Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Stortinget - Møte onsdag den 13. mai 2026 *

Dato:
President: Masud Gharahkhani

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Møte onsdag den 13. mai 2026

Formalia

President: Masud Gharahkhani

Presidenten []: Representanten Erling Sande vil framsette et representantforslag.

Erling Sande (Sp) []: Det er ei stor glede for meg på vegner av representantane Bård Hoksrud, Trond Helleland, Remi Sølvberg, Jørgen H. Kristiansen, Marius Langballe Dalin, Grunde Almeland, Anne Lise Gjerstad Fredlund og meg sjølv å få leggje fram eit forslag om å sikre det regionale flytilbodet på FOT-rutenettet i Sør-Noreg.

Eg ber om at det blir behandla etter forretningsordenens § 39 c.

Presidenten []: Forslaget vil bli behandlet på reglementsmessig måte.

Sak nr. 1 [10:00:51]

Muntlig spørretime

Presidenten []: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Jens Stoltenberg og Astri Aas-Hansen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Sylvi Listhaug.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Mitt spørsmål går til finansministeren.

Norge skiller seg ut blant våre naboland i Europa. Vi har høyere inflasjon, en av de høyeste rentene, og i revidert nasjonalbudsjett oppjusterte regjeringen anslaget for prisveksten til hele 3,5 pst. – vesentlig høyere enn det opprinnelige anslaget i statsbudsjettet, på 2,2 pst.

Arbeiderpartiet lovte rentekutt i valgkampen. Resultater nå er renteøkning, og flere kan komme. I Frelsesarmeens fattigdomsbarometer oppgir nesten fire av ti at økonomien deres har forverret seg i det siste halvåret. Finans Norges forventningsbarometer viser et kraftig tilbakeslag i framtidstroen blant mange husholdninger.

Norge skiller seg ut ved at det er gjennomført få tiltak for å dempe prispresset. Først etter tre et halvt år kom Arbeiderpartiet med norgespris. Så ble regjeringen presset av et stortingsflertall til å gjennomføre avgiftskutt på drivstoff. Sverige, som ikke har olje- og gassinntekter, har ført en politikk som har gjort at drivstoffprisene er kuttet tre ganger på tre år. Sverige halverte matmomsen 1. april i år. Resultatet er at prisene på mat er redusert med 5,5 pst. i april. I Norge økte matprisene med 2,9 pst.

Vi står i dag i en helt annen situasjon enn da budsjettet ble vedtatt i fjor høst. Den gang ventet man to rentekutt. Nå har vi i stedet fått renteoppgang, og prisveksten er også ute av kontroll. Nå er situasjonen en helt annet enn det man la til grunn. Likevel kommer det ingen nye forslag fra Arbeiderpartiet på dette området i revidert nasjonalbudsjett. Mitt spørsmål er derfor: Kan finansministeren vise til helt konkrete, nye tiltak i revidert nasjonalbudsjett som vil hjelpe bedrifter og innbyggere i møte med de økte prisene?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er helt riktig at Norge skiller seg ut. Vi skiller oss betydelig fra landene rundt oss i den forstand at vi har sterkere økonomi, vi har lavere arbeidsløshet, vi har høyere sysselsetting, og vi har høyere levestandard enn Sverige, Danmark, Tyskland, Italia, Bulgaria – så godt som alle andre land i verden.

Det Fremskrittspartiet prøver på, er å ta ut noen enkelttall og sammenligne dem. Ja, jeg er helt sikker på at matvareprisene er lavere i Sverige enn i Norge. De er enda lavere i Bulgaria, eller i Tsjad for den saks skyld, men det betyr jo ikke at folk i Bulgaria eller i Tsjad har det bedre enn nordmenn. Poenget er at man må sammenligne med lønnsnivået når man ser på prisnivået, og det som skiller Norge ut, er at våre lønninger er høyere enn i Tsjad, Bulgaria og Sverige. Derfor er også kjøpekraften høyere i Norge enn i Sverige, fordi lønningene i Norge er høyere enn lønningene i Sverige. Og ikke bare det, ser man på de siste fem årene, er det faktisk slik at lønningene har steget mer enn prisene i Norge, så kjøpekraften har økt for en gjennomsnittlig nordmann. For en gjennomsnittlig svenske har det gått ned, så de har mindre å rutte med nå enn for fem år siden, mens en gjennomsnittlig nordmann har mer å rutte med. Så helt riktig, Norge skiller seg ut, men motsatt av det representanten Listhaug antyder, og jeg tror det er ytterst få som ville bytte norsk økonomi med svensk økonomi, dansk økonomi – eller tysk økonomi for den saks skyld.

Det regjeringen gjør i revidert budsjett, er å gjøre det aller viktigste, nemlig å holde orden i økonomien. Vi er ansvarlige i pengebruken for ikke å øke presset på prisstigningen. Selv om mye går bra i Norge, og selv om det gjennomsnittlig er slik at folk har fått bedre råd, betyr jo ikke det at alle har god råd. Det er fortsatt mange som sliter, og da er det ekstra viktig at vi holder orden i økonomien og ikke f.eks. får et svensk nivå på arbeidsløsheten, som er dobbelt så høy som i Norge.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Historien om økt kjøpekraft tror jeg det er mange som ikke kjenner seg igjen i. I Sverige har matprisene gått ned fordi man politisk halverte matmomsen.

I stortingsdebatten om avgiftskuttene på drivstoff inviterte Arbeiderpartiets Tuva Moflag Stortinget til å be regjeringen i det reviderte budsjettet komme tilbake med konkrete tiltak som kan avhjelpe situasjonen med de høye levekostnadene for folk. Moflag snakket om at Arbeiderpartiet tidligere har vist at de kan lage kraftfulle tiltak som hjelper folks økonomi, innenfor en ansvarlig ramme. Med unntak av de 10 mrd. kr som nå går til å dekke opp for feilberegningen knyttet til norgespris, og kutt i drivstoffavgiftene, som Stortinget overkjørte Arbeiderpartiet på: Hvilke nye og kraftfulle tiltak for folk og bedrifter har Arbeiderpartiet presentert i dette reviderte budsjettet?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg må gjenta: Det er riktig at prisene er lavere i Sverige, Danmark og de fleste andre land i verden, men lønningene er mye, mye lavere. Derfor er altså kjøpekraften høyere i Norge. Fra 2020 til 2025 har reallønnen i Norge vokst med 2,6 pst. Det vil si at lønningene har vokst mer enn prisene. I Sverige har reallønnen sunket med 3,9 pst. Det vil si at lønningene har vokst mindre enn prisene, så det er ikke mulig å hevde at det er bedre å være en svensk lønnstaker enn en norsk lønnstaker. Man må se lønninger og priser sammen – punkt 1.

Punkt 2: Det at kjøpekraften har økt og folk har fått bedre råd, betyr ikke at alle har god råd. Det betyr fortsatt at vi må gjøre mye for å styrke økonomien til dem som sliter, men det aller viktigste vi da gjør, er å unngå at vi får svensk arbeidsløshet – dobbelt så høy som i Norge – eller dansk arbeidsløshet, som også er nesten dobbelt så høy som i Norge.

Hilde Grande (FrP) []: Fremskrittspartiet har fremmet mange forslag som ville gjort hverdagen enklere og billigere for folk, men noe av det som bekymrer folk aller mest nå, er høye matvarepriser. Hele sju av ti i Frelsesarmeens fattigdomsbarometer mener at billigere mat ville hatt størst positiv effekt på egen økonomi. I Sverige, hvor matmomsen ble halvert 1. april, viser foreløpige tall at matvareprisene sank med 5,5 pst. fra mars til april. Den samme effekten så vi også i Norge da matmomsen sist ble kuttet, i 2001. Samtidig vet vi at de med lavest inntekt bruker en langt større andel av inntekten sin på mat enn dem med høyere inntekt. Redusert matmoms vil derfor gi både lavere priser og større økonomisk handlefrihet, særlig for dem som har minst. (Presidenten klubber).

Presidenten []: Taletiden er ute.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er fristende å redusere avgifter. Denne regjeringen har redusert avgifter, bl.a. har vi betydelig redusert elavgiften, men igjen: Vi er opptatt av å bruke virkemidler der det treffer best. Det er derfor vi istedenfor å kutte mange flere avgifter f.eks. har redusert skatten på inntekt. Da kan vi sikre en god sosial profil, og vi kan også bidra til at det blir mer lønnsomt å jobbe, så vi får på en måte dobbel effekt av det. Vi har brukt mange milliarder kroner på å redusere skatt på inntekt. Vi har redusert barnehageprisene og økt barnetrygden, slik at barnetrygden nå er nesten dobbelt så høy som barnehageprisene. Vi mener det er mer treffsikre og bedre virkemidler. Det er fristende å kutte momsen, men det betyr at for hver krone man gir til dem som tjener minst, må man gi 2 kr til dem som tjener mest, fordi de som tjener mest, bruker omtrent dobbelt så mye penger på mat som dem som tjener minst. Hvis man har 16 mrd. kr, som det koster å halvere matmomsen, er det bedre å bruke det på noe annet.

Hilde Grande (FrP) []: Jeg merker meg at finansministeren fortsatt ikke har noen gode svar på hvorfor matmomsen ikke skal kuttes. Jeg tror heller ikke finansministeren fullt ut forstår alvoret mange står i, og hva folk faktisk merker når de kommer til kassen i butikken.

Prisen på en rekke basisvarer har økt langt mer enn lønnsveksten de siste årene. Fra oktober 2021 til mars i år har prisen på egg økt med 52 pst. Prisen på smør har økt med 43 pst., og prisen på kjøtt har økt med 33 pst. – for å nevne noe. Vet finansministeren egentlig hva vanlige matvarer faktisk koster om dagen? Jeg vet det, for jeg var på butikken i går. Kan finansministeren f.eks. si omtrent hva en liter melk eller en pakke smør koster i butikken i dag?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg handler ofte, og det er blitt dyrere. Det skjønner jeg at folk reagerer på. Derfor er også mitt budskap at når vi er bekymret for at prisene går opp, bør vi ikke gjøre noe som kan øke prisstigningen ytterligere. Derfor må vi være forsiktige med den totale pengebruken. Det betyr også at når vi setter inn tiltak, må vi sette dem inn der det treffer best, og vi mener at det vi har gjort – f.eks. når det gjelder å redusere skatt på lave inntekter og å ha strømstøtte som treffer veldig bredt – er bedre tiltak enn å redusere moms.

Heldigvis er det nå slik i Norge, i motsetning til i Sverige, at ja, prisene går opp, men lønningene går mer opp. Da har man altså mer å rutte med. Som jeg sa i stad: Det betyr ikke at alle har nok eller har god råd. Det betyr bare at de har litt bedre råd – eller litt mindre dårlig råd i år enn de hadde i fjor. Den store forskjellen mellom Norge og Sverige er at i Norge vokser lønningene mer enn prisene. Det gjør de ikke i Sverige.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) []: Arbeiderpartiet gikk til valg på lavere rente og har sagt at de fører en ansvarlig økonomisk politikk som skal legge til rette for rentekutt. Samtidig har flere økonomer påpekt at politikken som føres, ikke bidrar til dette. I en artikkel i Aftenposten forrige uke konkluderte to økonomiprofessorer med at politikken som føres, ikke legger til rette for rentekutt. Allerede i starten av februar, før krigen i Iran begynte, uttalte finanspolitikkutvalget at finanspolitikken var mer ekspansiv enn det Finansdepartementet anslår at den burde være i normale tider. Norges Bank skriver også i sin pengepolitiske rapport at ekspansiv finanspolitikk også løftet aktiviteten i økonomien.

Det forplikter når en går til valg på reduserte renter. Jeg lurer derfor på om finansministeren mener at regjeringens budsjetter har vært ekspansive, eller om man mener at Norges Bank, finanspolitikkutvalget og disse økonomiprofessorene tar helt feil.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det budsjettet vi la fram i fjor høst, var nøytralt på norsk økonomi. Det reviderte nasjonalbudsjettet vi legger fram nå, er nøytralt på norsk økonomi. Etter at vi la fram det budsjettet og faktisk også forhandlet budsjettenigheten i desember i fjor, uttalte Norges Bank at de forventet å redusere rentene i år, i 2026. Så har de siden den gang endret vurderingen. Det har de pekt på at først og fremst skyldes krigen i Midtøsten, det stengte Hormuzstredet og de økte internasjonale prisene. De visste hva vårt budsjett var da de kom med sin renteprognose i desember, da de spådde lavere rente. Det som har skjedd siden da, er ikke et nytt statsbudsjett, men en ny situasjon ute i verden.

Jeg har i tillegg understreket i denne salen mange ganger at det er Norges Bank som bestemmer renten, og at det er mange forhold som bestemmer hva renten blir – det som skjer ute, lønnsdannelse og finanspolitikk. Vi kan gi vårt bidrag og fører derfor en ansvarlig finanspolitikk, og det viktigste ved dette budsjettet er å unngå å øke presset på renten.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) []: Jeg registrerer at finansministeren ikke er enig i at dette ble påpekt også før krigen i Iran – men jeg skal gå over til et annet spørsmål.

Finansministeren har varslet at han vil øke grensen for hva som er en såkalt dyr bolig, fra 10 mill. kr til 14 mill. kr – dette for å bøte på hans eget boligskattesjokk gjennom den nye verdsettelsesmodellen for primærbolig. Når vi hører uttalelsene fra flere av samarbeidspartiene til finansministeren, kan man begynne å undre seg på om dette er et forslag som vil gå igjennom. SV har bl.a. uttalt seg svært kritisk til å øke dette taket. Jeg lurer derfor på om finansministeren kan garantere at vinterens boligskattesjokk ikke blir stående, eller om det er sånn at vi nå risikerer at mange huseiere faktisk ender opp med et skattesjokk på flere titalls tusen kroner.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg mener den ordbruken er feil. Det vi gjorde i vinter og i fjor høst, var å gjøre verdsettingen av bolig mer riktig og rettferdig. Det er et stort paradoks at man i mange år har levd med at mange billige boliger har vært verdsatt for høyt, og at det sånn sett altså har vært for høy skatt, mens det er mange dyre boliger som har vært verdsatt for lavt. Man kan være uenige om nivået på skatten, men at grunnlaget skal være riktig, mener jeg skal være helt åpenbart. Det har vi nå ryddet opp i. Det ga oss brutto omtrent 1,5 mrd. kr i økte skatteinntekter. Det har vi brukt dels på å øke bunnfradraget i formuesskatten, dels på å finansiere lavere skatt for dem som hadde oververdsetting av boligene sine, og dels på å øke innslagspunktet. Jeg er trygg på at vi kommer til å få gode løsninger for dette når vi nå skal gjennom forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett.

Tom Staahle (FrP) []: Det er ganske interessant å lytte til finansministerens svar. Jeg må si at det er stor forskjell mellom den virkeligheten han framstiller, og den virkeligheten folk der ute merker hver eneste dag.

Mitt spørsmål handler mer om det som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen varslet i forbindelse med revidert at de vil innføre krav om nullutslippsløsninger og biogass i offentlige bygg- og anleggsprosjekter. Kravet kommer fra 1. januar neste år, og regjeringen anslår at det kan gi utslippskutt på rundt 400 000 tonn de neste fire årene. Regjeringen har altså oversikt over hvor mye dette vil kutte utslipp, men har finansministeren oversikt over hva dette faktisk vil koste? Hvor mye vil det fordyre byggingen? Eller er det slik at utslipp alltid trumfer alt, også kostnadssiden?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er riktig at vi nå har sendt på høring et forslag til hvordan man kan få ned utslippene fra byggevirksomhet. Det er en viktig kilde til klimagassutslipp. Denne regjeringen og flertallet på Stortinget er urolig for økende global oppvarming. Mens Fremskrittspartiet satt i regjering, forpliktet de oss, sammen med EU, til å være en del av EUs klimapolitikk innenfor det som kalles innsatsfordelingen. Der har Norge påtatt seg en forpliktelse, mens Fremskrittspartiet satt i regjering, om at vi skal kutte med så og så mange tonn. Hvis vi ikke kutter de tonnene, må vi kutte noen andre tonn. Jeg ser fram til at Fremskrittspartiet kommer med de forslagene. Vi har sendt på høring et forslag til hvordan vi kan få ned utslippene. Vi skal lytte til høringsinstansene, men vi kommer ikke til å redusere ambisjonsnivået når det gjelder å få ned norske klimagassutslipp.

Tom Staahle (FrP) []: Vi kunne hatt en lang og god diskusjon om klimapolitikk.

Mange svulstige forslag som har kommet fra denne regjeringen, har falt til jorden. Morrow Batteries ble av regjeringen løftet fram som et flaggskip i den aktive og grønne næringspolitikken. Vi kan trygt slå fast at det endte med en solid grunnstøting. Når ulike former for offentlig støtte og offentlige investeringer legges sammen, anslår Finansavisen at offentlige bidrag kan være på rundt 2,6 mrd. kr, mot omtrent 1,9 mrd. kr i privat kapital, før konkursen.

Mener finansministeren, som jo har det overordnede ansvaret for pengebruken i Norge, at Morrow er et eksempel på ansvarlig bruk av skattebetalernes og fellesskapets penger, og et godt eksempel på grønn næringspolitikk? Eller ser finansministeren at disse pengene kunne vært brukt på en bedre måte, eksempelvis på det som er statens faktiske kjerneoppgaver, som helse, omsorg, justis og forsvar, og på den måten gjort hverdagen bedre for folk flest?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er fascinerende å oppleve hvordan Fremskrittspartiet den ene dagen er veldig for statlig støtte til batterifabrikker, og den andre dagen er de veldig mot akkurat det samme. Det at batterifabrikker har fått støtte, er bl.a. et resultat av et enstemmig vedtak i Stortinget, som også Fremskrittspartiet stemte for, der man ba om en storsatsing på produksjon av batterier i Norge, og at staten skulle stille opp med virkemidler. Fremskrittspartiet har i denne salen mange ganger kritisert oss for å gjøre for lite når det gjelder å støtte batterifabrikker. Den første store satsingen, i Mo i Rana, fikk 205 mill. kr i støtte – 190 av dem av Fremskrittspartiet da de satt i regjering, 14 av Støre-regjeringen. Støtten til Morrow i Arendal var også støttet av Fremskrittspartiet. Så det er egentlig helt uvirkelig å oppleve hvordan det går an å være for og mot det samme på en gang, og være like indignert i begge innleggene.

Bjørn Arild Gram (Sp) []: I slutten av februar brøt det ut en stor krig i Midtøsten, og den har bl.a. ført til kraftig økning av drivstoffprisene til norsk husholdninger og bedrifter. Senterpartiet tok ansvar, mens Arbeiderpartiet ville vente til revidert budsjett med å hjelpe folk og næringsliv. Arbeiderpartiet fikk vedtatt følgende forslag:

«I lys av utviklingen i energimarkedene ber Stortinget regjeringen i revidert nasjonalbudsjett komme tilbake med tiltak som kan avhjelpe situasjonen med høye levekostnader for befolkningen. Stortinget ber regjeringen i denne sammenhengen vurdere skatte- og avgiftslettelser eller andre kompensasjonsordninger, slik som engangsutbetalinger til befolkningen.»

Siden det ikke ble svart på dette i hovedspørsmålet: Hva slags konkrete, nye tiltak i budsjettet har dette vedtaket resultert i?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Regjeringen og jeg deler den uroen mange mennesker føler for den økonomiske situasjonen, utløst av krigen i Iran, stengingen av Hormuzstredet og de økte energiprisene. Derfor har vi redegjort veldig grundig for hvordan vi har vurdert de ulike tiltakene i det forslaget. Det vi har gjort, er for det første å finansiere en ekstremt viktig ordning for norske husholdninger, nemlig strømstøtte og norgespris. Man kan være for eller mot den, men hovedpoenget er at det er den ordningen som treffer bredest, og som nå skjermer husholdningene mot økte kraftpriser.

Vi mener at det viktigste vi gjør i dette budsjettet for å trygge husholdningenes privatøkonomi og hverdagsøkonomi, er at vi ikke øker presset i økonomien og presset på prisene, og at vi sørger for at det vi allerede har vedtatt, f.eks. når det gjelder barnehager og barnetrygd, blir finansiert.

Bjørn Arild Gram (Sp) []: Det har altså ikke kommet noen nye tiltak, enda det var det Arbeiderpartiet spesifikt ba oss være tålmodige om: Vent til revidert, la oss ta det ordentlig da. Arbeiderpartiet fikk konkret vedtatt et forslag om å komme tilbake med tiltak. Var det bare et spill for galleriet? Mente man ikke alvor da man fremmet det forslaget? Var det bare for å fendre av den kritikken som kom, fordi man ikke var handlekraftig i forbindelse med kraftig økte drivstoffpriser?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg mener det er et viktig tiltak at vi holder igjen på pengebruken, for det handler om bunnplanken i norsk økonomi. Jeg mener at det er et viktig tiltak når vi ser at for å opprettholde strømstøtteordningene må vi inn med 10 mrd. kr ekstra. Da er det et tiltak, ved at man bevilger mye penger for å finansiere det. Jeg mener også at det faktisk er et poeng at vi som en del av det som skjedde i Stortinget, også finansierer de reduksjonene i diesel- og bensinavgifter som er vedtatt. Det er ikke antall tiltak, men hvordan de virker, og hvor mye penger de koster, som er avgjørende.

Bjørn Arild Gram (Sp) []: Den strømstøtteordningen og norgesprisordningen fantes jo fra før, så når man fikk vedtatt tiltak som kan avhjelpe situasjonen med høye levekostnader for befolkningen, skulle man tro at det handlet om nye tiltak.

Man skriver at man framover vurderer behovet for ytterligere tiltak, det står det også i revidert budsjett. Spørsmålet mitt er da, med tanke på det som nå har skjedd, og det at man ikke fulgte opp i budsjettet det man selv sto i spissen for å få vedtatt: Hva må til for at Arbeiderpartiet vil vurdere nye tiltak? Hvor høye må drivstoffprisene bli før Arbeiderpartiet ser at dette blir alvorlig for familieøkonomien og for bedriftene?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Vi vurderer nye tiltak absolutt hele tiden. Det er vel også få perioder i norsk politisk historie hvor det er gjennomført så omfattende tiltak for å styrke folks privatøkonomi. Barnehageprisen er redusert fra godt over 3 000 kr til maksimalt 1 200 kr, barnetrygden er doblet og er nå for første gang i verdenshistorien nesten dobbelt så høy som barnehageprisen, elavgiftene er redusert, og strømstøtteordninger er innført.

Men igjen: Dette hjelper ikke hvis vi ikke holder orden i det aller viktigste, nemlig at sysselsettingen er høy, arbeidsløsheten er lav og veksten kan fortsette i norsk økonomi. Det er det som er hovedinnretningen på det reviderte budsjettet vi nå la fram.

