Nils T. Bjørke (Sp) [10:03:04] (ordførar for saka): Riksrevisjonen er det eldste og største av Stortingets fem eksterne organ. Sidan 1814 har det stått i Grunnlova at det høyrer Stortinget til å utnemna fem revisorar som skal sjå gjennom statsrekneskapane kvart år. Verksemda i Riksrevisjonen har heimel i Grunnlova § 75 k, under reglane om borgarretten og den lovgjevande makta.

Parlamentarisk kontroll er eit sentralt element i maktfordelingslæra, der statsmaktene gjensidig kontrollerer og korrigerer einannan. Som grunnlag for denne kontrollen gjennomfører Riksrevisjonen revisjon og rapporterer uavhengig til Stortinget om den utøvande makta si gjennomføring av Stortingets vedtak.

Framlegg om ny lov om Riksrevisjonen er eit stort lovarbeid. Sidan Riksrevisjonen er Stortingets eksterne organ som kontrollerer forvaltinga, kan ikkje regjeringa utarbeida framlegg til lova. I ei utgreiing til Stortingets presidentskap har Riksrevisjonsutvalet gjort eit omfattande grunnarbeid for lova. Utvalet si utgreiing har vore på høyring. Innspel har kome og vorte tilarbeidd i kontroll- og konstitusjonskomiteen. I praksis er innstillinga frå komiteen både lovframlegg og innstilling i same dokument.

Dette har vore eit arbeid utanom det vanlege for komiteen. Eg vil takka komiteen for svært godt samarbeid, komitérådane og Stortingets administrasjon, som har gjort ein særs stor innsats, og ikkje minst for god og omfattande fagleg hjelp frå rådgjevarane.

Dette er fyrste gong at lova om riksrevisjon er utarbeidd og heilt og fullt av Stortinget som oppdragsgjevar for Riksrevisjonens revisjon. Dagens lov og instruks vart vedteken for 20 år sidan, etter eit lovframlegg frå Riksrevisjonen. Den avløyste ei lov frå 1918 som var utarbeidd av regjeringa. Den nye lova fører i hovudsak vidare dei oppgåvene Riksrevisjonen har i dag. Eg meiner det er viktig for folkestyret at Stortinget sjølv har presisert kva omsyn som skal liggja til grunn for Riksrevisjonens oppgåver og rapportering til Stortinget.

I handsaminga av Harberg-utvalet sin rapport om Stortingets kontrollfunksjon stadfesta Stortinget grunnprinsippa for alle Stortingets eksterne organ: Dei er uavhengige i verksemda si og eit verkemiddel i Stortingets kontroll. Sjølvstende er ein føresetnad for at Riksrevisjonen skal vera ein objektiv og påliteleg kjelde til informasjon for heile nasjonalforsamlinga. Riksrevisjonen må vera sjølvstendig frå både partipolitikken og politikkutforminga.

Som verkemiddel i Stortingets kontroll er den grunnleggjande oppgåva til Riksrevisjonen å overvaka forvaltinga av fellesskapet sine ressursar på vegner av folkeforsamlinga. Som revisjons- og kontrollorgan for Stortinget skal Riksrevisjonen sjå til at statens midlar og verdiar vert forvalta på ein økonomisk forsvarleg måte og i samsvar med Stortingets vedtak og føresetnadar. Slik er Riksrevisjonen ein viktig premissleverandør for kontrollfunksjonen til Stortinget.

Komiteen legg vekt på at det er særleg når Riksrevisjonen vurderer forvaltinga, ut frå Stortingets vedtak og føresetnadar, at funksjonen som kontrollorgan for Stortinget kjem til uttrykk. I tillegg bidreg revisjonane til læring og utvikling i forvaltinga.

Riksrevisjonens ansvarsområde omfattar alle statens midlar og verdiar, alle delar av staten og alle rettssubjekt utanfor staten så langt det fylgjer av lova. Riksrevisjonen gjennomfører rekneskapsrevisjon, forvaltingsrevisjon og revisjon av eigarstyringa i staten. Nytt i denne lova er at revisjonane skal verta gjennomførte i samsvar med god statleg revisjonsskikk. Det tyder at Riksrevisjonen fylgjer faglege standardar for offentleg revisjon. Kvaliteten i arbeidet er grunnleggjande for tilliten til Riksrevisjonen. Tillit er avgjerande for eit stortingsorgan som ikkje har mynde til å ta bindande avgjersler, skal fungera effektivt.

Riksrevisjonen avgjer sjølv innhaldet i, omfanget av og forma på rapporteringa til Stortinget. Omfanget av rapporteringa må vera tilpassa Stortingets kapasitet til å behandla rapportane. Rapportane må vera relevante for Stortingets arbeid. I vurderinga av omfang og form på rapporteringa må Riksrevisjonen leggja vekt på at kvar einskild av Riksrevisjonens rapportar vert handsama av Stortinget i plenum som eiga sak.

Komiteen har i innstillinga peika på trongen til revisjonar på tvers av departementsområda, og at rapporteringa med fordel kunne ha vore utvida med fleire aktørar og ein breiare verkemiddelbruk. Eg vil særleg trekkja fram at lova har ei eiga føresegn om at språklova sitt krav om minst 25 pst. av både bokmål og nynorsk i allment tilgjengelege dokument gjeld for Riksrevisjonens rapportering til Stortinget.

Det er denne verksemda leiinga i Riksrevisjonen har ansvaret for. Framlegget til lov inneheld ei justering av leiinga i Riksrevisjonen, i tråd med den ordninga som allereie er vedteken for dei andre av Stortingets eksterne organ. Lovframlegget til komiteen har eit skarpare skilje mellom kollegiet og den daglege leiinga av Riksrevisjonen enn dagens ordning, der leiar av kollegiet samstundes er dagleg leiar av verksemda. Riksrevisjonens kollegium som grunnlovfesta organ under Stortinget, skal ha ansvar for revisjonsverksemda, den overordna styringa av Riksrevisjonen og sentrale administrative oppgåver. Ansvaret for den daglege leiinga av Riksrevisjonen ligg under øvste administrative tilsette, som får tittel revisjonsdirektør. Dette klargjer grensene mellom kollegiet og dagleg leiar sine ansvarsområde og styringslinjene i verksemda.

Slik er det ikkje tvil om at riksrevisorkollegiet etter Grunnlova har ansvaret for riksrevisjonsfunksjonen, og at kollegiet leiar Riksrevisjonen. Kollegiets ansvar for verksemda i Riksrevisjonen vert vareteke av riksrevisor på fulltid, på vegner av revisorkollegiet. Kollegiet tilset revisjonsdirektør i åremålsstilling.

Eg meiner det er viktig at hovudlinjene i den nye lova for Riksrevisjonen har støtte frå ein samla komité. På einskilde område har det vore usemje i komiteen. Eg vil kort gjera greie for nokre av desse.

I spørsmålet om Riksrevisjonens tilgang til informasjon var det utvalet sitt framlegg at Riksrevisjonen utan hinder av teieplikta kan krevja all informasjon i forvaltinga. Regjeringa peikte i høyringa på at Riksrevisjonens oppgåve er av ein slik art at det kan vera grunn til å lovfesta at Riksrevisjonens informasjonsrett ikkje skal omfatta regjeringsdokument og dokument direkte knytt til desse. Fleirtalet i komiteen har lagt vekt på grunnprinsippet frå Harberg-utvalet om at det er kontrolløren og ikkje den kontrollerte som etter oppdraget sitt må definera kva han treng innsyn i. Dette prinsippet gjeld for Riksrevisjonens tilgang til informasjon.

Oppgåva til Riksrevisjonen er å revidera regjeringas gjennomføring av vedtaka til Stortinget. Riksrevisjonen har etter oppdraget sitt ikkje trong for å sjå dei politiske vurderingane som ligg til grunn for regjeringas gjennomføring av vedtaka til Stortinget. Til grunn for lova i dag ligg ei semje mellom Riksrevisjonen og regjeringa om at regjeringsnotat, dagsordenar, protokoll og referat, utkast til regjeringsnotat og handnotat utarbeidd til statsrådar til sakene som står på dagsordenen i regjeringskonferansen, ikkje er omfatta av Riksrevisjonens tilgang til informasjon. Fleirtalet i komiteen fører vidare den semja ved å lovfesta at Riksrevisjonens informasjonsrett ikkje omfattar regjeringsdokument og dokument direkte knytt til desse. Omgrepet i lova om regjeringsdokument og dokument direkte knytt til desse er avgrensa til dei nemnde dokumenta som i dag i praksis ikkje er omfatta av Riksrevisjonens tilgang til informasjon.

Riksrevisjonen skal ikkje driva kontroll av regjeringas politiske vurderingar, men av gjennomføringa av vedtaka til Stortinget. Slik er det ingen tvil om at Riksrevisjonen etter oppdraget sitt må definera kva ein treng innsyn i. Regjeringa si gjennomføring av vedtaka til Stortinget må vera dokumenterte utanfor regjeringsdokument og dokument direkte knytt til desse.

