Møte onsdag den 27. mai 2026 *

Meld feil

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest.

Møte onsdag den 27. mai 2026

Formalia

President: Morten Stordalen

Presidenten [10:00:19]: Fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe foreligger søknader om permisjon for representantene Sverre Myrli og Mona Nilsen i tiden fra og med 28. mai til og med 1. juni – begge for å delta i NATOs parlamentariske forsamlings vårsesjon i Vilnius, Litauen.

Disse søknader foreslås behandlet straks og innvilget. – Det anses vedtatt.

Fra andre vararepresentant for Nordland, Rune Krutå, foreligger søknad om fritak fra å møte i Stortinget torsdag 28. mai, av velferdsgrunner.

Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:

Søknaden behandles straks og innvilges.
Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i permisjonstiden:

For Akershus: Marie Østensen 28. mai–1. juni

For Nordland: Rune Krutå 1. juni

Sak nr. 1 [10:01:09]

Muntlig spørretime

Presidenten [10:01:11]: Stortinget mottok fredag 22. mai meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Jan Christian Vestre og Lene Vågslid vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Kristian August Eilertsen.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:01:38]: De neste ti årene vil Norge få nesten 140 000 flere innbyggere over 80 år. Det er positivt at eldre lever lenger, men da må vi også planlegge bedre og bygge ut kapasiteten i eldreomsorgen i tide. De som har bygd landet vårt, skal være trygge på at de får den hjelpen og omsorgen de har krav på, når behovet oppstår.

Dessverre virker det ikke som at Arbeiderpartiet først og fremst snakker om dette nå. De snakker om det når det er valgkamp, men etterpå blir det stille. For Fremskrittspartiet er eldreomsorgen og omsorgen for de syke ikke en valgkampsak, men noe som må prioriteres hver eneste dag. Regjeringen prater mye, men når det gjelder å levere, står de til stryk.

Skal vi lykkes, trengs det et taktskifte i eldreomsorgen. Vi trenger nok sykehjemsplasser og en eldreomsorg som ikke avhenger av den enkelte kommunes økonomi. Våre eldre skal ikke være prisgitt et postkodelotteri. Det er anslått at det er behov for 18 000 flere sykehjemsplasser fram mot 2035, men dersom det bygges like mange og like sakte som de siste ti årene, får vi bare 139 flere plasser framover. Det er altfor få.

Fremskrittspartiet vil bygge ut kapasiteten raskere og har foreslått et tilskudd til 4 000 nye sykehjemsplasser, hvorav minst 3 000 er netto tilvekst. Spørsmålet mitt til statsråden blir derfor: Kan statsråden forsikre landets eldre og syke og deres pårørende om at Norge vil ha nok sykehjemsplasser i årene framover?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:03:04]: Regjeringen jobber med eldrepolitikk hver eneste dag. Bare i statsbudsjettet for i år er det satt av om lag 3,4 mrd. kr til eldresatsingen Eldreløftet, som bl.a. består av tiltak for å bygge flere boliger for eldre og flere sykehjemsplasser – og å gjøre det raskere enn før.

Utfordringen er at den tilskuddsordningen staten stiller opp med for norske kommuner, har vært så byråkratisk og har hatt så mange krav, ikke minst krav som FrP innførte da de satt i regjering og satt med eldreministeren i Helsedepartementet, at kommunene rett og slett ikke bruker opp tilskuddene, fordi ordningen har blitt for vanskelig. Derfor har regjeringen tatt grep. Vi har gjort vesentlige forenklinger i år. Det bidrar til at vi så langt i år har gitt tilsagn om tilskudd til 682 heldøgns omsorgsplasser. På samme tidspunkt i fjor var tilsvarende tall 75, så det er altså en mangedobling av antall tilsagn i år. Det viser at regjeringens politikk virker.

Vi har også i kommuneproposisjonen foreslått å ta bort de resterende kravene, slik at kommunene må holde seg til byggekravene, men utover det kan de bygge boliger for eldre slik det er best for dem. Det er et kraftfullt virkemiddel vi tar i bruk for å bygge flere boliger.

Så har vi innført en helt ny ordning i Husbanken. Den gjør at eldre mennesker som ønsker å tilpasse boligen sin til mer aldersvennlig standard, kan få inntil 75 000 kr i tilskudd og gunstige lån for å finansiere slike tiltak.

Vi har satt i gang høreapparatgarantien, som innebærer at ingen i Norge skal måtte vente mer enn fire måneder på å få høreapparat.

Det kommer snart en ny demensplan, og vi har også lansert et helt nytt aktivitetstilskudd for eldre, slik at eldre mennesker får være med på meningsfulle aktiviteter i hverdagen sin. Det er viktig for dem, det er viktig for de pårørende, og det bidrar også til å mobilisere eldrekraften. Det er mange godt voksne i vårt samfunn som har lang livserfaring og mye å bidra med, og som gjerne vil bli spurt om å være med. De får nå være med, når regjeringen inviterer til samarbeid for det.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:05:07]: Jeg tenker vi skal ta litt tak i denne forenklingen som statsråden snakker om. Det er korrekt at man rett før framleggelsen av revidert budsjett la fram at man skulle oppheve alle særkrav til sykehjem, og at regjeringen med det håpet å få fart i byggingen av nye sykehjemsplasser – samtidig som regjeringen kutter i tilskuddsordningen som de håper at flere kommuner skal benytte seg av. Ifølge oppslagene som vi kunne lese den dagen, var målet at man skulle sette kommunene i stand til å bygge mer, raskere og mer tilpasset lokale forhold. Blant annet uttalte statsråden til TV 2:

«Det vi nå gjør er en kraftig forenkling av regelverket, som både kommunene, KS og andre aktører har etterlyst.»

Samtidig sier regjeringen at byggeforskriftene fortsatt skal følges, at det fortsatt skal være krav til universell utforming, og at Arbeidstilsynets krav fortsatt skal gjelde. Da lurer jeg på: Kan statsråden redegjøre nærmere for hva den reelle forenklingen faktisk består i, eller var det bare en bløff for å late som om man tar grep om eldreomsorgen?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:06:05]: Da vil jeg anbefale representanten å lese kommuneproposisjonen, for der står det veldig tydelig hvilke konkrete endringer regjeringen gjør. Vi ønsker at ordningen skal bli mer fleksibel og enklere å bruke. Vi har redusert kravene om bindingstid og dispensasjonsadgang, vi har fjernet den differensierte taksten for bygg med og uten lokalkjøkken som var – jeg mener å huske det var FrP i regjering som tvang kommunene til detaljerte krav om hvilke kjøkkenløsninger de skulle ha – og vi har også innført et krav om at det skal være 30 pst. netto tilvekst i antall plasser.

Nå foreslår vi å gå enda videre, og det betyr altså at så lenge kommunene bygger innenfor TEK17, som jo alle bygg må forholde seg til, kan de bygge akkurat hvordan de vil. Det gjør at de vil kunne bygge bedre, raskere, billigere og i større grad tilpasset lokale krav, og det, sammen med en kraftfull tilskuddsordning fra statens side, gjør at jeg mener at det skal være mulig å sette kommunene i stand til å levere de 18 000 plassene som det er behov for det neste tiåret.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:07:08]: Vi har lest forslaget, og så vidt vi kan se per nå, ser vi ikke noen reelle lettelser som vil få fart på dette. Statsråden er i sitt svar inne på tilskuddsordningen, som regjeringen har foreslått å kutte i. Jeg hadde trodd at når man la fram et revidert forslag til budsjett, ville man ta nye, kraftfulle grep for å styrke og forbedre eldreomsorgen. Til tross for at alle nå kan se rundt omkring i norske kommuner at vi får stadig flere eldre som skal ha grunnleggende pleie- og omsorgstjenester, leverer ikke regjeringen på det. Ifølge en reportasje fra NRK sier Håvard Moe, som har jobbet som rådgiver for KS, følgende:

«Jeg er dypt bekymret. Jeg ser ikke en kommunesektor som er forberedt på hva som nå skjer.»

Det kan jeg skrive under på, jeg som selv har vært kommunepolitiker inntil nylig. Da er det paradoksalt at det eneste grepet regjeringen faktisk foretar seg i revidert nasjonalbudsjett, er å kutte i tilskuddsordningen til kommunene for å bygge flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Mener statsråden virkelig at færre nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger er rett medisin, med tanke på det økende behovet som vi allerede ser i dag?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:08:10]: Vi skal bygge flere sykehjemsplasser. Tall fra KOSTRA viser vel at det har blitt flere disponible sykehjemsplasser under denne regjeringen enn det ble da Fremskrittspartiet hadde hånden på rattet i regjering, så jeg mener at vi leverer dette. Men det nytter ikke å pøse på med mer penger i en tilskuddsordning når kommunene ikke bruker tilskuddsordningen. Jeg mener å huske at bare i fjor var det flere hundre millioner kroner som Stortinget hadde bevilget til dette formålet som ikke ble brukt. Hva er da Fremskrittspartiets svar? Jo, det er å bruke enda mer penger på en ordning som kommunene ikke bruker. Kanskje vi da heller skal flytte oss bort fra overskriftsnivået og forsøke å forstå hvorfor dette ikke fungerer etter hensikten. Når kommunene sier at det har blitt for detaljerte krav og vi må få større handlefrihet, vel, da gjør regjeringen noe med det. Det er handlekraft, og det er grunnen til at vi nå har åtte–ni ganger større tilsagn så langt i år enn det vi hadde i samme periode i fjor. Politikken virker.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:09:12]: Med tanke på hvor begredelig resultatene har vært hittil, skulle det bare mangle at man ikke fikk litt mer fart på eldreomsorgen og utbyggingstakten.

Jeg tror vi må ta et lite oppgjør med hvordan landets eldre og syke blir behandlet, sammenlignet med andre samfunnsområder. Dersom det kommer flere asylsøkere til landet, hiver Norge seg rundt og oppretter flere nye asylmottak i rekordfart, ofte i samarbeid med private aktører. Penger til klær og mat stilles til rådighet. Har man behov for tannbehandling, får man også det. Et annet eksempel er når et nytt barnekull skal begynne i grunnskolen. Da er det ingen unger som får beskjed om at her er det fullt, så du må komme tilbake neste år, og i mellomtiden må du ha hjemmeundervisning til det blir ledig plass. Det er heller ingen som sier at vi ikke skal bygge flere skoler fordi vi sliter med å få tak i utdannede lærere. Men når det gjelder de eldre, gjelder tydeligvis helt andre regler. Når behovet øker, bygges det ikke flere plasser. Når behovet øker, reduseres omfanget på tjenestene. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er det sånn Norge skal behandle dem som har vært med på å bygge dette fantastiske landet vårt?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:10:13]: Alle eldre i vårt land skal være trygge på at vi stiller opp med en god og verdig eldreomsorg når det er behov for det. Mye fungerer bra, men som jeg har sagt flere ganger tidligere, også fra denne talerstolen: Jeg mener det er bekymringsfullt når om lag en femtedel av befolkningen sier i undersøkelser at de har tilstrekkelig tillit til at de får den hjelpen de trenger når de blir gamle. Det er for dårlig. Det er derfor regjeringen har lansert Eldreløftet. Det er derfor vi nå gjør betydelige moderniseringer i arbeidet med ikke bare å bygge flere sykehjemsplasser, men vi ønsker også at det skal bygges et mangfold av ulike boliger for eldre, som er tilpasset ulike typer eldre som har ulike behov. Det er derfor vi om kort tid legger fram Helsepersonellplan 2040, som er en forpliktende plan for hvordan vi skal sikre at det er nok helsepersonell i kommunale helse- og omsorgstjenester framover. Det er derfor vi har gjort et stort kvalitetsløft i eldreomsorgen, med mer fokusering på oppfølging av den enkelte og mindre stoppeklokkeomsorg. Det er også derfor vi gjør en rekke tiltak for at eldre skal ha gode aktivitetstilbud, slik at de ikke bare har et sted å bo, men også en meningsfull hverdag.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:11:19]: Jeg er veldig glad for det siste statsråden sier, at de eldre ikke bare skal ha et sted å bo, men at det skal være et bra sted å leve. I en reportasje på nrk.no beskrives en eldreomsorg der ansatte må utelate grunnleggende omsorg. Pasienter får heller ikke dekket helt basale behov som aktivitet og sosial kontakt og i noen tilfeller også det å komme seg ut i frisk luft. I reportasjen sier en som jobber i eldreomsorgen, følgende:

«Vi kan bare ta det enkle som å komme seg ut i frisk luft hver dag. Pasientene kommer seg ikke ut, kanskje ikke på hele uka, kanskje ikke på hele måneden. Dermed brytes menneskerettighetene hver eneste dag.»

En sånn beskrivelse får det til å høres ut som at kriminelle i fengsel behandles bedre enn våre eldre og syke. Hva tenker statsråden om situasjonen i eldreomsorgen når dette er beskrivelsen som pleierne gir, og hvordan vil regjeringen sikre at våre eldre får dekket grunnleggende behov?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:12:14]: Det er en problembeskrivelse som jeg langt på vei deler, men så er spørsmålet: Hva gjør vi med det? Utfordringene en del steder og i en del kommuner er mangel på fagfolk. Vi kan altså ikke trylle fram helsepersonell som ikke finnes. Derfor er det så viktig at Stortinget forhåpentligvis kan samle seg om en forpliktende helsepersonellplan som skal ha kraftfulle tiltak, slik at vi sikrer at det er nok fagfolk på jobb i helse- og omsorgstjenestene fram til 2040.

Vi må selvfølgelig ha en kommuneøkonomi som gjør det mulig å ha nok folk på jobb. Regjeringen har bedret kommuneøkonomien betydelig. Jeg tror aldri det har vært så store økninger i kommuneøkonomien som nå – langt høyere enn under forrige regjering – og det er fordi Arbeiderparti-regjeringen, sammen med våre budsjettsamarbeidspartnere, er opptatt av å prioritere velferd framfor store skattekutt med mest til dem som har mest fra før. Det må også være kompetanse og kvalitet i tjenesten, og det er en integrert del av regjeringens Eldreløftet, som vi nå jobber med å implementere.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:13:19]: Statsråden snakker om 2040, men jeg vil heller snakke om her og nå, den virkeligheten som de eldre står i her og nå, og ikke minst deres pårørende. Fremskrittspartiet mener at alle eldre og deres pårørende skal kunne gå alderdommen trygt i møte, i visshet om at det er hjelp å få. Eldreomsorg er noe som skal forbindes med noe positivt, noe som er trygt, men historier fra både eldre og ansatte i eldreomsorgen viser en hverdag der mange eldre pasienter ikke får tilstrekkelig hjelp, der de må vente på å få grunnleggende behov dekket, og i liten grad får oppfylt retten til både aktivitet, sosial kontakt og verdig omsorg. Samtidig opplever mange ansatte at arbeidspresset som de utsettes for, gjør at de blir syke, og de slutter. Det er derfor Fremskrittspartiet mener det er så viktig å innføre statlig finansiering av eldreomsorgen, sånn at det er behovet som utløser pengene, at det ikke lenger er kommuneøkonomien lokalt som avgjør hvilken pleie og omsorg man får.

Hva vil statsråden si til eldre som i dag frykter for å havne på sykehjem fordi de opplever at tilbudet rett og slett ikke er godt nok?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:14:19]: Svaret på det er at det skal være trygt og godt å bli gammel i Norge. Det er fantastisk at folk lever lenger enn før. Det er et tegn på sivilisasjonens framskritt. Vi behandler sykdommer, vi kurere sykdommer, folk får bedre levestandard. Norge utvikler seg stadig i bedre retning, slik at levealderen stadig øker, og det betyr at mange flere enn før kommer til å ha mange flere gode leveår, også etter alderspensjon, og det skulle bare mangle at ikke samfunnet stiller opp med gode velferdstjenester også for den.

Denne replikkvekslingen er jo litt symptomatisk, for nå har jeg altså redegjort for en lang rekke tiltak som ikke er planer langt der framme, men dette er tiltak som er finansiert, tiltak som implementeres, tiltak som rulles ut i norske kommuner mens representanten og jeg står her. Det er jo litt fristende å stille et spørsmål tilbake: Hva er det Fremskrittspartiet ønsker å gjøre annerledes, annet enn statlig overtakelse av eldreomsorgen? For det ble nemlig forsøkt da Fremskrittspartiet satt i regjering, og det bidro ikke til de ønskede resultatene, og det gjorde også at det forsøket ble avsluttet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:15:25]: Dette er Stortingets spørretime, ikke regjeringens spørretime, så jeg forbeholder meg retten til å stille spørsmålene og forventer at statsråden svarer på spørsmålene jeg stiller.

Jeg vil fortsette litt på viktigheten av trygghet i eldreomsorgen. Eldre og syke er avhengige av god kommunikasjon for å få trygg og forsvarlig behandling og omsorg. Samtidig får Fremskrittspartiet flere henvendelser fra pårørende der det rapporteres om situasjoner der pasienten verken forstår personalet eller selv blir forstått av personalet. Vi får også tilbakemeldinger om at det flere steder er store språkutfordringer i personalgruppen. Dette går på tryggheten løs for våre eldre og syke. Det reiser også spørsmål ved om dagens språkkrav er tilstrekkelige, og om det er for enkelt å komme seg rundt disse kravene.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre at eldre og syke i norsk helse- og omsorgstjeneste blir møtt av et norsktalende personale, sånn at grunnleggende behov for kommunikasjon, trygghet og verdighet blir ivaretatt?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:16:23]: Jeg registrerer i hvert fall at representanten ikke er så interessert i å diskutere konkrete politiske løsninger, men først og fremst gjenta en virkelighetsbeskrivelse som regjeringen deler, og som vi jobber med å gjøre noe med hver eneste dag. Men jeg tror ikke det hjelper de eldre i Norge. Det som hjelper de eldre i Norge, er faktisk konkret politisk handlekraft og gjennomføringsevne, og at en står opp for forslag som faktisk utgjør en forskjell for innbyggerne i landet vårt.

Så vet vi at det enkelte steder er språkbarrierer. Lovgivningen er veldig tydelig på at helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlige, og det betyr selvfølgelig også at en må kunne gjøre seg forstått, en må ha språkkompetanse som gjør at det ikke kan oppstå misforståelser eller situasjoner som i verste fall kan gå ut over pasientsikkerheten. De aller fleste stedene fungerer dette godt, og det er selvfølgelig et lederansvar i den enkelte virksomhet å påse at helsepersonell kan kommunisere.

Jeg vil legge til at vi er helt avhengige av det mangfoldet vi har i helse- og omsorgstjenestene. Ellers hadde tjenestene stoppet opp i dag.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:17:28]: Det er helt klart at mange med innvandrerbakgrunn eller utenlandsk bakgrunn gjør en kjempejobb i eldreomsorgen i dag. Det stiller ikke Fremskrittspartiet spørsmål ved. Vi er bare opptatt av at de eldre og syke skal bli møtt av norsktalende personal, uavhengig av hvor de kommer fra.

Det er imidlertid ikke bare landets eldre som trenger et godt tilbud, det gjør også alle alvorlig syke nordmenn. I forrige uke ble den kjente WAIT-rapporten sluppet, og flere organisasjoner, bl.a. Kreftforeningen og Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag, har med rette kritisert regjeringen for å ikke være villig til å betale mer for medisiner nå enn for ti år siden. Kreftforeningen sier bl.a.:

«Kreftpasienter lider og dør mens de venter på at nye medisiner og behandlinger skal bli innført i Norge. Vi mener systemet er for rigid, og nå må politikerne ta ansvar.»

Er statsråden enig i at systemet for nye medisiner og behandlinger som skal bli innført i Norge, i dag er for rigid?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:18:23]: Det er helt sikkert rom for forbedringer, og vi har gjort flere konkrete forbedringer. Jeg vil være tydelig på at WAIT-rapporten gir et ganske utdatert bilde over tilgangen til metoder i Norge. WAIT-studien tar ikke opp i seg at saksbehandlingstiden for å introdusere nye metoder er redusert med over 100 dager. Vi har aldri kuttet ventetider raskere for å få tillatelse til nye metoder. WAIT-studien tar ikke innover seg at vi har etablert en ny tilgangsordning der pasienter som får nei til en metode på gruppenivå, nå kan søke om en individuell vurdering, og mange av de sakene har gått igjennom med positivt utfall. Sju av ti nye metoder tas i bruk i Norge. Når det gjelder andelen metoder hele befolkningen får tilgang til, ligger vi over det europeiske snittet, og det er bedre tilgang til de legemidlene i Danmark og Sverige. Det skulle bare mangle. Vår befolkning skal ha tilgang til gode metoder, men da må vi også prioritere godt.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:19:27]: Jeg registrerer nok en gang at statsråden skjønnmaler situasjonen. Det er stor avstand mellom det statsråden sier, og det alle andre beskriver rundt seg i samfunnet. I forrige uke utfordret jeg statsministeren om WAIT-rapporten, men det var jo som å rope i skogen. Derfor prøver jeg egentlig å gjøre det samme med statsråden her også. Med våre økonomiske muskler skal Norge ha en helsetjeneste i verdensklasse, men WAIT-rapporten viser at tilgangen til nye medisiner for norske pasienter går feil vei.

For ti år siden var over halvparten av innovative medisiner tilgjengelig for norske pasienter. I dag er andelen redusert til litt over en tredjedel. Norske pasienter venter i dag lenger på å få tilgang til nye medisiner. i snitt er ventetiden 543 dager. Det er en økning fra året før. Så registrerer jeg at statsråden har helt andre tall, men det som skulle gå ned, har gått opp, og det som skulle gå opp, har gått ned på Arbeiderpartiets vakt. Er statsråden fornøyd med at det er færre nye medisiner tilgjengelig med offentlig finansiering, og at norske pasienter venter stadig lenger på tilgang til nye medisiner?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:20:30]: Jeg vet ikke hvilken skog vi måtte være i. Jeg opplyser bare om fakta fra myndighetene våre, så kan representanten velge å lytte til dem eller ikke lytte til dem. Faktum er at det i 2024 tok 481 dager fra markedsføringstillatelse til beslutning, og i 2025 tok det 382 dager. Vi har altså redusert tiden med 100 dager. Det tar ikke denne studien, som for øvrig kommer fra den internasjonale legemiddelindustrien, innover seg. Studien tar heller ikke innover seg at vi etablerte en ny tilgangsordning. Jeg mener å huske at om lag fire av ti saker der går igjennom. Så det store bildet, selv om vi selvfølgelig skal jobbe for at det skal gå enda raskere, er at sju av ti nye metoder blir tatt i bruk. Vi ligger bedre an på å tilby nye metoder på sjeldenfeltet enn våre naboland gjør. Bare i forrige uke ble fem nye metoder, herunder for kreft, innlemmet, og da har vi innlemmet bl.a. en metode som Danmark foreløpig har sagt nei til. Så dette bildet stemmer rett og slett ikke.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [10:21:44]: Vi snakker mye om å ta ned ventetider for våre eldre i helsetjenestene. Det vi snakker mindre om, er de fleste pasienters inngangsport til helsetjenestene, nemlig fastlegene. Kommuner landet over rekrutterer fastleger som aldri før, men fortsatt står over hundre tusen uten fastlege.

Sist uke kastet statsråden en brannfakkel inn i fastlegeordningen, med store endringer i basistilskudd og utjamningstilskudd. For noen fastleger er dette snakk om inntektsbortfall på flere hundretusen kroner årlig. Endringen skjer uten noen dialog med Legeforeningen og skal tre i kraft allerede 1. juli. Legeforeningen er sterkt bekymret for at sånne ustabile rammevilkår kan destabilisere fastlegeordningen og svekke rekrutteringen. Resultatet vi er bekymret for, er at enda flere pasienter blir stående uten fastlege. Deler statsråden den bekymringen?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:22:41]: La meg først si at jeg er veldig glad for at vi har fått orden på fastlegekrisen som vi arvet fra den borgerlige regjeringen, der mange fastleger rømte fra yrket, antallet nordmenn uten fastlege var i ferd med å eksplodere, og arbeidsbelastningen på fastlegene var altfor stor. Politikken vi har gjennomført, har fungert. Vi har rekruttert om lag 800 flere fastleger. Listelengdene har i snitt gått ned fra rett over 1 000 til under 1 000. Langt flere fastleger sier i dag at de ønsker å stå lenger i jobb, og ordningen er stabilisert. Vi har bevilget mer enn 1 mrd. kr mer til å ta vare på fastlegeordningen. Det er veldig bra.

Det ble varslet i stortingsmeldingen om allmennlegetjenestene for et år siden at det fra og med denne sommeren ville bli gjort enkelte justeringer i basistilskuddet. Den meldingen er behandlet av Stortinget. Regjeringen jobber nå med å gjennomføre stortingsmeldingen, som Stortinget har sluttet seg til, herunder enkelte justeringer for å gjøre basistilskuddet til fastlegene mer treffsikkert.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [10:23:46]: Når statsråden snakker om fastlegekrisen, virker det som om man tror at det allerede er løst. Det har vært et samlet storting som har presset regjeringen fra skanse til skanse til å ta tak i denne problemstillingen. Det var det under Kjerkol, og det har vært det også under Vestre. Det virker ikke som at statsråden tar innover seg bekymringen Legeforeningen har. Når man får de reaksjoner man får, når fastlegene plutselig over natten kan miste flere hundretusen kroner fordi man skal gjøre – som statsråden sier – noen justeringer, er det klart det er mange som reagerer på det. Det skaper en usikkerhet knyttet til om man klarer å få rekruttert nok fastleger. Jeg hørte ikke at statsråden svarte på den utfordringen.

Vil statsråden gå i dialog med Legeforeningen og se om det kan være bedre løsninger for dette, heller enn at vi ender opp med å miste flere fastleger og i hvert fall ikke klarer å rekruttere flere, når rammevilkårene blir så ustabile?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:24:52]: Jeg har dialog med Legeforeningen også om denne saken, men jeg er ikke enig i premisset for spørsmålet. Denne endringen, som handler om å ta bort dempingen og det såkalte utjamningstilskuddet i basisfinansieringen for fastlegene, ble varslet i en stortingsmelding som ble lagt fram for Stortinget før sommeren i fjor. Den har vært behandlet på ordinær måte i Stortinget, og regjeringen jobber nå med å gjennomføre den.

Det er alltid sånn at endringer vil innebære at noen får justert sine rammebetingelser. I denne saken er det ikke snakk om noen kutt i ordningen. Samlet sett kommer vi til å bruke mer på fastlegeordningen neste år enn det vi gjorde i år og i fjor, men det vil være en omprioritering av midlene. Noen fastleger vil få noe mer basisfinansiering, og andre fastleger vil få noe lavere basisfinansiering, slik at formålet med persontilpasset basistilskudd, som Stortinget har sluttet seg til, vil bli gjennomført etter intensjonen.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:26:11]: Frå fastlegeordninga har eg lyst til å ta opp spørsmål knytt til genterapi, som er i ferd med å revolusjonere behandlinga for veldig mange pasientar med kreft, sjeldne arvelege sjukdommar og autoimmune sjukdommar, som MS. Carvykti er ei effektiv behandling for blodkreftsjukdommen myelomatose, der Direktoratet for medisinske produkt har vurdert at behandlinga truleg har omtrent same pris som norsk standardbehandling, men er dyrare enn ei behandling som knapt blir brukt i Noreg lenger. Likevel er det inga dekning av dette, og fagfolka fortvilar.

