Sverre Myrli (A) [10:37:34] (komiteens leder og ordfører for saken): Også i dag har vi fått dramatiske nyheter fra verden rundt oss. Det er krig i Europa, med Russlands aggressive angrepskrig i Ukraina – nå også med svært intense angrep på hovedstaden Kyiv. Situasjonen i Midtøsten er mer urolig enn på lenge. I USA er den politiske situasjonen mer tilspisset enn på lenge. Det er global økonomisk uro. Vi har en klima- og naturkrise. Demokratiet er flere steder under press. Dette påvirker også Norge. Vi lever ikke isolert her oppe i nord. Derfor må det føres en ansvarlig økonomisk politikk her i landet for å bidra til vekst i økonomien og legge til rette for fortsatt nedgang i prisstigningen, og det må føres en politikk slik at renta kan gå ned og folk kan få bedre råd.

Jeg nevnte at demokratiet er under press. Det er alvorlig, og det utfordrer oss. Demokratiet kan nemlig ikke tas for gitt, demokratiet må pleies og utvikles hele tida. Kommuner og fylkeskommuner er en viktig del av det norske demokratiet. Derfor må også kommunesektoren utvikles hele tida, og derfor må kommunesektoren styrkes. Arbeiderparti- og Senterparti-regjeringens, og nå Arbeiderparti-regjeringens, satsing på kommunene har vært sterk og merkbar. For litt siden kom nyheten – som kanskje til og med er mer interessant enn debatten i denne salen – om en betydelig styrking av overføringene til kommunesektoren i revidert nasjonalbudsjett for i år. Det er veldig bra, og det trengs.

Tilbake til kommuneproposisjonen og 2026: Det legges opp til en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på mellom 4,2 og 4,9 mrd. kr. Mye av dette går selvsagt med til å dekke opp for merutgifter til demografi, men det er likevel en betydelig økning i handlingsrommet. Og igjen må jeg si: Det trengs. Det er en krevende økonomisk situasjon for landets kommuner og fylkeskommuner. 2024 ble et spesielt vanskelig år. Det ser lysere ut for 2025, men kommunesektoren tar med seg ubalansen fra 2024, og derfor er det fortsatt stramt rundt om i landets kommuner og fylkeskommuner.

I går hadde jeg gleden av å delta på LO Kommunes kommunalkonferanse. Der ble det gjentatt, som så mange ganger før, fra flere kommuner hvor stram den økonomiske situasjonen er. Mange fylkeskommuner melder tilbake at det spesielt er utfordringer innenfor kollektivtransporten. Fylkeskommunene opplever en betydelig kostnadsøkning i buss- og ferjetilbudet. Det er til og med vist til eksempler hvor økningen fra det ene bussanbudet til det neste har vært på både 50 og 60 pst. Det blir derfor tøft, også i 2026, men la oss håpe det blir litt mindre tøft.

Fortsatt vil det være nødvendig med tøffe og kloke prioriteringer i landets kommuner og fylkeskommuner. Det må effektiviseres, og det må digitaliseres, og vi er avhengige av god økonomistyring. Men penger alene kan ikke løse alle utfordringer for kommunesektoren. Mange kommuner melder tilbake at de sliter med å rekruttere folk. De sliter med å rekruttere riktig kompetanse for å kunne tilby de kommunale tjenestene som er så avgjørende. Det trengs åpenbart mer penger, men vi kan ikke bevilge oss ut av alle framtidige utfordringer. Staten og kommunesektoren har her felles utfordringer og felles ansvar for å finne gode løsninger, for målet må fortsatt være å gi innbyggerne gode og likeverdige velferdstjenester over hele landet. Derfor er det viktig å se på forholdet mellom staten og kommunesektoren, hvordan staten legger til rette for og styrer kommunesektoren – det som ofte har blitt kalt det statlige styringstrykket overfor kommunesektoren.

Jeg vil gi ros og anerkjennelse til partiene på Stortinget, som i fellesskap tok initiativ til å se på dette. Regjeringen og kommunalministeren fulgte opp og nedsatte det som har fått navnet kommunekommisjonen, eller «ryddekommisjonen». Om det kalles kommisjon eller utvalg, spiller ingen rolle, det er i alle fall satt ned en svært kompetent kommisjon, med medlemmer med ulik og veldig solid bakgrunn. Det er selvsagt ingen enkle svar når vi skal i gang med å se på styringsforholdet mellom stat og kommune. Dette kommer til å bli en tøff og vanskelig jobb, men det er en interessant og veldig viktig jobb som vi må gjennom i tiden som kommer, og kommisjonen skal allerede i år komme med sine første forslag.

Selve juvelen for å sikre landets kommuner og fylkeskommuner tilstrekkelig økonomi er inntektssystemet for kommunesektoren. Noen sier det er komplisert. Jeg har til og med vært på møter hvor noen sier at inntektssystemet er uforståelig. Det vil jeg absolutt ikke si. Det kommunale inntektssystemet er ganske enkelt, og det er et veldig godt system, med de to viktige elementene inntektsutjevning, der det foretas en delvis utjevning av kommunenes skatteinntekter, og utgiftsutjevning, der kostnadsforskjeller kommunene imellom skal utjevnes. Disse beregningene framkommer av Grønt hefte, som hvert år legges fram som tillegg til statsbudsjettet. Inntektssystemet for kommunesektoren er fag, og det er politikk. Hvordan sikrer vi et mest mulig likeverdig tjenestetilbud i landets kommuner og fylkeskommuner? Det er spørsmålet, og inntektssystemet må gi svar på det. Derfor vedtok Stortinget et nytt inntektssystem for fylkeskommunene fra 2024 og for kommunene fra 2025, et arbeid som ble satt i gang av Solberg-regjeringen, og som stortingsflertallet til slutt fulgte opp. Da Stortinget behandlet det nye inntektssystemet, tok ikke Høyre og Fremskrittspartiet stilling til forslagene og hadde heller ikke egne forslag, så hva Høyre og Fremskrittspartiet mener om det kommunale inntektssystemet, er sannelig ikke greit å si.

Arbeiderparti-regjeringen og den nye kommunalministeren har fokusert sterkt på boligbygging, og regjeringens mål er å igangsette 130 000 nye boliger innen 2030. I den forbindelse er det iverksatt en rekke tiltak, noe andre talere fra Arbeiderpartiet også vil komme inn på i dag. Det er snakk om styrking av Direktoratet for byggkvalitet. Det er snakk om å forenkle og digitalisere plan- og byggesaksprosesser. Forslag til lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre mangelfulle søknader og mer forutsigbar beregning av tidsfrister, er sendt på høring. Det er nedsatt en arbeidsgruppe, sammen med næringen og kommunene, som har levert innstilling og kommet med forslag til en rekke tiltak for raskere plan- og byggesaksbehandling. Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har sammen med SV styrket Husbankens låneramme betydelig – og det fortsetter. Alt i alt er det ny giv i boligpolitikken, og målet er altså å bygge flere boliger.

Til slutt vil jeg henlede oppmerksomheten mot et av forslagene i innstillingen, som en samlet komité har entes om. Det gjelder ressurskrevende helse- og omsorgstjenester i kommunene og den statlige tilskuddsordningen for dette. Det er meldt tilbake fra flere kommuner at det er et svært komplisert system. Ja, det er svært ressurskrevende å beregne hvordan kommunene skal ha refusjon for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester. Her må det forenkles, noe også Riksrevisjonen har påpekt, slik at vi sikrer at det ikke blir forskjellig tjenestetilbud ute i kommunene.

Mudassar Kapur (H) [10:59:02]: Kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet og de fremste leverandørene av velferdstjenester i folks hverdag. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er noe av det viktigste for å sikre gode oppvekstvilkår og velferdstjenester for innbyggerne i landets kommuner.

Kommune-Norge står nå overfor store utfordringer på flere områder. Blant annet vil endringene i den demografiske sammensetningen i kommunene bety at de må være forberedt på store omstillinger. Veldig mange kommuner er også sårbare i møte med den framtiden de skal møte. Sist, men ikke minst er kommunene inne i den verste økonomiske situasjonen på nesten 40 år.

Til tross for disse utfordringene har norske kommuner bosatt rekordmange flyktninger fra Ukraina, nesten 100 000. Dette fortjener kommunene mye skryt for, men vi ser at kapasiteten knyttet til integreringstilbud, skole, barnehage osv. er sprengt, og boligmarkedet opplever også store utfordringer.

Det er derfor ekstra synd at regjeringen har fjernet tilskuddet til utleieboliger som kommunene fikk i statsbudsjettet for 2024. Dette er noe et stort flertall på Stortinget har bedt regjeringen ordne opp i. Allikevel drar regjeringen beina etter seg og vil ikke etterkomme Stortingets vedtak på det feltet. Vi i Høyre har lagt inn 150 mill. kr til dette i vårt alternative budsjett. Særlig på det området hadde jeg ønsket at regjeringen leverte slik Stortinget har bestilt.

Kommunene trenger også gode rammebetingelser. Det betyr tilgang på kompetanse, et stort handlingsrom og tydelig myndighet til å ta gode valg. Det lokale handlingsrommet begrenses av uforholdsmessig mange og detaljerte krav. Saksordføreren var innom det i stad. Det er ikke tvil om at det totale styringstrykket på en kommune fra stat, statsforvalter og andre etater – uansett om det kommer ovenfra eller nedenfra – gjør at kommunene bruker altfor mye tid på å levere på rapportering, papirmøller og byråkrati, istedenfor innhold og tjenesteproduksjon.

Det lokale selvstyret er et grunnleggende prinsipp, men når kommunene i realiteten ikke får gjort det, går det også ut over tjenestetilbudet. Derfor er jeg veldig glad for at Stortinget greide å samle seg rundt et par av forslagene som gikk på at vi må både forsterke frikommuneordningen og ikke minst også få satt i gang et godt arbeid, da det ble tatt et initiativ på Stortinget og Høyre også fremmet forslagene i Stortinget. Her vil jeg gi honnør til statsråden for rask oppfølging med å ha fått på plass en kommisjon, men som vi vet, pleier kommisjoner alene normalt ikke nødvendigvis å medføre masse action. Her blir det veldig viktig å ta med seg Kommune-Norge på arbeidet, slik at vi får på plass konkrete løsninger.

Dersom inntektssystemet skal gi en rettferdig fordeling av inntekter mellom kommunene, må inntektssystemet oppdateres med jevne mellomrom. Det er det ingen tvil om. Det må være basert på objektive kriterier, og ikke minst må vi få med oss Kommune-Norge når vi jobber med dette.

Regjeringen Solberg la fram et nytt inntektssystem i 2017, og vi har vært enig i at det er behov for å oppdatere det. Den store forskjellen mellom det inntektssystemet som ble lagt fram sist, og det som ble lagt fram nå, er at det ble sendt ut på høring til kommunene. Det har man ikke gjort med det inntektssystemet regjeringen la fram for Stortinget i fjor. Det er den store forskjellen på å ha en lokaldemokratisk forankring eller ikke.

I tillegg oppdaget man mange hull og feil, som vi påpekte i den behandlingen. Det er helt riktig at vi ikke stemte for regjeringens opplegg, men det betyr ikke at vi ikke tok stilling til det. Det er helt riktig at vi ikke rullet ut den røde løperen, men heller hadde helt klare bestillinger på hva som måtte gjøres.

Vi fikk rett, for da regjeringen la fram statsbudsjettet for 2025 bare noen måneder etterpå, gikk det bare noen timer fra man la fram budsjettet, til man innså at man hadde bommet totalt, både i inntektssystemet og på hva man hadde av framskrivinger for Kommune-Norge. Man måtte begynne å lappe på med milliarder og ha krisemøter med Kommune-Norge.

Det har vist seg at hvis man hadde gjort det opposisjonen pekte på, og utredet de forslagene vi la fram, kunne man kanskje senest denne gangen, når man nå legger fram en ny kommuneproposisjon, rukket å reparere eller justere i tide. Det har man heller ikke gjort, og da går man rett i den fellen som veldig mange politikere går i – kanskje på grunn av arrogansen, kanskje fordi man begynner å bli litt mett og lat og har sittet for lenge med makten – der man ikke gidder å høre på faglige innvendinger. Da er man i trøbbel.

