Mudassar Kapur (H) [11:10:42]: La meg starte med på vegne av saksordføreren, representanten Tage Pettersen fra Høyre å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Det kan for så vidt jeg også gjøre, og ikke minst for forståelsen for at vi sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fikk legge inn forslag i den siste runden. Det bidrar til en ryddigere innstilling for historiebøkene.

Integrering handler om å gi mennesker en ny sjanse, men det handler også om å verne om det norske fellesskapet. For oss i Høyre har det alltid vært en rød tråd i integreringspolitikken. Vi stiller krav fordi vi bryr oss.

Høyre har valgt å støtte forslaget om at en integreringserklæring skal erstatte dagens integreringskontrakt. Dette er et skritt i riktig retning for å bidra til tydelige forventninger om selvforsørgelse, respekt for grunnleggende rettigheter og likestilling samt retten til å leve et liv fritt for vold, tvang og negativ sosial kontroll.

Høyre ønsker at vi går flere skritt, og vi mener at vår foreslåtte borgerkontrakt ville hatt langt flere positive effekter. For det første ville den gitt den nyankomne tydelig veiledning om hva som kreves for å lykkes i Norge. For det andre ville den synliggjort samfunnets ansvar og forpliktelse til å tilby riktig verktøy og effektiv støtte. Dette ville styrket allmennhetens tillit til integreringspolitikken. For det tredje ville den gitt tydeligere konsekvenser, slik at den ikke bare blir symbolpolitikk.

Regjeringen skriver selv om sitt forslag at erklæringen ikke er foreslått som et kontrolltiltak, men kun som et støtteverktøy i kvalifiseringsløpet. På tross av at regjeringens forslag mangler avgjørende elementer, og integreringserklæringen framstår som en informasjonsbrosjyre med gode intensjoner, velger vi å støtte den med et flertall bak tre tydelige bestillinger til regjeringen:

Den første er en vurdering av å inkludere en bredere målgruppe enn den regjeringen selv har foreslått, etter modell fra den danske oppholds- og selvforsørgelseserklæringen. Den andre er en vurdering av ulike sanksjoner ved brudd på integreringserklæringen og hvordan dette eventuelt kan ses i sammenheng med rettigheter knyttet til permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Den tredje er en vurdering av konsekvenser ved manglende oppfyllelse av integreringsforpliktelsene, inkludert økonomiske sanksjoner og betydning for oppholdstillatelse i grove tilfeller.

Høyre skulle ideelt sett ønske gjennomslag for vår borgerkontrakt. Det fikk vi ikke. Da er det flere skritt i riktig retning at vi ved å støtte denne proposisjonen fra regjeringen sikrer flertall for flere av våre opprinnelige forslag. Når alt kommer til alt: Hvis vi ønsker bevegelse i et politisk felt, vil i hvert fall vi i Høyre i denne sammenheng mene at det er bedre å dytte det mer i retning av det som også er Høyres politikk og vårt primærstandpunkt, enn bare å bli stående stille eller eventuelt gå ned med flagget til topps i en sånn sak. Da er det bedre å få til litt bevegelse, og det er det vi gjør.

Isak Veierud Busch (A) [11:13:50]: Integrering handler i bunn og grunn om deltakelse, om arbeid, utdanning og språk, om frihet, likestilling og respekt for grunnleggende rettigheter, og om at alle som bor i Norge, skal ha reelle muligheter til å leve selvstendige liv.

Mange av dem som møter introduksjonsprogrammet, har flyktet fra krig, ødeleggelse eller politisk forfølgelse. De skal orientere seg i et nytt samfunn, lære et nytt språk og forstå nye normer og regler, ofte på svært kort tid. Det er lett å forstå at det kan være overveldende.

Da er det viktig at vi er tydelige – tydelige på hvilke rettigheter man har i Norge, men også på hvilke plikter og forventninger som følger med det å bo her. Det er derfor vi er glade for forslaget om å erstatte dagens integreringskontrakt med en integreringserklæring.

Gode norskkunnskaper, kunnskap om samfunnslivet og tilknytning til arbeid eller utdanning er helt avgjørende for varig integrering. Integreringserklæringen skal bidra til nettopp dette og gi klar og tidlig informasjon om rettigheter, plikter og grunnleggende verdier i det norske samfunnet.

Erklæringen bygger på verdier og rettigheter som også følger av norsk lov: personlig frihet, selvbestemmelse, likestilling, foreldreansvar og retten til å leve et liv fritt for vold, tvang og negativ sosial kontroll, som vi bl.a. har diskutert tidligere i dag.

Arbeiderpartiet mener det er rett at alle deltakere i introduksjonsprogrammet – og dette omfatter også familiegjenforente til flyktninger – skal signere integreringserklæringen. Det gir forutsigbarhet og tydeliggjør gjensidige forventninger, både for deltakerne og for kommunene.

Dette må også ses i sammenheng med vår øvrige politikk på området. I fjor styrket vi integreringsloven for å gjøre introduksjonsprogrammet mer arbeidsrettet og gi bedre muligheter til å fullføre videregående opplæring. Vi har foreslått en ny integreringsstønad som knytter økonomisk støtte tettere til aktivitet og kvalifisering, og vi holder på med en ny integreringsstrategi for å redusere sysselsettingsgapet og bekjempe negativ sosial kontroll.

Det er også viktig at ordningen evalueres etter innføring, for vi må sikre at den fungerer etter hensikten, og at den ikke gir utilsiktede virkninger. I den forbindelse er Arbeiderpartiet glad for anmodningsvedtakene flertallet har funnet fram til, der vi ber regjeringen vurdere en bredere målgruppe, se på sanksjoner ved brudd og vurdere konsekvenser ved manglende oppfyllelse av forpliktelsene.

