Benjamin Jakobsen (A) [10:01:37]: Jeg vil begynne innlegget med å takke statsråden for redegjørelsen. Som statsråden også nevner, er likestilling noe som ofte debatteres. Det vekker sterke følelser i oss også, og det er kanskje fordi likestilling i bunn og grunn handler om rettferdighet.

Likestilling angår oss alle, og når vi løfter rettighetene til en gruppe i samfunnet, kommer det oss alle til gode. Samtidig handler ikke likestilling nødvendigvis om at alle skal bli behandlet likt, det handler om å anerkjenne at ulike grupper møter ulike hindringer. Vår jobb er derfor å fjerne de hindringene og sørge for at alle får de samme mulighetene.

Vi skal være stolte av at likestillingen i Norge er kommet langt. En fersk rapport fra CORE – Senter for likestillingsforskning viser at 63 pst. ønsker at likestillingen skal føres videre. Selv om rapporten viser en noe lavere oppslutning sammenlignet med forrige rapport, kan vi konstatere at likestillingen fortsatt står sterkt i Norge – heldigvis.

Selv om likestillingen er kommet langt, er det fremdeles slik i 2026 at vi har en del utfordringer. Kvinner tjener fremdeles 88 pst. av det menn tjener. Menn er fremdeles overrepresentert i selvmordsstatistikken. 40 pst. av skeive utsettes for hatkriminalitet, og etniske minoriteter opplever fremdeles daglig rasisme og diskriminering.

Et åpent og liberalt demokrati måles ut fra hvor godt det ivaretar grupper som ofte ellers blir marginalisert. I år markerte vi at det var 25 år siden drapet på Benjamin Hermansen her i Oslo. I fjor ble Tamima drept på jobb i barnevernstjenesten i Oslo. I august 2019 ble Johanne drept i Bærum. Disse tre hendelsene står som tydelige bevis på at det fremdeles finnes rasisme i Norge, og at den altfor ofte ender i forferdelige handlinger.

Siden Arbeiderpartiet inntok regjeringskontorene, har vi gitt likestillingsarbeidet et løft:

• Vi har styrket fedrekvoten til 15 uker. På den måten får også far mulighet til å være hjemme med barnet det første leveåret.

• Vi har innført en samtykkelov.

• Vi har styrket retten til selvbestemt abort.

• Vi har fått på plass en ny barnelov som fokuserer på et mer likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd.

• Vi har styrket retten til heltid i arbeidsmiljøloven.

• Vi har innlemmet CRPD i menneskerettsloven.

• Vi har styrket innsatsen mot rasisme og diskriminering.

Mange av de punktene jeg nevnte nå, har hele eller deler av høyresiden motarbeidet – akkurat som de historisk sett har motarbeidet mange av de største og viktigste reformene på likestillingsfeltet. Dette er ikke tilfeldig, og vi ser nå i land etter land der ytre høyre-partier sitter med makten, at likestillingen settes under et stadig større press. Dette gjelder særlig kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og grunnleggende rettigheter for LHBTIQ+-personer.

Arbeiderpartiets svar på denne utviklingen skal være mer likestilling, flere rettigheter og mer trygghet for de gruppene som opplever diskriminering som følge av kjønn, etnisitet, religion og seksuell legning. Det gjør vi fordi vi vet at likestilling ikke kommer av seg selv. Vi vet hva likestillingen betyr, ikke bare for samfunnet vårt som helhet, men også for den enkelte. Det at en far får mulighet til å knytte bånd med sitt barn, at jenter på lik linje med gutter får avtjene førstegangstjeneste, og at alle har rett til å elske den de vil: Det er resultatet av en likestillingspolitikk som gjør samfunnet vårt rikere og forskjellene mellom folk mindre.

Silje Hjemdal (FrP) [10:06:11]: Jeg vil takke ministeren for redegjørelsen. Jeg synes det var spesielt fint at hun denne gang også trakk fram bl.a. kvinnehelse og ikke minst vold i nære relasjoner. Det har vi utfordret på tidligere når det gjelder disse redegjørelsene.

Det er nemlig sånn at vold i nære relasjoner kanskje fremdeles er en av våre livstids største likestillingsutfordringer. Det å være kvinne i eget hjem er for mange rett og slett veldig farlig. Det anslås at dette koster samfunnet rundt 93 mrd. kr hvert eneste år, og da har man egentlig ikke begynt å ta innover seg de menneskelige kostnadene. Det skal selvfølgelig tas på største alvor, og vi skal heller ikke underkjenne at også menn blir utsatt for vold, men det er særskilt viktig å nevne det også i denne debatten.

En annen problemstilling er en særs utfordrende stilling for spesielt minoritetskvinner, som er utsatt for sterk, negativ sosial kontroll. Den nye rapporten som kom forleden dag, viser knusende tall og en sterk økning også i henvendelser og saker til kompetanseteamet som jobber med dette.

To konkrete eksempler på at man har forsøkt å gjøre noe, men at lite skjer, er at jeg i to spørsmål om saker som angår dette, har fått påvist at få faktisk domfelles for det. Ingen er dømt for kjønnslemlestelse i Norge, til tross for at vi vet at unge jentebarn fremdeles utsettes for det. Det er også svært få som er dømt for å medvirke til barneekteskap. Det var en stor sak i flere runder i Stortinget de siste årene på at det var noe man virkelig skulle ta på alvor. Det viser at vi har en lang vei igjen å gå.

En ting er lovgivningen, men det handler også om implementeringen ute. Det handler om oppfølging. Det handler om ressurser til politiet, ikke minst til påtalemyndighet. Men det handler også om at dersom man skal ta negativ sosial kontroll på alvor, så er man faktisk nødt til å stramme inn og gi politi og påtalemyndighet de virkemidlene som de trenger for å bekjempe denne alvorlige formen for kriminalitet.

Videre er det mye man kan si om denne redegjørelsen. Det ble kort nevnt litt om gutter og menns utfordringer. Dessverre, når Fremskrittspartiet i etterkant har fremmet forslag om en kjønnsnøytral likestillingslov for å få bukt med dette og for at gutter og jenter skal behandles likt, har vi fått signaler fra ministeren på at det vil være uaktuelt å støtte. Det synes jeg er synd, for det er nå over to år siden mannsutvalget la fram sin rapport, som viste at gutter og menns utfordringer i dagens Norge ikke tas tilstrekkelig på alvor.

Vi har nå fremmet et konkret forslag som mannsutvalget også har tatt opp, men som Fremskrittspartiet ved flere anledninger tidligere har tatt til orde for. Det er litt dumt at man ikke er villig til å gjøre noe med lovverket, som også ville vært et særdeles sterkt og viktig signal til unge menn og gutter som i dag føler at deres utfordringer ikke tas på tilstrekkelig alvor. Det kommer vi nok tilbake til også i senere innlegg og debatter.

Jeg vil også, når representanten Benjamin Jakobsen fra Arbeiderpartiet viser til at det er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, peke på x antall rapporter som viser hvorfor det er slike forskjeller, og hvordan man kan regne på dette. Konsekvent å si at kvinner tjener 88 pst. av menns lønn, er rett og slett villedende, og vi har en lovgiving som slår klart fast at lønnsdiskriminering på bakgrunn av kjønn ikke er lov.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:11:35]: Likestilling er en avgjørende grunnpilar i vårt samfunn. For oss i Høyre handler dette om frihet – frihet til å leve sitt eget liv, helt uavhengig av hvilket kjønn du har, hvilken bakgrunn du har, eller hvem du elsker. Likestillingsredegjørelsen for 2026 har innhold, men den fremstår også i stor grad som en repetisjon av tidligere år, med oppdaterte tall. De samme utfordringene beskrives, de samme tiltakene løftes frem, og de samme løftene gjentas.

La oss begynne med det vi er enige om. Vi deler bekymringen for utviklingen internasjonalt, hvor rettigheter er under press, særlig for kvinner og LHBT+-personer. Det gjør det viktig at Norge tydelig står opp for likestilling, både innenfor og utenfor Norges grenser. Vi er også enige om at hatprat og diskriminering må bekjempes, at politikken må være kunnskapsbasert, og at vi er avhengig av gode data for å gjøre viktige og riktige tiltak. Vi deler alvoret i kampen mot vold i nære relasjoner, en av de største truslene mot frihet og likestilling i Norge i dag.

Politikk handler ikke bare om å beskrive utfordringer, det handler om å løse dem. Det er derfor bemerkelsesverdig at statsråden ikke omtaler regjeringens egen likestillingsstrategi for 2025–2030 i redegjørelsen. Hvordan følges målene opp i de ulike departementene? Hvilken fremdrift er oppnådd? Her mener vi at Stortinget har behov for svar. Man er ett av fem år ute i strategiens løpetid. Det samme gjelder arbeidet med gutter og menns utfordringer. Mannsutvalget ble nedsatt i 2022 og leverte i 2024. En stortingsmelding er varslet i 2026, og dersom Stortinget skal hastebehandle den, som regjeringen har brukt to år på, blir det vedtak i Stortinget først i 2027. Det betyr fem år med prosess for å få frem en stortingsmelding om gutter og menns utfordringer, samtidig som anbefalingene fra utvalget jo er tydelige. Vi må lykkes bedre med tidlig innsats for gutter i barnehage og skole. De trenger tiltak nå, ikke flere år med utredninger.

I arbeidet mot vold og overgrep vises det til planer vi har kjent lenge. Samtidig skjer partnerdrap og vold fortsatt. Vi ser at vold og overgrep begrenser liv og frihet. Det gjør kvinner utrygge og mindre synlige. Likestilling handler om det motsatte: å kunne delta fritt i samfunnet, uten frykt. Derfor trengs det tiltak som virker. Høyre synes det går for sakte med å rulle ut omvendt bruk av voldsalarm, som er et tiltak som flytter belastning fra offer til gjerningsperson. Høyre har fremmet en rekke forslag hvor vi ønsker i større grad å beskytte friheten til den som utsettes for vold, ikke begrense den.

Kvinnehelse er et annet område hvor det haster. Det er også nevnt i redegjørelsen, noe som er bra. Kvinnehelseutvalget dokumenterte i 2023 betydelig kunnskapsgap og systematiske forskjeller. Jeg vil rose regjeringen for å ha tatt mange viktige initiativ innenfor kvinnehelse, men det gjenstår også mye. Vi må prioritere tøffere, og derfor er jeg glad for at et enstemmig storting i forrige uke støttet forslag om å redusere kunnskapsgapet og sikre mer likeverdige helsetjenester også for kvinner. Nå forventer vi en utvidelse av blåreseptordningen for hormonbehandling, som Høyre har foreslått. Likestilling i arbeidslivet handler om å fjerne barrierer. Vi trenger både en sterk heltidskultur og et fleksibelt arbeidsliv. Vi er bekymret for at regjeringen i større grad begrenser fleksibiliteten. En fjerner hindringer for kvinners karrieremuligheter, heltidsmuligheter og gründerskap.

