til unge foreslås skattlagt som lønn og skal regnes som pensjonsgivende inntekt. Regjeringen foreslår også enkelte opprettinger i skattelovgivningen.

Vi foreslår også enkelte endringer som ikke gjelder skatt og avgift. Det er foreslått å utvide førers opplysningsplikt når varer kommer fram til tollområdet. Forslaget har sammenheng med tolletatens digitalisering av føreres melde- og opplysningsplikt. Det foreslås også en registreringsordning under tolletaten, hvor aktører i Norge kan få et identifikasjonsnummer når det er nødvendig som følge av EU-rettsakter.

Regjeringen foreslår videre endringer i sykdomslisten i loven om kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer, slik at spesifikke typer lymfekreft også omfattes.

Jeg merker meg at en samlet komité slutter seg til de aller fleste forslagene.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:29:49] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av saken.

Prop. 92 S for 2025–2026 omhandler reindriftsavtalen 2026/2027, inngått mellom staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund den 17. februar 2026. Proposisjonen gir oversikt over grunnlaget for reindriftsavtalen, inneværende avtale, forhandlingene og innholdet i reindriftsavtalen 2026/2027. Proposisjonen gjør rede for utviklingen i reindriften og noen sentrale politikkområder knyttet til reindrift.

Reindriftsavtalen er ved siden av reindriftsloven det viktigste redskapet for å følge opp målsettingene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Det overordnede politiske målet er at reindriften skal være økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig.

Partene er kommet til enighet om en ramme for reindriftsavtalen på 275 mill. kr. Det er en økning på 25 mill. kr i forhold til inneværende avtale. Hovedprioriteringene er økt lønnsomhet og produksjon, et reintall som er tilpasset beitegrunnlaget, direkte tilskudd, klimatilpasning, beredskap og ivaretakelse av reindriftens arealer. Hovedprioriteringene skal styrke rammevilkårene for de reineierne som har reindrift som hovedvirksomhet.

De direkte tilskuddene øker totalt med 13 mill. kr. Kalveslaktetilskuddet får den største økningen, for å stimulere til økt uttak av kalv, med en økning av satsen på 60 kr, fra 740 kr til 800 kr. Kvalitetstilskuddet øker også fra 100 kr til 160 kr, for å stimulere til kalveslakt av god kvalitet.

Avtalepartene er enige om en avsetning på 55,9 mill. kr til produksjonspremie. Formålet med produksjonspremien er å premiere innsats, produksjon og videreforedling i næringen. Avtalepartene er også enige om at distriktene skal kunne håndtere en beitekrise i 45 dager før det innvilges ekstraordinært tilskudd, mot 30 dager i fjorårets avtale.

Distriktstilskuddet økes med 2,9 mill. kr, og beredskapsfondet økes med 5 mill. kr, til 20 mill. kr i år. Økningen av distriktstilskuddet og beredskapsfondet er en betydelig styrking av beredskapen for reindriften.

Avsetningen til konfliktforebyggende tiltak økes fra 3 mill. kr til 4 mill. kr, og ordningen rendyrkes til å gjelde konflikter mellom reindrift og det øvrige landbruket.

Avslutningsvis vil jeg understreke viktigheten av at reindriftsavtalen viderefører og styrker arbeidet for å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell, markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv, og ikke minst påpeke viktigheten av at økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft er likestilt.

Jeg tar opp de forslagene FrP har alene og sammen med andre.

Solveig Vitanza (A) [10:32:59]: Takk til saksordføreren for en god gjennomgang av de viktigste punktene i den inngåtte avtalen.

Reindriften er en viktig næring og en sentral del av det samiske kulturgrunnlaget. Den bidrar til verdiskaping, sysselsetting og bosetting i store deler av landet. I år er det faktisk 50 år siden hovedavtalen for reindriftsnæringen først ble inngått. Den la grunnlaget for et forpliktende rammeverk for samarbeidet mellom staten og reindriftsnæringen.

Arbeiderpartiet er fornøyd med at staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund også i år har kommet fram til en enighet om reindriftsavtalen. Avtalen styrker næringens rammevilkår og bidrar til å utvikle en bærekraftig og framtidsrettet videreutvikling av reindriften. Den inngåtte avtalen gir en økning på 25 mill. kr fra inneværende avtale. Siden 2021 har regjeringen styrket reindriften med over 110 mill. kr.

I en urolig tid er beredskap viktigere enn på lenge. For Arbeiderpartiet handler beredskap også om matsikkerhet. Reindriften spiller en viktig rolle i den sammenhengen. Næringen utnytter store beiteområder som ikke egner seg for annen matproduksjon, og omsetter naturressurser til mat av høy kvalitet. Det styrker den nasjonale matberedskapen, og det er derfor viktig å legge til rette for en aktiv og lønnsom reindrift også for framtiden.

I avtalen er det en prioritering av de direkte tilskuddsordningene som støtter opp om de reineierne som har som målsetting å øke produksjonen og verdiskapingen. De direkte tilskuddene økes med i overkant av 13 mill. kr. Disse tilskuddene er produksjonsavhengige og skal stimulere til økt slakteuttak.

Avtalen styrker også kompetanseutviklingen i næringen. Fagbrevordningen styrkes, og avtalepartene øker satsene for det særskilte ungdomstilskuddet fra 40 000 kr til 65 000 kr. I tillegg legger avtalepartene til rette for at NRLs ungdomsorganisasjon skal styrke sin aktivitet for reindriftsungdommen. Dette er tiltak som er viktige for framtidens rekruttering.

Reindriften står overfor betydelige utfordringer som følge av klimaendringene. Hyppige perioder med mildvær og påfølgende isdannelser kan føre til alvorlig beitekrise. Slike situasjoner kan få store konsekvenser både for dyrevelferden og for næringsutøvernes økonomi.

En vesentlig del av rammeøkningen i årets avtale er knyttet til etableringen av beredskapsfond som skal bistå reindriften i møte med klimaendringene og håndtering av beitekriser. Det skal også etableres en arbeidsgruppe som skal identifisere konkrete tiltak for klimatilpasninger i reindriften. I tillegg prioriteres forskning på klimaendringenes konsekvenser for næringen.

Alt i alt kombinerer årets avtale viktige mål om beredskap, matsikkerhet, klimatilpasning og verdiskaping. Dette mener Arbeiderpartiet er en god og framtidsrettet innretning for reindriftspolitikken.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:36:19]: Reindrifta er ei viktig næring. Det er òg mykje meir enn ei næring. Reindrifta har ei heilt sentral betydning som berar av samisk kultur, språk og tradisjonell kunnskap.

Reindrifta er som sagt ikkje berre ei næring, men òg ein grunnleggjande del av det materielle og kulturelle grunnlaget for samisk samfunnsliv. Taus kunnskap blir overført frå generasjon til generasjon og er avhengig av rammevilkår som sikrar at dette er mogleg. Reindrifta har førstehandskunnskap både om berekraftig ressursutnytting, og om korleis ein tilpassar seg omgjevnadene. Dette har stor overføringsverdi for storsamfunnet i dei omstillingane me må gjera i møte med klima- og naturkrisa.

I tillegg bidrar reindrifta til nasjonal beredskap og matsikkerheit. I ei tid som er prega av klimaendringar, geopolitisk uro og auka merksemd om sjølvforsyning, er det viktig å oppretthalda og styrkja naturbaserte næringar som byggjer på lokal ressursutnytting og tradisjonell kunnskap om bruk av utmarksressursar. Reinkjøt representerer kortreist matproduksjon med lågt klimaavtrykk og høg kvalitet.

Ei levande reindrift bidrar til busetjing, arbeidsplassar og verdiskaping i store delar av Distrikts-Noreg. Reindrifta skaper sysselsetjing, både direkte og indirekte, gjennom slakting, foredling, transport, kunsthandverk, reiseliv og andre tilknytte næringar. Satsing på reindrifta er difor òg viktig distriktspolitikk. Det er òg difor SV ikkje er einig med høgrepartia, som vil at reindrifta skal utviklast til å bli meir «markedsorientert», som det står i merknadene. Det vil vera å pressa reindrifta inn i ein liten boks som ikkje har rom for dei ulike verdiane som reindrifta er berar av.

SV vil òg understreka kor viktig det er å sikra arealgrunnlaget for reindrifta. Aukande arealpress gjennom kraftutbygging, gruvedrift, hyttebygging og anna utbygging utfordrar berekrafta i næringa og dermed òg grunnlaget for samisk kulturutøving. Det er difor nødvendig med ein politikk som i større grad ivaretek rettane og dei langsiktige rammevilkåra i reindrifta.

Geir Pollestad (Sp) [10:39:15]: Det er veldig bra at landbruket har sin forhandlingsrett. Jordbruket har sin jordbruksavtale, reindrifta har sin reindriftsavtale – fordi dette er to næringar som skil seg litt frå ordinær næringsverksemd. Landbruk handlar, som namnet seier, om bruk av land, det handlar om bruk av areal. Det er òg ei næring som er avhengig av vêret og av klimaet – forhold som den enkelte næringsutøvaren ikkje sjølv kan påverka. Reindrifta er òg ei kulturberande næring som er spesielt viktig for det samiske i Noreg.

Forhandlingsretten er viktig for Senterpartiet. Eg registrerer at i denne innstillinga er Framstegspartiet det partiet som vel å ikkje respektera forhandlingsretten som Stortinget har gjeve næringa. Høgre er for forhandlingsretten for reindrifta, men ikkje for jordbruket, så det er jo ein interessant nyanse der òg. Ein konsekvens av å støtta forhandlingsretten er at når det er inngått ein avtale, då støttar me han.

Det er positivt at den økonomiske ramma er auka, og innretninga har òg veldig mange positive trekk. Det er kanskje ikkje alt Senterpartiet er hundre prosent einig i, men det er heller ikkje poenget, for når reindrifta har ein rett til å forhandla, ja, då skal ein kontrollera om dette i tråd med dei føringane som Stortinget har gjeve for næringa. Det meiner eg at årets reindriftsavtale er, difor støttar me han.

Det vert ofte peikt på arealkonfliktar, og det er ingen tvil om at det er ei reell problemstilling for reindrifta, men samtidig er det sånn at dei partia som er mest opptekne av arealkonfliktane, er dei som er mest opptekne av å ta vare på rovdyra. Det er etter Senterpartiet sitt syn viktig at på dei areala der det vert utøvd reindrift, må ein ha ein betydeleg strengare rovdyrpolitikk enn det ein har i dag. Det er ille å sjå at Stortinget ikkje evnar å gjera noko med dei tapa ein har til ørn, og dei dyrelidingane som ørna forårsakar – at Stortinget sit stille og ser på det. Difor er Senterpartiet med på eit forslag i dag som peiker på rovdyrproblematikken, og at me løftar han høgare. Ønskjer ein å ha ei samisk reindriftsnæring, ja, då må ein òg vera villig til å sjå på forvaltinga av ørnebestanden vår.

Erlend Larsen (H) [10:42:32]: Representanten Pollestad forsøker å skape et poeng om at man kun støtter forhandlingsretten ved å støtte en avtale, enten det er reindriftsavtale eller jordbruksavtale. Det er fullstendig feil. Man støtter ikke en avtale som innehar elementer som man som parti ikke støtter. Det handler ikke om at man da samtidig ikke støtter forhandlingsretten. Det er to vesentlig forskjellige ting. Det vet Pollestad også, men det var vel et enkelt forsøk på å finte ut oss andre.

Høyre støtter reindriftsavtalen, og vi mener den er et viktig redskap for å nå målene innenfor reindriftspolitikken. Reindrift har lange tradisjoner og er en viktig del av næring og befolkning i store deler av Norge. Hovedprioriteringene for avtalen er økt lønnsomhet og produksjon, et reintall som er tilpasset beitegrunnlaget for direkte tilskudd, klimatilpasning og beredskap og ivaretakelse av reindriftens arealer. Dette er alle gode og viktige målsettinger, men det er grunn til å spørre om avtalen de siste årene har bidratt til å bevege oss tydelig i retning av å nå disse målene. Vi støtter reindriftsavtalen likevel.

Reindriftsavtalen har mer enn doblet seg i antall kroner i løpet av noen få år, uten at resultatene og beveget seg like tydelig. Det er grunn til å merke seg at en stadig større andel av reindriftens inntekt kommer fra staten på en eller annen måte. Det bør være et mål at reindriften i større grad har inntekt fra hva de faktisk produserer. Det må lønne seg å slakte og selge rein, ikke at det skal være spesielt mange av dem. I perioden fra 1970 til 2019 ble antall dyr omtrent fordoblet. Det går hardt ut over beitegrunnlaget.

Det er positivt at avtalens hovedprioriteringer peker på økt lønnsomhet i produksjon samt et reintall som er tilpasset beitegrunnlaget, men det gjenspeiles dessverre i liten grad i den inngåtte avtalen. Vi ser at utviklingen i stor grad går i motsatt retning.

Vi i Høyre mener at tilskuddsordningene som styrker økt produksjon og produksjonsbaserte inntekter, må prioriteres i større grad enn denne avtalen legger opp til. Reindriftsavtalen må være innrettet slik at det er et rimelig forhold mellom antall rein og beiteressursene. I enkelte områder er det et stort press på jorden dyrene skal leve av. Det fører noen steder til konflikt mellom reineiere og bønder som forsøker å drifte med ordinært jordbruk. Jeg håper neste års reindriftsavtale i større grad gjenspeiler dette.

Høyre vil stemme for Fremskrittspartiets forslag nr. 5, så er det nevnt.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [10:45:10]: Den norske samfunnsmodellen er bygd på samarbeid. I fjor var det 90-årsjubileum for hovedavtalen for arbeidslivet, det var 75-årsjubileum for hovedavtalen for jordbruket, og i år er det 50-årsjubileum for hovedavtalen for reindriften. Alle disse er bygd på det samme prinsippet, nemlig at det er medlemmer i demokratiske organisasjoner som kan være med og samarbeide for å legge et grunnlag for de vedtak som til sjuende og sist fattes bl.a. av Stortinget.

Det er få, om kanskje ikke noen, andre land i verden som har disse systemene innen landbruket. De er svært verdifulle, for vi kommer mye tettere på reindriften som næring, som er dagens tema, og vi kan bidra til å finne kloke løsninger som både er i tråd med det Stortinget ønsker, og som gjør at det er mulig å drive med reindrift i et evighetsperspektiv.

Denne regjeringen har prioritert nettopp reindriftsavtalen over statsbudsjettene. Avtalen som ble inngått 17. februar i år, ga en ytterligere økning på 25 mill. kr, til nå totalt 275 mill. kr. På fredag hadde jeg gleden av å være i Namsos for å markere både 50-årsjubileet og den inngåtte reindriftsavtalen for i år. Årets avtale bidrar til å løfte opp produksjon, lønnsomhet og et bærekraftig reintall.

Det er en ambisjon om å øke slakteuttaket for å nå de felles målene vi har satt i reindriftspolitikken. Det betyr at de direkte tilskuddene til reindriften er den største delen av avtalen, og det er tilskudd som premierer produksjon og støtter opp om dem som har reindrift som hovedvirksomhet. Vi prioriterer videre det forhold at reindriften er en familiebasert næring, og at kunnskapsoverføring mellom generasjoner er viktig.

I tråd med den helhetlige politikken Arbeiderparti-regjeringen fører for unge folk inn i praktiske yrker, har vi her, sammen med reindriften, særskilt styrket fagbrevordningen i årets avtale. Det er jeg veldig stolt over, og det at vi styrker ungdomstilskuddet, som gjør at de mange unge folkene som nå ønsker seg inn i næringen, både får en god start og kan overføre kunnskap mellom ulike reindriftsområder. Jeg vil også berømme ungdommen i Norske Reindriftssamers Landsforbund, som jobber veldig tett og godt opp mot meg som landbruks- og matminister.

Vi har et godt stykke arbeid som er gjort, og hovedavtalen gir grunn til å feire.

Truls Gihlemoen (FrP) [10:58:50]: Reindriften er en av våre eldste næringer. Den er en viktig kultur- og tradisjonsbærer og bidrar til bosetting og verdiskaping i store deler av landet. Men reindriften er truet av tap til rovvilt. For reindriftsutøveren betyr rovvilttap tapte inntekter, tapte produksjonsdyr, tapte kalver og store ekstra kostnader. Det betyr merarbeid, mer overvåking og mindre frihet til å drive næringen på en måte som er faglig og økonomisk forsvarlig. Når en simle blir tatt av rovvilt, forsvinner litt av framtidig produksjon, og når kalver tas av ørn eller andre rovdyr, forsvinner grunnlaget for neste generasjons drift. Konsekvensen er at stadig større deler av beitegrunnlaget i praksis blir utilgjengelig. Reindriftsutøvere tvinges til å tilpasse seg rovviltet istedenfor at rovviltforvaltningen tar hensyn til at det faktisk drives næringsvirksomhet i disse områdene.

Fremskrittspartiet mener denne utviklingen er alvorlig. Dersom tapene fortsetter på dagens nivå over tid, vil det true både lønnsomhet og bærekraft i næringen. Dagens bestandsmål er fastsatt uten tilstrekkelig hensyn til de belastningene som påføres reindriften. Resultatet er at næringsutøvere år etter år må bære kostnadene og belastningen for en politikk som de selv har liten innflytelse over.

Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å gjennomgå bestandsmålene for rovvilt i reindriftsområdene. Målet må være å redusere bestandene og bringe dem ned på et nivå som gjør det mulig å opprettholde en levedyktig reindrift. Vurderingen av bestandsmålene må ta utgangspunkt i den faktiske situasjonen på bakken. Dersom rovviltbestandene er så store at det over tid undergraver næringens eksistensgrunnlag, er det et tydelig signal om at balansen mellom rovviltvern og næringsutøvelse er kommet ut av kurs.

God rovviltforvaltning krever god balanse og respekt for forvaltningen og betinger at vi tar vare på menneskene som lever av og med naturen. Vi kan ikke ha en situasjon der målet er å bevare både rovvilt og reindrift, men der resultatet i praksis er at reindriften må vike. Fremskrittspartiet vil ha en rovviltpolitikk som setter beitenæringen først i prioriterte beiteområder. Derfor fremmer vi forslag om å gjennomgå bestandsmålene i reindriftsområdene med sikte på å redusere måltallene og redusere bestandene ned til de nye bestandsmålene. Det er helt nødvendig for å sikre framtiden til reindriften.

Lars Haltbrekken (SV) [11:01:31]: I helgen var landbruks- og matministeren på landsmøtet i Norske Reindriftsamers Landsforbund. Her skrøt han, med rette, av reindriftsungdommen. Dette er ungdommen som skal føre reindriften videre, og er det et sted man virkelig må tenke i generasjoner framover, er det i reindriften. Skal vi sikre at ungdom blir reindriftsutøvere, må vi legge til rette for at de kan bli lærlinger og ta fagbrev.

Det er nå ordinært 30 læreplasser i reindriften i hele Sápmi, hvorav 23 er med lønn. Akkurat nå er det 47 lærlinger fordi man har brukt av tidligere tiders overskudd, men ikke alle av disse får lønn. I år er det kun fire nye som får plass som lærling fra høsten av, og det står ti i kø. Mange står dermed uten tilbud om lærlingplass.

Skal vi sikre reindriftens framtid, må fagbrevordningen styrkes. Andre bedrifter – som et bakeri eller en restaurant – kan øke produksjonen sin for å betale ut lønn til lærlingene sine. I tillegg får de en økonomisk støtte. Dette kan ikke reindriften gjøre. De har begrensninger på hvor mange rein de kan ha i en sidaandel. De kan ikke bare øke kjøttproduksjonen for å betale ut lønn til sin læring. Det har staten bestemt. Derfor går lønnen til reindriftslærlinger gjennom opplæringskontoret, og pengene kommer via reindriftsavtalen. Det er dermed statens og regjeringens ansvar at lærlinger i reindriften får lønn.

I årets reindriftsavtale er man enig om å styrke fagbrevordningen og åpne for at Opplæringskontoret for reindrift og duodji skal kunne etablere en hospitantordning for lærlinger, men fortsatt mangler det penger for å sikre fagbrev til framtidens reindriftsutøvere. I reindriftsavtalen vi behandler nå, settes det av 1 mill. kr ekstra til fagbrevordningen – totalt 5 mill. kr – men økningen på 1 mill. kr går til å administrere hospitantordningen, ikke til å øke antallet lærlingplasser. Når kun fire nye får tilbud om betalt lærlingplass fra høsten av og ti står i kø, sier det seg selv at det brukes for lite penger på denne ordningen.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil han gjøre for at flere reindriftsungdommer får mulighet til å ta fagbrev og betalt for lærlingtiden? I dag er det stor fare for at mange blir stående igjen på perrongen, og livet til ungdommene kan ikke vente på det. Er det mulighet for en akuttløsning der opplæringskontoret får ekstramidler i høst for å lønne de lærlingene som ikke mottar lønn?

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:04:53]: I år vil jeg igjen utbringe store gratulasjoner til reindriftsnæringen, men jeg burde kanskje heller kondolere. Aldri før har reindriftsnæringen vært så subsidiert som nå. Reindriftsavtalen har de siste syv årene økt med formidable 151,9 mill. kr – til årets historiske tilskudd på 275 mill. kr. Det er fantastisk når man tar utgangspunkt i at det er en næring bestående av kun 958 årsverk. Man kan nå vurdere å direkteansette reindriftsnæringen i staten.

I totalregnskapet for reindriftsnæringen – regnskap 2024 og budsjett 2025 – framgår det at sum for inntekter i reindriften i 2024 totalt var på 582,1 mill. kr. Det er fordelt på produksjonsbaserte inntekter på 225 mill. kr, statstilskudd på 191 mill. kr og erstatninger på 166 mill. kr.

Målet er å videreføre arbeidet for å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv, men det er få partier som er villig til å gjøre de nødvendige grep for å nå målet. Det er også viktig at økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft er likestilt, men det er få partier som er villig til å gjøre de nødvendige grep for å nå de målene. Det virker heller å være en politisk villet handling å gjøre denne viktige næringen og kulturbæreren mer og mer tilskuddsavhengig framfor å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Fremskrittspartiet mener det er bekymringsfullt at det legges opp til så betydelige økninger i tilskudd, som vil gjøre reindriftsnæringen ytterligere avhengig av statstilskudd.

Reindriftsnæringen er en arealavhengig næring. De siste tiårene har mediebildet av reindriften vært preget av beitekrise, nedbygging av natur- og beiteområder og at reindriften må sikres tilgang til nødvendige arealer. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Det er avgjørende at reintallet er tilpasset beitegrunnlaget for å nå målet om bærekraftig reindrift. Det er i den sammenheng viktig å påpeke at reintallet i Finnmark er doblet fra 1970 og fram til 2019. Vi kan i stor grad konkludere med at den største økningen i reintallet er reindriftens største utfordring.

I dag er det meste av beitekapasiteten utnyttet utover det som er bærekraftig. Med de siste års gjentatte beitekriser er det tvingende nødvendig å gjøre nye vurderinger av om reintallet er i samsvar med beiteressursene. I store deler av Finnmark er naturen såpass nedbeitet at den framstår som arktisk ørken. Man burde vurdert å rødliste reinlav.

Det er dessverre ikke politisk vilje i denne salen til å gjøre de nødvendige grepene, så for hvert år som går, blir reindriften mindre og mindre økologisk bærekraftig og mindre og mindre økonomisk bærekraftig. Den vil som følge av det over tid også miste sin kulturelle bærekraft.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [11:08:08]: Jeg takker for spørsmålet fra representanten Haltbrekken. Jeg opplever at Arbeiderparti-regjeringen, SV og det rød-grønne laget på Stortinget har samme prioritering av fagbrev og lærlinger, både i denne konkrete saken og generelt. Det er derfor vi sammen med næringen har prioritert ungdommen i denne avtalen, egentlig gjennom tre satsinger. Det ene er det vi nå har vært innom: fagbrevsatsingen. I tillegg har vi satt av ekstra midler til NRLU, som er ungdomsorganisasjonen til Norske Reindriftsamers Landsforbund. Vi har også økt ungdomstilskuddet.

