Kai Steffen Østensen (A) [10:06:06]: Godt nytt år, president, og takk til saksordføreren for arbeidet og redegjørelsen i saken. Dette er en sak som understreker viktigheten av fortsatt å løfte, prioritere og helhetlig rigge et psykisk helsetjenestetilbud som gir gode og tilgjengelige tjenester der folk bor og trenger hjelp. En sånn helhetlig tilnærming bygger på opptrappingsplanen for psykisk helse som vi la fram sammen med Senterpartiet i 2023. Planen er helhetlig og langsiktig og ser forebygging, lavterskeltilbud og tilbud i spesialisthelsetjenesten i sammenheng – et vesentlig poeng for Arbeiderpartiet – sånn at pasientene får riktig behandling til riktig tid, av de fagfolkene som har kompetansen til å gi det.

De distriktspsykiatriske sentrene er en del av planen, og målet er klart: De skal utvikles og styrkes, for vi trenger både poliklinisk behandling, ambulant behandling og døgnbehandling i det som for Arbeiderpartiet handler om å sikre økt totalkapasitet for psykisk helsevern – og arbeidet følges opp. Arbeiderparti-regjeringen har bedt sykehusene lage konkrete og tidfestede planer for hvordan døgnkapasiteten i psykisk helsevern skal øke fram mot 2030, i tråd med framskrivingsplanene, både på sykehus og ved DPS-ene. Dette er et viktig oppdrag som er prioritert, og som sørger for at vi bygger på helheten i vår felles helsetjeneste.

Komiteens flertall løfter et viktig poeng om fagfolkbehovet framover. Fagfolkene er grunnplanken i helsetjenesten. Uten dem blir det ingen tjeneste. Det er også derfor vi er i dialog med alle partiene på Stortinget om en ny helsepersonellplan fram mot 2040, med mål om å styrke innsatsen for utdanning og rekruttering, men også for å sikre at vi beholder flere folk i tjenesten. Arbeidet er allerede i gang, og vi vil også inkludere psykisk helsevern. Innspillene i forbindelse med dette representantforslaget bør vi ta med oss inn i arbeidet.

Til slutt: Arbeiderpartiet er tydelig på at Stortinget bør være varsom med å gå inn i hvorvidt enkelttilbud skal legges ned eller opprettes ved ulike helseforetak. Vi setter de overordnede målene for vår felles helsetjeneste i denne sal, mens sykehusene må ha handlingsrommet til å kunne få levere på oppdraget. Det å stadig gripe inn i enkeltbeslutninger vil være å flytte de faglige forsvarlighetsvurderingene fra fagmiljøene til politikerne. La meg likevel understreke at vi ser behov for å fornye dagens helsemodell, sånn at vi alltid har rammene til å kunne gi verdens beste helsetjeneste. Det arbeidet er i gang med regjeringens varslede helsereform.

Skal vi gi trygghet for folks psykiske helse, må vi sørge for at vi bygger opp totalkapasiteten i det psykiske helsevernet. Det er det Arbeiderpartiet prioriterer.

Margret Hagerup (H) [10:09:12]: Psykisk helse er et av de viktigste områdene i helsepolitikken. Det handler om mennesker som strever, familier som står i krevende situasjoner, og et helsevesen som må være tilgjengelig når behovene er størst. Derfor er det også bred enighet i denne salen om at psykisk helsevern må styrkes, og at distriktspsykiatriske sentre er en helt sentral del av dette tilbudet.

Høyre deler intensjonen bak representantforslaget som ligger til grunn for denne innstillingen. Vi er enige i at kapasiteten innen psykisk helsevern er presset, at mange pasienter opplever for lange ventetider, og at mangel på personell er en alvorlig utfordring både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Samtidig er det viktig å være tydelig på hvordan vi best kan løse disse utfordringene. Høyre mener at en styrking av DPS-ene ikke kan skje gjennom detaljstyring fra Stortinget av enkeltinstitusjoner eller bestemte døgntilbud. Slike beslutninger må tas på bakgrunn av faglige vurderinger, pasientenes behov og helheten i tjenestetilbudet – ikke gjennom politiske vedtak om konkrete lokaliseringer eller driftsformer.

Helsepolitikk handler også om prioriteringer og realisme. Vi står allerede i en situasjon der mangelen på kvalifisert helsepersonell er den største flaskehalsen i tjenestene. Å vedta nye opptrappingsplaner uten samtidig å sikre rekruttering, utdanning og bedre bruk av personell, risikerer å bli symbolpolitikk med gode intensjoner, men begrenset effekt for pasientene.

Høyre mener derfor at en videre utvikling av DPS-tilbudet må inngå i en helhetlig plan for psykisk helsevern – en plan som ser spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten i sammenheng, som legger til rette for mer ambulante tjenester, bedre samhandling og større fleksibilitet, og som tar hensyn til at behovene kan variere betydelig mellom ulike deler av landet.

Høyres mål er klart: Pasientene skal få raskere hjelp, bedre kvalitet i behandlingen og et mer tilgjengelig psykisk helsevern uavhengig av hvor de bor. Det er pasientens helsetjeneste. For å få til det må vi gi fagmiljøene tillit, sikre bærekraftige rammer og prioritere tiltak som faktisk styrker kapasiteten i tjenestene.

Høyre støtter det første forslaget om å gjennomføre en helhetlig og faglig gjennomgang av tilbudet, med en tydelig føring om å hindre nedbygging av den totale kapasiteten innen psykisk helsevern. Høyre deler ambisjonen om et sterkt og desentralisert psykisk helsevern. Samtidig mener vi at veien dit må være faglig forankret, helhetlig og realistisk.

Kathy Lie (SV) [10:12:09]: I denne saken fremmer vi forslag som er både overordnede og prinsipielle og et forsvar mot nedleggelse av konkrete distriktspsykiatriske sentre som vi vet det er planer om å legge ned, eller hvor man planlegger å legge ned døgnplassene.

Det er stort behov for psykisk helsehjelp i hele landet, og for mange er det viktig å kunne få den hjelpen i nærheten av der de bor og lever sitt liv. Man skal ikke behøve å bo i en større by for å ha psykisk helsehjelp innenfor rimelig reiseavstand. Det er jo hele kjernen i at man i sin tid satset på å få spesialisert psykisk helsehjelp ut av de store sykehusene i form av DPS-er.

Altfor mange med psykiske helseplager får ikke den hjelpen de trenger. Mange oppsøker ikke hjelp og mange av dem som ber om hjelp, får ikke hjelp, eller de får hjelpen altfor sent. Kapasiteten innenfor psykisk helsevern er rett og slett for lav. Vi har en opptrappingsplan for psykisk helsehjelp, men i dag tror jeg det er mange som ikke opplever noen opptrapping. Særlig er jeg bekymret for at så mange unge sliter med psykisk uhelse. Det er selvfølgelig kritisk for den enkelte som får et vanskelig liv, men også for samfunnet når stadig flere unge ender opp som uføre.

Skiftende regjeringer har sagt de skal satse på psykisk helse i mange år, og det vises til statistikker som sier at det er like mange døgnplasser i psykisk helsevern nå som for noen år tilbake. Men opplevelsen der ute er en helt annen. Stadig hører vi om fortvilte mennesker som opplever at deres distriktspsykiatri legges ned. Fra et stort helseforetaks side kan det virke bagatellmessig å legge ned en sengeplass her og der, eller endog å flytte sengene et annet sted. Men for dem som lever sitt liv i et distrikt hvor den helsehjelpen de visste var i nærheten, ikke lenger er der, er dette dramatisk.

Jeg er enig i at helsetilbudet i Norge ikke styres best gjennom enkeltvedtak i Stortinget, men gjennom gode utredninger og god planlegging av det totale tilbudet. Men vi kan ikke bare sitte her og se på at psykiatrien bygges ned og sengeplasser flyttes og legges ned, samtidig som alle er enige om at vi skal styrke psykiatrien, og samtidig som vi faktisk har en opptrappingsplan som skal gi bedre og mer psykisk helsehjelp – ikke mindre. Derfor støtter SV forslagene om bevaring av DPS-tilbudet i Seljord og i Troms.

SV støtter alle forslag som fremmes i saken og er godt fornøyd med at det er flertall i komiteen for å gjøre en helhetlig faglig gjennomgang av tilbudet innen psykisk helsevern, og at det skal fremmes en konkret og tidfestet plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre i hele Norge. Vi er også godt fornøyd med at det er flertall for å be regjeringen sikre at inntil vi har denne planen på bordet, skal alle planer og vedtak om nedleggelser eller svekking av døgnplasser stilles i bero. Og vi er fornøyd med at vi skal få til en satsing på utdanning og rekruttering av helsepersonell innen psykisk helsevern.

Med dette vil jeg bare si: Godt nytt psykisk helseår til alle!

Kjersti Toppe (Sp) [10:15:19] (leiar for komiteen): Takk til komiteen for samarbeidet om saka.

I den førre store opptrappingsplanen for psykisk helse, frå 1999 til 2008, vart det etablert distriktspsykiatriske senter i heile Noreg. Det var ei tydeleg politisk satsing på desentralisert struktur av spesialiserte tilbod innan psykisk helsevern. Ei slik utbygging skulle sikra nærleik til pasientar, og at dei store institusjonane ikkje lenger skulle vera hovudregelen i psykisk helsevern. Oppbygginga av DPS skulle sikra desentralisert behandling av spesialiserte tilbod og eit godt samarbeid om pasientar med kommunane, og det skulle inngå i det heilskaplege behandlingstilbodet innan psykisk helsevern.

Det har vore fleire opptrappingar etterpå, bl.a. ein opptrappingsplan som vart vedtatt i Stortinget i 2023, som òg skulle fortsetja ei utvikling av det nære helsetilbodet i psykisk helsevern. Vår store bekymring er likevel at på tross av ein vedtatt opptrappingsplan er fleire DPS-ar føreslått lagde ned, eller det er gjort vedtak om nedlegging. I høyringa som komiteen hadde, kom det fram frå fleire at det no kjem ei stille nedbygging av DPS-ar i psykisk helsevern. Legeforeningen påpeikte at fleire DPS-einingar har fått redusert kapasitet eller mista døgnfunksjonen. Fagforbundet rapporterer om at tillitsvalde seier at det no skjer ei nedbygging av DPS-ar over heile landet.

I Seljord er det no gjort eit vedtak om å leggja ned DPS-en. Det vil bety at kapasiteten for psykosepasientar når det gjeld døgnbehandling, vert redusert med 40 pst. Mitt spørsmål er om Stortinget kan karakterisera dette som ei enkeltsak som ikkje er Stortinget verdig å bry seg om, og at vi berre skal visa til at dette er ei fagleg utvikling som vi skal ha respekt for.

I opptrappingsplanen for 2000-talet var det ein politisk visjon om eit desentralisert tilbod. Eg ser ikkje den visjonen no. Eg synest det er veldig, veldig trist at ein skal leggja ned eit fagmiljø i Seljord med over 20 kompetente medarbeidarar og eit unikt tilbod for ei sårbar pasientgruppe i Øvre Telemark med meir. Det synest eg faktisk at Stortinget skulle ha brydd seg om. Eg er glad for fleirtalet vi har fått for det eine forslaget, og forslaga er vel tatt opp frå før.

