Finn Krokeide (FrP) [13:01:41] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken.

Innstillingen inneholder flere forslag til endringer av lovverk som er viktig og betydningsfullt for den tredje statsmakt, domstolene. De fleste av endringene som en samlet komité har sluttet seg til, vil styrke og tydeliggjøre domstolens uavhengighet i det norske systemet for maktfordeling og samfunnsstyring.

Det vises herunder til at lovfestingen av det nåværende antallet dommere i Høyesterett i domstolloven § 3, slik at endringer i antallet må vedtas i Stortinget, er en naturlig oppfølging av grunnlovsvedtaket fra mai 2024, hvor det øvre antallet på 21 høyesterettsdommere ble grunnlovfestet i Grunnloven § 88, andre ledd. Det er da naturlig at fastsettelsen av det til enhver tid gjeldende dommerantallet i Høyesterett løftes fra statsrådsbehandling til stortingsbehandling, av hensyn til den demokratiske legitimiteten.

Det er gledelig og viser en klar styrke ved det norske samfunnet at det i en sak av så prinsipiell karakter, og om et så viktig tema som domstolene, er bred konsensus og et fravær av politisering av de store linjene. Sagt på en annen måte: Det er gledelig at det er bred enighet i denne sal om å hegne om den norske samfunnsmodellen gjennom å styrke og tydeliggjøre domstolenes uavhengighet.

Komiteen har delt seg i synet på hvordan den konkrete innretningen av reglene for avspilling av lyd- og bildeopptak fra tingretten i ankeforhandlinger bør utformes. Det legger jeg til grunn at representantene for de enkelte partier vil komme inn på under sine innlegg i debatten.

Med det er jeg ferdig med saksordførerens innlegg og går over til Fremskrittspartiets syn på saken.

La meg innledningsvis understreke at lyd- og bildeopptak av domstolsbehandling, og adgangen til senere å spille av slike opptak, er en viktig rettssikkerhetsgaranti som kan bidra til mer presis og etterprøvbar bevisbedømmelse i ankesaker. Dette er også en av grunnene til at Fremskrittspartiet over tid har prioritert økt digitalisering av domstolene. Vi prioriterte dette da vi satt i regjering, og vi har prioritert dette høyt i våre alternative statsbudsjetter etter at vi gikk ut av regjering. For oss har digitalisering av domstolene vært langt viktigere enn eksempelvis reversering av en vellykket domstolsreform som ble godt mottatt i hele justissektoren, noe som har vært en viktig prioritering for den sittende regjeringen.

Over til det konkrete forslaget om hvordan reglene for adgangen til avspilling av opptak under ankeforhandlinger bør utformes: Her har Fremskrittspartiet konkludert med at reglene bør utformes som en kan-regel, ikke som en skal-regel, slik regjeringen har fremmet forslag om i proposisjonen. Til tross for at det er lagt inn noen kriterier for å kunne avvike … (Presidenten klubber.)

Finn Krokeide (FrP) [13:04:49]: Ja.

Kristine Løfshus Solli (A) [13:05:05]: For Arbeiderpartiet er det avgjørende at Norge skal kjennetegnes av små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap, og da er rettsstaten helt sentral. Norge ligger høyt på World Justice Projects «Rule of Law lndex», men også vi har utfordringer. Det er fortsatt for dyrt og for vanskelig å ta en rettssak til domstolene, tidsbruken i straffesaker og i forvaltningen er for lang, og risikoen for diskriminering er fortsatt for høy.

Denne proposisjonen løser ikke disse utfordringene, men den er likevel et lite skritt på veien mot et mer rettssikkert samfunn.

Etter vår vurdering er det viktig at gjenbruk av lyd- og bildeopptak fra tingretten ikke bare kan skje når «hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det», men at det skal skje. For Arbeiderpartiet handler dette om å sikre likebehandling, bedre prosesser og god effekt av de millionene som er investert i slikt utstyr, men kanskje viktigst: Det handler om vitnene – om respekt for deres tid, og om å redusere belastningen i saker som allerede er traumatiserende.