Det positive i det som ligger i Haltbrekkens spørsmål, er at det innenfor reindriften er mange som ønsker å overta. Det viser at ungdomsprofilen i avtalen er høyst nødvendig og riktig. Jeg ønsker som statsråd å følge opp dette arbeidet videre. Jeg har hatt et godt møte med ungdomsutvalget til reindriften, og noe som gjør meg glad, er viljen blant ungdommen til å lære av hverandre på tvers av landsdeler. Årets unge reindriftsutøver f.eks. representerer den sørsamiske delen av reindriften og er en utøver som viser betydningen av å lære av hverandre og bygge bru, både internt i næringen og mellom andre primærnæringer.

Anniken Refseth (A) [11:10:54] (ordfører for saken): Vi behandler i dag representantforslag fra Venstre om å gjenåpne to togstrekninger. Jeg viser til svarbrevet fra statsråden og til høringssvarene, og jeg går så ut fra at de ulike partiene redegjør for sine synspunkter.

På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg si at det ikke skal være tvil om at Arbeiderpartiet gleder seg over at flere ønsker å kjøre med tog i Norge. Det er positivt for miljøet, og for hverdagsreisene våre er det også helt avgjørende for å kunne frakte folk inn og ut av de store byene våre. Videre mener vi at det må legges til rette for at flere skal kunne reise med tog i hverdagen sin.

Samtidig vet vi også at den norske jernbanen står overfor flere utfordringer i tiden framover, og derfor vil det være viktig å prioritere drift, vedlikehold og fornying framfor de store jernbaneprosjektene.

Over til første forslag i representantforslaget, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen prioritere aktuelle investeringer og utvidelse av togtilbudet på Hovedbanen, inkludert å gjøre en ny vurdering av gjenåpning av strekningen Eidsvoll–Dal for persontrafikk.»

Behovet gjelder hovedsakelig rushtid. Forslaget medfører høye investeringskostnader, bl.a. for krysningsspor og vendekapasitet, samt systembegrensninger som krever ytterligere tiltak. Trafikkgrunnlaget er svakt, og tidligere utredninger anbefalte ikke å gjenåpne. Kapasitetsproblemer i oslokjernen og flere avganger inn mot Oslo vil kunne gi forsinkelser og svekke punktligheten.

Framover må vi jobbe for å få på plass en god infrastruktur og nytt materiell før vi åpner opp allerede godt vurderte jernbanestrekninger som ikke har kundegrunnlag. Det vil være å prioritere i feil rekkefølge.

Over til forslag nr. 2:

«Stortinget ber regjeringen utrede gjenåpning av togstrekningen mellom Hokksund og Roa for persontransport, på bakgrunn av mulighetsstudien Togring Viken Vest.»

Her viser jeg til statsrådens detaljerte svar og påpeker at resultatet av mulighetsstudien viser til svak etterspørsel, kapasitetsbindinger på enkeltspor og krevende forhold for godstogene på Alnabru. Dette fører til større investeringsspørsmål som oppgraderinger av enkeltstasjoner og vil kreve mer materiell, noe som er krevende i den sårbare materiellsituasjonen vi er i nå.

Arbeiderpartiet mener, som flere av de andre partiene her, at forslagene heller bør vurderes i forbindelse med behandling av neste Nasjonal transportplan.

Bård Hoksrud (FrP) [11:13:47]: Vi har allerede brukt store ressurser på jernbaneinfrastruktur, og vi kommer fortsatt til å gjøre det. Da må ambisjonen faktisk være at den blir brukt, og at den gir mest mulig igjen for folk og næringsliv. Langs de banestrekningene som vi snakker om, bor det mange mennesker som trenger gode transporttilbud. Det finnes bedrifter som vokser, investerer og skaper arbeidsplasser. Da er det naturlig å se på om jernbanen kan spille en større rolle enn det den faktisk gjør i dag.

Fremskrittspartiet mener vi må gå fra utredning og vente-og-se til mer handling. Derfor fremmer vi også egne forslag i denne saken. For det første mener vi at strekningen Eidsvoll–Dal på Hovedbanen må åpnes for persontrafikk. Dette er eksisterende infrastruktur i et område som har hatt stor vekst, og da må vi bruke det vi allerede har, på en smartere måte for at folk skal kunne benytte det.

For det andre foreslår vi å oppgradere og åpne sidesporet fra Hovedbanen ved Hauerseter inn til Oslo lufthavn Gardermoen for godstransport. Det handler om å legge bedre til rette for næringslivet, avlaste veinettet og bruke jernbanen der den faktisk kan gjøre en praktisk jobb.

For det tredje peker vi også på merknadene våre om Roa og Hokksund. Dette er en strekning som kan være interessant med tanke på både kapasitet, beredskap, gods og mulighetene til å avlaste andre deler av jernbanenettet. Men da må det vurderes skikkelig og med mål om å finne ut om det faktisk kan gi den nytten som både folk, næringsliv og togtilbudet på Østlandet trenger.

Jeg må også si at det er ikke nok å peke på nye togstrekninger og nye utredninger hvis togene folk allerede bruker, ikke fungerer. Der er det jo bare å se for eksempel på Vestfoldbanen. Der har pendlerne i lang tid opplevd forsinkelser, innstillinger, stappfulle tog og en hverdag der folk rett og slett ikke kan stole på at togene kommer når de skal. Når folk står som sild i tønne om morgenen, når passasjerene ikke kommer seg på toget, og når folk opplever det som utrygt, er det et stort tillitsproblem. Det er akkurat dét som har blitt kjernen i norsk jernbanepolitikk nå, for folk er usikre på om de faktisk kan stole på toget og at toget kommer når det skal. Det hjelper lite med flotte festtaler om grønn transport hvis hverdagen for pendlerne fortsatt er fulle tog, forsinkelser og alternativ transport. Alternativ transport er jo ikke det passasjerene har bestilt. De har faktisk kjøpt billett til et tog som skal gå.

Fremskrittspartiet mener derfor at vi må prioritere smartere, vi må ta bedre vare på det vi har, vi må få punktlighet, kapasitet og vedlikehold på plass, og vi må bruke eksisterende infrastruktur der det faktisk gir mening. Vi kommer ikke til å støtte Venstres forslag slik de foreligger nå, men vi mener saken peker på noe viktig. Jernbanen må være et praktisk tilbud for folk flest, ikke bare symbolpolitikk. For Fremskrittspartiet handler om det trygghet i hverdagen, forutsigbarhet for pendlere og sunn fornuft i samferdselspolitikken, og jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:17:05]: Ingen må være i tvil om at det også for Høyre er svært viktig at vi har et best mulig togtilbud, ikke bare på Østlandet, men i hele Jernbane-Norge. Sånn sett peker jo Venstres forslag på noe vesentlig. De ønsker å bruke eksisterende jernbanelinjer og benytte dem bedre. Allikevel mener Høyre at vi ikke kan vedta de forslagene som Venstre har, slik de foreligger i dag. Det er ikke opp til et representantforslag å endre på investeringer og prioriteringer. Det legger Høyre heller til NTP.

Jeg har også lyst til å nevne den gjenåpningen av persontrafikken som de også ber om. Der har det kommet et meget kritisk innlegg fra banevokterne som jobber på Ringeriksbanen. Det har jeg sagt tidligere til banevokterne også. Skal vi få et bedre tilbud i vår del av Jernbane-Norge, må vi ha samlede miljøer. Det nytter ikke at noen kjemper for sine veisnutter eller banesnutter, som jeg ikke skal kalle det. Vi må ha et samlet tilbud. Jeg skjønner godt at de som bor langs strekningen, gjerne skulle hatt mer tog. Men som sagt: Vi ønsker at det skal behandles i kommende NTP.

Så til forslaget om gods inn mot Gardermoen. Ja, så absolutt. Vi ønsker jo at det skal være mer gods fra vei til bane, og hvis vi ikke kan benytte den strekningen som allerede ligger der i dag, er vi enige i at den bør oppgraderes og tas i bruk, for det er jo ganske besnærende at vi sender tog til Alnabru med gods, laster det over på lastebil og kjører det til Gardermoen når det allerede ligger linjer inn der. Men som sagt: Disse må det investeres i. De må oppgraderes, og det koster penger. Derfor gir vi i våre forslag en henstilling om at også dette tas med i neste NTP. På den bakgrunn tar jeg opp de forslag som Høyre har fremmet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:19:41]: De siste 14 dagene har det vært buss for tog på den strekningen jeg normalt selv reiser på, og i dag, da togene endelig skulle begynne å gå som normalt igjen, kom jeg en halvtime forsinket hit til Stortinget på grunn av strømstans. Bare så det er sagt, er jeg fullt klar over at det er folk som har betydelig større utfordringer enn hva jeg har på Dovrebanen, men det er jo helt åpenbart at det er en variasjon i tilbudet på jernbanen, bare ikke helt av den typen som pendlere normalt ønsker seg. Frustrasjonen på Lillehammer var uansett i dag til å ta og føle på. En av passasjerene som jeg kjenner godt fra før, utbrøt: «Dette er håpløst. Den som klarer å fikse rotet på jernbanen, skal få min stemme.» Jeg håper jo jeg kan bidra til at den stemmen kommer til Sosialistisk Venstreparti. For ham fikk dette ganske store konsekvenser i dag. Han måtte rett og slett endre flybilletten sin.

Jeg er klar over at det er ikke er den strekningen jeg prater om, som omtales i saken som er til behandling, men det er en del av det samme jernbanesystem som er på Østlandet. Det illustrerer noe viktig, for det handler ikke bare om én strekning. Det handler om tilliten til hele jernbanen. For mange pendlere er togtilbudet i dag ikke godt nok. Det er forsinkelser, det er kapasitetsproblemer, og det er for lite forutsigbarhet. Samtidig er flertallet i denne salen enige om at vi vil at folk skal velge tog framfor bil. For SVs er dette helt grunnleggende: Vi kan virkelig ikke be folk velge toget hvis det ikke går.

Allikevel kommer SV til å stemme for tilrådingen om at representantforslaget ikke skal vedtas. Det er ikke fordi vi er uenige i problemet, men fordi løsningen som foreligger i saken, ikke treffer godt nok. Forslagene som FrP har fremmet, gir for enkle svar på et ganske komplekst systemproblem, og det er for lett å peke på at én strekning skal løse problemet, og si «åpne denne». Dette forslaget løser altså ikke kapasitetsutfordringene eller helheten i jernbanen.

Høyres forslag, derimot, er noe mer realistisk ved at det peker på videre vurdering i planprosessene og i NTP. SV vil derfor subsidiært støtte Høyres forslag. Men også Høyres forslag mangler noe viktig, nemlig en tydelig forpliktelse til å prioritere jernbanen høyere. For vi vet jo hva problemet egentlig er. Det er ikke mangel på utredninger, det er ikke mangel på analyse. Utfordringen er at det ikke alltid følges opp med tydelige prioriteringer.

SV støtter som sagt tilrådingen, men det må ikke bli en unnskyldning for å gjøre ingenting. Den følelsen som jeg møtte på Lillehammer i dag morges, er det mange som kjenner på, og den forsvinner ikke av seg selv. Hvis vi mener alvor med klimamålene våre, og hvis vi mener alvor med å gjøre hverdagen enklere for folk, må jernbanen fungere bedre. Det er den jobben som gjenstår, og SV kommer til å følge opp den i videre arbeid.

Geir Inge Lien (Sp) [11:22:56]: For Senterpartiet er dette spørsmålet grunnleggjande. Vi skal bruke og ta vare på den jernbaneinfrastrukturen vi allereie har, slik at ein gjev best mogleg tilbod for folk og for næringsliv i heile landet. Som det står i innstillinga, meiner fleirtalet, der Senterpartiet inngår, at etablert jernbaneinfrastruktur skal verte brukt og ivaretatt best mogleg for å bidra til eit effektivt transportsystem både for personar og for godstransport. Det er eit viktig prinsipp for oss. Jernbanen er avgjerande både for dei som er avhengige av tog i kvardagen, og for næringslivet, som treng effektive og føreseielege transportløysingar. Difor må vi i større grad sjå på heilskapen og samanhengen mellom persontrafikk og godstrafikk og kva slag strekningar som faktisk bidreg til det samla transportsystemet.

Samtidig må vi vere ærlege om situasjonen. Jernbanen står i dag overfor betydelege utfordringar, med eit stort vedlikehaldsetterslep som skapar forseinkingar og svekkjer tilliten til tilbodet. Difor seier Senterpartiet at det framover er viktigare å prioritere drift, vedlikehald og fornying. Det betyr ikkje at vi skal seie nei til utvikling, tvert imot, men vi må prøve å gjere ting i rett rekkefølgje. Vi må sikre at det vi har, faktisk fungerer. Det er eit heilt sentralt grep. Å byggje ut fleire kryssingsspor rundt om i landet er òg utruleg viktig. Det er heilt avgjerande for å auke kapasiteten, betre punktlegheit og leggje til rette for både gods på bane og fleire og meir stabile avgangar for passasjerar.

Når det gjeld forslaga om å gjenopne strekningar som Eidsvoll–Dal og Hokksund–Roa, er det rett at faglege vurderingar peikar på utfordringar, men vurderingane kan ikkje berre handle om lite passasjergrunnlag isolert sett. Vi må òg sjå på kva funksjonar slike strekningar kan ha i det samla jernbanesystemet, for avlastning, fleksibilitet og utvikling av både gods- og persontransport. Likevel er det avgjerande at prioriteringane blir gjort i ein heilskapleg og ansvarleg samanheng. Difor meiner Senterpartiet at slike spørsmål må inngå i arbeidet med neste Nasjonal transportplan, der vi kan vurdere kapasitet, behov, kryssingsmoglegheiter og økonomiske samanhengar.

Remi Sølvberg (R) [11:26:02]: Rødt vil ha mer tog, mer persontrafikk, mer gods på bane og mindre bilkø. Vi ønsker at flere skal velge toget, men skal flere gjøre det, må tilbudet være pålitelig, punktlig og tilregnelig. Et moderne samfunn trenger bedre mulighet til mobilitet. Derfor mener vi at jernbane først må rustes opp der hvor skoen trykker mest. År med vedlikeholdsetterslep og manglende investeringer har dessverre gitt forsinkelser og svekket tillit til toget. Vi har store kapasitetsutfordringer. Samtidig er vi helt enig, tror jeg, om at vi ønsker å bruke eksisterende infrastruktur bedre. Høyres forslag om å vurdere gjenåpning av strekningen Eidsvoll–Dal og oppgradering av sidesporet mot Hauerseter i arbeidet med neste Nasjonal transportplan er meget godt. Det er fornuftig vurdert at vi tar dette sammen med NTP, og det mener jeg vel også at statsråden peker på i sitt svarbrev.

Vi vet at toget har store miljøfordeler. Vi vil kutte utslipp, vi vil redusere arealbruk, og vi vil gi folk et godt togtilbud – men igjen: Vi har store utfordringer, og det er en avveining som vi mener vi må ta hensyn til. Det å presse mer tog i Oslo-navet nå tror vi ikke er løsningen. Intensjonen til Venstres forslag er god, men ikke nå. Å bruke eksisterende toglinjer skal vi gjøre, men vi må se det store bildet, og det tenker vi det er lurt å gjøre i NTP.

Oda Indgaard (MDG) [11:28:23]: Jernbanen er genial i at når skinnene først er lagt, ligger de der lenge. Det er dyrt å investere i jernbanen, men den varer og varer – så lenge vi husker på å vedlikeholde den, da. Den delen med vedlikehold har vi visst glemt de siste 50 årene i Norge. Selv om skinnene kan vare lenge, gjør de det ikke uten omsorg. Mens en ny motorvei krever store naturinngrep og enorme investeringer, finnes det mange plasser i Norge jernbanespor som allerede er bygd, men som vi ikke er flinke nok til å bruke.

Tog er en av de mest effektive og miljøvennlige transportformene vi har. Den fører til mindre utslipp, mindre svevestøv, mindre mikroplastforurensing, lavere energibruk og mindre arealbeslag. På Østlandet har toget vært helt avgjørende for å holde biltrafikkveksten nede. Uten jernbanen ville køene vært lengre, utslippene høyere og behovet for nye veier langt større.

Derfor mener MDG det er god grunn til å vurdere gjenåpning av gamle jernbanestrekninger, men vi må samtidig være ærlige om situasjonen jernbanen står i. Vi har et betydelig vedlikeholdsetterslep, vi har behov for nye investeringer, vi har tog som ikke går når de skal, og vi har altfor få tog. Vi har et jernbanenett som skal frakte flere passasjerer og mer gods i årene som kommer, men vi er ikke i stand til å håndtere det. Derfor må nye satsinger sees i sammenheng med det eksisterende nettet.

For MDG er det viktig først å sikre at togene som er planlagt å gå, skal kunne gå på de strekningene vi allerede har, men jeg er også skikkelig utålmodig på vegne av jernbanen. Samtidig som fokuset her og nå må være på å gjennomføre de planene som er lagt, må vi klare å løfte blikket og se hvordan jernbanen kan ha en mye mer framtredende rolle i frakt av både personer og gods i framtiden.

Da er det interessant å se nærmere på muligheten for å bruke eksisterende infrastruktur bedre. Et eksempel er strekningen mellom Drammen, Hokksund og Vikersund. Når flere tog etter planen skal snu i Drammen fra 2028, burde vi også undersøke om enkelte avganger kan forlenges videre inn i området med stort befolkningsgrunnlag, men relativt svakt kollektivtilbud. Sånne vurderinger må naturligvis sees i sammenheng med behovet for dobbeltspor, kapasitet og tilgjengelig togmateriell. Derfor forventer vi at det heller blir en del av arbeidet med neste nasjonale transportplan.

Kollektivstudien for Østlandet peker på at det viktigste enkelttiltaket for bedre togtilbud på Østlandet ikke nødvendigvis er nye strekninger, men økt kapasitet i Rikstunnelen. For alle som ønsker flere avganger, bedre punktlighet, bedre togtilbud på eksisterende linjer og også å kunne ta i bruk linjer som ikke er i bruk i dag, er Rikstunnelen et nøkkelprosjekt. Derfor mener MDG at reguleringsarbeidet for Rikstunnelen må starte omgående. For at vi skal få flere til å velge toget, må vi både ta vare på skinnene vi har, bruke infrastrukturen smartere og bygge den kapasiteten som mangler.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [11:31:37]: Tog er ikke bare transport, det er også hverdagsliv. Det er foreldre som skal rekke jobb og barnehage, det er ungdom som skal til skole, og det er mennesker som ønsker en mer miljøvennlig reisehverdag. Derfor deler Kristelig Folkeparti ambisjonen om et bedre togtilbud.

Samtidig må vi være ærlige på utfordringene. Norsk jernbane er presset. Mange opplever forsinkelser, innstillinger og et tilbud som ikke alltid er til å stole på. For KrF er det et viktig utgangspunkt at vi må sikre det vi allerede har, før vi lover mer. Derfor mener vi det er riktig å være varsomme med å gå inn for nye gjenåpninger av strekninger nå, slik representantforslaget legger opp til.

De faglige vurderingene er tydelige: På både Eidsvoll–Dal og Hokksund–Roa er det svakt trafikkgrunnlag, høye investeringskostnader og begrenset effekt. Da er det ikke god forvaltning av fellesskapets midler å prioritere dette først. For KrF handler dette om ansvarlighet. Vi må prioritere vedlikehold, punktlighet og kapasitet i de mest pressede delene av jernbanen, særlig i og rundt Oslo og på Sørlandsbanen.

Når togene går som de skal, bygger vi tillit, og når tilliten er der, velger flere toget. La det også være sagt: Vi er ikke imot utvikling. Tvert imot ønsker KrF et sterkere kollektivtilbud og mer bruk av eksisterende infrastruktur der det er hensiktsmessig. Det kan være fornuftig å vurdere slike strekninger på nytt i arbeidet med kommende NTP, der helheten i transportsystemet må ligge til grunn.

For KrF er dette en balanse mellom ambisjon og ansvar, mellom ønsket om mer jernbane og behovet for å få dagens system til å fungere bedre. Vi skylder folk flest et togtilbud de kan stole på i hverdagen. Derfor støtter vi komiteens tilråding om at representantforslaget ikke vedtas nå, men vi støtter samtidig de to forslagene fra Høyre om å se på dette i neste NTP.

Grunde Almeland (V) [11:33:51]: Representantforslaget fra Venstre tar utgangspunkt i et ubestridt faktum, og det er at skinnene ligger der. De har ligget der i årevis, og det eneste problemet er at det ikke kjører noen tog på dem. På Øvre Romerike tar tusenvis av mennesker bilen til jobb hver eneste dag, ikke fordi de ønsker det, men fordi jernbanen ikke er et reelt alternativ. Mens befolkningsveksten i Akershus er større enn i Oslo, er det nettopp Romerike som har fått det dårligste løftet i jernbanesatsingen de siste tiårene. Det er en skjevhet som ikke kan forklares med infrastrukturlogikk alene. Regjeringen svarer med at dette er grundig utredet. Det er riktig at det er gjort analyser, men analysene er gjort med utgangspunkt i et jernbanenett som er overbelastet, og der konklusjonen alltid er den samme: Vent til Oslo-navet er løst. Det er en sirkelargumentasjon som vi må komme oss ut av, for mens vi venter på at kapasiteten inn mot Oslo S skal bedres, fortsetter folk å pendle bil fra Øvre Romerike.

For Togring Viken Vest, strekningen Hokksund–Roa, er bildet litt annerledes. Her er kostnadene moderate. Mulighetsstudien viser at timesavganger kan etableres fra 35 mill. kr i offentlige kjøp per år. Det er vesentlig lavere enn på sammenlignbare strekninger. Jernbanedirektoratet peker på lav etterspørsel og begrenset klimagevinst. Det er argumenter som bør tas på alvor, men det er ikke argumenter mot å utrede, det er argumenter for det motsatte, nemlig å utrede skikkelig, med et oppdatert befolkningsgrunnlag og en reell vurdering av regional utvikling. Vi ber ikke om å bygge noe nytt. Vi ber om å ta i bruk det som allerede eksisterer, selv om det naturligvis må oppgraderes og moderniseres noe.

Komiteen tilrår at begge de opprinnelige forslagene våre ikke vedtas. Det registrerer vi, men vi opprettholder forslagene. Jeg tar dem med dette opp. Vi mener at debatten om jernbanen på Østlandet ikke er avsluttet med denne innstillingen, og det er jeg glad for at også flere sier. Neste rullering av Nasjonal transportplan er en mulighet til å ta disse strekningene inn igjen, med øyne som ser at det har vokst fram bo- og arbeidsmarkeder her som ikke eksisterte da skinnene ble lagt ned.

Jeg registrerer at både Fremskrittspartiet og Høyre har fremmet forslag som går i samme retning som Venstres, og jeg er glad for at flere partier signaliserer at det er mulig å finne flertall her. Vi kommer også til å støtte forslag nr. 4 og stemme subsidiært for forslag nr. 1 og 3. For jernbanepolitikk handler om langsiktige valg. Det er bakgrunnen for vårt initiativ her i dag og våre forslag. Så håper jeg at det engasjementet mange partier her viser for jernbanen, også huskes på når vi kommer til budsjetthøsten, for da er det veldig mange av de samme partiene som ofte velger å kutte.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:37:13]: Regjeringen deler ønsket om et godt og robust kollektivtransporttilbud på Østlandet. Togtilbudet på Hovedbanen nord er viktig for Øvre Romerike, og utviklingen i befolkningen og bo- og arbeidsmarkedet tilsier et attraktivt og pålitelig tilbud. Samtidig er forslagene allerede grundig belyst gjennom tidligere konseptvalgutredninger, pågående planlegging og nylig gjennomførte analyser. Jeg mener derfor at det ikke er behov for nye utredningsoppdrag nå.

