Stortinget - Møte onsdag den 27. november 2024 *

Dato: 27.11.2024

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 2 [11:18:37]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten []: Det foreligger ingen endringer i den oppsatte spørsmålslisten.

Spørsmål 1

Alfred Jens Bjørlo (V) []: ««Ungdom har ikke lyst på mer sosialisme i dagens Norge», sa nyvald leiar i Senterungdommen i Politisk kvarter på NRK den 21. november.

Er statsråden einig i denne observasjonen, og vil det i tilfelle få følgjer for regjeringa sin skattepolitikk, som i stadig større grad rammar og svekker private norskeigde bedrifter og har ført til både eit veksande gründeropprør over heile landet og storstilt flytting av privat norsk kapital ut av landet samtidig som offentleg sektor sin del av statsbudsjettet stadig aukar?»

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Jeg synes Senterungdommen har fått en veldig dyktig leder. Jeg er veldig glad for at han også er en aktiv debattant i det offentlige rom. Det er bra. Så merker jeg meg at hadde man spurt samme representant om han ville ha mer Venstre-politikk, hadde han også svart et krystallklart nei, ikke minst på grunn av den avgiftspolitikken Venstre fører. Det er i alle fall like tydelige uttalelser om det. Selvfølgelig er Senterungdommen imot mer sosialisme. Vi er et pragmatisk, jordnært parti som ønsker å utvikle Norge.

Så virker det som Venstre nå har som strategi å svartmale mest mulig, litt sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Hvis man ser på næringslivets samlede overskudd, har det vokst mye gjennom 2022 og 2023. I 2023, det siste hele regnskapsåret vi ser, var overskuddene i fastlandsnæringene i Norge 100 mrd. kr mer enn i 2022. Det er kjempebra – fra 500 til 600 mrd. kr. Det gleder meg veldig, veldig stort. At det er så veldig dårlige kår for privat verdiskaping i Norge, er feil.

Så får jeg inntrykk av at Bjørlo også skal si at norsk offentlig sektor nå har eksplodert, og at det har blitt en mye høyere andel sysselsatte i offentlig sektor. Det er heller ikke riktig. Hvis vi går til før pandemien, da Venstre satt i regjering, var andelen egentlig helt lik. Etter pandemien og etter at vi overtok, har andelen som går til privat sektor, økt litt, for mange private bedrifter har ansatt flere folk. Ser man det over tid, er andelen egentlig helt lik. Det er nesten ingen forskjell. Den er lite grann høyere nå enn da vi overtok, men i stort er den lik. Den viljen til svartmaling som Venstre sammen med Høyre og Fremskrittspartiet har, må de legge bort. Man kan være uenig om skattepolitikken, det er ulike syn på den, men i bunnen går privat næringsliv godt. Det har vært mye høyere investeringer i norske fastlandsbedrifter enn vi har vært vant til. Det er noe vi var bekymret for før, men vi ser at investeringsnivået har gått opp, og at overskuddet i norske fastlandsbedrifter er høyere.

Så er jeg, som Senterparti-leder og finansminister, bekymret for den flørtingen med høyere selskapsskatt som spesielt Høyre driver med om dagen, at de ønsker å øke selskapsskatten, for det vil ramme alle bedrifter, både små, mellomstore og store bedrifter, og gjøre norsk næringsliv mindre investeringsvennlig. Jeg synes det er en veldig rar ting Høyre fronter. Jeg vet ikke helt hva Venstre mener i den saken, men det jeg vet at Venstre mener, er at de ønsker et mye høyere avgiftsnivå, som vil slå skjevt ut sosialt.

Til slutt: Bjørlo bør glede seg over at norske fastlandsbedrifter har høyere overskudd nå, og at investeringene er høyere nå. Så får vi heller diskutere ulike skattegrep.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg takkar for svaret, og eg er einig med finansministeren i at vi skal glede oss over det som er å glede seg over, og det er at vi per i dag har låg arbeidsløyse i Noreg og høge investeringar. Men vi må òg vere ærlege på at det handlar om noko anna enn det som er tema her i dag, nemleg om korleis vi no legg grunnlaget og lagar såkornet for næringslivet i framtida etter oljen. Det er først og fremst oljeøkonomien eller «boosten» i petroleumsnæringa som gjer at vi er inne i den høgkonjunkturen som vi har i Noreg akkurat i dag.

Det er ikkje berre Venstre som er bekymra for framtida. Seinast denne veka var DnB-sjef Kjerstin Braathen ute med ei skarp åtvaring til norske politikarar om at vi er i ferd med å kome bakpå. Eg reiser land og strand rundt og snakkar med gründerbedrifter, trauste familieeigde bedrifter som har vore der i generasjonar. Bekymringa hos alle er den same: Det auka skattetrykket som vi opplever særskild mot norskeigde bedrifter, er utfordrande. Kan finansministeren leve med dette særnorske skattetrykket på privat næringsliv?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Når du ser på investeringstallene, har investorer mer tro på framtiden i Norge nå enn de hadde da Venstre satt i regjering. Investeringsnivået er høyere. Når du investerer noe, er det fordi du har framtidstro. Investeringene er på vei opp, og norske fastlandsbedrifter er på vei opp. Akkurat der snakker pengene. Hadde investeringene gått ned, hadde folk hatt mindre tro.

Det kan selvfølgelig være ting som skjer. Verden er urolig, og det er mange ting som kan påvirke. Det har vært en ganske urolig tid de siste årene, men nå har investeringene i Norge gått opp, det er høye utenlandsinvesteringer, det er høye nasjonale investeringer, og det er stor satsing. Deler av norsk næringsliv har selvfølgelig hatt det ganske tøft i den tiden vi har vært gjennom nå, ikke anleggsbransjen i så stor grad, men spesielt byggebransjen. Byggebransjen har hatt det tøft fordi mange har utsatt byggeprosjekter. Det er den delen av norsk privat næringsliv som har hatt størst utfordringer.

Men det store bildet er at det er større investering i fastlandsbedriftene nå. I tillegg kommer de store, tunge investeringene i norsk olje- og gassnæring, som er superlønnsomme, og det må vi glede oss over selv om Venstre har vært veldig kritisk til at vi skal ha en så stor olje- og gassnæring i Norge.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Dette er litt overraskande for ein gardbrukar, som er van til å tenkje langsiktig. Det er nettopp denne såkornøkonomien som vi er bekymra for. Oversikta viser at for 15 år sidan var 7 av dei 30 største bedriftene i Norden norske. No er det berre to av dei att. Det er olje- og gasselskap som stadig flatar ut og taper av konkurransekraft i forhold til den nye økonomien som veks fram.

Eg må spørje finansministeren på nytt: Er han ikkje uroleg over at ein samla teknologibransje, den bransjen som står utanfor dei tradisjonelle norske næringane som vi har levd godt av, no slår alarm over at talenta forsvinn ut av landet? Kapitalen forsvinn ut av landet, og vi ser at delen norsk eigarskap no for første gong er mindre enn utanlandsk eigarskap til norsk næringsliv. Gjev ikkje dette grunn til uro?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Jeg er opptatt av at vi skal ha et godt og investeringsvennlig skatteregime i Norge, og at vi skal ha et investeringsvennlig land der det er trygghet rundt eiendomsrett og forutsigbarhet. Men faktum er at det investeres mer nå enn da Venstre satt i regjering. Det må vi glede oss over. Det tyder på at de som faktisk investerer, investerer mer nå.

Jeg mener også at vi må slå ring om fritaksmetoden, som er veldig viktig og ukjent for folk flest. Den er utrolig viktig. Det er den som gjør at du kan beholde kapital og gjøre nye investeringer. Vi har også skjermingsfradraget, som herværende statsråd snakket om for en ukes tid siden. Det er utrolig viktig at vi har den type ordninger. Når du framskriver næringsbeskatning i Norge, gis det et litt skjevt bilde, for vi har noen helt særnorske ordninger som gjør den norske skattemodellen mer investeringsvennlig.

Vi må også glede oss over at Norge er et av de landene i verden hvor det er lettest å bli rik, for vi har et land som gjør at veldig mange klarer å skape seg privat rikdom.

Spørsmål 2

Freddy André Øvstegård (SV) []: «I morgen, 28. november, er det tretti år siden et flertall av befolkningen sa nei til norsk EU-medlemskap. En av de sentrale diskusjonene både da og nå handler om arbeidsliv. Selv om Norge gjennom EØS-avtalen er en del av det indre markedet og innfører en rekke lover og regler som påvirker norsk arbeidsliv, har fagbevegelsen vært tydelig på at norsk arbeidslivspolitikk skal bestå, for eksempel på innleie.

Hvor stort handlingsrom har vi i møte med EU innen arbeidslivspolitikken, og kan handlingsrommet utnyttes mer enn i dag?»

Statsråd Tonje Brenna []: La meg starte med å innrømme at det er utrolig at det er gått 30 år siden jeg var med min pappa og sto i en svett gymsal på Holmlia for å stemme over norsk EU-medlemskap. På mine mørkeste dager føler jeg det kjennes som i går, men det er vel litt sånn at alderen etter hvert begynner å tynge oss alle.

EØS-avtalen har gjort Norge til en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet, med de mange fordelene det fører med seg, både for arbeidssøkere og for arbeidsgivere. Arbeidsinnvandring fra EU-landene i Øst- og Sentral-Europa har bidratt til økt verdiskaping, økt konkurransekraft og også til at det bor folk i deler av landet hvor vi rett og slett trengte at flere mennesker bosatte seg. Det har igjen bidratt til at vi har fått tilgang på arbeidskraft til norske virksomheter og offentlig sektor som vi ellers ikke ville hatt tilgang på.

Selv om arbeidslivspolitikken fortsatt i all hovedsak er et nasjonalt ansvar, er det likevel en del EØS-reguleringer som slår inn i norsk arbeidsliv. Det gjelder for det første regler som stiller minstekrav til arbeidsmiljø og arbeidstakerrettigheter i medlemslandene. Disse reglene angir i det store en nedre grense for ulike arbeidsvilkår og er dermed uproblematiske for Norge fordi vi kan vedta bedre regler for våre arbeidstakere. I utredningen fra EØS-utvalget, som nylig så nærmere på virkningen av EØS-avtalen, ble det konkludert med at disse bestemmelsene også i hovedsak bygger opp under det som er en nasjonal politikk i Norge.

EØS-avtalen godtar inngrep med formål om å beskytte arbeidstakere og hensynet til et velfungerende arbeidsmarked, hvis det er godt forklart og ikke går lenger enn nødvendig. Hva dette betyr i praksis, er ikke alltid lett å si. Jeg mener likevel at EØS-avtalen gir Norge en vid adgang til å bestemme over vårt eget arbeidsliv. Dette underbygges av EFTA-domstolens ferske uttalelse om hvordan EØS-reglene er å forstå i relasjon til de nye innleiereglene. EFTA-domstolen la der til grunn at formålene bak innleiereglene i prinsippet er legitime, og at det er opp til norske domstoler å ta stilling til om reglene ligger innenfor rammen av EØS-avtalen. Det er jeg svært tilfreds med.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg må takke for svaret og innrømme at jeg selv ikke husker det som det var i går, all den tid jeg ikke var født da nåværende statsråd gikk inn i den gymsalen.

Det er i hvert fall ingen tvil om at med eller ikke med i EU har noe å si for arbeidslivet i Norge, og minstelønnsdirektivet er et godt eksempel på dette. Det er et direktiv som vi ikke innfører Norge, heldigvis, fordi det ikke er EØS-relevant. Det direktivet setter et juridisk forpliktende mål for en viss avtaledekning i arbeidslivet for medlemsstatene. Det høres jo tilforlatelig ut, men dette er noe fagbevegelsen frykter at vil bety en statlig innblanding, med i verste fall påtvungen statlig allmenngjøring av avtaler, og dertil svekket grunnlag for fagorganisering, i det hele tatt.

