Sylvi Listhaug (FrP) [10:05:38]: Hver gang dette regimet har gjennomført grove overgrep, drap og terror mot sin egen befolkning, har holdningen til Arbeiderparti-regjeringen vært at vi må ha dialog. I 2022 var det store demonstrasjoner i Iran. 22 år gamle Mahsa Amini ble drept fordi hun hadde hijaben feil på. Folk ble hengt fra lyktestolper, de ble drept og torturert. Hva skjedde videre? Etter dette, i 2023, hadde statsministeren telefonsamtaler med Irans daværende president, Ebrahim Raisi – bedre kjent som «slakteren av Teheran» for sin rolle i massehenrettelsene av politiske fanger i 1988, der minst 5 000 mennesker ble drept, ifølge Amnesty International. Samme år feiret Norge, som ett av få vestlige land, presteskapets 44 år ved makten, og i 2025 besøkte Irans utenriksminister Norge.

Hvorfor har statsministeren og regjeringen brukt tid og ressurser på å snakke med terrorregimet i Iran, som står i direkte strid med norske interesser? Hva slags effekt mener statsministeren denne dialogen har hatt på å skape fred i Midtøsten?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:06:39]: Ved de anledningene som representanten nevner, og mange flere, har Norge stilt seg sammen med våre likesinnede partnere i kraftig fordømmelse av volden, senest nå de tusenvis, kanskje titusenvis, som ble drept i januar, da regimet slo til mot demonstranter fra folket, som var oppfordret fra USA. Det har Norge tatt klart til motmæle mot. Men det er også slik – og her er det en klar forskjell mellom Fremskrittspartiet og jeg tror mange partier her i salen – at det går an å påvirke og bidra til diplomatiske prosesser som kan hindre krig, som kan hindre voldsutgytelse, og som kan få til løsninger som, over tid, kan føre til forandring. Selv om ikke et enkelt tiltak, en enkelt samtale, fører til endring, er det måten å nå fram på. Jeg kan love at i de samtalene jeg har hatt med iranske ledere, som jeg også har hatt parallelt med andre europeiske ledere, senest i FN nå i september, er det klare budskap til Iran om hva de kan vente seg om de ikke går inn på en mer diplomatisk retning for å finne løsninger.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:07:43]: Nå skal heldigvis utenrikstjenesten granskes, og det er på høy tid, også når det er knyttet til spørsmål her. Tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt møtte terrorregimet som utenriksminister i 2023, i motsetning til flere europeiske land, som nektet å møte. Samme år deltok vi i feiringen av den islamistiske revolusjonen, som jeg var inne på, selv om Norge ble advart mot å delta. I 2024 hadde utenriksminister Barth Eide en telefonsamtale med sin iranske kollega, der Barth Eide angivelig skal ha sagt at han anerkjente Irans konstruktive rolle i regionen for å redusere spenningene.

Arbeiderparti-regjeringen har i liten grad vært opptatt av å problematisere at terrorregimet i Iran har bidratt med våpen og penger til terrororganisasjoner som houthiene, Hizbollah og Hamas. Hvorfor har regjeringen tatt i terrorregimet i Iran med silkehansker og pleid et forhold til et skrekkregime, til tross for at de har drept og torturert sitt eget folk, finansiert terrororganisasjoner og endatil brukt kriminelle gjenger i Sverige til å utføre terror mot jødiske mål i Danmark?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:08:48]: Denne regjeringen har gitt kraftig uttrykk for sin motstand, kritikk og avstandtagen til dette regimets maktbruk overfor eget folk. Men det har også de siste årene pågått diplomatiske samtaler med USA – også framstilt som «den store satan» fra Irans øverste leder, som nå er drept – for å få til en fredelig løsning på atomspørsmålet. De forhandlingene pågikk helt inn i forrige helg, da dette angrepet begynte. Norge har i den sammenheng også kunnet presse på for å finne en diplomatisk løsning, bruke de kontaktene vi har for å kunne oppmuntre til det. At det ikke har ført fram, mener jeg er en stor tragedie, for nå er krigen der for fullt. Hvis vi skal ha en gransking av denne politikken, er spørsmålet: I de åtte årene Fremskrittspartiet satt i regjering eller var en del av flertallet, snakket Norge med Iran da? Var det stemmer mot dem, eller var det en ensidig boikott og lukket dør? Jeg tror ikke det, og det er klokt, for vi må også snakke med dem vi ikke er enige med, og vi må gjøre det parallelt og sammen med de landene vi deler verdier med, for å få til forandring.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:09:47]: Ja, både Arbeiderpartiet og Høyre har stått for en sånn linje, og Fremskrittspartiet er uenig.

Støre-regjeringen er heller ikke fremmed for å invitere andre terrorregimer på norgesbesøk. Allerede i januar 2022, få måneder etter Talibans brutale maktovertakelse og etter flere tiår med krig mot Taliban som kostet norske liv, fløy Støre-regjeringen inn Taliban-krigere på norske skattebetaleres regning til dialogmøte. Den gangen ble det hevdet at dette var et veldig positivt møte, og at nå skulle det bli mye bedre for jenter og kvinner i Afghanistan. Selvsagt ble det ikke sånn. Det ble bare verre.

Når skal Arbeiderparti-regjeringen stoppe stormannsgalskapen, der Norge skal rydde opp, føre dialog og bidra til såkalte fredsprosesser nærmest over hele jordkloden, som til tross for totalt manglende resultater koster det norske fellesskapet store beløp, som vi bl.a. har sett komme fram i det siste?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:10:49]: Denne representanten har et veldig interessant syn på det å sitte i regjering. Det er at når Fremskrittspartiet sitter i regjering, er de ikke ansvarlige for hva den regjeringen gjør, hvis det er sider som Fremskrittspartiet er skeptisk til. I åtte år satt Fremskrittspartiet i regjering eller var støtteparti. Så sier de at Høyre og Arbeiderpartiet var enig i det ene og andre. Utenrikspolitikken den regjeringen førte, er også Fremskrittspartiets ansvar. Slik er det. Regjeringen står sammen om å være ansvarlig.

Den politikken Norge har ført – og det mener jeg også høster anerkjennelse for det Solberg-regjeringen sto for – hadde også samtaler med folk vi ikke var enig med alt i, hadde kontakt mot grupper for å bidra til at vi kunne få en fredelig løsning og ikke en full, voldelig krigsløsning. Jeg står inne for det. Norge skal ha muligheten til å snakke med grupper, forsøke å påvirke, hindre krig, hindre vold og få ting over i mer fredelige spor. At Fremskrittspartiet konsekvent tar avstand fra det, merker jeg meg, og det bør også partier som tenker på regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, merke seg.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:11:54]: Fremskrittspartiet mener at vi skal ivareta norske interesser. Det er det norsk utenrikspolitikk skal handle om. Nå sitter flere tusen nordmenn, blant dem turister og barnefamilier, fast i Midtøsten under gjentatte missilangrep og med fare for eskalering. Situasjonen er alvorlig. Regjeringen varslet i dag tidlig at det sendes et utrykningsteam til Abu Dhabi for å bistå nordmenn konsulært. Samtidig hevder Utenriksdepartementet at evakuering fra konfliktområdene ikke er mulig. Det er vanskelig å forstå at det lar seg gjøre å fly inn byråkrater, men ikke hjelpe nordmenn hjem. Tyskland, Frankrike, Polen og Storbritannia arbeider med å hente ut sine borgere, og de planlegger omfattende konsulære operasjoner. Vil regjeringen ta initiativ til å sette opp charterfly, selvsagt finansiert av de reisende selv, for å sikre at norske borgere kan komme trygt hjem, f.eks. fra Oman, hvor det fortsatt finnes muligheter for utreise? Eller mener utenriksministeren og statsministeren at det å sende et utrykningsteam er et tilstrekkelig tiltak i den situasjonen vi nå står i?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:12:58]: Vi bruker nå våre ressurser gjennom ambassadene våre i regionen og gjennom et kriseteam som er satt opp i UD i beredskap, til å bistå nordmenn i utlandet. Det er om lag 2 000, kanskje noe flere, som er i regionen. Det er 1 500 i De forente arabiske emirater. Vi er i kontakt med dem løpende.

