Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:04:23 ] : En
julinatt i fjor, over Odesa i Ukraina, skar droner og krysserraketter
gjennom nattehimmelen. Det ukrainske luftforsvaret skred til verks
og nøytraliserte det meste av angrepet, men noen av rakettene fant
sine mål. Disse rakettene var ikke sendt for å ta ut militærbaser,
landingsstriper eller ammunisjonslagre. Rundt Odesa og i havnen
eksploderte det i lastekraner, lagerbygg og kornsiloer. 60 000 tonn
med korn brant gjennom natten den 19. juli i fjor.
I dag er det ingen tegn til at Russland har
endret målsettingene med sin ulovlige krig. De ønsker fortsatt full
politisk kontroll over landet og å tvinge Ukraina til forhandlingsbordet.
De ønsker å ramme den viktige korneksporten. Krigen skaper frykt
og påvirker verdensøkonomien. Land og hele regioner destabiliseres.
Millioner av mennesker verden over drives ut i sult.
Jeg starter denne redegjørelsen i kornsiloene
i Odesa fordi det illustrerer hvordan en krig i Europa har endret
rammevilkårene for norsk utviklingspolitikk. For det første har
Russlands krigføring svekket sosial og økonomisk utvikling i mange
av verdens fattigste land. For det andre har stormaktsrivalisering
og geopolitikk økt mistilliten og polariseringen og gjort det vanskeligere
å samarbeide om internasjonal utvikling. For det tredje har krigen
tvunget fram nye prioriteringer både her og i andre vestlige land.
Jeg vil oppsummere endringene slik:
Utviklingspolitikken har blitt stadig tettere
sammenvevd med den øvrige utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken.
Det gir oss nye utfordringer og dilemmaer når vi skal manøvrere.
For Norge, som er en betydelig aktør i internasjonal utviklingspolitikk,
gir det også noen muligheter. Utviklingspolitikken har blitt tema
i nye sammenhenger og nye fora. Sikkerhetskonferansen i München
ser matsikkerhet som en integrert del av sikkerhetspolitikken. Finansministrene
i verdens mektigste land i G20 diskuterer internasjonal finansieringsarkitektur.
Og Norge er en relevant deltaker rundt bordet.
Utviklingspolitikk er ikke noe vi driver med
for å framstå som gode mennesker. Utviklingspolitikk er ikke veldedighet.
Også utviklingspolitikk er interessepolitikk. Det er i vår interesse
å føre en politikk for at verden henger sammen i sømmene. Det er
i vår interesse at verden er stabil og regelstyrt, og at respekt
for folkeretten og menneskerettighetene preger internasjonalt samkvem.
Fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til
2013 gikk antallet som lever i ekstrem fattigdom i verden, ned med 75
millioner i året i gjennomsnitt. Med pandemien kom det et kraftig
tilbakeslag. Optimismen fra tusenårsmålene og bærekraftsmålene er
snudd til pessimisme. Pandemien og deretter Russlands angrepskrig
mot Ukraina har også skapt en dyp global tillitskrise. Skjevfordeling av
vaksiner og vestlige lands fokus og prioriteringer har provosert
mange utviklingsland. Dette har bl.a. Russland utnyttet til å skape
falske narrativer, til å knytte nye allianser og til å øke polariseringen.
Dette bør bekymre oss – både fordi aggressorstaten Russland vinner
fram med sine løgner, og fordi mangel på tillit gjør det vanskeligere
å løse de store utfordringene som verden må løse i felleskap.
Ulikhetene i verden har blitt større. Gjeldsnivået
til mange lavinntektsland er uhåndterbart. Sulten har økt. Det er
flere voldelige konflikter enn på lenge. Det er økende flyktningstrømmer.
Vi ser flere autoritære regimer og tilbakegang for demokratier.
Likestillingen møter motbør. Folkerett og liberale verdier er under
press. Effektene av global oppvarming rammer de fattigste landene
hardest. I denne situasjonen trenger verden mer samarbeid, ikke
mindre. Da er utviklingspolitikken et verktøy. Ved å være en god
og langsiktig utviklingspartner for mange afrikanske land, Brasil,
Indonesia og andre i det globale sør er Norge i en bedre posisjon
til å bygge broer. Vi kan skape bredere forståelse for våre interesser
og respekt for folkeretten og FN-pakten.