Det er fordi vellykket integrering handler om både rettigheter og plikter. Når vi lykkes med integrering er det av det gode, men når vi ikke lykkes, er det skadelig både for samfunnet og for den enkelte. Dette er det viktig at vi treffer godt med, og det er derfor disse spørsmålene også fortjener grundige vurderinger. Målet vårt er klart: flere i arbeid og færre utenfor.

Erlend Wiborg (FrP) [11:16:57]: Det er nesten litt fascinerende å se at Arbeiderpartiet plutselig oppdager at integrering krever krav og forventninger. I årevis har Fremskrittspartiet tatt opp problemet knyttet til manglende integrering, og altfor ofte har svaret fra venstresiden vært bortforklaringer og anklager mot dem som tør å ta opp problemene.

Nå kommer regjeringen med en såkalt integreringserklæring. Problemet er først og fremst at dette er symbolpolitikk. Man skal signere et papir om at man skal respektere norske verdier, lære norsk og delta i samfunnet, men hva skjer dersom man lar være? Hva skjer hvis man ikke vil integreres? Hva skjer hvis man begår kriminalitet, dersom man motarbeider likestilling, ytringsfrihet og barns rettigheter? Svaret er i praksis ingenting, og det er nettopp derfor Fremskrittspartiet ikke støtter dette forslaget. Norge trenger ikke flere symboler. Norge trenger en integreringspolitikk med reelle krav og reelle konsekvenser.

Det mest skuffende i denne saken er egentlig Høyre. Høyre har helt rett når de i merknader sier at regjeringens forslag mangler avgjørende elementer, og at det fremstår som en informasjonsbrosjyre med gode intensjoner. Allikevel velger Høyre å gi sin støtte til Arbeiderpartiet. Hva får de igjen? Jo, de får igjen nye vurderinger – ikke noe politikk, men at regjeringen skal vurdere den politikken regjeringen har sagt nei til. Man skal vurdere bredere målgrupper, vurdere sanksjoner, vurdere konsekvenser, men dette har regjeringen allerede vurdert og allerede sagt nei til.

Det er synd, for Høyre kunne valgt en annen vei. De kunne gått sammen med Fremskrittspartiet og bidratt til en reell og forpliktende integreringskontrakt, som vi har til behandling etter forslag fra Fremskrittspartiet, en kontrakt som faktisk stiller krav om at man lærer seg norsk, at man kommer i arbeid, at man respekterer norske lover og grunnleggende verdier, at man ikke begår kriminalitet, og at man aksepterer likestilling, frihet og demokrati – og viktigst av alt: at manglende vilje til integrering faktisk får konsekvenser.

Fremskrittspartiet mener det må kunne få betydning for permanent opphold, statsborgerskap og retten til å bli værende i Norge dersom man aktivt motarbeider integrering eller begår alvorlig kriminalitet. Det å bo i Norge er ikke bare en rettighet, det innebærer også plikter.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:19:53]: Integrering handler om langt mer enn å oppfylle krav. Det handler om muligheten til å delta, bidra og høre til i samfunnet. Derfor er det helt avgjørende hvilke virkemidler vi velger, og hvilke signaler vi sender.

Flertallet i komiteen går lenger enn regjeringens opprinnelige forslag. De ber om at integreringserklæringen utvides til en bredere gruppe, etter modell fra Danmark, og åpner for at konsekvensene kan knyttes til både oppholdstillatelse, statsborgerskap og økonomiske ytelser. Om ikke regjeringens forslag var feil i utgangspunktet, gjør nå Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre det enda verre her i salen. Hva betyr egentlig dette i praksis? Det betyr at en ordning med usikker effekt ikke bare blir videreført, men utvides til flere folk. Det betyr at noe som framstilles som en erklæring, i realiteten kan utvikle seg til et kontrollverktøy, og det betyr at rettigheter i større grad kobles til hvordan man oppfyller sine formelle forpliktelser.

Det mest alvorlige her er koblingen til sanksjoner. Når flertallet ber om at konsekvensene for oppholdstillatelse og statsborgerskap utredes, da snakker vi om tiltak med svært store konsekvenser i enkeltmenneskers liv. Da er vi langt forbi – langt forbi – pedagogiske tiltak. Da beveger vi oss i retning av en politikk der integrering skal håndheves gjennom sanksjoner, og, slik det ser ut, gjennom hele livet til den som har signert erklæringen, så det vil heller ikke gå ut på dato. SV mener at det er å gå i helt feil retning.

Integrering kan ikke sanksjoneres fram. Den skjer gjennom arbeid, utdanning, språk og deltakelse i fellesskapet. Når flertallet samtidig åpner for økonomiske sanksjoner, forsterker det også en utvikling der ansvaret for integrering i stadig større grad legges på folk alene. Det er en forenkling, for vi vet at manglende integrering også handler om strukturelle forhold. Det handler om tilgang til arbeid, om diskriminering, manglende opplæring og svake inkluderingsarenaer. Vi må være oppmerksomme på signaleffekten, for når vi både utvider målgruppen, innfører erklæringer og utreder strengere sanksjoner, skaper det også et møte med det offentlige som oppleves mer kontrollerende enn inkluderende. Det svekker tilliten, og uten tillit får vi heller ingen integrering. Det har jeg sagt før, i andre debatter i denne salen.