Dette teamet er ikke en gruppe byråkrater som er sendt til Midtøsten. Det er et spesialisert team – det er leger med, det er folk som kan håndtere slike konsulære situasjoner – for å bistå dem som er der, dem som ønsker å reise hjem, og dem som har behov for annen type hjelp. Det er ikke behov for å sende fly til denne regionen uten videre. Det er veldig mange fly i denne regionen. Problemet er at luftrommet stort sett er stengt. Så når luftrommet gradvis åpnes, vil et være fly som kan fly folk ut. De fleste som er der, har returbilletter. Det gjelder å bistå dem til å kunne få de billettene, komme på flightene og komme ut. Det er ikke slik at alle de som nå ønsker assistanse, nødvendigvis ønsker å reise ut. Vi samarbeider med nærstående land, og vi samarbeider med forsikringsbransjen og reiseselskapene, for å hjelpe nordmenn på best mulig måte.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:13:58]: Vi ser jo at andre land er i ferd med å skulle gjennomføre dette, mens den norske statsministeren altså mener at det ikke er mulig, og at man skal løse det på andre måter, til tross for at nordmennene blir sittende der nede og det er svært få fly som går ut. Dette står i ganske stor kontrast til håndteringen av situasjonen i Gaza, der den norske regjeringen sendte fly, der flere hundre personer ble fløyet til Norge, og der flere av dem som ble hentet til Norge, aldri hadde satt sine bein på norsk jord. Fremskrittspartiet forventer faktisk at regjeringen gjennomfører sin kjerneoppgave, som er å hjelpe norske borgere i utlandet og sørge for at de som nå ber om assistanse, kommer seg hjem. Det er det som er kjerneoppgavene i å ivareta norske interesser – ikke å leke fredsmekler verden rundt, ikke å dele ut penger til alle slags organisasjoner og bistandsprosjekter med tvilsom nytte. Det er dette som er kjerneoppgavene. Da lurer jeg på: Når har man tenkt å begynne å ta tak i akkurat det?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:15:00]: Det er jo akkurat det denne regjeringen gjør. Vi gjør det i samarbeid med reiseselskaper og forsikringsselskaper. Vi gjør det gjennom å ha ambassadenærvær, som nå tar kontakt og svarer på spørsmål. Vi gjør det gjennom krisestab i Utenriksdepartementet. Hvis Fremskrittspartiet har gode råd i den sammenhengen, lytter jeg gjerne til det, men jeg tror Norge spiller på hele registeret.

Jeg tror at tanken om evakuering ut herifra, sammenlignet med hva som skjedde med dem som kom ut av krigsrammede Gaza, er om to totalt forskjellige problemstillinger. I begge tilfeller tok vi utgangspunkt i hva som var norske interesser. Det var norske borgere som var inne i Gaza, kom ut og ikke hadde muligheter til å komme videre. Vi hadde en tilrettelagt hjelp for dem for å ivareta norske interesser, og vi har nå en tilrettelagt linje for å hjelpe de nordmennene som trenger hjelp og ikke kommer videre i denne regionen.

Himanshu Gulati (FrP) [10:15:59]: Epstein-avsløringene og andre saker har vist at norske bistandsmidler, som er vanlige nordmenns skattepenger, har gått til alt fra det som trolig er rekruttering av unge kvinner til menneskehandel og utnyttelse, svindel og korrupsjon, titalls millioner i utbytte til mellommenn og konsulenter og finansiering av institutter og nye arbeidsplasser for tidligere norske politikere og byråkrater, ofte bevilget av personer de nylig var kollegaer med. Glansbildet av den idealistisk baserte utenrikspolitikken som Norge har ført, har nå begynt å slå sprekker. Nå skal alt dette under lupen, og det er på tide. FrP har imidlertid lenge kritisert bistandspolitikken som føres, der målet er hvor mye vi bruker, altså 1 pst. av BNI – nå nesten 60 mrd. kr.

Jeg ønsker å spørre statsministeren om han har tenkt å fortsette med en slik bistandspolitikk, hvor det å nå 1-prosentmålet er det som er i fokus, istedenfor resultater og kontroll, som åpenbart ikke har vært tilstrekkelig.

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:16:56]: Her var det mye. Jeg mener at Norge, med vår rikdom, med det vi har oppnådd i vårt land, har et ansvar for å stille opp og bidra til utvikling og fattigdomsbekjempelse i verden. Det er også i norsk interesse. Hvis vi skal ivareta nordmenns interesser, er det slik at det å bekjempe fattigdom og bidra til utvikling reduserer faren for krig og utrygghet som kan velte inn. Det vil redusere faren for migrasjon som er ulovlig, så det er det klokt å gjøre. Det at vi har ligget på 1 pst., mener jeg har vært et signal om at det kan Norge gjøre. 1 kr av 100 går til disse formålene. Så skal de formålene være vel uttenkt, i tråd med den verdenen vi lever i. Utviklingsminister Åsmund Aukrust setter nå i gang et stort arbeid for å gå igjennom denne bistanden og se om den treffer målene og virkelig svarer på behovene for å bekjempe fattigdom – om det er riktig utvikling. De spørsmålene må vi hele tiden stille oss. Det er ikke tallet 1 pst. som er målet, men å innrette det vi gjør når det gjelder klima, fattigdomsbekjempelse, energiutvikling, næringsutvikling og demokratiutvikling, som er målet for norsk utviklingspolitikk.

Himanshu Gulati (FrP) [10:17:59]: Tallet 1 pst. har vel nettopp vært målet i mange år. Mens en håndfull land følger FNs anbefaling om 0,7 pst. av BNI, er vel Norge det eneste landet, meg bekjent, som bruker 1 pst. Vi deler altså ut dobbelt så mye per innbygger som britene, sveitserne, franskmennene, finnene, japanerne, østerrikerne, belgierne og kanadierne, eller det de fleste andre land, inkludert dem vi ofte liker å sammenligne oss med i NATO, OECD eller Europa, velger å gjøre. Vi gir faktisk bistand til omtrent 100 land hvert eneste år. Det er over halvparten av verdens land, inkludert noen av verdens raskest voksende økonomier, slik som Kina og India. Det er derfor betimelig å spørre statsministeren om over halvparten av verdens land virkelig trenger bistand fra Norge. Burde ikke noen av disse pengene heller gå til de mange uløste oppgavene vi har her hjemme i Norge, og som alminnelige nordmenn føler på hver eneste dag, bl.a. innen helse og omsorg og andre sektorer?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:18:56]: Det som er interessant med Fremskrittspartiets spørsmål, er at det viser en sterk kritikk av bistand. FrP mener det er å sløse med penger, at 1 pst. er feil, men at 0,7 pst. ville vært rimelig. Det er en litt rar tenkning, for hvis det er så galt med den ene prosenten, hvorfor skal man i det hele tatt bruke noe penger på dette? Det er en litt pussig problemstilling. Jeg beklager faktisk veldig at en del land nå har kuttet dypt i bistand. Storbritannia var en veldig viktig partner for Norge i mange bistandsprosjekter sammen med nordiske land, men med den økonomiske situasjonen mange land er i nå, går det ganske hardt ut over bistand. Alle områder må være gjenstand for et kritisk blikk i budsjettsituasjoner som er krevende, men jeg mener at rike land, OECD-land, har et ansvar her. Bistand er ikke det viktigste for økonomisk utvikling i de landene som trenger utvikling. Det er investeringer utenfra. Den statlige bistanden er en veldig liten andel. Den må være strategisk. Det er ikke antallet land som teller, men hva vi bruker penger på – hva det er med på å utløse. Satsinger på helse, f.eks. vaksiner, kan utløse store forbedringer i mange land.

Himanshu Gulati (FrP) [10:20:01]: Fremskrittspartiet er ikke imot humanitær nødhjelp eller en del overføringer, men det viktige for oss er hva pengene går til.