Russlands krig har fått store konsekvenser
for utviklingspolitikken nasjonalt og globalt. Ukraina har blitt
den største mottakeren av bistand fra OECD-land og fra Norge. Regjeringen
foreslår å forlenge Nansen-programmet med tre år, og at den samlede
rammen for Nansen-programmet økes fra 75 mrd. kr til rundt 135 mrd. kr
i perioden 2023–2030.
Det er en selvfølge at vi stiller opp når et
europeisk land blir angrepet. Ukraina er klassifisert som et utviklingsland
og kvalifiserer til å motta offisiell utviklingsbistand, ODA. Målet
med den sivile innsatsen i Nansen-programmet er først og fremst
å styrke Ukraina i kampen for egen frihet. Mye av innsatsen er den
samme som i andre land: å støtte demokratiske institusjoner, rettsstaten,
frie medier og sivilsamfunnet og å sikre kritiske velferdstjenester
og infrastruktur. I tillegg er vi blant de største humanitære bidragsyterne
til Ukraina. Med norsk hjelp står ukrainerne bedre rustet til å
klare seg gjennom nok en hard vinter. Ukraina har ikke endret målene
eller prinsippene for norsk bistand.
Verden er større enn Europa. Hamas' terrorangrep på
Israel og Israels krigføring i Gaza og i Libanon ryster oss alle.
Angrepene og begrensningene på den humanitære tilgangen i Gaza har
skapt en katastrofal situasjon for sivilbefolkningen. Volden på
Vestbredden har også eskalert, og palestinske myndigheter sliter
med å overleve finansielt. Norge har bidratt med betydelig humanitær
støtte til Gaza, og vi har jobbet diplomatisk for tilgang for nødhjelp
og hjelpearbeidere. Våre budskap til partene i konflikten har vært
klare: Folkeretten må etterleves. Hjelpearbeidere og sivilbefolkningen
må beskyttes, og de må få tilgang til den humanitære hjelpen de
har krav på. Livsnødvendig infrastruktur som sykehus, vann og matsystemer
må skånes i angrepene. Norge opprettholder, og har økt, støtten
til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, på
et tidspunkt da organisasjonen og dens ansatte er utsatt for massivt
israelsk press.
Når kamphandlingene tar slutt og en politisk
løsning er etablert, vil det være stort behov for å bidra i gjenoppbyggingsarbeidet.
På sikt kan det ikke bli varig fred i Midtøsten uten en tostatsløsning.
Regjeringen vil derfor fortsette å støtte oppbygging av palestinske
statsinstitusjoner for å styrke rammebetingelsene for en levedyktig
palestinsk stat.
En av vår tids største humanitære katastrofer
er knapt i medienes søkelys. I Sudan sulter nå flere enn 26 millioner
mennesker. I august ble det bekreftet hungersnød i deler av Darfur.
Det er første gang på sju år at FN erklærer hungersnød. Likevel
slipper ikke partene i konflikten hjelpen fram. Norges diplomatiske
engasjement for humanitær tilgang i Sudan er betydelig. I tillegg har
vi doblet støtten fra det vi lovte på givermøtet for Sudan i april.
Også i Sudan ser vi at sult brukes som våpen.
Dette er menneskeskapte kriser, hvor hjelp aktivt blir forhindret fra
å komme fram. Det er uakseptabelt. Selv de mest brutale krigene
har regler, og de reglene skal følges. Det står i sterk kontrast
til det vi er vitne til i flere av dagens konflikter. Parter i konflikter
bryter folkeretten.
Verdenssamfunnet for øvrig bidrar til å undergrave og
svekke respekten for folkeretten hvis vi ikke er krystallklare på
at reglene gjelder for alle krigførende parter, overalt. Derfor
er Norge tydelig i vår fordømmelse av brudd på folkeretten i Ukraina,
i Gaza, i Sudan og i andre konflikter. Norge skal ikke kunne beskyldes
for dobbeltmoral når vi påpeker brudd på humanitærretten. På samme
måte vil jeg minne om at verden følger nøye med på hva vi bidrar
med av bistand utenfor Europa. Denne balansegangen er krevende,
men vi må ikke miste den av syne.