Her flytter flertallet med sin tilråding balansen – fra tillit og fellesskap til kontroll og sanksjon. SV er tydelig på at vi må gjøre det motsatte. Dette er et politisk veivalg. Flertallet velger en retning med mer kontroll, flere krav og strengere reaksjoner. SV velger en annen vei, en som bygger folk opp. Vi gjør det gjennom tillit og reelle muligheter, og det er den politikken Norge trenger nå.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:23:19]: Integreringsarbeidet i dag foregår i kommunene i arbeidslivet og i frivilligheten. Dette arbeidet foregår hver dag i alle landets kommuner. Forskrifter, regelverk og lover må støtte opp om dette arbeidet.

Det er rett og rimelig å stille krav og forventninger til dem som kommer til Norge. Det er viktig at de lærer seg hvilke forventninger samfunnet har til dem og hvilke plikter de har. Gjennom dette skaper vi et godt utgangspunkt for arbeidet med integrering videre. Hver person som kommer til Norge, må være aktiv i å bli en del av samfunnet, lære seg språket og skaffe seg en jobb. Det er bra for samfunnet, det er bra for lokalsamfunnet, og det er bra for den enkelte.

I dag har vi en integreringskontrakt som skal oppfylle dette formålet. Regjeringen ønsker å erstatte denne med en integreringserklæring. Som flere av høringssvarene sier, må denne erklæringen faktisk føre til konkrete krav og forpliktelser, og at den enkelte bidrar til deltakelse i arbeid og utdanning. Vi må også se om dette har en positiv effekt på integreringen. Det er hele hensikten med å gjøre en endring og innføre en erklæring.

Senterpartiet forventer at regjeringen evaluerer ordningen når den har virket en stund, og kritisk går igjennom den etablerte praksisen for å se om dette har ført til bedre integrering. Uansett: Den viktigste delen av integreringen er å være en del av et samfunn og bli likestilt med alle som er rundt seg.

Det er svært viktig at regjeringen merker seg disse høringsinnspillene. I utarbeidelsen av forskriften og den videre gjennomføringen av integreringserklæringen, forventer Senterpartiet at regjeringen tar disse bekymringene på alvor og sørger for at erklæringen ikke fører til mer byråkrati. Det må være enkelt å gjennomføre dette i praksis. Regjeringen må også ta på alvor de bekymringene som er knyttet til kostnadene for innføring, bl.a. med tanke på utgifter til tolk m.m., og hvis det viser seg at dette ikke kan løses innenfor dagens rammer, skal ekstrautgifter fullt ut kompenseres fra staten.

I behandlingen av denne saken har det blitt fremmet tre forslag som Senterpartiet støtter. Vi mener at regjeringen bør se på om det bør inkluderes en bredere målgruppe i integreringserklæringen enn det regjeringen opprinnelig la opp til. Det må også ses på om det skal være sanksjoner, f.eks. knyttet til permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Skal dette ha en effekt, må vi tørre å stille krav. Med disse forutsetningene vil Senterpartiet støtte proposisjonen.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:26:34] (komiteens leder): Når vi debatterer denne saken om integreringserklæring, tenker jeg på hun som har kommet til Norge som forfulgt forfatter og opposisjonell i hjemlandet; han som kommer fra et land hvor ulike bøker er forbudt å lese – men han leste dem likevel – hvor posten din overvåkes, hvor moralpolitiet passer på hvordan du oppfører deg, og helst hvordan du tenker; han som har risikert livet i motstandsbevegelsen mot et undertrykkende regime; hun som har vært aktivt medlem av et forbudt parti som kjemper for sin minoritets rettigheter; hun som kommer fra et land hvor kvinner nektes å leve et fritt liv, som kom til Norge nettopp for å kunne være fri, og så måtte kjempe i årevis for å få bli; han som har vært fengslet og torturert.

Og så blir jeg så flau. Jeg blir så flau over hvordan de skal bli tatt imot i Norge, selv om jeg kommer til å stemme mot det som foreslås vedtatt i dag. Det er altså disse menneskene vi gjennom en integreringserklæring skal få til å si: Ja, jeg anerkjenner at jeg må lære norsk. Jeg anerkjenner at jeg må bli økonomisk selvstendig. Jeg anerkjenner at kvinner og menn har like rettigheter og plikter. Jeg anerkjenner at alle mennesker har rett til å leve i frihet og trygghet.

Kanskje noen av dem som faktisk har kjent på kroppen hva det vil si ikke å leve i frihet og trygghet, vil tenke: Ja, er det noe jeg anerkjenner, så er det det – men er det ikke litt rart at jeg må skrive under på det? Og videre: Dersom jeg har barn, anerkjenner jeg at jeg skal oppdra og forsørge barnet og gi det god omsorg. Jeg anerkjenner at det kan medføre straff dersom jeg ikke følger norske lover. Kanskje vi også skulle lagt til: Jeg anerkjenner at jorden er rund. Eller: Jeg anerkjenner at dette nye landet, Norge, har behov for at jeg skal skrive under på et papir at jeg anerkjenner at hvis jeg har barn, må jeg oppdra og forsørge barnet og gi det god omsorg.

Jeg blir så flau over at vi skal ta imot mennesker som kommer til Norge som flyktninger, med en sånn paternalisme, mistillit, ydmykelse, stigmatisering og undervurdering. Vi liker å tenke at vi er et samfunn som bygger på gjensidighet og tillit. Da er det rart å gå fra en integreringskontrakt som inneholder både plikter og rettigheter, til en ensidig erklæring.