Jeg går nå over til et annet spørsmål. Riksrevisjonen kom i 2021 med en rapport som slaktet Utenriksdepartementets tildeling av penger til IPI, organisasjonen som Terje Rød-Larsen ledet. Ekspedisjonssjefen som var ansvarlig for utbetalingene, var også selv medlem i et råd hos IPI. På bakgrunn av Riksrevisjonens rapport fremmet FrP og representanten Carl I. Hagen to forslag i 2022. Det ene forslaget var å be regjeringen vurdere om UD-ansatte, basert på Riksrevisjonens undersøkelser, kunne ha brutt loven i tildelingene. Det andre forslaget, fremmet sammen med Rødt, var at Riksrevisjonen måtte gå gjennom UDs tildeling av tilskudd for årene 2012 til 2018, altså ikke bare den tiden statsministeren var utenriksminister, men også årene etterpå. Arbeiderpartiet valgte å stemme imot disse forslagene, som ville kunne igangsatt flere av dagens granskinger allerede for fire år siden.

Jeg ønsker derfor å spørre statsministeren om han har reflektert rundt om Arbeiderpartiet burde ha støttet disse forslagene allerede den gang, slik at vi kunne kommet tidligere i gang med gransking av disse skandalene.

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:21:04]: Nå har man jo i Stortinget blitt enig om at man skal inn og granske, både gjennom spørsmål fra kontrollkomiteen og gjennom en egen kommisjon som skal settes ned. Da er det fint at i de årene som blir ettersett, er de årene hvor Fremskrittspartiet hadde finansministeren. La meg ta et eksempel. I 2015 – i budsjettproposisjonen – ga Norge støtte til China Council for International Cooperation on Environment and Development. Det er en tenketank som gir råd til det kinesiske topplederskapet. Norge støttet og ga penger dit fordi vi mente det var en måte å kunne påvirke Kina på. Da kan ikke Fremskrittspartiet si at nei, de hadde ikke utviklingsministeren og hadde ikke utenriksministeren. FrP hadde finansministeren og brukte penger på dette – støttet en kinesisk tenketank som hjalp det kinesiske lederskapet. Nå vil vi få en gjennomgang av de årene og se om det var fornuftig – om det var å fremme norske interesser. Jeg mener det kan argumenteres for at det kanskje var det, for kunne vi påvirke Kina, var det bra, men nå må Fremskrittspartiet svare på det. FrP kan ikke frita seg fra de årene de satt med ansvar for all pengebruk i landet, ved finansministeren.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:22:31]: Det islamistiske iranske regimet spiller en svært destruktiv rolle både i regionen og globalt. Etter tolvdagerskrigen i fjor har Iran, ifølge Etterretningstjenestens rapport Fokus 2026, beholdt den teknologiske kompetansen til å lage kjernevåpen, og de har fortsatt et arsenal av missiler som med kjernefysiske stridshoder kan treffe også Europa. De truer norske interesser gjennom skipstrafikken, og de fortsetter å støtte og bruke stedfortredere i form av terrorgrupper som også utgjør en trussel mot Europa.

I trusselvurderingen for 2026 sier PST at metodene kan være attentater, terrorhandlinger og cyberoperasjoner, og at Irans tette forbindelser med svenske kriminelle nettverk er en risiko fordi de har stor bevegelsesfrihet og tilgang til våpen. Teheran ser på skandinaviske land som legitime og aktuelle mål for denne typen angrep, sier de. Hvordan jobber regjeringa konkret for å beskytte Norge mot denne typen angrep?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:23:33]: I de åpne trusselvurderingene som PST og Etterretningstjenesten har lagt fram, er de forholdene som representanten peker på, trukket fram. Det er en del av dette regimets måte å operere på. Som jeg sa tidligere: De skaper konflikter og kriser langt unna eget territorium for å holde oppmerksomheten der, og de utgjør også en trussel i Norge.

Fenomenet å kunne kjøpe kriminelle handlinger har vi nå sett komme opp som en av truslene vi ser også i våre land. Det er et nært samarbeid mellom etterretnings- og politimyndigheter i de nordiske landene, som er naboland. Det som har blitt avdekket knyttet til Foxtrot-nettverket, som kan ha direkte koblinger mot Iran, og andre typer nettverk knyttet til bestillingskriminalitet, er politiet veldig oppmerksom på. Det samarbeides det om i etterretning nå. Vi har nå våre folk, nordmenn, sittende på et eget senter i Stockholm sammen med dansker, svensker og finner for å koordinere i Norden. Så ja, vi er opptatt av dette, vi ser trusselen, og vi tar det på alvor.

Arild Hermstad (MDG) [10:24:55]: Det iranske regimet er og har lenge vært et terrorregime, både ved å massakrere egen befolkning og ved å støtte terrorgrupper i utlandet og Russlands krig mot Ukraina. Derfor er det lett å forstå at mange iranere jubler over krigen som er innledet av Israel og USA mot det iranske regimet, selv om den er folkerettsstridig. Likevel er det uklart hva som er målet med krigen. Det kommer motstridende svar. Vi vet at dette kan avstedkomme et mangeårig kaos i Iran. Vi vet også at den iranske opposisjonen er splittet.

Mitt spørsmål er om statsministeren er enig med stortingspresidenten i at Norge bør støtte den ene siden i Iran, og peke på sjahens sønn som en mulig arvtaker i Iran, eller om regjeringen ikke har noen spesiell politikk på dette området.

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:25:59]: Jeg er enig i stortingspresidentens kommentar om at det er regjeringen som gjør vurderingene om hvordan Norge skal forholde seg utenrikspolitisk til det som nå skjer. Jeg tror svaret på dette er at det må det iranske folket finne ut av, og det er ikke enklere å finne ut av det nå, etter det som utspiller seg.

Vi får nå avdekket gjennom presseoppslag og gjennom kommentarer – vi har mange med iransk bakgrunn i Norge, som deler sine erfaringer – hvor splittet dette folket er. Mange iranere jubler, men vi kan ikke legge skjul på at det også finnes mange iranere som er rasende forbitret, som har støttet dette regimet. Det kan være millioner. Det finnes også sjiamuslimer i regionen, som opplever at øverste åndelige leder var en leder også for dem. Det har vi sett gjennom uro både i Pakistan, Usbekistan, Bahrain og andre steder.

Det er et veldig vanskelig spørsmål, det å peke på. Vi må håpe at det blir mulighet for et regime som ikke blir et nytt diktatur, et slags prestestyre 2.0 eller et revolusjonsgarderegime som også kan bruke vold mot folket, men det må altså det iranske folket selv få avgjøre.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:27:15]: Norge, som et lite land med Russland som nabo og en av de demokratiske oljeeksportørene i verden, er høyst avhengig av en regelstyrt verden og handel. Vi er et land som virkelig har tjent på sterke globale bånd, og nå ser vi en verden som blir stadig mer polarisert og fragmentert, der også verdensmakten i større grad lener seg på den sterkestes rett. Mitt spørsmål til statsministeren er derfor hvilke konkrete grep regjeringen tar for å ivareta norske interesser i den helt endrede verdenssituasjonen vi nå ser?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:27:56]: Det første vi gjør, er å vektlegge betydningen av internasjonal rett, at de reglene må følges. Jeg er veldig overrasket over at Kristelig Folkeparti av alle, som under Irak-krigen i 2003 var så opptatt av at internasjonal rett og bruk av makt faktisk hadde noe med hverandre å gjøre, nå sier at de tydeligvis ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er nå én ting. Vi bør i alle fall prinsipielt stå opp for det, særlig fordi vi er det lille landet vi er, der vi ligger.

