Mathilde Tybring-Gjedde (H) [11:27:24]: Det er snart tid for klimatoppmøtet i Baku. Bakgrunnen for denne interpellasjonen er et ønske om å ha en noe bredere politisk debatt om hvilke posisjoner Norge vil fremme på klimatoppmøtet, og kanskje særlig om hvordan vi stiller oss til EUs vedtatte forhandlingsmandat, som ble vedtatt for under en måned siden.

Det varierer en del hvordan ulike regjeringer har forankret sine posisjoner på Stortinget i forkant av klimatoppmøtene. I forkant av COP26 la f.eks. Solberg-regjeringen fram forslag til Norges posisjoner i statsbudsjettet, herunder at vi ville doble norsk klimabistand fram mot 2025 og styrke bevilgningene til klimatilpasning med 500 mill. kr. Vi fremmet også forslag em et nytt klimainvesteringsfond, som skulle bidra til å øke investeringer i fornybar energi i utviklingsland. Dette klimainvesteringsfondet, i regi av Norfund, har de siste årene vist seg å være en veldig stor suksess. I 2023 investerte vi i prosjekter som vil unngå 8,5 millioner tonn CO₂. Det er mer enn en sjettedel av Norges årlige utslipp. Samtidig har det lykkes å gjennomføre lønnsomme investeringer i mer fornybar energi og mobilisert enormt med privat kapital per offentlig krone.

Jeg understreker dette poenget nettopp fordi COP29 blir kalt «The Finance COP». For første gang på 15 år skal det settes et nytt globalt klimafinansieringsmål, som skal erstatte det fra 2009. Da var målet å mobilisere 100 mrd. dollar årlig innen 2020 for å støtte utviklingsland. Dette målet ble nådd i 2022, og nå er det et håp om å øke opptrappingen av finansieringen ytterligere. Norge har tidligere lovet at vi skal doble vår klimafinansiering, fra 7 mrd. kr i 2020 til 14 mrd. kr i 2026. Takket være nettopp klimainvesteringsfondet, som mobiliserer betydelig med privat kapital, som jeg forstår at regjeringen regner inn i deres måloppnåelse, ble målet nådd i 2022 og 2023. Det er veldig bra at vi bidrar til å tette investeringsgapet for grønne løsninger i utviklingsland, men jeg håper statsråden kanskje kan dele litt om hvilke nye posisjoner og eventuelle finansieringsløfter Norge vil komme med i Baku.

En annen diskusjon som vil bli løftet på klimatoppmøtet, bl.a. fra EU – deres forhandlingsmandat – er at man ønsker å utvide antall land som bistår med klimafinansiering, særlig i lys av landenes økonomiske størrelse og hvor stor andel av utslippene de har hatt siden 1990. Det betyr mellom linjene at bl.a. land som Kina, Singapore og flere ikke lenger kan direkte klassifiseres som utviklingsland med lite ansvar for de globale utslippene, og de kan ikke bruke industriutvikling og behovet for økt levestandard som en begrunnelse i seg selv for å fortsette å sette utslippsrekorder i årene framover. Det er etter Høyres mening viktig at Norge sidestiller seg med EU og er tydelig på at grunnlaget for hvem som skal bidra inn, naturlig må utvikle seg i takt med at land blir rikere og har større utslipp over tid, og derfor også mer ansvar.

Det er også viktig at klimafinansieringen rettes inn mot de landene som historisk sett står for en mindre andel av de globale utslippene, men som merker klimaendringene først, f.eks. koalisjonen av små øystater, som merker både at havnivået stiger, og at det blir mer ekstremvær. Jeg håper at statsråden kan dele noen tanker om hvordan klimafinansieringen skal fordeles mellom land på det kommende klimatoppmøtet, og hva som er Norges posisjon.

Så er det annet spørsmål som er interessant, nemlig at EU i sitt forhandlingsmandat diskuterer neste års innmelding til FN – det nye klimamålet for 2035. EU skriver at de selv vil melde inn mål som skal ha det høyest mulige ambisjonsnivå. Regjeringen valgte i 2022 – av eget initiativ – midt mellom to innmeldingspunkter å forsterke Norges klimamål til FN med minst 55 pst. kutt. ESA kom i går med sin fjerde rapport om Norges oppfyllelse av klimamålet for 2030 i ikke-kvotepliktig sektor. Den viser at det er et betydelig gap mellom faktiske utslippskutt og klimamålet vi har forpliktet oss til under EØS-avtalen. Gapet blir enda større hvis man ser på det skjerpede målet som regjeringen har meldt inn til FN.