For Hovedbanen nord vurderer Jernbanedirektoratet at utfordringene først og fremst gjelder rushtidene inn og ut av Oslo. Dagens tilbud består av to tog i timen i grunnrute mellom Dal og Drammen og ett ekstra innsatstog i morgenrushet fra Jessheim. Grunnrutetilbudet er i hovedsak tilfredsstillende, men togene er tidvis svært fulle i rushtiden. Dette ble også identifisert i KVU Hovedbanen nord. Utredningen anbefalte et mer robust rushtidstilbud med fire tog i timen i to sammenhengende timer morgen og ettermiddag. Det forutsetter kapasitetsøkende tiltak og bedre samspill mellom Hovedbanen og Gardermobanen. Hovedbanen er samtidig en kritisk godskorridor. All godstrafikk nordover fra Alnabru mot Trondheim, Bodø og Åndalsnes går via Hovedbanen. Strekningen er belastet av både persontrafikk og godstrafikk, og er blitt erklært overbelastet av Bane NOR. Mulighetene begrenses heller ikke bare av forholdene på Hovedbanen. Kapasiteten i Oslo-navet – bl.a. mottakskapasitet på Oslo S, vendekapasitet og kapasitet for gjennomgående tog – er en viktig begrensning. Tiltak på én strekning må ses i sammenheng med resten av jernbanenettet. Fra rutetermin R28 i 2028 integreres Flytogets ruteleier i det ordinære regiontogtilbudet på Østlandet. Det gir ikke direkte frekvensøkning på Hovedbanen nord, men det ventes å gi positive indirekte effekter som bl.a. økt plass for de reisende mellom Øvre Romerike og Oslo sentrum.

For Hokksund–Roa bygger forslaget på en mulighetsstudie fra Norconsult. Studien er ikke bestilt av departementet eller Jernbanedirektoratet. Direktoratet peker på vesentlige mangler, bl.a. at virkningene for godstrafikken mellom Alnabru og Bergen ikke er tilstrekkelig vurdert. Direktoratet peker også på at skjøting og deling av togsett på Roa og Hokksund vil binde kapasitet på enkeltsporet strekning, gi lengre stasjonsopphold og øke risikoen for følgeforsinkelser og redusert driftsstabilitet. Det er da et argument for at man ikke mener at dette er et robust og godt tiltak nå, samtidig med at det er et for lavt passasjergrunnlag.

Jeg anbefaler på denne bakgrunn at Stortinget følger komiteens tilråding om at Dokument 8:282 S for 2025–2026 ikke vedtas.

Tom Staahle (FrP) [11:51:19]: Det er mye jeg uenig med Venstre i, men jeg vil fra denne talerstolen si at jeg er helt enig i det representanten Almeland tok til orde for i første delen av sitt innlegg her tidligere. Det er store utfordringer på Øvre Romerike, og det er grunnen til at Fremskrittspartiet har lagt inn forslag knyttet til Hovedbanen, hva gjelder både persontrafikk og godstrafikk. Vi er altså i en situasjon hvor vi har en regional areal- og transportplan som ble vedtatt i 2015, og som legger noen begrensninger på hva som skal skje av aktivitet rundt de store knutepunktene rundt Oslo.

Faktum er at Akershus fylke vokser mer enn Oslo i antall innbyggere. Nå bor det mer enn 1,6 millioner mennesker i Oslo og Akershus. Det er flere grunner til det, og den ene er at det er her arbeidsplassene ligger. Den andre er at folk ønsker å bo her. Den tredje, som er den logiske konsekvensen av de to første, er at folk må flytte seg mellom a og b. En grunnleggende faktor som ligger i regional areal- og transportplan, er at folk skal bruke kollektivtilbudet. Kollektivtilbudet er ikke begrenset til bare gange og sykkel. Vi lever i et land med vinter, og folk er avhengig av å bevege seg over store arealer. Da er det naturlig å bruke buss eller tog, og da må disse elementene faktisk gå.

På Øvre Romerike er realiteten at det er vanskelig å komme seg inn til Oslo – man står i kø og om togene kommer eller går er litt etter dukke-opp-metoden. Når de faktisk går, er det med begrenset kapasitet, og folk svimer av på toget når de skal på jobb. Det er ikke god politikk.

Så er det gjort mange utredninger, og statsråden lener seg på sine utredninger. Det er forståelig. Jeg har vært med og sett på grenbaneutredningen som la til rette for å se på de ulike grenbanene rundt Oslo. Et av de områdene som ble løftet fram der, var nettopp Hovedbanen. Faktum er at Hovedbanen er ikke bare persontrafikk, det er også godstrafikk. Vi vet at når det gjelder godstrafikken i Norge, er det lagt opp til en vekst på 30 pst. fram mot 2050. Vi vet at en av de primære aksene for godstrafikk i dag er Hovedbanen, som knyttes opp mot Dovrebanen og sørger for transport av gods til resten av landet.

En av de største aktørene på Øvre Romerike som sender gods nordover, er Coop Norge. I dag kjører de i store lastebiler på 25 meter på E6 som bidrar til at det blir kø, kork og kaos på E6, istedenfor at man sørger for å legge til rette for mer godstrafikk ved å bruke Hovedbanen – investere i Hovedbanen og sørge for bedre kapasitet der. Det er et tankekors at Hovedbanen ble gravd ut i 1854 – da kunne man jo håpe at det hadde kommet noen flere investeringer i årene etterpå, men det synes ikke å være.

Jeg skulle ønske det var et mer framoverlent storting som tok disse utfordringene på alvor. Jeg registrerer at det er det ikke, men jeg er i hvert fall glad for at Fremskrittspartiet tar den kampen.

Bård Hoksrud (FrP) [11:54:43]: Jeg registrerer at statsråden ikke ville svare om disse togstrekningene – det er stor usikkerhet med tanke på når man faktisk kommer til å gjøre noe, eller ikke gjøre noe, hvilke prosjekter som blir utsatt og hvilke som blir noe av. Det er interessant at statsråden velger ikke å bruke muligheten i replikkordskiftet til å svare på noe så viktig.

Så er det morsomt å høre på SVs representant på denne talerstolen, som sier at FrPs forslag gir for enkle svar – det enkle svaret er at vi må være tydelige på om vi skal gjøre noe eller ikke. Men de stemmer for Høyres forslag, som er å vente til Nasjonal transportplan. Jeg skjønner det jo, for alvoret har kanskje gått opp for dem nå når de sitter og skal forhandle med regjeringen, og de ikke får gjennomslag for nettopp å sørge for mer kapasitet og mer bruk av jernbanen i denne regjeringen.

Og så til Venstre: Jeg er veldig glad for at Venstre vil støtte forslag nr. 1. Men jeg skjønner ikke hvorfor Venstre ikke støtter forslag nr. 2, men går for forslag nr. 4, som er å vente til Nasjonal transportplan kommer i 2028 og vedtas våren eller sommeren 2028, istedenfor faktisk å handle og være tydelige på at de vil noe. Jeg trodde at når man fremmer et representantforslag, så vil man noe og ikke vente til behandlingen av Nasjonal transportplan, men sånn er det tydeligvis.

Rødt vil gjerne ha mer folk på toget, og det er kjempebra. Det er vi helt enige om at er bra. Da burde de virkelig støtte de forslagene som ligger her for å gjøre det. Jeg mener representanten Tom Staahle har argumentert veldig godt for hvorfor man burde støtte Fremskrittspartiets forslag om å ta i bruk bl.a. godsbiten inn til flyplassen. Men nei, det må vi vente på, og det må vi se på.

Så er det morsomt at statsråden sier at flere og flere bruker togene. Ja, det betyr kanskje at det var fornuftig å gjøre noen grep, som den forrige regjeringen gjorde, nettopp fordi man ville sørge for mer kapasitet – vi har fått litt konkurranse på sporene. Det er ikke tvil om at alle er enige om at det som skjer på Sørlandsbanen er veldig synd, men det er jo ikke bare fordi det er en annen aktør som leverer – det er de forutsetningene den aktøren har for å klare å levere. Infrastrukturen er sliten og togsettene er slitne og overmodne og skulle vært oppgradert. Når Rødts forslag er å si at Vy skal overta umiddelbart, skjønner jeg godt at Vy ikke ønsker det, for de ser jo alle utfordringene det vil medføre hvis de skulle overta dette. Det viser at det vi gjorde, var fornuftig. Og så er det ting som må gjøres enda mer og bedre, og der er Fremskrittspartiet tydelig og klar: Ikke bare utsett, vær med og handle, folkens!

Jone Blikra (A) [11:57:54]: Ja takk til begge deler, eller ja takk til alt! Det er vel overskriften når Fremskrittspartiet snakker, også om jernbane. Først kritiserer man mangel på pengebruk og nødvendige investeringer, og så støtter man forslag om ytterligere investeringer på enkeltstrekninger, som samlet sett går langt utover det selv Fremskrittspartiet har lagt inn i eget budsjett på jernbane – altså ikke-prioriterte strekninger i vedtatt Nasjonal transportplan. Sak-til-sak-behandling av enkeltsaker som griper inn i bruken av investeringsmidler, er mildt sagt utfordrende. FrP snakker med utestemme om dobbeltspor Stokke–Sandefjord, de snakker med utestemme om behov for Ringeriksbanen, de snakker med utestemme om de fleste strekningene – på folkemøter og i leserinnlegg. Det er bekymringsfullt, og det må også være bekymringsfullt for folk i Vestfold og på Ringerike knyttet til: Skal denne strekningen nå gå foran?

Så jeg vil egentlig utfordre Fremskrittspartiet helt konkret: Skal investeringene knyttet til det forslaget vi nå behandler, legges inn foran vedtatt investering på Ringeriksbanen og dobbeltspor Stokke–Sandefjord på planleggingsmidler, eller skal det legges inn bak de vedtatte prioriteringene?

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:59:42]: Jeg er glad for at innlegget mitt moret representanten Hoksrud, og jeg er glad for at representanten lytter når SV står på talerstolen. Det lønner seg.

Framfor å jobbe med jernbane stykkevis og delt, som FrP gjør i sitt forslag, er SV opptatt av å drive med jernbane helhetlig og fullt. Så når vi går i forhandlinger med regjeringen om revidert statsbudsjett, sørger vi for 300 mill. kr ekstra til vedlikehold av jernbanen, og da vi gikk i forhandlinger før jul, sørget vi for ytterligere penger til jernbanen. Det gjør vi sammen med Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne.

Det handler om å ikke gjøre som Peer Gynt – hoppe bukk over eggen, men heller sørge for at jernbane er noe som er helhetlig, som folk kan stole på, og som ikke bare er retoriske krumspring fra FrP på talerstolen.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:01:13]: Det er bra at vi får en generell jernbanedebatt igjen. Det er nyttig at vi får det. Da er det jo veldig viktig, hvis man skal løse problemer, å starte med problembeskrivelsen: Hva er det som er utfordringen for norsk jernbane? Den er for dårlig vedlikeholdt, den er ikke tatt godt nok vare på over tid. Det er brukt for lite penger på fornying. Det er det som er hovedutfordringen. Derfor har denne regjeringen i Nasjonal transportplan lagt opp til å gjøre noe med det, nemlig å øke bevilgningene til drift, vedlikehold og fornying. Det har vi også konkret fulgt opp i statsbudsjett etter statsbudsjett, og de siste to årene har vi økt bevilgningene med 4,2 mrd. kr til disse formålene, og det blir ytterligere styrket i avtalen om revidert nasjonalbudsjett med samarbeidspartiene nå. Det er for øvrig på et nivå som ligger ca. 4 mrd. kr over det som Solberg-regjeringen opererte med i sin andre periode.

Andre hovedproblemstilling er for få og for gamle togsett, og det må vi også gjøre noe med. Derfor har denne regjeringen bestilt 85 nye togsett. Man kan lure på hvorfor ikke disse var blitt bestilt tidligere, men nå er de bestilt. Dessverre er det forsinkelser, men nye togsett vil gi passasjerene mye bedre reisehverdager enn det de opplever i dag. Det er nemlig det som skal til for at vi får opp økt driftsstabilitet, og at vi får mindre trengsel i togsettene våre.

Så er det jo ikke sånn at vi ikke bygger nytt. Det er store, enorme jernbaneprosjekter som pågår i Norge nå. Snart er vi ferdige med Vestfoldbanen. Vi holder på på Dovrebanen. Vi holder på på Østfoldbanen. Og regjeringen har startet tidenes største samferdselsprosjekt i moderne tid i Norge, med Arna–Stanghelle, som selvfølgelig også er et stort jernbaneprosjekt.

Representanten Hoksrud utfordret meg på dette med planporteføljen. Nå var det vel først og fremst fordi det ikke var det som var saken vi debatterte, men jeg skal mer enn gjerne svare på det. Det er helt riktig at det er behov for å se på planporteføljen, og vi kommer tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjett på justering av den – etter behov. Det er jo ikke sånn at vi ikke skal følge opp vår egen NTP, men vi må selvfølgelig hele tiden gjøre løpende justeringer når vi ser at det er endringer i investeringsporteføljen, forsinkelser osv.

Remi Sølvberg (R) [12:03:53]: Stor takk til Fremskrittspartiet som setter litt fyr på debatten. Det trenger vi – det synes jeg er veldig bra.

Politikk er vanskelig. Av og til stemmer vi faktisk mot det vi er for. Slik er det noen ganger, og det er vanskelig å forstå. Men vi har nå et budsjettforlik, vi har en avtale, og vi kan ikke vingle i den. Vi kan ikke putte inn penger hist og her til ting vi ikke har avtalt, dessverre. Og Rødt alene hadde nok gitt mer penger til bane, men vi ser en endring, vi ser at vi legger inn penger i revidert nasjonalbudsjett. Og som det nettopp ble sagt her, vi legger inn mer enn Solberg-regjeringen gjorde.

Fremskrittspartiet er offensive fra talerstolen, og det setter jeg stor pris på. Vi får håpe at de hadde vært like offensive om de hadde sittet i regjering.

Det ble trukket fram ulikhetene også mellom Rødt og FrP, og det ble snakket om det private, at vi kanskje ikke ser utfordringene på denne banen osv. Ja, det er forskjeller her. Rødt ønsker å samle all banedrift i det offentlige. Det har mye med de fordelene det gir. Det å lukke tog inne i disse trafikkpakkene er ikke bra. Nå flytter vi tog over fra Østfold over til Vestfold, og det kan gi komplikasjoner, men alternativet er mye verre: Det å stenge materiell og personell inne på små geografiske områder og på enkle baner er noe vi mener ikke er bra.

La oss sammen heie på tog. Jeg merker meg at alle partiene her sier at vi ønsker moderne, god mobilitet, og at tog har store fordeler. Jeg håper vi kan dra dette sammen, fordi det er ingen tvil om at tog gir oss store fordeler.

Bård Hoksrud (FrP) [12:06:29]: Offensivt fra FrP, sa representanten Sølvberg. Fremskrittspartiet var offensive da vi satt i regjering. Da økte, nesten doblet, vi samferdselsbudsjettet, og også på jernbane ble det mye mer penger. Da var det ikke sånn som med denne regjeringen, at man gjerne sier at man må bevilge mer penger, men realiteten er at netto er det en nedgang på jernbanebevilgningene med denne regjeringen i forhold til der man var da man overtok.

Til SV som er opptatt av at man må drive helhetlig: Før jul, sa representanten Fredlund, fikk SV mer penger inn til jernbane. Det må representanten vise meg. Så sier representanten at man skulle gjerne sett at FrP var mer tydelig og levere alternative budsjettforslag. I FrPs alternative budsjettforslag for 2026 lå det altså mer penger inn til jernbane. Det er fakta og realiteter, så SV bør i hvert fall komme opp på denne talerstolen å fortelle hvor det ble av de pengene, og hvor er de pengene som skulle komme ekstra til jernbane i statsbudsjettet for 2026? – Ingen ting var det.

Anniken Refseth (A) [12:07:38]: Denne debatten går langt utover dagens sak, men FrP prøver nå å ta til orde for å være jernbanens fremste venn. Jernbanereformen har vist oss at dette absolutt ikke er sant. Arbeiderpartiet er i full gang med å rydde opp etter denne reformen. Vi skal fylle på med tog, og vi skal sørge for god infrastruktur framover. Det er det viktigste vi kan gjøre.

Så registrerer jeg at vi har mange gode ambisjoner i denne salen. Det varmer et jernbanehjerte, og som tidligere nevnt gleder det jo Arbeiderpartiet at flere vil ta toget. Det er viktig nå å gjenreise tilliten og sørge for at toget kommer som lovet. Det hører jeg flere her i salen påpeker, og det lover godt for videre prioriteringer og jernbanen framover. Jeg gleder meg til det.

Tom Staahle (FrP) [12:08:59]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men jeg må si at jeg blir litt provosert når jeg hører innlegg fra denne talerstolen, både av statsråden og saksordfører, som prøver å stemple også FrP for manglende satsing på jernbane. Man må altså ta lite grann selvkritikk på hvem det er som i størst mulig grad har sittet og styrt dette landet siden tidenes morgen. Det er altså ikke FrP som har sittet mest i regjering i denne salen. De manglende jernbaneinvesteringene er ikke begrenset til de siste fem årene. Det er, som statsråden sier, et vedvarende problem over tid. Da er jo spørsmålet: Hvilket ansvar tar Arbeiderpartiet med alle de regjeringene de har sittet i, når det gjelder de manglende investeringene som har vært i norsk jernbane?

I Fremskrittspartiet er vi konstruktive og positive. Vi ønsker mer satsing på jernbane fordi vi ser at det er et behov, og denne saken, som saksordføreren var inne på, belyser akkurat det, med de aktuelle jernbanestrekningene som er på dagsordenen. Her bor det folk, hit flytter folk til, her er folk avhengige av å komme seg fra a til b, og jernbanen er et av de valgalternativene som de da velger og skal bruke. Hvis vi mener at folk skal bruke det, da må vi også for Guds skyld investere i det, og der er det totalt fravær og total mangel. Man peker på utredninger, man peker på Nasjonal transportplan, men Nasjonal transportplan ender ikke opp i å regulere prioriteringer. Det er det vi etterspør og ønsker å få på bordet.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:10:44]: Det er slik at flere partier, ganske mange, antakelig, må ta ansvar for at det over tid har vært brukt for lite penger til å fornye og ta vare på eksisterende jernbaneinfrastruktur. Det er heldigvis nå en positiv trend knyttet til det, også i debatten i Stortinget. Flere og flere forstår at det er viktig. Mitt inntrykk, og det jeg er kritisk til, er at man har gått for mye i retning av å bygge nytt på bekostning av å ta vare på, når man har sett vektingen mellom investeringsprosjekter og det å ta vare på eksisterende jernbane. Da risikerer man jo å komme i den situasjonen at man investerer i nye jernbanestrekninger, som blir veldig bra der det investeres, men så løser man ikke hovedproblemet. Norsk jernbane er, lik det eller ikke, så sammensatt at den er stjerneformet – alt henger sammen med alt. Det betyr at vi risikerer å få for dårlig jernbanetilbud til befolkningen hvis vi ikke vekter mellom investeringer og det å ta vare på eksisterende jernbane. Det er heldigvis en god modningsprosess i Stortinget, der flere og flere snakker positivt om det, og jeg håper at vi over tid klarer å levere på det.

Jone Blikra (A) [12:13:00] (ordfører i saken): Saken vi skal behandle i dag, om salg av Haugesund lufthavn Karmøy, kom veldig sent inn til komitébehandling med tanke på fastsatte frister. Komiteen valgte likevel å behandle saken, og jeg er trygg på at forslaget, til tross for tidspress, har fått en forsvarlig behandling. Det er kommet inn fire høringssvar, fra henholdsvis Næringsforeningen Haugalandet, Haugalandsrådet, Karmøy Næringsråd og Delta Luftfart. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid og vilje til å finne gode løsninger. Jeg vil nå gå over til å argumentere for Arbeiderpartiets syn.

Avinor-modellen er for Arbeiderpartiet selve grunnsteinen for å opprettholde et desentralisert og økonomisk bærekraftig flytilbud over hele landet. Modellen gjør det mulig å opprettholde flyplasser i Norge uten statlig driftstilskudd. Modellen er et spleiselag der staten eier og drifter lufthavner i et nasjonalt nettverk. Driften av Haugesund lufthavn Karmøy er på mange måter spesiell ved at det i 2017 ble innført en tjenestekonsesjon som betyr at Avinor fortsatt skulle eie lufthavnen, mens driften skulle settes bort til andre aktører. Den daværende Solberg-regjeringen ønsket ikke å utvide ordningen til andre lufthavner enn Haugesund lufthavn Karmøy. Dette gjør lufthavnen spesiell.

I saken vi behandler i dag, så vi tidlig at det lå an til et flertall for forslaget om salg i denne sal. Når vi ser at Arbeiderpartiets primærstandpunkt er på vei inn i solnedgangen og i ferd med å forsvinne, har vi to alternativer: enten å forholde oss passive og sitte rolig i et mindretall eller være med på å påvirke det endelige resultatet. Arbeiderpartiet valgte det siste. Vi tok initiativ til å jobbe fram nødvendige betingelser for et eventuelt salg, noe som kommer fram i løst forslag nr. 1 eller forslag nr. 1. Betingelsene skal sikre formålet, nemlig å gi folk og næringsliv på Haugalandet et sikkert, godt og forutsigbart flytilbud. Samtidig påpeker og framhever vi Avinors viktige rolle.

I stedet for å være i solnedgangen ønsker Arbeiderpartiet å være i soloppgangen og bidra til kompromisser og brede forlik gitt den parlamentariske situasjonen, uten å miste kontakt med sitt eget primærstandpunkt. Arbeiderpartiet står sammen med Senterpartiet i forslag 1 og inviterer herved andre partier i salen til å støtte dette forslaget direkte eller subsidiært.

Arbeiderpartiet har også et eget løst forslag, et forslag som understreker statens og Avinors viktige ansvar for å sikre drift på lufthavnen, og løfter dermed det forslaget.

Rune Midtun (FrP) [12:16:01]: Haugesund lufthavn Karmøy er ikke bare en flyplass, det er en livsnerve for næringslivet, arbeidsplasser og regional utvikling på Haugalandet og i Sunnhordland.

Haugalandsrådet, som representerer ordførerne i regionen, er tydelige. De støtter et salg av flyplassen fordi dagens modell har skapt ubalanse og svekker forutsigbarheten i driften. De peker på at lokale aktører har både evne og vilje til å utvikle flyplassen, men at de ikke har fått de rammevilkårene som gjør det mulig.

Det samme budskapet kommer fra næringslivet. Dagens modell er sårbar, og økte kostnader og manglende vilje til å reforhandle avtalen har svekket grunnlaget for videre utvikling. De peker også på at tilliten til dagens modell er svekket, og at et eierskifte er nødvendig for å sikre en robust og framtidsrettet utvikling. Dette er ikke ideologi. Dette handler om å sikre en flyplass som regionen er helt avhengig av.

Vi må også løfte blikket framover. Rogfast og muligens Hordfast vil endre transportmønstrene dramatisk. Dette øker risikoen for at Haugesund lufthavn blir nedprioritert i Avinor-systemet, eller i verste fall avviklet. Skjer det, mister regionen et kritisk transporttilbud. Og la oss være helt konkrete. For næringslivet betyr flyplassen konkurransekraft, eksportmuligheter og tilgang til kompetanse. Det anslås verdien fra næringslivet, det såkalte konsumentoverskuddet, er på over 1 mrd. kr årlig. Det sier noe om hva som står på spill.