Så er vi et lite land som ikke kan påvirke hendelsesforløpet i krigen som nå er utløst. Utløser man en krig, er det svært uforutsigbart hvordan det utvikler seg. Jeg tror vi må slutte vår stemme til dem som sier at vi håper det kommer et diplomatisk spor, at krigen kan stoppe, og at det kan komme løsninger for det iranske folk, i deres interesser. Så må vi ikke tro at det er slutt på den internasjonale rettsordenen fordi det skjer brudd på rettsregler og handelsregler, og folk trekker seg ut av organisasjoner. Den fungerer fortsatt, og vi må fortsatt forsvare de reglene og være med og utvikle og modernisere dem og de organisasjonene som skal understøtte dem.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:29:01]: Norge skal være en tydelig stemme for folkerett og fred, det er både udiskutabelt og viktig. Det iranske folk har i årtier levd under et ekstremt brutalt regime. Under Ali Khamenei har Iran drept ungdommer i gatene, fengslet journalister, undertrykket kvinner, homofile er hengt, og regimet har eksportert terror gjennom Hizbollah, Hamas og houthiene. Mange iranere uttrykker nå nettopp glede, jubel og håp – en mulighet for endring. Og mange iranere har lenge, og spesielt nå, nettopp oppfattet regjeringen som veldig passive og forsiktige i møte med dette regimet. Derfor er mitt spørsmål til statsministeren: Hva vil regjeringen nå gjøre for å støtte det iranske folkets opprør mot terrorregimet de har levd under så altfor lenge?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:29:57]: Jeg tror det nærmeste forholdet Norge har hatt til Iran, var den gangen statsminister Bondevik hadde et veldig nært forhold til daværende president i Iran. Han hadde nær kontakt med ham gjennom flere møter og oppfølgende aktivitet for å forsøke å påvirke den situasjonen som var. Når krigen raser, er det ikke mye Norge kan gjøre for å støtte aktivitet inne i Iran. Når støvet legger seg, får vi se. Det kommer antakeligvis til å være store humanitære behov på grunn av ødeleggelser. Kan Norge på en eller annen måte, alene eller sammen med andre partnere, støtte opp under demokratiske prosesser, er det noe vi normalt mener er riktig å gjøre. Jeg tror mulighetene våre kommer til å være ganske begrensede fordi det er et såpass uoversiktlig bilde og motstridende interesser mellom mange andre tunge aktører i regionen. Vi må bare håpe at det ender der, at krigen ikke kommer til å utvikle seg på en måte som gjør det enda mer uoversiktlig og enda mer kaotisk for 90 millioner mennesker som håper på en bedre framtid.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:30:58]: Norge er et av de landene som har stilt seg aller mest kritisk til det israelsk-amerikanske angrepet denne helgen. Forbundskansler Merz og Tyskland støtter USA og behovet for å bli kvitt det grusomme regimet i Iran. Canada og Australia har vært tydelig støttende. Frankrike og Storbritannia samarbeider nå tett med USA om å håndtere trusselen, og Norge har nok en gang stilt seg sammen med Spania med en helt annen inngang enn den våre nærmeste allierte har.

Så mitt spørsmål til statsministeren er: Hvordan vil statsministeren sikre at Norge både står opp for folkeretten og samtidig står med våre nærmeste allierte – i møte med et regime som i tiår har undertrykt sitt eget folk og eksportert terror både til Midtøsten og til Vesten?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:31:44]: Det er jo nøyaktig det vi gjør. Vi står opp for folkeretten, vi påpeker det, og samtidig gjør vi det veldig klart at dette regimet er et terrorregime. Det har plaget folk over tid, har spredd uro og konflikt og vold i regionen, og det er ingen som sørger over at det regimet er borte. Det er ingen i regionen og ingen land som sørger over det, men måten det nå skal fjernes på, med krig, er et veldig uforutsigbart scenario.

Representanten sier innledningsvis at vi må stå opp for folkeretten. Det er udiskutabelt, men det er jo nettopp det Kristelig Folkeparti har invitert til diskusjon om. Jeg mener at det ikke er Norges posisjon. Vi kan påpeke det. Libya var også en veldig komplisert sak, men der hadde man et mandat fra FNs sikkerhetsråd om bruk av alle tilgjengelige midler, i forhold til den situasjonen som er nå. Dette forelå ikke i dag, det forelå en situasjon med et veldig uklart bilde om hva som var trusselbildet. Men vi er veldig tydelige på at dette regimet er det ingen grunn til å stå opp for. Nå er det betydelig svekket, men det er for tidlig å si om det er borte, og vi må håpe at det iranske folket får en annen framtid enn den krigen som nå raser.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:32:50]: KrF står opp for folkeretten. Statsministeren og utenriksministeren må gjerne snakke om dobbel standard i utenrikspolitikken, slik det ble gjort i går, men noen vil kanskje også si at det ligger en dobbel standard i å ta til seg dette begrepet «verdibasert realisme», som utenriksministeren gjorde i den utenrikspolitiske redegjørelsen i går, samtidig som regjeringens Midtøsten-politikk har vært veldig forskjellig fra våre nærmeste og viktigste allierte. Vi har valgt dialog med et regime som drepte sine egne borgere i gatene i vinter, mens Tyskland, Canada, Australia og Storbritannia har stilt seg bak behovet for en endring. Og Norge har nok en gang funnet seg i samme selskap som Spania – på siden av våre nærmeste og viktigste allierte.

Spørsmålet er derfor: Det er fint å snakke om en verdibasert realisme, men mener statsministeren, når verden er som den er, at det fremmer norske interesser med en alenegang utenom våre nærmeste allierte?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:33:58]: Det er egentlig sterkt å høre fra Kristelig Folkeparti, som nå på en måte sier at folkerett er bra, men at det egentlig ikke er så viktig, og at nå må Norge på en måte følge andre strømmer. Vi har sagt hva vi mener om folkeretten her. Samtidig er vi helt tydelige på at dette regimet er et regime som har undertrykket folk, spredd uro og spredd konflikter. At det regimet kan fjernes, vil være viktig, og helst bør det fjernes av iranere selv. Det er på ingen måte snakk om en alenegang. Vi er veldig tydelige på at iranerne selv nå må få bestemme over Irans framtid, og dette regimet må vi håpe viker veien. Jeg frykter at det som kan være et utfall av en slik krig, er at regimet kommer tilbake i en annen forkledning, som også kan yte vold.

Når det gjelder utviklingen i Midtøsten for øvrig, har ikke Norge gått alene. I Palestina-spørsmålet har vi altså fått støtte av Storbritannia, Frankrike, Spania, Australia, Canada – likesinnede land som nå står på samme linje som Norge, og her er det Kristelig Folkeparti som har satt seg i en veldig underlig posisjon med å stå helt på utsiden.

Guri Melby (V) [10:35:13]: Norske interesser har vært en gjennomgangssetning i denne debatten til nå. Selv om jeg tror de flestes oppmerksomhet først og fremst er på bakken i Midtøsten, på den krisen som utspiller seg der, er det klart at det er viktig at vi også nå tar et steg tilbake og ser på hvordan denne situasjonen faktisk påvirker norske interesser. På kort sikt gir det Norge merinntekter, fordi oljeprisen stiger, men indirekte påvirker det oss også sikkerhetspolitisk, selv om det ikke nødvendigvis gjør det helt direkte. Det påvirker bl.a. Europa og Ukrainas stridsevne, fordi våpen og innsats som ellers kunne gått til Ukraina, nå brukes av våre allierte i Iran og i andre land i Midtøsten. Det er heller ikke bare Norge som tjener på en økt oljepris, det gjør også Russland. Situasjonen nå er faktisk at Russland får en økt stridsevne av dette, mens Ukraina får en svekket stridsevne. Dette er viktig for norske interesser.

Da det var fireårsdagen for Russlands ulovlige invasjon av Ukraina, oppfattet jeg statsministeren som ganske velvillig for å se på en økt innsats fra Norge for å hjelpe Ukraina i den situasjonen de står i. Er det noe statsministeren nå vil vurdere, gitt den eskalerende situasjonen i verden?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:36:28]: Jeg var i Ukraina i tre dager i forrige uke og hadde omfattende samtaler med både presidentskap, ledelse og parlament. Det var i forkant av denne krigen, men man så hva som kunne være under oppseiling. Jeg tror representanten har rett i at det her er motstridende effekter knyttet til Iran. Det er klart at økte oljeinntekter for Russland tar av for noe av det økonomiske presset. Det letter på det presset sanksjonene for øvrig har vært. Det er ikke positivt for Ukraina. Samtidig er Iran, som en viktig medspiller for Russland i krigen mot Ukraina, betydelig svekket. Det trekker i en annen retning. For det tredje er det temaet luftvern, som Iran er helt avhengig av for å beskytte sine egne. Det er noe alle nå vil ha, i regionen og andre steder. Det kan gjøre det vanskeligere for Ukraina.