Seher Aydar (R) [10:18:41]: Psykisk helsevern må styrkes, ikke svekkes. I Telemark og Troms legges døgntilbud ned, og selv ved store sykehus som Oslo universitetssykehus kuttes det dramatisk. Med helseforetaksmodellen skal sykehusene få folk gjennom. De skal produsere behandling. De vil at pasienten skal raskt inn og raskt ut. Det har gjort at psykisk helsevern har vært salderingspost i helseforetakene lenge.

Hver eneste helseminister som har sittet siden helseforetaksmodellen ble innført, har forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse, uten å klare det. Psykisk helse lønner seg ikke i sykehusenes system. Da er det der de kutter når økonomien settes under press. Det er altså økonomiske kutt, ikke faglige. Kuttene i psykisk helse i spesialisthelsetjenesten har lempet ansvaret over på kommunene, noe de verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere. Jeg er bekymret over en situasjon der befolkningens psykiske helseproblemer øker, uten at tjenesten er rustet til å møte det behovet.

Høyre innførte innsatsstyrt finansiering i psykisk helsevern, til tross for advarsler fra fagfolkene. Resultatet har vært at de ansatte har måttet bruke mye av tiden sin på administrative oppgaver og koordinering av pasientene. Det har helt klart gått ut over pasientene. Ifølge en medlemsundersøkelse Psykologforeningen utførte, oppleves det at rammene er for trange, og at de presses til å skrive ut pasienter før de er ferdig behandlet. Nå har DPS-ene store vansker med å holde på og rekruttere psykologer, og det påvirker selvfølgelig tilbudet over hele landet.

Det som skjer nå, er at over hele landet står tilbud i fare for enten å bli lagt ned eller å kuttes kraftig i. Riksrevisjonen har kommet med sterk kritikk av tjenestetilbudet for mennesker som sliter med rus og psykiske helselidelser. Det er faktisk ikke sånn at pasientene blir borte selv om tilbud blir vedtatt lagt ned, og legges ned. Derimot fører disse kuttene i psykisk helsehjelp til at mange pasienter blir stående uten hjelp, oppfølging og behandling, og det til tross for at de har et behov for helsehjelp. Det er det som er konsekvensen av å vedta å legge ned psykiske helsetilbud til tross for at behovet er til stede.

Noen oppsøker aldri hjelp. Det finnes det ulike grunner til. Andre som derimot faktisk oppsøker hjelp, får ikke den hjelpen de trenger. Ja, mange får også veldig god hjelp av dyktige fagfolk. Det vi ber om i disse forslagene, er at det skal bli tilgjengelig for flere over hele landet, uansett om de bor i Troms, Telemark, Oslo eller et annet distrikt eller en annen storby – altså uavhengig av geografi, økonomi eller bakgrunn. Rødt er mot nedleggelse av tilbudene, fra nord til sør.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:21:52]: Det er vondt å miste noko som har betydd mykje for ein. Vi som kjem frå Distrikts-Noreg, har ei ekte bekymring når vi ser at storsamfunnet tek frå oss noko. Det skal vi ta på alvor, også i denne salen.

Samtidig er det viktigare å sjå på korleis vi kan stille dei riktige krava framover og utvikle tilbodet i eit heilskapleg perspektiv, framfor å gå inn og krevje at vi skal ha akkurat det vi har i dag. Vi må sjå heilskapen framfor å gå inn i detaljar vi ikkje har nokon føresetnader for å gå inn i. Det viktigaste er faktisk å ha lokale tenester som ein treng ofte, og då er det dei polikliniske tenestene. Vi i MDG satsar hardt, både i psykiatrien og i resten av somatikken, på å utvikle betre og meir utbreidde polikliniske tenester både i psykiatri og i somatikk. Vi har kjempa gjennom 100 mill. kr ekstra til døgnplassar i psykiatrien, og det skal vi følgje opp, men dei veit best lokalt korleis desse midlane kan brukast. Vi har tru på det lokale sjølvstyret, faktisk.

Om eg er rett informert, er Seljord allereie i praksis nedlagd. Det har vore store rekrutteringsutfordringar, og det å prøve å oppretthalda dette no, det er å piske ein død hest, dessverre. Det har også vore lågt belegg, ikkje minst frå dei lokalt. Det er også noko som ein tek i betraktning. Eg har sjølvsagt vore i kontakt med Legeforeininga, mi eiga fagforeining, og dei åtvarar på det sterkaste mot at vi skal gå inn på denne måten, som delar av Stortinget no ønskjer å gjere, i Troms og i Seljord. Ikkje minst i Troms er det ein situasjon kor dei faktisk har ei betydeleg styrking av døgnplassar i psykiatrien, men dei ser det som fagleg nødvendig å samle dette, slik at totalt sett vil det å vedta dette vere ei betydeleg svekking av dei psykiske tenestene i Troms.

Vi kjem difor berre til å støtte eitt forslag, og det er det første punktet i komiteens tilråding til vedtak i innstillinga, om «en enhetlig faglig gjennomgang». Vi forstår det slik at dei i kvart lokale helseføretak skal styrkje døgntilbodet i psykiatrien og styrkje det totale tilbodet, men at vi ikkje skal gå inn og detaljstyre frå Stortinget. Vi risikerer å skyte oss i foten og gjere vondt verre for dei som treng det aller mest, for det er nettopp desse dei ønskjer å satse på, ikkje minst i Troms.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:24:43]: DPS-ene er viktige. De sikrer nærhet til behandlingstilbudet, og de sikrer også et bedre samarbeid med kommunehelsetjenesten. Det er veldig stor enighet om at dette er riktig, og at det er viktig, men likevel går utviklingen i feil retning. Istedenfor at DPS-ene styrkes, svekkes de og er nedleggingstruet. Det medfører lengre avstander og kan også heve terskelen for både å få og å be om hjelp.

På den ene siden har det vært et sterkt politisk ønske om mer behandling nærmere der folk bor, at mennesker ikke skal bli kasteballer i systemet mellom instanser og på den måten svekke tilbudet. Samtidig er det nettopp det som skjer. Det desentraliserte tilbudet svekkes, og det rapporteres både om nedbygging og om at tilbud avsluttes og legges ned. Det får konsekvenser – først i det små, og kanskje ikke så synlig, men deretter blir det også mer synlig.

Statsråden viser i sitt svar til at det er personellutfordringer, og at personell er den viktigste ressursen for å gi trygge og gode tjenester, og det er jeg helt enig i. Det er allerede mangel på personell, og behovet blir enda større i årene som kommer. Når man lar det gå så langt, når man bygger ned et tilbud over tid, ja, da kan man heller ikke la seg overraske over at det på et tidspunkt vil oppstå personellmangel i andre enden. Det er ikke ordene som betyr noe; det er faktisk handling. Vi kan gjenta så mange ganger vi vil i denne salen at psykisk helsevern må styrkes, men når det er det motsatte som i realiteten skjer, må vi sette foten ned, og det er KrFs utgangspunkt i denne saken.

Derfor støtter vi forslag nr. 1 i Representantforslaget, om at inntil det reelt sett er en plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre, må faktisk også denne nedskjæringen og nedstengningen stoppe. Det er uakseptabelt at DPS-er legges ned samtidig som vi behandler denne saken, og samtidig som vi står og sier at tilbudet må styrkes.

Når det gjelder forslag nr. 2 i Representantforslaget, mener jeg at intensjonen her egentlig er ivaretatt gjennom forslag nr. 1. Samtidig vil jeg uttrykke en stor skepsis mot at vi fra Stortingets side skal begynne en detaljstyring på institusjonsnivå.

Til slutt: For å sikre nok personell innenfor psykisk helsevern, må det faktisk også satses på utdanning og rekruttering for framtiden. Det kan selvsagt ses på i sammenheng med andre strategier og satsinger for å sikre nok helsepersonell, men det er viktig når vi ser den utviklingen som har vært og er, at dette også er en tydelig satsing fra Stortingets side.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:27:54]: Godt nytt år!

Aller først vil jeg takke representanten Toppe for å løfte fram et viktig tema. La meg begynne med å si at vi har gode desentraliserte tjenester innen psykisk helsevern i Norge. De distriktspsykiatriske sentrene, DPS-ene, står for hovedvekten av det polikliniske tilbudet til voksne pasienter over 18 år. Det gis tilbud om døgnbehandling ved DPS-ene eller i sykehus, avhengig av pasientens tilstand og behov.

Det er verdt å minne om at vi har greid å snu nedgangen i antall døgnplasser til at det nå er en økning. Den økningen kommer til å fortsette gjennom 2026 og 2027. I de planene for økt døgnkapasitet som regjeringen har bestilt, og som de regionale helseforetakene leverte på i høst, er døgntilbudet ved de distriktspsykiatriske sentrene medregnet. Jeg kommer til å stille krav til de regionale helseforetakene om at denne økningen skal fortsette også i årene framover, i tråd med de behovene helseforetakene selv har pekt på gjennom framskrivningsmodellen.

Jeg vil legge til at det også er gledelig at vi ser en nedgang i ventetider for psykisk helsevern. Vi ser at stadig flere kommuner bygger ut lavterskeltilbud innen psykisk helsevern. Det jobbes også med nye måter å organisere tjenestetilbudet på, slik at pasienter som har behov for tjenester, ikke skal være kasteballer mellom kommunehelsetjenester og spesialisthelsetjenester, men at de skal få én vei inn til psykisk helsevern. Alt dette er viktige tiltak.

Å sikre tilgang til døgntilbud handler om å ta vare på de mest alvorlig psykisk syke. Også for denne gruppen pågår det en styrking av tilbudet, bl.a. gjennom en overordnet plan for sikkerhetspsykiatrien. Så trenger vi å satse enda mer på forebygging og lavterskeltilbud. Det bidrar til at sykdomsbyrden kan bli mindre, både for den enkelte og for samfunnet.

Jeg deler komiteens bekymring for økningen i psykiske plager, særlig når det gjelder våre barn og unge. Derfor er innsats spesielt overfor barn og unge viktig i den videre oppfølgingen av Opptrappingsplan for psykisk helse. Her er også en videre styrking av DPS-ene et viktig mål. I videreutviklingen av disse tilbudene bygger vi på de framskrivningsmodellene vi har, og jobber for å sikre et best mulig og mest mulig helhetlig tilbud til målgruppen. Så må vi også vurdere konsekvensene av all politikk også når det gjelder tilgangen til helsepersonell og hvordan vi legger til rette for både å rekruttere og beholde de fagfolkene vi trenger framover.

Jeg er glad for at komiteen er engasjert i tilbudet til dem med psykiske lidelser. Jeg er glad for at vi har gode desentraliserte tjenester. Innstillingen viser at det er bred enighet om mål og ambisjoner, men noe ulike syn på hvilke beslutninger vi skal ta nasjonalt, og hvilke som bør tas av dem som er nærmere pasientene.