Eg undrar meg over denne vurderinga av eit mykje meir effektivt regime enn standardbehandling, med mykje mindre biverknader. Det stiller grunnleggjande spørsmål til vurderingssystemet vårt. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden sjå på denne saka ein gong til og ta ei vurdering av om vurderingssystemet vårt tek tilstrekkeleg omsyn til klinisk kunnskap og praksis?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:27:12]: Takk for spørsmålet.

Jeg deler representantens optimisme med tanke på medisinske framskritt, og jeg er helt enig. Representanten uttaler seg også som kliniker og lege. Her står vi nå egentlig foran det som kan bli en revolusjon i hvordan vi behandler pasienter. Genterapi, mye mer persontilpasset medisin – det skjer nå så store gjennombrudd.

Jeg er opptatt av to ting. Det ene er at innbyggerne våre får tilgang til nye metoder. Jeg mener at vi bør ha som ambisjon at vi skal være helt i toppen på det. Derfor er det så viktig – som vi har diskutert tidligere i denne debatten – å få ned saksbehandlingstidene, gjøre det enklere, være et attraktivt land.

Det andre er at jeg mener vi skal være et attraktivt for å forske på og utvikle disse nye metodene. Derfor har vi akkurat lagt fram en handlingsplan for kliniske studier, der målet er at vi skal være helt på attraktivitetstoppen for både internasjonale forskere og legemiddelindustrien til å legge kliniske forskningsprosjekter til Norge, slik at våre pasienter kan få tilgang til banebrytende ny behandling raskere enn i dag.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:28:18]: Genterapi handlar nettopp om å gjere ørsmå endringar i cellene til pasientane, det er ikkje legemidlar sånn sett. I dag har legemiddelindustrien monopol på det. Statsråden er allereie inne på at det er viktig at vi tek dette inn i klinisk praksis, nettopp for å gje mykje betre og billegare behandling til norske pasientar, og ikkje minst sjå på små grupper som er uinteressante for industrien. Korleis vil statsråden utvikle kompetanse og fasilitetar i Noreg, sånn at vi raskt kan kome vidare her? Her er det eit kjempepotensial som ser ut til å kunne bli realisert raskt viss ein satsar.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:28:57]: Jeg deler langt på vei de betraktningene. Det er mange ting som er viktig her. For det første skal jo klinisk forskning, utprøving og utvikling av nye metoder være en integrert del av alt det vi gjør i vår felles helsetjeneste. Det står veldig tydelig i oppdragsbrevene. Klinikerne må selvfølgelig også ha tid til å gjøre den jobben. Der mener jeg vi skal ta på alvor at det er en del klinikere i dag som sier at arbeidshverdagen har såpass stor belastning og så mange andre ting en skal gjøre at disse oppgavene av og til blir prioritert ned. Det mener jeg vi må ta på alvor. Det er ikke et enkelt svar på hvordan det skal håndteres, men vi må i hvert fall erkjenne at det er en utfordring.

Vi har et system i dag for å vurdere nye metoder. Vi har Direktoratet for medisinske produkter, vi har Nye metoder. Det er Stortinget som har besluttet at det er denne måten vi skal jobbe på, men jeg er alltid interessert i hvordan vi kan forbedre disse systemene. Det er derfor vi har tatt så grunnleggende tak i utfordringer med altfor lange saksbehandlingstider og at det har vært for mye dårlig kommunikasjon mellom de ulike aktørene. Det går nå bedre, men jeg er mer enn villig til å sette meg ned og diskutere om det er ytterligere grep vi kan gjøre for å bedre tilgangen og gjøre Norge enda mer attraktivt.

Grunde Almeland (V) [10:30:16]: Det er en grunn til at Stortinget er opptatt av kapasiteten, og det er nettopp fordi god nok kapasitet er avgjørende for å få den behandlingen man trenger. Derfor vil jeg også utfordre statsråden på en sak Aftenposten skrev om i går, nemlig at det ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser ved Ullevål skal kuttes over 14 mill. kr i år. Antall sengeplasser vil da gå fra 24 til 17, og 5 sengeplasser gjøres om til hjemmesykehusplasser. Det presenteres som om det ikke skal utgjøre en reell reduksjon.

Dette skjer samtidig som statsråden i januar sa til NRK at behandlingskapasiteten for spiseforstyrrelser er for lav og må økes i alle regioner, og det skjer etter at Stortinget i mars vedtok at regjeringen skal sikre økning i døgnplasser innen psykisk helsevern og enstemmig vedtok at et styrket døgntilbud for pasienter med spiseforstyrrelser skulle være på plass. Det var en tydelig bestilling fra denne sal. Da er spørsmålet mitt til statsråden: Hva har han gjort for å følge opp Stortingets vedtak om økt døgnkapasitet?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:31:19]: Takk for spørsmålet og takk for engasjementet for en veldig viktig sak.

La oss først begynne med å erkjenne at døgnkapasiteten og behandlingskapasiteten over år har vært for lav. Deler av dette har vært en villet utvikling, fordi man faglig sett har gått fra mer døgnbehandling over på poliklinisk behandling, hjemmebehandling og dagbehandling. Det har vært en riktig utvikling, men jeg mener den pendelen har svingt for langt.

Det er grunnen til at sykehusene har fått i oppdrag å legge til grunn sine faglige framskrivninger, og de tilsier et behov for om lag 430 flere døgnplasser i årene framover. Det er et nasjonalt tall, så det vil brytes ned på hver helseregion, og behovene vil være litt ulike, men det betyr at vi skal betydelig opp. Jeg har ikke sett de endelige tallene for 2025, men etter hva jeg forstår, er det en viss økning i antall behandlingsplasser nå. Det forventer jeg, forutsetter og har lagt til rette for at skal skje også gjennom 2026.

Det foregår nå mange omstillinger i tilbudet, også i Oslo universitetssykehus. De sier at dette ikke innebærer en reduksjon i antall døgnplasser, verken for barn og unge eller for voksne, men det blir en justering av tilbudet.

Grunde Almeland (V) [10:32:25]: Det er bare å lytte til Sykepleierforbundet, som sier rett ut at hjemmesykehus ikke kan erstatte sengeplasser for pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Pasientene sier nettopp det samme. Selv om hjemmesykehus kan være riktig for noen pasienter, kan være god behandling for noen pasienter, er det en pasientgruppe som også trenger den kapasiteten det vil innebære å være på et døgntilbud, det å få den fullstendige oppfølgingen det gir. Det er en grunn til at både Sykepleierforbundet og pasientgruppene selv er bekymret for denne helt konkrete reduksjonen.

Det er det som gjør at jeg stiller dette spørsmålet til statsråden. Det er også bakteppet for de diskusjonene vi har hatt i dette stortinget, og de vedtakene vi har gjort i dette stortinget. Selv om de faglige beslutningene selvsagt skal ligge til foretakene, er det statsrådens ansvar å sørge for at de vedtakene Stortinget gjør, faktisk følges opp, og det er grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet og har denne bekymringen.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:33:28]: Jeg mener det er et helt betimelig og godt spørsmål. Representanten har selvsagt rett. Det er mitt ansvar at Stortingets vedtak følges opp, og Stortinget har vedtatt at døgnkapasiteten skal opp. Det følges opp, og så snart vi har tall å vise utviklingen med, vil Stortinget også se at vi følger det opp.

Det er alltid sånn at det gjøres kontinuerlige vurderinger av tilbudet faglig i helseregionene. Det betyr at en kan øke behandlingskapasiteten samtidig som det blir endringer i tilbudet enkelte steder, f.eks. for å tilpasse seg den faglige utviklingen. Forut for de endringene representanten her spør om, er det gjort detaljerte analyser av både aktivitet, kapasitetsutnyttelse og bemanningsnivå.

Det er ganske krevende omstillinger, men det jeg blir fortalt, er at når det gjelder Regional seksjon for spiseforstyrrelser, blir det to døgnenheter – en for barn og unge og en for voksne. Kapasiteten i døgnbehandlingen skal opprettholdes, og så vil tilbudet også moderniseres gjennom en kombinasjon av døgnplasser, hjemmesykehustjenester og brukerstyrte plasser.

Kjersti Toppe (Sp) [10:34:45]: Stadig fleire vert ramma av spiseforstyrringar. Omtrent ein av ti ungdomar vert ramma. I valkampen lovde helseministeren at regjeringa skulle bruka 2 mrd. kr på tiltak mot spiseforstyrringar. Blant anna skulle døgnkapasiteten aukast. Men på Ullevål går altså tilbodet motsett veg. Regional seksjon for spiseforstyrringar må kutta 14 mill. kr i årets budsjett. Det fører til ein reduksjon på sju sengeplassar og kutt av om lag 18 årsverk, ifølgje Aftenposten i går.

Mitt spørsmål er om ikkje statsråden ser at valkamplovnadene hans om 2 mrd. kr i auka døgnkapasitet ikkje gir tillit når sjukehusavdelingar som behandlar dei mest sårbare ungdomane våre med alvorleg spiseforstyrring, i staden må nedbemanna på vakta hans.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:35:46]: Takk for spørsmålet. Det jeg sa i dette utspillet, var at vi skal øke bevilgningene til psykisk helsevern og psykisk helse med minst 2 mrd. kr i årene framover, og det er en del av opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Det følger vi selvfølgelig opp. Vi er snart halvveis i den opptrappingen, og regjeringen vil i de kommende statsbudsjettene vise at vi mener alvor med dette. Jeg håper og tror at et budsjettflertall på Stortinget også vil være enig i den prioriteringen.

I tillegg la vi fram en rekke egne tiltak som handler om spiseforstyrrelser spesifikt. Det handler bl.a. om å øke kompetansen i alle deler av tjenestene fordi vi ser at den har vært for mangelfull. Det er vi i ferd med å gjennomføre, og vi bygger også ut flere lavterskeltilbud. Det har vært etterspurt av mange innbyggere. Det følger vi også opp. Den samlede døgnkapasiteten går nå opp, den går ikke ned, men det vil kunne bli enkelte justeringer på enkelte tjenesteområder.

Kjersti Toppe (Sp) [10:36:51]: Spiseforstyrringar er ein veldig alvorleg og dødeleg sjukdom, og dei som får alvorleg spiseforstyrring, og heile familien deira, er i ein krisesituasjon. I gårsdagens Aftenposten står to brukarar fram og fortel at den avdelinga som helseføretaket no skal kutta stort i, redda livet deira. Dei er veldig bekymra for korleis dei no skal få det same gode og spesialiserte tilbodet.

Eg vil igjen spørja: Når ein i valkampen går ut slik, og overskrifta er 2 mrd. kr meir til tiltak for å behandla spiseforstyrringar, gir ein jo eit inntrykk av at det skal verta betre. For desse familiane som då opplever at avdelinga deira no vert kutta med 14 mill. kr, gir det ikkje tillit. Kan statsråden forstå det?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:37:55]: Jeg er veldig lei meg for alle de innbyggerne i Norge som ikke opplever at de får god nok helsehjelp. Jeg har møtt både pasienter og ikke minst pårørende og foreldre til disse barna og ungdommene, og det gjør et inntrykk jeg ikke glemmer. De familiene er gjennom så voldsomt krevende påkjenninger og en reell frykt for å miste sine. Og dessverre, selv om en del har fått god hjelp og kommet seg godt igjennom, er det fortsatt for mange historier om pasienter som blir kasteballer, som verken får god nok hjelp i spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, og som opplever at de nærmest står i en kamp mot systemet for å få den behandlingen de trenger. Så dette er alvorlig. Det er derfor vi har lagt fram mange konkrete tiltak som vi nå er i ferd med å gjennomføre for å få dette til.

Men døgnkapasiteten er på vei opp, den er ikke på vei ned. Etter hva jeg er blitt fortalt når det gjelder regional seksjon for spiseforstyrrelser, beholdes døgnkapasiteten, og i tillegg kommer det noen andre tilbud.

Kjersti Toppe (Sp) [10:39:01]: Det er flott at statsråden har medkjensle med desse familiane og kampen deira mot systemet, men statsråden hjelper jo ikkje akkurat til når han tillèt eit kutt på 14 mill. kr til avdelinga på Ullevål og gjer sengeplassar om til heimesjukehusplassar. Det er faktisk ikkje det same.

I valkampen lovde statsministeren og helseministeren at døgnkapasiteten skulle aukast med 430 plassar dei neste åra. I november gjekk helseministeren ut og halverte målsetjinga til 200 behandlingsplassar innan 2030, og i samtlege helseføretak skjer det no kutt i døgnplassar, særleg i DPS-ane i f.eks. Seljord, Tynset og Troms. Igjen: Ser ikkje statsråden at statsråden sine lovnader i valkampen om ein auke i døgnkapasitet ikkje gir tillit, når målsetjinga vert halvert og døgnplassar faktisk vert lagde ned?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:40:07]: Jeg forstår spørsmålet, men svaret på det er egentlig ganske enkelt: Ambisjonen om 430 flere døgnplasser står fast. Det er slått fast i oppdragsbrev til sykehusene, vi kommer selvfølgelig til å måle at det skjer, og jeg vil gjerne bli målt på at det skjer. Vi har hele tiden sagt at det skal skje over noen år, over de neste årene, i tråd med de faglige framskrivingene fra helseregionene. Så er jeg blitt spurt om hva dette betyr fra år til år. Det var aldri meningen at 430 døgnplasser skulle komme fra ett år til et annet år. Det vil ta noen år å trappe opp, men vi skal trappe opp.

Det viktige her er jo å se på om kapasiteten går opp eller ned, og kapasiteten går opp. Kapasiteten gikk opp i 2025, og kapasiteten kommer til å gå ytterligere opp i 2026. Så vil det kunne bli noen justeringer av tilbudet, f.eks. fordi det ved enkelte enheter er veldig lavt belegg og lite bruk, mens det er underkapasitet andre steder. Da bør jo de plassene flyttes til et sted hvor behovet er større.

Geir Pollestad (Sp) [10:41:23]: Som me har høyrt på svara no, er det eit inntrykk av at det har stått noko med litt lita skrift i valkampløfta, som no vert kjend. Eg har lyst til å gå tilbake til det som var det opphavlege spørsmålet frå representanten Eilertsen frå FrP, som snakka om tilbodet til dei som bygde dette fantastiske landet vårt. Dei er opptekne av den omsorga ein får i kommunane, men dei er òg opptekne av å ha eit sjukehustilbod i sin nærleik. Når eg snakkar med eldre folk i Rogaland, og for så vidt òg yngre folk i Rogaland, ser dei at me har bygd eit halvt sjukehus. Det veldig mange lurar på, er når folk i Rogaland og Stavanger vil få eit heilt sjukehus.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:42:13]: Takk for spørsmålet. Jeg skal selvfølgelig svare på det, men la meg bare si innledningsvis at det er full sammenheng mellom det vi har sagt at er ambisjonene for kapasiteten i psykisk helsevern, og det som nå bygges opp. Det vil jeg gjerne bli målt på, men vi må faktisk vente til vi får inn tallene og ser hvordan dette utvikler seg, før vi konkluderer med at de målene ikke kommer til å bli nådd. Jeg skal sørge for at de blir nådd. Det er ikke fordi det er viktig for regjeringen som sådan, men det er viktig for innbyggerne våre, fordi det er for mange innbyggere som venter for lenge på behandling. Jeg mener de fortjener å få rask og god behandling, og ikke minst behandling så lenge de har behov for det.

Når det gjelder Stavanger universitetssykehus: Jeg håper og tror at det skal være mulig å komme i gang med del to innen ikke altfor mange år, men det har hele tiden vært en forutsetning at dette skal gjøres i to byggetrinn. For at helseforetaket skal kunne gå videre, bl.a. med den lånesøknaden Stortinget har innvilget, må også den underliggende driften være i balanse, slik at en kan ivareta disse forpliktelsene.

Erling Sande (Sp) [10:43:25]: Det er ofte dei eldre pasientgruppene som er mest sårbare når det gjeld helsetransport, og når tilbodet blir flytta lenger vekk frå der folk bur. Nyleg blei ortopeditilbodet ved Lærdal sjukehus nedbygt. På det tidspunktet framheva helseministeren verdien av at skadepoliklinikkane i både Lærdal og Nordfjordeid skulle fortsetje å ha eit tilbod til innbyggjarane. Så viser det seg no at både opptaksområdet til skadepoliklinikkane og opningstida over veka blir redusert. Korleis står dette i forhold til det helseministeren sjølv sa om det skadepolikliniske tilbodet, og forstår helseministeren at det skapar reaksjonar når ein var førespegla at dette tilbodet framleis skulle vere ved lokalsjukehusa?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:44:18]: Takk for spørsmålet. Jeg skjønner veldig godt det store engasjementet for helsetilbudet i Sogn og Fjordane. Jeg har vært på folkemøte med over tusen innbyggere og fakkeltog, og det engasjementet for helsetjenesten er nesten til å bli rørt av. Vi skal gjøre alt det vi kan for å ha et så godt tilbud som overhodet mulig.

Så har det vært nødvendig å gjøre noen justeringer. Det er riktig at det ortopediske tilbudet som vi var kjent med i Lærdal, flyttes til Sentralsykehuset i Førde, men det skal være et poliklinisk tilbud flere dager i uken. Det skal være skadepoliklinikk i både Lærdal og Nordfjordeid, og jeg er spesielt glad for at det også flyttes nye tjenester ut til lokalsykehusene. Det skal bl.a. være et poliklinisk tilbud innenfor lungesykdommer, det skal være et poliklinisk tilbud innen hjerte- og karsykdommer, og hvis jeg ikke husker helt feil, er det snakk om flere tusen avtalespesialistkonsultasjoner som nå legges til bl.a. lokalsykehuset i Lærdal. Det er viktig, for da vil flere av de tjenestene innbyggerne trenger mye og ofte, kunne være lett tilgjengelige.

Det kan hende at det blir noen justeringer i åpningstiden til tilbudet, men det er også for å ivareta de behovene som befolkningen faktisk har, og bruke helsepersonellet effektivt.

Presidenten [10:45:24]: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Mari Holm Lønseth (H) [10:45:39]: Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren. Klarer vi å gi barna en god start, så klarer vi også å forebygge framtidige utfordringer, både for den enkelte og for samfunnet. Små barn som blir utsatt for vold, treffer vi ofte igjen senere. De sliter mer med helseplager, med psykiske helseutfordringer, de strever mer på skolen, og barn som er utsatt for vold hjemme, begår ofte mer kriminalitet når de blir eldre. Klarer vi å stoppe vold mot barn, kan vi også gi mange barn en bedre framtid, men vi som samfunn kan også forebygge kriminalitet.

Kripos kom nylig med en rapport om vold mot de minste barna, og den viser at det er for dårlige varslingsrutiner ved mistanke om alvorlig vold mot barn. I mange saker varsles det direkte fra hjelpeapparatet til politiet, men enkelte ganger varsles det også til barnevernet, også i veldig alvorlige saker. I noen saker tar det så mye som en uke før politiet blir varslet, og blant de sakene hvor det har tatt mer enn en uke å få varselet til politiet, finner vi barn med flere bruddskader, barn som har fått i seg rusmidler, og barn som har sår eller brannskader.

Dette er altså de aller minste barna, de som er under fire år, og det er helt ned til spedbarn. Det er også barn som ikke har noe eget språk, og de er helt avhengige av andre for å få klarhet i hva som har skjedd. Nettopp når barna ikke kan fortelle selv, er vi helt avhengige av at de ikke har en uke på å få den hjelpen de trenger. Politiet er nødt til å komme raskt inn for å skaffe bevis, etterforske, sånn at disse ungene kan få hjelp, men ikke minst også at de som er ansvarlige, blir stilt til ansvar for det.

Rapporten fra Kripos viser at varslingsrutinene og varslingsprosessene ved mistanke om alvorlig vold mot små barn ikke fungerer godt nok. Hvilke tiltak vil regjeringen sette i verk for å sørge for raskere varsling til politiet når det er mistanke om alvorlig vold mot små barn?

Statsråd Lene Vågslid [10:47:44]: Tusen takk for eit veldig viktig og veldig godt spørsmål. Kripos-rapporten er alvorleg lesing, og eg er sjølv bekymra for dei aller minste. Difor har me sett i verk ei rekkje tiltak. Fyrst og fremst meiner eg det er veldig viktig at me er i gang med førebyggingsprogrammet, som sørgjer for at kommunane i inneverande år får over ein halv milliard kroner til førebygging. Me arbeider i mitt departement, i «lead» i mitt departement, med å koordinere fleire andre departement som skal sørgje for ei oppvekstpakke til kommunane. Me veit – òg fordi eg tidlegare leia kommunalkomiteen – at det er veldig mange ulike rettleiarar og retningslinjer for kommunane, og der må me tydeleggjere det som ligg i førebyggingsarbeidet for kommunane.

Eg meiner òg det er viktig at eg samarbeider med Sigrun Aasland, høgare utdannings- og forskingsministeren, som òg no ser på rammeplanar, f.eks. for barnehage. Eg registrerte for berre nokre veker sidan at tilsette i barnehagar etterlyser meir kompetanse og kunnskap. Det synest eg er viktig at me tek med oss. Eg har òg ein tilleggsbekymring, og det er at ein del bekymringsmeldingar til barnevernet i for liten grad kjem frå sektorane som har dei aller minste ungane.

Dette arbeidet krev ein brei innsats frå fleire statsrådar, og som barneminister koordinerer eg mykje av dette. Eg meiner det er enormt viktig at me i mykje større grad klarer å avdekkje vald i nære relasjonar og seksuelle overgrep mot barn tidlegare.

Mari Holm Lønseth (H) [10:49:36]: Jeg er veldig glad for at statsråden deler den bekymringen, som også jeg har, for det er veldig tydelig at disse barna ikke får hjelp raskt nok. Kripos-rapporten viser jo f.eks. at saker der politiet vet at ungene har blitt utsatt for vold, blir henlagt, men siden de ikke kommer tidlig inn for å etterforske, klarer de ikke å si hvem det er som har utsatt barna for vold. Blant sakene hvor det har tatt mer enn 24 timer å varsle politiet, ser man også eksempler på små barn som har dødd, hvor man heller ikke klarer å si hvem som har stått bak denne skaden.

Jeg stilte spørsmålet egentlig litt konkret om det som handler om varslingsrutiner, og statsråden var litt inne på det. Ofte kommer den varslingen fra f.eks. helsetjenesten, og det går til barnevernet, ikke til politiet. Det må jo også være krevende for barnevernet å være en sånn mellomstasjon, hvis man kan kalle det det, for varslinger om veldig alvorlige saker, som egentlig burde ha gått direkte til politiet. Hva vil statsråden gjøre for at barnevernet også bidrar til at det varsles direkte til politiet?

Statsråd Lene Vågslid [10:50:39]: Eg er ikkje einig i at barnevernet er ein mellomstasjon. Det er veldig viktig å kommunisere tydeleg at me alle har ei plikt å melde bekymringar til barnevernet. Så ligg det òg ei avverjingsplikt i lovverket vårt, som eg synest me må snakke mykje oftare om. I tillegg har regjeringa varsla at me vil vurdere ei varslingsplikt for ulike yrkesgrupper, som eg òg har svara på i spørjetimen her tidlegare.

I tillegg er det heilt avgjerande at me sikrar at ein allereie frå ein er gravid, får gode tilbod, gode, foreldrestøttande tiltak, og at me har gode helsestasjonar. I inneverande år løyver me frå mitt departement over 50 mill. kr i ulike tilskot til foreldrestøttande tiltak. Det veit me betyr veldig mykje, for veldig mange kan få god hjelp i sin foreldrekvardag, som kan gjere at dei kan få leve gode liv med sine barn.

Mari Holm Lønseth (H) [10:51:45]: Det er jo en utfordring at det er en del av hjelpeapparatet som varsler barnevernet først, og at det så blir en forsinkelse, også opp til en uke, når det gjelder alvorlige skader på barn, fordi barnevernet ikke varsler videre. Det framstår for meg som at informasjonen ikke deles godt nok. Det er nok uklarhet i hjelpeapparatet rundt når det er man skal varsle barnevernet, og når det er man skal varsle politiet. De som er den tapende part her, er de barna som eventuelt også er utsatt for veldig alvorlige vold. Jeg mener at den Kripos-rapporten også dokumenterer at det er utfordringer knyttet til uklarhet om når det skal varsles til hvem, og at varslingen går for sent. Statsråden var så vidt inne på at regjeringen i handlingsplanen mot vold og overgrep mot barn også peker på en mulig varslingsplikt for flere. Er det arbeidet igangsatt? Og hvis svaret er nei, hvorfor har ikke regjeringen starter det arbeidet ennå?

Statsråd Lene Vågslid [10:52:43]: Det er noko som regjeringa vil vurdere, og som òg for så vidt ligg under ein annan statsråd enn meg. Det som er heilt sikkert, er at skal me klare å hindre og førebyggje at barn blir utsette for seksuelle overgrep og vald i nære relasjonar, må me klare å få alle tenester til å snakke saman. For eksempel veit me at eit verktøy som «Jeg vet» – eit verktøy ein brukar i skulen, som handlar om å gje ungane god informasjon og kunnskap om korleis dei òg kan kjenne igjen seksuelle overgrep – har vist seg å vere veldig, veldig effektivt. Som barneminister er eg oppteken av at me klarer å koordinere arbeidet mellom fleire departement, noko som gjer at me kjem tidlegare inn. I tillegg må me – og det er me godt i gang med –gjennomføre Kvalitetsløftet i barnevernet, der me òg har varsla ein ny nasjonal kompetanseplan for det kommunale barnevernet. Det er ikkje eitt enkelt svar på dette, og difor krev det brei innsats frå heile regjeringa.

Mari Holm Lønseth (H) [10:53:49]: Jeg er enig i at det ikke er ett enkelt tiltak, men jeg må si at jeg egentlig ikke opplever at statsråden tar tak i det som var grunnlaget for selve spørsmålet. Det handler om at det er altfor mange eksempler på at varslingen ikke skjer, eller at varslingen går altfor sent, og noen ganger bruker også barnevernet altfor lang tid fra de mottar en mistanke om alvorlig vold mot barn, til det i det hele tatt varsles til politiet, og man kommer videre. Det viser seg også at det er flere saker med alvorlig vold mot barn som blir henlagt fordi man ikke er kjapt nok på. Man kan gjerne snakke her om at man skal koordinere mellom ulike etater, men kjernen her er at de aktørene som skal si fra til politiet tidlig, ikke gjør det i stor nok grad. Vi har ikke råd til at disse barna skal vente en hel uke. Spørsmålet mitt er egentlig om statsråden kan være tydelig på ikke bare hva man skal gjøre for å forebygge vold, men hvordan man skal sørge for at varsling faktisk skjer.