Jeg må nevne valget i USA. USA står for en
fjerdedel av all offisiell utviklingsbistand i verden. Endringer
i amerikansk politikk og bistand vil derfor ha stor betydning. Den
forrige Trump-administrasjonen gjennomførte omfattende endringer,
særlig knyttet til klima og seksuell og reproduktiv helse. Vi er
ikke tjent med å forskuttere den nye administrasjonens politikk,
men vi må nøye vurdere både konsekvensene av endret amerikansk politikk
og hvilke områder som peker seg ut for å videreføre det gode samarbeidet
vi har hatt med USA om mange utviklingspolitiske temaer.
Jeg sa at bistand ikke er veldedighet. Målet
med bistand er å gjøre den overflødig. Regjeringen vil at norsk bistand
skal bidra til at land kan skape verdier fra egne ressurser, i egne
verdikjeder. Det har vi prioritert i den nye Afrika-strategien vi
lanserte i vår. Det afrikanske kontinentet hadde liten tilgang til
vaksiner og medisinsk utstyr da covid traff. Norge var raskt ute
med å støtte et program for utvikling av mRNA-vaksiner og teknologioverføring
i Sør-Afrika. Gjennom vaksinealliansen Gavi har Norge bevilget 274 mill. kr
til arbeid med afrikansk vaksineproduksjon. Vi deltar nå i arbeidet
i G20 med å etablere en allianse for lokal og regional produksjon
av vaksiner.
Et annet eksempel er matproduksjon. Den afrikanske
utviklingsbanken anslår at afrikanske land kommer til å importere
mat for over 1 200 mrd. kr hvert år fra 2025. Dette er mat de kan
produsere eller høste selv, og som kunne gitt arbeidsplasser og
verdiskaping på veien fra matprodusent til forbruker. Det er nettopp
det afrikanske statsledere gjentar til meg at de ønsker: kapasitetsutvikling
og investeringer i egen matsuverenitet.
Det er snart to år siden vi lanserte vår strategi
for matsikkerhet i utviklingspolitikken. På klimatoppmøtet i fjor,
COP28, ble matsikkerhet viet særlig oppmerksomhet gjennom en erklæring
om klima, landbruk og matsikkerhet. Norge deltar aktivt i arbeidet
under klimakonvensjonen som skal bidra til matsikkerhet, klimatilpasning
og utslippsreduksjon i landbruket og matsystemene. G20 har under
Brasils formannskap løftet sult og fattigdomsbekjempelse som en
hovedprioritering. Norge bidrar aktivt i etableringen av den globale alliansen
mot sult og fattigdom som lanseres under G20-toppmøtet neste uke.
Økningen av våre bidrag til FNs organisasjon
for ernæring og landbruk har gitt tusenvis av mennesker tilgang
til såkorn, og gjennom vårt oppskalerte samarbeid med Verdens matvareprogram
bidrar vi nå til at mange barn i Afrika får skolemat.
Kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning
av havets ressurser står også sentralt i norsk utviklingspolitikk. Ledelse
av det internasjonale havpanelet og arbeidet for en global avtale
mot plastforurensing er viktig her. Bistandsinnsatsen mot plastforurensing
videreføres med inntil én milliard kroner i perioden 2025–2028.
Under klimatoppmøtet i Glasgow ble verdens
land enige om at vi må forsterke innsatsen for å nå 1,5-gradersmålet.
Norge lovte også å doble norsk klimafinansiering til 14 mrd. kr
årlig innen 2026. Regjeringen er stolt av at vi nådde dette nivået
før tiden – allerede i 2022. Som utviklingsminister ser jeg at dette
er en av de viktigste prioriteringene til mange utviklingsland og
små øystater. For menneskene i disse landene er klimaendringene
allerede et eksistensielt spørsmål. Derfor har Norge det siste året
økt støtten til tilpassing, og den må økes videre for å oppfylle
vår forpliktelse fra Glasgow. Dette handler bl.a. om varslingssystemer
– fra måling av værobservasjoner til formidling av værvarsler og forebygging
av skader forårsaket av ekstremvær.