Riksrevisjonen har ein internasjonal seksjon som driv bistand til andre land sine riksrevisjonar og koordinerer internasjonale revisjonsoppdrag. I tillegg har Noreg, ved Riksrevisjonen, hatt vertskap for INTOSAI Development Initiative, IDI, sidan 2001. Dette er ei stifting som er ein integrert del av det internasjonale samarbeidsorganet for riksrevisjonar, INTOSAI. Stiftinga er skilt både juridisk og økonomisk frå Riksrevisjonen.

INTOSAI har ikkje finansieringsansvar for drifta. Sidan 2015 har driftstilskotet til stiftinga IDI vore løyva som øyremerkt tilskot frå Stortinget til Riksrevisjonen for drift av sekretariatet. Det er ikkje definert sluttdato for det norske vertskapet for IDI, sjølv om det vart antyda eit 10–15-årsperspektiv ved den norske overtakinga. Utvalet meinte det må verta vurdert om det er føremålstenleg at eit medlemsland i INTOSAI varetek vertskapet for ein organisasjon under INTOSAI i så lang tid, samstundes som Riksrevisjonen driv bistand som ein del av verksemda. Fleirtalet i komiteen er samd med utvalet og legg fram eit framlegg om å be presidentskapet setja ned eit utval som skal sjå på finansiering og organisering av Riksrevisjonens deltaking i internasjonal bistandsverksemd.

Det er òg mindretalsmerknadar i innstillinga om representasjon for dei tilsette i kollegiet og ved handtering av administrative saker, oppnemningstid for medlemmar i kollegiet og om det skal verta oppretta ei klagenemnd for avgjersler om innsyn i Riksrevisjonen. Eg legg til grunn at mindretalet grunngjev sine eigne standpunkt i desse sakene.

Det er elles ein samla komité som i lovframlegget tydeleggjer Riksrevisjonens rolle og oppgåve i balansen mellom statsmaktene. Slik stadfestar Stortinget oppgåva til den sjølvstendige riksrevisjonen i eit fungerande demokrati, i ei tid der maktfordelinga er under press i stadig fleire delar av verda.

Kari Henriksen (A) [10:14:25]: Først vil jeg også rette en stor takk til saksordfører, hans rådgiver, komiterådene og Stortingets lovsekretariat for den formidable jobben som er gjort for å få denne saken i havn.

Det er 20 år siden Riksrevisjonen fikk ny lov og instruks for sin virksomhet. Den reviderte, som vi behandler her i dag, bygger på rapporten som ble avgitt til Stortinget i 2023 av utvalget som ble satt ned av Stortingets presidentskap i 2021.

Saksordfører har gitt en grundig innføring i innstillingen. Likevel vil jeg peke på et par ting som Arbeiderpartiet mener er vesentlig:

Riksrevisjonen er Stortingets revisjons- og kontrollorgan og bidrar til den demokratiske kontrollen med at statens ressurser forvaltes forsvarlig og effektivt og på en økonomisk forsvarlig måte i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.

Riksrevisjonens ansvarsområde omfatter alle statens midler og verdier, alle deler av staten og alle rettssubjekter utenfor staten. Unntaket er Norges Bank, som Stortinget i behandlingen av sentralbankloven vedtok at blir kontrollert av Norges Banks representantskap.

Riksrevisjonens betydning i samfunnet er med andre ord avgjørende i et velorganisert demokratisk samfunn.

For å kunne gjøre jobben på en god måte må Riksrevisjonen ha tilgang til informasjon. Det er nødvendig for å føre kontroll med at bevilgningsvedtak blir disponert slik de skal, at ressursene blir utnyttet effektivt og mål blir nådd, at økonomiforvaltningen er nøktern og forsvarlig, og at det er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger.

I utvalgets forslag til lov har Riksrevisjonen tilgang til all informasjon i regjering og forvaltning. Det er i tråd med Harberg-utvalgets prinsipp om at det er kontrolløren og ikke den kontrollerte som definerer hva de trenger innsyn i. Det siste er noe vi også slutter oss til, slik saksordfører også redegjorde for.

Det er likevel noen begrensninger i innsynet: politikken. Riksrevisjonen skal ikke kontrollere politiske vurderinger – det er det velgerne som gjør.

Også slik loven er i dag, ligger en uttalt oppfatning hos både Riksrevisjonen og regjeringa om at innsynsretten ikke omfatter regjeringsnotater, dagsordener, protokoller, referater, utkast til regjeringsnotater og håndnotater utarbeidet til statsrådene til saker som står på dagsordenen. Dette ble støttet av flertallet i komiteen ved behandlingen av loven.

Derfor har flertallet i komiteen stilt seg bak et forslag til ny lov om at gjeldende enighet lovfestes i form av et unntak fra innsynsretten for regjeringsdokumenter og dokumenter tilknyttet disse. Riksrevisjonen skal ikke føre noen form for politisk kontroll av forvaltningen. Og unntaket i loven omfatter, som sagt, kun dokumentene som er nevnt.

Forvaltningen kan derfor ikke avgrense Riksrevisjonens tilgang til faglige vurderinger i andre dokumenter som ligger til grunn for politiske beslutninger i regjeringskonferansen.

Sivilombudet kan få innsyn. Og hva er forskjellen? Jo, Sivilombudet og Riksrevisjonen har fått to ulike oppdrag fra Stortinget. Etter sivilombudsloven skal Sivilombudet føre kontroll med den offentlige forvaltningen og alle i dens tjeneste for å hindre at det øves urett mot den enkelte, og for å bidra til at forvaltningen respekterer og sikrer menneskerettighetene. Riksrevisjonens oppdrag fra Stortinget er å gjennomføre revisjon av regjeringas gjennomføring av Stortingets vedtak.

Det er således forskjell på Sivilombudets oppgave med å hindre urett mot den enkelte og Riksrevisjonens revisjonsvirksomhet. Disse gir ulikheter i reguleringa av grunnprinsippet for innsyn.

Til slutt noen ord om de ansatte i Riksrevisjonen. Arbeiderpartiet har først og fremst vært opptatt av de ansattes representasjonsrett. Gjennom det nye lovforslaget blir dette nå ivaretatt på en god måte.

De ansatte skal være representert i alle ansettelser i Riksrevisjonen inkludert ansettelse av direktør. Sånn har det ikke vært før, og i vår dialog med de ansattes organisasjoner har vi forstått at dette har vært viktig, og det er bra dette kommer i orden.

Når det gjelder ansattes representasjon i styrende organer og fortrinnsrett, vil det være vanskelig rent konstitusjonelt fordi Stortinget utnevner kollegiet, og representasjon vil da kunne forrykke balansen. En fortrinnsrett vil kunne forplikte Riksrevisjonen til en ansettelsesprosess som vil innebære at Riksrevisjonen vil bli underlagt myndigheten til de organer de er satt til å kontrollere. Det er viktig å beholde Riksrevisjonens integritet.

Svein Harberg (H) [10:19:31]: Det er et stort og grundig arbeid som ligger til grunn for det forslaget til oppdatert lov for Riksrevisjonen som vi har til behandling i dag. Først grundige runder i riksrevisjonsutvalget og deretter svært grundig behandling i komiteen. Jeg vil takke saksordfører for stor innsats og godt samarbeid og for en god oppsummering i sitt innlegg.

Som en av dem som også ble valgt til å være med i riksrevisjonsutvalget, må jeg si at det har vært en spennende og lærerik prosess, spesielt av to grunner:

For det første fordi et viktig grunnlag for det videre arbeidet med å fornye loven for Riksrevisjonen ble lagt gjennom evaluering av Riksrevisjonens arbeid. Dette ble gjort både gjennom å få tilbakemelding fra stortingsrepresentanter om deres opplevelse av Riksrevisjonen, og ikke minst gjennom å se på Riksrevisjonens indre liv, dvs. organisatoriske rutiner, faglige metoder og måloppnåelse. Det var en nyttig gjennomgang for utvalget, men også for Riksrevisjonen som fikk avklart at det var forbedringspotensial på flere punkter. Dette understreker vel bare at evaluering, eller revisjon, akkurat det som Riksrevisjonen driver med, er nyttig og til god hjelp.

For det andre var det svært nyttig å bli utfordret av de eksterne medlemmene i utvalget – med forskjellig fagbakgrunn – på Stortingets forhold til Riksrevisjonen og dens autonome plass i kontrollen med forvaltningen. Riksrevisjonens autonomi har vært sentral i utvalgets arbeid og i komiteens oppfølging. Gjennom det legger vi til rette for fortsatt stor tillit til det arbeidet Riksrevisjonen gjør. Det er særdeles viktig at dialogen mellom Riksrevisjonen og Stortinget gjennomføres på en slik måte at det ikke sås tvil om dette. Den siste tiden har gjort det nødvendig for meg å understreke det.

