Ine Eriksen Søreide (H) [10:04:29]: I dag markerer vi en dyster milepæl. Det er 1 000 dager siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Det er krig i Europa igjen, og krigen har i realiteten pågått siden anneksjonen av Krim i 2014. Den ble kraftig trappet opp i februar 2022 gjennom et brutalt strategisk overfall.

For to dager siden kom et av de kraftigste angrepene på Ukraina siden invasjonen. Krigen har enorme konsekvenser for ukrainerne. De blir skadd og drept. De mister familie og eiendom. De drives på flukt, både i Ukraina og til andre land i Europa. Krigen har også store ringvirkninger langt utover Europa, både praktisk og politisk, og Ukraina har blitt den største mottakeren av norsk bistand.

Jeg vil takke utviklingsministeren for redegjørelsen – det er jo en redegjørelse Høyre har etterlyst over lengre tid. I 2018 holdt daværende utviklingsminister Nikolai Astrup en redegjørelse for Stortinget, og i 2019 gjorde daværende utviklingsminister Dag-Inge Ulstein det samme. Redegjørelsene i forrige periode var viktige av særlig to grunner: for det første for å angi regjeringas retning og prioriteringer for utviklingspolitikken og gi Stortinget et grunnlag for å diskutere ulike veivalg, og for det andre for å ha åpne debatter om hvordan vi best bruker i overkant av 50 mrd. kr årlig på å hjelpe mennesker i fattigdom, i krig og på flukt.

Det er ikke vanskelig å finne grunner til å bli motløs over mange av utviklingstrekkene som preger situasjonen i dag. Ekstrem fattigdom er igjen økende. Krig, konflikt og klimaendringer rammer stadig flere mennesker og driver nye millioner på flukt. De humanitære behovene øker dramatisk, og de humanitære krisene blir mer langvarige og komplekse. Bærekraftsagendaen har alvorlige utfordringer: Det er seks år igjen til 2030, og bare 17 pst. av bærekraftsmålene er oppnådd. Respekten for menneskerettigheter er synkende og har bl.a. sammenheng med at stadig flere autoritære ledere har eller tar makt.

Geopolitikken legger stadig sterkere premisser for utviklingspolitikken, og bistandsfeltet har vært i sterk endring de siste årene. Utviklingsministeren beskrev godt mange av endringene i redegjørelsen, og at de også endrer rammevilkårene for norsk utviklingspolitikk. Det som overrasker meg, er at regjeringa ikke grundigere analyserer hva disse endringene i rammevilkår betyr, og bør bety, for innretningen av norsk utviklingspolitikk, og akkurat dette er ganske symptomatisk for regjeringen.

Til tross for de mange og til dels dyptgripende endringene har ikke regjeringa og utviklingsministeren levert én eneste sak til Stortinget om utviklingspolitikk i hele regjeringsperioden. Regjeringa oppnevnte selv Sending-utvalget i 2022. De leverte sin rapport i mai i fjor, men oppfølgingen av rapporten ble nokså raskt avlyst fra utviklingsministerens side fordi hun var uenig i enkelte av konklusjonene. Det er absolutt mulig å være uenig i en del av konklusjonene til Sending-utvalget, men det er også absolutt poenger i utvalgsrapporten som hadde vært nyttig å diskutere grundig, f.eks. hvordan effektivitetshensyn og resultater i bistanden skal gis større betydning, og hvordan det bør etableres et nytt investeringsrammeverk for å mobilisere privat kapital.

Da utvalget ble oppnevnt, sa utviklingsministeren:

«2030-agendaen representerer en helhetlig tilnærming til utvikling, siden den omfatter alle land og berører alle deler av samfunnet. Derfor er det viktig med kunnskap om hvordan Norge best kan forene innsats knyttet til globale utfordringer og fattigdomsbekjempelse.»

Det er jeg helt enig med utviklingsministeren i.

Utvalget selv foreslo at det ble utarbeidet en stortingsmelding på bakgrunn av rapporten, og jeg mener det ville være klokt, både for å få behandlet anbefalingene og gitt gode begrunnelser for anbefalinger som ble lagt bort, og som en anledning til å løfte en bredere bistandsdebatt og peke på en tydelig retning. Også den muligheten lot regjeringa imidlertid gå fra seg.

På noen få minutter er det naturlig nok ikke mulig å dekke like bredt som utviklingsministeren gjorde i sin redegjørelse, men det er selvfølgelig noen perspektiver som er viktig å ha med. Utviklingspolitikken huser, både i seg selv og under påvirkning av geopolitikken, mange dilemmaer, og det er tidvis et veldig krevende landskap å navigere i. Samtidig er det også noe vi vet virker. Utdanning, helse og mobilisering av privat kapital er tre eksempler.

Det bør kanskje ikke komme som noen overraskelse at ordet utdanning ikke er nevnt en eneste gang i redegjørelsen. Regjeringa har på tre år tross alt mer enn halvert satsingen på utdanning som ble bygd opp under Solberg-regjeringa som en tydelig satsing, med et klart norsk lederskap internasjonalt. Både pengene og lederskapet er nå borte. Det er i seg selv veldig negativt, og redegjørelsen ville vært en god anledning for utviklingsministeren til å trekke opp tankegangen bak regjeringas politikk for global utdanning.

Utdanning har en egenverdi. Det handler om å gi mennesker mulighet til å leve et selvstendig liv og skape seg en framtid, og om å utdanne befolkningen så et land kan skaffe kompetanse og generere økonomisk vekst. Samtidig har utdanning også ringvirkninger. Etter pandemien er mange barn ikke tilbake på skolen. Det rammer jenter særlig hardt. Det er dypt urovekkende å se hvordan stemningen rundt kvinners og jenters rettigheter nå har snudd, knyttet både til framvekst av tradisjonelle familiebegrep og verdier og til konsekvensene av fattigdom. Det sies at verden etter pandemien har mistet et tiår med framgang for likestilling. Når jenter går på skole, blir de selvstendige, de gifter seg eller giftes bort senere, og de får barn senere.

Nettopp derfor var det norske lederskapet på global utdanning så viktig. Når regjeringa nå har gitt det fra seg, oppleves det som negativt både for norske interesser og for selve saken. I dag er det egentlig ingen land som aksler ledertrøya på utdanning internasjonalt.

Utviklingsministeren var også inne på helse i redegjørelsen. Vi har nettopp nå fått konklusjonene fra Stoltenberg-utvalget for global helse – denne gangen er det altså Camilla Stoltenberg som har vært i sving. Også her, som for utdanning, er internasjonalt lederskap et helt sentralt poeng. Under redegjørelsen gjentok utviklingsministeren flere ganger hvordan internasjonalt engasjement er i Norges egeninteresse, eksempelvis for økt stabilitet, økonomisk utvikling og sikkerhet, men også fordi det åpner dører til sentrale fora som Norge ellers ikke ville hatt tilgang til, og hun nevner selv G20 som et eksempel.

Norge har historisk sett innehatt et lederskap innen global helse. Stoltenberg-utvalget for global helse understreker behovet for mer samordnet innsats for å opprettholde Norges internasjonale lederskap og anbefaler bl.a. å gjenopprette stillingen som global helseambassadør. Solberg-regjeringa opprettet den i desember 2020, men den ble lagt ned da John-Arne Røttingen sluttet i stillingen i år. Hans kunnskap og nettverk har vært veldig viktig for å fremme helse globalt, og det ville vært veldig interessant å høre hvordan regjeringa planlegger å følge opp denne og andre anbefalinger fra utvalget.

Det tredje området vi vet virker i bistanden, og som det er et sterkt behov for, er mobilisering av privat kapital. Offentlige bistandsmidler kommer aldri til å utgjøre mer enn en liten del av de enorme investeringene som trengs for å bekjempe fattigdommen i verden. Nesten halvparten av jordas befolkning, tre en halv milliarder mennesker, er fattige. Tradisjonell bistand kommer ikke i nærheten av å skape forutsetninger for at de alle kan komme seg ut av fattigdom. Til det trengs det privat kapital, og bistanden må i større grad innrettes også på å utløse denne kapitalen.

Det betyr ikke at vi skal slutte å finansiere utvikling over budsjettet eller overlate til private aktører alene å finne løsninger på fattigdomsproblemet. Vi mener det er viktig å holde et høyt nivå på norsk bistand, også fordi det er i norsk interesse. Samtidig er vi altså i en situasjon hvor Afrika sør for Sahara går fra å ha 10 pst. til å ha 25 pst. av verdens befolkning i arbeidsfør alder i løpet av de nærmeste tiårene. Det er en enorm mulighet for Afrika, men også et enormt problem hvis man ikke får i gang en investeringssyklus som bidrar til å skape de 800 millioner jobbene som kommer til å trenges.

Da regjeringa la fram sin Afrika-strategi, gjorde de også noe som av flere ble ansett å være nokså spesielt, nemlig at de fjernet som mål den relevante posten på budsjettet som handlet om å bruke innovativ finansiering for å utløse private investeringer.

Avslutningsvis nevner utviklingsministeren helt riktig i sin redegjørelse at aktørmangfoldet gjør at rammevilkårene for norsk bistand utfordres, og i møte med dette mener regjeringa at vi må holde fast på prinsippene for vår bistand. Når andre givere møter utviklingsland med egne krav eller ingen krav, skal bistanden vår fortsatt være basert på menneskerettighetene. Det ville ha vært interessant å høre hvordan utviklingsministeren ser for seg f.eks. et tettere samarbeid med EU, som vi har et verdifellesskap med og som er store på bistand, og hvordan man tenker kondisjonalitet sammen med EU-land.

Åsmund Aukrust (A) [10:14:58]: Takk til utviklingsministeren for en god og grundig redegjørelse. Den viste på en veldig fin måte bredden i norsk utviklingspolitikk og de dilemmaene vi står overfor i en stadig mer urolig verden.

Norge bruker i dag over 50 mrd. kr på utviklingshjelp. Vi har ofte tøffe diskusjoner om nivået på bistanden, ikke minst med Fremskrittspartiet, men det vi bruker for lite tid på å diskutere, er hvordan pengene skal brukes. Så jeg vil takke utviklingsministeren for at hun har tatt initiativ til denne debatten. Dette er noe vi bør gjøre mer av.