Jeg lurer på om statsråden er enig med bl.a. LO og NHO, som sier at minstelønnsdirektivet kan stride med den norske modellen på denne måten?

Statsråd Tonje Brenna []: Det er jeg helt enig i, for noe av det flotteste og mest produktivitetsskapende og betryggende for Norge er den norske arbeidslivsmodellen. Der bruker vi lovverket til å gi en tydelig innramming som gir vern for arbeidstakere og forutsigbarhet for bedriftene, tydelige forpliktelser på begge sider, og samarbeider med arbeidslivets parter, men partene løser selv en del potensielle konflikter og problemer som ellers ville måtte vært løst gjennom lovverk. Et eksempel på noe partene løser, og som er i kjernen av dette, er nettopp lønnsdannelsen. Jeg tror vi skal være utrolig glade for at vi har ansvarlige parter som bidrar til gode oppgjør for sine medlemmer, på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Jeg mener det er en veldig mye bedre måte å løse det på enn at man lovregulerer, f.eks. gjennom minstelønnslover. Jeg mener at det er ekstremt viktig å ta vare på dette i fortsettelsen, noe som også er regjeringens mål og ønske å bidra til, hver eneste dag, gjennom arbeidslivspolitikken.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg er veldig glad for det svaret og veldig enig med statsråden i det.

EU påvirker medlemsstatenes arbeidsliv på en rekke andre områder, også gjennom presset på samordning av den økonomiske politikken i eurosonen. Vi ser i det såkalte økonomiske semesteret, hvor EU-institusjonene kommer med forslag og anbefalinger til medlemslandenes statsbudsjettforslag, at politikken går en ganske bestemt vei. I perioden 2011–2018 ble det i disse rundene vedtatt henstillinger om å øke pensjonsalderen eller kutte i pensjonsutgiftene 105 ganger, om å stramme inn for å holde lønnsutviklingen nede 50 ganger, og om å kutte i arbeidsløshetstrygd og andre trygdeytelser 45 ganger. Så mitt spørsmål på tampen er da om statsråden er glad for at Norge ikke blir utsatt for dette presset, ved at EU på en måte er med i de budsjettforhandlingene som foregår om dagen.

Statsråd Tonje Brenna []: Svaret er ja. Jeg tror alle som har deltatt i budsjettforhandlinger, har en tendens til å føle etterpå at det var nok deltakere i rommet, om vi ikke skulle hatt med en hel europeiske union i tillegg.

For å svare litt alvorlig på det: Jeg tror grunnleggende at det er veldig viktig for et demokrati og for et land som vårt – hvor vi jobber, betaler skatt og er med på et spleiselag som holder velferdsstaten vår ved like – at vi opplever at det er våre folkevalgte som bestemmer over de tingene som rett og slett preger og påvirker livene våre ganske direkte. Jeg tror det er en stor styrke at det er det norske storting som kan diskutere nivået på uføretrygd eller innretningen av pensjonssystemet. Jeg tror det er en stor styrke for demokratiet vårt at hvis folk blir frustrerte eller er uenige med dem som bestemmer, kan man stemme på noen andre, og ikke minst at norske politikere egentlig ikke kan skylde på noen andre, for det er vårt ansvar å løse det som kommer vår vei.

Jeg tror grunnleggende på folkestyret. Jeg tror på demokratisk kontroll med både velferdstjenestene og måten vi finansierer dem på. EØS-avtalen er derfor en fin måte å tilknytte seg EU på, hvor vi selv bestemmer det viktige.

Spørsmål 3

Bård Hoksrud (FrP) []: «Vi vet at mange kommuner går inn i krevende budsjettforhandlinger, og ser at kommuneøkonomien kan utfordre den enkeltes rettigheter. Flere saker viser at funksjonshemmede utsettes for alvorlige forhold i kommunene. Kommuner ser seg nødt til å kutte i tjenester og BPA-tilbud for å få endene til å møtes. Det er ikke greit, funksjonshemmedes rettigheter skal ikke være en salderingspost.

Har statsråden en plan for å sikre at funksjonshemmedes rettigheter ikke marginaliseres når det er økonomiske nedgangstider i kommunene?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg få si takk for et godt spørsmål.

Utgangspunktet er at i Norge skal alle være trygge på at de får den hjelpen de trenger, når de trenger det, uansett hvor i landet en bor. Så tror jeg mange vet at det å være folkevalgt i kommunene er en krevende oppgave, og det er mange interesser og behov i samfunnet som skal veies mot hverandre når budsjetter skal legges. Vi mener det er grunnleggende at våre folkevalgte sørger for at befolkningen har tillit til tjenestene, og at det er gode involveringsprosesser når endringer skal gjøres.

I forbindelse med nysalderingen har regjeringen foreslått en solid økning i kommunenes frie inntekter for både 2024 og 2025, som kommer på toppen av en allerede stor økning i det ordinære budsjettforslaget for 2025. I sum håper vi at disse budsjettøkningene vil gjøre avveiningene og prioriteringene i Kommune-Norge noe lettere.

Jeg har også tillit til at lokale folkevalgte prioriterer trygg og nødvendig hjelp til sine innbyggere. Det er kommunene som står nærmest til å organisere tjenestene til innbyggerne sine på en måte som gjør at alle får det de trenger. For eksempel vet vi når det gjelder BPA at et godt organisert BPA-tilbud kan være helt avgjørende både for frigjøring, likestilling og god deltakelse i samfunnet. Vi tror også at en godt organisert BPA-ordning kan være ressurseffektiv og en kvalitetsmessig bra måte å gi innbyggerne et godt tjenestetilbud på.

Vi vet også fra andre kommuner at en BPA-organisering som ikke er god, kan gi en dyrere og dårligere løsning, så her gjelder det å gjøre BPA til en ordning som ivaretar hensynene til brukerne samtidig som ordningen kan være bærekraftig og stå seg i møte med de utfordringene som helse- og omsorgstjenestene står i.

Jeg har møtt organisasjonene og brukerne, og de forteller meg at det er til dels for store forskjeller i hvordan kommunene våre tolker regelverket, og hvordan saksbehandlingen skjer. Det må jeg si bekymrer meg litt, og det er grunnen til at jeg i høst har sendt et rundskriv til alle landets kommuner for å minne dem om hvilke rettigheter innbyggerne har, hvilke plikter kommunene har, og ikke minst også minne dem på at kommunene tross alt har et handlingsrom når det gjelder å få til en god organisering av tjenester som BPA.

Jeg tror vi kan gjøre mer for å hjelpe kommuner som sliter med å oppfylle kvalitetskravene. Jeg mener det er viktig at Helsedirektoratet nå har fått i oppdrag fra oss å lage et bedre veiledningsmateriale. Jeg mener vi må få mer oversikt over kvaliteten i kommunene, slik at vi også kan ta med uønskede variasjoner i kvalitet mellom kommuner. Vi kommer også til å ha et nært samarbeid framover med organisasjonene på feltet for å se på hvordan vi kan sørge for at BPA-ordningen er så god som det er mulig å få til.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg takker statsråden for svaret, og det er viktig, for vi må ikke glemme at dette er rettigheter som har vært opparbeidet over mange tiår, og som skal sikre at innbyggere med funksjonsnedsettelse er likestilte og likeverdige i forhold til alle andre. Dette settes nå til side over natten, og disse innbyggerne får høre at de har for store forventninger til tjenestene i kommunene. For å si det helt tydelig: Forventningene er ikke for høye. Det handler om grunnleggende tjenester og ordninger for å kunne leve et helt vanlig liv, som alle andre. Dette må ikke være avhengig av nedgangstider eller godvær i økonomien. Rettigheter er ingenting verdt hvis de settes til side med en gang når det blir litt utfordrende. Jeg vil spørre statsråden hvordan han nå følger opp dette for å sikre at den enkeltes rettigheter faktisk blir fulgt opp.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Vi har jo tatt dette på alvor, som sagt, gjennom det rundskrivet vi har sendt til alle landets kommuner, der vi minner dem på hvilke rettigheter innbyggerne har, og hvilke plikter kommunene har. Litt av målet med det er å få ned det som sannsynligvis er en for stor variasjon i hvordan saksbehandlingen skjer. Når vi legger velferdsoppgaver til Kommune-Norge, vil det jo være noe variasjon, for dette er vedtak som skal fattes lokalt, men jeg mener at en del av de historiene vi har fått høre gjennom mediene – jeg har møtt flere av brukerne, og jeg har ingen grunn til å betvile det organisasjonene forteller oss – viser at relativt like tilfeller sannsynligvis blir vurdert ganske forskjellig fra en kommune til en annen kommune. Det mener jeg er en utfordring, for det skal ikke være sånn at det er et «postkodelotteri» som avgjør om du har en god velferdsordning eller ikke.

Så må vi ta høyde for at kommunene vil kunne gjøre litt ulike vurderinger, men hvis vi fortsatt ser at dette er et problem etter at dette rundskrivet er forstått, må vi se på om vi også kan gjøre andre tiltak.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg er veldig glad for at statsråden både lytter og tar inn over seg det som organisasjonene kommer med, for det er viktige signaler, og det er viktige utfordringer som vi ser der ute nå. Vi har nå sett at flere kommuner har tvangsflyttet mennesker med nedsatt funksjonsevne, en praksis som Helsetilsynet, så vidt jeg opplever det, oppfatter ikke er riktig, men det fortsetter å skje. Da må jeg spørre statsråden hva han har tenkt å gjøre for å hindre at dette skal fortsette å skje. Er det på tide nå å få på plass en statlig BPA-ordning som sikrer at man får et mer likeverdig tilbud, uavhengig av hvor man bor, slik at det ikke er lotto-tilstander som avgjør hvilke tjenester man får, og at det er avhengig av hvor man bor, og hvor mye kommunen velger å prioritere det?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Når det gjelder de sakene som mediene har avdekket om tvangsflytting av mennesker med funksjonsnedsettelse, mener jeg at det er fullstendig uakseptabelt. Her er det viktig både at tilsynsmyndighetene ser på saken, at fagmyndighetene ser på dette, og at det presiseres veldig klart og tydelig overfor kommunene hvilke regelverk de faktisk skal forholde seg til, for slik skal vi rett og slett ikke ha det. Det gjør sterkt inntrykk på meg. Ingen mennesker i vårt land skal oppleve å bli flyttet med tvang fra et sted man ønsker å være og bo. Vi skal anerkjenne og verdsette mangfoldet, vi skal slippe alle gode krefter til. Og vi er litt ulike, vi kommer til å være her med litt ulike forutsetninger, men det er ikke et problem, det er en mulighet. Det er derfor vi har organisert et samfunn hvor vi faktisk tar vare på hverandre med verdighet, varme og omsorg. Da skal ikke mennesker i vårt samfunn bli kasteballer mellom systemene på den måten. Det er skikkelig ugreit.

Når det gjelder eventuell statliggjøring av BPA, jobber vi nå med oppfølgingen av BPA-utvalget. Det spriker i litt ulike retninger, men der er det et flertall som peker på at dette skal forbli en kommunal ordning. Så får vi eventuelt vurdere hvordan vi følger dette opp i det meldingsarbeidet som er varslet.

Spørsmål 4

Frank Edvard Sve (FrP) []: «Regjeringa og samferdselsministeren har fleire gongar uttalt om veg og vegutbygging at det viktigaste er «å ta vare på det vi har, og bygge nytt når vi må». I regjeringa sitt framlegg til NTP vil vegvedlikehaldet vere på dagens nivå etter 12 år i planen. For fylkesvegane skulle regjeringa auke satsinga med 1 mrd. kroner pr. år, fasiten for 2025 vart 300 mill. kr.

Kan statsråden forklare kvifor regjeringa ikkje prioriterer å ta vare på det vi har, og sørger for at vegvedlikehaldet på riks- og fylkesvegar blir redusert?»