Geir Pollestad (Sp) []: Realiteten i saka er at då Senterpartiet ynskte å kutta avgiftene for å hjelpa folk og næringsliv, sa Arbeidarpartiet nei, de må heller stemma for forslaget om at me skal koma tilbake i revidert budsjett med tiltak som kan avhjelpa situasjonen. Ja, hadde me høyrt på det rådet, hadde næringsliv og folk trekt lappen: Beklagar ingen gevinst, for det går ikkje an å koma med ei regelstyrt ordning og seia at ho vert finansiert. Her var det ein konkret beskjed til Senterpartiet om å stemma for at ein skulle koma med tiltak i revidert budsjett. Og som me har høyrt no, det kom inkje tiltak. Eg vil gje finansministeren ein sjanse til å svara på: Kva konkrete tiltak er det som har kome i revidert budsjett for å avhjelpa situasjonen med høge levekostnader for befolkninga?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Først: Vårt råd var at vi skulle sette oss ned sammen med budsjettpartnerne og så diskutere ulike tiltak. Den muligheten ble det aldri noe av, for man vedtok hastebehandling. Dermed fikk ikke Arbeiderpartiet drøftet med de andre budsjettpartnerne hva vi eventuelt kunne gjøre, enten i revidert eller eventuelt før, for flere partier var opptatt av at det skulle komme før. Den prosessen ble kortsluttet fordi man gjorde et vedtak med en gang. Nå skal vi igjen møtes til forhandlinger. Da kan man diskutere noen av de samme problemstillingene igjen.

Men igjen: Jeg tror det er litt avhengig av hva man mener med tiltak. Jeg mener faktisk at det å holde orden i økonomien er et tiltak. Det er jo ikke slik at hvis man finner på masse andre småordninger, så er det liksom bedre enn den ene store, nemlig å holde igjen på pengebruken for å være ansvarlige, og for å styre trygt i en tid preget av masse usikkerhet der ute som nå slår inn i norsk økonomi – prisstigning og rente ute i verden. Vi skal gjøre det vi kan for å motvirke effektene av det på norsk økonomi.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er ikkje alle i Noreg som bur på vestkanten. Ein god del bur på Vestlandet. Dei slit òg med høge levekostnader. Eitt av regjeringa sine svar har vore at ein skulle gjera flyprisane dyrare og tilbodet dårlegare. Korleis ser finansministeren at dette bidreg til å avhjelpa høge levekostnader for befolkninga?

Statsråd Jens Stoltenberg []: I løpet av tre år har denne regjeringen to og en halvdoblet støtten – fra i underkant av en milliard kroner til to og en halv milliard kroner, altså mer enn doblet for å være presis – til FOT-ruter, disse rutene som staten bidrar til å betale for, som ikke er kommersielt lønnsomme. Vi økte bevilgningen også i år. Det viser faktisk at vi bruker mer penger, altså fra i underkant av en milliard kroner til over to og en halv milliard kroner, på å støtte flytrafikk bl.a. på Vestlandet. Men fordi kostnadene har økt mye og fordi det også har vært kapasitetsproblemer, har vi foreslått en omlegging av noe av innretningen på hvordan dette gjøres. Det er altså ikke for å redusere pengebruken i forhold til hva vi har gjort tidligere, det er for å få en bedre innretning og begrense den totale kostnaden.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Statsråden har allerede understreket at selv om makrotallene for norsk økonomi er bedre, betyr det ikke at alle i Norge har god råd. Noen har til og med ganske dårlig råd. Det viktigste tallet som kommer i revidert budsjett er en oppjustering av prisveksten med ganske mye – unormalt mye. Vi vet at når prisene øker, er det de som har minst, som rammes hardest, og noen av dem er alderspensjonister med lav inntekt.

Tall viser at andelen pensjonister som rett og slett lever under fattigdomsgrensen i Norge, har økt de siste årene. Blant menn som er mellom 67 år og 70 år, har andelen doblet seg. I tillegg har ulikheten blant eldre vokst etter pensjonsreformen, fordi ansvaret ble lagt mer på den enkelte. Det er altså 85 000 alderspensjonister som lever under fattigdomsgrensen i dag. Og ikke kommer arbeidslinjen, for dette er folk som er for gamle til å jobbe, som har jobbet, og som fortjener å både leve og overleve.

Mener statsråden at økt minstepensjon kan være et godt tiltak for å trygge eldres inntekt i en situasjon der prisene både vokser mer enn vi tror, og kanskje kan forventes å vokse mer framover?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Vi er opptatt av å trygge alle som lever av pensjon, og ikke minst sikre at minsteytelsene på gode nivåer. Derfor har vi gjennom ulike forlik og ulike reformer økt minsteytelsene i pensjonssystemet. Det er også gjort ganske nylig.

Kanskje vel så viktig er det at – fordi vi nå har kommet ut av den situasjonen vi var i for bare et par-tre år siden, der prisene vokste mer enn lønningene, og der prisene vokste vesentlig mer enn pensjonene – vi nå har kommet i en situasjon der vi opplever at lønningene vokser mer enn prisene. Det forplanter seg til at pensjonene nå oppreguleres mer i forhold til prisene enn de gjorde da vi var i en situasjon der reallønnen sank, og det forflyttet seg over til reguleringen av pensjonsytelsene. Vi er igjen tilbake til at det er viktig å holde orden på det grunnleggende, også for pensjonistene.

En annen viktig ting vi har gjort, er å gjøre det mulig for pensjonister å jobbe fritt ved siden av pensjon. Før var det slik at hvis du gikk av med alderspensjon, hadde du få muligheter til å jobbe. Nå har du mulighet til å spe på inntekten uten å bli avkortet.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg er fullstendig klar over disse tallene. Konsekvensen er altså at flere minstepensjonister lever under fattigdomsgrensen fordi man handler i kroner og øre, og ikke i prosenter. Det hjelper lite at det er noen prosenter økning, når inntekten er så lav at man ikke får betalt for osten eller posen med kaffe med de kronene man får.

Vi som vil styrke velferden eller øke ytelsene, får ofte som svar at det kan vi ikke gjøre på grunn av renten, men blant økonomer er det diskusjon om det. Økonomen Martin Blomhoff Holm ved Universitetet i Oslo mener at det økonomiske handlingsrommet er mye større. Han mener at hvis man bruker 30 mrd. kr – som er veldig mye penger – vil det bare føre til 0,1 pst. effekt i økte priser på kort sikt. Som sagt er 30 mrd. kr veldig mye. Hvis man øker minstepensjonene med f.eks. 15 000 kr, er det snakk om 1,3 mrd. kr.

Er finansministeren enig i at finanspolitikkens rolle er å veie opp for de ulempene som økt rente noen ganger kan ha på ulikhet, og dermed at det å øke minstepensjonene kan være en målrettet måte å gjøre det på?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg mener at finanspolitikken har en veldig viktig rolle når det gjelder å utjevne forskjeller i landet vårt, og også å sikre folk som lever av pensjon, gode levekår. Jeg mener i tillegg at det er veldig viktig at vi prøver å lage et pensjonssystem som gjør at man får noe igjen for å jobbe, både ved å stå lenger i arbeidslivet og ved å gjøre det vi nå har gjort, dels i privat sektor og nylig i offentlig sektor, nemlig at alle som omfattes av det nye pensjonssystemet, kan jobbe ved siden av uten å få avkortet pensjon. Veldig mange pensjonister gjør det. Det er et gode for dem, og det et gode for hele samfunnsøkonomien.

Dilemmaet er at de som nå er på minsteytelser, er noen som har tjent veldig lite, og mange av dem har ikke hatt arbeidsinntekt overhodet. Hvis vi setter ytelsene for høyt, blir det veldig rart at man etter et langt liv uten noe inntekt plutselig får det – at første gang man får en inntekt er når man blir minstepensjonist.

Marie Sneve Martinussen (R) []: De fleste minstepensjonister i dag er kvinner fra en generasjon der kvinner ikke jobbet fullt fordi vi ikke hadde full barnehagedekning, så den argumentasjonen synes jeg rett og slett ikke funker.

Det er ikke første gang prisveksten har økt mye i revidert. I 2023 var det også et kraftig økt anslag for prisveksten – da hadde vi for så vidt en annen finansminister i Norge – og da la regjeringen på bordet 27 mrd. kr i revidert for å kompensere for økt prisvekst. Nå skryter regjeringen derimot av å ha spart inn 5 mrd. kr, i en situasjon der kostnadene også for velferden øker veldig mye. Det er jo sånn at når prisveksten settes opp fra 2,2 pst. til 3,5 pst. og man ikke gir mer penger til f.eks. sykehusene, er det et reelt kutt. Det kan virke som at finansministeren er mer opptatt av å imponere finansfraksjonen i Høyres stortingsgruppe enn av å sikre velferden til folk.

Hvorfor var ikke finansministeren villig til å gjøre det samme som den tidligere finansministeren gjorde i 2023, nemlig å kompensere for de økte prisene også i velferden?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er ikke noe nytt at man justerer renten opp eller ned i forbindelse med prisanslag i et revidert budsjett. Det er jo veldig sjelden man treffer nøyaktig når man lager et prisanslag, kanskje sent på sommeren året før for hva prisene skal være året etterpå. Det som har skjedd nå, er en vesentlig annen situasjon enn den vi hadde da man ga priskompensasjon. Da hadde det vært tre år med undervurdering av prisveksten, til dels veldig kraftig undervurdering, og da kompenserte man for det. Avvikene denne gangen er ikke i nærheten av den samme størrelsesordenen, og derfor har vi også lagt til grunn at ikke noe skal kompenseres.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Det er ikke bare sykehusene som skaper bekymring i regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Finansministeren er jo faktisk husket for i sin tid å ha gjort store endringer av sykehusene, men også i forvaltningen av norsk eierskap. I statsrådens første regjeringsperiode ble Statoil delprivatisert, og nå har finansministeren tydeligvis bestemt seg for å gå på gjengrodde stier, for i RNB er det et forslag om å privatisere eller splitte opp selskapet Mantena, som altså er et heleid statlig selskap som vedlikeholder togene våre. Det betyr mer oppsplitting, og at Arbeiderpartiet rett og slett fullfører det som har vært FrPs og Høyres jernbanereform.

Spørsmålet mitt er egentlig et ganske godt spørsmål, for hvorfor har mer privatisering plutselig blitt Arbeiderpartiets svar i jernbanepolitikken?

Statsråd Jens Stoltenberg []: For det første mener Arbeiderpartiet at vi skal ha et tungt statlig eierskap i jernbanesektoren, ikke minst til infrastrukturen gjennom Bane NOR. Vi har også Vy, og vi har fortsatt et tungt statlig eierskap.

Når det gjelder Mantena, er det en sak som ligger under samferdselsministeren. Jeg vil være litt forsiktig med å gå inn i detaljene, for de har vurdert det dit hen at de mener at det er en bedre måte å organisere det på enn slik det er i dag.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Det er ganske oppsiktsvekkende, for privatisering i jernbanesektoren er jo det motsatte av det Arbeiderpartiet gikk til valg på. Jeg hadde gleden av å sitte i mange debatter med bl.a. Sverre Myrli der jernbanepolitikk var viktig, og der det var helt tydelig at Arbeiderpartiet egentlig ville det motsatte av høyresiden, slik Rødt også vil, og det har jeg vært veldig, veldig glad for. Det er også veldig rart at senest i går skrev Arbeiderpartiets representanter i en innstilling her på Stortinget at jernbanen trenger mer styring og ikke mer oppsplitting, og de advarte tydelig mot flere selskaper. Samme dag legger så Arbeiderparti-regjeringen fram et forslag i revidert nasjonalbudsjett som ingen har bedt om – jeg har ikke sett noe folkekrav eller noen som egentlig har etterlyst det – der de foreslår å selge eller splitte opp Mantena.

Er finansministeren rett og slett ikke i takt med stortingsgruppen sin her på Stortinget?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er i revidert også forslag som ligger under de ulike fagdepartementene, og derfor tror jeg det skal håndteres som det forslaget det er under det fagdepartementet.

Det som Arbeiderpartiet og alle skal være helt trygge på, er at vi fortsatt skal ha tungt offentlig eierskap i jernbanesektoren i Norge.

Oda Indgaard (MDG) []: Store investeringen i petroleumsvirksomhet bidrar fortsatt til å holde prispresset oppe i norsk økonomi. Norges Bank skriver i Pengepolitisk rapport fra mars at investeringer på sokkelen ventes å falle når effektene av oljeskattepakken avtar. Samtidig varsler regjeringen nye leteområder for olje og gass. Regjeringens politikk tar altså sikte på å holde investeringene oppe. Det gir grunn til bekymring for økt press i økonomien og høyere renter lenger. I finanskomiteens høring sa sentralbanksjefen at de nye oljeutlysningene ikke var en del av grunnlaget for rentebeslutningen i mai, men må vurderes ved framtidige rentebeslutninger. Hvordan mener finansministeren at regjeringens petroleumspolitikk, som har som mål å holde oppe investeringsnivået på norsk sokkel, vil påvirke folks rentenivå?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg mener det er en fordel at vi fortsetter å investere i norsk olje- og gassvirksomhet. Det gir Norge gode inntekter, men det gir også Europa og resten av verden energi de trenger – energi som nå viser seg å være enda viktigere for sikkerheten til de landene fordi man ser sårbarheten med energi, olje og gass, fra Midtøsten.

Man kan ikke bruke oljeinvesteringer til å drive med konjunkturregulering på kort sikt i norsk økonomi, fordi oljeinvesteringene varer over mange år. Det er mange år fra beslutning blir tatt til investeringene faktisk finner sted. Så det er andre typer investeringer og andre typer offentlige utgifter som må brukes til å regulere aktivitetsnivået i norsk økonomi. Det er jo slik at noen ganger ønsker vi å øke presset, vi ønsker å øke aktiviteten hvis det er fare for arbeidsløshet og fallende vekst, og andre ganger ønsker vi å holde igjen. Da er altså langsiktige investeringer i oljesektoren ikke et egnet virkemiddel for kortsiktig konjunkturregulering.

Oda Indgaard (MDG) []: Nei, ikke egnet for kortsiktig regulering, men jeg synes jo det er oppsiktsvekkende hvis finansministeren her mener at det ikke har noen ting å si, de store linjene i hva man bruker penger på, og hva man bruker ressurser på i norsk økonomi. De beslutningene som går på leting etter olje nå, vil jo være noe som påvirker både norsk økonomi, men også den etterspørselen som ikke vil finnes i Europa om 15 år, når disse funnene er klare – men greit.

Regjeringen sier selv i perspektivmeldingen at vi kommer til å mangle arbeidskraft i tiårene framover. Det gjelder ikke bare helsevesenet, men også framtidens næringsliv. Mange bedrifter sliter allerede med å konkurrere mot lønnsnivåene i olje- og gassnæringen, og når vi snakker om press i økonomien, handler det om at vekst i lønninger og konsum bidrar til at prisene på varer og tjenester øker. Så de økonomiske musklene i olje- og gassnæringen gjør arbeidskraft og andre innsatsfaktorer dyrere og fortrenger annet næringsliv.

Er ikke finansministeren bekymret for konsekvensene av å bruke så mye menneskelige ressurser i en næring vi skal omstille oss bort fra, selv om den per nå er lønnsom?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg mener selvsagt at investeringer i norsk olje og gass har noe å si. Det har noe si for landets inntekter, det har noe å si for energiforsyningen til resten av verden, og det har noe å si for hvor arbeidskraften brukes. Mitt poeng var bare at investeringer i olje- og gassektoren er så langsiktige, at det er så langt fra man begynner å lete til man faktisk investerer, at det kan være på et tidspunkt hvor man trenger å øke aktivitetsnivået og ikke er redd for å bruke mer penger, men tvert imot trenger å investere. Så om det fungerer eller ikke i forhold til konjunkturstyring, er helt annet spørsmål.

Jeg mener også at vi har fått mye kompetanse gjennom å investere i olje og gass, og jeg mener også at olje- og gassindustrien nå er blant dem som er foregangsnæringer når det gjelder omstilling. For eksempel er det slik at mye av leverandørindustrien til olje og gass er blant dem som nå utvikler fornybar teknologi, og som er gode på karbonfangst. Så hele ideen er at den kompetansen vi har bygget opp – og bygger opp – i olje- og gassindustrien, også skal være den kompetansen som omstiller oss til en mindre fossilavhengig økonomi.

Oda Indgaard (MDG) []: Det finnes vel knapt tiltak som virker bedre enn avgifter på å kutte utslipp og stimulere til omstilling, for prissignalet betyr mye for hvilke valg folk – og kanskje særlig bedrifter – tar. Men selv om det må koste å forurense, betyr ikke det at inntektene må bli værende hos staten. Det er mulig å utbetale de pengene til folk som et likt beløp. Da ville de rikeste, som forurenser og forbruker mest, betale sin rettferdige andel, og de som forurenser lite, vil få penger i hånda. Samtidig unngår man at midlertidige inntekter fra klima- og miljøavgifter, som vi tross alt skal ha mindre av i framtiden når vi slutter med klima og miljøfiendtlig aktivitet, brukes til å finansiere varige utgifter på statsbudsjettet.

Hvorfor vil ikke finansministeren være med på en løsning som både gir folk penger i hånda og er statsfinansielt fornuftig?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg er enig i at det er veldig viktig å prise utslipp, og Norge er blant de landene i verden som har mest omfattende prising av klimagassutslipp. Vi har dels CO2-avgifter, dels klimakvoter. Jeg er også enig i at de pengene bør tilbakeføres til folk. Det er ikke et poeng med klimaavgifter å øke skattene, men å vri skattene slik at det fremmer miljøvennlig atferd, miljøvennlige investeringer.

Derfor er jo også de økte klimainntektene vi har fått, brukt på å redusere andre skatter, f.eks. skatt på inntekt. Det mener jeg er en enkel og bra måte å tilbakeføre de pengene på. Man trenger ikke en egen tilskuddsordning – man tar inn mer i miljøskatter og reduserer skatt på arbeid. Mer skatt på forurensning og mindre skatt på arbeid, det har denne regjeringen gjort over flere år, og det er en oppfølging av en lang linje i norsk politikk, og det er en måte å gjennomføre den vridingen av skatter, ikke økningen av skatter, som miljøskatter innebærer.

Oda Indgaard (MDG) []: Som regjeringen selv skriver i det reviderte budsjettet, vil ikke reduserte skatter hjelpe for dem som ikke betaler skatt. Når prisene på varer og tjenester øker, rammer det dem som har minst, hardest. De bruker størst andel av pengene sine på helt kritiske ting. Samtidig er avgiftskutt usosial politikk, fordi det gir i kroner og øre mest til dem som forbruker mest, og er rikest. Da er det også usosial politikk å ta inn de avgiftene som også de fattigste betaler, og gi ut bare til dem som har inntekt. I det reviderte budsjettet argumenterer regjeringen imot disse kontantutbetalingene, men i årene framover må avgiftene på klima- og miljøskadelig aktivitet opp. Da trenger vi en politikk som folk opplever som rettferdig. Vil finansministeren være med på å se på nye modeller som gjør at vi kan omfordele disse avgiftene?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg tror alltid det er lurt å være åpen for å se på ulike modeller, men en sånn kontantutbetaling mener vi er unødvendig byråkratisk. Det er fullt mulig å tilbakeføre de pengene som økte miljøskatter gir, innenfor systemet vi har i dag, dels gjennom å redusere skatt på arbeid, som vi allerede har gjort, dels ved å øke ytelsene i trygdesystemet til de som ikke har lønnsinntekt, og dels ved f.eks. å øke overføringer, som barnetrygd. For å tilbakeføre penger til den norske befolkningen også på en sosial måte har vi altså mange virkemidler. Vi har trygdesystemet, vi har stønadssystemet, barnetrygd, og vi har inntektsskatten. Der tror jeg vi kan få til en veldig god sosial profil, og man kan få til den doseringen man ønsker, uten å lage en ny byråkratisk ordning i Nav der man skal utbetale kontantytelser til alle. Vi har andre virkemidler som kan sikre den samme tilbakeføringen av penger som miljøskattene gir.

Oda Indgaard (MDG) []: Til en annen av årsakene til at vi fikk en stor avgiftsdiskusjon i vår: anleggsbransjen. Det er mange næringer som sliter med ettervirkningene av oljeskattepakken, som har bidratt til høyere press i økonomien og høyere priser på materialer og arbeidskraft, men spesielt anleggsbransjen sliter for øyeblikket, når oppdragene i tillegg tørker inn. Samtidig er det et skrikende behov for mer vedlikehold, bl.a. på jernbanen.

MDG vil at anleggsbransjen skal få nye oppdrag i årene som kommer og bidra til å holde folk i jobb, samtidig som vi stiller mye strengere krav til omstilling. Kombinasjonen av nok oppdrag for næringen og strenge klimakrav er oppskriften for å gjøre norsk anleggsbransje i stand til å møte en framtid hvor norsk økonomi må bli mindre fossilavhengig og mindre berørt av fossile kriger rundt omkring i verden. Hvorfor har ikke finansministeren tatt denne muligheten for å komme med viktige tiltak for denne bransjen i revidert?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Den dagen vi la fram revidert, i går, sendte vi også ut på høring et forslag til hvordan vi skal stille klimakrav til anleggsbransjen, eller til de virksomhetene som har oppdrag for det offentlige innenfor bygg og anlegg. Det er et krav etter forskrifter og bestemmelser som gjør at man vil stille krav om gradvis reduserte utslipp. Det er nettopp et uttrykk for at vi ønsker å presse på eller bidra til den omstillingen også innenfor anleggsvirksomheten når det gjelder utslipp av klimagasser. Vi vil bare gjøre det på måter som er gjennomførbare, og som ikke øker kostnadene for mye. Derfor er jeg også opptatt av at dette skal skje gradvis, over tid. Men vi er i gang, og forslaget er sendt ut på høring.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) []: Det er flere partier som har tatt til orde for å halvere matmomsen. Det har vi allerede sett eksempler på så langt i spørretimen. Regjeringen har tidligere argumentert med at økt barnetrygd og skattelette er bedre og mer målrettede tiltak for å hjelpe dem med lav inntekt. Der er KrF helt enig med Arbeiderpartiet og regjeringen, for det kan gi en dobbel effekt for de som er lavtlønte. Samtidig foreslås det ingen økninger i barnetrygden i revidert budsjett. Er regjeringen fortsatt enig i at økt barnetrygd er et bedre grep enn kutt i matmomsen, og hvorfor følges ikke dette opp i budsjettene?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg tror det er verdt å minne om at dette ikke er et nytt budsjett. Dette er et revidert budsjett, der vi reviderer det budsjettet vi vedtok i høst. Der lå det inne en betydelig økning i barnetrygden. Det lå i tillegg inne et betydelig kutt i barnehageprisene, eller en oppfølging av det kuttet som vi gjennomførte i fjor. Summen av det er nå slik at hvis man ser på barnetrygd og barnehagepris sammen, er det første gang i norgeshistorien at barnetrygden er høyere enn barnehageprisen – og ikke bare litt høyere. Den er altså nesten dobbelt så høy. Maksprisen for barnehage er 1 200 kr. Barnetrygden har nå kommet over 2 000 kr. Mange betaler også mindre enn 1 200 kr for en barnehageplass. Det er en stor omlegging som har skjedd over de siste årene, men de siste viktige skrittene ble tatt i budsjettet for i år. Så får vi vurdere hva vi skal gjøre i budsjettet for neste år.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) []: Takk for svaret. Da får vi vente til høsten og se hva statsråden legger fram.