Norge har en lang historie med internasjonal solidaritet, med bidrag fra enkeltpersoner, frivilligheten, sivilsamfunnet, fagforeninger, religiøse grupper og staten. I starten av forrige århundre var Norge et av Europas fattigste land. Likevel klarte vi å se utover våre landegrenser, mot dem som hadde det enda verre. Fridtjof Nansen er trolig den nordmannen som har reddet aller flest liv. Millioner av ukrainere fikk hans hjelp under hungersnøden i Ukraina etter første verdenskrig. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1922. Nøyaktig 100 år senere var det igjen behov for å støtte Ukraina. Den 24. februar 2022 vil bli stående igjen som en dato som forandret verden. I dag er det nøyaktig tusen dager siden. Det har vært tusen dager med en fullskala invasjon, på toppen av ti år med krig i landet.

Det norske støtteprogrammet for Ukraina bærer nettopp Fridtjof Nansens navn og er utvilsomt det største og mest omfattende programmet Norge noen gang har hatt. Den militære delen av det er vel det viktigste, men jeg vil i denne debatten også understreke den veldig viktige sivile og humanitære delen av støtten. Ukrainerne vil ikke vinne sin frihet dersom deres stat kollapser. Derfor er også den støtten helt avgjørende.

Krigen i Gaza har vi brukt mye tid på å diskutere i denne salen, og vi kommer til å fortsette å gjøre det, for det er knapt mulig å understreke hvor alvorlig situasjonen er for det palestinske folket og for hele regionen. Men krigen spiller en større rolle enn for bare dette området. Jeg frykter at det med denne krigen kan settes en ny standard for krig, der humanitært arbeid også blir et mål. Det bryter fundamentalt med humanitærretten og gjør livet som hjelpearbeider mye farligere. Jeg er glad for at dette understrekes veldig sterkt i regjeringens humanitære strategi. Vi har sett hvordan FN og verdenssamfunnet har blitt sett på som fiender og forsøkt isolert. Jeg vil takke våre to ministre i salen for måten de har stått opp mot dette på, ikke minst i støtten til UNRWA. Der andre land har kuttet eller fryst sin støtte, har Norge økt den. Det har vært viktig, men enda viktigere har vært den politiske støtten vi har gitt dem, at vi har tatt den politiske kampen for dem, noe som har gjort at det nå er mange land som følger etter oss.

Et annet viktig poeng med krigen i Gaza og frykten for at den kan sette en ny standard, er at internasjonal presse knapt får tilgang til området. Tvert imot ser vi at den pressen som er inne i Gaza, også har blitt en målskive. Pressen spiller en ekstremt viktig rolle i krig og konflikt for å opplyse, dokumentere og engasjere, men i Gaza får man ikke den muligheten. Også på dette området er jeg glad for at Norge har brukt sin stemme internasjonalt tydelig.

Vi lever i en tid med rekord i antall flyktninger og med kriger og konflikter over hele kloden. I Norge er det Ukraina og Gaza som får mest oppmerksomhet, men vi skal heller ikke glemme Sudan, Haiti, Myanmar, Kongo og veldig mange andre steder på kloden. Alt dette gjør at den langsiktige utviklingspolitikken ofte havner i bakgrunnen. Verden er på ingen måte i rute med å nå FNs bærekraftsmål. Norge er det eneste landet i verden som gir 1 pst. av sitt budsjett i bistand. For Arbeiderpartiet er dette et helt avgjørende mål, og vel så viktig som at vi bidrar med 1 pst. selv, er arbeidet for å få andre til å gi mer.

Selv om vi er dem som gir mest, er vi ganske små på de fleste områder, for Norge er et lite land i den globale sammenhengen. Derfor er det viktig at vi diskuterer hvordan vi prioriterer best. Det å prioritere i utviklingspolitikken er lett i teorien, men det er mye vanskeligere i praksis, for innenfor nesten alle felt finnes det gode argumenter for å gi mer. Så vi må unngå at det å skulle prioritere ender opp med en lang liste av gode tiltak. Norge må prioritere de områdene vi tror vi kan spille en størst forskjell på.

Jeg tror dette kommer blir enda viktigere etter valget i USA. Det er mye vi fortsatt ikke vet om den nye amerikanske administrasjonen, men én ting er ganske sikkert: Det amerikanske lederskapet innenfor de fleste utviklingspolitiske felt kommer til å forsvinne. Det kjenner vi fra tidligere republikanske presidenter, og spesielt fra president Trumps første periode. Jeg tror at det på de fleste områder kommer til å komme krav om at andre land må dekke opp for at USA nå forsvinner. Norge kan ikke være overalt; vi må prioritere hvor vårt lederskap trengs aller mest.

Arbeiderpartiet mener at et av de områdene hvor Norge definitivt bør spille den rollen, er kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Under republikanske presidenter ser vi store tilbakeskritt i abortrettighetene. Det ble spesielt tydelig forrige gang Trump var president, og det er all grunn til å forberede seg på at vi får en reprise på dette området. Jeg mener at Norge ikke tok det lederskapet på sterk nok måte sist Trump var president. Kombinasjonen av Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre gjør ikke at Norge går i front innenfor likestilling og seksuelle og reproduktive rettigheter. Her bør Norge gå foran, for det er grunnleggende rettigheter som står på spill. Hvis ikke Norge tar lederskapet på dette området, står det ikke noen kø av andre land klar for å gjøre det. Derfor blir det spesielt viktig at Norge gjør det.

Et annet område som er veldig viktig for vår regjering, er kampen mot ulikhet. Der har vi store slag her hjemme, i norsk politikk, men for Arbeiderpartiet og regjeringen er den kampen like viktig internasjonalt. Vi ser at forskjellene internt i land øker like mye som mellom land. Vekst fører ikke nødvendigvis til økt velstand for alle. Dette kjenner vi også fra vår egen historie, og det er mange land som har store naturressurser, som ikke har klart å forvalte dem på den måten vi har.

Jeg vil i den forbindelse trekke fram et ganske lite, men veldig viktige bistandsprosjekt: Skatt for utvikling. Jeg synes knapt det finnes noe bedre bilde på hvordan Norge arbeider for en bedre verden, enn at vi sender våre beste skattebyråkrater for å bidra i andre land til å bygge opp bærekraftige skattesystemer, hvor man betaler etter evne og bygger tillit til at fellesskapet forvalter pengene på en god måte.

Utviklingspolitikk handler mye om penger, og penger er veldig viktig, men enda viktigere er politikk. Hovedmålet med utviklingspolitikken må være å få til politiske endringer. Kanskje det beste eksempelet på det er Norges satsing på regnskog – et partnerskap med andre land hvor vi betaler for resultater. Det er trolig det mest effektive klimatiltaket vi har, i tillegg er det veldig god utviklingspolitikk. Den forrige rød-grønne regjeringen tok initiativ til regnskogsatsingen, og siden da har Norge bidratt med 3 mrd. kr hvert eneste år. Pengene har vært svært viktig, men enda viktigere er at dette har vært et verktøy for å få på plass politiske endringer. Det har vi sett i Brasil, Indonesia og flere andre land. Bare siden utviklingsministeren holdt sin redegjørelse i forrige uke, har Norge offentliggjort at vi vil øke vårt bidrag til Amazonasfondet med 670 mill. kr. Å stoppe avskogingen i Amazonas, verdens største regnskog, er trolig klodens aller viktigste klimatiltak. Her har Norge spilt en veldig viktig rolle, i samarbeid med president Lula da Silvas agenda, og vi ser at det gir store resultater. Fram til i dag har Amazonasfondet bidratt til å beskytte arealer som tilsvarer det dobbelte av Tysklands areal. Disse arealene inneholder også 100 urfolksterritorier. Det er ikke Norges bistandspenger alene som har gjort dette, men det norske regnskogsinitiativet har fått i gang politiske prosesser som har ført til det. Vi bør tenke enda mer sånn i utviklingspolitikken: Hvordan kan vi få til politiske endringer med de pengene vi bruker?

I utviklingspolitikken må vi, som på alle andre områder, tenke på hvordan vi kan få mest mulig effekt for pengene. Vi må maksimere effekten av fellesskapets penger, men vi må samtidig være villig til å ta risiko, for det er risikabelt å arbeide innenfor mange av verdens mest utsatte land. Det er åpenbart risiko knyttet til hjelpen vi bidrar med i Sør-Sudan, Jemen og Afghanistan – listen over utsatte land er lang – men det er en risiko vi må være villig til å ta, for vi kan ikke svikte dem som trenger hjelpen aller mest.

Også her må vi se hvordan vi kan bidra med bistand som sikrer politisk endringer, men det er ikke et én-til-én-forhold, hvor bistand anses som mislykket hvis vi ikke får det til, for da kommer vi aldri til å prøve. Men vi vet at dersom vi faktisk får det til, vil effekten være så stor at det vil være verdt det.

Det finnes mange aktører innenfor utviklingspolitikken, og vi lykkes når vi samarbeider med alle typer aktører. Her spiller næringslivet en veldig viktig rolle. Vi er helt avhengig av å få privat kapital for å nå bærekraftsmålene. Norsk næringsliv bør tørre å være enda dristigere og være med og ta større risiko. Jeg er sikker på at det er store vekstmuligheter for dem som våger og tør.

Utviklingspolitikk henger i dag veldig nøye sammen med sikkerhetspolitikk. Dersom Norge ikke er til stede, er det andre land som vil ta vår plass. De siste årene har vi sett at det har blitt en økt avstand mellom nord og det globale sør. Denne utviklingen har pågått lenge, men har skutt fart etter pandemien og med krigene i Ukraina og i Midtøsten. Det er ikke i norsk interesse at det globale sør tar parti med Kina og Russland. Dessverre ser vi at det er mange land i det globale sør som går den veien, og at mange land trekker i den retning, er ikke et argument for norsk tilbaketrekking. Tvert imot er det et argument for å være enda mer til stede. Dersom vi ikke er til stede nå, kan det være for sent om ti år. Det foregår en internasjonal verdikamp, hvor Norge har høy tillit og troverdighet. Her kan vi spille en forskjell, og det bør vi fortsette å gjøre.