Antirasistisk Senter skriver i høringssvaret sitt:

«Etter vårt syn hviler både kontrakten og erklæringen på feilaktige og stigmatiserende premisser, og de bidrar til å forsterke en utvikling i integreringspolitikken preget av mistillit, symbolpolitikk og stigmatiserende forestillinger om innvandrere og flyktninger.»

God integrering skapes ikke gjennom å signere et dokument eller en formell erklæring, og særlig ikke av en sånn karakter. Det skjer gjennom mellommenneskelig kontakt, møter med lokalsamfunn og konkrete tiltak som gir den enkelte muligheten til å delta i arbeidsliv, utdanning og samfunnsliv. Så enkelt er det.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:29:34]: Jeg vil starte med å takke representantene fra SV og Rødt for gode og viktige innlegg i denne debatten.

Forslaget om å erstatte dagens integreringskontrakt med en ensidig integreringserklæring føyer seg inn i en rekke av forslag fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som ikke bygger på kunnskap om hva som faktisk skaper god integrering, men på et ønske om å framstå strengest mulig. Det finnes ikke faglig belegg for å si at det å signere en erklæring gir noe som helst bedre integrering. Det vi derimot vet at fungerer, er norskopplæring, familie, gode lokalsamfunn og økonomisk trygghet. Folk blir integrert når de får muligheten til å delta i samfunnet rundt seg – og blir inkludert.

Det er absurd at Arbeiderpartiet og regjeringen under overskriften «integrering» stadig inviterer til debatter som handler om tiltak som vil bidra til usikkerhet, mistillit, isolasjon og fattigdom – nøyaktig det motsatte av det vi vet at faktisk fungerer.

Dette er symbolpolitikk, men symbolikken er svært tung. Når man går fra en gjensidig integreringskontrakt – der både kommunen og den som kommer til Norge, har et ansvar – til en ensidig erklæring om «norske verdier», sender man et signal om at de som kommer hit, først og fremst er et problem. Det bidrar til et narrativ om at mennesker som kommer til Norge, ikke deler grunnleggende verdier om demokrati og respekt for loven. Det er feil, og selv symbolpolitikk kan få reelle konsekvenser.

Mange som kommer til Norge, har begrenset norskforståelse, naturlig nok, men også begrensede leseferdigheter. Hvordan skal vi da, kjære regjering, sikre at de som kommer hit, faktisk forstår hva de signerer på? Særlig problematisk blir dette dersom brudd på erklæringen skal kunne sanksjoneres, for hva betyr egentlig et brudd på norske verdier i 2026? Hvem skal definere det? Og skal vi i praksis ende opp med ett sett lover for folk som er født her, og et annet for folk som er født en annen plass i verden? Dette skaper store praktiske, etiske og rettssikkerhetsmessige problemer – alt for et tiltak som vi ikke har noen grunn til å tro at kommer til å styrke integreringen.

Selv uten de store juridiske problemstillingene dette reiser, f.eks. om hvem som skal ha i oppgave å dømme og sanksjonere at noen ikke har norske nok verdier, er dette et tiltak som kan skape mer byråkrati og legge bånd på de ressursene som handler om de reelt viktige integreringstiltakene. Dette forslaget kan altså ende med å svekke integreringen.

Integrering skjer ikke fordi staten får flere underskrifter på et papir, det skjer når mennesker får mulighet til å lære språk, få jobb, delta i samfunnet og bli en del av fellesskapet – eller som Arbeiderpartiet kanskje kunne ha sagt det før: like muligheter.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:32:47]: Jeg sitter jo ikke i kommunalkomiteen selv, jeg bare skygger mange av sakene derfra. Da jeg skulle se over forslagene i innstillingen i denne saken, måtte jeg dobbeltsjekke saksnummeret, for jeg mente å huske at vi nettopp hadde tatt stilling til det samme. Denne saken har nemlig noen påfallende likheter med saken om borgerkontrakt som vi behandlet 5. mai. Den gangen stemte KrF for forslaget om å utvide målgruppen for en sånn erklæring eller kontrakt utover regjeringens forslag, og for at det også måtte være reelle konsekvenser ved brudd. De forslagene fikk dessverre ikke flertall, men da er det desto mer gledelig i dag at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå er med på et flertall som har mye av den samme substansen som de forslagene.

Vellykket integrering er avgjørende både for den enkeltes mulighet for å bygge et godt liv i Norge, og for samfunnets samhold og tillit. Konsekvensene når vi ikke lykkes, ser vi tydelig. Vi ser det i sysselsettingstallene, vi ser det i levekårsstatistikken. Dårlig integrering koster, både menneskelig, sosialt og økonomisk. De som kommer til Norge på lovlig måte, har rett til mye fra storsamfunnet. Da er det også rimelig at vi stiller krav tilbake.

KrFs syn på saken har ikke endret seg siden 5. mai. Både dagens integreringskontrakt og integreringserklæringen regjeringen først presenterte, var i all hovedsak symbolske. De var ikke koblet til oppholdstillatelsen, og det ville i praksis ikke ha fått noen konsekvenser for den enkelte å bryte innholdet. Det var derfor KrF stemte for borgerkontrakt som en gjensidig forpliktelse der den nyankomne forplikter seg til å ta ansvar for å bli en del av det norske samfunnet, og samfunnet tydeliggjør sine forpliktelser tilbake.

Det vi vedtar i dag, er noe annet og bedre enn det regjeringen først la fram. Erklæringen i seg selv tydeliggjør forventningene om likestilling, foreldreansvar, plikt til selvforsørgelse og respekt for norsk lov, og det er bedre enn dagens integreringskontrakt. Vel så viktig er det at flertallet samtidig også ber regjeringen vurdere både bredere målgrupper, sanksjoner ved brudd og kobling til permanent oppholdstillatelse.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:35:17]: For Arbeiderpartiet handler integreringspolitikken grunnleggende om arbeid, fellesskap og like muligheter.