Vi ser at det brukes store ressurser på statlig byråkrati, næringsstøtte og klimatiltak med begrenset effekt. Samtidig flytter viktige eiere ut av landet på grunn av skattenivået, og elevene mangler trykte lærebøker, som de trenger for å lære å lese bedre. Sverige, derimot, har gjennomført både skattekutt og milliardsatsing på lærebøker. Er finansministeren enig i at ressursene her i landet kan prioriteres bedre?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det korte svaret på det er ja. Det ville vært veldig rart om jeg sa at ingen ressurser i Norge kan brukes bedre. Tvert imot er denne regjeringen veldig opptatt av at vi skal gjøre nettopp det. Det er derfor vi f.eks. er opptatt av å vri samferdselsinvesteringer mot mer lønnsom drift og vedlikehold og si nei til et stort, ulønnsomt prosjekt – Stad skipstunnel. Det er derfor vi har vært opptatt av å gjennomføre ting som kan få fram mer arbeidskraft, bl.a. ved at vi avvikler den overgangsstønaden som gjorde at det var veldig lite lønnsomt for ikke minst enslige kvinner å gå i jobb. Det er derfor vi også forenkler overfor kommunene, der vi har redusert rapporteringsbyrden og detaljreguleringen av kommuner. Slik kan vi fortsette.

Denne regjeringen er opptatt av å omstille, fornye og bruke pengene på en best mulig måte. Sammenligningen med Sverige er igjen litt mangelfull, synes jeg, for vi har høyere vekst, og vi har en høyere levestandard. Vi har en sterkere økonomi i Norge enn i Sverige. Det finnes enkelteksempler på ting som er bedre i Sverige, men samlet sett er norsk økonomi vesentlig bedre.

Abid Raja (V) []: I Regjeringens plan for Norge, som ble lansert for et år siden, står det at regjeringen vil «ivareta natur, redusere norske klimagassutslipp, nå Norges klimaforpliktelser (...).»

Etter den tid har regjeringen ikke lansert ett eneste nytt tiltak for å gjøre noen av delene. Snarere er den samlede innsatsen på alle felt redusert. Gapet mellom forpliktelser og tiltak har økt. Slik var det også i framleggelsen av RNB i går: ingen nye tiltak, annet enn resirkulering av et løfte om mulig krav om nullutslipp og biogass i offentlige anbud, som regjeringen ga allerede i 2025, og som ikke gir noen utslippskutt i år. I stedet har vi fått kutt i avgifter på fossilt drivstoff, kutt i Klimasats, kutt i forskning på klima, energi og natur, kutt i bistand til klimatiltak, regnskog og plastforsøpling og reduserte bevilgninger til kollektivtransport i de store byene.

Vil finansministeren forklare hvordan RNB bidrar til å nå Norges klimaforpliktelser, og hvorfor regjeringen har allergi mot å ta nødvendige klimagrep?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Norske utslipp går ned. Norske utslipp går mer ned nå enn for få år siden, og denne regjeringen har gjennomført betydelige tiltak for å redusere klimagassutslippene. Igjen: Det vi nå kommer med, er et revidert budsjett. Det er ikke et nytt statsbudsjett; det er en revisjon av det budsjettet vi vedtok i fjor. Men der er det også tiltak som ikke akkurat er i revidert budsjett, men som kommer samme dag som revidert budsjett. Det ene er en høring om forslag til tiltak som kan redusere utslippene fra anleggsvirksomhet. Det andre er fastsettelse av en forskrift for å redusere utslippene fra offshoreflåten. Så det er altså ett tiltak som skal på høring, og ett konkret forslag som blir fastsatt. Det er ikke så verst på én dag.

Abid Raja (V) []: Regjeringens eneste tiltak i RNB er altså en relansering av et gammelt tiltak, som faktisk var en del av den klimaplanen som Venstres klima- og miljøminister, Sveinung Rotevatn, la fram i januar 2021, nemlig å sende på høring et forslag om nullutslippsløsninger og biogass på bygg- og anleggsplasser i offentlig regi. Det er i og for seg fint at regjeringen endelig sender på høring noe som har vært varslet i fem år, og som Oslo, med Venstre i byrådet, allerede har gjennomført, men det er jo høyst uklart om høringen faktisk kommer til å føre til endringer. For å sitere rollefiguren Reiulf Steen i tv-serien Makta, så er det litt «kanskje, kanskje ikke». På Politisk kvarter i dag sa kommunalminister Bjørnar Skjæran at det på ingen måte er sikkert at dette gjennomføres. Det skal gjennomføres en reell høring, og så får man vurdere høringsinnspillene, sa Skjæran.

Er finansministeren enig med statsråd Bjørnar Skjæran om at det er litt «kanskje, kanskje ikke» om regjeringen faktisk vil gjennomføre det tiltaket som Stortinget sluttet seg til i 2021, og som er MDGs såkalte klimaseier i budsjettavtalen?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Vi vil gjennomføre tiltak som gjør at vi kan redusere utslippene med 400 000 tonn, for det er en del av budsjettavtalen fra i fjor, og noe som er viktig for alle partiene, men spesielt for MDG. Vi har sendt ut et konkret forslag til hvordan det kan skje, med utslippskutt i anleggsvirksomhet. Men som jeg sa, er det ikke det eneste som kom. Det som også kom, var ikke bare en høring, men en fastsettelse av en ny forskrift – en ny bestemmelse – for offshoreflåten, som også innebærer reduserte CO2-utslipp.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Unge har i utgangspunktet hatt en grunnleggende trygghet i Norge. Hvis man fullfører skolen, jobber hardt og gjør det rette, har man gode forutsetninger for å bygge seg et godt liv. Man skal kunne få seg en jobb, kjøpe bolig, stifte familie og oppleve at samfunnet utvikler seg til det bedre. Det har vært en del av det jeg vil kalle samfunnskontrakten i Norge. Dessverre opplever mange unge voksne at livet nå er mer usikkert enn da finansministeren og jeg var på den alderen. De møter en økonomi hvor det er vanskeligere å få jobb enn før, og også unge med høy utdanning forteller om utfordringer med å få seg en relevant jobb. Samtidig har det blitt vanskeligere å skaffe seg bolig. Boligprisene er høye, renta er på vei oppover igjen, og boligbyggingen falt i fjor til det laveste nivået siden 2011. Senest i går kuttet regjeringa anslaget for boliginvesteringene kraftig.

Mange unge opplever at viktige deler av voksenlivet skyves lenger foran dem – tryggheten, tilhørigheten og muligheten til å skape seg et hjem og å etablere seg. De opplever at det de har gjort, er alt samfunnet ba dem om, og det gjør noe med tilliten i samfunnet vårt.

I valgkampen lovte finansministeren lavere rente. Det sto på trikken, og finansministeren var til og med hjemme hos en familie på pizzamiddag og gjentok dette løftet. Denne familien fortalte til Aftenposten i forrige uke at de er skuffet, og at det er dumt å gi løfter man ikke kan holde.

Hva tenker finansministeren at det gjør med tilliten folk har til politikerne, at han lover lavere rente, mens renta i stedet går opp?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg gjorde det veldig klart – mange ganger i denne sal, i intervjuer og i andre sammenhenger – at det er Norges Bank som bestemmer renten, og at det er mange forhold som påvirker Norges Banks beslutninger om renten, bl.a. det som skjer ute i verden, lønnsdannelsen og selvfølgelig også finanspolitikken, men det er bare ett av flere forhold som påvirker renten. Det ble sagt høyt og tydelig mange ganger. I tillegg er det slik at renten ble satt ned to ganger i fjor. Så sent som i desember i fjor var også Norges Banks anslag at renten skulle videre ned i år. De har endret det nå. De viste i den forbindelse til lønnsdannelse og ikke minst til det som skjer ute i verden, med stengingen av Hormuzstredet og de økte prisene det medfører.

Det vi kan gjøre, er å bidra til ikke å øke presset på prisene her i Norge. Det er også grunnen til at vi har holdt igjen på pengebruken i dette reviderte budsjettet, som vi i og for seg også gjorde i det budsjettet som ble vedtatt, som også hadde en nøytral virkning på norsk økonomi.

Når det gjelder boligbyggingen, er det riktig at den har vært på et veldig lavt nivå i en del år. Den var også lav i fjor, hvis vi ser på hele året. Det positive var at den begynte å ta seg opp gjennom året. Det er riktig at vi i budsjettet vårt nedjusterer veksten, men vi tror fortsatt på en vekst i boligbyggingen også i året som kommer. Så fra en nedgang har det altså etter hvert blitt en oppgang. Det er viktig, og det andre som er viktig, er at med de nye tallene vi nå får, viser det seg at den nedgangen vi hadde for noen år siden, faktisk var litt mindre enn det Statistisk sentralbyrå tidligere har anslått. Så nedgangen har vært litt svakere, og nå er boligbyggingen på vei oppover.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Det er mulig finansministeren mener at han gjorde det klinkende klart i Stortinget at det var Norges Bank som satte renta, men i valgkampen var ikke Stortinget samlet, og da var det store plakater overalt som sa følgende: Rentekutt for alle, stem Arbeiderpartiet. Det skulle da gjelde for de neste fire årene. Det Norges Bank har sagt veldig tydelig, er at det er den inflasjonen som bet seg fast før krigen, som nå gjør at de økte renta. Iran-krigen kommer på toppen av det og gjør problemet større. At det er Norges Bank som setter renta, var statsministeren selvfølgelig helt klar over da dette løftet ble gitt. Derfor er det grunn til å gjenta spørsmålet til finansministeren: Vil finansministeren fortsatt love lavere rente, eller er valgløftet nå ute?

Lise Selnes hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg vil si det samme som jeg sa i stortingssalen og i ulike intervjuer, både før sommeren, gjennom sommeren og i valgkampen: at det er Norges Bank som bestemmer renta, at renten påvirkes av mange ulike forhold, og at det staten, regjeringen og Stortinget tar ansvar for, er finanspolitikken, som er ett av flere forhold som bidrar til å påvirke prisnivået, og dermed også bidrar til å påvirke rentefastsettelsen. Renta gikk altså ned to ganger i fjor. Norges Bank gjorde det også klart at deres vurdering av finanspolitikken ikke hadde endret seg fra desember til nå i mars. Det som imidlertid har endret seg, og som gjør at de har endret rentebanen, er det som har skjedd ute i verden, og de pekte også på lønnsdannelsen. Det er den typen vurderinger Norges Bank skal gjøre. Det er ikke vurderinger som regjeringen og finansministeren skal gjøre.

Ine Eriksen Søreide (H) []: I revidert ser vi at et annet løfte fra regjeringa viser seg veldig vanskelig å holde, og det er løftet om 130 000 nye boliger innen 2030. Det var i hvert fall sånn det begynte. Så ble det 130 000 igangsettingstillatelser, som vi begge vet er vanskelig å bo i, og det ble nylig klart at ombygging også teller med i de 130 000 boligene. For å understreke hvordan regjeringa har rotet dette til, måtte kommunalministeren rykke ut i Aftenposten 6. mai for å si at hundehus og dukkehus ikke var inkludert i tallet. Dette er dypt alvor, særlig for unge voksne som bare får færre og dyrere inngangsbilletter til boligmarkedet. Hva tenker finansministeren at det gjør med tilliten folk har til politikerne, når regjeringa gir løfter om boligbygging som stadig vannes ut, og som ikke kan holdes?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det har vært en nedgang i boligbyggingen over noen år. Ser man på de beste og nyeste tallene vi har nå, snudde det gjennom fjoråret. Vi tror på fortsatt vekst i boligbyggingen i år. Det er ikke bare vi som tror på det, men også andre prognosemiljøer tror på det. Det gjør at vi nå i hvert fall går i riktig retning. Jeg tror det var i overkant av 21 000 igangsettingstillatelser – i hvert fall i overkant av 20 000. Over fem år blir det 100 000. Vi må derfor øke den takten for å nå 130 000. Regjeringen vil gjøre det den kan for å bidra til å øke den takten ytterligere, slik at vi kan nå målet om 130 000. Det er et krevende mål, og det skal vi jobbe for å få til.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Aftenposten intervjuet i forrige uke Kjetil Storesletten, som er professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Aftenposten spurte professoren veldig klart om regjeringas finanspolitikk legger til rette for rentekutt. Professor Storesletten hadde et veldig kontant svar, og det var nei. Da er mitt spørsmål: Er finansministeren enig med professor Storesletten?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Når det gjelder vurderinger av rente- og finanspolitikk, legger jeg mer vekt på hva Norges Bank sier. Norges Bank var i desember, da de kjente ikke bare statsbudsjettet, men også forhandlingsresultatet her i Stortinget, klare på at de spådde lavere rente. I den begrunnelsen de gir nå for at de har justert sin rentebane og økt renten, viser de til andre forhold. De sier til og med eksplisitt at det ikke er finanspolitikken, eller at vi har endret vurderingen av den. Det mener jeg er en viktigere vurdering enn hva en enkelt professor måtte mene om denne saken.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Statistisk sentralbyrå, som finansministeren bør kjenne svært godt, har også beregnet at lavere skatter og avgifter har veldig liten effekt på renta. Det som derimot har effekt på renta, er økt offentlig pengebruk. De anslår at 10 mrd. kr i økt offentlig forbruk kan øke renta med et halvt prosentpoeng. Regjeringa har jo som kjent økt forbruket langt mer enn det.

Mitt spørsmål dreier seg om helse og sykehus. Finansministeren har tidligere i spørretimen egentlig ikke villet ta ansvar for det som skjer på andre statsråders fagområder. Det synes jeg er litt pussig. En finansminister må jo ha ansvar for helheten i et budsjett. Det er mange som nå venter lenger på behandling ved sykehus. Køene vokser. I revidert nasjonalbudsjett øker regjeringa anslaget for lønns- og prisveksten, noe som betyr høyere kostnader for sykehusene. De vil bruke om lag 1,7 mrd. kr mer på dette. Det var penger som var planlagt å skulle gå til pasientbehandling. Regjeringa lovte kortere ventetider. Hvordan skal det løftet innfris når sykehusene får såpass stramme budsjetter?

Statsråd Jens Stoltenberg []: For det første har sykehusbevilgningene økt betydelig over de siste årene. For det andre har ventetidene gått ned. For det tredje har sykehusene stor budsjettmessig frihet. Det betyr at hvert eneste år er det slik at de må ta høyde for noe økte, reduserte eller endrede kostnader. Det er en del av måten vi styrer sykehusene på. Så jeg er trygg på at sykehusene har mulighet til å fortsette å øke behandlingskapasiteten.

Vi skal i hvert enkelt statsbudsjett – det kommer et statsbudsjett til høsten – vurdere behovet for akkurat hvilket nivå vi skal ha til sykehusbevilgninger. Det er – igjen – slik at revidert budsjett ikke er et nytt budsjett, det er en revisjon av budsjettet som allerede er vedtatt. Jeg tror, ikke minst hvis man er opptatt av for store offentlige utgifter, at man skal være forsiktig med å gjøre revidert til en full ny budsjettrunde. Spesielt Høyre, som snakker om dette, skal være forsiktig med den typen budsjettpraksis.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Erlend Wiborg (FrP) []: Mitt spørsmål går til justis- og beredskapsministeren. Over hele Norge kutter kommuner nå i eldreomsorg, skole og andre tilbud til egne innbyggere. Stadig flere kommuner havner på ROBEK-listen. Kommunene får beskjed om å spare, kutte og prioritere hardere. Når det gjelder asylmottak, virker det som om staten har ubegrenset med penger og null problemer med å snu seg rundt. I revidert nasjonalbudsjett vil regjeringen øke utgiftene på asyl- og innvandringsområdet med hundrevis av millioner kroner, fordi antall personer i mottak øker kraftig. Dette viser at regjeringens såkalte innstramminger på innvandringsfeltet kun er retorikk.

Når kommunene sier tydelig ifra at de ikke har kapasitet eller økonomi til nye mottak, slik vi bl.a. har sett i Lødingen, blir de overkjørt av staten. Fremskrittspartiet mener at dette er en helt feil prioritering. Norske kommuner skal ikke tvinges til å ta regningen for en innvandringspolitikk de ikke har kontroll over.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor mener regjeringen at Norge skal bruke stadig flere milliarder på asyl og innvandring, samtidig som kommunene må kutte i eldreomsorg og skole, og vanlige folk fortsatt sliter med skyhøye matpriser, noe regjeringen nekter å gjøre noe med?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Takk for spørsmålet. Det ble lagt inn noen premisser av representanten som jeg ikke nødvendigvis deler.

Til hovedspørsmålet hans, som knytter seg til etablering av asylmottak: Når det kommer mange flyktninger eller asylsøkere til Norge, må vi ha mottaksplasser for det. Det er representanten kjent med. Det er UDI som har det operative ansvaret for å sikre at vi har tilstrekkelig mottakskapasitet til enhver tid, og som raskt kan både skalere opp og skalere ned ettersom behovet endrer seg. Det handler også om at vi ikke skal bruke mye penger på mottaksplasser dersom de ikke blir brukt.

Mottaksplassene fordeles over hele landet for å unngå at det er uforholdsmessig stor belastning på enkeltkommuner. Vi ser nå at det er behov for flere mottaksplasser, og det er nå levert plasser. Det er delegert til UDI å ta ansvaret for både etablering og drift av mottaksplasser. Det ansvaret tar UDI gjennom å gjennomføre offentlige anskaffelser og inngå kontrakter med driftsoperatører for asylmottak.

Det vi har sagt, og som UDI skal ta hensyn til, er at det skal være en dialog med kommunen, og det skal samhandles med Kommune-Norge, bl.a. gjennom KS, for å få innspill og vurderinger om hvor asylmottakene skal ligge. Dette er vi tydelig på at UDI skal gjøre, og det gjør UDI. Jeg forventer – til representantens eksempel om Lødingen – at en også gjør det der, for å se på hvordan disse plassene best kan driftes.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg registrerer at regjeringen alltid finner pengene når det gjelder flere asylsøkere som kommer til Norge. Da går det fort, da finnes det handlekraft, da etableres det mottak på rekordtid. Samtidig har nylig UDI bekreftet at de ikke legger vekt på kommunens økonomi når de vurderer etablering av asylmottak, altså i motstrid til det statsråden ga inntrykk av her nå. Altså kan ROBEK-kommuner med kutt i eldreomsorg og skole bli påført nye belastninger uten at økonomien deres tillegges betydning.

Fremskrittspartiet mener at det er en helt feil prioritering. Danmark og Sverige strammer inn for å redusere presset på kommunene. Norge gjør reelt sett det motsatte. Mener statsråden virkelig at det er forsvarlig å påtvinge økonomisk kriserammede kommuner flere asylmottak uten engang å ta hensyn til kommuneøkonomien?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Jeg ønsker å besvare dette i to ledd. Det ene er knyttet til det konkrete med å få på plass plasser rundt om i landet. Som jeg sa, følger dette regelverket for offentlige anskaffelser, og det betyr at man er bundet av den kontrakten som er inngått. Dialog med kommunene er noe man har i forkant, og også i etterkant, men det er UDI som inngår kontrakter med driftsoperatører for asylmottak, og som kjent er det et strengt regelverk knyttet til anskaffelser. Det er det ene.

Det andre er presset på kommunene, og der er det mulig at jeg også et stykke på vei deler representantens bekymring. Vi ser at det er et press på kommunene når det gjelder både innvandring og integrering, særlig integreringen. Derfor sier Arbeiderpartiet at vi skal ha en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk.

Mari Holm Lønseth (H) []: En av grunnene til at det trengs flere plasser, er rett og slett at folk blir sittende på mottak lenger og lenger. På fire år har ventetiden for å gjennomføre asylintervju blitt firedoblet, fra 115 dager i 2021 til 486 dager i 2025. Det viser tall fra UDI som også Klassekampen har gjengitt.

Det er veldig viktig at personer som kommer til Norge, og som søker asyl, raskt får avklart om de skal få opphold i landet eller ikke. Å vente på mottak er et tap for samfunnet. Det gjør at integreringsprosessen ikke kommer i gang, og det gjør også at personer som ikke skal være i Norge, ikke blir raskt returnert. Det er også, selvfølgelig, en stor påkjenning for den enkelte som sitter og venter.

Nå har ventetidene i løpet av de siste fem årene bare økt og økt. Har regjeringen iverksatt noen tiltak, og kan statsråden si konkret hva det er og hva man vil gjøre nå for å løse dette problemet?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Representanten gir en dekkende beskrivelse av hvordan saksbehandlingstiden har økt, og hvordan utlendingsforvaltningen er under press. Det er jo fordi det kommer mange til Norge. Vi har tatt imot over 100 000 ukrainere og bosatt over 85 000. Det er klart at det er noe som også legger press på UDI og UNE.

En av de tingene som nylig er gjort, nemlig i går, er at det i forslaget til revidert nasjonalbudsjett er lagt inn noe midler til en automatisering av saksbehandlingsregler for søknader om frivillig retur, som jo handler om det at man raskere skal kunne få behandlet sin søknad og komme seg hjem. Likevel ser vi at vi hele tiden må se på hvordan vi kan få til en bedre avvikling av alle de søknadene som ligger til behandling.

Presidenten []: Neste hovedspørsmål stilles av Marthe Hammer.

Marthe Hammer (SV) []: Spørsmålet mitt går til finansministeren. I revidert, som kom i går, skriv regjeringa at i ei tid med auka internasjonal uro, vil regjeringa føre ein politikk som tek vare på dei små forskjellane og den høge tilliten vi har i Noreg. Men det som blei lagt fram i går, er jo «copy-paste» frå i fjor, eller som statsministeren kalla det: stramt og ansvarleg i fjor, stramt og ansvarleg i år.

Sidan i fjor har vi fått krig i Iran og stenging av Hormuzstredet. Verdsøkonomien, energimarknaden og utsiktene for norsk økonomi er vesentleg endra. Vi har no fått eit nytt oljeprissjokk, som også kjem med auka matvareprisar. Aleinemødrer kvir seg for å gå i butikken fordi dei må velje mellom middag eller frukost. Folk legg seg om kvelden med ein klump i magen fordi dei ikkje veit om dei får til å betale rekningane sine. På toppen av dette kjem renteaukinga, som gjer økonomien til barnefamiliane og unge i etableringsfasen med høge bustadlån endå vanskelegare.

I ei slik tid må vi sikre kvardagsøkonomien til vanlege folk og redusere forskjellane. Dei seinaste dagane har vi høyrt heile regjeringsapparatet, seinast på denne talarstolen, snakke på innpust og utpust om tiltak som verkeleg gjer noko med økonomien til folk, som ein historisk låg barnehagepris på 1 200 kr, kutta med meir enn 20 000 kr i året, gratis SFO, og at med gjennomslaga til SV har vi nesten dobla barnetrygda, som no er over 2 000 kr. Vi har redusert både antalet og andelen barn som veks opp i fattige familiar, og folk som har lite, får meir, slik som med aukinga i minstepensjon. Problemet er jo at dette er saker som SV har kjempa fram, ikkje regjeringa. Regjeringa kjem ikkje med nokon tiltak for å betre kvardagsøkonomien til folk i dette budsjettet. I staden er det altså «copy-paste» frå i fjor. Når regjeringa no legg fram eit budsjett utan å svare på dei store utfordringane folk står i, betyr det at regjeringa tenkjer at det er SV som nok ein gong skal gjere jobben ved å sørgje for gjennomslag som betrar kvardagsøkonomien til vanlege folk og får ned forskjellane i ei uroleg tid? For kva er eigentleg tiltaka som regjeringa kjem med i revidert som reduserer forskjellane?