Derfor har Høyre på nytt igjen fremmet flere av de forslagene vi hadde sist. Dette er faglig innrettede forslag jeg tror Kommune-Norge vil komme bedre ut av dersom det blir utredet og implementert på en god måte. Det er ikke noe hastverksarbeid vi ber om, men utredning. Selv det ønsker man ikke å ta i. Jeg tror det hadde vært bedre å ta en fot i bakken og bruke tiden til å rette opp, istedenfor nå bare å ha bundet seg selv til denne masten, fordi man ikke vil innrømme hva som er svakhetene. Det blir dårlig politikkutvikling, og vi ser at Kommune-Norge nå sliter på grunn av det.

Jeg vil også nevne at Oslo har en del spesielle oppgaver og utfordringer sammenlignet med resten av landet. Derfor vil jeg – i tillegg til de forslagene som foreligger, og som alle kan lese seg opp på – særlig trekke fram behovet for å få utredet et hovedstadstilskudd. Det bringer meg også over til en del andre problemstillinger andre store kommuner melder tilbake gang på gang på gang. Det er levekårsutfordringene vi ser, særlig at flere mellomstore og store kommuner opplever at flyktninger som har vært bosatt i andre kommuner og ikke blitt godt nok integrert, flytter til disse byene. De tar ikke med seg penger eller statlige tilskudd, men de tar med seg en rekke utfordringer som et allerede presset apparat i Kommune-Norge må håndtere.

Vi skal selvfølgelig sørge for at alle som flytter til en kommune, blir tatt godt imot, og at man får til god integrering, men regjeringens inntektssystem, regjeringens opplegg på kommuneøkonomien og mange av de forslagene vi også har snakket om i andre debatter som går på innvandring og integrering, tar ikke dette godt nok inn over seg. Jeg mener derfor at det også er et stort hull i kommuneøkonomien og i kommunepolitikken at regjeringen ikke tar opp de problemstillingene godt nok.

Nå er en fireårsperiode snart over. La meg da bare gå litt tilbake igjen til hvor man sto da man startet denne fireårsperioden. Etter å ha holdt på med skremselspropaganda og svartmaling av den forrige regjeringens politikk, kom Senterpartiet og Arbeiderpartiet endelig til makten. Da må man forholde seg til det som er sant, og det som er faglig riktig, så da måtte man i sine egne budsjettdokumenter innrømme at økonomien i Kommune-Norge var god. Det hadde vært gode år for Kommune-Norge, og utsiktene var også gode.

Selv om Senterpartiet i løpet av denne debatten helt sikkert kommer til å gjøre en del fluktmanøvere fra ansvar, har vi hatt en regjering som først og fremst har brukt årene på omkamper og reverseringer, istedenfor omstilling og utvikling. Man har valgt å bruke over 1 mrd. kr på å lage syv nye fylkeskommuner, vel vitende om at dette ville gå ut over både økonomi og innholdet i tjenestene. Man har stått her på Stortingets talerstol og presset gjennom lovendringsforslag for å kunne gjennomføre innbyggerhøringer mot kommunenes vilje, slik man gjorde i Kristiansand, bare fordi man ikke vil gi seg på omkamper. Man har stått her i Stortinget og vært fornærmet over en opposisjon som har prøvd å bidra konstruktivt inn i f.eks. omlegging av inntektssystemet eller å la være å lage nye fylkeskommuner, fordi man mener at det man har bestemt seg for, er riktig.

Jeg husker til og med at Senterpartiet rett og slett prøvde å så tvil om innholdet i de faglige rapportene, for de sier jo så mye rart, og så har det vist seg etterpå at de faglige rapportene hadde rett. Det har gått galt mange steder hvor man har holdt på med å bruke mer penger og ressurser på omstilling enn utvikling. Jeg tror den viktigste endringen når Høyre kommer tilbake ved makten, blir at vi kan gå tilbake til en kommunepolitikk hvor vi først og fremst fokuserer på utvikling og omstilling og legger til rette for at Kommune-Norge kan møte morgendagens utfordringer, ikke bare tenker bakover.

Selv om Senterpartiet har gått ut av regjering, bærer de også et stort ansvar, sammen med et Arbeiderparti som ikke har vært til å kjenne igjen når det gjelder ansvarlighet.

Jeg tar med dette opp forslagene Høyre er en del av. Selv om jeg nå har vært litt skarp mot Senterpartiet – vel fortjent – vil jeg likevel melde om at vi støtter deres løse forslag.

Heidi Greni (Sp) [11:19:29]: Kommuner og fylker står i en krevende situasjon. Det er det flere årsaker til, bl.a. er det flere med behov for ressurskrevende tjenester, flere med pleiebehov og flere med behov for tilrettelegging i skole og barnehage. Bosetting av nesten 100 000 flyktninger og dyrtid for lavinntektsfamilier har ført til økte utgifter til sosialhjelp. Rekrutteringsutfordringer i kommunene fører til økt bruk av overtid, kjøp av vikarer og kjøp av dyre plasser. I tillegg har renter og avdrag nesten doblet seg i løpet av de siste fem årene. Endringen i inntektssystemet for kommunesektoren som vi innførte med virkning fra i år, har gjort at situasjonen er mindre krevende for de aller fleste kommuner. Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet har i denne perioden økt de frie inntektene til kommunesektoren med opp mot 30 mrd. kr. Vi tok signalene fra kommunesektoren på alvor da vi høsten 2024 la inn 5 mrd. kr ekstra til kommunene for 2024 og også 5 mrd. kr ekstra for inneværende år.

Dessverre er det mange kommuner som fortsatt har det trangt økonomisk. Noen kommuner står i likviditetsutfordringer fordi mange har brukt opp disposisjonsfondet. Heldigvis ser vi en bedring i økonomien fra 2024 til 2025, men situasjonen er fortsatt krevende for mange kommuner. For kommunesektoren er det synd at Arbeiderparti-regjeringen ikke har lagt opp til noe ekstra til kommunene i revidert nasjonalbudsjett, utover kompensasjonen til AFP. Derfor er det bra at Senterpartiet i dag fikk forhandlet inn 1,3 mrd. kr mer til kommunene og 500 mill. kr ekstra til fylkene. Det er en helt nødvendig økning. For 2026 mener vi at regjeringen ikke lytter til kommunene og tar dem på alvor når de ikke legger inn en større vekst i frie inntekter. Derfor har vi fremmet forslag om en vekst i frie inntekter på 4 mrd. kr, justert for demografi og prisvekst.

Da Senterpartiet satt i regjering, var det en satsing på distriktspolitikk av en størrelsesorden vi ikke har sett på mange tiår. Blant tiltakene kan nevnes halverte priser på ferger, gratis ferger på de minste sambandene, halvering på FOT-nettet, en halvering av barnehageprisene i distriktskommunene, opprettelse av flere bygdevekstavtaler, gratis barnehage i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark og innføringen av studielånsslette i sentralitetsklasse 5 og 6. Alle disse tiltakene ble innført fordi Senterpartiet vil bygge hele landet og sørge for vekst og utvikling i alle lokalsamfunn.

Bosetting og aktivitet i hele landet krever en aktiv distriktspolitikk. Det krever politisk vilje til å prioritere utvikling i hele landet. Satsingen må ikke bli for ensidig. Distriktspolitiske hensyn må være førende for alle politikkområder. Beredskap og styrking av forsvaret er avgjørende for vår sikkerhet og vil skape flere arbeidsplasser, særlig i nord. Jordbruket og primærnæringene for øvrig er grunnleggende for levende bygder i hele Norge. Vi må også sørge for at det blir bygd flere boliger i distriktene, og regjeringen må følge opp boligmeldingen og sørge for tiltak som reduserer risikoen ved bygging av bolig i distriktskommuner. Politisk og økonomisk vilje til å opprettholde tjenester som skole, helsetilbud og politi må til for at folk skal kunne bo og leve også utenfor byene. Økt bosetning er også beredskap. Vi klarer ikke å gjennomføre forsvarsløftet, som alle partiene står bak, hvis vi ikke sørger for økt bosetting i distriktene.

Det handler om politisk vilje. Befolkningsnedgang i utkantene og sentralisering er ikke en naturkraft. Det handler i stor grad om politiske valg og om hvilke mål man har for samfunnsutviklingen. Stortinget vedtok mål om befolkningsøkning i distriktene i behandlingen av distriktsmeldingen. Dette målet ville aldri Høyre og Fremskrittspartiet stå inne for. De står for en sentraliseringspolitikk. De gjennomførte en massiv sentralisering i de to periodene da de satt i regjering. Hvis Høyre og Fremskrittspartiet får makt til høsten, er jeg redd de vil videreføre den sentraliserende politikken de førte de åtte årene de satt med makten.

Fremskrittspartiet og Høyre vil legge ned fylkeskommunen. Det vil føre til en massiv tvangssammenslåing av kommuner. Fremskrittspartiet er imot arealfordeling i valgsystemet til stortingsvalget, og det vil bety at valgdistriktene Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark vil miste mandater. Høyre vil legge til rette for større kommuner og premiere kommunesammenslåing. Dette vil føre til avfolking, eller i hvert fall kraftig folketallsnedgang, i kommuner som blir tvangsnedlagt.

Den største utfordringen framover vil være mangelen på arbeidsfolk. Derfor satser Senterpartiet på desentralisert utdanning. Ved å sikre rett kompetanse til næringslivet og til offentlig tjenestetilbud må skoletilbud og utdanning være tilgjengelig i hele landet, også for folk i ulike livsfaser. Vi må ikke tenkte på studenter bare som 19- og 20-åringer. Det er også mange godt voksne som vil prøve et annet yrke eller omskolere seg. Folk som har etablert seg med unger og hus, kan ikke flytte til en storby for å ta utdanning. Vi må sørge for at utdanningen er tilgjengelig i nærheten av der de bor, og at tilbudet er fleksibelt og tilpasset folk sin hverdag. En del av utdanningskravene som finnes i dag, virker også sentraliserende. Masterkravet for lærere er et eksempel på dette. Lærere som skal undervise på mindre skoler, har for få fag til å kunne ha en full stilling. Mange steder sliter de med å få ansatte. Masterkravet har ikke gitt bedre skoleresultater, kun økte rekrutteringsproblemer.

Vi ser mange angrep på distriktspolitikken, aller fremst fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Men Arbeiderpartiet kommer også med politikk som vil føre til kraftig sentralisering. I klimameldingen foreslår Arbeiderpartiet en arealavgift for bruk av natur. Arbeiderpartiets tiltak kan høres tilforlatelig ut, men enhver utbygging er irreversibel. Så dette vil ramme hus-, hytte- og næringsutbygging. Store deler av distriktskommunene har ikke såkalte grå arealer som de kan benytte, og de må ta noen bergknauser eller andre ubrukte områder for å utvikle lokalsamfunnene sine. En slik sentraliseringsavgift er distriktsfiendtlig. Senterpartiet vil selvsagt ta vare på naturen og bruke arealene fornuftig. Men folk som ønsker å bosette seg utenfor Oslo eller andre store byer, ønsker en hage og muligheten til å sette opp en garasje eller et uthus, og mange har primærønske om å bygge utenfor boligfelt. Å legge en statlig avgift på det vil være fullstendig feil.

Hvis vi skal oppfylle Stortingets mål om befolkningsvekst i sentralitetsklasse 5 og 6, må disse kommunene få bestemme hvordan de skal utnytte sine areal, selvfølgelig med unntak for matjord, som skal ha et strengt vern. Det er helt nødvendig for å nå målet om økt selvforsyning. Da Senterpartiet satt i regjering, ble de statlige planretningslinjene endret og ga mer frihet til distriktskommuner til å utvikle sine lokalsamfunn, med mindre statlig detaljstyring og mer tilpasning til lokale forhold.