Jeg opplever at diskusjonen om dette har vært preget av enkelte misforståelser. La meg derfor være tydelig: «Skal» betyr ikke at avspilling alltid skal brukes. Det vi i dag vedtar, er å gi regjeringen forskriftskompetanse til å fastsette når slike opptak skal brukes. Også for Arbeiderpartiet er det viktig at domstolene har et betydelig handlingsrom, og det skal de fortsatt ha. Loven slår uansett fast at gjenbruk bare kan skje når det er forenlig med forsvarlig saksbehandling.

Samtidig må vi være klare på utgangspunktet: Er det ingen god grunn til å kalle inn vitner på nytt, skal man heller ikke gjøre det. Gjenbruk av opptak frigjør tid og ressurser, og det kan virke skjerpende på prosessen i tingretten, for alle aktører vet at forklaringen de gir der, i stor grad blir stående.

Dette handler i bunn og grunn om å bruke ressursene riktig, om å gi vitnene en mer skånsom prosess, og om å sikre at domstolene får mer tidsnære og pålitelige bevis. Det handler om likebehandling og forutsigbarhet i hele rettssystemet. Derfor mener Arbeiderpartiet at videreføringen av vilkåret «skal» er det mest ansvarlige, moderne og rettssikre valget.

Mari Holm Lønseth (H) [13:07:56]: Dette er en sak det i all hovedsak er stor enighet om, så jeg tenker at jeg bare vil kommentere spørsmålet knyttet til lyd- og bildeopptak i ankeforhandlinger, som er det spørsmålet det er størst uenighet om.

Høyre støtter regjeringens forslag om å innføre lovbestemmelser som sikrer at lyd- og bildeopptak fra tingretten skal benyttes, med mindre forsvarlig saksbehandling taler imot det. Det er flere grunner til det.

For det første: Det vil føre til at vi får en lik praksis på tvers av lagmannsrettene. Hvis det ikke legges en sånn regel til grunn, risikerer man at lyd- og bildeopptak ikke spilles av overhodet, eventuelt veldig lite, i noen lagmannsretter eller for noen dommere, mens det i andre saker eller for andre dommere er en helt annen praksis. Med denne regelen får vi også en likebehandling, noe som gir mer forutberegnelighet for partene.

For det andre: Det vil skjerpe partene til å få saken godt belyst i den første rettsrunden. Det er en utfordring at det er noen som ofte bruker tingrettens behandling nærmest som et sted for å teste saken, argumenter og påstander, og at saken kan endre en del karakter til lagmannsrettens behandling. Lagmannsretten er ment å skulle ha en overprøving av en sak, ikke en ny prøving av en ny sak. Dette regelverket vil også føre til at man i større grad får nettopp en overprøving, framfor en ny sak for lagmannsretten.

For det tredje: Dette er også av hensyn til vitnene. Det betyr ofte at man kun trenger å forklare seg én gang, og den gangen vil være nærmest den hendelsen man forklarer seg om, i tid, noe som ofte også vil være viktig i straffesaker.

Dette betyr samtidig ikke at det ikke skal være klare rammer for når lyd og bilde skal spilles av. Regjeringen skal komme tilbake med en forskriftsregulering. I det arbeidet mener Høyre det også må sikres tydelige rammer som sikrer at en i ankerunden ikke må høre og se unødvendig mye lyd- og bildeopptak, men at man kan begrense det til de relevante delene for ankebehandlingen.

Jeg har også merket meg et oppslag i Advokatbladet fra 19. februar 2026, hvor det er et intervju med hovrättspresident Heidenborg i Svea hovrätt. Det redegjøres for at de har gode erfaringer med denne reguleringen i Sverige, og at de mener det fører til bedre rettssikkerhet, men det pekes på at de i Sverige per dags dato må høre hele vitneavhør, selv om det bare er deler av avhøret som er relevant for saken. Det vises der til at det pågår en diskusjon i Sverige om hvordan avhørene kan bli mer konsentrerte. Jeg mener at dette arbeidet må regjeringen lære av, og sørge for at det blir effektivt i Norge.

Det er også viktig i forskriftsarbeidet at regjeringen vektlegger at dette ikke skal føre til vesentlig mer tidkrevende ankeforhandlinger, som igjen får betydning for sakskostnadene i den enkelte sak. Dessuten er det viktig at det fortsatt vil være mulig å føre vitner for retten om det er nødvendig, for å stille nye spørsmål eller lignende.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [13:11:06]: Som det framgår av innstillingen, er komiteen samlet om de fleste lovforslagene i proposisjonen.

