Himanshu Gulati (FrP) [10:07:47]: Så sent som i dag kan vi lese i Finansavisen, for øvrig med et stort og flott bilde av både utviklingsministeren og utenriksministeren, at flere hundre millioner bistandskroner de siste årene har gått til konsulenter. Det har gått 47 mill. kr til McKinsey alene. Vi har også lest om et konkret norsk konsulentselskap som de siste ti årene har tatt ut nesten 70 mill. kr i utbytte for å forvalte bistandsutbetalinger, primært i Somalia. Her er også en av grunnleggerne gift med en sittende statsråd.

Såkalt bistandsprofitt er nå blitt et nytt ord. Jeg ønsker derfor å spørre utviklingsministeren hva han tenker om at store bistandsbeløp har gått til å berike konsulenter og bistandsprofitører og til å bygge nettverk for norske politikere og byråkrater.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:08:30]: I dag er det et stort oppslag i Finansavisen om bruk av konsulenter. Bruk av konsulenter er jo ikke i seg selv et problem. Av og til kan det være billigere med konsulenter enn å ha tjenestene internt i eget hus. Veldig mange av de tjenestene som har kommet fram i Finansavisen, ligger mange år tilbake i tid. Det ble også brukt som eksempel her programmet i Somalia. Vel, det var kontrakter som ble inngått mens Siv Jensen var finansminister.

Jeg synes likevel dette er et godt spørsmål. De profittene vi har sett for noen av disse konsulentene, mener jeg det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved. Derfor har vi sagt at vi kommer til å ta opp med Verdensbanken det konsulentoppdraget de har for oss.

Når vi nå går gjennom stortingsmeldingen, der vi skal ha en totalgjennomgang av norsk bistands- og utviklingspolitikk, skal vi gjøre det som Fremskrittspartiet ikke gjorde på sin vakt, nemlig å se oss selv i speilet og se på hvordan vi kan gjøre ting bedre. Nå skal vi ha en total gjennomgang, og da kommer bruken av konsulenttjenester til å være noe av det jeg ønsker å se på.

Himanshu Gulati (FrP) [10:09:30]: Statsråden tar feil når han sier at mange bekymringer ikke er kommet opp før. Han har helt rett i at Epstein-avsløringene har rystet oss alle, men allerede i 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som slaktet UDs tildeling av penger til organisasjonen IPI, som Terje Rød-Larsen ledet. I perioden 2007–2012, da Støre var utenriksminister, ble det utbetalt 57 mill. kr til IPI. Ekspedisjonssjefen som var ansvarlig for utbetalingene, satt også som medlem av IPIs internasjonale råd.

På bakgrunn av Riksrevisjonens rapport fremmet FrP og representanten Carl I. Hagen to forslag i 2022. Det ene var å be regjeringen vurdere om UD-ansatte, basert på Riksrevisjonens undersøkelse, kan ha brutt loven i IPI-tildelingene, og det andre var et forslag sammen med Rødt, hvor vi ba Riksrevisjonen gå gjennom UDs tildelinger også for de andre årene, 2012–2018.

Utviklingsminister Aukrust var den gang både nestleder i utenrikskomiteen og parlamentarisk nestleder i Arbeiderpartiet, men Arbeiderpartiet stemte ned disse forslagene. Jeg ønsker å spørre statsråden om han angrer på at Arbeiderpartiet ikke støttet de forslagene FrP fremmet allerede for fire år siden, slik at granskingene vi nå ser, kunne ha begynt tidligere.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:10:40]: Når det gjelder støtten til IPI, ble den, som Gulati vet godt, stoppet i 2019. Jeg tror det er all grunn til å se på hvordan den støtten ble brukt. Den var jo på sitt høyeste i de årene Børge Brende var utenriksminister og Siv Jensen var finansminister. Det blir bedt om en gransking av 2012–2018. Vel, flesteparten av de årene var på Fremskrittspartiets vakt.

Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet er helt enig i at vi trenger en total gjennomgang av dette. Det er kommet mange spørsmål fra kontrollkomiteen som utenriksministeren er i full gang med å svare på. Mange svar kom i går kveld, og flere kommer.

Jeg er helt enig i at denne saken fortjener det største alvor. Jeg håper også at vi unngår å bruke tiden på å slå hverandre i hodet med hvem som gjorde hva. Her er det viktigste å få fram hva som har skjedd. Det skylder vi ofrene for Epstein-avsløringene. Så skylder vi fellesskapet at man skal vite at vi gjør det vi kan, og at vi skal ta lærdom av feil vi har gjort i fortiden, for å unngå at de skal kunne skje igjen.

Himanshu Gulati (FrP) [10:11:42]: Jeg registrerer at statsråden ikke svarer på spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet stemte nei til gransking av IPI-tildelinger og bindinger som kan ha eksistert mellom de som ga penger, og de som mottok penger, da dette ble fremmet for fire år siden. Jeg går derfor videre til neste spørsmål.

Som jeg nevnte innledningsvis, mottar omtrent 99 land bistand fra Norge. Dette er over halvparten av verdens nasjoner. Listen inkluderer også land som Kina og India, som utgjør noen av verdens raskest voksende økonomier. Dette er økonomiske stormakter. Er det riktig at norske skattebetalere skal betale millioner av kroner i bistand til slike land, samtidig som det mangler penger til medisiner, skolebøker og grunnleggende velferdstjenester her hjemme i Norge?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:12:25]: Jeg vet jo at Fremskrittspartiet ønsker å redusere bistanden dramatisk. Så vidt jeg har fått med meg, er det ikke først og fremst til de landene som representanten nå snakker om. Blant annet har det vært foreslått å kutte alle pengene til Midtøsten og Nord-Afrika, til mange av verdens fattigste og mest utsatte land, land i krig og konflikt. Det vil føre til mer ustabilitet der, og flere flyktninger vil komme vår vei. Fremskrittspartiet har foreslått å kutte 95 pst. til Afghanistan, et land som er på randen av hungersnød – og igjen: Det er jo ikke til afghanske myndigheter, det er til sivilsamfunn, FN-organisasjoner på bakken.

Når det gjelder mellominntektsland, synes jeg det er et godt spørsmål om vi skal fortsette på den måten som vi har gjort. Det er noe av det jeg kommer til å se på, for jeg mener at de store kuttene som har vært, bl.a. fra amerikanerne, men også fra mange andre europeiske land, har gjort verden mer utrygg. Det har ført til flere flyktninger og flere humanitære katastrofer. Da må også vi se på hvordan vi kan få mest mulig ut av hver eneste krone, og det er som sagt det initiativet jeg nå har tatt i form av den stortingsmeldingen som vi arbeider med.

Himanshu Gulati (FrP) [10:13:30]: La oss se på hvilke områder bistanden brukes på. Bistand til klimatilpasning er tredoblet fra ca. 1 mrd. kr i 2020 til nå litt over 3 mrd. kr årlig. Riksrevisjonens dom er krystallklar. De sier at Utenriksdepartementet «ikke har en korrekt og helhetlig oversikt over størrelsen på den norske klimatilpasningsbistanden og hvilke resultater som oppnås». Det virker som at når det gjelder klima, finnes det ikke krav til utredninger eller resultater.

Jeg ønsker derfor å spørre statsråden: Hvordan kan regjeringen stå inne for å doble bistanden, faktisk tredoble bistanden, på et område der man ikke har oversikt over hva slags resultater pengene fører til?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:14:11]: Det skal vi, og den riksrevisjonsrapporten har vi gått igjennom veldig grundig. Mange av de forslagene er allerede fullstendig ivaretatt, og andre er vi i gang med.

Jeg vil allikevel si at klima er den største trusselen som er i vår tid. Det gjelder både å unngå katastrofale klimaendringer og at vi gjør det vi kan bøte på, for at vi ikke får enorme humanitære lidelser på grunn av klimaendringene. Derfor er tross alt noe av det mest viktige vi kan gjøre, å gjøre verdens fattigste og mest sårbare land, de landene som har minst skyld i klimaendringene, bedre rustet for de klimaendringene som er der allerede – i form av tørke, floder, tyfoner og alt annet som klimaendringene bunner ut i. Det kommer vi i denne regjeringen til å fortsette å gjøre, og vi arbeider nå med et nytt mål for klimafinansiering, som jeg ser fram til å diskutere med Stortinget.