Statsråd Lene Vågslid [10:54:55]: Eg meiner at koordinering av tenester har mykje å seie for at me får varsling til rett tid. Eg er bekymra over at det kjem for få varslingar, f.eks. frå barnehagesektoren. Då har eg saman med kollegaen min Sigrun Aasland tenkt til å sjå på f.eks. kva som ligg i rammeplanane for barnehagane, og kva me må gjera for at ein i større grad kan føle tryggleik og sikkerheit når ein varslar. Me er òg nøydde til å sikre at førebygginga startar tidleg. Bufdir har sjølv i det siste nasjonale møtet om nasjonalt barnevern sett på bekymringa om at det er for få meldingar tidleg. Dette er noko me kjem til å følgje veldig tett. Me må i tillegg sikre at me prioriterer pengar til arbeid med førebygging i kommunane. Det gjer me no i eit nytt førebyggingsprogram, og me gjer det i foreldrestøttande tiltak. I tillegg har me etablert denne undersøkingskommisjonen, som blei einstemmig vedteken i Stortinget, som skal ta tak i det som er systemsvikt.

Margret Hagerup (H) [10:56:16]: Mitt spørsmål går til helseministeren. Jeg la merke til at familieministeren i stor grad snakket om forskningsministeren og veldig lite om det som skjer på helsefeltet. Da jeg tok opp den rystende Kripos-rapporten med helseministeren i Stortinget nylig, fikk jeg et oppsiktsvekkende defensivt svar. Statsråden mente at dagens tiltak var dekkende. Han advarte mot å varsle uten grunn, og han understrekte at det alltid må være en balanse i regelverket av hensyn til konsekvensen for foreldrene. Jeg er svært bekymret for de signalene helseministeren ga. Kripos-rapporten viser at over 60 pst. av barna som utsettes for den groveste volden, er under ett år gamle. Helsepersonellet vegrer seg allerede for å varsle, for de er redde for å trå feil. De trenger ikke en minister som ber dem om å holde igjen, de trenger en minister som ber dem om å handle. Barnas sikkerhet må alltid komme først. Spørsmålet er: Vil helseministeren nå rette opp det farlige inntrykket han skapte sist, og gi landets helsepersonell den politiske ryggdekningen de trenger for å varsle politiet umiddelbart ved mistanke om vold?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:57:19]: Takk for et viktig spørsmål. Det jeg sa i Stortinget, er at vi har et regelverk for dette i dag. Vi har ikke klart å finne at det er noen vesentlige mangler ved det regelverket, eller at det er grunn til å tro at det i stor utstrekning ikke brukes. Hvis det er tilfelle, kan vi selvfølgelig sette oss ned og se på det – som jeg også sa. Jeg tror at alle er enige om at det må varsles i en del av disse sakene, og det gjør også helsepersonellet innenfor de skrankene som loven setter opp. I all lovgiving er det mange ulike hensyn skal balanseres opp mot hverandre. Det er jo det lovgiver og Stortinget alltid forsøker å gjøre. Hvis en kommer til at det er behov for å gjøre endringer i dette regelverket, enten fordi terskelen er satt feil, eller fordi det er for vanskelig å forstå eller er for mange tilfeller der en ikke vet klart og tydelig hvordan regelverket skal brukes, kan vi selvfølgelig se på det. Vi har ikke kommet til den konklusjonen så langt.

Margret Hagerup (H) [10:58:24]: Jeg registrerer at statsråden fortsatt snakker om å balansere ulike behov. For helsepersonell som står i vanskelige vurderingssituasjoner, er ikke det et tydelig signal. Kripos viser i sin rapport at det er mange saker der de mistenker alvorlig vold, der en rett og slett verken varsler barnevernet eller politiet.

Jeg la merke til at barneministeren snakket om at en vil vurdere en varslingsplikt, og at statsråden nå sier at regelverket er tilstrekkelig. En har ventet i over et år på at en skal utrede og se på denne varslingsplikten. Det er på høy tid at den kommer, for den er helt nødvendig for å fjerne den usikkerheten helsepersonell nå føler på.

Spørsmålet er: Vil helseministeren være tydelig i dag, i motsetning til i forrige runde her i Stortinget, på at det ikke skal være noen som helst tvil om at barnets beste skal komme først, og at helsepersonellet alltid skal varsle ved mistanke om alvorlig vold? Til sist: Vil han også ta initiativ til å få i gang arbeidet med varslingsplikten.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:59:21]: Jeg kan dessverre ikke si noe annet enn at lovgiver alltid må balansere ulike hensyn opp mot hverandre. Det er lovgivers plikt. Alle lover i Norge blir til på den måten, fordi det er mange ulike behov man skal ivareta samtidig.

Selvsagt er barns rettigheter blant de aller mest sentrale formålene vi skal ivareta. Selvsagt må det være slik at hvis det er mistanke om grov vold eller overgrep, må det få konsekvenser, noen ansvarlige myndigheter må jo følge opp de mistankene. Vi har et regelverk som regulerer dette i dag. Det jeg sier, er at vår vurdering så langt – basert på den informasjonen og innsikten vi har – ikke tilsier at det nødvendigvis er noe galt med regelverket. Jeg tror at mye helsepersonell vet hvilke rettigheter som gjelder. Hvis det er slik at det er uklarheter omkring det, må vi selvfølgelig sette oss ned og se på hva vi kan gjøre for å veilede bedre, kanskje gi bedre retningslinjer for hvordan dette skal skje.

Margret Hagerup (H) [11:00:26]: Det er tydelig av den Kripos-rapporten at helsepersonell i dag ikke varsler. De vegrer seg, og de sier at de i noen tilfeller tror at barnevernet gjør det, at det er andre som gjør denne jobben. De som lider av denne unnlatelsen, er jo de små barna, som ikke har et språk til å forklare de tingene de blir utsatt for.

Jeg blir ikke beroliget når statsråden gjentar at regelverket er bra nok i dag. Familieministeren sier at en vil vurdere en varslingsplikt, men det er en kjensgjerning at helsepersonell i dag i for liten grad varsler om dette, og de har heller ikke den ryggdekningen de trenger for å få til dette.

Hvis statsråden ikke vil gi helsepersonell den klare ryggdekningen her i Stortinget i dag, som jeg ber om, hva vil da statsråden gjøre med det problemet at det er altfor mange som ikke melder om alvorlig vold mot små barn?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:01:17]: Jeg var kanskje uklar, men la meg da gjenta: Selvfølgelig skal en melde fra om tilfeller der det er mistanke om grov vold, omsorgssvikt eller på annen måte ting som er uakseptabelt i vårt samfunn. Vi har et regelverk for dette i dag, og det regelverket har Stortinget også sagt at skal balansere ulike hensyn, bl.a. terskelen for å melde fra, hvilke tilfeller man melder fra om, osv.

Hvis det er slik at dette regelverket enten er for utydelig eller vanskelig å forstå, eller det er usikkerhet i tjenestene om hvordan rutinene skal være, kan vi selvsagt se på det, men jeg kan ikke her og nå si at vi skal endre loven eller praktiseringen av loven, basert på den dokumentasjonen vi har så langt. Hvis det kommer ny dokumentasjon eller ny kunnskap som tilsier det, skal vi selvfølgelig se på det. Jeg er for øvrig helt enig i det barne- og familieministeren sa. Regjeringen vil følge det opp, i tråd med det barne- og familieministeren sa.

Presidenten [11:02:20]: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:02:40]: Mange småbarnsforeldre opplever i dag en hverdag som er preget av tidsklemme, arbeidspress og lite valgfrihet. De beskriver lange dager der barna tilbringer kanskje åtte–ni timer i barnehagen, og at den tiden de har sammen, ofte begrenses til henting, middag, legging og ikke så mye mer enn det. For mange foreldre oppleves dette veldig krevende og rett og slett litt meningsløst, særlig med tanke på de minste barna. Flere ønsker derfor mer tid hjemme med barna i deres første leveår. Dette er også åpenbart bakgrunnen for den debatten vi har hatt den siste uken.

Selv sendte jeg min elleve måneder gamle sønn i barnehagen. Jeg skulle virkelig gjerne hatt mer tid hjemme med ham, men jeg hadde ikke det økonomiske handlingsrommet til å velge. Jeg hadde ingen reell valgfrihet.

Det er nettopp det: I dag opplever mange foreldre at de ønsker å være litt lenger hjemme med barnet sitt, men de må nærmest unnskylde seg eller forklare hvorfor de ikke deltar i hamsterhjulet Arbeiderpartiet forventer at alle skal løpe i. Samtidig har Arbeiderpartiet valgt å kutte kraftig i kontantstøtten og å opprettholde en rigid tredeling av foreldrepermisjonen. Det fører igjen til at halvparten av mødrene tar ut ulønnet permisjon og dermed blir lønnstapere med Arbeiderpartiets politikk.

Familier er ulike, og barn er ulike, men det må også gjenspeiles i politikken. Jeg vil derfor spørre statsråden om hun deler synet finansminister Stoltenberg tidligere ga uttrykk for, da han uttalte at man ikke kan belønne dem som velger feil, altså med henvisning til foreldre som valgte kontantstøtte framfor barnehageplass. Er det fortsatt sånn at Arbeiderpartiet kun ønsker å belønne foreldre som velger løsningene partiet foretrekker?

Statsråd Lene Vågslid [11:04:41]: Svaret på det er nei. I motsetning til Kristeleg Folkeparti meiner eg det ikkje er sjukt eller ein sjuk kultur å la eittåringar gå i barnehage. Debatten dei siste vekene er etter mi meining ein debatt som moraliserer sterkt over valet foreldre gjer, når det store fleirtalet av foreldre i Noreg ynskjer å bruke barnehage for sine ungar, kanskje allereie frå dei er eitt år.

Eg meiner det er heilt unødvendig å «shame» – om det er eit parlamentarisk uttrykk – foreldres val i det heile. Det meiner eg det er Kristeleg Folkeparti som gjer – ikkje Arbeidarpartiet. Det Arbeidarpartiet har gjort i regjering saman med dei raud-grøne partia, er å sikre ein historisk låg barnehagepris. Me har styrkt barnetrygda på eit nivå som KrF aldri var i nærleiken av då dei sjølv hadde påverknad på budsjettet. Me har i tillegg motteke ein fødselstalsrapport, som eg har svart representanten om nokre gonger tidlegare, og som eg gleder meg til å fylgje opp.

Eg er heilt overtydd om at Arbeidarpartiet, som i generasjonar har vore med på å byggje ut den velferdsstaten me er stolte av i dag, òg skal klare å utvikle han vidare, bl.a. gjennom å sjå på fleksibilitet i ordningane. Me har kanskje verdas beste foreldrepengeordning. Me har forbetra ho mens me har sete i regjering. Det er no fleire som tek ut 80 pst. på foreldrepengeordninga, fordi ein ikkje lenger tapar på å ta det. Det trur eg er eit uttrykk i retning av noko av det representanten frå KrF uttrykkjer – at det er fleire som ynskjer noko meir tid heime. Det er heilt fint, og det har me òg lagt til rette for. Me meiner på ingen måte at Kristeleg Folkeparti eigentleg gjer det, men at dei ser ut til å vere meir opptekne av å gå rundt med peikefingeren.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:06:38]: Har vi virkelig verdens beste foreldrepengeordning når halvparten av norske mødre velger å ta ut ulønnet permisjon? Der ber jeg barne- og familieministeren virkelig gå i seg selv.

Og når vi snakker om og har debatt om skam og moralisering: Er det ikke nettopp det Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet driver med, når de sier at de ikke skal belønne dem som velger feil – altså at det er feil å velge å bruke mer tid med barna sine? Vi må jo snakke om dette, om reell valgfrihet, for her får jeg ikke svar fra Arbeiderpartiet. Når økonomien gjør det umulig for mange å være hjemme lenger, og når ordningene i tillegg er så rigide at foreldre presses over i ulønnet permisjon, er det ikke reell valgfrihet. Derfor er spørsmålet mitt til statsråden igjen: Mener hun at dagens politikk i praksis gir familier reell valgfrihet, også økonomisk, eller erkjenner hun at mange i dag ikke har et reelt valg i det hele tatt?

Statsråd Lene Vågslid [11:07:37]: Den største og viktigaste fridomsreforma for kvinner i dette landet har vore at ein både har hatt ein god likestillingspolitikk gjennom mange år, og at ein har kome i arbeid. Den største fridomen ligg jo i å kunne forsørgje seg sjølv og sine. Ja, eg trur at me langt på veg har verdas beste foreldrepermisjonsordning. Representanten må gjerne vise meg eit land som har betre ordningar for at foreldre kan vere heime med ungane sine når dei er små.

Så anerkjenner eg at det finst eit hamsterhjul. Eg har sjølv som barneminister uttalt at eg vil det hamsterhjulet til livs. Det er mange foreldre som synest at kvardagen er slitsam. Difor vil me sjå på forslaga frå fødselstalsutvalet, som bl.a. har føreslått ei 70-prosentsordning for foreldrepermisjon. Det synest eg er spennande å sjå på. Så vil kollegaen min Kari Nessa Nordtun òg arbeide med det me har snakka om her tidlegare – korleis me kan få fleire fritidsaktivitetar, f.eks. i SFO.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:08:40]: Jeg merker meg at barne- og familieministeren snakker om hensynet til likestilling og hensynet til arbeidslivet, men jeg håper da virkelig at hensynet til familiene er det som veier tyngst for barne- og familieministeren.

Jeg tenker at det i denne tiden er viktig at foreldre får muligheten til å vurdere hva som er best for sine egne barn. Noen barn er klare for å gå i barnehagen tidlig, og noen trenger mer tid hjemme. Det er nettopp denne valgfriheten Arbeiderpartiet i praksis snevrer inn ved kun å tilby billigere barnehage, men ingen løsninger for dem som velger annerledes. Det skaper et klasseskille mellom foreldre: de som har råd til å velge å være hjemme litt lenger med barna, og de som ikke har det. Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet heller prioritere å styrke barnetrygden kraftig, sånn at foreldre får legge løpet for sin familie selv – eller ta fødselstallsutvalget på alvor og tilby foreldre å jobbe redusert med kompensasjon? Jeg håper det blir noe som er mer enn bare noe spennende å se litt nærmere på.

Statsråd Lene Vågslid [11:09:43]: Det er meir enn berre litt spennande å sjå på. Eg varsla veldig tydeleg at me kjem til å følgje opp fødselstalsutvalet. Regjeringa er òg blitt bedt om å kome til Stortinget med ei stortingsmelding om oppfølging av fødselstalsutvalet.

Det som er viktig for Arbeidarpartiet og for regjeringa, er at folk skal kunne få det antalet barn dei ynskjer seg. Eg kjem heller ikkje til å meine noko om kor mange barn folk skal få, det er opp til den enkelte, men me kan jo gjere meir for at fleire får det antalet dei ynskjer seg. Me veit at det er ein del som ynskjer seg to ungar, men som ender opp med å få berre ein. Difor vil me sjå på fleire av dei forslaga fødselstalsutvalet har føreslått.

Viss eg var representant frå KrF, ville eg ha vore litt forsiktig med å etterlyse auke av barnetrygd, for er det noko Arbeidarpartiet har fått til saman med SV, Senterpartiet, Miljøpartiet og Raudt, er det ein historisk auke av både barnetrygda og ei rekkje andre økonomiske tiltak som treffer barnefamiliane.

Kathy Lie (SV) [11:11:02]: Riksrevisjonens rapport om tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser slår fast at antallet barn og unge med psykiske plager og lidelser har økt betydelig, samtidig som hjelpen de får, i for stor grad avhenger av hvor i landet de bor. Riksrevisjonens konklusjon er klar: Det er kritikkverdig at Helse- og omsorgsdepartementet ikke i tilstrekkelig grad har sørget for at barn og unge med psykiske plager og lidelser får den hjelpen de trenger.

Dette handler ikke om små variasjoner eller enkeltstående utfordringer. Rapporten viser store geografiske forskjeller i tilbudet kommunene gir. Flere kommuner mangler helt sentrale tjenester, som kommunepsykolog og helsestasjon for ungdom. Samtidig ser vi at kommunene opererer med ulike forståelser av hvem de faktisk har ansvar for å hjelpe. Noen tilbyr behandling i grupper andre kommuner mener ikke omfattes av deres ansvar. Pedagogisk-psykologisk tjeneste, som skal være en viktig støtte for barn og familier, spiller dessuten svært ulike roller fra kommune til kommune.

Konsekvensen er et system som framstår fragmentert, tilfeldig og uforutsigbart, særlig for barn og familier som allerede står i krevende situasjoner. Mange kommuner peker på et velkjent problem: et misforhold mellom ansvar og økonomi. Oppgaver er flyttet ut, forventningene er høye, men ressursene strekker ikke til. Resultatet blir at hjelpetilbudet avhenger av kommunens økonomi, kapasitet og prioriteringer, snarere enn barnets behov.

Mitt spørsmål til helse- og omsorgsministeren er derfor: Hvilke konkrete grep vil statsråden nå ta for å sikre at barn og unge med psykiske plager og lidelser får et mer likeverdig tilbud, uavhengig av bosted? Hvordan vil regjeringen sørge for at kommunene faktisk har kapasitet og kompetanse til å oppfylle sitt ansvar?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:12:50]: Takk for et godt og viktig spørsmål. Det er en alvorlig rapport fra Riksrevisjonen. Jeg deler langt på vei Riksrevisjonens vurdering, og jeg kan i hvert fall være helt klar og tydelig på at vi absolutt skal følge opp Riksrevisjonens rapport. Jeg mener at den i stort er nok et argument for hvorfor vi trenger en helsereform. Det er altfor mange av våre pasienter som blir kasteballer mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, for mange som faller mellom stoler. De som har mye ressurser og vet hvordan de skal finne fram, klarer som regel å finne fram, men det går ut over dem som ikke har de ressursene, rett og slett fordi de ikke vet hvordan de skal finne fram.

Jeg synes det er bekymringsfullt når jeg møter barn og unge som blir henvist fra kommunen sin til spesialisthelsetjenesten, for så å få beskjed om at de ikke er syke nok til å få behandling i spesialisthelsetjenesten, at de må komme tilbake når de blir dårligere. Vi skal ikke ha det sånn, så vi må gjøre en lang rekke tiltak for å forbedre dette. Det er stort potensial for endring.

Noe av det vi nå tester ut, bl.a. i Vestfold, er «Én vei inn» til psykisk helsevern. Det er et veldig bra, lokalt initiert tiltak, det er ikke regjeringens forslag. Det er kommunene og sykehuset i Vestfold som har funnet på dette, med god velsignelse fra oss, for det er et godt forslag. Der sitter nå kommune- og spesialisthelsetjeneste sammen og vurderer pasientene og hvilket behandlingsnivå de skal ha. Målet er at alle skal komme i gang med behandling og oppfølging innen 14 dager. Ingen avvises, simpelthen fordi man automatisk sendes til riktig sted. Det er framtidens helsetjeneste. Vi kan ikke bare ha det i piloter og forsøk, der hvor innovative kommuner og innovative sykehus vil jobbe annerledes. Dette må bli normen for hele Norge, slik at alle barn og unge får oppleve det samme.

Ventetidene er nå på vei ned. De skal fortsatt videre nedover. Jeg er glad for at Riksrevisjonen peker på at 72 pst. av kommunene nå har fått på plass et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Det er en økning fra 55 pst. siden 2024. Likevel er det fortsatt én av tre kommuner som ikke har dette tilbudet, og det må vi selvfølgelig sørge for å få på plass.

Kathy Lie (SV) [11:14:55]: Ett av forslagene fra kommunekommisjonen som regjeringen har valgt å følge opp, er fjerning av kompetansekravet i kommunehelsetjenesteloven. Noe av begrunnelsen er rekrutteringsutfordringer, særlig i distriktene, men her er fagforeningene tydelige på at lavere krav ikke vil gjøre det lettere å rekruttere personell med riktig kompetanse. Forslaget skal riktignok på høring, og det er ikke gitt hva utfallet blir, men jeg vil gjerne høre hva helseministeren tenker om følgende: Tror han at det blir enklere å sikre likeverdige tjenester over hele landet, særlig til sårbare unge, hvis disse kravene fjernes?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:15:31]: La meg først si at den saken ikke er helt enkel, og jeg synes ikke det er slik at det bare er argumenter for å gjøre det ene, eller bare argumenter for å gjøre det andre. Det er nå i hvert fall slik at kommunekommisjonen mener at dette bør skje.

Det er også noen nyanser jeg mener må komme fram. De profesjonskravene som finnes i lovverket i dag, er jo i stor grad en stadfesting av den kjernekompetansen som kommunene uansett må ha for å oppfylle krav til forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet. Det at man har tilknyttet seg én sykepleier i en kommune, betyr ikke nødvendigvis at det er god kvalitet i tjenestetilbudet eller at man har nok fagfolk på jobb. Denne lovparagrafen kan altså også være litt sovende: at så lenge man har innfridd det lovkravet, er det orden på tjenestene. Vi vet allerede i dag at det er store forskjeller i tjenestetilbudet fra kommune til kommune.

Også hensynet til at kommunene bør ha større frihet til selv å organisere tjenestene sine ut fra sine lokale forhold og behov, har vært tillagt stor vekt.

Det er som representanten sier: Nå skal dette på høring, og så får vi se hva høringsinstansene sier.

Kathy Lie (SV) [11:16:35]: I en debatt på Dagsnytt 18 med kommunalministeren sa han at kravene til kvalitet i helsetjenestene fortsatt vil gjelde. For SV er det helt åpenbart at muligheten til å levere tjenester med god kvalitet henger nøye sammen med kompetansen til de som skal levere tjenestene. Dersom regjeringen får flertall for å fjerne kompetansekravene, hvordan vil helseministeren da sikre at tjenester til sårbare barn og unge holder den samme kvaliteten over hele landet?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:17:05]: Jeg er glad for at representanten stiller det spørsmålet, for det er tross alt kvaliteten i velferdstilbudet som er viktigst for innbyggerne våre. Det er ofte sånn at kvalitet også henger sammen med helsepersonell og deres kvalifikasjoner, kompetanse, tid til den enkelte, arbeidsbetingelser m.m. Dette henger selvfølgelig sammen, det har representanten helt rett i.

I kommuneproposisjonen sier vi bare at vi vil styrke kunnskapen om kvaliteten, for vi vet rett og slett litt for lite om hvordan det faktisk står til med den opplevde kvaliteten i kommunene. Vi har lansert eldrebarometeret, der alle innbyggere kan gå inn og se hvordan det står til i deres kommune, og det skal utvikles videre. Kommunalministeren har også varslet at vi utreder hvordan kommuner som har større utfordringer, kan følges opp på en tydeligere og mer målrettet måte, med veiledning som første steg. Vi mener også at vi bør ha en diskusjon om hvorvidt det er behov for nye styringsvirkemidler. Hvis det f.eks. er slik at en kommune over tid har vesentlige mangler innenfor sentrale tjenesteområder eller svikter fundamentalt på styring og kontroll, mener vi at det også må finnes bedre statlige virkemidler for å få de kommunene på rett kjøl.

Kathy Lie (SV) [11:18:12]: I forbindelse med behandlingen av SVs representantforslag om bedre psykisk helsevern fikk SV gjennomslag for å få en oppdatert og forsterket opptrappingsplan for psykisk helse, som bl.a. skal inneholde forslag for å styrke det psykiske helsetilbudet i skolen og senke terskelen for å oppsøke hjelp. Det handler bl.a. om skolehelsetjeneste, helsestasjon for unge og kapasitet i barne- og ungdomspsykiatrien.

Ser helseministeren nå viktigheten av dette, og hvilke tiltak mener han er viktig for å styrke det psykiske helsetilbudet i skolen?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:18:50]: Svaret på det er ja, og jeg vil gjerne gjenta det jeg har sagt tidligere og berømme SV for dette forslaget. Jeg er veldig glad for at Stortinget vedtok flere av punktene. Jeg kan også si at vi allerede er i gang – kun få uker etter at vedtaket ble fattet – med å følge opp, så det vil komme en oppdatert opptrappingsplan. Vi skal også gjøre en evaluering av den opptrappingsplanen som vi nå så langt er kommet halvveis gjennom.

Det er mange tiltak som nå ligger på bordet, men det jeg mener vi som et minimum må sikte etter, er:

Vi må ha lavterskeltilbud som er enkle å oppsøke i alle landets kommuner. Det kan ikke være postnummeret som avgjør om barn og unge kan oppsøke et tilbud om noen å snakke med.
Ventetidene som vi nå har fått ned på et historisk lavt nivå, må videre nedover.
Vi må ha felles henvisning og felles vurdering av alle pasientene, slik at ingen blir kasteball mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.

Vi kan også se på hvordan det er mulig å styrke de tilbudene som en del bruker, bl.a. innenfor skolehelsetjenesten, for det vil være en del av et godt utbygget lavterskeltilbud i kommunene.

Presidenten [11:19:55]: Vi går til dagens siste hovedspørsmål.

Seher Aydar (R) [11:20:08]: Arbeidsfolk bør ikke trenge å være redde for å miste lønna under sykdom. Nå ser vi dessverre at regjeringen skaper utrygghet blant folk. Tidligere i år kom regjeringen med en rekke forslag om å endre sykelønnsordningen. Regjeringen sier at målet er å få ned sykefraværet. Det er fint. Vi må alltid ønske at folk er friske, men Norge har i praksis hatt den samme sykelønnsordningen siden 1978. At sykefraværet i perioder går opp og ned kan ikke forklares med en ordning som snart fyller 50 år. Arbeiderpartiet burde vite bedre.

Det er likevel sykelønnsordningen regjeringen vil stramme inn i et forsøk på å få ned fraværet. Et av forslagene er at sykmeldte skal kunne bli pålagt helt andre oppgaver enn det som egentlig står i arbeidskontrakten, og at de kan miste sykepengene dersom de ikke er villige til det. Det innebærer at Arbeiderpartiet flytter makt fra arbeidsfolk til sjefen deres. Som LO påpeker, innebærer det at de ansatte får nye plikter, mens arbeidsgiver slipper unna. Hovedsammenslutningen, som representerer en million arbeidsfolk, mener at forslaget svekker en av de viktigste beskyttelsesmekanismene i arbeidslivet, nemlig stillingsvernet, og at det utvider arbeidsgivers styringsrett. Legeforeningen er bekymret for situasjoner hvor sykefraværet skyldes fastslåtte arbeidskonflikter.

Selv om det ikke nødvendigvis er hensikten, kan regelendringen gjøre det mulig for arbeidsgivere å true ansatte med at de kan miste sykepengene dersom de ikke gjennomfører oppgavene sjefen har pålagt dem. Det kan jo hende at det er bedre å satse på at folk faktisk er friskere, enn å gi sjefen mer makt. Deler helseministeren LOs bekymring for at sjefen får mer makt på bekostning av arbeidsfolk med forslaget regjeringen har lagt fram?

Presidenten [11:22:04]: Nå er vel kanskje ikke nevnte statsråd konstitusjonelt ansvarlig, men helseministeren kan selv svare.

Seher Aydar (R) [11:22:09]: Han har uttalt seg om det, da!

Statsråd Jan Christian Vestre [11:22:11]: Det går helt fint, president. Det er arbeids- og inkluderingsministeren som har hatt dette forslaget på høring, men det er et godt spørsmål, så la meg få svare på det.

For det første er jeg veldig glad for at også partiet Rødt er opptatt av å få ned sykefraværet, for det er for høyt. Det er ingens skyld, men vi har et felles ansvar for å gjøre noe med det. Da mener jeg alle bør stille seg spørsmålet: Hva kan vi som samfunnsaktører bidra med for å få sykefraværet ned? Arbeidsgiverne har selvfølgelig et viktig ansvar. Jeg mener at fastlegene kan bidra til å få til dette. De gjør en kjempejobb i dag. De er på ingen måte syndebukker i dette arbeidet, men også de kan få tid, mulighet og rom til å følge opp pasientene sine enda bedre, slik at vi unngår sykmeldinger og kan få flere graderte sykmeldinger. Jeg mener også at vi arbeidstakere kan bidra til å få dette til.