Når det gjelder saksfordeling og forslaget om lovfesting av prinsippet om at saker som hovedregel skal fordeles tilfeldig mellom dommerne, med mindre saklige grunner tilsier noe annet, er Senterpartiet enig i en lovfesting av tilfeldighetsprinsippet. Dette vil sikre en uavhengig og upartisk saksbehandling, samtidig som loven ivaretar behovet for en rimelig arbeidsfordeling mellom dommerne samt behovet for særskilt kompetanse eller erfaring i den enkelte sak.

Når det gjelder rettskretser med flere rettssteder, vil Senterpartiet særlig understreke viktigheten av å opprettholde rettstilstanden ved å lovfeste at tilfeldighetsprinsippet skal praktiseres på det enkelte rettsstedet og ikke i rettskretsen som helhet.

Så til det forslaget der komiteen deler seg i innstillingen: Når det gjelder avspilling av opptak i ankeinstans, ser Senterpartiet gode argumenter for begge løsninger. Dette reflekteres også av høringssvarene og de innspillene som er kommet i forbindelse med komitéhøringen.

Jeg vil påpeke at det fortsatt er et krav om at sakene skal opplyses skikkelig og underlegges en grundig og forsvarlig behandling i ankeinstansen. En lovfesting av «skal» som hovedregel innebærer at lagmannsretten fortsatt må foreta en konkret vurdering av om avspilling av opptak er forsvarlig og hensiktsmessig, eller om det foreligger omstendigheter i den enkelte saken som tilsier at det ikke skal avspilles opptak fra tingrettsbehandlingen.

I mange tilfeller vil det derfor være mulig å unnlate gjenbruk av forklaringene i opptakene, både etter loven direkte og gjennom nærmere regler gitt i forskrift. Senterpartiet mener dette gir ankeinstansen et tilstrekkelig skjønnsrom til å beslutte om opptak skal spilles av eller ikke.

Det er derfor viktig å understreke at en skal-regel ikke vil avskjære rettens mulighet til å høre de samme vitnene på nytt eller tilføye nye bevis. Det er derfor ikke slik at bruk av opptak reduserer lagmannsrettens behandling til en ren reprise av bevisførselen i tingretten. Som flertallet poengterer i innstillingen, skal det legges betydelig vekt på en eventuell omforent uenighet hos partene i vurderingen av om gjenbruk av opptak er forsvarlig.

Jeg merker meg at flere høringsinstanser i høringen trakk fram at en kan-bestemmelse, slik det var foreslått i høringsnotatet, ville kunne gi andre, uheldige utslag. Det pekes her på faren for ubegrunnede praksisforskjeller i de ulike lagmannsrettene og mellom de enkelte dommerne. Det er derfor interessant at Hålogaland lagmannsrett, som i perioden 2018–2022 deltok i prøveprosjektet «Opptak i retten», argumenterer sterkt for å videreføre «skal» som hovedregel.

Etter Senterpartiets vurdering gir lovforslaget om gjenbruk av opptak fra tingretten de nødvendige rettssikkerhetsgarantiene, og hensynet til likebehandling tilsier at hovedregelen fortsatt bør være en skal-bestemmelse.

Når det gjelder de øvrige lovforslagene, viser jeg til proposisjonen og Senterpartiets merknader i innstillingen.

Julie E. Stuestøl (MDG) [13:14:01]: I denne saken står vi overfor spørsmål som i kjernen handler om rettssikkerhet, kvaliteten på bevisvurderingen og borgernes reelle tilgang til domstolene. Domstolenes uavhengighet og effektivitet er grunnleggende verdier i et moderne demokrati, og det er avgjørende at lovverket vårt legger til rette for begge deler.

MDG støtter intensjonen bak regjeringens forslag om å modernisere lovverket, og mener at lyd- og bildeopptak kan være en viktig rettssikkerhetsgaranti som gjør det mulig for lagmannsretten å etterprøve om vitneforklaringer i tingretten har vært klare, konsistente og presist gjengitt senere i prosessen. Dette kan være avgjørende i saker der sentrale forklaringer endrer karakter over tid.

Samtidig mener vi i MDG at det ikke er nødvendig eller klokt å innføre en absolutt skal-regel for avspilling av opptak. En slik regel kan i enkelte tilfeller binde retten til en bevisførsel som ikke er tilpasset sakens behov. Det avgjørende må være at retten har adgang til å bruke opptakene der det er nødvendig for en forsvarlig bevisbedømmelse, ikke at den pålegges å gjøre det i alle saker.