Gjennom vedtaket får vi en oppdatert lov for Riksrevisjonens arbeid, og vi samordner den organisatoriske oppbyggingen av Stortingets eksterne organer. Det er mange ting som dukker opp i et slikt arbeid som det kan være ønskelig å skrive inn i loven, men det har vært viktig for oss i Høyre å lage en lov som gir Riksrevisjonen gode rammer for deres arbeid, rammer som også gir Riksrevisjonen selv fleksibilitet og muligheter for utvikling og innovasjon.

Riksrevisjonen skal selv velge tema for sine rapporter og hva de skal omfatte. Komiteen understreker i innstillingen hvor viktig det er at Riksrevisjonens rapporter gir et godt grunnlag for Stortingets kontrollvirksomhet. I noen sammenhenger har Stortinget behov for å se utfordringer på tvers av de ulike departementsområdene, og jeg tillater meg å si at det kanskje kunne være tilfelle oftere. I andre sammenhenger har Stortinget behov for å få rask innsikt i et forhold som er aktuelt å kontrollere. Jeg er trygg på at hele komiteen ser det som viktig at Riksrevisjonen i større grad fanger opp tidsaktuelle tema som ut fra risiko og vesentlighet bør revideres, og legger til rette for at revisjonen gjennomføres og rapporteres til Stortinget så raskt det forsvarlig lar seg gjøre. Mindre tid mellom funn og rapportframleggelse vil være til stor nytte for komiteens arbeid.

Komiteen har i innstillingen også uttrykt klare forventninger til Riksrevisjonens virksomhetsstyring. Dette betyr at Riksrevisjonen løpende må vurdere sin ressursbruk. Også for de alminnelige forvaltningsrevisjonene bør målet være at de kan gjennomføres raskere.

Riksrevisjonen, som en av de fem eksterne ressursene Stortinget har i sitt arbeid, fortjener honnør for sitt omfattende og viktige arbeid. Stortinget får kontinuerlig gode rapporter til behandling – rapporter som gir god informasjon til oss, men som også er til god hjelp for forvaltningen i dens oppfølging av stortingets vedtak og forutsetninger.

Carl I. Hagen (FrP) [10:24:08]: Som tidligere talere har sagt: Den saken vi behandler i dag, har sin bakgrunn i et omfattende arbeid – en grundig gjennomgang av det meget viktige arbeidet Riksrevisjonen gjennomfører etter sine egne vurderinger og sine egne uavhengige beslutninger. Jeg er helt enig med representanten Harberg i det han sa om viktigheten av at også Riksrevisjonen forsøker å ta opp saker som er tidsaktuelle, og at det kan gjøres på en rask måte, men selvsagt innenfor forsvarlighetens rammer.

Det som vel er det mest epokegjørende i forslaget vi i dag behandler, om ny lov om Riksrevisjonen, er at en ordning der lederen av kollegiet også er daglig leder av Riksrevisjonen, som var gjeldende fra 1814, blir endret. Nå blir lederen av kollegiet først og fremst leder av kollegiet og har ikke den samme innstillende myndighet overfor kollegiet som tidligere. Det er nå overført til en revisjonsdirektør. Det blir spennende, og vi vil ikke vite hvordan dette utvikler seg før det har vært gjenstand for virksomhet i en viss tid.

Det blir selvsagt en utfordring hvis det blir som flertallet ønsker, nemlig at lederen av kollegiet skal være det på heltid, mens de øvrige skal ha 20 pst. stilling. Så vil det være viktig at samarbeidet mellom leder av kollegiet og revisjonsdirektøren blir best mulig, men det blir revisjonsdirektøren som fatter innstillinger og gir anbefalinger til kollegiet. Det er kollegiet, først og fremst i møter, som vil være den avgjørende faktor og treffe beslutningene. Dette blir nytt, og det blir spennende.

Her kan det også kanskje være en fordel om noen med erfaring kan gjennomføre dette i begynnelsen. Jeg vil i hvert fall understreke at det er fullt naturlig dersom kollegiet finner ut at når de skal ansette en revisjonsdirektør, ansetter de den som er revisjonsråd nå. Det vil være opp til kollegiet, og kollegiet fatter den beslutningen på helt fritt grunnlag. Det blir spennende å følge med i tiden fremover. Vi vet jo at Riksrevisjonen etter hvert er blitt en stor organisasjon, og da er det ulike oppfatninger. Når Riksrevisjonen er blitt ganske omfattende, tror jeg det også er viktig. Det er slik i vårt samfunn at staten, statsapparatet, den totale forvaltning, får stadig mer innflytelse, og får mer makt, for å si det slik. Da er kontrollen av maktutøvelsen av meget stor betydning.

Riksrevisjonens betydning kommer til å vokse i tiden fremover. Etter hvert som også de offentlige budsjetter vokser, vil det være veldig påpasselig, og jeg håper at Riksrevisjonen er seg dette ansvaret bevisst og hele tiden passer på å gi gjennomførende revisjoner og gode rapporter til Stortinget.

Som medlem av Riksrevisjonsutvalget, og også utvalg rundt årtusenskiftet, har det vært interessant å følge dette fra mange forskjellige posisjoner. Det var en gang jeg håpet å kunne bli medlem av kollegiet selv, men etter hvert ble det påstått at jeg var inhabil som vararepresentant, og det er nå nedfelt i den nye loven at representanter og vararepresentanter ikke er valgbare som medlemmer av kollegiet. Da finner jeg det på sin plass å minne om at når denne loven trer i kraft 1. oktober 2025, er jeg ikke lenger inhabil, og jeg kan da være kandidat til å komme inn i kollegiet. (Munterhet i salen.)

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Audun Lysbakken (SV) [10:29:25]: Det er et viktig arbeid vi skal avslutte i dag, som vi håper vil styrke Riksrevisjonen og dens arbeid.

Jeg skal takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid – og så blir dette naturlig nok et innlegg som handler om de tingene vi er uenige om, til tross for at vi er enige om mye.

Utvalget foreslo at Riksrevisjonens rett til informasjon også skulle omfatte regjeringsnotater og lignende dokumenter. Det ville være i tråd med den gjenopprettingen av retten til innsyn som tidligere er gjennomført for Sivilombudet. Mindretallet i komiteen mener at det ville være gode grunner til å gjøre det også i Riksrevisjonens tilfelle, selvfølgelig med den understrekingen at Riksrevisjonen bare skal be om denne typen dokumenter når det er nødvendig. Men når det er nødvendig, bør også den muligheten være der, for at Stortinget skal kunne være trygg på at Stortinget faktisk får saken opplyst så grundig som mulig. Det bør rett og slett være det samme prinsippet for Riksrevisjonens tilgang som for Sivilombudets tilgang.

Et annet uenighetspunkt gjelder de ansatte i Riksrevisjonens rettigheter. Jeg registrerer at det er betydelig skuffelse i fagforeningene i Riksrevisjonen. De ansatte har reagert sterkt på at de ikke får flertallet med seg i to spørsmål som er viktige for dem som jobber i Riksrevisjonen. Det gjelder de ansattes representasjon, og det gjelder spørsmålet om fortrinnsrett for de ansatte. Vi mener det er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv at de ansatte skal være representert når ledelsen behandler spørsmål som angår dem. Vi kan ikke se at det er tungtveiende konstitusjonelle grunner som skulle hindre at det også gjelder når Riksrevisjonens kollegium behandler administrative spørsmål, og synes det er vanskelig å forstå at regjeringspartiene, og ikke minst Arbeiderpartiet, ikke lytter til LO og fagbevegelsen i dette spørsmålet. Det er en rett som er vanlig i norsk arbeidsliv, og som selvfølgelig er begrenset til de sakene hvor dette er relevant. Av den grunn kan vi ikke se at det konstitusjonelle argumentet imot holder mål. Vi foreslår både at de ansatte skal få velge sine representanter, og at fortrinnsretten ved ansettelse i staten skal gjelde Riksrevisjonens ansatte. I praksis er det Stortinget nå sier, at de skal ha et svakere oppsigelsesvern enn andre statlig ansatte, og jeg skjønner at fagforeningene reagerer på det.

Også Riksrevisjonen har makt, og derfor er innsynsspørsmålene viktige for mindretallet i komiteen, slik de også har vært for utvalget. Flertallet i komiteen har sendt spørsmålet om klagebehandling videre til en ny prosess og en ny runde senere. Vi mener det ikke er nødvendig. Vi mener det er mulig for Stortinget nå å følge opp utvalgets forslag om at det opprettes en klagenemnd oppnevnt av Stortinget som kan behandle klager på innsyn. Vi mener det er best for Riksrevisjonen, best for tilliten til institusjonen, at de klagene ikke skal behandles av kollegiet selv.