La meg være krystallklar: Arbeiderparti-regjeringen garanterer for sykelønnen. Vi kommer ikke til å gjøre noe som rokker ved sykelønnen. Likevel: Skal vi opprettholde en god sykelønnsordning i framtiden, må vi få sykefraværet ned. Det er for høyt. Det går utover den enkelte, som ikke får være i arbeid og aktivitet og delta i samfunnet. Det vet vi har negative konsekvenser for mange.

Det er også viktig for samfunnet. Får vi ned sykefraværet med ett prosentpoeng, til det nivået vi hadde før pandemien, er det 15 mrd. kr i gevinst for samfunnet. Det er ikke 15 mrd. kr som bare er 15 mrd. kr, det er 15 mrd. kr vi kan investere i bedre velferd. Jeg vet f.eks. at partiet Rødt og representanten har et sterkt, lidenskapelig engasjement for en tannhelsereform. La oss prøve å få til den tannhelsereformen, men den tannhelsereformen skal finansieres. Bare for å sammenligne tallstørrelsene: Hadde vi fått ned sykefraværet med ett prosentpoeng, har Rødt finansiert tannhelsereformen sin. Så store tall snakker vi her om.

Arbeids- og inkluderingsministeren har hatt på høring forslag som ikke bare innebærer at vi som er i jobb, kanskje må være litt mer fleksible og kunne gjøre litt andre oppgaver for å komme tilbake på arbeid enn de vi hadde da vi ble sykmeldt, men det ligger også der nye forpliktelser for arbeidsgiverne, i at de i større grad må tilrettelegge og være sitt ansvar bevisst, og så følger jeg opp med fastlegene. Her er ingen syndebukker, men alle må bidra.

Seher Aydar (R) [11:24:21]: Tannhelsereformen kan også godt finansieres med å skatte de rike enda mer. Det er en bedre måte å hente pengene på.

Helseministerens ambisjoner om å få ned sykefraværet, og at sykefraværet skal være gradert, endrer egentlig ikke årsakene til at folk blir syke. For eksempel: I 2022 oppga nesten en tredjedel av alle som hadde sammenhengende sykefravær på mer enn 14 dager, at det skyldtes helseproblemer som helt eller delvis var forårsaket av jobben. Det er nesten 200 000 mennesker – litt under det. Disse menneskene vil ikke få bedre arbeidshelse av at leger presses til å skrive ut flere graderte sykmeldinger, eller at arbeidsgiver får mulighet til å pålegge sykmeldte andre oppgaver. Er helseministeren enig i at det ikke først og fremst er sykelønnsordningen, men forholdene som faktisk gjør folk syke, som må endres hvis vi skal få ned sykefraværet?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:25:16]: Premisset for spørsmålet bærer litt preg av at dette bare skyldes arbeidsgiverne, at vi ikke kan gjøre noen ting i fastlegeordningen, og at vi ikke kan gjøre noen ting i arbeidslivet ellers – eller at vi arbeidstakere ikke også kan være lite grann mer fleksible. La oss f.eks. si at man jobber i kommunen og gjør tungt fysisk arbeid i uteseksjonen eller parkseksjonen, og så blir sykmeldt på grunn av muskel- og skjelettplager eller ryggplager og dermed ikke kan gjøre tungt arbeid. Det kan jo tenkes at det i en kortere periode er noen andre oppgaver i kommunen som en kan gjøre og er kvalifisert for, som gjør at man kommer seg raskere tilbake i arbeid. Det vil være bra for den enkelte som kommer inn i arbeid igjen, det vil være bra for fellesskapet, og det vil være veldig bra for kommunen også, fordi det er mangel på arbeidskraft.

Jeg mener vi ikke må kortslutte den debatten før vi har startet den ved å si at vi utelukker å se på det. Det Arbeiderparti-regjeringen utelukker å se på, er sykelønnsordningen. Den ligger fast. Blir du syk, skal du ha grunnleggende inntektssikring. Det er helt uaktuelt for oss å rokke ved det, men vi må være villig til å vurdere andre tiltak for å få sykefraværet ned, og det er det vi nå gjør.

Seher Aydar (R) [11:26:22]: Det kan jo hende at en måte å gjøre det på er å bedre arbeidsvilkårene som gjør at folk faktisk blir syke av jobben sin. Det er det mye av i helse- og omsorgssektoren.

Når det kommer til kravene til legene, er jo følg-eller-forklar-prinsippet et av tiltakene helseministeren nevner. Det innebærer egentlig at legene må dokumentere vurderingen sin hver gang de skriver ut en 100 pst. sykmelding, om jeg forstår det riktig.

Helseministeren har selv vist til at det i omtrent 60 pst. av tilfellene er 100 pst. sykmelding i dag. De resterende er graderte. Å innføre dette vil derfor medføre ekstraarbeid for legene i alle disse tilfellene. Helseministeren har tidligere advart mot økt ressursbruk i helsevesenet, og i programmet til Arbeiderpartiet står det at de vil gå til kamp mot unødvendig byråkrati og detaljstyring. Mange leger står allerede i en presset situasjon. Er det ikke bedre at de bruker tiden sin på faktisk å gjøre folk friskere, enn at de pålegges mer dokumentasjonskrav, byråkrati og detaljstyring?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:27:21]: Jeg mener vi kan ha flere tanker i hodet samtidig. Som jeg også har sagt: I denne sykefraværspakken mener jeg at vi absolutt bør betale fastlegene for å ha mer tid med pasientene sine. Det mange fastleger forteller oss, er at de trenger bedre beslutningsstøtte, men de sier også at på en 20 minutters konsultasjon, som er det de får takste i dag, er det ikke tid til å ta opp alt det representanten – veldig prisverdig – nevner her. Dette er jo supersentrale spørsmål som må svares ut, men det er ikke mulig å gjøre det på 20 minutter.

Jeg mener at vi ikke må straffe fastlegen og si at de ikke får betalt, og at de skal jobbe gratis, når en unngår en sykmelding fordi den graderes eller en får dette inn på et mer konstruktivt spor. Her er det først og fremst rett og slett bare å ta på alvor det fastlegene har sagt.

Det har over tid vært slik at vi skal ha graderte sykmeldinger som hovedregel, men det er bare 39 pst. av dem som graderes. Da vil jeg at fastlegene veldig kort skriver i journalen hvorfor de ikke graderer – så har de tatt den runden, og da stoler jeg på at den vurderingen er riktig.

Seher Aydar (R) [11:28:26]: Jeg tror bevisst at det ikke er mer byråkrati, men mer helsehjelp som faktisk gjør at folk blir friskere, og kanskje kan gjøre at flere jobber.

Jeg la merke til det helseministeren nevnte om kostnader. Det er også noe som står i en video på facebooksidene til Arbeiderpartiet, skrevet med store bokstaver: Visste du at sykefraværet koster Norge 67 mrd. kr over statsbudsjettet. Dette er penger som går tapt eller forsvinner ned i et sluk. Det er grunnleggende sikkerhet for arbeidsfolk. Det sikrer at de har mat på bordet og tak over hodet for seg selv og familien deres, også om de blir syke. Sykelønnsordningen er finansiert av de samme folkene som bruker den, gjennom skatter og avgifter. Det er en forsikringsordning som vi kaller velferdsstaten.

Ifølge Arbeiderpartiets kalkulator kunne vi sikkert spart milliarder på å kutte i sykelønnen eller gjøre det vanskeligere for arbeidsfolk og tvinge dem til stillinger som de ikke har lyst til. En ting er når de sier ja, en annen ting er når de sier nei.

Mener helseministeren og Arbeiderpartiet virkelig at Norge blir et fattigere samfunn med sykelønnen, eller tror de at vi blir rikere av at vi faktisk sørger for å styrke helsetjenestene sånn at folk får den hjelpen de trenger?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:29:35]: Velferdsstaten er jo en genistrek med tanke på økonomisk vekst, høy arbeidsdeltakelse og sysselsetting og høy innovasjonskraft og omstillingsevne. En av hovedgrunnene til at Norge har blitt et veldig rikt og veldig lykkelig land, er at vi har klart å skape arbeid til det brede lag av befolkningen. Vi har organisert samfunnet på en fantastisk smart måte, som nettopp er velferdsstaten, der vi yter etter evne, får etter behov, gjør vår plikt, krever vår rett, og alle bidrar. Vi har også den grunnleggende tryggheten at den dagen man trenger hjelp, får man hjelp uten at noen spør hva man har i lommeboken sin, uansett om man har formue eller ikke har formue, om man er i jobb eller ikke i jobb. Det er velferdsstaten, og det vet Arbeiderpartiet et og annet om, for jeg vil i all ydmykhet si at vi hvert fall var blant en av arkitektene som fikk velferdsstaten på plass etter annen verdenskrig.

Sykelønnsordningen ligger derfor fast, men vi må jo kunne diskutere tiltak for å få sykefraværet ned. Som representanten selv sier i første replikk: Sykefraværet skal ned. Nå har vi lagt fram tiltak, og jeg hører gjerne på hvilke forslag Rødt har, så kan vi gjøre dette sammen.

Presidenten [11:30:41]: Dermed er den muntlige spørretimen omme.

Sak nr. 2 [11:30:44]

Ordinær spørretime

Presidenten [11:30:45]: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 5, fra representanten Tom Staahle til finansministeren, er overført til næringsministeren som rette vedkommende. Spørsmålet blir etter anmodning fra næringsministeren flyttet og besvart før spørsmål 12, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 6, fra representanten Himanshu Gulati til utenriksministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 11, fra representanten Hege Bae Nyholt til digitaliserings- og forvaltningsministeren, vil bli besvart av kommunal- og distriktsministeren på vegne av digitaliserings- og forvaltningsministeren, som er bortreist

Spørsmål 1

Amalie Gunnufsen (H) [11:30:58]: «Endringer i markedsføringsloven fra 25. oktober 2025 har ført til at bedrifter som tar imot skoleelever på bedriftsbesøk, nå krever samtykke fra foresatte for at elever under 18 år skal kunne smake på produkter, som for eksempel iskrem under besøk hos Hennig-Olsen Is. Dette skaper mer byråkrati for lærere og skoler, også innen yrkesfag der elever allerede håndterer og produserer mat og drikke som en naturlig del av opplæringen.

Mener statsråden at dette er en rimelig og tilsiktet konsekvens av lovendringen?»

Alf Erik Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:31:56]: Takk for spørsmålet. La meg først rydde opp i en misforståelse. Vi har ikke endret markedsføringsloven eller innført krav om foreldregodkjenning for smaksprøver når dette skjer i opplæringsøyemed. Det vi har innført, er en ny forskrift hjemlet i matloven for å fremme helse. Formålet med forskriften er å beskytte barn mot helsemessig uønsket markedsføring.

Forskriften regulerer ikke det å smake på mat og drikke som en del av undervisning. Slike situasjoner anses heller ikke som markedsføring og faller derfor utenfor forskriftens virkeområde. Dette har Helsedirektoratet tydelig kommunisert i sin veileder, og la meg gjenta og presisere det, slik at det ikke er noen misforståelser om det. I denne veilederen heter det at utdelinger som har andre formål enn markedsføring, som f.eks. pedagogisk virksomhet, utdanning og opplæring, ikke omfattes. Det samme gjelder smaksprøver på utdanningsmesser, f. eks. når en baker deler ut bakverk for å promotere en konditorutdanning. Da er det ikke produktet som markedsføres, men utdanningen.

Så det vi snakker om, er utdeling av smaksprøver i markedsføringsøyemed. Det vil jo etter ordets betydning være markedsføring, og det er slike situasjoner forskriften retter seg mot. Dette er et viktig skille.

Forskriften verner alle barn under 18 år mot kommersiell påvirkning som kan bidra til uhelse. Jeg mener at dette er et viktig og nødvendig grep for å bidra til bedre folkehelse. Jeg er trygg på at jeg har mange med meg, både her i salen og ute i samfunnet, ikke minst blant norske foreldre, når det gjelder å beskytte barn mot helsemessig uønsket markedsføring. Det er viktig å si at markedsføringsforbudet på ingen måte er til hinder for bedriftsbesøk som ledd i undervisning og opplæring, men det er altså markedsføringen rettet mot barn og unge under myndig alder vi her snakker om.

Amalie Gunnufsen (H) [11:34:06]: Da er det fristende å følge opp med spørsmålet: Hvorfor tror statsråden at det er nødvendig for Hennig-Olsen og Tangen videregående skole i Kristiansand allikevel å innhente en sånn type signatur fra foreldre? Hvis jeg skal begynne med å si hva jeg tror, er det fordi det er så mange fallgruver i et regelverk som dette, og det er også sanksjonsmuligheter, så dette skjemaet er sendt hjem til elevene for at bedriften skal være helt sikker på at den ikke bryter regelverket. Det mener jeg er litt betegnende. Vi har hatt et forbud mot alkoholreklame i 51 år, og det siver fremdeles ut fallgruver for næringslivet og utilsiktede konsekvenser. Kan statsråden si hvorfor han tror bedriftene allikevel garderer seg på denne måten?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:35:06]: Det er litt vanskelig for meg å spekulere i. Det er et nytt regelverk, og jeg har forståelse for at det blir reist spørsmål ved hvordan regelverket skal forstås. Derfor har vi hatt mye dialog med bransjeorganisasjonene, og vi har vært opptatt av at veilederen fra Helsedirektoratet skulle på høring. Den har vært på høring, og de har tydeliggjort den. Men når dette regelverket er klart og tydelig, og jeg også nå fra Stortingets talerstol sier at bedriftsbesøk som er en del av undervisningsopplegget til en skole, ikke rammes av dette markedsføringsforbudet, tror jeg at tydeligere enn det kan det ikke sies. Jeg skal ikke spekulere. Jeg registrerer at den bedriften vi her snakker om, ganske tidlig markerte seg som en motstander av denne forskriften. Jeg mener å huske at bedriften hadde besøk av daværende statsministerkandidat Erna Solberg, kanskje også representanten, i forrige valgkamp, og var sterkt imot forskriften. Det er helt legitimt, det er en del av et demokrati, men akkurat på dette punktet er forskriften ikke til å misforstå.

Amalie Gunnufsen (H) [11:36:15]: Det er kanskje ikke så rart at bedriften er imot denne endringen. Dette forslaget gjør f.eks. også at man ikke engang kan vurdere næringsinnholdet i produktene de selger, mens andre produkter får vurdert næringsinnholdet. Hennig-Olsen har ingen insentiver for å produsere sunnere produkter lenger, fordi all iskrem regnes som usunn.

Så må jeg si at dette forslaget har hatt andre utilsiktede konsekvenser, utover Hennig-Olsens isfabrikk. I påsken var det plutselig ikke lov med påskeeggjakt for barn under 18 år. Det er fordi det er mange usikkerheter knyttet til dette regelverket, som også har gått på hvordan bedriftene kan sponse idrettslag. Det er fallgruvene jeg er bekymret for, selv om jeg ikke tviler på de gode intensjonene til statsråden.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:37:13]: Det siste er jeg veldig glad for å høre at representanten sier, for vi bør alle være opptatt av barn og unges folkehelse. En av fem barn i Norge har overvekt eller fedme, og vi vet at markedsføring påvirker barns kosthold. Vårt mål er å redusere slik negativ påvirkning. Foreldre har over tid vært opptatt av at dette må reguleres strengere, og jeg vil igjen si at det er fullt mulig for de kommersielle aktørene å selge sine produkter. Dette er på ingen måte noe salgsforbud. Jeg tror vi liker å spise iskrem alle sammen, og det gjør barn også. Det vi her snakker om, er målrettet kommersiell markedsføring som er laget på en måte som gjør at den er spesielt egnet for å appellere til barn og unge, med det formål at barn og unge skal kjøpe flere produkter som, hvis man spiser for mye av det, ikke er bra for folkehelsen. Det er det vi snakker om. Det er fullt mulig å sponse idrettsarrangementer med firma, logo og navn, det er fullt mulig å ha bedriftsarrangementer, men ikke drive med markedsføring rettet mot barna.

Spørsmål 2

Seher Aydar (R) [11:38:29]: «Den krevende situasjonen på fødeavdelingene blir ekstra tydelig om sommeren. Selv om flest barn blir født i sommermånedene, stenger sykehus hvert år ned fødetilbudet i ferien. Det gir lengre reisevei, mer usikkerhet og mindre forutsigbarhet for gravide. Dette er en kjent utfordring hvert eneste år, men likevel mangler det et skikkelig krafttak for å være bedre forberedt til neste sommer.

Skal regjeringa slå seg til ro med at føde- og barselavdelingene er så tynt bemannet at de ikke er i stand til å drifte ved ferie?»

Statsråd Jan Christian Vestre [11:39:05]: Norge er et av verdens tryggeste land å føde i. Det skulle også bare mangle. Men det at det er trygt, er ikke godt nok for meg, det skal også være god tilrettelegging og god omsorg, og den fødende kvinnen skal oppleve å bli sett og at helsepersonellet har tid til henne. Det er veldig viktig. Så mye er bra, men vi har også her store utfordringer foran oss. Dem jobber vi med å løse, blant annet gjennom tipunktsplanen for bedre svangerskap, føde og barsel, som vi er i full gang med å gjennomføre.

Så vet vi at det er stor aktivitet ved mange fødeinstitusjonene samtidig som det skal avvikles sommerferie. Det stiller selvfølgelig krav til bemanningsplanlegging og prioritering. Det viktigste er at vi har et forsvarlig tilbud, og at det er en forsvarlig ferieavvikling. For å få dette til å gå opp samtidig, for helsepersonellet vårt fortjener jo også ferie, har det vært vanlig å stenge noen fødeavdelinger slik at det er tilfredsstillende bemanning på de avdelingene som holdes åpne.

Det er to fødeavdelinger ved UNN, Narvik og Harstad, og to fødeavdelinger ved Helgelandssykehuset, Mo i Rana og Sandnessjøen, som har alternerende stenging i sommer. I tillegg vet vi at fødestuen i Brønnøysund er midlertidig stengt for fødsler, og det er begrunnet i en kritisk bemanningssituasjon og krav til forsvarlighet.

UNN opplyser at de vekselsvis har stengt fødeavdelingene i Narvik og Harstad de siste elleve årene for å kunne gjennomføre ferieavvikling for de ansatte. Ordningen er evaluert flere ganger. Praksisen har ikke medført alvorlige hendelser, men det er helt riktig, som representanten påpeker i innlegget sitt, at det innebærer noe lengre transport for enkelte av de fødende. Transportavstanden mellom de to byene har heldigvis blitt kortere som følge av endret infrastruktur i ofotenområdet, men en forskjell er det jo.

Helgelandssykehuset har praktisert alternerende sommerstenging av fødeavdelingene i Helgelandssykehuset Mo i Rana og Sandnessjøen fra helt tilbake til 2013. Denne ordningen ble etablert fordi sykehuset hadde utfordringer med å få tak i tilstrekkelig kjent personell for å drifte begge avdelingene gjennom sommeren. Denne utfordringen er fortsatt gjeldende. Det er jordmor i beredskapstjeneste til stede når fødeavdelingen er stengt. Sykehuset gjør dette for å sikre befolkningen et godt tilbud ved at det er fast, kjent personell til stede i begge fødeavdelingene. Det har ikke vært flere uheldige hendelser i periodene med alternerende stenging.

Det er helseforetakene som har ansvaret for å sørge for forsvarlig bemanning. De har lang erfaring med å planlegge fødetilbudet om sommeren, og det viktigste tiltaket er å lage gode bemanningsplaner. Enkelte steder er det nødvendig å stenge en fødeinstitusjon i kortere perioder om sommeren for at lovpålagt ferie kan avvikles forsvarlig. I de tilfellene skal det selvfølgelig være et like godt fødetilbud et annet sted, og en vil da alltid tilstrebe å holde reiseavstandene så korte som overhodet mulig.

Seher Aydar (R) [11:42:05]: Reiseavstandene er allerede ganske lange i Nordland, og det jeg får lyst til å rope ut til helseministeren her, er at også nordlendinger trenger gode fødselstjenester som ikke er så langt unna dem. Sommeren er høysesong for fødsler.

Vi stenger ikke akuttmottak om sommeren, men til tross for at fødsler også er akutte hendelser, blir altså fødetilbud sommerstengt. I tillegg er avdelingene som er åpne, ofte ganske tynt bemannet.

NRK har skrevet at de som føder om sommeren, opplever at informasjon om egen helse og barnet i barseltiden er dårligere om sommeren enn ellers i året. VG har publisert en sak som viser at de fleste avvik ved norske fødeavdelinger skyldes mangel på ressurser, høyere arbeidsbelastning, travle vakter og for mange oppgaver på en gang. Det går heldigvis bra med de fleste. Norge er fortsatt på verdenstoppen når det gjelder fødselsomsorg, men varsellampene blinker, og de har blinket lenge. Jordmødre og gravide drar i snora, og de venter på at helseministeren skal komme inn på rommet og faktisk hjelpe. Og da er spørsmålet: Kommer hjelpen?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:43:08]: Jeg er ikke helt sikker på om jordmødrene vil ha helseministeren inn på rommet for å hjelpe. Jeg ser at representanten Toppe her mildt sagt ble sjokkert av den tanken, så jeg kan berolige begge to om at helseministeren ikke skal gripe inn så langt.

Men det representanten sier, er jo i stort riktig. Representanten sa at representanten helst ville rope ut og si at folk i nord skal ha et like godt helsetilbud som oss i sør – ja, selvsagt. Rop det ut, for jeg er helt enig i det. Utfordringen er jo mangelen på helsepersonell, og vi kan ikke trylle fram helsepersonell som ikke finnes. Hvis det var mulig å holde disse avdelingene åpne også gjennom sommeren med forsvarlig bemanning, hadde vi selvfølgelig gjort det. Så her må vi jobbe langsiktig med å rekruttere flere og beholde dem vi har.

Senest i forrige uke diskuterte Stortinget fødselsomsorgen. Det er mange gode forslag som kommer fra Stortinget som vi nå er med på, og som vi legger inn i vårt planverk – hvordan vi skal bedre det. Det handler bl.a. om et skikkelig jordmorløft og å utdanne flere, legge til rette for at flere kan stå i jobb lenger og ta ned arbeidsbelastningen. Det mener jeg vi må få til.

Seher Aydar (R) [11:44:11]: Jeg må være enig i at helseministeren ikke kan hjelpe med selve fødselen, men å sørge for at rammene for at jordmødrene kan gjøre jobben sin, blir bedre, det kan helseministeren faktisk gjøre noe med. Den krisen vi ser i fødselsomsorgen, har ikke oppstått i et vakuum. Den er jo et resultat av man leker butikk i sykehusene. Det er det de fødende og jordmødrene som betaler prisen for.

Dyktige fagfolk sørger for at mange har en god og trygg opplevelse når de føder. De er noen helter, og det er ikke noen tvil om det. Men mange jordmødre vurderer eller har vurdert å slutte på grunn av høyt arbeidspress og dårlig samvittighet. Det er stort press på fødeavdelinger i sommer. Det er paradoksalt at de svekkes samtidig som det er stort press. Er helseministeren enig i at fødselsomsorg faktisk er akuttmedisin, ikke et tilbud vi kan velge bort, selv om det ikke lønner seg økonomisk på kort sikt? Og er det ikke sånn at når vi vet at det er utfordringer med bemanningen, og at det betyr dårligere tilbud hver eneste sommer, at man da må gjøre noe før neste sommer?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:45:14]: Dette skyldes ikke økonomiske prioriteringer, det skyldes mangel på fagfolk, for jordmødre skal ha ferie, som alle andre. Det viktigste er jo: Har norske kvinner et godt fødselstilbud eller ikke?

Vi gjorde en stor undersøkelse. Helsedirektoratet spurte over 20 000, hvis jeg ikke husker feil, kvinner som har født, og vi gjorde en ekstraundersøkelse, for det ønsket Stortinget seg, hvor man spurte spesifikt de kvinnene som hadde født om sommeren. Jeg ble veldig overrasket over at damene som fødte på sommeren, faktisk var litt mer fornøyde enn dem som fødte ellers i året. Så vi må i hvert fall nyansere denne debatten litt, men det er viktig at vi jobber for å beholde de jordmødrene vi har.

Vi har økt utdanningskapasiteten. Vi tester nå ut nye modeller for sammenhengende svangerskaps-, føde- og barselstjenester, bl.a. Min jordmor i Drammen. Der ser vi at sykefraværet har gått ned, arbeidsbelastningen har gått ned, trivselen har gått opp, og de fødende kvinnene er mer fornøyde. Vi må selvfølgelig gjør flere sånne tiltak framover.

Spørsmål 3

Kjersti Toppe (Sp) [11:46:31]: «Regjeringen varsler at sykehus og kommuner skal kunne stille 7 000 sengeplasser til rådighet for sårede i tilfelle krig på norsk jord. Dette skal skje innenfor dagens budsjettrammer, samtidig som norske sykehus har blant de høyeste beleggene i OECD-landene, sykehus har blitt bygget for små for reelle behov, kirurgisk sengepost ved Lærdal sykehus legges ned, og foretakenes gjeldsbelastning øker.

Hvordan vil regjeringen sørge for at beredskapen reelt bygges opp?»

Statsråd Jan Christian Vestre [11:47:07]: Takk for et veldig viktig spørsmål. Jeg er glad for at representanten deler virkelighetsbeskrivelsen av at vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Dette preger alle sektorer – hele landet. Vi må være forberedt på at krig og krigslignende situasjoner også kan ramme Norge. Det er ikke noen tegn nå på at verken Russland eller andre land ser seg tjent med en væpnet konflikt med Norge. Vi er et NATO-land. Vi har god beredskap, men dessverre: Slik verden nå er, må vi også forberede oss på usannsynlige scenarioer. Vi har bare én helsetjeneste i Norge, og det er ikke bare det, men den helsetjenesten skal fungere i fred, krise og krig. Derfor er det så viktig at den ene helsetjenesten vi har, også har planer for å fungere og kunne støtte Forsvaret og totalforsvaret i krigssituasjoner. Det er viktig for tryggheten for landet vårt.

De regionale helseforetakene har i flere år samarbeidet med Forsvaret om beredskapsplaner. De fikk i fjor sommer i oppdrag av regjeringen å gå gjennom beredskapsplanene sine og holde dette opp mot Forsvarets planverk. Det har vært et veldig viktig arbeid som har vist at det er mange styrker, men det er også noen svakheter, og det er identifisert behov for forbedringer. Blant annet ønsker norske sykehus og kommuner tydeligere forventninger til hva de skal kunne planlegge for i mulige krigsscenarioer. Derfor har vi nå fulgt opp det ved å tydeliggjøre disse kravene og forventningene. Vi styrker samordningen og evnen til raskt å oppskalere helse- og omsorgstjenesten, det gjelder både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Målet er altså at vi skal kunne ha 7 000 sengeplasser til i en krisesituasjon. Det betyr ikke at disse sengeplassene skal stå tomme i stort antall permanent, klare til enhver tid, det vil ikke være mulig. Ingen land kan gjøre det, det ville vært sløsing med ressurser, men disse 7 000 sengeplassene skal raskt kunne omprioriteres og omdisponeres, slik at de står klare den dagen vi trenger dem. Vi skal kunne ta imot et potensielt stort antall pasienter med krigsskader, både sivile og militære. Anslaget er basert på en rekke forutsetninger om hvilke situasjoner som kan oppstå, men det faktiske behovet vil selvfølgelig avhenge av den konkrete situasjonen.

