Presidenten [11:21:00 ]: Det blir noen
endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i
den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.
Endringene var som følger:
Spørsmål 1, fra representanten Roy Steffensen
til finansministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden
er bortreist.
Spørsmål 3, fra representanten Hege Bae Nyholt
til utenriksministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren
på vegne av utenriksministeren, som er bortreist.
Spørsmål 7, fra representanten Margret Hagerup
til kunnskapsministeren, er trukket.
Spørsmål 1
Fra representanten Roy Steffensen til finansministeren:
«Selv med svak kronekurs, høye drivstoffpriser
og høyere prosentvis økning av matvareprisene i Sverige enn i Norge
kunne NTB 13. august 2024 rapportere om en «Kraftig økning i grensehandelen
i første halvår». I Hurdalsplattformen påpeker regjeringen at de
vil foreslå konkrete tiltak som reduserer grensehandelen.
Hvilke tiltak vurderes, og har regjeringen
vurdert hvordan en reduksjon i avgifter ville påvirket grensehandelen?»
Presidenten [11:21:05 ]: Spørsmålet
er utsatt til neste spørretime.
Spørsmål 2
Bård Hoksrud (FrP) [11:21:24 ] : «I forslaget til statsbudsjett
avlyste statsråden innføringen av meldeplikt for helsepersonell
når de oppdager overgrep i eldreomsorgen. Det kommer rapporter,
både fra Røde Kors og Norges institusjon for menneskerettigheter, som
viser at én av fire vet om uverdig behandling i eldreomsorgen og
at eldre møter uholdbare situasjoner. Likevel velger statsråden
ikke å lytte til et enstemmig storting som ba regjeringen innføre
meldeplikt.
Hvorfor mener statsråden at alt er fint og
flott med reglene vi har i dag, når vi vet det skjer vold og overgrep som
ikke blir meldt inn?»
Statsråd Jan Christian Vestre [11:22:00 ] : Takk for spørsmålet.
Jeg vil først understreke at vold, overgrep
og uverdig behandling av eldre er helt uakseptabelt. Å ha et offentlig
ordskifte om denne tematikken mener jeg er utelukkende positivt,
for det bidrar til økt oppmerksomhet om alvorligheten, og ikke minst
minner det oss hele tiden på at det skal være trygt og godt å bli
eldre i Norge. Dette er også noe vi jobber kontinuerlig med.
Jeg mener likevel at ytterligere lovregulering
og ytterligere meldeplikter ikke nødvendigvis er det som skal til
for å skape reell trygghet for eldre. Det finnes i dag en rekke
melde-, varsle- og opplysningsplikter ved tilfeller av vold og overgrep
mot eldre. Det er alt fra meldeplikter internt i tjenestene, til
tilsynsmyndighetene vi har, og ikke minst politiet. Derfor mener
jeg, i likhet med de faglige rådene fra Helsedirektoratet, at det
ikke er de juridiske rammene dette står på, men at vi må bygge mer kompetanse
om vold og overgrep i helse- og omsorgstjenesten og sørge for at
de ordningene vi allerede har fått på plass, faktisk virker og faktisk
tas i bruk. Det tror jeg vil føre til økt pasient- og brukersikkerhet
for alle, og da selvfølgelig også for våre eldre, som vi skal ta
godt vare på.
Jeg er uenig i at vi avlyser en forsterket
innsats, fordi vi styrker innsatsen. I forslaget til statsbudsjett
har regjeringen foreslått å styrke TryggEst-modellen, som skal hjelpe
kommunene med å ivareta risikoutsatte voksne innbyggere. Det er
utarbeidet en egen veileder som gir ansatte i helse- og omsorgstjenesten
hjelp og råd om hvordan de kan fange opp og håndtere saker som gjelder
vold mot eldre og andre risikoutsatte voksne. Dette er åpent tilgjengelig
for alle kommuner. Vi jobber også fortløpende med å gjøre de meldeordningene
vi har, enda bedre, for å bidra til mer læring og forbedring i tjenestene.
Jeg vil vise til regjeringens videreføring
av midlene til etikksatsingen i KS, som jobber godt og systematisk med
å heve kompetansen i tjenestene for å styrke helsepersonellets,
frontlinjens, evne til å stå i etisk krevende situasjoner og ha
samtaler med pasienter, brukere og pårørende, f.eks. knyttet til
vold og overgrep.
Representanten viser også til undersøkelsen
fra Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, og rapporten
fra Røde Kors. Jeg er kjent med disse og har merket meg anbefalingene
som kommer der, både om nødvendig forskning, utvikling av verktøy
for å forebygge, avdekke og beskytte mot vold og overgrep, å sikre at
vi har både strategier og handlingsplaner mot vold og overgrep,
og å sørge for at det er nødvendig kompetanse og kunnskap om voldsutsatte
eldre hos relevant helsepersonell. Alt dette er vi i gang med å
følge opp, både gjennom tiltak i opptrappingsplanen mot vold og
overgrep og gjennom våre budsjettprioriteringer.