Rett utenfor her, på Eidsvolls plass, står Anna Rogstad – stødig og solid, den første kvinnen som tok sete her inne i stortingssalen. Jeg er stolt av at hun står der. I tiår etter tiår var plassen omringet av menn på sokkel, ingen kvinner, som om det ikke betyr noe at halvparten av befolkningen skal være representert her inne i demokratiets viktigste sal. Det betyr noe, og vi er ikke ferdige. Kvinneandelen i Stortinget har gått ned. Fremskritt er ikke irreversible. Likestilling må vinnes om igjen og om igjen, det kommer ikke av seg selv. Det krever prioriteringer, det krever tempo, og det krever gjennomføringskraft.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:16:45]: La meg begynne med å takke statsråden for en viktig og grundig redegjørelse. Likestilling og mangfold er ikke bare temaer vi diskuterer; det er selve grunnlaget for et rettferdig samfunn. Men vi må være ærlige. Det holder ikke å beskrive utfordringene. Vi må løse dem. Ulikhet oppstår ikke av seg selv. Det skapes av politiske valg.

I dag ser vi et Norge der forskjellene øker og der likestillingen er under et stort press, og da kan vi ikke nøye oss med små justeringer. Vi trenger en tydeligere politisk retning. Vi må stå opp mot krefter som er ute etter å bryte ned ulike minoriteters rettigheter – kvinner, skeive, personer med funksjonsnedsettelser og andre som fortsatt den dag i dag ikke får sine rettigheter oppfylt. Det beste vi kan gjøre, er å fortsette kampen for likestilling for alle, for vi er ikke ferdige.

For SV handler likestilling om makt og økonomi. Det handler om hvem som har frihet i hverdagen, og hvem som ikke har det. Derfor er kampen for faste hele stillinger en av de viktigste likestillingskampene i vår tid. Altfor mange, og særlig kvinner, jobber deltid. Det er ikke fordi de vil, men fordi systemene tvinger dem til det.

Likestilling starter i oppveksten. Vi vet at altfor mange gutter faller fra i skolen, og at utdanningsvalg fortsatt er sterkt kjønnsdelt. SV mener løsningen er en skole som ser flere, en mer praktisk og inkluderende skole, og et mye sterkere fellesskap med fellesskapsløsninger som utjevner forskjeller allerede fra starten av. Derfor kjemper vi bl.a. for gratis barnehage og en skole som gir alle like muligheter.

Likestilling handler også om trygghet. Tallene for vold og overgrep er alvorlige. Vi må forebygge mer, styrke krisesentrene og følge opp langt bedre. Og vi må være tydelige. Et likestilt samfunn tåler ikke rasisme, hat og diskriminering. Hat mot likestilling og minoriteters rettigheter er ofte en del av høyreekstreme ideologier.

Likestilling i Norge er ikke noe vi har fått. Det er noe vi har tatt. Likestilling er bygget av kvinner som krevde stemmerett, av arbeidere som organiserte seg for verdighet, av mennesker som nektet å godta at hvem du er, skal bestemme hva du er verdt. Hver rettighet vi i dag tar for gitt, har vært en kamp. Historien har lært oss en ting: Når vi slutter å kjempe for likestilling, begynner den å glippe. Derfor holder det ikke å forvalte det vi har. Vi må videre, og særlig nå når mange tar til orde og angriper rettighetene våre som er kjempet fram for så mange.

Vi må våge å flytte makt, vi må våge å utjevne forskjeller, og vi må våge å ta side for rettferdighet. Likestilling er ikke et mål vi har nådd. Det er et prosjekt vi enten forsterker eller mister. SV kommer aldri til å være fornøyd så lenge noen mangler økonomisk frihet, trygghet i eget liv eller reelle muligheter.

Vi har en lang tradisjon, og vi har et ansvar for å levere et samfunn som er mer rettferdig og med mer likestilling – ikke mindre – til dem som kommer etter oss. Det er vårt oppdrag, og det er vårt valg.

Erling Sande (Sp) [10:21:36]: Eg vil starte med å takke statsråden for ei både grundig og viktig utgreiing. Her er det mykje Senterpartiet kan slutte seg til. Trass i ulike innfallsvinklar til likestilling og diskriminering er det brei politisk semje om hovudmålet: eit samfunn der alle har like rettar og moglegheiter, og der politikken er eit viktig verkemiddel for å oppnå dette.

Senterpartiet ønskjer ei rettferdig fordeling av makt, ressursar og moglegheiter, og at alle skal kunne leve eit godt liv, uavhengig av kjønn, alder, legning eller andre forhold. Målet er at menneske i heile landet skal ha reell valfridom og like sjansar til å skape seg eit godt liv.

Ei sentral likestillingsutfordring er framleis eit kjønnsdelt arbeidsliv. Kvinner er overrepresenterte i låglønsyrke, i offentleg sektor og i deltidsstillingar, særleg innanfor helse og omsorg. Dette påverkar økonomisk sjølvstende, karrieremoglegheiter og framtidig pensjon. Kampen for retten til heiltid og trygge arbeidsvilkår er avgjerande for reell likestilling.

Samtidig er mange mannsdominerte arbeidsplassar både i primærnæringa og i industrien under press, særleg i distrikta. Likestillingspolitikken må difor handle om stabile rammevilkår og eit mangfald av arbeidsplassar, slik at både kvinner og menn kan delta i arbeidslivet, uavhengig av bustad.

Omsynet til geografisk likskap er ein grunnstein i politikken til Senterpartiet, også i likestillingsarbeidet. Sentralisering og svekte tenester i distrikta rammar likestillinga. Lengre avstand til arbeid, utdanning og helse- og omsorgstenester får ofte størst konsekvensar for kvinner, som framleis tek mykje av omsorgsansvaret. Færre jobbmoglegheiter for unge kvinner i distrikta avgrensar valfridomen deira. Difor er ein aktiv politikk for distrikta òg ein god likestillingspolitikk – ikkje minst når det gjeld kampen mot nedbygging av føde- og barseltilbod.

Til slutt vil eg løfte fram to punkt. For det første må kvinnehelse bli ein tydelegare del av likestillingskampen. Nyleg har Stortinget bedt regjeringa arbeide for at blåreseptordninga kan omfatte hormonbehandling i overgangsalderen ved medisinsk behov. Det må vere eit startpunkt. Kvinnespesifikke lidingar har fått for lite merksemd, og tilboda varierer for mykje geografisk, noko som særleg rammar kvinner i distrikta.

For det andre må vi ta utfordringane til gutar og menn på alvor. Altfor mange gutar opplever at skulen ikkje er tilpassa deira behov. Dei gjer det gjennomgåande svakare i skulen, fell oftare frå i vidaregåande opplæring og er overrepresenterte blant dei som hamnar utanfor arbeid og utdanning. Eg registrerer at dette er nemnt her i dag, både av representantar frå Høgre og frå Frp, og då synest eg det er synd at desse partia sit igjen i ein skulepolitikk som i for stor grad pressar på for meir teoritung skule. Ein burde då støtte eksempelvis forslaga frå Senterpartiet i skulepolitikken om meir frileik og meir fysisk aktivitet. Det ville reelt sett kunne bety ein forskjell for mange gutar i skulen i dag. Det same gjeld det å leggje til rette for ei sterkare tilknyting mellom arbeidsliv og skule, ha meir fleksibilitet og gje fleire både unge gutar og jenter moglegheit til å bruke noko av tida i skulekvardagen til å bruke kroppen og arbeide med praktiske utfordringar.

For Senterpartiet er det avgjerande at likestillingspolitikken rommar heile breidda av utfordringar, for både kvinner og menn.

Seher Aydar (R) [10:25:48]: Jeg vil først takke statsråden for å ha holdt en god redegjørelse og for å ha snakket om ganske mange viktige temaer i løpet av den. Det er viktig. Jeg har lyst til å fokusere på noen av dem.

Det første er arbeidsliv – det er 1. mai i morgen, så det er på sin plass. Jobbene som gjøres i kvinnedominerte sektorer, er viktige og krevende, men de verdsettes ikke med gode lønns- og arbeidsvilkår. Det er for mange som jobber deltid og jakter vakter, for mye innleie og for mye stress. Mange jobber helsen av seg og blir uføre eller føler seg presset til å gå av med tidlig, lav pensjon. Med dårlig økonomi blir det også vanskelig å leve et godt, selvstendig liv eller å bryte ut av voldelige forhold. I tillegg går det ut over sykefravær og arbeidsmiljø innen sykehus, barnehager og andre velferdstjenester.

Deltidsarbeid er et stort problem i helsetjenestene. Det har vært gjort tiltak og satsinger, og det har vært formulert mål og prosjekter for å øke andelen heltid innen helse de siste årene. Det har hjulpet litt for noen grupper. Arbeidsgivere som har mange dyktige helsefagarbeidere i små stillinger, vet at de trygt kan rulle ut turnuser fulle av hull. Det er alltid noen som trenger å jobbe ekstra, som tar på seg ukurante vakter, ekstra helger eller overtidsarbeid for å sikre at lønnen holder til mat, strøm og husleie, og ikke minst til alt det som har blitt ekstra dyrt, også denne måneden. Det har de spekulert i for lenge, og nå må det være nok. Det må være slutt på at det å tilby kvinner dårlige arbeidsvilkår skal være løsningen på arbeidsgivers turnusproblem. Sånn kan vi rett og slett ikke behandle folk som står i førstelinjen i velferden vår, og som hver dag går på jobb for å sikre at vi alle har trygge og gode omsorgstjenester.

Høyt arbeidspress og belastning som følge av turnusarbeid er viktige årsaker til at folk velger deltidsarbeid eller velger å bytte jobb. Kampen for en arbeidshverdag som gjør at folk kan stå til pensjonsalder, kan ikke vinnes bare på hvert enkelt vaktrom. Det krever også politisk handlekraft.

Det er 1. mai i morgen. I den anledning minner jeg alle på at gode arbeidsvilkår, enten det er i butikk, hotell, hjemmetjenesten, barnehagen, sykehuset eller renholdsbransjen, legger grunnlaget for frigjøring og likestilling.