Regjeringen har nylig sendt ut på høring et forslag til hva som skal være Norges klimamål i 2035. Det spenner fra 55 pst., som regjeringen selv skriver vil bryte med Parisavtalen, til 80 pst., som en jo kan si har betydelig ulike økonomiske konsekvenser for næringsliv og omstilling. Det hadde derfor vært interessant å vite hvilke formuleringer Norges delegasjon vil ha om 2035-målene dersom det er aktuelt, og hvorvidt man legger seg på samme linje som EU.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [11:32:30]: Jeg vil takke interpellanten for anledningen til å komme til Stortinget for å diskutere Norges posisjoner til klimatoppmøtet i Baku. COP29 begynner neste uke, og Norge stiller godt forberedt. I tillegg til dyktige klimaforhandlere deltar både norsk sivilsamfunn og næringsliv. Jeg er glad for at også Stortingets energi- og miljøkomite deltar som en del av den norske delegasjonen.

Før Parisavtalen ble vedtatt, styrte verden mot en økt global oppvarming på nær 4 grader. Basert på de siste analysene fra FNs miljøprogram styrer vi i dag mot 2,6 grader. Det viser at Parisavtalen funker, men at det fortsatt gjenstår mye arbeid. Hver tidel vi klarer å begrense oppvarmingen med, teller, og alle verdens land må kutte mer for at vi skal nå 1,5 gradersmålet. Norges hovedbudskap under COP29 er derfor å få økt innsats under Parisavtalen basert på vitenskap for å kunne begrense økt global oppvarming til 1,5 grader.

Det viktigste forhandlingsspørsmålet under COP29 vil være fastsettelse av et nytt globalt klimafinansieringsmål, som nevnt av interpellanten, til erstatning for det nåværende målet om å mobilisere 100 mrd. dollar årlig fra og med 2020. Klimafinansiering er viktig både for å støtte økte klimaambisjoner og for å gjennomføre dem.

Norge mener det nye målet må bidra til en økning i klimafinansieringen ut fra hva som er nødvendig for å nå Parisavtalens langsiktige mål. Derfor bør målet inkludere et globalt mål for investeringer som er nødvendige for å oppnå Parisavtalens langsiktige temperaturmål og mål om klimatilpasning. I tillegg må det være et tallfestet mål for offentlig klimastøtte til utviklingsland, som er ambisiøst og oppnåelig. Norge ønsker at bidragsyterne til det offentlige støttemålet må utvides utover de industrilandene som bidrar i dag, i tråd med EUs posisjon.

Norge samarbeider godt med EU i klimaforhandlingene, og det er bra at de har avklart sitt forhandlingsmandat. Norge og EU har i stor grad lignende posisjoner i klimaforhandlingene. Norge har imidlertid en selvstendig stemme i disse forhandlingene. Norge har også avklart sine posisjoner og hovedlinjer til forhandlingsmøtet. I sine posisjoner nevner EU sitt kommende 2040-mål som skal lovfestes i deres klimalov. Det er ikke besluttet ennå hva dette målet skal være, eller hva EU vil foreslå som nytt mål for 2035, som skal meldes inn under Parisavtalen.

Regjeringen har sendt på høring et forslag om å lovfeste Norges nye klimamål for 2035 og ber om innspill fra offentligheten på hva målet bør være. Etter høringen vil regjeringen legge et endelig forslag til nytt klimamål fram for Stortinget, slik at det kan behandles i vårsesjonen og deretter meldes inn til Parisavtalen så raskt som mulig etter det.

Under COP28 i Dubai i fjor ble vi enige om hva som trengs for å øke den globale klimainnsatsen og begrense global temperaturstigning til 1,5 grader. Vi ønsker at klimamøtet skal bygge på fjorårets resultat og gi tydelig budskap om utslippsreduksjoner. Det handler om bl.a. energiomstilling og stans i avskogingen.

Jeg har sammen med Sør-Afrikas minister Dion George blitt spurt av presidentskapet om å lede de politiske konsultasjonene på utslippsreduksjoner på COP29 i Baku. Hensikten med konsultasjonene er å forsøke å få enighet om et budskap som støtter opp om økt innsats på utslippsreduksjoner under Parisavtalen. Det er også forventninger til andre deler av møtet. For eksempel er det et nytt arbeidsprogram for rettferdig omstilling. Der ønsker Norge å løfte fram arbeidstakeres rettigheter og ivaretakelse av berørte grupper i omstillingen til lavutslippssamfunnet.