I likhet med den gode representant Hoksrud
er jeg opptatt av å forhindre vold, overgrep og uverdig behandling
i eldreomsorgen. Da mener jeg vi først og fremst bør styrke de tiltakene
som bidrar til at det regelverket vi allerede har, følges.
Bård Hoksrud (FrP) [11:25:03 ] : Forrige uke var jeg hos Advokatforeningens
menneskerettighetsutvalg og NIM, som arrangerte en konferanse om
vold, overgrep og eldres rettigheter. Der hørte jeg fra en pårørende som
hadde dokumentert over 80 forskjellige brudd i løpet av 30 dager
på et sykehjem i denne byen. 24 av de bruddene dreide seg om feil
journalføring, medisiner som ikke var gitt, feil bruk, osv. Dette
var altså ikke nok til at Statsforvalteren mente at det hadde foregått
ting som ikke skulle skje. Det viser at vi har store utfordringer,
når det ikke får noen konsekvenser for verken virksomheten, kommunen
eller dem som kanskje har gjort dette.
Mener statsråden at dette er akseptabelt, når
man opplevde så mange brudd, det var feil i journaler og ikke noe
helsepersonell varslet om dette?
Statsråd Jan Christian Vestre [11:26:07 ] : Svaret på det er
nei. Sånn skal vi ikke ha det i Norge. Jeg er veldig glad for at
vi i stort behandler innbyggerne på en god måte, og at helsepersonell
i stort gjør en veldig god jobb, men det kan aldri være en unnskyldning
for de tilfellene representanten her viser til. Sånn skal vi ikke
ha det, enkelt og greit, og da må vi løse det problemet.
Så er spørsmålet: Hva er mest effektivt? Er
det å innføre nye meldeordninger, nye regler og nye krav nå, når vi
allerede har en lang rekke med reguleringer som berører dette, eller
er det mer effektivt å gå inn bak tallene, forstå dem og faktisk
sette inn tiltak som kan bedre situasjonen? Vi avlyser ikke at vi
skal ha en meldeplikt, men vi mener at dette er så godt ivaretatt
av gjeldende lovgivning i dag at det ikke vil utgjøre en forskjell
om vi får på plass flere plikter. Da må vi heller jobbe systematisk
for at de pliktene vi har, blir overholdt.
Bård Hoksrud (FrP) [11:27:09 ] : Det er ingenting i veien for
at man kan innføre og sørge for at det blir en meldeplikt, og fortsatt
jobbe med de tingene statsråden er opptatt av. De er jeg helt enig
i. Det er viktig å fortsette å jobbe med dette, ha bevissthet om
dette i kommunene og blant dem som jobber som helsepersonell, osv. Det
er kjempeviktig.
Jeg har lyst å spørre statsråden – eller jeg
kan ikke spørre ham, for jeg må fortelle ham svaret fordi jeg ikke er
sikker på at han vet det: Hvor mange saker og anmeldelser om overgrep
mot eldre – det kan være overgrep på forskjellige måter – har blitt
behandlet i norske rettssaler? Null har vunnet fram. Det tyder for
meg på at det er for dårlige rettigheter, og at det er for dårlig
oppfølging. At helsepersonell ikke skal ha en plikt til å si fra
når de ser alvorlig overgrep, og at denne regjeringen avlyser det,
på tross av at Arbeiderpartiet selv har vært med på å vedta dette
i et enstemmig storting, har jeg vanskelig for å forstå. Det må
statsråden svare på, for også organisasjonene som jobber for eldres
rettigheter, er veldig overrasket.
Statsråd Jan Christian Vestre [11:28:18 ] : Jeg forstår godt
den frustrasjonen, men for å ta det tilfellet representanten viser
til: Vi har allerede en avvergingsplikt i straffeloven § 196, som
pålegger alle en plikt til å anmelde eller på annen måte forsøke
å avverge alvorlige lovbrudd som skjer. Det kan være voldtekt, det
kan være grov kroppsskade, mishandling i nære relasjoner. Helsepersonell
er allerede etter helsepersonelloven pålagt av eget tiltak og eget
initiativ å gi informasjon til tilsynsmyndigheten om forhold som
kan medføre fare for pasienters eller brukeres sikkerhet. Hvis det
er slik at det skjer dødsfall eller alvorlig skade blant pasienter, brukere,
innbyggere som har helsehjelp, skal det automatisk varsles til Statens
helsetilsyn og følges opp der. Det er derfor jeg mener at intensjonen
til dette anmodningsvedtaket er god, men når vi ser at det er godt
ivaretatt i dagens regelverk og vi mest sannsynlig må ha andre tiltak,
vil jeg bruke mer tid på det som faktisk har effekt, for å gjøre
noe med dette problemet.
Spørsmål 3
Presidenten [11:29:23 ]: Dette spørsmålet,
fra representanten Hege Bae Nyholt til utenriksministeren, vil bli
besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av utenriksministeren,
som er bortreist.