Til slutt vil jeg si at jeg naturligvis merker meg innstillingen, og regjeringen kommer naturligvis til å følge opp de vedtakene Stortinget vil gjøre.

Ada Lassen-Urdahl (A) [10:46:45]: Psykisk helsearbeid skjer ikke først og fremst i et system. Det skjer i skolen, i arbeidslivet, i familien, i fritiden, i hverdagen. Derfor må vi tenke helhetlig. Forebygging, tidlig innsats og oppfølging er i stor grad et kommunalt ansvar. Det er der vi kan fange opp problemer tidlig, gi støtte før det blir alvorlig, og bidra til mestring over tid. Samtidig vet vi at noen vil få alvorlige psykiske lidelser og ha behov for spesialisert kompetanse, døgnbehandling og tverrfaglig oppfølging. Da skal hjelpen være der – kompetent, trygg og tilgjengelig.

Distriktspsykiatriske sentre er en sentral del av dette bildet. Derfor er styrking og videreutvikling av dem avgjørende for å sørge for at flere får rett hjelp til rett tid, men DPS-ene kan ikke fungere godt alene. De må inngå i et sammenhengende tjenestetilbud, der kommunen, DPS, ambulante team og sykehus jobber sammen rundt pasienten. Det er nettopp dette vi i Arbeiderpartiet legger til grunn i innstillingen: at utviklingen av DPS må ses i sammenheng med hele behandlingskjeden og med hvordan vi best bruker den viktigste ressursen vi har, nemlig kompetent helsepersonell. Derfor har vi satset på opptrappingsplanen for psykisk helse og satt i gang arbeidet med Helsepersonellplan 2040. Det avgjørende spørsmålet her er faktisk ikke hvor mange planer vi har. Det avgjørende er om pasienten faktisk får den hjelpen de trenger, til rett tid, på rett nivå og med riktig kompetanse.

Helseforetakene har ansvaret for å vurdere hvordan de, i samarbeid med kommunene, kan sikre dette på en faglig forsvarlig måte. Det innebærer også å se ressursene samlet, slik at kompetansen brukes der den gjør mest nytte for befolkningen som helhet. Ja, det er viktig å ha tilbud nær folk, men ikke når det går på bekostning av kvaliteten og stabiliteten som disse pasientene sårt trenger. Personellmangelen må løses før Stortinget vedtar opprettholdelse av døgnplasser. For Arbeiderpartiet handler dette om ansvarlighet og tillit – tillit til faglige vurderinger, et ansvar for helheten og en tydelig ambisjon om å bygge et psykisk helsevern som henger sammen, rundt menneskene det er til for.

Bård Hoksrud (FrP) [10:49:21]: Distriktspsykiatriske tilbud i distriktene er viktig. Det handler om at det skal være nær der folk er. Da må man ikke drive og sentralisere, som man nå er i ferd med å gjøre både i Troms og i Telemark, og som vi også ser andre steder, for når DPS-tilbudet flyttes lenger unna, er det ikke alle pasientene som faktisk følger etter. Noen blir sittende igjen, ikke fordi de ikke vil ha hjelp, men fordi de ikke klarer å reise dit fordi det er så store utfordringer med det. Det er det også viktig å ha med seg i dette bildet.

For Fremskrittspartiet er dette et spørsmål om trygghet og verdighet. DPS-ene skal være med og bidra til å senke terskelen for hjelp, ikke heve den. Jeg har eksempler fra min egen hjemkommune, der det er flyttet til nabokommunen og det er utfordringer for noen av dem som brukte dette tilbudet, når man først skal på én buss og så må skifte til en annen buss. For de fleste av oss er ikke det noe stort problem, men for noen mennesker er det faktisk en stor barriere for å klare å komme seg dit. Det betyr altså at dette tilbudet blir dårligere, og det er konsekvensen med noe av det som ligger her. Jeg frykter det veldig i Telemark når det gjelder DPS i Seljord, der det ikke gjelder det daglige tilbudet, men døgntilbudet. Det er derfor vi ønsker å stoppe den beslutningen som er gjort.

Jeg stilte et konkret spørsmål som statsråden ikke svarte meg på, om det hadde vært foretaksmøte, og om han hadde fulgt opp det han svarte i skriftlig spørsmål til meg i oktober i fjor, som han altså nå i etterkant avkrefter til representanten Toppe og sier at han ikke har gjort. Da er tydeligvis ikke dette viktig nok i helsetilbudet i Telemark, for man har sagt at vesentlige endringer av helsetilbudet i Telemark skulle statsråden politisk avklare i et foretaksmøte. Det er noe helt annet enn det statsråden svarte til representanten Toppe. Han sa bare at det har han ikke gjort.

Jeg mener noe om å bruke de sikkerhetspsykiatriske plassene i Skien som argumentasjon for hvorfor man kan legge ned ni plasser i Seljord. For det første er det ikke samme type plasser, og for det andre er det noe som har vært vedtatt for lenge siden. Dette er ikke noe som kommer som en konsekvens av det som skjer i Seljord. Det har vært utsettelser når det gjelder bygg og ferdigstillelse osv., så ikke prøv å late som at dette er en oppfølging og å sørge for at man tar hensyn til det som skjer i Seljord. Jeg synes det er viktig å ha med seg.

Jeg mener også noe om at regjeringen her på talerstolen og regjeringens representanter skryter av at man skal heve og styrke tilbudet. Realiteten er at første legger man ned tilbud, for kanskje å si at man skal øke det igjen. Jeg synes dette er veldig dumt. Jeg håper at både Kristelig Folkeparti og MDG besinner seg og tenker seg om en gang til, sammen med Høyre, og faktisk støtter mindretallets forslag i denne saken. Dette er viktig. Seljord har hatt utfordringer med rekruttering, men det har jammen ikke vært lett, når man hele tiden har hatt et spøkelse om at man skal legge ned tilbudet. Det er flere søkere, så det har vært søkere, men man har valgt å ikke gjøre det. Jeg tror dette handler om de kravene til kutt for Sykehuset Telemark på over 60 mill. kr om et par år.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:52:41]: Vi har store utfordringer innenfor psykisk helse i Norge. Det er flere som sliter og som faller utenfor arbeidslivet. Andelen som får nei til hjelp, har økt med nesten 40 pst. de siste fire årene, og vi ser at tilbudet av døgnplasser ikke bygges raskt nok opp, men også blir spist opp, f.eks. av dem som blir dømt til tvungent psykisk helsevern.

Vi har gjort en del tydelige vedtak i denne salen. For 2,5 år siden behandlet vi opptrappingsplanen for psykisk helse. Da vedtok Stortinget at vi skulle stoppe nedbyggingen av døgnplasser, og vi vedtok å øke antallet døgnplasser i tråd med framskrivingsbehovene i helseforetakene fram mot 2040. Fortsatt har ikke regjeringen fulgt opp det, men de skal nå lage en plan for hvordan man skal øke kapasiteten.

For ett år siden vedtok Stortinget at vi skal ha et desentralisert tilbud innenfor psykisk helsevern, som også er en del av dette arbeidet. Igjen har ikke Arbeiderpartiet fulgt det godt nok opp. Selv om det ligger 100 mill. kr i budsjettenigheten, er det 100 mill. kr som smøres tynt utover. Dette er ikke 100 mill. kr bare til psykisk helsevern og oppbygging av døgnplasser i psykisk helsevern; dette er penger som også skal gå til andre områder for å bygge opp kapasitet.

Høyre er bekymret for den nedbyggingen av distriktspsykiatriske sentre som vi ser. Det er viktig at vi har tjenester nært folk, både døgnplasser og poliklinisk virksomhet. Det er også grunnen til at Høyre støtter forslaget om å ha en faglig og helhetlig gjennomgang av tilbudet innenfor distriktspsykiatriske sentre.

Jeg tror vi må stille oss et litt mer grunnleggende spørsmål enn det jeg opplever at man har gjort i salen så langt i dag. Hva er problemet i psykisk helsevern i dag? Er problemet lokasjonen, altså hvor tilbudet ligger, eller er problemet at folk ikke får hjelp? Jeg mener at problemet er det siste. Problemet er ikke hvor man legger ting; problemet er at folk ikke får hjelp. Det er jo det vi burde ha brukt tiden på å diskutere her i salen. Hvordan kan vi øke den totale kapasiteten innenfor psykisk helsevern, hvordan kan vi sørge for at færre blir avvist i det psykiske helsevernet, og hvordan kan vi sørge for å bygge opp lavterskeltilbudene? Det er det vi burde fokusere på. Hvordan skal vi sørge for at flere mennesker får mer hjelp innenfor det psykiske helsevernet? Det er tydeligvis ikke interessant nok, for det gir kanskje ikke et oppslag i avisene. Men det er folk vi snakker om her. Det er folk som trenger hjelp, vi må diskutere.

Jeg er helt enig i diskusjonen som går på desentralisert tilbud, at det må forankres og følges opp. Derfor er også Høyre veldig glad for at det forslaget som omhandler dette, vil få flertall, for det betyr at regjeringen blir nødt til å gjøre en faglig og helhetlig gjennomgang av det tilbudet som er på de distriktspsykiatriske sentrene i dag. Det må være totalkapasiteten og hvordan flest mulig skal få hjelp – slik er det ikke i dag – som skal være det viktigste når vi diskuterer dette.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:55:55]: Det har tidligere i debatten blitt beskrevet hvor alvorlig situasjonen i Troms er, altså at tre desentraliserte døgntilbud skal legges ned – alle tilbudene i distriktene i Troms, både i Nordreisa, i Balsfjord og i Senja. Dette er veldrevne sengeposter som er viktige alternativer til innleggelser ved akuttpostene i Tromsø, hvor det er sprengt kapasitet og også begrenset mulighet for å skjerme forskjellige pasientgrupper fra hverandre.

Dette er en dramatisk sentralisering som svekker tilgangen på helsehjelp for mange i Troms. Det betyr at alvorlig syke mennesker må reise langt borte fra hjemstedet sitt – bort fra familie, venner og kjente omgivelser – for å få behandling. Det betyr at terskelen vil bli høyere for å få hjelp, og at det i praksis vil bli vanskeligere med samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten når spesialisthelsetjenestene flyttes bort fra der pasientene og de pårørende lever sitt liv. Avstandene i Nord-Norge er store. Fra Nordreisa tar det fire timer å kjøre til Tromsø. Til Alta tar det 2,5 time, og man over Kvænangsfjellet, som er stengt ganske mange ganger i løpet av en vinter.

Min vararepresentant på Stortinget fra Troms, Camilla Mikkelsen, har vært en veldig tydelig stemme mot disse nedleggelsene, og hun har skrevet om sine erfaringer med DPS i Nordreisa.