Så det internasjonale til slutt: Det er foreslått å sette ned et utvalg som skal gå gjennom både Riksrevisjonens bistandsinnsats og spørsmålet om lokaliseringen av IDIs sekretariat. Vi mener veldig klart at dette er feil tiltak til feil tid. Riksrevisjonen har selv i høringsrunden pekt på at det er veldig vanskelig å se for seg at det skal finnes et realistisk alternativ for lokalisering av IDI akkurat nå. Jeg mener også det er verdt å tenke over hvilket signal Stortinget sender gjennom å ta opp den diskusjonen nå. Nå er altså demokratiet under voldsomt press i land etter land, og nettopp denne typen institusjon, nettopp denne typen bistand som vi her snakker om, er ekstra aktuell i den situasjonen. Da burde vi ikke sette ned et utvalg som vil sende et signal om at dette nå er oppe til vurdering, og at det blir satt spørsmålstegn ved av Stortinget.

Med det tar jeg opp de øvrige mindretallsforslagene.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [10:38:24]: Da denne representanten i 2022 leverte sin bacheloroppgave i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, var temaet nettopp Harberg-utvalgets utredning om Stortingets kontrollfunksjon. Det er med andre ord litt ekstra stas å få lov til å diskutere en av oppfølgingene til dette arbeidet, nemlig utredningen om Riksrevisjonens virksomhet. Jeg vet ikke hvor mange som synes det er like stas å få diskutere forhold ved Stortingets kontrollvirksomhet – det er kanskje et tema for litt spesielt interesserte. Men det bør være noe vi synes er viktig, for folkestyret er noe som angår oss alle.

At det til syvende og sist skal være Stortinget som er det høyeste organet i dette landet, som regjeringen følger opp vedtakene til, er avgjørende for å sikre demokratiet vårt. Derfor trenger vi god kontrollvirksomhet og tydelige rammer for arbeidet til vårt viktigste kontrollorgan, nemlig Riksrevisjonen.

I dette innlegget skal jeg likevel ikke gå inn på alle forhold ved Riksrevisjonens arbeid, men jeg skal konsentrere meg om diskusjonen knyttet til det norske vertskapet for IDI. Flertallet viser til at utvalget oppfatter det norske vertskapet og finansieringen av IDI som et politisk spørsmål. Ved den norske overtakelsen av IDI var det antydet et perspektiv på 10 til 15 år. Vi er enig med utvalget i at det må bli vurdert om det er formålstjenlig at et medlemsland i INTOSAI ivaretar vertskapet for en organisasjon under INTOSAI i så lang tid, og at Riksrevisjonen i tillegg til å være vertskap for IDI skal drive bistand som en del av virksomheten.

Det er et overordnet hensyn at den årlige løyvingen til Riksrevisjonen sikrer gjennomføring av Riksrevisjonens selvstendige oppgaver etter loven. I tråd med dette ber flertallet Stortingets presidentskap om å sette ned et utvalg for å gjøre en vurdering av finansiering og organisering av Riksrevisjonens deltakelse i internasjonal bistandsvirksomhet, inkludert sekretariatsfunksjonen vi i dag innehar.

En slik utredning behøver ikke å være et hastearbeid. Det er noe som kan foregå på sikt. Det er ikke en skepsis til det arbeidet som er gjort, men å forsikre oss om at det arbeidet som Riksrevisjonen tross alt skal gjøre, også har tid og prioritet. Vi tenker samtidig at det er en gjennomgang som en riksrevisor bør sette pris på at gjøres, for å sikre at arbeidet er i tråd med Riksrevisjonens hovedoppgaver, og at det foregår på en ryddig måte etter klare prinsipper.

Svein Harberg (H) [10:41:13]: Jeg følte trang for å kommentere at det vises til Harberg-utvalget en rekke ganger. Jeg har lagt merke til at en setning i Harberg-utvalgets rapport refereres ganske ofte, nemlig dette med at det er kontrolløren og ikke den kontrollerte som skal bestemme hva en trenger å ha innsyn i. Det står ikke alene. I Harberg-utvalget sto det i en sammenheng, og det må selvfølgelig ses opp mot oppdrag og behov. En må passe seg for ikke å bruke den setningen helt ut av det blå.

Så en kommentar til det internasjonale arbeidet. Jeg må innrømme at jeg er ganske overrasket over både henvendelser vi har fått, og noen av kommentarene her i salen. Så vidt jeg har sett – og jeg har som sagt vært med i Riksrevisjonsutvalget og i komiteens arbeid – er det ingen som har foreslått at en skal slutte med det internasjonale arbeidet. Det er ingen som har foreslått at en skal drive mindre med det, men det er foreslått at en skal se på hvordan det er organisert og finansiert. Det som har vært diskusjonen, i hvert fall i utvalget, var om det skal ses opp mot det øvrige bistandsarbeidet Stortinget driver med, både hvilke land en skal være i, og hvordan det skal finansieres.

Det er selvfølgelig et tema, som også representanten Viljugrein var innom, om det er naturlig og riktig at det er ett land som i så lang tid har vertskapet, eller om det kanskje vil være viktig for et slikt arbeid at også det gikk på rundgang. Jeg tror det arbeidet er så godt og så viktig at det helt utmerket består en evaluering, så denne skepsisen og behovet for forhåndskonklusjoner synes jeg er underlig.

Så legger jeg merke til at det er noen som lanserer en søknadsliste til framtidige kollegier, og da er det jo flere av oss som er ledige fra høsten 2025! (Munterhet i salen.)

Carl I. Hagen (FrP) [10:43:43]: Representanten Harberg og jeg har et utmerket samarbeid i kontrollkomiteen, og det kunne være fristende å prøve å få videreført det litt senere også, når vi går ut av Stortinget. Vi får håpe våre respektive partier har hørt på eller fått beskjed om våre innlegg her i dag.

Jeg har også lyst til, selv om det ikke må bli en vane, å slutte meg til det som ble sagt av Harberg om det internasjonale samarbeidet. For å si det slik: Det er en av de delene av norsk bistand som selv jeg synes er fornuftig. Det å få kontroll i en del bistandsland med korrupsjon og med dårlig styresett er en av de mest fornuftige tingene vi kan drive med. Derfor er jeg helt overbevist om at man tåler den evalueringen som flertallet går inn for.

Så har jeg sett at det kanskje er litt uklarhet om § 2-2 i den nye loven og når den trer i kraft. Den skal tre i kraft 1. oktober, men skal da de sittende medlemmer av kollegiet kunne oppnevnes én gang eller to ganger? Når slår dette med å gjenoppnevnes én gang inn? Slår det inn for dem som har vært der tidligere, slik at de er forhindret fra å bli gjenoppnevnt, eller slår det inn fra 1. oktober 2025, slik at alle sittende medlemmer i kollegiet skal kunne gjenoppnevnes? Jeg mener det siste er fullt mulig, men det vil bli spennende å se, for det er det Stortinget som avgjør i forbindelse med sin oppnevning neste høst, etter stortingsvalget. Og det er et veldig viktig prinsipp.

Så er det dette med informasjon. Som flere har nevnt, er det den kontrollerte som ikke skal kunne kontrollere hva kontrolløren trenger av opplysninger. Den setningen, som nå også ble definert litt videre av Harberg, er jeg også helt enig i. Det skal veldig, veldig, veldig mye til for at både Sivilombudet og Riksrevisjonen skal kunne be om å få regjeringsnotater. Den terskelen skal være usedvanlig høy, men det kan hende at det skjer, og at det er behov for det. Derfor er vi med mindretallet, som vil ha det inn i loven at man skal kunne gjøre det. Det skal være en veldig høy terskel, og det skal ikke være noen innblanding i det vanlige politiske, men det er et viktig prinsipp. Jeg er blant dem som har referert til det veldig mange ganger opp igjennom årene, etter at en tidligere leder av kollegiet, riksrevisor Bjarne Mørk Eidem, laget det utsagnet for veldig, veldig mange år siden.

Audun Lysbakken (SV) [10:46:46]: Jeg har ikke tegnet meg for å lansere noe kandidatur til kollegiet, selv om det selvfølgelig kunne vært interessant å fortsette å jobbe med representantene Hagen og Harberg. Jeg tegnet meg for å kort følge opp diskusjonen om det internasjonale.

Jeg registrerer at det blir forsikret om at det ikke ligger noe ønske om store endringer her, men jeg tenker at det egentlig bare understreker vårt spørsmålstegn rundt hensiktsmessigheten ved det arbeidet, kanskje spesielt hvis det skal være sånn som representanten Viljugrein antydet, at dette er noe man kan bruke lang tid på. Jeg vil egentlig tenke tvert imot: hvis det skal gjøres noe, bør det i så fall skje ganske fort, for effekten av et sånt arbeid vil i hvert fall være at det skapes en viss usikkerhet rundt hva retningslinjene skal være framover. Det er det som er vårt poeng. Er det hensiktsmessig? Da må vi i hvert fall mene at det er god grunn til å tro at Stortinget vil ønske å gjøre endringer. For SVs del er det ganske enkelt sånn at når vi har gått igjennom både det utvalget har sagt, og det Riksrevisjonen sier selv, kan vi ikke se at det er det.