La meg avslutte med å si at Norge ikke kan få til endringer i andre land på vegne av oss selv. Det må komme innenfra. Men vi kan spille på lag med krefter internt. Sivilsamfunn spiller en veldig viktig rolle i kampen for mer rettferdig fordeling, likestilling og rettferdighet. Jeg vil, gjennom våre to ministre, få takke alle våre ambassader, som gjør en veldig viktig jobb med å støtte modige mennesker som engasjerer seg for å endre sitt land. Jeg vil også takke det norske sivilsamfunnet og alle våre alliansepartnere for alt de bidrar med. Det gjelder både de tradisjonelle bistandsorganisasjonene og kirker, moskeer, fagforeninger, politiske partier og andre typer interesseorganisasjoner som spiller en avgjørende rolle gjennom å ha kontakt med sine allierte verden over.

Thorvald Stoltenberg, som var både Røde Kors-president, FNs høykommissær for flyktninger og norsk utenriksminister, sa alltid at det handler om mennesker. Det gjelder så definitivt også i utviklingspolitikken. Det er slik det står i Norsk Folkehjelps slagord: Det er folk som forandrer verden. I en verden med mye ustabilitet er det nettopp dette som gir håp, nemlig at vi mennesker kan forandre verden til det bedre. Verden er ikke fattig – den er urettferdig. Det er kjernen i regjeringens utviklingspolitikk: Vi vil gi vårt bidrag for å gjøre verden til et bedre sted. Det er i norsk interesse å ta vare på det beste i vår tradisjon. En mer rettferdig verden er en bedre verden, også for Norge.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:27:37]: Jeg ønsker å takke utviklingsministeren for en god redegjørelse. Som statsråden påpeker, er det grunn til å være urolig for utviklingen i det globale bistands- og utviklingsfeltet. Etterdønningene av pandemien og Russlands invasjon av Ukraina har gitt utviklingslandene store utfordringer. Der det før 2020 gjennomgående var positive trekk å spore, har mange piler nå begynt å peke feil vei. Bærekraftsmålene og folkeretten er under press, og det er viktig at Norge opprettholder sin linje, hvor vi bidrar til å opprettholde det multilaterale samarbeidet og stå vakt om folkeretten og menneskerettene.

Russlands invasjon av Ukraina har tydelig vist hvor sårbare mange land er når de internasjonale forsyningskjedene svikter. Russlands invasjon av Ukraina var også et anslag mot den globale matsikkerheten. Krigen utløste forsyningsproblemer som forsterker eksisterende utfordringer, som fattigdom, sult, gjeldsbyrde og klimaendringer.

Jeg er svært glad for at Norge, med denne regjeringen i spissen, tydelig har satset på matsikkerhet som en viktig linje i norsk bistands- og utviklingspolitikk. Det har Senterpartiets fulle støtte, og vi ønsker å styrke denne innsatsen videre.

Økt støtte til Ukraina, både humanitært og i form av Nansen-programmet, er i den internasjonale situasjonen vi opplever, et viktig og nødvendig bidrag, men støtten til Gaza og Sudan og andre konflikt- og kriserammede områder understreker at norsk bistand ikke er geografisk begrenset. Vi må være til stede der behovene er størst.

Samtidig legger regjeringen vekt på langsiktig bærekraftig utvikling, investeringer i lokal matproduksjon i Afrika, støtte til grønn omstilling og fornybar energi og kampen mot klimaendringer. Alt dette er avgjørende for å bygge en mer motstandsdyktig og rettferdig verden.

Målet med all utviklingspolitikk er å gjøre støtten overflødig på sikt, og skal vi få til dette, må utviklingslandene kunne etablere egne systemer for ressursfordeling internt i sitt samfunn. Skatteunndragelse og korrupsjon skaper urettferdighet og kriminalitet og må bekjempes, men det må også bekjempes fordi det fører ressurser på avveie i samfunnet, som er svært avhengig av at fellesressursene blir utnyttet på en best mulig måte.

Til tross for tøffe prioriteringer har Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen økt bistandsbudsjettet med store summer i denne stortingsperioden, fra 41 mrd. kr til over 50 mrd. kr. Mange andre land har ikke greid det samme. Vi har derfor all grunn til å være stolte over Norges innsats internasjonalt.

Vi ser stadig nye initiativer fra norsk side på den internasjonale fronten. I går kom nyheten om at statsministeren – på G20-toppmøtet i Rio de Janeiro – varsler at Norge vil betale 670 mill. kr til Amazonasfondet. Det er viktig å huske på at også dette arbeidet har et viktig bistandsperspektiv, selv om det primært handler om klimapolitikken. Amazonas har over 100 urfolksterritorier med 61 000 urfolksinnbyggere. Å ta vare på de økosystemene som utgjør ressursgrunnlaget for deres levemåte, er fornuftig i et bistandsperspektiv. Innsatsen bidrar dessuten til at en kvart million mennesker har fått støtte til bærekraftig næringsvirksomhet, og til at en million skolebarn i Amazonas-regionen får gratis lokalprodusert skolemat.

Statsrådens redegjørelse tegner et bilde av en utviklingspolitikk som er mer kompleks og utfordrende enn tidligere, men samtidig mer relevant og viktig enn noen gang. Det multilaterale systemet, med FN i spissen, er avgjørende for å løse globale utfordringer. Norge arbeider aktivt for å styrke dette systemet. Samtidig må vi være bevisst på at nye aktører, som Kina, India og andre, spiller en stadig viktigere rolle i utviklingssamarbeid. Norge må navigere i dette komplekse landskapet ved å holde fast på våre viktige prinsipper, men samtidig søke samarbeid der det er mulig.

Til tross for de nye utfordringene vil norsk utviklingspolitikk fortsatt ha en tydelig fattigdomsprofil. Norge vil fortsette å støtte de fattigste landene og arbeide for å oppfylle bærekraftsmålene. Vi må huske på at selv om globale utfordringer som klima og pandemier er viktig, er det fortsatt millioner av mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Ved å være en aktiv, langsiktig og ansvarlig aktør i internasjonalt samarbeid kan Norge spille en viktig rolle i det internasjonale samarbeidet for fred, rettferdighet og bærekraftig utvikling. Dette krever både visjon, handling og en kontinuerlig justering av strategier.

Morten Wold (FrP) [10:32:56]: La meg aller først takke utviklingsministeren for hennes redegjørelse for Stortinget for få dager siden.

Norsk utviklingspolitikk har gjennom mange år gjort Norge til en stormakt innenfor bistandsfeltet. Dette er noe mange som er stolte av. Dessverre er det lite som tyder på at all denne bistanden gjennom mange tiår har gjort bistandsmottakerne uavhengige av hjelp.

Fremskrittspartiet er skeptisk til mye av den bistanden som gis. Norge ligger langt over FNs mål om at det skal bevilges 0,7 pst. av BNI til bistand. Det å strebe etter å være en bistandsstormakt på bekostning av norske skattebetalere, er noe Fremskrittspartiet er kritisk til. Fremskrittspartiet er selvfølgelig for å gi nødhjelp og humanitær bistand. Vi har selvsagt et ansvar for å hjelpe dem som lider mest under katastrofer, krig og andre uforutsette hendelser.

Russlands ulovlige krig mot Ukraina har medført og medfører enorme menneskelige lidelser. Det er riktig og viktig å gi bistand til Ukraina. Å hjelpe Ukraina gjennom denne krevende tiden og i tiden etter at krigen tar slutt, er nødvendig for å sikre en stabil oppbygging av landet. Fremskrittspartiet imøteser regjeringens forslag om en videre styrking av Nansen-programmet.

Utviklingsministeren var i sin redegjørelse innom utfordringene knyttet til korrupsjon i utviklingsland. Korrupsjon er et stort problem som hindrer naturlig utvikling og økonomisk vekst. Det er nødvendig å forsikre seg om at norske bistandsmidler ikke går til korrupsjon.

Det at norske bistandsmidler i mindre grad går direkte til mottakerlandene, er i denne sammenheng positivt. Det har dessverre vist seg at det kan være vanskelig å måle effekten av bistandsmidlene som gis, noe Riksrevisjonen også tidligere har påpekt.

Det blir i denne sammenheng interessant å lese Riksrevisjonens nye revidering av Utenriksdepartementets og Norads håndtering av risikoen for økonomiske misligheter i bistanden.

Fremskrittspartiet er opptatt av at det må stilles målbare krav til effekten av bistanden som gis. Bistandsmidlene må gis for en begrenset periode og må bidra til en positiv samfunnsutvikling i mottakerlandene. Disse kravene må gjelde uansett om midler gis direkte eller indirekte til landene.

Miljøutfordringen er også store i utviklingsland, kanskje spesielt i utviklingslandene fordi samfunnene ofte ikke er innrettet for å ivareta miljøhensyn. Utslipp av kjemikalier, urenset kloakk og avgasser medfører usunne og farlige konsekvenser for innbyggerne.

I et globalt perspektiv ser vi dette spesielt godt i form av forsøpling av hav. Plast finnes nå som forurensning i alle verdenshavene. Forsøpling av verdenshavene har globale konsekvenser som vi i Norge også lider av.

Plasten fører til store ødeleggelser av maritimt liv. Det bidrar til å svekke reproduktiv evne hos fisk og andre organismer i havet. Plastforurensningen har også direkte konsekvenser for menneskers helse. Målinger viser at alle nå har mikroplast og kjemiske forurensninger i kroppen.

Dette vil medføre svekket helse hos svært mange mennesker og må forebygges gjennom konkrete tiltak. Felles forbud mot skadelige kjemiske forbindelser og stimulering til utvikling av trygge alternativer er tiltak som kan bedre utviklingen. For Norge som fiskerinasjon er det viktig at fokuset på plast- og marinforsøpling styrkes. Fremskrittspartiet mener det også er nødvendig å legge press på mottakere av bistand for å begrense miljøskadelig aktivitet.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:37:20]: Utviklingsministeren starta utgreiinga med å seia at krigen i Ukraina har endra rammevilkåra for norsk utviklingspolitikk og bistand. Det er eg heilt einig i. Ja, Russlands brutale krig har auka matvareprisar og sett fattigdomsreduksjon i revers i mange fattige land. Og ja, stormaktsrivaliseringa og geopolitikken har ført til mistillit og polarisering i verda, og med krigen i Europa har styresmakter flytta mykje støtte vekk frå utviklingsland. Men om eg deler beskrivinga av diagnosen med utviklingsministeren, er eg ikkje einig med regjeringa i medisinen. For om regjeringa vedgår at krigen har hatt fatale følgjer for fattige land grunna auka internasjonale matvareprisar, om regjeringa erkjenner at det aukande gapet mellom nord og sør er eit problem, ja, då forstår eg ikkje kvifor regjeringa ikkje tek i bruk den reiskapen Stortinget gav i 2023, då me vedtok Nansen-programmet. Det var nettopp dette som var grunnen til at me alle, bortsett frå Framstegspartiet, ville bruka oljemilliardar både på Ukraina og dei fattigaste landa, som er ramma av krigens konsekvensar. Noreg må etter SV sitt syn vidareføra den såkalla sør-pakka, og me er ein sterk firarbande her på Stortinget som ikkje gjev oss på det.