Hva må gjøres framover? For å sikre et livskraftig lokalt folkestyre må øremerking, rettighetsfesting og bemanningsnormer begrenses. Staten må også begrense detaljstyring av kommunene. Vi må innføre et prinsipp om at kommunene selv kan få bestemme hva det er som er godt nok i tjenestetilbudet. Nå opplever mange kommuner en voldsom og til tider ulogisk overstyring fra Statsforvalteren. Det må det bli slutt på. Statsforvalteren må kun overprøve der det er strengt nødvendig. Vi må også sørge for større kommunal selvråderett. Derfor er jeg glad for at forslag nr. 3, hvor Stortinget ber regjeringen vektlegge sterkere det kommunale selvstyret som en grunnleggende verdi i plan-, areal- og byggesaker enn dagens praksis, nå ser ut til å få flertall.

Kommunene har lenge ropt varsku om at det samlede styringstrykket er for stort, og at kommunene fratas muligheter til å bruke ressursene der de trengs. KS har sagt at dette må tas på alvor, og at det må komme endringer raskt. Arbeiderpartiet viser til kommunekommisjonen, et arbeid som vil ta flere år. Det er ikke godt nok. Kommunesektoren trenger endringer – nå. Senterpartiet har fremmet en rekke forslag i tråd med KS sine innspill. Dessverre får ingen av dem flertall i salen.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene som Senterpartiet har alene eller sammen med andre.

Senterpartiet kommer ikke til å støtte forslag nr. 61, fra Miljøpartiet De Grønne, om eiendomsskatt på utleieboliger. Prinsippet om eiendomsskatt er basert på areal, ikke bruk. Taksten er kanskje hvert tiende år, og bruken kan endre seg flere ganger i året.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:40:34]: De av oss som husker forrige regjeringstid og kritikken som kom fra Senterpartiet, fra Arbeiderpartiet og fra SV mot den borgerlige regjeringen, må nesten tvinge øynene åpne når vi skal se på hvordan man har valgt å håndtere kommuneøkonomien under denne regjeringen.

Vi er alle enige om at kommunene er helt fundamentale for å kunne levere gode tjenester til innbyggerne, gode velferdstjenester. Ut fra den utviklingen vi har sett de siste årene, tyder mye på at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har hatt oppmerksomheten rettet mot å sørge for at kommunene kan gjøre den jobben på en god måte. Vi ser altså – i hvert fall ifølge det som flere har uttalt – den verste økonomiske situasjonen for norske kommuner siden bankkrisen i 1987. Vi ser økende gjeldsgrad i norske kommuner. Vi ser rekordunderskudd – det var et samlet underskudd i kommunesektoren i fjor.

Som jeg har sagt tidligere: Det er en lang kø av kommuner som er på vei inn på ROBEK, takket være denne regjeringen. Hvorfor har dette skjedd? Vel, det er mulig dette har vært et venstrehåndsarbeid av regjeringen. Man har jo byttet ut kommunalministre, hele fire i tallet på like mange år, og det ser ut som at man ikke har vært fullt ut klar over problemet før vi kom på nyåret i år. Da plutselig skal man begynne å sette inn tiltak, og det er farlig sent. Derfor står det heller ikke til troende med de ekstramidlene man legger på bordet i dag, for man har ikke satt kommunene i stand til å håndtere de viktige oppgavene de skal gjøre. Den kritikken som kom mot forrige regjering, kan virkelig plasseres tilbake hos den sittende. Man har rett og slett sørget for at det er store utfordringer i kommunesektoren.

Det handler om mange ting. Det handler om detaljstyring. Det handler om ineffektivitet. Det handler selvfølgelig også om underfinansiering. Det handler om manglende evne til å se fremover for kommunesektoren, noe som særlig Senterpartiet har vært veldig opptatt av den tiden de har hatt kommunalministeren. Plutselig har man nå innsett at denne detaljstyringen har gått for langt, og så skal man prøve å gjøre noe med det, men det er klart at når man oppdager det noen måneder før et valg, er det ikke så mye man får gjort. Dette skulle vært igangsatt langt, langt tidligere.

Mange av de tiltakene som rammer kommunesektoren, er jo tiltak som regjeringen har satt i verk. Vi har noen klimatiltak. Det er busser og ferjer som har blitt ekstremt dyre – de tjenestene har blitt ekstremt dyre ute i kommunene. Sånn blir det når man sitter vedtar elbusser og elferger og forlanger infrastruktur som ingen har råd til å sette opp. Det går på bekostning av andre tjenester. Det går på bekostning av vei for fylkeskommunene, og det går på bekostning av de samlede tjenestene.

Når det gjelder løsninger for enkelte av disse utfordringene, er det at man skal øke skattene – ja, øke eiendomsskatten, som Kristelig Folkeparti var inne på, makse ut skatter og avgifter istedenfor å rydde opp i kommunesektoren. Det er en ganske vanskelig situasjon å se når man samtidig ikke har løsninger.

Man snakker også om boligpolitikk, men man er jo ikke i stand til å iverksette de tiltakene som er nødvendige for å rydde opp i boligmarkedet, som handler om for mange reguleringer, for mye byråkrati. Det er en altfor stor offentlig sektor som tynger oss ned, og det handler f.eks. om fylkeskommunen, som vi ikke trenger. Vi trenger ingen fylkeskommune. Dette landet med 5,5 millioner innbyggere trenger ikke tre eller egentlig fire forvaltningsnivåer. Vi har tre folkevalgte nivåer, og så har vi et fjerde som staten har pålagt oss. Vi trenger ikke alle disse nivåene for å ivareta gode tjenester til innbyggerne i det antall vi snakker om. Kommune og stat burde vært nok. Vi burde effektivisere. Vi burde komme fram til en bedre måte å organisere på. Vi må legge til rette for frivillig kommunesammenslåing når innbyggerne ønsker det, men man er nødt til å ta grep. Den evnen ser det dessverre ikke ut som denne regjeringen har.

Jeg tar opp forslagene nr. 16–23, 27–28 og 48–53, som Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:56:41]: Kommuneproposisjonen syner at mange kommunar og fylke slit med økonomien, og dårleg kommuneøkonomi går ut over innbyggjarane og svekkjer tilliten til lokaldemokratiet. Kven vil vere lokalpolitikar når kommunen berre må kutte? Mange hushaldningar slit i tillegg med å få endane til å møtast, og då er det veldig viktig at kommunane har økonomiske musklar til å utvikle lokalsamfunnet med arbeidsplassar og å yte gode tenester.

SV meiner staten underfinansierer kommunane og fylka, og at kommuneramma og fylkesramma må aukast med fleire milliardar kroner i 2026. Skal vi gje innbyggjarane nødvendige tenester og infrastruktur, må det rett og slett fylgje meir pengar med oppgåvene. Omstilling vil også krevje ressursar. Inntektssystemet vart litt forbetra i 2024, men vi har ein rik stat og fattige kommunar, og det kan Stortinget gjera noko med.

Bustadpolitikken må finansierast, og det er ikkje nok med forenkling og mål. Kommunane fekk eit tydeleg bustadpolitisk ansvar i 2023. Både demografi og aukande bustadmangel tilseier at ein treng å byggje fleire utleigebustader som folk har råd til å bu i. Ein trygg bustad er mykje meir enn tak over hovudet. Å ha råd til ein heim er eit fundamentalt behov, og det er viktig for både helse, oppvekst og sosialt liv, anten ein bur i byen eller på bygda. SV har difor nyleg føreslege ei storstilt satsing på ikkje-kommersielle utleigebustader, finansiert gjennom Husbanken, men verken Arbeidarpartiet, Høgre eller Framstegspartiet støttar det forslaget.

Fylkeskommunane rapporterer krise i kollektivtrafikken. Dei auka kostnadene i anboda er ikkje dekt av deflatoren som regjeringa legg til grunn for budsjettrammene. Difor meiner SV at meirkostnaden på 1,5 mrd. kr må kompenserast i 2026, slik at dei kan unngå rutekutt og svekt tilbod. Etterslepet på vegvedlikehald og ras- og flaumsikring av vegnettet er eit anna stort problem. Staten brukar tre gonger så mykje til vegvedlikehald per kilometer som fylka og kommunane på sine vegar. Etterslepet på vegvedlikehald i kommunane og fylka nærmar seg totalt sett 1 000 mrd. kr, ifølgje rapporten til Rådgivende Ingeniørers Forening, «Rikets tilstand 2025».

Meir pengar til vegvedlikehald er ikkje berre eit finansieringsspørsmål, men også eit sikkerheitsspørsmål. Vi må dessutan gjere kommunane og fylka i stand til å møte dei aukande utfordringane med flaum- og rasfare. Vi veit det vil løne seg å starte klimatilpassinga, ikkje berre reparere i etterkant. Noko av det mest effektive fylka kan gjere for å kutte utslepp, er å elektrifisera ferjene, og vi føreslår difor å auke midlane over tabell C for å få fart på den omstillinga. Vi føreslår også at ein får på plass meir pengar til flaum- og rassikring.

Det har dei siste åra bygd seg opp udekte pensjonskostnader på heile 66 mrd. kr i fylke og kommunar. Dette skjer på grunn av rekneskapsreglar som Erna Solberg innførte i 2002. Reglane er i strid med grunnleggjande kommunale rekneskapsprinsipp, og det skaper likviditetsproblem i mange kommunar, som må ta opp likviditetslån for å dekke kostnader. SV vil endre ordninga, og pensjonsutgiftene må kompenserast raskare og meir presist i høve til dei faktiske pensjonsutgiftene kommunane har – ikkje berre gjennomsnittstal. I lag med Raudt har me i samband med denne kommuneproposisjonen fleire forslag om det, som dessverre ikkje får fleirtal.

Kommuneøkonomien må styrkjast vesentleg. Alt skjer i ein kommune. Det er der vi lever livet vårt og går på skule, arbeid og deltek i samfunnet. SV meiner gode barnehagar, skular, helsetenester og eldreomsorg, saman med lågterskel møteplassar som bibliotek og fritidsklubbar for unge, er svært viktig verdiskaping for samfunnet. Difor meiner vi det er rett å styrkje kommuneøkonomien meir enn det regjeringa føreslår.

Det er ei uroleg tid i verda, og det er mange flyktningar som har kome til Noreg, og kommunane har gjort ein kjempeinnsats for å ta imot desse. Samtidig er eg bekymra for at den kompensasjonen som kommunane og fylka får for å ivareta desse menneska, ikkje er god nok. Vi ser at kommunane gjer ein kjempejobb – I Ulstein, f.eks., har 80 pst. kome i arbeid – men ein treng meir ressursar, ikkje minst for å følgje opp det med språkopplæring og sørgje for at alle som kan arbeide og vil arbeide, kjem seg i arbeid.

Med det tek eg opp forslaga SV har åleine eller saman med Raudt.

Tobias Drevland Lund (R) [12:07:57]: Alle skal kunne leve et godt liv, uansett hvor mye penger man har på konto, og uansett hvor i landet man bor. Kommunene er selve hjertet i velferdsstaten vår. Det er kommunene som står for det meste av velferden folk møter på i hverdagen. Akkurat nå er en av de største truslene mot velferd og utvikling, både i by og i bygd, trang kommuneøkonomi. KS sitt hovedstyre sendte 25. september i fjor et brev til alle partiene på Stortinget der det bl.a. sto:

«Det er urovekkende å se kontrasten mellom virkelighetsforståelsen i stortingssalen og landets kommunestyrer. I Stortinget skryter flertallet av et historisk godt kommuneopplegg. Ute hos lokalpolitikerne er det svært krevende.»

Det samme er sant også i dag. Med opplegget som er forespeilet i denne kommuneproposisjonen, tror jeg dessverre ikke at det kommer til å bli noe særlig bedre framover.

Regjeringen legger opp til en vekst i kommunenes handlingsrom, utover merutgifter til demografi, på 1,3–2 mrd. kr. Det er ikke nok all den tid det er krise i kommuneøkonomien i Norge, noe som går direkte på bekostning av folks velferdstjenester, og som fører til sentralisering, kutt og nedleggelser. Kommunene kan ikke kun være administratorer av en slik kutt- og nedleggelsespolitikk. Kommunene må settes i stand til både å bevare eksisterende velferdstjenester til befolkningen og videreutvikle dagens velferdstilbud. De må kunne skape bolyst og trivsel og gis muligheter for utvikling.