La meg også legge til dette: Menneskerettighetssituasjonen i Aserbajdsjan danner et dystert bakteppe for årets klimaforhandlinger. Vi ser dessverre at situasjonen for journalister og miljøforkjempere i landet har forverret seg i forkant av klimatoppmøtet. Norge vil fortsette å være en pådriver for at menneskerettigheter skal respekteres, både før, under og etter klimamøtene, og for at mennesker skal kunne ytre seg uten frykt for represalier.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [11:37:13]: Jeg vil starte med å takke statsråden for en fin og overordnet redegjørelse om hva som skal diskuteres på klimatoppmøtet. Det er godt å høre, og fornuftig, at man skal legge seg på en linje slik man historisk har tradisjon for, ganske tett opp mot det som er EUs forhandlingsmandat. Det er riktig at Norge har sin egen stemme, men det er klart at for å ha tyngde, er det godt å ha flere å samarbeide med.

Det jeg gjerne vil utfordre statsråden til å svare litt nærmere på, er Norges forpliktelser, kanskje særlig når det gjelder målet om klimafinansiering. Det er bra at Norge er tydelig på at det trengs et globalt mål for investeringer, og at det også tallfestes når det gjelder offentlig støtte. Jeg håper også at man understreker behovet for å ha ordninger for klimafinansiering som mobiliserer privat kapital, for det er ikke nok offentlig støtte alene for å klare å få til en så stor omstilling som er i tråd med Parisavtalen.

Spørsmålet er om Norge nå har tenkt å komme med noen nye finansieringsløfter utover dobling av klimafinansieringen fram mot 2026, som man på grunn av Klimainvesteringsfondet allerede har oppfylt to år på rad. Det er det ene.

Det andre vedrører klimamålet for 2035. EU har i sitt forhandlingsmandat en formulering om at de kommer til å erklære at de skal legge fram et nytt klimamål som har et høyest mulig ambisjonsnivå. I tråd med det – hvis en ser det i lys av det regjeringen har sendt på høring – er det veldig vanskelig å vite hvor Norge legger seg.

Høyre har også vært kritisk til at regjeringen har meldt inn skjerpede klimamål til FN midt mellom to innmeldingsperioder, uten for det første å legge fram en klimaplan for Stortinget som viser hvordan det skal nås, og heller ikke har klart, som det står i Grønn bok, å komme med tiltak som gjør at det er oppnåelig uten bruk av fleksible mekanismer og kvoter i ikke-kvotepliktig sektor. Det gjør at vi står i et større dilemma: I lys av at man ikke er i nærheten av å nå målet for 2030 – hva er Norges tanker fram mot 2035?

Jeg skulle ønske at statsråden kunne si litt mer om hva slags klimafinansiering som skal til. Én ting er løfter vi eventuelt kommer med i Baku, men også hva slags ordninger man skal satse på her hjemme. Det er litt forskjellige spor å hente fra regjeringens budsjettforslag. Det ene er å bygge opp dette kvotemarkedet det står om i artikkel 6 i Parisavtalen, som regjeringen styrker bevilgningene til i sitt budsjett. Det andre er å bygge videre på Klimainvesteringsfondet og de ordningene som har vist seg å ha veldig stor suksess. Jeg vil gjerne høre om statsråden har noen tanker om hvordan Norge skal jobbe videre med klimafinansieringsordninger framover, i etterkant av klimatoppmøtet.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [11:40:19]: Det har ingenting å si for global oppvarming hva vi vedtar på COP-ene hvis ikke landene følger opp med egen politikk på hjemmebane. Regjeringen har i Grønn bok lagt fram hvordan vi skal nå våre klimaforpliktelser under Parisavtalen. Der har vi utfordringer, men vi har også satsinger som viser hvordan vi skal nå Norges forpliktelser under Paris-målet.