Regjeringen prioriterer også støtte til klimasmart matproduksjon.
Det er fattige småbønder i hele verden som står i førstelinjen når
klimaendringene treffer. Med riktig agronomi og teknologi, tilpassede
såfrø og forbedret jordhelse kan vi øke småbøndenes matsikkerhet, sikre
inntekten og redusere sårbarheten ved ekstremvær.
Vi ser nå betydelig framgang og politisk momentum for
å bevare regnskogen. Brasil reduserte avskogingen i Amazonas med
to tredjedeler i løpet av Lulas første 18 måneder som president.
Indonesia har redusert avskogingen dramatisk de siste årene til
de laveste nivåene på 20 år, og Colombia rapporterte i fjor den
laveste avskogingen på 23 år. Regjeringens klima- og skoginitiativ
har vært en viktig støttespiller i dette arbeidet. Regjeringen vil
forlenge klima- og skoginitiativet til 2035. Norge skal også bidra
til at Naturavtalen lykkes, og vi har annonsert 150 mill. kr til
det globale biodiversitetsfondet.
På klimaforhandlingene i fjor, COP28, ble verden enig
om ambisiøse globale mål for energiomstilling og energitilgang.
Det gjøres mye i vår del av verden, men kun 2 pst. av de årlige
energiinvesteringene skjer i Afrika. 600 millioner afrikanere mangler
tilgang til elektrisitet, og én milliard har ikke tilgang til rene
løsninger for matlaging. Investeringene må økes betydelig, særlig
i de fattigste landene. Fornybar energi er en hovedprioritet i utviklingssamarbeidet.
Mesteparten av den målrettede innsatsen går til tiltak i Afrika
sør for Sahara og støtter opp om arbeidet som gjøres for å bekjempe
energifattigdom gjennom initiativ som Global Energy Alliance for People
and Planet, GEAPP.
Gjennom Norges klimainvesteringsfond, som Norfund
forvalter, bidrar vi til å redusere eller unngå klimagassutslipp
ved å finansiere utbygging av fornybar energi i utviklingsland.
Klimainvesteringsfondet har store ambisjoner. Siden oppstart har
det gjort vellykkede investeringer. Tilgang til fornybar energi
har økt, og utslipp har vært unngått. Det er estimert at investeringene til
klimainvesteringsfondet i fjor bidro til å forhindre utslipp tilsvarende
en sjettedel av totale norske utslipp.
Bistand blir imidlertid marginale summer sammenliknet
med de enorme investeringene som er nødvendige for å nå bærekraftsmålene.
Mobilisering av privat kapital er avgjørende for å nå verdens klimamål
og for å få fart på grønn omstilling, også i utviklingsland. Statens garantiordning
for økte investeringer i fornybar energi i utviklingsland skal bidra
til dette. Garantiordningen er et nytt verktøy for å utløse mer
privat kapital i kampen mot fattigdom og klimaendringer. Utlysningen
offentliggjøres i morgen. De første garantiene skal etter planen utstedes
i løpet av første halvår 2025.
Vi må også stimulere private investeringer
for økt verdiskaping og sysselsetting. Norge støtter f.eks. oppstart
av lokale selskaper i Afrika. Det bidrar til nye løsninger på så
forskjellige områder som kostnadsfrie pengeoverføringer, produksjon
av proteiner fra insekter og verdikjeder for å koble tusenvis av
kyllingprodusenter til fôrleverandører og markeder.
Kampen mot ulikhet er en hovedprioritet for
denne regjeringen, både nasjonalt og internasjonalt. Skatt står øverst
på vår agenda i G20, i Inclusive Framework, IF, Global Forum on
Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes, GF, i
OECD og langs flere spor i FN. Vi arbeider for at FN og OECD skal
styrke og komplementere hverandre. Vi mener at arbeid med skattespørsmål
i FN er tjent med å bygge videre på det faglige arbeidet som skjer
i OECD, i IF og i GF. I FN har alle land én stemme, noe som vil
gi bred legitimitet til arbeidet. Som et ledd i den internasjonale
kampen mot ulikhet har vi fremmet forslag om at FN i arbeidet med
en rammekonvensjon om internasjonalt skattesamarbeid bl.a. kan bidra
på områder som miljøbeskatning og tiltak for å sikre at ultrarike
personer blir skattlagt i samsvar med medlemslandenes skatteregler.