I Rødts alternative statsbudsjett styrket vi kommunesektoren med over 15 mrd. kr, hvorav 4 mrd. kr er frie inntekter til kommunene og 1 mrd. kr er frie inntekter til fylkeskommunene. Rødt mener det er helt nødvendig med ytterligere styrkinger av kommunesektorens inntekter også i 2026. Derfor foreslår vi å øke inntektene med minst 10 mrd. kr utover regjeringens forslag i kommuneproposisjonen. Alt kan ikke løses med penger, men det er nå engang sånn at penger er noe man trenger, også kommunene, og da bør den søkkrike staten bla opp i den situasjonen kommunesektoren er i nå.

Det er den enkelte kommune som er ansvarlig for å lage budsjetter som går opp. Jeg unnskylder på ingen måte Fremskrittsparti- og Høyre-styrte kommuner som kutter i eiendomsskatten samtidig som de kutter og sentraliserer over en lav sko, men spørsmålet er likevel om rammene har vært for trange over tid og gjennom skiftende regjeringer. Svaret på det er ja, mener jeg.

Kommunene må settes i stand til å kunne hente inn mer inntekter selv, og derfor ber vi regjeringen utrede muligheten for at større deler av skatteinntektene skal tilbakeføres fra staten til kommunene og fylkeskommunene gjennom økning av den kommunale og fylkeskommunale andelen av inntektsskatten. Vi fremmer også forslag om å be regjeringen øke maksimalt tillatt skattesats for eiendomsskatt fra dagens 4 promille.

Vi må også gjøre noe med kommunenes lånebetingelser. Se f.eks. på Kommunalbanken, som er den største enkeltaktøren i markedet, og som står bak over halvparten av låneopptakene til kommunal sektor. På tross av at Kommunalbanken er et aksjeselskap som er 100 pst. eid av staten, er selskapets målsetting som eier høyest mulig avkastning over tid. Det er helt feil, etter Rødts syn, at en statlig eid bank som låner ut penger til kommunene, skal operere som en hvilken som helst annen kommersiell finansaktør på markedet, med mål om mest mulig avkastning. Nå er det mange gjeldstyngede kommuner som sliter med økonomien, og da mener Rødt at staten bør bruke sitt eierskap til å gi bedre lånebetingelser til landets kommuner.

Derfor har vi et forslag om å be regjeringen vurdere lovendringer som forlenger nedbetalingstiden på kommunale lån og senker kravene til minimumsavdrag. Vi ber også regjeringen om å se på muligheten for å innføre en egen ordning med lavere rente for kommuner med lån tilknyttet formålsbygg.

Regjeringen selv viser at det er mulig. Regjeringen har sendt ut forslag på høring om å øke avskrivingstid for ledningsnett og for enkelte bygg og anlegg, som barnehagelokaler, skolelokaler og idrettshaller, for å nevne noe. Da burde det egentlig være flertall for Rødts forslag her i dag.

Jeg vil også nevne noe jeg frykter er en bombe under kommuneøkonomien, nemlig premieavviket. Det beløper seg nå til opp mot 70 mrd. kr, som kommunene har i premieavviksordningen. Det vil jo si dårligere likviditet, som igjen går på bekostning av de kommunale tjenestene. Det er en situasjon som er uholdbar, og derfor har vi flere forslag her i dag som går på nettopp premieavviket i landets kommuner.

Ellers bare konstaterer jeg at det er hele 59 forslag fra mindretallet som ikke får flertall. Jeg synes det er synd, men – for å avslutte med noe positivt – jeg synes det er bra at man har funnet sammen om et godt forslag som i hvert fall peker i riktig retning når det gjelder toppfinansiering av ressurskrevende tjenester. Det er viktig for kommunene, men det er ikke minst viktig for brukerne av ressurskrevende tjenester rundt omkring i landet.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

André N. Skjelstad (V) [12:22:43]: Forrige gang jeg sto på talerstolen, påpekte presidenten at jeg måtte vente til jeg fikk tilbudt plassen, og det gjorde jeg i dag, for i dag var det umulig å komme så mye før.

Uansett: Kommuneproposisjonen er mer enn tall og rammer. Den handler om hverdagen til folk. Den handler om kommunene kan ha råd til å gi f.eks. et spesialpedagogisk tilbud til elever som trenger det, om eldre møter en trygg og forutsigbar omsorgstjeneste, og om frivilligheten har et sted å møtes.

Venstre mener at sterke kommuner er selve bærebjelken i velferdsstaten. Derfor må vi sikre en reell økonomisk bærekraft i hele Kommune-Norge. Når kommuneøkonomien strupes, svekkes også det lokale selvstyret. Det går ut over både tjenester og tilliten til det demokratiske systemet.

Kommunene trenger forutsigbarhet. Høye renter får også konsekvenser for tjenestene til innbyggerne. Det er ikke en god løsning at en kommer med krisepakker i juni og desember. Trygg styring er også å sørge for en økonomisk styring som bidrar til å få ned heten i norsk økonomi, ikke skru den opp, så kommunene får handlingsrom og pusterom til å kunne arbeide med kvalitet og utvikling, og at jobben i kommunestyrene i hele landet ikke bare ender opp i å kitte budsjetthull.

Vi må gi kommunene større frihet til å prioritere lokale behov, ikke sentralstyre detaljbudsjetter fra Oslo. Vi må slutte å skyve flere oppgaver ned på kommunenivå uten at pengene følger med, for det uthuler prinsippet om økonomisk balanse og ansvarlighet.

Et annet viktig punkt for Venstre er den grønne omstillingen. Kommunene er avgjørende for at Norge skal nå klimamålene. Det bygges sykkelveier, og det legges til rette for kollektivtransport, energieffektivisering og grønne innkjøp. Da må det også være et handlingsrom, både økonomisk og juridisk, til å gjøre de grønne valgene. Akkurat nå er det omstillinger som ikke kommer til å skje i fylkeskommunene, til tross for at det er rigget for det og ønske om å jobbe over tid. Eksempelvis i Akershus fylkeskommune er det et bredt tverrpolitisk ønske om å få en grønnere kollektivtransport, men regjeringen kompenserer ikke fylkene for de økte kostnadene i kollektivtilbudene. Dette er de ikke alene om i Akershus; dette er snarere regelen enn unntaket. Det er skuffende at regjeringen sier at en nå vil nå klimamålene, men fortsetter og la være å stille opp for at vi skal nå målene.

Det er på skolebenken framtidens samfunn bygges. Skal vi sikre at alle ungene møter en god skolehverdag, må kommunene ha råd til nok lærere, til spesialpedagoger og til skolehelsetjenesten. Ikke minst må de ha frihet til å organisere skolen på en måte som fungerer lokalt. Kommuneproposisjonen må styrke, ikke svekke, det lokale handlingsrommet, bidra til grønn omstilling og en god skole, ikke hemme grønne omstillinger og etterlate kommunene i en situasjon der lærerne mangler tid og ressurser til å følge opp elevene.

I 2024 var underskuddet i kommunal sektor ca. 4 mrd. kr. Uansett om det kommer noe mer penger i løpet av dagen, som vi har hørt gjennom pressekonferansene som har vært, er det en underliggende utfordring både i kommunal sektor og ikke minst i fylkeskommunen. Det kunne ha vært interessant om det hadde vært mulighet til å kitte annet enn bare hullene på kommunale og fylkeskommunale veier. Det kunne ha vært interessant, uten at jeg i så måte tar det opp. Men jeg har sittet såpass mange år i både fylkesting og kommunestyrer at jeg lurer på om det kanskje er behov for å se på hvordan systemet rundt lærere er, og hvem som skal være arbeidsgiveren deres etter hvert. Velferd skapes i kommunene, men da må også Kommune-Norge ha mulighet til å skape den.

Jeg hører gjennom debatten at noen er svært ivrige etter å få lagt ned fylkeskommunen. Det framstår litt spesielt for meg, som også er fra distriktet. Saken er at hvis en gjør det, og en får færre kommuner, så vil Oslo-makten øke på bekostning av det vi har rundt omkring i landet. Større kommuner kan gjerne gi noen et gledesutbrudd, men det må være et handlingsrom der fylkene skaper en balanse overfor det en kan kalle hovedstatsmakten. Andre plasser rundt omkring i verden har en også regioner. Dette er en del av den balansen vi har. Dessverre er det noen som er ivrige etter og ønsker å fjerne den. Jeg tror nøkkelen til en del – hvis en skal bedre systemet, få flere ansatte og flere varme hender innenfor helse osv. – er å gjøre noe med det jeg kaller kontrollbyråkratiet. Det er ikke sikkert vi trenger å kontrollere hverandre både to og tre ganger i Norge. Det kan godt hende vi kan slippe det noe fri.

Statsråd Kjersti Stenseng [12:38:58]: For noen uker siden la regjeringen fram kommuneproposisjonen for 2026 og revidert nasjonalbudsjett for inneværende år. Her går det tydelig fram hva som er vår viktigste oppgave: Det er å skape trygghet for folk gjennom en ansvarlig økonomisk styring.

2024 ble, som flere har beskrevet, et svært krevende år for mange norske kommuner. Netto driftsresultat for kommunesektoren var det svakeste resultatet siden 2008. Kommunesektoren må tilbake til anbefalt nivå over tid for at driften skal være sunn og bærekraftig. Det innebærer at utgiftene må vokse mindre enn inntektene. Samlet sett økte de frie inntektene reelt med 13 mrd. kr i saldert budsjett for 2025. Det er en betydelig økning. Vi ser likevel at det er stor strekk i laget mellom kommunene, både når det gjelder disposisjonsfond og resultater, og vi forventer at det vil bli flere ROBEK-kommuner i året som står framfor oss.

Vi er i en tid med krig i Europa, og forsvar og sikkerhet må prioriteres høyt. Når vi prater om trygghet, er den grunnleggende tryggheten i hverdagen også utrolig viktig for folk. Derfor må vi sørge for at kommunene har nødvendig handlingsrom. Jeg er derfor fornøyd med at vi har prioritert kommunesektoren. Vi legger opp til en realvekst i frie inntekter i intervallet 4,2–4,9 mrd. kr i 2026. Veksten vil gi sektoren et økt handlingsrom i intervallet 1,3–2 mrd. kr. Det mener jeg er et godt kommuneopplegg – vel vitende om at det har blitt presentert en enighet med Senterpartiet og SV, som også bidrar til mer penger til kommunene og fylkeskommunene.

Kommunene står foran mange utfordringer i årene som kommer. Det blir færre personer i yrkesaktiv alder sammenlignet med antallet over 67 år. Samtidig ser vi at tilgangen til riktig og tilstrekkelig kompetanse er en generell utfordring for kommunene. Kommunene møter også mer komplekse utfordringer, som klimaendringer, naturhensyn og sikkerhet og beredskap. Vi ser også et økende utenforskap. Mange står utenfor enten utdanning eller arbeidsliv. Derfor må vi se på hvordan vi kan øke handlingsrommet til kommunene, bl.a. ved å bidra til forenklinger, som vi så ofte har diskutert her, f.eks. når det gjelder plan- og byggesaksprosesser.

Kommunene må også vurdere nye måter å organisere og levere velferdstjenester på. Regjeringen skal sørge for økonomiske rammer som gir kommunene handlingsrom, men vi må også gå gjennom og se på hvordan staten styrer kommunene og få gode innspill i arbeidet som står framfor oss til hvordan vi kan redusere det statlige styringstrykket.

Over tid har sektoren fått flere oppgaver, og innbyggerne har fått flere rettigheter. Det er en utvikling vi må være stolte av. Men måten det er gjort på, av regjeringer og storting med ulik partifarge, innebærer også at hensynet til det kommunale handlingsrommet kanskje i for mange saker har måttet vike for nasjonale mål.