Statsråden var inne på hvor viktig krisesentrene er. Det er jeg helt enig i. Problemet er at krisesentre over hele landet står i en ekstremt vanskelig situasjon. Krisesentertilbudet er livsviktig for kvinnene og barna som trenger det, men vi ser at tilbudet ikke styrkes. Kommuneøkonomien og et ekstra presset boligmarked mange steder bidrar til å forverre situasjonen for kvinner som trenger trygghet. Krisesenterøkonomien og kommuneøkonomien må styrkes, samtidig som vi må gjøre grep i bolig- og leiemarkedet som sikrer at det finnes boliger til kvinner, og barn, som må komme seg ut av voldelige forhold. Vold mot kvinner er et enormt samfunnsproblem og folkehelseproblem, og det er vår plikt å gjøre alt vi kan for at mennesker som lever med vold, kan komme seg ut av situasjonen.

Som dere hører, handler dette om arbeidslivet. Det handler om boligmarkedet. Det handler om kommuneøkonomien. Det handler om de livsvilkårene vi legger til grunn for at det skal være frihet for alle og likestilling. Et av de problemene som fratar kvinner friheten, er voldtekt. En av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt, og i halvparten av tilfellene er det før de fyller 18 år. Sammenhengen mellom voldtekt og alvorlig psykiske konsekvenser, som selvmordsforsøk, er tydelig dokumentert. Voldtektene har også blitt mer brutale, og overgrepene filmes og brukes til seksuell utpressing. Å bli utsatt for voldtekt og vold har store konsekvenser. Det kan føre til ikke bare psykiske helseproblemer, men også fysiske, som kronisk sykdom, kreft og hjerte- og karsykdommer, for å nevne noe.

Det finnes en del skjevheter i maktforhold som slår hardere ut for dem som er både kvinner og minoriteter. Det handler også om bl.a. skeive og mennesker som er utsatt for rasisme. Rasisme finnes fortsatt, og det både tar liv og ødelegger liv. Derfor må vi fortsette å kjempe mot rasisme i fellesskap.

Siren Julianne Jensen (MDG) [10:31:08]: La meg begynne med å takke statsråden for ei viktig utgreiing. Men likestilling handlar ikkje berre om ambisjonar og statistikk; det handlar om liv som blir levde – i barnehagen, i klasseromma, i auditoria. I likestillingsutgreiinga som statsråden heldt, sakna eg noko: ei tydelegare erkjenning av korleis systemet sviktar mange gutar tidleg, systematisk og over tid.

Eg har sjølv jobba 15 år i skuleverket og har møtt desse gutane – ikkje som tal, men som elevar. Eg har sett gutane som kjem til barnehagen med uro i kroppen og for lite språk, og som tidleg får høyre at dei er vanskelege, og som får beskjed om å løype det av seg, mens jentene blir tilbydde å setje seg ned og snakke om det som kanskje er litt vanskeleg.

Eg har sett gutar som i småskulen har mista trua på seg sjølv før dei har fylt ti år, og eg har sett korleis dette følgjer dei vidare gjennom karakterar, fråvær og fråfall. Når vi veit at gutane i snitt presterer svakare i grunnskulen, oftare faller frå i vidaregåande skule og er stadig meir fråverande i høgare utdanning, kan vi ikkje lenger omtale det som individuelle val eller manglande motivasjon. Då er det strukturelt, og det er eit likestillingsproblem.

Gjennom åra i klasserommet har eg gong på gong sett det same mønsteret: Skulen er rigga for dei som lærer gjennom språk, konsentrasjon og stillesitjing. Mange gutar gjer ikkje det, ikkje fordi dei manglar evner, men fordi vi tilbyr for få vegar til meistring. For mange gutar blir skulen ein plass der dei alltid er litt bakpå, der dei blir møtt med korreksjon før anerkjenning og forventningar før relasjonar. Dette handlar ikkje om å senke krava; det handlar om å stille betre krav og gje betre støtte.

Statsråden understrekte i utgreiinga betydninga av like moglegheiter. Eg saknar at vi vågar å seie at like moglegheiter krev ulike tilnærmingar. Vi treng meir praktisk og variert læring, eit sterkare lag rundt elevane og systematisk tidleg innsats, særleg for gutar som strevar med språk eller emosjonsregulering. Dette er ikkje snillisme; dette er kunnskap vi har hatt i årevis, utan at vi handlar konsekvent på det.

Vi må også snakke om høgare utdanning. Som lærar har eg sett gutar som blomstrar seint, ofte når læringa blir meir praktisk, yrkesretta eller tydelegare kopla til meining – men altfor mange kjem aldri dit. I dag er gutar kraftig underrepresentert i høgare utdanning, særleg i profesjonsutdanningar som skule og helse- og sosialfag. Det svekkjer mangfaldet i viktige yrker, og det svekkjer moglegheita mange menn har for stabilitet, tilhøyrsle og livsmeistring. Når denne utviklinga får fortsette år etter år, og utan tydelege politiske mottiltak, er det ikkje lenger tilfeldig.

La meg vere heilt tydeleg: Å ta situasjonen til gutane på alvor, er ikkje å svekkje rettane til jentene. Likestilling er ikkje eit nullsumspel. Det er derimot eit svik mot likestillingsprosjektet å la ei gruppe systematisk falle bak på i ein så viktig arena som det barnehage og skule er, utan at det får ein tydeleg politisk respons. Vi skyldar desse gutane meir enn gode formuleringar.

Med 15 år i skuleverket veit eg éin ting: Gutar vil lære, gutar vil lykkast, og gutar vil høyre til. Spørsmålet er altså ikkje om dei vil; spørsmålet er om vi har rigga systemet slik at dei får moglegheita. Det er eit ansvar vi ikkje kan skyve frå oss. Det må òg vere tydelegare til stades i likestillingspolitikken til regjeringa.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:35:49]: Jeg synes statsråden trakk fram mange viktige likestillingsområder i sin redegjørelse. Jeg savner likevel at det reflekteres noe mer over hva likestilling faktisk er. Redegjørelsen legges fram som om det skulle være full enighet om hva god likestillingspolitikk er, hva som er dens mål, eller om hva vi som nasjon skal representere og målbære inn i den internasjonale likestillingsdebatten – som om Arbeiderpartiet sitter på fasiten. Men det gjør de altså ikke.

Det er også noe spesielt at statsråden i løpet av sine første minutter på talerstolen langer ut mot høyreradikale krefter og kristne organisasjoner og gir dem skylden for at likestillingen er under press. At synspunkter og aktører som utfordrer Arbeiderpartiets syn, alle skjæres over én kam og påklistres ansvar og skyld i starten av regjeringens likestillingspolitiske redegjørelse, er sannelig verdt å merke seg, samt måten hun fnyser av såkalte familieverdier på – for ikke å glemme måten hun nok en gang forsøker å slå fast at det finnes mer enn to biologiske kjønn. Det undrer meg stort at likestillingsministeren ikke har vilje til å tenke igjennom hvilke konsekvenser nettopp det kan ha for kvinners og jenters rettigheter.

Men i dag vil jeg først og fremst ta tak i forholdet mellom likestillingspolitikk og familiepolitikk. Statsråden sa i sin redegjørelse at Norge skal prioritere arbeid. Dessverre er jeg ikke overrasket. Arbeiderpartiet har alltid satt arbeidslinja foran familielinja, og det ble jo sagt rett ut at hensynet bak foreldrepengeordningen er tilknytning til arbeidslivet og å fremme likestilling mellom kjønnene. Burde ikke strengt tatt det primære hensynet bak foreldrepengeordningen være hensynet til familiene, hensynet til barna? I redegjørelsen kan det nærmest høres ut som om småbarnsforeldre først og fremst er arbeidstakere, ikke foreldre. Og når regjeringen samtidig tviholder på en rigid tredeling av foreldrepermisjonen, til tross for at tre av fire mødre sier at de ønsker seg lengre tid hjemme med barna, blir budskapet tydelig: Staten vet best, familiene får tilpasse seg, alle familier skal organisere sitt liv med barn likt, kun med økte skatteinntekter og en høy score på Arbeiderpartiets likestillingsparameter for øye. Her tenker KrF motsatt. Vi vil styrke familiene, ikke styre dem.

Likestilling er ikke tvang. Likestilling handler om frihet, om muligheten til å velge – ikke at alle skal velge likt. Det handler om frihet til å velge det som fungerer for sin familie, frihet til å fordele permisjonen slik som foreldrene selv mener er best for barnet. Når stadig flere mødre velger å ta ut ulønnet permisjon, er ikke det et tegn på at ordningen fungerer. Nei, det er et varsku. Det betyr at familiene ikke får den tiden de trenger, og det betyr at kvinner taper på pensjon, på lønnsutvikling, på feriepenger og på trygghet i arbeidslivet. Det er ikke likestilling når kvinner må betale prisen for en politikk som ikke gir rom for virkeligheten i norske hjem.

Statsråden sa også i sin redegjørelse at kjønnsfordelingen i hjemmet påvirker barnas syn på likestilling. Der er statsråden og jeg helt enige. Men barns syn på likestilling formes også av foreldre som har tid, som har trygghet, og som har overskudd. Det formes av familier som får lov til å finne sin egen balanse, ikke av en «one-size-fits-all»-modell fra Arbeiderpartiet.

Likestilling handler ikke om at alle skal gjøre det samme, men om at alle skal ha muligheten til å gjøre det som er riktig for dem. Hvis en familie ønsker at mor skal ta ut mesteparten av permisjonen, er det helt topp. Om det passer best at far tar ut mesteparten – helt strålende. Det er deres valg, deres liv, deres barn. Nettopp det er reell likestilling i 2026.

KrF ønsker seg en likestillingspolitikk som gir rom for ulike livsvalg, som støtter både mødre og fedre i foreldrerollen. For meg er det ekte likestilling at familiene får frihet til å velge det som er best for deres barn og deres liv, ikke at staten bestemmer det for dem. Når skal regjeringen slutte å forsøke å presse familiene inn i en mal som passer for Arbeiderpartiet? Det er på tide å begynne å lytte. For man kunne virkelig ikke fått en klarere tale enn det man nå har fått fra tre fjerdedeler av landets mødre om at de ønsker seg mer tid med barna. Er det ikke et kjempeparadoks at tredelingen, som ble til i likestillingens navn, nå har bidratt til det stikk motsatte?

Statsråd Lubna Boby Jaffery [10:40:54]: Likestilling angår oss alle. Regjeringens mål er et likestilt samfunn der alle kan delta og inkluderes, der ingen holdes utenfor, undertrykkes eller diskrimineres. Dette jobber vi med hver dag, og det er hele regjeringens ansvar. Vi jobber systematisk på tvers av sektorer, og vi vil følge opp OECDs gjennomgang av vårt arbeid med likestilling. Vi jobber målrettet med å sikre at vi bruker virkemidlene på en best mulig måte.