Ulovlig kapitalflyt er en betydelig utfordring
på globalt nivå og rammer utviklingsland særlig hardt. Korrupsjon,
bestikkelser, skatteunndragelse og andre ulovlige finansstrømmer
koster utviklingsland anslagsvis 1 260 milliarder dollar per år
ifølge World Economic Forum. Nasjonal og internasjonal innsats må
virke sammen om vi skal lykkes i kampen mot skatteunndragelse og
skatteunngåelse.
En del av vårt arbeid med reform av det multilaterale
systemet handler om å flytte makt. Utviklingsland vil ha en større
plass rundt bordet, og det med rette. Dette var et sentralt tema
på FNs framtidstoppmøte i høst. Toppmøtet vedtok Fremtidspakten,
en agenda for å nå bærekraftsmålene, og som skal gjøre det multilaterale systemet
mer inkluderende, representativt og effektivt. Norge støtter økt
innflytelse særlig for afrikanske lavinntektsland. Norge støtter
også en økning av antallet både valgte og faste medlemmer i Sikkerhetsrådet.
Det vil reflektere de globale politiske og økonomiske realitetene
bedre og sikre økt representasjon, ikke minst for Afrika.
Norge har forankret sin bistand i prinsipper
utviklet av OECDs utviklingskomité, som har 32 medlemmer. I dag
ser vi nye aktører som investerer betydelige ressurser i utviklingssamarbeid
– land som Kina, India, Saudi-Arabia, Tyrkia og De forente arabiske
emirater, FAE. Det er viktig at stadig flere aktører, også stater,
bidrar. Dette er et prinsipp Norge fremmer offensivt, bl.a. i klimaforhandlingene.
Alle må bidra. Samtidig bidrar aktørmangfoldet til at rammebetingelsene
for norsk bistand utfordres. I møte med dette mener regjeringen
at vi må holde fast på prinsippene for vår bistand. Regelverket
som er utviklet i fellesskap i OECD, er viktig. Når andre givere møter
utviklingsland med egne krav – eller ingen krav – skal vår bistand
fortsatt være basert på menneskerettighetene. Vi skal møte mottakerland
som likeverdige partnere og styrke dialogen med dem. I dagens polariserte
verden vil det ikke være i Vestens interesse å tvinge land til å
velge side. Samtidig er jeg opptatt av at Norge må styrke dialogen
med «nye» land som har engasjert seg utviklingspolitisk. Vi samarbeider
ofte om felles mål, og vi utfyller hverandre. Norec, vårt eget senter
for utvekslingssamarbeid, jobber allerede på en måte som disse nye
aktørene er opptatt av. Triangulært samarbeid, hvor Norge støtter
utveksling mellom land i det globale sør, er en samarbeidsform som
utfordrer den tradisjonelle giver/mottaker-dynamikken. Kunnskapsbanken bidrar
også til å bygge likeverdige partnerskap gjennom utveksling av erfaringer.
Kampen for likestilling og kvinners rettigheter
har i flere år gått i motbakke. Vi møter betydelige motkrefter som
er godt finansiert og godt koordinert av konservative miljøer på
flere kontinenter. Pengene brukes på lobbyvirksomhet og også rent
operativt – f.eks. på å finansiere sykepleiere i utviklingsland
som skal fraråde kvinner fra å bruke prevensjon. Norge jobber aktivt
med å stå imot disse kreftene. Vi samarbeider med andre land og har
tett dialog med sivilsamfunnet for å kjempe for kvinners rettigheter.
På landnivå støtter vi internasjonale og lokale frivillige organisasjoner
og forskning, og vi gir støtte gjennom FN-systemet.
Vi ser i dag en økende polarisering mellom
konservative og liberale krefter og at reaksjonære krefter finner sammen.