For det første er det gode prinsipielle grunner til å organisere bistandsarbeidet sånn som man gjør det nå. Det har ikke kommet fram noe som tyder på at det arbeidet Riksrevisjonen gjør, ikke er godt samkjørt med og i tråd med øvrige norske utenrikspolitiske posisjoner. Da tror vi at f.eks. en finansieringsmodell via Norad, med modeller knyttet til utlån av ansatte, som har vært antydet, vil være prinsipielt mer utfordrende enn dagens modell.

Vi er bekymret for at denne prosessen vil bli hengende en periode, knyttet til forutsigbarheten rundt lokaliseringen av IDI. Så kan man si: Burde ikke det gå på rundgang? Jo, det går det an å argumentere for, men det går også an å argumentere for at Norge er tjent med å ha sekretariatet. Fordi vi er i en internasjonal situasjon som den vi er, med tilbakegang for demokratiet, er det ekstra viktig at vi har det. Det er i hvert fall det jeg tenker. Det er derfor vi tenker at vi ikke trenger å sette ned dette utvalget nå og vil stemme imot det.

Jeg vil også understreke, som vi har skrevet i merknadene, at det ikke betyr at det ikke burde være bedre rapportering fra Riksrevisjonen knyttet til det internasjonale. Der tenker jeg at utvalget har påpekt noe som er helt relevant, men det går det altså an å gi et tydelig signal om at vi ønsker innskjerpet, uten å sette ned et eget utvalg.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:49:58]: Eg meiner at framlegget frå mindretalet om representasjon frå dei tilsette i kollegiet i Riksrevisjonen i administrative saker ikkje tek inn over seg rolla til kollegiet i Riksrevisjonen, som er eit grunnlovfesta organ under Stortinget. Stortinget utnemner etter Grunnlova fem revisorar som har ansvaret for at revisjonsverksemda er eit verkemiddel i Stortinget sin kontroll. Det må ikkje herska tvil om at dei fem revisorane samla utgjer leiinga i Riksrevisjonen. Dei har ansvaret for å rapportera til Stortinget, for styringa av verksemda og for at Riksrevisjonen ikkje utøver noka form for delegert konstitusjonell kompetanse for Stortinget.

Samstundes vert det gjennom endringar i riksrevisjonslova oppretta ei revisjonsdirektørstilling, som skal ha det daglege administrative ansvaret. Representasjon frå dei tilsette i kollegiet i Riksrevisjonen vil stå i motstrid til korleis ansvar og styringslinjer er etter lova. Ein ikkje kan samanlikna med t.d. ordninga i styret i Noregs Bank, for Riksrevisjonen er eit eksternt organ som skal vera uavhengig i forvaltninga av verksemda si. Det er grunngjevinga for at dei tilsette i Riksrevisjonen ikkje har fortrinnsrett ved tilsetting elles i staten.

Maktfordelingsprinsippet ligg til grunn for oppgåvene til Riksrevisjonen og alle administrative føresegner i lova. Å vera uavhengig òg når det gjeld forvaltninga, trur eg er veldig viktig – særleg sett utanfrå – slik at det ikkje kan verta sådd tvil om uavhengigheita til Riksrevisjonen. Når det samstundes vert tydeleg presisert at det er revisjonsdirektøren som har det administrative ansvaret, vil dei tilsette vera godt representerte når det gjeld vanleg regelverk, slik at deira interesser vert varetekne.

I diskusjonen her har stillinga som revisjonsdirektør så vidt vore nemnt. Då vil eg berre sitera kva som står i innstillinga.

«Stillingen som revisjonsdirektør lyses ut etter reglene i statsansatteloven. Revisjonsdirektøren ansettes av kollegiet etter innstilling fra et innstillingsråd.»

Me er òg tydelege på dette:

«Kravet om tilsetting i åremål vil gjelde når funksjonen som øverste administrative leder lyses ut når sittende revisjonsråd fratrer.»

Det er litt viktig at ein er tydeleg på at i og med at Riksrevisjonen i praksis overlèt ein god del arbeid til revisjonsråden, er det naturleg at han fortset så lenge han sit i stillinga, og at dette vil få verknad når stillinga skal lysast ut på nytt.

Grunde Almeland (V) [10:53:20] (komiteens leder): Jeg ønsker å starte med å takke kultur- og likestillingsministeren for årets redegjørelse. Det er en styrke at vi årlig kan ha en sånn generell debatt om tilstanden for mediepolitikken, med særlig oppmerksomhet på pressefriheten og ytringsfrihetens kår i den forbindelse. Og som jeg sa i fjor: Det er ingen selvfølge at Norge nok et år topper Reportere uten grensers globale pressefrihetsindeks. En fri presse krever en kontinuerlig innsats, også fra landets folkevalgte forsamling. Det er flere årsaker til at Norge scorer høyt, men jeg vil nevne noen av de områdene som jeg kanskje mener er viktigst, spesifikt i dag.

For å starte med ytringsfrihetens kår – og her kan jeg helhjertet stille meg bak statsrådens beskrivelse: Det er viktig å ha et aktivt forhold til hvordan vi også framover har en sunn ytringskultur, og jeg er enig med statsråden i at økende polarisering kan gjøre ytringsrommet trangere. Derfor er det behov for at flere av forslagene fra ytringskommisjonen tas videre, og jeg ser fram til den diskusjonen som vi da skal ha i forbindelse med den varslede strategien for en opplyst og åpen samtale.

En annen strategi som vi har blitt varslet om at kommer, og som vi har ventet lenge på, er strategien mot desinformasjon. Det er for Venstre og meg velkomment å se på hvordan vi kan styrke arbeidet mot desinformasjon. Samtidig er det viktig at det beste ikke blir det godes fiende, som det heter, men at vi gjør tiltak som bidrar til å ivareta den grunnleggende tilliten i samfunnet overfor både myndigheter og media. Da må vi ikke skape strukturer som skal kontrollere hva som er sant eller ikke. Myndigheter som tar på seg oppgaven med å fortelle hva sannheten er, vil miste troverdighet og tillit og bidra til nettopp det vi ønsker å motvirke, nemlig hat og ytterligere polarisering. Vi trenger politikk som setter folk i stand til selv å finne ut av hva som er desinformasjon og påvirkningskampanjer. Vi trenger å gi folk flere verktøy, ikke innføre statlig kontroll.

Hvor er disse verktøyene? Teknologien står for flere av utfordringene som vi må takle på dette feltet framover, men den står også for ganske mange av løsningene. Når det blir vanskeligere å skille mellom hva man ser på et bilde eller en video og bedømme hvorvidt det er ekte eller falskt, kan tilliten vakle. Heldigvis har vi også teknologi som kan gi folk nettopp et ekstra verktøy for å forstå hvor en video kommer fra. Norsk medieteknologibransje er i førersetet internasjonalt når det gjelder å få implementert denne teknologien i både norske og internasjonale medier og ulike plattformer. Derfor er det merkelig for meg at statsråden ikke kjenner sin besøkelsestid og gir Reynir-prosjektet den støtten det trenger, når vi går inn i et valgår hvor nettopp motstandskraften mot desinformasjon er det som blir satt på prøve.

Jeg merker meg at statsråden i sitt innlegg viser til hvor viktig god internasjonal regulering er i møte med store teknologikjemper og deres plattformer. Det er også positivt at statsråden fortsetter å invitere mediebransjen og tekplattformene til dialogmøter, og på den måten legger til rette for samarbeid. Venstre og jeg stiller oss også bak kravet om bransjenormrapportering, og deler forventningen om at Meta inkluderer tall for Norge i sin neste rapportering.

Noe av det viktigste en medieminister kan kjempe for når det gjelder at norske redaktørstyrte medier skal vinne fram i møte med teknologikjempene, er å få på plass regler som er klare for å bli tatt inn i norsk rett. Digital Services Act, DSA, er kanskje det beste eksempelet på akkurat dette. Her har mange gryteklar regulering, men vi venter fortsatt på at regjeringen skal levere noe til Stortinget. Jeg forventer at statsråden i dag også redegjør for status for gjennomføringen av DSA i norsk rett og forklarer hvorfor dette lar vente på seg.