Et samfunn med høy tillit og små forskjeller forutsetter at flest mulig deltar i arbeidslivet, lærer seg norsk og kjenner verdier og forpliktelser som ligger til grunn for samfunnet vårt. Regjeringen foreslår derfor altså å innføre en integreringserklæring som skal signeres av alle som deltar i introduksjonsprogrammet. Dette omfatter også familiegjenforente til flyktninger.

Erklæringen tydeliggjør den enkeltes ansvar for å delta i arbeids- og samfunnsliv og bli selvforsørget. Den slår også fast grunnleggende rettigheter til utdanning, arbeid og deltakelse, og retten til frihet, trygghet og til å bestemme over eget liv – stikk i strid med det regimet mange har flyktet fra. Den tydeliggjør også ansvaret som følger med det å være foreldre i Norge, og at brudd på norsk lov får konsekvenser, på lik linje med alle borgere i Norge.

Jeg opplever at det er bred enighet om målet: bedre integrering og flere i arbeid. Spørsmålet er ikke om vi skal stille krav og stille opp for folk, men om hvordan vi gjør det på en måte som virker hensiktsmessig.

Regjeringen jobber langs flere spor samtidig, og integreringserklæringen er ett av flere tiltak. Vi har allerede styrket integreringsloven, med mer arbeidsretting og bedre muligheter for å gjennomføre videregående opplæring i introduksjonsprogrammet. Det gir et mer målrettet og bedre integreringsløp, med klarere forventninger til både deltakere og kommunene.

Vi har også foreslått en ny integreringsstønad, som tydeliggjør sammenhengen mellom aktivitet, kvalifisering og økonomisk støtte. I tillegg jobber vi med en ny integreringsstrategi, med mål om å redusere sysselsettingsgapet, fjerne barrierer for deltakelse og fortsette krafttaket mot negativ sosial kontroll.

Integreringserklæringen vil tydeliggjøre ansvar og forventninger. Den vil bidra til å etablere klare rammer tidlig i integreringsløpet. Målet er at flere deltar aktivt i arbeids- og samfunnsliv og forsørger seg selv, men det handler også om å bygge et samfunn basert på tillit, inkludering og muligheten til å leve et godt og fritt liv i Norge.

Marian Hussein (SV) [11:49:58]: Vi innvandrere, vi som ikke er født her, vi er ikke problemer. Vi er naboene deres, klassekameratene deres, vennene deres og akkurat her også kollegene deres. Neste år er det 30 år siden familien min kom til Norge. På disse 30 årene har Norge blitt formet av mennesker med ulike historier, bakgrunner og erfaringer. Vi har vokst sammen i nabolag, på skoler, i arbeidslivet og i demokratiet vårt. For meg har Norge vært et land med muligheter jeg aldri kunne ha forestilt meg, et land der barn og flyktninger kan drømme, der en jente som kom gjennom familiegjenforening, kan bli valgt til denne nasjonalforsamlingen. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av politiske valg, valg om å bygge fellesskap og tillit, ikke frykt.

Men altfor lenge har innvandringsdebatten vært preget av nettopp frykt, av en retorikk som deler mennesker inn i oss og dem, anført av FrP. De siste årene har dette fått stadig sterkere fotfeste, og det er en retorikk vi må ta et oppgjør med, for virkeligheten forteller også en annen historie. Jeg tilhører generasjonen mange ble advart mot, særlig av Carl I. Hagen, men vi er ikke trusselen. Vi er kollegaer, naboer, venner og medborgere. Norge har ikke blitt dårligere fordi vi har blitt mer mangfoldige. Tvert imot, vil mange si, Norge har blitt rikere – menneskelig, kulturelt og sosialt.

Derfor er det problematisk når politikken reduseres til symboler. Når regjeringen foreslår å erstatte integreringskontrakt med en integreringserklæring, framstår det som om inkludering kan skapes gjennom underskrifter på et ark. Det kan det ikke. Inkludering skapes ikke av erklæringer. Det skapes gjennom politikk som gir mennesker reelle muligheter til arbeid, til utdanning, til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Når politikken i stedet for å individualisere ansvaret skyver det over på enkeltmennesker og moraliserer, risikerer vi å svekke, ikke styrke arbeidet for inkludering. Her hviler det et stort ansvar på oss i Stortinget, for det handler ikke bare om enkeltforslag, det handler om hvilken retning vi velger for samfunnet vårt. Vi kan velge en retning som bygger fellesskap, eller en retning som forsterker forskjeller.

Og til Arbeiderpartiet og Høyre: Dere kan velge en annen vei enn gjørmebryting med Wiborg og FrP. Dere kan velge inkluderingspolitikk, ikke en integreringspolitikk som peker på de andre.