Økonomisk uavhengighet er helt sentralt for å kunne leve et fritt liv. Arbeid er viktig. Men arbeidsmarkedet i Norge er fortsatt kjønnsdelt. Vi trenger en bedre balanse, og derfor jobber vi bl.a. for at ungdom ikke skal begrenses av forestillinger om hva gutter og jenter passer til å gjøre når de velger utdanning.

Kvinner er klart mest utsatt for alvorlig vold i nære relasjoner, herunder voldtekt og partnerdrap. Forebygging og bekjempelse av vold og overgrep står sentralt for regjeringen. Vi styrker krisesentrene, tar i bruk effektive, forebyggende tiltak, og med samtykkeloven har vi tydeliggjort at all seksuell omgang skal være frivillig.

Alle mennesker skal kunne leve et fritt liv uten diskriminering, hets eller vold, uavhengig av kjønn, seksualitet, funksjonsevne, tro eller bakgrunn. Det er et ansvar vi tar nasjonalt og internasjonalt. Og i år så kan vi se at Stortinget har inkorporert CRPD i menneskerettsloven, og det er der den hører hjemme.

Likestilling er en grunnpilar i demokratiet vårt. Den gir mennesker frihet til å leve et godt liv og samfunnet tilgang til hele bredden av kompetanse og ressurser i befolkningen. Men likestillingen er under press globalt og her hjemme, og vi trenger å fornye og styrke innsatsen. Likestillingspolitikken skal være bred og inkluderende og svare på utfordringer både kvinner og menn møter i hverdagen. Likestilling er ikke et nullsumspill – et mer likestilt samfunn er bedre for alle.

Likestillings- og diskrimineringsloven skal selvfølgelig beskytte kvinner og menn på lik linje. Det gjør den allerede i dag. Vi tar gutter og menns likestilling på alvor, og jeg gleder meg til å presentere stortingsmeldingen om gutter og menns utfordringer i løpet av året. Jeg ser fram til å diskutere saken videre med Stortinget.

Når vi globalt ser et stadig økende press og angrep på kvinners rettigheter, skeives rettigheter og retten til å bestemme over egen kropp, er Norges svar mer likestilling. Vi står støtt, og vi gjør grep både politisk og finansielt.

Likestilling kommer ikke av seg selv. Den må forsvares, fornyes og utvikles.

Regjeringen fortsetter å ta ansvar for at rettigheter styrkes, og at politikken bygger på kunnskap. For likestilling handler ytterst sett om hvilket samfunn vi vil være – et samfunn med frihet, trygghet og like muligheter for alle. Det er selvsagt at vi står sammen, også internasjonalt, i kampen for mer likestilling, inkludering og mangfold.

Bente Estil (A) [10:55:57]: Først takk til statsråden for en grundig og god redegjørelse. Forrige uke kunne vi lese i Trønder-Avisa om Runa. Hun er førsteamanuensis, forsker, sanger og firebarnsmor – en høyt kompetent fagperson med hele verden som sin arbeidsplass. Likevel blir hun møtt med spørsmål som: Hvem passer barna dine? Gjør det ikke vondt i mammahjertet når du er så mye borte? Er mannen støttende til at du reiser så mye? Spørsmålene er nok godt ment, men de avslører noe viktig. Forventningene er fortsatt forskjellig, avhengig av om du er mamma eller pappa. Som Rune selv sier, får mannen hennes aldri disse spørsmålene.

Det fikk meg til å tenke tilbake på da jeg selv var trebarnsmor og valgte å arbeide i 100 pst. stilling etter hver unge. Vi fikk gang på gang spørsmålet: Du skal vel arbeide redusert nå? Det ligger 20 år tilbake, og ja, mye har gått framover med høy barnehagedekning, god fedrekvote og langt større aksept for at både kvinner og menn kan kombinere jobb og familie. Men likevel, når vi leser hva Runa opplever i 2026, ser vi at holdningene henger igjen. Forskjellen ligger ofte ikke i de formelle rettighetene, men i de små spørsmålene, antakelsene og kommentarene som antyder at kvinnenes ambisjoner må forklares, forsvares eller balanseres på en annen måte enn det mannfolkenes må.

Runa viser til forskning som forteller at en av tre kvinner forlater akademia etter å ha fått barn – men mannfolkene blir. Det handler ikke om manglende vilje eller evne, men om strukturer og forventninger som fortsatt virker, ofte stille, men effektivt.

Likestilling handler ikke om at alle skal leve livene sine likt, eller ta de samme valgene. Det handler om at valgene skal være å like legitime. Runa sier selv at neste gang hun får spørsmål på om mannen er støttende, vil svare slik: «Ja. Selvfølgelig. Det er 2026.» Det er en kommentar, men også en påminnelse. Vi har kommet langt i likestillingen, men det er noe vi må fortsette å ta vare på hver eneste dag i politikken, i arbeidslivet og i hverdagen. Derfor trenger vi fortsatt å løfte opp historier som Runa sin – ikke fordi de er unike, men fordi de fortsatt er altfor vanlige. Likestilling kommer ikke av seg selv.

Liv Gustavsen (FrP) [10:59:07]: Æresrelatert kriminalitet er ikke bare et spørsmål om vold og kontroll, men også et grunnleggende likestillingsproblem. Vi kan ikke lukke øynene for dette. Noe av det mest ubehagelige med denne kriminaliteten er hvor lett det er å se en annen vei. Det handler ikke om enkelthistorier. Det handler om systemer, normer og kontroll som styrer menneskers liv, også her i Norge. For mange unge, særlig jenter, er frihet ikke en selvfølge. Den er betinget, overvåket og begrenset.

Vi er alle kjent med at æresbegrepet kan styre hele hverdagen og få alvorlige konsekvenser – i verste fall drap. Dette er ikke kultur – dette er kriminalitet.

Ministeren løftet i sin redegjørelse fram regjeringens ambisjoner for likestilling. Hun peker på at arbeidet er komplekst og krever langsiktig innsats. Det er riktig, men nettopp derfor må vi stille det spørsmålet som kanskje ties i hjel.

Ministeren var ikke tydelig om innsatsen mot æresrelatert kriminalitet. Ministeren var heller ikke konkret om tiltakene for dem som lever under sosial kontroll. Dette kan vitne om berøringsangst. Men hva skjer da? Man er med på å tie dette i hjel, mens unge mennesker lever under press, frykt og kontroll.

Dette er ikke et marginalt problem. Det er en del av norsk virkelighet. Det krever handling, og myndighetene er de som burde gi tydelige signaler på dette, og ikke bruke strutsemetoden. Vi må tørre å snakke om det. Vi må tørre å stille krav, og vi må stå opp for dem som ikke får bestemme over eget liv. Dette handler om grunnleggende rettigheter, om frihet og likestilling, og det handler om politikeres og hjelpeapparatets ansvar, ansvaret vi har som samfunn.

Det enkleste er å se en annen vei, men det er også det farligste, og derfor er det ikke lenger godt nok med brede formuleringer og gode intensjoner. Når regjeringen snakker om likestilling, må det også gjelde de mest sårbare, de som i dag lever med kontroll, frykt og begrensning. Da må vi tørre å være tydelige, tørre å stille krav og tørre å handle. Hvis ikke svikter vi nettopp dem likestillingspolitikken er ment å beskytte.

Konstanse Marie Alvær (A) [11:01:59]: Vi må erkjenne at det fortsatt er forskjeller mellom kjønnene i dag. Når Fremskrittspartiet foreslår en kjønnsnøytral likestillingslov, vitner det om manglende historisk perspektiv. Det er bare 113 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge, likestillingsloven kom først i 1978, og først i 1993 fikk menn reell rettighet til fedrekvote. Likestilling er ikke noe som har kommet av seg selv, den er kjempet fram, steg for steg.

I dag er vi ikke i mål. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn i snitt, de er underrepresentert i lederstillinger, og selv i dette huset er det flere menn enn kvinner. Det vitner om at likestillingen fortsatt er et pågående arbeid.

Jeg er glad for at FrP nå ønsker å delta i likestillingsdebatten, men når svaret blir å svekke eksisterende rettigheter, går man feil vei. Når man plukker ut enkeltforslag fra mannsutvalget og flytter oppmerksomheten bort fra kvinners rettigheter, reiser det spørsmål om hva som egentlig er målet.

Samtidig må vi ta på alvor de utfordringene som også gutter og menn møter. Flere gutter faller utenfor skolen, og da må vi utvikle en mer praktisk og inkluderende skole. Menn topper selvmordsstatistikken, og da må vi styrke psykisk helsehjelp. Jeg skulle ønske at det var det denne debatten handlet om: tiltak som styrker likestillingen og gir alle bedre muligheter. I stedet brukes tiden på forslag som i praksis kan svekke rettigheter kvinner allerede har kjempet så hardt for.

Likestilling handler ikke om å ta fra menn eller å gi til kvinner, det handler om å gi alle flere muligheter til å leve livet sitt slik man vil. Hvis vi mener alvor med likestilling, må vi rette innsatsen dit utfordringene faktisk er: i skolen, på arbeidsplassen og i helsetilbudet.

Jeg er skuffet over FrP som først nå melder seg inn i likestillingskampen. Jeg kjenner mange kloke mennesker som har ført denne kampen hele livet, som tok kampen for fri abort på 1970-tallet, som sto på kravene for fedrekvoten, og som fylte gatene våre med kjærlighet så også homofile skulle få lov til å gifte seg. Da er det provoserende at FrP, Høyre og KrF, som gang på gang har kjempet mot disse rettighetene – jeg vil gå så langt som å si at vi har rettighetene på tross av, ikke på grunn av dem – nå melder seg inn.

Jeg glemmer ikke høsten 2019, da mine rettigheter ble lagt på forhandlingsbordet om regjeringsmakten, eller senest i fjor, da FrP valgte å stå på utsiden av samtykkeloven. Felles ekteskapslov, fedrekvote – forslagene er mange, og høyresiden har stemt dem ned. Jeg vil si til FrP som nå har meldt seg inn i likestillingskampen: Velkommen etter, men ikke si at du støtter likestillingskampen når det kun gagner deg. Det er ikke likestilling – det er historieløst.

Morgan Langfeldt (FrP) [11:05:24]: La meg først få takke statsråden for redegjørelsen og for en særdeles trivelig aften i går!

I debatten om likestilling og mangfold er det noe som ofte glemmes. For en FrP-er skapes ikke mangfold gjennom tvang, kvoter og politisk korrekte prosjekter, det skapes gjennom åpne dører, like muligheter og krav til innsats. Regjeringen snakker mye om å løfte mangfoldet i arbeidslivet, men samtidig er staten selv ett av de dårligste eksemplene. Det er bl.a. i direktoratene og departementene at mangfoldet stopper opp. Likevel er det næringslivet som får høre at de må skjerpe seg, og det henger ikke helt på greip for en FrP-er.