Kampen for kvinners rettigheter, trygg og lovlig abort og skeives
rettigheter er på mange måter førstelinjen i den brede innsatsen
for å styrke demokrati og menneskerettigheter. Derfor er det viktigere
enn noen gang at Norge er en tydelig stemme mot dette tilbakesteget,
eller «pushback»-et, og at vi er en pålitelig støttespiller for
rettighetsforkjempere i land der utviklingen går i feil retning.
FN har anslått at finansieringsgapet for å
nå bærekraftsmålene er på 4 000 milliarder dollar årlig. Norge skal,
sammen med Mexico, Nepal og Zambia, være tilrettelegger for slutterklæringen
som skal vedtas på den fjerde Finansiering for utvikling-konferansen
i Sevilla i juli neste år. Norge framhever betydningen av utviklingslandenes
egen ressursmobilisering gjennom skatter og avgifter og antikorrupsjon.
Etter påtrykk fra særlig G20 har utviklingsbankene gjennomgått betydelige endringer
de siste årene. Norge jobber for at bankene skal bli mer effektive,
ta mer risiko og kunne mobilisere mer kapital. Her ser vi allerede
positive endringer.
I disse reformene er Norge tydelig på at økt
finansiering til mellominntektsland ikke må gå på bekostning av
finansiering på gunstige vilkår til de fattigste landene. Vi støtter
innovative finansielle mekanismer for å få mest mulig ut av eksisterende
ressurser. Samtidig er vi blant dem som maner til edruelighet og
ansvarlighet, slik at vi ikke setter bankenes langsiktige finansielle
bærekraft og kredittverdighet i fare.
Samtidig som vi arbeider med økt finansiering,
må vi erkjenne at vi står i en ny internasjonal gjeldskrise. Halvparten
av de fattigste landene er i dag enten i en gjeldskrise eller på
randen av krise. Flere land bruker mer penger på betjening av gjeld
enn på tjenester til egen befolkning. Dersom gjeldskrisen ikke løses,
vil vi ikke lykkes i å bedre finansieringssituasjonen for utviklingslandene.
Norge bidrar aktivt til arbeidet med å finne løsninger gjennom vår
rolle som gjesteland i G20 og i forberedelsene til den fjerde konferansen
om Finansiering for utvikling.
Det har vært en trend med økt bruk av øremerking, fond
og fondslignende mekanismer i bistanden. Norge har også vært en
del av dette. Fordelene ved bruk av fond kan være flere, men det
kan også bety økte transaksjonskostnader og flere mellomledd i bistanden.
I Hurdalserklæringen varslet regjeringen at vi ville gjennomgå bruken
av globale fond for å sikre mer effektiv utviklingsbistand. Vi har
i denne gjennomgangen sett på mer enn 1 100 avtaler om norsk støtte
til fond og fondslignende mekanismer for perioden 2018 til 2022.
Vi har de siste årene gått ut av eller faset ut vår deltakelse i
flere fond og fondslignende mekanismer og fortsetter vår kritiske vurdering
av deltakelse i fond.
Den direkte bistanden fra Norge til mottakere
i andre land har over tid utgjort en mindre andel av norsk bistand.
Regjeringen mener imidlertid at slik bistand har en viktig funksjon.
Den ivaretar norske prioriteringer. Den tar også utgangspunkt i
landenes behov. Den gir oss anledning til strategisk dialog med
myndighetene og andre partnere på bakken. Ambassadene våre i utviklingsland
står sentralt i dette. Bilateral bistand på sitt beste er treffsikker,
effektiv og styrker vår evne til å påvirke gjennom dialog. Kontekstforståelsen
er best i landet det gjelder. Selv små prosjekter kan gi stor utviklingseffekt.
Den 14. august erklærte Verdens helseorganisasjon utbruddet
av mpox for en internasjonal folkehelsekrise. Det bekrefter det
vi har sagt siden pandemien: Det er snakk om når, ikke om, neste
epidemi og pandemi kommer. Krisefondene som Norge har investert
i, reagerte raskt. Det er bl.a. bestilt 500 000 vaksiner ved hjelp
av en ny norskstøttet mekanisme.