«Første gang jeg ble innlagt ved døgnenheten ved DPS, var jeg så syk at jeg knapt klarte å møte opp, selv om innleggelsen var frivillig. Jeg måtte ha hjelp til å både pakke koffert og samle tanker, for alt var totalt kaos og mørke. Jeg var heldig – hjelpen jeg fikk ved DPS i Nordreisa ble et vendepunkt. Gjennom god og nær oppfølging kunne jeg sakte, men sikkert bygge meg opp igjen. Denne hjelpen har ikke bare gjort det mulig for meg å finne tilbake til meg selv, men også til å delta i samfunnet igjen. (...) Dette viser hvor viktig det er med et tilgjengelig og lokalt tilbud som kan gi mennesker muligheten til å reise seg.»

Det er en sterk historie hun forteller om hvor viktig det er å ha et tilbud nært der man bor. DPS Nordreisa har ikke hatt problemer med fagfolk, har hatt stabil bemanning, og døgnplassene er en vesentlig del av tilbudet. Blant annet kan seksjonsleder ved DPS på Storslett fortelle om den store kontrasten til før denne døgnavdelingen ble opprettet, da det ofte var behov for politiet for å få lagt inn folk på tvang på Åsgård i Tromsø. Det er vanskelig å tro at noen ønsker seg tilbake til en sånn situasjon.

Disse nedleggelsene av DPS-er i Troms er en tydelig nedbygging av den offentlige velferden og gjør det mer utrygt å bo i distriktene i Troms. Det viser også absurditeten i helseforetaksmodellen – en helsepolitikk som prioriterer økonomi framfor mennesker. Et flertall av de politiske partiene har vært på disse DPS-ene og vist motstand mot nedleggelsen, men helseforetaksmodellen gjør at man likevel ender opp med at de blir lagt ned, selv om det altså er et politisk flertall for å beholde disse plassene.

Derfor ville det være utrolig viktig å få et konkret vedtak på Stortinget i dag, men jeg håper at det vedtaket vi får, kan være tydelig nok til å sende et signal til Universitetssykehuset Nord-Norge om at disse nedleggelsene i distriktene i Troms må stoppes.

Anne Grethe Hauan (FrP) [10:59:24]: Psykisk helsevern skal vera tryggleiken når livet raknar, ikkje ei reiseplanlegging. Når avstanden aukar, fell fleire frå. Det er ei utvikling regjeringa har ansvaret for.

Me ser store geografiske forskjellar. Finnmark og Nordland ligg dårlegast an, men òg i Vestfold og Telemark skjer det ei svekking av DPS-tilbodet. I Telemark er det heilt konkret snakk om å leggja ned døgnkapasiteten ved DPS Seljord. Det er ikkje ein teoretisk diskusjon; det er ei pågåande avgjerd. Regjeringa veit om det, helseministeren veit om det – likevel blir det ikkje gripe inn. Då må me stilla eit heilt grunnleggjande spørsmål: Veit regjeringa kva dette faktisk betyr for dei menneska det går ut over?

DPS, distriktspsykiatrisk senter, er ryggrada i det psykiske helsevernet for vaksne. Det er her menneske med alvorleg depresjon, angst, PTSD, bipolar liding og spiseforstyrring får hjelp utan å bli lagde inn på sjukehus. La meg vere konkret:

Ein småbarnsfar slit med alvorleg depresjon. Han treng tett og stabil oppfølging. Når DPS-tilbodet blir flytta eller lagt ned, blir han beden om å møte opp langt vekke – ofte med buss og tog i fleire timar. Meiner regjeringa på alvor at menneske i psykisk krise skal reisa slik for å få behandling?

Fagfolk og brukarorganisasjonar har åtvara i årevis: Lange reisevegar og brot i behandling aukar risikoen for fråfall, forverring og akuttinnlegging. Og presset kjem til å auka, for me ser ein kraftig vekst i barne- og ungdomspsykiatrien. Fleire unge får hjelp i BUP, og fleire skal vidare til DPS når dei blir vaksne. Overgangen er sårbar, og han krev kapasitet og kontinuitet. Då må me byggja opp DPS, ikkje byggja ned.

Når psykisk helsehjelp sviktar, får det alvorlege konsekvensar. Me ser det i samfunnet, og me ser det i fengsel: fleire dødsfall på kort tid. Det er ikkje tilfeldig. Det er resultatet av manglande oppfølging og nedbygging av tilbod. Når me ikkje gjev folk hjelp i tide, endar nokre i krise – i verste fall med livet som innsats.

Arbeidarpartiet seier dei prioriterer psykisk helse. Samstundes blir ryggrada i systemet – DPS – bygd ned. Det er eit alvorleg sprik mellom det regjeringa seier, og det regjeringa gjer. Sentralisering er ikkje modernisering. Det er ansvarsfråskriving.

Psykisk helsehjelp skal vera tilgjengeleg når livet raknar. Når ho ikkje er det, er det ikkje pasienten som har feila, det er politikken – og ansvaret ligg hos regjeringa. Difor må me stoppa nedbygginga av DPS og sørgja for at alle får hjelp der dei bur.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:02:40]: For Fremskrittspartiet handler denne saken om trygghet for pasientene. Hvis vi igjen går til situasjonen i Troms, har vi altså i dag tre velfungerende DPS-er på Storslett i Nordreisa, på Storsteinnes i Balsfjord og på Silsand i Senja kommune. De er tre velfungerende DPS-er med et veletablert fagmiljø, som er godt etablert også i nærmiljøet, som har tillit og troverdighet blant befolkningen og hos pasientene. Det er et avgjørende tilbud for noen av de aller sykeste i Troms fylke.

Det som skjer nå, er at man med regjeringens velsignelse – og også tydeligvis med partiet Høyres velsignelse – altså skal bygge ned disse ekstremt viktige tilbudene for de sykeste syke i Troms fylke. Man skal sentralisere de viktige tjenestene. Man skal sentralisere dem bort fra distriktet og inn til de største byene i Troms. Det er ikke til å forstå. Hadde det enda bare vært en faglig begrunnelse for at man skulle gjøre det, så kunne man kanskje ha akseptert det. Men det finnes altså ikke et eneste faglig argument for å gjøre denne nedbyggingen av disse døgnplassene ved DPS-ene i distriktene i Troms. Ingen faglige argumenter foreligger. Hvis man går inn og ser i referatet fra styremøtet i UNN da beslutningen ble tatt, handlet vedtaket utelukkende om økonomi. Det er altså økonomi som er årsaken til at man skal sentralisere bort disse døgnplassene fra distriktene i Troms og inn til de største byene. Uten å kutte i distriktene hadde man ikke kunnet bygge opp tjenester i byene. Her er det store paradokset. I stedet for å sentralisere og kutte i viktige tilbud i distriktene i Troms, burde man legge mer penger på bordet for å kunne både bygge opp tilbudet ved Åsgård ved UNN Tromsø og beholde disse viktige tilbudene i Troms.

Jeg har vært og besøkt disse tre døgnenhetene ved DPS-ene i Troms. Jeg har sett de ansatte i øynene. Jeg har pratet med pasientene. Jeg har pratet med pårørende. Og det er ingen av dem heller som forstår hvorfor man skal gjøre dette. Ingen forstår det. Det lokale helsepersonellet i kommunene rundt forstår heller ikke hvorfor man skal legge dette ned. Når man prater med dem, sier de at de ikke finner noen fornuftige argumenter for å gjennomføre denne sentraliseringen av viktige døgntilbud. Likevel insisterer statsråden på at dette er fornuftig å gjøre. Det er faglige vurderinger, sier statsråden, men klarer ikke å vise til en eneste plass der dette står i offentlige dokumenter. Den nedbyggingen som foregår, er alarmerende. Den kan ikke få fortsette. Det eneste ansvarlige, også ut fra et faglig perspektiv, er at Stortinget griper inn i denne saken og sier stopp – dette aksepterer vi ikke, for disse grunnleggende tjenestene i distriktene i Troms er såpass avgjørende at vi ikke aksepterer at det skal flyttes inn til storbyene. Hvis man likevel velger å la dette gjennomføres, får de bære ansvaret også for konsekvensene av det.

Kai Steffen Østensen (A) [11:05:50]: Dette har vært en god debatt så langt om et viktig tema, og den har oppklart en viktig del av diskusjonen om hva som ligger i forslag 1 i tilrådingen fra komiteen. Arbeiderpartiet er for at vi tar en helhetlig faglig gjennomgang av tilbudet innen psykisk helsevern. Vi støtter for så vidt at det fremmes en konkret og tidfestet plan for utvikling av psykisk helsevern-tilbudet i Norge, slik regjeringen også er i gang med, og som både helseministeren og undertegnede har redegjort for i denne debatten. I debatten tydeliggjøres det også at forslag 1 i komiteens tilråding for flere partier handler om at den totale kapasiteten ikke skal bygges ned.

Det gjør at Arbeiderpartiet nå varsler at vi også kommer til å stemme for forslag 1, med den samme begrunnelsen. For det skal ikke være tvil om at tjenestene skal styrkes, en begrunnelse som er i tråd med vårt uttalte og klare mål om å øke kapasiteten i psykisk helsevern. Det bygger på målene i opptrappingsplanen for psykisk helse og arbeidet regjeringen allerede har satt i gang. Arbeiderpartiet legger til grunn at vi stemmer for forslaget, med mål om å stoppe en nedbygging av totalkapasiteten, i det tilbudet som tilbys innenfor distriktspsykiatriske sentre og psykisk helsevern. Dette er derfor å anse som en stemmeforklaring. Jeg ser fram til et spennende helsepolitisk 2026 sammen med gode kollegaer i helse- og omsorgskomiteen. Denne debatten vitner om at dette er en god start på det året vi nå er på vei inn i.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:07:31]: Vi er ikkje på nokon måte fornøgd med at DPS blir lagde ned eller er planlagt lagde ned i Troms, og at det allereie er lagt ned i Seljord – lat det vere heilt klart. Det er smertefullt på alle måtar. Men spørsmålet for oss i stortingssalen er ikkje først og fremst om vi skal seie ja eller nei til dette, men kva som gjev best effekt totalt sett for dei psykisk sjuke, og ikkje minst for dei som treng det mest innanfor psykiatrien – i desse områda og i resten av Noreg. Korleis utnyttar vi knapp kompetanse best? Og kven er til sjuande og sist best til å svare på desse spørsmåla? Er det vi i stortingssalen, eller er det dei som sit i styra og tillitsvalde rundt omkring i landet? Eg har også gjort ein god del research her, som sagt – eg har brukt mange timar på det. Min konklusjon er at det er ikkje klokt å gripe inn i desse sakene.

Eg registrerer at ein del parti trur det er svært klokt å styre dette frå Oslo, men utan at det følgjer pengar med, og utan at det følgjer med personell og kompetanse. Det meiner eg er grunnleggjande gale. Eg minner om at det aller viktigaste er dei polikliniske tenestene i DPS, og dei er det ikkje snakk om å leggja ned. Det er dit ein må reise ofte, det er ikkje til døgntenester ein reiser oftast, sjølv om vi også sjølvsagt ønskjer at ein skal kunne tilby det lokalt.