Statsråd Jens Stoltenberg []: For det første mener jeg at det er veldig bra at de partiene som har stått bak budsjetter nå over flere år, skal – hva skal vi si – ta ansvaret og dele gleden sammen over det man har fått til. Siden jeg ikke har forhandlet alle budsjettene, har jeg ikke alt i hodet, men jeg vet at mange av tingene som har kommet, har SV presset på for. Noen av dem har regjeringen foreslått på egen hånd, bl.a. noe knyttet til billigere barnehager. Det avgjørende er ikke på en måte å fordele ansvar, det avgjørende er at vi sammen har vedtatt de budsjettene. Vi skal alle glede oss over det man har fått plass til innenfor ansvarlige økonomiske rammer. Det er alt fra billige barnehager, økt barnetrygd og redusert elavgift til lavere skatt på inntekt og selvfølgelig strømstøtteordningene, som kanskje er den viktigste ordningen målt i kroner og øre som har kommet det siste året, som et direkte resultat av den usikkerheten som nå er ute i verden. Summen av det gjør at knapt noe annet land stiller mer opp i forhold til den krisen som vi nå ser, enn det norske myndigheter gjør. Det gjør vi fordi vi er i en bedre økonomisk situasjon enn de fleste andre land.

Det er riktig at det ikke kommer noen nye ordninger i dette reviderte budsjettet, men jeg mener at å legge på 10 mrd. kr i strømstøtte er et ganske viktig tiltak for å skjerme husholdningene mot de økte strømprisene. Jeg mener også at det at vi nå, altså for noen uker siden, fikk satt ned kollektivtransportprisene og økte barnetrygden – jeg tror det var 1. februar – også er tiltak som hjelper når folk nå opplever økt prisstigning.

Som jeg har sagt tidligere i dag: Det kanskje viktigste er at vi fører en økonomisk politikk som gjør at det fortsatt kan være slik at lønningene vokser mer enn prisene. Det kan ingen garantere, for det avhenger av mange ulike forhold, men vi skal i hvert fall gjøre vårt bidrag til at det fortsatt kan være tilfelle, og det betyr at folk får litt mer å rutte med.

Marthe Hammer (SV) []: Ikkje berre er kvardagsøkonomien til vanlege folk pressa, deler av velferda er også på brestepunktet. Renteaukinga gjer at gjeldstynga kommunar og sjukehus slit og må kutte. Stramt og ansvarleg er ikkje å la sjukefråværet fortsetje å auke i barnehagane. Vi byggjer ikkje velferd på utbrente skuldrer, vi må sikre fleire folk på jobb. Ansvarleg politikk er å sørgje for nok folk til å byggje legoklossane i barnehagen og å hente teiknesakene i SFO. Då trengst det folk, og det trengst omfordeling. Det er det einaste ansvarlege å gjere.

DNB kan vise til rekordoverskot, med over 10 mrd. kr berre i fyrste kvartal. Noreg har aldri hatt fleire milliardærar. Det er ein annan veg i ansvarleg styring, nemleg å auke skattane til dei som har aller mest i dette landet, og for banksektoren. Historia kjem ikkje til å spørje om regjeringa heldt skatteløftet sitt, den kjem til å spørje om Noreg brukte rikdomen og handlingsrommet då verda tvinga oss til å handle, til å redusere forskjellane, utvide velferda og omstille oss.

Spørsmålet mitt er: Når målet er å dempe presset utan å ramme folk, kvifor er regjeringa meir oppteken av å skjerme dei rikaste frå økt skatt enn å auke velferda?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Vi er opptatt av å ha et rettferdig skattesystem. Det er gjort betydelige endringer i skattesystemet for f.eks. å tette hull som ofte de mest velstående kan benytte seg av. Bare i det budsjettet vi vedtok for i år, gjorde vi noe med det som kalles flertrinnsmodellen, som er en litt innfløkt ordning innenfor eiendomsbeskatningen, der noen av de rikeste menneskene i Norge har greid å innrette seg slik at de har sluppet betydelig skatt. Vi tettet også et hull knyttet til finansnæringen og rentefradrag. Selv om det ikke er økt sats på høye inntekter, er det altså økt skatt på dem som har de største inntektene og de største formuene.

Vi er opptatt av å fortsette å prøve å lage et mer rettferdig skattesystem, men det er ofte ikke bare et spørsmål om å øke de formelle satsene, det er faktisk å se hvordan det samlede skattesystemet fungerer. Der er erfaringen at det er bedre å ha litt lavere satser, brede grunnlag og få unntak enn å ha høye satser med masse unntak som de mest velstående benytter seg mest av.

Marthe Hammer (SV) []: Uroa rundt Hormuzsundet minner oss om kor farleg og ustabil den fossile økonomien er, og kor sårbare og avhengige vi er av olje. Vi ligg allereie bakpå i omstillinga av norsk økonomi, og når verda raskt omstiller seg for å bli meir uavhengig av olje og gass, må vi henge med. Viss ikkje risikerer vi både arbeidsplassar og miljø.

Det er svært lite i dette budsjettet som minner om at verda allereie har mindre olje på verdsmarknaden, og at det kan bli mindre i månadane som kjem. Samtidig viser det kor sårbar og avhengig verda er av olje. I tillegg til at det viser kor sårbar og avhengig verda er av olje, sende òg krigen i Iran eit oljeprissjokk i verdsøkonomien.

Før påske vedtok altså eit fleirtal i denne salen midlertidig avgiftskutt som svar på raskt aukande drivstoffprisar. Då sa regjeringa at dei skulle kome tilbake med tiltak for vanlege folk i revidert. Ei openberr løysing for det er å svare ut avgiftskuttet på drivstoff med å gjere kollektivtransporten billegare og betre, men i staden ser vi at regjeringa kuttar i kollektivprosjekt. Er det berre bilistar som skal få betre økonomi? Kva er eigentleg regjeringas tiltak for å betre folks økonomi i dette budsjettet?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det viktigste tiltaket for å bedre folks økonomi er å trygge landets økonomi. Som jeg har understreket flere ganger, er det viktig å føre en økonomisk politikk som ikke gjør at vi får arbeidsløshet på nivå med det det er i våre naboland. Ingenting bidrar mer til ulikhet, ingenting bidrar mer til fattigdom enn at folk ikke har jobb. Det er viktig at vi ikke legger økt press på prisene. Derfor er vi også forsiktige med den totale pengebruken.

Igjen: Selv om det ikke er en ny ordning, er det å legge inn 10 mrd. kr ekstra og nesten doble strømstøtte og norgespris et tiltak som har betydning for folks privatøkonomi.

Det siste er at dette ikke er et budsjett, dette er et revidert budsjett, der vi altså reviderer det budsjettet vi vedtok i fjor. Det er mer rom for større tiltak på alle områder når vi kommer tilbake til selve budsjettet til høsten.

Marthe Hammer (SV) []: Bustadpolitikken som blir ført i dag, er ein forskjellsmaskin. Husbanken har anslått at det no er 4 700 bustadslause i Noreg. Mange av dei er barn. Det skjer fordi prisen på å få seg ein heim har eksplodert. I tillegg fører renteaukinga til at barnefamiliar og unge i etableringsfasen med høge bustadlån verkeleg kjenner det på lommeboka. Vi treng å byggje fleire bustadar, vi treng å byggje dei raskt. Difor har SVs milliardløft til Husbanken vore nødvendig. Det er ein start, men høgst nødvendig.

Noreg er samtidig i verdstoppen i bustadgjeld, og då må vi stille oss spørsmål om den pengepolitikken som blir ført, er riktig og basert på dei rette føresetnadane. Leigeprisane blir målte forskjellig i Noreg og Sverige. I Noreg utgjer leige- og eiebustadprisane ein betydeleg del av KPI-en, og auka rente og høgare leigeprisar driv inflasjon opp. Både Eiendom Norge og NHOs påtroppande sjefsøkonom seier det er med i inflasjonen.

Når bukostnadane er den største utgifta for folk og auka rente gjer det verre, er finansministeren einig med Eiendom Norge i at når leige- og eigeprisane utgjer ein så stor del av KPI, risikerer vi å auke inflasjonen med auka rente heller enn å redusere den?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg mener at hvordan man setter sammen ulike indekser og hvordan man måler prisstigningen, er veldig faglige spørsmål, og jeg er veldig redd for at vi politikere skal politisere faglige vurderinger. Dette er en veletablert måte å måle prisstigning på. Den har vært brukt i Norge under svært ulike regjeringer. Den ble også brukt da Kristin Halvorsen var finansminister. Jeg er trygg på at vi skal være veldig varsomme opp mot det, fordi det kan tjene et politisk formål å begynne å endre hvordan vi måler og setter opp ganske kompliserte indekser.

Det er en ærlig sak å mene at vi skal ha en annen type pengepolitikk. Da kan vi diskutere det politiske spørsmålet i det. Det er også en ærlig sak å komme med en faglig vurdering fra fagfolk om indeksen er satt opp riktig, men jeg tror ikke vi skal blande de faglige og de politiske vurderingene.

Jeg er glad for at også SV og LO – og et bredt flertall her i Stortinget – er tydelige på at vi skal ha en uavhengig sentralbank, og at det er sentralbanken som skal bestemme renten, men jeg er åpen for en debatt om mandatet, og den pågår nå.

Presidenten []: Den muntlige spørretimen er nå over.

Sak nr. 2 [11:24:01]

Ordinær spørretime

Presidenten []: Det blir en rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmålene 7 og 8, fra henholdsvis representantene Guri Melby og Grunde Almeland til utenriksministeren, utsettes til neste spørretime da utenriksministeren er bortreist.

Spørsmålene 13 og 14, fra henholdsvis representantene Hanne Beate Stenvaag og Haagen Poppe til klima- og miljøministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av klima- og miljøministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra helse- og omsorgsministeren flyttes og besvares spørsmålene etter spørsmål 5, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 15, fra representanten Marius Arion Nilsen til fiskeri- og havministeren, er overført til kunnskapsministeren som rette vedkommende.

Spørsmål 17, fra representanten Bent-Joacim Bentzen til justis- og beredskapsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmålene 19 og 20, fra henholdsvis representantene Remi Sølvberg og Tone Wilhelmsen Trøen til barne- og familieministeren, utsettes til neste spørretime da statsråden har sykdomsforfall.

Spørsmål 1

Nina Dons-Hansen (H) []: «Stortinget vedtok for to år siden at det skulle utarbeides nasjonale, faglige retningslinjer for endometriose og adenomyose. Vi vet at kvinner med disse lidelsene i snitt går syv til åtte år før de får riktig diagnose, og at mangelen på standardisert behandling og forskning fører til unødvendige smerter og nedsatt livskvalitet.

Hvilke konsekvenser mener statsråden ventetiden har for de som har sykdommene, og når kan vi forvente at retningslinjene faktisk er på plass?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg begynne med å takke representanten for et viktig spørsmål. La meg også si at regjeringen prioriterer kvinnehelse. Vi følger opp kvinnehelsestrategien som vi la fram, og vi følger opp kvinnehelseløftet.

Jeg er veldig glad for at nasjonal faglig retningslinje for utredning, oppfølging og behandling av endometriose og adenomyose denne uken er sendt på høring fra Helsedirektoratet. Jeg slutter meg til alle de som sier: endelig. Dette har også vi pushet på for og vært opptatt av at må på plass. Retningslinjen har vært etterspurt, og det er bra at pasientorganisasjoner, fagfolk, ulike kompetansemiljøer og andre nå får gitt sine innspill i høringen.

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi behandlingstilbudet til kvinner med endometriose og adenomyose varierer altfor mye i dag, og som representanten så riktig påpeker, må mange vente altfor lenge på å få diagnose og oppfølging. Retningslinjen som nå er lagt på bordet, skal bidra til å gi kvinner med endometriose og adenomyose raskere og likeverdig helsehjelp. Den skal bidra til å forebygge sykdoms- og symptomutvikling, og den skal bidra til å forebygge funksjonstap grunnet forsinket behandling.

Jeg vil trekke fram noen tiltak som er spesielt viktige for å få til dette. Det første er at vi raskt identifiserer jenter og kvinner som har behov for oppfølging. Vi vet at det å komme raskt i gang med hormonell behandling, som p-piller, samt en individuell vurdering av behov for ytterligere støtte som fysikalsk behandling, smertebehandling, psykisk helsehjelp og sexologisk veiledning, er viktig. Der er retningslinjen veldig konkret. Retningslinjen foreslår også anbefalinger om tydelige rutiner for henvisning til riktig behandlingsnivå, samt interregionale rutiner for hvilke pasienter som kan utredes og behandles ved lokalsykehus, universitetssykehus eller hos avtalespesialister.

Helsedirektoratet har satt 26. august som høringsfrist, og avhengig av innspillene vil retningslinjen fastsettes så raskt som mulig etter at høringsinnspillene er gjennomgått. Helsedirektoratet vet at dette er en prioritert oppgave fra meg. Dette er et tema jeg er veldig opptatt av.

Det er viktig at helsepersonell som jobber med jenter og kvinner der det er mistanke om disse plagene, har kompetanse for å raskt identifisere og sette i gang riktig behandling. Jeg er stolt over at vi under denne regjeringen har fått på plass den nasjonale kompetansetjenesten for endometriose og adenomyose. Den arbeider allerede med å spre kunnskap og kompetanse ut til alle deler av helsetjenesten vår.

Jeg tror at med retningslinjen som nå er på høring, er vi på god vei til å skape et bedre tilbud og en bedre hverdag for jenter og kvinner som rammes. Det skulle også bare mangle, for de har allerede ventet lenge.

Nina Dons-Hansen (H) []: Takk til statsråden for svaret. Jeg har fått med meg at den nasjonale retningslinjen er lagt ut på høring allerede denne uken. Det er bra. Det statsråden sier om kompetansetjenesten, er også veldig bra – den er på plass. Men den handler ikke om selve behandlingen. Statsråden sier også at det skal ses på hva slags behandlingsnivå damer med endometriose skal få.

Spørsmålet mitt er: Hva blir neste steg når den nasjonale retningslinjen er på plass? Den vil jo ikke automatisk føre til at jenter og damer med endometriose og adenomyose faktisk får behandling, så det ønsker jeg svar på.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for et godt oppfølgingsspørsmål. Jeg er helt enig med representanten i at det ikke er ett tiltak som løser alle disse problemene, men jeg tror i sum at det vil bidra til at langt flere kvinner enn i dag får hjelp – og får den raskere – bl.a. når vi får en tydelig retningslinje som sier at det skal starte tidlig.

Vi bruker begrepene jenter og kvinner om hverandre, men egentlig bør dette begynne mens en er i skolealder, for da ser en kanskje de første symptomene, som sterkere menstruasjonssmerter og større blødninger. Det bør begynne allerede i skolehelsetjenesten med helsesykepleierne, og at de har riktig kompetanse og ikke sier at det er vanlig menstruasjon, men at det kan ligge noe annet bak, og at det fra det tidspunktet foreligger en plan for videre utredning og oppfølging. Noen kvinner skal ha kikkhullsoperasjon for å se om man finner vev og endelig stadfeste om man har endometriose – og adenomyose også. At disse pasientforløpene henger sammen, er kanskje det viktigste.

Nina Dons-Hansen (H) []: Jeg er enig i at det allerede fra skolealder må følges opp. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan, helt konkret, har regjeringen tenkt å faktisk effektuere og sette i gang tiltak som gjør at både de som jobber med skoleelever innenfor helsetjenesten og andre, og ikke minst de som jobber med utdanning av helsepersonell, får økt kompetanse? Det står for så vidt i kvinnehelsestrategien til regjeringen, som for øvrig har 13 mill. kr. i bevilgning, at man skal få opp kompetansenivået for alle som jobber innen helse, men når skal det skje, og på hvilken måte skal det skje? Som statsråden er inne på, går dette ut over helsen til bl.a. unge jenter i skolealder – for å nevne dem. De får rett og slett deler av hverdagen sin ødelagt på grunn av disse sykdommene.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Som jeg var litt inne på i det første svaret, er vi i full gang med å innføre og gjennomføre dette. Den nasjonale kompetansetjenesten som vi etablerte, jobber «as we speak» med å få ut kompetanse i alle deler av helsetjenesten. Tilgangen til informasjon har blitt bedre, og det at klinikerne ute, uansett hvilket nivå de er på, i større grad klarer å identifisere dette – og ikke bare identifisere dette når det er mistanke om endometriose, men at de også vet hva som skal skje videre – slik at vi får den pasientflyten som jeg snakket om.

Så snart den faglige retningslinjen er hørt, vil den stadfestes, og da skal vi selvfølgelig sørge for at den blir gjort kjent i alle deler av helsetjenesten vår, og at retningslinjen blir fulgt opp. Det er viktig, og der har også fastlegene en viktig rolle.

Vi jobber også systematisk både med å øke forskningen på kvinnehelse, for det har vært for lavt prioritert – i generasjoner, vil jeg si – så vi har en stor jobb og gjøre der, og med å ta ned ventetidene også for typiske kvinnesykdommer. Jeg har flere ganger fra denne talerstolen vist til eksempler på kvinner som venter altfor lenge på behandling, og det gjelder også for endometriose. Det er ikke bra nok.

Spørsmål 2

Kristian August Eilertsen (FrP) []: «Mange eldre på sykehjem og omsorgssentre opplever nå at felles måltider avvikles og at maten serveres alene på rommet. Ved Byrknes bu- og omsorgssenter i Gulen får ikke lenger de eldre spise middag sammen. Fagmiljøer og pårørende advarer om økt ensomhet og redusert livskvalitet som følge av dette.

Hva tenker statsråden om at eldre ikke får spise måltider i fellesskap, og hvordan vil regjeringen følge opp kommuner som fjerner denne grunnleggende livskvaliteten som en del av eldreomsorgen?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet. La meg først si at et måltid selvfølgelig handler om mye mer enn ernæring. For mange eldre, som for alle oss andre, er måltidene også en viktig del av fellesskap, trygghet, livskvalitet og sosial omgang i hverdagen. Når det er mulig og til det beste for den enkelte, er det naturligvis ønskelig at det legges til rette for at måltidene kan inntas sammen med andre. Så er det et viktig prinsipp at det er kommunene våre som har ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, og for å organisere sine tjenester ut fra lokale forhold, boform og den enkeltes behov. Hvordan måltidssituasjonen legges til rette, vil derfor kunne variere litt mellom ulike botilbud og mellom kommuner.

For ordens skyld vil jeg vise til at saken i Gulen gjelder omsorgsboliger og ikke sykehjem. Dette er et ganske relevant skille, for omsorgsboliger og sykehjem er ulike bo- og tjenesteformer, og kommunenes organisering av tilbudet vil derfor kunne være forskjellig. Uansett er lovverket tydelig på at tjenestene skal utformes med respekt for den enkeltes integritet og verdighet. Verdighetsgarantien understreker også at eldreomsorgen skal bidra til en verdig, trygg og meningsfull alderdom, og at den enkelte skal få et godt og forsvarlig tilbud, også rundt mat og måltider.

Jeg er ikke kjent med opplysninger om situasjonen i omsorgsboligene i Gulen utover det representanten viser til, men jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å si at dette er uttrykk for en generell utvikling. For personer som mottar tjenester utenfor institusjon, kan det å tilrettelegge for felles måltider ha stor betydning for både ernæring og sosialt fellesskap, og så er det kommunene som må vurdere hvordan tjenestene best organiseres. Uansett vil regjeringen være tydelig på at eldreomsorg ikke bare handler om nødvendig hjelp, men også om trygghet, verdighet og mulighet for sosial kontakt i hverdagen.

Jeg vil gjerne legge til at jeg over tid har tatt opp en bekymring knyttet til at det er for store kvalitetsforskjeller i eldreomsorgen fra kommune til kommune. Derfor tok jeg initiativ til og fikk lansert eldrebarometeret.no, der alle innbyggere og kommunepolitikere kan gå inn og se status for kvaliteten i eldreomsorgen i sin kommune. De kan sammenligne seg med andre kommuner, i fylket og i landet, for å se hvordan de ligger an. Vi utvikler dette fortløpende med nye indikatorer. En av de tingene vi må ha mer informasjon om, som må inn i eldrebarometeret.no, er innbyggernes og de pårørendes opplevde kvalitet, altså hvordan de selv opplever at tilbudet er – ikke bare med harde fakta og tall på hvor mye ressurser vi putter inn, men hvordan den leverte kvaliteten er. Det jobber nå Helsedirektoratet sammen med KS og kommunene om å få på plass. Jeg mener det er det viktig at vi prioriterer det, for da blir det enklere for lokalpolitikere å kunne stille gode spørsmål i kommunestyremøtene og sette i gang tiltak hvis en ser at enkelte kommuner ikke leverer den kvaliteten innbyggerne våre bør forvente.

Kristian August Eilertsen (FrP) []: Jeg takker statsråden for svaret. Det inneholder flere momenter som vi selvfølgelig enig i, men samtidig synes jeg at svaret blir noe tafatt når man skyver kommunene foran seg og sier at dette er kommunenes ansvar. Jeg synes jeg kjenner igjen den måten å svare på – når det gjelder spesialisthelsetjenesten, skyver man helseforetakene foran seg, i stedet for at man som statsråd, med det øverste ansvaret for alle pleie-, omsorgs- og helsetjenester i dette landet, svarer for hvorvidt dette er måten man skal behandle våre eldre innbyggere på.

Fremskrittspartiet er opptatt av at våre eldre innbyggere skal bli møtt med verdighet og respekt, og at måltidene er en del av livskvaliteten deres. Med tanke på nettopp det faktum at vi skal ha en verdig eldreomsorg, som også forebygger ensomhet og legger til rette for god livskvalitet, mener statsråden at det er forsvarlig at kommunene reduserer tilbud som fremmer sosialt fellesskap i eldreomsorgen?

Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg svare på det første først, som representanten egentlig ikke spurte om. Representanten sier at jeg skyver kommunene foran meg, men jeg tror ikke det er et eneste parti på Stortinget som mener at staten skal overta hele ansvaret for eldreomsorgen. Jeg vet at Fremskrittspartiet tidligere har foreslått – og kanskje fortsatt mener – at det er en god idé at staten skal finansiere eldreomsorgen, men jeg har ikke sett FrP foreslå at hele eldreomsorgen skal statliggjøres.

I den grad jeg skyver kommunene foran meg, er vel det egentlig bare et uttrykk for at alle partiene i nasjonalforsamlingen, som jeg har stor respekt for, faktisk mener at dette er et kommunalt ansvar. Representanten bør være påpasselig ved bruk av slik retorikk, for det er veldig enkelt å ettergå representantens eget partiprogram på dette temaet. Med mindre Fremskrittspartiet nå har tenkt å si at kommuner ikke lenger skal ha ansvar for omsorgsoppgaver, men at staten ha det fulle og hele ansvaret, mener i hvert fall alle partiene i denne stortingssalen at kommunene skal ha ansvaret, og da må de ta det ansvaret også.

Kristian August Eilertsen (FrP) []: Absolutt, og Fremskrittspartiet mener absolutt ikke at staten skal overta alt. Vi har sagt at staten skal finansiere eldreomsorgen, slik at det er behovet som utløser det. Det jeg prøvde å adressere i mitt forrige oppfølgingsspørsmål, er at man som statsråd er den øverste ansvarlige for alle helse- og omsorgstjenester i dette landet. Selv om det enten er helseforetaket eller kommunens ansvar å levere tjenester, kan man ikke skyve dem foran seg og si at dette er andres ansvar, og at man ikke har noe ansvar i dette som statsråd.