Representanten spør om hvordan vi bygger beredskap, og det er et veldig godt spørsmål. Jeg mener det må bygges gjennom evne til raskt å omstille de ressursene vi til enhver tid har. Det handler om tilgang på personell, og at det raskt kan mobiliseres. Det handler om at vi har nødvendig utstyr. Vi må ha robuste logistikkløsninger. Vi må ha tid og kapasitet til trening. Det vet jeg også at representanten har tatt opp tidligere, og det berømmer jeg representanten for. Vi må kunne øve, og så må det selvfølgelig være et godt samarbeid mellom sykehus, kommuner og Forsvaret. Til slutt vil jeg si at vår helseberedskap er styrket etter pandemien. Det er bare rett og rimelig, men vi må fortsette dette arbeidet for å være best mulig forberedt.

Kjersti Toppe (Sp) [11:50:10]: Senterpartiet er veldig einig i at det vert gitt eit slikt oppdrag, slik at vår eine og viktige helseteneste kan ha gode beredskapsplanar i den situasjonen vi står i. Men eg ser òg at f.eks. Legeforeningen, då dette oppdraget vart gitt, kommenterte at det vi ikkje har kapasitet til i kvardagen, kan vi heller ikkje trylla fram i krise. Dei viser til at regjeringa ikkje kan be sjukehusa om å løysa eit nytt og svært krevjande beredskapsppdrag med planverk og omprioriteringar aleine, utan at det blir tilført ressursar. Kan statsråden forstå innvendingane bl.a. frå Legeforeningen om at dette òg handlar om kapasiteten vi har i fredstid?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:51:08]: Absolutt, det er et helt betimelig spørsmål. Vi har om lag 10 000 somatiske sengeplasser tilgjengelig i dag. Vi bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land rundt oss. Heldigvis, vil jeg si, har vi et desentralisert helsetjenestetilbud. Jeg mener det også er viktig ut fra beredskapshensyn, ikke bare at det skal være trygt og godt og attraktivt å bosette seg og leve livene sine i hele Norge, det er også et viktig mål som jeg vet vi deler. Vi har mer helsepersonell enn veldig mange andre land. Vi har høyere legedekning og sykepleierdekning, og det er veldig bra. Det er villet politikk, for kvalitet og beredskap koster penger.

Jeg vil si at vi stiller veldig sterkt fra starten, og jeg tror denne debatten hadde sett veldig annerledes ut i mange andre europeiske land som har vesentlig færre ressurser i helsetjenesten sin enn vi har. Hvis det kommer helt nye oppdrag som går utover det beredskapsansvaret sykehusene allerede har, f.eks. at vi må bygge ut vesentlig flere dekningsrom, mener jeg vi må diskutere om det er tiltak som vil kreve ekstrabevilgninger fra Stortinget.

Kjersti Toppe (Sp) [11:52:12]: Det Legeforeningen og andre er bekymra for, er at ein opplever at tenestene i dag har for få senger, knapp bemanning, liten intensivkapasitet og lite reservekapasitet, og at det i ein sånn situasjon kan vera litt for enkelt å berre be helseføretaka om å ordna planar for dette. Så er eg einig i at fokus på lokalsjukehus er viktig. Der er det god beredskap i dag, men det er bekymringsfullt når f.eks. vedtaket om å ta bort kirurgisk avdeling ved Lærdal inneber nedbygging av sengekapasitet. Det er òg svekt beredskap. Vil statsråden sørgja for at ein tar heile landet i bruk med desse planane, inkludert beredskap ved lokalsjukehus?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:53:16]: Svaret på det er ja. Jeg er veldig glad for at representanten presiserte, for det er altså ikke noe akuttilbud som er flyttet fra Lærdal til Førde, det er helt riktig, som representanten sa. Jeg har full respekt for at vi har ulikt syn på den saken. Det gjelder altså elektiv ortopedisk behandling, pasienter som er planlagt uker og måneder i forveien. Mange av dem vil nå få behandlingen på sentralsykehuset i Førde, også i Sogn og Fjordane. Til gjengjeld har vi flyttet noen andre oppgaver til lokalsykehuset i Lærdal. Vi har, så vidt jeg vet, ikke lagt ned et eneste lokalsykehus. Jeg er opptatt av at vi skal opprettholde gode lokalsykehus i framtiden, men da må det også være bærekraftig tilbud der, og vi må tilpasse oss de behovene som er i befolkningen.

Jeg mener at flere av de tjenestene befolkningen bruker ofte og mye, spesielt den aldrende befolkningen, med fordel kunne flyttet fra store universitetssykehus ut i distriktene, til lokalsykehusene. Jeg mener det hadde gitt bedre og mer effektiv ressursutnyttelse. Det håper jeg vi kan samarbeide om i arbeidet med den kommende helsereformen og skape noen ordentlig bra resultater sammen.

Spørsmål 4

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [11:54:31]: «I forbindelse med flyttingen av palliativt senter ved Haukeland universitetssykehus mister kreftklinikken åtte sengeplasser samt noen årsverk. Dette skjer samtidig som vi har passert 40 000 nye kreftforløp på et år.

Mener statsråden det er forsvarlig å redusere kapasiteten mens man ser en slik økning i behov?»

Statsråd Jan Christian Vestre [11:54:57]: Takk for spørsmålet. La meg først si at befolkningen over hele landet skal ha tilgang til god og lindrende behandling og omsorg når livet går mot slutten. Det skulle bare mangle. For regjeringen er det derfor viktig å sikre at vi har et likeverdig tilbud med god kvalitet som er tilpasset behovene i hele landet.

Helse vest har gitt meg tilbakemelding om at Helse Bergen vil jobbe videre med tiltak for å sikre tilstrekkelig areal, god kvalitet og pasientsikkerhet for pasienter og ansatte ved kreftklinikken og palliativt senter. Målet er en ferdig utredet arealløsning innen 1. desember i år og realisering fra høsten 2027. Palliativt senter og kompetansesenter i lindrende behandling vil organiseres som egne seksjoner i kreftklinikken. Helse Bergen skal videre foreta en evaluering av flytting og organisering i løpet av 2027.

Ifølge Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen utøves palliasjon innenfor de fleste fagområder og på alle nivåer i helsetjenesten, og i stor grad utenfor de spesialiserte palliative enhetene. Retningslinjen anbefaler at palliasjon bør integreres med onkologi og andre medisinske spesialiteter tidlig i sykdomsforløpet, også der målet er helbredelse eller stabilisering av sykdommen og livsforlengelse.

Det gis lindrende behandling i dag ikke bare i egne lindrende enheter, men også i ulike avdelinger der pasienten allerede er innlagt, og hjemme med støtte fra spesialisert kompetanse i lindrende team, gjerne i samarbeid med kommunale helse- og omsorgstjenester der det er aktuelt og ønskelig for pasienten. Ifølge Helse vest vil kreftklinikkens pasienter og medarbeidere ha nytte av at palliativt senter med palliativ sengepost integreres i klinikken.

La meg understreke at alle som har behov for det, skal få tilbud om palliativ behandling og omsorg. Det er en veldig viktig del av helsetilbudet vårt. Et slikt tilbud er avhengig av at vi påser at tilgjengelige ressurser brukes på en bærekraftig, rettferdig og likeverdig måte. Jeg forutsetter derfor at det palliative tilbudet i Helse Bergen organiseres i tråd med faglige råd og på en bærekraftig måte for å sikre at befolkningen vår får et likeverdig tilbud om palliativ omsorg.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [11:57:31]: Prosessen som ledet fram til beslutningen om å flytte på palliativt senter, har fått sterk kritikk fra fagfolk på Haukeland sykehus. Jeg skal ikke gå så mye mer inn i organiseringen av det palliative senteret.

Det som statsråden heller ikke svarte på til mitt spørsmål nå, er om det at vi ser så mange flere krefttilfeller – i Vestland var det 5 000 nye krefttilfeller i fjor, ifølge Kreftregisterets tall, det er en rekord – og at vi tar ned antallet sengeplasser når det allerede med dagens kapasitet er sånn at folk blir liggende på korridor og på dobbeltrom mens man nesten ikke har noe immunforsvar. Dette er naturligvis en stor utfordring, og jeg håper at statsråden, når vi er ferdig her, vil gå tilbake og undersøke om det faktisk er mulig å ta ned åtte sengeplasser i denne situasjonen.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:58:36]: Som jeg sa, har Helse Bergen kommunisert at de skal gjennomføre konkrete tiltak for å sikre at det er tilstrekkelig areal, altså rett og slett nok plass til det antallet pasienter som trenger tilbudet. De skal sikre at det er god kvalitet i tilbudet, og de skal sikre pasientsikkerheten.

Jeg har stor forståelse for at det er ulike meninger om dette, og jeg har ingen grunn til å tvile på at de delene av fagmiljøene som ikke er enig i denne endringen, tar feil. Jeg skjønner deres argumentasjon godt. Så er det nå engang slik at helseforetaket må gjøre en helhetlig vurdering, og de har altså kommet til at å gjøre det på denne måten vil gi et best mulig tilbud og et likeverdig tilbud til pasientene. Da er det vanskelig for meg som helse- og omsorgsminister å si at den vurderingen er feil, men vi skal selvfølgelig følge med på og sikre at kvaliteten er god, at det er tilstrekkelig kapasitet, og at pasientsikkerheten ivaretas.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [11:59:40]: Det framstår som rimelig åpenbart at det ikke er forsvarlig å ta ned kapasiteten når behovet går opp. Det håper jeg vi i hvert fall kan ha en enighet om.

Dette stammer jo fra budsjettene som sykehusene får. Helse vest og Helse Bergen har ikke økonomi til å gjøre nødvendig utbygging. Staten har sørget for at sykehusene har blitt gjeldsslaver til staten, så de har ikke råd til å bygge ut nok. Samtidig som de må være med og betale økte renter og avdrag på tidligere investeringer, er de nødt til å ta ned kapasiteten over hele linjen. Nå ser vi at det rammer dem som er så alvorlig syke.

Vil statsråden i revidert statsbudsjett se om det ikke kan være mulighet for å øke det, så man unngår denne typen konsekvenser?

Statsråd Jan Christian Vestre [12:00:41]: Nå ligger forslaget til revidert nasjonalbudsjett i Stortinget, så det er Stortinget som skal beslutte det. Jeg er glad for at det har vært en realvekst i sykehusbudsjettene under denne regjeringen. I år øker sykehusbudsjettene med et sted mellom 3,5 mrd. kr og 4 mrd. kr. Det er viktig at vi over tid kompenserer både for kostnadsvekst og for demografi.

I tillegg til at vi har økt sykehusbevilgningene, har vi gjort vesentlige forbedringer i finansieringsopplegget. La meg ta to eksempler. Tidligere, og jeg tror under hele den perioden Fremskrittspartiet hadde finansministeren, fikk sykehusene bare kompensert 80 pst. av demografikostnadene. Det har denne regjeringen tatt opp. Nå kompenserer vi sykehusene for 100 pst. av demografien. Det er milliarder av kroner over noen år. Det var også Fremskrittspartiet, med finansministeren, som endret rentebetingelsene for sykehusene, slik at de skulle betale markedsrente til staten. Det har denne regjeringen lagt om. Nå er rentebetingelsene knyttet til statens innlånsrente. Vi har bedret sykehusbudsjettene, og vi kommer til å fortsette med det.

Presidenten [12:01:46]: Spørsmål 5 er flyttet og besvares før spørsmål 12.

Spørsmål 6

Fra representanten Himanshu Gulati til utenriksministereren:

«Under et nylig arrangement i regi av Muslimsk Dialognettverk og Oslo Arbeiderparti kalte utenriksministeren deler av det norsk-iranske miljøet for ‘høylytte’ og ‘regimekritiske’ personer som gir en ‘skjev fremstilling’ av hva mange med iransk bakgrunn mener. Mange norsk-iranere har reagert kraftig på dette.

Mener utenriksministeren at mange norsk-iranere, som både har flyktet fra regimet og protestert mot Irans massakrering av egne innbyggere under demonstrasjoner, gir en skjev fremstilling av situasjonen i landet med sin regimekritikk?»

Presidenten [12:01:47]: Spørsmålet er trukket.

Spørsmål 7

Bård Hoksrud (FrP) [12:02:01]: «Kan statsråden redegjøre for regjeringens målsetting om nullutslipp for tunge kjøretøy i 2030, hvordan dette skal gjennomføres i praksis, og hvilke økonomiske konsekvenser det vil få for transportnæringen?»

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:02:15]: Regjeringen har ambisiøse mål om å redusere klimagassutslipp, og Norge har påtatt seg strenge forpliktelser gjennom Parisavtalen og avtaler med EU. Transportsektoren er en stor utslippskilde, og for å nå våre nasjonale mål og internasjonale forpliktelser må utslippene fra transport reduseres kraftig. Regjeringen ønsker derfor å legge best mulig til rette for næringslivet, slik at tungbilparken enklere kan elektrifiseres.

Overgang til utslippsfrie kjøretøy er det enkelttiltaket som bidrar mest til å redusere utslipp. Mens vi ser at personbilparken blir elektrisk med mindre og mindre statlig involvering, kan vi ikke forutsette at det samme skjer for tunge kjøretøy. Mer enn en tredjedel av utslippene fra veitransport stammer fra tunge biler. Disse utslippene må kuttes kraftig for at klimaavtalene vi har inngått, skal kunne innfris.

Regjeringen har et salgsmål for tunge kjøretøy om at alle nye tunge kjøretøy skal være nullutslippskjøretøy eller bruke biogass fra 2030. Stadig flere av de nye tunge kjøretøyene er elektriske kjøretøy. Så langt i år er drøyt 20 pst. av alle nye lastebiler nullutslippslastebiler.

Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å kutte utslipp fra transportsektoren generelt, og fra tunge kjøretøy spesielt.

CO₂-avgiften er et kostnadseffektivt og treffsikkert grep og utgjør det viktigste virkemiddelet for å redusere utslippene fra transportsektoren. CO₂-avgiften gjør nullutslippsteknologi mer lønnsomt. Omsetningskrav for biodrivstoff i veitrafikken bidrar til at transportutslippene reduseres direkte, men også til at nullutslippsløsninger relativt sett blir rimeligere.

Et annet viktig virkemiddel er å legge til rette for god ladeinfrastruktur og et godt ladetilbud. I Nasjonal transportplan 2025–2036 lanserer regjeringen en bred pakke med tiltak for å bidra til å redusere klimagassutslippene fra tunge kjøretøy, bl.a. 3,7 mrd. kr til etablering og drift av døgnhvile- og rasteplasser, med tilrettelegging for lading av tunge kjøretøy. Regjeringens mål er at det skal være minst 80 døgnhvileplasser langs riksveinettet innen 2030. Ved utgangen av 2025 var det 61 døgnhvileplasser, som er fem flere enn ved utgangen av 2024. I 2026 planlegges ytterligere sju nye plasser over hele landet.

Fra 1. februar 2026 ble det dessuten innført økt tillatt totalvekt for noen typer vogntog for å ta hensyn til den ekstra vekten drivlinjen i nullutslipps- og biogassvogntog fører til.

Bård Hoksrud (FrP) [12:05:08]: Dette er interessant å høre. Jeg hører godt hva statsråden sier, men det er interessant å spørre: Hvem skal betale regningen, og hvordan skal man betale den regningen? En ny elektrisk lastebil er mye dyrere i innkjøp. Infrastrukturen koster masse penger, nettilknytning koster, og mange små og mellomstore transportører har ikke de store marginene til å kunne betale den regningen. Har statsråden regnet på hva det vil koste transportnæringen samlet, og kan han garantere at regningen ikke bare sendes videre til lastebileierne og sjåførene? Eller mener denne regjeringen at det er skattebetalerne som bare kan få denne regningen i fanget? Det er konsekvensen hvis man bare skal gjennomføre dette. Man må lage ordninger som gjør at det faktisk er mulig.

Noen steder er det ikke engang teknisk mulig. Jeg var på Toten og møtte noen av transportørene der. Der vil f.eks. elektrifisering koste enormt mye penger – mange millioner for å klare å legge til rette for den infrastrukturen. Betyr det at statsråden mener at de bare må flytte bedriften sin til et helt annet sted fordi de skal oppfylle kravet om nullutslipp?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:06:13]: Vi er godt klar over at Norge er helt avhengig av transportnæringen, og vi er selvfølgelig opptatt av at disse skal fylle kritiske samfunnsfunksjoner. Vi er opptatt av at klimapolitikken skal gjennomføres til lavest mulig kostnad for samfunnet, og det gjelder selvfølgelig også for transportnæringen.

Som jeg sa i mitt første innlegg: Det er f.eks. satt av 3,7 mrd. kr til døgnhvileplasser og ladeinfrastruktur i forbindelse med det. I tillegg til det tror jeg representanten også er kjent med at vi i Enova-sammenheng har et betydelig program som er rettet mot å bygge ut ladeinfrastruktur. I den ordningen er det mulig å få dekt en god del av merkostnadene ved å kjøpe nullutslippslastebiler og -vogntog. Det er likevel slik på dette området, som vi for så vidt også har akseptert sammen, Fremskrittspartiet har også vært enig i den kraftige stimulansen vi har brukt på personbiltrafikken, at vi må stimulere til omstilling av markedet. Her er selvfølgelig målet, som på det andre området, at vi skal komme over i et velfungerende marked hvor dette er det billigste alternativet.

Bård Hoksrud (FrP) [12:07:20]: Det er jo interessant. Ja, vi er enig i at når det gjelder bil, var det enklere, for vi har hatt regjeringer tidligere, og Arbeiderpartiet har styrt i mange av disse årene, hvor avgiftene for bil har gått kraftig opp, noe som gjør at det var veldig enkelt å redusere avgiftene og dermed ha positive virkemidler for å gjøre noe.

Når det gjelder tungbil, er situasjonen en helt annen. Det er mye mindre avgifter til staten, så insentivet for å bruke den måten og de gode tiltakene er litt mindre, med mindre man er villig til å bruke masse penger. Jeg har lyst til å spørre, for jeg utfordret statsråden på et eksempel på Toten, som er en kjempeutfordring: Er statsråden villig til å si at han er villig til å bla opp, at staten skal bidra med 20–30 mill. kr for at man skal kunne klare å få nettilgang til næringslivet, som altså blir pålagt elektrifisering gjennom krav om nullutslipp, spesielt fra offentlig sektor, fordi man forventer at det skal være nullutslipp? Det er over 60 000 registrerte lastebiler og vogntog i Norge, og nesten 60 000 av dem er fortsatt ikke-elektriske. Hvordan tenker statsråden at man skal klare å lykkes med det med så mange biler?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:08:26]: Omstilling vil ta tid. Vi har et salgsmål om at fra 2030 skal alle solgte nye lastebiler være nullutslippskjøretøy eller bruke biogass, men det vil jo fortsatt være en betydelig andel lastebiler som ikke har nullutslippsløsninger. Det foreligger ikke noe forslag fra denne regjeringen om å forby det, så det er ikke nødvendigvis en helt riktig problemstilling. Vi stimulerer jo til overgang i markedet, samtidig som vi priser CO₂-utslipp. Det er det også bred tilslutning til i denne salen. Det gjør at alternativkostnadene ved å fortsette som før, med fossilt drivstoff i framtiden, vil være høyere enn å ved gå over og være med på omstillingen. Vi er vel enige om, i hvert fall de fleste av oss, at vi skal omstille også denne sektoren, og det er veldig hyggelig å se at den omstillingen er godt i gang.

Spørsmål 8

May Helen Hetland Ervik (FrP) [12:09:19]: «Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2026 prosjektstart for ny E39 mellom Figgjo og Ålgård.

Kan statsråden redegjøre for status for veiprosjektet?»

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:09:35]: I statsbudsjettet for 2026 for Samferdselsdepartementet framgår det at det er prioritert prosjektstart for E39 Figgjo–Ålgård, og at oppstart forutsetter Stortingets tilslutning til kostnadsramme. Det framgår også at det legges opp til å gjennomføre ekstern kvalitetssikring, KS2, av prosjektets kostnadsoverslag og styringsunderlag i 2026.

Den eksterne kvalitetssikringen av Figgjo–Ålgård startet opp tidligere i år, og den er nå i sluttfasen. Jeg vil komme tilbake til Stortinget om prosjektet på et senere tidspunkt. Det blir uansett etter at KS2 er ferdig og vi har fått satt oss inn i konklusjonene fra kvalitetssikringen. Dette er særlig viktig sett i lys av at det også er kommet fram betydelige kostnadsøkninger i prosjektet.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [12:10:23]: Jeg takker for svaret. For to uker siden møtte jeg E39-nettverket, som samler næringsforeningene i Stavanger-regionen, Lister og Kristiansand. Budskapet var tydelig: Ferdigstilling av E39 mellom Kristiansand og Stavanger har stor samfunnsøkonomisk nytte, og det er bred enighet om at den må bygges. Det er sjelden at vi ser en så tydelig og samlet støtte til et samferdselsprosjekt. Kommuner og fylkeskommuner og næringsliv og politikere – på tvers av partiene – står skulder ved skulder for å få realisert E39, og det bør også veie tungt.

Mitt spørsmål er: Vil statsråden ta hensyn til denne brede enigheten som et viktig argument for å prioritere og sikre framdrift på strekningen Figgjo–Ålgård, som en del av det viktige løftet for E39 mellom Kristiansand og Stavanger?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:11:18]: Denne regjeringen har jo nettopp prioritert E39 Figgjo–Ålgård høyt, og derfor har vi også omtalt den i proposisjonen for 2026, og derfor er vi også i gang med kvalitetssikring av prosjektet. Men det er også et poeng at når man får kostnadsøkninger i prosjektene, må man ettergå det og se om det er tiltak man kan gjøre for å gjennomføre kostnadskutt. Det øker jo – alt annet ellers likt – sjansen for å gjennomføre prosjekter.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [12:11:47]: I Stavanger Aftenblad kunne vi lese i går at det står at E39 Figgjo–Ålgård har falt fra fjerdeplass til tiendeplass på Statens vegvesens prioriteringsliste. Så langt jeg kan se, er det ikke kommet noen nye opplysninger om prosjektet. I tillegg sa jo ministeren at Stortinget skal få lagt fram og vedta kostnadsrammen før utbygging eventuelt skal skje.

Så lurer jeg litt på: Hva er grunnen til denne omprioriteringen, og vil det påvirke framdriften i dette prosjektet?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:12:21]: Det er jo slik at Vegvesenets porteføljeprioritering er Vegvesenets vurdering av prosjektets modenhet, hvor langt det har kommet i prosess og kost–nytte. Så er det jo storting og regjering som beslutter hvilke prosjekter man er villig til å legge fram for oppstart, så vidt de da er klare for det. Uten at jeg har det helt klart for meg nå, vil det ikke være overraskende at prosjektet har falt nedover på listen, fordi det nå har vært en betydelig kostnadsøkning i prosjektet. Det pleier å tikke litt dårlig ut i forhold til kost–nytte-analyser. Så det kan være det. Derfor er vi opptatt av å få gjennomført kvalitetssikringen og selvfølgelig også se om det er muligheter for å gjøre kutt i kostnader.

Spørsmål 9

Bjørnar Laabak (FrP) [12:13:22]: «Flere sårbare grupper, som eldre, utviklingshemmede og personer uten digital kompetanse, har utfordringer med å søke om Norgespris på strøm. Det ser ut som at det er om lag halvparten av norske husholdninger som ikke har bestilt Norgespris så langt.

Hvorfor har ikke departementet oversikt over hvilke sluttbrukergrupper som ikke har bestilt Norgespris, jf. svar på skriftlig spørsmål fra 15. januar 2026, i områder det åpenbart har vært lønnsomt å ha Norgespris, og er regjeringen tilfreds med at Norgespris ikke kommer alle til gode?»

Statsråd Terje Aasland [12:14:06]: For å trygge husholdningene i møte med svingende og tidvis svært høye kraftpriser innførte Arbeiderparti-regjeringen norgespris på strøm fra 1. oktober 2025, både hjemme og på hytta. FrP stemte, sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, mot innføringen av norgespris i fjor på denne tiden. Hadde det vært opp til FrP, hadde det ikke vært noen norgespris på strøm.

Fordi Arbeiderpartiet fikk gjennomslag, kan alle i Norge som ønsker det – og jeg understreker: alle som ønsker det – velge norgespris på strøm. Alle som er registrert som kunde hos et nettselskap med et husholdnings- eller fritidsboligforbruk, kan bestille digitalt på elhub.no ved å bruke elektronisk ID. Om det er vanskelig, kan man kontakte sitt lokale nettselskap for bestilling f.eks. over telefon. Da kan man også få opplysninger om hvordan norgespris ville ha slått ut for den enkelte.

Bestillingsløsningene er utformet med formål om å være så enkle og brukervennlige som mulig. Det er viktig at vi sørger for at ordningen fungerer etter intensjonen, nemlig å beskytte folk mot svingende og uforutsigbart høye strømpriser. Mange har hatt gleden av det i vinter, og heldigvis lyktes ikke Fremskrittspartiet med å stoppe norgesprisen i fjor.

Norgespris er valgt av 1,5 millioner nordmenn og er en suksess. I 2026 forventer vi at norgespris og strømstøtteordningen vil spare folk for 21 mrd. kr. Det kan være mange ulike forhold som påvirker hvorvidt en husholdning velger norgespris eller strømstøtte. Det avhenger bl.a. av preferanser hos husholdningene, hvor aktive husholdningene er i valg av type strømstøtte, og forventninger om framtidige strømpriser i ulike deler av landet. Noen kan ha tilgang til andre energiløsninger enn strøm, eller de har en bolig hvor strømbruken er svært lav.

Regjeringen er opptatt av at folk skal kunne velge den ordningen som passer best for dem, og med norgespris gir regjeringen husholdningene mulighet til å velge mellom strømstønadsordningen, som tar pristoppene, eller en full forutsigbarhet gjennom norgespris. Jeg mener også det er viktig å påpeke at de som ikke velger norgespris hjemme, er omfattet av strømstøtteordningen.

Det vil også være sånn at dette er en ordning som må velges av den enkelte husholdning. Jeg mener at ordningen er godt tilgjengelig for alle typer mennesker, og at det opplegget som er valgt, er enkelt, oversiktlig og mulig å tilegne seg.

Bjørnar Laabak (FrP) [12:16:38]: Norgespris var i og for seg en del av valgkampen til Arbeiderpartiet, det er det jo ingen tvil om. Den var dårlig utredet med tanke på hvordan den treffer. For første kvartal i år står det nå en ny statistikk på regjeringens sider – 8,5 mrd. kr har man spart på norgespris, og det er spart 2,8 mrd. kr på dem som har strømstønad.