Dette bildet er sammensatt, men Norge skal være der som den ledende bidragsyteren til Ukraina nå. Vi fikk mange gode innspill til hvordan vi nå kan utvikle et partnerskap med Ukraina, et gjensidig partnerskap. Vi har også mye å lære fra dem, som selvfølgelig må ta innover seg de lærdommene vi får som følge av krigen rundt Iran.

Guri Melby (V) [10:37:34]: Selv om det ikke er noen i denne sal som feller tårer over et felt prestestyre i Iran, er det ingen tvil, tenker jeg, om at den økte spenningen og krigen i Midtøsten er veldig skadelig også for Norge. Det vi ser, er at vi nå har et mer splittet Europa og et mer splittet NATO i responsen på denne krisen. Spania har nektet amerikanske fly å bruke deres baser, mens Tyskland har tillatt det samme. Storbritannia har blitt en aktiv part i krigføringen, og Tyrkia ligger svært nær disse konfliktområdene. Både NATO og EU framstår ganske ukoordinert i det som nå utspiller seg.

Norge har nå tatt en rolle i å betrakte og beskrive situasjonen. Det kan være krevende å se hva slags type initiativ Norge faktisk kan ta, kanskje også gitt at vårt fredsdiplomati er noe skadeskutt i disse dager. Spørsmålet er likevel: Hva kan vi og andre europeiske land gjøre for å tilby bl.a. den iranske befolkningen som kjemper for demokrati, et bedre alternativ enn Trump? Finnes det noe initiativ Norge kan ta gjennom de kanalene vi har?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:38:41]: Nå er jo initiativet som virkelig taler, våpnenes initiativ, og det ledes fra USA og Israel. Det er det ikke mye Norge kan gjøre noe med. Vi kan oppfordre til at man søker å finne diplomatiske løsninger og kommer over i en samtaleprosess. Det kommer ulike signaler fra USA, om at president Trump snakker med folk i Iran, at de nå er i ferd med å utstyre folk i Iran med utstyr og våpen til å kjempe internt i Iran. Det kan jo trekke denne kampen inn på bakken på en annen måte.

Norge har også mange ulike kontakter inn til Iran. Nordmenn som har iransk bakgrunn, iransk slekt, bringer inn mange inntrykk vi også kan ta med oss på kunnskap. Vi har også kontakter gjennom våre diplomater og andre kanaler, som gjør at vi kan danne oss et bilde av det som er, og dele det på best mulig måte med våre partnere i Europa og også med USA, og det gjør vi.

Guri Melby (V) [10:39:36]: På tirsdag holdt utenriksministeren en god redegjørelse knyttet til den geopolitiske situasjonen og ikke minst betraktningene rundt Pax Americana og at USA har abdisert fra rollen som garantist for en liberal verdensorden. Jeg vil gjerne høre statsministerens vurderinger av den norske forsvarsevnen og den norske forsvarspolitikken, i lys av en stadig mer urolig verden, i lys av at det fortsatt er krig i våre nærområder, og at mange av Norges allierte nå retter innsats og fokus til helt andre steder enn våre nærområder. I dette urolige sikkerhetspolitiske bildet har regjeringen samtidig sendt signaler om at man vurderer å senke de norske forsvarsambisjonene, bryte forsvarsforliket og bl.a. redusere antall fregatter det norske Forsvaret skal baseres på i framtiden.

Mener statsministeren det er riktig nå å diskutere reduserte ambisjoner for den norske forsvarsplanen?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:40:32]: Jeg mener hele tiden at det er riktig å se på og ta opp de riktige ambisjonene for norsk forsvar. Det vi har erfart siden vi hadde et enstemmig vedtak om denne forsvarsplanen, er at det skjer endringer på fundamentale områder som gjør at vi må sørge for at den innsatsen er riktig, og da må den justeres.

Det ene er at veldig mye av det vi har bestemt oss for å gjøre, blir veldig mye dyrere. Det får en konsekvens, og det må vi snakke om. Det andre er at lærdommer fra bl.a. Ukraina-krigen og andre områder gjør at vi får kunnskaper om hvordan vi innretter et forsvar i den tiden vi lever i, som kanskje betyr at vi må tenke gjennom noen sannheter på ny. Det inviterer vi Stortinget til å være med på. Den dialogen har vi hatt, og vi kommer nå om kort tid tilbake igjen med forslag til hvordan denne forsvarsplanen kan tas videre.

Våre allierte ser nå andre retninger. Vel, det er mange grunner til å se mange retninger nå, i det som skjer i verden, men om en uke eller mens vi nå snakker, ser veldig mange allierte – 25 000, faktisk – til Norge, for Cold Response, øvelsen som skjer i Nord-Norge og Nord-Finland. Her kommer det internasjonale ledere, her kommer det internasjonale delegasjoner, som peker på at Norge også er viktig for sikkerheten for dem.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:45:56]: Fasiten er at det øves og trenes mindre, og vi har krig i Europa. Det er nå gått over fire år siden Høyre første gang spurte om å garantere strøm til forsvarsindustrien før regjeringa legger fram et forslag.

Utenriksministeren sa i går at han var forsiktig med å si at norsk utenrikspolitikk ligger fast, for «der ute suser verden av gårde.»

Mitt utgangspunkt er at ingen blir mindre klok av kunnskap, så det å avvise kunnskap i utgangspunktet har jeg liten sans for, sa Støre til NTB i 2019, da Fellesforbundet fikk gjennomslag for å utrede EØS-avtalen. Nå sier Støre nei til forslag fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne om å utrede norsk EU-medlemskap. Nå møter Støre seg selv i døra når han ikke ønsker mer kunnskap om hva som er best for Norge, å være med i EU eller ikke.

Hvorfor ønsker ikke statsministeren denne kunnskapen?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:46:59]: Jeg har den kunnskapen, egentlig. Det tror jeg er godt ivaretatt. Den utredningen vi fikk fra Eldring-utvalget, ga veldig mye kunnskap om vårt forhold til EØS. Den stilte også opp noen kontraster. Det pågår en debatt om spørsmål om EU-medlemskap i Norge. Det har jeg ikke noe imot. Det jeg har sagt, er at jeg har ikke som plan å sette spørsmålet om norsk EU-medlemskap på dagsordenen som noe vi nå skal gjennomføre med sikte på å søke og ha en folkeavstemming. Men kunnskap – for all del! Jeg mener det viktige vi gjør nå, er å ivareta norske interesser, ta vare på EØS-avtalen og bruke krefter på det som nå pågår som veldig intense og viktige diskusjoner mellom våre allierte i NATO, med Storbritannia, i EU, de nordlige EU-land, inngå partnerskapsavtaler med Tyskland, Frankrike og Polen, for å ta vare på norsk sikkerhet. Det er det vi prioriterer. Det er det viktig å bruke tid på nå, for her blir norsk utenrikspolitikk til, og vi har en førerrolle.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:48:06]: Noe som virkelig suser av gårde er nettopp utviklingen i EU. Og for å bruke statsministerens egne ord, det er det som nå pågår.

Det stadig tettere samarbeidet og det voldsomt økte tempoet utfordrer vår evne til å ivareta norske interesser. I redegjørelsen sa utenriksministeren at «vi må fordype båndene til EU» av hensyn til norsk økonomi og norsk sikkerhet. Det er til forveksling likt Høyres egen analyse, men der vi konkluderer med at konsekvensene av analysen er at Norge bør bli fullverdig medlem av EU for å ivareta norske interesser, avlyser statsministeren og regjeringa også selve debatten for hele denne stortingsperioden.

Det er fristende å spørre hva som egentlig skal til for at regjeringa slutter å stå stille i EU-debatten og nekte å få mer kunnskap når både EU og verden – for å bruke utenriksministeren ord – suser av gårde?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:49:06]: Jeg tror et problem med EU i dag er at de suser ikke nok av gårde, for veldig mange viktige vedtak i EU er blokkert av Ungarn, Slovakia og Tsjekkia. Det er store utfordringer for utviklingen videre, særlig når det gjelder krigen i Ukraina. De spørsmålene som angår vår sikkerhet, våre nordområder, krever at vi går i en dialog med EU, og det handler egentlig om landene nord i Europa. Vi har kommet inn i forsvarsprogrammene deres, vi har et sikkerhetspolitisk partnerskap med EU, vi er tatt godt imot, og vi inngår nå forpliktende partnerskapsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Tyskland, og vi skal gjøre det med Polen. Vi har det også med Norden.