FrP mener at mangfold først og fremst handler om kompetanse, og at de beste skal få jobbene, uavhengig av kjønn, bakgrunn eller identitet. Det betyr at vi må fjerne barrierene, ikke kompensere dem med kvoter og mål uten innhold. Skal vi lykkes med å gjøre Norge mer likestilt, må vi stille krav til norskopplæring, integrering, kompetanse og arbeidsdeltakelse, og vi må bekjempe negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æreskultur med langt større kraft enn vi gjør i dag. Det handler om en av de mest grunnleggende frihetene et menneske har: friheten til å ta egne valg for seg selv.

Norge trenger mindre symbolpolitikk og mer handling, mindre selvhøytidelige strategier og mer ansvarliggjøring. Likestilling handler ikke om hvor mye vi snakker om det, men om friheten mennesket opplever hver eneste dag.

Statsråden redegjorde i forrige uke for regjeringens status i arbeidet med likestilling og mangfold, og igjen ser vi det samme mønsteret: fine ord, høye – og gode – ambisjoner og gode intensjoner, men dessverre magre resultater. Vi får stadig nye planer, strategier, handlingsprogrammer og satsinger – det er nesten imponerende hvor mye dokumenter som produseres. Problemet er at for lite av dette merkes i hverdagen til folk flest der ute.

Hva er realiteten? Jo, fortsatt står tusenvis av kvinner i ufrivillig deltid, særlig i offentlig sektor, og regjeringen har selv en stor del av ansvaret. Innvandrerkvinner faller ut av arbeidslivet, de kommer ikke inn. Mangfoldet i staten stopper opp på vei oppover. Unge jenter vokser opp under negativ sosial kontroll, uten at regjeringens strategier endrer situasjonen nevneverdig.

Derfor er det påfallende at regjeringen ikke bruker redegjørelsen til å stille tydelige krav til offentlig sektor. Hvor er kravene om reell heltid i kommunene? Hvor er resultatkravene til integreringspolitikken? Hvor er tiltakene som faktisk får innvandrerkvinnene i jobb, slik at de kan få et bedre liv? Det er ingen likestilling i et nabolag kontrollert av kriminelle miljøer. Det er ingen frihet for jenter som ikke får delta i idrett, som ikke får velge venner, og som ikke får bevege seg fritt.

FrP ønsker et samfunn der alle har like muligheter.

H ashim Abdi (A) [11:08:43]: Det var et interessant innlegg fra representanten Langfeldt. I motsetning til FrPs likestillingspolitikk handler vår om å åpne flere dører til fellesskapet og ikke lukke dem. Den handler om frihet i hverdagen og om å kunne ta valg uten at kjønn, hvem man elsker, eller hvor man kommer fra, begrenser en – om å bli vurdert for det man gjør, og ikke for hvem man er.

Likestillingspolitikken til Arbeiderpartiet, som statsråden redegjorde så godt for, handler nettopp om det, om å flytte barrierer og sørge for at flere slipper til og får reelle muligheter – ikke bare rettigheter på papiret.

Samtidig ser vi en utvikling utenfor Norge som vi ikke kan være likegyldige til. I USA utfordres rettigheter mange av oss trodde var trygge. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp svekkes, skeives rettigheter settes under press, og retorikken mot minoriteter blir hardere. Vi er ikke immune mot dette. De impulsene treffer også oss her hjemme, kanskje ikke på samme måte, men vi ser det i hvordan debatten endrer seg i hva som plutselig blir kontroversielt, og hvor fort hensynet til sårbare grupper blir gjort om til et problem.

Jeg er faktisk litt usikker på om det innlegget eller budskapet vår konge hadde sommeren 2016, hadde blitt tatt imot på samme måte i dag. Han sa at «nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter» og alt midt imellom – et samlende budskap om hvem vi er som nasjon, og hva vi holder kjært. Jeg mistenker egentlig at de samme partiene som for en måned siden diskuterte en veileder her, og som var veldig uenig i den, veldig provosert av den, hadde vært like provosert over budskapet til kongen.

Vi har hatt uttalelser fra andre partier som egentlig går litt i samme retning, f.eks. da representanten Per-Willy Amundsen for noen år tilbake sa at hatefulle ytringer mot minoriteter ikke bør være forbudt, og FrP samtidig foreslo å fjerne rasismeparagrafen. Så vidt meg bekjent har ikke FrP tatt avstand fra det, og det er fortsatt gjeldende politikk. Det er verdt å merke seg.

Vi har kommet langt i Norge, men vi er ikke i mål. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn, skeive utsettes fortsatt for hat og vold, menn er overrepresentert på selvmordsstatistikken, og mennesker med minoritetsbakgrunn opplever fortsatt rasisme. Det betyr at vi må føre en politikk som faktisk endrer det.

La meg si dette: Likestillingspolitikken har alltid møtt motstand. Slik var det med stemmeretten, retten til å elske hvem man ville, rettigheter i arbeidslivet osv. Det er naturlig at det skjer når man utfordrer etablerte mekanismer i vårt samfunn. Det som betyr noe, er hvilke premisser vi lar definere debatten og styre hvilken retning vi dreier politikken. Det har aldri vært mangel på gode intensjoner i likestillingspolitikken, men heller på viljen til å stå i de vanskelige kampene når det virkelig teller, også når debattene blir enda mer polarisert.

Enten mislykkes vi hver for oss, eller så lykkes vi i fellesskap. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet fører en politikk som åpner flere dører i fellesskapet og legger an til en bedre likestillingspolitikk.

Trond Giske (A) [11:11:54]: En god likestillingspolitikk angår alle sektorer. En skole som gir både guttene og jentene like muligheter, en bistandspolitikk som bidrar til å stoppe brutal undertrykking av kvinner i verden, en justissektor som slåss mot vold og overgrep i nære relasjoner og ellers, og en helsepolitikk som tar kvinnesykdommer på alvor.

Her må jeg si – det var et spørsmål til statsråden tidligere – at regjeringen er flinkere enn Stortinget. Der går elleve statsråder sammen og lager en strategi; i denne debatten er mange komiteer rett og slett fraværende.

Det er riktig, som likestillingsministeren sier, at vi har lyktes med likestillingspolitikken, men jeg kjenner igjen mange av temaene fra den gangen jeg selv var nestleder i denne komiteen, for 20 år siden. Vi har ikke kommet langt nok. Ett av områdene vi ikke har kommet langt nok på, er i arbeidslivet. Selv om vi har fått en høy yrkesandel blant kvinner, er vi et av de vestlige landene med størst kjønnsskille innad i arbeidslivet. Ungdom viser fortsatt tydelige kjønnsdelte preferanser når de velger utdanning, og det gjør at vi mister viktig kompetanse, og at tjenestene våre blir dårligere enn de ellers ville vært. Vi trenger mange menn i helse- og omsorgssektoren og innen barneomsorg. Vi trenger kvinner innen håndverksfag og tekniske fag.

Vi vet også at det er et utdanningsgap. Guttene gjør det dårligere på skolen, 60 pst. av studentene i høyere utdanning er kvinner, og blant årets søknader er 61,5 pst. av søkerne kvinner. Hva skyldes det? Er det forventninger blant foreldre, forventninger blant venner? Vi har fortsatt kjønnsulikhet som påvirker den oppvoksende generasjonen.

Den andre delen hvor vi ikke har lyktes, er at kvinnenes inntog i arbeidslivet ikke er blitt møtt av et tilsvarende mannlig inntog i hjemmet. Pappapermen er et viktig tiltak for å bidra til at vi får til det, og de gjentatte angrepene fra deler av høyresiden, også i debatten her, ville ha bidratt til å svekke likestillingen.

Lossius sier at kvinner som ønsker å ta mest av fødselspermisjonen, må få lov til det, men sånn er det jo. Med 80 pst. lønn er 19 uker avsatt til menn. Det betyr at det altså er tilbake 42 uker som kvinnen kan ta. Så det er å slå inn åpne dører å si at kvinner kan ta mest. Arbeiderpartiet har satt arbeidslinjen foran familielinjen, sier Lossius – som om det er en motsetning mellom at kvinner deltar i arbeidslivet, og en god familiepolitikk. Jeg har tre døtre selv. Jeg tror de er like trygge selv om både mor og far er yrkesaktive, og de blir mer trygge av at både mor og far tar ansvar for barneomsorgen.

Mange mødre ønsker mer tid med barna sine, sier Lossius. Jeg skal fortelle en overraskelse: Mange fedre ønsker mer tid med barna sine. Og enda viktigere: Mange barn ønsker mer tid med fedrene sine. Det taler for et arbeidsliv og ordninger som gir både mor og far mulighet til å kombinere arbeid og permisjon, og Arbeiderpartiet kommer til å være en forkjemper for det også framover.

Joel Ystebø (KrF) [11:15:16]: I Keiserens nye klær marsjerer alle lydig etter en illusjon, helt til et barn sier det alle ser, men ingen tør å si: Keiseren har jo ikke klær på seg. Det er også nødvendig i denne debatten, for i sin redegjørelse om likestilling hevder statsråd Jaffery at kjønn ikke bare er biologisk, men også knyttet til identitet, og at det finnes flere kjønn.

Det er et premiss jeg ikke deler. Kjønn er biologisk. Det finnes to: mann og kvinne. Når dette likevel legges til grunn for politikk og offentlige føringer, får det konsekvenser langt utover den faglige diskusjonen. Det preger språk, praksis og forventninger i offentlig sektor, og det former hva som oppfattes som riktig virkelighetsforståelse i forvaltningen.

Vi ser allerede hvordan dette slår ut i praksis. I en sak omtalt av Subjekt fra en offentlig høring om Bufdirs kjønnsveileder ble det rapportert om at deltakere sendte inn spørsmål anonymt på lapper fordi de ikke ønsket å bli gjenkjent. Det er et alvorlig signal. Når en offentlig høring i Norge må foregå på den måten, sier det noe om klimaet vi er i ferd med å få.

Likestillingspolitikken må bygge på virkeligheten. Den må tåle biologiske fakta, og den må tåle uenighet om dem. Statsråden velger i sin redegjørelse å legge til grunn at det finnes flere kjønn. Det er et politisk valg hun står fritt til å gjøre, men hun må også stå for konsekvensen – at staten da bidrar til å legitimere en virkelighetsforståelse som gjør det vanskeligere å si det som faktisk er sant, og at hun dermed svekker tilliten til hele likestillingspolitikken hun satt til å forvalte.