Norsk oppfølging av et nytt globalt finansieringsmål vil vurderes i etterkant av COP29. Når det gjelder Norges offentlige støtte, vil Norge fortsette å være en stor bidragsyter til klimafinansiering i utviklingsland. Vi har nylig forlenget klima- og skogprosjektet til 2035, noe som skaper viktig forutsigbarhet for våre samarbeidspartnere. Norge har, som interpellanten nevnte, et mål om dobling av klimafinansiering fra 7 mrd. kr til 14 mrd. kr senest innen 2026. Vi har nådd nivået for dette målet i både 2022 og 2023. I 2023 var norsk klimafinansiering på om lag 16,6 mrd. kr.

Norge mener at tap og skade ikke skal omfattes av det nye, kollektive finansieringsmålet, men at det nye målet omfatter utslippsreduksjoner og klimatilpasning. Selv om tap og skade ikke er en del av målet, er det stort behov for finansiering for å respondere på tap og skade i årene som kommer.

Det stemmer at et mål om 55 pst. utslippsreduksjon i 2035 sammenliknet med 1990, ikke er i tråd med Parisavtalen og klimaloven. Det er vi åpne om i høringsnotatet. Vi mener likevel det er viktig å få alle fordelene og ulempene på bordet når vi skal fastsette et nytt mål, og det inkluderer et lavt ambisjonsnivå på 55 pst., men også et høyt på 80 pst., som interpellanten var inne på. Regjeringen vil komme med sitt forslag til Stortinget etter høringen.

Kvotesystemet er innlemmet i EØS-avtalens deler, og Norge vil være en del av det systemet også etter 2030. Deltakelse i kvotesystemet vil være et av hovedvirkemidlene for å oppfylle Norges klimamål for 2035. Regjeringen er åpen for et fortsatt samarbeid med EU utover deltakelse i kvotesystemet i oppfyllelsen av det nye klimamålet for 2035 under Parisavtalen, men det må foretas en konkret vurdering av om Norge skal delta i de nye klimaregelverkene når de foreligger. For øvrig følger vi tett hva EU gjør, og denne statsråden hadde også møte med EUs nåværende klimakommissær, Hoekstra, under pre-COP i Aserbajdsjan.

Ola Elvestuen (V) [11:43:17]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp denne saken, så vi kan ha en diskusjon i Stortinget før COP29 i Baku og ta opp noen spørsmål.

Det er som det ble sagt her: Dette handler veldig mye om nye finansielle forpliktelser for å få økt støtte til klimatiltak og -tilpasning i utviklingsland. Dette er en krevende oppgave, for akkurat på disse klimatoppmøtene er det noen gamle uenigheter som ligger der fortsatt. Vi står nærmest fast i 1995 med denne fordelingen mellom utviklede land og utviklingsland. Det er klart at vi helt sikkert er enig med EU i at denne bør endres, og at land som Saudi-Arabia, Emiratene eller Kina også må være med og bidra mer med støtte til fattige land i dag. Samtidig må vi få på plass en økt støtte i COP29.

Jeg må si at jeg har sterk tiltro til at Norge også på dette møtet vil ha en sentral rolle i forhandlingene for å finne fram til en enighet om disse spørsmålene, for det er det som er krevende. Det handler ikke om å vite hvor vi skal posisjonere oss i utgangspunktet, det handler om å finne fram til en enighet for å komme videre.

Som vi var inne på: Med de innmeldte målene de ulike landene har per i dag, styrer vi mot en global oppvarming på opp mot 2,6 grader. Vi trenger å forsterke innsatsen. Vi i Norge har nå meldt inn et mål om at vi skal kutte våre utslipp med 55 pst. sammenlignet med 1990-nivå fram mot 2030 sammen med EU, men vi har fortsatt ikke fått noen sak til Stortinget for å kunne gjennomføre dette. Det jeg forventer, er at det nå kommer en sak til Stortinget, slik at vi også forsterker vår innsats og slutter oss til den forsterkede klimaavtalen vi har med EU, og at vi også går inn i hele systemet med 55 pst. reduksjon sammen med EU innen 2030. Sånn det er nå, har vi fortsatt den klimaavtalen vi inngikk i 2019, altså med 40 pst. reduksjon. Vi må minne oss selv på at når vi under Parisavtalen har meldt inn 55 pst., er det juridisk bindende, og vi må følge det opp.

Statsråden var også inne på hva som bør være det neste målet for Norge. Nå snakker han endelig litt om muligheten for å forlenge klimaavtalen med EU. Fra Venstres side – og dette har jeg også foreslått i Stortinget tidligere – mener vi at den eneste farbare veien for Norge er fra 2030 å fortsette samarbeidet med EU om et klimamål fram mot 2040, som er det de sannsynligvis kommer til å lande på, med 90 pst. reduksjon innen 2040. Jeg synes det er noe forunderlig ved det forslaget til klimamål for 2035 som regjeringen har sendt ut på høring, og at man der er så lite tydelig på at det er et ønske om å forlenge samarbeidet med resten av Europa for å nå målene i 2040.