Jeg har respekt for at representanten Søreide mener at alt handler om at vi skal bli medlem av EU – det er Høyres svar – det er Høyres posisjon. Jeg kan forstå det. Men vi er altså opptatt av at vi nå skal ivareta det forholdet til EU hvor ting skjer i ganske rask utvikling, bl.a. når det gjelder økonomisk sikkerhet, komme oss på innsiden av disse prosessene og ikke starte en medlemskapsdebatt nå som folket med stor sannsynlighet ikke er for, og som vil være å bruke krefter på noe som ikke er det viktigste her og nå, i den situasjonen vi er i.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:50:12]: En viktig måte å ivareta forholdet til EU på, vil rett og slett være å ikke utsette de siste fem rettsaktene i Ren energi-pakken i de neste fire årene.

Utenriksministeren betonet i sin redegjørelse at nå må vi «gjøre tydelige prioriteringer». Han sa allikevel ikke hva som skulle prioriteres opp, han sa ikke hvordan det eventuelt skulle skje, og ikke minst sa han ingenting om hva som skulle prioriteres ned.

Jeg har nå vært innom to helt avgjørende temaer for Norge. Det er krigen i Ukraina, som definerer hele den sikkerhetspolitiske arkitekturen og trusselbildet mot Norge, og det er vårt forhold til EU om hvordan vi skal ivareta norske interesser.

Mine spørsmål blir da, med dette bakteppet: Har regjeringen utenrikspolitiske ambisjoner endret seg i takt med situasjonen rundt oss? Hvilke ambisjoner er i så fall prioritert ned når vi ser at Norges kjerneinteresser utfordres direkte?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:51:15]: Det grunnleggende svaret, som jeg tror representanten Søreide også ville svart i en slik situasjon, er å ta vare på norske interesser. Det er å forstå hvordan de interessene er utfordret. De er ikke bare definert ved Norges grenser. Norge blir også påvirket av hva som skjer langt utenfor Norges grenser. Men betydningen av det som skjer nærmere oss, det er noe Arbeiderpartiet har vært opptatt av i 20 år. I arbeidet med å få NATO til å fokusere mer på nærområdeforsvar, få oppdatert de regionale planene, som vi har gjort. Nå har vi nordiske land med i NATO og styrket forsvaret rundt oss.

Det er veldig klart i redegjørelsen fra utenriksministeren hva som er prioriteten. Det er det som kommer ut av situasjonen i Ukraina. Det var det første punktet hans i redegjørelsen. Det er fortsatt det viktigste – med Russland som en definerende trussel for Norge. Da bruker vi mer ressurser og mer kapasitet for å møte den utfordringen.

Forholdet til EU er klart et veldig viktig forhold for oss, ta vare på EØS-avtalen, komme oss inn i avtaler for å sikre oss på nye områder og sørge for at vi bruker ressursene våre effektivt der. Det er det regjeringen gjør.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:52:29]: Det at Norge ikke er EU-medlem har tjent Norge svært godt. Hvis man ser også hvordan EU utvikler seg i en stadig mer byråkratisk retning, er det ikke noe å trakte etter.

I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi har sett den siste tiden og gjennom helgen, ser vi at det er nasjonalstatene som er mest handlekraftige. Det er Storbritannia, Frankrike og Tyskland som går sammen på tvers av om de er EU-medlem eller ikke EU-medlem – klassiske stormakter i Europa som finner felles interesse.

Er statsministeren enig i at man ser at EU som enhet har utfordringer med å klare å koordinere seg når man ser den typen situasjoner som vi nå ser i Iran, men at f.eks. stormakter som Storbritannia, Frankrike og Tyskland er den reelle kraften?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:53:14]: Jeg tror det er sammensatt. Jeg tror at det å få EU som den ene aktøren som uttaler seg på vegne av 27 land i en slik konflikt, er krevende. Den felles utenrikspolitikken EU har, har noen fordeler ved at EU trekker sammen. Men det har også det ved seg at det kan bli utydelig og uklart, for det er vanskelig å samle 27 land. Europas styrke er mangfoldet, men Europas svakhet er også mangfoldet.

Henry Kissinger, den tidligere amerikanske utenriksministeren, stilte spørsmålet en gang: Hva er telefonnummeret til Europa? – Poenget er at det er mange telefonnumre, og det blir en utfordring.

Av disse tre landene representanten Vedum nevner, er et i EU, to utenfor EU. Vi kaller dem E3. De har vært viktige når det gjelder Ukraina, å koordinere denne koalisjonen av villige. Det mener jeg er et positivt uttrykk at de tre landene kan opptre samlet, og de kan finne enighet sammen. Det skaper også spenninger i forholdet til noen andre, men det er nødvendig. Det er nok uttrykk for det mangfoldet og den fleksibiliteten Europa må ha for å kunne operere i den verdenen vi lever i.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:58:33]: Jeg takker for svaret og også en litt sånn åpen holdning. Jeg kommer tilbake igjen til den konkrete utfordringen etterpå, men jeg skal stille et spørsmål underveis.

Vi ser nå hvordan Kina har posisjonert seg veldig strategisk for å ha kontroll over verdens sjeldne jordarter og mineraler. De er den totalt dominerende aktøren når det gjelder det. Trump har også kjørt en veldig offensiv linje på dette. I fjor på cirka samme tidspunkt inngikk han en mineralavtale med Ukraina for å få tilgang til ukrainske mineralressurser. I diskusjonen rundt Grønland er det mange som lurer på om en av de bakenforliggende årsakene til den store interessen for Grønland, er de enorme mineralressursene som er der. Man har også iverksatt en helt annen offensiv for å bruke de amerikanske mineralressursene på amerikansk jord.

Ser statsministeren at det er viktigere nå, med den spenningen vi har, at vi har framdrift i norske prosjekter for å få fram våre mineralressurser?

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:59:32]: Ja, jeg mener det er viktig å få framdrift. Vi blir møtt med – vi forstår også på en måte hvorfor, og noe kan vi frustreres over – at dette tar tid. Til det å kartlegge ressurser: Fensfeltet, som representanten nevner, har vi begge diskutert før en god del ganger og vært der og sett på det. Det er et omfattende kartleggingsarbeid, med muligheter for å hente ut mineraler som ligger langt under overflaten. Det tar lang tid.

Det er viktig at vi nå har en god lovgivning, gode prosesser, gode konsesjonsprosesser og gode kontrollprosesser på gang i Norge, som sikrer framdrift, men også gjør det på en ansvarlig og forsvarlig måte. Med referanse til noe av det det ble vist til fra USA, synes jeg det noen ganger er blitt litt lettvint framstilt, som at mineraler nærmest er tilgjengelige bare ved å gå inn. Det finnes kritiske mineraler på Grønland, men de er veldig vanskelig tilgjengelig, det er enormt dyrt, og det er store avstander.

Dette er et virkelig langt lerret å bleke. Jeg tror at vi her må ha samarbeid mellom land, partnerskap mellom land, og det er noe Norge diskuterer med både Europa og USA.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:00:37]: Som jeg var inne på i mitt første spørsmål, er Fensfeltet blant verdens største forekomster av sjeldne jordarter. Vi vet at Kina har en voldsom kontroll i dag. Arbeiderpartiet hadde en ganske stor diskusjon på sitt landsmøte og også i sitt program om mineralnæringen i Norge. Der konkluderte Arbeiderpartiets landsmøte med at de ønsket enten å ha et statlig mineralfond – sikkert være en oppkjøpsaktør, altså kjøpe seg opp i andre, private aktører – eller å opprette et statlig mineralselskap. Det var konklusjonen på landsmøtet til Arbeiderpartiet.