FrP mener at vi må ta dette på alvor. Når både kommuner og næringslivet sier «gi oss ansvar, gi oss eierskap, gi oss mulighet til å utvikle dette videre», bør vi lytte. Et salg vil gi klarere ansvar og styring, skape sterkere insentiver for investering og utvikling og sikre at flyplassen utvikles i tråd med regionale behov. Samtidig er vi tydelige. Nasjonale sikkerhetshensyn og beredskap skal ligge fast.

Det er også en risiko ved å ikke gjøre noe. Fortsetter vi som i dag, risikerer vi ikke bare økonomiske problemer, men gradvis svekkelse og til slutt tap av flyplassen. Dette er en risiko vi ikke kan ta. Det handler om å sikre framtiden til en av regionens viktigste infrastrukturer. FrP mener løsningen er at regionen får mer ansvar, mer eierskap og mer handlingsrom. Derfor framsetter vi forslaget som foreligger, og håper at det er det vi kan gå for.

Trond Helleland (H) [12:19:03]: Det er vel innstillingen det ble referert til i forrige innlegg, så det ligger nå der. Men nå har det kommet andre forslag på bordet, og jeg er veldig glad for utviklingen i denne saken. Her tar altså det lokale næringsliv et godt initiativ. Alle folkevalgte i regionen står bak. Det virker som det er ganske bred tverrpolitisk støtte til det, og vi i transportkomiteen går til verket, ledet av saksordfører Blikra, som har gjennomført denne saken på en veldig god måte. Det har vært ganske travelt, så alle nyanser og alle avveininger har selvsagt blitt litt til mens vi har gått, og nå har vi to alternative forslag på bordet i dag. Senterpartiet har fremmet et forslag, står det. Det hørtes ut som Arbeiderpartiet var med på det også, men det står Senterpartiet på forslaget, så jeg er litt i tvil om hva dette er noe for noe. Det virket som saksordføreren fra Arbeiderpartiet også argumenterte godt for Senterpartiets forslag. Det har blitt fremmet et helt unødvendig tilleggsforslag som burde vært fjernet, men det er nå så.

Det viktige her er jo at det lokale næringsliv, regionråd, næringsforening, ordførere og andre støtter opp om dette forslaget. Og hva er bakgrunnen? Jo, bakgrunnen er at det har vært gjort et prisverdig forsøk med en annen form for drift på Haugesund lufthavn Karmøy. Så har det blitt litt tuklete med hensyn til Avinors betingelser. Det har vært misnøye med hvor mye leie en skal betale og så videre. I stedet for å sitte med geipen og surmule har de bestemt seg for å ta tak og gå inn og finansiere og kjøpe flyplassen. Det er det Høyre og FrP nå har fremmet forslag om. Vi mener at det er godt ivaretatt i det forslaget som foreligger. Men jeg skjønner at hvis en skal oppnå et flertall for dette salget – og det ønsker vi jo –, er det forslaget fra Senterpartiet som er nærmest å få et flertall. I det forslaget foreligger det noen flere betingelser som jeg gjerne ber om at representanten Pollestad sier litt mer om i sitt neste innlegg, for eksempel klausulen om at «eiendommen(e) kun kan benyttes til luftfartsformål». Hvis da den nye eieren har et ønske om å tilrettelegge for servicetilbud, for eksempel et hotell eller en butikk eller noen ting, er det luftfartsformål, eller kan det ikke benyttes til det? Det er sånne ting vi lurer litt på, men betinget av at representanten Pollestad gir gode svar, skal Høyre vurdere subsidiær støtte til forslaget fra Senterpartiet.

Geir Pollestad (Sp) [12:22:18]: Her kjem soloppgangen over Haugesund lufthamn, og han er grøn og vakker.

Senterpartiet er for Avinor-modellen. Det skal det ikkje vera tvil om. Det er ein føresetnad for å ha eit flyplasstilbod i heile landet. I Senterpartiet er me òg veldig trygge på eigen flyplassdrift, så det å tola nokre unntak meiner me berre styrkjer Avinor-modellen. Det viktigaste i denne saka er å sikra eit godt flytilbod for folk og næringsliv på Haugalandet. Det er ein viktig del av lufthamnstrukturen på Vestlandet. Det meiner me det skal vera òg etter at Rogfast opnar i 2033.

Me hadde primært ønskt å forbetra den avtalen som låg. Det var ifølgje departementet og regjeringa ikkje mogleg å gjera. Då måtte me sjå på kva andre alternativ me hadde.

Eg skal ikkje eingong prøva å forklara at dei vedtaka eller vilkåra som ligg i forslaget, er noko Senterpartiet har sete aleine og klekt ut. Me har snakka med Arbeidarpartiet. Me har lese det forslaget som er lagt fram. Me har snakka med lokale politikarar og næringslivet på Haugalandet. Det er på den bakgrunn me har funne ut at viss me ønskjer å selja, er spørsmålet kva rammer me kan gjera det innafor. Det skal ikkje vera nokon tvil: Dette forslaget inneber eit reelt ønske om å leggja til rette for sal av flyplassen, men òg eit veldig sterkt ønske om at lufthamndrifta på Karmøy skal fortsetja.

Så til dei enkelte vilkåra. Dei to fyrste – nasjonale sikkerheitsinteresser og funksjon som beredskapsressurs – ligg allereie i Dokument 8-forslaget, så det treng eg ikkje gå inn på. Slik eg forstår eige forslag om luftfartsformål, er det på sett og vis den same avgrensinga eller moglegheita som Avinor har på sine eigedomar. Der er det hotell, og det er moglegheit til å utvikla lufthamnrelatert verksemd. Senterpartiets forslag opnar ikkje for å etablera gokartbane på rullebanen. Det er veldig opplagt at det er nokre ytterpunkt her.

Me er opptekne av at salsprosessen ikkje skal gje eit driftsavbrot. Det tek me inn. Difor stemmer me ikkje for forslag nr. 2, frå Arbeiderpartiet. Viss dette viser seg ikkje å føra fram, må Avinor på banen for å sikra lufthamna for folk og næringsliv.

Med det tek eg opp forslag nr. 1, frå Senterpartiet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:25:38]: Jeg synes denne saken er litt spesiell, for den handler egentlig bare om en flyplass i en litt krevende situasjon. Det svaret noen tilbyr, er rett og slett et rent salg, og det er jo et ganske stort hopp.

Bakgrunnen er allikevel reell. Haugesund Lufthavn Karmøy har vært en pilot for en alternativ modell der staten eier infrastrukturen, mens andre står for driften. Også SV ser at denne modellen har hatt gode sider, men at den også viser seg svært sårbar, og driften er nå åpenbart i en krevende situasjon. Spørsmålet er hva vi gjør med det. Flertallets tilråding er tydelig: Stortinget skal legge til rette for salg. SV mener det er feil svar.

Flyplasser er nemlig ikke hvilken som helst virksomhet. De er en del av kritisk infrastruktur. De handler om beredskap, tilgjengelighet og om å binde landet sammen. Derfor har vi i Norge valgt en modell med statlig eierskap gjennom Avinor, der lønnsomme flyplasser bidrar til å finansiere dem som ikke går rundt. I SV-sammenheng kan vi egentlig kalle det en god solidarisk praksis. Det er nemlig det som sikrer et flytilbud i hele landet. Hvis vi begynner å selge enkeltflyplasser, mener SV vi rokker ved denne modellen.

SV kommer derfor til å stemme mot tilrådingen. Vi er imot å åpne for salg av Haugesund Lufthavn Karmøy, men det er også viktig å være tydelig på dette: Selv om flertallets forslag og Senterpartiets forslag peker i retning av salg, er det en viktig forskjell mellom disse. Senterpartiet stiller klare krav om sikkerhet, om beredskap, om offentlig eierskap og om at staten i realiteten skal ha en sikkerhetsventil dersom dette ikke virker. SV deler mange av disse bekymringene. Derfor støtter vi likevel subsidiært deres forslag.

Hovedpoenget vårt vil uansett stå fast: Dette er ikke først og fremst en sak om hvordan vi selger en flyplass på en best mulig måte. For oss er det egentlig en sak om vi i det hele tatt bør gjøre det. SV mener at svaret på utfordringene i denne saken ikke er privatisering, men å ta større offentlig ansvar for å sikre drift og utvikling. Det burde handle om mer enn økonomi. Det burde handle om hvilken rolle fellesskapet skal ha i å sikre infrastrukturen i hele landet. Der mener SV at svaret fortsatt skal være klart: Den rollen skal være sterk – svært sterk.

Subsidiært støtter vi Senterpartiets forslag fordi vi ser at de kravene som ligger der, kan bidra i sammenhengen.

Remi Sølvberg (R) [12:28:38]: Rødt er imot å selge Haugesund Lufthavn Karmøy. Flyplasser er mye mer enn en forretningsidé. De er kritisk infrastruktur, og de er viktig for beredskap, samfunnssikkerhet, arbeidsplasser og regional utvikling, som vi har hørt her. Derfor mener vi at fellesskapet skal eie og ha kontroll over denne infrastrukturen.

Vi har sett det før. Når markedet får ansvaret for samfunnskritiske tjenester, blir kortsiktig lønnsomhet ofte viktigere enn de langsiktige samfunnsbehovene. Rødt ønsker ikke en utvikling der framtiden for regionale flyplasser avgjøres av privat eiers avkastningskrav og dagsform. Distriktene trenger investeringer, ikke salg. Norge trenger en sterkere offentlig kontroll over transportsektoren og ikke mindre. I en tid hvor økte krav til beredskap og nasjonal kontroll er viktig, er det litt vanskelig, tenker jeg, å forstå hvorfor Stortinget skulle åpne opp for å selge ut fellesskapets verdier eller driften av denne.

La det være helt klart: Rødt støtter Avinor-modellen der store flyplasser og overskuddet fra disse går til de små. Igjen: Fellesskapets infrastruktur skal eies av fellesskapet.

Det er gjort et prisverdig forsøk, ble det sagt her i stad, men driften er altså i en alvorlig likviditetskrise slik det er nå. Det er, mener vi, uklokt å åpne for privat og kommunalt eie der Kommune-Norge er nå, med de økonomiske problemene de står i. Jeg hører fra Haugesund at det er utfordringer med kinodriften, og så skal man ha en flyplass i tillegg. Haugesund har ikke så mye mer enn denne flyplassen. De har ikke tog. De har E134 med store utfordringer. Da blir det klart: Vi sier nei til salg av lufthavnen.

Oda Indgaard (MDG) [12:31:11]: Privatiseringen av Haugesund lufthavn Karmøy har vært en katastrofe. Selskapet har tapt mye penger, og de ansattes arbeidsforhold har blitt mye mer krevende enn de var under Avinor-modellen. Det er en pussig prioritering, som også forrige taler var inne på, når det finnes andre viktige tjenestetilbud på Haugalandet som man sliter med å finansiere – og at kommuner som nå må finne over 100 mill. kr i kutt i kritiske helse- og omsorgstjenester, velger å prioritere å eie et privat flyplasselskap, med mål om å få økt flytrafikk.

MDG er tydelig imot salg av denne flyplassen. Til tross for vår kritikk av at Avinor også i altfor stor grad har som mål å øke flytrafikken, har et statlig selskap større forutsetning for å se de nasjonale transportbehovene i sammenheng. Snarere enn en større oppsplitting og privatisering, mener vi i MDG at det er behov for mer samling i Norges transportplanlegging. Ja, gi oss gjerne et trafikkverk.

Jeg er ikke imot all flytrafikk. Med familie på Haugalandet kjenner jeg flyplassen godt. Det jeg er kritisk til, er at vi finansierer kritisk statlig infrastruktur, som de små flyplassene er, med å pushe billige helgeturer til Spania og Polen.

Vi er altså tydelig imot salg. Det ville gitt forutsigbarhet for både ansatte og passasjerer om det ble avklart nå. Vi observerer at et flertall på Stortinget vil det annerledes. Det gjør at vi må revurdere vårt standpunkt, men det har vi ikke konkludert med ennå.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [12:33:04]: Haugesund lufthavn Karmøy er avgjørende for arbeidsplasser, verdiskaping og beredskap på Haugalandet. Det er nettopp derfor vi fremmer dette forslaget. Denne saken handler ikke om ideologi. Den handler om realisme.

Vi ser tydelig at dagens modell ikke fungerer godt nok. Den hybride løsningen med statlig eierskap og privat drift har vist seg sårbar, og flyplassen står nå i en alvorlig økonomisk situasjon. Da kan vi ikke bare sitte stille og håpe at det løser seg. Vi må handle. Samtidig er det viktig å understreke at flyplassen drives effektivt i dag. Alternativet – at Avinor skal overta driften – vil trolig bety at det blir betydelig dyrere for staten. Det gjør det enda mer nødvendig å vurdere andre løsninger.

Forutsetningene har dessuten endret seg vesentlig siden avtalen ble inngått i 2019. Husleien ligger nå på rundt 30 mill. kr årlig, og flyplassen har mistet taxfreeinntekter på 8–9 mill. kr i året. Det svekker det økonomiske grunnlaget betydelig. For KrF er det viktig at løsningen er bærekraftig over tid, ikke bare på papiret, men i virkeligheten. Det vi ser nå, er at lokalt eierskap og lokalt engasjement allerede har vært avgjørende for utviklingen av flyplassen. Kommune og næringsliv har stilt opp før, og de er klare til å ta ansvar igjen. Det bør Stortinget legge til rette for.

Et salg vil gi tydelig eierskap, større handlingsrom og sterkere insentiver til videre utvikling. Det kan legge grunnlag for flere ruter, et bedre tilbud og en mer robust flyplass for framtiden, men – og dette er avgjørende – det skal ikke skje på bekostning av nasjonale hensyn. Derfor er vårt forslag tydelig: Et salg må skje innenfor rammer som ivaretar nasjonale sikkerhetsinteresser og sikrer flyplassen som beredskapsressurs. Staten skal fortsatt ha nødvendige virkemidler til å gripe inn dersom det blir behov. Det er ikke et frislipp, men det er en ansvarlig omstilling.

KrF tror på lokalt engasjement, vi tror på samarbeid mellom offentlig og privat sektor, og vi tror på løsninger som gir regioner mulighet til å ta ansvar for egen utvikling. Status quo er ikke et alternativ. Risikoen ved ikke å gjøre noe er større enn risikoen ved å handle – og ikke minst, i dette tilfellet, å handle klokt. Derfor ber vi Stortinget støtte forslaget om å legge til rette for salg av Haugesund lufthavn Karmøy, med tydelige rammer, og med blikket rettet mot en trygg og bærekraftig framtid.

Som representanten Helleland sa her, skjønner vi hva som har mulighet for å få flertall, så KrF vil også varsle støtte til det løse forslaget fra Senterpartiet – og kanskje Arbeiderpartiet. Jeg vet ikke om vi fikk en avklaring på det. Vi støtter det som kan få flertall i dag.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:36:17]: Lufthavndrift AS har siden 2019 drevet Haugesund lufthavn gjennom en såkalt tjenestekonsesjon. Dette innebærer at Lufthavndrift driver lufthavnen på egen risiko og egen regning. Avinor eier fortsatt lufthavnen, og Lufthavndrift betaler leie til Avinor for bruken av infrastrukturen. Leien ble fastsatt under Solberg-regjeringen og er kostnadsnøytral for Avinor og staten.

Det har vært en forutsetning at driften skal tilbakeføres til Avinor dersom konsesjonshaveren ikke klarer å opprettholde driften. Som flere har vært inne på, har Lufthavndrift hatt utfordringer med å betale leien. Lufthavndrift ønsker nå å kjøpe lufthavnen.

I Norge har staten ved Avinor fram til nå eid de lufthavnene som har vært vurdert å være viktige for å opprettholde en nødvendig transportstandard. Det har også omfattet Haugesund lufthavn. Innenfor Avinor-modellen skjer det en samfinansiering mellom bedriftsøkonomisk lønnsomme og ulønnsomme lufthavner. Sammen med statens kjøp av flyruter har dette sikret hele landet et tjenlig flyrutetilbud.

Prinsipielt sett vil et salg av Haugesund lufthavn innebære en svekkelse av Avinor-modellen ved at en lufthavn som har vært vurdert å være viktig for den regionale transportstandarden, selges til en ikke-statlig aktør.

Et salg gir risiko for at Haugesund lufthavn kan bli nedlagt, dersom lokale aktører ikke skulle ønske å drive lufthavnen framover. Med fortsatt Avinor-eierskap vil lufthavnen igjen bli en del av samfinansieringen i Avinor, dersom drift utenfor Avinor ikke lar seg realisere. Jeg har ikke hørt noen som signaliserer noe annet enn at det da vil være riktig med videre drift.

Så er vi over i dette som ser ut til å nærme seg et flertall i Stortinget. Når man da lander på eventuelt salg, reiser det – som flere allerede har vært inne på, og som forslaget også gjenspeiler – en rekke krevende rettslige spørsmål knyttet til anskaffelses- og statsstøtteregelverket. Det er spørsmål som må vurderes nærmere før et eventuelt salg. Det samme gjelder spørsmål om nasjonale sikkerhetsinteresser og lufthavnens funksjon som beredskapsressurs, noe også forslagsstillerne legger opp til.

Etter min vurdering vil fortsatt statlig eierskap være den beste måten å sikre Haugesund lufthavn på framover, men jeg registrerer at det er et flertall som går i en annen retning, og at man da også har tatt hensyn til de innspillene jeg hadde i mitt brev, om hva man må passe på dersom man lander på et slikt standpunkt.

Ruth Mariann Hop (A) [12:47:11]: Jeg skal dra oss litt tilbake. Det er ingen tvil om at det er staten som har bygget opp det norske lufthavnnettet, og det er staten som i hovedsak fortsatt bærer ansvaret for dette. Vi bor i et langstrakt land med utfordrende geografi mange plasser, og for mange er den avgjørende delen av dette luftfarten. Den binder landet sammen, sikrer beredskapen og legger grunnlaget for næringsutvikling i hele Norge.

Dette er et resultat av bevisste politiske valg. Allerede i 1961–1962 ba samferdselskomiteen regjeringen om å utrede behovet for småflyplasser. Mellom 1968 og 1975 ble det bygd 21 flyplasser i Norge. Det var en målrettet og planlagt satsing på å knytte hele landet tettere sammen. Haugesund lufthavn Karmøy kom i 1975, og er et godt eksempel på denne utviklingen. For en region som har et sterkt internasjonalt orientert næringsliv, fikk dette stor betydning og har hatt det siden.

Avinor-modellen er et uttrykk for denne langsiktige samfunnstenkningen, som starter helt tilbake på 1930-tallet – med daværende Sola lufthavn som den første sivile lufthavnen i Norge. Modellen gjør at vi ikke bare får et flytilbud der det er mest lønnsomt, men også der behovene er store. De store lønnsomme finansierer de små, sånn at vi kan sikre drift også på steder som er ulønnsomme. Dette er viktig for beredskapen, for innbyggere og for næringsliv, og dette er Arbeiderpartiet tilhenger av, som sakens ordfører presenterte tidligere. Samtidig erkjenner vi at det finnes ulike modeller for drift, og det er grunn til å advare mot å svekke nasjonale fellesskapsløsninger som har tjent oss godt over tid. Risikoen ved oppsplitting er større forskjeller i tilbud, mindre forutsigbarhet og svekket beredskap.

For oss i Arbeiderpartiets er det viktig at det ved et eventuelt salg legges inn noen klausuler, slik det gjøres i forslaget, bl.a. om at staten skal kunne kjøpe tilbake lufthavnen, og at nasjonale sikkerhetsinteresser ivaretas. Vi vil også at det skal legges fram en bærekraftig plan for de neste fem årene for å sikre drift over tid – og jeg ønsker selskapet lykke til med den jobben.

Det er viktig å understreke at formålet med forslaget er å sikre videre drift. Hvis selskapet ikke kommer med en plan som sikrer kontinuerlig drift, er det fare for driftsavbrudd, og da må salgsprosessen kunne avbrytes og Avinor kunne overta, uten at det blir opphold i luftfarten. Det er viktig for innbyggerne, og det er viktig for næringslivet på Haugalandet.

Så det at vi åpner for dette nå, rokker ikke ved hovedlinjen vår, at staten gjennom Avinor fortsatt bør ha det overordnede ansvaret for å sikre et trygt og stabilt og landsdekkende luftfartstilbud i Norge.

Bård Hoksrud (FrP) [12:50:26]: Vi får starte med grønn soloppgang – det har jeg ikke sett før, så det kunne ha vært spennende.

Med bakgrunn i svaret fra statsråden som egentlig er imot alt dette, har det tydeligvis vært snekret på bakrommet mellom regjeringspartiet Arbeiderpartiet i Stortinget og Senterpartiet. Statsråden sier at i 2013 var det en topp, og han sier også at siden det har det gått nedover. Det kunne ha vært interessant å høre hva statsråden tenker rundt at Avinor skulle få en ekstra regning, for det vil også være konsekvensen hvis man skal ta dette tilbake til Avinor. Nå er det andre som tar deler av den regningen, og vi vet at med de store utfordringene Avinor sliter med, er det ikke sikkert at det er noen god løsning.

Dette er viktig for regionen. Det betyr enormt mye. Det handler om å få folk trygt og sikkert fram og tilbake dit de skal, på en god måte. Da er det spesielt å oppleve at man i trettende time, bare noen timer før vi skal behandle saken i Stortinget i dag, kommer med et forslag hvor det ligger ganske mange begrensninger inne som statsråden ikke helt vil vite hvordan han har tenkt å forholde seg til – han skal forholde seg til det når vedtaket er fattet.

For Fremskrittspartiet er det ganske viktig å vite hva det egentlig er vi må akseptere eller ikke akseptere. Til Senterpartiet, som jeg har sett at skal ha ordet etterpå: Man bør begynne å svare på hva det betyr hvis man har bare 34,99 pst. støtte hos kommune – betyr det da at man ikke skal selge, og at det er Avinor som skal overta? Den klausulen om eiendommene hadde det også vært interessant om Senterpartiet fortalte om – hva er det man kan få lov til å ha der, og hva kan man ikke få lov til å ha der? Det med gokartbane på flystripa, det skjønner jeg, men det kunne hende at man kunne ha en gokartbane i tilknytning til arealene på flyplassen fordi man ville sett at det ga potensial for inntekter til det selskapet som overtar her.

Jeg begynner jo litt å lure på om man egentlig gjerne skulle ha sett at man ikke fikk flertall for dette. Nå lager man til og med et nytt forslag og har med det som er forslag til vedtak I i innstillingen – det er altså helt identisk, men man legger det inn i det nye forslaget. Man kunne bare ha stemt for det, for det er helt for seg selv, og fortsatt med resten som et eget forslag. Det kunne ha vært morsomt å utfordre Senterpartiet på om det er sånn, for dette er ting Fremskrittspartiet er veldig kritisk til. Er det sånn at Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil akseptere at vi kan ta avstemning punktvis, sånn at Fremskrittspartiet kan få lov til å stemme mot det vi er mot, og for det vi er for, i det forslaget som ligger der? Det håper jeg Senterpartiet kan svare på, for det kan det hende at man kan få flertall. Hvis ikke viser det vel bare at Senterpartiet helst skulle ha sett at man ikke støtter det.

Fremskrittspartiet har foreløpig ikke tatt stilling til om vi kommer til å støtte det forslaget som er kommet fra Senterpartiet, eller ikke, men det skal vi høre hva Senterpartiet nå svarer til, og så får vi se hva vi kommer til å støtte.

Solveig Vik (A) [12:53:50]: Flyplassen vår er vår livsnerve ut i verden. Den knytter Haugalandet til resten av landet, til Europa og til de internasjonale markedene som næringslivet vårt er avhengig av. Den gjør det mulig å bo og arbeide på Haugalandet, samtidig som vi kan ha verdensledende selskaper med hovedkontor og aktivitet i regionen.

Flyplassen vår er langt mer enn bare et transporttilbud. Den er en forutsetning for arbeidsplasser, verdiskaping og bosetting. Den gjør det mulig å reise ut og skape nye kontakter og nye muligheter, men også å komme hjem igjen til familiene sine.