Heldigvis har den internasjonale prisen på korn gått ned igjen, men andre matvareprisar er framleis skyhøge og bidrar til vedvarande høg inflasjon i land der svolt og ekstrem fattigdom truar. Etter mitt syn er det likevel ikkje dette som no er kjernen i Ukraina-krigens konsekvensar for utviklingsland. Det er oppfatninga av svik og doble standardar, og den oppfatninga har, om me vil det eller ikkje, røter i verkelegheita. Rike land har, som utviklingsministeren sjølv seier, vridd bistand og pengar vekk frå utviklingsland etter at krigen i Ukraina starta, trass i enorme og aukande humanitære behov. Land stiller heldigvis med langvarig og stor støtte til forsvarskamp, humanitær hjelp og gjenreising av Ukraina, noko SV støttar fullt ut, men noko tilsvarande for Gaza og Sudan er ikkje eingong tema. Gaza ligg fullstendig i grus, og FN varslar hungersnaud i Sudan. Likevel blir det ikkje mobilisert pengar til gjenreising av palestinarane sitt rettmessige land, og dei millionane me tidlegare har gjeve til Afrika, blir kutta i.

SV støttar norsk støtte til Ukraina og kjem til å gjera det framover. Nansen-programmet blei født i budsjettsamtalar mellom SVs leiar og statsministeren. Men for SV stoppar ikkje solidariteten med Europas grenser; det er fullt mogleg å stilla opp for fleire folk samtidig, og det er i vår interesse å gjera det.

Utviklingsministeren gjentok i utgreiinga at regjeringa vil bruke éin prosent på bistand. Det må ho nesten slutta å seia, for regjeringa har ikkje levert på bistandsprosenten dei siste åra. Det er SV som har sørgt for at dette viktige målet har blitt nådd gang på gang.

Så vil eg understreka at utviklingspolitikk er meir enn bistand, mykje meir, for dei store pengestraumane går frå sør til nord og til rike enkeltpersonar. Denne veka skal FNs generalforsamling ta stilling til om det skal startast forhandlingar om ein rammekonvensjon om skatt. Dette er eit stort skritt og ein milepæl når det gjeld internasjonal økonomisk rettferd. Mange av oss har arbeidd for ein skattekonvensjon i regi av FN i årevis, og no blir denne etter alt å døma ein realitet. Betre skattlegging av multinasjonale selskap er i norsk interesse så vel som i dei mange utviklingslanda si interesse. Statar som kan finansiera helse og utdanning og redusera fattigdom og ulikheit med skatteinntekter, er òg i norsk interesse, fordi det vil stabilisera og skapa ei tryggare verd. Eg vil difor avslutta med ei klar oppfordring til utviklingsministeren og forventning om at Noreg aktivt stemmer for FN-resolusjonen om skattekonvensjon denne veka.

Guri Melby (V) [10:42:47]: Takk til utviklingsministeren for den omfattende redegjørelsen som ble holdt i forrige uke.

Vi trenger mer diskusjon i denne salen om hvordan vi bruker 50 mrd. kr på bistand. Det er egentlig ingen annen del av statsbudsjettet som kan påvirke så mange mennesker, og som kan utgjøre en viktig forskjell i så mange menneskers liv. Hvor mye vi gir, og ikke minst hvordan vi bruker pengene, er derfor av enorm verdi.

Denne debatten skjer med et dystert bakteppe. For første gang på lenge er det krig på vårt eget kontinent. Gaza brenner, og i Sudan står man overfor en hungersnød. Samtidig lever stadig flere mennesker i land der det foregår konflikt, og mens verden tidligere har sett en drastisk reduksjon i ekstrem fattigdom de siste tiårene, har den positive trenden snudd. Det er estimert at minst 600 millioner mennesker fremdeles vil leve i ekstrem fattigdom innen 2030. Mens alt dette skjer, akselererer klimakrisen, og det forverrer framgangen på flere felt. Norsk utviklingspolitikk har derfor aldri vært viktigere. I en mer urolig verden må Norge ta mer internasjonalt ansvar.

Det er ingen andre land som gir mer bistand som andel av BNI enn Norge. Det skulle bare mangle. Som et rikt og velstående land bør vi selvsagt avse én krone av hver hundrelapp vi tjener, til dem som trenger det aller mest. Men selv om vi utretter mye bra, har norsk bistand et stort forbedringspotensial. På en rangering av bistandskvalitet fra 2021 kom Norge helt ned på 25. plass. Det skyldtes bl.a. at vi sprer pengene tynt utover på mange ulike formål og organisasjoner, som samlet sett gir mindre effekt for pengene. Det er en erfaring som den nye regjeringen også må ta med seg. Norsk bistand kan simpelthen ikke gjøre alt godt overalt. Derfor må vi prioritere.

Jeg mener denne regjeringen prioriterer feil. Siden Støre-regjeringen tok over, har de kuttet i utdanningsbistanden på over 1,5 mrd. kr – en halvering. Det er ikke bare innholdsløs statistikk; det er kutt som rammer noen av verdens mest sårbare mennesker. Det gjør at flere millioner barn ikke får tilgang til skolegang og muligheten for et bedre liv. Det skjer mens vi står overfor en global utdanningskrise, hvor over 250 millioner barn aldri har satt sine føtter i et klasserom. Samtidig kutter mange andre givere i bistanden til utdanning, og da må Norge stille opp. I Venstres alternative statsbudsjett, som vi la fram i går, er mer bistand til utdanning en hovedsatsing. Veien ut av fattigdom starter med en god utdanning.

Dersom norsk bistand skal bli enda bedre, må vi også prioritere de kanalene som vi vet fungerer. Jeg er derfor glad for at regjeringen kritisk gjennomgår bruken av globale fond. De kan bidra til fragmentering, og Riksrevisjonen har rettet kritikk mot flere tematiske fond for å være lite kostnadseffektive. Derfor anbefaler Riksrevisjonen i likhet med Sending-utvalget å vri støtten til multilaterale institusjoner som Verdensbanken, mot kjernestøtte og mindre øremerking. Store deler av kjernestøtten til Verdensbanken går til fondet for de fattigste landene, IDA. Det er den største finansieringskilden for land sør for Sahara, og kanskje det mest effektive verktøyet i kampen mot fattigdom og sult. Det er også en svært effektiv katalysator, der hver krone inn blir nesten fire kroner i mobilisert bistand. Derfor er det svært gledelig at regjeringen i går varslet at de øker støtten til IDA med 50 pst. for den neste påfyllingen. Det fortjener regjeringen og utviklingsministeren skryt for.

De store utfordringene som verden står overfor, kan ikke løses med offentlige budsjetter alene. Dersom vi skal nå bærekraftmålene, er det behov for langt større private investeringer. Derfor er det viktig med den nye garantiordningen for fornybar energi, som skal utløse større grønne investeringer. Det er likevel verdt å spørre utviklingsministeren hvorfor rammen kun er på 5 mrd. kr, når den svenske garantiordningen har en ramme på 26 mrd. svenske kroner, og til neste år foreslår de 30 mrd. kr. Verken Sverige eller Danmark har en tapsavsetning, slik vår regjering legger opp til.

Et annet effektivt virkemiddel for å mobilisere privat kapital, er klimainvesteringsfondet. Det blir forvaltet av Norfund og skal bidra til å få fart på den globale energiomstillingen gjennom å investere i fornybar energi i utviklingsland med store utslipp fra kullkraft og annen fossil kraftproduksjon. Det har hatt en fenomenal effekt siden oppstarten. På bare ett år hindret de mer utslipp enn det Norge har kuttet på 33 år, og de har samtidig en avkastning på over 20 pst. Likevel er investeringene deres relativt små, og de sier selv at de kan håndtere langt større kapital. Derfor håper jeg at regjeringen følger opp statsministerens ord om større kapital med faktisk handling, slik at Norge kan gjøre mer av det vi vet har stor betydning for verdens globale klimautslipp.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [10:47:59]: Førre veke sa utviklingsministeren: «Det er i vår interesse å føre en politikk for at verden henger sammen i sømmene.» Det er sjølvsagt sant, og akkurat no kjennest det som om verda er i ferd med å rakna fullstendig. Me ser Trump på veg inn i Det kvite hus, eit folkemord får gå føre seg for ope kamera i Palestina, Midtausten går i oppløysing, det er hungersnød i Sudan, og i Europa raser ein blodig krig på tredje året i Ukraina. Og mest alvorleg av alt: Kloden ser ut til å tippa 1,5 graders oppvarming allereie i år.

Den eskalerande klimakrisa vil gjera alle andre kriser mykje, mykje verre. Med avskoging, tørke, ekstremvêr og flaum kjem matmangel og feilslåtte matavlingar, som i løpet av få år vil føra til enorme konfliktar og migrasjon av hundrevis av millionar av menneske. Dei fattigaste og mest marginaliserte vil verta ramma først og hardast, men ingen land vil gå frie frå global, økologisk kollaps.

Det er ganske absurd å høyra på debattane som går i denne salen av og til, der det kan verka som om klimahandling er noko for dei spesielt interesserte eller noko Noreg skal driva med litt sånn på si – når det er sjølve grunnlaget for overlevinga vår. At store delar av det norske stortinget ikkje klarer å ta inn over seg dette, skremmer meg mykje meir enn faktafornektande løgnare i Det kvite hus. Som utviklingsministeren sa:

«Ulikhetene i verden har blitt større. Gjeldsnivået til mange lavinntektsland er uhåndterbart.»