Det finnes en hel rekke personer, som minstepensjonister, personer med ulike bistandsbehov m.m., som ikke er digitale. Hvem skal bistå dem? Man sier også på regjeringens sider at norgespris gir trygghet for folk flest. Når det gjelder Elhub eller det å ta kontakt med nettselskapet: Mange vet ikke hva forskjellen på nettselskap og strømselskap er, f.eks. Har ikke regjeringen noen følelse med hvilke sluttbrukere som ikke tar del i norgespris?

Statsråd Terje Aasland [12:17:42]: For det første vil jeg tilbakevise noen påstander som kom i innlegget nå. At ordningen var dårlig utredet, og at en ikke visste hvordan en traff, osv.: Det er direkte feil. Vi visste veldig godt at dette var en ordning som var frivillig basert for den enkelte husholdning, og en måtte ut fra den enkeltes posisjon selv avgjøre om en ville velge det eller ikke, altså norgespris. I tillegg var vi opptatt av å kunne videreføre strømstøtteordningen slik at de som ikke velger norgespris, også får en beskyttelse med tanke på ekstremt høye strømpriser.

Jeg mener også at det er godt opplyst om de ulike ordningene. Det er godt opplyst for digitale mennesker, og de fleste som er digitale eller trenger noe hjelp til å være digitale i en eller annen sammenheng, kan fullt ut finne den informasjonen som man ønsker for å gjøre vurderingen, og det gis også hjelp til vurderingen. Samtidig kan man i tillegg kontakte nettselskapet sitt for å be om norgespris eller få en vurdering av hvordan det ville ha slått ut.

Bjørnar Laabak (FrP) [12:18:47]: Det virker ikke som man tar inn over seg at det finnes en rekke mennesker som ikke er digitale, og som ikke har et nettverk rundt seg som kan bistå med å bestille norgespris, slik man aktivt må gjøre. Jeg traff en minstepensjonist på 83 år her i januar, og det var ikke så veldig enkelt. Jeg skrev en kjapp fullmakt til nettselskapet hennes. Nei, den måtte sendes, og hun måtte igjen ha hjelp til å fylle ut det skjemaet som hun hadde fått tilsendt. Da er det problematisk.

Jeg bisto også en ung dame som bor i en omsorgsbolig, med egen strømmåler – for det vet jo statsråden: at dersom man ikke har egen strømmåler, kan man ikke bestille norgespris.

Ja, dette fungerer for dem som får hjelp og bistand, men her har man innført et system som ikke var som strømstøtteordningen – den gjaldt alle. Så innførte man norgespris, hvor det faktisk er sånn at man gjør flere avhengige av hjelp enn nødvendig.

Statsråd Terje Aasland [12:19:54]: Aller først er jeg glad for at representanten hjelper sine medborgere i å orientere seg om norgespris eller ikke – og jeg håper det er opp til den enkelte å velge om en vil det eller ikke – det til tross for at representantens eget parti stemte imot norgespris. Jeg mener det er en fin ordning, den fungerer etter hensikten, den er tilgjengelig for alle, og sånn sett er den veldig godt opplyst, både gjennom informasjonen som er kommet ut, og gjennom den opplysningen som mediene også har drevet med knyttet til ordningen norgespris. Jeg mener at den er godt opplyst, det er mulig å ta valg, og så vil det selvfølgelig være noen som i møte med det digitale har utfordringer. Det gjelder ikke bare norgesprisen, det gjelder veldig mye i samfunnet vårt – det meste, egentlig. Da trenger man bistand og hjelp for det, og da er det viktig for den enkelte å søke den hjelpen hvis en lurer på det.

Spørsmål 10

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [12:21:08]: «I flere kommuner opplever man nå at arealer som allerede er avklart gjennom kommuneplaner og tidligere planvedtak, likevel møter nye innsigelser sent i prosessen fra statlige myndigheter. Dette skaper usikkerhet både for kommunene og for private aktører som skal investere i bolig- og næringsutvikling, ofte etter mange år med planarbeid og store investeringer i infrastruktur og regulering.

Mener statsråden at dagens praksis gir kommunene tilstrekkelig forutsigbarhet og reelt lokalt handlingsrom i arealpolitikken?»

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:21:50]: Plansystemet er lagt opp slik at overordnede arealavklaringer besluttes av kommunene i kommuneplanenes arealdel, mens reguleringsplaner skal følge opp hovedtrekkene i kommuneplanen. Reguleringsplaner som er i tråd med kommuneplanen, skal normalt ikke møtes med innsigelse. Det kan som hovedregel heller ikke fremmes innsigelse mot forhold som er avklart i en plan de siste ti årene, eller som det kunne ha vært fremmet innsigelse til i samme tidsperiode. Dette bidrar til forutsigbarhet for alle parter.

Begrensningene mot å fremme innsigelse til reguleringsplaner som er i tråd med kommuneplanen, er likevel ikke absolutte. Mange kommuner har gamle kommuneplaner som ikke er oppdaterte i forhold til ny eller endret nasjonal politikk, f. eks. Stortingets skjerpede jordvernmål. Det gjør at det kan fremmes innsigelse til reguleringsplaner som fører til nedbygging av dyrka mark, f.eks., selv om området er satt av til utbyggingsformål i en eldre kommuneplan.

Min erfaring er at statsforvalterne og andre statlige etater er opptatt av forutsigbarhet i planprosessene, og at de generelt er varsomme med å fremme innsigelse til reguleringsplaner som er i tråd med kommuneplanens arealdel.

Det er også slik at innsigelser bare kan fremmes mens et planforslag er på høring og offentlig ettersyn. Hvis innsigelsen kommer for sent, kan Statsforvalteren som samordningsmyndighet avskjære innsigelsen. Jeg har ingen grunn til å tro at innsigelser som fremmes etter at høringsfristen har gått ut, er et reelt eller stort problem.

På generelt grunnlag er jeg likevel enig i at omfanget av innsigelser er for høyt. Det binder opp tid og ressurser og gjør planprosessene krevende. Dette er noe vi må finne bedre løsninger på.

For å redusere omfang av innsigelser må staten samordne styringssignalene bedre, og det må legges større vekt på tidlig dialog og medvirkning. Jeg har god tro på at innsigelsesprosjektet, som regjeringen er godt i gang med, vil bidra til målrettede tiltak som gir raskere og bedre planprosesser og mer forutsigbare rammer, samtidig som vi styrker kommunenes handlingsrom som planmyndighet.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [12:24:00]: I 2017 ble områdeplan for Sørby/Virik i Sandefjord vedtatt. Både før og etter har den vært inne i kommuneplanens arealdel, og den la til rette for 800 nye boliger. Av dem er 150 bygd i dag. Planen er utformet slik at matjord som ligger på området, skal gjenbrukes og flyttes, og det er et svært sentrumsnært område i Sandefjord, som kan øke fortettingen i byen. Da utbygger skulle i gang med neste byggetrinn og la fram sin detaljreguleringsplan for det neste delfeltet, kom Statsforvalteren inn med innsigelse og ville stoppe prosjektet. På hvilken måte mener statsråden at dette er i tråd med statsrådens egne uttalelser om at det skal brukes færre innsigelser, mer forutsigbarhet og mer trygg styring innenfor boligpolitikken?

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:24:58]: Jeg må understreke at jeg kjenner ikke den aktuelle saken i detalj. Jeg legger vel også til grunn at hvis dette er noe som har skjedd i nyere tid, er det prosesser som går lokalt for å finne ut om man lokalt kan løse denne innsigelsen, slik som egentlig i praksis nærmest er en hovedregel i arealforvaltningen i Norge.

Dersom det er en sak som ender opp med å bli klaget inn for departementet, vil det være mitt arbeid å håndtere den. Det gjør også at jeg er nødt til å avgrense i hvor stor grad jeg går inn og diskuterer den i dag.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [12:25:37]: Da kan vi gjøre det litt mer nasjonalt og litt mer generelt. I plan- og bygningsloven § 5-5 sies det tydelig at man ikke kan fremme innsigelse mot noe det allerede er fremmet innsigelse mot de siste ti årene, eller om en plan der det er vedtatt en tidligere plan det har vært mulig å fremme innsigelse mot, som statsråden var inne på i stad. Det synes jeg er ganske tydelig. Denne planen ble jo da også vedtatt i 2017, for ni år siden, men innsigelsen kom i år. Uten riktig bruk av denne loven kan man altså glemme alt som heter forutsigbarhet. I denne saken har utbyggeren brukt om lag 30 mill. kr i pålagte infrastrukturtiltak rundt om. I denne saken ser jeg ikke et snev av forutsigbarhet. Da er det betimelig å spørre statsråden om dette er forutsigbarheten som Sandefjord kommune eller resten av Kommune-Norge blir nødt til å forholde seg til de neste tre årene med Støre-regjeringen.

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:26:40]: Hvis vi skreller bort det som finnes av retorikk, er vi nede på en problemstilling som jeg omtalte i mitt innlegg. Det er slik at dersom det har skjedd endringer i nasjonal politikk etter at planen var vedtatt, kan det være et moment som gjør at Statsforvalteren kan vurdere innsigelse, selv om den hovedregelen som blir referert her fra talerstolen, er veldig klar, en regel som jeg synes er en god regel, og som gjør at det tilhører sjeldenhetene at nettopp dette skjer. Det er det skjerpede jordvernmålet, vil jeg tro, slik som denne saken beskrives her, som ligger til grunn for at innsigelsen er lagt på bordet. Jeg tenker at den saken nå skal finne sin løsning på en eller annen måte, og det er for tidlig for meg å komme med noen konklusjoner rundt det.

Spørsmål 11

Presidenten [12:27:30]: Dette spørsmålet, fra representanten Hege Bae Nyholt til digitaliserings- og forvaltningsministeren, vil bli besvart av kommunal- og distriktsministeren på vegne av digitaliserings- og forvaltningsministeren.

Hege Bae Nyholt (R) [12:27:44]: «Avisa Nordhordland har avslørt at Alver kommune baserte politiske diskusjoner om skolenedleggelser på falske KI-kilder, og i 2025 så vi en lignende sak i Tromsø. Sunnfjord kommune har selv oppgitt KI i sitt kildemateriale i vurdering av barnas beste i debatt om barnehagevedtekter.

Er statsråden sikker på at KI i offentlig sektor ikke går på bekostning av innbyggerens beste, og at den ikke svekker tilliten til politikere og offentlig sektor, og er statsråden bekymret for at det kan avdekkes flere slike saker?»

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:28:23]: Regjeringen har ambisiøse mål om bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor. Dette er ikke fordi teknologien er et mål i seg selv, men fordi vi vil ha bedre tjenester og effektiv bruk av ressurser i det offentlige. Kunstig intelligens kan forbedre beslutningsprosesser og bidra til at folk får bedre tilpassede tjenester til sine behov. Samtidig skal vi ikke ta kunstig intelligens i bruk på en ukritisk måte.

Hendelsen i Alver kommune og en tidligere lignende sak i Tromsø kommune viser at mennesket alltid må ha styringen og sørge for at ethvert saksgrunnlag og enhver utredning er kvalitetssikret og til å stole på. Det innebærer bl.a. at alle kilde- og faktagrunnlag må gjennomgås og sjekkes, og at den endelige dokumentasjonen er vurdert og godkjent av et menneske. Dette krever årvåkenhet og riktig kompetanse.

Regjeringen besluttet å opprette KI Norge, som vil styrke den nasjonale veiledningen om bruk av kunstig intelligens. En veileder om ansvarlig utvikling og bruk av KI-assistenter er tilgjengelig på nettsidene til regjeringen og inneholder mange gode råd om hvordan man kan ta i bruk KI i egen virksomhet på en trygg og ansvarlig måte.

La meg være tydelig på vegne av digitaliserings- og forvaltningsministeren: Tillit er den viktigste ressursen offentlig sektor har. Sakene i Alver og Tromsø er alvorlige påminnelser om at de samme høye kravene gjelder til offentlig saksbehandling, uavhengig av hva slags teknologi som brukes. Det ansvaret ligger alltid hos mennesker, ikke hos teknologien.

Hege Bae Nyholt (R) [12:30:01]: Jeg takker for svaret.

Rundt om i Kommune-Norge tas det en rekke beslutninger som griper direkte inn i livet til folk. Det har noe å si om man anlegger et nytt busstopp, kutter i sykehjemsplasser eller legger ned en skole. Kommunepolitikere er ofte i en situasjon hvor det er trange budsjetter, og hvor de må ta vanskelige avgjørelser. Det ønsker de å gjøre på best mulig grunnlag. Det har noe å si hvor mange som blir rammet, og det har noe å si hvis man kan man framskrive hvilke konsekvenser det valget man tar, vil ha.

I Alver kommune gikk det som nevnt litt gærent da kommunen ba KI-assistenten om å komme med forskning, for det viste seg at KI-en hadde hallusinert, altså funnet på sine egne svar. Statsråd Tung, som ministeren vikarierer for, uttalte at bruken av KI i skolesakene i Alver ikke gikk så bra, men heier likevel på kommuner som tør å bruke KI. Ser statsråden at det kan være problematisk å bruke KI som beslutningsgrunnlag i kommunale saker, til tross for at det sjekkes av et menneske?

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:31:04]: Det vil alltid kunne skje feil. Som jeg sa i mitt innlegg, må det alltid være mennesker som kontrollerer det som er grunnlaget for beslutninger når man velger å bruke ulike typer teknologi, også KI.

Jeg har ganske lang erfaring som kommunepolitiker selv, og som ordfører valgte jeg å sende flere saker tilbake til administrasjonen fordi jeg mente at de var for dårlig utredet til at det var rett at kommunestyret behandlet dem. Det var lenge før KI var en del av vår virkelighet. Jeg mener veldig sterkt at de samme reglene må gjelde. Saker som skal behandles i et politisk organ, må være forsvarlig og godt utredet. Når man velger å bruke ny teknologi, som jeg tror det er en stor fordel at vi lærer oss til, må man sørge for at det er mennesker som har kontrollert det som legges fram, og at det holder den kvaliteten det bør.

Hege Bae Nyholt (R) [12:32:02]: Jeg oppfatter at regjeringen, ved statsråd Tung, er ambisiøs i synet på bruken av KI. I 2024 sa statsråd Tung at 80 pst. av offentlig sektor skulle bruke KI ved utgangen av 2025 – vi nærmer oss utgangen. Da var begrunnelsen at det kan spare både tid og penger og attpåtil sikre bedre tjenester.

Nå har jo statsråden her gjentatte ganger sagt at det trengs et menneske. Kan vi stole på at det vil være tidsbesparende å innføre KI? Vi har jo helt klart erfaring som tilsier at vi ikke kan stole på KI. Jeg har selv vært med på å innføre ulike digitale løsninger i barnehagen, og jeg har sett innføringen av Helseplattformen i sykehussektoren i Trøndelag. Det vi så, var at det var en merbelastning på de ansatte. Vil økt bruk av KI føre til mer arbeid for de ansatte, for usikre beslutningsgrunnlag og avgjørelser tatt på feil grunnlag i en lang periode framover?

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:33:04]: Offentlig sektor er helt avhengig av tillit fra innbyggerne, og det er åpenbart at alvorlige feil i forvaltningen svekker den tilliten. Kraftig teknologi som kunstig intelligens stiller høye krav til kompetanse og kvalitetssikring, og de samme kravene til offentlig saksbehandling gjelder når vi tar i bruk ny teknologi.

Vi i Norge er flinke på å ta i bruk ny teknologi, både i næringslivet, i offentlig sektor og i vårt private liv og virke. Det er bra. Som kommunalminister vet jeg ganske mye om hva som vil være den største utfordringen som mange kommuner vil stå overfor i tiårene framover. Det handler om tilgang på nok arbeidsfolk og viktig kompetanse. Å bruke hjelpemidler som kan være med å rasjonalisere arbeidet, er bra. Jeg er helt sikker på at vi som nasjon kommer til å ta store steg på dette området, sånn som vi har gjort på andre områder når ny teknologi har vært til rådighet.

Presidenten [12:34:12]: Vi går da til spørsmål 5.

Spørsmål 5

Presidenten [12:34:12]: Dette spørsmålet, fra representanten Tom Staahle til finansministeren, er overført til næringsministeren som rette vedkommende.

Tom Staahle (FrP) [12:34:24]: «I spørretimen 13. mai utfordret jeg finansministeren på subsidiering av batterifabrikker. Hans svar var at Fremskrittspartiet var for støtte til batterifabrikker, at Mo i Rana ‘fikk 205 mill. kr i støtte – 190 av dem av Fremskrittspartiet da de satt i regjering, 14 av Støre-regjeringen’ og ‘Støtten til Morrow i Arendal var også støttet av Fremskrittspartiet’.

Kan statsråden redegjøre for hvor mye støtte norske statlige virkemiddelaktører har gitt til aktører da Fremskrittspartiet satt i regjering, og hvor mye støtte de har fått etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering?»

Statsråd Cecilie Myrseth [12:35:08]: Jeg skal svare på spørsmålet så godt det lar seg gjøre.

Totale tilsagn om tilskudd og skattefradrag fra virkemiddelapparatet var på 12 mrd. kr da Frp styrte i 2019. I 2024 var det på 15,8 mrd. kr, en økning på 6 pst. i faste priser over fem år.

Over tid varierer det hvilke næringer som mottar mest i støtte. Det er riktig at de fleste søknadene om støtte til batteriprosjekter kom etter at Frp gikk ut av regjering, men begge regjeringer har gått inn med offentlige midler i denne sektoren – og begge gjorde det av gode grunner.

Jeg vil også bruke anledningen til å si noe viktigere enn tall. Det var ikke bare denne regjeringen som mente at Norge hadde forutsetninger for å bli en del av Europas batteriindustri. Det mente også den forrige regjeringen, det mente LO og NHO, og det mente næringslivet på Sørlandet. Også flere representanter fra Frp har etterlyst risikoavlastende tiltak for batteriprosjekter.

Alle ønsket at batterisatsingen skulle lykkes, men verden endret seg fort. Kinesiske produsenter skalerte opp med en fart og et omfang ingen hadde sett for seg da investeringsbeslutningene ble tatt, og prisene falt tilsvarende raskt.

La meg også si noe om den bredere politiske konteksten, for jeg mener det er nødvendig. Ny teknologi og ny industrireising er forbundet med risiko, og det er ikke alltid enkeltbedriften som tar kostnaden og risikoen, som får alle gevinstene. Kompetanseoppbygging, klyngeeffekter, teknologispredning og grønne utslippsreduksjoner kommer hele samfunnet til gode. Det er det som begrunner statlig medvirkning – ikke godhjertede subsidier eller troen på at staten kan plukke vinnere.

Staten erstatter ikke privat kapital. Statens rolle er å utløse private investeringer og skape gevinster som man ellers ikke ville oppnådd. Det er kjernen i vår tilnærming: Privat kapital skal lede an; det offentlige skal bidra der markedet svikter i tidligfasen. Når det ikke lykkes, skal vi diskutere hva som gikk feil, og hva vi kan lære av det.

Vi lever i en tid da industripolitikk igjen er blitt et geopolitisk instrument. USA har investert milliarder av dollar inn i grønn industri. EU svarer med Net-Zero Industry Act og European Battery Alliance. Kina har subsidiert sin batterisektor i over ti år og kontrollerer i dag store deler av hele verdikjeden – fra råvarer til ferdig celle.

I en sånn verden er ikke spørsmålet om Norge skal ha en aktiv industripolitikk. Spørsmålet er hvordan vi innretter den klokt. Batterier, kritiske mineraler og grønn teknologi er ikke bare næringslivssaker, det er også sikkerhetspolitikk. Det er et spørsmål om hvem som kontrollerer teknologiene som Europa og verden er avhengige av i tiårene som kommer. Ingen seriøs industripolitikk er risikofri. Ingen kan garantere at alle satsingene lykkes.

Tom Staahle (FrP) [12:38:10]: Vi kan faktisk konkludere med at mens Fremskrittspartiet satt i regjering, var det Freyr som fikk støtte på 190 mill. kr. De store satsingene har altså skjedd etter at FrP gikk ut av regjering.

Jeg registrerer statsrådens svar, og da er spørsmålet: Er det slik at statsråden legger til grunn for de pengene som bevilges til virkemiddelaktørene, at virkemiddelaktørene på selvstendig grunnlag skal vurdere innkomne søknader om støtte basert på de kriteriene som er etablert, men hensynta de erfaringene som er gjort av tilsvarende investeringer tidligere? Hvis det er slik, er spørsmålene: Mener statsråden at det er det til enhver tid sittende regjeringspartiet som er ansvarlig for hver enkelt av de flere tusen tildelinger virkemiddelaktørene gjør? Og kan statsråden da komme tilbake til Stortinget med en liste over hvilke andre tildelinger som har feilet, som denne regjeringen tar ansvar for?

Statsråd Cecilie Myrseth [12:39:12]: Det premisset har jeg hørt mange ganger fra FrP, hvor man prøver å lage et bilde av at det er regjeringen som sitter og bestemmer eller gir ulike tildelinger fra virkemiddelapparatet. Sånn fungerer det ikke. Det burde FrP vite, som også har sittet og styrt i regjering i ganske mange år. Man har noen kriterier, man har noen oppdrag til de ulike virkemiddelaktørene som de styrer etter, og så er det virkemiddelaktørene selv som gjør vurderingen basert på både markedsmessige vilkår og de oppdragene de har fått.

Så er det viktig å minne om at når man bruker virkemidler, handler det om at man også ønsker å få fart på ny industriutvikling. Man ønsker å ta industrien på alvor. Og det er ikke sånn at det alltid lykkes – sånn er det å drive business også i Norge. Vi er likevel nødt til å fortsette å forsøke, for vi trenger det med tanke på arbeidsplassene våre. Vi trenger også å utvikle de kritiske verdikjedene framover. Det handler også om sikkerhet.

Tom Staahle (FrP) [12:40:15]: Det er synd at ikke finansministeren står her, for ut fra det svaret finansministeren ga meg 13. mai, virket det som han la ansvaret for det på den sittende FrP-regjeringen. Det er bakgrunnen for at vi står her i dag.

I desember 2023 var FrP, ved både Limi og Bjørnstad, særdeles tydelig på at statlig offentlig finansiering av batteriproduksjon var feil. Videre: I revidert budsjett for 2024 la regjeringen fram en grønn industripakke på 5 mrd. kr, med stor risiko, som FrP stemte imot.

Det er også verdt å merke seg at da Morrow kom på banen, ble det lagt fram en årsrapport for 2023. I rapporten er det lagt fram en revisorberetning av statsautorisert revisor fra BDO. I den og i note 3 framkommer det tydelig at selskapets drift var i alvorlig trøbbel, og at det ikke var grunnlag for videre drift.

Når varsellampene lyste og erfaringene fra tilsvarende investeringer i andre selskap av denne karakter lå på bordet, er det jo forunderlig at det ble bevilget mer enn 1,5 mrd. kr til Morrow Batteries den 17. desember 2024. Spørsmålet til statsråden er da: Tar denne regjeringen ansvar for å ha kastet ut flere milliarder kroner til dette prosjektet i 2024, som allerede var erklært dødt i 2023?

Statsråd Cecilie Myrseth [12:41:26]: Igjen: Denne beskrivelsen av norsk industri har jeg hørt fra representantens kollegaer mange ganger, og jeg har svart på ganske mange spørsmål her i salen og på skriftlige spørsmål om akkurat det samme. Vi blir nok ikke helt enige om hvordan verden ser ut.

Når man nevner 2023, er det greit at man prøver å være høy og mørk her, men representanten Marius Arion Nilsen sendte i 2023 et spørsmål til da statsråd Vestre der han maste på penger til Morrow. Han ba også regjeringen avklare når og hvordan de ville komme med risikoavlastende tiltak for å møte konkurransen fra amerikanske og europeiske støtteordninger. Det kan ikke leses som noe annet enn at man var utålmodig på vegne av Morrow. Så det tenker jeg at man bør ha med seg, på samme måte som mesteparten av støtten som ble gitt til Freyr, skjedde på FrPs vakt.

Presidenten [12:42:21]: Vi går da til spørsmål 12.

Spørsmål 12

Erlend Larsen (H) [12:42:33]: «Under pandemien så vi hvordan folk hamstret slik at butikkene gikk tomme for flere produkter. Blir det krig, må vi forvente at det blir hamstret mye mer. Under den kalde krigen var det lagret rasjoneringskort ute i kommunene. Ved iverksettelse av rasjoneringssystemet skulle fylkesmannen stenge alt salg av blant annet mat og bensin, og folk skulle få utlevert rasjoneringskort for å få kjøpt mat. Beredskapsbutikker er vel og bra, men uten et rasjoneringssystem vil det bli hamstring.

Hvilke forberedelser har statsråden gjort for å unngå hamstring i tilfelle krise og krig?»

Statsråd Cecilie Myrseth [12:43:14]: Jeg takker for et viktig spørsmål. Jeg vil minne om at beredskapsarbeidet over tid har utviklet seg siden den kalde krigen – heldigvis. Med bred politisk enighet har vi beveget oss bort fra et system basert på rasjonering.

Min jobb er å legge til rette for at næringslivet, så langt som mulig, kan levere de varene og tjenestene vi trenger i fredstid, selv i krise. Det er slik vi unngår hamstring. Pandemien synliggjorde matvarenæringens evne til å produsere matvarer og ikke minst forsyne butikkene. I begynnelsen av koronapandemien så vi noe panikkjøp, men det ble tidlig klart for folk flest at det var unødvendig. Butikkhyllene ble raskt fylt opp, og det var nok matvarer i Norge under hele pandemien. Rådet for matvareberedskap og departementet møtes tidvis ukentlig for å sikre felles forståelse av forsyningssikkerheten og drøfte aktuelle problemstillinger og ikke minst løsninger.

Når det gjelder drivstoff, ser vi samme robuste håndtering nå i en globalt utfordrende energisituasjon. Parallelt med tett dialog med drivstoffnæringen via Rådet for drivstoffberedskap jobber regjeringen med å tilpasse beredskapslagrene til det nye trusselbildet. Vi skal gjøre som man på Stortinget ble enige om, nemlig komme tilbake i statsbudsjettet for 2027 med konkrete forslag for å øke Norges drivstoffberedskap, etter en grundig utredning av alternativene.

Norge er en betydelig produsent av råolje, og raffineriet på Mongstad, som jeg var så heldig å kunne besøke i går, produserer både diesel og flydrivstoff på full kapasitet.

Regjeringen har flere muligheter til å sette inn tiltak ved en eventuell mangel på drivstoff, fra mindre inngripende, frivillige grep til mer inngripende tiltak som prioritering av drivstoff til samfunnskritiske funksjoner.

I tillegg vet vi at tydelig informasjon er avgjørende. For å motvirke hamstring må folk være trygge på at varer fortsatt vil være tilgjengelige. Budskapet til næringslivet er klart: planlegg å drive så normalt som mulig i krise. Vi utarbeider også felles sivile planforutsetninger som vil gjøre det enklere å planlegge for det samme.

Med regjeringens foreslåtte tiltak for å styrke forsyningssikkerheten i Norge, et tett samarbeid med næringslivet og fleksible virkemidler, jobber vi for å sikre befolkningen tilgang til nødvendige varer, også i krise og krig.

Erlend Larsen (H) [12:45:35]: Takk for svar så langt. Norge hadde detaljerte og gode beredskapsplaner i perioden fra 1946 til midt på 1990-tallet. Etter det ble totalforsvaret i praksis lagt ned, og en generasjon har vokst opp med manglende forståelse for betydningen av beredskap.