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Det er helt riktig det representanten sier: «Å ta vare på det vi har, utbedre der vi kan og bygge nytt når vi må» er regjeringens hovedstrategi for transportpolitikken og dermed også for veinettet. Det betyr at regjeringen vrir ressursbruken inn mot drift, vedlikehold, fornying og utbedringer, og det gjør det mulig å gjennomføre flere tiltak over større deler av landet framfor for å konsentrere ressursene om noen få store prosjekter i et mindre geografisk område.

Men representanten tar feil når han påstår at tilstanden på veiene våre vil være på det samme nivået etter tolv år med den politikken som vi nå har presentert i Nasjonal transportplan, NTP. I tabell 13.4 i NTP presenterer vi prioriteringene for de neste tolv årene. Tabellen viser at det årlige snittet i den siste perioden i NTP vil ligge om lag 3 mrd. kr over dagens nivå på drift og vedlikehold. Tar vi også med mindre investeringer, kan vi legge til 2,5 mrd. kr – altså 5,5 mrd. kr. mer til drift, vedlikehold, fornying og utbedring sammenlignet med dagens nivå. Det er en del penger.

Styrkingen legger grunnlaget for regjeringens helhetlige og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på riksveiene. Vi prioriterer midler til drift og vedlikehold opp til det nivået som gjør at veienes funksjon opprettholdes, samtidig som etterslepet reduseres med midler vi prioriterer til fornying og investeringer. Og vi følger opp allerede i den første budsjettrunden med den nye nasjonale transportplanen.

Vi foreslår å bevilge 10,8 mrd. kr til drift og vedlikehold av riksveinettet, og med det legger regjeringen opp til at det brukes 1,1 mrd. kr mer på vedlikehold av riksveiene i 2025 enn det vi gjør i 2024. Det betyr at tilstanden på riksveiene forbedres i 2025.

Fylkesveinettet er, som alle vet, viktig for transport og samfunns- og næringsutvikling i hele landet vårt. Derfor prioriterer regjeringen økt satsing på fylkesvei. I budsjettet for 2025 foreslår vi å bevilge litt over 480 mill. kr mer til fylkesvei – ikke 300 mill. kr, som representanten hevder i sitt spørsmål. Vårt forslag utgjør da en økning på 11,4 pst. sammenlignet med 2024.

Satsingen vil gjøre fylkeskommunene bedre i stand til å ta vare på fylkesveinettet, og det er helt i tråd med opptrappingen vi viser i NTP, som legger opp til et kraftig løft for fylkesveiene våre.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Eg kan både lese og òg sjå kva som står i NTP. Dei 481 millionane som regjeringa viser til, er fordelt på både veg og rassikring og til beredskapsbruer.

Så til Møre og Romsdal: Representantane frå regjeringspartia reiste rundt og lovde 100 mill. kr av den milliarden som regjeringa skulle løyve, og datt ned på 30 mill. kr for Møre og Romsdal. Det er på ein måte realiteten. Og det eg verkeleg lurer på, når ein seier at vedlikehaldsetterslepet ikkje skal forverre seg etter tolv år: Berre i Møre i Romsdal er det 16 mrd. kr i vegvedlikehaldsetterslep. Men det er òg 45 millionar øyremerkte kroner som no er lagt inn i ramma – og ein får 30 mill. kr i ekstra midlar. Fylkeskommunen treng 200 mill. kr i året i ekstra midlar for at vegvedlikehaldet ikkje skal forverre seg.

Så då vil eg gjerne få vite frå statsråden: Korleis kan ein då hevde at vegvedlikehaldet på fylkesveg, f.eks. i Møre og Romsdal fylke, går ned?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Punkt én: Jeg snakket om vedlikehold på riksveier. En må holde de to tingene fra hverandre. Punkt to: Representanten vet veldig godt, som fylkespolitiker selv, at disse midlene som staten her bidrar med, er en liten andel av det som benyttes til fylkesveier. Fylkeskommunene brukte 23 mrd. kr på fylkesveier i fjor, som er en betydelig pengemengde. Hvor mye penger man velger å bruke til fylkesvei, vil jo alltid være gjenstand for lokalpolitiske prioriteringer – i tillegg til at staten hjelper til med om lag én milliard kroner i snitt over den første seksårsperioden. Allerede i det første året i NTP er vi oppe på 480 mill. kr i en forsterket bevilgning.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Vi ser at regjeringa har sveltefôra fylkeskommunane. Vi ser eit fakkeltog i Innlandet, ein legg ned vidaregåande skuler osv. Rammene er jo sånn at fylkeskommunane ikkje er i stand til å bruke eigne pengar til å ta inn etterslepet, og i Møre og Romsdal er det konkret.

Statsråden nemnde også fylkesvegane tydeleg i sitt innlegg, det høyrde eg, sjølv om han hevdar at han ikkje gjorde det. Statsråden sa at det var løyvt 481 mill. kr til fylkeskommunane. For Møre og Romsdal er det 30. mill. kr som har kome. 45 mill. kr, som låg i øyremerkte midlar, forsvann, og det er behov for 200 mill. kr for at vegvedlikehaldsetterslepet ikkje skal auke per år. Vi i Møre og Romsdal har 16 mrd. kr i etterslep, og min påstand var at det etterslepet kjem til å fortsetje å auke. Kan statsråden forklare meg at vegvedlikehaldet på fylkesvegane i Møre og Romsdal ikkje aukar i 2025?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Det vil komme helt an på hvordan fylkeskommunen velger å prioritere sine midler, og der er representanten Sve i en bedre posisjon enn meg, siden han er fylkestingsrepresentant i det fylket. Tidligere har han gitt uttrykk for at det fylket har god økonomi. Etter at man fikk posisjoner i fylket, har det blitt en helt annen tone om hvordan økonomien er i det fylket, og det kan man jo bare undre seg over.

Spørsmål 5

Helge Orten (H) []: «I Nasjonal transportplan 2014–2023 presenterte regjeringen Stoltenberg en ambisjon om en opprustet og fergefri E39. Det var det bred politisk enighet om da NTP ble behandlet i Stortinget. Regjeringen Solberg videreførte denne ambisjonen, gjennomførte nødvendige konseptvalgutredninger og la til til rette for oppstart av Rogfast, Hordfast og Møreaksen. Regjeringen Støre har i sin NTP valgt å legge Hordfast og Møreaksen i en udefinerbar utviklingsportefølje.

Har regjeringen gått bort fra ambisjonen om en fergefri E39?»

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Som jeg nettopp svarte representanten Frank Edvard Sve, vrir denne regjeringen ressursbruken i retning av drift, vedlikehold, fornying og utbedring. Denne prioriteringen er sterkt faglig forankret og anbefalt av transportvirksomhetene og fikk – etter min vurdering – også bred støtte under stortingsbehandlingen av Nasjonal transportplan. Dette vil gjøre det mulig å gjennomføre flere tiltak i større deler av landet, i stedet for å konsentrere ressursene til færre, store prosjekter i et mindre geografisk område.

Regjeringen har prioritert mange store prosjekter i ny Nasjonal transportplan som vil bidra til å bygge framtidens E39. I representanten Ortens fylke kan jeg nevne E39 Astad–Bjerkeset og E39 Volda–Furene. E39 Storehaugen–Førde, E39 Ringveg Øst og E39 Smiene–Harestad er noen av de andre prosjektene regjeringen har prioritert på E39. Summen av disse tiltakene vil være langt bedre framkommelighet for folk og næringsliv på Vestlandet.

Så har vi sagt at noen prosjekter må vente, og da er E39 Hordfast og E39 Møreaksen blant disse. Disse har vi lagt i det vi omtaler som en utviklingsportefølje. Vi har ikke brukt begrep som «avviklingsportefølje» eller gjort den typen karikering av hva dette er. Videre har vi sagt at også disse prosjektene vil kunne bli gjenstand for ny vurdering når man skal rullere transportplanen på nytt. For Nasjonal transportplan og andre samferdselsprosjekter er det slik at når det har gått fire år, har man forhåpentligvis både satt i gang og avsluttet en del prosjekter, noe som gjør at det kan oppstå nytt handlingsrom. Det er vår tilnærming til de prosjektene som ligger der.

I behandlingen av ny Nasjonal transportplan lagde Høyre et flertall for flere prosjekter, hovedsakelig på Østlandet, og det kan gjøre det vanskeligere å få plass til de store fjordkrysningene i nye nasjonale transportplaner. Det får stå for Høyres regning.

Oppsummert har regjeringen i denne nasjonale transportplanen konsentrert seg om de mest tidskritiske utfordringene:

  • Vi må legge til rette for elektrifisering av tungbilparken for å få ned utslippene.

  • Trafikksikkerhetsarbeidet skal forsterkes.

  • Vi må sørge for at vi har et veinett som tåler klimaendringene vi stadig oftere ser konsekvensene av.

  • Vi må ikke minst bidra til å sikre tilstrekkelig militær mobilitet og beredskapsevne.

Da har vi ikke funnet plass til alt. Det betyr ikke at vi har gått bort fra ambisjonen om ferjefri E39. Det betyr bare at vi må ta ting i riktig rekkefølge.

Helge Orten (H) []: Stoltenberg-regjeringa hadde faktisk en ambisjon om å gjennomføre det i løpet av 20 år. Jeg kan for så vidt være enig i at det var ambisiøst, men slik situasjonen er nå, er jo alle disse fjordkrysningsprosjektene mer eller mindre lagt på vent. Det vil ikke skje noe, all den tid dette er lagt i en såkalt utviklingsportefølje. Jeg antar at både prosjektorganisasjoner, planleggingsprosesser og annet vil stoppe opp. Ergo må man restarte prosessen på et senere tidspunkt, enten ved at man får et annet politisk flertall – et som vil prioritere det – eller ved at regjeringa skulle komme på bedre tanker.

Jeg registrerer at det statsråden sier, er at man i praksis har gått bort fra ambisjonen om en ferjefri og opprustet E39, all den tid det ikke er noen framdrift i prosjektene. Hvordan mener samferdselsministeren at kommuner, grunneiere og andre skal forholde seg til disse – allerede regulerte – prosjektene i tida framover når det er så udefinerbart?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Vi må vel være så ærlige at vi kan si at det er ganske mange store samferdselsprosjekter som har tatt betydelig lenger tid enn man hadde ambisjoner om for 10–15 år siden. Det gjelder ikke bare ferjefrie krysninger av fjorder; det gjelder også jernbaneprosjekter og annet. Så dette er det flere prosjekter som lever med og erfarer, og det er også flere politikere som har fått erfare at slik er det blitt.

Det som har vært vårt poeng hele tiden, er at vi må forsøke å lage en plan som i hvert fall er så realistisk at det går an å tro på den som et styringsverktøy. Og vi har ikke hatt tro på å lesse på med flere prosjekter enn det som reelt sett er bærekraftig.

Når det er sagt, må jeg minne om at vi nå bygger Rogfast, som er verdens lengste undersjøiske tunnel. Så det er ikke slik at det ikke skjer noe på E39. I tillegg til de prosjektene jeg har nevnt, pågår altså dette gigaprosjektet, og det kommer til å bli veldig bra. Så vil det være anledning til å gjøre nye prioriteringer når man skal rullere nye, framtidige transportplaner.

Helge Orten (H) []: Jeg merker meg at det er rom for å gjøre store både veiprosjekter og baneprosjekter andre plasser i landet. De prosjektene vi her snakker om, både Hordfast og Møreaksen, var prosjekter som både hadde ferdige reguleringsplaner og hadde kommet veldig langt i planleggingsprosessen. Det er i seg selv en problemstilling, for disse prosjektene var mer eller mindre klargjort for byggestart og oppstart, og de lå til grunn i den nasjonale transportplanen som ble behandlet i Stortinget i 2021. Denne uforutsigbarheten er et stort problem for både kommuner, grunneiere og andre som nå må forholde seg til reguleringsplaner og planlagte prosjekter som det ikke blir noe av. Det vil også være en betydelig utfordring for framdriften framover. Det er greit å ha en ambisjon om en ferjefri og opprustet E39, og jeg er enig i at mange av de prosjektene som statsråden nevnte, er viktige prosjekt, men når det gjelder selve fjordkrysningene, er det nå full stopp. Det er litt av utfordringen: Når en har kommet så langt i planleggingsprosessen, blir dette bare et uttrykk for dårlig samfunnsplanlegging og dårlig framdrift.