Og vidare:

«Effektene av global oppvarming rammer de fattigste landene hardest.»

Dette kunne ikkje me i Miljøpartiet Dei Grøne ha vore meir einige i. På ein klode der me har meir enn nok mat til alle, der klimautsleppa frå privatfly har gått opp 50 pst. på eit par år, og der ein regelmessig sender folk ut i verdsrommet berre for gøy, er det heilt absurd at me godtek at eitt av fem menneske går svoltne.

Kvart einaste barn som dør, er ein botnlaus katastrofe. Kvifor godtek me då at ti millionar barn dør kvart einaste år? Noreg er blant dei aller rikaste landa i verda. Me er skjerma frå det meste som er vondt og vanskeleg. Noreg har vore prisgjeve naturressursar og politiske føresetnader som har gjeve oss velferd og fred. Me har til og med vortne betydeleg rikare som følgje av at kontinentet vårt er i krig. Tusenvis av milliardar kroner har me tent på auka energiprisar som følgje av tragedien i Ukraina. Ein liten brøkdel av oljefondet kunne utrydda all ekstrem svolt i verda i dag. Me som er fødde i Noreg, har vunne i lotto.

Akkurat no går det føre seg intense forhandlingar i Baku på klimatoppmøtet. Årets viktigaste sak er å verta einige om eit nytt kollektivt globalt mål for klimafinansiering. Debatten står som vanleg mellom dei tradisjonelt rike landa og dei mindre rike landa – eller mellom dei som har vunne i lotto, og dei som ikkje har det.

Noreg har bidratt med klimafinansiering i lang tid, og regjeringa meiner målet er nådd. Nokre meiner òg at det gamle klimafinansieringsmålet frå København om 100 milliardar dollar er nådd. Men det er stor usikkerheit, og verda treng føreseielegheit. Me er avhengige av at alle land bidrar i den felles dugnaden som alle vinn på, og hjelper fattige land og mindre utvikla land til å rusta seg for klimaendringane som er her no, og gjer det me kan for å dempa effekten av vidare global oppvarming.

Målet om 100 milliardar dollar skal erstattast, og ifølgje ein studie frå FN-ekspertgruppa treng utviklingsland utan Kina 1 billion dollar i året innan 2030 til investeringar i klima- og energiomstilling. Globalt er det behov for 9 billionar dollar. For å få til dette trengst det at verda vert einig om eit nytt klimafinansieringsmål som har ei kjerne av offentlege midlar, og ei tydeleg ansvarsfordeling mellom dei som kan bidra meir, og dei som ikkje kan. Verda treng at lottomillionærane bidrar mest. Til no har det vore tyst frå regjeringa om kva Noreg meiner bør vera det nye finansieringsmålet. Kor mykje skal kome frå offentlege midlar versus private, kor mykje skal gå til kutt versus klimatilpassing, og korleis har me over tid tenkt å bidra til meir føreseielegheit i ei verd som desperat treng det?

Kan utviklingsministeren i dag fortelja kva lottomillionæren Noreg meiner skal verta det nye klimafinansieringsmålet, og kor mykje Noreg skal bidra med? Statsminister Støre prioriterte å dra på G20-møtet i Brasil framfor på klimatoppmøtet i Baku. G20 er ei mektige gruppe, og den gjengen av lottomillionærar har stor påverking på utfallet av klimatoppmøtet.

Kan utviklingsministeren i dag fortelja kva Noregs posisjon på G20-møtet er, og om me kjem til å få noko signal om kva rike land vil bidra med av klimafinansiering? Vil Noreg verta med på Brasil og arbeidsgruppa sitt forslag om ein skatt for dei superrike?

Dag-Inge Ulstein (KrF) [10:53:22]: Vi er flere som har ventet på denne dagen. Som det allerede er sagt, er det etterspurt en slik utviklingspolitisk redegjørelse.

Det er selvsagt mye bra og viktig som vi står sammen om, i det som blir sagt, så jeg har lyst å takke for at utviklingsministeren kom, og for flere av de elementene som ble tatt inn. Men jeg har også lyst til å bruke mesteparten av tiden min på det som jeg savner.

Blant annet er det nesten ikke til å tro at en har 45 minutter uten at utdanning blir nevnt i det hele tatt. I løpet av regjeringen Støres regjeringsperiode er det kuttet over 1 mrd. kr til utdanning, noe som tilsvarer mer enn én og en halv million skoleplasser i de aller mest sårbare og fattige landene. Når vi vet at det er 250 millioner barn som ikke går på skole, er det helt uforståelig, også når vi i lang tid har hatt utdanning som en av de viktigste pilarene i norsk utviklingspolitikk. At en har valgt å kutte store deler av den støtten, er jo en prioritering en har valgt, men at det da ikke blir nevnt i det hele tatt i den 45 minutter lange redegjørelsen, viser at en langt på vei har kapitulert når det gjelder internasjonal utdanning. En slik viktig pilar som burde ha stått, er dessverre i ferd med å falle, og det er skuffende.

I tillegg ble heller ikke regjeringens egetoppnevnte ekspertutvalg, Sending-utvalget, nevnt. Der er det så mange viktige moment og forslag som kunne gitt en veldig spennende debatt om utviklingspolitikk og kunne vært med på å sette en retning og hjulpet oss med å rydde i de debattene som går. Men dessverre ser vi at regjeringen gang på gang velger å ikke løfte utvalg som har blitt oppnevnt i løpet av de siste årene. Vi har Helgesen-utvalget, og Stoltenberg-utvalget nå sist, som også har kommet med veldig viktige og nyttige innspill til debatten vår. Det er skuffende å se at dette ikke fikk en større del i innlegget fra utviklingsministeren her.

Det er element jeg er glad for at blir løftet. Ikke minst er jeg glad for at noen av de glemte krisene blir nevnt, slik som situasjonen i Sudan, med de 26 millionene som nå står i en helt umulig situasjon, situasjonen i Darfur og bekymringen for Russlands økte tilstedeværelse og styrke, også på det afrikanske kontinentet. Dette er viktige moment som vi trenger å ta inn over oss og også må møte, og som vi må ha konkret politikk for her. Derfor skulle jeg ønske at vi på bakgrunn av det styrker vår tilstedeværelse på flere av de stasjonene vi har, ikke minst på det afrikanske kontinentet, av strategiske og viktige grunner.

Et annet felt som ble nevnt og vist til, er de gode resultatene innenfor helsefeltet – barnedødeligheten, som er gått ned med over 50 pst. siden 1990-tallet, og alle de millionene av forhindrede dødsfall gjennom norsk investering i helse og ikke minst knyttet til vaksine.

Det er viktig å vise at det nytter, at det har effekt, og at det vi har, gir resultater, men vi må ikke ende opp med å sette noen av disse konkrete tiltakene som vi har vært med på å finansiere, opp mot det som nå trengs framover: å etablere helsesystemer og være med på å få på plass strukturer knyttet til helse. Det er ikke noen motsetning mellom disse viktige, store institusjonene som er etablert, og det arbeidet som må gjøres framover.

Likevel ser vi at den gjennomgangen som er tenkt, av noen av de globale fondene, de 1100 avtalene som blir nevnt her, er viktig – at vi får en gjennomgang av det, og at en fortsetter det arbeidet som forrige regjering startet der. Men vi må også sørge for å bidra til mer effektivitet og bruke den kunnskapen som kommer, ikke minst fra de utvalgene som har vært, og bruke de store pengene som kunne gått til fattigdomsbekjempelse, på en enda tydeligere og mer effektiv måte.

Igjen: Det er mye en skulle ha ønsket og sagt, det er kort taletid. Jeg tror likevel det er mye regjeringen kunne tatt tak i for at bistanden ble mer effektiv – for at de store pengene ikke gikk til kapitalinnskudd i klimaøyemed, der vi på mange måter sender regningen til verdens fattige i to omganger, eller når vi ender opp med å bli den nest største mottakeren av bistand her, noe som går på tvers av de rådene vi fått fra ekspertutvalgene. Jeg ser fram til å høre mer fra utviklingsministeren.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:58:54]: Jeg er utrolig glad for at vi nå møtes i denne sal for å debattere innholdet og retningen i Norges utviklingspolitikk. Det har vært flere år uten en utviklingspolitisk redegjørelse, og jeg setter pris på at denne sal ønsket denne debatten. Jeg vil takke for gode og substansielle innlegg.

Allikevel må jeg si at jeg får et inntrykk av at deler av opposisjonen har glemt at vi faktisk befinner oss i en veldig annerledes og ny tid, en tid hvor bistandsbudsjettet ikke automatisk øker år for år, og en tid hvor 11 mrd. kr av budsjettet går til følgene av Ukraina-krigen. Det betyr at denne regjeringen må prioritere på en annen måte enn det tidligere regjeringer var nødt til. Det er ikke gitt at de tematiske prioriteringene skal være de samme i 2024 som de var i 2020. Det har vært noen turbulente år i bistanden, og det er derfor vi trenger denne debatten og også å komme oss forbi debatten som handler om størrelsen på enkeltposter.

Representanten Søreide etterlyste oppfølging av Sending-rapporten – det var flere representanter som var inne på det. Jeg er uenig i beskrivelsen av at den ble lagt i en skuff i departementet. Det stemmer ikke. Både ideen om investeringsrammeverk, som ble nevnt, mekanismer for mobilisering av privat kapital og flere andre innspill som kom i rapporten, følges opp i Norad og i Utenriksdepartementet. Dessverre var det sånn at ett av forslagene i Sending-rapporten som fikk mest oppmerksomhet – uovertruffent mest oppmerksomhet – i den offentlige debatten, nemlig et skille mellom såkalte globale fellesgoder og tradisjonell bistand. Det er et grep jeg hyller intensjonen bak, men som jeg mener at Norge ikke skal gå videre med unilateralt. Vi bidrar imidlertid til å løfte denne debatten internasjonalt.