Poenget mitt er at jeg håper statsråden kan si at våre eldre innbyggere ikke skal bli behandlet slik. Det å bli møtt med verdighet, respekt og å kunne ha et fellesskap rundt måltidet handler om livskvalitet for de eldre. Det mener jeg at statsråden burde kunne adressere til kommunene – si at vi forventer at våre innbyggere blir behandlet på ordentlig måte, at man får et fellesskap rundt måltidene. Det nytter ikke å komme drassende med noe eldrebarometeret.no når de eldre ikke får spise sammen. Spørsmålet til statsråden er: Mener statsråden at et sosialt fellesskap rundt måltidene er en luksus, eller er det en grunnleggende del av en forsvarlig omsorg?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenestene er regulert ved lov, som Stortinget har vedtatt, og det håper og tror jeg at representanten vet. Jeg har aldri sagt at det er luksus å få spise sammen. Hvis representanten hadde hørt etter hva jeg faktisk sa, så sa jeg nettopp at jeg mener det er mange gode grunner til at mat er mer enn ernæring. Jeg snakket om sosialt fellesskap, det å sitte sammen og det å kunne prate med hverandre. Selvsagt er det bra. Alle mener det, og det mener selvfølgelig jeg også.

Jeg sa veldig tydelig at når det er til det beste for den enkelte og mulig å få til, bør selvsagt kommunene få til det. Men representanten stiller flere spørsmål parallelt her, for representanten sier fortsatt at jeg skyver kommunene foran meg. Da må Fremskrittspartiet bestemme seg: Mener Fremskrittspartiet at alle omsorgsoppgaver i kommunene skal overtas av staten? Hvis Fremskrittspartiet mener det, er det et fair argument å si at man da skyver kommunene foran seg, men hvis FrP egentlig er enig i den samme politikken, synes jeg den kritikken blir litt hul.

Spørsmål 3

Seher Aydar (R) []: «Flere tusen pasienter ble sendt til det kommersielle selskapet Medi3 for undersøkelser av mage og tarm, men minst syv krefttilfeller ble oversett, ifølge Aftenposten 6. mai. For lav bemanning og uforsvarlige arbeidsforhold har gått ut over pasientsikkerheten. Helseforetakenes kjøp fra private kommersielle aktører har økt med rundt én milliard kroner siden 2018.

Er det realistisk at sykehusene skal føre tilstrekkelig kontroll med alle de kommersielle aktørene, og er dette en riktig bruk av ressurser sammenlignet med å bygge opp egen kapasitet?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet. La meg først si at det er et grunnleggende krav at alle helsetjenester, helt uavhengig av om de ytes av offentlige, ideelle eller private virksomheter, skal være faglig forsvarlige og i tråd med gjeldende krav til kvalitet og pasientsikkerhet – punktum, sånn skal det være. Private leverandører som har avtale med de regionale helseforetakene, fungerer som et viktig supplement når helseforetakene har kapasitetsutfordringer. Jeg vil minne om at det stilles tydelige krav til private leverandører gjennom disse avtalene, bl.a. om at tjenestene skal utføres av kvalifisert helsepersonell, selvfølgelig etter anerkjente og dokumenterte metoder, og at det skal skje i samsvar med gjeldende lovverk og nasjonale faglige retningslinjer. Det stilles også krav til ledelse, organisering og styring av virksomheten. Dette er grunnleggende forutsetninger for å inngå og opprettholde avtaler med de regionale helseforetakene.

Helse sør-øst RHF, som hadde den aktuelle avtalen representanten refererer til, følger opp private leverandører både gjennom krav til kvalitet og systematisk rapportering på aktivitet. Det er etablert rutiner for håndtering av avvik, og det var denne oppfølgingen som førte til at avtalen med Medi3 ble avsluttet. Samtidig er det en erkjennelse av at oppfølgingen av private leverandører kan være mer krevende enn i egne virksomheter, bl.a. fordi pasientforløpene ofte går på tvers av organisatoriske skiller. Dette stiller høye krav til bestillerkompetansen til de offentlige sykehusene og selvfølgelig også til leverandørenes interne kvalitetsstyring. På våre offentlige sykehus skjer behandlingen som del av større fagmiljøer, som i noen tilfeller har tydeligere faglig og ledelsesmessig oppfølging, og med stor grad av transparens internt.

Representanten spør om vurderingen av ressursbruk, herunder kjøp fra private aktører versus oppbygging av egen kapasitet. Det er et helt relevant spørsmål, men svaret på spørsmålet er sammensatt. Kjøp av tjenester kan gi kortere ventetider, både på kort og på lang sikt. Det kan bidra til at vi samlet sett bruker den kapasiteten som er i hele den norske helsetjenesten, på en best mulig og mest mulig effektiv måte. Det vil jo alltid være et mål at vi skal utvikle og utnytte den offentlige kapasiteten best mulig over tid. Jeg mener derfor at en balansert tilnærming – der de offentlige sykehusene har ansvaret for finansiering, styring, prioritering, men der de også har langsiktige avtaler med både ideelle og private der de kan trekke på denne kapasiteten mer og mindre i perioder hvor det er behov for det, for at pasientene våre skal få raskere helsehjelp – er en god idé.

Jeg har stor respekt for at partiet Rødt mener noe annet om dette. Her er vi nok litt politisk uenige. Men la det ikke være noen tvil om at uansett om helsehjelpen ytes av offentlige, ideelle eller private virksomheter, er kravene til forsvarlighet og pasientsikkerhet like grunnleggende, og det ytes mye god helsehjelp både i offentlige og i private virksomheter.

Seher Aydar (R) []: Det er en myte at de kommersielle bidrar til å ta ned helsekøene. I 2024 kjøpte helseforetakene helsetjenester fra private kommersielle aktører for 3,6 mrd. kr. Det krever mer administrasjon, i tillegg til at kommersielle tar ut penger som er bevilget til helse, til egen lomme. Hvis de faktisk vil ta unna helsekøene, kan de jo drives som ideelle, nemlig uten profittmotiv. Helsekronene bør heller gå til å styrke sykehusene og til å beholde de ansatte som slutter på grunn av høy belastning. Når milliarder av fellesskapets penger brukes på kommersielle aktører, lurer jeg egentlig på om det offentlige faktisk har nok kontroll, både på kvaliteten og på pengestrømmen som går ut av helsebudsjettene. Hvorfor sende pasienter til kommersielle framfor å bruke de pengene på å bygge opp egen kapasitet til å behandle folk som trenger det? For disse menneskene kom til det offentlige sykehuset for å be om hjelp, ikke for å bli outsourcet til kommersielle aktører.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg tror at de fleste pasientene i Norge er mest opptatt av at de får god hjelp og rask hjelp, ikke nødvendigvis av hvor de får den hjelpen. Vi har et sykehusbudsjett på om lag 238 mrd. kr. Av den rammen brukes om lag 18–19 mrd. kr til kjøp av private tjenester. Den desidert største parten av de 18–19 mrd. kr går til ideelle aktører som har langvarige – ja, i praksis er det vel evigvarende – avtaler med det offentlige, og så er det noe av det som går til helprivate. Men jeg mener vi har god kontroll på dette, for det er de offentlige sykehusene og helseforetakene som inngår disse avtalene. De finansierer dem, de prioriterer pasientene, og de bruker dette volumet hensiktsmessig med tanke på hvor behovene er størst.

Jeg mener at dette kan gjøres på en riktig måte og innrammes. Nå skal de private begynne å rapportere til nasjonale helseregistre. Vi har en hjemmel også for en eventuell godkjenningsordning framover. Organisert på en riktig måte tror jeg dette er en fornuftig bruk av fellesskapets ressurser.

Seher Aydar (R) []: Folk betaler skatt for at det skal gå til velferd, ikke for at det skal gå til mer byråkrati eller internasjonale oppkjøpsfond fordi man har en eller annen ideologisk tro på at kommersialisering er bra for velferden. Folk som trenger en avklaring av om de har kreft, og ber om hjelp fra det offentlige sykehuset, har blitt outsourcet til en kommersiell aktør. Det er realiteten. Når du venter på en diagnose, skal du enten kunne puste lettet ut fordi du ikke hadde kreft, eller få riktig diagnose sånn at du kan bli behandlet raskt. Dette handler egentlig ikke bare om én aktør som har sviktet. Dette peker på en strukturell utfordring ved bruk av kommersielle helsetjenester, altså risiko for at profitt går foran pasient. I tillegg til mer byråkrati og større kontrollbehov er det tid og penger som burde gått til pasientene. Det er poenget. Når helsevesenet er preget av harde prioriteringer, bør ikke hver eneste krone som er bevilget til helse, faktisk gå til helse? Det er det konkrete spørsmålet.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Helsebudsjettet skal brukes på helseformål, og nesten alle pengene som vi bruker på helse, som Stortinget bevilger, går til de offentlige sykehusene. Vi har en langvarig tradisjon i Norge for at de offentlige sykehusene kan kjøpe privat kapasitet. Så lenge jeg har vært med i politikken, har det vært sånn, og jeg tror også at de har vært sånn lenger tilbake. Jeg mener, igjen, at så lenge det er de offentlige sykehusene som prioriterer, organiserer og beslutter dette, er dette positivt for pasientene, hvis det gjør at de kan komme raskere til behandling. Vi har de personellressursene vi har, i Norge. Vi har de fasilitetene og det medisinsk-tekniske utstyret vi har, i Norge. Nesten alle spesialisthelsetjenester i Norge er offentlige, og så har vi noen private. At de også kan levere deler av sin kapasitet til det offentlige, sånn at innbyggerne våre kan få raskere tilgang til helsetjenester, mener jeg er greit.

Det er aldri bra når det skjer feil. Det skjer feil både i offentlige og i private virksomheter, og vi må gjøre alt vi kan for å lære av dem og ha gode kontrollmekanismer, sånn at vi minimerer risikoen for feil.

Spørsmål 4

Margret Hagerup (H) []: «Stadig mer forskning viser at alvorlige økonomiske problemer og gjeld øker risikoen for psykiske helseplager og selvmord.

Hvordan vil statsråden sikre at sammenhengen mellom økonomi og psykisk helse blir en tydeligere del av regjeringens folkehelse- og selvmordsforebyggende arbeid?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet.

Representanten tar opp et viktig tema som representanten vet at jeg også er opptatt av, for jeg har sagt i forbindelse med at vi nå lager en ny handlingsplan, at dette er et av de temaene som vi mener ikke har vært løftet fram godt nok tidligere. Så det er veldig fint at representanten gir meg en mulighet til å utdype hva jeg har ment med det.

Vi vet at gjeld og dårlig økonomi er risikofaktorer for både psykiske plager og psykiske lidelser, selvmordstanker, selvmordsforsøk og i verste konsekvens, dessverre, selvmord.

Den nasjonale folkehelseundersøkelsen fra 2025 viser at personer med økonomiske vansker oftere rapporterer om dårligere psykisk helse og lavere tilfredshet i livet. Den viser også at andelen som sliter med å få pengene til å strekke til, har økt fra 16 til 22 pst. de siste fem årene. Personer med økonomiske vansker har dessuten lavere livskvalitet enn befolkningen ellers. Dette tar vi selvfølgelig på stort alvor.

Behovet for jevnere fordeling av livskvalitet var en veldig viktig grunn til at vi i fjor lanserte en nasjonal strategi for livskvalitet, som vi også da sa skal følges opp av en konkret handlingsplan med tiltak.

I 2023 la vi fram en dynamisk opptrappingsplan for psykisk helse. Denne planen legger vekt på helsefremmende og forebyggende tiltak, lavterskeltilbud i alle landets kommuner, en opptrapping i døgnkapasiteten i psykisk helsevern samt tidlig og rask avklaring for dem som søker hjelp. For det er for mange som blir kasteballer. Det tar for lang tid, og det er for mange som blir sendt mellom ulike deler av behandlingstilbudet uten å få sammenhengende hjelp. Så dette er et veldig viktig tema som vi jobber med hver eneste dag.

Vi har også sagt at vi i oppfølgingen av dette skal få på plass den sammenhengen som tidligere planer ikke i stor nok grad har hatt mellom psykisk helse og sosial og økonomisk ulikhet, for vi vet at dette henger sammen. Jeg vil være veldig tydelig på at sammenhengen mellom dårlig økonomi og selvmord har fått for liten oppmerksomhet tidligere. Det er vi mange som har ansvar for, men nå kan vi gjøre noe med det. Derfor er vi i full gang med et tverrdepartementalt samarbeid også for å utvikle konkrete tiltak som kan inngå i denne handlingsplanen.

Jeg har også bedt Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet om å foreslå konkrete tiltak. Organisasjonene som jobber med dette i sivilsamfunnet, spiller også inn sine ideer. Vi har også gjort en litteraturgjennomgang for å se på hvilken kunnskap vi har om sammenheng mellom gjeld og selvmord. Det er avtalt og avholdt egne innspillsmøter med andre offentlige instanser, men vi har også invitert banker, kredittselskaper og andre som har erfaring fra dette feltet, for vi mener at innspill fra mange relevante aktører gir et viktig grunnlag for det videre arbeidet.

Når handlingsplanen kommer på plass, vil det forhåpentligvis også innebære nye, kraftfulle tiltak for å gjøre noe med dette problemet.

Margret Hagerup (H) []: Det blir spennende å se når handlingsplanen kommer på plass, hva som er i den, for det omhandler jo mange aktører, som statsråden var inne på. For personer som sliter, og for dem som står i fare for å ta livet sitt, er det avgjørende at de møter et menneske som ser dem. Mange bærer på en skam, og det at økonomi og livssituasjon henger tett sammen, har statsråden vært inne på. Vi må i større grad snakke om gjeld som et sosialt problem som også påvirker helseområdet.

Tilbakemeldingen fra de som har jobbet med dette i mange år, er at helsefeltet i veldig liten grad tar opp dette som et tema i møte med helsetjenesten. Spørsmålet er: Hvilke initiativ vil statsråden ta for at dette skal være et tema som er mer naturlig også i helsetjenesten, som noe av det som påvirker personers psykiske helse?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Igjen: Problembeskrivelsen her er vi enig i. Dette sa jeg også da vi i fjor lanserte nasjonal strategi for livskvalitet. Det var også da vi markerte startskuddet for den nye handlingsplanen som skal legges fram. Planen min er at vi skal legge den fram allerede i inneværende år, men det er viktig at den blir bra, og at den er konkret og forpliktende. Når den planen legges fram, vil de konkrete tiltakene også bli presentert. Det vil berøre helsetjenesten, og det er viktig at vi ser sammenhengen med arbeid, med hverdagsøkonomi, med oppvekstvilkår og med det arbeidet kommunene gjør for gode lavterskeltilbud.

Jeg vil også berømme frivillig sektor og organisasjonene og sivilsamfunnet som gjør en kjempeinnsats, bl.a. gjennom hjelpetelefoner og andre lavterskeltjenester en kan oppsøke. Vi har også styrket ordningene de kan søke på, for vi ser at de gjør en veldig god jobb som førstelinjetjeneste for en del av innbyggerne våre. Det er tiltak som dette vi må ha mer av framover.

Margret Hagerup (H) []: Det er ingen tvil om at økonomi må høyere opp på agendaen innenfor helsefeltet. Vanlige folks økonomi er strammere enn på mange år, og det er mange som har holdt det gående nå i håp om at situasjonen snart skal bedre seg.

Helsefeltet er også et område som er under sterkt økonomisk press. Regjeringen sier i revidert nasjonalbudsjett at aktiviteten i sykehusene kan økes, men omtaler ikke at sykehusene samtidig mangler kompensasjon for pris- og lønnsvekst. Dette vil kunne ramme psykisk helsevern og pasienter med behov for rask oppfølging, der konsekvensene er ganske dramatiske. Regjeringen varsler samtidig nye krav om lavere ventetider.

Kan statsråden forklare hvordan helseforetakene skal kunne levere raskere hjelp og styrke selvmordsforebyggingen og psykisk helsevern når budsjettene i realiteten svekkes i revidert?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Da statsbudsjettet ble vedtatt før jul, innebar det en realvekst til sykehusene med en budsjettøkning på mellom 3,5 og 4 mrd. kr. Det var basert på de beste anslagene vi da hadde. Så vil anslagene oppdatere seg gjennom året. Fasiten på lønnsoppgjøret får vi når lønnsoppgjøret er sluttført. Fasiten på inflasjonen får vi når året er omme. Slik er det alltid. Noen ganger er anslagene sånn at de går i positiv favør gjennom året, andre ganger går de i negativ favør, og jeg mener at innenfor et rimelig intervall må alle virksomheter kunne håndtere det. Det gjelder offentlige virksomheter, og det gjelder private virksomheter.

Vi hadde en særskilt situasjon i 2022 og 2023 med en inflasjon som var langt høyere enn det som lå i de økonomiske prognosene. Da var det behov for å gjøre tilleggsbevilgninger gjennom året, men jeg mener ikke at vi er der nå.

Spørsmål 5

Stig Atle Abrahamsen (FrP) []: «Stadig flere får diagnosen demens i ung alder. Det er anslått over 2 000 og mørketallene kan være store. Disse krever andre typer tilbud enn eldre får, og mange kommuner har utfordringer med å levere et slikt spesialisert tilbud.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre et tilbud som gir god livskvalitet for unge med demens?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk til representanten for et godt spørsmål som jeg tror mange er opptatt av, så det er bra vi kan diskutere dette. Jeg er helt enig med representanten i at også yngre personer med demens skal ha et godt tilbud som er tilpasset deres livssituasjon og behov. Den gjeldende demensplanen vi har nå, som heter Demensplan 2025, og den kommende demensplanen, som jeg håper vi lanserer i løpet av sommeren, legger til grunn at tjenestene skal være både person- og pårørendetilpassede. De skal være helhetlige, fleksible og koordinerte gjennom hele sykdomsforløpet. I dette ligger bl.a. tidligere utredning og diagnose, bedre oppfølging fra fastlege og kommune, og tilgang til meningsfulle og tilrettelagte aktiviteter. Det er viktig for alle, men om mulig kanskje ekstra viktig for unge mennesker.

Støtte og avlastning til de pårørende er også en viktig del av dette. De har mange påkjenninger i hverdagen sin. Mange av dem jobber mye mer enn vi burde forvente at en skal gjøre i en velferdsstat, for å støtte sine nærmeste. Det gjør de av kjærlighet og omsorg, men det er veldig viktig at vi også ivaretar deres ve og vel, og at vi aldri glemmer at det er velferdsstaten som må ha hovedansvaret når omsorgsoppgavene melder seg for fullt.

Den kommende planen, som vi nå er helt i sluttspurten av å ferdigstille, vil understreke at nasjonale faglige dokumenter og standarder skal tilpasses grupper med særlige behov, og der er det representanten tar opp, nemlig yngre personer med demens, helt sentralt. Planen skal bygge videre på mye godt arbeid som i dag skjer i kommunene, sammen med frivilligheten og sentrale kunnskaps- og kompetansemiljøer, men vi skal også ha nye tiltak og nye mål å strekke oss etter.

Så er det viktig i den nye planen at vi bidrar til mest mulig forutsigbarhet og mest mulig likeverdige tjenesteforløp, for vi vet at det er for store forskjeller i dagens demensomsorg. Jeg blir litt bekymret hvis det er slik at det er postnummeret til innbyggerne våre som avgjør hvor gode velferdstjenester de får. Da mener jeg vi også har et nasjonalt ansvar for å prøve å utligne dette, slik at det er et godt tilbud både i store kommuner, i små kommuner og i alle landsdeler. Da er det viktig at vi har en god nasjonal faglig retningslinje som kommunene kan bruke, at vi styrker kompetansen ute i førstelinjene, og selvfølgelig at vi øker bruken av demenskoordinator, at folk skal ha individuelle planer, og ikke minst det nye tiltaket regjeringen har foreslått og innført, nemlig pårørendeavtalene. Da er målet vårt at flest mulig skal kunne leve så lenge som mulig med et hverdagslig, godt liv preget av mening, mestring og best mulig livskvalitet.

Alt dette vil vi komme tilbake til når den nye demensplanen lanseres i løpet av sommeren i år.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) []: Jeg kan stille meg bak veldig mye av de intensjonene statsråden legger på bordet her i dag.

I går kveld reiste jeg hjem til Askøy – til Tveit kirke og en fullsatt sal med pårørende som sliter med at vi, vi som offentlig helsetjeneste, ikke klarer å levere på behovet. Vi vet jo at kommunene allerede sliter med å kunne levere på å bygge ut tilstrekkelig med sykehjemsplasser. Egentlig trenger vi 18 000, men vi er ikke i nærheten av å bevilge nok midler til at det kan la seg realisere. På toppen av dette skal kommunene klare å levere på dette tilbudet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når det kommer en demensplan, vil den også inneholde tiltak som er finansiert fra statens side, eller forblir det sånn det er i dag, hvor vi kan være enige om gode intensjoner, men hvor finansene ikke følger med?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Representanten vet at jeg ikke kan fortelle hva som står i den planen før den legges fram, men jeg forstår spørsmålet, og la meg gi to konkrete eksempler. Det ene er at regjeringen har styrket kommuneøkonomien betydelig. Jeg tror det er en vekst i inneværende år på om lag 8 mrd. kr. Vi har vel aldri hatt så store kommunebudsjetter. Så er det fortsatt mange utfordringer, og det handler også om at kommunene har veldig mange krav og forventninger til hva de skal innfri. Vi mener de må prioritere velferden. Det er det viktigste. Derfor har vi tatt en lang rekke grep, bl.a. gjennom en veldig aktiv kommunalminister som nå slipper mer opp på kravene og lar kommunene i større grad få levere tjenestene slik de ønsker det.

Utfordringen med tilskuddsordningen til heldøgns omsorgsplasser og sykehjemsplasser har vært at kommunene ikke har brukt opp ordningen. I fjor tror jeg det var 800 mill. kr som var ubrukt. Nå foreslår vi i kommuneproposisjonen å ta bort nesten alle kravene, og det tror jeg vil innebære at kommunene kommer til å bruke den ordningen og ville bygge raskere, bedre og billigere.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) []: Dessverre blir det sånn, når man fra statens side ikke er villig til faktisk å finansiere omsorgstilbud i kommunene fra staten, at pressede kommuner ikke klarer å levere på alle våre gode intensjoner. Det har vi sett gang på gang i budsjettene som er blitt vedtatt. Statsråden snakker om at rammen er blitt så mye større, men så opplever vi i den ekte virkeligheten ute i kommunene at de må velge mellom hvilke skoler de skal legge ned, eller hvilke sykehjem de ikke klarer å bygge.

Det gapet mellom forståelsen her i Oslo og i regjeringen og Stortinget av hvor mye midler disse kommunene har til å levere oppgaver, og hva de faktisk står i der ute, må tettes. Vi er nødt til å levere på innbyggernes behov, og det er statsråden som er øverste ansvarlige for dette. Jeg håper – selv om han ikke kommer konkret med det her i dag – at når vi skal løse utfordringen med unge med demens, at det også følger konkrete bevilgninger med.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Representanten spurte bl.a. om bevilgninger til eldreomsorg. I tillegg til kommunerammen er det en rekke særskilte programmer. Jeg mener vi i inneværende år har bevilget over 3,5 mrd. kr til eldreløftet. Det innebærer bl.a. muligheten for å kunne bygge 1 500 nye omsorgsplasser. Tallene for i år ser veldig oppløftende ut. Jeg mener å huske at det er to–tre ganger høyere søkning til denne ordningen i år enn det var i fjor.