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Som jeg sa i mitt første innlegg, bidro Høyre til å skape et flertall i denne salen for en rekke større jernbaneprosjekter på Østlandet, så den kritikken treffer ikke særlig godt på meg – men den treffer kanskje godt på egne partifeller og eget parti.

Når det er sagt: Vår inngang har hele tiden vært at vi må ha en realistisk plan. Det er ikke noe poeng i å bruke masse penger på planlegging hvis man ikke klarer å gjennomføre. Man har selvsagt et poeng i at det allerede er brukt mye penger på planlegging, men det kan jo ikke frita oss fra å gjøre prioriteringsvalg når vi har en pengemengde vi mener det er fornuftig å bruke på samferdsels- og transportområdet. Denne regjeringen har lagt opp til en offensiv transportpolitikk og bruker mer penger på samferdsel enn noen gang, men det betyr ikke at det er plass til alt. Det er det vi har tatt til orde for når vi har forsøkt å prioritere i Nasjonal transportplan.

Spørsmål 6

Tobias Drevland Lund (R) []: «Vektere er blant yrkesgruppene som er mest utsatt for vold og trusler på jobb. Til FriFagbevegelse har vektere fortalt at de blir slått og spyttet på uten at det får konsekvenser. Yrkesgrupper som politi, lærere og helsepersonell er også utsatt for vold og trusler, og derfor er det ekstra høy straff dersom noen prøver å true dem når de er på jobb. Jeg mener at vektere burde inkluderes blant gruppene med særskilt vern i straffeloven, og at det vil ha en viktig preventiv effekt.

Vil statsråden ta initiativ til en slik lovendring?»

Statsråd Emilie Mehl (Sp) []: Den alminnelige strafferettslige beskyttelsen mot kroppskrenkelser, kroppsskader og trusler er fastsatt i straffeloven §§ 271, 273 og 263. Bestemmelsene verner alle personer og yrkesgrupper, også vektere. Samtidig gir straffeloven §§ 265 og 286 enkelte spesielt utsatte yrkesgrupper et særskilt vern mot påvirkning i form av vold og trusler, hindring av yrkesutøvelsen og forulemping. Bestemmelsene omfatter i dag helsepersonell, brann- og redningspersonell, personer som forestår allment tilgjengelig persontransport, og personer med ansvar for opplæring i skolen.

Bakgrunnen for at akkurat disse gruppene er gitt et særskilt vern, er at de tidligere, dersom de var offentlig ansatt, ble regnet som offentlige tjenestemenn etter den forrige straffeloven og vernet på lik linje med personer som utøver offentlig myndighet. At de aktuelle yrkesgruppene er gitt et særskilt vern i den gjeldende straffeloven, bygger bl.a. på at de utfører viktige samfunnsoppgaver som medfører en bred kontaktflate mot en ubestemt krets av personer, og at de vanskelig kan verge seg mot at det vil kunne oppstå ubehagelige situasjoner under utføring av arbeidsoppgavene.

Det kan være vanskelig å trekke en hensiktsmessig grense for hvilke yrkesgrupper som skal gis et slikt særskilt vern. Det er mange yrkesgrupper som i dag ikke er omfattet av §§ 265 og 286 i straffeloven, selv om arbeidsoppgavene de utfører, kan innebære en utstrakt personkontakt og utsette yrkesutøveren for mulige krenkelser. I tillegg til vektere gjelder det f.eks. ansatte i skolen som ikke har ansvar for opplæring, butikkansatte, dørvakter og trafikkbetjenter.

Fra tid til annen kommer det opp spørsmål om å utvide bestemmelsene som gir enkelte yrkesgrupper et særskilt vern. I 2020 ble loven endret slik at brann- og redningspersonell ble omfattet. Jeg avviser ikke at det kan være grunn til å se nærmere på bestemmelsene på nytt, men det er også viktig å understreke at vektere og andre yrkesgrupper som ikke er omfattet av disse bestemmelsene, er vernet av straffelovens generelle bestemmelser om tvang, trusler og vold. Dersom trusler eller vold rettes mot yrkesutøvere som er særlig utsatt for lovbrudd, vil dette også anses som skjerpende i straffeutmålingen.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg takker for svaret. Jeg vil fortelle om Georgiana, som er vekter og jobber i Oslo sentrum. Til FriFagbevegelse forteller hun at hun har blitt forsøkt brukket armen på og er blitt utsatt for vold. Hun synes likevel det verste er at hun har blitt utsatt for seksuell trakassering. Hun forteller at vekterne samarbeider tett med politiet og kan tilkalle dem flere ganger i løpet av én og samme kveld. Begge yrkesgrupper har ansvar for å holde orden i et belastet rusområde. Hun vil ha det samme vernet i loven som politiet har. Georgiana sier:

«Det er det minste staten kan gjøre for oss. Jeg skulle ønske at vi hadde en lov som beskyttet oss mer.»

Mitt spørsmål til statsråden er hva hun tenker om arbeidshverdagen til Georgiana, som blir beskrevet her, og eventuelt om f.eks. et særskilt vern i straffeloven kunne vært en løsning for henne.

Statsråd Emilie Mehl []: Det er klart det gjør inntrykk å høre hvordan Georgiana, som brukes som eksempel her, opplever sin hverdag. Det er også vel kjent at vektere kan være utsatt for mange ulike ubehagelige eller farlige situasjoner når de er på jobb, så det mener jeg er grunn til å ta på aller største alvor. Som jeg presiserte i mitt hovedinnlegg, er det viktig å si at det er et strafferettslig vern mot vold og trusler for denne gruppen gjennom de generelle bestemmelsene, og at den jobben man har eller situasjonen man er i, kan være skjerpende i straffeutmålingen. Jeg vil heller ikke utelukke at det kan være grunn til å inkludere flere grupper, som f.eks. vektere.

Tobias Drevland Lund (R) []: Norsk Arbeidsmandsforbund, Parat og NHO krever alle at vektere skal inn under det særskilte vernet i straffeloven, og Rødt mener det er viktig å lytte til dem som jobber med dette til daglig. Arbeidsforskningsinstituttet har systematisk undersøkt erfaringene, og deres rapport viser at to av ti vektere har vært redd på jobb de siste tre månedene. Rapporten viser også at 30 pst. av vekterne jobber ukentlig med alvorlige lovbrudd som ran eller vold. Mange vektere er unge og med begrenset erfaring fra arbeidslivet. Lønnen er også lav. Jeg er veldig glad for at statsråden ikke utelukker at man for framtiden kan se på om de skal vernes særskilt under straffeloven.

Mener statsråden at arbeidshverdagen for vekterne i dag er trygg nok, og hvis ikke, hvilke andre tiltak enn å få et særskilt vern i straffeloven ønsker statsråden å se på?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg mener det er viktig at episoder som er ubehagelige, ulovlige eller der det på annen måte ikke er greit, blir anmeldt til politiet, sånn at det kan etterforskes og påtales. Det er viktig at det vernet man har etter straffeloven også i dag, faktisk er funksjonelt. Jeg anerkjenner de utfordringene som er. Sammen med ansatte i kriminalomsorg, politi og psykiatri er det pekt på, bl.a. av FriFagbevegelse, at sikkerhetspersonell eller vektere er de som troner øverst på statistikken over dem som er utsatt for vold og trusler. Mange av funnene i den undersøkelsen fra Arbeidsforskningsinstituttet som representanten viser til, er bekymringsfulle. Det er også seks av ti vektere som jobber med publikum, som sier at de har blitt dyttet uten å få skader. Det i seg selv illustrerer hvor tøff den hverdagen kan være, så det er regjeringen opptatt av å ha med seg videre.

Spørsmål 7

Tobias Drevland Lund (R) []: «25. november var den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Fra 1992 til 2021 har godt over 100 000 personer oppholdt seg på et av landets krisesentre. VGs oversikt fra tidligere i år viser at 188 kvinner siden 2000 har blitt registrert drept i saker hvor partneren er siktet av politiet eller dømt i domstolen. Vold mot kvinner og kvinnedrap er et stort samfunnsproblem.

Hvordan følger regjeringen opp opptrappingsplanen fra 2023, og kan Stortinget vente seg ytterligere nye tiltak fra regjeringen?»

Statsråd Emilie Mehl []: For Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering er kampen mot vold mot kvinner enormt viktig. Det er, som representanten også sier, et veldig stort samfunnsproblem som vi må løse med tiltak i mange deler av samfunnet vårt. Det har betydelig skadepotensial for de som blir utsatt for det, og i ytterste konsekvens tar det også liv. Det har vi dessverre erfart ofte i 2024. Vold i nære relasjoner skaper også stor utrygghet der personer egentlig skal være tryggest: i deres eget hjem. Derfor har vi etter mitt syn en særlig forpliktelse til å forhindre at dette finner sted eller får foregå i stillhet.

Det setter også spor i generasjoner. Det bidrar til at de som er utsatt når de er barn eller unge, får et veldig vanskelig utgangspunkt for livet, og det øker også deres sårbarhet for å bli utsatt for ny vold eller selv å komme i uønskede situasjoner.

Vi har lagt fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, som er en viktig del av den helhetlige innsatsen mot dette, med 122 tiltak. Noen av disse er allerede gjennomført eller igangsatt, og andre vil vi følge opp i fortsettelsen. I opptrappingsplanen har vi f.eks. snakket om at vi skal videreutvikle Statens barnehus. Det er et eksempel på et tiltak som kommer. Vi har sagt at vi skal rulle ut RISK-modellen i alle politidistrikt for å etterforske disse sakene bedre og hjelpe flere av dem som er i et hjem med vold i nære relasjoner. Det arbeidet er påbegynt, og så gjenstår det en opptrapping de neste årene for å få det ut i alle politidistrikter.

Vi har satt i gang i bruk av omvendt voldsalarm og endret loven for å få hjemmel til å pålegge det oftere og raskere. Vi ser veldig gode resultater av det allerede, men der er det nok også et potensiale for å utvide ordningen.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg takker for svaret. På NRK.no i dag kan vi lese om en rapport fra SSB som viser at antall overnattingsdøgn på krisesentre økte med 5 pst. i 2023. Krisesentrene har overnattinger lengre på grunn av grovere vold og mer kompliserte voldssaker. I 2023 ble 38 personer drept i Norge, og det var det høyeste antallet på 10 år. 17 av disse ble drept av nåværende eller tidligere partner.

Leder for Krisesentersekretariatet, Ane Fossum, bekrefter at sakene er mer kompliserte og ressurskrevende, og at det ofte er grovere vold involvert. Sånne saker krever også at flere hjelpeinstanser kobles på, som f.eks. politi. Er saken mer komplisert tar det også lengre tid å få den oppklart.

Hvordan vil statsråden jobbe for at hjelpeinstansene og politiet kan samarbeide bedre og kobles på tidligere i saker som gjelder vold i nære relasjoner?

Statsråd Emilie Mehl []: Det er mange ting som er viktige for å få til det, men jeg tror opptrappingsplanen – i tillegg til alle de konkrete tiltakene som ligger der – også vil bidra til å øke bevisstheten og prioriteringen av vold og overgrep i nære relasjoner i alle politidistrikt. Når disse f.eks. får et spesialteam eller en spesialenhet, kan man si, til å jobbe for dette, vil det også kunne gjøre at man i større grad kan samarbeide systematisk med helse eller andre instanser som er viktige.

Jeg vil også nevne at Statens helsetilsyn på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet nå etablerer en ny undersøkelsesordning for saker om vold, overgrep og grov omsorgssvikt mot barn. Målet med den ordningen er – i likhet med partnerdrapskommisjonen, som gjelder for partnerdrap, men nå da på området for voldsutsatte barn – å identifisere hvor det kan ha vært systemsvikt på tvers av sektorer og bidra til at man lærer og forbedrer seg i tjenester og virksomheter.