Jeg har forsøkt å redegjøre for regjeringens hovedprioriteringer i utviklingspolitikken. Det er, som dere vet, matsikkerhet, klima, helse og kampen mot ulikhet. De var grundig beskrevet i Hurdalsplattformen, og det er prioriteringer denne regjeringen og jeg har fulgt opp. Jeg forstår at flere i denne sal hadde og har andre prioriteringer i utviklingspolitikken, men la meg gjenta hvorfor vi prioriterer som vi gjør. Matsikkerhetssatsingen svarer ut et stort og økende behov i en verden som opplever stadig mer sult. Jeg vil minne om at det første bærekraftsmålet som begynte å gå i feil retning, var bærekraftsmål 2, om kampen mot sult. Det var det aller første som begynte å gå i negativ retning, allerede fra 2014, men den forrige regjeringen responderte overhodet ikke på det. Tvert imot fastholder de fortsatt sine overskrifter. Jeg mener det er uheldig at vi skal stå i denne sal og sette viktige og riktige mål opp mot hverandre, men faktum er at vi må prioritere, og verden har endret seg.

Det er også et hovedelement i regjeringens strategi å forene klima- og utviklingspolitikken. Klimatilpasset landbruk og klimatilpassing generelt er et effektivt tiltak som også etterlyses av svært mange av de fattigste landene i verden. Jeg vet at mange i denne sal er opptatt av migrasjon. Jeg mener at hvis vi klarer å hjelpe f.eks. det afrikanske kontinent til å produsere mer mat til egen befolkning, er det sannsynligvis et viktig bidrag for å stagge den tendensen vi ser i dag. Det samme gjelder vår satsing på tilgang til ren energi, som sikrer mat, energi, arbeidsplasser og sikkerhet, og som gjør at folk blir boende i sine lokalsamfunn.

I redegjørelsen min snakket jeg om hvordan utviklingspolitikken ikke er veldedighet. Vi skal være der med humanitær bistand for å lindre lidelser, men aller viktigst er det å bygge opp stater til det punktet hvor de ikke lenger trenger å motta bistand. Nå vet vi og ser at katastrofene har blitt mer komplekse, mer langvarige og sammensatte. Plasterlappløsninger fungerer ikke lenger. De samme områdene som rammes av naturkatastrofer, rammes ofte av langvarig konflikt, og vi må derfor jobbe mye mer helhetlig og mye mer med forebygging, også inne i våre humanitære innsatser.

Verden opplever økende forskjeller. Det ble også nevnt i debatten. Dette handler ikke bare om økonomi, det handler også om rettigheter. Jeg skulle ønske at regjeringen ikke trengte å ha kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter som en prioritet i 2024, men dessverre blir det stadig mer aktuelt. Utviklingen går raskt feil vei. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å forsvare de seierne som er oppnådd gjennom de siste tiårene, men som nå går en uviss framtid i møte. Norge kommer til å gå i bresjen for SRHR og kvinners rettigheter i tiden framover.

Flere av representantene er opptatt av at Norge skal være en forutsigbar og pålitelig partner i utviklingspolitikken. Det er viktig, og det er denne regjeringen veldig enig i. Dette gjelder f.eks. innsatsen vår på global helse. Norsk innsats til global helse er på omtrent 4 mrd. kr i året. Det er en av våre aller største prioriteringer. Jeg vil understreke at dette handler om langt mer enn finansiell bistand til f.eks. pandemibekjempelse eller helsesystemer. Vi er også i førersetet normativt. Vi har vært det over tid, vi fortsetter å være det. Norge sto bl.a. sentralt i arbeidet med Lusaka-agendaen, som nettopp handler om å styrke de nasjonale helsesystemene. Vi vet at internasjonal innsats i f.eks. vaksinearbeid må kombineres med bygging av robuste helsesystemer på landnivå for faktisk å kunne gjøre jobben på bakken.

Det kanskje aller viktigste vi kan gjøre, er å bidra til at landene selv settes i stand til å finansiere egen velferd. Derfor er arbeidet med en internasjonal skattekonvensjon høyt prioritert av regjeringen. Norge har akslet en lederrolle. Vi ønsker å være en brobygger i arbeidet med en rammekonvensjon om skatt.

Helt til slutt vil jeg gjenta det jeg sa i min redegjørelse om hvordan utviklingspolitikken har blitt en del av sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken på en annen måte enn for noen år siden. Det handler ikke bare om Ukrainas inntreden i budsjettet, det handler også om våre målsettinger. Norsk utviklingspolitikk må ta innover seg den virkeligheten vi lever i. Det handler om å kombinere tradisjonell bistand med en aktiv utviklings- og utenrikspolitikk og ikke minst et diplomati som underbygger det arbeidet vi gjør. Jeg er stolt over den rollen Norge har spilt og fortsatt spiller i denne sammenheng.

Trine Lise Sundnes (A) [11:21:46]: Aller først vil jeg takke utviklingsministeren for en omfattende redegjørelse sist uke.

Å bygge en utviklingspolitikk som er forankret i solidaritet, likhet, demokrati og frihet, er viktig for Arbeiderpartiet. Det innebærer også et sterkt fokus på å støtte sivilsamfunn og lokale organisasjoner som arbeider for å fremme arbeidstakerrettigheter og sosialhjelp. En sentral del av dette er å styrke arbeidslivets parter i utviklingsland. Dette er ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også om å skape en bærekraftig utvikling og stabilitet.

Sterke fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner er grunnleggende for et velfungerende demokrati. De gir stemme til arbeidstakere og bidrar til å balansere maktforholdet i samfunnet. LO og NHOs felles toårige sosial-dialog-prosjekter i Colombia, Vietnam, Ghana og Tunisia om partssamarbeid, lønnsdannelse, likestilling og demokrati er alle eksempler på hvordan dialog, forhandlinger og samarbeid mellom partene er kritisk viktig for å løse nasjonale utfordringer.

De Norad-støttede prosjektene LO har bl.a. i Zanzibar, Ghana, Indonesia, Colombia og Peru, er alle eksempler på prosjekter som fører til flere organiserte, mer likestilling, flere tariffavtaler og med det økt forhandlingsstyrke. I Indonesia økte minstelønnen med over 15 pst. som et resultat av dette, og hovedorganisasjonen der har nå fått 56 pst. kvinner i ledelsen.

Den samme utviklingen ser man i andre prosjekter med tydelig fokus på arbeidstakere og deres organisasjoner, det være seg hushjelper i Hongkong eller gruvearbeidere i Sør-Amerika. I Ghana har fagbevegelsen jobbet systematisk med likestilling og ungdomsarbeid og har fått på plass avtaler mot seksuell diskriminering på arbeidsplassen, for å nevne noen resultater. Det finnes mange flere.

Når arbeidstakere kan forhandle om egne lønns- og arbeidsvilkår, bidrar det til en mer rettferdig fordeling av ressurser og stimulerer til økonomisk vekst nedenfra. Et velfungerende trepartssamarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere er avgjørende for å finne balanserte løsninger på samfunnsutfordringer.

Derfor er det også viktig at Nansen-programmet fokuserer på arbeidslivets parter i gjenoppbyggingen, for det er ikke gitt at arbeidstakerorganisasjonene automatisk ville fått en plass ved bordet i Ukraina.

Til tross for framgang står vi overfor betydelige utfordringer. Vi ser et økende press mot sivilsamfunn og undertrykkelse av menneskerettighetsforsvarere, inkludert fagforeningsledere, i mange land. Det understreker viktigheten av fortsatt støtte og solidaritet. Å styrke arbeidslivets parter i utviklingsland er derfor ikke bare riktig, men det er smart. Det bidrar til mer stabile samfunn, bærekraftig økonomisk vekst og en mer rettferdig verden.

Arbeiderpartiet vil fortsette å være pådriver for dette arbeidet. Det er ikke bare i tråd med våre verdier om solidaritet og rettferdighet, men det er også avgjørende for å nå de globale bærekraftsmålene. En verden der alle arbeidstakere har en stemme, og der faglige rettigheter respekteres uansett hvor man befinner seg, er en verden som utjevner forskjeller og setter folk i stand til å ta kontroll over eget liv – en viktig forutsetning for demokratisk utvikling og en regelstyrt verden.

Ingjerd Schie Schou (H) [11:26:26]: Jeg vil også takke utviklingsministeren for redegjørelsen hun holdt. Den har vært lenge etterspurt.

Utenom de årlige budsjettproposisjonene er det lenge siden Stortinget har behandlet utviklingspolitiske saker eller meldinger. Ekspertgruppen ledet av Ole Jacob Sending la i mai i fjor fram anbefalinger for norsk utviklingspolitikk, som ikke har blitt gjenstand for stortingsbehandling. Det lille som er av debatt om utviklingspolitikk i offentligheten, dreier seg stort sett om nivå, ikke om innhold. Derfor så jeg fram til å høre utviklingsministeren gjøre rede for sitt syn på utfordringene Norge og verden står overfor, og også hvordan norsk utviklingspolitikk bør innrettes for å bidra best mulig til å løse dem.

Redegjørelsen ga svar på noen spørsmål, men for min del er det dessverre fortsatt en del ubesvarte. Jeg er glad for at vi har denne debatten i dag for å se om vi kan få noen flere svar.

Jeg vil allikevel begynne med noe jeg er enig med utviklingsministeren i. Statsråden understreket at utviklingspolitikk også er interessepolitikk, og at det ikke er snakk om veldedighet. Det er jeg helt enig i.

Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, er noe også utviklingspolitikken må tilpasse seg. Selv om bistandsbudsjettet totalt sett har vokst mye de siste årene på grunn av økte inntekter til landet, er det naturlig at den relative vektingen av ulike deler av bistandsbudsjettet endrer seg.

Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på at Ukraina er blitt den desidert største mottakeren av norsk bistand, og jeg er glad for at utviklingsministeren startet sin redegjørelse med Ukraina. Jeg mener også, i lys av de mange og kompliserte krisene i verden, at det er riktig at Norge nå øker sine bidrag til humanitær nødhjelp, selv om vi aller helst skulle lagt mer av innsatsen i langsiktig utvikling.

Det å slå fast at utviklingspolitikk er interessepolitikk er også en god grunn til å verne om den tradisjonelle fattigdomsbekjempende utviklingsinnsatsen. Som sagt er det spørsmålet om nivå – over eller under 0,7 eller 1 pst. som ofte dominerer den utviklingspolitiske debatten, og på den siden av debatten hvor man gjerne vil kutte mest mulig, er det lett å få inntrykk av at bistand er ren sløsing. Det mener jeg er en lettvint slutning. En verden med mindre fattigdom og mer samarbeid gir mindre internasjonal spenning og uro. Det er i Norges interesse at ulikhetene i og mellom land reduseres.