Jeg kommer tilbake senere i debatten med en rekke andre områder, bl.a. når det gjelder hvordan vi skal gjøre hverdagen lettere for norske medier, samt de økonomiske rammevilkårene for norske medier. Jeg vil avslutningsvis i dette innlegget bare ta imot det jeg oppfatter som en invitasjon i redegjørelsen fra statsråden, nemlig oppmerksomheten vi framover bør ha på unge mediebrukere. Jeg er glad for at det ble adressert spesielt av statsråden i hennes innlegg, og jeg tolker det som en invitasjon til å tenke høyt om hvilke ordninger vi kan få på plass for nettopp å sikre at flere unge får tilgang til og leser nyheter fra dem som er best på nyheter, nemlig norske redaktørstyrte medier.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:58:39]: Jeg vil også starte med å takke statsråden for en god redegjørelse. Jeg hørte en offensiv statsråd med en lang liste med punkter over hvordan regjeringa følger opp de utfordringene mediene våre står i.

Det ble snakket om oppfølging av de fireårige styringssignalene, økningen som har vært i statsbudsjettet, og en ny nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale. Regjeringa har også varslet at en ønsker en aldersgrense for bruk av sosiale medier. En har varslet en stortingsmelding som kommer i 2025 som skal følge opp ekstremismekommisjonens anbefalinger, og en vil lage en strategi for å styrke motstandskraften for desinformasjon, noe som også kommer neste år.

Alt dette – altså kampen mot desinformasjon, vern om ytringsfriheten og en solid mediepolitikk – må vi innrømme er kompliserte spørsmål som også krever grundige politiske svar. Det er nettopp dette regjeringa har gitt og legger opp til i fortsettelsen.

Når det gjelder utviklingen i mediebransjen bare det siste året, er det svært interessant å se Mediebedriftenes Landsforenings årlige undersøkelse, som kom i dag. Der er det mye gode tall og ting å være stolt over, så det gjøres mye riktig i norske mediehus. Jeg tror til og med vi kan strekke oss til å si at vi gjør noe riktig i dette huset når det gjelder mediepolitikken.

Det er de redaktørstyrte mediene folk i Norge går til. Både de riksdekkende avisene og lokalavisene står sterkt, og NRK har en solid plass som vår rikskringkaster. Det mest positive, synes jeg, er å se at betalingsviljen også er der. Endringene i mediebransjen de siste årene har vært store, spesielt med tanke på inntektsstrømmene, og derfor er det imponerende at en har klart overgangen til digitale abonnementer så bra. Når hele 71 pst. av de over 18 år i Norge i 2024 sier at de har tilgang til et abonnement – en økning på nesten 10 pst. siden 2018 – er det gjort mye riktig.

Det gjøres altså mye bra. Det er det vår oppgave her på Stortinget å støtte opp om, men det er også en del utfordringer som det er vår oppgave å finne gode løsninger på, sammen med bransjen. Derfor er jeg glad for at statsråden så tydelig varsler at en er i gang med arbeidet med de nye fireårige styringssignalene. Blant annet har Medietilsynet fått i oppdrag å utrede status for og framtidig utvikling av økonomiske forutsetninger for redaktørstyrte medier i Norge.

I urolige tider, som dem vi har sett de siste årene, har de fireårige styringssignalene gitt ro, stabilitet og forutsigbarhet for bransjen. Jeg synes dette er verdt å minne om spesielt, for det er få bransjer som har den samme forutsigbarheten i statsbudsjettet og vet at det kommer økninger fra et år til et annet. Jeg mener at de fireårige styringssignalene har vært og er en suksess, og jeg vil sterkt advare mot dem som nå tar til orde for å gå vekk fra dette, både politikere og aktører i bransjen.

Jeg har stor forståelse for at en årlig ønsker seg mer penger og ekstraordinære økninger, og der har en både gode argumenter og et reelt behov. Likevel: Å avvikle den forutsigbarheten og redusere medietilskuddet til den årlige budsjettkampen mener jeg er uklokt og kortsiktig. En sier jo at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, og det er alltid mye som kan være fristende, men i denne saken mener jeg at en står på det gresset som er grønt og saftig. Bare som et eksempel: Overføringene til medieformål på statsbudsjettet har økt med 858 mill. kr siden 2022, altså i denne perioden for styringssignalene. Bare i år var det en økning på 300 mill. kr. Det er uklokt å ta dette for gitt.

Med de fireårige styringssignalene er det også anledning til å grundigere inn i en del problemstillinger en står overfor, og jeg nevner spesielt tiltak for unge mediebrukere. Også der viser Mediebedriftenes Landsforenings undersøkelse fra i dag gode tendenser. Unge finner nyhetene i sosiale medier, og det kan høres skummelt ut, men når tre av fire sier at de finner disse nyhetene hos de redaktørstyrte mediene på disse plattformene, er det bra. Det er noe å bygge videre på, og jeg er glad for at statsråden er så tydelig på at dette blir en prioritet i dette arbeidet, enten en skal se på eksisterende ordninger eller helt nye. Jeg er helt enig med statsråden i at en i hvert fall må gjøre noe, og jeg har følelsen av at en ikke har sett de beste forslagene for å møte dette ennå, og ser derfor veldig fram til dette arbeidet.

Dette er også den siste mediepolitiske debatten før stortingsvalget. Derfor er det på sin plass å se på hva de som nå står i opposisjon, mener om dette – om de skulle ta over. Derfor er jeg spent på og ser fram til dagens debatt og om det blir noe mer klarhet i hva opposisjonen mener, og hva som er deres løsninger for dette feltet.

Tage Pettersen (H) [11:03:43]: Ytringsfriheten har siden 1814 vært en grunnlovfestet rett i Norge. «Ytringsfridom skal det vere», heter det i Grunnloven.

Denne uken arrangerte Stortinget et seminar i anledning Fritt Ords 50-årsjubileum og for å markere at det er 25 år siden den første ytringsfrihetskommisjonen la fram sin rapport. Både Fritt Ord og slike merkedager er viktig å markere, for ytringsfriheten og organisasjonene som arbeider for den, er avgjørende for et velfungerende demokrati og et åpent samfunn.

Spesielt viktig er de redaktørstyrte mediene. Selv om ytringsfriheten står sterkt i Norge, kan vi ikke ta den for gitt. I ulike land ser vi en tendens til at medier underlegges statlig kontroll. Vi ser f.eks. at nettsider stenges, at regimekritiske journalister utsettes for svertekampanjer, og at journalister beskyldes for å være utenlandske agenter. Hvordan journalisters arbeidsforhold er i f.eks. den russiske staten for tiden, er et eksempel på dette.

Heldigvis har journalistiske ytringer og pressefriheten godt vern her hos oss. De er bl.a., som nevnt, beskyttet av Grunnloven § 100, men også av Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Selv om det ikke er noen partier i denne sal som tar til orde for å innskrenke ytringsfriheten, er ytringsfrihet det temaet flest unge menn har som sin hjertesak. Nesten halvparten av unge menn opplever at de ikke kan si det de mener, fordi det oppfattes som politisk ukorrekt, ifølge UNG-rapporten fra Opinion i 2023. Det er en utfordring vi alle må ta på alvor.

I en tid med økt polarisering og spredning av falske nyheter blir redaktørstyrte medier med høy tillit stadig viktigere. Jeg vet at mediebransjen ikke liker begrepet «falske nyheter», men det er likevel noe folk får opp i feeden sin så fort de går inn på det store nettet. Tilliten til politiske institusjoner og til redaktørstyrte medier er heldigvis fortsatt høy i Norge. Stortinget skårer 69 pst., norske medier 59 pst. og sosiale medier 10 pst., ifølge en rapport fra Respons Analyse. Noen vil sikkert påstå at dette er lave tall, men jeg vil mene at det viser at vi har en selvtenkende befolkning. At man er mediekritisk og kritisk til det vi gjør her på Stortinget, tror jeg er viktig og bra.

Det er ikke nok at staten ikke griper inn i pressens arbeid og frihet. Det offentlige skal også legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale gjennom gode rammevilkår for mediene. I vårt førsteutkast til nytt partiprogram foreslår vi bl.a. å styrke pressestøtten for lokalmedier, etablere ordninger for å tilgjengeliggjøre nyheter for flere grupper og prioritere midler til digitalisering og fond for undersøkende journalistikk og verifisering, og vi vil ikke minst beholde et offentlig finansiert, reklamefritt og allment tilgjengelig NRK og videreføre ordningen med tilskudd til en kommersiell allmennkringkaster. Høyre mener at de økonomiske mediepolitiske virkemidlene ikke minst skal innrettes på en plattformnøytral måte og understøtte innovasjon og utvikling i bransjen, og vi vil garantere at vi alltid vil motarbeide politiske og sosiale innskrenkninger av ytringsfriheten, bl.a. gjennom å etablere en digital hjelpeportal som kan samle og synliggjøre lovverkets grenser for ytringsfrihet.

I redegjørelsen på tirsdag sa statsråden følgende:

«Det europeiske arbeidet med å regulere plattformene har kommet langt. EU-forordningen om digitale tjenester blir et viktig verktøy for å håndtere skadelig innhold, samtidig som det tas hensyn til ytringsfriheten.»