Tobias Drevland Lund (R) []: Takk for svaret.

Et annet problem som trekkes fram konkret som årsak til økningen av overnattingsdøgn på krisesenter, er boligmangelen. I sommer kunne vi lese at krisesenteret i Molde rett og slett ikke hadde plass til alle dem som tok kontakt. Ane Fossum i Krisesentersekretariatet sier til NRK at de i noen tilfeller ser at kommunene mangler boliger til dem som er klare for å flytte ut av krisesentre:

«Da føles det som at livet blir satt litt på vent. At man ikke kommer videre. Det er ekstra belastende i en allerede belastende situasjon, sier hun.»

Det at man ikke har en bolig å dra til etter endt opphold på krisesenter, kan i verste fall returnere voldsutsatte mennesker tilbake til voldsutøveren. Hva tenker statsråden om dette problemet, og vil regjeringen gjøre noe for å sørge for flere overgangsboliger eller kommunale boliger i disse tilfellene med vold i nære relasjoner og vold mot kvinner?

Statsråd Emilie Mehl []: Det er klart at det er utfordrende med boliger rundt i hele Norge, og det slår seg inn på ulike felt. Vi har mottatt veldig mange flyktninger fra Ukraina, som har lagt et stort press på boligmarkedet. De forholdene som beskrives her, kjenner jeg ikke til i detalj, men det er et eksempel på utslag som er uheldige, og som vi må ta på alvor.

Det er kommunalministeren som har ansvar for boligbygging og den biten, så for detaljerte svar om det må jeg vise til ham.

Spørsmål 8

Helge André Njåstad (FrP) []: Mitt spørsmål er kort, men likevel viktig: «Hvordan har det seg at statsrådens varslede storsatsing på politiet i revidert nasjonalbudsjett har medført at politidistriktene har 29 færre politiårsverk nå enn i juni?»

Statsråd Emilie Mehl []: I juni og juli hvert år ansetter politiet mange sommervikarer. Det gjør at bemanningen øker. I år ble det ansatt 315 sommervikarer i politistillinger, og i august, når vikariatene går ut, reduseres bemanningen.

Regjeringens mål er at vi skal få flere faste stillinger i politiet. Faste stillinger må lyses ut i henhold til bl.a. statsansatteloven, og det må gjøres vurderinger av hvem som er best kvalifisert. Det stiller seg noe annerledes for ansatte i midlertidige stillinger, som f.eks. sommervikarer. Derfor gir det å sammenligne bemanningsnivået i politidistriktene i juni med oktober, slik representanten gjør, et misvisende bilde av den reelle bemanningsutviklingen.

Regjeringen har jobbet målrettet for å øke budsjettet og få flere stillinger i politiet etter flere krevende år med krig og høy prisvekst, noe som har truffet politiet hardt i tillegg til at det har truffet folk flest. Vi har i revidert nasjonalbudsjett lagt fram en satsing på 1,6 mrd. kr til politiet i gjengpakke 1 – det var før sommeren. Politibemanningen i distriktene har økt med 327 årsverk fra mai til oktober i år.

Fra årets avgangskull ved Politihøgskolen var hele 90 pst. med bestått eksamen allerede ansatt i politistilling ved utgangen av september, og det er jeg glad for etter en tid hvor det har vært utfordrende å sikre politistudentene jobb. Det er også den største andelen nyutdannede i jobb per utgangen av september siden politiet begynte å rapportere på disse tallene for ti år siden. Som jeg også sa innledningsvis, skal vi nå jobbe videre for å få flere av disse i fast stilling.

I forslaget til statsbudsjett for 2025 har regjeringen lagt fram gjengpakke 2 og foreslår å videreføre satsingen fra revidert nasjonalbudsjett i tillegg til ytterligere styrkinger. Vi har totalt foreslått over 2,4 mrd. kr bl.a. for å sikre en stabil grunnfinansiering av politiet, noe som er svært viktig for å sikre at man kan holde politifolk i jobb og forhåpentligvis ansette flere.

Styrkingen i dette forslaget vil også kunne bidra til at politiet i økende grad kan være til stede i hele landet, og at de kan forebygge kriminalitet i prioriterte områder og også bidra til å kjempe mot organisert kriminalitet.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det var ei lang bortforklaring på kvifor det ikkje blir fleire politifolk. Eg synest det er litt merkeleg at på same tidspunkt som det høyrdest logisk ut at det måtte bli færre, stod statssekretær Sigve Bolstad på Dagsnytt 18 og sa at alle – og han refererte vel til at representanten Asheim har lese mykje – måtte forstå at det kom til å bli fleire politifolk. No ser me fasiten: at det er færre. Det føyer seg inn i eit mønster at denne regjeringa på dei tre fyrste åra sine har redusert talet på politifolk med 300, mens når Framstegspartiet sat i regjering, auka me det med 600. Denne regjeringa har auka talet på politibygg, men redusert talet på politifolk. Så spørsmålet er: Kven er det som er best til å kjempa mot kriminalitet etter statsråden sitt syn, er det politifolk eller er det politibygg?

Statsråd Emilie Mehl []: Fremskrittspartiet satt i regjering i omtrent sju år, med mange forskjellige justisministre, og la opp til en politireform som har ført til en stor sentralisering av politiet, og et system som egentlig legger opp til at man skal bruke mer penger på byråkrati, på personer som ikke har politiutdanning, og mindre penger på politifolk ute i distriktene. Det systemet styrer vi fortsatt etter, ettersom politireformen var ment å være varig. Så har Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering ment at vi må prioritere midler slik at vi i tillegg til å rekruttere folk med kompetanse i f.eks. IT eller teknologi eller annet vi trenger, også kan få flere politifolk i jobb. Vi har også styrt politiet gjennom en tid med krig og høy inflasjon, som har vært svært krevende. Men vi ser altså at politibemanningen i distriktene har økt med 327 årsverk fra mai til oktober i år. Det at midlertidige stillinger besettes etter en annen prosess enn faste stillinger, det er realiteten, og det var det jeg svarte på i første spørsmål.

Helge André Njåstad (FrP) []: Den verkelegheitsbeskrivinga som statsråden gjev her i salen, er det ikkje alle som kjenner seg igjen i ute i landet. På måndag skulle statsråden etter planen reisa til Sogn og Fjordane og lytta til dei som har skoen på, som opplever at det er for lite ressursar, samtidig som ho skulle opna eit nytt passkontor i Lærdal, sånn at dei som brukar det i Lærdal, kan spara seg for ein tur til Sogndal kvart tiande år for å fornya passet sitt. Sogn Avis hadde eit oppslag om kva dei ville ha spurt statsråden om, om ho hadde reist, så eg kan gleda redaktøren med å stilla dei spørsmåla som han då ville stilt, som eigentleg er kjernen i dette: «Kvifor blir ikkje behovet for digital fornying prioritert over passkioskar og ubemanna kontor?» og «[k]vifor blir ikkje politibetjentar prioritert over passkioskar og ubemanna kontor?» Det er òg redaktørar som lurer på det same som Framstegspartiet lurer på: Er ikkje politibetjentar det viktigaste for å kjempa mot kriminaliteten?

Statsråd Emilie Mehl []: Her er Fremskrittspartiet sin historiefortelling feil. Når vi har etablert nye politistasjoner, så er det med stillinger, og det er de politifolkene som jobber der, som gjør at man får økt beredskapen og tjenestene til publikum i de områdene hvor vi har gjort det. Når det gjelder passutstedelse, mener jeg det er viktig at folk har mulighet til å få pass i nærheten av der de bor, og at man ikke må bruke timevis eller hele arbeidsdager på å reise for å få pass. Det kan være veldig belastende for f.eks. barnefamilier med mange barn som må gjøre det ofte. Der har Senterpartiet og regjeringen en annen politikk enn Fremskrittspartiet, som la ned masse passkontorer. Vi mener at vi må bringe denne tjenesten nærmere folk. Så la jo også Fremskrittspartiet opp til at politiet i Sogn og Fjordane skal styres fra Bergen. Det mente Senterpartiet var uklokt, men det er altså det som er realiteten nå. Det er også noe som kan bidra til sentralisering.

Spørsmål 9

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: «EUs antikorrupsjonsmyndighet har avdekket at grensebyrået Frontex var medskyldig i såkalte «push-backs» av asylsøkere i Middelhavet. Det betyr at EU-byrået satt menneskeliv i fare og begikk grove menneskerettighetsbrudd. Frontex» tidligere direktør har gått av på grunn av avsløringene og er i dag aktiv i det franske ytre høyrepartiet Nasjonal samling.

Hva gjør Norge for å sikre at vi ikke bistår Frontex» brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og hvordan kan vi være trygge på at mennesker med ytterliggående meninger ikke preger Frontex» praksis?»

Statsråd Emilie Mehl []: Representanten Unneland har tatt opp dette spørsmålet tidligere i et skriftlig spørsmål, som jeg besvarte 6. september i 2022. Der framholdt jeg, og jeg gjør det igjen, at overholdelse av grunnleggende rettigheter, herunder retten til å søke asyl, er et bærende prinsipp i det regelverket som ligger til grunn for Frontex.

Norske myndigheter vil gjennom vår deltakelse, i samarbeid med våre europeiske partnere, fortsette å jobbe for at byrået i sin virksomhet sikrer overholdelsen av disse rettighetene. Ansvaret for den europeiske grenseforvaltningen ivaretas i fellesskap mellom byrået og medlemsstatene, mens medlemsstatene beholder hovedansvaret for forvaltningen av sine respektive grensestrekninger. Byrået skal på sin side bistå ved å yte teknisk og operativ bistand.

Gjennom vårt engasjement i Frontex bidrar vi til å styrke arbeidet med grunnleggende rettigheter, utdanning og opplæring, både fordi det er i norsk interesse, og fordi det er overordnede komponenter i gjennomføringen av en helhetlig europeisk grenseforvaltning. Det er i Norges interesse at yttergrensekontrollen gjennomføres på en måte som sikrer at de internasjonale forpliktelsene overholdes, og gjennom Frontex er vi med på å påvirke at dette skjer i tråd med felles standarder.

I henhold til Frontex-forordningen skal Frontex-byrået utarbeide, gjennomføre og vedlikeholde en strategi og en handlingsplan for grunnleggende rettigheter. Byrået har en ansvarlig for grunnleggende rettigheter, og det skal utnevnes minst én observatør for grunnleggende rettigheter for hver operasjon. Arbeidet med å sikre at grunnleggende rettigheter overholdes, rapporteres også jevnlig til Frontex' styre, hvor Politidirektoratet representerer Norge. Grunnleggende rettigheter er også en sentral del av opplæringen av Frontex' mannskaper.

Dette systematiske arbeidet i Frontex, sammenholdt med holdningsskapende arbeid i medlemsstatene og oppfølging fra byråets styre, tilsier at det legges svært stor vekt på at Frontex’ virksomhet er tuftet på et humanitært verdigrunnlag.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg takker for ministerens svar. Det er riktig at jeg og SV har tatt dette opp flere ganger tidligere i Stortinget, for det er alvorlig når et EU-byrå som Norge er tilsluttet, bryter menneskerettighetene og utsetter mennesker som er på flukt, for livsfare.

En av utviklingene i denne saken som ministeren ikke svarte på, er hvordan vi kan være trygge på at de menneskene som sitter i topposisjoner i disse byråene, ikke preger byrået med sine personlige meninger, når den avgåtte direktøren nå sitter i Europaparlamentet for et ytterliggående fransk parti.

Jeg ønsker gjerne at ministeren kan trygge oss på at det er sånn at vi har mekanismer nettopp for å sørge for at menneskers ytterliggående meninger ikke skal prege et organ som til syvende og sist kan sette menneskeliv i fare.