Hege Bae Nyholt (R) [11:29:38 ] : «Israels bomber faller ikke
bare over Gaza, men også over Libanon. Millioner har blitt drevet
på flukt, sivile blir drept, og lidelsene er store. Samtidig er
det én gruppe som glemmes: palestinerne i Libanon. Palestinerne
i Libanon er nå i en helt spesiell situasjon, fordi UNRWA er så
å si ikke-fungerende. De kan ikke få hjelp fra UNHCR, siden de er palestinere.
Ikke kan de søke om å være kvoteflyktninger heller, fordi det gjøres
gjennom UNHCR.
Hva kan regjeringen og Norge gjøre for disse
flyktningene, som trenger akutt hjelp nå?»
Statsråd Jan Christian Vestre [11:30:12 ] : Takk for spørsmålet.
Krigen i Libanon påfører sivilbefolkningen
enorme lidelser. Vi vet at befolkningen i sør rammes særlig hardt,
men også andre deler av Libanon, spesielt Sør-Beirut, har vært utsatt
for angrep. Palestinske flyktningleirer flere steder i Libanon har
blitt ødelagt i israelske militære aksjoner.
Jeg deler fullt ut representanten Bae Nyholts
bekymring for palestinske flyktninger i Libanon. De er en av flere
sårbare grupper i landet, men jeg kan forsikre henne om at de langt
fra er glemt.
FNs organisasjon for palestinske flyktninger,
UNRWA, har ansvar for palestinske flyktninger i Jordan, i Libanon,
i Syria, på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, og i Gaza. Til
tross for den svært vanskelige situasjonen leverer UNRWA fremdeles
nødhjelp og helsetjenester også til palestinske flyktninger i Libanon.
I mange av leirene hjelper organisasjonen også syriske og libanesiske fordrevne.
UNRWA tar seg også av flere tusen palestinere som har flyktet fra
Libanon til Syria. Men UNRWAs økonomi er svært presset, og det vanskeliggjør
organisasjonens arbeid med å nå ut i alle landene, også i Libanon.
Norge har de siste månedene økt støtten til
UNRWA i Palestina med 200 mill. kr. Det kommer i tillegg til 275 mill. kr
som ble utbetalt tidligere i år, og som skal gå til deres regionale
innsats. Vi har i tillegg tildelt UNRWA 7 mill. kr av de 80 mill. kr
i tilleggsstøtte som ble annonsert av statsministeren den 2. oktober.
Disse pengene var de første UNRWA mottok til sin Libanon-appell
etter at Israels angrep mot Libanon ble trappet opp i midten av
september.
Nå er det viktig at alle støtter opp om UNRWAs mandat.
Det understrekes av flere av FNs medlemsland, hele FN-familien,
inkludert generalsekretæren selv, samt FNs høykommissær for flyktninger,
UNHCR. Det er også norsk politikk, noe som innebærer at det ikke
er aktuelt å ta til orde for å endre mandatet til verken UNRWA eller
høykommissæren for flyktninger.
Selv om UNRWA spiller en helt avgjørende rolle
for å ivareta palestinske flyktningers rettigheter, mottar palestinske
flyktninger også hjelp fra en rekke andre humanitære organisasjoner
når de er blitt fordrevet fra sine hjem. Norge har gitt ekstrastøtte
i denne krisen til Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors, NORWAC og
Kirkens Nødhjelp, for å nevne noen eksempler. Alle disse bistår
så godt de kan der det er størst behov, uavhengig av nasjonalitet.
Palestinere mottar nødhjelp på lik linje med øvrige fordrevne.
Det er riktig som representanten sier, at verken
UNRWA eller UNHCR har mandat til å gjenbosette palestinske flyktninger,
og at palestinere derav ikke fremmes i forslaget fra UNHCR til uttak
av kvoteflyktninger for gjenbosetting til Norge. I henhold til utlendingsloven har
UNHCR prioritet til å fremme saker for overføringsflyktninger. Det
er ikke til hinder for at palestinere med beskyttelsesbehov vil
vurderes på lik linje med andre asylsøkere når de kommer til Norge.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Hege Bae Nyholt (R) [11:33:18 ] : De palestinske flyktningene
i Libanon er de glemte flyktningene. PRIO-forsker Jørgen Jensehaugen
sa i et radiointervju for noen måneder siden, da UNRWA så ut til
å kunne risikere å gå konkurs, at det er nettopp de som vil rammes
hardt i det han kalte et lidelsens hierarki, hvor palestinerne i
Gaza rammes først, så de palestinske flyktningene i Libanon.
De som har hatt muligheten, har flyktet fra
leirene. De har reist til familiemedlemmer og bor i små hus – trangere
enn noen gang – mens andre krysser grensen til Syria. De som er
igjen i leirene, prøver så godt de kan å organisere alt fra medisinutdeling
og matutlevering til aktivitetsopplegg for barn.
Bekymrer det regjeringen at disse flyktningene langt
på vei er overlatt til seg selv? Hva vil regjeringen gjøre for dem?