Vi vet at store saker, særlig straffesaker, ofte utvikler seg mellom første og annen instans. Det kan derfor finnes opptak som ved ankebehandlingen ikke lenger er relevante. Det kan også være forklaringer som, selv om de ble tatt opp, ikke er tilstrekkelig utfyllende fordi sentrale oppfølgingsspørsmål ikke ble stilt. MDG er også opptatt av retten til tilgang til domstolene, og vi er bekymret for det stadig økende kostnadsnivået i sivile saker. Dersom domstolsbehandling blir for dyrt, oppstår en situasjon der ordinære borgere i praksis mister muligheten til å få prøvd saken sin. Dette er et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Derfor må prosessreglene utformes slik at de legger til rette for effektiv og konsentrert behandling, ikke unødvendig ressursbruk.

MDG mener at lagmannsretten bør ha fleksibilitet til å vurdere når avspilling av opptak er et riktig virkemiddel, og når det er mer hensiktsmessig med nye konsentrerte forklaringer. En slik vurdering må bygge på hensynet til forsvarlig saksbehandling, ikke automatikk. Derfor mener vi at forskriftshjemlene skal utformes som kan-bestemmelser, ikke som skal-bestemmelser.

Domstolene er en bærebjelke i rettsstaten. De må ha både verktøyene og fleksibiliteten til å behandle sakene riktig og rettferdig. MDG mener de foreslåtte endringene bør bidra til nettopp dette – økt rettssikkerhet, effektiv ressursbruk og styrket tillit til domstolene. Men da må vi velge løsninger som gir rom for faglig skjønn, og som ikke skaper unødvendige byrder, verken for domstolene eller for borgerne som trenger dem.

Hans Edvard Askjer (KrF) [13:17:14]: I denne saken står vi bl.a. overfor et valg mellom to ulike tilnærminger til bevisførsel i lagmannsretten: en rigid skal-regel, eller en fleksibel kan-regel. For Kristelig Folkeparti er svaret at det er kan-regelen som best ivaretar både rettssikkerheten, domstolenes arbeidsflyt og samfunnets behov for effektiv ressursbruk.

Mindretallet, der KrF står sammen med FrP og MDG, peker i innstillingen på at avspilling av lydopptak i enkelte saker kan være mer tidkrevende enn å gjennomføre nye, konsentrerte forklaringer. I tillegg framgår det at eksistensen av opptak kan medføre økt arbeid i saksforberedelsen, uten at dette nødvendigvis gir en mer presis eller relevant bevisvurdering.

Det er dommerne som kjenner den konkrete saken. Det er de som best kan vurdere om en full avspilling av flere timers opptak faktisk vil tilføre saken substansiell informasjon, eller om det bare vil stjele tid og ressurser. En skal-regel fratar domstolen denne vurderingsfriheten. En kan-regel gir den tilbake.

Mindretallet understreker videre at ankeforhandlingen bør konsentreres om de omtvistede spørsmålene, og at tids- og ressursbruken må stå i rimelig forhold til sakens karakter og betydning. Det er et helt grunnleggende prinsipp i rettsstaten – en anke skal ikke utvikle seg til en gjentakelse av tingretten bare fordi regelverket tvinger lagmannsretten til å spille av alt som finnes av opptak, også når dette ikke bringer saken nærmere opplysning.

Høye omkostninger i domstolene er i seg selv et rettssikkerhetsproblem. Mindretallet peker uttrykkelig på at kostnadsnivået i sivile saker er økende, og at prosessreglene derfor må utformes slik at de bidrar til en effektiv saksavvikling og til å holde kostnadene nede. En skal-regel vil gjøre mange saker dyrere, mer tidkrevende og mer belastende uten at dette nødvendigvis styrker kvaliteten på bevisene.

La oss også huske at i større og mer komplekse saker fungerer tingrettens behandling ofte som en sondering av hva som faktisk er tvistetema. Tingrettens opptak vil i slike tilfeller ikke alltid være fullt relevante i anken og viktige oppfølgingsspørsmål kan ha kommet opp først i lagmannsretten. Dette er også eksplisitt påpekt i innstillingen.