Statsråd Emilie Mehl []: Som jeg har sagt, jobbes det på ulike vis med å overholde grunnleggende rettigheter, og dette er også noe som rapporteres til styret i Frontex. Norge er representert i styret i Frontex, og jeg har tillit til at styret og andre deler av Frontex kan håndtere denne typen spørsmål på en god måte, f.eks. gjennom ansettelsesprosesser.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Det er ikke bare EUs antikorrupsjonsbyrå som har ropt varsko om Frontex' praksis. EUs datatilsyn har kritisert Frontex for å samle inn opplysninger som senere blir brukt mot mennesker på flukt. I fjor døde 600 mennesker fra båten Adriana, og EUs ombudsmann har kritisert at Frontex ikke har tatt en aktiv rolle for å redde mennesker som dør i Middelhavet, og at de er dårlige på å opprettholde det man kaller EU-verdier.

Jeg vil gjerne høre om ministeren er fornøyd med Frontex' praksis, eller om Norge kan gjøre mer, nettopp for at vi ikke skal bistå en organisasjon som har brutt menneskerettighetene og setter menneskeliv i fare.

Statsråd Emilie Mehl []: Først vil jeg si at det er mange millioner mennesker på flukt i verden. Det er forferdelig med alle som dør eller opplever menneskesmugling eller noe lignende på veien til det de håper er trygghet, og det er mange ting vi må gjøre for å forebygge at det skjer. Når det gjelder Frontex' rolle her, sa jeg også i mitt første svar at vi fra norsk side gjennom vår deltakelse i byrået kommer til å fortsette å jobbe for at de skal sikre overholdelsen av viktige rettigheter i sin virksomhet. Det er klart at det er viktig for Norge, og vi kommer til å påvirke der vi kan, for at det skal fortsette å være sånn.

Marian Hussein (SV) []: Den nye asylpakten i EU utgjør et stort tilbakeskritt for asylretten og menneskerettigheter i Europa. Pakten vil føre til utstrakt internering av asylsøkere og økt risiko for ulovlig retur i strid med flyktningkonvensjonen. Hurtigprosedyrer på grensen vil ikke ivareta retten til individuell vurdering av beskyttelsesbehov. Vil statsråden bruke vårt handlingsrom utenfor EU til å verne om asylretten i Norge, eller vil hun importere EUs asylpakt og bygge murer rundt Europa?

Statsråd Emilie Mehl []: EUs pakt for migrasjon og asyl skal både bidra til solidaritet med de EU-landene som er under stort migrasjonspress, og styrke regelverket for bl.a. grensekontroll, registrering av personer og behandling av asylsøknader. Pakten skal også bidra til å styrke den indre sikkerheten i Schengen-landene, f.eks. gjennom å styrke regelverket for identitetsavklaring og kontroll av personer som kan utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet. Dette er noe regjeringen støtter, og det mener jeg er svært viktig, også for at Schengen-området skal fungere. Pakten skal også bidra til å forebygge sekundærmigrasjon, som ofte tilrettelegges av smuglere.

Pakten bygger på grunnleggende internasjonale prinsipper, inkludert retten til å søke asyl. På flere områder er rettighetene styrket, bl.a. når det gjelder retten til familiegjenforening. Asylsøkere vil ha større mulighet til å bli gjenforent med familiemedlemmer i andre land enn der de kommer inn til Europa. Retten til juridisk bistand mens saksbehandlingen pågår, styrkes også, og bruk av hurtigprosedyrer er ikke til hinder for at grunnleggende rettigheter blir ivaretatt. Hensikten er at saksbehandlingen raskt skal avklare om det er grunnlag for beskyttelse.

Norge omfattes av de reglene som bygger på dagens system for å etablere hvilket land som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad, altså Dublin-systemet og de reglene i pakten som anses som Schengen-relevante. Norge blir derfor ikke bundet av regler om den akselererte asylprosedyren på yttergrensene og heller ikke de harmoniserte reglene om hvem som skal innvilges asyl. Vi står derfor fritt til å vurdere hvordan nasjonale migrasjonsutfordringer skal takles. Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering mener at det er viktig at vi har en streng og rettferdig innvandringspolitikk, og at vi har nasjonal kontroll med innvandringen.

Generelt kan vi si at Norge er tjent med at Europa har en god yttergrensekontroll for å identifisere personer som kan utgjøre en fare for rikets sikkerhet, og en effektiv asylprosedyre for å forebygge sekundærbevegelser. Det vil bidra til større forutsigbarhet for landene og for enkeltpersoner. Balansen mellom solidaritet og ansvar skal også forhindre at enkelte land havner under migrasjonspress. Det medfører at forholdene for asylsøkere i andre land kan opprettholdes på et nivå som respekterer asylsøkernes grunnleggende rettigheter.

Marian Hussein (SV) []: I morgen er det 30 år siden Norge stemte nei til deltakelse i EU for andre gang, og vi i SV er veldig glad for det og mener at Norges selvstendighet og suverenitet er viktig. Samtidig ser vi at det er flere og flere stater som utfordrer plikten til å overholde folkeretten, beskytte menneskelig verdighet, sikre at sårbare mennesker ikke sendes tilbake til steder der de er i fare, og opprettholde vår internasjonale solidaritet. Vi ser i regjeringspartienes program, og særlig Senterpartiets, at de vil føre en asylpolitikk som bygger på anbefalingene fra FN. Men i praksis har regjeringen stått for en politikk som på en rekke punkter bryter med FNs anbefalinger. Så kan statsråden svare på om det er FN eller EU vi dilter etter i asylretten?

Statsråd Emilie Mehl []: Vi skal bestemme migrasjonspolitikken i Norge. Det er viktig for Senterpartiet og regjeringen, og det er det vi gjør.

Marian Hussein (SV) []: Historisk mange mennesker er i dag på flukt. Mange av disse er barn. Menneskerettighetsmiljøene, Redd Barna og FN-systemet har ropt varsko om at både EUs asylpakt og Norges politikk kan lede til brudd på rettighetene til barn på flukt etter FNs barnekonvensjon. Så mitt spørsmål er igjen: Hva er det vi følger? Er det FNs konvensjoner for barne- og menneskerettigheter, eller er det denne asylpakten til EU, som bryter disse menneskerettighetene? Norge klarer jo ikke å følge opp FNs anbefalinger. Hvilke menneskerettigheter er det vi legger til grunn når disse barnas beskyttelsesbehov ikke ivaretas? Senest i dag har vi sett hvordan mindreårige asylsøkere som bor i Heros (presidenten klubber) …

Statsråd Emilie Mehl []: For Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering er det viktig at vi har nasjonal kontroll med innvandringspolitikken. Det ser vi spesielt viktigheten av nå, når vi har opplevd den største flyktningkrisen i nyere tid, som legger et enormt press på mottaksapparatet, på kommunene. Vi har vært nødt til å gjøre innstramminger for at det skal være bærekraftig, og for at vi skal klare å hjelpe dem som trenger det mest, også i framtiden. Så er vi jo tilsluttet ulike konvensjoner, f.eks. for menneskerettighetene. Det ligger fast. Når det gjelder asylpolitikken, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det gjelder i alle saker. Men det skal ikke nødvendigvis være det avgjørende hensynet, for man må også legge vekt på innvandringspolitiske hensyn. Det ligger til forvaltningen å avgjøre i den enkelte sak hvordan saken står, opp mot det regelverket vi har.

Kirsti Bergstø (SV) []: Børs og marked har vist seg uegnet til å styre strømpris og prioritering av kraft. Med de siste utenlandskablene har Norge blitt koblet på EU-markedet for strøm i så stor grad at vi også importerer de høye europeiske prisene. Prisene på strøm må frikobles fra europeiske priser, selv om det innebærer å utfordre EØS. For 30 år siden sa folket tydelig nei til marked. Vil regjeringen si nei til EUs energimarkedspakke fire og den ytterligere avståelsen av nasjonal politisk styring som foreslås?

Statsråd Terje Aasland []: Jeg forstår spørsmålet slik at det siktes til rettsaktene om organiseringen av kraftmarkedet, som ble vedtatt i EU som en del av ren energi-pakken i 2019. Det reviderte regelverket av 2019 er omfattende, og departementet arbeider nå med å gå gjennom innholdet. I tråd med EØS-avtalen er jeg opptatt av å redusere etterslepet av regelverk som er vedtatt i EU, men som ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Det vil skje sammen med våre EFTA-partnere og i dialog med EU-siden. Samtidig er jeg opptatt av at vi skal gjøre gode vurderinger av innholdet og konsekvensen av regelverket før det eventuelt innlemmes.

Arbeidet inkluderer vurderinger av de antatte konsekvensene, herunder behovet for eventuelle EØS-tilpasninger, endringer i norsk regelverk og hvorvidt det reviderte regelverket inneholder nye elementer av myndighetsoverføring. De konstitusjonelle sidene ved en eventuell innlemmelse av regelverket i EØS-avtalen vil også bli grundig vurdert. Det er for tidlig å kommentere når og hvordan dette vil bli lagt fram for Stortinget.

Norge har i mange tiår vært en del av et nordisk kraftmarked, som også er en del av det europeiske kraftmarkedet. Et sentralt mål med måten å organisere kraftsektoren vår på er at kostnadene ved en trygg og sikker kraftforsyning samlet sett blir så lave som mulig for samfunnet. Dette legger etter mitt syn også best til rette for rimelige strømpriser og nettleie for husholdningene og næringslivet. Gjennom strømstøtteordningen sikrer vi også at staten stiller opp i perioder hvor strømprisene blir for høye. Å være tilknyttet et europeisk kraftmarked med mulighet for utveksling er viktig for forsyningssikkerheten og tilgang på import i de periodene hvor vi trenger det.

Representanten legger til grunn at det foreslås avståelse av politisk styring. Dette er jeg ikke enig i. De grunnleggende elementene i norsk energipolitikk ligger fast. Vi har full nasjonal selvråderett over energiressursene, hvordan vi utvikler dem, hvem som skal eie dem, og hvordan vi setter standardene. Er det noe regjeringen og jeg er opptatt av, er det nettopp politisk styring og det å bevare nasjonal selvråderett over de viktige kraftressursene våre.

Kirsti Bergstø (SV) []: Moderat kraftutveksling og nordisk samarbeid har jeg ikke oppfattet at noen er imot, men jeg deler ikke statsrådens syn på at vi har all vår selvråderett i orden, all den tid vi er knyttet til ACER. Derfor ønsker SV å gå ut av ACER. Vi ønsker mer demokratisk kontroll over kraften, men vil også hindre at EUs fjerde energimarkedspakke blir en del av norsk politikk.

I spørsmålet rundt overstyring lurer jeg på om ikke statsråden er uroet for overstyring, når vi vet at ACER i oktober 2022 – med henvisning til reglene i EUs fjerde energimarkedspakke – nektet Sverige å regulere krafteksporten, til tross for ustabilitet i det svenske kraftmarkedet. Hvordan i all verden skal man ivareta industrien da?

Statsråd Terje Aasland []: Som jeg sa, har vi full selvråderett over naturressursene våre. Det er vi som bestemmer hvilken ny kraftproduksjon som får konsesjon, det er vi som bestemmer konsesjon til nye ledninger, og det er også vi som bestemmer eventuelle nye utenlandsforbindelser, hvis det skulle være et aktuelt tema.

ACER er et organ som følger opp det regelverket som er satt, og det mener jeg ACER gjør riktig i. Vi er opptatt av at de reglene som gjelder, blir fulgt – for kraftmarkedet, for kraftutveksling og for gjensidighet og forpliktelser i tilknytning til det, ikke minst med tanke på at vi trenger å importere når vi trenger å importere, og da er det viktig at kapasiteten er tilgjengelig for det.

Jeg er i likhet med representanten fullt ut opptatt av å bevare selvråderetten og full bestemmelse i Norge over kraftressursene våre, og det mener jeg at vi har nå i dag. Hvis representanten mener at det er overstyringer, ville det vært godt å få noen eksempler på det i norsk sammenheng.