Et annet tema på COP29 vil være å se klimatiltakene i sammenheng med behovet for å ta vare på natur. Det har nettopp vært en COP om natur i Cali i Colombia. Å stoppe tapet av natur og hvordan vi skal følge dette opp, vil også være en sentral del av COP29. Vi ble også med på en enighet i Glasgow da det var klimatoppmøte der, om at vi skal stoppe avskoging internasjonalt innen 2030. Når vi sier det, mener i hvert fall Venstre at vi må stoppe avskoging. Da må vi komme med tiltak også her i Norge.

Til slutt er jeg veldig glad for at statsråden også tok opp menneskerettighetssituasjonen i Aserbajdsjan, hvor det jo er politiske fanger, og hvor det har vært innstramminger det siste året. Det er ingen fri presse, og det er ingen miljøorganisasjoner som kan opptre fritt. Det er klart at en ambisiøs klimapolitikk også forutsetter deltakelse fra uavhengige stemmer og aktører. Dette kravet om å løslate politiske fanger, og ikke minst følge tett med på, også etter COP29, hvordan det går med dem som uttaler seg på COP29, vil være viktig også fra norsk side.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:48:45]: Sjå føre deg at du bur i eit heilt vanleg nabolag i Valencia i Spania. Ein dag kjem det så mykje regn at parkeringsgarasjen din begynner å verta oversvømt. Du løper ned dit for å redda ut bilen din, men det rekk du aldri. Du druknar der nede i parkeringsanlegget, saman med seks naboar.

Sjå føre deg at du bur i ein liten forstad til Valencia. Mens bilane flyt gjennom gatene og vannmassane knuser alt i sin veg, prøver du å koma deg fram til sjukeheimen der den gamle mora di bur. Dei tilsette der prøver å redda alle dei gamle ut, men det klarer dei ikkje. Flaumen kjem for fort, og mor di druknar der, på sjukeheimen.

Førre veke var eg livredd for min familie, både dei på Vestlandet i Noreg og dei i Spania. Stormen Jakob raserte bygdene på Vestlandet, men heldigvis gjekk ingen liv tapt. Slik var det ikkje i Spania. Dødstala er no over 200 og stig framleis, etter som fleire døde og knuste kroppar vert funne.

Kampen mot klimaendringane er ikkje noko ein kan driva med litt på si eller noko kun éin minister kan ha ansvar for. Store delar av kloden vår er i ferd med å verta ubuelege for menneska. Tusenvis av menneske i det globale sør døyr kvart einaste år på grunn av overforbruket til rike land gjennom tiår. No er det ikkje berre liv langt vekke som står på spel. No tek ekstremvêret liv her heime òg – i Europa og i Noreg.

Dei neste åra vil tusenvis av menneske døy, og ein forventar hundrevis av millionar klimaflyktningar, som òg vil koma hit. Det er heilt grunnleggjande viktig at me framover klarer å vri alle delane av samfunnet til å forbruka mindre, sleppa ut mindre klimagassar og stoppa nedbygging av natur, særleg i land som Noreg, som forbrukar aller mest, og der fossilselskapa tener seg rike på å koka kloden og øydeleggja framtida vår.

I Baku må verdssamfunnet klara å få på plass raskare og større framskritt i klimakampen. Dette handlar om grunnleggjande sikkerheit for alle menneske, inkludert oss i Noreg. Men som klimaministeren poengterer: Det har ingen ting å seia kva slags vedtak ein får til i Baku, om ikkje landa følgjer opp arbeidet heime.

Om me skal ha ein sjanse til å hindra dei verste konsekvensane av klimaendringane, må det internasjonale og nasjonale klimaarbeidet prioriterast. Regjeringa må begynna å faktisk prioritera menneske foran vekst. Våre liv må verta viktigare enn profitten til fossilbransjen. Noreg må ta eit større ansvar internasjonalt, som eit land som profitterer på klimakrisa og lever i overflod, mens innbyggjarane i andre land svelt i hel på grunn av den same klimakrisa.