Det er vanskelig å føre kvinnekamp når man ikke kan definere hva en kvinne er.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:17:39]: Eg vil oppfordra føregåande talar og leva etter eit bod frå ei bok som representanten sjølv vel å følgja. Det handlar om å elska sin neste. Det er eit godt råd i livet – å kunne elska sin neste.

Transpersonar er ei lita gruppe i Noreg, men kanskje den gruppa flest føler dei har ein rett til å meina noko om. Me må snakka om konsekvensane av dette. Eg møtte ein person på eit arrangement. Hen var blitt litt lengre på det arrangementet enn planlagt. Det var blitt mørkt ute, og hen var livredd. Me var ein gjeng som blei ståande saman med denne personen. Familien måtte henta hen, og angsten i blikket til familiemedlemen sa meir enn tusen ord. Dette hadde dei opplevd før.

Tenk deg at du kvar einaste gong du går ut, f.eks. går på jobb, blir møtt av blikk, blir mobba eller utsett for vald – kvar einaste dag, kvar einaste gong. Dette er ikkje enkelthendingar, dette er eit mønster. Me som sit i denne salen, er ikkje utan ansvar. Når politikarar bidreg til å latterleggjera menneske eller gjer livet deira til ein debattarena, får det konsekvensar også utanfor denne salen. Å bli bevisst feilkjønna og å bli omtala som noko ein ikkje er, er ikkje berre ord. Det er òg ei belastning som over tid bryt ned identiteten til eit menneske. Me veit kva det fører til: dårlegare psykisk helse, auka risiko for vald og overgrep og ein høg sjølvmordsstatistikk.

Me ser ei utvikling: For ti år sidan var det pinleg å vera imot rettar til skeive, men no har det snudd. Det er legitimt å meina at rettane til skeive er opne for debatt. Det bør bekymra oss.

Me har i dag heldigvis ei Arbeidarparti-regjering som jobbar med løysingar. Å løfta fram behovet for å styrkja psykisk helse og livskvalitet for personar som bryt med normer for kjønn og seksualitet, og å auka kompetansen når det gjeld seksuelt mangfald, i skular, i offentlege tenester, i politiet og i Forsvaret er viktig, men det held ikkje med tiltak aleine. Me i denne salen har eit ekstra ansvar for korleis me snakkar, og for kva slags samfunn me byggjer, for i eit samfunn der me meiner at alle skal stilla likt, må me òg tola ulikskaper.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [11:20:55]: Mens KrF vil diskutere hvor mange kjønn det finnes, i denne debatten, vil jeg bruke denne debatten til å snakke om noe vondt. Det er under ett år siden Tamima Nibras Juhar ble drept av en høyreekstrem gutt da hun var på jobb for å hjelpe andre. Drapsmannen sa også at han ville til moskeen for å angripe flere. Vi er i sorg, vi er forbannet, men vi kan ikke – og dette er vondt å si – tillate oss å være overrasket. Nesten én av fire nordmenn mener at muslimer er mer voldelige enn andre. Kommentarer som «Breivik hadde rett», «send dem tilbake» og «nordmenn holder på å bli utryddet» har blitt en ny normal. Vi som har fulgt med på sosiale medier, ser at kommentarene bare blir grovere og grovere.

Tamima ble det 81. offeret for livsfarlig rasisme i Norge. Før henne hadde vi Arve Beheim Karlsen i 1999, Benjamin Hermansen i 2001, ofrene i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011 og Johanne Ihle-Hansen i 2019.

De siste årene har flere terrordømte i andre land sagt at de har blitt inspirert av Breivik. Høyreekstremismen er på frammarsj i hele verden, og drapet på Tamima er et vondt eksempel på at heller ikke Norge er skjermet.

Høyreekstremisme oppstår ikke i et vakuum. Ord skaper fiendebilder, normaliserer hat og tar i ytterste konsekvens liv. Den siste tiden har innvandring blitt diskutert på innpust og utpust. Over hele Europa har verken politikere, influensere eller andre maktpersoner holdt igjen om hvor farlig innvandring er for samfunnet, og hvor farlige muslimer er, eller i alle fall kan være. Det er helt greit å ha ulike meninger om innvandring, men politikerne setter premissene for hvordan resten av befolkningen snakker om innvandrere. Når tungvektere i politikken tillater seg å bli bare drøyere og drøyere i retorikken, kan du banne på at kommentarfelttrollene kommer til å gjøre det samme. I kommentarfeltene foregår samtalen uten politikerspråk og nyanser. Sånn spres rasisme, og sånn spres hat.

Samtidig som innvandringsdebatten har tilspisset seg, har samtalen om hvor rasisme er, uteblitt. Vi som sitter her i nasjonalforsamlingen, valgt inn for å representere folk i Norge, uansett bakgrunn, legning, hudfarge og religion, har et ekstra ansvar.

Etter 22. juli lovet vi å aldri glemme og aldri tie. Jeg tror ikke vi kommer til å glemme, men altfor mange av oss tier. Altfor mange er stille når vi ser rasisme på TikTok, Facebook, i kommentarfelt i VG, eller når vi hører rasisme i vennegjengen, på middagsbesøk eller på bussen.

Drapet på Tamima var et resultat av ekstremisme, men det var også et resultat av et samfunn som i altfor lang tid har tillatt at rasisme spres uten å ta et oppgjør med den. Drapsmannen var ikke en ensom ulv, han var én av mange, og nå er det på tide at vi begynner å snakke om hvor farlig rasisme og høyreekstremisme faktisk er. Og det er det denne debatten burde handle om.

Liv Gustavsen (FrP) [11:24:27]: Jeg måtte ta ordet en gang til, for representanten Alvær fra Arbeiderpartiet framstiller likestilling som om det er Arbeiderpartiets eget prosjekt alene. Det er feil. Hun snakket om å være historieløs, men da kan jeg minne henne om at FrP har vært med på å styrke kvinners økonomiske selvstendighet, at vi er for valgfrihet for familier, og at vi kjemper kampen mot negativ sosial kontroll. Dette er også likestilling – kvinners økonomiske selvstendighet.

Så skal jeg gå til det jeg egentlig hadde tenkt å si; jeg måtte bare først si dette. Det er vanskelig å ta likestillingspolitikken på alvor når avstanden mellom ord og handling blir så tydelig. Likestillingsministerens tale tidligere i april framsto som en festtale full og intensjoner, men her svikter det: Når organisasjonen LIM, Likestilling, integrering, mangfold, mister statsstøtten, rammer det ikke bare en organisasjon, det rammer også mennesker som er avhengige av arbeidet deres. LIM står tett på dem det gjelder – unge som lever under press, kvinner som kjemper for sin egen frihet, og familier som trenger støtte og veiledning. Dette gjør kritikken fra Sarah Gaulin desto mer alvorlig. Når hun advarer om at arbeidet kan bli kraftig redusert, eller i verste fall lagt ned, er det et signal som bør tas på alvor.

Statsråd Lubna Jaffery har selv løftet fram disse problemstillingene, det skal sies, men nettopp derfor blir det et paradoks når støtten til dem som faktisk gjør jobben, uteblir. Det skaper en urovekkende avstand mellom politiske ambisjoner og reell gjennomføring. Det er også viktig å understreke at LIM ikke bare er en kritisk røst, de har også bidratt konstruktiv ved å støtte forslag om forbud mot søskenbarnekteskap, og de har kommet med innspill for å styrke arbeidet mot negativ sosial kontroll. Dette er en aktør som ønsker å være en del av løsningen. Derfor er dette mer enn enkeltsaker. Det handler om hva slags likestillingspolitikk vi faktisk fører. Er vi fornøyd med bare gode taler, eller forventer vi også handling? En konkret handling veier mer enn mange lange taler. Hvis vi mener alvor, må vi vise det i prioriteringer. Likestilling bygges ikke i festtaler. Det bygges faktisk i praksis.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:27:28]: Det begynte med en kamp for å bli sett som menneske, ikke som eiendom, ikke som arbeidskraft, ikke som en kropp som andre kunne ta seg til rette med. Kvinner, minoriteter og urfolk har båret denne kampen i generasjoner, ofte alene og veldig ofte i stillhet – men stillheten brast.

Da metoo-bevegelsen eksploderte, var det millioner som endelig sa «nok!». Stemmer som hadde vært kvalt av frykt, skam og maktmisbruk ble endelig umulig å ignorere. Vi er mange som har latt være å snakke. Vi er mange som har kviet oss for å si hva som egentlig var sannheten.

Saker som den om Jeffrey Epstein viste verden hvordan systemer kan beskytte overgriperne og svikte ofre igjen og igjen og igjen. Det skjer fortsatt, hver eneste dag. Det er ikke bare enkeltpersoner som nå har blitt avslørt, men hele strukturer som har latt uretten leve.

Hvis vi fortsatt tror at vi som samfunn har oppnådd reell likestilling, kan jeg fortelle historier fra mitt eget liv og mine egne erfaringer. Jeg kan fortelle at vi er langt fra likestilling. Samtidig står fortsatt mennesker, her i Norge og i verden for øvrig, i en kamp mot rasisme. Minoriteter blir stoppet, mistenkeliggjort og oversett. Det finnes krefter som vil skru tiden tilbake, som angriper kvinners rett til å bestemme over egen kropp, som håner likestilling som overdrivelse, som hevder at rasisme ikke finnes, og at seksuell trakassering bare er en misforståelse.

Enkelte innlegg i denne salen i dag skremmer meg oppriktig som person. Det gjør at jeg må jobbe enda hardere. Kampen for et likestilt samfunn fortsetter, rett og slett fordi uretten fortsatt finnes. Å tro noe annet er naivt. At vi alle skal ha like rettigheter, uansett hvem vi er, burde ikke være en politisk kamp. Det burde være en selvfølge for hver og en av oss.

Silje Hjemdal (FrP) [11:30:38]: Det er veldig kjekt å ha min tidligere kollega i komiteen, Trond Giske, tilbake i salen. Vi har hatt mange gøye debatter før. Det er lov å være rykende uenig, men man prøver i hvert fall å være saklig – så det var kjekt. Det som var mindre kjekt, var å høre hans kollega, Konstanse Marie Alvær, dra debatten ned til det som man kanskje kan kalle et bunnpunkt. Man snakker om å være historieløs. Jeg har lyst til å minne om at en av ministrene som i sin tid lyktes veldig godt med likestillingspolitikk, var FrPs egen Solveig Horne.

Fremskrittspartiet har vært krystallklar på at det nytter ikke bare å vedta flotte strategier og handlingsplaner, man må også følge opp. Det har vi bl.a. gjort ved gjentatte ganger å styrke politiet og også med forslag om å gjøre det. Vi har også ved en rekke anledninger foreslått å styrke ulike organisasjoner og også hjelpetiltak der man jobber systematisk med barn, kvinner og menn som er utsatt for vold og overgrep.