Så er vi som sagt ikkje fornøgd med regjeringas arbeid med DPS og rekruttering til psykiatrien. Dette må vi sjå på saman i forbindelse med helsepersonellplanen, og vi må saman i opposisjonen vere vaktarar for at regjeringa faktisk får fart på det arbeidet. Men som sagt: Utan pengar og fagfolk er det uforsvarleg å detaljstyre slik som ein del parti no ønskjer. Vi må tenkje heilt annleis. Vi må sjå heilskapen og sørgje for at ein totalt sett får eit betre helsetilbod for dei psykisk sjuke, ikkje detaljstyre og faktisk gjere det motsette, nemleg øydeleggje det som lokale styre prøver å byggje opp.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:10:08]: Bare for å ta det siste først, som ble sagt fra representanten fra Miljøpartiet De Grønne. Når det gjelder de tre DPS-ene i Troms, er det ingen utfordringer med å rekruttere personell. Man har hatt et stabilt fagmiljø over lang tid, så det er ingen problemer der. Men man har fått et problem nå, når man har gjort et vedtak om å legge ned og avvikle de døgntilbudene som er der. Da har problemet oppstått, men før det var det ikke noe problem.

Når det gjelder spørsmålet om økonomi, har Fremskrittspartiet både i nysalderingen av budsjettet for i fjor og i vårt alternative budsjett lagt inn betraktelig med midler til bl.a. Helse nord for å kunne ha disse døgntilbudene i framtiden, så argumentet som framføres fra Miljøpartiet De Grønne om at det ikke er personell og ikke følger med penger, faller på steingrunn når man ser på hva Fremskrittspartiet har gjort tidligere i denne salen.

Så over til innlegget fra representanten Svardal Bøe og Høyre. Man snakker om at lokalisering ikke har noe å si, det viktigste er at man får et tilbud. Men lokalisering har faktisk noe å si, for hvis det er stor avstand til tilbudet, øker det terskelen for de sykeste syke når det gjelder å oppsøke hjelp. Terskelen øker også for å kunne involvere de pårørende i behandlingsforløpet, og for at de pårørende skal kunne besøke sine nære og kjære. Derfor har lokalisering noe å si. Det virker som at partiet Høyre er komfortabel med at man sentraliserer bort alle døgntilbudene i Troms og legger det til den store byen i Troms fylke, som er Tromsø. Det mener tydeligvis partiet Høyre er bra. Og når Fremskrittspartiet forsøker å stoppe dette, fordi statsråden ikke vil gripe inn, mener partiet Høyre at dette er en hopp-og-sprett-politikk. Det er hopp-og-sprett-politikk å forsøke å berge et viktig tilbud i distriktene i Troms. Det synes jeg også er interessant. Hadde representanten fra Høyre turt å si det samme hvis han hadde besøkt disse døgntilbudene? Hadde han turt å si til de ansatte, si til de pårørende, si til pasientene at det er hopp-og-sprett-politikk å skulle stoppe nedleggelsen av deres tilbud eller av deres arbeidsplass? Det er helt utrolig at man får seg til å si noe sånt. Man kan ikke bare stille opp i lokalavisen og si at man er bekymret for nedleggelsen og bekymret for at det skal kuttes i plasser, men så vil man ikke løfte en finger i denne salen for å stoppe disse alvorlige kuttene som skjer.

Til slutt. Representanten fra Arbeiderpartiet nevnte at man hadde tillit til de faglige vurderingene som blir gjort. Men det finnes ingen faglige argumenter for å legge ned disse døgntilbudene i Troms fylke. Jeg håper at representanten fra Arbeiderpartiet eller noen andre fra regjeringspartiet kan redegjøre for de faglige argumentene for å sentralisere bort disse viktige døgntilbudene i Troms fylke.

Kjersti Toppe (Sp) [11:13:24] (leiar i komiteen): Oppbygginga av DPS under opptrappingsplanen på byrjinga av 2000-talet var ei politisk satsing på eit desentralisert psykisk helsevern. No ser vi at det skjer ei nedbygging av distriktspsykiatriske senter, og fleirtalet i denne salen karakteriserer det som ei fagleg utvikling som politikarar ikkje har kompetanse til å bry seg med. Det reagerer eg på.

Når representanten Dalin seier han har tatt ein telefon til si eiga fagforeining, Legeforeningen, reagerer eg òg, for han kan jo kanskje heller sjå kva dei skriv i høyringa. Der skriv dei at dei i lang tid har meldt si bekymring for nedlegging av døgnplassar i psykisk helsevern og følgjene dette får for dei mest alvorleg psykisk sjuke pasientane. Representanten frå Miljøpartiet Dei Grøne seier han har meir tru på dei polikliniske tenestene. Det har sjølvsagt alle, men Legeforeningen skriv heilt korrekt at spørsmålet er om vi no har nådd eit punkt der det ikkje lenger er fagleg forsvarleg med ytterlegare reduksjon i døgnkapasitet.

Når ein no godtar, altså fleirtalet her, at 40 pst. av døgnkapasiteten til psykosepasientar i Telemark vert lagd ned, forstår eg ikkje korleis ein kan la vera å ha nokre overordna føringar for korleis DPS-strukturen i Noreg skal vera. Det er stor støtte til den konkrete, fagleg forankra og tidfesta opptrappingsplanen for DPS og døgnkapasitet i psykisk helsevern, men eg fryktar no, med den siste stemmeforklaringa frå Arbeidarpartiet, at dette ikkje vil handla om DPS, men berre om den totale kapasiteten. Det som var utgangspunktet for heile forslaget, var at vi er bekymra for at DPS-strukturen i Noreg sakte, men sikkert vert lagd ned.

Fleire viser til at dei er opptatt av det lokale sjølvstyret. Senterpartiet er opptatt av det lokale sjølvstyret, men ærleg tala: Eit føretaksstyre er ikkje eit lokalt sjølvstyre. Der sit det ikkje folkevalde. Det er bedriftsøkonomiske styre som sit der på nåde frå ein helsestatsråd eller eit overordna føretak og har bedriftsøkonomiske målsetjingar, som er det overordna. Det er ikkje eit lokalt sjølvstyre. Det folkevalde organet som styrer den statlege spesialisthelsetenesta, sit her, og da må òg vi ta ansvar.

Når det gjeld mangelen på psykiatrar i Seljord, har føretaket sagt nei til delt stilling. På folkemøtet i Seljord var det nokon frå kommunen som sa: Ja, vi manglar sjukepleiarar på sjukeheimen, men vi legg ikkje ned sjukeheimen for det.

Trine Fagervik (Sp) [11:16:43]: Oppbyggingen av distriktspsykiatriske sentre skulle sikre desentralisert behandling, bidra til godt samarbeid om pasientene med kommunene og inngå som en del av det helhetlige behandlingstilbudet innen psykisk helse. Likevel kan vi stadig lese om tilbud i hele landet som står i fare for å bli kuttet kraftig eller lagt ned. Vi hører historier og erfaringer fra pasienter, familie og støtteapparat om pasienter som ikke får tilbudet som trengs for å få hjelp og oppfølging, selv om de har stort behov for helsehjelp.

Et eksempel kunne vi lese i en VG-sak fra desember, der det vises til en systematisk nedbygging av det distriktspsykiatriske tilbudet i Vesterålen og Lofoten over flere år, til tross for at det i oppdragsbrev fra departementet gjentatte ganger er blitt pekt på at slike tilbud skal styrkes. I 2014 gikk man fra tre til ett behandlingstilbud, og tjuefire døgnplasser ble redusert til åtte. Nå skal Vesterålen, med sine åtte gjenværende døgnplasser, dekke et stort geografisk område med rundt 56 000 mennesker. I 2024 ble også disse plassene foreslått lagt ned. Det ble heldigvis stoppet.

I VG kunne vi lese om psykiater Reiulf Ruud, som på 1980-tallet flyttet til Nord-Norge og bygget opp det psykiatriske tilbudet i Vesterålen, som ifølge VG ble landsledende. Føringen den gangen og det som for psykiater Ruud ble avgjørende for at han flyttet til Vesterålen, var at det skulle være høyest mulig kompetanse, nærmest der folk bor. Det må fortsatt være en føring. Folk må få den hjelpen de trenger, nærmest mulig.

Politiet i Lofoten og Vesterålen melder på sin side om minst 10–15 politioppdrag i måneden, som ofte varer mellom 2 og 18 timer per oppdrag, hvor politiets ressurser ubetinget låses til helseoppdrag. Politiet i Vesterålen og Lofoten melder om økte kostnader som følge av reduksjonen i helsetilbudet og om at andre politioppgaver må nedprioriteres. Slike signaler får vi også fra Helgeland og øvrige områder der avstandene er store, og sannsynligvis vil vi få slike beskrivelser om Seljord og Storsteinnes, med flere, blir lagt ned. Det kan ikke være sånn at politiet skal finansiere sentralisering og nedleggelse av distriktspsykiatriske tilbud.

Utviklingen er og har vært bekymringsfull. Vi trenger derfor denne gjennomgangen av tilbud innen psykisk helsevern og en tidfestet plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre, og vi må hindre nedbygging av slike tilbud.

Seher Aydar (R) [11:19:56]: Først til helsepersonellmangelen: La oss slå fast at man ikke løser det ved å legge ned helsetilbud. Det er problemer som noen steder har vedvart, men som ikke har blitt løst. De som jobber i disse avdelingene, har mange ganger bedt om at arbeidsvilkårene må bli bedre hvis de skal kunne stå i jobb. Det har ikke blitt løst. Dette er ikke bare et problem som har blitt skapt med denne regjeringen, det er et problem som har vedvart lenge før, men det er på tide å løse det. Løsningen er ikke at folk mister helsetilbud.

Det andre jeg vil påpeke, er at det egentlig er litt interessant å høre alle som mener vi ikke skal gripe inn og stoppe nedleggelse av helsetilbud, fordi vi ikke har den faglige kunnskapen. Problemet er at det for det første ikke er faglig kunnskap som ligger bak f.eks. nedleggelsene i Troms, de er økonomisk begrunnet. For det andre er det ikke lokalt bestemt. Representanten Toppe var inne på det. Helseforetakenes styre er ikke lokale representanter, de er ikke på valg, de har ikke noe folkevalgt mandat, og mange av dem bor ikke engang i de fylkene eller regionene de faktisk skal ta avgjørelser for. De er altså ikke valgt av folket, og mange av dem bor ikke engang der de skal ta store avgjørelser som handler om hva slags helsetilbud folk skal ha.

Det er viktig å minne om det min kollega fra Rødt i Troms, Hanne Stenvaag, var inne på tidligere i dag, med tanke på hva det betyr for Troms, og avstandene der, når man sentraliserer. Derfor er det ikke godt nok å si at man skal øke tilbudet sentralt, for også distriktene må være trygge. Det er noe paradoksalt med at vi på den ene siden snakker om at folk skal bo i hele Norge, men på den andre siden gjør vi det ganske uattraktivt å bo i hele Norge hvis man får et helseproblem, enten det er psykisk eller fysisk. Det er det som er problemet når man legger ned tilbud lokalt og sentraliserer det, spesielt i landsdeler hvor avstandene er store. Vi ser samtidig at det er enorme kutt også i de store byene. Det er det som er problemet her: Vi ser kutt på kutt på kutt og nedleggelse etter nedleggelse, og så får vi beskjed om at vi som er folkevalgte, som har fått tillit av folk til å representere dem, ikke skal sette foten ned og stanse nedleggelsene.