Ser statsministeren at vi bør ha framdrift i det arbeidet, og at det derfor er klokt at vi nå setter i gang en prosess på Stortinget der vi sørger for at vi har nasjonal kontroll, som vi sørget for at vi hadde for norsk olje og gass, og som vi sikret oss på vannkraftressursene? De valgene som ble tatt for tiår og et hundreår siden, gir oss enorme verdier i dag. Kan det være like viktig at vi sikrer kontrollen på de mineralressursene nå, som det var på olje og gass på 1960-tallet?

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:01:38]: Jeg synes dette egentlig er godt sagt. Det som skulle til for å ha kontroll med olje- og gassressursene, krevde en litt annen inngang enn det gjør for mineraler på land. Det reiser noen ulike typer spørsmål. Det grunnleggende er hvordan vi forvalter de ressursene som finnes i Norge, og i hvilken grad det er norsk eiendom. Vi hadde jo en diskusjon her i salen for et år tilbake, hvor spørsmålet var: Er det mulig å komme inn og kunne kartlegge slike ressurser, eller skal man kunne si nei til det om man f.eks. har en privat eiendom man ikke ønsker at skal bli kartlagt?

Det reiser seg en rekke spørsmål som må diskuteres. Dette var man opptatt av på Arbeiderpartiets landsmøte sist, og jeg er ganske trygg på at dette blir diskutert neste gang også, under kapittelet om næringspolitikk, energiressurser og mineralressurser. Som sagt ligger det føringer fra vårt forrige landsmøte om noen av de veiene vi må se på. Vi skal også gi stimulanser til muligheter til en privat norsk industri på dette området.

Kirsti Bergstø (SV) [11:06:56]: Jeg registrerer at statsministeren slår fast at Norge er avhengig av tekgigantene. Mitt grunnspørsmål er egentlig: Hvordan skal vi bli mindre avhengig av dem, for har vi egentlig tilstrekkelig kontroll over hvem som sitter med nøkkelen til våre digitale data i dag? Det er et spørsmål vi må stille når vi vet at de store helseforetakene våre sender pasientinformasjon, sensitiv informasjon om diagnoser og betalingsløsninger, over til Microsofts skyplattform. Det er millioner av nordmenns helsedata som sendes over.

Vi ser også at det i grunnskolen brukes systemer for lagring og behandling av elevdata uten at man har verktøyene på plass for personkontroll eller vurdering av digitale verktøy, som risiko med det og hvordan kommersielle interesser kan utnytte ungene våre. Da er spørsmålet: Er USA ansett som et trygt land å sende personopplysninger til?

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:08:03]: Jeg vil iallfall ikke slå fast nå at USA per definisjon er et utrygt land. Dette med å utvikle en skykapasitet som gjør at vi kan være trygg på hvor vi laster opp kritisk sensitive data, jobber vi med. I budsjettenigheten ble vi enige om å jobbe med nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur. Vi har arbeid som pågår rundt det, vi bruker over 400 mill. kr på det. Det å ha lagringskapasitet for det som skjer i det offentlige, med e-poster, den daglige kommunikasjonen osv., og særlig med hensyn til sensitiv kommunikasjon, arbeider regjeringen med.

Det er viktig å ta fram det jeg nevnte om europeisk samarbeid og det å komme innenfor forordningene som finnes i Europa på digitale tjenester og digitale markeder. Det er regelverk som setter grenser for tekgigantenes makt, og vi jobber med å få innført dem i norsk lov så raskt som mulig.

Kirsti Bergstø (SV) [11:09:08]: Jeg håper SVs visjon om en nasjonal sky kommer på plass, og at vi har det i offentlig regi. Vi vet at utenlandsk lovgiving nå truer norsk kontroll, at amerikanske skytjenesteleverandører har en plikt under CLOUD Act til å utlevere opplysninger i noen tilfeller. Det vil også gjelde data som er lagret i Europa eller i Norge. Det peker også statens egen innkjøpsveileder på risikoen ved. Vi ser også at varsellampene har gått etter at den amerikanske presidenten sparket medlemmene i det uavhengige tilsynsorganet, som er den juridiske forutsetningen for at rammeverket for data og personvern mellom EU og USA skal fungere.

Spørsmålet er om vi egentlig har en god nok strategi for å ta innover oss situasjonen sånn den faktisk er?

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:10:07]: Det er fristende å bruke et bilde og si at vi heller ikke må sveve av gårde på en sky. Dette handler om realiteter her og nå, og det handler om noe vi bruker som holder hele samfunnet vårt i gang. Norge er kanskje det mest digitaliserte samfunnet i verden – statistikken er litt uklar på det. Hele vårt samfunn og vårt moderne liv avhenger av disse digitale løsningene. Vi kan ikke bare si at vi ikke liker dem som utvikler disse tjenestene, så nå skal vi bytte dem ut. Vi må sikre oss best mulig kontroll.

Det som kalles markedsplanen for skytjenester, tildelte kontrakter og rammeavtaler for infrastruktur og plattformtjenester over tre år med opsjon for ytterligere ett år på 10 mrd. kr til fire amerikanske leverandører. Det er etter en grundig vurdering av hva som gir fleksibilitet, hvordan vi kan skalere opp, og kostnadseffektivitet for å digitalisere offentlig sektor.

Vi må sørge for at vi er trygge på hvor vi lagrer, og at vi er trygge på hvor det sensitive materialet går, og det har regjeringen stor oppmerksomhet på.

Kirsti Bergstø (SV) [11:11:06]: Jeg forsikrer om at SV ikke svever på noen sky. Vi har fingeren i jorda og ser tekgigantenes makt i hverdagen vår. Vi har også bitt oss merke i at Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM, sin siste risikorapport har et spesielt syn på nettopp risikoen med at et fåtall utenlandske skytjenester er dominerende. De peker spesifikt på Amazon, Google og Microsoft og introduserer begrepet konsentrasjonsrisiko, nettopp fordi dominans blant noen få aktører gir oss mindre kontroll, det svekker norsk kontroll over kritisk infrastruktur. De peker på at dette er noe som kan brukes og misbrukes i geopolitiske konflikter, og at vi i ytterste konsekvens kan oppleve at våre tjenester og informasjon gjøres utilgjengelig. Hva tenker statsministeren om det?

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:12:09]: Jeg hører ikke veldig tydelig hva SV foreslår her at man skal gjøre. Man ønsker å være uavhengig, man ønsker å redusere avhengighet. Det kan jeg være enig i, men det er ikke et rett fram svar for det.

La meg nevne et spor som jeg tror er interessant nå. Det utvikler seg en dialog mellom Canada og Europa om hvordan vi innenfor kunstig intelligens og innenfor noen av skytjenestene kan utvikle en tilnærming som har fokus på åpenhet og kontroll. Det er en dialog jeg har tenkt å ta videre med den kanadiske statsministeren, som jeg egentlig har ganske mye kontakt med, også på dette området.

Det er en type bevissthet her, men det er en bevissthet som skal kombinere to hensyn. Det er at den teknologiske utviklingen ligger i selskaper som er amerikanske. Jeg vil ikke uten videre si at det er en trussel for oss. For et land som skal ha kontroll med kritisk infrastruktur, skal vi på vanlig måte sørge for at vi har det også på dette området. Da finnes det ikke en enkel norsk løsning for det, men jeg tror at det å ha gode europeiske prosesser og å samarbeide med likesinnede land som Canada, er en vei å gå.

Sofie Marhaug (R) [11:16:58]: Det er ikke riktig at Rødt er mot utbygging av alt nett. Det som er spørsmålet her, er om vi skal bruke vår nettleie til å velge å bygge vår nettinfrastruktur, eller om EU skal bruke den som de vil, på å bygge f.eks. utenlandskabler, uten at vi har suverenitet over de beslutningene.

Den gode nyheten er at en av de sentrale forordningene i denne pakken, den såkalte energiinfrastrukturforordningen – eller TEN-E, som det heter på stammespråket i EU –faktisk ikke er innlemmet i norsk lov. Dette kan brukes som argument for at pakken ikke er å anse som EØS-relevant. Det er interessant, ikke minst ut fra et av de ufravikelige kravene til Arbeiderpartiet for å slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke, nemlig at bygging av utenlandskabler skal være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter.