Representanten Liv Gustavsen nevnte Sarah Gaulin. Det minnet meg på representanten Merkesdals innlegg om nestekjærlighet, så istedenfor her å kritisere enkeltrepresentanter fra Arbeiderpartiet, har jeg heller valgt å trekke fram to.

Sarah Gaulin er en tidligere Ap-politiker som rett og slett følte seg tvunget ut av politikken fordi hun ikke var trygg i sitt eget lokalsamfunn. Hvorfor? Fordi hun er en av de kanskje mest fryktløse stemmene i den norske debatten hva gjelder negativ sosial kontroll og æresrelatert kriminalitet. En annen er stortingspresident Masud Gharahkhani. Vi kan være uenige om mye, men er det én fra Arbeiderpartiet som har klart å være tydelig overfor regimet i Iran, er det han. For to uker siden var jeg i Tyrkia og deltok i store debatter om nettopp kvinneundertrykkelse i Iran. Det kan etterlyses hva vår egen utenriksminister egentlig har ment om dette, men at man har en representant i presidentskapet som faktisk har vært så tydelig, er blitt lagt merke til utover våre egne landegrenser, og det synes jeg er noe å være stolt av.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:33:46]: Jeg synes det er hyggelig at representanten Giske kobler seg på likestillingsdebatten og ikke minst familiedebatten, og også veldig hyggelig at han har lyttet til mitt innlegg. Men Giske har nok ikke helt forstått hva jeg sier i innlegget mitt. Jeg opplever også at han ikke helt har tatt innover seg det faktum at tall fra Nav viser at tre av fire mødre ønsker seg mer tid hjemme med barna sine, og at det igjen fører til at halvparten av norske kvinner, vel å merke de som har råd til det, velger å ta ut ulønnet permisjon med det det innebærer av tapte rettigheter og tapt pensjonsopptjening. Hva tenker Giske om dette paradoksale, at den rigide tredelingen som ble til i likestillingens navn, har ført til det stikk motsatte? Hva tenker han om at bare de som har god råd, skal ha muligheten til å prioritere mer tid med barnet?

I den likestillingspolitiske redegjørelsen ble det sagt rett ut at hensynet bak foreldrepengeordningen er tilknytning til arbeidslivet og å fremme likestilling mellom kjønnene. Er Giske enig i dette? Burde ikke strengt tatt det primære hensynet bak foreldrepengeordningen være hensynet til familiene, til barna? Ut fra Giskes varme innlegg om tid sammen med barna, burde han jo være genuint opptatt av nettopp dette. Og mener Giske det er viktigere at foreldre er på jobb med dårlig samvittighet enn at de kan velge å være til stede for barna i en kort barndom? Ja, eller nei?

Jeg synes det er så bra at Giske anerkjenner at både mødre og fedre ønsker seg mer tid med barna, at barna ønsker seg mer tid med foreldrene sine, og der er vi så utrolig enige, men hvorfor vil ikke da Giske og Arbeiderpartiet gjøre noe med det?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:36:00]: Jeg er skikkelig stolt av og glad over å være feminist, av å være opptatt av gutter og menns utfordringer og av å være Høyre-politiker midt oppi dette. For meg handler likestilling om friheten til å leve det livet man ønsker, ta egne valg og delta i samfunnet på helt like vilkår. Jeg må også innrømme at jeg blir litt lei – det er ikke det at angrepene her i salen i dag har vært spesielt rettet mot Høyre, men i et ganske langt politisk liv har jeg opplevd å måtte understreke og forklare, om og om igjen, at jeg er opptatt av likestilling, og jeg er Høyre-politiker – som om engasjementet for likestilling er forbeholdt én side i politikken. Det er det ikke.

I hele mitt politiske liv har likestilling vært sentralt, som da jeg var ung småbarnsmor i kommunestyret og satt der sammen med – unnskyld at jeg sier det – stort sett middelaldrende menn. De hadde vært hjemme og spist middag, de hadde lest aviser og kanskje til og med tatt en hvil på sofaen. Sånn hadde ikke jeg det. Ikke hadde jeg barnehageplass heller. Det var ikke de så opptatt av. Likestilling har vært sentralt for meg i kampen mot vold i nære relasjoner, der jeg gang på gang sammen med Høyre har fremmet forslag for å kjempe for kvinners trygghet. Det har vært sentralt i kampen mot seksuell trakassering, for at kvinner skal kunne delta i arbeidslivet og i samfunnet uten å bli utsatt for uønsket atferd, og i kampen for at kvinnelige journalister ikke skal behøve å sensurere seg selv fordi de blir målrettet angrepet i sosiale medier. Det har vært sentralt i kampen for gode og likestilte krisesentre hvor også menn og barn av menn får et likeverdig tilbud, og i kampen mot voldtekt, for i Norge oppgir én av fem kvinner at de har vært utsatt for voldtekt. Det sier noe om alvoret. Det har vært sentralt i kampen for et representativt demokrati, et demokrati der det ikke bare er like mange kvinner som menn, men hvor flere kan kjenne seg igjen, bl.a. i hvem som sitter her – flere med minoritetsbakgrunn, flere med funksjonshindringer. Kampen for et representativt demokrati handler om at alle skal føle seg representert der beslutninger fattes. Da får de også tillit til beslutningene.

Likestilling er ikke venstresidens eiendom. At jeg tidvis er uenig med Arbeiderpartiet, SV eller Rødt om deres løsninger, betyr ikke at jeg er mindre opptatt av likestilling. Jeg har andre løsninger. Ja, det er ulikheter og forskjeller i politikken, men vi trenger jo ikke å grave de grøftene dypere enn de egentlig er. Det mener jeg vi har et ansvar for i debatten i denne salen. Likestilling blir ikke sterkere av at vi gjør spørsmålet om likestilling til et spørsmål om hvem som eier likestillingen.

Benjamin Jakobsen (A) [11:39:07]: Jeg vil starte innlegget mitt med å si at jeg er veldig enig i mye av det representanten Trøen nettopp sa. Det er helt klart at det er ingen partier på Stortinget og ingen politisk bevegelse som kan eie likestillingsdebatten og likestillingsfeltet, men det er jo i disse debattene at vi kan og må våge å utfordre hverandre og vise hvor vi posisjonerer oss ulikt, som i alle andre debatter. Samtidig er jeg veldig glad for at Trøen understreket det, og jeg er enig i den beskrivelsen. Det er ingen som skal eie det. Vi i Arbeiderpartiet ønsker denne debatten velkommen, og vi ønsker alle partiene som deltar i den, velkommen til å delta. Vi skal gjøre vårt for å få fram våre synspunkter og utfordre andre partier på det vi mener ikke er riktig.

Jeg vil begynne med å si at det er interessant å høre FrP trekke fram én spesifikk organisasjon, som om det kun er denne organisasjonen som jobber med integrering i Norge. Vi har styrket dette arbeidet. Vi har styrket innsatsen. Når organisasjoner søker om penger, er det alltid noen som vil få penger, og noen som ikke vil få penger. Sånn er det på alle andre områder, og sånn er det også på dette området. Det betyr ikke at vi ikke støtter opp om det arbeidet, men det betyr at det også finnes andre aktører som gjør et viktig arbeid, og som fortjener vår støtte.

Det er interessant å høre FrP snakke om det som åpenbart er store integreringsutfordringer, all den tid de så tydelig ønsker å kutte på dette området. I deres alternative budsjett har de kuttet milliarder til integrering. Jeg tror ikke det er en god løsning for å håndtere de problemene de tilsynelatende er så opptatt av. Jeg har stor respekt for at FrPs representanter er opptatt av likestilling, iallfall dem som sitter i familie- og kulturkomiteen, og det er selvfølgelig bra at de løfter viktige saker. Likevel gjør vi ikke feil i å poengtere at FrP i veldig mange store saker på likestillingsfeltet har stått på en helt annen side. Det mener jeg er riktig.

Det virker fra denne talerstolen litt som om likestilling er en kake, slik vi gjerne snakker om det i økonomiske spørsmål, der det er slik at hvis vi gir noen et stykke, er det noen andre som ikke får. Sånn kan vi ikke tenke om likestilling, og det er derfor jeg i mitt innlegg var så tydelig på at likestilling er noe som angår oss alle. Å gi én gruppe flere rettigheter tar ikke bort noe fra noen andre.

Det bringer meg til KrF, for det er nettopp det KrF gjør når de angriper fedrekvoten, og når de angriper pappapermen. Det er påvist gjentatte ganger – i rapport etter rapport – at kutt i fedrekvoten fører til mindre tid hjemme med barna. Vi må slutte å tegne et bilde av likestilling som en kake, for rettigheter til én gruppe tar ikke bort noe fra en annen gruppe. Sånn kan vi ikke se på likestilling.

Trond Giske (A) [11:42:28]: Det var Lossius som fikk meg inspirert til et innlegg til, men først litt om denne LIM-debatten. Det er helt riktig, som en foregående taler sa, at det er Arbeiderpartiet som har styrket den potten. Nå er den vel på 41,9 mill. kr, tror jeg. Det er også helt riktig at det er IMDi som fordeler pengene, og vi skal kanskje ikke blande oss borti det, men personlig må jeg si jeg synes det er rart at LIM ikke får støtte. Jeg synes det arbeidet som Født Fri – Shabana Rehman – og LIM har gjort, er et viktig arbeid som bidrar til likestilling.

Så til Lossius: Jeg tror at hvis man går gjennom innlegget mitt, vil man se at sitatene fra Lossius var ganske ordrett det hun sa. Hun snakket om en rigid tredeling. Nei, det er ikke en rigid tredeling. Det er en avsatt kvote til far på 19 uker, hvis man tar 80 pst. lønn, og så er det en avsatt kvote til mor på 19 uker, pluss de tre ukene før fødsel. Resten kan man fordele som man vil. Det er altså fullt mulig å ta 42 uker til mor og 19 uker til far. Det er mer enn to tredjedeler av permisjonen.

Det Lossius taler for, er at barnefamilier bør ha mer tid med ungene sine, både mor og far. Det er jeg kjempeenig i. Vi må ha et arbeidsliv som gir rom for det. Vi må ha inntekter for de lavtlønte som gjør at også de kan gå ned i stilling hvis de ønsker det, men det må gjelde både mor og far. Å se for seg at man skal ta fra pappapermen for å gi til mor – det tror jeg i lengden gir mindre likestilling også for mor, for fedrekvoten bidrar til at far tar et større ansvar i hjemmet.