Jeg tror på Avinor-modellen. Den har tjent Norge godt gjennom mange år. Den bygger på solidaritet mellom store og små flyplasser, og den har bidratt til å sikre et landsdekkende flytilbud i et langstrakt land.

Samtidig må vi erkjenne at ikke alle flyplasser er like. Ikke alle regioner har de samme behovene eller de samme forutsetningene. Da mener jeg at vi noen ganger må være villige til å finne lokale løsninger på lokale utfordringer. Det gjør vi i dag for Haugesund lufthavn Karmøy.

Dette handler ikke om å svekke Avinor-modellen. Tvert imot handler det om å sikre at flyplassen fortsatt kan være en sterk motor for utvikling og vekst på Haugalandet. Dagens modell på flyplassen vår er under press. Da må vi ta grep som sikrer fortsatt god drift.

For meg er det avgjørende at den offentlige hånden på rattet fortsatt ligger fast. Flyplasser er kritisk infrastruktur. De bør være i offentlig eie. De har betydning for beredskap, samfunnssikkerhet og regional utvikling. Derfor er jeg glad for at det legges inn tydelige krav som sikrer offentlig kontroll og innflytelse også framover.

Dette er en balansert løsning. Vi stiller tydelige krav for å sikre at flyplassen har en langsiktig driftsplan, samtidig som vi åpner for at lokale kan kjøpe og drive flyplassen.

Når vi i dag behandler denne saken, handler det i bunn og grunn om å sikre framtidige muligheter for Haugalandet. Det handler om å sørge for at regionen fortsatt kan tiltrekke seg investeringer, arbeidsplasser og kompetanse, og det handler om å sikre mennesker og bedrifter også i framtiden en sterk og konkurransedyktig forbindelse til resten av verden. Det bidrar våre forslag i dag til å gjøre.

Malin Bye Sørensen (A) [12:56:16]: Avinor-modellen har gjennom mange år bidratt til å sikre et godt flytilbud over hele landet. Modellen innebærer, som sagt flere ganger, at overskuddet fra de største og mest lønnsomme lufthavnene våre brukes til å finansiere de mindre lufthavnene som isolert sett ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Det er en ordning som bygger på et grunnleggende prinsipp: Lufthavner må vurderes ut fra mer enn kommersiell lønnsomhet. Lufthavnene er en del av infrastrukturen som binder landet vårt sammen, og som har betydning for beredskap, næringsliv og bosetting. La det altså være helt klart: Arbeiderpartiet står fortsatt fullt og helt bak Avinor-modellen.

Samtidig vil vi forholde oss til den politiske virkeligheten som er i denne salen. Det er et flertall som ønsker å legge til rette for salg av Haugesund lufthavn Karmøy. Da mener vi det er riktig å bruke vår innflytelse til å stille tydelige krav og sikre klare rammer. Derfor har vi vært med på å fremme et forslag som ivaretar nasjonale sikkerhetsinteresser, sikrer lufthavnens funksjon som beredskapsressurs, stiller krav til offentlig eierskap og langsiktig drift og gir staten forkjøpsrett ved et eventuelt videresalg. Vi har også vært tydelige på at dersom disse forutsetningene ikke kan oppfylles, må Avinor kunne overta driften.

Vi har videre understreket at formålet med Stortingets vedtak i dag må være å sikre fortsatt drift ved lufthavnen. Dersom prosessen i seg selv skaper risiko for driftsavbrudd, må det være grunnlag for å kunne avbryte den.

Dette er ikke et uttrykk for at Arbeiderpartiet har endret syn på Avinor-modellen. Tvert imot: Det er et uttrykk for at vi, også når vi ikke får fullt gjennomslag for vårt primærstandpunkt, tar ansvar for å påvirke beslutningene i en retning som best mulig ivaretar fellesskapets interesser.

For Arbeiderpartiet er Avinor-modellen fortsatt den beste garantien for et flytilbud i hele landet. Derfor vil vi fortsette å forsvare den.

Rune Midtun (FrP) [12:58:29]: La oss være helt konkrete. Her blir det snakket om driftsmodeller og hvem som er best skikket til å drive, men det handler ikke bare om organisasjonsmodeller. Det handler om penger, og det handler om ansvar.

Før 2019 var Haugesund lufthavn en underskuddsflyplass i Avinor-systemet. Den ble, som mange andre små og mellomstore lufthavner, finansiert av staten, indirekte gjennom overskuddene fra de store flyplassene. Så forsøkte vi noe nytt: privat drift. Hva ble resultatet? De siste årene har Lufthavndrift betalt rundt 20 mill. kr i årlig leie til Avinor, i tillegg til 10 mill. kr i investeringer og vedlikehold. Lufthavndrift, LUD, driver mer effektivt enn Avinor. Det er bevist. Det betyr at Avinor har gått fra underskudd til en positiv effekt på rundt 30 mill. kr hvert eneste år – fram til de siste årene.

Dette handler ikke bare om Avinor. Det handler om regionen, for det som har skjedd siden 2019, er dette: Før subsidierte staten Haugalandet. Nå har Haugalandet subsidiert staten. Pengene som tidligere kunne brukes i regionen til samferdsel, næringsutvikling og tjenester, har i stedet gått til staten. Regionen har tatt ansvaret selv. Så stiller jeg meg spørsmålet: Hva skjer hvis staten tar dette tilbake? Avinor har selv gitt svaret: et underskudd på 29–34 mill. kr det første året og deretter 25 mill. kr årlig. Over tid betyr det 350 mill. kr i tap på 13–14 år.

Så kommer forslaget vi behandler i dag. Det er åpnet for salg av flyplassen til en pris som er ansett som mye penger. La oss være tydelige på hva dette valget faktisk innebærer. Vi kan ta driften tilbake og få minus 25 mill. kr i året, eller vi kan selge og få flere millioner nå, kanskje 100 mill. kr, samtidig som vi unngår framtidige tap. Dette er ikke komplisert. Staten kan enten få betalt for flyplassen eller betale for å drive den. La oss stille det ærlige spørsmålet: Hvorfor skal vi gå tilbake til en løsning der staten igjen må subsidiere en flyplass, etter at regionen i flere år har gjort jobben selv? Det handler om økonomisk ansvarlighet, det handler om respekt for lokal innsats, og det handler om å bruke fellesskapets penger rett. Når vi både kan få betalt i dag og unngå tap i morgen, burde valget være enkelt.

Geir Pollestad (Sp) [13:01:30]: Eg er glad for den støtta som er varsla til Senterpartiets forslag, og eg vil gjenta at det er eit forslag som er utvikla basert på representantforslaget og dialog med andre parti og lokale aktørar.

I forslaget vårt står det om nokre omsyn som skal verta ivaretekne. Når det vert sagt at det skal vera ein statleg forkjøpsrett, er det for å sikra det viktigaste, at dette arealet i framtida framleis skal drivast som flyplass til beste for folk og innbyggjarar på Haugalandet, uavhengig av kven som er eigar.

Når det vert stilt spørsmål om arealbruken og kva ein kan bruka eigedomen til, vil eg visa til at dette er ei problemstilling som òg gjeld på Avinors eigedomar. Oppi dette er det òg noko som heiter lokal og regional arealplanlegging. Der har ein mange gonger òg utfordringar med at når Avinor legg planar, tek ein ikkje alltid nok omsyn til kva ein har tenkt lokalt og regionalt.

Eg meiner at representanten Hoksrud kraftig undervurderer intelligensen til folk på Haugalandet når han tek opp eksempelet: Kva skjer om det vert 34,99 pst. offentleg eigarandel? Dei vil jo ikkje stilla seg i den situasjonen. Dei vil sørgja for at ein har det som trengst, og om ein har 34,99 pst. offentleg eigarandel, vil ein sørgja for å få 35 pst. offentleg eigarandel når ein gjer dette.

Representanten Hoksrud prøver seg òg på ein liten frekkis og vil dela opp forslaget. Senterpartiet er for eit sal på vilkår, me er ikkje for eit sal for salet si skyld. Me er for å godta eit sal om visse omsyn vert ivaretekne, og difor er det nettopp eit sjølvstendig poeng å ha ei samla votering over salet, kva for omsyn som skal gjelda, og kva som skal skje om salet ikkje går gjennom.

Ein kan ta eit anna eksempel for å visa det same. Då FrP hadde lyst til å selja Kongsberg Gruppen, ville dei selja det utan å stilla nokon som helst vilkår. Det var eit særdeles dramatisk ønske. Det ønsket ville ha vore mykje mindre dramatisk om FrP hadde sagt at ein ikkje skulle selja til Kina eller Russland – men det gjorde dei ikkje. Senterpartiet ville nok likevel ikkje støtta nedsalet, men det ville påverka innhaldet i forslaget.

Sånn er det òg for Haugesund lufthamn. Senterpartiet støttar eit sal. Me ønskjer at det skal gå gjennom om omsyna kan verta innfridde. Og det aller viktigaste for oss er: Det skal framleis vera lufthamndrift på Haugesund lufthamn, òg etter at Rogfast har opna.

Jone Blikra (A) [13:04:51]: Jeg så for meg en avslutningskommentar, men min siderepresentant har også tegnet seg, og det er selvfølgelig greit.

Når det gjelder den usikkerheten om hvem som støtter forslag, og hvem som fremmer forslag, kan jeg bare understreke og forsikre om at det ikke er så viktig for oss hvem som fremmer et godt forslag. Det er ikke copyright på god politikk. Jeg kan likevel understreke at vi i stor grad har bidratt til både tekst og retning.

Så er FrP litt på krigsstien igjen, i og med at man problematiserer denne prosentdelen. I dag er eierandelen 34,6 pst., og hva de 0,4 pst. skulle bety for framtiden, har representanten Pollestad beskrevet ganske godt. Dette tror jeg håndteres veldig fint.

Det som gjelder luftfartsformål, har statsråden og flere beskrevet. Det er ingen andre regler som skal gjelde her, enn det som gjelder for Avinor.

Så til det med en saksordførers ansvar for saken: Det ble brukt et uttrykk om at det var snekret noe på bakrommet. Veldig tidlig i prosessen sørget jeg for at både posisjon og opposisjon fikk mine betraktninger knyttet til betingelser som kunne være aktuelle når det dannet seg et flertall for salg. Så dette var kjent for veldig mange partier på forhånd, selv om ikke alle detaljene var det. Åpenhet knyttet til betingelser som var nødvendige, har jeg hatt hele tiden.

Så er det dette med soloppgangen som en definisjon på hvordan et parti som ser at når primærstandpunktet ikke blir ivaretatt, må man finne gode løsninger og være pragmatiske. I min verden er soloppgangen rød, oransje og rosa – nærmest et prideflagg.

Bård Hoksrud (FrP) [13:06:58]: Jeg skjønte at Senterpartiet syntes det var å prøve seg på en frekkis da jeg svarte opp. Dette handler ikke om å prøve seg på en frekkis. Det handler om å finne ut hva det er som faktisk ligger i forslaget fra Senterpartiet. Det er jo interessant å se. Jeg synes nesten det har vært en svaledans fra det ene ytterpunktet til det andre. Spesielt var replikkordskiftet veldig, veldig nyttig for å finne ut hva det egentlig er som ligger der.

Representanten sier at man ikke kunne støtte det ene forslaget fordi det var så mange punkter som ikke var med. Jeg registrerer at de i punkt to også tar opp veldig mye av det som ligger i Senterpartiets forslag. Det er noe som gjelder klausuler om eiendommer, og så gjelder det at man nå har avklart om Avinors rammebetingelser er samme rammebetingelsene for de private som eventuelt skulle kjøpe opp. Det åpner jo for litt mer enn gokartbaner – som det ikke blir noe av – men det betyr også at det er flere andre muligheter.

Jeg synes det er litt rart, når det gjelder å belaste Avinors budsjetter med ganske mye penger hvert eneste år om de skal overta. Her er det en mulighet for å sikre at det blir flyplass, for man er tydelig på at man ønsker at det skal være det. At det er private som kan få muligheten til å drive det, synes jeg er veldig bra.

Vi er fortsatt litt i tenkeboksen, men vi skal vurdere når vi skal votere etterpå, om vi kommer til å støtte forslaget eller ikke. Vi heller nok mot at vi kommer til å støtte det. Så må saksordføreren gjerne si at dette er ting han har gitt uttrykk for, men dette forslaget kom altså sent i går kveld. Det gir lite rom for en skikkelig, grundig og god behandling i partiene, men det er sånn det er. Det er mulig å komme med løse forslag, og det er helt innenfor, men da betyr det også kanskje at noen trenger litt mer tid til å vurdere hva man skal gjøre. Nå ser det uansett ut som at det blir et stort flertall for forslaget, sånn som partiene har gitt uttrykk for her på talerstolen.

Trond Helleland (H) [13:09:24]: Dette er et Dokument 8-forslag som er fremmet av Høyre, FrP og KrF. Det er helt riktig at saksordføreren har vært proaktiv. Han har vært innom flere kontorer og skissert ulike løsninger, og så kom de løsningene litt sent. Så er det nå fremmet av Senterpartiet, som jeg også har skjønt at har vært opptatt av å finne en løsning her. Da synes jeg på en måte at vi ikke nødvendigvis skal ta hverandre i hånden, men i hvert fall si at dette er godt jobbet. Her har lokalsamfunnet vært i bresjen og prøvd å få til noe. Det kan ikke nå ende opp med at vi får et lite mindretall, eller et stort mindretall, for vårt Dokument 8-forslag, og så blir det et lite mindretall, eller et mindretall, for Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Da må vi heller finne sammen.

Jeg stoler på at vi blir enige, og vi følger prosessen tett videre. Høyre vil subsidiært støtte Senterpartiets forslag, og da blir det forhåpentligvis flertall – og flyplassdriften på Haugesund lufthavn Karmøy kan ivaretas og gi de mulighetene som lokalsamfunnet ønsker å få. Jeg synes dette er et godt håndslag, også til kommunalt selvstyre.

En klapp på fingeren til partiene som her i salen har sammenlignet flyplassdrift med kino og andre ting. Dette er et ønske om å utvikle lokalsamfunnet og regionen. Det må Stortinget ta på alvor, ikke dra inn alle mulige andre kommunale utgiftsposter som et argument mot å gi denne kommunale friheten, et kommunalt selvstyre, med støtte fra Høyre. Dette er et godt eksempel på hva en kan få til når mange gode krefter drar sammen.

Sverre Myrli (A) [13:12:03] (ordfører for saken): Aller først vil jeg benytte anledningen til å understreke hvor viktig Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret og Forsvarsombudet er, hvor solid jobb de gjør, og de utfordringene de har presentert i årsrapporten, som de jobber grundig og ordentlig med.

Vi lever i en tid med det vi må kunne si er en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon enn på veldig lenge. Da stilles det store krav til Forsvarets personell, og myndighetene har et ansvar for å sørge for at personellets interesser blir ivaretatt. Derfor er det så viktig at vi har Ombudsnemnda for Forsvaret og Forsvarsombudet.

Som en del av den urolige sikkerhetspolitiske situasjonen, må vi framover satse mer på Forsvaret – mye mer på Forsvaret. Det er gledelig at flertallet i Stortinget – alle partier – igjen har blitt enige om en langtidsplan for Forsvaret, med en betydelig personelløkning – både flere ansatte og flere vernepliktige i Forsvaret. Det stiller store utfordringer, og vi har alle sammen et ansvar for å sørge for at personellet blir ivaretatt. Ja, det dreier seg om tekniske innretninger, om kjøretøy og fartøyer, om våpensystemer, men det dreier seg også om personellet som skal gjøre jobben.

Mer personell medfører at vi også må ha tilstrekkelig med det som vel i Forsvaret kalles kvarter, altså eiendom, bygg og anlegg, for å si det litt mer generelt. Det er en utfordring i årene framover. Vi registrerer hva Ombudsnemnda skriver i årsrapporten om at det en del steder er utfordrende. Nå skal vi altså ha mer personell inn i Forsvaret. Da må vi også sørge for at vi har eiendom, bygg og anlegg som ivaretar det.

Til slutt vil jeg bare si at komiteen registrerer at Ombudsnemnda tar opp noen gjengangere. Det gjelder sikkerhetsklareringer, at det ofte tar altfor lang tid på å få på plass sikkerhetsklarering, og det gjelder arbeidet mot mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret, hvor det fortsatt er en god del jobb å gjøre. Helt til slutt vil jeg si at komiteen har merket seg det som tas opp om utdanningsreformen og om Forsvarsbygg-modellen, som er store og prinsipielle spørsmål vi må komme tilbake til senere.

Lars Rem (FrP) [13:15:26]: Takk til Ombudsnemnda for et viktig dokument, som peker på svikt vi rett og slett ikke har tid til å tolerere. Når Norge bygger forsvarsevne i et tempo og omfang vi ikke har sett på tiår, må grunnleggende funksjoner virke. Det gjør de ikke i tilstrekkelig grad i dag.

La meg være klar: Forsvarsbyggs prosjektering og gjennomføring er for dyr, for treig og direkte skadelig for beredskapen. Når nye forlegninger og fasiliteter skal stå klare raskt, møter våre styrker et byråkratisk maskineri som forsinker oppdrag, øker kostnader og undergraver rekruttering og trivsel. Vi kan ikke akseptere en situasjon hvor planlagte bygg blir forsinket fordi ansvarlige aktører ikke leverer.

Stortinget bør kreve en full gjennomgang av Forsvarsbyggs rolle, strammere krav til kontraktstyrking, kostnadsgjennomsiktighet og – der det er nødvendig – ny organisering for å få byggeprosjektene gjennomført til riktig og god pris.

Samtidig må vi snakke om de menneskelige konsekvensene. Menige soldater mangler ofte riktig bekledning og utstyr. Det er ikke et administrativt problem på papiret, dette er en sikkerhets- og helserisiko. I kaldt klima i feltsituasjoner og under øvelser står personell flere ganger uten fullgodt ullundertøy, riktige soveposer eller vinterluer som tåler nordnorske forhold. At avdelingen må bruke driftsmidler for å skaffe nødvendig uniform og personlig utstyr, er uakseptabelt. Forsvaret må sikre lagerkapasitet, forutsigbare anskaffelser og tilstrekkelig finansiering, slik at ingen soldater sendes ut uten riktig utstyr.

Videre er sikkerhetsklareringen en flaskehals som kveler operativ kapasitet. Lang behandlingstid betyr at kompetent personell ikke kan tjenestegjøre der de trengs. Regjeringen må legge fram konkrete, tidfestede tiltak for å redusere disse ventetidene, ikke vage løfter.

Ombudsnemndas kritikk av sanitet må også tas alvorlig. Mangelfull medisinsk beredskap svekker vår evne til å håndtere kriser og konflikter. Å la byråkratisk treghet og manglende utstyr stå i veien for beredskap, er et tillitsbrudd overfor vår egen befolkning og våre soldater.

Hege Bae Nyholt (R) [13:18:46]: Jeg vil også begynne med å takke for en viktig rapport og for et viktig arbeid som gjøres av ombudsnemnda for Forsvaret.

Forsvarsombudet viser til at FFI oppgir at omtrent 50 pst. av kvinnelige menige og studenter og unge kvinnelige ansatte i Forsvaret og Forsvarsmateriell oppgir å ha opplevd seksuell trakassering det siste året. Seksuell trakassering er et alvorlig problem, både for de enkelte som blir utsatt for det, og for forsvarssektoren. Det er helt nødvendig å oppleve trygghet for å kunne gå inn i den jobben som Stortinget gjennom sin langtidsplan for Forsvaret har vedtatt, og det betyr at arbeidet mot seksuell trakassering må ha høy prioritet.

Ombudsnemnda er også meget bekymret for Forsvarets evne til tidsnok å få på plass logistikk- og støttefunksjoner som er nødvendige for å møte personelløkningen i forsvarsløftet. Blant en rekke konkrete utfordringer er det i denne sammenhengen særlig pekt på regimet knyttet til sikkerhetsklarering, en tematikk nemnda ønsker å øke fokuset på og planlegger å løfte i tiden som kommer. I de siste årene har det vært en rekke mediesaker som omhandler et sikkerhetsklareringsregime som vanskelig kan kalles annet enn en kronisk sendrektighet. Blant annet hadde VG i 2025 en artikkelserie som omhandlet praksisen med såkalt sen fordeling i Forsvarets sikkerhetsavdeling, som har ført til at mange som ønsket å avtjene sin verneplikt, ikke fikk gjort det.

Også EOS-utvalget har siden 2011 i sine årsmeldinger til Stortinget pekt på den lange saksbehandlingstiden i klareringssaker. Stortinget har fulgt opp utvalgets bekymring med å fatte følgende enstemmige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte og innen rimelig tid komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i klareringssaker.»

Likevel er saksbehandlingstiden i FSAs klareringssaker gått opp, ikke gått ned.

For Rødt er det viktig å understreke at Forsvarsdepartementet må ta kritikken fra EOS-utvalget, som har kommet gjennom en årrekke, og den sterke bekymringen som kommer fra forsvarsombudet, på det høyeste alvor. Rødt forventer at Forsvarsdepartementet snarest følger opp Stortingets vedtak om å komme med konkrete tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i klareringssaker, sånn at vi også kan sikre en styrking av forsvaret vårt i tiden som kommer.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [13:21:39]: La meg også starte med å takke Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret for å ha løftet viktige saker av stor betydning som det er viktig at vi får drøftet.

Personellet vårt er avgjørende for å få til forsvarsløftet, og vi anerkjenner behovet for å øke kunnskapen om hva verneplikten innebærer. Forsvaret jobber nå med en videreutvikling av verneplikten, som blant annet innebærer bedre kommunikasjon til vernepliktige om plikter, tjenesten og karriere i Forsvaret. Vi skal ha en opptrappingsplan for personell som ivaretar deres behov underveis.

I 2026 er Forsvarsbygg instruert om at de innenfor tildelte driftsmidler særskilt skal prioritere infrastruktur som understøtter operativ evne og alliert mottak. Personell er en essensiell faktor, og følgelig må infrastruktur til personellet være en naturlig del av de store prosjektene. Jeg har imidlertid tillit til at Forsvaret og Forsvarsbygg på en god måte evner å prioritere de økte midlene som er avsatt til å ta vare på de byggene vi har, og bygge nytt der det trengs. Regjeringen har over flere år økt kvaliteten på denne porteføljen ved å prioritere boforholdene for vernepliktige og ansatte.

Ombudsnemnda peker på behovet for forenklinger og trekker spesielt fram regimet for sikkerhetsklareringen. Regjeringen mener en samling av klareringsmiljøene gir gode forutsetninger for et mer effektivt klareringsarbeid. Sammenslåinger vil gi mer enhetlige prosesser og bedre digitale verktøy. Vi har vært tydelige i vår forventning til hvordan klareringsforvaltningen skal innrettes i Forsvaret. Alle skal få en reell individuell vurdering. Dette er et viktig prinsipp som jeg vil fortsette å understreke også i den nye organiseringen.

Forsvaret har gående prosesser for å vurdere blant annet behovet for høyt klareringsnivå på tjenestestillinger i førstegangstjenesten, og jeg ser fram til resultatene av det arbeidet. Om behovet for klarering blir redusert, kan det ha positive effekter på saksbehandlingstiden.

Ombudsnemnda har løftet viktige saker, som hvordan Forsvaret følger opp saker om mobbing og seksuell trakassering og selvmord blant ansatte og soldater i tjeneste. Tallene viser at det er behov for å fortsette å forsterke det arbeidet som nå er i gang i hele Forsvaret med å forbedre holdninger, etikk, ledelse og kultur. Arbeidet må ha et langtidsperspektiv. Forsvarsdepartementet har bedt om en MOST-undersøkelse i 2026. Den gjennomføres høsten 2026, med presentasjon av resultatene våren 2027.