Da er spørsmålet mitt: Hvem sitt ansvar er det? Hvem er det som har ansvar for at distriktene i Troms har et psykisk helsetilbud, hvis vi som sitter her, ikke skal ta det ansvaret? Er det helseforetakene, og så skal vi si at vi håper – inshallah – at de tar det ansvaret? Det holder ikke. Som folkevalgte er vi nødt til faktisk å ta politisk ansvar for at befolkningen – uansett om de bor i et distrikt eller i en by – har helsehjelp. Spesielt kan vi stanse all nedleggelse fram til denne planen regjeringen snakker om at de skal legge fram og faktisk gjennomføre, er gjennomført.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:23:09]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for en god debatt så langt. Det er veldig bra at det er så bredt og stort engasjement om dette. Jeg mener vi må ha takhøyde i denne salen for at vi har litt ulikt prinsipielt syn på hvor beslutninger skal fattes. Det er helt greit, det er en del av demokratiet. Det er selvfølgelig helt i orden å mene at sånne typer beslutninger bør fattes i denne sal. Det har jeg respekt for, og så ber jeg om respekt også for et annet standpunkt, som er at lokaliseringsdebatter bør tas i lokale sykehusstyrer og avgjøres av lokale sykehusstyrer.

Representanten Hoksrud – som ikke er her nå – spurte om hvorfor ikke dette har vært brakt opp på foretaksmøtet. Det er nettopp fordi jeg mener at det er Sykehuset i Telemark som skal avgjøre hvordan de dimensjonerer sitt tilbud i Telemark. Jeg tror rett og slett at Sykehuset i Telemark er bedre egnet til å vurdere det enn det jeg er, som helse- og omsorgsminister. Kanskje tar jeg feil, men det er min mening, og det er jeg som har dette ansvaret, så da må jeg også følge min overbevisning.

Det er veldig viktig igjen å understreke at det totale antallet døgnplasser betyr noe. Nå er det kommet mange påstander i denne salen, men la meg bare understreke at det totale antallet døgnplasser gikk opp i 2025. Det gikk opp i 2025, det skal opp i 2026, og det skal opp i 2027. Vi skal ha netto 430 flere døgnplasser gjennom en del år fram i tid. Det er mitt ansvar som helse- og omsorgsminister å sørge for at det skjer, og det kommer jeg selvfølgelig til å følge opp.

Så var det et annet spørsmål fra representanten Hoksrud på om nye plasser innenfor psykose og sikkerhetspsykiatri kan kompensere for at man tar bort noen døgnplasser i DPS Seljord. Dette er jo veldig faglige spørsmål. La meg ta en sammenligning, uten å trekke det altfor langt: Tenk hvis vi her i denne salen skulle sitte og bestemme hvilke sykehus som skal ha kjemoterapi i kreftbehandling, hvem som skal tilby immunterapi, hvor vi skal ha strålebehandling. Dette er dypt faglige spørsmål vi har tillit til at onkologene og ekspertene i sykehusene avgjør. Det vi som folkevalgte må være opptatt av, er at flest mulig overlever, at flest mulig blir friske, at det er gode arbeidsvilkår for helsepersonellet vårt, at vi har et godt tilbud over hele landet, men diskusjonene om hva de ulike helseregionene trenger for å imøtekomme sin befolkning, mener jeg vi må ha tillit til at de avgjør selv.

Jeg er glad for at forslag nr. 1, fra representanten Toppe, får bredt flertall i dag. Jeg kan love representanten Toppe og alle andre at regjeringen kommer til å følge det grundig, skikkelig og lojalt opp. Vi kommer til å legge fram en plan for å videreutvikle DPS-ene i Norge. Det er et viktig gjennombrudd denne salen nå gjør i dette arbeidet. Vi kommer selvfølgelig til å gjøre dette til en del av opptrappingsplanen vår for psykisk helsevern og følge det opp like aktivt som vi følger opp vår egen plan. Det skulle altså bare mangle.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:26:23]: Denne saken har en større betydning enn bare det å gi behandling til pasienter som har psykisk sykdom. Den handler også om å opprettholde bosetting i landet. For å kunne opprettholde bosetting i distriktene er det viktig å opprettholde tilbudene som er der. Det som nå skjer i Troms, er en storstilt sentralisering av tilbud – bort fra distriktene og inn til de største byene. Det vil være med på å spenne bein under muligheten for å opprettholde bosettingen i distriktene i Troms og Nord-Norge framover.

Jeg synes det er veldig leit at partiet Høyre velger å være haleheng og støttehjul for regjeringspartiet Arbeiderpartiet i denne saken og sørger for at de får flertall for at denne sentraliseringen kan fortsette, i stedet for at de slutter seg til resten av opposisjonen og sørger for at man stopper disse ufornuftige nedleggelsene og sentraliseringene.

Jeg må også si om innlegget fra statsråden nå nettopp at det nesten var som om han abdiserte fra talerstolen. Han sa at han ikke har peiling på det helsefaglige tilbudet i f.eks. Troms, og at han overlater til helseforetakene å styre det etter eget forgodtbefinnende. Han burde i det minste klare å framføre et faglig argument for hvorfor det er fornuftig å gjøre det. Det er da et tegn på at han ikke har satt seg inn i saken og heller ikke funnet fram til de faglige argumentene for å gjøre dette. Det illustrerer hele poenget i denne saken: Det handler om økonomi, det handler ikke om fag. Hvis man lytter til de faglige argumentene i saken, er det altså ikke noe som tilsier at man skal legge ned og sentralisere døgntilbudene i Troms fylke.

Fra statsrådens side snakker man også om at det er viktig å ha et godt tilbud over hele landet. Det er alle sammen enig i. Men det vi ser i praksis, er at disse tilbudene i ferd med å forsvinne mange steder i landet. Likevel folder man sine hender i denne salen, og man velger å ikke gripe inn og stoppe det som er i ferd med å skje. Det er veldig trist, synes Fremskrittspartiet, både på vegne av de ansatte som jobber der og utøver disse tjenestene i dag, og ikke minst på vegne av pasientene og de pårørende, som i dag har store lidelser, og som i dag får god hjelp på disse plassene, bl.a. i Troms og i Telemark, men som kommer til å miste tilbudet i sitt nærmiljø framover.

Det kommer til å heve terskelen for å søke hjelp. Det kommer til å heve terskelen for å få hjelp. Det kommer med stor sannsynlighet også til å føre til at liv går tapt, fordi vi ikke har et godt tilbud i distriktene i Troms. Jeg vil derfor komme tilbake til poenget at man her altså har en mulighet til å stoppe det. Noen partier i denne salen, bl.a. Fremskrittspartiet, forsøker å gjøre det. Andre partier mener tydeligvis at det er hopp-og-sprett-politikk. De folder sine hender. De står og raser i lokalavisene over at dette skjer, men de er ikke villig til å løfte en finger i Stortinget for å stoppe det som nå er i ferd med å skje. Det håper jeg at innbyggerne i dette landet merker seg.

Kjersti Toppe (Sp) [11:29:33]: I § 30 i helseføretakslova står det at det er visse saker der eit helseføretak ikkje har kompetanse, og det skal avgjerast i eit føretaksmøte, altså av statsråden. Det er saker av vesentleg betydning. Det kan diskuterast, men det står òg at det gjeld saker som vert antatt å ha prinsipielle sider av betyding. Dette er ei slik sak. Når føretak både i Troms og i Telemark vedtar nedlegging av ein politisk vilja struktur, er det vedtak som har prinsipielle sider, og som må forankrast hos statsråden.

Så er det ein statsråd sitt privilegium å tolka lova som ein vil, men ut ifrå debatten i dag, er det ikkje nødvendig med eit føretaksmøte, for regjeringa og Arbeidarpartiet har godkjent desse nedleggingane, for dei veit at dei har kunna gripa inn. Sånn er dette styringssettet. Vi har eigentleg fått det svaret allereie.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:30:49]: Det er blitt stilt spørsmål om strukturen i Troms og hvilke faglige vurderinger som er gjort der. Det svarte jeg representanten Eilertsen på i et svar i høst, men jeg kan gjenta noe av det som ble sagt der. Det ene er at samlet antall døgnplasser i nord ikke skal ned, det skal opp, i likhet med i de fire andre helseregionene.

Det er gjort en faglig vurdering av en arbeidsgruppe i nord som mener at dette vedtaket gir en forskyvning av døgnkapasitet, noe som er med på å skape et mer bærekraftig tjenestetilbud totalt sett, og et mer helhetlig og bedre differensiert tilbud til pasientene med de mest alvorlige og sammensatte lidelsene.

Det er ikke bare økonomiske argumenter. Dette er faglige vurderinger av at pasientene i Troms vil ha bedre utnyttelse av tilbudet sånn som det nå er beskrevet. Så har Helse nord i tillegg bedt UNN, som er ansvarlig for dette, om å styrke polikliniske og ambulante tjenester for å kompensere for nedtaket av døgnplasser på DPS-nivå.

Jeg har også vært på Storslett, jeg har også møtt klinikerne og lokalpolitikere der, og jeg har hatt møter også med de andre regionene. Jeg skjønner at dette er vanskelige spørsmål og krevende beslutninger. Det er ingen som ønsker at det tilbudet de har, og det tilbudet de jobber i, skal legges ned – selvsagt ikke. Derfor mener jeg det er veldig viktig å lytte til det en forteller lokalt. Til syvende og sist blir det et spørsmål om hvem som skal beslutte dette, og det har vi også i denne debatten vist at det er ulike synspunkter på mellom de politiske partiene. Det er helt ærlig og redelig, sånn er det.

Jeg har lyst til å legge til at akkurat når det gjelder Troms, er ikke siste ord i denne saken sagt. Det er både fordi at etter at denne beslutningen ble tatt av UNN, har regjeringen i foretaksmøte bedt alle fire helseregioner om å bygge opp døgnkapasiteten i psykisk helsevern. Det vil kunne få betydning for DPS-strukturen i Troms. Det er ingen DPS-er som er nedlagt, men de er planlagt endret eller nedlagt fra 2028. Det er fortsatt et stykke fram til 2028.

Nå må Helse nord beskrive hvordan de skal sikre at de får nok døgnkapasitet. Jeg utelukker ikke at de i den vurderingen kommer til at de ønsker å beholde deler av dette tilbudet. I tillegg til det, er det dialog med de berørte kommunene for å se på hvordan man kan legge til rette for halvannenlinjetjenester der også spesialisthelsetjenesten og kommunen jobber sammen. Så siste ord er ikke sagt.