Solveig Vestenfor (A) [11:53:14]: Ja, me kan tenkja oss at me kjem til eit land som me ikkje kan mykje om – og alle ynskjer sjølvsagt å lykkast. Denne integreringserklæringa handlar om å tydeleggjera kva norske styresmakter forventar av dei som kjem hit til landet og deltek i introduksjonsprogrammet. Det handlar om forpliktingane deltakarane har til å ta del i arbeids- og samfunnsliv og verta sjølvforsørgde. Det handlar òg om å tydeleggjera at alle, uansett kjønn, har lik rett til utdanning, arbeid og deltaking i demokratiske prosessar, og at alle har rett å leva i fridom og tryggleik og bestemma over eige liv. Og så handlar det om å lyfta fram det ansvaret som følgjer med å vera foreldre i Noreg, og at brot på norsk lov sjølvsagt kan medføra straff. Så kjernen i dette handlar om den personlege fridomen, om sjølvbestemming og sjølvforsørging, om likestilling, om foreldreansvar og om straffansvar, som faktisk gjeld oss alle her i landet. Integreringserklæringa møter nye innbyggjarar med forventing og ansvar, men òg med deltaking og involvering. Det handlar om å ta vare på folk og dei moglegheitene folk har, og gje dei gode moglegheiter og rammer, og det handlar om forventing og deltaking.

Og til Raudt: Det hadde ikkje plaga meg om eg kom til eit land der eg ikkje var kjent, å skulle skriva under på ei erklæring eg alltid var einig i, men viss det var framandt for meg, er det godt å få informasjonen. Det handlar om å vera trygg på dei verdiane eit land har, å vera kjent med både kva plikter og rettar me har i dette samfunnet. Då dette med integreringserklæringa vart kjent, då statsråd Stenseng lyfta dette fram i nyheitene, var imamen på Grønland veldig begeistra for forslaget. Det gjorde meg veldig trygg.

Integreringserklæringa handlar om at det skal vera mogleg for alle å verta møtt med tillit og inkludering, og at ein skal få moglegheit til å leva eit godt liv, til å lykkast, til å bidra og til å vera ein ressurs, som me alle – heldigvis – veit at veldig, veldig mange er.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:55:57]: Av og til kan jeg lure på om vi leser ting med veldig forskjellige briller. Det er ingen som er uenig i innholdet i den foreslåtte integreringserklæringen, men det handler jo ikke om informasjon, det handler om noe man skal skrive under på, og at det nå også foreslås at det skal sanksjoneres og straffes hvis du ikke følger opp det som står der. Så å kalle dette å bli møtt med tillit gjør meg veldig forundret. Og som om ikke denne integreringserklæringen er ille nok, selv om det på en måte i utgangspunktet kan kalles for symbolpolitikk, har altså Arbeiderpartiet gått i en uhellig allianse med høyresiden om å ville ha sanksjoner knyttet til brudd på integreringserklæringen, f.eks. ved å knytte det til permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap og gå inn for konsekvenser ved manglende oppfyllelse, inkludert økonomiske sanksjoner. Men hvordan skal dette operasjonaliseres? Hvordan skal brudd på en verdibasert erklæring defineres, dokumenteres og vurderes, og hvordan skal rettssikkerheten ivaretas? Jeg fikk ikke noe godt svar på spørsmålet mitt om det fra statsråden i stad.

Så sent som i går kunne vi lese i FriFagbevegelse om en kvinne som ikke finner seg jobb. Hun kommer fra Kenya, har lært seg norsk, har studert i Norge og har gjennom 20 år ikke fått annet enn vikariater. Er hun blant dem som skal straffes for ikke å ha jobb og kommet seg inn i arbeidslivet? Eller: Hvem skal vurdere om du har gitt barnet ditt god nok omsorg og støttet nok opp om barnets utvikling? Hvordan skal det bedømmes om du har levd godt nok opp til anerkjennelsen av frihet til å være den man er? Utdanningsforbundet skriver det godt i høringsuttalelsen sin:

«Det er uetisk å kreve at nyankomne skal signere en erklæring før de forstår det norske samfunnet. Likestilling, demokratiske prosesser og omsorg er ulikt oppfattet og nyankomne må kurses i dette før de signerer erklæringen. Erklæringen kan derfor oppfattes som diskriminerende i seg selv; siden områder knyttet til egen overbevisning, kan synes å måtte fravikes.»

Det er også sånn at Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at brudd på integreringserklæringen ikke bør sanksjoneres. De sier kloke ting. Dersom det skal innføres flere sanksjoner, må det sikres at det er tydelig for flyktningen hvilke av punktene i integreringserklæringen som eventuelt skal eller kan sanksjoneres, hva som utløser sanksjoner, og hvilke sanksjoner som er aktuelle, fordi formuleringer som «følge opp», «delta aktivt», «oppdra» og «forsørge» ikke er egnet som kriterier for sanksjoner.

Integrering er et gjensidig ansvar og samarbeid, så det å bytte ut det som i dag fremmer både gjensidighet og fokus på det konkrete introduksjonsprogrammet med dette merkelige byggverket, kommer ikke til å fungere. Det er trygghet, vennlighet og tillit, ikke trusler, sanksjoner og mistillit, som fremmer integrering.

Isak Veierud Busch (A) [11:59:05]: Når man følger den debatten vi har gående i denne saken her, kan man få flere inntrykk. Man kan på den ene siden få inntrykk av at integreringen i Norge har vært helt håpløst mislykket. På den andre siden kan man få inntrykk av at det har vært en dundrende suksess, og at vi skal fortsette akkurat som i dag. Jeg tror sannheten ligger midt imellom der et sted, og det tror jeg også stortingsflertallet erkjenner, når man i dag danner flertall for å prøve ut noen nye grep.

Det gjør man ikke fordi man ønsker å være slem med folk eller gjøre ting vanskeligere. Motivasjonen for å prøve ut nye integreringspolitiske grep og gjøre endringer underveis der, handler rett og slett om at man ønsker at folk skal kunne lykkes bedre. De som kommer til Norge, skal kunne lykkes bedre med å skape seg et godt liv i Norge. Det tror jeg er mulig. Alt fungerer ikke perfekt i dag, og den viljen til faktisk å prøve ut ny politikk på et komplisert område som integrering, tror jeg det er viktig at stortingsflertallet har med seg.