Jeg opplever faglig stolthet og stor motivasjon blant personellet i alle sektorens virksomheter, i alle avdelinger i Forsvaret. Takk til alle for den innsatsen.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [13:34:58]: Jeg vil innlede med å gjengi Ombudsnemndas formål og mandat – og jeg siterer:

«Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret (Ombudsnemnda) skal fremme og beskytte rettighetene og interessene til personer som har tjenesteplikt etter forsvarsloven og personer som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, og ved sitt arbeid også søke å medvirke til å effektivisere Forsvaret.»

Jeg gjentar siste del: «medvirke til å effektivisere Forsvaret». Dette står i den nye loven som trådte i kraft 1. oktober 2021, noe som gir Ombudsnemnda et mye videre virkefelt og ansvarsområde enn det den hadde tidligere. At enkelte av dem som Ombudsnemnda arbeider opp mot og sammen med, ikke helt har tatt dette inn over seg, er vel ikke helt uventet.

Fremskrittspartiet har notert seg at Forsvarsbygg er en gjenganger i Ombudsnemndas arbeid. Allerede i 2023 kom nemnda med følgende budskap – og jeg siterer:

«Nå som Forsvaret og forsvarsevnen skal styrkes betraktelig – og raskt – tyder mye på at Forsvarsbygg-modellen slik den fungerer i dag, er uegnet.»

Når Ombudsnemnda må omtale Forsvarsbygg også i rapporten for 2025, er det vår oppfatning at Forsvarsdepartementet ikke har tatt tak i denne saken slik de burde.

Fremskrittspartiet noterer seg med stor interesse Ombudsnemndas kommentarer omkring tilsyn av utdanningsreformen i Forsvaret. Vi merker oss særlig at utdanningsreformen ble gjennomført uten at konsekvensene var utredet skikkelig, og at man ikke forholdt seg til utredningsinstruksen. Det er særlig prosessen i Forsvarsdepartementet Ombudsnemnda peker på. FrP leser Ombudsnemnda slik at utdanningsreformens hovedmotiv med andre ord ikke var å styrke forsvarsevnen, men å spare penger. Det skjedde en uforutsett kostnadsglidning til andre deler av Forsvaret da utdanningsreformen ble gjennomført, slik at resultatet av reformen trolig har blitt noe annet enn det Stortinget ble forespeilet.

Fremskrittspartiet vil understreke at det er sterkt kritikkverdig at flere soldater ikke har fått utlevert tilstrekkelig eller riktig bekledning, og støtter fullt ut Ombudsnemndas syn på at det er Forsvarets plikt å gi soldatene riktig PBU.

Avslutningsvis vil jeg på vegne av oss som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, takke Ombudsnemnda for deres initiativ og arbeid for å få på plass en ny veteranlov.

Helt til slutt: I forordet til innberetningen skriver forsvarsombudet noe som er svært tankevekkende i den urolige sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå befinner oss i. Jeg siterer:

«(…) virker det som om personellet som skal utkjempe en krig på vegne av Norge, stort sett har de samme forutsetninger for å gjøre dette som de hadde da det var dyp fred.»

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:38:14] (komiteens leder): Jeg tegnet meg bare for å klargjøre at det i forbindelse med innstillingen er blitt gjort noen feil. Det er noen konkrete referanser til tidsperioder og datoer som ikke er helt korrekte, og som det dermed vil komme en beriktiget versjon av – bare så det er understreket.

For øvrig er det ikke den store uenigheten om denne saken, og jeg viser til innstillingen og merknadene fra komiteen.

Sverre Myrli (A) [13:39:11] (ordfører for saken): Aller først tror jeg det er viktig og riktig å slå fast at kontroll- og konstitusjonskomiteen mener at Riksrevisjonens internasjonale bistandsarbeid innen revisjonsfeltet er svært positivt. Det er viktig – kanskje spesielt i land som er i ferd med å bevege seg over til å bli demokratiske land med sunne styresett – at det er orden, at forholdet mellom parlament og regjering fungerer, og at utvikling og utbygging av velfungerende riksrevisjoner i så måte også er svært viktig. Det internasjonale bistandsarbeidet innen dette feltet er veldig viktig.

Diskusjonen her hjemme har vært om det Riksrevisjonen bruker til internasjonalt bistandsarbeid, skal bevilges direkte over Riksrevisjonens budsjett, eller om det skal gå gjennom Utenriksdepartementet og Norad. Det er argumenter for både det ene og det andre. Det store flertallet i komiteen har havnet ned på at det fortsatt er lurt å bevilge det over Riksrevisjonens budsjett, men at det bevilges på en egen budsjettpost. Presidentskapet og administrasjonen her på huset må, i samråd med Riksrevisjonen, komme tilbake til det praktiske knyttet til det.

Riksrevisjonen er også med i det internasjonale revisjonssamarbeidet gjennom organisasjonen som heter The International Organization of Supreme Audit Institutions, INTOSAI. Det er altså paraplyorganisasjonen for den norske Riksrevisjonen og tilsvarende riksrevisjoner. De igjen har sitt internasjonale bistandssamarbeid som kalles IDI, som står for INTOSAI Development Initiative.

IDI har vært lokalisert i Oslo i omtrent 25 år. De gjør en svært viktig jobb. Som jeg nevnte innledningsvis, er de det internasjonale instrumentet som står for den typen internasjonalt bistandsarbeid innen revisjonsfeltet. Det har vært en diskusjon om det skal videreføres i Oslo, eller om det skal finnes andre løsninger. Det må sies at det formelt sett ikke er det norske Stortinget, men INTOSAI og IDI som bestemmer hvor de skal ha sin administrasjon lokalisert. Kontroll- og konstitusjonskomiteen mener likevel det er viktig å signalisere at de er ønsket i Oslo, og at det bør og kan legges til rette for at de fortsatt kan være lokalisert i Oslo.

Det er et betydelig kompetansemiljø, med 55 ansatte. Som sagt ønsker komiteen å signalisere at de fortsatt skal være i Oslo, men det er en del formaliteter som må klargjøres, som komiteen har beskrevet nærmere i innstillingen.

Ove Trellevik (H) [13:42:58]: Høgre følgjer komiteen i det aller meste her, så det er ein felles og samla komité som står bak dei fleste anbefalingane her.

Utvalet drøfta fleire forhold knytt til dagens modell for organisering og finansiering, og føreslår på denne bakgrunn endringar i korleis Riksrevisjonens deltaking i internasjonal bistandsverksemd skal verta innretta.

Når det gjeld Riksrevisjonens eiga bistandsverksemd, føreslår utvalet at budsjettmidlane skal løyvast over bistandsbudsjettet, under Utanriksdepartementet, og at Riksrevisjonens bistandsverksemd vert organisert som ein del av Kunnskapsbanken i Norad. Høgre er einig i konklusjonane til utvalet på dette området, elles støttar vi fleirtalsmerknadane og komiteen i resten.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:44:13] (komiteens leder): Denne saken representerer på ingen måte den største uenigheten i komiteen, men her skiller Fremskrittspartiet lag med Høyre. Vi mener ikke at det er Norad som skal overta ansvaret for dette. Det er bedre at det skjer fra Stortinget, og så får Riksrevisjonen selv vurdere hva man ønsker med hensyn til fremtiden knyttet til IDI.

For Fremskrittspartiets vedkommende er det bare viktig å understreke at Riksrevisjonen er ansett som en av de mest troverdige og viktigste institusjonene, og en institusjon folk har tillit til. Riksrevisjonen er særdeles viktig i et velfungerende demokrati og særdeles viktig for å ha kontroll på statsapparatet.

Det viktige arbeidet som skjer i Riksrevisjonen, kan også eksporteres, i den forstand at det er noe av den beste bistanden man kan bidra med: å hjelpe andre land til å se nødvendigheten av å ha kontroll, sørge for at man bekjemper korrupsjon, og utruste land for å ha de beste mulighetene til å unngå sløseri og misbruk av skattebetalernes penger.

I det hele tatt: Dette er et arbeid også Fremskrittspartiet stiller seg bak. Erfaringsmessig er det kanskje ikke via Norad disse pengene nødvendigvis kanaliseres på best måte. Her står Fremskrittspartiet sammen med det store flertallet i komiteen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [13:46:19]: Jeg vil egentlig begynne med å si, som Per-Willy Amundsen, at bistand kan være svært nyttig – jeg er glad for å høre den konstateringen også fra Fremskrittspartiet side – og at en viktig forutsetning for at bistand blir brukt riktig, er at man har god parlamentarisk kontroll og oversikt. Et godt styresett står sentralt i norsk bistand. Jeg er helt enig med alle i komiteen, som understreker verdien av det arbeidet Riksrevisjonen som sådan gjør, men også det The International Organization of Supreme Audit Institutions gjør gjennom sitt INTOSAI Development Initiative. Det er viktig arbeid, for det bidrar nettopp til at penger kan brukes på en fornuftig og klok måte, og at man har demokratisk kontroll og oversikt. Det bør være en del av vår bistand.

Denne diskusjonen berører egentlig regjeringen mest hvis man hadde valgt det alternative forslaget i innstillingen, for Stortinget er jo suverent til å bestemme hvordan man organiserer sin egen riksrevisjon og penger til den. Jeg vil bare understreke at jeg konstaterer med glede at det er bred enighet om viktigheten av dette arbeidet, og at man har funnet en modell for videreføring av det innenfor den nåværende organisasjonsformen, men med egen budsjettlinje. Jeg ønsker det velkomment og viser rett og slett bare til den brede enigheten som er rundt det. Jeg tror begge utfall hadde vært mulige, men man har samlet seg om dette, og det tenker jeg legger grunnlaget for et fortsatt videre godt arbeid med Riksrevisjonens internasjonale bistand, inkludert det som gjøres gjennom INTOSAI.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [13:48:19]: Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er krig i Europa, forholdet mellom USA og Europa er endret, stormaktsrivaliseringen tiltar, og den teknologiske konkurransen skjerpes.

I denne situasjonen er jeg glad for at et enstemmig Storting i 2024 sluttet seg til det historiske forsvarsløftet som inneværende langtidsplan representerer. Planen er en tydelig prioritering av trygghet i en usikker tid. Forsvarsløftet vil styrke Norges forsvarsevne betydelig de nærmeste årene.

På fredag tok Stortinget videre beslutninger om nødvendige justeringer av Forsvarsløftet gjennom å beslutte økte rammer og nye prioriteringer. I tillegg fortsetter vi kontinuerlig vår omfattende militære støtte til Ukrainas forsvarskamp gjennom Nansen-programmet. Norge var i 2025 den største bidragsyteren målt som andel av BNP og per innbygger.

Denne historiske satsingen på Forsvaret og vår støtte til Ukraina medfører at en vesentlig del av statsbudsjettet i dag og i årene framover vil benyttes i forsvarssektoren. Det er et stort ansvar som forutsetter tillit. Det forutsetter Stortingets tillit til at de pengene som er bevilget, blir forvaltet på en måte som gir mest mulig forsvarsevne. Det forutsetter samfunnets tillit til av vi gjør riktige investeringer, og at pengene ikke går tapt i korrupsjon eller ineffektive anskaffelser. Og det forutsetter befolkningens tillit til at vi bruker midlene på en måte som bidrar til et trygt Norge.

For å opprettholde denne tilliten er vår styring og kontroll sentralt. Jeg er derfor glad for anledningen til å orientere Stortinget om hvordan vi jobber med styring og kontroll i forsvarssektoren, hvordan vi sikrer at de tildelte ressursene forvaltes forsvarlig og effektivt, og hvordan vi får mest mulig forsvarsevne ut av hver krone.

Utenriks- og forsvarskomiteen understreker i Innst. 440 S at Stortinget trenger bedre informasjon om hvordan midlene i forsvarssektoren benyttes – dette for å kunne følge opp at Stortingets vedtak gjennomføres, og for å føre parlamentarisk kontroll. Jeg er enig i Stortingets behov og vil fortsette å jobbe for en tillitsfull dialog med Stortinget. Denne redegjørelsen er i så måte en løypemelding. Vi skal gi mer detaljert og etterprøvbar informasjon i kommende forslag til forsvarsbudsjett og i de årlige meldingene til Stortinget.

Innledningsvis vil jeg understreke at de sakene som har kommet fram i media knyttet til økonomisk kriminalitet og habilitetsutfordringer, er noe jeg som ansvarlig statsråd tar på stort alvor. For å være helt tydelig: Vi har nulltoleranse for korrupsjon. Vi har nulltoleranse for lovbrudd. Og vi har nulltoleranse for økonomiske misligheter.

Jeg vil redegjøre grundig for de konkrete sakene og hvordan vi håndterer dem, men først vil jeg kort beskrive hvordan vi har innrettet og styrer forsvarssektoren.

Forsvarssektoren har de siste årene gjennomført en styringsreform som innebærer en rekke endringer. Formålet med disse endringene er å løse opp i styringsproblemer sektoren har slitt med over tid, og ruste sektoren til å gjennomføre det store Forsvarsløftet som vi nå er i gang med. Denne reformen følger opp de utfordringene Forsvarskommisjonen av 2021 påpekte i sin rapport, og som Riksrevisjonen i flere rapporter bakover i tid har påpekt.

For å forstå hvorfor vi har gjort disse endringene, er det viktig å forstå hvor vi kom fra. I 2002 ble det besluttet å innføre en ny styringsmodell i forsvarssektoren, kalt Integrert strategisk ledelse. Modellen ble innført som et resultat av at forholdet mellom departementet og Forsvaret var preget av lav tillit, og at departementet ikke hadde tilstrekkelig styringskraft over Forsvaret.

Denne styringsmodellen innebar at forsvarssjefen, som regjeringens og forsvarsministerens øverste militære rådgiver, ble integrert i Forsvarsdepartementet, samtidig som han er etatssjef for Forsvaret. Forsvarsdepartementet ble dermed mer operativt i styringen, spesielt for investeringsprosessene, langtidsplanleggingen og strukturutviklingen i sektoren.

Praktiseringen av Integrert strategisk ledelse førte også til at forsvarssektoren fikk et annerledes styringsregime enn resten av statsforvaltningen. I andre sektorer ble det i samme periode delegert ansvar og myndighet til direktoratsnivået. I forsvarssektoren fikk vi i stedet et operativt departement, mens etaten Forsvaret fikk begrenset ansvar, myndighet og autonomi eller handlingsrom.

Den særegne styringsmodellen i forsvarssektoren fungerte så lenge forsvarsstrukturen skulle reduseres. Men da den sikkerhetspolitiske situasjonen gradvis endret seg, det igjen ble behov for å ruste opp Forsvaret og tempoet måtte økes, kom flere problemer til overflaten.

Forsvarskommisjonen av 2021 slo tydelig fast at forsvarssektoren stod overfor alvorlige styringsproblemer. I sin rapport understreket de at sektoren var preget av fragmentert organisering med uklare ansvarslinjer. Kommisjonen pekte på at sektoren for eksempel hadde store budsjettoverskridelser i flere prosjekter, at Forsvaret ikke klarte å realisere moderniserings- og effektiviseringsmål, og at innkjøpt materiell ikke alltid ble levert som ønsket eller til riktig tid. Oppsummert beskrev forsvarskommisjonen en sektor med manglende gjennomføringsevne. Forsvarskommisjonens problemforståelse ble i samme tidsperiode bekreftet av Riksrevisjonen i flere av dens undersøkelser.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen og satsingen på Forsvaret krever høyere gjennomføringsevne, økt effektivitet og raskere tilpasninger til endringer. Dette er grunnen til at vi – samtidig som vi gjennomfører et historisk forsvarsløft – også gjennomfører en styringsreform. For risikoen ved å fortsette som før er større enn risikoen ved å endre. Vi øker ikke gjennomføringsevnen ved å fortsette med fragmentert organisering og uklare ansvarslinjer. Jeg mener at styringsendringene som nå gjennomføres, er helt nødvendige for å sette oss i stand til å levere på langtidsplanens ambisjoner, både på kort og på lang sikt.

Vi har fortsatt Integrert strategisk ledelse i forsvarssektoren. Men vi har endret praktiseringen, og i tråd med forsvarskommisjonens anbefalinger har vi tydeliggjort forsvarssjefens rolle, både i departementets prosesser og som etatssjef.

Vi har ryddet opp i oppgavefordelingen mellom etatene i sektoren. Forsvaret har fått en tydeligere bestillerfunksjon i tråd med at det er Forsvarets behov som skal være styrende for hva som anskaffes og bygges. Forsvarsmateriell og Forsvarsbygg har blitt tjenesteleverandører til Forsvaret. Denne avklaringen av roller og ansvar legger til rette for bedre samhandling mellom etatene.

Vi har også etablert en styringsmodell med et tydeligere skille mellom departementet og Forsvaret. Forsvarssjefen har nå et avklart ansvar for å styre og utvikle Forsvarets virksomhet på en helhetlig måte.

Den nye praktiseringen av Integrert strategisk ledelse gir behov for en sterkere Forsvarsstab med økt evne til strategisk styring. Som vi beskrev i langtidsplanen, er vi derfor i ferd med å videreutvikle forsvarsstaben for å sette dem i stand til å håndtere både det økte ansvaret og de økte forsvarsbudsjettene. Dette er vi ikke i mål med, men vi blir stadig bedre og bygger fortløpende både kompetanse og styringsevne. Omstilling og endring er krevende, men jeg vil advare mot å tviholde på en modell som både forsvarskommisjonen og Riksrevisjonen har dokumentert at ikke virker.

Forsvaret opererer til lands, til sjøs, i luften og i cyberdomenet hver dag. De er på vakt døgnet rundt hele året. Og hvis det trengs, skal de være i stand til å forsvare oss mot angrep, sammen med våre allierte. I sum utgjør dette Forsvarets operative evne.

Den operative evnen er den beste målestokken på om pengene i forsvarsbudsjettet gir den effekten som Stortinget har forutsatt. Det er gjennom styringen vi sikrer at de pengene som bevilges, faktisk gir et bedre forsvar.

Et viktig mål med reformen har derfor vært å kunne måle utviklingen i Forsvarets operative evne bedre og mer etterprøvbart. Før styrte departementet Forsvaret gjennom detaljerte føringer på antall flytimer, seilingsdøgn og øvingsdøgn. Vi har endret innretningen på styringen gjennom å sette mål som gir oss bedre informasjon om den reelle operative evnen.

I styringsdialogen får vi derfor nå bedre informasjon om Forsvarets reelle operative evne. Dette inkluderer evnen til å være til stede i Norge og våre nærområder, evne til beredskap og utholdenheten til Forsvaret i krig. Vi mener denne endringen vil kunne gi Stortinget bedre informasjon om hvilken reell effekt de økte bevilgningene gir over tid.

Forsvarskommisjonen pekte også på at den formidable satsingen på Forsvaret forutsetter bedre organisering og ledelse av sektoren. Forsvarsløftet forutsetter en kraftig forbedret gjennomføringsevne.

Departementet gikk derfor strukturert gjennom hvordan sektoren planla, gjennomførte og styrte bl.a. anskaffelser, investeringer, vedlikehold, IKT, personell og kompetanse samt forskning og utvikling. Deretter ble roller tydeliggjort, prosesser forenklet og oppgaver og myndighet delegert til forsvarssjefen og de andre etatssjefene i sektoren der det var hensiktsmessig.

Et eksempel er vedlikehold. Før styringsreformen var ansvaret for vedlikehold av materiell fordelt på mange aktører, og sektoren brukte unødvendig lang tid på planlagt vedlikehold. Forsvarskommisjonen framhevet at hovedvedlikehold av fregatter tok over fire ganger så lang tid som planlagt og kostet 52 pst. mer enn forutsatt. Slike eksempler var grunnen til at Forsvaret ble gitt et helhetlig ansvar for vedlikehold av materiell, med mål om å øke tilgjengeligheten på materiellet gjennom mer effektive prosesser. Ved å la operative sjefer i Forsvaret få økt innflytelse på vedlikeholdet av fly, skip og kjøretøy blir de også bedre tilpasset det operative behovet.

Jeg har grunnleggende tro på at de beste beslutningene blir tatt av dem med best innsikt. Jeg skal gi to andre eksempler på tiltak vi har iverksatt i tråd med dette prinsippet.

Forsvarssjefen har fått delegert myndighet for investeringene i sektoren. Tidligere var departementet prosjekteier for investeringsprosjektene, og forsvarssjefen måtte søke departementet når det skulle gjøres endringer knyttet til tid, kostnad og ytelse. Gjennom sektorreformen har forsvarssjefen fått myndighet til følge opp materiellprosjekter og eiendom, bygg og anleggsprosjekter med totalkostnad på under 1 mrd. kr og digitaliseringsprosjekter med totalkostnad på under 300 mrd. kr uten å måtte søke departementet om godkjenning for hvert steg.

For de investeringsprosjektene som har så høye kostnader at de er besluttet av Stortinget, har forsvarssjefen fått fullmakt til å gjøre løpende endringer og justeringer, så lenge de holdes innenfor de økonomiske rammene og de overordnede målene.

Ved å delegere denne myndigheten gjennomfører vi investeringene på en mer effektiv måte, med mindre byråkrati. Forsvaret har bedre forutsetninger enn departementet til å vurdere hvordan investeringene skal gjennomføres for å oppfylle Stortingets vedtatte forsvarsstruktur.

Det andre eksemplet omhandler personell og kompetanse. Tidligere planla departementet hvordan årsverk skulle fordeles i Forsvaret. Det var departementet som utformet personellprognoser og plangrunnlag. Dette er nå delegert tilbake til etaten, slik at forsvarssjefen selv kan flytte personellet sitt dit han mener det gir høyest mulig operativ evne. Det er Forsvaret, og ikke departementet, som har best innsikt til å kunne fordele folkene i Forsvaret til de avdelingene som gir høyest effekt av den forsvarsstrukturen som Stortinget har besluttet.

Samtidig følger departementet opp at gjennomføringen er i tråd med rammer og føringer som er politisk besluttet og vedtatt av Stortinget.

Det er Forsvarskommisjonens klare diagnose som ligger til grunn for reformen. Tydeligere ansvarslinjer mellom departementet og etatene, og mellom etatene, har til nå gitt oss et bedre grunnlag for bedre styring. Det største løftet i forsvarsbudsjettene ligger imidlertid fortsatt foran oss. Endringene vi gjør nå, er nødvendige for at vi skal bli i stand til å håndtere gjennomføringen av forsvarsløftet i perioden fram mot 2036.

Et område jeg ønsker å redegjøre grundig for, er anskaffelsesområdet og bruken av rammeavtaler. For å styrke forsvarsevnen bruker vi store deler av forsvarsbudsjettet på anskaffelser.

Hensikten med rammeavtaler er å ha et effektivt samarbeid med leverandørene våre. En rammeavtale innebærer at vi gjennomfører kunngjøring, anskaffelsesprosedyrer, forhandling om priser og sentrale vilkår én gang. Deretter kan vi gjøre nye innkjøp innenfor rammen av avtalen uten å måtte gjennomføre ny konkurranse hver gang. En rammeavtale er derfor ressursbesparende, særlig når det på for hånd er vanskelig å fastslå hvor mye av en vare det er behov for. Rammeavtaler kan derfor være et godt verktøy for effektiv og fornuftig bruk av samfunnets midler.

Forsvarssektoren ved Forsvarsmateriell, Forsvarsbygg og Forsvarets forskningsinstitutt forvalter i dag i underkant av 2 000 rammeavtaler med en samlet økonomisk verdi på om lag 365 mrd. kr.

Riksrevisjonen offentliggjorde i 2024 en revisjonsrapport som gikk gjennom forsvarssektorens etterlevelse av regler og krav for oppfølging av rammeavtalene for perioden 2014–2022. Rapportens konklusjon var tydelig. Det var for dårlig oppfølging og kontroll med rammeavtalene i sektoren. Dette førte til at det ble foretatt kjøp i strid med anskaffelsesregelverket.