Nå har det gått mer enn fire år siden den storstilte invasjonen av Ukraina, som fikk de fleste til å våkne fra Tornerose-søvnen. Det er ikke nok å ha mat i butikkene, maten må komme dit. I dag kan sjåføren på meieriet som skal fortsette å hente melk i krig, være deltidsansatt i kommunens brannvesen og samtidig være soldat i Heimevernet. Ingen kan fylle tre funksjoner i krig.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Har statsråden laget systemer som sikrer at de som i krig skal utøve en funksjon, som å være sjåfør på meieriet, ikke samtidig har andre krigsviktige funksjoner, som å være i brannvesenet og i Heimevernet?

Statsråd Cecilie Myrseth [12:46:29]: Nå tror jeg representanten vet veldig godt at mitt konstitusjonelle ansvar er forsyningssikkerheten. Det jobber vi veldig godt med, og det jobber vi bredt med. Vi jobber selvfølgelig med beredskap på tvers av hele regjeringen. Det er det som går igjen i all politikk som nå utvikles. Det er jo en grunn til at man har hatt en totalberedskapskommisjon, og vi har hatt en melding, politikk som er utviklet her. Forsvaret styrkes, og det jobbes med det. Ikke minst gjør vi det samme på det sivile området.

På mitt område, i den rollen som jeg fikk i 2024, jobber vi nå på høygir for både å få oversikt og koordinere oss godt nok. Når det gjelder de felles planforutsetningene som jeg nevnte i stad, kan det høres ut som et kjedelig ord, men det er veldig viktig at man jobber etter de samme retningslinjene også om det skulle oppstå krig eller krise. Så dette er en hovedprioritering for regjeringen. Det er også bra at man har en regjering som anerkjenner norsk landbruk, som sikrer at vi har matproduksjon over hele landet. Det er også et viktig bidrag inn i beredskapsarbeidet.

Erlend Larsen (H) [12:47:32]: Det kort oppsummerte svaret kunne vært å innføre krigstjenestekort igjen, slik det var før.

Over til mitt neste spørsmål: I 1952 ble Industriberedskapsutvalget etablert for å lage planer for industriens produksjon dersom det skulle bli krig. Det ble altså lagt planer i fredstid for å produsere viktige produkter for sivile og militære behov i krigstid. Inn under dette lå planer for tilgang til råvarer. Kunnskap om historien gjør det enklere å planlegge for framtiden. Alt var ikke bedre før, men jeg har ennå til gode å se at noe har blitt bedre. Næringsministeren har ansvar for at næringslivet kan fungere i krise og krig, slik at de kan opprettholde produksjonen av kritiske varer og tjenester. Forsyningssikkerhet inkluderer tilgang på innsatsfaktorer som kraft og råvarer.

Mitt spørsmål er: Kan statsråden redegjøre for hvordan departementet følger opp forsyningssikkerhet, næringslivets beredskapsevne og kritiske verdikjeder, og hvilke konkrete tiltak som er iverksatt for å redusere Norges sårbarhet i krise og krig?

Statsråd Cecilie Myrseth [12:48:29]: Jeg opplever at spørsmålet går ganske på tvers av flere departementer, men jeg skal svare på det som handler om meg.

Jeg tror det er viktig at vi planlegger ut fra 2026, den tiden vi lever i, og de erfaringene vi har ganske nær oss i tidsregning, ikke bare ser tilbake på krig og kald krig.

Vi jobber nå med å få enda bedre beredskapslager. Det er viktig for mat, og det er viktig for drivstoff. Vi hadde en sak i Stortinget i forrige uke hvor det var enighet om hvordan vi skal jobbe med drivstoff framover. Det som kom fram i en rapport jeg bestilte fra FFI, som vi fikk nå i mars, er at det at man nå har opprettet lagring av korn, det at vi har en desentralisert struktur på landbruket, også er en viktig del av beredskap når det gjelder mat. Det synes jeg også Høyre burde ta inn over seg når man utvikler sin nye politikk, som jeg har fått med meg at man nå reiser land og strand rundt og gjør.

Spørsmål 13

Monica Molvær (H) [12:49:42]: «NSM og PST beskriver et mer alvorlig trusselbilde med sabotasje, cyberangrep, påvirkningsoperasjoner og desinformasjon. Samtidig viser DSBs undersøkelser at mange nordmenn fortsatt er dårlig forberedt når det gjelder egenberedskap. Totalberedskap handler ikke bare om Forsvaret og utstyrslagre. Befolkningens kunnskap, tillit og motstandskraft er også en avgjørende del av Norges beredskap.

Hvordan mener statsråden at skolen skal bidra til å styrke dette i tiden vi står i?»

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:50:15]: Det er et viktig og alvorlig tema representanten Molvær tar opp her.

Styrken i den norske fellesskolen er at alle elever går der sammen og lærer om hvor viktig demokrati, medborgerskap, samhold og kritisk tenkning er. Skolen er derfor en viktig arena for å bygge demokratisk beredskap. Dessverre er det blitt slik at vi alle i større grad enn tidligere må forberede oss på en mer uforutsigbar, kompleks og alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Dette er en del av bakgrunnen for at regjeringen har besluttet at 2026 skal være et totalforsvarsår, hvor målet er å gjøre Norge mer motstandsdyktig.

Arbeidet med demokratiopplæring har blitt styrket gjennom læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 og det tverrgående temaet demokrati og medborgerskap. Kildekritikk og kritisk tenkning er også et tydelig element i flere fag. Skolene kan finne undervisningsopplegg om demokratisk kompetanse, kritisk tenkning og kildebevissthet hos bl.a. Dembra, Medietilsynet og nettstedet tenk.faktisk.no. Elevene får konkret, praktisk kunnskap gjennom f.eks. å lære grunnleggende førstehjelp, å sy og reparere klær, matlaging og ernæring, og alle elever får svømmeundervisning. Det er også laget egne ferdighetsprøver i svømming som er obligatoriske for elevene å gjennomføre. Disse ferdighetene er med på å bygge opp elevenes evne til egenberedskap.

I februar 2025 sendte jeg brev til fylkeskommuner, kommuner og private eiere av skoler for å minne om hvor viktig det er å jobbe systematisk med beredskap for at barn, unge og voksne skal være trygge når de oppholder seg på skolen sin.

I fellesskolen lærer barn og unge allerede mye som styrker deres evne til motstandskraft og egenberedskap. Totalforsvarsåret 2026 setter søkelyset på viktigheten av dette. Det er en god mulighet for skolene til sammen med elevene å se sammenheng i det de lærer og styrke deres forståelse av hva motstandskraft og egenberedskap er. Fellesskolen handler ikke bare om kunnskap og læring, den handler om å ruste barn og unge til å møte livet, ta ansvar for seg selv og stille opp for andre når det trengs.

Monica Molvær (H) [12:52:28]: Jeg takker for svaret.

I 1937 skrev Arnulf Øverland diktet «Du må ikke sove». Andre verdenskrig traff en generasjon som trodde de levde i etterkrigstiden, og Norge var ikke forberedt. Mange av tiltakene som nevnes her, har gode intensjoner, men spørsmålet er om det er nok. Finland har levd i en annen situasjon enn det vi har gjort i Norge, og det har blitt en naturlig del av kulturen at beredskap er noe man er forberedt på. Finnmark forbereder seg også. Jeg blir sjokkert når jeg snakker med folk om egenberedskap og blir oppmerksom på hvor få som faktisk har tatt sine forholdsregler og fulgt rådene til DSB om hva du skal ha hjemme.

Her må vi følge opp på tvers av alle departement. Hvordan vil statsråden gjøre det med sin sektor for at skolen skal være med og bidra her?

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:53:17]: Barnehagen og skolen støtter bl.a. opp om dette viktige arbeidet gjennom demokratiopplæring og kritisk tenkning. Det er forankret i rammeplanen for barnehager og er ikke minst en overordnet del av læreplanverket.

Nasjonal sikkerhetsstrategi tar også utgangspunkt i tre strategiske hovedprioriteringer: Vi skal raskt styrke forsvarsevnen, vi skal gjøre samfunnet vårt mer motstandsdyktig, og vi skal styrke vår økonomiske sikkerhet. Punkt to handler om å øke motstandskraften mot alvorlige hendelser og uønsket påvirkning. Dette handler på den ene siden om beredskapen og å sikre barnehager og skoler. På det området finnes det flere tydelige krav om beredskapsplaner og øvelser. KD har også i flere år fulgt opp arbeidet for å styrke etterlevelsen av disse kravene.

Monica Molvær (H) [12:54:17]: Jeg takker for svaret.

Jeg er ikke sikker på om dette er nok. I Seattle lærer barna allerede fra barnehagen hvordan de skal opptre når et jordskjelv treffer. De får grunnleggende kunnskap allerede der. Brannbamsen Bjørnis er en av dem som reiser rundt og møter tusenvis av barn hvert eneste år og gir dem grunnleggende beredskapstenkning og kunnskap om hvordan man skal ha brannsikkerhet i eget hjem. Barna reiser hjem og gir foreldrene voksenopplæring og utfordrer dem, slik at de også får kunnskapen. Det er slik vi også er nødt til å tenke med totalberedskap: Hvordan skal vi klare å få beredskap inn som en naturlig del av skolen, slik at det også fører til handling i hjemmene til folk, der folk tar sine egne forholdsregler og blir en del av den norske beredskapen?

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:55:03]: Som sagt finnes det allerede tydelige krav knyttet til dette, bl.a. om beredskapsplaner og øvelser i forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og fritidsordninger. Vi har over tid fulgt opp arbeidet for å styrke etterlevelsen av disse kravene. Den nyeste rapporteringen fra skolesektoren viser at 97 pst. av skolene har beredskapsplaner, og at 70 pst. av skolene har holdt eller planlegger å holde beredskapsøvelser i løpet av skoleåret. Det er en økning på 4 pst. fra forrige skoleår. Det er jeg glad for, men det er langt ifra nok.

I lys av både den geopolitiske situasjonen og at vi kan se tendenser til mer ekstremvær og naturhendelser i framtiden, vil jeg være tydelig på at jeg også er åpen for en diskusjon om hvorvidt det er andre former for kunnskap og ferdigheter som barn og unge bør lære mer om på skolen, og jeg gleder meg til å fortsette den.

Spørsmål 14

Finn Krokeide (FrP) [12:56:19]: «Innlandet politidistrikt kunngjorde den 19. mai en omorganisering til ny organisasjonsmodell. Politimesteren uttalte til lokalmedia at omorganiseringen dels skyldes politidistriktets økonomiske utfordringer over flere år. Jeg har tidligere stilt statsråden spørsmål om den krevende ressurssituasjonen i Innlandet politidistrikt. Statsråden har da avvist denne virkelighetsbeskrivelsen.

Har Innlandet politidistrikt under denne regjeringen stått i en krevende ressurssituasjon, eller er det feil det politimesteren uttaler til media?»

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:56:56]: I Norge skal alle være trygge, uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Politiet skal være til stede i folks hverdag. For arbeiderpartiregjeringen er det derfor viktig at vi har et nært og synlig politi med tilstedeværelse over hele landet, og som sikrer gode polititjenester til alle våre innbyggere.

Politiet har stått i en krevende situasjon over tid. For arbeiderpartiregjeringen er det viktig at politiet har de rammebetingelsene som er nødvendige for å løse samfunnsoppdraget. Regjeringen har prioritert politiet og styrket budsjettet med 6,5 mrd. kr siden 2021.

Samtidig må politiet også se på hvordan de best kan utnytte sine ressurser. Jeg er blitt gjort kjent med at Innlandet politidistrikt selv har tatt initiativ til et organisasjonsutviklingsprosjekt i politidistriktet. Bakgrunnen for dette er at Innlandet politidistrikt har et behov for å effektivisere ressursbruken.

Informasjonen som ble publisert 19. mai i år på politiet.no, viste til enighet i drøftinger mellom politidistriktet og organisasjonene. Faktiske endringer i organisasjonsstruktur er ikke påbegynt, og det vil ta tid. Uavhengig av den formelle myndigheten har det imidlertid vært sedvane over mange stortingsperioder at politiet ikke gjør endringer i lokal tjenestestedsstruktur uten å gå i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet. Dette må da skje før eventuelle endringer skal igangsettes.

Jeg har tillit til at dette håndteres på en god måte, og at eventuelle endringer i distriktet bidrar til å sikre bedre tjenester til innbyggerne.

Bedre utnyttelse av ressurser, basert på politifaglige vurderinger og lokale behov, gir også mer politi for pengene. Jeg er derfor opptatt av å gi politiet handlingsrom og forutsigbarhet til å disponere egne ressurser på den mest hensiktsmessige måten for å sørge for at vi får den beste polititjenesten vi kan, og som er i tråd med politiske målsettinger og ambisjoner.

Forslaget som representanten viser til, skal nå på høring i de berørte kommunene. Det er derfor for tidlig å si noe om hva som kan bli resultatet av det nevnte utviklingsprosjektet, men for meg er det viktig å påpeke at eventuelle endringer i et politidistrikt skal bidra til å sikre bedre tjenester til innbyggerne. For i Norge skal alle være trygge, uansett hvor de bor.

Finn Krokeide (FrP) [12:59:29]: Takk for svaret. Jeg stilte også nylig et spørsmål til statsråden om denne omorganiseringen av Innlandet politidistrikt, og det henvises da til skriftlig spørsmål nr. 2793, som statsråden besvarte i går. Der besvarte statsråden bare deler av spørsmålet, for den delen av spørsmålet som gikk konkret på svekkelsen av beslutningsmyndigheten til politistasjonssjefene på Gjøvik og Lillehammer, svarte ikke statsråden på. Dette er politistasjoner som før politireformen var hovedsete for hvert sitt politidistrikt.

Så nå stiller jeg spørsmålet for andre gang fra Stortinget til statsråden: Ser statsråden – med det konstitusjonelle ansvaret for politiet – noen betenkeligheter ved at politistasjonssjefen i byene Gjøvik og Lillehammer ikke lenger skal styre over etterforskere og politipatruljer i sitt område?

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:00:17]: Jeg har tillit til at dette blir håndtert på en god måte i det enkelte politidistrikt. Jeg er trygg på at man har drøftinger mellom politidistriktet og organisasjonene, og at en også trekker med kommunene lokalt og får det som er gode løsninger, som sikrer at en har en god håndtering av det brede samfunnsoppdraget som politiet er tildelt, og at en samtidig klarer å nå de målene som settes, de politiske målsettingene som en uttrykker, og også de politiske ambisjonene som en er tydelig på.

Morten Stordalen hadde her overtatt presidentplassen.

Finn Krokeide (FrP) [13:01:11]: Politistasjonssjefen på Gran politistasjon har også uttalt seg til lokalmedia om denne foreslåtte omorganiseringen i Innlandet politidistrikt. Til Avisen Hadeland er han tydelig på at det har vært nødvendig å disponere over etterforskerne ved politistasjonen for å fylle ut turnusen, og at det derfor er bekymring knyttet til at disse nå foreslås flyttet til en annen avdeling, og da med en annen ledelse.

Spørsmålet blir da: Kan justis- og beredskapsministeren, som har det konstitusjonelle ansvaret for å styre politietaten, garantere at en omorganisering ikke vil gjøre en allerede krevende bemanningssituasjon ved Gran politistasjon enda mer krevende?

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:01:58]: Igjen: Jeg er blitt gjort kjent med at det forslaget, som er utarbeidet av Innlandet politidistrikt, innebærer både strukturelle og organisatoriske endringer internt i distriktet, at en ser på hvordan distriktet best mulig kan utnytte sine ressurser, og at det ikke er snakk om å ha færre ansatte eller kutt i oppgaver eller lavere aktivitet. Formålet er at distriktet skal få bedre muligheter for tjenesteplanlegging og utnyttelse av sine ressurser der det er størst behov.

Så er det sånn at måten vi styrer politiet på, er noe som skiller Arbeiderpartiet fra FrP. Vi styrer på resultater. Vi går ikke inn i de enkelte detaljene, men – igjen – i distriktenes inndeling. Noe av dette vil uansett komme på mitt bord.

Spørsmål 15

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [13:03:10]: «Et resultat av nærpolitireformen er at veldig mange polititjenestesteder ble lagt ned i Norge. Senterpartiet advarte den gang sterkt mot dette, siden man ville ende opp med et dårligere polititjenestetilbud og svekket beredskap, noe som også er erfaringen mange steder i etterkant. Nå er det iverksatt prosesser som bidrar til ytterligere sentralisering av politiet, og jeg viser til effektivisering- og sentraliseringsplanen til Politidirektoratet.

Kan statsråden garantere at hun vil sette en stopper for ytterligere sentralisering av norsk politi?»

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:03:40]: I Norge skal alle være trygge, uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Politiet skal være til stede i folks hverdag. For Arbeiderparti-regjeringen er det derfor viktig at vi har et nært og synlig politi med tilstedeværelse over hele landet, og som sikrer gode polititjenester til alle våre innbyggere. Jeg er derfor ikke enig i premisset i representantens spørsmål, om at det foregår en sentralisering av norsk politi.

Denne regjeringen styrer politiet på resultater og måloppnåelse, ikke på hvilke innsatsfaktorer politiet bruker for å oppnå disse resultatene. For at folk skal oppleve trygghet uansett hvor de bor, mener jeg at det viktigste er at politiet har de rammebetingelsene som er nødvendige for å løse samfunnsoppdraget. Jeg er derfor opptatt av å gi politiet handlingsrom og forutsigbarhet til å disponere egne ressurser på den mest hensiktsmessige måten for å sørge for at vi får den beste polititjenesten vi kan, og som er i tråd med politiske målsettinger og ambisjoner.

Strukturen i politiet har ligget fast siden politireformen. Det er naturlig at det kan være behov for å se på organisatoriske endringer i distriktene etter så mange år. Verden har endret seg mye siden 2015, og dette treffer også politiet og politiets oppgaveløsning. Samtidig har politiets budsjetter økt kraftig, og det har aldri vært flere på jobb i politiet enn nå. Dette kan også påvirke politiets organisering.

Jeg vil også påpeke at før større beslutninger fattes, skal de berørte kommunene involveres gjennom det etablerte kommune–politi-samarbeidet, som jeg også var inne på i det forrige spørsmålet. De tillitsvalgte skal høres gjennom de ordinære medvirkningsprosessene, og øvrige berørte parter skal involveres på egnet vis, dette for å sikre et så godt beslutningsgrunnlag som mulig. Deretter løftes saken til Politidirektoratet og til Justis- og beredskapsdepartementet.

Helt til slutt: Jeg tror vi alle er enige om at det er helt nødvendig at politiet bruker sine samlede ressurser på best mulig måte, slik at vi får mest mulig politikraft for pengene.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [13:06:03]: Senterpartiet er også enig i at vi skal ha tilstedeværelse av norsk politi i hele landet, men la meg ta et eksempel. I Indre Sogn gikk man fra 13 politifolk til 5 etter nærpolitireformen. I Årdal er det i praksis allerede ingen faste politifolk som jobber lenger. Det er ikke tilstedeværelse i hele landet.

Regjeringens politikk legger nå opp til at politiet, på Arbeiderpartiets vakt, forlater store deler av landet i områder der det er store avstander. Mener statsråden at dette er akseptabelt, og hva er statsrådens budskap til de lokalsamfunn som nå får svekket trygghet og beredskap uten politi til stede?

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:06:39]: Igjen: Det som er Arbeiderpartiets tydelige politikk, er at i Norge skal alle være trygge, uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Da er det viktig at vi har et nært og synlig politi, med tilstedeværelse over hele landet, som sikrer gode polititjenester til alle våre innbyggere. Det er det som er et tydelig politisk signal, og dette er noe vi også strategisk styrer etter.

Når det gjelder det som representanten i sitt spørsmål kaller effektiviserings- og sentraliseringsplaner, handler det om å få gode polititjenester der hvor folk bor. Igjen: Dette er noe som etter hvert vil løftes opp til både Politidirektoratet og departementet, og da er det en politisk oppgave å se på at dette faktisk innfris på en god måte.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [13:07:39]: Det er fortsatt ikke politifolk i Årdal.

Er dette det vi kan forvente av regjeringens politikk framover: mer strukturelle endringer og en skrivebordsreform som ikke er i tråd med realitetene i landet? Det foreslås altså endringer uten at det ses i sammenheng med tjenestene politiet skal utføre.

I Vesterålen er f.eks. responstiden over fem timer for den ene patruljen i Lofoten, om det skjer noe på Andøya. Nå kan det virke som politiet skal trekkes enda lenger unna. Det pågår må mange store prosesser, som politirolleutvalget i justissektoren. Hvordan forsvarer statsråden at man setter i gang skrivebordsreformer og strukturendringer uten å se ting i sammenheng og avvente det pågående arbeidet?

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:08:17]: Jeg er glad for å få dette spørsmålet, for da kan jeg være tydelig på at det å sette i gang reformer og endringer – eller hvilke begreper representanten bruker – ikke er hva dette handler om. Dette handler om å gjøre et godt og grundig arbeid for å se på hvordan vi kan få et best mulig politi. Som vi politisk er tydelige på: Vi skal ha trygghet i hele landet, og da er det viktig at politiet selv ser på hvordan de kan løse sitt samfunnsoppdrag, og hvordan en kan løse de oppgavene som framgår av politiloven § 2. Det er prosesser som vil ta tid, og som til syvende og sist – når det gjelder struktur – vil lande på justisministerens bord. For meg er det viktig at vi også ser det sammen med politirolleutvalget, som virkelig skal tegne retning for politiet framover.

Mahmoud Farahmand (H) [13:09:28]: «Norge er inne i Totalforsvarsåret 2026. Trusselbildet er alvorlig, og forventningene til beredskap er høye. Sikkerhetsloven påla alle departementer å kartlegge grunnleggende nasjonale funksjoner. Seks år etter at loven trådte i kraft, er denne kartleggingen ennå ikke fullført i alle departementer. Vi vet dermed ikke hva som må beskyttes for at samfunnet skal fungere i krig og krise. Det er et reelt hull i beredskapen.

Hvilke departementer har ikke oppfylt sin lovpålagte plikt, og når kan Stortinget forvente at dette er i orden?»

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:10:06]: Sikring av kritisk infrastruktur, kritiske verdier og virksomheter er høyt prioritert for regjeringen. Arbeidet har blitt intensivert de siste årene, i takt med endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Sikkerhetsloven er et viktig virkemiddel i dette arbeidet, men langt fra det eneste. Også sektorregelverk er viktige for å sikre Norge.

Mange departementer har kommet langt. Departementenes arbeid etter sikkerhetsloven med å identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner, å underlegge virksomheter og peke ut skjermingsverdige verdier er samtidig en kontinuerlig prosess. Verdiene, truslene og sårbarhetene, og med det også risikoen, forandrer seg bl.a. med det sikkerhetspolitiske bildet og endringer i samfunnet for øvrig.

Den nasjonale verdikartleggingen vil derfor aldri ende opp i en statisk liste over objekter og infrastrukturer. Det kan være verdier som er utpekt i dag, som ikke har behov for skjerming i morgen, og det må vurderes og revurderes om det er de riktige verdiene som er utpekt over tid. Vi vil derfor ikke kunne si at vi er ferdige med kartleggingen, men ser på det som en kontinuerlig prosess for å identifisere, utpeke og sikre våre viktigste verdier.

Arbeidet med oppfølging av sikkerhetsloven involverer alle departementer og hele regjeringen. Vi samarbeider også tett med aktuelle virksomheter. Men det er et viktig spørsmål fra representanten, og vi er alle opptatt av at trusselbildet tas på alvor, og at beredskapen er høy.

Mahmoud Farahmand (H) [13:11:57]: Jeg takker for svaret. Dessverre bekrefter statsråden at vi i praksis ikke vet hva som må beskyttes, slik det framstår nå. Statsråden beskriver en rekke prosesser, men det jeg hører i andre enden, er at det er et ganske stort hull når det gjelder mangel på kunnskap om hva som skal ivaretas. Jeg er helt enig i at sikkerhetsloven er en kontinuerlig prosess, og at å identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner er en kontinuerlig prosess, men vi må også kunne være klare på hvor langt man har kommet nå, selv om man skal jobbe med dette vedvarende framover.

Igjen: Seks år etter ikrafttredelsen er ikke pliktene oppfylt – det er slik jeg leser statsrådens svar. Statsråden nevner ikke ett departement som har kommet i mål, og sier ingenting om frister heller. Mitt spørsmål er ganske enkelt: Vil statsråden innen rimelig tid legge fram for Stortinget en oversikt over hvilke departementer som har fullført kartleggingen, og hvilke som ikke har det?

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:12:53]: Jeg setter pris på at Stortinget er opptatt av arbeidet med sikkerhetsloven, og jeg har også svart på spørsmål om dette i Stortinget tidligere. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det naturlig at dette arbeidet har fått høy oppmerksomhet. Mange departementer er kommet langt i sitt arbeid, og det er bra. Og igjen, som også representanten anerkjenner, dette er samtidig en kontinuerlig prosess. Den nasjonale verdikartleggingen er aldri gjort endelig – en gang for alle. Sammen bidrar alle departementene til å trygge Norge, og dette er et arbeid som naturlig nok har høy prioritet.

Mahmoud Farahmand (H) [13:13:36]: Igjen: Jeg har full forståelse for at det er en kontinuerlig prosess, og respekterer det. Men hvis vi per nå ikke har laget en ufullstendig oversikt over hva som skal beskyttes, og ikke iverksetter tiltak for å beskytte disse entitetene eller innsatsfaktorene og har kontinuitetsplaner for dem, vil vi slite i en konflikt eller krise. Da kan man ikke si at dette er kontinuerlig arbeid. Sikkerhetsloven er ikke en intensjonsavtale, den medfører visse plikter. Jeg skulle gjerne ha visst hvilke departementer som har kommet i mål, og hvilke som ikke har det – eller hvor langt de har kommet – og hva statsråden har tenkt å gjøre konkret for å komme i mål, slik at vi får en oversikt her og kan legge til ressurser der det trengs.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:14:22]: Arbeidet med å sikre våre verdier er høyt prioritert i hele regjeringen. Både Regjeringens plan for Norge og Nasjonal sikkerhetsstrategi er tydelige på det, og Norges viktigste infrastrukturer må være sikre og robuste. I tillegg til sikkerhetsloven er det også i sektorregelverket strenge krav til sikkerhet, innenfor bl.a. energiforsyning, elektronisk kommunikasjon og transport.

Så vurderer regjeringen som sagt kontinuerlig hvordan vi kan styrke dette arbeidet ytterligere. Da er det også viktig at en setter av ressurser til det. I budsjettet for 2026 er det, for å trekke fram et eksempel, satt av over 400 mill. kr for å sikre den digitale infrastrukturen, og nye krav om bedre reparasjonsberedskap i strømnettet er på høring. Dette er sånn vi jobber, og som stadig vil bli meldt tilbake til Stortinget, f.eks. i budsjetter og i sektorlovgivningsoppfølging.