Statsråden la til at regjeringen «jobber med å vurdere EU-reglene for gjennomføring i Norge». EU-forordningen om digitale tjenester, DSA, er allerede vedtatt i flere land, men her hos oss tar det fortsatt svært lang tid å få gjennomført reglene. Jeg undres på om dette er mangel på politisk vilje, eller om det er fordi ett parti i regjering synes det meste som kommer fra EU, i utgangspunktet kan være farlig. Uansett er det synd, for statsråden har helt rett i det hun sier, at det «blir et viktig verktøy for å håndtere skadelig innhold» – men det er åpenbart ikke viktig nok for regjeringen akkurat nå.

Avslutningsvis vil jeg gi statsråden honnør for å ha igangsatt et arbeid med en strategi for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. Jeg håper regjeringen lykkes i dette arbeidet. Jeg lover at vi fra Høyres side vil bidra positivt, for den viktigste medisinen mot nettopp desinformasjon er et sterkt mangfold med redaktørstyrte medier.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:08:24]: Aktiv mediepolitikk funker. Jeg vil takke medieministeren for en redegjørelse som ga et godt bilde av det og av situasjonen i mediebransjen i dag, med både utfordringer og muligheter, noe som også viser hennes og regjeringens stadig sterkere fokus på arbeidet mot desinformasjon og økningen av hat, hets og polarisering i samfunnet vårt, og arbeidet deres for å sette de redaktørstyrte mediene våre i stand til å utføre oppdraget sitt som en viktig del av demokratiet vårt.

Det synes jeg naturlig nok er bra, da jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg fra denne talerstolen har tatt opp hvor viktig jeg mener det er at vi politikere evner å styrke og bygge opp under de redaktørstyrte mediene våre i en tid hvor de opplever kostnadsvekst, annonsefall, konkurranse fra alternative medier som ikke forholder seg til presseetiske regler, og som bedriver desinformasjon, og konkurranse fra innholdsplattformer som okkuperer stadig mer tid samtidig som algoritmene deres bidrar til spredning av hat, hets og nyhetsstoff som ikke har redaktørstyrt, uavhengig og etterrettelig journalistikk som grunnlag.

Nå som da mener jeg at den aller beste måten vi demmer opp på for alt det som bygger ned tilliten til de seriøse, redaktørstyrte mediene og svekker økonomien deres, først og fremst er å styrke mediestøtten vår og konkret å legge til rette for at mediene skal ha råd og mulighet til å lage så mye god journalistikk at befolkningen opplever dem som relevante og viktige og fortsetter å velge dem.

Ikke minst er dette viktig rundt om i landet der lokalmediene våre er – en viktig kilde til ekte, god journalistikk, sånn at vi ikke opplever lokalavisens død, som mange andre land har opplevd, og som blir sett på som en sentral årsak til at tilliten til mediene har sunket i disse landene.

Derfor er jeg stolt av at Senterpartiet og jeg de siste årene har bidratt til at lokalradioene skal få fortsette lenger på FM, at lokalavisene stadig har fått styrkinger i mediestøtten, og at Senter for journalistikk kan utvikle seg og bidra til at lokalavisene våre lager god gravejournalistikk. Jeg er også stolt av at vi hegner hardt om allmennkringkasterne våre og produksjonsstøtten, til forskjell fra noen andre partier. Ikke minst er jeg stolt over at vi har sørget for nok penger til avisdistribusjon, slik at folk over hele landet vårt fortsatt får papiravisen sin. Det er viktig for dem, og det er også viktig for avisene. Fortsatt kommer altså i snitt 50 pst. av de samlede avisinntektene fra papir, og for lokalavisene er tallet faktisk helt oppe i 90 pst.

Både jeg og Senterpartiet mener vi må gjøre mer. Vi må sikre at vi fortsetter å toppe pressefrihetsindeksen, beholder det store mediemangfoldet vi er så heldige å ha, og verner alt vi kan om ytringsfriheten og en åpen og opplyst samtale. Da må vi i enda større grad enn nå regulere og holde de store internettplattformene ansvarlige, slik ministeren gjør i sine møter med dem, da de jo stikker av med veldig mye av annonseinntektene. De bruker innholdet i mediene våre til å skape trafikk for seg. De skraper også innholdet til språkmodellene sine, og de har algoritmer som er så sterke og effektfulle at de enkelt kan gjøre brukerne ganske avhengige og også bidra til å spre mye konspirasjonsteori og desinformasjon.

I går møtte vi i komiteen representanter fra hele mediebransjen vår, og jeg mener vi skal ta deres oppfordring på alvor om at vi i komiteen også bør invitere tekgigantene til oss for mer ansvarliggjøring. I tillegg må vi se bedre og nærmere på hvordan vi kan sikre lokalradioene våre mot den akutte krisen de står i. Vi må fortsette å støtte kompetansehevere som SUJO og Institutt for journalistikk, og så bør vi definitivt få på plass en egen og ny demokratistøtteordning i pressestøtten – til finansiering av gravejournalistikk, verifiseringsordninger og prosjekter mot desinformasjon og til opplæring i kildekritikk. Det vil styrke demokratiet vårt, og ordningen må også gi støtte til prosjekter rettet mot grupper som trenger å benytte redaktørstyrte medier mer, som de unge.

Det å sørge for at de unge ikke bare får nyhetene sine fra TikTok, blir en stor jobb framover. Derfor vil en ordning til prosjekter som kan støtte opp under dette, à la det de har gjort i Fædrelandsvennen, bli avgjørende. Demokratistøtteordningen er foreslått i det nye programmet til Senterpartiet. Der vil jeg nå også foreslå at vi gjør et annet viktig grep for å nå de unge, nemlig å fjerne momsen på nyhetsformidling via lyd og levende bilder og gjøre den plattformnøytral igjen. Slik momsregelverket er nå, vegrer lokalaviser og andre medier seg for å gjøre den nødvendige omstillingen mot video som må til for å nå de unge som så å si kun konsumerer nyheter på det viset via sosiale medier.

Vi i Norge er heldige som har stor ytringsfrihet, pressefrihet, fortsatt tillit til mediene og et stabilt demokrati. Men jeg vil i denne stund minne om at det må vi jobbe for å beholde. Derfor vil jeg avslutte med å sitere medieyndlingen Hans Rotmo, som nylig avgikk ved døden: «Det er itjnå som kjem tå seg sjølv.»

Silje Hjemdal (FrP) [11:13:46]: Jeg vil takke ministeren for redegjørelsen. Her var man innom veldig mange ulike tema hva angår ytringsfrihet og mediemangfold, og ikke minst pressefrihet.

Vi er veldig heldig som bor i et land som skårer høyt på ulike indekser, hva gjelder både ytringsfrihet og ikke minst pressefrihet. Det fikk komiteen også veldig mange tilbakespill på på vår tidligere komitétur i år, der pressefrihet faktisk var et veldig sentralt tema.

Likevel er det sånn at ytringsfriheten og pressefriheten er under press, kanskje spesielt i en del andre land, og det er noe man har sett over tid. Nå er det ikke så veldig lenge siden vi fikk en påminner om at det er fire år siden historielærer Samuel Paty ble halshugget for å ha vist Muhammed-karikaturer i en undervisning om ytringsfrihet i Frankrike.

Dette er et eksempel som minner oss på at ytringsfriheten er under press ute, men også til stadighet er til debatt i vårt eget land, der noen faktisk også ønsker en ny blasfemilovgivning. Det er også en påminner om at de som underviser barna våre, er nødt til å ha mulighet for å illustrere, vise og tørre å ta tøffe diskusjoner internt i klasserommene, for at vi skal verne om disse frihetene også i framtiden. Da synes jeg det er veldig illevarslende når man får signaler om at lærere faktisk vegrer seg for å diskutere en del av disse spørsmålene, noe bl.a. Abid Raja fra Venstre understreket nylig i en artikkel i forbindelse med denne fireårsdagen.

Ellers tenker jeg det er betenkelig når man tidligere i år leste på NRK at sju av ti stortingspolitikere har fått svekket tillit til mediene – ikke at jeg har gått veldig inn i tallene her, men det er et urovekkende signal som vi er nødt til å ta på alvor, selv om vi skårer høyt på ulike internasjonale indekser.

Ministeren var innom KI og «deep fakes». KI er jo et fantastisk verktøy som kan brukes til mye, som også mediene bruker mye nå, og som kan forenkle deres hverdag, men som på ingen som helst måte kan erstatte journalistene. Jeg ser en iver, ikke bare i Norge, men også ute etter å regulere mye av dette verktøyet – og med veldig gode intensjoner. Jeg tenker det i denne sal også er viktig å minne om at med gode intensjoner må man heller ikke bli så ivrig at vi setter brems for verktøy som også kan være nyttig. Her er det om å gjøre å finne en eller annen type balanse i det som kommer.