Eg har nokre spørsmål til klimaministeren. EU er tydeleg i sitt forhandlingsmandat på at fleire land må bidra til å auka klimafinansieringa i verda. Noreg, som eit rikt land, må i aller største grad kunna bidra til dette, men kor forpliktande er opptrappingsplanen for Noregs internasjonale klimafinansiering? Sikrar han at Noreg dekkjer ein rettferdig andel av utgiftene til utsleppskutt, klimatilpassing og tap og skade i utviklingsland som følgje av klimaendringane? Kor mykje av dette vil vera offentlege midlar, noko som er meir føreseieleg for mottakarlanda?

EU har sagt at dei ikkje ønskjer å ta i bruk artikkel 6, og har understreka i sitt forhandlingsmandat til COP29 at land bør fokusera på nasjonale utsleppskutt. Regjeringa har på si side opna meir og meir for bruk av artikkel 6. Dei har i årets forslag til budsjett sett av 300 mill. kr – ei dobling frå i fjor – til kvotekjøp i u-land og utvikling av ordningane under Parisavtalen. Er ikkje dette litt snodig? I tillegg føreslår regjeringa å oppretta eit eige norsk karbonfond under Carbon Transaction Facility, som skal bidra til å byggja opp marknaden for kvotehandel under artikkel 6.

Korleis vil regjeringas innstilling til bruk av artikkel 6, som er stikk i strid med det EU ønskjer, påverka Noregs samarbeid med EU om vidare klimasamarbeid for å nå klimamåla?

EU har ei sterkare og tydelegare haldning enn før til global utfasing av fossilt brensel. I sitt forhandlingsmandat oppfordrar EU alle land til å setja i verk overgangen vekk frå fossil energi i sitt energisystem gjennom å utarbeida konkrete nasjonale planar, retningslinjer og handling for å sikra overgangen, slik FN-sjefen og forskarar verda over har bedt om lenge. Eg reknar med at regjeringa er einig i at «alle land» inkluderer Noreg, men regjeringa har så langt fullstendig avvist Miljøpartiet Dei Grønes konkrete plan for utfasing av norsk olje, som er i tråd med ønska til EU og FN.

Korleis har regjeringa tenkt å følgja opp Dubai-semja og EUs sterke oppfordring om utfasing av fossile brensel? Når har regjeringa tenkt å slutta med fossile brensel i Noreg – det som skapar klimakrisa og drep folk over heile kloden?

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [11:53:57]: Jeg vil takke representanten Heiberg for å minne oss om det alvorlige bakteppet i forkant av klimatoppmøtet, som er nettopp mer ekstremværhendelser, liv som går tapt og store ødeleggelser. Det er en påminnelse for oss alle om at man godt kan snakke om kostnadene for å bekjempe økt temperaturøkning globalt, men det har også store, store kostnader å ikke gjøre noe.

Jeg forsto statsråden slik at Norges klimafinansieringsmål vil vurderes i etterkant av klimatoppmøtet, og at det derfor ikke kommer noen nye løfter i Baku utover allerede gitte løfter. Det er en fin avklaring, siden løfter for Norge selvfølgelig har betydning på tvers av skiftende regjeringer over tid.

Jeg synes fortsatt det er litt uklart hva statsråden mener er viktig for Norges klimafinansieringsordninger framover. Det forsøket regjeringen nå gjør på å bygge opp hele kvotemarkedet under artikkel 6, ble tatt opp her. Man har inngått et samarbeid med ett partnerland, Usbekistan, om kjøp av klimakvoter, mens det legges av, på tilsagnsfullmakt fra Stortinget, over 8 mrd. kr for kvotekjøp framover. Da er mitt spørsmål: Har statsråden noen vurderinger om hva som er den mest effektive måten å bidra med klimafinansiering på? Er det artikkel 6 som er det viktigste for Norge framover, eller er det ordninger som klimainvesteringsfondet?