Statsråd Jan Christian Vestre [11:34:08 ] : Ja, jeg deler fullt
ut den bekymringen – det tror jeg vi alle gjør. Det er umenneskelige
forhold og store lidelser i det som skjer. La oss huske på at det
viktigste vi kan bidra til, er å forsøke å få slutt på krigen og
kamphandlingene, uansett hvor vanskelig og nærmest umulig det til
tider virker. Derfor vil jeg understreke at Norge har vært en veldig
tydelig stemme internasjonalt og lenge har jobbet sammen med andre
land for å få i stand en våpenhvile.
Fra norske myndigheters side har vi også vært
klokkeklare i vår støtte til UNRWA helt siden angrepet på Israel
i oktober i fjor. Vi var et av få land som ikke valgte å fryse støtten.
Det ble fremmet en rekke anklager fra Israel mot enkeltpersoner
i organisasjonen. Det tok vi avstand fra. Vi mener at Israel motarbeider
denne viktige organisasjonen og legger hindringer i veien for at
de skal kunne gjennomføre sitt arbeid. Derfor er det ekstremt viktig
at vi gir politisk støtte til UNRWA sammen med økonomiske bidrag,
for at de skal kunne bistå palestinere i hele regionen.
Hege Bae Nyholt (R) [11:35:14 ] : De palestinske flyktningene
i Libanon, Syria, Jordan, Chile, Egypt, Norge og over hele verden
har alle en rett til å vende tilbake til Palestina. Jeg har selv
bodd i den sørligste palestinske flyktningleiren i Libanon, Rashidiyeh,
hvor man ser til Palestina på en klar dag. Leiren er liten, bare
1 km2 , men huser 25 000–30 000 flyktninger. Stadig nye
generasjoner flyktninger fødes på den lille stripen mellom Middelhavet
og piggtråd. De bærer alle på en drøm om, men også en rett til å
vende tilbake til det landet deres forfedre ble fordrevet fra.
Hva gjør regjeringen nå for å legge press på
Israel for å få dem til å følge FN-resolusjon 194, som erklærer
at palestinske flyktninger har rett til å vende hjem og/eller motta
kompensasjon for tapt eller ødelagt eiendom?
Statsråd Jan Christian Vestre [11:36:01 ] : Vi må gjøre flere
ting. Vi må gjøre alt vi kan for å bidra til at denne umenneskelige
krigen tar slutt. Vi må gjøre alt vi kan for å bidra til en våpenhvile.
Vi har alltid vært og vil også være en sterk forsvarer og tilhenger
av en fredelig tostatsløsning, og vi jobber internasjonalt for å
få til det. Vi anerkjenner de rettighetene mennesker på begge sider
i denne konflikten har. Vi bistår både politisk, humanitært, sivilt
og på andre måter, både gjennom den nødhjelpen som gis, gjennom
de pengene som gis til organisasjoner, og gjennom vår urokkelige
støtte til UNRWA, økonomisk, politisk og på andre måter, for å forsøke
å gjøre situasjonen best mulig under så vanskelige omstendigheter
som det man har nå. Vi får håpe at dette etter hvert kan komme inn
i et spor hvor man kan diskutere fredsforhandlinger. Da vil vi jobbe
aktivt for en varig tostatsløsning i Midtøsten.
Spørsmål 4
Frank Edvard Sve (FrP) [11:37:17 ] : «I det framlagde statsbudsjettet
frå regjeringa er det uttalt at regjeringa har som «mål» å starte
opp rv. 15 Strynefjellet med arm til Geiranger i fyrste seksårsperiode.
I Stortinget sitt vedtak ved behandlinga av Nasjonal transportplan
i juni månad står det ettertrykkeleg: «Stortinget ber regjeringen
framskynde rv. 15 Strynefjellet, inkludert arm til Geiranger i Nasjonal
transportplan 2025–2036, og sikre oppstart i første seksårsperiode.»
Stortingsvedtak er faktisk ikkje «rettleiande».
Vil statsråden følgje opp Stortinget sitt vedtak?»
Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:37:56 ] : La meg først si at rv. 15
Strynefjellet er et svært viktig prosjekt som har prioritet i Nasjonal
transportplan.
Stortingets behandling av Nasjonal transportplan munnet
ut i flere vedtak, bl.a. om å ta inn og framskynde flere store investeringsprosjekter.
Stortinget vedtok derimot ikke et forslag til omprioritering eller
en høyere økonomisk ramme.
Regjeringen fikk i oppdrag å komme tilbake
med en sak om hvordan Stortingets vedtak kan innpasses i planen.
Det har vi nå gjort.
Samferdselsdepartementet legger opp til å innpasse prosjektene
Stortinget har fattet vedtak om, innenfor en uendret økonomisk planramme
for Nasjonal transportplan 2025–2036. Departementet viderefører
også den overordnede fordelingen mellom transportformer og utgiftskategorier,
slik det framgår i planen.