I 2020 kom dette til uttrykk gjennom at en hel kontingent med rekrutter manglet sokker og ullundertøy fordi flere rammeavtaler hadde løpt ut. For å løse problemet gjorde Forsvarets logistikkorganisasjon direktekjøp uten konkurranse i markedet i strid med anskaffelsesloven.

Riksrevisjonens funn stadfestet at det var behov for å rydde opp. Den 1. oktober 2024 overførte vi ansvaret for alle Forsvarets materiell- og driftsanskaffelser til Forsvarsmateriell. Samtidig er ansvaret for eiendom-, bygg- og anleggsanskaffelser tydelig plassert hos Forsvarsbygg.

Parallelt ble det innført en ny anskaffelsesstrategi basert på beste praksis i privat og offentlig sektor, kalt kategoristyring. Dette innebærer å gruppere anskaffelsene i tråd med hvordan markedet opererer. Dette gjør vi for å benytte markedet på best mulig måte, redusere kostnader og samtidig dekke sektorens behov.

Det å fornye avtaler løpende er et betydelig arbeid. Bare nå i år, i 2026, utløper det om lag 320 avtaler som Forsvarsmateriell forvalter for Forsvaret og resten av sektoren. I tillegg har vi et etterslep, spesielt i den porteføljen som ble overført til Forsvarsmateriell fra Forsvaret i oktober 2024. Vi har derfor tildelt ekstra midler over forsvarsbudsjettet for å innhente etterslepet.

Samlingen av anskaffelsesfunksjonen i Forsvarsmateriell, innføringen av kategoristyring og økte ressurser gir en mer profesjonell anskaffelsesfunksjon. Men vi trenger mer tid før vi er i mål. Som vi informerte Stortinget om i forbindelse med regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2026, anslår Forsvarsmateriell at etterslepet vil bli tatt igjen i 2028.

Alle rammeavtaler har en ramme i tid og beløp. Dersom man kjøper for mer enn rammen eller fortsetter å bruke avtalen etter at den er utløpt, bryter man rammeavtalen. Den siste tiden har det blitt avdekket at både Forsvarsbygg, Forsvarsmateriell og Forsvarets Forskningsinstitutt har benyttet rammeavtaler der avtalens maksimale verdi er nådd, eller avtaler som har gått ut på dato. Dette gjelder 27 av sektorens om lag 2 000 avtaler, det vil si i om lag 1,4 pst. av avtalene.

Til tross for grepene vi har tatt, vil det i tiden framover fortsatt være risiko for at vi vil avdekke nye tilfeller av at etatene i sektoren har benyttet avtaler som har gått ut på dato, eller der avtalens maksimale verdi er nådd.

Å benytte rammeavtaler som ikke lenger er gyldige, er ikke i tråd med gjeldende regelverk. Men jeg vil understreke at dette ikke er det samme som overskridelse av etatens budsjettmidler. Det betyr at innkjøpene er foretatt innenfor budsjett, men på en avtale som har gått ut på dato, eller der rammeavtalens maksimale verdi er nådd. Pengene går fortsatt til det som Stortinget har vedtatt. Som ansvarlig statsråd er mitt fokus i tiden framover å rydde opp, slik at sektoren lykkes med å gjennomføre anskaffelser på en så effektiv måte som mulig, i tråd med regelverket på området. De endringene som allerede er gjennomført, er et godt utgangspunkt for det.

Forsvarsbudsjettet skal gi økt forsvarsevne. For at departementet skal kunne kontrollere dette, er etatenes evne til økonomistyring helt sentralt. I etatsstyringen følger vi opp etatene tett for å sikre at de har god nok evne og kapasitet til å bruke ressursene effektivt, overholde lover og regler og oppnå sine mål. Som en konsekvens av økte forsvarsbudsjetter har vi blant annet innført tettere økonomioppfølging av Forsvaret, med hyppig rapportering og dialog.

Er ikke økonomistyringen god nok, iverksetter vi tiltak. Riksrevisjonen har nylig avdekket store svakheter ved de generelle IT-kontrollene i Forsvarsbygg, og etatens regnskap for 2025 er ikke reviderbart. Forsvarsbygg har i tillegg bevisst benyttet rammeavtaler langt utover kunngjort verdi uten å varsle departementet. Dette viser svakheter i Forsvarsbyggs kontroll- og økonomistyring.

Vi har derfor iverksatt tiltak ovenfor Forsvarsbygg. Vi gjennomfører en full ekstern gjennomgang av økonomistyringen i etaten. Gjennomgangen skal evaluere styringssystemer og rutiner og utarbeide forslag til hvordan Forsvarsbyggs økonomirapportering og internkontroll kan bedres. Det gjøres også en revisjon av hvordan Forsvarsbygg jobber med rammeavtaler. Og Forsvarsbygg skal gjøre en vurdering av hvilken kompetanse etaten skal ha internt for å håndtere større prosjekter. Disse gjennomgangene er nødvendige for å avgjøre hvordan Forsvarsbygg kan sørge for bedre økonomistyring, og ferdigstilles i løpet av andre halvår 2026. Sakene vil deretter behandles i departementet, som vil vurdere videre prosess og eventuelle tiltak. Så snart beslutningene er tatt, vil vi informere Stortinget på egnet måte.

Forsvarsløftet er kun mulig gjennom et godt samarbeid mellom forsvarssektoren og industrien. Forsvarssektoren har ansatte med kompetanse som kan styrke norsk industri, og norsk industri har ansatte med kompetanse som kan styrke forsvarssektoren. Derfor er det også naturlig at personell veksler på å jobbe i sivil sektor og i forsvarssektoren. Begge sektorer drar nytte av denne kompetanseutvekslingen, og den kan bidra til effektiv og tidsriktig framskaffelse av nødvendig utsyr. Dette er særlig viktig når det gjelder militær støtte til Ukraina, hvor behovene er store og akutte.

Når det er tette bånd mellom forsvarssektoren og industrien, er det særlig viktig med klare og tydelige rutiner og retningslinjer for habilitet. Dette er noe som må jobbes med kontinuerlig. Praktisering, oppfølging og etterlevelse av habilitetsregelverket er et viktig grunnlag for å redusere korrupsjonsrisikoen og bevare tilliten til sektoren.

Departementet har i år kartlagt og vurdert virksomhetenes rutiner og retningslinjer for habilitetsvurderinger, og tematikken vil fortsatt bli jevnlig fulgt opp i styringsdialogen. Samtidig har Forsvarsdepartementets internrevisjon gjennomført en undersøkelse av håndteringen av forbindelser mellom tidligere ansatte og forsvarssektoren, herunder praktisering av karanteneregelverket. På bakgrunn av dette har vi iverksatt en egen tiltaksplan.

Økokrim har tidligere i år advart om forhøyet korrupsjonsrisiko i forsvarssektoren. Dette er noe jeg tar på stort alvor. Det er den siste tiden avdekket saker som kan bidra til å svekke tilliten til forsvarssektoren. Alvorlighetsgraden er ulik, og sakene håndteres fortsatt både av rettsvesenet og i departementet, men tilliten til sektoren påvirkes likevel

Ved en intern kontroll i Forsvarsmateriell ble det i vår funnet mistanke om brudd på habilitetsbestemmelsene og anskaffelsesreglene. Det ble også gjort funn om mulige økonomiske misligheter for noen av de involverte. Saken ble gjennomgått av Forsvarsmateriells egen internrevisjon, og deretter meldt til Økokrim, som har håndtert saken videre. Dette viser at internkontrollsystemet er i funksjon.

Jeg er veldig glad for at et samlet Storting står bak vår hjelp til det Ukrainske folket i deres motstandskamp. Jeg opplever bred støtte også i befolkningen til dette. Men støtten må ikke tas for gitt. Selv om Stortinget har akseptert en større risiko for feil og misbruk knyttet til vår støtte til Ukraina, jobber vi kontinuerlig med å sikre god nok kontroll på donasjonene. Vi utvikler stadig kontrollsystemene våre for å forebygge og avdekke økonomiske misligheter knyttet til vår militære støtte. Støtten til Ukraina må komme hurtig fram. Men vi må også forvalte midlene på en forsvarlig måte. Riksrevisjonens undersøkelser av Nansen-programmet har så langt konkludert med at støtten er gitt raskt, og at den er prioritert i tråd med Ukrainas behov.

Stortinget har bevilget et historisk forsvarsløft. Vi er i ferd med å bygge opp Norges forsvar for å møte den nye alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen. Jeg har nå redegjort for hvordan vi har innrettet sektoren for å møte en ny sikkerhetspolitisk situasjon, og vår styring og kontroll av forsvarssektoren. Jeg har også forklart hvordan vi gjennom sektorreformen har delegert ansvar til forsvarssjefen for å styrke gjennomføringsevnen.

Men delegering er ikke det samme som å slippe opp kontroll. Gjennom styringsreformen har vi innført styring basert på beste praksis og etablert kunnskap. Som ansvarlig statsråd følger jeg opp etatene i styringsdialogen basert på risiko og vesentlighet. På områder med høy risiko har vi tett oppfølging. Dette innebærer at vi stiller krav om konkrete tiltak som vi følger tett opp gjennom møter og detaljert rapportering.

Vi har nulltoleranse for korrupsjon, økonomiske misligheter og lovbrudd. Vi krever god internkontroll for å kunne avdekke slike saker, og vi har gode mekanismer for å håndtere avvik på en ryddig måte. Flere av sakene som har framkommet i media, skyldes at internkontrollsystemet virker, og er avdekket av sektoren selv.

Men vi kan ikke ha nulltoleranse for feil. Behovet for nødvendig tempo i investeringsprosessene, anskaffelsene og donasjonene til Ukraina må veies opp mot behovet for kontroll. Det vil ikke være fornuftig bruk av samfunnets midler å bygge opp et byråkrati som avdekker alle feil før de blir begått. Det blir ineffektivt, og vi vil ikke kunne oppnå den forsvarsevnen i det tempoet som Forsvarsløftet legger til grunn. Vi ønsker imidlertid en kultur der feil avdekkes, kommer fram og korrigeres. En slik kultur vil fremme læring i sektoren og sørge for at vi unngår å gjøre samme feil to ganger.

Vi vil gi Stortinget mer detaljert informasjon for å kunne føre parlamentarisk kontroll av forsvarssektoren. Jeg ønsker velkommen en helhetlig og ekstern systematisk gjennomgang av forsvarssektoren, slik Stortinget har anmodet regjeringen om, inkludert departementet og vår styring med underliggende etater.

Jeg ser fram til å legge fram denne saken for Stortinget i 2028, og håper den kan bidra til en enda mer opplyst debatt om styring og kontroll i forsvarssektoren. I mellomtiden skal vi allerede til høsten levere mer detaljerte opplysninger i forslaget til forsvarsbudsjett for 2027.

Forsvarsløftet er så vidt i gang. Stortinget har vedtatt at 1 854 mrd. kr skal benyttes i sektoren fra 2025 og fram mot 2036. Med forliket om revidert nasjonalbudsjett er forsvarsbudsjettet for 2026 på nær 180 mrd. kr. Når vi holder den militære støtten til Ukraina utenom, har forsvarsbudsjettet siden regjeringsskiftet i 2021 økt med nesten 47 mrd. kr.

Jeg kan ikke garantere at det ikke vil avdekkes nye feil i forsvarssektoren. Men jeg mener at dagens innretning av styring og kontroll i forsvarssektoren gir oss gode forutsetninger for å håndtere de pengene som Stortinget har bevilget, på en god måte.

I forsvarssektoren går om lag 25 000 ansatte på jobb hver dag for å sørge for at de pengene som Stortinget har bevilget, går til økt operativ evne og til å støtte Ukraina. De vokter grensen til Russland, leter etter ubåter i Norskehavet og trener ukrainske soldater. De legger detaljerte planer for Forsvaret av Norge, gjennomfører donasjoner til Ukraina og skriver utredninger. De er soldater, befal, offiserer og sivile. Felles for alle er at de er på jobb for å trygge landet, for å realisere forsvarsløftet, for å sørge for at vår støtte til Ukraina kommer fram, og at vi har god styring og kontroll av sektoren. Som ansvarlig statsråd er jeg stolt av innsatsen til hver enkelt.

Tonje Brenna (A) [14:17:29]: Vi lever i en usikker tid. Russland har drevet okkupasjonskrig i hjertet av Europa i fem år. Det er usikkerhet om USAs rolle i NATO. Det er krig i Iran og i Midtøsten. I tillegg er det økende etterretningsaktivitet på norsk jord fra aktører som på ingen måte vil oss vel. Dette har skapt et behov for en historisk satsing på Norges forsvar. Det har blitt nødvendig å trygge landet i den urolige tiden vi lever i.

Hele Stortinget er enige om langtidsplanen for Forsvaret. Det er en enorm styrke at alle partiene står bak en felles, bred satsing på investeringer, forbedringer og utvikling av norsk forsvarsevne. Den tverrpolitiske enigheten og det samarbeide må vi ta godt vare på. Vi må ikke miste det, for denne enigheten gjør Norge tryggere i en utrygg verden.

Samarbeidet på Stortinget er avhengig av at Stortinget kan ha tillit til regjeringens gjennomføring av langtidsplanen for Forsvaret. Og ikke minst, folk må ha tillit til at myndighetene gjør det de kan for å beskytte landet. Det avhenger av god styring av forsvarssektoren i en tid der budsjettene har blitt rekordstore ganske raskt. Om pengene ikke brukes godt, eller Forsvaret ikke fungerer som det skal, vil det svekke den politiske viljen til å bruke pengene og dermed vår evne til å forsvare landet – og til sist folks tillit til at vi gjør det som trengs i en krevende tid.

Den siste tiden har det vært flere saker i offentligheten som bidrar til å svekke tilliten til forsvarssektoren, saker knyttet til habilitet i forsvarssektoren og overforbruk på rammeavtaler. Slike eksempler kan vi ikke, og skal vi ikke akseptere. Det må gjennomføres grep for å forhindre at det skjer. Jeg er glad for at forsvarsministeren har signalisert at alle etatene i forsvarssektoren er bedt om å gjennomgå rutiner og retningslinjer knyttet til korrupsjon og andre økonomiske misligheter, og sørge for at disse er både forstått og etterleves. I tillegg er det de siste årene gjennomført en styringsreform i sektoren, i kjølvannet av forsvarskommisjonen. Dette sikrer tydeligere ansvarsdeling og oppfølging.

Alt dette er positivt, men omfanget av saker som har dukket opp den siste tiden, viser at problemene ikke fullt ut er løst. Derfor er det også bra at et samlet storting, som en del av LTP- forliket, har bedt om en sak om styring, kontroll og gjennomføringsevne i forsvarssektoren. At denne saken skal komme i 2028 og bl.a. inkludere en gjennomgang av sektoren, gir oss trygghet og vil medføre konkrete tiltak for å sikre en ryddig forvaltning.

Tillit er kanskje det aller viktigste vi forvalter på vegne av folk, og den tilliten bygger på at vi sørger for trygghet og frihet, slik at folk kan leve de livene de selv ønsker. Forsvar av landet vårt er også avhengig av at folk har tillit til at vi gjør det beste og mest effektive vi kan for å sikre den friheten, og for at Norge skal være et fritt og selvstendig land. Derfor er god kontroll og styring av Forsvaret enormt viktig. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet i regjering jobber med dette, og at dette er noe vi fra Stortingets side ønsker velkommen også framover.

Sylvi Listhaug (FrP) [14:21:17]: Jeg vil starte med å takke forsvarsministeren for redegjørelsen. Den er jeg glad for kom. Jeg skulle gjerne sett at den kom før, men nå er den her.

Vi ser at det dukker opp stadig nye saker i forsvarssektoren som er sterkt problematiske. De aller fleste som jobber i Forsvaret, er selvsagt hardtarbeidende, flinke folk som gjør det de kan for å øke Norges forsvarsevne i den posisjonen de har. Likevel ser vi dessverre at det er saker der det er snakk om lovbrudd, korrupsjon og habilitetsutfordringer, og der det ser ut til at enkeltpersoner vel så mye er opptatt av å berike seg selv som å bygge opp Forsvaret. Det må vi ha gode rutiner for og sette en stopper for.

Som det ble sagt tidligere: Dette handler om tillit, det handler om forvaltningen av folkets penger, og det må vi ta på største alvor. Jeg er helt enig med forsvarsministeren når han sier at vi ikke kan kontrollere oss i hjel, men vi må likevel ha gode system som greier å avdekke misligheter.

Når det gjelder habilitet, var det bl.a. en sak der en forsvarsansatt hadde fått droneavtale uten anbud, verdt 28 mill. kr. Den ansatte i Forsvaret sluttet senere. Det ble opprettet en varslingssak, som Forsvarsdepartementet senere la bort. Departementet visste i dette tilfellet om habilitetsbekymringen i nesten to år. Det har også kommet opp andre saker – senest i dag hadde DN en sak.

Jeg etterlyser også i denne redegjørelsen en nærmere konkretisering av hvilke regler man har, og hvilke tiltak man setter inn for å avdekke slike saker. Det er så vidt jeg kjenner til, karanteneregler i Forsvaret. Det er, som forsvarsministeren sier, også positivt at man utvikler kompetanse mellom Forsvaret og de private bedriftene innenfor forsvarsindustri og annet, men det er også en helt åpenbar risiko.

Når det gjelder oppfølging av karantenereglene, er det, etter det vi kunne finne ut av, én forsvarstopp som har fått karantene. Det finnes ikke et samlet system for å fange opp habilitetskonflikter, og det er helt åpenbart et rødt flagg hvis det er slik. Jeg savner i redegjørelsen som ble holdt, mer informasjon om hva man konkret har tenkt å gjøre på det området.

Videre er det faktisk veldig viktig at forsvarsministeren informerer Stortinget – og informerer Stortinget korrekt. I flere saker har Stortinget mottatt informasjon som det viser seg at forsvarsministeren har hatt behov for å korrigere. Det gjaldt maskesaken, der man ikke kan redegjøre for hvorfor de 33 000 maskene man skulle kjøpe inn, kunne leveres av Biltema til bedre kvalitet og for så vidt en langt lavere pris, og der det også viste seg at den ansatte i FFI som anbefalte denne masken, hadde vært på golftur sammen med ansatte i dette selskapet.

Senest i spørretimen 29. april spurte jeg forsvarsministeren rett ut om han kjente til flere saker som omhandler slike forhold. Da svarte forsvarsministeren at nei, det var han ikke kjent med, men så viser det seg senere at det var departementet kjent med. Det er sånn i vårt parlamentariske system at det departementet er kjent med, det er per definisjon statsråden kjent med. Derfor kunne det også vært interessant her i dag å få svar på, når forsvarsministeren nå skal ha ordet etterpå, om han er kjent med flere saker som ligger i departementet, enten det gjelder habilitetsutfordringer, rammeavtaler som ikke er overholdt, som han for så vidt også varslet fra talerstolen at det kan komme flere saker på, eller om han er kjent med andre forhold.

Vi skal bruke 1 854 mrd. kr. Da holder det heller ikke å vente til 2028 med å ta kontroll. Vi må ta kontroll nå, for det handler faktisk om hvordan vi disponerer folkets penger til det beste for å trygge Norge.

Ine Eriksen Søreide (H) [14:26:40]: Jeg vil også først få takke statsråden for redegjørelsen. Jeg mener det er viktig at statsråden kommer til Stortinget og diskuterer disse spørsmålene.

Vi skal de neste årene bruke 1 854 mrd. kr av fellesskapets midler. Det er store summer, som kommer til å spise det meste av det økonomiske handlingsrommet vi har framover. Det er helt riktig og helt nødvendig å gjøre dette, men det betyr samtidig at det må være tillit til hvordan pengene blir brukt og ikke minst legitimitet i befolkningen til at vi bruker pengene nettopp på å øke forsvarsevnen og ikke på andre formål vi kunne ha brukt pengene til. Det er uvanlig viktig at vi klarer å omsette disse midlene i styrket operativ evne, beredskap og forsvarsevne.

Som jeg var inne på i debatten om langtidsplanen fredag – vi har verken tid eller råd til å feile i investeringene vi nå skal gjøre.

Det er, som forsvarsministeren pekte på i sin innledning, også fra økokrim-sjefen pekt på en forhøyet korrupsjonsrisiko på områder der det er en voldsom økning i offentlig pengebruk. Jeg vil også her vise til det Stortinget vedtok fredag i forrige uke. Det var både en tydelig beskjed om en ekstern gjennomgang av styring og kontroll både i departementet og i etatene. Det er en uro i Stortinget for at vi ikke godt nok kjenner grensesnittene mellom departementet og Forsvaret, mellom Forsvaret og de andre etatene og mellom departementet og de andre etatene.

Det er også et vedtak her som dreier seg om å få forsvarsbudsjetter som har større oppløsning, dvs. at det blir mulig for Stortinget å følge pengebruken, følge investeringene rett og slett fordi både Riksrevisjonen og forsvarskommisjonen over tid har påpekt at det er utfordringer både med gjennomføringsevne, kostnadsoverskridelser og også andre potensielle utfordringer.

For å bruke ett eksempel: I januar sa forsvarsministeren at Forsvarsbygg hadde overskredet sine fullmakter. Han var inne på det her også. Det dreide seg om 320 mill. kr i Forsvarsbygg. I mai orienterte forsvarsministeren om at det var avdekket ytterligere 14 overskridelser av den typen fullmakter. Det er et av mange eksempler.

Jeg synes kanskje forsvarsministeren framstår litt selvtilfreds i sin redegjørelse når vi vet hvor store utfordringene er. Det er Stortinget som har presset på både i langtidsplanen vi vedtok i 2024, for at vi skulle få en årlig stortingsmelding som redegjorde for status, risiko og framdrift i gjennomføringen av planen, og det er Stortinget, med Høyre i spissen, som også har fått gjennomslag for forslagene som ble vedtatt nå om ekstern gjennomgang og en annen budsjettstruktur.

Når forsvarsministeren sier at Forsvaret har bedre forutsetninger enn Forsvarsdepartementet for å gjennomføre investeringene Stortinget har vedtatt, mener jeg det er en sannhet med enkelte modifikasjoner, for det krever tydelig og streng etatsstyring og kontroll. Det er i grunnen det jeg også skal avslutte med.

Denne tillitsreformen og styrings- og ledelsesreformen har det ved seg at den kan skape uklarhet i ansvarsforhold. Det er fordi veldig mye ansvar delegeres nedover til etatene og spesielt til forsvarssjefen. På samme tid er Forsvarsstaben, som da skal bistå forsvarssjefen i å utføre dette, redusert med over 40 pst. Det skjer altså samtidig som Forsvarsstaben og Forsvaret får betydelig økt ansvar både for gjennomføring og styring.

Som representanten Listhaug var inne på, er det slik at Stortinget bare kjenner statsråden. Derfor er det viktig at det er tydelig og klare ansvarslinjer så det ikke oppleves å være en ansvarspulverisering.

Det er avdekket flere saker som er både krevende og uheldige. Etter Stortingets oppfatning, som Stortinget også har gitt enstemmig uttrykk for i to innstillinger nå, er det et sterkt behov for å øke styring og kontroll med forsvarssektoren. Det er viktig for tilliten og legitimiteten. Det er viktig for gjennomføringen av langtidsplanen, og det er ikke minst viktig for at vi skal klare å skaffe den operative evnen vi trenger i den ekstremt krevende sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i.

Kirsti Bergstø (SV) [14:31:53]: SV står bak oppbyggingen av egen forsvarsevne. Derfor er vi en del av forsvarsforliket og også den rebalanserte planen for langtidsplanen for Forsvaret. Det er nødvendig for å stå på egne ben, gjøre oss mindre avhengig av stormaktene, mindre avhengig av USA.