Kirsti Bergstø (SV) []: Vi bør ha full selvråderett over ressursene våre, og vi må få selvråderett over energipolitikken. Derfor er det viktig å si nei til EUs fjerde energimarkedspakke, som vi ennå ikke vet hvordan regjeringen stiller seg til, sånn jeg oppfatter statsrådens svar.

Jeg lurer på om statsråden kan bekrefte at vetoretten i EØS er reell, og at eventuelle motreaksjoner fra EU skal være avgrenset til energiregelverket i EØS og ikke vil gi innvirkning på handel generelt. Ser statsråden på det å bruke vetoretten i dette spørsmålet som en mulighet?

Statsråd Terje Aasland []: Hvilke regler vi kommer til å bruke, og hvordan vi stiller oss til dette, kommer jeg tilbake igjen til når vi kommer til Stortinget med denne saken.

I likhet med representanten Bergstø er jeg opptatt av at vi skal ha full selvråderett. Vi har det i dag, det er vi som – helt suverent – skal bestemme hvordan vi skal utvikle kraftsystemet vårt, og hvilke utenlandskabler som kommer.

Når man tenker på koblingen mot det europeiske markedet, er det utenlandsforbindelsene som i utgangspunktet er problemet, hvis det er problemer knyttet til det. Vi er veldig tydelige på at vi ikke ønsker flere utenlandsforbindelser. Vi har sagt nei til NorthConnect. Vi har vært tydelige på at vi ikke ønsker å eksponere norsk vannkraft for ytterligere eksport. Det har vi full selvråderett over. Det er vi som bestemmer det, og det er vi som har flertall nå, som legger til grunn hvilken politikk som føres på det området. Vi har full selvråderett. Det er ingen som kan komme inn og tre vedtak nedover hodet på verken storting eller regjering på det spørsmålet.

Spørsmål 12

Frå representanten Torgeir Knag Fylkesnes til landbruks- og matministeren:

«Stortinget har fastsatt et mål om å øke den norske selvforsyninga av jordbruksvarer. Vi importerer mest fra EU. Ifølge artikkel 19 i EØS-avtalen skal Norge og EU gjennomgå handelen med landbruksvarer annethvert år. Ytterligere liberalisering kan kun skje dersom det tjener begge parter og er i tråd med landbrukspolitiske mål. Men – matimporten fra EU har økt betydelig, uten at tilsvarende norsk eksport har funnet sted, noe som undergraver målet om økt selvforsyning.

Er denne praktiseringen av artikkel 19 i EØS-avtalen i norsk interesse?»

Presidenten []: Representanten Fylkesnes er ikkje i salen, så då går me vidare til spørsmål 13.

Spørsmål 13

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: «Det er ikkje nødvendig å gifte seg med naboen for å samarbeide. Det har 30 år utanfor EU synt oss. Ein av dei viktigaste grunnane til at Noreg valde å stå utanfor EU, var omsynet til norsk landbruksproduksjon. I Sverige har mjølkeprodusentane tapt i EU-konkurransen, og resultatet har vore ei kraftig sentralisering av produksjonen.

Kor store marknadsandelar har norsk mjølkeproduksjon tapt til EU dei siste 30 åra gjennom tollfrie kvotar over EØS-avtalen og såkalla RÅK-import, og kva gjer regjeringa for å demme opp mot enda meir import?»

Statsråd Geir Pollestad []: Eg er einig med representanten Kjerstad i at det har tent norsk landbruk svært godt å stå utanfor EU i dei siste 30 åra. Norsk landbruk og norske bygder ville ha sett heilt annleis ut om ein ikkje kunne ha ført ein nasjonal landbrukspolitikk basert på våre naturgjevne føresetnader og nasjonale mål for landbruket. Mykje ville vere annleis om dette hadde vore styrt frå Brussel. Difor skal me eta kake i Landbruksdepartementet i morgon og feira det viktige 30-årsjubileet.

Samtidig inneber EØS-avtalen at me har inngått protokoll 3 om handel med tilarbeidde landbruksvarer, og vidare artikkel 19, der avtalepartane annakvart år skal gjennomgå handelen med norske landbruksvarer med tanke på ytterlegare liberalisering. Ei liberalisering skal i tilfelle vera innanfor partane sin respektive landbrukspolitikk.

Tilarbeidde produkt som f.eks. smakssett yoghurt og sjokolade er omfatta av protokoll 3. Sånne varer er i praksis «frihandelsvarer», der tollsatsane i protokoll 3, kombinert med prisnedskriving, utliknar forskjellar i råvareprisane mellom Noreg og EU og legg til rette for konkurranse. Protokoll 3-avtalen vart sist endra i 2004.

Landbruksdirektoratet har berekna at importen av mjølk gjennom RÅK-varer utgjorde 1,2 pst. av den norske mjølkemarknaden i 1993. I 2023 var den tilsvarande andelen 4,4 pst. Dette er altså importmengda omrekna til mjølk i volum.

Noreg har tildelt EU importkvotar for ost over mange tiår, seinast gjennom dei tre artikkel 19-avtalane inngått i 2003, 2010 og 2018. Ostekvoten er i dag på 8 101 tonn. Landbruksdirektoratet har berekna at importen av ost under kvotar, omrekna til liter mjølk, utgjorde 3,8 pst. av marknaden for mjølk i Noreg i 2023. Til samanlikning var den tilsvarande andelen i 1994 på 1 pst. Denne andelen har stege jamt fram til 2019, då han var på 3,9 pst., og har sidan stabilisert seg omtrent på dette nivået.

I tillegg kjem import av ost med ordinær toll, dvs. importen utanom kvoteimporten. Importen utanfor kvote har stege jamt dei siste 20 åra og er no omtrent på same nivå som innanfor ostekvoten.

Eg er heilt einig med representanten i at det må demmast opp for meir import. Det er difor regjeringa dei siste åra har lagt om frå kronetoll til prosenttoll for potet og fire grønsakstyper. Det er òg difor regjeringa i frihandelsavtalar har ein politikk for varer me ikkje kan produsere i Noreg, men me har ikkje i handelsavtalar gjeve tilsvarande kvoter for sensitive varer for norsk landbruk, som meieri- og kjøtvarer.

Framover vil regjeringa arbeida målretta for at norsk produksjon av landbruksvarer skal ta ein høgast mogleg andel av den nasjonale marknaden.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Stortinget har fastsett eit mål om å auke den norske sjølvforsyninga i jordbruket, og då er marknadstilgang veldig viktig. Vi importerer mest frå EU, og ifylgje artikkel 19 i EØS-avtalen skal Noreg og EU gjennomgå handelen med landbruksvarer annakvart år. Ytterlegare liberalisering kan berre skje dersom det tener begge partar og er i tråd med landbrukspolitiske mål. Samstundes har matimporten frå EU auka betydeleg utan at tilsvarande norsk eksport har funne stad, noko som undergrev målet om auka sjølvforsyning. Er denne praktiseringa av artikkel 19 i EØS-avtalen i norsk interesse?

Statsråd Geir Pollestad []: I opplistinga av føremålet med reforhandlingar av artikkel 19, vart det hoppa over nokre ord. Det står at det skal skje med sikte på liberalisering, og at den liberaliseringa skal skje innanfor rammene av landbrukspolitikken til landa. Eg trur det er i norsk interesse at ein ikkje får ein ny forhandlingsrunde om dette. Eg trur det me må gjera, er å vera stødige på ein solid norsk landbrukspolitikk. Me må bidra på alle måtar for å få forbrukarar og andre innkjøparar til å velja norske produkt, og så er det avgjerande viktig at me i nye og pågåande frihandelsavtalar ikkje gjev nye konsesjonar. Eg trur det er ein dårleg strategi for norsk landbruk viss det er sånn at SV no oppfordrar til ein ny forhandlingsrunde om artikkel 19. Det er ikkje noko som jordbruket ønskjer, og det er ikkje noko regjeringa ønskjer skal skje no.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Eg takkar for svaret. Eg og statsråden er nok einige om at ein må sørgje for å ta vare på den norske matproduksjonen.

Mjølkeproduksjonen står no overfor kjempestore utfordringar – med klimaendringar og med fornying av driftsbygningar for å oppfylle lausdriftskravet. Den spreidde produksjonen har i tillegg fått ei ny sikkerheitspolitisk interesse. Ikkje minst er det å ta vare på matsikkerheit og dyrehelse viktig inn i dette.

Kan landbruksministeren seie noko om korleis dei skal sørgje for å få teke mjølkeproduksjonen inn i ei ny tid utan at meieriprodukta til EU kjem til å konkurrere ut dei norske mjølkeprodusentane, når dei no må investere i nye produksjonslokale på grunn av lausdriftskravet?

Statsråd Geir Pollestad []: Eg trur at regjeringa og SV er veldig einige om at det er nok av utfordringar å ta fatt på i landbruket. Eg vil gje ros for å løfta temaet toll, for toll er heilt avgjerande for det norske landbruket. Enkelte tek dette som ei sjølvfølgje, men me veit at det er politisk strid om det. Difor er eg glad for at SV og me saman har styrkt tollvernet på fleire varer, og at det er ei støtte for at me ikkje skal gje ytterlegare liberaliseringar. Det gjaldt òg då spørsmålet om handel frå Ukraina kom opp. Der vil eg òg gje ros til SV, for å vera stødige i den saka. Det er veldig gledeleg at mjølkemarknaden stig. Folk drikk meir mjølk. Det heiar eg på. Me får eit ostemangfald i Noreg som er stort. Ein treng ikkje lenger kjøpa importert ost for å få god ost. Norsk ost er verdas beste. Eg trur me må jobba på ei rekkje felt med å få fleire forbrukarar til å velja norske produkt, og så må me ikkje gje lempingar i tollvernet.

Spørsmål 14

Ingrid Fiskaa (SV) []: «Læreplanane i skulen er basert på kompetansemål. I Klassekampen 31. oktober hevdar 74 lærarutdannarar og skuleforskarar at dette i praksis fører til metodetvang. Elevane trenar på bestemte verb i kompetansemåla, som å «reflektera» og «drøfta», medan innhaldet kan bli tilfeldig og utan eigenverdi. Statsråden har sagt at det «å skapa felles referansepunkt for ungane våre [...] er det viktigaste oppdraget som skulen har i tillegg til læring».

Korleis vil statsråden arbeida for å skapa desse felles referansepunkta?»

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Fellesskolen er grunnmuren i samfunnet og en viktig fellesarena. Skolen er et av de få stedene der ulike unger på tvers av bakgrunn fortsatt møtes hver dag. De får felles referanser, felles historiefortellinger og felles forståelse av folk som er ulike i seg selv. Fellesskolen handler både om hva elevene lærer i fagene, og om å møte et sett av felles verdier og få utviklet seg i fellesskap med andre. Jeg er opptatt av å styrke fellesskolen og framheve det som knytter oss sammen.

Dagens læreplaner ble utviklet gjennom en bred involveringsprosess og ble tatt i bruk i 2020. Læreplanene evalueres fram til 2025, og i løpet av neste år vil vi få et helhetlig bilde av styrker og utfordringer ved fagfornyelsen. Så langt tyder evalueringen på at det fortsatt er oppslutning i skolen om de nye læreplanene. Samtidig mener jeg det er viktig at vi har en levende debatt om innholdet i skolen, særlig i lys av de negative utviklingstrekkene i læring, motivasjon og trivsel som vi har sett de siste årene.

Jeg har nylig lagt fram en stortingsmelding om hvordan vi sammen skal snu den negative utviklingen. En tydelig tilbakemelding i arbeidet med meldingen var at skolene ønsker mer tid til å jobbe med de nye læreplanene og skape en mer praktisk og variert skole. Dette har jeg lyttet til, og i meldingen foreslår regjeringen flere tiltak som kan støtte skolene med å ta læreplanene i bruk og realisere intensjonene med fagfornyelsen.