Satsingen på drift, vedlikehold og mindre investeringstiltak
som er lagt til grunn i Nasjonal transportplan, vil følges opp i
tråd med planens hovedstrategi om å ta vare på det vi har, utbedre
der vi kan, og bygge nytt når vi må. Denne prioriteringen har en
sterk faglig anbefaling fra våre transportvirksomheter, og vi opplever også
at den fikk bred støtte under Stortingets behandling av meldingen.
Innenfor Statens vegvesens prosjektportefølje
vil noen prosjekter ha særskilt prioritet. Rv. 15 Strynefjellet er
tatt inn i denne gruppen av prosjekter i tråd med Stortingets vedtak.
For de øvrige prosjektene gjelder føringen i Nasjonal transportplan
2025–2036 om at dersom prosjektet ikke endres gjennom optimalisering
eller annen ny informasjon, skal disse gjennomføres først.
Systemet for porteføljestyring gir fleksibilitet
i den videre oppfølgingen. Gjennomføringen av porteføljen avhenger
av ressursbruk i det enkelte budsjettår. Porteføljen vil kunne gjennomføres
raskere dersom Stortinget øker bevilgningene i de årlige budsjettene.
Regjeringen har som mål å starte disse prosjektene i første seksårsperiode,
men hvor raskt prosjektene i porteføljen kan startes opp, vil avhenge
av de årlige budsjettene framover.
Frank Edvard Sve (FrP) [11:40:12 ] : Vi ser no at pengesløseriet
knytt til planlegging av Møreaksen i Møre og Romsdal fortset – eit
prosjekt som ikkje ligg inne i NTP. Vi har også erfaring med at
Statens vegvesen Region Midt ikkje vil prioritere rv. 15 Strynefjellet
eller E136 Romsdalen, men har brukt alle pengane på Møreaksen, og
dei fortset med det no. Statsråden godkjenner på ein måte at dei
gjer det.
Vi har altså ein ganske svekt tillit til Statens
vegvesen Region Midt, og når vi høyrer at utbyggingsdirektøren heller
ikkje er veldig tydeleg på å prioritere dette tydeleg og fort, er
spørsmålet til statsråden: Har statsråden tenkt å instruere Statens
vegvesen Region Midt til no faktisk å prioritere planleggingsmidlar
til rv. 15 Strynefjellet med arm til Geiranger?
Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:41:01 ] : Nå har vi lagt fram
et statsbudsjett hvor vi utkvitterer disse anmodningsvedtakene,
og det skal Stortinget ta stilling til. Så er statsbudsjettets dynamikk
slik at når det er vedtatt, sender vi tildelingsbrev.
Representanten Sve vet også at Statens vegvesen skal
komme med en såkalt porteføljeprioritering, hvor de skal melde tilbake
på de prosjektene som har prioritet og er finansiert i Nasjonal
transportplan. Det blir spennende å se hvordan de ulike prosjektene
da vurderes fra fagetatens side.
Frank Edvard Sve (FrP) [11:41:32 ] : Det vert veldig spennande
å følgje med på. Møre og Romsdal er altså omtrent blotta for prosjekt
frå regjeringa. Vi har no lagt inn rv. 15 Strynefjellet med arm
til Geiranger. Det er openbert berre noko småtteri med tanke på
planlegginga, det er nokre tunnelpåhogg som skal planleggjast, så
her kan ein kome i gang ganske raskt. Det er store forventingar
i heile Møre og Romsdal, Innlandet og Vestlandet – dette prosjektet
ligg i tre fylke – om at prosjektet faktisk kjem i gang. Det er
svært viktig for næringslivet å få dette prosjektet opp og fram.
Det var bl.a. ein aksjon for nokre år sidan med kortesje med vogntog frå
Stryn til Strynefjellet, som viste viktigheita til prosjektet.
Det enkle spørsmålet mitt til statsråden er:
Vil statsråden sørgje for å få gjeve oppstartsløyvinga til dette prosjektet
i revidert budsjett 2025? Her er det altså berre å tute på. Det
er ingen problem å gjennomføre, og det er berre noko småtteri av
planlegging som skal til. Ønskjer statsråden å gjere det?
Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:42:33 ] : Ja, jeg har selv fått
lov til å kjøre inn i noen av tunnelene og sett på utfordringene
som er der. Jeg har vært med en lastebil opp der. Jeg er veldig
godt kjent med Strynefjellets betydning for både folk og næringsliv,
særlig næringsliv. Det er derfor vi har prioritert prosjektet. Denne
regjeringen har, i likhet med tidligere rød-grønne regjeringer,
valgt å prioritere dette prosjektet og ha det inne i nasjonale transportplaner.
Det er jeg stolt av, og vi skal selvfølgelig også gjennomføre prosjektet.
Det er ingen annen grunn til at vi har lagt det inn i Statens vegvesens prosjektportefølje.
Det gjenstår noe planlegging, og vi må sørge for at det blir planmidler
til prosjektet.
For øvrig synes jeg det er litt merkelig at
en representant som har brukt store deler av sin tid sammen med
meg til å motarbeide et stort samfunnsprosjekt i sin egen region,
står her og sier at det kommer få prosjekter til Møre og Romsdal.