Spørsmål 17

Amalie Gunnufsen (H) [13:15:45]: «I Dagsnytt 18 6. mai uttalte statsråden at «økt tilgang til å ansette bygningsarbeidere midlertidig og utrygt gjennom bemanningsbyrå har ingen effekt for nyutdannede mastergradsstudenter som leter etter en jobb».

Betyr dette at statsråden mener bemanningsbransjen heller ikke er en relevant inngangsport til arbeidslivet for andre grupper nyutdannede på jakt etter sin første jobb?»

Statsråd Sigrun Aasland [13:16:16]: Takk for et godt spørsmål og ikke minst et svært godt sitat.

Den siste kandidatundersøkelsen fra NIFU viser at en større andel nyutdannede med mastergrad nå enn tidligere står uten arbeid seks måneder etter fullført utdanning. Økningen er særlig tydelig innenfor natur- og realfag, mens kandidater fra bl.a. helse- og sosialfag, lærerutdanning og jus i større grad kommer raskt i jobb.

Å stå uten jobb er krevende for den enkelte, og det er et stort tap for samfunnet når gode krefter ikke tas raskt i bruk. Det er likevel viktig å understreke at utdanning er en god investering i arbeid. Ledigheten i Norge fortsatt er lav, og særlig er den lav blant høyt utdannede. Likevel er det bekymringsfullt at unge erfarer en mer krevende overgang til arbeidslivet, og at for mange står utenfor arbeid og utdanning over tid.

Det er mange forklaringer på dette. Kunstig intelligens, rask teknologisk utvikling og geopolitisk uro påvirker etterspørselen etter arbeidskraft. Derfor gjennomfører Arbeiderpartiet – i motsetning til det Høyre foreslår – en rekke tiltak for å lette overgangen fra utdanning til arbeidsliv.

For det første trenger vi bedre samsvar mellom utdanning og arbeidslivets behov. I statsbudsjettet for 2027 vil jeg legge fram et kompetansebudsjett som skal bidra til bedre dimensjonering av studietilbudet. I tillegg må utdanningene tilpasses endringer. Vi må ha tettere kobling til arbeidslivet, og vi må ha mer praksis. Det arbeides også nå med nye utviklingsavtaler med universiteter og høyskoler, og en realfagsstrategi for å møte framtidige teknologiske behov. Regjeringen har også lansert Ungdomsløftet, som er vår satsing for å få flere unge som står utenfor arbeidslivet, inn i jobb.

Dette er komplekse utfordringer som ikke kan løses med Høyres enkle grep. For mange innebærer en ansettelse i bemanningsforetak usikkerhet om framtidige oppdrag og inntekt. Regelverket ble strammet inn i 2023 for å sikre trygge ansettelser og et seriøst arbeidsliv. Regjeringen mener regelendringene på innleieområdet virker etter hensikten og bidrar til at flere arbeidstakere ansettes fast. Å gjøre arbeidsmarkedet mer midlertidig og mindre trygt, slik Høyre vil, er ikke en god måte å hjelpe unge inn i varig arbeid på. Tvert imot er bedre og mer kompetanse og et trygt arbeidsliv en viktig grunnstein i den norske modellen og en helt avgjørende start for unge mennesker som skal inn i jobb.

Amalie Gunnufsen (H) [13:18:56]: Jeg er enig i at det er komplekse årsaker, og så er det forskjellige løsninger. Som statsråden selv sier, har arbeidsledigheten blant masterutdannede bare siden 2023 gått fra 6,6 pst. til å bli 9,5 pst. Det er en ganske stor oppgang på kort tid. Nesten én av ti av de som er nyutdannede, sliter med å få jobb nå. Ledigheten blant nyutdannede har lenge vært høyere enn ellers, og ledigheten blant unge i Norge har ikke blitt målt så høyt siden 1972.

Vi er begge enige i at dette er en stor utfordring, og jeg er helt enig med statsråden i det hun sier om dimensjonering, men man ser i parallell at man har gjort noen innstramminger i innleieregelverket. Jeg mener ikke at dette alene er en løsning, men det er en vei inn for unge. 24 pst. av dem som blir ansatt i bemanningsbransjen, var studenter før de begynte å jobbe i en bemanningsbedrift.

Statsråd Sigrun Aasland [13:20:01]: Jeg tror vi er enige i alvoret, som representanten påpeker, og så er jeg enig i at det er ulike ståsteder på hvor løsningene ligger. For Arbeiderpartiet var innstramming i bruk av bemanningsbyrå, der det særlig er strammet inn i byggebransjen, helt avgjørende for å sikre et trygt arbeidsliv. Et trygt arbeidsliv er også viktig for unge nyutdannede. Der vektlegger vi kompetanse – rett kompetanse og god og relevant utdanning – heller enn oppmyking av viktige regelverk og trygghet for unges arbeidshverdag.

Amalie Gunnufsen (H) [13:20:36]: Fra 2022 til 2024, etter innstrammingen i innleieregelverket, er det 11 500 færre under 34 år som har fått den viktige veien inn i arbeidslivet. Hele 48 pst. av dem som kommer til bemanningsbransjen, er unge under 34 år, og i all hovedsak er det de som kommer rett fra skolebenken, og de som kommer fra arbeidsledighet. Poenget er at vi trenger flere veier inn i arbeidslivet, og nå har man gjort denne veien smalere.

Helt til slutt må jeg også si at hvis statsråden er så opptatt av å dimensjonere studietilbudet, er det rart at Norsk studentorganisasjon er bekymret for dette, og at OECD mener Norge ikke gjør nok for å sikre den kompetansen vi trenger. Arbeiderpartiet har styrt høyere utdanningssektoren siden 2021, så det er godt man har ambisjoner på dette nå, men det er jo for seint når man ser at ungdomsledigheten er så høy som den allerede har blitt.

Statsråd Sigrun Aasland [13:21:40]: Selv om to ting skjer samtidig, betyr ikke det at den ene tingen forklarer den andre. Innstramminger i innleie i byggebransjen, der det særlig har vært strenge innstramminger, er antagelig i svært liten grad en forklaring på at flere bruker lengre tid på å komme i jobb. Det har helt andre årsaker.

Jeg er enig med både Norsk studentorganisasjon og OECD i at vi alle må bli bedre, særlig når vi har stor knapphet på arbeidskraft og for mange utenfor, for å sørge for enda bedre kvalitet i gode utdanninger og enda bedre samsvar mellom utdanning og arbeid.

Jeg registrerer at der Høyre ønsker å gjøre arbeidsmarkedet mer utrygt for unge mennesker, er det fortsatt en viktig forskjell mot Arbeiderpartiet, som ønsker å bygge god og relevant kompetanse i hele landet og sørge for en trygg inngang til arbeidslivet.

Spørsmål 18

Bjørn Arild Gram (Sp) [13:22:40]: «Hvordan vurderer departementet situasjonen for kirkemusikkutdanningene nasjonalt, og hvilke vurderinger gjøres når det gjelder behovet for å sikre framtidig utdanningstilbud innen kirkemusikk i Norge?»

Statsråd Sigrun Aasland [13:23:00]: Takk for et viktig spørsmål. Jeg deler engasjementet for gode studietilbud i kirkemusikk. Kirkemusikk tilbys som grunnutdanning eller videreutdanning i Oslo, Tromsø og Stavanger. Det gir gode valgmuligheter for studiesøkere som ønsker en slik kompetanse. Musikkhøgskolen har også deltidsutdanninger, med undervisning en dag i uka, for dem som vil pendle eller jobbe ved siden av utdanningen. Det har vært utfordringer med søkere til grunnutdanningene, og jeg syns det er fint at vi kan supplere med disse videreutdanningene, som kan gi muligheter for musikere som ellers har utfordringer i arbeidsmarkedet.

Universitetene og høyskolene har et ansvar for å dimensjonere egen studieportefølje. I det ligger det også at de må prioritere de mest presserende kompetansebehovene høyest og bidra til god arbeidsdeling mellom ulike utdanningsinstitusjoner. Jeg er opptatt av at vi har gode verktøy for å ivareta den kompetansen Norge trenger, både på kort og lang sikt. Derfor er vi i gang med å utvikle et kompetansebudsjett, hvor formålet er å arbeide mer systematisk med hvordan vi kan sikre en best mulig sammenheng mellom det samlede utdanningstilbudet i landet vårt og den kompetansen samfunnet og arbeidslivet trenger, i en tid hvor vi kommer til å måtte prioritere strengere fordi knappheten på arbeidskraft og mennesker kommer til å bli mer framtredende. De nye utviklingsavtalene som vi nå utvikler med de statlige universitetene og høyskolene, er også en del av dette arbeidet. Der ber vi institusjonene bl.a. om å arbeide med prioritering og med arbeidsdeling, også med tanke på å ivareta små fag. Slik kan vi bidra til at samfunnet og arbeidslivet får den kompetansen som trengs, både på kort og lang sikt.

Bjørn Arild Gram (Sp) [13:24:49]: Det er jo fornuftig i en situasjon med knapphet på arbeidskraft at en kikker på hvor det er store behov, og at utdanningsinstitusjonene er oppmerksomme på det. Det temaet jeg nå tar opp, er på et område med stor etterspørsel etter arbeidskraft. Det er et veldig lavt søkertall og et enda lavere opptak – for det er heller ikke alle som søker som blir tatt opp, her er det opptaksprøver eller kvalifikasjonskrav – men arbeidsmarkedet for kirkemusikere roper jo etter kvalifiserte søkere. Det er flere hundre som går av med pensjon de neste årene. Vi risikerer at en viktig del av kulturarven og det levende kirkemusikklivet rundt omkring i landet svekkes kraftig hvis vi ikke sørger for at det utdannes nok. Spørsmålet er om statsråden kan presisere litt mer hva som ligger i det hun nå svarte, slik at vi sikrer at ikke bare hver institusjon tilpasser seg lavere søkertall og ingen tar ansvar for at vi får nok utdannede kirkemusikere.

Statsråd Sigrun Aasland [13:25:55]: Den analysen deler jeg, og jeg tror det gjelder særlig i årene som kommer, fordi der vi før har lagt til studieplasser på områder der vi trenger mer kompetanse, må vi i framtiden i større grad prioritere fordi vi ikke har nok studenter til å fylle alle studieplassene dersom vi bare legger til. Innenfor kirkemusikk er det, som representanten sier, etterspørsel i arbeidsmarkedet, og det har vært utfordringer med søkertall. Da er jeg opptatt av at vi klarer å ivareta gode og sterke fagmiljøer, der de som studerer, får en god oppfølging og en god utdanning. Jeg har høye forventninger til at utdanningsinstitusjonene selv også bidrar inn i prioriteringen. Hadde det vært slik at det var for lite studietilbud innen kirkemusikk i landet vårt, ville jeg insistert på at det skulle fortsette, f.eks. på NTNU, der de nå legger det ned. Men vi må sørge for at vi prioriterer ressursene, og at vi har tilstrekkelige tilbud, men ikke sprer det for tynt utover.

Bjørn Arild Gram (Sp) [13:26:56]: Siden statsråden nevner NTNU: Man avvikler altså nå det siste man har. Det var den institusjonen med nest flest søkere til kirkemusikkutdanning i Norge. Det var få som ble tatt opp, men det kjennetegner jo alle de vel fem institusjonene som på et eller annet vis utdanner kirkemusikere, kantorer og organister, at det er veldig få som går igjennom. Jeg tror det bare er fem som nå har søkt på bachelorutdanning til sammen – så det er veldig få. Er det ikke da et poeng, tross alt – selv om det er få søkere og studieplassene blir dyre, f.eks. på NTNU – at man likevel opprettholder det studietilbudet, slik at man i hvert fall klarer å fange opp de forholdsvis få som ønsker å gå på det studiet? Det er spørsmål én.

I tillegg lurer jeg på om statsråden har noen ytterligere planer for å bidra til at det blir nok søkere og et godt tilbud i sum, nasjonalt, innenfor dette viktige området.

Statsråd Sigrun Aasland [13:28:01]: Jeg har stor respekt for at utdanningsinstitusjonene våre står i vanskelige prioriteringer, men jeg har også vært tydelig overfor universiteter og høyskoler på at dersom de vurderer å legge ned studier som ikke finnes andre steder, eller som står i fare for å forsvinne helt, vil jeg vite om det, slik at vi kan sørge for en bedre arbeidsdeling. I dette tilfellet finnes det gode utdanningstilbud innen kirkemusikk på andre utdanningssteder, og derfor støtter jeg den prioriteringen som styret ved NTNU har gjort.

Det er viktig at de studentene som søker seg til disse utdanningstilbudene, opplever å få god kvalitet, tilstrekkelig antall medstudenter og god faglig oppfølging underveis i studiene sine. Jeg tror også at vi framover kan bli enda bedre på å gi unge mennesker enda bedre råd om hvor det er store kompetansebehov, og hvor vi trenger at folk velger å ta en utdanning.

Spørsmål 19

Remi Sølvberg (R) [13:29:16]: «I Prop. 86 (2025–2026) Endringer i barnevernsloven foreslår regjeringa flere inngripende tiltak. Funn i ‘De tror vi er shitkids’ viser at mislykka tvangsopphold kan få svært negative konsekvenser for barna. Barn i institusjon har ofte sammensatte behov knytta til traumer, psykisk helse, rus, vold og kriminalitet. Samtidig opplever barn ofte tvang og fysisk makt som utrygt og tillitsødeleggende.

Er det et mål for statsråden at behovet for tvang i barnevernsinstitusjoner reduseres, og mener statsråden at lovforslagene bidrar til dette?»

Statsråd Lene Vågslid [13:30:02]: Det gjer djupt inntrykk på meg å høyre om ungdom som har opplevd tvang, og om dei som slit med det i ettertid. Det gjer òg djupt inntrykk på meg å høyre om ungdom som i ettertid stiller spørsmål om kvifor dei ikkje blei beskytta når dei blei oppsøkte av kriminelle, eller om foreldre som ikkje kan forstå kvifor deira barn ikkje blei hindra å reise ut av ein institusjon for å ruse seg.

Dei tilsette i barnevernet møter vanskelege dilemma kvar einaste dag, og dei må ha dei rette verktøya for å kunne løyse dei på best mogleg måte. Eg trur representanten og eg vil vere einige om at det viktigaste truleg er miljøterapi – kompetanse og tid til å byggje relasjonar og gje omsorg, men at dei òg må kunne setje grenser og gje barn tydelege rammer, slik at barn får den beskyttelsen dei treng, anten dei står i fare for å hamne i eit kriminelt nettverk eller på andre måtar skadar seg sjølv eller andre. Det er dette me føreslår i lovforslaget som no er til behandling.

Tiltaka me føreslår, skal ikkje brukast ofte. Det blir stilt strenge vilkår, og det skal alltid vurderast ut frå behovet til det enkelte barn. Barnevernsinstitusjonane skal i sitt miljøterapeutiske arbeid førebyggje behovet for å bruke fysisk makt og inngrep i rettane til barn.

God kompetanse i den enkelte institusjonen er viktig for å få til dette. Institusjonstilsette skal ha kunnskap om korleis fysisk maktbruk kan førebyggjast. Institusjonen skal alltid forsøke miljøterapeutisk metode for å fremje samarbeid. Kravet om å sende protokoll til Statsforvaltaren og klageretten barna har, er viktig for at institusjonen skal vere grundig i sine vurderingar.

Ein god relasjon mellom tilsette og barn er nøkkelen til å få dette til. Regjeringa arbeider no med ei langsiktig omstilling av institusjonstilbodet, vedteken i Kvalitetsløftet, slik at barn skal kunne vere meir i ro og få meir heilskapleg og fleksibel hjelp. Dette vil òg leggje til rette for meir stabile relasjonar, som kan bidra til å førebyggje bruk av tvang, og at inngrep – når det er nødvendig – blir gjort på ein måte som blir opplevd som trygt for barnet.

Vurderingar av kva som er det beste for det enkelte barnet, står dei tilsette i institusjonane i kvar einaste dag. Førebygging er og skal vere innarbeidd i miljøarbeidet til institusjonane. Inngrep i rettane til barn er likevel av og til nødvendig av omsyn til barnet. Slik eg ser det, vil lovforslaga gje institusjonane betre verktøy for å gje barna nødvendig omsorg og beskyttelse.

Remi Sølvberg (R) [13:32:57]: Jeg forstår at regjeringens lovendringsforslag fremmer et behov for å vise handlekraft i møte med barne- og ungdomskriminalitet. Det er et gjentagende problem at vi ser at barn og unge ikke får plass i barnevernsinstitusjon når de trenger det, og at det dokumenteres brudd på bistandsplikten. Det bekrefter også Riksrevisjonen i en rapport fra i fjor.

Det tenker jeg konkluderer med det Rødt har advart mot lenge: Verken Barne- og familiedepartementet eller Bufdir har kontroll over kvalitet, kapasitet og kostnader i institusjonsbarnevernet. Det har vi sett. Hvorfor velger da statsråden å foreslå endringer som åpner for mer tvang i barnevernet, framfor å øke grunnkapasiteten og sørge for økt bemanning i de institusjonene vi har?

Statsråd Lene Vågslid [13:33:46]: Me klarar å gjere fleire ting samtidig. Eg er heilt einig med representanten i at det er viktig å styrkje grunnkapasiteten. Eg er veldig glad for at me det siste året har fått ned antal brot på bistandsplikten betydeleg, sjølv om eg ikkje vil seie at me er heilt friskmelde enno. Difor er arbeidet med både å ha god styring og kostnadskontroll og ikkje minst å sikre at dei ungane som treng institusjonsplass, får det, ein av mine viktigaste prioritetar.

Samtidig er eg bekymra over dei få ungane me snakkar om her som har behov for betre beskyttelse, mot andre eller òg mot skade dei kan utsetje seg sjølve for, og oppteken av at barnevernsinstitusjonane får den nødvendige verktøykassa. Eg meiner at lovforslaget som no er til behandling i Stortinget, er veldig godt ramma inn med tanke på særleg barns rettssikkerheit, som det er lagt stor vekt på i lovforslaget.

Remi Sølvberg (R) [13:34:48]: Jeg håper at Rødt og Arbeiderpartiet sammen kan følge opp bemanning på barnevernsinstitusjoner framover. Det ser jeg fram til.

Tilbake til det statsråden nevnte: Fra 1. januar i år fikk altså institusjonene nye hjemler for innsyn i elektronisk kommunikasjon og adgang til bruk av fysisk makt overfor barn, for å avverge skade. De foreslåtte endringene gir nå ytterligere adgang for inngrep overfor barn på institusjon.

Anser statsråden at en slik stykkevis og delt innføring med svært inngripende tiltak i barnevernet trenger en helhetlig gjennomgang før eventuelle nye innføringer blir vurdert? Hvis ja, hvorfor sørger ikke regjeringen for at det har blitt gjennomført – at vi viser fram hva vi har tenkt å gjøre, i forkant av dette?

Statsråd Lene Vågslid [13:35:49]: Eg er ikkje einig i at ein ikkje har gjort det. Dei endringane som er iverksette no i inneverande år, byggjer jo på behandling av Kvalitetsløftet, som Stortinget har vedteke. I forkant av lovproposisjonen var forslag på høyring på vanleg vis. Kvalitetsløftet, som blei behandla i familie- og kulturkomiteen i fjor, var òg på høyring. Eg meiner desse endringane er behandla på ein god og ryddig måte.

I tillegg er regjeringa og Arbeiderpartiet opptekne av å følgje opp kunnskapsgrunnlag me har fått, som Storberget-rapporten, som kom i fjor. Der ser me at det er behov for å gjere meir for både å beskytte barn betre og å gje dei betre omsorg. Derfor tydeleggjer me òg omsorgsansvaret som ligg til institusjonane, i det lovforslaget som er til behandling no. Alt i alt er dette for at me skal få eit betre og tryggare barnevern som beskyttar barn betre.

Spørsmål 20

Synne Høyforsslett Bjørbæk (R) [13:37:01]: «Regjeringa legger stor vekt på produktivitetsvekst i jordbruket. Økt sjølforsyning og matberedskap løftes frem som overordnede mål. Flere av endringene i jordbrukspolitikken, som økt bunnfradrag og høyere innslagspunkt for husdyr og avløsertilskudd, blir oppfattet som tiltak som favoriserer større bruk og presser mindre gårdsbruk ut av næringa.

Har regjeringa faglig utredet hvilke konsekvenser denne politikken kan få for matberedskap og sjølforsyning, og kan statsråden redegjøre for hvilke vurderinger som eventuelt er gjort?»

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [13:37:54]: Jeg takker for spørsmålet om jordbruksavtalen.

Produktivitet handler kort og godt om å få mer ut av de ressursene som settes inn i matproduksjonen. I jordbruket kan det handle om å øke avlingene på godt drevne jordbruksarealer. Det kan handle om dyreavl, at vi gjør det på faglig godt vis, sånn at vi har friske dyr som leverer både melk og kjøtt til mat til oss mennesker, og det kan handle om best mulig utnyttelse av de produksjonsmidlene som settes inn.

Bedre produktivitet er også noe Stortinget har sluttet seg til, ved behandling av Meld. St. 11 for 2023–2024, som omhandler nettopp hvordan vi skal øke selvforsyningen og trappe opp inntektene og dermed mulighetene for å drive med aktiv jordbruksproduksjon i Norge.

Som representanten Bjørbæk viser til, er det noen justeringer i årets avtale. Blant annet trekkes bunnfradraget fra i beregningen av noen produksjonstilskudd, og det er da avtalens avgrensning i praksis om hvor lite omfang man samlet sett kan drive av. Siden bunnfradraget ble fastsatt til 6 000 kr per foretak, har tilskuddene økt med 130 pst., altså mer enn en dobling, når vi inkluderer årets avtale. Det betyr at selv om vi nå har en justering som setter det til 11 000 kr, er det fortsatt lettere å oppnå de 11 000 kr i produksjonstilskudd enn det var forrige gang det bunnfradraget ble justert.

Det er i praksis ingen nedre grense for hvor få dyr man kan ha for å kunne få produksjonstilskudd. Man kan f.eks. ha tre vinterfôrede sauer, og det kan være nok for å komme opp til den grensen. Avløsertilskuddene har ingen nedre grense.

Det er også viktig å si at selv om det er en sånn type avgrensning, gjøres det også noe helt nytt i årets avtale, ved at vi skal innføre tilskudd til det som kalles markedshager. Det er produksjon av grønnsaker og bær i småskala som gjerne omsettes utenom de store kjedene. Det er også en viktig sak som viser at det tenkes nytt for å kunne produsere mat av stor verdi på små arealer.

For representantens landsdel, Nord-Norge, er det eksempelvis sånn at vi øker tilskuddet til bruk av digital beiteteknologi. Det er noe som kan ta opp produktiviteten i dyreholdet, og som samtidig er bra for å kunne ha oversikt over dyr på beite.

Synne Høyforsslett Bjørbæk (R) [13:40:54]: Takk for svaret. Jeg registrerer at statsråden snakket en del om målsettingene for politikken, men spørsmålet mitt gjelder det faglige grunnlaget for den politikken regjeringen fører. Nå skjer det en del politiske endringer som øker presset på de små brukene. Da er spørsmålet om departementet har utredet om dette kan ha noe å si for evnen til å opprettholde matproduksjon i en krisesituasjon over hele landet. Produktivitet er viktig, men beredskap handler også om robusthet, og for de fleste vil det være naturlig å tenke at desentralisering, altså matproduksjon der folk bor, øker robustheten.

Så på nytt: Finnes det faglige utredninger som konkluderer med at større og færre bruk styrker matberedskapen? Og bør ikke de jordbrukspolitiske virkemidlene stå i stil med målene?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [13:41:52]: Takk for et godt spørsmål. For eksempel er jo ikke markedshager, som jeg nevnte, større og færre bruk. Det er heller å bringe inn en ny type produksjon i vår felles matberedskap i Norge, der man kan få ganske mye dyrking av grønnsaker på små arealer.

Det er absolutt gjort faglige vurderinger. Vi kan ta et annet eksempel som er viktig for mange som driver med matproduksjon, også i mindre skala. Det er muligheten til å kombinere matproduksjon med familieliv og arbeid. For mange som driver i litt mindre skala, har det vært viktig å kunne ha gode avløsertilskudd selv om man får foreldrepenger fra Nav. Det styrker mulighetene for å drive et mangfoldig landbruk i Norge.

Så svaret er: Ja, vi gjør absolutt faglige vurderinger av hele rekken av tiltak som settes inn, og det står også i avtalen at det er gjort vurderinger for å sikre økt selvforsyning, korrigert for det vi importerer av korn, soya og andre råvarer til kraftfôr.

Synne Høyforsslett Bjørbæk (R) [13:42:53]: Hvis det er gjennomført en utredning av dette, er det veldig interessant. Da vil jeg gjerne utfordre statsråden på hva slags konkrete vurderinger som faktisk er gjort av sårbarhet, produksjonsspredning og beredskap. Hvis produksjonen konsentreres på færre gårder i færre områder, kan jo også sårbarheten øke.

Matberedskapen handler ikke bare om størst mulig totalproduksjon i normale tider. Det handler også om robusthet når samfunnet settes under press. Hva skjer f.eks. hvis forsyningslinjene bryter sammen, hvis tilgangen på strøm, drivstoff, kraftfôr og reservedeler blir begrenset? Da vil produksjonen per bonde nødvendigvis gå ned, og da blir det en styrke å ha de små produsentene, jordbruk i hele landet og nærhet til ressursene. De siste 20 årene har antall aktive gårdsbruk gått ned med 30 000. Om denne utviklingen fortsetter, vil vi i 2050 ha i underkant av 20 000 aktive gårdsbruk, mot 70 000 i år 2000. Er dette en utvikling som regjeringen er bekvem med?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [13:44:04]: Jeg kan gi to konkrete eksempler på det faglige som ligger til grunn her. Det er veldig viktig å ha produksjon i alle landsdeler, som representanten tar opp. Det vi eksempelvis gjør med årets avtale, er å forsterke mulighetene for produksjon av grønnsaker og poteter i flere deler av landet der det er mulig, også i distriktssonene, inklusive Nord-Norge. Et annet konkret eksempel som vi håndterer faglig, og som er bevisst politikk, er hvordan vi sørger for at det finnes nok produksjon av f.eks. melk i våre to nordligste landsdeler. Der har vi nå gjort noe helt nytt, ved å innføre en rekrutteringskvote der en del av søkerne også søker om mindre volumer.

En lang rekke av de eksemplene jeg nå har gitt, viser med all mulig tydelighet at det føres en politikk for et mangfoldig norsk jordbruk, og at det er veldig viktig at vi har produksjon i hele landet, fra sør til nord.

Presidenten [13:45:02]: Med det er den ordinære spørretimen omme.

Referatsaker

Sak nr. 3 [13:45:04]

Referat

Presidenten [13:45:05]: Det foreligger ikke noe referat.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.

Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Møtet hevet kl. 13.46.

Stortinget.no

Søk

Søk

Stortinget - Møte onsdag den 27. mai 2026 *

Møte onsdag den 27. mai 2026

Formalia

Sak nr. 1 [10:01:09]

Sak nr. 2 [11:30:44]

Referatsaker

Referat

Stortinget.no

Søk

Stortinget - Møte onsdag den 27. mai 2026 *

Innhold og søk

Møte onsdag den 27. mai 2026

Formalia

Sak nr. 1 [10:01:09]

Sak nr. 2 [11:30:44]

Referatsaker

Referat