Himanshu Gulati (FrP) [10:15:15]: Fremskrittspartiet støtter også hjelp til andre land, ikke minst i forbindelse med humanitære situasjoner og katastrofer. Men en av våre største kritikker mot norsk bistandspolitikk er at målet har vært hvor mye man gir, istedenfor hva pengene går til, og uten fokus på resultater. Finansavisen skrev i forrige uke at Norads resultatportal kunne ha publisert resultatet av 1 pst. av prosjektene som fikk bistandsmidler i 2024. Norge brukte over 55 mrd. kr på bistand dette året, men det mangler altså åpenhet om resultatene av 99 pst. av disse prosjektene.

Mener statsråden at dette er godt nok og i tråd med åpenheten i øvrig norsk forvaltning generelt, og at fokuset og kontrollen på resultatet av bruken av norske bistandsmidler er god nok?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:15:59]: Jeg er helt enig i at for mye av debatten bare handler om hvor mye penger vi skal bruke. Det gjelder dem som sier at svaret er mer penger uansett, og det gjelder Fremskrittspartiet, som sier at uansett spørsmål er svaret at penger skal kuttes.

Det er jo ingen som er mer monomant opptatt av prosenter og kroner enn det Fremskrittspartiet er, som har foreslått å kutte pengene – over 90 pst. av pengene – som går til Nord-Afrika og Midtøsten, som et eksempel.

Jeg er veldig opptatt av at fellesskapet skal ha tilgjengelighet og vite hva pengene går til, hva vi får av resultater, og hva vi ikke får av det. Jeg har store ambisjoner for det arbeidet. Som sagt jobber vi med en stortingsmelding, men før den tid har jeg store ambisjoner om å få på plass bedre systemer.

Resultatportalen det ble vist til, ble lansert i 2020. Da den daværende regjeringen gikk ut i 2021, viste den seg å ha veldig få resultater på det tidspunktet, noe som gjorde at min forgjenger valgte å ikke gå videre med prosjektet, men jeg mener vi må finne måter å få fram resultatene på på en bedre måte enn i dag.

Himanshu Gulati (FrP) [10:17:04]: Det er vel ikke Fremskrittspartiet, men regjeringen og de andre partiene som er opptatt av prosenter, all den tid de har valgt å legge Norge på én prosent av BNI. Det er et mye høyere tall enn i nesten alle andre vestlige land som opererer med FNs anbefalte mål.

La oss igjen se på hva pengene brukes til. Bistandsmidlene går som kjent ikke bare til nødhjelp, men også til kulturprosjekter. De kommer på toppen av EØS-midler som f.eks. finansierer Gjøkens dag i Romania, teatergrupper og idrettslag. I tillegg brukes altså bistandsmidler til å betale for ting som rockeskole i Bosnia, isskulpturfestival i Kosovo, hudpleieutdannelse for sjørøvere i Somalia og jazzfestival på Madagaskar. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden: Blir ikke regjeringen bekymret for skatteviljen blant nordmenn når det igjen og igjen dukker opp slike eksempler på bruk av norske skattepenger, som ikke akkurat kan kalles tradisjonell bistand?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:17:58]: Jeg mener at vi som er for et høyt bistandsnivå og mener at Norge skal bruke en krone av hver hundrelapp vi tjener, til bekjempelse av fattigdom, for likestilling, mot klimaendringer og for fred og stabilitet, skal være de mest kritiske til hvordan pengene brukes. Derfor ønsker jeg som sagt å ha en mye mer kritisk debatt om dette og en kritisk gjennomgang. Det er ting vi kan kutte ut på norsk side, der vi heller skal bruke pengene på en annen måte. Men det er jo ikke det Fremskrittspartiet er opptatt av. Fremskrittspartiet er for kutt, uansett hvordan spørsmålet stilles.

Som sagt er det nå spørsmål om Syria, et av de landene som har hatt flest flyktninger til Europa. Det er håp om at Syria kan bli et bedre land, og at mange av de flyktningene som ikke har fått sin status avklart, kan returnere. Der foreslår Fremskrittspartiet å kutte alle pengene – hver eneste krone Norge skal bruke i Syria. Så kan vi jo spørre oss selv om vi tror at det fører til flere eller færre flyktninger til Europa om Fremskrittspartiet får politikken sin gjennomført. Jeg tror svaret her er ganske åpenbart.

Himanshu Gulati (FrP) [10:19:07]: Mitt siste spørsmål gjelder de store summene Norge gir til NGO-er, Flyktninghjelpen, Røde Kors og mange andre. Når man leser årsrapportene til flere av disse organisasjonene, har de opparbeidet seg store formuer i aksjer og andre investeringer, opptil flere milliarder kroner på bok. Mener statsråden det er hensiktsmessig at bistandsmidler indirekte går til å bygge opp NGO-ers formuer? Bør det stilles krav til mer egenbidrag fra organisasjoner som har flere milliarder kroner spart opp på bok, når de ber om støtte?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:19:33]: Det bør stilles krav til hver eneste krone vi bruker av fellesskapets ressurser til bistand og utvikling, på lik linje med resten av budsjettet vårt. Jeg vil likevel si at det er ikke er noen kroner vi får så mye igjen for som det vi får til bistand. Som nevnt i stad: For relativt små summer klarer vi å møte behovene til millioner av mennesker der ute. Jeg vet at de norske organisasjonene er veldig effektive, de snur hver eneste krone de får fra fellesskapet – fra Stortinget, som bevilger dem hvert eneste år – de går til aktiviteter der ute. Så er disse organisasjonene heldigvis også flinke til å samle inn penger fra private, fra medlemmene sine. Å ha en buffer for trangere tider, for store humanitære katastrofer, kan være lurt, men det må organisasjonene svare på.

Nikolai Astrup (H) [10:20:35]: Statsråden sa at Epstein-saken handler om noen av verdens rikeste mennesker. Det var ikke kjent for meg at de tre nordmennene som er siktet for grov korrupsjon, er blant verdens rikeste, men det er kanskje da virkelig behov for gransking.

Jeg skal spørre om noe annet. I Prop. 1 S for 2025–2026 står det at hovedmålet med norsk bistand er å bidra til samfunnsendring for å bekjempe ulikhet og fattigdom, og fremme økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvordan måler regjeringen fremgang mot dette målet? Og hvor mye samfunnsendring har Norge oppnådd i land som Myanmar, Den demokratiske republikken Kongo, Malawi og Nepal, for å nevne noen eksempler på land der Norge har vært tungt involvert i mange tiår?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:21:29]: Som representanten sier, har Norge vært tungt involvert der i mange tiår, inkludert i de årene Nikolai Astrup hadde min posisjon. Som han vet veldig godt, er det alltid risiko knyttet til enhver form for bistand og enhver form for forsøk på bidrag til samfunnsendring. Det er en risiko som vi med åpne øyne er villig til å ta, fordi gevinsten er så stor når vi faktisk lykkes.

La meg ta et eksempel på samfunnsendring hvor vi har lyktes – og jeg vet at representanten Nikolai Astrup er helt enig i at dette har vært et viktig mål for Norge – og det er arbeidet med avskoging, hvor vi har sett formidable resultater. Der har bistandspengene vært viktig, i vår støtte til arbeidet med avskoging i Brasil, Indonesia og Den demokratiske republikken Kongo, men pengene har ikke vært det viktigste. Pengene har vært et verktøy, også for å få til politiske endringer.

Bistand i seg selv kan ikke gi samfunnsendringer. Samfunnsendringer kommer av situasjonen, av valg man tar internt i landet, men bistand kan være ett av flere verktøy som vi kan bruke for å oppnå de resultatene.

Nikolai Astrup (H) [10:22:33]: Det er helt åpenbart at det er risiko knyttet til bistand. Min erfaring da jeg var utviklingsminister, var at vi hadde en for fragmentert innsats. Vi hadde for mange prosjekter, for mange partnere og for lite oppmerksomhet om resultater. Derfor satte jeg i gang en rekke tiltak for å gjøre noe med det. Det er tiltak som på mange vis er satt på hold under denne regjeringen.