Spørsmål 5
Terje Halleland (FrP) [11:43:36 ] : «Nylig fikk Equinor klarsignal
til å gå videre med elektrifisering av oljefeltene Balder og Grane
med kraft fra Haugalandet. I 10 år har regionen arbeidet for økt
krafttilgang, da det er et stort behov for mer kraft etter elektrifiseringen
av oljefeltet Johan Sverdrup. På tross av store protester bygges det
nytt kraftnett mellom Blåfalli og Gismarvik. Om elektrifiseringen
gjennomføres, vil regionen på ny få kraftig redusert sin tilgang
på kraft.
Er det slik at det eneste regionen skal sitte
igjen med, er nedbygd natur og økt strømpris?»
Statsråd Terje Aasland [11:44:15 ] : Jeg er glad for å se at
det er mange planer om elektrifisering og ny grønn industri på Vestlandet
og i Rogaland. Både nettselskapene og energimyndighetene opplever
nå stor pågang fra ulike aktører som ønsker tilknytning til strømnettet.
Kraftledningen Blåfalli–Gismarvik er en forutsetning
for økt kraftbruk på Haugalandet og deler av Sunnhordland. Området
har vært et underskuddsområde, med mye industri og lite kraftproduksjon.
En ny ledning skaper muligheter for området og gir grunnlag for
grønn omstilling av eksisterende industriarbeidsplasser og etablering
av ny industrivirksomhet.
Konsesjonen til kraftledningen Blåfalli–Gismarvik var
sterkt ønsket i regionen. Ordførerne i Tysvær, Haugesund, Bømlo,
Karmøy, Sveio, Utsira, Vindafjord og Fitjar kommune skrev brev til
departementet i august 2022 og understreket at det hastet å få behandlet
og realisert ledningen.
Mange ser nå på muligheter for å omstille og
skape ny industri på Haugalandet. Blåfalli–Gismarvik er et eksempel
på et nettprosjekt som ble planlagt i forkant av behovet, noe som
kan være viktig for at nettkapasiteten skal være på plass når forbruket
kommer. Vi ga Statnett konsesjon til å bygge, men med et vilkår
om at en eller flere kunder må være bekreftet og klare til å ta
en del av regningen i form av anleggsbidrag. Rettighetshaverne på
feltene Grane og Balder og gassbehandlingsanlegget på Kårstø har
reservert kapasitet i kraftnettet og inngått avtale med Statnett
om anleggsbidrag.
Den nye 420 kV-ledningen vil bidra med om lag 500 MW,
som er mer enn forbruket som reserverer kapasitet i området. Med
andre ord vil ledningen gi kapasitet og mulighet for økt forbruk
i området utover prosjektene i petroleumsvirksomheten. Den nye ledningen mellom
Blåfalli og Gismarvik vil også legge til rette for ytterligere havvind
fra Sørvest F utover de første 1 500 MW.
Jeg er opptatt av at vi skal ha et godt utbygd
strømnett, og at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være
et konkurransefortrinn for norsk industri og bidra til verdiskaping
og sysselsetting i hele landet. Jeg mener også at denne ledningen
vil gjøre det på en god måte. Tilgang på kraft er en av de viktigste
innsatsfaktorene som trengs, også for å lykkes med den grønne omstillingen.
Terje Halleland (FrP) [11:46:30 ] : Her er jeg fullstendig
enig med statsråden. Selvfølgelig trenger vi ny kraftledning inn
for å få tilgang til ny kraft. Tanken var selvfølgelig at vi da
skulle skape ny industri.
Bakgrunnen og behovet ligger i at vi elektrifiserte
Johan Sverdrup. Så har vi jobbet i ti år, og den listen med ordførere
som ba om denne linjen, kunne jeg skrevet under på selv. Jeg har
selv vært med på å slåss for å få denne linjen realisert.
Bakgrunnen er også anleggsbidrag for å elektrifisere Kårstø.
Da er det veldig lite igjen av den nye kapasiteten linjen gir oss.
Samtidig gir nå departementet ny utbygging til Balder og Grane.
Dermed er hele kapasiteten vekk. Tror statsråden at han får med
seg lokale til et engasjement for å få opp både nettetablering og
kraftproduksjon?
Statsråd Terje Aasland [11:47:37 ] : I hvert fall når jeg tenker
på mitt eget fylke, er jeg veldig glad for at det er stor etterspørsel
etter tilgang på nettet. Det betyr at det er vilje til å investere,
vilje til å videreutvikle industri og næringsliv. Det har skjedd
veldig mye positivt i Rogaland selv om ikke Blåfalli–Gismarvik har
blitt bygd. En fikk på plass elektrifisering av Johan Sverdrup, som
var et viktig vedtak. En fikk utløst investeringene på Hydro Karmøy,
noe som er veldig viktig for denne regionen, og som berører det
samme nettet.