Alt er ikke perfekt i dag, men alt er heller ikke helt håpløst. Det er nettopp derfor politikken på dette området også må være i bevegelse. Det sier stortingsflertallet i dag, og det tror jeg er helt riktig.

Erlend Wiborg (FrP) [12:00:44]: Aller først har jeg et spørsmål til presidenten: Er «moralposering» uparlamentarisk?

Erlend Wiborg (FrP) [12:01:04]: Da takker jeg presidenten for svaret, for jeg refererer til innlegget fra Sosialistisk Venstrepartis nestleder, Marian Hussein, som etter min mening drev med moralposering. Hun gjorde seg høy og mørk fra denne talerstol og angrep bl.a. Fremskrittspartiet for vårt syn på og ønske om å stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken. Saken var tydeligvis ikke spesielt viktig for henne, for i det sekundet innlegget var holdt ferdig, forlot hun salen, istedenfor å høre hva Fremskrittspartiet og de andre i denne salen faktisk mener om denne saken. Jeg må si jeg synes det er underlig.

Jeg må også si at innlegget fra Rødts komitéleder var underlig, da hun mente at det at alle ønsker å bli fullt ut integrert, og at alle respekterer grunnleggende norske verdier og grunnleggende norske lover, er like selvfølgelig som at jorden er rund. Jeg må minne representanten om at vi i forrige sak diskuterte negativ sosial kontroll. Da var alle enige i at det er en stor utfordring vi må slå hardt ned på, og at negativ sosial kontroll er et åpenbart eksempel på personer som ikke respekterer grunnleggende norske verdier.

Det er én ting jeg er enig med både Sosialistisk Venstreparti og Rødt i. Det er at god integrering ikke skjer ved å signere en erklæring. Der stopper også enigheten. Fremskrittspartiet mener at skal man få til god integrering, må vi faktisk stille krav. Det å stille krav til mennesker er ikke å være slem, det handler om å ta mennesker på alvor. Skal krav ha en effekt, må det ha også en konsekvens om man ikke følger de kravene som blir stilt. Det er det som skiller Fremskrittspartiet fra de andre partiene i denne salen.

Jeg håper at Høyre, når de kommer ut av Arbeiderpartiets vurderingsfavn, da kan støtte Fremskrittspartiets forslag om en forpliktende integreringskontrakt, som ligger til behandling i Stortinget, der vi stiller krav om at om man skal bo i Norge, må man lære seg norsk, komme seg i arbeid, respektere norske lover og grunnleggende verdier, ikke begå kriminalitet og akseptere likestilling, frihet og demokrati.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:04:02]: Når vi debatterer integrering, tror jeg det er svært viktig at vi hører på hva folk sier i sine innlegg, før man går bastant ut og mener det motsatte. Jeg har ikke hørt et eneste innlegg her i dag som ikke er for at vi skal integrere, som ikke er for at vi skal sørge for at folk kommer inn i dette fellesskapet. Da tror jeg at vi må gå tilbake til det som skjer ute i alle disse kommunene som jobber med dette til daglig, og til denne integreringserklæringen, som vi har tvilt oss fram til å være med på fordi vi er opptatt av at det må evalueres, det kan være noen byråkratiske elementer her, og jeg er enig med komitélederen i at det kan være vanskelig å gjennomføre den type sanksjoner. Men samtidig er jo dette en integrering som skal gjennomføres som en del av introduksjonsprogrammet. Det er faktisk det som står i vedtaket. Det skal være en del av introduksjonsprogrammet, basert på en integreringsplan. Slik jeg oppfatter det, skal denne planen være en dialog mellom dem som er en del integreringsprogrammet, og så signerer man denne planen til slutt, om hvilke rettigheter og forpliktelser man har når man skal jobbe med disse tingene i fem år.

Introduksjonsprogrammet har utviklet seg voldsomt på den tiden det har vært. Som ordfører har jeg har opplevd et introduksjonsprogram som var forholdsvis snevert. I dag favner det bredt, det favner vidt, og det blir bedre og bedre og er grunnlaget for at folk skal komme seg inn i samfunnet. At vi da mener at dette også dreier seg om rettigheter og plikter, er ikke noe annerledes enn ellers i det norske samfunnet. Det også dreier seg om rettigheter og plikter. Dette er en plan som man sammen undertegner helt konkret i forbindelse med introduksjonsprogrammet.

Også vi har vært med på noen av forslagene som tydeliggjør akkurat dette med rettigheter, plikter og konsekvenser. Det er det som er dette flertallsvedtaket. Jeg tror dette er til det gode, men samtidig må vi selvfølgelig, som man har gjort i introduksjonsprogrammet gjennom mange år, finne ut om det er best egnet, etter en evaluering.

Mudassar Kapur (H) [12:07:15]: I debatten om integrering, som jeg har fått gleden av å følge over en del år, er det ofte sånn at de som har en optimisme rundt integreringen, ofte blir kalt for dumsnille, og de som ønsker å ha et strammere grep om dette, veldig fort blir kalt for innvandrerfiendtlige, og de som mener at det kanskje finnes en gyllen middelvei, eller at man må se litt an og vurdere forskjellige hensyn, blir kalt for tiltaksløse. Jeg tror at hvis vi skal ha en god debatt om integrering i landet vårt, er det for det første viktig at vi slipper til alle stemmer uten å stemple dem den ene eller andre veien. Det andre er at jeg tror det også bidrar til litt mer legitimitet rundt de løsningene vi etter hvert kommer fram til. Det er i hvert fall min inngang til dette.