Mitt spørsmål består likevel: Hva er det som skal til for at statsråden skal være villig til å stanse norsk bistand til land der vi ser at vi ikke oppnår resultater? Hovedmålet til statsråden er jo å oppnå samfunnsendring gjennom å bekjempe ulikhet og fattigdom – ikke den andre veien, altså å bekjempe ulikhet og fattigdom og dermed oppnå samfunnsendring. Hvordan skal statsråden måle dette hovedmålet som ligger i statsbudsjettet, og dermed kunne ta stilling til om det er på tide å trekke Norge ut, stanse prosjekter og omdirigere innsatsen til områder der vi ser at vi kan få en langt større effekt av de pengene som vi faktisk bruker?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:23:33]: Jeg er 100 pst. enig i at bistands- og utviklingsarbeidet er for fragmentert. Det er det der ute, med over førti forskjellige FN-organisasjoner, mange tusen forskjellige FN-mandater og veldig mange NGO-er på bakken. Når jeg reiser til kriser og til konfliktområder, er det alltid fantastisk å se hvordan hjelpen når fram, og så gjør det meg alltid deprimert når jeg ser femti forskjellige logoer for organisasjoner som er på bakken. Da tenker jeg at dette burde vært gjort på en helt annen måte. Det ene er fra oss som giver, men ikke minst når det gjelder koordineringen på bakken. Derfor har vi nå, sammen med andre land, tatt initiativ til et stort arbeid mot fragmentering og for reform av arbeidet. Det vi også bør gjøre fra norsk side, er å se på: Er vi fra norsk side en del av løsningen, eller er vi av og til også en del av problemet? Jeg mener at her er det på tide virkelig å se oss selv i speilet.

Å måle samfunnsendring er jo vanskelig, også fordi samfunn kan endre seg igjen og igjen, men jeg er helt enig i at i de landene hvor vi ikke oppnår resultater, bør vi trekke oss ut. Jeg tror kanskje at historien vil vise at det har vi vært for trege til å gjøre, men – igjen – dette er noe som vi vil se på i det arbeidet jeg ønsker å sette i gang nå.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:24:51]: I motsetning til FrP er Rødt for bistand, men nettopp derfor er vi veldig opptatt av hvordan pengene brukes. Det har skjedd en endring de siste 30 årene, der man har fått store private stiftelser og mange av dem er drevet av eller til og med oppkalt etter kjente personer som har kommet inn i det man kanskje kan kalle bistandsbransjen. Dette har fått kritikk fordi bistand har blitt et ledd i det som man kan se på som privat merkevare- og nettverksbygging. Tenketanker har også kommet på banen og mottatt bistandspenger. Terje Rød-Larsens stiftelse er en del av det, men i det hele tatt ikke den eneste. Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden har en oversikt over hvor mye som er bevilget til nettopp private stiftelser og tenketanker over bistandsbudsjettet under denne regjeringen.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:25:38]: Det er det svart på i skriftlig spørsmål til to representanter denne uken. Jeg har ikke de svarene foran meg her, men der er det både en gjennomgang av hva vi har gitt tenketanker, jeg tror det var for 2024, og en gjennomgang av hva som har vært de siste 20 årene. Når det gjelder gode spørsmål, mener jeg de er gode og helt legitime, og det er viktig at vi får offentlighetens lys på dette. Om det er eventuelle koblinger rundt personer, enten fra norsk eller internasjonal side, er det svar som det nå arbeides med fra Utenriksdepartementet. Der skal vi gå mange år tilbake i tid for å gi et skikkelig svar, og det er noe av det som kontrollkomiteen har etterspurt i det innledende arbeidet etter Epstein-avsløringene. Der skal Stortinget få skikkelige svar.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:26:21]: Det er bra å gå langt tilbake i tid, men også på årets budsjett er det stiftelser og tenketanker som får støtte, og som i hvert fall Rødt setter spørsmålstegn ved om kan kalles bistand. For eksempel ser vi på Norads liste at World Economic Forum, altså en privat og lukket eliteklubb i Davos, har fått 124 mill. kr i norske bistandspenger, og over 25 mill. kr av dem er gitt av dagens regjering. Lederen i WEF er tidligere utenriksminister for Høyre, Børge Brende, som bl.a. snakket med Jeffrey Epstein om hvordan denne klubben kunne overta og egentlig erstatte FN. Spørsmålet til statsråden er om statsråden synes at World Economic Forum har vært en god mottaker av norske bistandskroner.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:27:02]: Det spørsmålet bør stilles til klima- og miljøministeren, for det er han som har ansvaret for den posten. Dette er, så vidt jeg har skjønt, noen stillinger knyttet til klima- og skoginitiativet. Det var stillinger som kom på plass i 2015, da Tine Sundtoft var klima- og miljøminister. Det er et sekretariat for arbeidet mot avskoging. Jeg kjenner ikke detaljene i hvordan det arbeidet fungerer. Klima og skog har jo vært en hovedsatsing i vårt arbeid, og som har stor tverrpolitisk støtte også fra dagens rød-grønne flertall. Nøyaktig bruken av de pengene til World Economic Forum må rettes klima- og miljøministeren.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:27:44]: Kanskje denne statsråden da kan videreformidle til den andre statsråden et slags tips om at penger til regnskog er bra, men at det ikke trenger å gå via en privat stiftelse og dermed bidra til deres merkevare, noe som i hvert fall Rødt mener at denne støtten gjør.

Et annet eksempel er den amerikanske tenketanken Brookings Institution, som siden 1999 har mottatt over 100 mill. kr fra Norge. Dette er en tenketank som bl.a. var knyttet til George W. Bush sin ganske katastrofale utenrikspolitikk, med kriger i Irak og i Afghanistan. Under dagens regjering har denne tenketanken fortsatt å motta millionbeløp fra Norge. Spørsmålet mitt blir ganske likt:

Synes statsråden at Brookings Institution er og har vært en god mottaker av norske bistandskroner?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:28:29]: Det er veldig gode spørsmål – virkelig. Jeg er glad for å kunne svare at de ikke får bistandspenger av Norge lenger. De har ikke fått det siden 2023. Før den tid hadde ikke jeg denne jobben, så jeg kjenner ikke nøyaktig til hva slags resultater de har levert, og hva slags avtaler det var. Det kan være noe som kommer opp i arbeidet i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Når det gjelder bruk av tenketanker generelt, kan det være så mye. Som vi har sendt over informasjon om til Stortinget, er det over 150 forskjellige organisasjoner som har fått det de siste 20 årene. Dette er organisasjoner som kan bidra med veldig viktig informasjon, bl.a. om noe jeg tror jeg og representanten Martinussen deler et engasjement for, nemlig kampen mot sosial ulikhet og kampen mot skatteunndragelse, og hvordan man kan ha en mest mulig forskningsbasert tilnærming til disse spørsmålene. Så det kan være bra, men det er all grunn til å ha et kritisk blikk på dette. Jeg ønsker å arbeide sammen med det rød-grønne flertallet om hvordan vi kan ha et mest mulig kritisk blikk på dette.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:29:36]: Jeg kan love at Rødt kommer til å ta med seg et veldig kritisk blikk inn i budsjettforhandlingene når det gjelder disse postene, for man har en naiv holdning hvis man ikke tenker over hvorfor personer ønsker å opprette stiftelser og tenketanker i sitt eget navn, som ofte ender opp med å bli en slags «godgjøringsmerkevare» for dem. Et godt eksempel er Bill Clinton, som landet her i Norge i 2003 med privatfly, sammen med Jeffrey Epstein, for å reklamere for den nye Clinton-stiftelsen. De endte opp med å motta store pengesummer fra Norge under FrPs finansminister, fram til 2021. New York Times avdekket allerede i 2016 hvordan de brukte den organisasjonen til å markedsføre eierne sine og knytte personlige kontakter for eiere og ansatte i stiftelsen. Dette er noe som dagens regjering ikke har bevilget penger til, men Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjorde det i mange år. Spørsmålet blir:

Synes statsråden at dette virker som en god bruk av penger, og har regjeringen satt i gang noe for å ettergå disse bevilgningene i etterkant?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:30:41]: Dette er blant de spørsmålene som kontroll- og konstitusjonskomiteen har stilt. Fordi dette er snakk om så mange år tilbake i tid, og fordi det ikke er dagens utenriksminister eller dagens utviklingsminister som skal svare, er det embetsverket som må gjøre det. Dette gjelder tidligere utenriksministre Eriksen Søreide og Børge Brende, og det er da embetsverket som må svare på det. Men vi skal få skikkelig gode svar på dette.