Så ser en nå at det er stor etterspørselsvekst
i Rogaland, i Fagnes område. Datasenter skal ha 240 MW, batteri
225 MW, hydrogen 191 MW og annen industri 191 MW. Det betyr at det
samlet, utenom olje og gass, er 847 MW, som er tallene i kraftløftet,
eller som er meldt inn til Fagne. Olje- og gassektoren og den reserverte
kapasiteten utgjør 300 MW, så det er ikke olje- og gassektoren alene
som ødelegger mulighetene.
Terje Halleland (FrP) [11:48:44 ] : Ja, det er veldig stor
etterspørsel etter ny kraft i vår region, for vi har en industri
som ønsker å satse og bygge ut, men det er feil, det statsråden
sier, når han mener at det ikke er petroleumsnæringen alene som
ber om kraft. Petroleumsnæringen alene tar tilgjengelig kraft. Nå
kommer det altså en ny kapasitetsøkning på 500 MW med den nye linjen Blåfalli–Gismarvik,
der stort sett alt går til Kårstø og til Balder og Grane. Alle de
prosjektene statsråden nevner, er det ikke kapasitet igjen til.
Det er derfor vi har denne bekymringen om at vi nå må gå inn og
prioritere og se på hvem som skal få tilgang på kraft.
Statsråden vet like godt som meg at vi har
en kjempeutfordring med både mangel på nett og mangel på kraft.
Hvis vi da skal få de lokale til å være med og ta det taket med
å etablere ny kraft og nye linjer, tror statsråden at den politikken
regjeringen her fører, vil føre til større aksept hos kommunene?
Statsråd Terje Aasland [11:49:50 ] : Jeg jobber hver eneste
dag for at vi skal få et nett som er robust nok til å knytte til
de virksomhetene som vil investere i Norge, og det har vi fått gjort
veldig mye på i løpet av kort tid. Dette med nettutbygging har dessverre
vært et politisk forsømt område. Ikke minst den gangen da Fremskrittspartiet
hadde ansvaret for Olje- og energidepartementet, var aktiviteten
dessverre feil innrettet, og den var for liten.
Når vi ser på de kapasitets- og reservasjonsforespørslene
som ligger i Rogaland, er det mer kapasitet enn til olje- og gassindustrien
her. Jeg går likevel ut fra at også Rogaland er opptatt av at vi
skal kunne ha trygge rammer for olje- og gassvirksomheten vår og
legge et godt grunnlag for at den kan videreutvikle seg – at dette er
viktige arbeidsplasser både på Haugalandet og i Rogaland som sådan,
og at en er opptatt av å videreutvikle det ved at en kan kutte utslipp
og få rammebetingelser som gjør at en klarer klimautfordringene
på en god måte. Så må vi sammen, tror jeg, vise enda større vilje
til å få bygd ut enda mer nett i tiden framover, hvis etterspørselsbehovet
slik det nå framstår, fortsatt er der.
Spørsmål 6
Kari-Anne Jønnes (H) [11:51:14 ] : «I 2023 ble det født 3 577
barn i desember. Med dagens regler får de ikke barnehageplass før
i august 2025, når de er ett år og åtte måneder. Det er lang tid
for barna, og foreldrene risikerer åtte måneder med ulønnet permisjon.
Barn født i desember havner utenfor det sosiale fellesskapet og foreldrene
utenfor arbeidslivet. Det rammer spesielt kvinner, da nesten fem
ganger så mange kvinner som menn tar ulønnet permisjon.
Hvorfor mener regjeringen det er god familie-
og samfunnspolitikk å holde barna utenfor barnehagen og foreldrene
utenfor arbeidslivet?»
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:51:56 ] : Jeg tror ingen politikere
ønsker at når på året et barn er født, skal ha stor betydning for
når man får barnehageplass. Jeg har selv stått i den situasjonen
og vet hvor krevende det kan være.
Som politikere er det vårt ansvar å prioritere,
og det viktigste må komme først. Når barnehagene våre nå står i
store bemanningsutfordringer, vi vet at sykefraværet er høyt, presset
på ansatte er stort, og tilbakemeldingen fra sektoren er at det
er krevende å rekruttere ansatte både til faste stillinger og til
vikariat, kan ikke vårt svar være å late som om alt er bra og sende
enda flere av de aller yngste ungene inn i barnehagen.
Skal det opprettes opp mot 3 100 nye plasser,
må det også finnes ansatte som kan ta vare på ungene. Det viktigste
er å sørge for at vi har kompetente og nok folk til å ta vare på
ungene i barnehagene. Beregningene Kunnskapsdepartementet har gjort,
viser at utvidet rett til plass for barn født i desember vil koste
om lag 936 mill. kr – ikke 600 mill. kr, som representantens parti
Høyre tidligere har hevdet.
Jeg merker meg at heller ikke Høyre prioriterer
barnehageplass for desemberbarn. I Høyres alternative budsjett for
2024 er det satt av 200 mill. kr til formålet, altså langt mindre
enn det det faktisk koster å gi desemberungene rett til plass. Det
innebærer at ingen vil få plass, for som representanten er kjent
med, må nye krav til kommunene finansieres ved innføring.