Denne stortingsmeldingen er et viktig skritt i riktig retning, men den løser ikke alt. Derfor foreslår vi å igangsette et arbeid hvor fellesskolens rolle i framtidens samfunn skal utredes. Regjeringen mener det er behov for en bred diskusjon om skolen som samfunnsinstitusjon er forberedt på å møte framtidens utfordringer. Utvalget skal jobbe åpent og skape engasjement for en bred debatt om skolen og skolens innhold.

Jeg mener det er viktig å ha et kritisk og kunnskapsbasert blikk på læreplaner og innhold i skolen, og jeg ser fram til de endelige vurderingene fra evalueringen av fagfornyelsen og debatten om hvordan vi kan styrke fellesskolen for framtiden.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Eg deler statsråden sin entusiasme for fellesskulen og synest det er gode signal om at statsråden òg ønskjer ein brei debatt om innhaldet i skulen, og då kjem me jo ikkje utanom lærarplanane. Dei læreplanane me har i dag, er i stor grad baserte på OECD sine kompetansebaserte læreplanar og legg lite vekt på å definera eit felles, demokratisk, nasjonalt bestemt innhald i planane. Det gjer det òg vanskelegare for lærarane – og det har eg sjølv opplevd som lærar – å planleggja progresjonen i innhaldet, fordi ein ikkje veit i særleg grad kva elevane har lært tidlegare, og ein kan oppleva at ein drøvtygg på det same innhaldet år etter år. Me ser jo at kunnskapsnivået dessverre går nedover i skulen, og eg mistenkjer at dette er ein del av problemet. Så er det riktig oppfatta at statsråden opnar for å gå vekk frå desse kompetansebaserte læreplanane, som òg andre land har gjort?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg mener at denne evalueringen som foregår nå, er veldig viktig, og jeg er veldig glad for at jeg opplever at det er en bred debatt om dette blant folk som jobber i sektoren, og jeg er lydhør overfor det. Samtidig er det viktig for meg å understreke at det er viktig at vi som myndigheter også gir nødvendig støtte- og veiledningsmateriell til å iverksette fagfornyelsen. Jeg mener også at det er viktig at vi ser på helheten i læreplanene og leser kompetansemålene i lys av det som står om fagets relevans og verdier i de ulike læreplanene, og at vi ikke leser det stykkevis og delt. I læreplanen i samfunnsfag, f.eks., står det at elevene skal kunne «gjøre rede for årsaker til og konsekvenser av sentrale historiske og nåtidige konflikter og reflektere over om endringer av noen forutsetninger kunne ha hindret konfliktene». Og det mener jeg er et godt utgangspunkt videre.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Eg vil over til ei anna side av desse kompetansebaserte læreplanane, for samtidig som me fekk dei, fekk me òg ei meir rigid mål- og resultatstyring av skulen, som heng tett saman med den måten å styra skulen på gjennom læreplanane. Ein fekk samtidig med dei nye læreplanane i det såkalla Kunnskapsløftet ei stor og omfattande styringsreform som inneber meir detaljstyring og byråkratisk styring og kontroll av skulen, og meir umyndiggjering av lærarane. Dette er i stor grad utforma av OECD, med PISA-undersøkinga som ein sentral del. PISA har lenge fått lov til å vera ein slags fasit på korleis det står til med kvaliteten i skulen. Det veit me jo at PISA ikkje har. Vil statsråden sikra ei betre nasjonal utforming av norsk skule ved å ta OECD sine PISA-undersøkingar ut av det nye nasjonale kvalitetsutviklingssystemet?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Det har nylig vært levert et arbeid knyttet til dette, og der er man ganske tydelig på at man bør beholde de ulike internasjonale undersøkelsene man er med i, og at det er med på å danne et større bilde av innholdet og status i norsk skole, f.eks. PISA-undersøkelsen, den internasjonale leseundersøkelsen, PIRLS, og TIMSS-undersøkelsen. Det er veldig viktig at man ikke ser på dem stykkevis, men som helhetlige statusoppdateringer.

Når det gjelder de nasjonale prøvene, ser vi at de ikke har tjent formålet. De har ikke vært gode nok verken på tilbakemelding til læreren eller på riktig informasjon til styringsmyndighetene. Derfor har vi vært tydelige nå på at det først og fremst skal være ett formål de prøvene skal tjene, og det er nettopp å gi tilbakemelding til læreren.

Spørsmål 15

Une Bastholm (MDG) []: «Den 18. november rapporterte NRK om forskerne som skulle kartlegge miljøgifter i Oslofjorden, og som nesten ikke fikk gjennomført undersøkelsen fordi det er så lite fisk. Som statsråden vet, er situasjonen alvorlig for hele økosystemet. I fjor viste en statusrapport at dagens handlingsplan er utilstrekkelig. En bred gruppe forskere har lenge bedt om nullfiskeområder, inkludert stans i bunntråling, og det samme har Miljødirektoratet.

Hvor lite fisk må det være i fjorden før statsråden gir fiskebestandene bedre beskyttelse?»

Statsråd Marianne Sivertsen Næss []: Det er et stort engasjement for å bedre tilstanden i Oslofjorden, og det gjøres en innsats på tvers av sektorer for å styrke økosystemet i fjorden. Fiskerisektoren gjør også sin del av arbeidet. Det er allerede innført strenge tiltak på fiskerisiden. Tiltak som ble innført i 2019, innebærer et forbud mot alt fiske i definerte gytefelt for torsk fra og med 1. januar til og med 30. april og et helårig forbud mot torskefiske fra fylkesgrensen mellom Agder og Vestfold/Telemark til grensen mot Sverige. Det er altså allerede i dag forbudt å fiske torsk i Oslofjorden innenfor grunnlinjen fra og med Vestfold/Telemark og til grensen mot Sverige. Forbudet gjelder hele året. Det stilles også strengere krav til yrkesfiske i Oslofjorden enn ellers i Skagerrak for å sørge for bedre seleksjon og mindre bifangst av torsk og annen bunnfisk.

Oslofjorden er sterkt miljøpåvirket. Oksygennivået er i flere områder av fjorden svært lavt, og fjorden forurenses av både utslipp fra avløp og avrenning fra jordbruk. Oppvekstområder for fisk, som tareskog og ålegressenger, er betydelig redusert. Den negative utviklingen i fjorden forsterkes antagelig av klimaendringer og ekstremvær. Det er ingen tvil om at det er behov for sterke tiltak i Oslofjorden på tvers av sektorer. Dette arbeidet er i gang på mange områder, men det vil ta tid før nødvendige tiltak er gjennomført og man oppnår effekter i form av bedring i miljøtilstanden i fjorden.

Innen fiskeri kan det innføres tiltak raskt, og det er kanskje derfor et særlig stort press på tiltak i fiskerisektoren. Flere fiskebestander vil ikke trives i Oslofjorden så lenge den er i dårlig miljøtilstand, og ytterligere fiskeritiltak alene vil derfor ikke nødvendigvis bringe fiskebestander tilbake til tidligere nivåer.

Jeg er opptatt av at fiskerisektoren skal gjøre sin del av arbeidet for fjorden. Derfor bestilte klima- og miljøministeren og jeg tidligere i år råd om ytterligere fiskeritiltak fra Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet. Rådene er nå til vurdering i departementene og vil sendes på høring når vurderingen er klar. Effekten av fiskeritiltakene vil avhenge av at det også gjennomføres kraftfulle tiltak i de andre sentrale sektorene. Å bedre tilstanden til økosystemet og fiskebestandene i Oslofjorden er et arbeid som vil ta tid.

Une Bastholm (MDG) []: Takk for det.

Jeg vil gjenta at de tiltakene som ble ramset opp, bl.a. restriksjoner på fiske fra 2019, er det nettopp dokumentert at ikke er nok. Tilstanden i fjorden er dramatisk. Livet i fjorden er i ferd med å forsvinne. Da blir jeg nervøs av at fiskeriministeren og miljøministeren, medlemmer av regjeringen, sitter og peker på hverandre, for sannheten er at man må gjøre alle tiltakene samtidig. Gjør man dem nå, i en fase, vil naturen komme tilbake, og man trenger ikke å fortsette å gjøre de tiltakene.

Jeg tenker det er et minimum å forlange av en fiskeriminister at man sørger for at det i hvert fall er fisk igjen å fiske. Det er det ikke nå. Det er det som er tilstanden. Da håper jeg at man ser på nullfiskesoner, for ikke bare gjør det at man verner akkurat de artene, men forbudet mot bunntråling gjør også at bunnforholdene i de områdene blir bedre. Det bedrer tilstanden i nasjonalparkene i Hvaler og Færder, og det vil også bedre levekårene for sjøfugl, så det har mange andre ringvirkninger.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss []: Jeg kan starte med å betrygge representanten om at vi ikke peker på hverandre, men vi jobber i lag. Det er nettopp derfor vi ba om råd fra både Miljødirektoratet og Fiskeridirektoratet, som nå har levert et arbeid. Den bestillingen gikk som sagt tidligere i år. Det er nettopp fordi vi må ha mer kraftfulle tiltak på plass, også innenfor fiskeri.

Som det ble henvist til, er et av de forslagene som har kommet på bordet, tre nullfiskeområder i Oslofjorden. Det er tiltak som er veldig inngripende, særlig for dem som lever av og ved fjorden. Det påvirker både yrkesfiske og fritidsfiske. Når man har fått presentert en tiltakspakke med mange ulike tiltak, er det særlig viktig og helt naturlig at de som er såpass inngripende, blir vurdert skikkelig og skal ut på høring. Jeg har allerede fått veldig mange innspill fra flere som er opptatt av både å bedre miljøtilstanden og også finne den gode balansen mellom å ta vare på bl.a. det yrkesfisket som finner sted.

Une Bastholm (MDG) []: Aller mest dem som lever av å høste fra fjorden, trenger at man nå verner om livet i fjorden, for det er i ferd med å dø. Den bunntrålingen og det rekefisket må stoppe på et tidspunkt uansett, og da er det mye bedre at man gjør det regissert fra regjeringen, ved å gjøre flere tiltak samtidig.

Utfordringen her er at alle peker på hverandre. Om ikke regjeringen sitter og gjør det rundt sine møtebord, gjør samfunnet det. Man innfører tiltak på f.eks. fritidsbåter, som skal levere inn kloakk til mottak som ikke finnes, istedenfor å slippe det ut. Det er et bitte lite problem, mens man ikke tar tak i de virkelig store tingene.

Spørsmålet mitt er egentlig det samme: Hvor lite fisk må det være igjen i fjorden før man ser at man skjærer igjennom med de virkelig store tiltakene? Det er to ting som skiller seg ut. Det er nullfiskesoner, i tråd med anbefalingene fra Miljødirektoratet, som baserer seg på analysene fra Fiskeridirektoratet, og det er å gjøre noe med kloakken fra avløp langs fjorden, gjennom rensing av det og å hjelpe kommunene å finansiere det.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss []: Igjen kan jeg stille meg bak mye av beskrivelsen og det alvoret representanten nå viser til. Vi er også sterkt bekymret for og opptatt av å få på plass kraftfulle tiltak. Det vil jeg veldig tydelig kommunisere. Nettopp derfor har vi nå bestilt råd om hva den type tiltak kan være, særlig innenfor mine områder.

Det er klima- og miljøministeren som har det overordnede ansvaret for forbedring og tiltak rundt Oslofjorden som sådan, men vi kommer nå sammen til å sende på høring de tiltakene som berører både fisk innenfor mine områder og også anadrom fisk, som sorterer under klima- og miljøministeren.

Det skal ikke være noen tvil om at vi må kjøre en skikkelig prosess for å få vite hvordan man eventuelt også kan se på avbøtende tiltak der man velger å gå så langt at det har store konsekvenser for dem som bruker fjorden. Som sagt får jeg veldig mange tilbakemeldinger fra brukere og folk som bor rundt, som er opptatt av at vi må få fortgang i dette, og jeg vil bare fra mitt ståsted understreke at jeg også er veldig tydelig på det.

Presidenten []: Debatten i sak nr. 2 avslutta.