Spørsmålet mitt er: Vil regjeringen argumentere for at energiinfrastrukturforordningen ikke er EØS-relevant?

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:18:01]: Det skal jeg komme tilbake til å kunne svare på, for jeg har ikke sett vurderingen Energidepartementet har gjort på det, men det jeg kan være veldig tydelig på, er at Norge avgjør bygging av utenlandskabler. Der har regjeringen gjort det klart at vi ikke går inn for bygge utenlandskabler i denne perioden. Vi sa nei til NorthConnect-kabelen. Vi har vært tydelige på at det er riktig beslutning for oss nå.

Jeg er enig med representanten i at vår nettleie skal brukes til å utvikle vår nettstruktur. Jeg tror det er viktig å snakke mye om dette, for det kommer til å være store utfordringer og store oppgaver for å bygge ut nettet vårt og tilpasse det. Én ting er å bygge ut nye muligheter – og ikke minst gjelder det i nord, aller lengst i nord, i Finnmark, for å få fram kraft – men det er også mye av vår nettinfrastruktur som trenger å oppdateres og oppgraderes, fordi den er gammel. Den er bedre stilt enn veldig mange andre land i Europa, men det trengs arbeid der. De ressursene vi får fra dette, skal vi bruke på norsk struktur.

Sofie Marhaug (R) [11:19:02]: Takk for svaret.

Jeg mener at arbeidet med å argumentere for at dette ikke er EØS-relevant, bør starte her og nå, for det er faktisk vår egen suverenitet over konsesjonsprosessene som står på spill. Det er også bakgrunnen for at energiministeren f.eks. har sagt til E24 at landene skal ha full kontroll på hva som skal bygges av nasjonal infrastruktur. Samtidig har vi som har vært mot EUs energiunion lenge, visst at det overordnede målet til unionen har vært tettere tilknytning fysisk og markedsmessig. Det har vært det uttalte målet hele veien. Sånn sett er det ingen overraskelse at det kommer pakker og forordninger som sørger for at det skal skje.

Et litt overordnet spørsmål her er: Kan Norge fortsette å være en del av EUs energiunion hvis vi faktisk mister kontrollen over en så sentral del av den nasjonale infrastrukturen som forordningen i dag innebærer, og som statsråd Aasland også frykter?

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:20:05]: Vi skal ha kontroll over vårt eget nett – der har vi store utbyggingsoppgaver – og vi skal ha kontroll over om det bygges utlandskabler. Det bestemmer Norge.

Jeg mener det er veldig viktig at Norge er med i dette energisamarbeidet i Europa. Norge er Europas viktigste energileverandør gjennom gassen. Vi er et demokratisk land, hvor de nå har vært avhengig av land som ikke er demokratiske. De skal frigjøre seg fra russisk gass. Akkurat i disse dager har de utfordringen ved at tilgangen på LNG fra Midtøsten-regionen er utsatt på grunn av krigen som raser der. Norge skal være forutsigbart og langsiktig, og da er det viktig at vi er med i det samarbeidet.

Det er ikke overraskende at Europa diskuterer disse spørsmålene for det europeiske grunnmarkedet, altså landene som er på kontinentet, som skal utvikle fornybar kraft fra sol og vind og gjøre nye ting. De har et nett som er veldig, veldig lite tilpasset at de skal kunne få fordeler av det. Da må Norge se om dette er relevant for oss. Hvis det ikke er relevant for Norge, er det også noe vi skal argumentere mot og ikke gå inn på. Der har vi gode partnere, som bl.a. Sverige.

Sofie Marhaug (R) [11:21:09]: Jeg håper regjeringen konkluderer med at det ikke er EØS-relevant.

Nettpakken inneholder også en rekke bestemmelser som er negative for naturen. Blant disse er det forslag om å stramme inn tidsbruken for konsesjonsbehandlingen ytterligere. Dette er KS inne på i sitt høringssvar, der de skriver: «De foreslåtte tidsfristene tar ikke innover seg alle de ulike nasjonale og lokale forhold som arealpolitikk og planprosesser.»

En annen negativ konsekvens for naturen er Statkraft inne på i sitt høringssvar. De kritiserer et nytt prinsipp for konsesjonsprosesser, såkalt stilltiende aksept eller godkjenning: «Statkraft oppfatter dette som et svært inngripende grep i Norge, hvor forvaltningsrettslige prinsipper for begrunnelse, klagerett og etterprøvbarhet står sterkt.»

Jeg har inntrykk av at statsministeren er glad i norsk natur, derfor lurer jeg på om han kan akseptere disse tidsfristene og prinsippene for konsesjonsbehandling i EUs nettpakke, når disse truer naturforvaltningen så grunnleggende.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:22:15]: Det kan hende at det er prinsipper de legger fram i disse forordningene som kan være relevante også for oss. Jeg er veldig glad i norsk natur, men jeg er også veldig glad i norske arbeidsplasser og norsk velferd. Jeg er glad i at det er lys i husene rundt om i landet.

Jeg er veldig bevisst på at vi har en stor utfordring hvor vi trenger mer kraft, mer nett og mer enøk. Derfor vil jeg bare si at jeg mener mange av de konsesjonsprosessene tar for lang tid. Vi må inn og se på om det er mulig å ivareta viktige hensyn knyttet til planprosesser, natur og miljø, på en måte som allikevel kan korte ned på tiden.

Her er det et perspektiv, og det er sikkerhetspolitiske vurderinger i deler av landet, hvor jeg mener at ordinære prosesser tar for lang tid i forhold til de behovene vi har. Jeg skal ikke konkludere med hva som skal gjøres for å få den tidsbruken ned, men vi har fått ned tidsbruken på noen områder, og jeg er åpen for å se på om det er mulig å ivareta forsvarlig behandling med å få tidsbruken ytterligere ned.

Arild Hermstad (MDG) [11:26:43]: Jeg takker for svaret. Jeg konstaterer at vi nok ikke er helt enige, og at oss-og-dem-retorikken dessverre er på frammarsj også i Norge, og også fra Arbeiderpartiets side.

Det er likevel ikke noe særnorsk fenomen at sosialdemokratiske partier forsøker å kopiere politikken i Europa. Der ser vi at ytre høyre-partier legger føringer på hva sosialdemokratiske partier gjør og sier. Det går sjelden bra. Nylig tapte Labour suppleringsvalget i Gorton and Denton i Storbritannia. Kandidaten til Green Party vant med solid margin ved å ha en helt motsatt agenda av det Reform UK hadde. Labour er i ferd med å kollapse på målingene De forsøker å kopiere Reform UKs politikk rundt innvandring, straffenivå og ruspolitikk. I Tyskland ser vi at sosialdemokratenes oppslutning har falt med 10 pst. etter at de har lagt seg på en veldig autoritær linje i innvandrings- og integreringspolitikken. Mitt spørsmål til statsministeren er: Tror han at strengere straffer, strengere innvandringspolitikk og svekket miljøpolitikk er fornuftig politikk både for samfunnet som helhet og for regjeringens oppslutning?

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:27:51]: Jeg er opptatt av hverdagen til folk – tryggheten til folk, tryggheten for jobb, tryggheten for velferd, tryggheten for at du kan gå i nærmiljøet ditt uten å bli utsatt for kriminalitet. Jeg er opptatt av norsk hverdag. Representantens partnere i Manchester er for å melde Storbritannia ut av NATO. Jeg er imot det – det er en politikk som ikke jeg støtter. La oss gå fra land til land, vi kan godt diskutere det – la oss snakke om Norge. Hvordan bidrar vi til trygge lokalmiljø i Norge? Hvordan har vi en politikk som tar tak i tryggheten til folk når det gjelder velferd, arbeid, kamp mot kriminelle, kamp mot den delen av innvandringen som skaper utfordringer og problemer, og er ærlige om det? Det er det som motiverer oss. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet har Norge som sitt nedslagsfelt. Vi fikk mandat etter valget til å styre bl.a. i samarbeid med representanten på viktige områder. Vi har lagt fram vår plan for Norge. Det er det vi styrer etter, og ikke det som måtte være forhold i Tyskland, Frankrike, Storbritannia og andre steder.