Det er bl.a. fordi vi tok bort en del krav i år, også krav som Fremskrittspartiet innførte i regjering. Jeg mener det var Fremskrittspartiet som innførte veldig detaljerte krav om hvordan kjøkkenet skulle se ut på sykehjemmene. Det tror jeg hver enkelt kommune finner ut av best selv. Det kravet tok vi bort i år. Sammen med noen andre endringer gjør det at søkningen har gått opp. Nå tar vi det et steg videre og fjerner stort sett alle de resterende kravene. Hvis det innebærer at kommunene nå får brukt denne ordningen helt opp, er det et godt argument også for å øke ordningen til neste år.

Presidenten []: Vi går da til spørsmål 13.

Spørsmål 13

Presidenten []: Dette spørsmålet, fra representanten Hanne Beate Stenvaag til klima- og miljøministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av klima- og miljøministeren, som er bortreist.

Hanne Beate Stenvaag (R) []: «Innføringen av EUs avløpsdirektiv vil koste kommuner og innbyggere i Norge dyrt. Klima- og miljøministeren har forsvart dette med at «Dette er nødvendige kostnader for å ivareta miljøet og helsen vår». Rødt har lenge sagt at dette ikke stemmer, men at direktivet fører til feilinvesteringer, og at pengene ikke brukes der det trengs for å sikre rent vann. En ny analyse fra Oslo Economics og NIVA gir oss rett. Direktivets krav gir store kostnader i områder hvor tilstanden allerede er god.

Vil statsråden nå revurdere hele direktivet?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet. La meg først si at avløpsrensing handler om noe helt grunnleggende: rent vann, trygge lokalsamfunn med god infrastruktur, friske mennesker, friske fjorder og friske innsjøer. Det er dette revidert avløpsdirektiv skal verne om.

Vi vet dessverre at Norge over tid har hatt et stort vedlikeholdsetterslep på avløpsområdet. Det gjelder både ledningsnett og renseanlegg. Vi vet at det allerede, uavhengig av dette direktivet, er behov for betydelige investeringer framover. For eksempel vet alle vi som bor på det sentrale østlandsområdet, at forurensningssituasjonen i Oslofjorden er dramatisk. Den viser også hvor alvorlige konsekvenser bl.a. dårlig avløpsrensing over år kan få. Det er også gjort bekymringsfulle målinger i andre norske fjorder.

Vi har et forvalteransvar; vi må ta vare på den jordkloden vi bor på. Da må vi også være villige til å sette inn tiltak og ta nødvendige grep når vi ødelegger natur, når vi ødelegger økosystemer, og når vi i praksis gjør at enkelte fjorder og vann blir uten liv. Det kan vi ikke være bekjent av.

Det reviderte direktivet vi her diskuterer, bygger på et oppdatert kunnskapsgrunnlag og peker ut en tydelig vei for hvordan vi skal redusere utslipp og sikre renere vann i hele landet. Rensekravene i direktivet avhenger av byens størrelse, behov og tilstanden i vannmiljøet. Derfor vil ikke små bygder med utslipp til kysten behandles på samme måte som store byer med utslipp til følsomme innsjøer. Så her må man ta utgangspunkt i de økosystemene en har rundt seg. Derfor er et godt kunnskapsgrunnlag viktig. Rapporten gir oss et bedre grunnlag for å forstå både mulighetene og utfordringene vi står overfor.

Regjeringen jobber selvfølgelig for å ivareta norske interesser i forbindelse med arbeidet med direktivet. Vi vil nå sette oss inn i rapporten, og vi vil ta med oss denne som en del av kunnskapsgrunnlaget i det videre arbeidet med direktivet. Regjeringens fokus er at norske interesser ivaretas på en så god måte som mulig innenfor de rammene som EØS-avtalen setter. Vi vurderer handlingsrommet i direktivet og arbeider for lengre tidsfrister. Begge deler kan påvirke de endelige kostnadene. Hvilke valg kommunene selv gjør, har også betydning.

Jeg vil legge til at revidert avløpsdirektiv er en revisjon av et eksisterende avløpsdirektiv fra 1991, og det er omfattet av EØS-avtalen. Direktivet er EØS-relevant, og vi er forpliktet til å innlemme og gjennomføre det i Norge. Det handler om å ha like spilleregler i det indre markedet, som vi en del av.

Hanne Beate Stenvaag (R) []: Takk for svaret. Det er veldig mye vi er veldig enige om, f.eks. at det er viktig å rense avløp, at det er et etterslep, at det er behov for investeringer, og at vi må ta vare på naturen. Vi trekker imidlertid litt forskjellige konklusjoner. Det er jo ingen tvil om at det er områder langs kysten som har dårlig miljøtilstand, f.eks. Oslofjorden og Sørfjorden i Hardanger, men derfor mener vi at man må prioritere de stedene som trenger det. Denne rapporten sier noe om at EUs avløpsdirektiv treffer ganske dårlig når det gjelder Norge, fordi vi har en veldig annerledes geografi og et veldig annerledes bosettingsmønster enn Europa, og at dette kan ende med at vi blir nødt til å innføre tiltak der miljøtilstanden er god, og ta penger bort fra områder hvor man kunne gjort en tydelig innsats.

Kan regjeringen forsikre oss om at innføringen av avløpsdirektivet ikke vil føre til en pengebruk som totalt mangler en miljøgevinst?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Departementet og regjeringen for øvrig jobber som sagt nå med hvordan dette direktivet skal følges opp og innlemmes. Når vi er klare med våre vurderinger, vil vi legge fram en samtykkeproposisjon som Stortinget skal ta stilling til. Målet her er helt klart: Vi skal ta vare på vannet og beskytte naturen vår, og vi skal gjøre det på en måte som best mulig tar hensyn til norske kommuner, norske innbyggere og norske forhold.

Som jeg også sa: Den rapporten det henvises til, gir oss et bedre grunnlag for å forstå både muligheter og utfordringer vi står overfor, og det tar vi med oss inn i arbeidet.

Jeg vil gjenta at vi jobber også med å ivareta norske interesser i arbeidet med dette direktivet. Det handler bl.a. om innføringstakten og hvor raskt dette direktivet skal innlemmes i Norge.

Hanne Beate Stenvaag (R) []: Vi mener fortsatt at dette avløpsdirektivet risikerer å tvinge fram store utgifter uten miljøeffekt. Samtidig synes vi at det er et stort apropos at regjeringen gjør lite med forurensing fra oppdrettsindustrien. Denne rapporten viser også at der det er store utslipp fra oppdrett, vil det å rense vannet fra kommunale avløp bety veldig lite, siden størsteparten av belastningen kommer fra oppdrett.

Vi mener det er viktig å få vite hva politikken koster. Sommeren 2025 opplyste Klima- og miljødepartementet at Miljødirektoratet planla for å lage en nettbasert oversikt over avløpsanleggene og en vurdering av om de ville bli omfattet av dette reviderte avløpsdirektivet eller ikke. I mars ble det sagt at det likevel ikke kommer.

Vil man revurdere det synspunktet etter den rapporten som nå foreligger, og sikre mer åpenhet om kostnadene?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Kostnader er en del av alle politiske prioriteringer, og jeg er enig i det representanten sa i sitt forrige innlegg, at det er viktig at vi har en kostnadseffektiv klima- og miljøpolitikk. En bør alltid tilstrebe å velge tiltak som har størst mulig effekt til lavest mulig tiltakskost. Jeg tror det er litt vanskelig å si noe generelt om at én type tiltak vil være det mest kostnadseffektive alle steder, for påkjenningen på økosystemene er litt forskjellig, og kommunene har også kommet ulikt i sine planer om å oppgradere både ledningsnett og renseanlegg. Men noe vet vi, f.eks. at utslipp av hydrogen har stor betydning for økosystemene i vannet. Det kommer bl.a. av for dårlig avløpsrensing.

Det er mange spørsmål det nå jobbes med, som vurderes, og som fortsatt skal utredes, og det vil regjeringen komme samlet tilbake til Stortinget med, bl.a. i forbindelse med samtykkeproposisjonen.

Presidenten []: Da går vi til spørsmål 14.

Spørsmål 14

Presidenten []: Dette spørsmålet, fra representanten Haagen Poppe til klima- og miljøministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren, på vegne av klima- og miljøministeren.

Haagen Poppe (H) []: «Raet nasjonalpark er etablert med et mål om å kombinere vern av unike natur- og sjøområder med tradisjonell og bærekraftig bruk gjennom friluftsliv, ferdsel og lokal verdiskaping. I arbeidet med ny forvaltningsplan er det uttrykt bekymring for at balansen mellom vern og bruk kan forskyves i retning av strengere restriksjoner som svekker allmennhetens tilgang, lokal forankring og gammelt kulturlandskap.

Hvordan vil statsråden sikre at den nye forvaltningsplanen viderefører prinsippet om vern gjennom bruk?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg få takke for spørsmålet først. I verneforskriften for denne nasjonalparken er formålet bl.a. beskrevet slik:

«Formålet med nasjonalparken er å bevare et større naturområde uten tyngre inngrep med egenartede og representative økosystemer, mange godt bevarte kvartærgeologiske forekomster etter siste istid, og med særlig vekt på plantelivet, dyrelivet, naturtyper, kystlandskapet med sjøoverflaten og kulturminner knyttet til Aust-Agders kystområde både på land og i sjø.»

Formålet framhever også at allmennheten skal gis anledning til opplevelse av naturen gjennom utøvelse av naturvennlig og enkelt friluftsliv, med liten grad av teknisk tilrettelegging. I tillegg til å fastsette formålet med vernet gir verneforskriften regler om hvilket restriksjonsnivå som skal gjelde i verneområdet, inkludert regler for tiltak og aktiviteter. Verneforskriften er juridisk bindende for alle, inkludert grunneierne, besøkende og offentlige myndigheter. Alle må holde seg innenfor de reglene som er gitt i verneforskriften. Så skal alle nasjonalparker ha en forvaltningsplan, og styret i Raet nasjonalpark utarbeider planen på bakgrunn av et utkast som ble laget i forbindelse med vernevedtaket. Den endelige planen skal godkjennes av Miljødirektoratet. Forvaltningsplanen skal bl.a. gi retningslinjer om forvaltning, tilrettelegging og skjøtsel, inkludert hvordan ulike typer bruk kan foregå innenfor rammen av verneforskriftene. Slik vil forvaltningsplanen gi en mer forutsigbar forvaltning av dette verneområdet, og den kan også bidra til å dempe konflikter.

Samtidig må retningslinjene i forvaltningsplanen være innenfor de rammene som er satt i verneforskriften, og samsvaret med formålet med vernet. I arbeidet med planen skal det være dialog med relevante brukergrupper og andre myndigheter, særlig grunneiere, rettighetshavere og andre som kan bli direkte berørt av spesifikke retningslinjer i forvaltningsplanen. Jeg har tillit til at nasjonalparkstyret og Miljødirektoratet vil lose dette arbeidet i havn, slik at både verneverdier og besøkende blir godt ivaretatt på en god og balansert måte.

Haagen Poppe (H) []: Forvaltningen av Raet nasjonalpark har de seneste årene blitt en av de mest omdiskuterte sakene i distriktet. Det som er mitt og titusenvis av andre sørlendingers viktigste rekreasjonsområde, er rett og slett blitt et konfliktområde med stadige klager og statlig intervenering i det som skal være lokale beslutninger. Det er en uholdbar situasjon, for i mellomtiden har Miljødirektoratet fryst alle midler til skjøtsel i både 2025 og 2026, og det gamle kulturlandskapet, som man også skal ivareta, gror nok en gang igjen.

Nå har lokal forvaltningsmyndighet jobbet med en forvaltningsplan i flere år, og forrige gang man hadde en faglig gjennomgang, var i november 2024. Så går det halvannet år. Staten er fremdeles ikke fornøyd, og det som har kommet fram nå, er en «gjør som vi sier, eller så får dere ikke gjøre noe som helst»-holdning. Nasjonalparken er opprettet ved forskrift, den er altså et produkt av en politisk prosess. Mener statsråden at politikken må gripe inn dersom det ikke oppnås enighet mellom staten og lokal forvaltning?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for oppfølgingsspørsmålet. La oss håpe og tro at det går an å finne gode løsninger på dette, det er det Klima- og miljødepartementet jobber ut fra. Så er det alltid slik at det vil være noen rettslige rammer for hvilken type bruk som kan tillates i en nasjonalpark. Det å være nasjonalpark må jo komme med noen vilkår, noen føringer og noen retningslinjer, ellers ville det ikke vært en nasjonalpark. All bruk må skje innenfor de juridiske rammene verneforskriften setter. Men verneforskriften har også mulighet til å kunne vekte ulike hensyn opp mot hverandre og balansere bruken, bl.a., som representanten tar opp i spørsmålet sitt, nemlig prinsippet om vern gjennom bruk – i alle fall gjennom riktig bruk. Det arbeidet pågår nå. Målet her må være å komme til en løsning som står seg godt for framtiden.

Haagen Poppe (H) []: Innspillene og dialogen mellom nasjonalparkforvaltning og Miljødirektoratet er det blitt gitt merinnsyn i, og her kommer det fram en rekke forslag og ønsker til innstramminger og presiseringer som vil bety helt andre forutsetninger for både grunneiere med fritidsbolig innenfor nasjonalparken grenser, og for friluftsliv og landbruk i nasjonalparken. Det er også råd fra direktoratet, men etter forrige vurdering har det gått halvannet år, og nå enda en ny runde, før man eventuelt blir fornøyde. I mellomtiden forvitrer det kulturlandskapet man også skal ivareta etter verneforskriften. For eksempel hevdes det at ekstensiv landbruksvirksomhet skal være en trussel mot verneområdet, men dette har jo pågått i hundrevis av år i dette området. Mener statsråden at nasjonalpark er riktig verneform for et område med så omfattende menneskelig påvirkning og bruk?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Som helse- og omsorgsminister som svarer på vegne av klima- og miljøministeren, får jeg nesten legge til grunn den vurderingen som Klima- og miljødepartementet har gjort i denne saken. Klima- og miljødepartementet er som sagt opptatt av at en skal finne en god løsning på dette innenfor de hjemlene og forskriftene en har. Igjen: Det å bli nasjonalpark må nødvendigvis også komme med noen føringer, begrensninger og rammer. Det er ikke noen prinsipiell motsetning mellom vern og vern gjennom bruk. Så lenge bruken er bærekraftig, så lenge den er rammet inn på riktig måte, og så lenge den er i tråd med det som er intensjonen nettopp med at noen områder får denne statusen som nasjonalpark – det arbeidet pågår nå. Vi får alle håpe på og jobbe for at det går an å finne en god, balansert og samlet løsning på dette.

Presidenten []: Da går vi tilbake til spørsmål 6.

Spørsmål 6

Abid Raja (V) []: «Draghi- og Letta-rapportene har inspirert EU til å fullføre arbeidet med å integrere europeiske kapitalmarkeder. Lovendringer fra denne agendaen vil nødvendigvis bli relevante for hele EØS, og dermed også for norske bedrifters tilgang til kapital og norske sparepenger.

Kan norske oppstartsbedrifter med stort kapitalbehov være trygge på at regjeringen vil slutte seg til det EU måtte komme frem til på dette området, og i så fall hvor raskt?»

Statsråd Jens Stoltenberg []: EU-kommisjonen la 19. mars 2025 fram sin strategi for en spare- og investeringsunion. Den har som mål å legge til rette for at sparing kan kanaliseres mer effektivt til lønnsomme investeringer i hele EU, og bygger videre på arbeidet med EUs kapitalmarkedsunion. Kommisjonen la i desember 2025 fram en omfattende markedsintegrasjonspakke med flere regelverksforslag. Formålet med pakken er å styrke integrasjonen i de europeiske kapitalmarkedene, fjerne hindringer for grensekryssende virksomhet, fremme innovasjon og sikre enhetlig tilsyn med finansmarkedsaktører.

De norske finansmarkedene er dypt integrert med markedene i de nordiske EU-landene, og norsk finansmarkedsregulering er i stor grad basert på EØS-regler. Arbeidet i EU med en spare- og investeringsunion påvirker derfor også reguleringsarbeidet i Norge.

Et grunnleggende prinsipp i EØS-samarbeidet er at EØS-avtalen skal videreutvikles i takt med utviklingen i regelverket for EUs indre marked for å sikre rettslig likhet i hele det indre markedet. Dette er sentralt på finansmarkedsområdet og avgjørende for norske bedrifters mulighet til å konkurrere på likest mulig vilkår med næringslivet i Europa. Noe av det viktigste myndighetene gjør for å gi norske aktører gode og forutsigbare rammevilkår, er derfor å sikre at norske foretak og markeder kan fortsette å ha en velfungerende tilknytning til det europeiske markedet.

Det er mange pågående initiativer i EU på kapitalmarkedsområdet, og flere er ventet. I årets finansmarkedsmelding, som jeg la fram for Stortinget 24. april, gir jeg en oversikt over noe av regelverket fra EU som Finansdepartementet vil jobbe med framover. Flere av sakene vil kreve stortingsbehandling i form av lov- og samtykkevedtak.

Generelt er regjeringen positiv til regler som vil innebære at kapitalmarkedene i Europa fungerer bedre og sikrer finansering til lønnsomme prosjekter på tvers av landegrensene og internt i Norge. Regjeringen prioriterer arbeidet med innlemmelse og nasjonal gjennomføring av EØS-regelverk høyt. Dette gjelder også regelverk som er rettet mot oppstartsbedrifter.

Abid Raja (V) []: Jeg takker finansministeren for svaret. Jeg merker meg at finansministeren selv skriver i finansmarkedsmeldingen som ble lagt fram i april, at regjeringen særlig vil «prioritere rask innlemmelse og gjennomføring av EU/EØS-regler». Det er jo bra.

Så er jo «rask» ikke en plan, men heller en intensjon. Som finansministeren kjenner til, la EU-kommisjonen i desember 2025 fram en stor lovpakke som skal gjøre det enklere for europeiske bedrifter å hente kapital på tvers av landegrensene, altså den såkalte spare- og investeringsunionen. Dette er særlig det Draghi og Letta etterlyste.

Spørsmålet mitt handler litt om konkurransekraft. Hvordan skal norske gründere konkurrere med f.eks. svenske og finske om de samme investorene, om de samme talentene og om de samme kundene, når f.eks. de svenske og danske konkurrentene får regler direkte gjennom EU, mens de norske bedriftene må vente i to, tre kanskje fire år lenger? Vil finansministeren forsvare denne situasjonen for norsk næringsliv, som næringslivet selv opplever som uholdbar?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Representanten Raja tar opp et veldig viktig spørsmål, og det er hvordan vi skal sikre integrering i de europeiske finansmarkedene når vi er EØS-medlem, men ikke EU-medlem. Det ligger i sakens natur at EU vedtar regelverk, og så starter forhandlingene om det er EØS-relevant og skal integreres i EØS-avtalen. Så må vi få enighet ikke bare med EU, men også med Island og Liechtenstein. Ofte går det veldig greit; noen ganger er det ulike meninger internt i EFTA-pilaren mellom Norge, Island og Liechtenstein. Så skal det lages nødvendige lovproposisjoner og regelverk som så skal implementeres i norsk lov og regelverk.

Det er derfor en realitet at det noen ganger selvfølgelig tar noe lengre tid enn implementeringen tar i EU. Vi ønsker å gjøre det så raskt som mulig, vi ønsker å hindre forsinkelser, men det er altså en veldig stor mengde regelverk som lages.

Abid Raja (V) []: Jeg takker igjen for svaret, og det har jeg full forståelse for. Jeg tror vi ideelt sett burde være medlemmer av EU, og det tror jeg finansministeren og jeg er helt enige om. Det er mye annet vi også er enige om.

Så vil jeg til dagens spørsmål forsøke å bringe dette inn i sammenhengen som regjeringen selv hadde kommentert, for i den finansmarkedsmeldingen jeg viste til, står det at det per april i år lå 84 finansregler vedtatt i EU som ennå ikke er tatt inn i norsk rett – 84 er ganske mange. Så kan det framstå som at det ikke er et tilfeldig etterslep, men kanskje heller et strukturelt problem. Når Draghi sier at Europa må mobilisere kapital, og Letta sier at det indre markedet skal fullføres, betyr det at takten i Brussel øker, ikke avtar. Samtidig vokser køen her hjemme.

Spørsmålet blir da: Hvilken plan har finansministeren og regjeringen som skal sørge for både å tette igjen gapet og holde tritt?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Representanten har helt rett i at vi deler syn når det gjelder norsk medlemskap i EU. Jeg har hatt den blandede fornøyelsen av å delta i to EU-kampanjer. En av mine første politiske aktiviteter var å dele ut Ja til EF-løpesedler i 1972 og å være med i ja-kampanjen i 1994. Vi tapte begge ganger. Når vi skal reise det spørsmålet på nytt, er et veldig åpent spørsmål.

Til selve denne saken: Jeg kjenner ikke akkurat tallet – 84, eller hva det var – som nå ikke er implementert, men det kan skyldes mange forhold. Det kan jo skyldes at det ikke er full enighet i EØS-familien, eller mellom EFTA-landene, og det kan også sannsynligvis skyldes at det er ganske krevende tekniske ting som skal gjennomføres. Vi ønsker å gjøre det så fort som mulig. Vi får unna mange, men det kommer mange nye, så det vil nok aldri være slik at det er null på den listen. Det vil alltid være noen, men det skal være så lavt antall som mulig.

Spørsmål 9

Bård Hoksrud (FrP) []: «I førerkortregelverket er det formelle krav til helseattest for å kunne fornye førerkortet. Prisen for å kunne få en slik helseattest, varierer sterkt.

Mener statsråden det er rimelig at folk skal måtte betale 1 000 kr og mer for en slik førerkortattest hos fastlege for å kunne oppfylle myndighetskrav?»

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Kravet om helseattest for førerkort er først og fremst begrunnet i hensynet til trafikksikkerheten. For å kunne føre motorvogn må man ha en helse som ikke innebærer en uakseptabel risiko for seg selv eller andre. Helseattest er et viktig verktøy for å sikre at førerkort kun gis og fornyes når helsekravene er oppfylt. Dette bidrar til tryggere trafikanter og færre ulykker.

Kravet om helseattest for førerkort er hjemlet i lov og forskrift og følger i tillegg av Norges forpliktelser etter EU-regelverket. Den nærmere reguleringen av hvilke helsekrav som må være oppfylt før førerkort kan utstedes eller fornyes, framgår av førerkortforskriftens vedlegg 1. Helsekravene bygger på minimumskrav som er fastsatt i tredje førerkortdirektiv.

Ved søknad om førerkort må søkeren fylle ut en egenerklæring om helse der vedkommende bekrefter at han eller hun oppfyller helsekravene til førerrett. Dersom det foreligger sykdom, bruk av legemidler eller andre forhold som kan påvirke kjøreevnen, kreves det i tillegg en helseattest fra lege.

For tunge førerkortklasser eller ved fylte 80 år er helseattest alltid obligatorisk ved fornyelse. Legen foretar, som medisinsk sakkyndig, en vurdering av om helsekravene er oppfylt, og avgir en medisinsk uttalelse til Statens vegvesen, som fatter et endelig vedtak om førerrett.