La oss også være ærlige om at utviklingspolitikk er merkevarebygging. Det er 193 medlemsland i FN, som alle har én stemme hver. Norge er godt tjent med at flest mulig av disse landene har et positivt inntrykk av oss. Det at vi som et rikt land bidrar solidarisk til å utjevne forskjeller i verden, er med på å vedlikeholde det inntrykket.

Norge er konsistent blant de to–tre landene i verden som gir den største andelen av sin brutto nasjonalinntekt til utviklingshjelp. Derfor tåler vi godt en debatt om nivå. Jeg kjøper ikke premisset om at enhver desimal under 1 pst. er et svik mot verdens fattigste. Derimot mener jeg at vi skylder både norske skattebetalere og partnerland vi investerer i, en grundig debatt om hva vi oppnår med investeringene våre.

Nå begynner jeg å nærme meg det jeg fortsatt synes er foruroligende etter utviklingsministerens redegjørelse. Både redegjørelsen, statsbudsjettene Støre-regjeringen har lagt fram, og diverse planer og strategier fra Utenriksdepartementet gjør det klart at småskala landbruk i Afrika sør for Sahara er noe regjeringen prioriterer. Det er ikke overraskende når Senterpartiet har utviklingsministeren. Det er heller ikke noe i veien med småskala landbruk i Afrika sør for Sahara. Det er et av mange gode formål på bistandsbudsjettet.

Det statsråden imidlertid snakker mindre om, er hva hun prioriterer ned for å finansiere denne satsingen. Det står selvfølgelig i budsjettdokumentene, men i redegjørelsen sin nevnte hun det faktisk ikke med ett ord. Det var øredøvende taust om et tema mange av oss var spente på å høre hva hun ville si om. Heldigvis, kan man si, har øredøvende taushet den effekten at den er ganske merkbar, så utviklingsministeren lyktes på den måten godt med å rette oppmerksomheten mot en av Høyres utviklingspolitiske prioriteter over lang tid, nemlig utdanning.

Utvikling starter med utdanning. Utdanning er helt grunnleggende for individet og for all annen utviklingsinnsats. Utdanning er det kraftigste virkemiddelet for å redusere ulikhet i land. Manglende utdanning rammer jenter hardere enn gutter.

Utdanning er en av grunnmurene i hvordan et land skal bygges. Det hører med i det kjedelige, men akk så viktige, ordet systembetingelser. Vi erfarte det i 1814, og i alle år senere. Det er utdanning og kompetanse som har bragt oss videre.

Mens Solberg-regjeringen løftet finansieringen av utdanningsbistand fra 2,1 til 3,8 mrd. kr i løpet av årene 2013–2021, har Støre-regjeringen nå latt den falle brått, til 2,7 mrd. kr i 2023. I og med at bistandsbudsjettet har fortsatt å øke, har utdanning som andel av det totale bistandsbudsjettet sunket enda mer. I budsjettforslaget for 2025 foreslår regjeringen et kutt på 15 pst. i den sentrale posten for utdanningsbistand, fra 1 mrd. kr til 850 mill. kr.

Prioritering har to sider. Skal man prioritere noe opp, må man prioritere noe annet ned. Det gjelder selvfølgelig også innen bistanden. Høyre har gjort ærlige prioriteringer i våre alternative budsjetter og har måttet tåle kritikk for det i denne sal fra utviklingsministerens partifelle, representanten Arnstad. Derfor håper jeg at vi i dag kan få en forklaring fra utviklingsministeren på hvorfor hun mener det er riktig å kutte i bistand til utdanning.

Mitt syn er som følger: Utdanning er en investering i langsiktig økonomisk vekst og individets evne til å ta gode valg for seg selv. Småskala landbruk er en økonomisk aktivitet mange i Afrika er avhengig av for å skaffe mat til seg selv og familien, men som ikke skaper økonomisk vekst på sikt. Derfor bør norsk utviklingspolitikk prioritere utdanning høyere enn småskala landbruk. Hva mener egentlig utviklingsministeren?

En annen sak utviklingsministeren ikke sa noe om i redegjørelsen sin, og som det heller ikke står noe om i budsjettforslaget, er hvordan regjeringen stiller seg til den nært forestående påfyllingen av Verdensbankens fond for de fattigste landene, IDA. Nå kom det fram i går – og det tar vi til etterretning – at regjeringen i neste periode vil øke bidraget til IDA-fondet med 50 pst. I perioden 2023–2025 bidrar vi med 1,1 mrd. kr. i året til IDA, så det er allerede ikke småpenger, men det vil bli ytterligere økt. Det tar vi til etterretning.

Den forpliktelsen regjeringen skal inngå under påfyllingskonferansen i Sør-Korea om drøyt to uker, får konsekvenser for budsjettårene 2026–2028. Utviklingsministeren og jeg har ulikt syn på hvem som bør regjere i de årene. Vi vet at regjeringens budsjettpartner SV er skeptisk til utviklingsbankene, og at finansiering av Verdensbanken er en av ytterst få poster på bistandsbudsjettet hvor SV faktisk har foreslått kutt i sitt alternative budsjettforslag.

Jeg vil gjerne utfordre utviklingsministeren på å gjøre nærmere rede for sitt syn på Verdensbanken som utviklingsaktør, og for regjeringens planer for påfyllingskonferansen neste måned.

Statsråd Tvinnereim er ikke bare utviklingsminister, hun er også nordisk samarbeidsminister. Jeg nevnte det i replikkrunden også. Som østfoldinger er vi begge ille begeistret for grenseoverskridende samarbeid i Norden. Det ligger et potensial i å inneha disse rollene samtidig, som jeg gjerne vil høre statsråden si litt mer om. Jeg hørte noe i replikkrunden, men det er fortsatt mer å fylle på der.

Våre nordiske naboer har delvis sammenfallende, delvis utfyllende tilnærminger til utviklingssamarbeid. Det hører med til politisk lederskap å utforske og se muligheter til større grad av samarbeid enn det jeg så langt har sett. Sverige har nylig redusert sine utviklingsbudsjett betydelig, og det er mitt inntrykk at både Danmark og Finland har en mer offensiv tilnærming enn oss til å involvere det private næringslivet.

Hvilke muligheter ser utviklingsministeren for bedre samordning av nordisk utviklingspolitikk, både på hovedstadsnivå, mellom samarbeidslandene og også mellom ulike typer næringer, som f.eks. det private næringsliv?

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [11:36:02]: Jeg er jo ofte «the odd man out» i disse debattene, og det lever jeg godt med. Til den rapporten som utviklingsministeren ikke hadde hørt om: Den sto i Panorama nyheter, altså tidligere Bistandsaktuelt, og jeg har sendt den til utenriksministeren, for jeg hadde ikke utviklingsministerens telefonnummer. Da kan hun lese den der; det er tre uker siden den kom.

Jeg skulle ønske utviklingsministeren innledet sine redegjørelser med å si at nå er det flere land som er uavhengige av bistand, bistanden har hjulpet, og de vil klare seg selv, de vil skape arbeidsplasser, vekst osv., men det skjer dessverre ikke. Det er kanskje ikke overraskende, og jeg stiller sikkert altfor høye krav, men det var positivt at utviklingsministeren sa at bistand skal være i Norges egeninteresse. Det er nye toner, og det setter jeg pris på. Det er også positivt at utviklingsministeren sa at vi skulle redusere antall prosjekter. Det var 1 100, og en skulle gå gjennom det. Det var bare noen få som var kuttet, men det kunne bli flere. Det er også veldig positivt, og noe som jeg har etterlyst, at man ikke går for mange områder.

Utviklingsministeren sa videre at Russlands krigføring hadde skapt en helt ny verdensorden når det gjelder bistand på grunn av usikkerheten som den krigen har skapt. Det kan hende, men det er litt synd at ikke de samme landene som da lider under denne krigen og manglende eksport av korn fra Ukraina, også er aktive motstandere mot krigen og bruker sin røst – statsråden sa at det var demokratisk i FN, for alle hadde én røst – til aktivt å kritisere Russland, altså at vi får en global oppslutning om motstanden mot Russland. Det ser jeg ikke skjer.

Det er tilbakegang for likestilling i verden, sa også utviklingsministeren, og det er helt riktig. Da må vi gå inn og se på hva det skyldes, og det er ingen tvil om at det er styresettet i disse landene som bidrar til både at likestilling ikke eksisterer, og at kampen mot prevensjon er politisk styrt. Da må vi vise den kraften vi har i utviklings- og bistandspolitikken, og bruke den til å sette krav. Hvis man ikke tillater prevensjon eller ikke vil ha likestilling i landet sitt, kan man heller ikke få hjelp fra Norge gjennom bistand. Det vil si at vi bruker den kraften og styrken som ligger i bistand, til å skape et diplomati som gjør at vi får muligheten til å gjennomføre det som er viktigst, og det er å ha liberale verdier. Har man liberale verdier, kan man skape arbeidsplasser. Man kan skape et samfunn med vekst og økonomiske muligheter for flere, og da vil færre være i fattigdom. 75 millioner har kommet ut av fattigdom hvert år fra 2000 og frem til 2013, men når befolkningsveksten har vært i hvert fall tre ganger det, blir ikke prosenten så veldig mye bedre. Det er bra at 75 millioner har kommet ut av fattigdom hvert år i disse årene, men vi må se på totaliteten, og norsk bistand har dessverre ikke bidratt til å gjøre verden verken mindre fattig eller bedre – men det har vært et stort antall ansatte som har forbedret sin hverdag, dessverre.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:39:19]: Når jeg fikk muligheten til noen minutter ekstra her, har jeg noen betraktninger rundt det utviklingsministeren innledet med i sin redegjørelse, knyttet til nettopp dette med at det ikke skulle være veldedighet. Det ble også understreket flere ganger i redegjørelsen, og det ble også lagt ut poster fra Utenriksdepartementet i sosiale medier der det kunne virke som om det var noe av hovedbudskapet, eller i hvert fall noen av de viktigste linjene fra redegjørelsen. Nå hører vi at representanten Tybring-Gjedde var glad for den retorikken og det tydelige budskapet.