Det er ikke et alternativ å fortsette som i dag. Vi må ta noen grep slik at det offentlige tjenestetilbudet gradvis ikke blir dårligere. Derfor har regjeringen utnevnt en kommisjon som skal foreslå endringer som kan legge til rette for bedre ressursbruk i kommunesektoren. Kommisjonen har et bredt mandat som omfatter både statens styring og andre forhold som kan bidra til lite effektiv oppgaveløsning. Jeg er veldig glad for at det er så stort tverrpolitisk enighet om dette behovet og arbeidet her i Stortinget.

Arbeiderpartiet ønsker en boligpolitikk som gjør det enklere å komme inn på boligmarkedet. Derfor trenger vi flere boliger. Målet vi har satt om 130 000 boliger innen 2030 innebærer langt høyere byggeaktivitet enn det vi har hatt de siste årene. Det er ambisiøst, men jeg har tro på at vi kan få det til.

Kommunene står også foran et stort etterslep på infrastrukturen på vann og avløp. Vi har sendt et forslag på høring om lengre nedbetalingstid for investeringer. For innbyggerne er det et viktig bidrag til å holde de kommunale avgiftene og gebyrene lavere enn med dagens regelverk.

Kommuneproposisjonen viser at regjeringen prioriterer kommunesektoren i en tid med stramme rammer og store sikkerhets- og trygghetsbehov. Vi gir kommunene større handlingsrom både gjennom å øke veksten i frie inntekter og ved å ta ned det statlige styringstrykket. Til sjuende og sist handler det om tillit: tillit til lokaldemokratiet og til at våre gode lokalpolitikere løser oppgavene til beste for innbyggerne.

Anne Kristine Linnestad (H) [12:56:54]: Det forundrer meg noe at ingen av hovedtalspersonene fra de forskjellige partiene i denne salen i dag har nevnt digitalisering med et eneste ord, med mindre de har blitt spurt om det direkte. Men nok om det.

Digitalisering er for Høyre er ikke et mål i seg selv, med et verktøy for bl.a. å kunne tilby gode tjenester i offentlig sektor. Når en kommune gjennomfører effektiviseringstiltak, må dette være målbart, slik at kommunene kan vise til effektiviseringsgevinst og ikke bare at en oppgave løses på en ny måte. Derfor har Senter for økonomisk forskning, SØF, utarbeidet beregninger for effektiviteten i de kommunale tjenestene, og dette kan gi kommuner en god oversikt over effektiviteten i egen kommune.

De siste fire årene har vi fra Høyres side presentert et stort antall konkrete forslag til hvordan kommuner og statlige virksomheter kan bruke digitalisering og kunstig intelligens for å effektivisere og forbedre tjenestene til næringsliv og innbyggere. Dessverre har vi gang på gang opplevd en regjering som enten ikke har evnet eller ønsket å følge opp våre konstruktive forslag.

Vi har f.eks. foreslått å utarbeide en digital løsning for arbeidskontrakter, som ville gjort det vanskeligere for useriøse arbeidsgivere å forfalske kontrakter. Dette kunne bidratt til å bekjempe arbeidslivskriminalitet og styrke arbeidstakernes rettigheter. Regjeringen har imidlertid i svar på skriftlig spørsmål fra oss bekreftet at denne digitale løsningen ikke er prioritert, til tross for det åpenbare potensialet for å bekjempe kriminalitet i arbeidslivet.

Høyre har også kjempet for å bevare og gjenopprette StartOff – en vellykket ordning hvor offentlig sektor presenterte konkrete utfordringer og gründermiljøer utviklet innovative løsninger på disse konkrete utfordringene. Dette var et praktisk tiltak for å stimulere til innovasjon i offentlig sektor, men regjeringen valgte allikevel å legge ned ordningen.

Vi har også foreslått opprettelse av et KI-råd, et uavhengig organ inspirert av Bioteknologirådet, som skulle håndtere etiske KI-spørsmål og veilede om ansvarlig bruk av kunstig intelligens. Dette er et område hvor Norge bør være i front og ikke i en bakevje.

Uansett hvor i landet du bor, skal du kunne dra nytte av digitaliserte løsninger og KI. Dette gjelder også for de samiske samfunnene. Utvikling av samisk KI er nybrottsarbeid – med muligheter for teknologiske innovasjoner som fremmer gode tjenester, mangfold, likestilling og inkludering – og Norge har et særlig ansvar og mulighet for å utvikle kunstig intelligens tilpasset den samiske befolkningen. Høyre er derfor glad for at Stortinget har bedt regjeringen sørge for at det samiske KI-arbeidet blir inkludert i Forskningsrådets satsing på forskningssentre for kunstig intelligens, de såkalte KI-sentrene, dessverre mot Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets stemmer.

Høyre har en helhetlig tilnærming til digitalisering og kunstig intelligens som spenner fra konkrete tekniske løsninger til overordnede strategier for hvordan Norge skal møte den teknologiske utviklingen. Dette står i skarp kontrast til svarene vi kontinuerlig har fått fra Støre-regjeringen, som enten har henvist til at man venter på en nasjonal digitaliseringsstrategi som endelig kom, at det er nedsatt en arbeidsgruppe, eller at dette er noe regjeringen jobber med.

De siste fire årene har vært preget av en regjering som har trukket bena etter seg. De resultatene som tross alt har kommet, har i stor grad vært basert på forslag og utredninger som Solberg-regjeringen la fram, og ikke på nye, innovative tiltak fra dagens regjering. Det er allikevel positivt, og jeg skal avslutte positivt, at regjeringen har valgt å følge opp vår strategi for de syv viktige livshendelsene. I går, altså etter fire år i regjeringskontorene, fikk Støre-regjeringen endelig på plass en digitalisert løsning for arv og dødsfall. Dette viser at Høyres ideer fungerer når de blir fulgt opp.

Lise Christoffersen (A) [13:01:28]: Alle i denne salen er enige om at kommunene spiller den aller viktigste rollen når det gjelder god og likeverdig velferd. Derfor er det urovekkende at rundt 200 kommuner gikk med underskudd i 2024, i tillegg til det overraskende fallet i driftsresultat for 2023.

Situasjonen varierer til dels betydelig fra kommune til kommune. Det er variasjoner mellom de ulike KOSTRA-gruppene, men også internt i hver gruppe, og det er vanskelig å se noe klart mønster. Det ser ikke ut til å være systematiske forskjeller som kan forklares med objektive kjennetegn ved den enkelte kommune.

Arbeiderpartiet og flertallet i Stortinget tar denne situasjonen på største alvor. Nytt inntektssystem fra i år sørger for en mer rettferdig fordeling av inntekter mellom kommunene. Under det forrige inntektssystemet så vi at forskjellene mellom kommunene økte fra år til år. Da økte også forskjellene i tjenestetilbud til innbyggerne. Nå har vi en mer rettferdig fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Det kommer bl.a. min egen hjemkommune, Drammen, til gode. Byens innbyggere er blant vinnerne i det nye inntektssystemet.

I tillegg sørget regjeringa for å stille opp for kommunene med en varig inntektsvekst på 13 mrd. kr i 2025. Det er rekord i nyere tid. I revidert budsjett kommer 1,6 mrd. kr til, og for 2026 foreslås inntektene økt med ytterligere 4,2–4,9 mrd. kr.

Men penger er ikke nok. Mangel på kompetanse er en like stor utfordring i store deler av Kommune-Norge, særlig i små og mindre sentrale kommuner. I det bildet er regjeringas nye nasjonale digitaliseringsstrategi særdeles viktig. Omstilling til nye og mer effektive måter å yte tjenester på, på tvers av sektorer og på tvers av nivåer, blir helt nødvendig i takt med de demografiske endringene i befolkningen. KS får derfor støtte til å samarbeide om felles IKT-løsninger i kommunal sektor, og helseteknologi er bare ett av flere stikkord.

På komitéreise i Østfold fikk vi se eksempler på hvordan en av kommunene samarbeidet med helseregionen for å få til gode og effektive brukerreiser mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Med en aldrende befolkning vil det behovet bare øke i tida som kommer. En av Arbeiderpartiets ordførere i en mindre kommune nordpå sa det slik i et møte med oss:

«Vår kommune har stort omstillingsbehov, men lav omstillingsevne. På det digitale området ønsker jeg meg null frihet. Jeg ønsker meg felles løsninger som virker.»

Samarbeidet med KS vil forhåpentligvis bidra til at det ønsket blir oppfylt.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:04:49]: Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra. Et levende folkestyre styrkes når makt, kapital, arbeidsplasser og kompetanse fordeles bredt. Når beslutningene tas nær dem som berøres, blir flere involvert, og avstanden mellom styre og folk blir mindre.

Senterpartiet er et folkestyreparti som mener at beslutninger i et demokrati skal gjøres av folkevalgte som kan kastes eller gjenvelges ved valg. Dette er bakgrunnen for mye av vår motstand mot byråkratisering, rettsliggjøring og overnasjonal styring. Nærhet sikrer initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgaver, ansvarsfølelse og kollektiv forpliktelse. Store systemer skaper store avstander.

Høyre og Fremskrittspartiets kommunereform skulle gi mindre byråkrati og bedre tjenester. Resultatet ble motsatt. Vi fikk 71 færre kommuner, men 7 600 flere administrativt ansatte i kommunene mellom 2016 og 2024. Det ble også færre folkevalgte. Fra 2013 til 2023 gikk vi fra 10 624 folkevalgte i kommunestyrene til 9 122. Det er en reduksjon på 14 pst. 1 437 folkevalgte ble borte på grunn av Høyre og Fremskrittspartiets kommunereform. Tap av så mange folkevalgte er tap av kunnskap, engasjement og tilgjengelighet. Færre folkevalgte gir færre til å snakke din sak i diskusjoner om skolestruktur, tilbudet innen eldreomsorg eller i utviklingen av kommunen for øvrig.

Ofte er de delene av kommunen som er lengst unna kommunesenteret, dårligst representert. I Vestfold vil Høyre slå sammen mer. De vil teste ut å slå sammen alle kommunene til én. En meningsmåling fra april i år viser massiv motstand til Høyres forslag om å slå sammen alle Vestfold-kommuner til én kommune: 74,3 pst. sa nei. Senterpartiet sier absolutt nei. Senterpartiet tror på lokaldemokratiet, med tjenester nær folk og politikere som kjenner nærmiljøet sitt. Vestfold er sentralisert nok.

Til slutt vil jeg legge til at Senterpartiet alltid er opptatt av å styrke kommunene også økonomisk, og det har vi fått til i dag i samarbeidet om revidert budsjett, hvor kommunene styrkes med 1,6 mrd. kr ekstra.

Erlend Wiborg (FrP) [13:07:48]: Det har vært en interessant debatt, med mye fokus på systemer, kommuner, statsforvaltere og fylkeskommuner. Det har blitt nevnt fra denne talerstol at juvelen er inntektssystemet. Vi har hørt at Senterpartiet er opptatt av antall byråkrater i fylkeskommunen og antall folkevalgte. Det det ikke har vært noe fokus på, er dem vi faktisk er til for, nemlig innbyggerne. Hvor er fokuset der?

I tillegg har vi hørt mye selvskryt. Noen hevder at selvskryt skal man lytte til, for det kommer fra hjertet, men nå mot slutten av en valgperiode mener jeg det er bedre å gjøre opp politisk regnskap for hvordan det har gått med flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt på slep.

Hva er realitetene? En vanlig familie har nå fått økt sine utgifter med 190 000 kr i året på grunn av økte priser og renter. Folk som er avhengig av bussen, opplever kutt og redusert tilbud på grunn av symbolske klimakrav. Eldre og pleietrengende opplever mangel på sykehjemsplasser på grunn av offentlig sløsing. Vi opplever skolenedleggelser. I mitt eget fylke gikk Senterpartiet i bresjen for å legge ned flere videregående skoler, da de valgte å prioritere symbolske klimatiltak og byråkrati istedenfor å ta tak i det som faktisk er det viktige for folk, nemlig tjenestene.