Det forplikter også. Det forplikter når vi bruker mer på Forsvaret, at vi også bruker pengene trygt. En historisk økonomisk satsing krever også historisk streng kontroll. SV har i lang tid advart om det og vært bekymret for at kontrollen ikke har vært god nok. Det handler ikke bare om disse avsløringene vi har sett den siste tiden, men også at Forsvaret over tid har blitt mer rigget som et marked i stedet for som en samfunnsinstitusjon, der vi har sett en utvikling med outsourcing av kjerneoppgaver, som gjør oss mer avhengig av eksterne aktører, svekker intern kompetanse og kontroll, og der det er lettere å miste oversikt over økonomibruk og -styring. I den sammenheng vil jeg også henlede oppmerksomheten på de voldsomme avsløringene rundt konsulentbruken i Forsvaret, som jeg tror mange reagerer på. At man av og til trenger råd og innleide krefter i visse prosjekter, tror jeg alle kan forstå, men det å se at det mangler folk i både helsevesen, skoler og barnehager mens det brukes milliarder på eksterne konsulenter i Forsvaret, tror jeg ikke er med på å bygge opp forståelsen for pengebruk eller vissheten om at man kun bruker konsulenter når det er nødvendig.

Jeg vil også peke på den svingdørskulturen vi kan se, for folk med veldig verdifull nettverkskompetanse, som har gått over i private stillinger der det finnes rom for og mulighet til å melke systemer gjennom voksende rammeavtaler. Dette er smutthull vi er nødt til å tette, og som vi er nødt til å tette både for å ha et effektivt forsvar med kontroll, men også for å ha den styringen og legitimiteten som Forsvaret trenger.

Det er slik at mens millioner har blitt brukt i den ene enden, har vi stått i kampen for rettferdige pensjoner i den andre. Vi har sett at det har manglet helt nødvendig utstyr til soldater. Og vi vet at skal vi klare å bygge en god beredskap i bred forstand, må det være trygge folk, trygg styring og Forsvarets egne ansatte som gjør kjerneoppgavene med de kontrollmekanismene som trengs. For nå er det flere avsløringer og rapporter som tegner et bilde av sviktende intern kontroll. Det vises til gjentatte og faktisk bevisste brudd på anskaffelsesregelverket. Det er dypt alvorlig. Det er positivt at Stortinget og alle partiene står sammen om å ha bedre styring framover, få tunge rapporter, få budsjetter som lar seg lese og trenge igjennom, men likevel må vi kunne se litt tilbake og stille oss det grunnleggende spørsmålet om hvorfor det er slik at ikke departementets egne kontrollmekanismer har fanget opp disse gjentatte overskridelsene på rammeavtalene før uavhengige medier og eksterne granskere klarer å avsløre dem. Jeg ønsker en litt dypere gjennomgang av det.

Jeg er glad for at både statsråden og Stortinget tar situasjonen på alvor. For er det noe vi virkelig ikke har råd til å sløse med, er det tilliten i samfunnet. Denne typen avsløringer går på tilliten løs. Skal vi klare å bygge trygge, robuste samfunn er tillit en kjerne i det, men også at alle vet at når Forsvarets penger øker, skal hver krone brukes på rett plass.

Geir Pollestad (Sp) [14:36:52]: Eg vil takka forsvarsministeren for utgreiinga.

Me står i ei tid der tryggleiken vår vert utfordra på nye måtar. Krigen i Ukraina og auka spenning krev meir sikkerheitspolitikk og at Noreg styrkjer forsvaret sitt betydeleg. Difor er Senterpartiet glad for den einigheita som var om langtidsplanen for forsvarssektoren i 2024, og den einigheita som var bak justeringa av planen. Senterpartiet har over tid vore opptekne av forsvar og beredskap. Me registrerer at stadig fleire deler det engasjementet.

Den uføreseielegheita som me opplever, gjer at ein må kunna respondera raskare på endringar i trusselbildet, men samtidig sikra langsiktig og heilskapleg utvikling. Me har ein forsvarssektor som har vore prega av for dårleg gjennomføringsevne og ansvarspulverisering. Det må ein ta tak i. Når ambisjonane aukar, må òg krava til styring og kontroll skjerpast.

Eg er glad for at forsvarsministeren sa at me ikkje er i mål. Eg trur det er ei forventning om effektivitet, men det er òg sånn at ein må skilja mellom feil og kriminalitet. Eg trur me må akseptera feil. Ulovlegheiter og kriminalitet må me reagera mot. Det er ikkje god økonomi å bruka to kroner på å avdekkja feil for éi krone. Me må òg ha effektivt tilsyn og effektiv kontroll, og noko av det må òg moglegvis skje i ettertid.

Langtidsplanen inneber store investeringar, rask opptrapping og omfattande utvikling av struktur, personell og kapasitet. Me veit at gjennomføringa av dette ikkje er enkel. Kostnadene aukar, leveransetidene er lange, og den teknologiske utviklinga går raskt. Det gjer at me som folkevalde treng å vera tettare på gjennomføringa enn det ein har vore tidlegare.

Eg skal, i likskap med fleire før meg, nemna talet 1 854 mrd. kr, som er det me skal bruka på Forsvaret dei neste åra. Det handlar ikkje berre om dei 1 854 mrd. kr. Den endra sikkerheitspolitiske situasjonen endrar alle måtar me tenkjer politikk på – ikkje berre forsvarspolitikken, men miljøpolitikken, næringspolitikken og distriktspolitikken. Når me i Senterpartiet har vore ivrige for Heimevernet, har me ofte vorte skulda for at me driv med distriktspolitikk – for det var visstnok ikkje Heimevernet som var in i tida. Det er noko me ikkje vert møtte med no lenger. Eg er glad for at mange parti lærer.

Forsvaret er avhengig av tillit og legitimitet i befolkninga. Då treng me openheit, synlege resultat og god forvaltning av ressursane til fellesskapet. Den rapporteringa til Stortinget som skjer, treng å verta meir presis og etterprøvbar. Ein treng rett og slett å ha betre innsikt i det som skjer. Det betyr at rapporteringa må verta meir jamleg og meir systematisk.

Det er teke opp i debatten at folk går frå politikk og forvaltning og over til industrien, eller motsett. Det byr sjølvsagt på nokre utfordringar. Dei forventar Senterpartiet at ein handterer, men eg trur ikkje me må koma dit at me ikkje godtek det, for det gjev òg nokre moglegheiter. Det er ein fordel at industrien veit korleis forvaltninga tenkjer, og det er ein fordel at forvaltninga veit korleis industrien tenkjer.

Avslutningsvis: Målet med dette er like mykje å avskrekka fiendar som å imponera Riksrevisjonen. I jakta etter feil må ein ikkje leggja til grunn ein nulltoleranse. Ein må akseptera feil, men eg trur det er svært viktig at ein slår knallhardt ned på det når det er ulovlegheiter og kriminalitet.

Bjørnar Moxnes (R) [14:41:43]: Vi har Forsvarsbygg, statens største eiendomsaktør, som har så dårlig styring på pengene at Riksrevisjonen ikke klarer å revidere regnskapene deres. Vi har Forsvarsmateriell, statens største investeringsaktør, som har én avdelingsdirektør og to ledere under etterforskning av Økokrim. Hver gang kontrollkomiteen har spurt statsråden om rammeavtaler, har det kommet fram ny informasjon om ulovlige anskaffelser – som det virker som heller ikke statsråden var kjent med. Det går knapt en uke hvor man kan åpne Dagens Næringsliv eller VG uten at det avdekkes nye dobbeltroller eller brudd på anskaffelsesregelverket. Jeg snakker med ansatte i forsvarssektoren som forteller om en fryktkultur hvor den som varsler, snarere risikerer å havne i trøbbel enn at man blir tatt på alvor oppover i beslutningskjeden.

Hvordan havnet vi her? Etter Rødts mening finnes det både dype og strukturelle årsaker til det som Stortinget må rydde opp i, skal vi ha en sjanse til å gjennomføre det vi nå i to runder enstemmig har blitt enige om, nemlig å gjenreise den nasjonale forsvarsevnen. Mot Rødts vilje besluttet tidligere regjeringer å demontere det norske mobiliseringsforsvaret, bl.a. skjære ned Hæren fra tretten brigader til én brigade og da i stedet ha et innsatsforsvar som kunne brukes i bl.a. Afghanistan og Libya. Den omleggingen er heldigvis Stortinget i ferd med å reversere.

Det var ikke det eneste strukturelle hamskiftet som ble gjort på 2000-tallet. Borgerlige regjeringer lot Forsvaret få oppleve noe lignende som det de gjorde med NSB. De tok det som hadde vært en integrert del av offentlig sektor, nemlig Forsvaret, og stykket det opp ulike biter, og de underla det EUs anbudsregler. NSB Stasjonsbygg ble til ROM og senere Bane NOR Eiendom. Forsvarets baser ble til Forsvarsbygg. Innkjøpene Forsvaret tidligere hadde gjort selv, gikk til Forsvarsmateriell, FMA, en ny etat med egne direktører og tilhørende eget skjemavelde. Avgjørende beslutninger og koordinering mellom etatene er flyttet oppover i kjeden, til Forsvarsdepartementet, og i sum kjøpes det konsulenttjenester for svimlende 2,6 mrd. kr i året.

Jeg nevnte EUs anbudsregler. Alle etater i forsvarssektoren bruker i dag lov om offentlige anskaffelser, som er den norske implementeringen av EUs anbudsregler. Det får som utslag at hvis Forsvaret i Troms trenger forsyninger av fisk til soldatene, samles det hos FMA sammen til én gigantisk, nasjonal rammeavtale som blir så stor at den etter reglene må ut på anbud i hele EU – istedenfor at Forsvaret i Troms går direkte til fiskerne i Troms. Denne markedsstaten er årsaken til mange av problemene som Forsvaret og sektoren baler med i dag.

Vi kan ikke bygge opp forsvarsevnen med en struktur som er rigget for å bygge ned. Når kartet ikke stemmer med terrenget, lappes sektoren sammen med dispensasjoner og også brudd på regelverket for anskaffelser. Derfor haster det at regjeringen fremmer en egen lov om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Den ligger ferdig utredet på forsvarsministerens bord, men omkvedet derfra er at regjeringen, som vanlig, vil vente til EU har revidert hele sitt anskaffelsesregelverk. Hvor lang tid det tar, er det ingen som vet, men innen EU er klare, kommer det ingen verdens ting fra regjeringen. Det kan ikke Norges sikkerhet vente på.

Det som er redegjort for av forsvarsministeren, er såpass alvorlig og såpass tett på den saken som kontrollkomiteen allerede har åpnet om rammeavtaler, at det ikke holder, mener vi, at forsvarsministerens redegjørelse bare vedlegges protokollen. På vegne av Rødt vil jeg derfor foreslå at redegjørelsen oversendes til kontrollkomiteen, som da kan behandle den i sammenheng med sin sak om oppfølging og kontroll av rammeavtaler i forsvarssektorens virksomheter. Jeg viser da til prosedyren i forretningsordenens § 45 første ledd bokstav b.

Helt til slutt: Jeg er veldig glad for at vi fikk et samlet storting med på at vi nå skal beordre Forsvaret til å kutte i bruken av eksterne konsulenter. Vi skal ikke bruke innbyggernes skattepenger på å feite opp private, kommersielle konsulentselskaper. Vi skal bruke pengene på å styrke Forsvaret og ikke minst forsvarskraften. Derfor er det viktig å få fulgt opp det vedtaket til punkt og prikke.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [14:46:57]: Takk til statsråden for redegjørelsen. Dette er jo en tematikk som vi kommer til å følge tett i tiden framover, både gjennom de konkrete kontrollsakene som vi har til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen og gjennom oppfølgingen av det enstemmige vedtaket som vi fattet i forrige uke, om en helhetlig ekstern gjennomgang av styring og kontroll i hele sektoren.

Forsvarskommisjonen var jo tydelig allerede i 2023: Skjerpet kontroll, styring og ledelse i sektoren må ligge til grunn for et forsvarsløft. Kommisjonen pekte på store budsjettoverskridelser, mål om modernisering og effektivisering som ikke ble nådd, og materiell som ikke alltid leverte som ønsket eller til rett tid.

I innstillingen til den reviderte langtidsplanen slår en samlet komité fast at denne analysen fortsatt står seg. Det er en alvorlig erkjennelse, for vi snakker, som flere har vært inne på i denne debatten, om en plan med en ramme på 1 854 mrd. kr. En omfattende bruk av fellesskapets midler over så mange år krever jo at styringen er i orden.

I innstillingen peker komiteen på tre hensyn som alle henger uløselig sammen. For det første må hver krone gi mest mulig operativ evne. For det andre må Stortinget ha reelt innsyn i hvordan midlene blir brukt, og kunne føre parlamentarisk kontroll, og for det tredje må forvaltningen være ryddig. Korrupsjon, habilitetsbrudd og uregelmessigheter rammer ikke bare ressursbruken og går ut over muligheten til andre satsinger, men også tilliten i befolkningen, og den tilliten er jo selve forutsetningen for at en så stor satsing kan bære over tid.

Det er ikke hverdagskost at Økokrim-sjefen går ut i VG og advarer mot forhøyet korrupsjonsrisiko i en hel sektor. Hans poeng er enkelt: Korrupsjonsrisikoen går opp når en fraviker de normale prosedyrene, og det er nettopp det som skjer når så store summer skal bli brukt fort, ofte utenfor de ordinære konkurransene. Dagen etter dette utspillet ble tre ledere i Forsvarsmateriell siktet for grov økonomisk utroskap og brudd på anskaffelsesreglene, blant dem etatens egen anskaffelsesdirektør. Det er svært alvorlig.

Det siste halvåret er det også kommet fram flere saker i offentligheten som hver for seg gir grunn til uro. Vi har maskesaken, der regjeringen holdt på å bruke 100 mill. kr på et produkt der prisen åpenbart ikke sto i stil med kvaliteten, og som det viste seg at ukrainerne ikke ønsket. Som en del av beslutningsgrunnlaget i departementet lå en anbefaling fra en forskningsleder i FFI, en forskningsleder som i flere år hadde jobbet tett med selskapet bak maskene.

Denne saken er et godt eksempel på sårbarheten og risikoen i det såkalte trekantsamarbeidet mellom forskning, industri og forsvar. Det er et samarbeid det er gode grunner til, og det er et viktig poeng at Forsvaret må ha gode arenaer for samarbeid med forskning og industri for å finne løsninger eller forbedringer av operative behov, men når det samme instituttet både er med på å utvikle produktet, har økonomiske bindinger til selskapet og samtidig gir et tungt faglig råd når anskaffelsen skal gjennomføres, er det åpenbart at rolleforståelsen skorter. Jeg merket meg da også at FFI nå i vinter midt oppe i denne saken fant det betimelig å innføre et nytt regelverk for habilitet i etaten.

Dette er til sjuende og sist statsrådens ansvar. Det er forsvarsministeren som er øverste sjef for sektoren, og det er departementet som skal sørge for at saksbehandlingen en bygger store anskaffelser på, er forsvarlig. Der savner jeg også tydeligere tiltak i redegjørelsen.

Vi har også sett enorme overforbruk på rammeavtaler. Her har statsråden faktisk to ganger i vår måttet komme til Stortinget på eget initiativ for å opplyse om overskridelser som departementet ikke kjente til da saken først ble besvart. Sist, i slutten av mai, kom det 14 nye tilfeller, ett av dem en bevisst overskridelse i Forsvarsbygg på nærmere 100 mill. kr.

Skal vi lykkes med forsvarsløftet, som vi alle står samlet bak, er god styring og kontroll i forsvarssektoren en forutsetning, for forsvarsevne handler ikke bare om hvor mye penger vi bevilger, men om hva pengene faktisk blir til.

Grunde Almeland (V) [15:16:32]: Jeg vil også takke forsvarsministeren for redegjørelsen. Det var på tide at vi fikk en redegjørelse etter å ha gått igjennom både en vår og egentlig også en lengre tid med ganske mange eksempler på saker der det er tydelig at det ikke er tilstrekkelig kontroll på de prosessene det burde være kontroll på, bl.a. innkjøp.

Vi kommer til å behandle dette i Stortinget i flere runder framover. Statsråden har selv vist til at det er en rekke spørsmål regjeringen har tenkt til å komme tilbake til, både i budsjettrunden til høsten og i forbindelse med det som kontrollkomiteen allerede har satt i gang med, regner jeg med. I den forbindelse vil jeg varsle at Venstre kommer til å støtte at dagens redegjørelse oversendes kontrollkomiteen.

Det er en rekke konkrete eksempler, og det som er oppsiktsvekkende med de eksemplene som har framkommet, bl.a. gjennom den omfattende dekningen som Dagens Næringsliv har hatt, er at det framstår som at dette er en rekke saker som Forsvaret selv ikke har vært bevisste på, og at når sakene dukker opp i media, trenger man tid til å finne ut av ting og nøste opp i hva som faktisk har skjedd. Det er foruroligende.

En konkret sak, som for så vidt har blitt nevnt fra talerstolen før i dag, er saken Dagens Næringsliv har i dag. Der fortelles det om en oberstløytnant med en lederrolle i Forsvaret. I desember 2024 startet han et privat rådgivningsselskap rettet mot forsvarsindustrien. Den samme måneden tok han kontakt med Forsvarsmateriell og anbefalte to programvarekontrakter på totalt 50 mill. kr. Ett av selskapene han anbefalte, er det selskapet han selv nå jobber i. Forsvarsmateriell slo alarm. Saksbehandlerne der advarte mot overpris og regelbrudd og slo fast at anskaffelsen ikke var i samsvar med anskaffelsesregelverket. En leder støttet den vurderingen, Hæren ble varslet, men likevel endte det med kontrakter med begge selskapene.

Det er den siste setningen jeg vil be statsråden kommentere i sitt innlegg etterpå, ikke det at det oppsto et habilitetsproblem – vi må nok akseptere at feil skjer, selv om det raskt skal ryddes opp i når de feilene er avdekket – men at to etater hadde informasjon som skulle til for å stoppe det, at alarmen ble utløst, men at kontraktene likevel gikk igjennom. Det er et varsel om at noe i systemet virkelig svikter.

Denne saken illustrerer godt at dette ikke handler om enkeltpersoner som gjør noe galt. Det jeg er bekymret for, er heller hva som skjer i systemet når kontrollen fungerer akkurat godt nok til å oppdage et problem, men ikke godt nok til å stoppe det.

Denne saken er ikke et isolert tilfelle. Vi har hatt «maskesaken», vi har sett budsjettoverskridelser som har pågått i årevis uten at noen grep inn, vi har sett hundrevis av utløpte rammeavtaler som ingen fornyet, og vi har til og med sett ledere som har blitt siktet av Økokrim. Hvert enkelt tilfelle kan forklares, men summen av enkelteksemplene tegner et bilde av en sektor der kontrollen er mangelfull, og der konsekvensene av å varsle går feil vei.

Når statsråden sier at han ønsker en kultur der det er mulig å si fra, er det verdt å minne om et annet eksempel Dagens Næringsliv trakk fram. I en av deres artikler framgår det at en varsler som var ansatt i Forsvarsmateriell, ble oppsagt fordi han, i forbindelse med et varsel, sendte informasjon til Klagenemda for offentlige anskaffelser. Dette er eksempler som beviser at det, per nå, framstår som om man flere steder er ganske langt unna den kulturen forsvarsministeren selv beskriver at han ønsker.

Forsvarsministeren viste også til internrevisjonen som gjennomførte en undersøkelse av forbindelser mellom forsvarsansatte, tidligere ansatte og forsvarsindustrien, men han viste ikke til hva denne interne revisjonen konkret fant. Hva konkret fra internrevisjonen ønsker han å ta tak i? Det hadde vært fint å få høre noe om det også her.

Venstre støtter de store linjene i forsvarspolitikken. Vi vil bruke pengene, og nettopp derfor er spørsmålet om tillit til forvaltningen av de pengene, så utrolig viktig. Jeg vil legge til at jeg selv har vært så heldig å ha vært tre år i Forsvaret og sett hvor mange flinke folk som hver eneste dag jobber der til det beste for Norge. Også for dem er det viktig at vi tar grundig tak i disse problemstillingene.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [15:21:56]: Takk for debatten, og takk for anledningen til å redegjøre for hvordan vi jobber med styring og kontroll i forsvarssektoren.

Det er avgjørende viktig at vi bruker pengene i forsvarssektoren på en riktig og ansvarlig måte. Stortinget har vedtatt et historisk forsvarsløft. Etter fredagens beslutning skal Norge, som flere har sagt, og som jeg vil gjenta – det er viktig at vi husker det – bruke 1 854 mrd. kr i forsvarssektoren fram mot 2036. I tillegg kommer vår omfattende militære støtte til Ukrainas forsvarskamp. De store bevilgningene gjenspeiler den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i.

Vi følger opp forsvarskommisjonens tydelige anbefalinger og gjennomfører nå nødvendige reformer i sektoren. Det gjør oss godt rustet til å gjennomføre forsvarsløftet. Vi kan ikke gå tilbake til et system som ikke fungerte selv når sikkerhetssituasjonen var en annen og bevilgninger og ambisjoner var lavere.

Klar ansvarsdeling gir bedre styring og er nødvendig for at vi skal få best mulig forsvar for de pengene som bevilges. Vi trenger etatsjefer som har ansvar og myndighet til å ta de valgene som er best for Norges forsvarsevne. Derfor har vi gjennomført en sektorreform. Vi har innført styring basert på beste praksis og etablert kunnskap, og vi går fra detaljstyring til resultat- og effektstyring. Men delegering er ikke det samme som å slippe opp kontroll. Vi følger opp basert på risiko og vesentlighet. På områder med høy risiko iverksetter vi tiltak.

Vi kan ikke ha nulltoleranse for feil – det blir for lite effektivt – men da er vi avhengig av en kultur der feil avdekkes og korrigeres. Feil vil bli avdekket og korrigert også framover. Det er 25 000 ansatte i sektoren som hver dag gjør en veldig god jobb. Sektoren styres, overordnet sett, veldig godt. Men det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre, og det betyr ikke at vi skal akseptere at det er utfordringer i sektoren også. Vi har nulltoleranse for er korrupsjon, økonomiske misligheter og lovbrudd. Det vil bli påtalt, og det blir også avdekket av internkontrollen i flere saker. Det betyr at vi har mekanismer for å håndtere slike avvik på en ryddig måte, og vi bruker disse mekanismene. I mange av disse sakene har det kommet fram. Vi vil også fortsatt være avhengig av en kritisk presse som følger med, som på andre områder i samfunnet.

Vi vil og må fortsette å forbedre sektoren. Det er både et krav og en forventing. Vi er ikke i mål med reformen. Vi vil fortsette å implementere tiltak for forenklinger og bedre og mer effektfull styring og kontroll. Derfor ser jeg fram til et eksternt blikk på sektoren, slik Stortinget har bedt om. Jeg mener det kan gi oss nyttige innspill for videre utvikling og forbedring i det videre arbeidet med forsvarsløftet.

La meg få avslutte med å rette en takk til de om lag 25 000 ansatte i forsvarssektoren som hver dag går på jobb for norsk forsvarsevne og for å støtte Ukraina. De har fått mye større arbeidsoppgaver de siste årene. Vi er i ferd med å gjennomføre kompetanseoppbygging. Vi er ikke i mål med det heller, men mange gjør et ekstraordinært godt arbeid innenfor de rammene de hadde fra før, og nå skal de omsette flere midler på kortere tid, samtidig som verden er mer uforutsigbar enn den noensinne har vært.

Det er de som bygger forsvarsevnen, og derfor er jeg glad for at et samlet storting har sluttet seg til forsvarsløftet. Sammen skal vi bygge Det norske forsvaret for framtiden. Vi kommer fortsatt til å ha et stort blikk på hvordan vi skal avdekke misligheter, hvordan vi skal ta tak i feil, og hvordan vi stadig skal bli bedre. Da er vi avhengig av en sektor som kjenner reglene. Det er det vi følger opp gjennom etatsstyringen, og vi innfører også større kontroll når vi oppdager at det er større utfordringer enn vi visste fra før.