Til slutt: Det foreligger ikke planer ut over dette, så vidt jeg vet, om å endre DPS-strukturen. Det ble stilt spørsmål om Lofoten og Nordland. Det foreligger ingen planer om endringer der, og store deler av resten av landet vil også være uberørt av disse endringene.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:34:08]: Det er veldig mye retorikk fra Fremskrittspartiet i denne salen. Jeg tror FrP skal passe seg litt for å beskylde Høyre for sentralisering, når det er FrP som vil legge ned helseforetakene og flytte all makt til et sykehusdirektorat i Oslo. Det vil gjøre at en fjerner veldig mange av beslutningene bort fra pasientene ute i landet vårt. Og når Eilertsen snakker om Høyre her fra talerstolen, virker det som om han har et slags eierskap til virkeligheten og til Høyres politikk. Høyres politikk på dette området er veldig tydelig. Det var vi som gikk i bresjen for å stoppe nedbyggingen av plassene innenfor psykisk helsevern da vi behandlet opptrappingsplanen for psykisk helse. Det var vi som var med på å legge føringer for at en skulle legge til grunn framskrivingene fram mot 2040, som vil si at en skal øke antallet plasser med 430, og vi har også vært veldig tydelige på at vi er nødt til å gjøre noe med andelen avviste pasienter framover.

Når det gjelder Troms, har jeg vært på besøk på veldig mange av de institusjonene lenge før Fremskrittspartiet var på besøk der. Jeg har snakket med de ansatte og snakket med pasientene der, og det er ingen tvil om at en trenger å ha et desentralisert tilbud, men da må en også forholde seg til virkeligheten. Det er ikke snakk om å legge ned alle de distriktspsykiatriske sentrene, det er snakk om å gjøre noen endringer i døgnplasser opp mot det polikliniske tilbudet. Her framstilles det som at nå skal alt legges ned i distriktene. Det er ikke riktig i det hele tatt.

Så blir min utfordring tilbake igjen til Fremskrittspartiet når en snakker om Troms: Er en da imot den byggingen av UNN Åsgård som nå skal komme, som vil være kjempeviktig? Det er et lokale fra 1961, et dårlig lokale, som er nedslitt, og som ikke representerer en verdig behandling for pasienter innenfor psykisk helsevern i hele tatt. Skal en nå sette det i spill, så en ikke får satt i gang med den byggingen, som gjelder et bygg tilbake igjen til ca. 1960? For det er på en måte det en setter det opp mot når en bruker argumentasjonen om sentralisering. Hvis en ikke skal gjøre noen grep, vil en ikke få realisert UNN Åsgård. Det er realiteten, og det er realiteten en er nødt til å forholde seg til.

Så er jeg også veldig bekymret for den overstyringen vi holder på med fra Stortinget her. Det ser vi også fra Fremskrittspartiet, som nå er på vei til å bygge ned UNN som et universitets- og regionsykehus fordi en skal splitte opp veldig mange spesialisthelsetjenester i Helse nord, som har et svakt pasientgrunnlag, og som har store utfordringer med helsepersonell. En slik nedbygging blir realiteten når en overstyrer på den måten som en gjør nå. Bare noen får mer oppmerksomhet i media, skal en kaste seg inn i det, men helheten er en tydeligvis ikke så opptatt av.

Så la meg være helt tydelig: Høyre vil øke antallet døgnplasser i psykisk helsevern, vi vil ha et desentralisert tilbud, og vi vil gjøre noe med andelen avviste pasienter, som har økt altfor mye de siste årene.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:37:01]: For å ta det siste først: Fremskrittspartiet støtter absolutt den nybyggingen som skal skje på UNN Åsgård i Tromsø, og mener det er på høy tid at det blir gjennomført. Vi setter ikke dette opp mot hverandre, vi mener at det er mulig å gjøre begge ting samtidig. Vi er også villig til å legge penger på bordet for å kunne opprettholde tilbudet i distriktene og beholde fagmiljøene der, men samtidig bygge opp i Tromsø ved UNN Åsgård. Det mener vi at det er fullt mulig å få til, og vi er også, som sagt, villig til å legge pengene på bordet.

Jeg synes at innlegget fra statsråden var interessant. Dette er et typisk eksempel på politikerspråk – man snakker om at man skal ha en «forskyvning» av døgnplasser. Men det ordet som folk flest bruker, er «sentralisering» av døgnplasser. Det er ikke snakk om å forskyve det, det er snakk om å sentralisere det, bort fra distriktene, nær der folk bor, inn til den største byen i Troms: Tromsø. Jeg synes at statsråden rett og slett burde slutte med den type politikerspråk og heller kalle en spade for en spade og si at det er snakk om en sentralisering.

Så blir det jo veldig interessant når statsråden i sitt innlegg fortsetter med å fortelle at kanskje blir det ikke noe av dette likevel. Man skal tydeligvis ikke forskyve disse plassene – eller sentralisere, som folk flest kaller det – til Tromsø. Man skal kanskje beholde noen av disse plassene i distriktene i Troms, fordi man har et ønske om å bygge opp den samlede kapasiteten. Det er veldig interessant, og det kunne vært veldig nyttig om Stortinget hadde fått seg forelagt den opplysningen tidlig i debatten. For det er ingen tvil om at man kan gjøre begge deler, som jeg sa i starten av innlegget. Man kan både bygge opp det spesialiserte tilbudet, UNN Åsgård, i Tromsø, og man kan beholde og videreutvikle tilbudet i distriktene i Troms. For ettertiden håper jeg at statsråden kommer med den typen opplysninger tidlig i debatten. Det blir veldig interessant å se om det er alvor i det statsråden sier, at det faktisk også blir gjort noe med tilbudet i distriktene, altså at døgntilbudet blir forsterket framover.

Ragnhild Bergheim (A) [11:40:05]: På vegne av saksordføreren, representanten Truls Vasvik, vil jeg starte med å takke for godt samarbeid i komiteen.

Proposisjonen som vi har foran oss, inneholder forslag til endringer i fem lover. Det er pasientjournalloven, helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven, pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven. De foreslåtte endringene gjelder særlig regler om taushetsplikt og tilgang til helseopplysninger.

Hovedformålet er å gjøre regelverket bedre egnet til trygg informasjonsdeling i pasientbehandlingen, og mer tilpasset en digital helsetjeneste. Med forslaget sørger regjeringen for at konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet om data ivaretas, og jeg vil legge litt vekt på tilgjengelighet. Forhåpentligvis bidrar dette til å redusere glippsoner og hindre at pasienter må fortelle historien sin igjen og igjen i møte med nye behandlere, slik situasjonen i stor grad er i dag.

Når behandlere får tilgang til relevante opplysninger når de trenger det, kan det styrke pasientsikkerheten. Samtidig skal reglene bli enklere å forstå og bruke i praksis. Komiteen har hatt muntlig høring med fire høringsinstanser og mottatt fire skriftlige innspill i denne saken.

Arbeiderpartiet støtter altså hovedgrepet. Taushetsplikten er grunnleggende for pasientenes personvern, integritet og tillit til helse- og omsorgstjenesten. Samtidig må regelverket gi helsepersonell tydelige, praktiske rammer for forsvarlig helsehjelp og nødvendig faglig samarbeid.

Arbeiderpartiet har i våre merknader til saken redegjort for vårt primære standpunkt. Det innebærer å støtte de foreslåtte endringene i §§ 21, 23 og 67 i helsepersonelloven. At vi støtter de endringene i proposisjonen, er basert på at departementet var tydelig på at dette er en samordning med forvaltningsloven og en presisering av gjeldende rett, ikke en innstramming.

Likevel ser vi at det er et stort flertall her i Stortinget som mener noe annet, og siden disse lovene omhandler pasientsikkerhet og taushetsplikt, mener vi det er viktig at det er stor enighet rundt disse lovene. Derfor kommer Arbeiderpartiet likevel til å støtte komiteens tilrådning, og dermed ser det ut til at tilrådningen fra komiteen vil vedtas enstemmig.

Samlet gir lovforslaget bedre og tryggere informasjonsdeling til pasientenes beste, med klare rammer for logging, kontroll og reservasjonsrett – og et mer moderne og balansert regelverk som styrker både pasientsikkerhet og personvern.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:43:20]: Når ulykken inntreffer eller sykdom rammer, hviler pasientens trygghet i at helsepersonell har tilstrekkelige opplysninger om pasienten til å yte forsvarlig helsehjelp. Slik informasjon kan være kritisk for pasientsikkerheten, men deles informasjon feil – til feil tid, til feil mennesker eller med feil begrunnelse – svekkes vår rett til kontroll over egne helseopplysninger og våre grunnleggende rettigheter om personvern. Personvernet må sikkert ivaretas, samtidig som pasientsikkerheten sikres. Det er komplekse dilemmaer.

Fremskrittspartiet støtter intensjonen i regjeringens forslag om å gjøre regelverket mer digitaliseringsvennlig, og å bidra til at helseopplysninger er tilgjengelig for behandling av pasienter på tvers av virksomheter og journalsystemer. Det vil sikre bedre kunnskap om pasienten.

Samtidig mener Fremskrittspartiet det er avgjørende at pasientens rett til å motsette seg slik informasjonsdeling skal ivaretas. Fremskrittspartiet mener pasienter skal ha bedre oversikt og kontroll på hvem som skal ha tilgang på opplysninger som omhandler dem selv, og støtter forslag om endringer for å ivareta det, og vil framover også følge opp at dette er tilstrekkelig.

Fremskrittspartiet støtter ikke teksten regjeringen har foreslått om å regulere taushetsplikt og helsehjelp helsepersonell kan utøve til «private formål». Dette kan tolkes som et uttrykk for en mistillit til helsepersonell, kunne hindre legers mulighet til å utøve god legeskikk og skape utrygghet for å hjelpe. Legeforeningen mener dette forslaget «bygger på en alvorlig feilslutning om hvordan helsetjenesten faktisk fungerer».

Regjeringen har rotet seg bort i et forsøk på å ivareta flere hensyn, og blander inn ressurshensyn og prioritering i helsetjenesten i en lov om helsepersonells taushetsplikt, for å sørge for at personer ikke skal få «gå foran andre ventende pasienter i ’køen’ fordi de ’kjenner noen’». Det er en meget spesiell sammenblanding som ikke hører hjemme noe sted, og som kunne ha fått dramatiske konsekvenser.

Vi merker oss også at Arbeiderpartiet ved tidligere anledninger har sagt at forslaget ikke skal innebære noen endringer i praksis, kun en presisering av ordlyden, men for det første er det tydelig i proposisjonen at man ønsker en endring i helsepersonells benyttelse av opplysninger. Hvis man skal ta Arbeiderpartiet på ordet om at det ikke skal være en praksisendring, er det også uforståelig hvorfor det opprinnelig var et behov for å innarbeide denne teksten i lovteksten.