Sånn går det når man fokuserer på systemer og selvskryt, istedenfor mennesker. Fordelen er at folk flest har merket resultatene av den politikken dagens sosialistiske flertall har ført. Det folk har merket, er at det i hvert fall ikke har vært en politikk som har tatt vanlige folk og bedrifter på alvor. Man har vært mer opptatt av systemer enn mennesker. Det ser vi også ut fra debatten i dag. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fokuserer fortsatt på systemer, ikke mennesker.

Terje Sørvik (A) [13:10:33]: For Arbeiderpartiet er sterke fellesskap og bærekraftig vekst og utvikling i hele landet viktig. Det handler om folks mulighet til å bygge framtid og gode lokalsamfunn. Det nasjonale fellesskapet vårt består av små og store steder som er gjensidig avhengig av hverandre. Sterke byer er bra for distriktene, og sterke distriktssamfunn er bra for byene – by og land, hand i hand! Trygge og gode samfunn er avgjørende uansett hvor folk velger å bo. Ulike steder i landet har ulike utfordringer. For Arbeiderpartiet er det viktig å møte disse utfordringene, sånn at folk kan leve et godt liv uansett om de bor i tettbygde eller spredtbygde strøk.

Fylkeskommunen har ansvar for mange viktige tjenester for folk og lokalsamfunn, som bl.a. videregående opplæring, fylkesveier og kollektivtransport. Vi har den siste tiden fått mange tilbakemeldinger på utfordringer innenfor disse siste områdene. Derfor er det gledelig at det i dag har blitt enighet om å styrke dette området i revidert budsjett.

I tillegg har fylkeskommunene ansvar for utvikling i regionen, gjennom bl.a. overordnet planarbeid, næringsutvikling og miljøoppgaver. Et velfungerende folkestyre på regionalt nivå er viktig, og samfunnsutviklerrollen utøves i gode partnerskap med hjelp av gode virkemidler og verktøy.

Arbeiderpartiet er opptatt av å stille opp for kommunesektoren, sånn at den kan fortsette å levere gode tjenester til innbyggerne over hele landet. Stortinget vedtok nytt inntektssystem for fylkeskommunene fra 2024 og nytt inntektssystem for kommunene fra 2025. Med det har vi sørget for en nødvendig faglig oppdatering av kostnadsnøkler i inntektssystemet og dermed lagt til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan levere gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Regjeringen har vært særlig opptatt av å løfte skattesvake kommuner gjennom flere grep som sørger for en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene.

Vi i Arbeiderpartiet har tro på framtiden. Oppgavene er store, men vi har lyktes før, og vi skal gjøre det igjen. Med en tydelig sosialdemokratisk politikk bygger vi et sterkere, tryggere og mer rettferdig Norge – et Norge med sterke fellesskap og små forskjeller, der folk får bedre råd, føler trygghet for morgendagen og tror på framtiden.

Jeg ser til slutt at jeg har nok taletid til også å si takk for meg fra denne talerstolen.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [13:13:31]: Når vi snakker om kommuneproposisjonen, snakker vi egentlig om hvordan folk har det og hvordan hverdagen blir for folk, enten man bor i Kristiansand eller i Åseral. Det handler om at barna får en god skole, at de eldre får hjelp når de trenger det, og om kommunen har råd til å ha nok folk på jobb.

I Agder har vi både store og små kommuner, og forskjellene mellom dem har økt. Små kommuner som Iveland, Hægebostad og Åseral må ofte tøye hver krone langt for å få det til å gå rundt, samtidig som de skal levere like gode tjenester som større kommuner. Regjeringen legger opp til en vekst i frie inntekter på 1,2–2 mrd. kr. Det synes vi i Senterpartiet er litt lite, derfor foreslår vi to til tre ganger så mye. Da er det ekstra gledelig at vi i dag har fått gjennomslag i RNB for en økning på 1,1 mrd. kr til skole og eldre i kommunene. Det gir ordførere og kommunestyrer over hele landet, også i Agder, mer handlingsrom til å prioritere det som er viktigst for folk, uten at de må bruke mye tid på rapportering og kontroll.

Vi er glad for at potten som skal hjelpe dem som virkelig sliter, styrkes. Det er ikke rettferdig å behandle alle likt når utgangspunktet er så forskjellig. Vi vet at noen kommuner i Agder har ekstra store utfordringer, enten det handler om økonomi, store avstander eller små fagmiljøer, og da må staten være med på å løfte. Senterpartiet har sammen med Arbeiderpartiet allerede endret inntektssystemet, sånn at det blir mer rettferdig, særlig for kommuner som ikke har like mye skatteinntekter. Mange av kommunene i Agder kommer bedre ut med det, men vi er ikke ferdig. Systemet skal evalueres i 2029, og da må vi se på hvordan vi kan gi mer til de små distriktskommunene.

Kommuneproposisjonen gir kommunene bedre forutsetninger for å gjøre jobben sin, mye takket være endringer vi i Senterpartiet var med på da vi satt i regjering. Det er bra, men vi må videre. Kommunene trenger fortsatt mer tillit, mer forutsigbarhet og mer ressurser. For det er i kommunene at folk møter staten, og det er der vi må sørge for at trygghet, nærhet og kvalitet ikke bare blir fine ord, men faktisk blir virkelighet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:16:18]: Norge er et langstrakt land. Vi bor i den innerste dal og på det ytterste skjær, men de fleste av oss bor et sted midt imellom. Over 80 pst. av oss bor i byer og tettsteder. Her har vi hjemmet vårt og skaper livet vårt. I byer og tettsteder møtes også mange av de store utfordringene vi må finne gode politiske løsninger for, som infrastruktur, innovasjon, næringsutvikling, boligbygging, utenforskap og integrering, og ikke minst bærekraftig politikk for klima og miljø.

Vi skal bygge 130 000 boliger, derfor har regjeringen satt i gang en rekke tiltak som skal gjøre det enklere, billigere og raskere å realisere gode boligprosjekter. Direktoratet for byggkvalitet jobber nå med ekstra ressurser for å gjøre plan- og byggesaksprosessene mer digitale, slik at det blir billigere, enklere og raskere å få saken sin behandlet.

Regjeringen har sendt på høring forslag til lov og forskrift som skal bidra til færre byggesøknader med mangler, og en mer forutsigbar tidsfristberegning. Forslagene fra arbeidsgruppen, der byggenæringen, kommunene og departementet sammen har laget en rapport med 72 forslag til ytterligere tiltak for raskere plan- og byggesaksprosesser som kan få opp farten på boligbyggingen, skal nå følges opp av departementet.

Så har Stortinget nettopp vedtatt en omfattende lovproposisjon, som allerede er nevnt i denne debatten, om grunneierfinansiert infrastrukturbidrag, hvor målet er å gi kommunene flere og bedre verktøy for gjennomføring av planene, og også gjøre det mer forutsigbart for utbyggerne.

Husbankens låneramme er styrket med 90 pst. og er nå oppe i 32 mrd. kr, med en ytterligere økning på 100 mill. kr til byggelån i årets reviderte budsjett. I tillegg er bostøtten styrket flere ganger, både i 2024 og i 2025.

Det å sikre studentene flere rimelige boliger er viktig for et sunt leiemarked, og siden 2022 har Arbeiderpartiet sørget for tilskudd til bygging av totalt 8 184 nye studentboliger, og bedre økonomiske rammer ved å øke kostnadsrammen og tilskuddssatsene til nettopp byggingen. Det har hatt en effekt, og det er nå rekordhøy byggeaktivitet, med 5 000 studentboliger under bygging. Hovedvekten av de nye tilskuddene har gått til studentboliger i de største byene, der behovet er størst. Flere studentboliger bidrar også til å redusere presset på det private leiemarkedet.

Kjersti Bjørnstad (Sp) [13:19:20]: I dag har jeg besøk av elever fra Vg1 helse- og oppvekstfag på Lena-Valle videregående skole i Østre Toten. De er framtidens helse- og omsorgsarbeidere. Det er ungdom som vil bidra i lokalsamfunnene våre med omsorg, trygghet og kompetanse. Men for at de skal få brukt utdanningen sin, må vi sørge for sterk og bærekraftig kommuneøkonomi med reell mulighet for fast arbeid der folk bor.

Kommunene er grunnmuren i velferdsstaten. Det er der folk møter det offentlige – i barnehagen, på skolen, på helsestasjonen og på sykehjemmet. For Senterpartiet er det avgjørende at disse tjenester fortsatt skal være tilgjengelig i hele landet, også i distriktene.

Vi vet at mange kommuner nå står i krevende økonomiske situasjoner. I Gausdal har ordfører Anette Musdalslien vært tydelig på at det er nødvendig med varige grep som sikrer handlingsrom i økonomien for å skjerme nettopp oppvekst og eldreomsorg. Dette er dessverre ikke et enkeltstående eksempel. Mange folkevalgte jeg møter på min vei, advarer mot at en for stram kommuneøkonomi kan tvinge fram kutt i skolen. Slike kutt rammer ikke bare ungene, men også lærere, miljøfagarbeidere og helsefagarbeidere – og ikke minst rekrutteringen til de yrkene vi roper opp om at flere skal velge. Derfor foreslår vi å øke de frie inntektene med ytterligere 4 mrd. kr i 2026, på toppen av justering av prisvekst og demografi. Det er over dobbelt så mye som det regjeringen har foreslått og er nødvendig om kommunene skal få en reell styrking av tjenestene. I tillegg vil vi med dagens budsjettenighet styrke kommunene med ytterligere 1,6 mrd. kr i inneværende år.

Senterpartiet mener det må være sammenheng mellom ansvar og rammer. Kommunene må ha økonomi til å levere på oppgavene staten gir dem. Derfor er vi glad for at kommuneopplegget gir en betydelig realvekst i frie inntekter. Men vi må videre. Det trengs langsiktige grep for å sikre at alle kommuner, også små og spredtbygde, kan tilby gode og trygge tjenester.

Vi må redusere statlig detaljstyring og gi kommunene mer tillit. Samtidig må vi styrke de frie inntektene slik at kommunene har mulighet til å være en attraktiv arbeidsgiver, både for erfarne fagfolk og for ungdom som nå utdanner seg til yrker innen helse, oppvekst og omsorg.

For elevene ved Lena-Valle og andre videregående skoler er det avgjørende at kommunene har lærlingplasser, sommerjobber og reelle jobbmuligheter når utdanningen er fullført. Det handler om å sikre nødvendig kompetanse i tjenesten, men også om å gi ungdom en framtid i sitt eget lokalsamfunn.

Velferdsstaten er ikke sterkere enn det nærmeste rådhuset. Derfor er sterk kommuneøkonomi ikke bare viktig, det er helt avgjørende for å sikre framtidens fagfolk og framtidens tjenester.

Trine Fagervik (Sp) [13:22:34]: Kommuneproposisjon må være det ordet færrest har et forhold til, samtidig som alle faktisk er helt avhengig av innholdet i den. Når vi i dag debatterer denne kommuneproposisjonen, debatterer vi hvilke rammer kommunene og fylkeskommunene skal få. Det handler om verdier i kroner og øre, men også om verdisyn. Hvilket Norge er det vi vil ha? Det handler om barnehagen til ungene våre, om gamlehjemmet til bestemor og om fritidstilbudet til ungdommen. Det handler om levende lokalsamfunn i hele landet, der folk kan trives og leve et godt liv.

Vi står overfor stadige verdivalg. Hvordan skal landet vårt se ut? Et levende Nordland og et levende Nord-Norge er en del av totalberedskapen vår. Det er i nord verdiskapingen skjer. I Nordland har samtlige næringer vekst i omsetningen sin. Industrien var den næringen som sto for den største omsetningen, etterfulgt av varehandel og primærnæringen. Denne verdiskapingen gjør seg ikke selv. Vi trenger folk som 24-7 bor og lever et godt liv, folk som skaper, bidrar, produserer og leverer. Da må det være enkelt å velge å bli, velge å komme hjem, velge å bosette seg. At fergen går og er gratis, er et slikt eksempel. Gjeldslette av studielån, at barnehagekostnadene er sterkt redusert, at man uansett alder kan ta utdanning i distriktet eller bygge på utdanningen sin uten å måtte reise fra familien – dette er verdier som Senterpartiet holder høyt.