I forslaget til statsbudsjett for 2025 foreslår
regjeringen å styrke kommunenes frie inntekter med 250 mill. kr,
begrunnet med bemanningssituasjonen i barnehagene.
Regjeringen er opptatt av at alle unger skal
ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. I en
tid med økende priser mener jeg det har vært riktig å prioritere
universelle velferdsordninger, som rimeligere barnehage til alle.
I statsbudsjettet for 2025 har vi foreslått å videreføre maksprisen
på 2 000 kr per måned og en makspris på 1 500 kr i kommuner i sentralitetssone 5 og 6.
Kari-Anne Jønnes (H) [11:54:14 ] : Politikere oppfordrer jo
folk til å få unger, og da må vi legge til rette for at den logistikken
går opp. Da er det rart at regjeringen tviholder på å holde desemberbarna
utenfor det sosiale fellesskapet i barnehagen. Det er mangel på
kompetanse i hele landet, så derfor er det behov for at nybakte småbarnsforeldre
kommer seg ut igjen i jobb, og da helst før ungen er ett år og åtte
måneder gammel. De fleste familier har jo en buffer, men ikke på
250 000 kr, som er det man taper hvis man med snittlønn i Norge må
ta ut åtte måneder ulønnet permisjon. Det er mye penger for en vanlig
familie.
Det er helt riktig at vi i vårt budsjett har
halvårsvirkning, men vi har altså en plan om å gi desemberbarna
plass. Hvorfor prioriterer regjeringen å holde desemberbarna utenfor
barnehagefellesskapet?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:55:19 ] : Først vil jeg kommentere
at 200 mill. kr til formålet er langt mindre enn halvårsvirkningen
av hva det faktisk koster å gi desemberbarn rett til barnehageplass.
Jeg er helt enig med representanten i at vi
oppfordrer folk til å få flere barn. Regjeringen er opptatt av å
ta grep som letter hverdagen for barnefamiliene. Derfor innførte
vi fra høsten av, som jeg var inne på, historisk lav barnehagepris.
Vi øker barnetrygden for barn over seks år og gjør barnehagen gratis
fra det tredje barnet om man har flere barn i barnehagen. Regjeringen
har også forlenget permisjonsordningen til 61 uker for dem som velger
80 pst. foreldreutbetaling, og har likestilt den samlede utbetalingen
til disse med utbetalingen til foreldre som velger 100 pst. i 49
uker. Foreldre har også rett på kontantstøtte til barnet er 19 måneder,
noe som harmonerer med retten til barnehage, som gjelder seinest fra
og med barnet er 20 måneder.
Det er også viktig at kommunene oppfyller rettighetsbestemmelsene
i barnehageloven. Vi vet at mange står fritt, og de bruker denne
rettigheten til å organisere barnehageopptaket selv. Mange velger
å ha flere opptak.
Kari-Anne Jønnes (H) [11:56:24 ] : Martine Austenå gikk ut
i Nordstrands Blad fordi datteren hennes er født i desember. Først
åtte måneder etter endt permisjon ville datteren ha rett til plass
i barnehagen, nesten to år gammel. Austenå fortalte at tanken om
at de ville mangle barnehageplass etter endt foreldrepermisjon,
ikke hadde streifet dem engang. Hun sier:
«Det er ikke sånn at alle kan planlegge
fødselen. Hvorfor er desemberbarna de eneste i sitt kull som ikke
har rett på barnehageplass det året de fyller ett år?»
Det er et godt spørsmål.
Martine Austenå er ikke alene. Den 2. desember 2022
kom Noel til verden. Mamma Annichen Larsen kunne ikke vært lykkeligere,
men lite visste hun om at barnehageplass skulle bli en utfordring.
Noel fikk ikke barnehageplass fordi han var født 46 timer for seint.
Jeg kunne ramset opp mange eksempler på hvor skeivt dette slår ut.
Mener kunnskapsministeren virkelig at det er
viktigere å prioritere billigere barnehageplass til alle istedenfor
å gi familier som Martine Austenås og Annichen Larsens barnehageplass
fra den måneden barnet deres er ett år?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:57:34 ] : Jeg må si jeg har
stor sympati og forståelse for den situasjonen mange foreldre er
i når de har barn som er født i desember. Jeg har som sagt vært
der selv. Jeg vet også om den store utfordringen barnehagesektoren
står i, med høyt sykefravær og utfordringer med å få tak i nok kompetente
ansatte og nok ansatte og vikarer generelt.
Det er mange kommuner som klarer å løse dette
på en god måte. Om lag 1 900 desemberbarn får barnehageplass, viser
tall fra Utdanningsdirektoratet fra 2023. Mange kommuner er fleksible
og klarer å få dette til, men vi vet at hvis det skulle være en
rettighet for alle, ville kostnadene blitt ekstremt store.
Det er også verdt å merke seg at representantens parti
hadde muligheten til å innføre rettigheter for desemberunger sist
gang dette var oppe til behandling, som var i 2017. Det gikk også
flere år etter dette uten at man gjorde noe med desemberbarna, da
Erna Solberg styrte.