Jeg håper at det ut av alle de spørsmålene som nå kommer, og det kritiske blikket, som jeg er veldig glad for at det er på dette, kommer en mer kritisk debatt om hvordan vi bruker norsk bistand. Som jeg også sa til representanten Himanshu Gulati, mener jeg at altfor mye av debatten har handlet om kroner. Man har slått hverandre i hodet med «du vil bruke 1 mrd. kr mer, og du vil bruke 1 mrd. kr mindre». Disse debattene er interessante nok, men det viktigste er jo hva som skal være innholdet. Hvilke forskjellige kanaler finnes? Hvor spisset skal vi være i innsatsen vår? Det er veldig mange dilemmaer knyttet til dette. Jeg håper at vi, ut av dette arbeidet, får et mer kritisk blikk på bistands- og utviklingspolitikken, med et formål om at vi skal gjøre mer og få til bedre ting, ikke det som Fremskrittspartiet vil, nemlig kutte all bistand.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:31:49]: Rødt ser veldig fram til å få en muntlig høring i Stortinget, der også tidligere ministre kan svare for sine perioder.

Det siste spørsmålet er mer «datidsorientert» og handler om Henry Dunant-senteret, som har mottatt nesten 1 mrd. kr fra Norge. Deres arbeid handler hovedsakelig om konfliktløsning og -forebygging, ut fra det jeg har forstått. Samtidig har norske politikere sittet i denne organisasjonens styre. Det gjelder bl.a. Espen Barth Eide, Ine Eriksen Søreide og Vidar Helgesen. Den siste tiden har det vært vanskelig å forstå hva som egentlig har vært disse personenes rolle. Har de sittet der privat, eller har de sittet der på vegne av Norge?

Kan statsråden svar på det nå? Har de norske styremedlemmene i en slik stiftelse en formell oppgave med å passe på organisasjonens pengebruk på vegne av Norge, eller er det en slags privatpraktiserende oppgave de har?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:32:43]: Dette er igjen veldig presise spørsmål, som kontroll- og konstitusjonskomiteen har stilt, og som Utenriksdepartementet har bedt om lengre frist til å svare på. Fristen er 10. mars. Siden jeg må være så korrekt som mulig, må vi vente på det som blir det skriftlige svaret på spørsmålet. Så svarer man selvfølgelig gjerne også muntlig dersom det er flere oppfølgingsspørsmål i etterkant av det.

Generelt vil jeg si at det er bra at nordmenn påtar seg viktige internasjonale oppgaver. I FN-systemet er det i dag et problem at det er altfor få nordmenn som har viktige stillinger. Den høyest rangerte nordmannen vi har, er vel Bjørg Sandkjær, som tidligere var statssekretær i Utenriksdepartementet og fra Senterpartiet. Hun er nestleder i FN-organisasjonen DESA. Utover det har vi i dag veldig få nordmenn som har toppjobber internasjonalt. Det er veldig viktig at Norge arbeider for å få nordmenn inn i viktige stillinger, og det er også noe det er stor tilslutning til i Stortinget. Men når det gjelder den organisasjonen Martinussen spør om, kommer vi tilbake med et skriftlig og presist svar på det.

Grunde Almeland (V) [10:34:01]: Fremskrittspartiet startet med å spørre om kutt i bistand, og selv om Venstre også ønsker en mer effektiv bistand – noe statsråden inviterer til en diskusjon om – er det ingenting ved verdenssituasjonen som tilsier at vi trenger mindre bistand. Et konkret eksempel på det er situasjonen på Gazastripen. Alle alarmklokker bør ringe. Israel er nemlig i ferd med å strupe den humanitære hjelpen til palestinerne. De vil stenge ute 37 hjelpeorganisasjoner som gjør livreddende arbeid. Organisasjonene sier at de er redde for at nedstengingen skal skje allerede på lørdag. I Gaza lever familier allerede i ruiner – i telt som ikke tåler regn, kulde eller enda en natt. Nylig startet årets første vinterstorm.

Statsråden har i svarene sine åpnet opp for å gjøre en rekke nye kutt i bistanden. Mitt spørsmål er derfor om norsk bistand til palestinerne i Gaza vil bli rammet av regjeringens bistandskutt, og hva regjeringen gjør for å presse Israel og sikre at humanitær støtte faktisk når fram til palestinerne, som så desperat trenger den?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:35:05]: Jeg har ikke sagt at vi skal ha bistandskutt. Jeg har sagt at det er noen ting vi skal kutte for å gjøre andre ting bedre og smartere, og som vi skal satse mer på. Som jeg tror at representanten Almeland er godt kjent med, er Palestina et sånt område, hvor denne regjeringen virkelig har økt sin støtte, både økonomisk og politisk. Det har vært en kjernesak for denne regjeringen, både på grunn av de forferdelige lidelsene det palestinske folket går igjennom, og på grunn av de veldig klare bruddene på folkeretten.

Jeg er veldig glad for at representanten Almeland spør om Gaza. Akkurat nå er det altfor stille om Gaza, sett i lys av at det er en så forferdelig humanitær kollaps på bakken for palestinerne. Norge bidrar med mye penger; vi økte vårt budsjett rett før jul. Problemet er at penger ikke er det eneste problemet. Problemet er også tilgang. Vi ser fortsatt at humanitær tilgang brukes som et våpen, og at veldig mye av det som trengs aller mest, blir nektet inngang, f.eks. telt, soveposer og annet som palestinerne trenger for å overleve en kald vinter.

Grunde Almeland (V) [10:36:13]: Jeg er helt enig med statsråden i at penger ikke er alt, selv om behovet udiskutabelt er svært stort, særlig etter at presset på bistandskroner har blitt så stort også internasjonalt. Vi ser at det er en kamp om å få på plass de pengene som trengs. Men det var nettopp derfor jeg stilt statsråden spørsmål om hva regjeringen gjør for å legge press på Israel for å sikre at de pengene vi har, og den hjelpen vi er med på å bidra til, faktisk når fram til de som trenger det, spesielt når vi står overfor en situasjon der vi kan komme til å se en ny nedstenging. De tidligere nevnte 37 hjelpeorganisasjonene sier at dette kan skje allerede på lørdag.

Hva konkret gjør regjeringen med den situasjonen vi står i akkurat nå, denne uken?

Statsråd Åsmund Aukrust [10:37:03]: Takk for nok et godt spørsmål. Det var et så stort spørsmål at jeg ikke rakk å svare på alt. Jeg er helt enig i at det knapt finnes ord for å beskrive dramatikken i at humanitære organisasjoner nektes tilgang på bakken. Det er det organisasjonene er til for. Jeg var selv i Rafah, på den egyptiske siden, den 9. oktober, da våpenhvileavtalen ble annonsert. Der sto jeg alene sammen med Røde Halvmåne-bevegelsen, som da jublet over at de endelig skulle få gjøre det de var satt til å gjøre, nemlig komme seg inn til Gaza for å bevilge humanitær hjelp. Norge har brukt enhver anledning vi har hatt, til å protestere mot det som den israelske regjeringen nå gjør, ikke bare fra vår side, men også for å mobilisere støtte blant andre land i Europa og i resten av verden. Palestinernes sak og det som skjer i Gaza, er øverst på vår agenda egentlig uansett hvilket land vi møter, men la meg legge til den ekstremt alvorlige situasjonen som er på Vestbredden, som virkelig kommer i skyggen av alt annet som skjer.