Dette handler om god dommerstyring, det handler om tillit til domstolenes skjønn, og det handler om effektiv ressursbruk og om en reell prioritering av de bevisene som faktisk bringer saken nærmere sannheten.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:20:38]: Jeg er glad for at en samlet justiskomité har gitt støtte til regjeringens forslag om endringer i domstolloven, som gjelder fordeling av saker i domstolene, lovfesting av antall høyesterettsdommere, og at regjeringens kompetanse til å dele Høyesterett inn i avdelinger overføres til høyesterettsjustitiarius. Dette er viktige endringer for å styrke domstolenes uavhengighet og bidra til økt åpenhet og tillit til domstolene.

Jeg har merket meg komiteens uttalelser om lovendringene i tvisteloven og straffeprosessloven knyttet til forskriftshjemlene om avspilling av opptak fra tingretten i lagmannsretten, som også har vært tema her fra talerstolen. Særlig har jeg merket meg uttalelsene fra komiteens mindretall om at prosessreglene må utformes på en måte som legger til rette for en effektiv saksavvikling for å holde omkostningsnivået for domstolsbehandling nede.

Jeg er enig i at sakskostnadsnivået i domstolene er bekymringsfullt, og at det er viktig å sørge for at regelverksendringer ikke fører til dyrere rettsprosesser. Jeg mener imidlertid at fleksibiliteten til å ivareta disse hensynene ligger innenfor bestemmelsen sånn den er foreslått i proposisjonen.

Det sentrale med det lovforslaget vi har til behandling i dag, er å fjerne frasen «i utpekte domstoler» og ta den ut av den aktuelle forskriftshjemmelen, sånn at alle domstoler skal få en adgang til å spille av opptak fra tingrettene når slike opptak foreligger. Reservasjonen i disse bestemmelsene om at avspilling kun skal skje dersom «hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det», vil fortsatt åpne for helt eller delvis å unnlate avspilling av opptak av forklaring i mange tilfeller. Dagens ordlyd gir dermed tilstrekkelig handlingsrom for lagmannsretten til å beslutte om opptak skal avspilles eller ikke, ut fra relevante omstendigheter i det enkelte tilfellet.

Jeg mener at klare føringer i lovteksten om at utgangspunktet skal være avspilling, vil sikre mer likebehandling enn en regel som åpner for en fullstendig skjønnsmessig vurdering av hvorvidt opptak skal spilles av. I tillegg vil disse føringene bidra til nødvendig mengdetrening og erfaring i en ny måte å jobbe på, både for dommerne og for aktørene. Spørsmålet om hvorvidt forskriftskompetansen skulle være en «skal»- eller en «kan»-regel, ble nøye vurdert under arbeidet med proposisjonen, basert på en grundig vurdering av høringsinnspillene, som samlet tilsa at ordlyden bør være «skal».

Finn Krokeide (FrP) [13:29:36]: La meg begrunne Fremskrittspartiets standpunkt for hvorfor vi har landet på at denne kan-regelen er å foretrekke over skal-regelen. For til tross for at det er lagt inn noen kriterier for å kunne avvike utgangspunktet som «skal», mener vi det er grunn til å anta at en regel med skal-utforming vil bli praktisert ganske så absolutt. Dette vil, slik Fremskrittspartiet vurderer det, kunne lede til mye repetisjon ved lagmannsrettsbehandlingen, som ikke er av stor betydning for sakens opplysning, men som vil ha til konsekvens at saksbehandlingstiden blir lenger. Det har, slik vi ser det, en klar side mot det stadig økende omkostningsnivået for domstolsbehandling, særlig i sivile saker.

Det er et rettssikkerhetsproblem dersom sakskostnadsnivået blir så høyt at borgerne i praksis ikke har reell adgang til domstolene. Derfor er det for Fremskrittspartiet viktig å ta hensyn til at reglene utformes på en måte som i størst mulig utstrekning søker å holde sakskostnadsnivået nede. Vi mener en aktiv dommerstyring av ankeprosessen med en tilskjæring av saken til det som er nødvendig for å behandle de faktiske og rettslige problemstillinger som er til prøving, best ivaretas ved en kan-regel. Dette balanserer etter vårt syn på en god måte hensynet til rettssikkerheten og til å holde kostnadsnivået for domstolsbehandling nede.