Arbeiderpartiet har slåss for et fleksibelt uttak av fødselspermisjonen. Man kan ta den som en redusert stilling over tre år, hvis man ønsker det. Det er fullt mulig. Det er kjempeviktig å slåss for full sykelønn også når barna blir syke. Jeg har ikke inntrykk av at det på høyresiden er samstemmighet og full enighet der. Vi må ha et mer likestilt arbeidsliv, og vi må ha et mer likestilt familieliv. Trygge foreldre gir trygge barn. Det gjelder også mors trygge inntekt.

Det er som Silje Hjemdal og Tone Trøen sier: Av og til får vi til noe sammen. Fra 2001 til 2005 fikk vi til et svært barnehageforlik. Det er det største likestillingstiltaket i vår generasjon. Det ble enstemmig vedtatt. Det var riktignok motstand fra regjeringspartiene, både Høyre og KrF, men Laila Dåvøy fra KrF, som da var barne- og familieminister og likestillingsminister, stilte opp og gjorde jobben. KrF stilte opp for full barnehagedekning. Stemmene innad i KrF var også den gangen at dette kom til å gå ut over barna, akkurat som Lossius sier nå. Heldigvis var Laila Dåvøy framtidsrettet. Heldigvis fikk vi til det forliket. Jeg skulle ønske dagens KrF var på samme linje.

Joel Ystebø (KrF) [11:45:44]: Det var Arbeiderpartiet og representanten Merkesdal som fikk meg til å tegne meg på nytt, og det er fordi det her hagler med påstander. Foruten en belæring i bibelsitater var det også en rekke karikeringer, som jeg er blitt veldig vant med, men som jeg likevel synes er urimelig. Det handler om påstanden om at vi har masse meninger om transpersoner som mennesker og som gruppe. Det sies at vi latterliggjør, det sies at vi gjør en sårbar gruppe til en debatt. Det er helt grunnleggende feil. Det som er det viktigste i disse diskusjonene, er noe vi har full enighet om i denne sal. Det handler om at LHBTIQ-personer generelt, også da transpersoner, er en sårbar minoritet. De skal respekteres, de skal ikke oppleve hets, trakassering, sjikane osv. Men det er forskjell på det å vise respekt og det å være enig med Arbeiderpartiet i disse spørsmålene, og det er vi ikke alltid. Det mener jeg faktisk at Arbeiderpartiet er nødt til å ha en viss form for åpenhet for.

Det jeg opplever at skjer i disse debattene, er at man, når man omtaler f.eks. vårt syn knyttet til kjønn, og andre som har tilsvarende syn som oss på disse tingene, på en måte nærmest framstiller det på en måte som brunbeiser litt det som er vår oppfatning av disse spørsmålene, disse utfordringene. Det mener jeg også er et demokratisk problem fordi det vitner om en intoleranse overfor dem som tenker ulikt. Så kan man si at dette bare er mine tanker om debatten. Nei, det har også noe å gjøre med den reelle politikken som føres, og hva som er ytringsrommet, også i en del av de faglige debattene som pågår.

Det er derfor jeg mener at Bufdirs veileder, den veilederen som ble sendt på høring, er et interessant eksempel på nettopp denne intoleransen. Statsråd Jaffery uttaler følgende sitat om denne høringen, som svar på et skriftlig spørsmål: «…høringsinnspill som utfordrer selve eksistensen av kjønnsmangfold vil derfor ikke kunne vektlegges på samme måte som kritiske innspill som anerkjenner dette premisset.»

Det er statsråden i sin fulle rett å mene, på samme måte som vi også må ha rom og mulighet til å kunne kritisere at man her velger å slå fast i starten av en høringsprosess at noen syn definerer vi som legitime, og andre syn definerer vi som illegitime. Det gjør meg urolig, både for ytringsfriheten i landet vårt og ikke minst for rommet for å tenke ulikt i den offentlige forvaltningen. Det er derfor jeg har løftet det jeg mener er en legitim diskusjon, nemlig friheten til å kunne tenke ulikt i offentlig forvaltning.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:48:35]: Takk for muligheten til å gi en kort kommentar til slutt.

Til oppklaring er det ikke slik at Krf angriper fedrekvoten. Hvis man hadde lyttet til mitt innlegg, er vi altså for en fri fordeling av foreldrepermisjonen. Vi vil også gi en rausere permisjon, slik foreldre ønsker seg.

Det som er påfallende i denne debatten, er at ingen av Arbeiderpartiets representanter eller statsråden selv – nå får vi bare håpe jeg får svar på det i neste innlegg – vil svare meg på det paradoksale ved at tredelingen, som ble til i likestillingens navn, har bidratt til det stikk motsatte. Tredelingen har blitt et helt strålende eksempel på feilslått likestillingspolitikk og også egentlig et mislykket forsøk på statlig overstyring. Selv om det faktisk hadde fungert, er den første tiden med barn altfor viktig til at regjeringen skal bruke den som et likestillingspolitisk verktøy. Hensynet til barna må alltid gå foran.

Ellers opplever jeg at Trond Giske gir uttrykk for en slags oppmykning i Arbeiderpartiets familiepolitikk, så jeg heier på representanten i så måte.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [11:49:57]: Jeg vil takke Stortinget for en engasjert debatt. Jeg vil slutte meg litt til representanten Tone Wilhelmsen Trøens innlegg. Jeg tror at vi i Norge står veldig godt rustet i den likestillingspolitiske debatten, der vi har stor grad av konsensus. Vi kan ha noe ulike syn på enkelte saker, og det skal vi tåle godt.

I det nordiske samarbeidet er det slik at det finnes ministre og regjeringskonstellasjoner fra alle ulike partier. Men de nordiske ministrene, uavhengig av politisk ståsted, er tydelig og sterkt forpliktet til å kjempe for likestilling. Om det kommer til LHBT eller til kvinners og gutters posisjon, er vi helt enige. Det er en styrke.

Jeg har blitt bedt om å redegjøre, av Stortinget, og da kommer jeg selvfølgelig og redegjør. I en redegjørelse er det naturlig at jeg drar gjennom de siste års hendelser og utvikling. Jeg tipper at hvis jeg ikke hadde nevnt enkelte ting, hadde det også blitt et tema i debatten. Jeg vil aldri kunne glede eller tilfredsstille alle representanters ønske tematisk om å berøre alt mulig.

Det er slik at mannsutvalget var et initiativ fra arbeiderpartiregjeringen. Jeg er glad for at veldig mange ønsker eierskap til mannsutvalgets NOU. Den er fri og åpen, og på bakgrunn av den skal vi legge fram en stortingsmelding. Men jeg ønsker å minne Stortinget om at det var et initiativ fra tidligere likestillingsminister Anette Trettebergstuen som gjorde at vi satte ned et mannsutvalg. Det var ikke den forrige regjeringen. Det er bare et faktum. Så kan man like det eller ikke. Det handler ikke om at Arbeiderpartiet skal eie likestillingen, men faktum er at det var Arbeiderpartiet som satte ned mannsutvalget, fikk NOU-en og nå lager stortingsmeldingen.

Jeg håper at vi kan fortsette å ha gode debatter om likestilling. Det er interessant at man er veldig opptatt av hvordan høringer blir behandlet. Nå er den Bufdir-veiledersaken lagt bak oss fra Stortingets side. Jeg skal følge opp Stortingets signaler. Det har jeg også sagt i behandlingen av representantforslaget. Høringsinstituttet er viktig. Da er det interessant at når vi kommer til likestillings- og diskrimineringsloven skal man ikke lytte til høringsinnspillene! Det er kun fem av dem som har sendt innspill som støtter å ha en kjønnsnøytral likestillings- og diskrimineringslov.

Jeg har ikke konkludert helt entydig. Det er viktig for meg å understreke at vi må ikke framstille det slik at likestillings- og diskrimineringsloven ikke gir et vern til menn. Den gir et vern til menn der menn blir diskriminert. Så er det et særlig vern som er historisk begrunnet, og som vi bør ta med oss i den framtidige debatten.

Trond Giske (A) [11:53:15]: Det er selvfølgelig slik at likestilling skapes i den enkelte familie og hos den enkelte person, men av og til trenger en litt hjelp. I veldig mange år var hele fødselspermisjonen i Norge 18 uker. Det var den også da Kåre Willoch ble statsminister sammen med KrF. Fram til 1986 var den 18 uker, så kom Gro. Nå er den ett år. Vi fikk pappaperm, men mammapermen er fortsatt pliktig lenger enn den opprinnelige totale permisjonen var før Arbeiderpartiet begynte utvidelsen.

Jeg kan ikke se annet enn at når man snakker om den rigide tredelingen, må det være et angrep på pappapermen. Vi er for at kvinner kan ta over to tredjedeler av fødselspermisjonen, men vi er imot at ett av kjønnene kan ta hele fødselspermisjonen. Verken menn eller kvinner skal ta den. Veldig mange velger selvfølgelig at kvinner kan ta lengst. Om det er en myk familiepolitikk setter jeg pris på det, og det kommer vi til å slåss for fortsatt.

Hashim Abdi (A) [11:54:30]: Jeg skal ikke holde på lenge, men etter representanten Joel Ystebøs innlegg ble jeg fristet til å komme opp på talerstolen og svare litt på det. Det virker litt som at representanten selv har glemt at han sitter på Stortinget. Man kommer opp hit og nærmest skisserer demokratiets dommedag når man selv blir motsagt, men glemmer at man står på den største talerstolen man har i Norge.

Det er ikke modig å gå opp på denne talerstolen og si at det kun finnes to kjønn. Det er ikke der debatten er i Norge. Debatten burde i utgangspunktet handle om hvordan vi tar vare på den delen av vår befolkning som opplever mest hets, som opplever å være overrepresentert i de mørkeste statistikker – ikke å komme hit og være krenket fordi noen er uenige i det utgangspunktet man har. Det er fullt lov. Det er fullt lov til å bli motsagt, det er fullt lov til å være uenig, men debatten burde heller dreie seg om hvordan vi best tar vare på den delen av vår befolkning som har det aller vondest. Hvordan har vi et utgangspunkt og hvordan forfekter vi en politikk som tar best mulig vare på dem?

For å gå litt tilbake til den veilederen Stortinget nå har lagt bak seg, hvor statsråden klart har sagt at man tar imot signalene Stortinget har gitt: Der var det representanter som gikk inn hit og nærmest hadde et slags amerikansk utgangspunkt i debatten. Det er ikke modig. Det som er nærmest modig, er å stå opp for dem som trenger oss litt ekstra i vårt fellesskap. Det er de personene som er litt stresset når de går rundt på Karl Johan, som sliter med å holde kjæresten sin i hånden, som er stresset etter å ha møtt hatretorikk i kommentarfelt. Det som er modig, er å ta vare på dem, ikke komme hit og forfekte amerikansk politikk fra talerstolen.