Erlend Larsen (H) [10:40:48]: Norsk landbruk er ikke helt utenfor EU. Norge har valgt å ta inn EUs regler om mattrygghet. EU-lovgivningen stiller verdens strengeste krav til hygiene, dyrevelferd og behandling av mat og drikke i alle ledd. De strenge kravene har ført til at også vi i Norge har måttet stille strengere krav til f.eks. meierier og slakterier. Landene som er med i EU, er en del av EUs landbrukspolitikk, men de har samtidig full anledning til å ha sin egen landbrukspolitikk i tillegg. Å stå utenfor EU har ikke hindret det EU-motstanderne frykter: stordrift, økonomisk press og konsentrasjon av eierskap. Det blir færre og større gårdsbruk, og sysselsettingen går ned, også i Norge. Erfaringene fra Finland, Sverige og Østerrike viser at de landene som lyktes best, var de som brukte mange år før medlemskap på å tilpasse seg et medlemskap. Mitt spørsmål til landbruksministeren er da: Hvilke tiltak bør vi da sette inn for å forberede norsk landbruk på en tettere integrasjon med Europa?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [10:41:43]: Det er ulikheter mellom de landene som representanten Larsen her nevner. Det er ulikheter mellom f.eks. Finland og Sverige når det gjelder den politikken de har. Men det som helt sikkert vil være en forskjell – eventuelt – går jo bl.a. på importvern, og også på den norske jordbruksmodellen med forhandlinger mellom faglagene. Vi hadde 125-årsjubileum for hovedavtalen for jordbruket her i fjor, og da var det representanter fra den finske næringen som sa at de har måttet endre sitt forhandlingssystem etter at de gikk inn i EU. Det kan være to eksempler på ordninger som – i så fall – vil måtte endres. Men dette er jo først og fremst en helt hypotetisk debatt, så jeg tror det er viktigst for regjeringen å fortsette det vi gjør i utenrikspolitikken, og ikke minst fortsette å oppfylle det Stortinget har vedtatt med hensyn til å jobbe for å forsterke selvforsyningen når det gjelder matproduksjon på norske ressurser.

Erlend Larsen (H) [10:42:44]: Jordbruk og matproduksjon gir 30 millioner arbeidsplasser, noe som tilsvarer 15 pst. av alle arbeidsplasser i Europa. I Norge utgjør jordbruk og matproduksjon bare 3 pst. av alle arbeidsplasser. Matindustrien sliter med tilgang til råstoff fra norske slakterier og meierier. En fersk rapport viser at den norske markedsreguleringen gir flere feilintensiver. Det har bl.a. medført at mange tusen tonn kjøtt har ligget på reguleringslager, samtidig som bedrifter i kjøttbransjen har fått manko på kjøtt til sine produksjoner. Rapporten stiller dessuten spørsmål ved om fellesfinansiert reguleringslagring av kjøtt faktisk bidrar til økt bondeinntekt, ettersom reguleringslagret vare må selges i det norske markedet til redusert pris. Vil landbruks- og matministeren ta initiativ til å få utredet hvorvidt dagens markedsregulering for kjøtt og egg faktisk bidrar til økt bondeinntekt under de forutsetningene som i dag gjelder?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [10:43:40]: Ja, det er helt klart at markedsreguleringen bidrar til økt bondeinntekt, men først og fremst mer stabil inntekt for de næringsdrivende i landbruket. Det har vi sett veldig tydelig nå i etterdønningene av koronapandemien og Ukraina-krigen, hvor internasjonale prissvingninger f.eks. på storfekjøtt har gått raskt opp og ned, mens utviklingen for norsk storfekjøtt har vært mye mer stabil. Nå er det faktisk sånn at norsk storfekjøtt produseres til en pris litt under verdensmarkedsprisen. Det er på grunn av at vi har den stabile markedsreguleringen som vi har, som gjør at bonden blir skånet for store prissvingninger, samtidig som vi også unngår betydelig matsvinn når vi ikke overproduserer i perioder.

Erlend Larsen (H) [10:44:35]: Utenriks- og forsvarskomiteen leverte nylig sin innstilling til et representantforslag om å utrede norsk EU-medlemskap. I innstillingen går Arbeiderpartiet mot en slik kunnskapsinnhenting. Representanten Ine Eriksen Søreide etterlyste en utredning av norsk EU-medlemskap allerede i mai 2022 i denne sal og fikk til svar fra daværende næringsminister Vestre at det ville være et veldig omfattende arbeid. Men slik kunnskap ville vært veldig nyttig for videre utvikling av norsk landbruk. Vi trenger en ny debatt om Norges tilknytningsform til Europa, og den må være fordomsfri og kunnskapsbasert.

Kan statsråden forklare hvorfor Støre-regjeringen motsetter seg å utrede hvilke konsekvenser et norsk EU-medlemskap vil ha for ivaretakelsen av norske interesser i samarbeidet med EU?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [10:45:26]: Det Støre-regjeringen har gjort, er bl.a. å ha en viktig EØS-utredning som viser at EØS-avtalen har tjent Norge godt, og den har også betydning for næringsmiddelindustrien. For å ta et eksempel så er det sånn at vi gjennom råvarekompensasjonsordningen kan ha muligheten til å ha næringsmiddelindustri i Norge, og at de bedriftene får tilgang til råvarer og er konkurransedyktige på den måten. Så EØS-avtalen sørger både for at vi har gode muligheter for landbruk i primærproduksjonen, og den har det ved seg at vi også kan ha en sterk næringsmiddelindustri i Norge.

Det å utnytte det handlingsrommet og følge opp forpliktelsene som EØS-avtalen gir i en urolig tid i verden, er som sagt regjeringens hovedspor i vårt samarbeid med Europa, og det står vi veldig støtt i. Det er viktig at vi, for Norges del, prioriterer kreftene og ressursene våre på akkurat det viktige spørsmålet.

Une Bastholm (MDG) [10:46:32]: Når Norges samarbeid med EU framover bør bli tettere og mer integrert, er det også viktig at det ikke ødelegger for norsk selvforsyning av mat. Det handler om norsk matsikkerhet, men også om legitimiteten og tilliten til det samarbeidet med våre naboland ute i den norske befolkningen og blant vårt næringsliv og matprodusenter. Men det er akkurat den typen konflikt regjeringen nå legger opp til, når statsråden for få dager siden lanserte sin modell for kompensasjon til løkbønder, som nå på veldig kort tid må forholde seg til nye grenseverdier for kadmium i løk. Her er det snakk om et lite antall løkprodusenter i Mjøsområdet som står for 40 pst. av produksjonen av løk i Norge, og som på veldig kort tid må omstille seg. Og de ikke andre risikoreduserende tiltak å gjøre enn å la være å sette ned den løken i jorda i områder hvor de ikke er helt trygge på at de kan få solgt den løken. De taper uansett hva de gjør nå, fordi Stortinget og regjeringen over lang tid har sviktet i å følge opp med ordninger over tid. Hvorfor er det rimelig?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [10:47:38]: Her er det viktig å gå tilbake til det vedtaket som Stortinget fattet den 29. januar. Det var et forslag som ble fremmet av Høyre og MDG, der ordlyden var at vi fra regjeringens side skulle legge fram «forslag om støtte til ytterligere kartlegging av kadmium i berørte områder samt en vurdering av andre midlertidige tiltak for å avhjelpe løkprodusenter ved inntektsbortfall». Den vurderingen har regjeringen levert på under tre uker. Det er så raskt det går an.

Så er det slik, som representanten vet, at vi har noen viktige forsikringsordninger for norsk jordbruksproduksjon, bl.a. en ordning for inntektsbortfall ved produksjonssvikt, og denne har jo samme kompensasjonsgrad. Dette har blitt levert så raskt det går an, og det er viktig, fordi løken skal settes i jorda. Så her har regjeringen fulgt opp – konkret og innen veldig kort tid.