Skiftende norske regjeringer har investert
tungt i global helse. Det er både i verdens og i norsk interesse. Covid-19
lærte oss at vår felles beredskap ikke er sterkere enn det svakeste
ledd. Utbrudd av mpox og Marburg minner oss igjen om viktigheten
av å bygge sterke helsesystemer lokalt. Antimikrobiell resistens
er en annen trussel med pandemisk potensial. Sør-Afrika og Norge ledet
samarbeidet ACT-A for tilgang til covid-19-vaksiner og behandling.
Vi fortsetter dette samarbeidet om pandemiberedskap og pandemirespons.
Det pågår også forhandlinger i Verdens helseorganisasjon om en pandemiavtale.
Norges innsats innen global helse gir resultater.
Fra 1990 til 2022 er andelen barn som dør før fylte fem år, mer
enn halvert. Barnevaksinasjon har vært avgjørende. Norge var med
på å starte vaksinealliansen Gavi og det globale fondet for bekjempelse
av aids, tuberkulose og malaria. Gavi har bidratt til å vaksinere
over én milliard barn og dermed forhindre 17,3 millioner framtidige dødsfall.
Det er anslått at det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose
og malaria har bidratt til å redde 65 millioner liv siden 2002.
Skal vi nå bærekraftsmålet på helse, er det
avgjørende at innsatsen vår styrker helsesystemer, sikrer universell
helsedekning og fremmer pandemiberedskap. Det internasjonale arbeidet,
inkludert WHO, Verdensbanken, UNICEF, Gavi, det globale fondet for
bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, GFF og andre, er viktig
i dette. Norge vil lede an i arbeidet for å styrke samarbeidet mellom
globale helseinitiativ. Å jobbe med systemendring er krevende. Det
tar tid, men det er det som gir varige resultater.
La meg ta et historisk tilbakeblikk for å illustrere hvorfor
vi jobber som vi gjør. På 1990-tallet fryktet vi at store deler
av befolkningen i deler av Afrika ville dø av aids. I 2023 fikk
tre fjerdedeler av alle som lever med hiv, livsforlengende behandling,
og antallet aidsrelaterte dødsfall var 70 pst. lavere enn i 2004.
Den suksessen har vært mulig på grunn av en storstilt innsats for
nasjonale helsesystemer og internasjonalt samarbeid for tilgang til
medisiner.
I starten var behandlingen et helt glass med
piller hver dag, med sterke og plagsomme bivirkninger. Nå er det
redusert til én pille om dagen. Vel så viktig har det normative
arbeidet vært. At mange har arbeidet systematisk mot stigma, har
vært viktig for at marginaliserte mennesker oppsøkte og fikk hjelp.
Innsatsen mot hiv har lært oss at store utfordringer krever systemisk
innsats, både nasjonalt og internasjonalt, og at den må være inkluderende
og ta utgangspunkt i menneskerettighetene.
I det siste har det vært diskusjon om hvorvidt
globale fellesgoder fortrenger midlene til kampen mot fattigdom.
Det er verken riktig eller nødvendig å sette globale fellesgoder,
som klima eller pandemibekjempelse, opp mot fattigdomsreduksjon.
I Hurdalsplattformen sier regjeringen at vi vil «forene klima- og
utviklingspolitikken». Innsatsene mot klimaendringer, fattigdom
og sult er avhengige av hverandre. Det er slått fast i de 17 bærekraftsmålene
som verden har blitt enig om. Bærekraftsmålene er ikke bare et veikart
for utviklingsland, de er også Norges utviklingsmål og veikart.
Regjeringen vil bruke 1 pst. av bruttonasjonalinntekten,
BNI, til internasjonal innsats for å oppnå FN-målene om sosial,
økonomisk og miljømessig bærekraft. Norsk utviklingspolitikk skal
fortsatt ha en tydelig fattigdomsprofil. FN har fastsatt et mål
om at minimum 0,15–0,20 pst. av bruttonasjonalinntekten skal gå
til de minst utviklede landene. Norge er ett av få land som har levert
på det målet, og det mener regjeringen at vi skal fortsette å gjøre.