Det andre statsråden snakker om, er klimamålene for 2035. Det er fortsatt litt uklart for meg hva Norge kommer til å signalisere at vi skal legge fram. EU signaliserer jo at de skal legge fram sitt høyeste ambisjonsnivå. Det som har blitt sendt ut på høring fra regjeringen, er ganske vanskelig å ta stilling til, for det er helt forskjellige konsekvenser om man bryter Parisavtalen, eller om man har 80 pst. kutt innen 2035. Jeg skal unngå å gå inn i en stor polemisk debatt om norsk klimapolitikk, men det er klart at det å gjøre klimamålene om til litt symbolske mål, uten å ta reell stilling til at det skal være styringseffektive mål, mener jeg er uklokt. Man vanner ut klimapolitikken og gjør det man egentlig også gjorde da man skjerpet klimamålene til FN sist. Man skjerper for liksom symbolsk å vise handlekraft, men man følger ikke opp med tiltak. Det mener jeg er uklokt. For Høyre er det viktig at målene er realistiske, slik at det er reelle styringsmål. Så må man ha tiltak som viser styring for å kunne nå dem, og man må også ha tiltak for å bidra til omstilling og konkurransekraft.

Jeg mener at vi ikke skal bryte Parisavtalen, så det er lite hensiktsmessig å sende ut på høring og få innspill på et nedre mål som strider mot våre forpliktelser.

Jeg vil avslutte med å ønske statsråden lykke til i Baku. Jeg er helt sikker på at Norge har dyktige forhandlere, slik vi alltid har hatt, som kommer til å kjempe for Norges posisjoner – og forhåpentligvis tett opp mot våre allierte i EU.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [11:57:08]: Takk til interpellanten for interpellasjonen, og takk for innspill i debatten fra flere representanter knyttet til klimatoppmøtet i Baku. COP29 i Baku blir en viktig milepæl for å få ambisjonene opp og for å få fart på gjennomføringen. Da er det særlig viktig at møtet sender tydelige signaler om at landene som nå jobber med sine klimamål, vil levere sterkere mål, og at det er finansiering, teknologi og politikk på plass for å gjennomføre dem. Dette arbeider både EU og Norge for. Vi trenger et godt resultat fra klimamøtet, og Norge skal bidra til det i samarbeid med både likesinnede og dem vi er mindre enige med. Alle må jo bli enige på disse møtene. Det er en svakhet, da også de mindre ambisiøse landene må bli med, men det gir også ekstra tyngde til resultatene når verdens land klarer å bli enige om klare budskap.

Så vil jeg si meg enig med representanten Elvestuen i at flere norske regjeringer har spilt en viktig rolle under de ulike klimatoppmøtene, og vi skal også gjøre det denne gangen. Jeg er også enig i påpekningen om at natur og klima henger sammen. Jeg syntes det kom tydelig fram på naturtoppmøtet i Baku. Å hindre avskoging er fortsatt det mest effektive tiltaket for å kutte i klimagassutslipp. Det er jo en gjensidig avhengighet mellom skogen som stort karbonlager, som igjen påvirkes av klimaendringene, og hvis den da blir borte, forsterkes klimautslippene. Norge spiller en stor rolle gjennom klima- og skoginitiativet og jobben vi gjør her hjemme knyttet til skog og å hindre avskoging. Det skal vi fortsette med, og vi har det også med oss til Baku.

Så til representanten Heiberg og til interpellanten. Det var en del spørsmål knyttet til artikkel 6. Norge har ikke tenkt å kjøpe seg fri gjennom kvotekjøp. Parisavtalen sier at landene skal gjennomføre nasjonale tiltak for å gjennomføre sine nasjonalt bestemte bidrag. Det skal også Norge gjøre, og det gjør også Norge, og det er godt beskrevet i Grønn bok. Parisavtalen åpner også for frivillig samarbeid med andre land for å øke ambisjonen i tiltakene som gjennomføres for å redusere utslipp. Som det framgår av statsbudsjettet, skal kvoter som Norge kjøper, bidra til å nå Stortingets mål om å være klimanøytral fra og med 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for at klimagassreduksjoner i andre land er tilsvarende årlige resterende norske utslipp fra 2030. Dette er ikke en del av Norges innmeldte bidrag til Parisavtalen, men vil bidra til at Parisavtalens temperaturmål kan nås.

Samarbeid med EU om det europeiske klimaregelverket vil innebære at vi vil nå langt i realisering av Norges mål. Norge vil uansett samarbeide med EU om kvotesystemet for bedrifter, som er en del av EØS. En tommelfingerregel er at dersom norske bedrifter ikke reduserer utslippene like mye som gjennomsnittet i Europa, må de kjøpt kvoter der. Vi skal fortsette det samarbeidet. Vi skal også ha med artikkel 6, men vi bruker ikke det for å nå Norges klimamål. Det er noe man må komme tilbake til om man eventuelt ikke når målene. Men vi skal nå målene.