Fastleger har plikt til å utstede attester og egenerklæring når dette følger av lov og forskrift, herunder helseattest. I slike tilfeller opptrer legen som sakkyndig. Samtidig anses ikke dette som en helsetjeneste i folketrygdlovens forstand. Slike attester finansieres derfor ikke gjennom folketrygdens takstsystem. Hovedregelen er at kostnaden bæres av den som etterspør helseattesten – det vil da si førerkortinnehaveren. Det er riktig, slik representanten påpeker, at prisene for å få utstedt en helseattest varierer. Hovedårsaken til dette er at det ikke er fastsatt en nasjonal takst, og at prisen derfor fastsettes av den enkelte lege eller det enkelte legekontor. I tillegg vil omfanget av den medisinske vurderingen påvirke prisen. En enkel og standardisert vurdering vil normalt være rimeligere, mens mer omfattende undersøkelser, f.eks. ved høy alder eller sykdom, er mer tidkrevende og derfor også dyrere.

Jeg mener samtidig at det er grunn til å nyansere bildet noe. Selve helseattesten for eldre er i utgangspunktet ikke vesentlig dyrere enn for andre. Grunnprisen ligger i stor grad på samme nivå. Forskjellen ligger nok først og fremst i at førerkortinnehavere over 80 år må fornye attesten hyppigere, og at det i enkelte tilfeller kan påløpe tillegg dersom det er behov for en mer omfattende medisinsk vurdering.

Selv om hensynet til forutsigbarhet og rimelige priser for førerkortinnehaverne er viktig, er prisregulering ikke nødvendigvis det mest treffsikre virkemiddelet. Helseattester for førerkort er en tjeneste med varierende omfang, og en fastpris kan gjøre det vanskelig å reflektere faktisk ressursbruk. Et bedre alternativ er etter mitt syn å øke åpenheten om prisene, slik at førerkortinnehaverne kan få bedre informasjon uten at det gripes direkte inn i prissettingen.

Alf Erik Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg tror alle er enige om at trafikksikkerhet er utrolig viktig. Derfor tror jeg også at helseattest er noe alle er enige om at kan være fornuftig. Men det er en del diskusjoner rundt en del av helsetestene, og da spesielt den praktiske delen, som en del leger ofte utsteder. Et flertall i Stortinget, med Arbeiderpartiets støtte, sørget egentlig for at man skulle se på og endre den testen man bruker i dag. Det har ikke blitt gjort noe mer med det. Jeg opplever kanskje at det har vært litt stillstand og motstand enkelte steder, kanskje i byråkratiet.

Er dette noe statsråden vil se nærmere på? Dette handler om at folk ikke har tillit til den testen vi bruker nå, og mener at den er urimelig når det gjelder dette. Da kunne det kanskje vært fornuftig å se på testen og se om man skal gjøre endringer. Er dette noe statsråden har reflektert over, eller noe han har tenkt å gjøre noe med?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: La meg begynne med det som vi åpenbart er enige om. Det er at vi bør ha et system som gjør at vi sikrer to viktige ting: hensynet til trafikksikkerhet for oss alle, både den som kjører og trenger en helseattest, og alle oss andre, og det å ivareta individuell frihet, sånn at det ikke er en aldersgrense, men de faktiske kjøreegenskapene og evner og helse som avgjør hvorvidt man kan være en del av trafikkbildet. Sånn sett har vi etter min vurdering et velfungerende system i Norge i dag. Jeg er godt kjent med de diskusjonene som har vært om eventuelt å kunne supplere dette med praktisk kjøreevaluering, hvis det er tvilstilfeller. Så vidt jeg husker nå, på stående fot, ble det fattet et vedtak, slik representanten viser til, om å vurdere det nærmere. Jeg klarer ikke nå, på stående fot, å gi en konkret tilbakemelding på statusen i det arbeidet, men generelt kan man si at det er bedre at man har noen flere verktøy å spille på enn bare helseattesten, hvis det skulle være tvilstilfeller.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det var ikke synstesten jeg tenkte på akkurat nå, men mer generelle ting, f.eks. de kognitive testene. Det har vært en del diskusjoner rundt de testene, og det var det jeg ønsket å utfordre statsråden litt på. Jeg skjønner det med priser og sånt, men når man ser at prisen varierer fra 500 kr til helt opp til 1 500 kr, som vi har sett eksempler på, og når det i hvert fall oppleves som at gjennomgangen og testen er den samme for å få helseattest, virker det ganske urimelig. Det er det jeg ønsker å utfordre statsråden på: Ser han at han kanskje kunne gjort noe? Jeg opplever at han er tydelig på at dette ikke er noe som man nødvendigvis ønsker å ha en standard for, for det kan være grunner til at man må utvide en test osv. Men kanskje kan statsråden ta initiativ for å få mer åpenhet om hva de forskjellige tar i pris for å gjøre dette? Spesielt en del eldre opplever dette som litt urimelig. Som statsråden også sa, tar også mange av dem disse testene flere ganger – eller oftere.

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Jeg tror vi i hvert fall må slå fast at det er veldig viktig at vi har et velfungerende system for dette, for det er faktisk sånn at eldre er mer utsatt i trafikken og noe hyppigere involvert i ulykker, særlig når man ser på antallet kjørte kilometer. Så det er veldig viktig at vi har et regelverk for dette som ivaretar hensynet til både den personen og for så vidt alle oss andre i trafikkbildet.

Hovedpoenget er, slik representanten Hoksrud sier, at det vil kunne være litt ulik ressursbruk til dette, avhengig av individets tilstand – holdt jeg på å si – eller hva individet eventuelt har av helseutfordringer, så det er veldig vanskelig å se for seg at man skulle gå inn, skjære av og si at prisen er maks dette eller maks noe annet. Men at det kan være behov for å ha opplysende debatter om dette, som representanten har tatt initiativ til, synes jeg er fornuftig. Så er det slik at det er legen som setter en pris, og så er man som pasient selvfølgelig fullt ut i stand til eventuelt å velge en annen lege eller si noe, på sine egne vegne, om kostnadene, i en dialog med legen sin.

Spørsmål 10

Bård Hoksrud (FrP) []: «Regjeringen har signalisert at krav til fartsskriver samt kjøre- og hviletid for kjøretøy over 2 500 kg skal være gjeldende fra 1. juli.

Kan statsråden redegjøre for hvordan denne gjennomføringsprosessen nå går for de anslagsvis 33 000 varebilene som omfattes, og hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser dette har for den enkelte bileier?»

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Takk for spørsmålet. Regjeringen ønsker å arbeide for å bekjempe sosial dumping, fremme bedre arbeidsforhold og sikre like konkurransevilkår i transportsektoren. Som en del av handlingsplanen mot sosial dumping i transportsektoren foreslår regjeringen bl.a. derfor å innføre regler om kjøre- og hviletid og krav om fartsskrivere for nasjonal godstransport med kjøretøy med totalvekt mellom 2 500 og 3 500 kg.

Kjøre- og hviletidsreglene skal ivareta trafikksikkerheten og sjåførenes arbeidsvilkår. Det er rapportert om lange arbeidsdager og høyt press, også blant dem som driver godstransport med varebil. Samtidig er godstransport med varebil økende og konkurrerer nå delvis direkte med tungtransporten. Når regelverket er ulikt for varebil og tungtransport, fører det til en uheldig konkurransevridning i denne bransjen. Varebilen er derfor foreslått å omfattes av kjøre- og hviletidsregler ved nasjonal godstransport. Forslaget må ses i sammenheng med at det fra 1. juli 2026 vil bli felleseuropeiske krav om kjøre- og hviletid og fartsskriver for godstransport med varebil i denne vektklassen ved internasjonal godstransport.

Det er også fra 1. januar 2026 innført krav om at varebil i denne vektklassen som skal brukes til transport av gods mot vederlag, skal ha nasjonalt varebilløyve.

Forslaget om å innføre krav om fartsskrivere og kjøre- og hviletid for godstransport med varebil har vært på høring, som representanten viser til. Statens vegvesen har oversendt sin tilråding til departementet, og departementet vurderer nå videre oppfølging av saken.

Det er riktig at Statens vegvesen har anslått at omtrent 33 000 varebiler i Norge vil omfattes av forslaget, og at det i høringen var foreslått at det skulle tre i kraft 1. juli 2026. Krav i tråd med forslaget vil få konsekvenser for mange varebileiere. Det vil bl.a. koste å installere og jevnlig kontrollere fartsskrivere og tilpasse driften til nye regler. Jeg er opptatt av at denne omstillingen i bransjen skal skje på en måte som er praktisk gjennomførbar og økonomisk forsvarlig. Både høringsinstansene og Statens vegvesen peker på behov for overgangstid fra reglene vedtas, til de trer i kraft, slik at bransjen får tid til nødvendig omstilling og tilpassing.

Saken er nå til avsluttende behandling i departementet. På den bakgrunn er det derfor slik at jeg ikke ser at disse reglene kan tre i kraft allerede 1. juli 2026. Hvor lang overgangstid som vil være riktig, vil departementet vurdere nærmere, bl.a. i lys av høringsinnspillene og det som er Vegvesenets tilråding.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er interessant det statsråden sier om overgangstid. Er det ikke sånn at når man innfører et nytt krav, er det da man innfører regelverket og/eller lovverket, slik at det gjelder fra et gitt tidspunkt og da skal følges opp? Løyveordningen for varebiler har man jo innført fra 1. januar i år, men jeg skjønner at det er trøbbel når det gjelder hvordan man skal sanksjonere og følge det opp. Mange har heller ikke klart å gjennomføre testene i tråd med dette.

Jeg vet også at det er et brev fra Statens vegvesen om høringsoppsummeringen, som NLF har bedt om innsyn i, noe de er nektet. Det kunne vært interessant om statsråden kan fortelle og forklare hvorfor det er viktig å nekte innsyn i noe som handler om en oppsummering av en høring. Det er ikke første gang vi på samferdselsområdet opplever at dokumenter er veldig lett å unnta. Vi har jo hatt Bane NOR-saken med pressemeldinger som ble trukket tilbake, og dokumenter, korrespondanse osv. man ikke fikk innsyn i. Kan statsråden redegjøre for hvorfor det er så viktig å holde dette hemmelig?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: La meg begynne med det første representanten er inne på. Det er jo slik at hvis vi i løpet av f.eks. de nærmeste månedene fastsetter at det skal gjelde et nytt regelverk fra f.eks. 1. januar 2027, vil bransjen ha rikelig tid og anledning til å tilpasse seg det. Det er den måten man håndterer det på. I utgangspunktet har jeg svart på en slik måte at jeg anerkjenner problemstillingen representanten har tatt opp, og jeg har også avkreftet og sagt at det ikke kommer til å skje fra 1. juli 2026. Slik sett er vi enige om at bransjen må ha tid til å tilpasse seg.

Når det gjelder det konkrete representanten tar opp om mer offentlighet og det som eventuelt er unntatt offentlighet, kjenner ikke jeg til den konkrete saken. Å svare på den konkrete saken kan jeg derfor ikke gjøre, men jeg kan si at vi generelt ønsker mer offentlighet i våre systemer. Noen ganger vil det likevel være riktig og anledning til å unnta saker fordi det er en del av den interne saksbehandlingen i departementet. Nå er vel dette en sak man har spurt Vegvesenet om innsyn i, og jeg kjenner ikke bakgrunnen for Vegvesenets vurdering og deres avslag.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg oppfatter at innsynsbegjæringen har gått til departementet, og det er jo statsrådens ansvarsområde. Statsråden bør kjenne til det som skjer i departementet, så det er jo litt interessant, men jeg skjønner det. Det er bra at statsråden nå bekrefter at det blir utsettelser, men kanskje hadde man fått vite litt mer om dette hvis man hadde fått innsyn i det dokumentet. Jeg håper statsråden vil gå en runde til, og kanskje det kunne vært mulig å få departementet til å offentliggjøre det.

Vi vet at det i Statens vegvesen er store køutfordringer for en rekke tjenester, og når dette skal implementeres i 33 000 nye varebiler, kommer det til å ta tid. Jeg tror at selv med 1. januar 2027 vil det bli utfordrende å klare å få det inn i alle de bilene. Hvis statsråden sier det skal være på plass når det er mulig å gjennomføre det, og kan bekrefte det, tror jeg det ville være veldig bra for bransjen, for da gir det en sikkerhet og trygghet for at det faktisk er realistisk å kunne få til.

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Det viktigste med denne saken er jo at regjeringen har tatt grep med noe som er en utfordring, både for markedsaktørene fordi det har vært ulik konkurranse, og fordi det har ført til sosial dumping i bransjen. Dette er utgangspunktet for at vi ønsker å regulere det, og det har vi fått bred tilslutning for i samfunnet, også fra Lastebileierforbundet. Jeg er selvfølgelig enig i at når vi skal innføre nye regler, må man ha tid til å omstille seg. Jeg har nå signalisert at det vil være tid til omstilling. Vi kommer selvfølgelig tilbake til den aktuelle datoen, men vi skal gjøre det i god tid slik at bransjen får tid til å tilpasse seg.

Spørsmål 11

Hege Bae Nyholt (R) []: «Regjeringene ledet av Arbeiderpartiet har hatt som mål å innføre en tillitsreform i offentlig sektor. En tillitsreform i skolen ble i Hurdalsplattformen beskrevet som den aller viktigste satsingen for skolen. Målene med en tillitsreform har vært å gi lærere større faglig frihet og styrke medbestemmelsen og den tillitsbaserte ledelsen. Likevel opplever vi i 2026 at 120 kommuner har uklare eller problematiske kontrakter som begrenser læreres ytringsfrihet.

Vil statsråden sikre at en tillitsreform fører til ytringsfrihet for ansatte?»

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Lærere skal ha samme ytringsfrihet og mulighet til å ta opp kritiske forhold, både internt og eksternt, og til å engasjere seg i politikk og samfunnsspørsmål som alle andre yrkesgrupper. Ingen ansatte skal oppleve en større begrensning på ytringsfriheten enn det som er nødvendig. Derfor er det alvorlig at noen kommuner har problematiske retningslinjer for lærernes ytringsfrihet.

Som kunnskapsminister er jeg opptatt av å legge til rette for et godt ytringsklima for lærerne på skolen. I den nye opplæringsloven har vi tydeliggjort at kritiske ytringer, kontroversielle standpunkt og uenigheter ikke nødvendigvis er en krenkelse, og vi har gjort det tydelig at lærere skal ha rett til å uttale seg og gi sin versjon når de blir beskyldt for å ha krenket en elev.

Det er et arbeidsgiveransvar å sørge for at ansatte opplever ytringsfrihet på arbeidsplassen, og at eventuelle retningslinjer ikke unødig begrenser ytringsfriheten til lærerne. Kommuner og fylkeskommuner må legge til rette for en god ytringskultur, der de ansatte kan bruke ytringsfriheten sin og delta i samfunnsdebatten.

Tillitsreformen handler om å gi lærere og ledere tett på elevene mer støtte til å bruke sitt faglige skjønn, og styrke engasjementet for å skape en bedre skole. Regjeringen har tatt grep for å støtte arbeidstakere og arbeidsgivere i arbeidet med å sikre en god ytringskultur. I fjor lanserte regjeringen en nasjonal strategi for et åpent og opplyst offentlig ordskifte.

Organisasjonene i arbeidslivet har også tatt egne initiativer til å støtte sine medlemmer i arbeidet, gjennom bl.a. en egen veileder om ytringsfrihet i arbeidslivet. Dette mener jeg er viktige grep som kan bidra til bedre forståelse av rammene for ansattes ytringsfrihet og bidra til en bedre ytringskultur.

Det er også helt avgjørende for en god utvikling av den norske skolen at de som er tettest på elevene og skolehverdagen, deltar i den offentlige debatten om skolen. Å få til nødvendige endringer krever takhøyde, og lærerne sitter på svært viktig kompetanse og kunnskap. Jeg har tillit til at kommuner og fylkeskommuner gjennomgår egne retningslinjer og legger til rette for en god ytringskultur for lærere og ledere så vel som for andre ansatte i kommunen.

Hege Bae Nyholt (R) []: Takk for svaret. Jeg oppfattet ikke helt om statsråden ville ta initiativ til at man skulle ha en gjennomgang, eller om hun allerede hadde gjort det, men det kan statsråden klargjøre.

Dette er jo ikke en ny problemstilling. Allerede i 2015 skrev Jan Tore Sanner et brev til landets kommuner og fylkeskommuner hvor han viste til sivilombudsmannens uttalelser om at det ville være behov for konkrete tiltak for å styrke de ansattes ytringsfrihet i kommunene. Den gangen var det sivilombudsmannen som pekte på at det var behov for et nytt rundskriv til kommunene. Sanner oppfordret kommunene den gangen først og fremst til å sørge for at de ikke har retningslinjer eller reglementer som går for langt i å begrense de ansattes frihet.

Utdanningsnytt har gjort en veldig god jobb, synes jeg. De har gravd godt, og det har kommet fram tall både i barnehagen og skolen som viser at dette i dag fortsatt er en stor utfordring. Er det sånn at vi trenger en ny ytringsfrihetskommisjon for skole og barnehage, eller trenger vi en slags intensivering og skolering av fylkeskommuner og kommuner der de er eiere? Hva tenker statsråden at vi rent praktisk må gjøre?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Også jeg synes det er veldig bra, det Utdanningsnytt har avdekket, og at vi faktisk får vite om det når sånne ting forekommer, ved at vi har god journalistikk som er med og belyser det. For det er helt klart at sånn skal det ikke være.

Så sent som i fjor ble det lansert en nasjonal strategi for åpent og opplyst offentlig ordskifte, og i februar i år, som heller ikke er så lenge siden, utga LO og NHO i samarbeid med Norges institusjon for menneskerettigheter en egen veileder om ytringsfrihet i arbeidslivet.

Dette mener jeg er viktig for å sikre at kommuner og fylkeskommuner kan dra nytte av disse verktøyene, og det kan bidra til å øke kunnskapen, oppmerksomheten og forståelsen for rammene for ytringsfrihet i arbeidslivet. Jeg vil helt klart ta med meg dette i den dialogen jeg har med bl.a. KS. Jeg tenker at mye av nøkkelen her ligger i å få den viktige informasjonen ut, og en kan også vurdere andre tiltak fortløpende.

Hege Bae Nyholt (R) []: Det er gjort en rekke tiltak som allikevel kanskje ikke har hatt så mye si i landets barnehager og klasserom, i alle fall ikke ennå, når 80 pst. av lærerne sier at de opplever at de ikke har det ytringsrommet de ønsker. Og så er det en forskjell mellom offentlig eide og private, særlig kjedebarnehager, hvor de ansatte sier at de ikke får lov til å uttale seg om såkalt interne forhold. Det handler ikke om vern av barn, for det gjelder for alle; taushetsplikten er viktig for alle som jobber med mennesker under 18 år.

Velferdsstaten er Norges varemerke, og velferd og tillit henger tett sammen. Jeg lurer på om statsråden kan si noe mer om hvordan man tenker at tillitsreformen i offentlig sektor skal kunne rulles ut på en sånn måte at det er større rom for å lytte til de ansatte. Det er tross alt de som har fingeren på pulsen, og som til enhver tid vet både hva som fungerer og ikke fungerer, og ikke minst kjenner barnekulturen bedre enn, når sant skal sies, både ministeren og representanten, som jo er her inne.

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Nå har jeg vært så heldig at jeg har besøkt både en ungdomsskole og en barnehage i dag, så det er mange her inne i salen som også er ute og lytter. Det vet jeg at spørsmålsstilleren også er opptatt av: å reise rundt i landet og nettopp besøke arbeidsplassene.

Jeg vil understreke at vi gjør mye arbeid knyttet til dette. Jeg var inne på det i innledningen, det med å være tydelig på at lærerne kan snakke fritt i klasserommet uten å risikere å bli anklaget for å krenke elever. Den bestemmelsen er endret på for å bli bedre for de ansatte. Vi har også en ny veileder for hva som er tilfredsstillende bemanning i barnehage, hvor vi er tydelige på at ansatte må gi beskjed hvis de opplever at omsorgen ikke er god nok.

Det skal være trygge rammer. Regjeringen har også vært tydelig på hvor viktig fagbevegelsen er i dette, og også styrket vilkårene for å være organisert.

Spørsmål 12

Monica Molvær (H) []: «De nyeste tallene for selvmord i Norge er dypt alvorlige og viser behovet for et krafttak i det forebyggende arbeidet, særlig blant unge. Skolen er en av de viktigste arenaene for å fange opp elever tidlig, og det finnes flere kunnskapsbaserte programmer og tiltak som har vist gode resultater innen forebygging og psykisk helse.

Hvordan vil statsråden styrke skolens arbeid med kunnskapsbaserte tiltak for å forebygge selvmord blant unge og sikre at flere elever blir sett og får hjelp tidligere?»

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg vil først berømme spørsmålsstilleren for å reise et veldig viktig spørsmål. Jeg vil si at den viktigste jobben som gjøres for at barn og unge skal ha det bra på skolen, er det langsiktige og systematiske arbeidet med å skape trygge og gode skolemiljø.

Opplæringsloven kapittel 12 fastsetter at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring. Skolen har plikt til å arbeide kontinuerlig for at elevene skal ha et trygt og godt skolemiljø, og den skal ikke godta krenkende oppførsel, som f.eks. mobbing, vold, diskriminering og trakassering.

De tallene som representanten er inne på – selvmordstallene i Norge – understreker virkelig behovet for et sterkt og helhetlig forebyggende arbeid. Barn og unge må lære om psykisk helse, f.eks. hva som er normale følelser og reaksjoner, hvordan vi kan håndtere dem, og hva man kan gjøre for å ta vare på sin egen psykiske helse.

Gjennom det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring skal skolen gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, som gir muligheter for å ta ansvarlige livsvalg.

Det er skolen og lærerne som kjenner elevene sine, og som vet hvilke undervisningsopplegg og programmer som fungerer best. Skolene og lærerne har derfor stor frihet til å bestemme hvordan de vil undervise om livsmestring og psykisk helse innenfor rammen av læreplanverket. Samtidig oppgir skoleeiere og skoleledere at det er et større behov for støtte til arbeidet med det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring.

Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet er i gang med å utvikle en kompetansepakke om folkehelse og livsmestring, der psykisk helse inngår. Formålet er å utvikle en nettbasert kompetansepakke, som med utgangspunkt i læreplanverket kan bidra til refleksjon om hva arbeid med folkehelse og livsmestring i og på tvers av fag kan handle om, og skal dekke bredden i det tverrfaglige temaet. Kompetansepakken skal etter planen være klar høsten 2026.

Lærere i dag gjør en svært viktig jobb for å se og følge opp elever. Samtidig kan vi ikke legge alt ansvaret på læreren og skolen alene. Barn og unge som har behov for helsehjelp, må få dette i helsevesenet. Et godt lag rundt barn og unge er avgjørende, noe regjeringen understreker i oppvekstmeldingen «Tro på framtiden – uansett bakgrunn». Der har vi tiltak for å styrke samarbeidet mellom tjenestene og styrke muligheten for kommunene til å gi et helhetlig tilbud til barn og unge.

Monica Molvær (H) []: Jeg er glad vi deler bekymringen, for bak disse nye selvmordstallene finnes det ungdomsrom som står tomme, foreldre som aldri får igjen barna sine, og klassekamerater som sitter igjen med spørsmålet: Kunne noen ha sett dette tidligere? Veldig ofte starter det i det små – mobbing, trivsel, sosiale medier, en elev som trekker seg litt unna, en som slutter å møte opp, en som føler seg ensom altfor lenge. Samtidig ser vi at flere og flere unge sliter med psykisk helse, og altfor mange mister fotfestet lenge før voksenlivet egentlig har begynt.