Une Bastholm (MDG) [10:48:40]: Det er bra at vi har fått et forslag på bordet fra regjeringen som Stortinget nå kan forbedre. Det regjeringen har valgt, er å legge seg på en ordning, egentlig en tilskuddsordning, innrettet for produksjonssvikt, altså avlingsskadeerstatning, som gjelder f.eks. for løk før den er høstet, kjølt ned, tørket, pakket og levert, altså alle de kostnadene produsenten har med å få løken ut i markedet. Så det er ikke en ordning som er godt tilpasset den veldig spesielle situasjonen vi har nå, hvor vi egentlig trenger en midlertidig kompensasjon på ett år for dem som – etter at de har kjøpt setteløk – er nødt til å forholde seg til nye regler for grenseverdier, og som ikke har fått hjelp over tid fra regjeringen. Flere av disse produsentene opplever også at de ikke har fått svar fra regjeringen når de ønsker samtaler om hvordan de kan tilpasse seg nye grenseverdier.

Hvorfor er det rimelig at matprodusenter i Norge skal straffes for å utnytte sin matjord best mulig fordi det har en risiko, når vi alle sammen er klar over at vi ikke har full kunnskap i dag?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [10:49:46]: Det er, som representanten Bastholm sa, en midlertidig ordning, og det er jo akkurat det regjeringen har foreslått for 2026. Det er også grunnen til at det var viktig at den kom så fort.

Så er jo dette et forslag fra regjeringens side som skal behandles i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Hvis regjeringens budsjettpartnere her på Stortinget eventuelt skulle ønske å foreslå mer penger til en slik ordning, vil jo det føre til justeringer på budsjettet for inneværende år – på andre poster. Det er jo sånn forhandlingene fungerer. Det kan man selvfølgelig gjøre, men det må i så fall bli en del av forhandlingene i revidert nasjonalbudsjett.

Geir Pollestad (Sp) [10:50:41]: Dei laukbøndene som er ramma av den plutselege snuoperasjonen som skjedde, er ikkje veldig imponerte av det regjeringa har levert. Dei har fått veta dei skal få 70 pst. kompensasjon, men dei har ikkje fått veta kva det er 70 pst. av. Dei har ikkje fått veta noko om vilkåra som ligg inne, og her vert det peika på at ein må venta til RNB. Det er litt seint å gjera tilpassingar til årets sesong, lauken er i full vekst når den tida kjem.

Som grunngjeving for 70 pst., skriv og seier landbruksministeren at det er fordi ein skal kunna gjera tilpassingar, men når me står her i slutten av februar, kva tilpassingar er det ein tenkjer laukbøndene i f.eks. Innlandet kan gjera for å tilpassa seg dei nye kadmiumkrava?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [10:51:36]: Vi har hatt møte med både næringen og representanter for løkprodusentene, og vi har også hatt møte der Norsk Landbruksrådgivning har vært med. Dette har vært en kjent tematikk over flere år. Derfor er det allerede gjennomført kartlegginger i disse områdene, som viser ulik grad av tungmetaller i jorda.

I vårt forslag foreslår vi å bruke ytterligere 5 mill. kr på inneværende års statsbudsjett for kartlegging av tungmetaller i jorda på disse områdene, sånn at man får enda bedre kunnskap om hvor det kan være smart å produsere løk, og hvor risikoen blir for stor. Det er ingen– ei heller næringen selv – som ønsker å produsere løk som kommer til å få et for høyt innhold av tungmetallet kadmium, så det at vi bevilger penger som også kan brukes for inneværende år, for å forsterke kunnskapen, er en viktig del av det samlede arbeidet. Sammen med næringen ser vi da på muligheter for å bruke videre de områdene som egner seg.

Geir Pollestad (Sp) [10:52:40]: Det vert sagt at dette skal koma i revidert budsjett, og så har Stortinget til behandling eit forslag frå Senterpartiet om å betra ordningane for laukprodusentane. Etter å ha høyrt innlegget frå f.eks. MDG, er det stor sjanse for at eit sånt forslag får fleirtal, og at ein går inn for ei betydeleg betre ordning som gjev bøndene den sikkerheita dei fortener, i den situasjonen som har oppstått.

Då er mitt spørsmål: Viss Stortinget f.eks. i mars gjer eit tydeleg vedtak om at ein ønskjer ei betre ordning, vil statsråden då respektera det og leggja det inn i revidert budsjett?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [10:53:19]: Nå er det sånn at fordi vi har levert dette forslaget så raskt, er Landbruksdirektoratet allerede i gang med å utarbeide detaljene i den ordningen for å følge opp. Landbruks- og matdepartementet er da trolig klart allerede i midten av mars for å kommunisere ut hvordan den ordningen kan fungere i detalj på det vi nå legger til grunn som vårt forslag, og som vi har kommunisert til næringskomiteen.

Grunnen til at vi gjør det så fort, er nettopp tidsaspektet. Man kunne sett for seg at dette skulle være en del av jordbruksforhandlingene. Det har vi bevisst valgt å sluse inn i RNB, fordi det er et tidsaspekt som gjør at vi må handle fort. Da må vi komme tilbake med mer kunnskap når vi vet nøyaktig hva Landbruksdirektoratet har foreslått for hvordan ordningen skal fungere. Vi er da som sagt klare til å kommunisere videre på detaljene i midten av mars.

Lars Haltbrekken (SV) [10:58:37]: Jeg takker for skryt fra utviklingsministeren for spørsmålet.

I sitt svar på et skriftlig spørsmål fra representanten Bergstø i forrige uke kunngjorde ministeren at Norad har fått i oppdrag å øke resultatoppnåelsen og effektiviteten i sivilsamfunnsstøtten. Resultater og effektivitet er viktig. Vi skal bruke norske skattepenger med omhu, men dette er en sektor som virkelig har rapportert detaljert om resultatene de siste årene. Noen av oss vil kanskje mene at rapporteringskravene har gått litt langt, og at det har resultert i at grasrotorganisasjoner basert på frivillig arbeidsinnsats ikke lenger kan få støtte, selv om de ofte er de mest effektive når det gjelder å bruke den støtten.

Det samme kan sies om informasjonsstøtten. Det er åpenbart at ungdomsorganisasjoner ikke har samme mulighet som profesjonaliserte NGO-er til å sette de riktige ordene inn i intrikate skjemaer, men det kan være nettopp disse organisasjonene som får mest ut av pengene. Spørsmålet mitt er om utviklingsministeren deler disse bekymringene knyttet til økte rapporteringskrav.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:59:44]: Det er et veldig godt spørsmål. Dette er et skikkelig dilemma. Det er veldig viktig med rapportering om både hva man ønsker å oppnå, og hva man faktisk leverer på. Dette er felleskapets ressurser, og vi som forvalter dem, enten det er regjeringen, de ansatte i departementene eller – ikke minst – Stortinget som bevilgende myndighet, må vite at hver eneste krone brukes på best mulig måte. Det er et balansepunkt. Når er kravene til rapportskriving så høye at det blir mindre effektivitet av det? Det er ikke et presist svar på hvor det balansepunktet ligger, men jeg mener det er noe vi bør ha kritiske spørsmål til hverandre om. Hver gang noen ber om mer rapportering, som det jo kan finnes gode grunner til, jamfør diskusjonen vi hadde i starten av denne spørretimen, bør det problematiseres. Så jeg deler det synspunktet. For meg og for regjeringen er det veldig viktig at vi har et aktivt ungdomsmiljø også innenfor det internasjonale arbeidet.

Lars Haltbrekken (SV) [11:00:43]: Jeg takker igjen for svaret.

Vi lever i dag i en tid der autoritære krefter er på frammarsj, og konflikt og polarisering truer. Norge er avhengig av å ha gode kontaktflater rundt omkring i verden for å forstå verden og for å få tillit. Norske sivilsamfunnsorganisasjoner som i en årrekke har samarbeidet med lokale organisasjoner rundt omkring i verden, utgjør mange plasser Norges øyne og ører og bidrar med tillitsforhold på bakken som vi ellers ikke ville hatt. Jeg har mottatt bekymringsfulle meldinger om at den allerede stramme potten til sivilsamfunnsorganisasjoner nå skal åpnes for internasjonale aktører, samtidig som stadig færre norske organisasjoner mottar støtte. Spørsmålet er om utviklingsministeren kan betrygge oss om at verdifulle relasjoner som norske utviklingsorganisasjoner har bygd opp på bakken over tid med lokale organisasjoner i fattige land, vil bli ivaretatt.