Man skal ikke karakterisere andre partier, og vi skal heller ikke snakke for mye om andre forslag enn dem som er til behandling, men jeg ble utfordret av FrP, og jeg har sett litt på dette forslaget fra FrP som bare handler om ikke-vestlige innvandrere. Jeg skal i hvert fall ikke beskylde FrP for bare å gå etter én folkegruppe, for det tror jeg ikke FrP gjør. Men jeg er mer redd for at de rett og slett er litt naive, litt slappe og ikke helt påskrudd i den saken. Jeg mener at alle som kommer til Norge, skal signere en borgerkontrakt eller integreringserklæring. Alle bør gjøre det, uavhengig av hvilken bakgrunn de har. Jeg mener at selv om du kommer til Norge fra en ikke-vestlig del av verden, så gjelder norske lover, norske plikter og norske verdier helt likt for alle. Det at Fremskrittspartiet har en litt naiv inngang til dette og egentlig ikke har lyst å stille de samme kravene til alle innvandrere, er rett og slett litt slapt, men vi skal selvfølgelig ta en vurdering av de forslagene som kommer.

Jeg vil bare avslutte med å nevne det å komme til Norge og følge norske verdier og ikke minst den felles kulturen vi har, lovene vi har, reglene vi har, ytringsfrihet, god frihet til barna og negativ sosial kontroll, som vi har diskutert. Alt dette må da gjelde alle som innvandrer til Norge. Jeg har i hvert fall mye høyere forventninger til dem som innvandrer til Norge, enn det FrP ser ut til å ha, gitt at de går for en såpass smal gruppe når alt kommer til alt. Det er i hvert fall en liten refleksjon, og så gleder jeg meg selvfølgelig til å behandle det forslaget når det en eller annen gang kommer utpå høsten. I mellomtiden må vi få tempo på det arbeidet vi nå får flertall for, og så kommer vi tilbake til resten senere.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:10:32]: Jeg skal gjøre et forsøk på å ha denne debatten med innestemme. Det er som representanten Mudassar Kapur sier: Vi har alle ulike briller, synspunkter og innganger, og det er som oftest legitime og gode intensjoner bak. Men vi som sitter i denne salen, er stort sett utrustet med ulike ryggsekker: hva vi har oppvokst med, hva vi har opplevd, det som ligger bak oss som har formet oss til de menneskene vi er i dag. Mange som har kommet til Norge som flyktninger, har en helt annen ryggsekk enn mange av oss som sitter her, selv om også noen som sitter her, har de erfaringene i ryggsekken sin.

Når det blir sagt at det er helt enkelt å signere på dette, så ber jeg dere også om å ha med i tankerekken alt det som mange har måttet stå i hver eneste dag på butikken, i møte med skolen, den strukturelle, underliggende, kanskje aldri uttalte rasismen, også før de kom til Norge. Og når vi legger fram et brev, en integreringserklæring, og sier «du må signere på at du skal følge norsk lov», kan det høres slik i ørene eller i bakhodet på den som skal signere: «Hvorfor tror du jeg ikke skal det? Selvfølgelig er jeg for likestilling. Selvfølgelig er jeg glad i ungene mine».

Det er ikke rart at folk som har opplevd dette over mange år, får den opplevelsen. Og når vi har denne debatten nå, hvor mange av oss har ulike ryggsekker og ulike erfaringer, ber jeg oss også om å tenke på hva andre opplever, og hvordan det kan oppleves. Det er ikke hva vi sier til hverandre, som er viktig. Det er den følelsen vedkommende har etter å ha snakket med oss.

Erlend Wiborg (FrP) [12:13:45]: Det å stille krav til mennesker og være tydelig på forventninger kan også være med på å skape trygghet.

Men grunnen til at jeg tegnet meg en siste gang var representanten Kapur, som snakket om at Fremskrittspartiet ønsker å rette våre integreringstiltak inn mot ikke-vestlige innvandrere, og det stemmer. Norge er allerede det landet som bruker mest penger i verden på integrering i forhold til folketall og antall innvandrere som kommer, og da synes jeg det er ganske oppsiktsvekkende at Høyre endrer politikk og mener at vi nå skal bruke penger på å få integrert svenske arbeidsinnvandrere til Norge. Jeg tror helt ærlig at det ikke er det Høyre mener, og da synes jeg også Høyre kunne droppet det litt flåsete innlegget til Kapur. Vi må bruke ressursene der behovet faktisk er størst, og den største integreringsutfordringen har vi dessverre med ikke-vestlige innvandrere.

Mudassar Kapur (H) [12:15:03]: Jeg har notert meg at FrP har lagt seg til en tone hvor de ofte blir veldig fornærmet over at andre partier gir svar eller fremmer argumenter på punkter FrP har tatt opp, om det partiet. Hvis det er den nye linjen, tror jeg FrP titt og ofte kommer til å være her oppe på talerstolen og kommentere innlegg fra andre partier, be andre partier trekke tilbake sine innlegg eller karakterisere de innleggene. Dette er en åpen debatt i Stortinget – velkommen til den, vil jeg si til representanten som var her før meg. Dette kommer det til å være mye av framover. Høyre kommer til å gjøre rede for sine primærstandpunkter.

Måten jeg ble gjengitt på, var også feil. Jeg vil fortsatt gjenta at jeg mener at god integrering gjelder for alle. Selvfølgelig må vi differensiere der hvor behovene er størst, men det å være naiv og tenke at alt bare går av seg selv, vil jeg fraråde.