Skolen må være en plass med mer enn læring. Det må være et sted der ungdommene og barna blir sett i tide. Hvordan kan statsråden sikre at vi har et sterkere lag rundt elevene, og at skolene har verktøy for å fange opp de unge tidlig nok?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Dette er ikke et arbeid vi kan gjøre alene. Dette er et arbeidet som må foregå på nasjonalt nivå, regionalt nivå og lokalt nivå i nærmiljøet, på den enkelte skole, i den enkelte klasse og i det enkelte nærmiljø og nabolag. Regjeringen skal sette gode rammer for dette arbeidet. Vi har satt i gang flere tiltak for å ta vårt ansvar, bl.a. helhetlig system for kompetanseutvikling for ansatte i skole og barnehage, egne tilskuddsordninger til skolemiljøteam og beredskapsteam, tydelige anbefalinger om mobilbruk, en tiltakspakke mot bekymringsfullt skolefravær, tydeligere forventninger til inkluderende russetid og òg klare regler for når ansatte kan gripe inn fysisk eller mot psykiske krenkelser når det skjer mot medelever.

Monica Molvær (H) []: Mange unge som sliter, møter i dag også lange ventelister, og det er færre tilbud enn det var før. Under Arbeiderpartiets regjeringstid har flere private tilbud innen psykisk helse blitt lagt ned, og mange kommuner melder om et stort press på skolen og ressursene de kan sette av til elevene. Skolehelsetjenesten er kanskje det aller viktigste lavterskeltilbudet man har tilgjengelig på skolen. Det er en tjeneste som faller mellom to stoler, spesielt på videregående, hvor det er fylkeskommunen som driver, men kommunen som skal levere tjenesten. Det finnes egentlig ingen sammenheng. Det er egentlig en lottotrekning hvilken kommune den videregående skolen man går på, ligger i, og hva slags ressurser de har. Hvordan vil statsråden jobbe med å sikre at alle har lavterskeltilbud på skolen?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Som sagt gjør vi flere grep allerede, og loven er tydelig. Vi forutsetter at skoleeierne faktisk oppfyller det som Stortinget har bestemt, og setter inn de tiltakene som virker. Jeg vet, i likhet med representanten, og som hun beskriver, at det er store forskjeller noen steder, for det betyr noe hvem som styrer kommunen. Det betyr noe om de lokale folkevalgte velger å prioritere forebyggende arbeid, som skolehelsetjeneste, flere lærere, flere miljøterapeuter eller andre ansattgrupper inn i skolen, eller om de velger å kutte det, for så å putte penger på disposisjonskontoer, kutte i eiendomsavgiften e.l.

Spørsmål 15

Presidenten []: Dette spørsmålet, fra representanten Marius Arion Nilsen til fiskeri- og havministeren, er overført til kunnskapsministeren som rette vedkommende.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: «Norsk sjøfart og norske sjøfolk har en historisk tung og viktig betydning for Norge. Vi trenger flere norske sjøfolk, ikke bare for å øke andelen norske sjøfolk, men også for å erstatte de som går av med pensjon, eller går til oppgaver på land. Maritim videregående skole Sørlandet har røtter tilbake til kontraheringen av fullriggeren Sørlandet, og har utdannet norske sjøfolk i et århundre. Skolen har fra august utvidet sin virksomhet fra 60 til 90 elever, men skolens særtilskudd har ikke fulgt etter.

Når kommer regjeringen med dette?»

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Maritim næring er viktig for Norge, og de norske sjøfolkene har høy kompetanse. Norge har lange maritime tradisjoner og har i over 150 år vært en betydelig skipsfartsnasjon med global tilstedeværelse. Regjeringen vil utarbeide en ny maritim strategi som bidrar til å gjøre Norge tryggere, mer konkurransedyktig og grønnere. Regjeringen skal gjennomgå den maritime politikken og ruste den for en ny tid, i tråd med Regjeringens plan for Norge.

I Norge har vi maritime utdanningsløp på videregående- og fagskolenivå, i tillegg til utvalgte maritime utdanninger på universitets- og høyskolenivå. Jeg er glad for at vi er med på å finansiere det videregående tilbudet gjennom finansieringen av to private skoler som har skoledrift på skip, Maritim Videregående skole Sørlandets MS Lofoten og Unge Sjømenns Kristelig Forenings MS Gann.

Maritim Videregående skole Sørlandet er godkjent etter privatskoleloven og mottar ordinært tilskudd per elev over Kunnskapsdepartementets budsjett. Skolen fikk nylig, som påpekt i spørsmålet, godkjent økning i elevtallet fra 60 til 90 elever, og det ordinære tilskuddet gis etter samme sats som for utdanningsprogrammet teknologi- og industrifag, og utbetales med 85 pst. av gjeldende sats. Satsen for 2026 er 209 700 kr per elev. Det totale tilskuddet til skolen vil derfor øke når skolen tar inn flere elever, i henhold til godkjenningen.

I tillegg til det ordinære tilskuddet per elev får skolen et særtilskudd. Særtilskuddet skal kompensere for ekstrakostnader knyttet til skoledrift på skip. Særtilskuddet til skolen i inneværende års budsjett utgjør 12,7 mill. kr. Særtilskuddet er budsjettstyrt, og nivået på bevilgningene bestemmes det enkelte år i arbeidet med de årlige statsbudsjettene.

Det er altså ingen automatikk i at særtilskuddet til private skoler skal øke i takt med elevtallet. Dette er allerede hensyntatt i det ordinære elevtilskuddet. Det forventes at skolene tilpasser aktiviteten etter tilskuddet og skolepengene, og en eventuell økning av særtilskuddet vedtas av Stortinget i forbindelse med behandling av statsbudsjettet.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: Jeg takker for svaret. Det er godt å høre at regjeringen kommer med en plan og en strategi, men det blir jo veldig mange planer og strategier. Her har man en konkret skole som utdanner morgendagens sjøfolk, som vi trenger mange flere av. Det blir et stort frafall i tiden som kommer, i forbindelse med pensjoner, og den maritime karrieren har blitt mye kortere. Man reiser til sjøs, og etter en stund kommer man på land igjen og har en administrativ jobb. Det er særdeles viktig å ivareta norske sjøfolk og rekrutteringen.

Det er helt riktig, som statsråden sier, at tilskuddet per elev har økt, men det medfører en vesentlig større grad av slitasje og andre belastninger på en skole, spesielt en maritim sjøgående skole – et skip. Ser ikke regjeringen at behovet for mer vedlikehold og økt finansiering er til stede ved en økning i elevtallet på 50 pst.?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg deler representantens engasjement når det gjelder det å ivareta norske sjøfolk og rekrutteringen. De har fått økt bevilgning i tråd med økningen i elevtallet, så sånn sett bevilger vi mer enn tidligere. Det er særtilskuddet det er opp til Stortinget å eventuelt behandle.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: Vi er ikke uenige her; det høres ut som vi er helt enige. Men: En økning på 50 pst. større elevmasse – som jo er kjempebra, vi må utdanne så mange sjøfolk som mulig – vil jo medføre større krav og større kostnader i forbindelse med vedlikehold, tilrettelegging på skip og en del andre faktorer som ikke nødvendigvis dekkes fullt og helt av elevtilskuddet.

For å sikre kontinuerlig og varig drift, for å kunne ha nok seilingsdøgn og for å kunne være en ekte maritim skole som ivaretar og utdanner morgendagens sjøfolk, hadde det vært naturlig å se på en økning i særtilskuddet, spesielt tilpasset det andre skipet som ble nevnt, Gann, som har en høyere sats – det er riktignok et større skip. Ser ikke regjeringen at man har gitt tilsagn til at man skal utdanne mange flere elever uten at tilstrekkelige midler følger med?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg er veldig glad for at norske ungdommer – vi har hvert fall sett det de senere årene – har søkt seg inn på de maritime fagene. Det er veldig, veldig bra, det trenger vi. Jeg har selv familie som har bakgrunn som sjøfolk, så jeg deler absolutt viktigheten av at vi er i stand til å utdanne og styrke dem som skal være på sjøen framover og for å få til økt rekruttering.

Dette er et budsjettspørsmål. Som også representanten viser til, er det sånn at MS Gann, som tilbyr utdanningsprogrammene elektro-, data-, teknologi og industri-fag, har fått noe bevilgning på grunn av hybridiseringen av skoleskipet sitt. Fordi det er noen forskjeller i særtilskuddet som strekker seg tilbake i tid og har historiske årsaker, vil det for dette skipet bli et budsjettspørsmål for Stortinget.

Spørsmål 16

Finn Krokeide (FrP) []: «Regjeringen har i Prop. 57 L (2025–2026) fremmet forslag om endringer i straffeloven. Dette er oppfølging av et anmodningsvedtak i Stortinget. Lovendringene gjelder kriminalisering av involvering av mindreårige i kriminalitet i et eget straffebud. Med regjeringens lovforslag vil det ikke være adgang til å benytte kommunikasjonsavlytting eller dataavlesing for å håndheve de nye straffebudene.

Mener statsråden det bør være adgang til kommunikasjonsavlytting og dataavlesning under etterforskningen av overtredelser av de foreslåtte straffebudene?»

Astri Aas-Hansen (A) []: Regjeringen fremmet nylig forslag om et nytt straffebud om involvering av mindreårige i kriminalitet. Formålet med forslaget er å markere tydelig det klanderverdige ved å involvere mindreårige i kriminalitet, og sikre at domstolene kan idømme straffer som gjenspeiler alvoret ved slike handlinger.

Straffeprosesslovens system er at kommunikasjonsavlytting og dataavlesing som hovedregel bare kan benyttes ved mistanke om lovbrudd som kan straffes med fengsel i ti år eller mer. Dette er et utslag av at lovgiver har forutsatt at slike tvangsmidler kun skal brukes til etterforskning av meget alvorlig kriminalitet. Regjeringen har foreslått at strafferammen for å involvere mindreårige i kriminalitet settes til fengsel i tre år. I tillegg foreslås en egen bestemmelse om grov overtredelse med en strafferamme på seks år. De foreslåtte strafferammene innebærer at det etter lovens hovedregel ikke vil være adgang til å benytte kommunikasjonsavlytting og dataavlesing ved etterforskningen.

I straffeprosessloven er det likevel gjort enkelte unntak fra dette, slik at det er åpnet for kommunikasjonsavlytting og dataavlesing også ved etterforskningen av enkelte straffebud med lavere strafferamme. Det må imidlertid være tilstrekkelig grunn til åpne for bruk av slike metoder, og slik metodebruk må anses forholdsmessig.

I tilfeller hvor mindreårige involveres i alvorlig kriminalitet, vil det etter omstendighetene være adgang til å foreta kommunikasjonsavlytting og dataavlesing ved etterforskningen av det underliggende lovbruddet. Det samme gjelder hvis det foreligger mistanke om menneskehandel. I en del alvorlige tilfeller vil det dermed kunne benyttes kommunikasjonsavlytting og dataavlesing ved etterforskningen av saker som gjelder involvering av mindreårige i kriminalitet.

Det er viktig for regjeringen at overtredelser av det nye straffebudet kan håndheves effektivt. Siden kontakten mellom kriminelle nettverk og mindreårige i stor utstrekning skjer på sosiale medier og krypterte plattformer, kan det være behov for å benytte kommunikasjonsavlytting og dataavlesing ved etterforskningen selv om det underliggende lovbruddet ikke er så alvorlig at loven åpner for bruk av slike metoder. Jeg er derfor åpen for å vurdere om det bør gis tilgang til slike metoder. Ved vurderingen av om det bør åpnes for den typen tvangsmidler, må det tas hensyn til effektiv kriminalitetsbekjempelse og avveie dette mot hensynet til den enkeltes personvern og rettssikkerhet – som en jo gjør når en vurderer metoder. Det foreslåtte straffebudet vil kunne ramme involvering i mindre alvorlige lovbrudd som ikke har noen tilknytning til organisert kriminalitet. Kommunikasjonsavlytting og dataavlesing er inngripende etterforskningsmetoder, og de bør antakelig da begrenses til de mest alvorlige tilfellene.

Finn Krokeide (FrP) []: Takk for svaret. I den proposisjonen regjeringen har levert til Stortinget, framgår det at Økokrim tok opp nettopp denne problemstillingen i sitt høringsinnspill. Departementet viser da til manglende utredning og høring av dette som begrunnelse for at dette ikke er vurdert av departementet. Det er veldig pussig da det tross alt er tale om et straffebud som i stor grad skal ramme handlinger som skjer digitalt. Hva er grunnen til at et så sentralt spørsmål som dette ikke ble utredet og vurdert? Vil statsråden ta initiativ til en lovendring for å sikre prosessuell adgang til bruk av kommunikasjonsavlytting og dataavlesing?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Som jeg sa i mitt svar, er jeg er åpen for, også i lys av innspillet fra Økokrim, å vurdere om det bør åpnes for kommunikasjonsavlytting og dataavlesing ved mistanke om overtredelse av det nye straffebudet, og da antakelig begrenset til de grove overtredelsene. Som representanten sier, er den situasjonen vi særlig ønsker å ramme, nettopp kriminelle nettverk som rekrutterer eller forsøker å rekruttere barn og unge. Erfaringene nå er at den rekrutteringen gjennomgående skjer på digitale plattformer. Det er klart at det at vi får et lovverk hvor særlig de alvorlige overtredelsene også lar seg effektivt etterforske av politiet, er et viktig hensyn, og det har vekt i en sånn vurdering.

Finn Krokeide (FrP) []: Som vi da er enige om, gjelder dette et straffebud som i stor grad vil rette seg mot handlinger som skjer digitalt. Medienes dekning har også tydelig vist at det uønskede samfunnsfenomenet man vil til livs her, der mindreårige rekrutteres til å begå alvorlig kriminalitet, i hovedsak skjer på sosiale medier.

For at det nye lovverket skal bli effektivt for å forhindre at mindreårige rekrutteres til kriminalitet, er det derfor viktig at politiet og påtalemyndigheten har adgang til den arenaen hvor kriminaliteten foregår. Hvis ikke vil bestemmelsen i stor grad bare blir brukt til å pådømme forhold i etterkant. Man klarer altså ikke å komme inn i forkant og forhindre at mindreårige blir rekruttert og kriminaliteten blir begått. Nå oppfatter jeg at statsråden er enig i disse premissene, så da blir mitt spørsmål: Hvorfor var ikke dette en del av den proposisjonen og det lovforslaget regjeringen nå har framlagt for Stortinget?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Som representanten sier: å kunne avverge rekrutteringen, eller involveringen i seg selv, er jo det aller viktigste. Jeg veldig glad for at vi har et politi som er dyktige på dette, som oppdager rekrutteringsforsøk, oppdager annonsene, og som har klart å avverge veldig mange rekrutteringer og handlinger. Det er bra, og det viser også at det er etterforskningsmetoder der nå som en kan bruke. Som jeg også sa i mitt svar, vil det underliggende lovbruddet – hva man rekrutteres til – kunne ha betydning for hvilke metoder man har tilgang til, og det samme hvis det gjelder menneskehandel.

Nå har vi jo valgt å dele lovbudet inn både et alminnelig og et grovt. Økokrims innspill er som sagt noe jeg tar til meg, og jeg ser at dette kan man vurdere.

Spørsmål 17

Fra representanten Bent-Joacim Bentzen til justis- og beredskapsministeren:

«Et resultat av nærpolitireformen er at veldig mange polititjenestesteder ble lagt ned i Norge. Senterpartiet advarte den gang sterkt mot dette, siden man ville ende opp med et dårligere polititjenestetilbud og svekket beredskap, noe som også er erfaringen mange steder i etterkant. Nå er det iverksatt lokale prosesser som bidrar til ytterligere sentralisering av politiet.

Kan statsråden garantere at hun vil sette en stopper for ytterligere sentralisering av norsk politi?»

Presidenten []: Spørsmålet er trukket.

Spørsmål 18

Kjersti Toppe (Sp) []: «Vest politidistrikt ønskjer å gjere store endringar i politstasjonsstrukturen, og føreslår blant anna å slå saman fleire politistasjonsdistrikt i Stor-Bergen og Hardanger/Voss, og leggje ned politistasjonane på Osterøy og Vaksdal. For Senterpartiet er det viktig å sikre tenester nært folk i heile Noreg. Politidistriktet er frå før det distriktet i landet med færrast politifolk per 1 000 innbyggjarar.

Vil statsråden akseptere ei ytterlegare sentralisering av politiet i Vest politidistrikt, slik forslaget legg opp til?»

Statsråd Astri Aas-Hansen []: I Norge skal alle være trygge, uansett hvor en bor og hvilken bakgrunn en har. Politiet skal være til stede i folks hverdag. For Arbeiderparti-regjeringen er det derfor viktig at vi har et nært og synlig politi med tilstedeværelse over hele landet, som sikrer gode polititjenester til våre innbyggere.

Som representanten vet veldig godt, siden hun satt i Støre-regjeringen de første årene etter stortingsvalget i 2021, har regjeringen prioritert politiet og styrket budsjettet med 6,5 mrd. kr siden 2021. Samtidig ser vi at politiet også må se på hvordan de best utnytter sine ressurser.

Jeg har blitt gjort kjent med at Vest politidistrikt har et pågående utviklingsprosjekt der de ser på strukturene i politidistriktet og hvilken strategisk retning distriktet skal ha framover. Målet er ifølge Vest politidistrikt at distriktet skal ha en bærekraftig, moderne og operativ struktur som gir best mulig tjenester til innbyggerne. Forslaget endrer ikke bemanningen i distriktet, resultatene politiet skal levere, eller politioperative vurderinger. Jeg mener at beredskap, trygghet og gode tjenester først og fremst kommer av at politiet er til stede der folk ferdes, og at politiet kommer og er til stede når innbyggerne trenger det – uansett hvor i landet en bor.

Bedre utnyttelse av ressurser, basert på politifaglige vurderinger og lokale behov, gir også mer politi for pengene. Jeg er derfor opptatt av å gi politiet handlingsrom og forutsigbarhet til å disponere egne ressurser på den mest hensiktsmessige måten for å sørge for at vi får de beste polititjenestene vi kan, i tråd med politiske målsettinger og ambisjoner.

Forslaget representanten viser til, skal nå – som jeg har fått opplyst – på høring i kommunene og drøftes med organisasjonen i politiet. Det er derfor for tidlig å si hva som vil bli resultatet av det nevnte utviklingsprosjektet, men for meg er det viktig å påpeke at eventuelle endringer i et politidistrikt skal bidra til å sikre bedre tjenester til innbyggerne. I Norge skal alle være trygge, uansett hvor de bor.

Kjersti Toppe (Sp) []: At alle skal vera trygge uansett kor ein bur, er det ikkje alle som meiner at den nye retninga i Vest vil sikra. Det er difor eg tar opp dette med statsråden.

Regjeringa har sett ned eit politirolleutval, som skal staka ut kursen for framtidas politi. Eg meiner det er spesielt at Vest politidistrikt varslar ei ny strategisk retning som eg meiner går vekk frå nærpolitiet, og ikkje ventar på kva politirolleutvalet tilrår. Dei skal jo òg koma med si tilråding.

Mitt spørsmål går no på om statsråden ser dette dilemmaet, og om ho vil sikra at endeleg avgjerd om framtidig struktur i Vest politidistrikt vert utsett til etter at rapporten til politirolleutvalet er lagt fram og behandla.

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Det jeg mener er riktig framgangsmåte her, er å se på hva en til slutt lander på når Vest politidistrikt har gjennomført denne gjennomgangen, hatt dialog med kommunene og politiorganisasjonene og også tatt i betraktning de klare politiske føringene som er gitt, med at vi skal ha et politi som er trygt og nært innbyggerne. Formålet må jo være at distriktet har bedre muligheter for tjenesteplanlegging og utnyttelse av ressursene sine, samtidig som vi er helt tydelige på at politiet skal være til stede for folk i hele Norge.

Det er klart at politirolleutvalget også gjør et arbeid, men det leverer i mars neste år. Det vil ligge lenger framme i løypa før en har sett hva som kommer der og behandlet det, og … (presidenten klubber). Svar følger!

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg synest òg det er eit paradoks at politikontor i Vest no kan verta lagde ned, utan at ein har retta opp bemanningssituasjonen. Vi er jo det politidistriktet i landet med færrast politifolk per 1 000 innbyggjarar. Eg vil spørja om statsråden ikkje ser at dette er viktig å retta opp i.

Vest politidistrikt skriv – som statsråden òg sa – at målet med den nye strukturen er at innbyggjarane skal få best moglege tenester, både der dei bur, og når dei treng det mest. Når dette i realiteten betyr at Osterøy, Vaksdal og folkerike bydelar som Åsane og Fana, mistar sine lokale politistasjonar, er det få som forstår at dette skal sikra innbyggjarane best moglege tenester der dei bur. Meiner statsråden at dette vil sikra eit førebyggjande politi, eit politi som kjenner lokalsamfunnet i desse kommunane og bydelane?

Statsråd Astri Aas-Hansen []: Det lå et premiss i selve spørretimespørsmålet som går på sentralisering. Det er en av grunnene til at jeg mener en her må avvente og se resultatet av hva det er de kommer med, særlig etter at en også har snakket med kommunene og organisasjonene i politiet. Hvis en samtidig sier at tjenestene skal være like gode eller bedre, at folks nærhet, altså det at en har et nært og tilstedeværende politi, skal være like godt eller bedre, mener jeg at det da er vanskelig for meg å bruke begrepet sentralisering. Hvis de nå vil komme med en utredning som viser at dette er det det gir oss, synes jeg at vi faktisk skal ta oss tid til å se på det og diskutere det når det kommer.

Spørsmål 19

Fra representanten Remi Sølvberg til barne- og familieministeren:

«Den ferske fosterhjemsundersøkelsen, gjennomført av Norsk fosterhjemsforening, viser blant annet at 51,7 pst. av fosterforeldrene sier at fosterfamiliens økonomiske trygghet er svekket etter at de tok på seg fosterhjemsoppdraget. Bare 26,8 pst. av de spurte sier at de kan tenke seg å ta på seg et nytt fosterhjemsoppdrag, mens 63 pst. vil ikke, eller er usikre på om de vil, anbefale andre å bli fosterhjem.

Hva gjør statsråden for å sikre at vanlige familier ikke må ta en stor økonomisk risiko for å være fosterforeldre?»

Spørsmål 20

Fra representanten Tone Wilhelmsen Trøen til barne- og familieministeren:

«Spilleavhengighet kan få svært alvorlige konsekvenser, i ytterste fall også føre til selvmord.

Hvordan vil statsråden sikre at de økonomiske konsekvensene av spilleavhengighet tas på større alvor, særlig knyttet til gjeld, tap av arbeidsevne og økt belastning på offentlige tjenester, og mener statsråden dagens hjelpetilbud og forebyggende innsats er godt nok til å hindre at mennesker havner i alvorlige økonomiske problemer som følge av spilleavhengighet?»

Presidenten []: Spørsmålene 19 og 20 er utsatt til neste spørretime.

Referatsaker

Sak nr. 3 [13:17:49]

Referat

Presidenten []: Det foreligger ikke referat.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Møtet hevet kl. 13.18.