Statsråd Åsmund Aukrust [11:01:49]: Dette bevilges hos Norad. Jeg er veldig glad for at vi har fått et bedre og mye mer profesjonelt system, fordi det er så store summer det er snakk om. Det er Norad som gjør det, og så er det regjeringen og departementet som bestemmer og styrer politikken. De enkelte søknadene ligger altså hos Norad.

Også her vil jeg si at det er et balansepunkt. Det viktigste med støtten til sivilsamfunnet er at den når ut til organisasjonene på bakken der ute. Av og til kan det være et byråkratiserende ledd hvor penger forsvinner på veien, dersom det går gjennom norske organisasjoner. Samtidig er det norske organisasjoner som spiller en kjempeviktig rolle. Som jeg sa: For eksempel Røde Kors-bevegelsen, Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp spiller en helt avgjørende rolle. De er veldig viktige partnere for oss. Det er jo når vi jobber sammen vi virkelig kan oppnå store ting. Lars Haltbrekken står selv i spissen for arbeidet med regnskogsatsingen. Arbeidet mot klasevåpen og landminer er også eksempler på hvorfor vi har arbeidet sammen med sivilsamfunn.

Lars Haltbrekken (SV) [11:02:55]: Jeg takker for svaret og har et siste spørsmål til utviklingsministeren.

Regjeringen har satt likestilling høyt på dagsordenen i sin utviklingspolitikk. Under framleggelsen av årets statsbudsjett sa utviklingsministeren at også dette vil bli reflektert i utviklingsbudsjettet. Ministeren skal ha honnør for å ha økt støtten til UN Women mfl., men det hjelper ikke å gi med den ene hånden for så å ta med den andre. I den nevnte tildelingen av informasjonsstøtte er det ingen av organisasjonene som spesifikt retter seg mot kvinner og likestilling, som har fått innvilget støtte. I en tid hvor oppslutningen om likestilling går ned, og spesielt blant unge, er det viktig at det finnes stemmer som kan snakke om internasjonale likestillingsproblemstillinger også i den norske offentligheten. Spørsmålet er om utviklingsministeren vil sørge for en mer helhetlig satsing på likestilling, sånn at vi også får en debatt i Norge om dette.

Statsråd Åsmund Aukrust [11:03:57]: Når det gjelder de organisasjonene som har fått infostøtte, må jeg svare veldig byråkratisk. De som har fått avslag, har full klageadgang. Da kommer det til departementet, og da må det behandles på skikkelig måte. Derfor skal de få eventuelle svar fra departementet på den måten.

Når det er sagt, er jeg helt enig i at arbeidet for likestilling er noe av det aller viktigste. Jeg tror at vi i utenriks- og utviklingspolitikken må prioritere tøffere med hensyn til hva vi tror Norge kan bidra med. Det som blir en håpløs debatt, er å spørre oss hva som er viktigst, for alt er jo viktig, innenfor alle områder. Jeg tror vi bør stille oss spørsmålet: Hvor trengs Norges stemme aller mest? Jeg tror arbeidet for likestilling er et sånt område, fordi vi har veldig mye kompetanse, veldig mye erfaring og veldig mye å bringe til torgs, men også fordi hvis ikke Norge tar den rollen, er det få andre land som er villig til å gjøre det. Rett før jeg kom hit i dag, møtte jeg direktøren av UNFPA, FNs organisasjon som arbeider med disse spørsmålene. Jeg spurte: Hva er ditt råd til Norge? Da var svaret: Fortsett å gjøre det dere gjør, dere er vår viktigste stemme og allierte. Det skal denne regjeringen fortsette å gjøre.

Tor André Johnsen (FrP) [11:08:38]: Riksrevisjonen sa før sommeren i fjor at ingenting tyder på at det er mulig å gjennomføre de utslippskuttene som er uttrykt i landbrukets klimaavtale. Regjeringens mål om utslippskutt står i sterk kontrast til målene som ministeren selv akkurat var inne på: økt matproduksjon, økt matberedskap og verdiskaping i sektoren. Likevel går en tredjedel av jordbruksavtalen – nesten 11 mrd. kr. av skattebetalernes penger – nettopp til klima- og miljøtiltak.

Hvorfor prioriterer statsråden å binde opp nesten 11 mrd. kr i symbolske klimatiltak med svak og usikker effekt i stedet for å gi skattelette og kostnadsreduksjoner som faktisk styrker økonomien til folk flest og reduserer matprisene?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [11:09:31]: Det er helt riktig at en tredjedel av jordbruksavtalen nå går til tiltak med natur-, klima- og miljøeffekt. Det har vært en historisk opptrapping under denne regjeringen for å forsterke den siden av natur og miljøpolitikken ytterligere. Når Johnsen kaller det symbolske tiltak, vil jeg anbefale representanten å snakke mer med konkrete folk i næringen, for her ligger det en lang rekke tiltak som er veldig populære blant mange matprodusenter, enten det er spesielle miljøtiltak i landbruket eller regionale miljøprogram. Mange sier de ønsker at vi skal forsterke disse ordningene ytterligere, f.eks. i beiteområder rundt om i landet vårt, sånn at vi kan utnytte enda mer av bl.a. av utmarka på en bærekraftig måte.

Her ligger det god politikk, praktisk politikk, som er viktig for å ivareta det biologiske mangfoldet vi har i Norge, og samtidig få ned utslippene til luft og vann.

Geir Pollestad (Sp) [11:10:46]: Sjølvforsyninga i Noreg er for låg, og me er eit land der me i stor grad brukar gras til å produsera mat.

Regjeringa har nyleg fått ein rapport frå Miljødirektoratet som tar til orde for kraftig redusert kjøtforbruk i Noreg. Dei skriv rett ut at det vil bety at 35 pst. av arealet vårt vil verta overflødig – i hovudsak på Vestlandet, i Nord-Noreg og i distrikta. Det er eit svært dramatisk forslag som har kome frå Miljødirektoratet. Dei føreslår ei avgift på kjøt på 50 pst. for å få folk med middels og låge inntekter til eigentleg å slutta å eta kjøt. Landbruksministeren har vorte utfordra på dette, og eg vil òg utfordra han. Meiner landbruksministeren at dette er ein god idé?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [11:11:47]: Det er helt riktig som representanten Pollestad sier, at selvforsyning er for lav. Derfor er det godt nytt at selvforsyningen har gått litt opp etter at representanten ble representant og vi fikk en ny landbruks- og matminister i siste produksjonssesong. Den utviklingen skal vi jobbe med å forsterke.

Representanten spør om det er en god idé å forsterke arbeidet, og hvilke tiltak vi bør gjøre innenfor klimaarbeidet. Som jeg svarte Nationen på det konkrete spørsmålet, mener jeg det er en god idé å forsterke matproduksjonen på de naturressursene vi har, bruke mer gress og beite i fôret ved melk- og kjøttproduksjon, øke kornproduksjonen, som vi nå gjør, og også forsterke mulighetene for å produsere mer proteinvekster, som erter og åkerbønner, sånn at vi blir mindre avhengige av å importere f.eks. soyabønner og andre typer fôrråvarer produsert i tropiske områder.

Geir Pollestad (Sp) [11:12:46]: Eg får mange svar på ting eg ikkje har spurt om. Spørsmålet mitt gjekk på om landbruksministeren støttar eller ikkje støttar ein kraftig auke, kanskje 50 pst., i avgifta på norsk kjøt for å tvinga folk til å kjøpa mindre kjøt enn dei ønskjer. Me veit at dette vil ramma dei med låge og middels inntekter aller, aller sterkast, og det vil ha dramatiske konsekvensar både for sjølvforsyninga vår og ikkje minst for evna til å ha eit landbruk i heile landet. Eg skulle berre ønskt at landbruksministeren kunne svara ja eller nei på om han støttar dette forslaget til ei ny kjøtavgift som Miljødirektoratet har føreslått.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [11:13:25]: Vi har fra regjeringens side svart på dette flere ganger, og klima- og miljøministeren svarer at nei, det er ikke flertall på Stortinget for å innføre en sånn avgift. Derfor bruker vi kreftene på det som virkelig teller for å følge opp Stortingets vedtak, både for selvforsyningen og for å få ned utslippene, som jeg også redegjorde for i svaret på spørsmålet fra representanten Tor André Johnsen.