Nordland har 41 kommuner. De fleste er ganske små. De gjør alle sammen sitt beste for å yte gode tjenester til sine innbyggere, innbyggere som igjen produserer og skaper verdier i hele fylket, til hele landet – innerst og øverst i dalen, høyest oppe i fjellet, inne i fjordene og ute på havet. Det blir ikke automatisk flere kvalifiserte hoder eller hender i arbeid på grendeskolen eller sykehjemmet i ytterbygda selv om kommunene slår seg sammen, og det blir ikke kortere for elevene å reise til nærskolen sin fire mil og en ferge unna selv om kommunene blir slått sammen. Det har vært og vil være en verdi at vi har folkevalgte og administrativt ansatte som kjenner de lokale forholdene og den lokale geografien. Dette gjelder uansett beslutningsnivå. Senterpartiet mener de tre beslutningsnivåene vi har i dag, har en verdi. Sentralisering gjør ikke tjenestene automatisk bedre, uansett nivå.

Senterpartiet ser verdien av hele Norge. Vi ser nordlendingen, og vi satser i nord. Derfor er jeg glad vi har styrket økonomien til Nordland og til folk i Nordland. Det har vært en stor kostnadsvekst som kommunene sliter med. Da må vi ta ansvar. I denne salen er vi ansvarlige overfor hele det norske folket. Vi representerer hele Norge, og det har en verdi – i dag og for framtiden.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:25:48]: Politikken er for folk. Det SV har gjort i desse fire åra, er å reversere mange av dei usosiale kutta som førre regjering kom med. Vi har auka barnetrygda, vi har fått på plass gratis SFO, og vi har auka midlane til kommunane. Seinast i dag har kommunane fått meir pengar gjennom dei forhandlingane som Senterpartiet og SV var med på.

Mange kommunar har store, uventa utgifter i samband med personar som treng omfattande hjelpetiltak, både med å skaffe og behalde ein bustad og for å fungere i kvardagen. NRK-serien Psyk gjev eit godt inntrykk av korleis livet kan vere for dei som slit mest, og som er heilt avhengige av gode tenester og folk på jobb kvar dag for å hjelpe seg. Personar som treng eit profesjonelt, stabilt hjelpeapparat rundt seg på grunn av psykiatri, rus eller begge delar, skal ikkje hamne som kasteballar mellom sjukehus, fattige kommunar, politi og utslitne pårørande.

SV er opptekne av at menneske med funksjonshindringar skal sleppe å flytte langt frå familie og nettverk for å få nødvendige tenester. Eg er difor svært glad for at vi har fått med oss komiteen på eit forslag der vi ber regjeringa gjennomgå ordninga for toppfinansiering av tenester, slik at det blir mindre byråkratisk. Slik ordninga er no, er det nesten umogleg for kommunane. SV skulle gjerne sett at fleirtalet også blei med på å vedta ei statleg finansieringsordning for desse tenestene og fjerning av aldersgrensa for å få toppfinansierte tenester.

Eg meiner at kommunane treng ei økonomisk sikringsordning slik at store, uventa utgifter kan bli dekte i det året ein ventar på å få innvilga ein søknad. Bruttoutgiftene for éin person i Kristiansund med stort hjelpebehov kom på heile 26 mill. kr med fire til éin-bemanning. Staten kan ikkje skufle ansvaret for desse viktige tenestene over på kommunane utan å stille med betre finansiering og sikkerheit for kommunane. SV føreslår ein revisjon av forskrifta som styrer samhandlinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunane, slik at kommunane kan vere sikra både tid og ressursar til å byggje opp forsvarlege tilbod før personar med hjelpebehov blir overførte til kommunane. Vi treng å gjere meir for denne gruppa.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:28:55]: Noe av det fineste med å sitte i kommunal- og forvaltningskomiteen er å besøke alle landets fylker i løpet av fireårsperioden – innholdsrike turer med stolte folkevalgte, tradisjonelt eller nyskapende næringsliv, varig tilrettelagte arbeidsplasser, kulturhus, sykehjem og mye mer, fra øya Lovund i Lurøy kommune i Nordland til Valle kommune i Setesdal i Agder, fra Ålesund til Hamar og Holmestrand.

Kommune-Norge er virkelig endret mye. Høyre og Fremskrittspartiet la ikke bare ned mange kommuner. Høyre og Fremskrittspartiet var ivrige etter å slå sammen også fylkene da de hadde makten, uten særlig støtte fra innbyggerne. Så kritiserer de oss for å lytte til folk og løse opp tvangssammenslåtte fylker. Høyre og Fremskrittspartiets urealistiske forslag om å legge ned fylkeskommunene uten en plan for hvordan oppgavene skal løses, vil gi enda mindre lokaldemokrati.

Høy valgdeltakelse er viktig for demokratiet. Kommuneproposisjonen viser til en rapport fra Telemarksforsking om hvordan kommunesammenslåinger påvirker valgdeltakelsen i Norge. Valgdeltakelsen sank med 1,7 prosentpoeng i kommuner som ble slått sammen. I kommuner som utgjorde mindre enn en femtedel av innbyggertallet i ny kommune, var valgdeltakelsen hele 3 prosentpoeng lavere enn ved tidligere valg.

Kommunesammenslåinger gir ikke mer demokrati eller deltakelse, snarere tvert imot. Færre og større kommuner er ikke løsningen på kommunenes utfordringer. Sammenslåinger fører like gjerne til sentralisering, stordriftsulemper, økte kostnader, større avstand til folket og mer byråkrati i kommunene.

Høyre og Fremskrittspartiet vil nok ikke ta dette inn over seg, men det bør Arbeiderpartiet gjøre, for Arbeiderpartiet mener nå at kommunesammenslåing er løsningen for kommunene. I kommuneproposisjonen for 2026 skriver de:

«Regjeringen er positiv til kommuner som ønsker å slå seg sammen med en eller flere nabokommuner for å løse utfordringene kommunesektoren står overfor.»

Men hva med lokaldemokratiet og nærheten til beslutninger? Det svarer ikke Arbeiderpartiet på.

Heidi Greni (Sp) [13:31:54]: Først må jeg si at jeg er veldig glad for at statsråden bekrefter at vedtaket om Eiktyr industripark er feil, og at det ikke finnes hjemmel for å båndlegge nabokommuner og frata dem arealmyndigheten. Jeg håper departementet snarest mulig retter opp i dette og informerer statsforvalter og andre berørte så dette ikke blir lagt til grunn for arealplaner i nabokommunene.

Senterpartiet er helt uenig med regjeringen, som mener at større og færre kommuner er løsningen på kommunenes utfordringer. Tvert imot, det er nærhet til tjenester for folk, lokalkunnskap og tillit som sørger for at kommunene kan tilby gode tjenester, at en unngår sentralisering og en unngår strukturendringer. Det er for mange bemanningsnormer, det er for mye statsforvalterstyring.

Arbeiderpartiet har i hele stortingsperioden sagt at de bygger på frivillighetsprinsippet når det gjelder kommunesammenslåing. I denne proposisjonen viser de til Hurdalsplattformen, at frivillighet skal være styrende for kommunesammenslåing. Derfor er jeg veldig skuffet når Arbeiderpartiet ikke står bak forslaget om at kommunesammenslåinger skal være frivillig. Er det slik at Arbeiderpartiet nå har snudd og vil gå for tvangssammenslåinger, eller kommer de til å stemme for det forslaget?

Når det gjelder rekruttering til og mangel på folk i kommuner, er ikke det verre i små kommuner enn i store, men det er mye verre i nedlagte kommuner – kommuner som mistet kommunesentret sitt etter kommunereformen. Det er utrolig krevende å få folk til å jobbe f.eks. på et sykehjem der det ikke finnes andre kompetansearbeidsplasser til partner eller andre som skal være med. Som sagt er det mange som ønsker seg til de mindre kommunene. I Røyrvik gikk det fra null til 38 søkere til én stilling da de fikk 200 000 kr ekstra for å kompensere for lang pendlervei og eventuelt ukependling. Røyrvik er for øvrig en kommune som jobber veldig aktivt med næringsutvikling, og det de ønsker seg aller mest nå, er en avklaring fra statsråd Stenseng om de kan få sette i gang driften i Joma Gruver. Det er alfa og omega for at det lokalsamfunnet skal bestå, og det vil fort gi en folketallsøkning på kanskje både 20 pst. og 50 pst. hvis de bare får et signal på at de kan sette i gang.

Mudassar Kapur (H) [13:34:56]: La meg først takke komiteen for debatten så langt. Den har vært interessant for alle parter.

Jeg hadde i replikkrunden med statsråden behov for å høre hvordan statsråden så på situasjonen i Kommune-Norge nå, fire år etter at denne regjeringen gikk på. Det var ingen tvil om at virkelighetsbeskrivelsen var dyster. Det er ingen tvil om at Kommune-Norge står i en veldig vanskelig situasjon.

Da tenker jeg det er en viktig oppgave for alle politikere, både nasjonalt og lokalt, å ta innover seg realitetene i det som skjer der ute. Vi må ta innover oss at det er et stort behov for omstilling i kommunesektoren. Det er et stort behov for å tiltrekke seg riktig kompetanse, ha kompetansemiljøer, få til god utvikling, slik at kommunene settes i stand til å møte morgendagens utfordringer på en best mulig måte og til det beste for innbyggerne. Det er en oppgave som best gjøres når både nasjonale og lokale politikere drar i samme retning.

Uten at jeg nå skal gjenta alt på nytt, må jeg si at det som har vært det mest skuffende i denne fireårsperioden, er at man kom til en kommunesektor hvor det lå godt an til å fortsette det gode utviklingsarbeidet og sette kommunene i stand til å møte framtiden, og at denne regjeringen dessverre gikk i gang med reverseringer og omkamper, i stedet for utvikling og omstilling. Samtidig hører jeg nå at flere og flere politikere, også fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, innerst inne ser at dette ikke var det smarteste å bruke tid og penger på, og at man framover kan ha et håp om at vi i større grad kan ha et stortingsflertall på tvers av partigrensene som først og fremst er opptatt av å løse morgendagens utfordringer og ikke av å dra Norge bakover.

Vi har fra Høyres side fremmet en rekke forslag. Ofte er det slik at opposisjonens forslag blir lest av posisjonen som om det er kritikk av regjeringens politikk. Det det egentlig handler om, er at dette er vår konstruktive måte å peke på noen løsninger på, hvor vi ikke prøver å tvinge regjeringen til å gjøre noe over natten, men først og fremst utrede en alternativ måte å løse oppgavene på, som kanskje setter kommunene eller andre som vi ønsker å jobbe på vegne av, bedre i stand til å løse de utfordringene de har foran seg.

Jeg håper at kanskje særlig Arbeiderpartiet vil ombestemme seg når det gjelder noen av forslagene, og stemme for, men tiden vil vise det.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:38:15]: Eg vil takke komiteen og alle som har bidrege, for ein god debatt.

Det er klart vi har utfordringar framover. Eg høyrer til i ein kommune som vart tvangssamanslått og oppdelt att, og det er eg veldig fornøgd med. Det har vore gjort mykje omstillingsarbeid i kommunen min etter at den vart oppdelt att. Eg er ikkje sikker på om det hadde blitt betre om vi hadde fortsett i den store kommunen. Tvert imot, det er tettare samhandling mellom befolkninga og kommuneleiinga når ein har ein meir handterleg struktur.

Det som er viktig å få sagt no, er korleis vi stiller oss til dei såkalla lause forslaga. SV stiller seg positiv til begge to, både forslag nr. 60, frå Senterpartiet og Framstegspartiet, og forslag nr. 61, frå Miljøpartiet Dei Grøne.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:39:15]: I likhet med andre vil jeg også takke for debatten, som for øvrig er relativt oppklarende. Det ser ut som partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget for dagens regjering, har en grad av erkjennelse for situasjonen ute i Kommune-Norge, som har fått lov til å utvikle seg de siste fire årene, og som nå er relativt dramatisk.