Det gjelder også regjeringens varslede aldersgrense på sosiale medier. Jeg ser at jeg har fått en del støtte, men det er også veldig sterke krefter som er skeptisk til dette. Der støtter Fremskrittspartiet bl.a. Forbrukerrådet og andre interesseorganisasjoner som meldte sin bekymring også i den saken som vi behandlet om dette tidligere i år.

En annen ting som bekymrer i vårt eget land, er også at vi nå ser et initiativ for å sensurere bøker. Statsadvokaten for Vestfold, Telemark og Buskerud prøver nå å forhåndssensurere en bok. Jeg kan ikke huske sist i nyere tid hvor staten har tatt et sånt initiativ, og det kommer jeg også til å utfordre statsråden på i andre innlegg senere i denne debatten.

For å snakke om noe litt positivt: Jeg er veldig glad for at representanten fra Senterpartiet snakker om momsfritaket for elektroniske nyhetstjenester. Det var det Fremskrittspartiet i regjering som fikk innført, og det ble fjernet med et pennestrøk over natten uten noe som helst forvarsel. Og man fikk ikke egentlig en forklaring på eller en utredning av hva dette faktisk kunne bety for de redaktørstyrte mediene. Hvis dette nå er et signal om at man ønsker å gjeninnføre dette fritaket, er i hvert fall Fremskrittspartiet med på laget.

Kathy Lie (SV) [11:19:02]: Medieministerens redegjørelse gjør meg både urolig og litt håpefull. For en som har vokst opp med én tv-kanal, uten internett, og som i tidlig arbeidskarriere som telemontør fikk en mobiltelefon som var så mobil at den satt fast i bilen, så har den teknologiske utviklingen til der vi er i dag, vært helt ufattelig. Den følelsen er jeg sikker på at jeg ikke er alene om. Derfor er en åpen og opplyst offentlig samtale viktigere enn noensinne. Derfor er det så viktig å sørge for at alle er om bord, med teknologi som ikke diskriminerer og skaper digitalt utenforskap. Derfor er det så viktig å skape sanne og verifiserbare nyheter som treffer både unge og gamle.

Det bekymrer meg å se de harde debattene i sosiale medier. Det bekymrer meg å vite at det publiseres falske og usanne nyheter uten at vi klarer å avsløre det. Det bekymrer meg å se hvordan kunstig intelligens brukes på en måte som bidrar til å nøre opp under en urolig verden og true demokrati og menneskerettigheter.

Håpet ligger i at Norge nok en gang er på toppen av Reportere uten grensers ytringsfrihetsbarometer. Da komiteen besøkte Reportere uten grenser i Paris tidligere i høst, ble jeg slått av hvor rødt verdenskartet er med tanke på pressens frihet. Det er dypt bekymringsfullt for verdens demokratier, som dessverre er i tilbakegang.

I Norge har vi stor forståelse for viktigheten av en fri og uavhengig presse bestående av redaktørstyrte medier, både nasjonalt og lokalt. Statsråden framhever viktigheten av lokale redaktørstyrte medier for å skape tilhørighet og samhold i lokalsamfunnene. Da er det viktig å sørge for gode rammevilkår og forutsigbar økonomi. Medienes økonomi er presset av sterk prisvekst, økte renter og økte produksjonskostnader. Vi har tidligere i stortingsperioden vedtatt fireårige styringssignaler for mediene. De er ment å skape forutsigbarhet for bransjen. Jeg har stilt spørsmål ved om fire år er for lang tid uten justering, nettopp fordi vi har sett en så rivende utvikling, både i teknologi og økonomi, bare de siste to årene.

Statsråden sier at hun nå vil be Medietilsynet utrede den økonomiske statusen og de framtidige forutsetningene for medier i Norge, og at det skal danne grunnlag for de neste fireårige styringssignalene, og det er bra, men jeg mener at vi kan gjøre noe i mellomtiden.

Det har kommet flere medier inn i mediestøtteordningen, og når de skal dele på den samme potten, blir det mindre på hver. Derfor mener jeg at det er nødvendig å øke mediestøtten nå. Jeg mener også det er viktig å støtte opp om Institutt for journalistikk og Senter for undersøkende journalistikk sitt viktige arbeid.

Vi snakker mye om hvordan vi skal sørge for at de unge bruker redaktørstyrte medier. Her løfter bransjen fram utfordringene med avviklingen av plattformnøytralt momsfritak, siden ungdom ofte konsumerer levende lyd og bilde. Statsråden sier hun også vil vurdere konsekvensene av dette, og denne utredningen mener jeg haster.

Vi er heldige som bor i et land med høy tillit og et velutviklet demokrati med en fri og uavhengig presse. Det kan vi ikke tar for gitt, og det må beskyttes og jobbes aktivt for å beholde. Som min kollega Torstein Tvedt Solberg nevnte, har Mediebedriftenes Landsforening i dag lansert en rapport om befolkningens vilje til å betale for medier. Den viser at nordmenn velger å beholde avisabonnement til tross for trangere økonomi. Syv av ti mener det er viktig å være oppdatert på nyhetsbildet, og at det er viktig at nyhetene er verifiserte og kvalitetssikret av en redaksjon. Det er et godt tegn – og et tydelig signal om at vi må fortsette arbeidet for å hegne om den frie og redaktørstyrte pressen.

Hege Bae Nyholt (R) [11:23:30]: La meg starte med å takke statsråden for redegjørelsen.

Ytringsfrihet er en av grunnpilarene i et levende demokrati. Vi som sitter i denne salen, kan nærmest sies å ha ytringsfriheten som en forutsetning for vårt arbeid. Jeg er derfor glad for at det i Norge er så stor grad av ytringsfrihet, og at vi nærmest hver dag kan oppleve at vanlige folk bruker sin rett til å mene noe på plassen utenfor Stortinget.

Det er også viktig for oss i Rødt å støtte opp om de frie og uavhengige mediene. Medienes arbeid for å få fram fakta og avsløre maktmisbruk er uvurderlig, selv når det er oss politikere som er i søkelyset. Stadig flere henter sine nyheter fra algoritmestyrte sosiale medier, der man fort havner ned i en bekreftelsessyklus og dras inn i en ensidig framstilling av verden rundt oss. Det tror jeg vi alle kjenner oss igjen i. Derfor er det viktig at vi har solide mediehus som kan være en brannmur mot stadig mer desinformasjon og falske nyheter.

Selv om ytringsfriheten står sterkt i Norge, sier 40 pst. av unge mellom 19 og 39 år at de ikke tør å si hva de mener, i frykt for reaksjonene. Det viser tall fra en undersøkelse gjennomført av NRK i fjor. Dette er et sykdomstegn ved ytringsfriheten i Norge. Som utdanningspolitiker tror jeg dette handler om å skape en kultur rundt om i klasserommene der diskusjoner skal løftes opp og unge skal gis verktøyene de trenger for både å si sine meninger og også tåle at noen er uenige med dem.

Unge gutter har ytringsfrihet som en av sine hovedsaker. Dette skal vi ta på alvor, men løsningen er neppe en ytringsfrihetsfundamentalisme a la Elon Musk og X. Vi trenger arenaer der de unge faktisk kan få uttrykt sine politiske meninger, og at disse blir lyttet til.

Det er også grunn til bekymring. Det pågående folkemordet i Gaza har vekket engasjementet til tusenvis av helt vanlige folk her i landet. Derfor er det skremmende å se hvordan mennesker som bruker sin grunnlovfestede rett til å uttrykke seg, blir utsatt for vold og trusler om vold. For å ta noen eksempler: Palestinateltet som sto utenfor Stortinget, har vært utsatt for hærverk flere ganger. Under en demonstrasjon utenfor Norges Bank ble en av demonstrantene angrepet av en forbipasserende. I Stavanger ble en Palestina-demonstrant angrepet og slått av en tilfeldig person som var vitne til demonstrasjonen. Vold og trusler er ikke akseptable virkemidler i det norske demokratiet, uavhengig av hvor man står i en gitt sak.

Til slutt vil jeg rette oppmerksomheten mot ytringsfriheten i arbeidslivet. Dagens Næringsliv har i en serie artikler fortalt om hvordan staten har inngått over 560 taushetsavtaler med tidligere ansatte, bl.a. i helseforetakene. I et svar til representanten Seher Aydar anerkjenner helseministeren at dette er et angrep på de ansattes ytringsfrihet, og regjeringen har senere varslet at de skal stramme inn på denne praksisen. Staten kan ikke hemmeligholde avtaler med ansatte som slutter, gjennom taushetsklausuler. Det slo Justisdepartementets jurister fast for mer enn ti år siden.

Saken om taushetsavtaler illustrerer med all tydelighet hvorfor vi må fortsette å snakke om både mediepolitikk og ytringsfrihet. Det er takket være våre uavhengige medier at denne saken har kommet på bordet. Saken i seg selv viser at vi fremdeles har en vei å gå i kampen for arbeidsfolks ytringsfrihet.