Geir Pollestad (Sp) [11:13:55]: Me har ikkje spørjetime i Stortinget og inviterer regjeringa for at regjeringa skal koma og fortelja kva Stortinget meiner, og om det fleirtal eller mindretal her.

Eg meiner: Kva meiner landbruksministeren om dette? Synest landbruksministeren det er ein god idé at f.eks. ei pakke med karbonadedeig som i dag kostar 100 kr, i framtida skal kosta 150 kr? Mitt spørsmål er ikkje kva Stortinget meiner. Eg lurer på kva landbruksministeren sitt synspunkt på dette er. Seier han ja eller nei til ei kjøtavgift på 50 pst.?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [11:14:28]: Som statsråd er det ikke bare viktig å vite hva Stortinget mener, men også hva Stortinget faktisk vedtar, og hvilket flertall det er i denne salen. Derfor er det viktig for meg å følge opp de faktiske vedtakene som ligger til grunn, og at vi jobber med klima, natur og miljø sammen med faglagene i jordbruksavtalen. Det er den måten vi løser disse spørsmålene på. Så forholder vi oss også til at vi har et budsjettforlik her på Stortinget som sier hvordan skatte- og avgiftspolitikken skal være.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:19:29]: KrF støtter statsrådens ambisjon om at vi må effektivisere, konsolidere og konsentrere bistanden, og vi kommer til å engasjere oss i det arbeidet statsråden har varslet med bistandsreform. Men én ting er hva statsråden sier når han nå snakker om den reformen – noe annet er hva han faktisk har gjort det siste året, og hva som har vært politikken til Støre-regjeringen. Realiteten de siste årene er jo det motsatte. En har fått mindre langsiktighet også i bistanden, og vi vet at nettopp langsiktighet er det avgjørende for resultatene. Det gir bedre planlegging, sterkere institusjoner og mer effektiv bruk av midlene. I andre sektorer som samferdsel og forsvar har vi jo langtidsplaner, så mitt neste spørsmål til statsråden er egentlig ganske enkelt: Vil han i forbindelse med bistandsreformen også legge vekt på mer langsiktighet og kanskje ta inn mer langtidsplantankegang i en ny utviklingspolitikk?

Statsråd Åsmund Aukrust [11:20:29]: Gjerne – det er absolutt en målsetting. Derfor ønsker jeg å legge det fram for Stortinget, slik at vi skal ha politiske debatter og møte hverandre. Jeg ønsker en mer kritisk debatt. Jeg ønsker at vi skal ha mer debatt mellom partiene om hva som er god utviklingspolitikk, og forhåpentligvis vil vi også kunne være enige om en god del. Der vi er enige, vil jo det gi forutsigbarhet, i hvert fall så lenge det er dette flertallet. Problemet til Kristelig Folkeparti er jo at de har inngått en allianse med Fremskrittspartiet, som ønsker å strupe bistandspolitikken og kutte en tredjedel av budsjettet over natten.

Det ble sagt at det hadde vært en endring til mindre forutsigbarhet under denne regjeringen. Det vil jeg si meg helt uenig i. Det som har vært den største satsingen til denne regjeringen, heldigvis med et enstemmig storting bak seg, er støtten til Ukraina. I dag er den første dagen inne i det femte året av fullskalakrigen i Ukraina, og det er bra at Stortinget har sluttet seg tverrpolitisk til et flerårig støtteprogram for Ukraina. Der var jo beskjeden at uavhengig av hvem som vinner og taper valget i årene som kommer, skal Norge fortsatt stå ved Ukrainas side, også i bistands- og utviklingspolitikken.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:21:38]: Utviklingsministeren har fortsatt ikke gitt et godt svar på kritikken mot at bistanden har blitt så utvannet de siste årene, og at andelen som går til faktisk fattigdomsbekjempelse, er rekordlav. Av verdens 839 millioner ekstremfattige lever flertallet i Afrika sør for Sahara. Det er også her verdens yngste befolkning bor. Mer enn halvparten er under 20 år, og samtidig er læringskrisen enorm. Bare én av ti tiåringer i Afrika sør for Sahara kan lese og forstå en enkel setning. I tillegg blir regionen rammet av store humanitære kriser, bl.a. i Sudan, Nigeria og Kongo. Regjeringens svar i årets bistandsbudsjett er kutt i støtten til UNDP, kutt i støtten til UNICEF og kutt i regionbevilgningen til Afrika. Dette kommer på toppen av de dramatiske bistandskuttene vi har sett fra USA og flere andre europeiske land. Vi har også lagt ned utenriksstasjoner i Afrika sør for Sahara de siste årene.

Ser utviklingsministeren at dette samlet kan framstå som at Norge følger andre vestlige land i å nedprioritere Afrika?

Statsråd Åsmund Aukrust [11:22:44]: Det er jeg helt uenig med representanten i. Ikke bare er jeg uenig i det, men også de fleste afrikanske ledere er uenig i det. Det beste eksempelet er at i fjor hadde Sør-Afrika for første gang et G20-år i Afrika. Det var et historisk formannskap som sørafrikanerne hadde. Det var få land som ble invitert inn rundt bordet på alle møtene, men Norge var ett av de landene, nettopp fordi vi har så mye å bidra med på det afrikanske kontinentet. Vi bidrar med bistand. La meg samtidig si det sånn: Det viktigste i mine møter med afrikanske ledere er ikke spørsmål om mer bistand. Det er spørsmål om hvordan vi kan få til mer investeringer, og hvordan vi kan arbeide mer som partnere. Den tiden hvor rike land skal gi gaver til fattige land, er forbi. Nå er det partnerskap vi snakker om. Utviklingspolitikken ønsker jeg som sagt en full gjennomgang av. Den kommer til å handle om bistandsbudsjettet, men den kommer også til å handle om hva slags verktøy vi har i utviklingspolitikken, som handler om veldig mye mer enn bistand.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:23:49]: Jeg viser bare til det budsjettet som er vedtatt.

Siste spørsmål: Jeg registrerte en uttalelse fra utviklingsministeren til avisen Vårt Land for et par uker siden om at det er for mange FN-organisasjoner, at det fører til dobbeltarbeid, og at regjeringen ønsker mindre fragmentering i bistanden. Det er en situasjonsbeskrivelse som jeg langt på vei deler, spesielt i en tid der FN-systemet er under betydelig økonomisk press. UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, har over tid hatt en særstilling i den humanitære innsatsen for Palestina og i Midtøsten. Samtidig har vi etter 7. oktober 2023 sett at andre FN-organisasjoner har overtatt deler av arbeidet, bl.a. innen mat- og helsehjelp. Vil statsråden i den varslede bistandsreformen og gjennomgangen av FN-systemet også ta en kritisk vurdering av UNRWAs ansvar og om det kan ivaretas bedre av andre FN-organisasjoner?

Statsråd Åsmund Aukrust [11:24:50]: Jeg vil definitivt se på hvordan vi arbeider best med FN-organisasjonene. Reform av FN får vi ikke til alene, men der engasjerer Norge seg veldig stekt, og så må vi også tenke på hvordan vi unngår fragmentering av de pengene vi kan bevilge selv.

Når det gjelder UNRWA, er det en helt spesiell organisasjon, fordi det er livslinjen for palestinere i Palestina og i nabolandene. De har vært utsatt for et helt ekstremt press, med bistandskutt – ikke av økonomiske grunner, men av politiske grunner – fra mange land i Europa, og har blitt erklært ulovlig av Knesset i Israel. Det er selve livsnerven for det palestinske folk. Her vet jeg at vi er helt uenig med Kristelig Folkeparti, som sammen med Fremskrittspartiet har foreslått å strupe den organisasjonen. Jeg er veldig stolt av at Norge har vært et land som har gått foran i støtten til UNRWA, som som sagt er en annerledes FN-organisasjon enn de andre, fordi det er en humanitær FN-organisasjon pluss en organisasjon som på mange måter har tatt over velferdssamfunnet for det palestinske folk, fordi de lever under krig og okkupasjon.