Mange kommuner – se bare i mitt eget hjemfylke, Troms – står i fare for å havne på ROBEK-listen. Det er ikke nødvendigvis de minste kommunene. Det er også de store kommunene, som Tromsø og Harstad. Listen over kommuner som sliter, er lang. Mye av det kan selvfølgelig også skyldes at man selv i liten grad har tatt ansvar, men det blir noe hult når Senterpartiet gang på gang er oppe her og snakker om kommunesammenslåinger fra 2016. Det illustrerer kanskje litt av problemet med Senterpartiets statsråder, som har vært så opptatt av å reversere på alle områder – langt mer enn å ha oppmerksomheten rettet mot den økonomiske situasjonen ute i Kommune-Norge.

Hadde man lagt øret mer til bakken og sett den utviklingen som skjedde, hadde man kanskje fanget det opp tidligere, og man hadde kunnet komme med løsninger – ikke hurtigløsningene som lanseres i vår, men heller sett behovet for mer grunnleggende reformer. Det er helt åpenbart nødvendig. Det må skje reformer i kommunesektoren, fortrinnsvis ikke med tvang, men vi må modernisere kommunesektoren gjennom gode prosesser som involverer innbyggerne og de folkevalgte. Det er bare et faktum. Bare å fraskrive seg alt ansvar for å utstyre Kommune-Norge med verktøyene for dette århundret, sånn som Senterpartiet gjør, er veldig spesielt.

Jeg hadde nesten forventet at når man tar avstand fra ting som skjedde for snart ti år siden, kunne man like så godt tatt avstand fra ting som skjedde i 1962, altså Schei-komiteens store reform den gangen, som var en helt nødvendig omlegging av kommunestrukturen. Vi er der igjen. Det må skje endringer. Ja, det handler om mindre detaljstyring. Ja, det handler om mindre byråkrati, men vi må ha en ny tilpasning av kommunestrukturen for fremtiden. Jeg tror ikke at løsningen er tvang – det skaper bare motkrefter – men man må i hvert fall være åpen og erkjenne at vi ikke kan fortsette sånn som i dag, som jeg opplever at Senterpartiet gjør.

Tobias Drevland Lund (R) [13:42:27]: Debatten går mot slutten, og jeg føler det er en tverrpolitisk erkjennelse i denne salen av at situasjonen er vanskelig. Spørsmålet er bare hva som er svaret på den økonomiske situasjonen kommunene befinner seg i. Der føler jeg at det spriker ganske mye, i hvert fall når det kommer til Fremskrittspartiet og Høyre. De er veldig høye og mørke oppe på denne talerstolen, men ser man på budsjettene deres, og ser man på hva de faktisk bevilger av penger – «follow the money» – er det jo ikke en krone mer til fylkeskommunene eller kommunene. I stort kommer kommunene til å få det dårligere, er jeg redd, hvis vi får et høyresideflertall på Stortinget etter valget. Derfor er i hvert fall Rødts holdning til dette at vi skal bli så store og sterke at vi ikke er til å komme utenom, og vi skal kjempe for levende kommuner i hele landet og en sterkere kommuneøkonomi, for det trengs i møte med de utfordringene kommunene står overfor. Penger løser ikke alt, men det er en stor del av problemet at kommunene nå er underfinansiert – såpass underfinansiert mange steder at de er administratorer av en kutt-, nedskjærings- og sentraliseringspolitikk. Slik kan vi ikke ha det, uavhengig av om det er snakk om by eller bygd.

Til slutt vil jeg komme med en liten stemmeforklaring fra Rødts side, og det er at vi kommer til å støtte de løse forslagene som er framsatt. Ellers vil jeg takke for debatten.

Statsråd Kjersti Stenseng [13:44:04]: Jeg vil også takke for en lang og fin debatt med mange ulike temaer som handler om kommunesektoren. Grunnen til at jeg tar ordet nå, er det som er diskutert rundt kommunesammenslåing og eventuelle kommunereformer, for det blir sagt mye om det, ikke minst om Arbeiderpartiets politikk og holdning til det, som jeg ikke helt kjenner igjen. Det er også noen påstander rundt økning i byråkrati i sammenslåtte kommuner jeg mener er feil.

Arbeiderpartiets linje i kommunesammenslåinger og synet på det har egentlig stått fast i veldig mange år. Arbeiderpartiet er positive til at kommuner kan slås i hop, og at det kan være et riktig virkemiddel for å tiltrekke seg mer fagkompetanse og ansatte og å få sterkere fagmiljø. Men Arbeiderpartiet har også understreket at frivillighetslinjen ligger fast. Jeg tror på de prosessene der det lokale selvstyret bestemmer, der innbyggere blir involvert, og der du får gode prosesser rundt sammenslåing av to eller flere kommuner.

Senest i Nationen i dag og i denne salen har det blitt hevdet at det blir flere byråkrater etter kommunesammenslåinger, men det stemmer altså ikke. Det er riktig at det har blitt flere administrativt ansatte i norske kommuner etter 2020, men hvis du ser på forskjellene i utviklingen mellom sammenslåtte kommuner og ikke-sammenslåtte kommuner, ser du en interessant utvikling. De sammenslåtte kommunene har økt antall ansatte med 4,7 pst. fra 2020 til 2023, og antall administrativt ansatte har økt med 0,1 pst. i samme periode. Hvis du ser på de ikke-sammenslåtte kommunene, økte antall ansatte med 5,5 pst. og antall administrativt ansatte med 5,4 pst. i samme periode. Det er altså ikke slik at det at kommuner slås i hop, fører til mer byråkrati, men det kan føre til flere ansatte som jobber for å gi innbyggerne gode tjenester. I min kommune er det i hvert fall ikke slik at det er rådhuset vi besøker oftest, men det er hjemmetjenesten, det er skolen, det er barnehagen og de gode tjenestene til innbyggerne.

Så jeg synes vi skal ha et litt nyansert bilde av det. Departementet er opptatt av å legge til rette for både midler til utredninger og innbyggermedvirkning til dem som ønsker seg gode prosesser, basert på lokaldemokrati og frivillighet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:46:50]: Det var egentlig ikke min ambisjon å bruke den korte merknaden i denne debatten, men sånn ble det allikevel, og det er rett og slett fordi jeg må korrigere det som er feilutsagn fra representanten Tobias Drevland Lund med hensyn til Fremskrittspartiets økonomiske opplegg for kommunene. Allerede i revidert budsjett prioriterer vi milliardbeløp til kommunene. Det er en del av vår prioritering i vårt alternativ til revidert nasjonalbudsjett, og det er også helt naturlig at man følger det opp dersom det blir regjeringsskifte etter valget. Det må man da eventuelt komme tilbake til. Fremskrittspartiet avviser ikke det, men det må skje i kombinasjon med andre virkemidler.

Liv Kari Eskeland (H) [13:47:48]: Her i debatten har ein framheva den krevjande situasjonen fylkeskommunane no står i med omsyn til kollektivløysingane på kysten, og spesielt dei aukande kostnadene til ferjer og hurtigbåtar, som er eit stort hovudbry for fylkeskommunane.

Då synest eg det er veldig bra at det no etter kvart viser seg å verta eit godt og breitt fleirtal bak dette forslaget som Senterpartiet og Framstegspartiet har framsett, og som Høgre på alle moglege måtar stiller seg bak, nemleg det at me kan vidareføra den særskilte rentekompensasjonsordninga for ferjeavløysingsprosjekt, ein konstruksjon som Høgre var med og jobba fram i førre periode, og som me vidarefører etter 2027, som er den avgrensinga me i si tid sette.

Dette vert ei lita handsrekking til Kyst-Noreg, og noko eg håpar vil føra til at me får fleire ferjefrie samband opp og ned langs kysten vår.

Sverre Myrli (A) [13:49:14]: La meg aller først si til Linnestad at jeg nevnte digitalisering i mitt første innlegg. Det sto i alle fall i manuset mitt, i den grad mine skriblerier kan kalles et manus, men jeg er ganske sikker på at jeg nevnte det.

Jeg synes debatten i dag har fått fram hvor viktige landets kommuner og fylkeskommuner er, og hvor viktige de er i tjenestetilbudet til innbyggerne våre. Så har vi også ganske godt fått fram de utfordringene kommunesektoren står overfor med å få tak i riktig og nok kompetanse, få tak i folk. Vi har vært inne på de økonomiske utfordringene, og vi har vært inne på den detaljerte styringen av kommunene, altså det statlige styringstrykket, som vi må få gjort noe med.

Ja, det er en utfordrende økonomisk situasjon for mange kommuner – veldig mange kommuner. Amundsen har helt rett, det er bare å erkjenne det. Så må vi finne løsninger og få kommunene ut av den situasjonen. La meg også si at det ikke er første gang vi har mange kommuner som har store utfordringer. Nå er det 23 kommuner på ROBEK-lista. I 2004 var det 118 kommuner på ROBEK. Da het kommunalministeren Erna Solberg, uten at det er det viktigste poenget her, men det har vært vanskelige situasjoner før også. La oss håpe vi finner løsninger og får kommunene ut av ROBEK – de som nå er der eller etter hvert måtte havne der. Så ja, det trengs mer penger til kommunesektoren.

Vi må også forenkle og digitalisere, og vi må få ned renten. Det er jo ikke til å legge skjul på at veldig mange kommuner tok opp veldig mye lån i en tid med veldig lav rente. Bare en nedgang i rentenivået på et halvt prosentpoeng vil gi anslagsvis 1,8 mrd. kr i lavere rentekostnader årlig for kommunene. Det er store beløp, så det er viktig at vi på dette huset fører en politikk som bidrar til å få renten ned.

Så vil jeg også takke for en god debatt, og jeg håper vi kan finne felles løsninger på mange av de utfordringene som kommunesektoren står overfor.

Heidi Greni (Sp) [13:52:28]: Nå har både statsråden og hovedtalsmannen for Arbeiderpartiet vært på talerstolen gjentatte ganger, og vi får fortsatt ingen forklaring på hvorfor de stemmer imot forslaget om at vi ikke skal ha tvangssammenslåing av kommuner. Da legger jeg til grunn at Arbeiderpartiet har snudd, at de nå er i samme båt som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, og at de åpner for tvangssammenslåing av kommuner. Det er veldig, veldig skuffende at respekten for lokaldemokratiet ikke rekker lenger.

Jeg må også si at i lys av det veldig gode, tydelige svaret statsråden hadde om lokaldemokrati i replikkordskiftet med meg, om respekt for lokalstyret og om kommunen som arealmyndighet, er det veldig overraskende at Arbeiderpartiet ikke støtter forslag nr. 3, om et sterkere kommunalt selvstyre som en grunnleggende verdi i arealsaker.

Til slutt vil jeg få lov til å takke for en god debatt.

Sverre Myrli (A) [13:53:36]: Dette er egentlig en helt unødvendig runde. Forklaringen på det Greni nevner, er så enkel som at det er helt unødvendig for Arbeiderpartiet å stemme for det forslaget fordi det står i kommuneproposisjonen. Det er eksakt formuleringen i kommuneproposisjonen, som også statsråden viste til. Arbeiderpartiet og regjeringen er positive til kommunesammenslåinger der kommunene selv tar initiativ. Jeg går ut fra at det ikke er veldig oppsiktsvekkende. Er vi ikke alle sammen opptatt av det lokale selvstyret? Hvis kommunene selv vil slå seg sammen og mener det er en god løsning, er vi selvsagt positive til det.

Det står også i proposisjonen at det skal baseres på frivillighet, og derfor er det helt unødvendig for Arbeiderpartiet å stemme for det forslaget.

Nå er ikke Senterpartiet i regjering, men det er ikke så lenge siden de var i regjering. Jeg tror Greni vet veldig godt at det er helt unødvendig for et regjeringsparti å stemme for et forslag som i realiteten er akkurat det samme som står i proposisjonen, dokumentet som regjeringen har lagt fram. Det er begrunnelsen for hvorfor Arbeiderpartiet ikke stemmer for det forslaget. Det er helt unødvendig. Vi har ikke endret oppfatning.