Det er noe med at disse norske interessene blir satt opp mot hverandre. Jeg tenker: Er det nå så enkelt, og burde det være det? Nei, så absolutt ikke, for jeg tror en undervurderer motivasjonen i det norske folk til å ville ønske å være med og bidra til en bedre verden. Det er noe med verdiene som vi har bygd landet vårt på, og som jeg mener vi virkelig ønsker å bygge videre på som land og folk: at vi også skal se ut over våre egne grenser, og at vi skal være med på å stille den nøden som er der.

Ett av de andre momentene er at det ikke var så viktig – eller iallfall ikke nødvendig, ble det sagt – å sette globale fellesgoder, som klima og annet, opp mot fattigdomsbekjempelse. Jo, det er så absolutt viktig å ta den debatten, og det er også nettopp noe av det flere av ekspertutvalgene har løftet inn til oss som politikere, og som jeg har prøvd å belyse i det tidligere innlegget mitt.

Når det er sagt, tror jeg at om det er noe vi virkelig trenger å gjøre, er det å vise fram – og det gjør vi også sammen, i forbindelse med flere av de delene som utviklingsministeren løftet fram her – de resultatene som vi har fått gjennom norsk bistand gjennom mange år: vise at det nytter, vise at det er kanskje en av de mest effektive måtene vi kan være med på å bidra til å forandre og redde liv, slik vi har gjort. Vi må se mulighetene knyttet til helse, knyttet til utdanning og knyttet til der våre midler kan være med på å skape jobber der det trengs, og der man ikke har det håpet og de mulighetene som vi ser skulle ha vært der i dag – og ikke minst knyttet til den livsviktige humanitære hjelpen som vi også er med og bidrar til, gjennom de budsjettpostene som vi har oppe til debatt i dag.

Jeg har allikevel bare lyst til å avslutte med dette: Det er ikke slik at vi skal snakke ned det som handler om det sterke engasjementet som er i det norske folk for å ville være med og bidra, helt uavhengig av hva det måtte gi av interesse for oss selv. Det er helt åpenbart at vi skal ha begge de perspektivene med oss, men jeg tror det er mange som står med meg også i dag og sier at vi skal være en viktig bidragsyter for å være med og løfte de aller mest utsatte og mest sårbare, og være med og bekjempe verdens fattigdom.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:42:30]: Jeg vil starte med å si noe om det representanten Christian Tybring-Gjedde etterlyste: Bistand virker. Det er mange eksempler på at land som tidligere har vært avhengig av hjelp utenfra, har kommet seg ut av det og blitt giverland. Det er eksempler på viktige samarbeidsland, hvor Norge har vært aktiv, som er langt mindre avhengig av bistand enn de var tidligere. Et eksempel på det er Tanzania. Så bistand virker. Utviklingspolitikk er politikk, og en effektiv utviklingspolitikk handler om å bidra til systemendringer i landene vi jobber i.

Jeg vil utkvittere noen utfordringer jeg har fått fra talerstolen. Til representanten Ingjerd Schie Schou: Utdanningsbistand er viktig, og Norge bidrar fortsatt med 2,7 mrd. kr årlig. Det er veldig mye penger. Vi har endret innretningen noe på den bistanden. Vi fokuserer som nevnt bl.a. på støtte til utdanning i krise og konflikt. Jeg skal gi representanten Schie Schou rett i at når noe prioriteres ned, må noe prioriteres opp. Men jeg vil gjerne snu på spørsmål: Hva mener representanten Schie Schou skal prioriteres ned for å prioritere utdanning opp? Jeg håper vi kan komme oss videre fra disse prioriteringsdebattene og ikke sette viktige tematiske områder opp mot hverandre.

Jeg vil også påpeke at det ikke stemmer at investeringer i småskala matproduksjon, som er en viktig prioritet for denne regjeringen, ikke har store utviklingseffekter – tvert imot. Verdensbanken har påpekt at det å investere i landbrukssektoren i afrikanske land er sju ganger mer effektivt enn fattigdomsbekjempelse gjennom å investere i andre sektorer. Dette er også etterspurt av landene selv. Vi vet at afrikanske land importerer mat for 110 mrd. dollar årlig. Dette er verdikjeder som kunne bidratt til jobbskaping og utvikling i landene det dreier seg om.

Jeg fikk også et spørsmål om samarbeid med Norden. Det er mindre sammenfall i prioriteringene mellom de nordiske landene på dette området nå. Det må vi være ærlige om. Men vi har definitivt lært av våre naboland når det gjelder mekanismer for å utløse privat kapital, som representanten Schie Schou påpekte. Det var også noe av bakgrunnen for at vi nå har fått på plass en statlig garantimekanisme.

Jeg ser også fram til et tettere samarbeid med de nordiske landene når det gjelder SRHR, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:45:47]: Jeg vil for det første takke for en god og interessant debatt, men jeg skal også plukke opp der utviklingsministeren slapp, om SRHR. Representanten Aukrust sa i sitt innlegg at Norge ikke tok lederskap når det gjaldt kvinners rettigheter og SRHR sist gang Trump var president. Jeg tolker min gode kollega i beste mening og anser at han bare har et lett forbigående hukommelsestap, og at det er det som gjør at han sa det han sa. Så for å friske opp hukommelsen til representanten Aukrust, kan jeg fortelle at i den perioden da Dag-Inge Ulstein var utviklingsminister og jeg var utenriksminister, ble det bevilget store summer til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Det var en prioritering for regjeringen. Det ble bevilget nærmere 11,5 mrd. kr over en fireårsperiode. Det handlet også om strategien mot skadelige skikker, som også var ekstremt viktig i denne sammenhengen. I tillegg ble det laget et bistandsprogram for å bekjempe moderne slaveri. Grunnen til at det er viktig, er at ca. 45 millioner mennesker globalt er offer for moderne slaveri. 70 pst. av disse er jenter og kvinner, og det å gripe det an er viktig for både likestilling og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Utviklingsministeren var inne på at vi ikke måtte sette viktige prioriteringer opp mot hverandre, og at vi måtte komme oss videre fra prioriteringsdebatten. Vel, det er jo interessant, for en debatt om Norges utviklingspolitikk bør også dreie seg om prioritering. Utviklingsministeren selv og regjeringen har jo gjort sine prioriteringer, og da er det ganske naturlig at også Stortinget diskuterer dem og har meninger om dem.

Og siden utviklingsministeren avslutningsvis sa at hun hadde fått et spørsmål om samarbeid med Norden, vil jeg minne om spørsmålet jeg stilte om samarbeidet med EU. I redegjørelsen sier utviklingsministeren – og dette mener jeg er helt presist og riktig – at:

«Samtidig bidrar aktørmangfoldet til at rammevilkårene for norsk bistand utfordres. I møte med dette mener regjeringen at vi må holde fast på prinsippene for vår bistand.»

Videre sier utviklingsministeren:

«Når andre givere møter utviklingsland med egne krav – eller ingen krav – skal bistanden vår fortsatt være basert på menneskerettighetene.»

Jeg deler det perspektivet fullt ut. Det var også nettopp derfor jeg spurte om utviklingsministeren kunne dele noen tanker om hvordan man samarbeider med EU-land om spørsmålet om kondisjonalitet. Dette er et vanskeligere tema i dag enn det var for 10–15 år siden – det er det ingen tvil om. Det er også vanskeligere å stille de kravene vi ønsker å stille. Det er bl.a. fordi det kommer inn nye bistandsaktører som ikke stiller krav, eller som stiller helt egne krav. Derfor er samarbeidet med likesinnede land så viktig. Det var også grunnen til at jeg spurte om perspektivet med EU, for der har vi en gruppe med stort sett veldig likesinnede land, som nok sliter med en del av de samme utfordringene. De er – samlet sett og hver for seg – en stor bistandsaktør, og det ville vært interessant å høre utenriksministerens tanker om hvordan det samarbeidet kan utvikles for at vi skal oppnå mer når det gjelder kondisjonalitet i bistanden.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:49:05]: Jeg er veldig glad for at det løftes spørsmål som gjør at vi også kan diskutere det litt instrumentelle i innretningen på bistanden her i dag. Spørsmålet om samarbeidet med EU er viktig, og det pågår noen veldig krevende diskusjoner også med EU-systemet om kondisjonalitet, ikke minst knyttet til f.eks. migrasjon. Så sent som i 2022 landet vi også nye retningslinjer gjennom OECD-systemet om hvordan disse koblingene kan rammes inn. Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha gode regler å forholde oss til når det gjelder hvordan bistanden skal innrettes, når man begynner å diskutere kondisjonalitet.

I redegjørelsen min var jeg også opptatt av å bringe inn diskusjonen om samarbeid med andre, litt utradisjonelle partnere. Det kan være oljerike land, det kan være med Kina, og vi er opptatt av å finne måter å samarbeide om utviklingspolitikk på som gjør at vi samtidig kan holde fast på vår verdibaserte innretning av bistanden. Det er krevende, men fullt mulig, og jeg er veldig opptatt av å utforske mulighetene i den typen samarbeid.

Det er to aspekter til jeg er opptatt av at denne debatten må være innom. Det ene er at vi ikke har diskutert forvaltning og effektivitet i forvaltningen. Det er viktig for å sikre bistandens legitimitet og troverdighet. Jeg vil bare minne om at denne regjeringen har gjennomført en veldig omfattende reform av bistanden, ved at Norad nå er ansvarlig for det aller meste av forvaltningen. Det er viktig fordi vi nå samler forvaltningen hos det mest kompetente forvaltningsmiljøet i Norge. Jeg tror det er viktig for videre effektivitet i den.

Det andre er diskusjonen om fond, som noen har vært inne på. I Hurdalsplattformen slår vi fast at vi ønsker en kritisk gjennomgang av de mange fondene og fondslignende mekanismene. Jeg vil minne om at det under forrige regjering var en rask økning i bruken av fond og fondslignende mekanismer, og man var kanskje noe ukritisk når det gjaldt transaksjonskostnader og effektiviteten av disse fondene. Om kort tid får jeg en rapport på mitt bord som konkluderer i denne gjennomgangen. Vi har allerede begynt å trekke oss ut av enkelte fondslignende mekanismer, noe som gjør at vi på en måte tar pendelen litt tilbake når det gjelder hva slags mekanismer vi benytter i bistanden. Det er også viktig for å sikre legitimitet og effektivitet.