Det er mange lovforslag til behandling i saken. I det store er dette gode forslag som vil styrke pasientsikkerheten samtidig som personvernet ivaretas. Samtidig er Fremskrittspartiet glad for at komiteens flertall har funnet sammen og går mot to av forslagene som må kunne kategoriseres som en alvorlig feilslutning. Da er jeg også glad for å høre at Arbeiderpartiet har snudd, og at det virker som de støtter komiteens tilrådning i saken.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:46:40]: Jeg skal prøve å være kort. Jeg synes det var en god redegjørelse, også fra Fremskrittspartiet, om flertallets tilråding. Vi støtter flere av forslagene og intensjonene bak forslagene til endringer i taushetsplikten og tilgang til helseopplysninger. Det handler både om at pasientene skal sikres rask hjelp, og at man skal ivareta at ikke helseopplysninger kommer på avveier. Det handler også om å sette helsepersonell i stand til å gjøre jobben sin på en god måte.

Det er to endringer her som Høyre ikke støtter. Det er helsepersonelloven § 21 nytt andre ledd bokstav c, der en foreslår fra regjeringen å ta inn private formål som en del av det, med intensjon om å samsvare det i større grad med den nye forvaltningsloven. Det er veldig vanskelig å tenke at man bare kan kopiere noe fra en annen lov og over til helsefeltet, når det er to ulike sektorer som har ulike måter å jobbe og se ting på. Helsepersonell har en plikt til å hjelpe. Vi er bekymret for at hvis en hadde tatt inn dette, ville den plikten blitt utfordret, for man argumenterer ikke her med bakgrunn i vern av pasienten, men argumenterer med bakgrunn i en rettferdig prioritering i helsetjenesten.

Vi er også imot endringene i helsepersonelloven § 23 nr. 3, som vi også ikke støtter. Begge disse forslagene har Legeforeningen gitt ganske klare tilbakemeldinger på i sine høringsinnspill, og dette forslaget vil bidra til at man får mindre daglig sparring og også mindre kvalitetsforbedring til det beste for pasientene.

Vi er en del av komiteens tilråding og synes det er bra at man har klart å finne sammen i komiteen i at en ikke støtter disse to endringene.

Kathy Lie (SV) [11:48:46]: Som saksordfører redegjorde for, handler denne saken om mindre endringer og presiseringer i en rekke lover for helsepersonell – pasientjournalloven osv. Hovedtrekkene i de endringene som legges fram, er, slik jeg har forstått det, å gjøre helseopplysninger mer tilgjengelige for behandling av pasienter, gjennom informasjonsdeling, og å gjøre informasjonen mer digitaliseringsvennlig. Ellers har også hensikten med endringen vært å tydeliggjøre regelverket, sånn at det blir lettere å forstå og bruke.

Når man vedtar endringer som skal gjøre det lettere å dele pasientopplysninger, er det viktig at man samtidig tydeliggjør regelverket rundt taushetsplikten, for det er viktig at pasientene føler seg trygge på at deres opplysninger ikke havner på avveie.

Jeg så i utgangspunktet ingen problemer med de lovendringene som ble lagt fram for behandling i Stortinget, og har derfor støtte de foreslåtte endringene under behandlingen i komiteen. Så kom det fram noen kritiske bemerkninger, spesielt fra Legeforeningen, når det gjelder endringer i noen av paragrafene. Vi har tenkt, vurdert og sett at å la være å gjøre de endringene som Legeforeningen var kritisk til, ikke ser ut til å svekke regelverket i særlig stor grad. SV har derfor besluttet at vi vil stemme for flertallets innstilling i saken, og tror likevel at dette blir et bra lovvedtak.

Kjersti Toppe (Sp) [11:50:41] (leiar i komiteen): Senterpartiet støttar proposisjonen utanom dei to endringane, som eg vil gå inn på, og eg må seia at det er veldig gledeleg at det no ser ut til å verta eit einstemmig storting som meiner det same som Senterpartiet har stått for i innstillinga. Det er veldig bra for norske helsetenester.

Når det gjeld § 21 nytt andre ledd bokstav c i helsepersonellova, som omhandlar dette med private formål, så kom det veldig tidleg fram er at her hadde ein tråkka feil i departementet. Eg kan forstå intensjonen, men når det ikkje er forklart med vern av pasienten, men av omsyn til rettferdig prioritering, då har ein gått litt feil frå byrjinga av. Departementet skreiv òg at «uttrykket ‘private formål’ skal forstås vidt», og det vart eksemplifisert i innstillinga at ein skal forstå dette slik at ein får opplysningar for å ivareta andre sine interesser, som f.eks. «en ektefelle, egne barn, slekt, venner, kolleger og naboer». Dette ville eigentleg ha ramma alle legar i heile Noreg, og det ville ha hindra det store samfunnsbidraget som alle bidrar med. Eg vil òg tru at det ville ha auka helsekøane i Noreg, så det ville vore eit veldig spesielt vedtak å gå vidare med. Eg er veldig glad for at komiteen har tatt høyringsinnspela på alvor og ikkje vedtar akkurat denne endringa. Dei andre forslaga i proposisjonen er jo einstemmige, og dei er sjølvsagt veldig viktige.

Det som dette ville ha ført til, var at om ein som lege gjekk inn og fekk ein del helseopplysningar frå ein person ein ikkje var sett til å behandla, ville den handlinga bli likestilt med misbruk av teiepliktig pasientinformasjon og journalsnoking og brot på teieplikta, og det ville kunna føra til bøter og fengsel i opptil eitt år. Så det var faktisk eit veldig oppsiktsvekkjande forslag.

Når det gjeld helsepersonellova § 21 tredje ledd, om å fjerne unntaket når opplysningane er anonymiserte, var det òg eit feiltrinn frå departementet, der ein sidestilte anonyme opplysningar med avidentifiserte opplysningar. Eg meiner òg det er rett at ein ikkje fjernar dette unntaket, slik at ein kan bidra til kvalitetsutvikling i helsetenestene.

Seher Aydar (R) [11:54:00]: Siden det er enighet i denne saken, skal jeg bare nøye meg med å presisere to ting fra Rødts side. Det er at vi også støtter hovedgrepene i denne proposisjonen, spesielt det som handler om at regelverket skal bli mer digitaliseringsvennlig, og at helseopplysninger skal være tilgjengelige for behandling av pasienter. Men dette handler om at vi har vært kritiske til to av punktene som det nå er enighet om i salen, så jeg skal ikke gå veldig detaljert inn i hvorfor. Det er også beskrevet i merknadene.

Men la meg likevel slå fast to ting: Alle er enige om viktigheten av taushetsplikt og det å hindre at opplysninger misbrukes. Det var egentlig aldri det uenigheten handlet om. Dette har handlet om to av forslagene, forslag til ny § 21 andre ledd bokstav c i helsepersonelloven og det nye forslaget til unntaket i § 23 nr. 3, som det har vært uenighet om. Jeg er glad for at det nå er enstemmighet, og at vi nå får vedtak som vi alle kan stå bak.

For Rødt handler det om at disse forslagene kunne ha uønskede konsekvenser. Spesielt når forslag tolkes så ulikt mellom dem som leverer forslaget, og dem som skal utøve det i praksis, er det også et viktig signal. Jeg er glad for at regjeringen har lyttet til det signalet, og at vi nå får et forslag som både regjeringen og Legeforeningen kan slå seg til ro med.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:55:49]: Det er viktig at helsepersonell har de verktøyene de trenger for å sikre at de har tilgang til nødvendige opplysninger i vår felles helsetjeneste. Samtidig må vi respektere taushetsplikten og pasientenes tillit til helsetjenesten, og lovendringene som vi nå behandler, legger til rette for dette. Vi tar viktige steg mot en mer effektiv og trygg helsetjeneste, og jeg er glad for at det er bred enighet om regjeringens forslag.

Med de endringene vi har foreslått, vil det bli lettere å dele helseopplysninger mellom helsepersonell, reglene blir mer digitaliseringsvennlige, og de blir lettere å forstå og bruke. Dette vil også kunne bidra til bedre pasientsikkerhet.

Jeg vil gjerne få framheve noen av de viktigste lovforslagene. Det lovfestes, for det første, at helsepersonellet som trenger opplysningene, selv skal vurdere om opplysningene er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp. I dag er det helsepersonellet som har ansvaret for disse opplysningene, og som må vurdere dette, og dette snur vi altså på. For å sikre god kollegial støtte og at pasienter drar nytte av behandlingen andre pasienter har fått, utvides også adgangen til å bruke opplysninger om andre pasienter i behandlingen av egne pasienter. Alt autorisert helsepersonell skal gis denne muligheten, ikke bare utpekte leger og tannleger, som i dag. På denne måten legger vi til rette for bedre bruk av personellressurser og bedre oppgavedeling enn i dag.

Vi er alle enige om at kvaliteten på helsehjelpen skal være best mulig. Mange pasienter behandles flere steder i samme behandlingsforløp. For å kunne kvalitetsforbedre behandlingsforløpene skal det kunne gis tilgang til opplysninger fra andre virksomheter der pasienten har fått behandling. Dette er viktig bl.a. for å øke kvaliteten i svangerskaps- og barselomsorgen.

Jeg merker meg at flertallet i komiteen vil ta ut formuleringen om «private formål» og videreføre en regel om at opplysninger uten identifiserende kjennetegn tas ut. Det er ikke ideelt ut fra lovtekniske hensyn, men det rokker ikke ved helheten i regjeringens forslag. Derfor er også jeg glad for at det er et enstemmig storting som nå kan stå bak dette.

Lovvedtakene som det ligger an til i dag, vil være sentrale for videre utvikling av et moderne helsevesen og vil bidra til mer effektiv pasientbehandling.

Ruth Mariann Hop (A) [12:10:34] (ordfører for saken): Det er kanskje årets lengste sakstittel så langt!

Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle et godt nytt år og takke medlemmene i næringskomiteen for et godt samarbeid i denne saken og gjennom 2025 generelt.

Et godt samarbeid gjør oss som regel både klokere og bedre rustet til å ta fornuftige avgjørelser. Det er også det denne saken dreier seg om, for sammen med Frankrike, Portugal, Spania, Italia og Storbritannia skal vi ikke bare til VM, vi skal også opprette Mercator, som er et internasjonalt senter for havet, nettopp for å heve vår kunnskap om havet. Flere kan komme med etter hvert, om de ønsker det.

Mercator har gjennom flere år utviklet komplekse havsimuleringssystemer, som er i stand til både å forutsi, beskrive og analysere havets tilstand. De har også levert satellittdata til norske kystmodeller. Målet med denne ratifikasjonen av senteret er at vi nå sammen skal utvikle og utnytte digitale havsystemer og informasjonssystemer for å oppnå en bedre forståelse av havet.

Som vi vet, er havet stort og dekker over 70 pst. av jordens overflate. For oss som kystnasjon, betyr havkunnskap mye for at vi skal kunne utvikle og forvalte våre havområder, at vi skal kunne sikre våre kystsamfunn, og at vi skal utvikle nye havnæringer og administrere fiskeriene våre på en god måte.

Arbeiderpartiet oppfordrer derfor Stortinget til å stemme for innstillingen til næringskomiteen i denne saken.