De humanitære behovene i verden fortsetter
å øke. Regjeringen lanserte i mai en revidert humanitær strategi.
Norge skal ha en tydelig stemme og fortsette å støtte tiltak som
beskytter sivile, inkludert barn og unge, mot militær maktbruk,
vold og overgrep i konflikt. Vi vil også styrke vår innsats mot
sult i den humanitære bistanden.
Vi ser nå oftere at krisesituasjoner kan vare
i mange år, og at naturkatastrofer skjer stadig hyppigere. Det gjør det
nødvendig å tenke helt nytt om forholdet mellom humanitær og langsiktig
bistand. Regjeringen vil holde det humanitære budsjettet på et høyt
nivå, men verken norsk eller internasjonal finansiering holder tritt
med de økende humanitære behovene. Skal vi lykkes med å redusere
de humanitære behovene over tid, må vi legge mer vekt på samspillet
mellom humanitær innsats, langsiktig bistand, konfliktløsning og
fredsinnsats.
I høst overførte regjeringen forvaltningen
av humanitære midler fra UD til Norad. For første gang forvalter Norad
nå både den langsiktige utviklingsbistanden og den humanitære bistanden.
Det legger til rette for en mer helhetlig innsats. Det vil også
styrke kontrollen å samle all bistandsforvaltning hos vårt mest
kompetente fagmiljø for forvaltning. Dette gjør vi fordi vi er opptatt av
god forvaltning og god styring, så vi får mest mulig ut av hver
bistandskrone.
De humanitære prinsippene ligger til grunn
for all humanitær innsats. Det innebærer bl.a. at humanitære arbeidere
må beskyttes, og at de som har størst behov, skal prioriteres. Regjeringen
mener vi i større grad må benytte lokale aktører, også i humanitære
situasjoner, såkalt lokalt ledet utvikling. I komplekse kriser spiller lokale
organisasjoner en viktig rolle for å få hjelpen fram dit behovene
er størst. Men det fordrer at Norge er en fleksibel og løsningsorientert
giver. Det innebærer også økt risiko og byrdefordeling med lokale
partnere.
Rekordmange mennesker er på flukt i verden,
hele 122 millioner ifølge FNs høykommissær for flyktninger. De fleste
er på flukt i eget land – over 75 millioner. Resten har flyktet
til et annet land. Det er ikke rike land som mottar flest flyktninger.
De fleste oppholder seg i regionen til hjemlandet. Over 70 pst.
har søkt tilflukt i utviklingsland som Libanon, Jordan og Pakistan,
og flyktninger fra afrikanske land oppholder seg primært i andre
land på det afrikanske kontinentet.
Regjeringens satsing for flyktninger og internt
fordrevne skal bidra til å bedre forholdene for mennesker på flukt.
Den skal gjøre samfunn som mottar fordrevne, bedre i stand til å
ivareta både dem og egen befolkning. Lykkes vi med å øke motstandskraften
i sårbare lokalsamfunn, vil færre se seg nødt til å sette livet
på spill ved å legge ut på den farefulle ferden mot Europa.
Norge skal bidra til at flyktninger kan finne
varige løsninger gjennom tilbakevending til hjemlandet, lokal integrering
i vertsland eller gjenbosetting. Norge skal også bidra til at migranter
i en sårbar situasjon kan returnere til hjemlandet eller bli inkludert
i et vertsland.
Utviklingspolitikken har i mange tiår stått
sentralt i den rollen Norge har spilt i verden. Nå har denne rollen blitt
enda mer sammenvevd med utenriks- og sikkerhetspolitikken. Norge
omtales fra tid til annen som en aktør som bokser over egen vektklasse
i internasjonal utviklingspolitikk. Skiftende regjeringer har sørget
for dette. Fasetter og tematiske prioriteringer kan skifte over
tid, men Norge har stått seg på å være en aktiv og menneskerettighetsorientert
bidragsyter.
Nå har verden blitt mer polarisert. Også utviklingspolitikken
blir trukket tettere inn i den nye rivaliseringen. Derfor er Norges
engasjement viktigere enn før. Norsk utviklingspolitikk bygger tillit,
og en verden bygd på tillit og samarbeid er i Norges interesse.